Verdien av forutsigbarhet

Av: Professor Atle Guttormsen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

I desember 2014 bekreftet Vitenskapskomiteen for mattrygghet at oppdrettslaks er sunt for alle, også barn og gravide. Norske så vel som matvaremyndigheter i mange andre land, anbefaler et betydelig inntak av fet fisk som laks. Gitt at den totale tilgjengeligheten av fet fisk er mye mindre enn det anbefalte konsumet, er økt produksjon av laks et viktig bidrag til bedre folkehelse. Høye laksepriser og svært god lønnsomhet i den norske oppdrettsnæringen er et svært sterkt signal på at verden vil ha mer laks.

Norsk laksenæring har siden 1980 økt produksjonen fra 4000 tonn til fjorårets produksjon på over 1,2 millioner tonn. Det vil si at næringen i dag produserer 14 millioner måltider laks hver eneste dag. Årsakene til næringens vekst er en rekke innovasjoner som har gitt bedre produksjonsteknologi og lavere kostnader samt nye produkttyper, måltidsløsninger og distribusjonskanaler. Dette har ført til at det finnes lakseprodukter for alle måltider fra frokost til kveldsmat, hverdag så vel som helg. Norge eksporterer laks til over 100 land og lakseprodukter og -måltider er tilgjengelige i ulike dagligvare og HoReCa1-distribusjonskanaler over hele verden.

De siste årene har vi sett at oppdrettslaksens suksess i markedene i form av økt etterspørsel ikke har blitt møtt av en tilsvarende økning i produksjonen. Siden 2005 har vi sett en global knapphet som er reflektert i høye priser og ekstraordinær høy lønnsomhet hos lakseoppdrettsselskapene. Denne knappheten skyldes at kombinasjonene av naturgitte forutsetninger og konkurranse med andre brukerinteresser i kystsonen, har begrenset utbredelsen av lakseoppdrett globalt.

Vekst og muligheter for vekst har vært en kontinuerlig diskusjon både i næring og forvaltning. Siden åttitallet har det vært relativt kontinuerlig vekst i produksjonen, men dette har skyldes oppdretternes produktivitetsforbedringer like mye som vekstmuligheter tildelt fra myndighetene. Dersom det norske oppdrettseventyret skal få fortsette, er en avhengig av at norske oppdrettere får mulighet til å produsere mer laks. Det kan enten gjøres ved at flere får tillatelse til å produsere, eller ved at de som allerede produserer får lov å produsere mer.

Fra økonomisk teori er det én ting en kan si med sikkerhet om nye vekstmuligheter. Forutsigbar vekst og tilgang til vekst gir størst verdiskaping. I 2004 fikk nordmannen Finn E. Kydland, professor ved UC Santa Barbara, nobelprisen i økonomi, for blant annet «… contribution to… time consistency of economic policy». Kydlands bidrag kan kort forklares med at han viste at dersom myndigheter har mange ulike virkemidler til rådighet, og hvis de hver dag velger å stå fritt når det gjelder hvilke de vil bruke og hvordan de vil bruke dem, så skaper det usikkerhet om fremtidig økonomisk politikk. Denne usikkerheten vil private aktører – bedrifter og husholdninger – måtte forholde seg til, og det vil påvirke måten de tilpasser seg på. Siden denne usikkerheten ikke er naturgitt, men skapt av myndighetene, fører det til feiltilpasninger og redusert verdiskaping.

Kydland og hans medforfatter Prescott argumenterer derfor med at myndighetene bør fjerne denne usikkerheten. Det bør politikere gjøre ved å avskjære seg muligheten til å bruke noen av virkemidlene og ved å binde seg til faste politikkregler. Her er det viktige lærdommer for norsk havbrukspolitikk.

Oppdrettsnæringens totale produksjonsmuligheter er først og fremt regulert gjennom tillatelsessystemet. En må ha tillatelse for å få lov til å drive oppdrett, og tillatelsen sier noe om hvor en kan produsere, hva en kan produsere og hvor mye biomasse en til enhver tid kan ha i sjøen. Tidligere har det også vært begrensninger på innsatsfaktorer som fôr og volum.

Når det gjelder reguleringer og politikk for vekst i oppdrettsnæringen har skiftende regjeringer vist alt annet enn forutsigbarhet. Sett utenfra, har kriteriene for utdeling av nye tillatelser fremstått som en oppvisning i gode ønsker kombinert med en god dose kreativitet. I 2002 ble nye tillatelser utdelt basert på lokal aktivitet og samarbeid, og kvinnelige eiere var prioritert. I 2009 var det bedrifter som ville legge til rette for bearbeiding som skulle få tillatelser, og sist i 2013 var det aktører som kunne vise til miljøvennlige driftsmåter som skulle prioriteres. Kriteriene har vært uklare, og de fleste tildelingene har ført med seg både klager og sågar rettssaker. Det har heller ikke blitt kontrollert at søkerne faktisk har gjort det de har lovet.

Pressen har ofte omtalt tillatelsesutdelingene som «skjønnhetskonkurranser» eller «sminkekonkurranser». Den som klarer å sminke seg best til den til enhver tid sittende ministers smak har fått tillatelse, og medfølgende gratis penger. Problemet med sminke er jo at den går av i regnvær, og det er slitsomt å beholde en sminke som en egentlig ikke liker selv, men som en kun tok på for å oppnå en hensikt, å skaffe gratis penger. Ganske mange av oppdretterne som har fått en billig eller gratis tillatelse har derfor solgt den videre relativt kjapt. En har for øvrig aldri evaluert skikkelig hvorvidt aktørene beholdt sminken etter at tillatelsen var i boks.

I følge Kydland og Prescott sin teori vil denne oppdrettspolitikken føre til feiltilpasninger; det være seg i investeringer, strategier og tilpasninger rent generelt. Dersom en skal forsvare investeringer i videreforedling eller oppdrett av andre arter, må det være fordi det er lønnsomt og ikke fordi det gir en én ekstra laksetillatelse.

Norsk oppdrettsnæring er i dag i en situasjon hvor den både møter et globalt marked som skriker etter mer laks, samtidig som den begrenses på hjemmebane av utfordringer relatert til bærekraft. Lakselus er en kontinuerlig utfordring og rømmingsproblemet er heller ikke løst. Økonomien i næringen gjør at den nå har en alle tiders mulighet til å løfte seg opp på det neste nivået. En plan for en transparent og forutsigbar vekst vil være avgjørende for at næringen skal kunne ta ut det potensialet som ligger der. En klar og forutsigbar politikk for vekst vil kunne utløse kreative og gode investeringer for en fremtidsrettet næring som øker konkurranseevnen og løser miljøutfordringer.

Investeringer i ny teknologi er i seg selv risikofullt, og en uforutsigbar politikk øker risikoen. Næringsaktører er til enhver tid opptatt av å veie risiko opp mot potensiell avkastning, og blir forholdet feil, velger en å ikke investere. Oppdrett har etter hvert blitt en svært kapitalintensiv næring. Skal en lykkes globalt kreves store investeringer i kunderelasjoner, slakterikapasitet, brønnbåter, smoltkapasitet og markedsføring. Feilinvesteringer vil kunne være dramatiske, og sette aktørene langt tilbake. En lite forutsigbar politikk for vekst kan også hindre utviklingen av ny teknologi. Det er spesielt kritisk i en fase der en trenger nye innovative løsninger for å ta hånd om bærekraftutfordringene. En politikk for forutsigbar vekst fremover vil kunne sikre at norsk oppdrettsnæring fortsatt er verdensledende. En vil redusere mulighetene for feilinvesteringer og investorer med både penger og teknologi vil se på næringen som utfordrende og spennende. Dette igjen vil gi innovasjoner som kan komme til nytte både i norsk laksenæring og kystsamfunn, men også for oppdrettsnæringen i andre land og for andre arter i Norge.

Kilde: Kilde: Heidi Widerøe/ Innovasjon Norge