13 Arealavgift

13.1 Bakgrunn

Kommunen er lokal planmyndighet, og er innenfor visse rammer gitt betydelig frihet til å velge hvordan egne arealer skal disponeres, samtidig som oppdrettsnæringen er avhengig av tilstrekkelig og egnede arealer for å kunne vokse videre. En rapport fra Nofima1, utarbeidet for Fiskeri- og kystdepartementet (nå Nærings- og fiskeridepartementet), viser at kommunene generelt har et godt og profesjonelt forhold til oppdrettsnæringen, men at velviljen i større grad enn tidligere er betinget. Tilbakeholdenheten skyldes primært at kommunene ikke opplever tilstrekkelige lokale ringvirkninger; de ønsker mer for å tilrettelegge.

Det er flere årsaker til dette. Rapporten fra Nofima peker på arbeidsplasser på havbruksanleggene, i slakterier og videreforedlingsanlegg samt i leverandør- og tjenesteproduksjon som viktige bidrag, men effektivisering, strukturering og konsolidering har ført til stadig færre, men større anlegg. Næringsutviklingen innen havbruk preges videre av profesjonalisering og industrialisering. Virksomhetene etterspør i større grad spesialiserte tilbydere utenfor lokalsamfunnet, og den nødvendige arbeidskraften kan gå i turnus med innlosjering på flåte. De sysselsatte bor dermed ikke nødvendigvis i vertskommunen.

Stoltenberg II regjeringen utredet i 2008 en arealavgift, men konkluderte med at det ville være vanskelig å fastsette en avgift, og at en avgift heller ikke kunne løse direkte interessekonflikter i kystsonen, jf. St.prp. nr. 1 (2008 – 2009) kap. 2.4. I stedet for en arealavgift la Stoltenberg II regjeringen frem forslag om å innføre adgang til å utskrive eiendomsskatt på frittflytende oppdrettsanlegg i sjø. Adgangen er innført. Takseringsgrunnlaget omfatter verdien av anlegget som sådan, men ikke verdien av oppdrettsfisken.

I Prop. 1 S (2013 – 2014) står det at det skal «settes i gang arbeid med å utrede arealavgift, herunder evaluere ordningen med eiendomsskatt», og et flertall i Stortinget støttet også dette, jf. Innst. 16 S (2013 – 2014) pkt. 4.3.1 (kap. 571).

13.2 Videre prosess

Tildeling av nye tillatelser kan som beskrevet tidligere, skje til fastpris eller ved auksjon. Erfaringsmessig har auksjoner gitt langt høyere verdier for tillatelsene enn salg til fastpris. Ved auksjon av nye tillatelser kan det dermed påregnes store inntekter til stat og kommuner i årene framover. Dette gir da også incentiver til å legge til rette for nye lokaliteter for oppdrettsvirksomhet.

Det følger av regjeringens politiske plattform at «Kommuner som stiller arealer til disposisjon for næringen bør oppleve større positive ringvirkninger fra aktiviteten. Regjeringen vil derfor la store deler av vederlaget for tildeling av nye konsesjoner tilfalle berørte kommuner.» Dette gir også incentiver til å legge til rette for nye lokaliteter for oppdrettsvirksomhet. Også vekst på eksisterende tillatelser kan innrettes slik at stat og kommuner får inntekter. Innføring av et system der kapasitetsjusteringer vurderes med faste intervall vil bidra til større forutsigbarhet for kommunene om når det kan være mulighet for inntekter fra tildeling av økt kapasitet i næringen.

Et utredningsarbeid foregår nå i Finansdepartementet for å vurdere om det i tillegg bør innføres en arealavgift for oppdrettsnæringen. Arbeidet er ventet ferdigstilt om kort tid, og regjeringen tar sikte på å komme tilbake til spørsmålet i revidert nasjonalbudsjett våren 2015.

Kilde: Rune Werner Molnes/Innovasjon Norge

Regjeringen vil

• La store deler av vederlaget ved tildeling av økt kapasitet tilfalle kommunene.