1 Sammenlikninger med andre land

Oslo Economics har på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet utarbeidet en sammenligning mellom Norge og et utvalg relevante land som presenteres her. Fremstilling og vurderinger i dette vedlegget bygger i sin helhet på utredningen fra Oslo Economics.

Vedlegget er delt i to deler. Den første delen består av en sammenligning av Norge og 19 andre OECD-land. Sammenligningen er basert på utvalgte indikatorer på områder som har betydning for gründerskap. Først sammenlignes Norge med andre land gjennom indikatorer som beskriver likheter og forskjeller i gründeraktivitet. Deretter ser vi på indikatorer innenfor tematiske områder som motivasjon, rammevilkår, tilgang på kapital m.m. Formålet med denne delen er å få et overordnet bilde av hvordan Norge plasserer seg i forhold til andre land på områder som kan anses å ha betydning gründeraktivitet.

Den andre delen ser nærmere på hvordan den offentlige innsatsen mot gründere og oppstartsbedrifter er bygd opp i våre nordiske naboland Danmark, Sverige og Finland samt Nederland. Hensikten er å belyse eventuelle særtrekk ved den norske organiseringen av aktører og omfanget av virkemidler, også for å vurdere om vi kan hente lærdom av andre måter å organisere innsatsen på.

1.1 Hva gjøres i andre land?

Denne første delen ser nærmere på hvordan Norge gjør det sammenlignet med andre land på ulike indikatorer som sier noe om gründeraktivitet. Det benyttes flere indikatorer fra ulike kilder og på ulikt nivå som har betydning for gründeraktivitet. Indikatorene er kategorisert i fem ulike tema. Disse er:

• motivasjon – for å finne ut hvor motiverte individer er for å starte en bedrift

• utdanning og kompetanse – for å se hvordan utdanningssystemet stimulerer til entreprenørskap og gir tilgang på rett kompetanse

• rammevilkår – for å finne ut om det tilrettelegges for entreprenøraktivitet gjennom gode rammebetingelser og nøytrale og konkurransedyktige skatter

• risikokapital – for å se hvordan mengden risikokapital varierer i ulike deler av livssyklusen til en oppstartsbedrift

• næringsstruktur som har betydning for gründeraktiviteten. Enkelte næringer har høyere gründeraktivitet enn andre, blant annet som følge av forskjeller i etableringsbarrierer. Derfor kan forskjeller i næringsstruktur medføre ulik grad av gründeraktivitet.

Gründeraktivitet (figur 1.1)

Det er en liten andel i Norge (ca. 6 prosent) som oppgir at de er nyetablert gründer eller eier av en ny virksomhet. Dette tilsvarer det samme nivået som i Østerrike og Spania. Videre viser indikatoren at Norge ligger noe bak Sverige hvor andelen er 9 prosent. Norge har også en betydelig lavere andel enn for eksempel Nederland og Storbritannia og særlig Canada og USA.

Videre viser indikatorene at Norge har relativt få patentsøknader per million innbyggere (278 patenter) sammenlignet med andre land, men ligger i det midtre sjiktet når det gjelder oppstartsintensitet. Ca. 8 prosent av alle aktive norske bedrifter i 2020 var oppstartsbedrifter, og her plasserer vi oss mellom Finland og Sverige.

I tillegg er det interessant å se på overlevelsesraten til bedrifter som startes opp i Norge i forhold til bedrifter som startes opp i andre land. Fra et overordnet økonomisk perspektiv vil verken en for lav eller for høy overlevelsesrate antakelig være ønskelig. Norge kommer her middels ut sammenlignet med andre land når vi ser på andelen bedrifter som har overlevd ett år etter de ble startet opp.1 Tall fra Eurostat viser at 82 prosent av de norske bedrifter som ble startet opp i 2019, ikke var lagt ned i 2020. Dette er på samme nivå som flere andre land i undersøkelsen. Sverige er et av landene som skiller seg ut med høy overlevelsesrate.

Forstørr bilde

Motivasjon for å starte egen bedrift (figur 1.2)

Motivasjon for å starte egen bedrift er en viktig faktor for gründeraktiviteten i en økonomi. For å måle innbyggernes motivasjon for å starte en bedrift er følgende tre indikatorer fra spørreundersøkelsen til Global Entrepreneurship Monitor (GEM) inkludert i analysen:2 (1) intensjon om oppstart, (2) oppstartsferdigheter og (3) frykt for å mislykkes. Samlet sett skiller ikke Norge seg ut sammenlignet med de andre landene i undersøkelsen på indikatorene for oppstartsferdigheter og frykt for å mislykkes, men blant de norske deltagerne er det færre som oppgir at de har en intensjon om å starte en egen bedrift. En del av forklaringen på dette ligger sannsynligvis i at vi har lav arbeidsledighet. Lav arbeidsledighet innebærer at potensielle gründere har gode alternativer til å starte en egen bedrift i form av fast ansettelse. Norge er blant landene i undersøkelsen med den laveste andelen arbeidsledige, ca. 3,3 prosent arbeidsledige blant arbeidsstyrken (personer i aldersgruppen 15–64 år). Kun Polen og Tyskland har lavere arbeidsledighet enn Norge. Til sammenligning har de andre nordiske landene høyere arbeidsledighet, med Sverige på topp med om lag 8 prosent.

Forstørr bilde

Utdanning og kompetanse (figur 1.3)

Forskning og høyere utdanning bidrar positivt til å løse samfunnsutfordringene vi står overfor. Skal vi få til økt verdiskaping i privat og offentlig sektor og samtidig ha god kunnskapsberedskap for kriser som kan treffe oss, trenger vi forskning og høyere utdanning av høy kvalitet som er tilgjengelig der behovene finnes. Høyere utdanning kan også bidra til å stimulere til gründeraktivitet.3 Det er blitt trukket frem at høyere utdanning kan øke den formelle gründeraktiviteten (i form av antall formelt registrerte bedrifter) som følge av at individer med høyere utdanning har mer kunnskap og tiltro til egne evner og anser risikoen ved å starte egen bedrift som mindre. Det er samtidig viktig å være klar over at det ikke er en entydig sammenheng mellom gründerskap og utdanningsnivå generelt. Mange gründere har ikke høyere utdanning, og som omtalt i kapittel 3 er utdanningsnivået blant noen typer gründere i snitt noe lavere enn blant befolkningen for øvrig. Men visse typer gründerskap, for eksempel innenfor teknologi og forskning og lignende fagfelt, vil ofte være avhengig av gründere med høyere utdanning. Kompetanse innenfor teknologi, ingeniørfag, matematikk og forskning kan dermed ha en positiv effekt på deler av den samlede gründeraktiviteten i et land.

I mange land har man blitt mer opptatt av å innføre gründeropplæring i utdanningen, ettersom dette anses å stimulere til gründeraktivitet.4 EU iverksatte blant annet en egen plan, Entrepreneurship 2020 Action Plan, hvor et av målene var å øke forekomsten av og kvaliteten på gründerutdanninger i EU-landene. Å eksponere elever og studenter for gründervirksomhet i form av programmer og kurs i skolen er derfor ansett som en investering som potensielt kan gi høy avkastning.5 Indikatorer som vurderer i hvor stor grad grunnskolen og høyere utdanning introduserer elever og studenter for gründeraktivitet, er derfor inkludert.6

Sammenlignet med de andre landene i utvalget skårer Norge over gjennomsnittet på gründeropplæring i grunnskolen og høyere utdanning. Nederland har høyest skår på begge disse indikatorene. I tillegg har Sveits og Frankrike en høyere skår enn Norge på gründerutdanning i høyere utdanning.

Samtidig skårer Norge under gjennomsnittet på andel av befolkningen som har høyere utdanning (ca. 15 prosent) i form av mastergrad eller doktorgrad. Norge skiller seg imidlertid ikke nevneverdig ut, men ligger i det nedre sjiktet blant landene i utvalget og ligger også noe bak de andre nordiske landene. Norge har også den laveste andelen uteksaminerte innenfor realfag, og materialet viser at 16 prosent av antall uteksaminerte i 2021 hadde høyere utdanning (i form av en bachelor eller tilsvarende nivå) innenfor fagfeltene matematikk, statistikk, teknologi og ingeniørvitenskap. Tyskland har den høyeste andelen uteksaminerte innenfor realfag med 35 prosent. Alle de nordiske landene har en høyere andel enn Norge.

Forstørr bilde

Indikator for gode rammevilkår (figur 1.4)

Gode rammevilkår er en viktig forutsetning for at gründere skal ønske å starte en bedrift i Norge. Dette måles gjennom indikatorene (1) konkurransedyktig og nøytral skattenivå og (2) gode oppstartsmuligheter. Sistnevnte er som tidligere nevnt hentet fra spørreundersøkelsen Global Entrepreneurship Monitor 2023 (GEM) og måler andelen respondenter fra Norge som oppgir at de har gode oppstartsmuligheter i området der de bor. Førstnevnte indikator er basert på International Tax Competetiveness Index som utarbeides av Tax Foundation. Tax Foundation er en amerikansk nonprofit-organisasjon som arbeider med forskning, undervisning og dataproduksjon knyttet til skattepolitikk.7 Indeksen måler hvordan skattesystemet til et land bidrar til to ting: konkurransedyktighet (det marginale skattenivået holdes lavt) og nøytralitet (mest mulig skatteinntekt til færrest mulige økonomiske vridninger). Indeksen måler skattlegging av bedrifter, personinntekt, konsum, eiendom og handel.

Når det gjelder konkurransedyktige skattenivåer, kommer Norge relativt godt ut sammenlignet med andre land og skårer på samme nivå som Finland. Landene som skårer høyest er Estland, Sveits og Sverige.

I Norge er det en relativt stor andel av respondentene som svarer at de har gode oppstartsmuligheter i området de bor i (ca. 74 prosent). Blant landene i denne undersøkelsen, er Sverige det eneste landet som har en høyere andel av respondentene som mener de har gode oppstartsmuligheter (ca. 77 prosent), sammenlignet med Norge.

Forstørr bilde

Tilgang på kapital (figur 1.5)

Tilgang på kapital er en viktig forutsetning for at individer skal kunne starte en egen bedrift. Data om mengden risikokapital knyttet til såkorn-, tidligfase- og senfasekapital er hentet fra OECD og er vektet etter antall innbyggere i det enkelte land.8 Det vil være noe usikkerhet knyttet til tallene som følge av at landene som er inkludert i analysen, kan ha ulik definisjon på risikokapital.

Landet som har mest risikokapital investert per innbygger, er USA, etterfulgt av Canada. Norge har mer såkornkapital investert per innbygger enn Sverige, men både Danmark og Finland kommer bedre ut enn Norge. Norge har mindre tidligfase- og senfasekapital per innbygger enn de andre nordiske landene.

Forstørr bilde

Næringsstruktur (figur 1.6)

Næringsstrukturen i de ulike landene kan være med på å forklare ulikheter i gründeraktivitet. I næringer med lave etableringsbarrierer og med stort skaleringspotensial vil gründeraktiviteten typisk være større. For eksempel vil det være høyere gründerintensitet innenfor ulike IKT-næringer enn innenfor petroleumsnæringen. Figur 1.6 viser indikatorer som sier noe om næringsstrukturen i Norge sammenlignet med andre land. Norge har en stor offentlig sektor, målt både gjennom andel sysselsatte og utgifter som andel av BNP, sammenlignet med andre land. En stor offentlig sektor kan tenkes å påvirke gründeraktiviteten indirekte ved at den trekker ressurser og arbeidskraft fra privat sektor, hvor den markedsbaserte gründeraktiviteten foregår.

Norge har også lavest andel sysselsatte innenfor teknologi- og kunnskapsintensive næringer blant landene vi sammenligner oss med. Selskaper innenfor disse sistnevnte næringene er typisk mer FoU-intensive og innovative. Innenfor disse næringene er gründeraktiviteten ofte høyere enn i mange andre næringer. Videre er det en relativt lav andel norske bedrifter som eksporterer (ca. 4,1 prosent), og i motsetning til i andre land er eksporten konsentrert rundt noen få varer. Disse varene er i hovedsak råvarebaserte, som olje, gass og sjømat. Samtidig er det viktig å presisere at vi her kun ser på eksport av varer, og at eksport av tjenester ikke er inkludert i målet på andelen eksporterende bedrifter eller i konsentrasjonsindikatoren. Disse indikatorene er likevel en pekepinn på at færre norske bedrifter konkurrerer i internasjonale markeder enn bedrifter i andre land, og at næringsstrukturen muligens er noe mer konsentrert i Norge enn i øvrige land. I tillegg er eksportnæringene i Norge i større grad råvarebaserte næringer med høye etableringsbarrierer hvor gründeraktiviteten muligens er noe lavere enn i andre næringer.

Forstørr bilde

Oppsummering av referansemåling

Den komparative analysen av gründeraktivitet gir et blandet bilde av gründeraktiviteten i Norge sammenliknet med de øvrige landene som inngår i denne undersøkelsen. For eksempel ligger Norge bak Sverige, Danmark og Finland på antall patentsøknader per million innbyggere og bak Finland og Danmark på antall nyetablerte bedrifter relativt til totalt antall bedrifter (oppstartsintensitet), men Norge har høyere bedriftsetableringsrate enn gjennomsnittet etter justering for folketall.

På den andre siden er det også mange i Norge som opplever at de har gode muligheter til å starte egen bedrift, og færre oppgir frykt for å mislykkes. Vi kommer også relativt godt ut når det gjelder opplevde ferdigheter til å starte egen bedrift sammenlignet med innbyggere i andre land. Samtidig er det relativt få nordmenn som oppgir at de har intensjon om å starte en egen bedrift. En mulig forklaring er det at det går godt med norsk økonomi. Liten arbeidsledighet i Norge gjør at flere i Norge har gode alternativer til å starte for seg selv.

Forskjeller i næringsstruktur kan bidra til å forklare ulikheter i gründeraktivitet. Sammenlignet med andre land har vi en stor offentlig sektor og færre sysselsatte innenfor teknologi- og kunnskapsintensive næringer hvor entreprenøraktiviteten typisk er høyere. Vi har derimot store råvarebaserte næringer hvor etableringsbarrierer kan være høyere enn i andre næringer, og hvor entreprenøraktiviteten typisk blir tilsvarende lavere.

I Norge investeres det også relativt sett mindre risikokapital enn i andre land, og da særlig i de senere fasene av livssyklusen til oppstartsbedriftene. Vi skiller oss også ut fra andre land ved at en relativt liten andel av FoU-investeringene finansieres av det private. Disse forholdene henger trolig også sammen med forskjeller i næringsstruktur som fører til at Norge har en mindre andel sysselsatte innenfor de teknologi- og kunnskapsintensive næringene hvor risikokapital- og FoU-investeringsintensiteten typisk er høyere.

1.2 Offentlig innsats mot gründere i andre land

Ulik næringsstruktur, noe ulik organisering, men samme type virkemidler på tvers av landegrenser

Denne delen av undersøkelsen ser nærmere på sentrale trekk ved måten den offentlige innsatsen mot gründere og oppstartsbedrifter er organisert på i et utvalg sammenlignbare land, det vil si våre nærmeste naboland Sverige, Danmark og Finland samt Nederland. De nordiske landene er inkludert fordi de er sammenlignbare på mange områder, både når det gjelder befolkningsstørrelse, økonomi og måten offentlig sektor er organisert på. De er samtidig ulike nok, for eksempel når det gjelder næringsstruktur, til at en sammenligning kan gi innsikt gjennom kontraster.

Vi oppsummerer kort noen særtrekk ved det enkelte land og hvordan disse trekkene kan påvirke innsatsen mot gründere. Deretter gir vi en kortfattet fremstilling av hvordan den offentlige innsatsen er innrettet i store trekk, og hvordan dette skiller seg fra Norge.9

Først skal vi se på noen grunnleggende kjennetegn ved de ulike landene, jf tabell over.

Andelen offentlige utgifter som andel av BNP er for alle land på et relativt høyt nivå, men det er samtidig noe variasjon. Norge skiller seg ut med 61,6 prosent, mens Nederland ligger på 44,5 prosent. Tallstørrelsene for næringslivet gir klare indikasjoner på ulik næringsstruktur, og Norge skiller seg ut både ved å ha lavere eksport som andel av BNP og en høyere andel små og mellomstore bedrifter. Når det gjelder oppstartsbedrifter, gir statistikken et samlet bilde som viser at det først og fremst er Sverige som skiller seg ut blant de nordiske landene.

Sverige

Bakgrunnsbilde

Av de nordiske landene kommer Sverige best ut på flere indikatorer knyttet til gründeraktivitet. Sverige blir ofte trukket frem som et eksempel på et land som har lyktes godt med å få frem oppstartsbedrifter som har vokst seg store, særlig innenfor IKT-sektoren (Spotify, Klarna mfl.) I flere år var etableringstakten for nye bedrifter høyere i Sverige enn i Norge. Denne forskjellen har blitt utlignet over tid, og i forhold til befolkningsstørrelsen er det relativt sett langt flere bedrifter som startes i Norge enn i Sverige. Selv om nivået på antall nystartede bedrifter er relativt likt i absolutte tall, er imidlertid omfanget av vellykkede oppstartsbedrifter større og mer mangfoldig i Sverige.

I en rapport utarbeidet av Nordic Innovation ble den samlede markedsverdien av oppstarts- og vekstbedrifter («scale-ups») beregnet til 239 milliarder euro i Sverige og 42 milliarder i Norge.10 Sverige har stått for over halvparten av risikokapitalfinansieringen i nordiske vekstbedrifter i samme periode, og det er særlig i senfasen at investeringene er vesentlig større i Sverige enn i de øvrige nordiske landene.

I perioden 2010–2022 ble det investert risikokapital («venture capital») for 22,5 milliarder euro i Sverige og 4,3 milliarder euro i Norge. Sverige har stått for over halvparten av risikokapitalfinansieringen i nordiske vekstbedrifter i samme periode. Som nevnt er det særlig i senfasen at investeringene er vesentlig større i Sverige enn i de øvrige nordiske landene.

Det kan være flere mulige årsaker til at Sverige kommer bedre ut på indikatorer for entreprenørskap enn Norge og de øvrige nordiske landene. Informanter trekker frem at Sverige har lyktes med å etablere flere velfungerende økosystemer for innovasjon og entreprenørskap og da særlig i Stockholm-regionen. Ut av økosystemene har det vokst frem store vekstbedrifter, som igjen har investert risikokapital i nye oppstartsbedrifter. Stockholm-regionen er også blant regionene i Europa hvor nivået på risikokapitalinvesteringene har vært høyest de seneste årene.11

Forskjeller i næringsstruktur er et annet forhold som kan være med på å forklare hvorfor Sverige skårer bedre enn Norge på indikatorer for entreprenørskap. Sverige har en noe mer sammensatt næringsstruktur der industriproduksjon utgjør en større del av økonomien. I Sverige er også en større andel av arbeidsstyrken sysselsatt innenfor teknologiintensive næringer enn i Norge. Teknologiintensive næringer har typisk lavere etableringsbarrierer, høyere oppstartsintensitet og et større omfang av investeringer i risikokapital enn andre næringer.

Den varierte næringsstrukturen gjenspeiles i eksportstatistikken. Den svenske vareeksporten er relativt jevnt fordelt på flere ulike varegrupper. Den største enkeltvaregruppen er motorkjøretøy, etterfulgt av mineraloljer, medisinske og farmasøytiske produkter og annet ikke-elektrisk maskineri og utstyr. Forretningstjenester, som omfatter forskning og utvikling, markedsføring og teknologi, er det største enkelte tjenesteområdet innenfor tjenesteeksporten.

Sverige har også sterke private kapital- og industrimiljøer som er fremtredende i å drive frem næringsutvikling og innovasjon. I Sverige har for eksempel Wallenberg-familien hatt stort eierskap i og innflytelse på næringslivet, og gjennom investeringselskapet Investor AB er familien den største eieren i private equity-selskapet EQT med betydelig eierskap i store konsern som Astra Zeneca, Electrolux, Scania, Ericsson og ABB.

Organisering av den direkte offentlige innsatsen

Det er flere likhetstrekk mellom måten den aktive offentlige politikken rettet mot gründere er organisert på i Sverige og Norge. Et inntrykk er at landene i stor grad benytter samme type virkemidler, men at virkemiddelapparatet er noe annerledes organisert.

I Sverige er virkemidlene og målsettingene som skal nås, i større grad fordelt på flere virksomheter enn i Norge. I Sverige er rådgivning knyttet til internasjonalisering og eksport samlet i Business Sweden, mens støtte til innovasjon og forskning er samlet i Vinnova. I Norge er virkemidlene for forskning lagt til Forskningsrådet, mens eksportrådgivning og virkemidler for innovasjon i hovedsak er lagt til Innovasjon Norge. I Sverige er støtte til regional utvikling og bærekraftig vekst samlet i Tillväxtverket. I Norge har Innovasjon Norge et oppdrag knyttet til regional utvikling, mens både Enova og Innovasjon Norge har virkemidler for å støtte bærekraftig omstilling.

I Sverige er eierstrukturene noe mer sentralisert. Vinnova og Tillväxtverket er begge underlagt det svenske klima- og næringslivsdepartementet (Klimat- och näringslivsdepartementet), mens Business Sweden er felleseid av næringslivet og det svenske utenriksdepartementet (Utrikesdepartementet). Til sammenligning er Innovasjon Norge deleid av fylkeskommunene og Nærings- og fiskeridepartementet.

Sammenlikning av virkemidler

Generelt sett er det flere likhetstrekk mellom de viktigste virkemidlene som benyttes i Sverige og Norge. Blant annet har Vinnova et eget program for oppstartsfinansiering til nystartede selskaper som kalles Innovative Startups.12 Programmet har klare likhetstrekk med oppstartsfinansieringsordningen til Innovasjon Norge.

Videre har både Sverige og Norge egne statlig eide investeringsselskaper som investerer risikokapital enten direkte i selskaper eller i fond. I Norge skjer dette hovedsakelig gjennom Investinor og Argentum Fondsinvesteringer, mens det gjøres gjennom Almi Invest og Saminvest AB i Sverige. I Sverige har Vinnova et eget inkubatorprogram som gir finansiering til inkubatorer som ikke deler ut utbytte til eierne.13 I Norge tilbyr Siva noe lignende gjennom sitt inkubatorprogram.

Sverige har ikke et nasjonalt klyngeprogram som tilsvarer det i Norge, men Vinnova tilbyr et program (Vinnväxt) som har visse likhetstrekk. Programmet består av en konkurranse der regionene kan få finansiering til langsiktige innovasjonsinitiativer. Med langsiktig finansiering skal regionene kunne samordne næringsliv, akademia og offentlig sektor og på den måten øke evnen til å utvikle og kommersialisere ny kunnskap og teknologi.14

Danmark

Bakgrunnsbilde

Sammenlignet med Norge har Danmark en betraktelig lavere etableringstakt målt i antall nystartede bedrifter per år. I 2021 ble det opprettet i underkant av 36 000 nye bedrifter i Danmark, og nesten en tredjedel av disse var innenfor transport og handel.15 Til sammenligning ble det opprettet 77 000 nye bedrifter i Norge samme år. Norge har lenge hatt en høyere etableringstakt enn Danmark, og denne forskjellen har vært økende de seneste årene.

Danmark kommer relativt likt ut som Norge i Nordic Innovations kartlegging av økosystemer for gründervirksomhet i Norden, målt både i antall enhjørninger og såkalte voksende stjerner, men Danmark har flere fremtidige enhjørninger. Den samlede finansieringen av risikokapital har vært noe større i Danmark (5,4 milliarder euro) enn i Norge (4,3 milliarder euro) i perioden 2010–2022. Målt ved risikokapitalinvesteringer per innbygger kommer Norge dårligere ut i alle faser, og særlig i såkornfasen.16

Danmark er blant de mest åpne økonomiene i OECD-området, med eksport som andel av BNP på 70 prosent. Danmark er svært tett integrert i globale verdikjeder, og utenlandsk etterspørsel driver en tredjedel av den innenlandske verdiskapingen og nesten halvparten av sysselsettingen i næringslivet (OECD, 2024). Det er også en større andel av det totale antallet bedrifter som driver en eller annen form for eksport i Danmark (9 prosent), enn i Norge (4 prosent).

I 2022 eksporterte Danmark varer og tjenester til en verdi av henholdsvis 927 milliarder og 933 milliarder danske kroner (Danmarks Statistik, 2022), som tilsvarte 70 prosent av BNP. Den desidert største enkeltvaregruppen var medisinske og farmasøytiske produkter (legemidler). Transport var den klart største eksporttjenesten og er hovedsakelig knyttet til shipping i internasjonale farvann. Andre betydningsfulle eksporttjenester inkluderer reiser (reiseliv), andre forretningstjenester, telekom-, data- og informasjonstjenester og royalties og lisenser.

Åpenhet mot utlandet gir en rekke fordeler, men innebærer samtidig at den danske økonomien er utsatt for internasjonalt betinget risiko, blant annet svekkelser i global handel, geopolitiske spenninger og forstyrrelser i komplekse leverandørkjeder.17 Dansk økonomi er særlig avhengig av legemiddelindustrien og shipping, som utgjør viktige inntektskilder. I 2022 sto legemidler og shipping for henholdsvis 17 og 25 prosent av dansk eksport, opp fra 7 og 18 prosent i 2015. I løpet av de siste ti årene har shipping vokst mer enn 60 prosent målt ved bruttotonn, mens eksporten av legemidler er mer enn tredoblet målt i verdi.18 Avhengigheten kan eksemplifiseres ved det danske legemiddelselskapet Novo Nordisk, som i september 2023 var Europas mest verdifulle selskap med en markedsverdi som oversteg Danmarks BNP på daværende tidspunkt.

Organisering av den direkte offentlige innsatsen

Organiseringen av virkemiddelapparatet i Danmark skiller seg noe fra både Norge og de øvrige nordiske landene. Danmark har en egen lov som regulerer den offentlige innsatsen for næringsfremme (Lov om erhvervsfremme). Loven kom til som resultat av en større reform av det næringsrettede virkemiddelapparatet i Danmark. Formålet var å endre kurs mot et mer etterspørselsdrevet system som tar utgangspunkt i virksomhetenes behov, ifølge informanter fra det danske virkemiddelapparatet.

Et resultat av reformen var at tilgangen på statlig finansiering ble samlet hos to aktører. Én aktør, som i dag heter Innovationsfonden, skulle ha ansvaret for å finansiere forskning og utvikling. I tillegg ble Vækstfonden, EKF Danmarks Eksportkredit og Danmarks Grønne Investeringsfond slått sammen til én virksomhet som i dag heter Danmarks Eksport- og Investeringsfond (EIFO). EIFO tilbyr både tilskudd, lån, garantier og egenkapitalvirkemidler til alle typer bedrifter.

En annen stor endring som følge av reformen var at de tidligere regionale «væksthusene», som skulle støtte oppstartsbedrifter regionalt, fikk et bredere mandat til å støtte alle bedrifter og ble omdøpt til erhvervshusene.19 Erhvervshusene skal bidra med rådgivning og kompetanse til bedrifter ute i regionene og veilede bedriftene videre til de nasjonale delene av virkemiddelapparatet. Som følge av reformen ble det også etablert et nasjonalt råd for næringsfremme, Erhvervsfremmebestyrelsen. Dette rådet erstattet de tidligere regionale foraene for næringsfremme. Rådet har som formål å koordinere den desentraliserte innsatsen med de statlige initiativene og utarbeide strategier for den desentraliserte innsatsen for næringsfremme.

Som en del av reformen ble også den fellesoffentlige plattformen Virksomhedsguiden etablert. Plattformen gir bedrifter digital veiledning og en oversikt over tilbudene til de ulike aktørene i virkemiddelapparatet og skal fungere som en felles inngangsport til virkemiddelapparatet. Virksomhedsguiden har i så måte likhetstrekk med initiativet Én vei inn i Norge, som også skal fungere som en felles digital inngang til det næringsrettede virkemiddelapparatet.

Den danske Erhvervsstyrelsen er et direktorat som er underlagt det danske næringsdepartementet (Erhvervsministeriet). Direktoratet har en overordnet og koordinerende rolle i det danske systemet for næringsfremme. Erhvervsstyrelsen drifter blant annet Virksomhedsguiden og fører tilsyn med at lovgivningen for næringsfremme overholdes.

I Danmark er virkemidler for eksport og internasjonalisering lagt til The Trade Council under det danske utenriksdepartementet (Udenrigsministeriet), som tar betalt for de eksporttjenester til bedrifter som tilbys ved ambassader og konsulater.

Den danske innretningen skiller seg fra den norske ved at de finansielle virkemidlene er mer samlet, mens rådgivningstjenester i hovedsak tilbys av selvstendige interkommunale virksomheter (erhvervshusene) som koordineres via et overbyggende styre (Erhvervsfremmebestyrelsen) og et tilsynsorgan (Erhvervsstyrelsen). Til sammenligning har Innovasjon Norge regionale avdelinger innad i en felles virksomhet som tilbyr både finansielle tjenester og rådgivningstjenester. Argumentet for å samle virkemidler hos en felles nasjonal tilbyder i Norge er at virksomhetene skal ha en felles inngang til virkemiddelapparatet. I Danmark har de løst dette ved å etablere en felles portal som skal fungere som en felles inngang (Virksomhedsguiden.dk), og med koordinering via et strategisk styre (Erhvervsfremmebestyrelsen).

Til forskjell fra Norge er det i Danmark The Trade Council under utenriksdepartementet som tilbyr rådgivning knyttet til eksporttjenester og profilering. I de andre nordiske landene tilbys denne typen tjenester via egne virksomheter som er helt eller delvis eid av staten (Innovasjon Norge, Business Finland og Business Sweden).

Sammenligning av virkemidler

Når det gjelder virkemidlene som benyttes, er det flere likhetstrekk mellom Norge og Danmark. Både Innovationsfonden og EIFO har ulike lån og tilskudd til oppstartsbedrifter som ligner på Innovasjon Norges ordning for oppstartsfinansiering og Investinors tilbud om egenkapitalfinansiering.

Det er likevel enkelte forskjeller i støtten som gis i Danmark. Et inntrykk er at i Danmark er det stort fokus på at rådgivningstjenester som tilbys av Ervhervshusene skal supplere det private markedet. Hovedvekten av kunder som kontakter erhvervshusene, blir derfor videresendt til en privat rådgiver. Erhvervshusene har også etablert en egen database som inneholder en oversikt over rådgivere i det private markedet, og som kan brukes til å finne rådgivere som dekker bedriftenes behov. Dette ligner noe på mentorordningen til Innovasjon Norge, men ser også ut til å inkludere andre typer rådgivningstjenester.

I Danmark har myndighetene identifisert mangel på kvalifisert arbeidskraft som en viktig utfordring for næringslivet og for oppstartsbedrifter. De har derfor flere initiativer for å tiltrekke seg utenlandske gründere. Blant annet finnes det en egen visumordning (Start-up Denmark) som gir personer fra land utenfor EU/EØS mulighet til å søke om midlertidig oppholdstillatelse som selvstendig næringsdrivende. Det finnes også andre initiativer, som Workindenmark, som kobler sammen personer fra land utenfor EU/EØS som er på utkikk etter jobb i Danmark, med danske bedrifter. Copenhagen Capacity har en tilsvarende rolle på regionalt nivå for København-regionen.

På lik linje med Norge har Danmark et nasjonalt klyngeprogram. Som en del av omorganiseringen av virkemiddelapparatet i 2018 ble det besluttet å redusere antallet klynger og heller prioritere noen strategisk viktige satsingsområder. I dag er det 13 klynger i det danske klyngeprogrammet.

Finland

Bakgrunnsbilde

Finland har de siste ti årene hatt en betydelig lavere etableringstakt for nye bedrifter enn Norge. Samtidig har den relative utviklingen i antall nystartede bedrifter vært ganske lik, og forskjellen i antall nystartede bedrifter ser ut til å ha minsket over tid.

Til tross for at det startes færre nye bedrifter i Finland, er omfanget av vellykkede oppstartsbedrifter i form av enhjørninger og voksende stjerner relativt likt som i Norge. Den samlede verdien av oppstartsbedrifter (inkl. skalering) er blitt beregnet til å være høyere i Finland (57 milliarder euro) enn i Norge (42 milliarder euro) per november 2022. I perioden 2010–2022 ble det investert risikokapital for 6 milliarder euro i Finland mot 4,3 milliarder euro iNorge. Finland har høyere investeringer i risikokapital i både såkorn-, tidlig- og senfase, men de utmerker seg særlig i såkornfasen. Der har de det høyeste nivået på risikokapitalinvesteringer per innbygger av de nordiske landene.20

Akkurat som Sverige har Finland en annerledes næringsstruktur som kan være med på å forklare deler av forskjellene i gründervirksomhet. Finland har også den høyeste andelen ferdigutdannede innenfor realfag i Norden og noe færre sysselsatte i offentlig sektor relativt sett.

Mens Sverige historisk sett har hatt en sammensatt næringsstruktur med flere store industrikonsern, var Nokia gjennom mange år den klart viktigste bedriften i finsk økonomi og særlig viktig for innovasjonsøkosystemet i Finland. I midten av 2000-årene sto Nokia for nesten halvparten av næringslivets investeringer i FoU, og 43 prosent av alle finske patentsøknader til den europeiske patentorganisasjonen (EPO) kom fra Nokia.21 Nokia sysselsatte også en stor del av Finlands arbeidsstyrke innenfor FoU. Finland var dermed svært avhengig av én enkeltbedrift som var spesialisert innenfor telekommunikasjon, og dette gjorde at landet var eksponert for bedrifts- og sektorspesifikk risiko.

At Nokia trakk seg ut av mobilmarkedet, fikk negative ringvirkninger for innovasjonen generelt i Finland. For eksempel reduserte flere programvareleverandører sine egne FoU-investeringer, og store telekommunikasjonsselskaper som daværende Telia Sonera flyttet produktutviklingen ut av Finland. Samtidig valgte mange tidligere Nokia-ansatte å starte nye selskaper. Nokias Bridge-program (2011–2014), som skulle støtte de ansatte i overgangen til nye jobber, førte til at det ble skapt 400 nye selskaper i Finland.

Organisering av den direkte offentlige innsatsen

Det finske arbeids- og næringsdepartementet (Arbets- och näringsministeriet) utarbeider og gjennomfører innovasjonspolitikken i samarbeid med andre departementer.

Av de nordiske landene er Finland det landet som antakelig ligner mest på Norge med tanke på organiseringen av virkemiddelapparatet.

Business Finland, skal bidra til økt eksport og innovasjon i Finland og kan tilby både finansiering og rådgivning til finske bedrifter eller bedrifter som ønsker å investere eller etablere seg i Finland. De har også regionale kontorer og avdelinger i utlandet, og om lag like mange ansatte som Innovasjon Norge. En forskjell mellom de to er at Business Finland ser ut til å legge noe større vekt på å tilby rådgivningstjenester. Videre kan Innovasjon Norge tilby både tilskudd, lån og garantier. Finansieringen fra Business Finland gis i hovedsak i form av tilskudd, mens lån og garantier i hovedsak tilbys av Finnvera. Finnvera er et statlig eid selskap som tilbyr ulike former for finansiering til etablering og skalering av selskaper. I tillegg til lån og garantier tilbyr de eksportkreditt, og de ligner slik sett mest på Eksfin i Norge.

I Norge har Innovasjon Norge et eget regional- og distriktsoppdrag som går ut på å fremme verdiskaping, sysselsetting og innovasjon i distriktene. I Finland har ELY-sentrene ansvar for å fremme den regionale utviklingen ved å utføre statens gjennomførings- og utviklingsoppgaver i regionene. ELY-sentrene har en rekke ulike oppgaver, deriblant å tilby finansierings- og utviklingstjenester til bedrifter. Viexpo er en regional eksportfremmende organisasjon, organisert som en selvstendig enhet under ELY-senteret i Österbotten. Viexpo tilbyr eksport- og internasjonaliseringstjenester til små og mellomstore bedrifter.

Finlands Akademi gir støtte til forskning og utvikling, og ansvarsområdene ligner på ansvarsområdene til Forskningsrådet i Norge. Tesi er et statlig eid investeringsselskap som tilbyr ulike egenkapitalvirkemidler, og som langt på vei ligner på Investinor i Norge.

Sammenligning av virkemidler

Finland benytter i stor grad de samme virkemidlene overfor gründere og oppstartsbedrifter som Norge. Representanter for Business Finland oppgir at de har lagt større vekt på gründere og oppstartsbedrifter de siste årene. De peker på at de har arbeidet med å kartlegge typiske tjenestereiser til oppstartsbedrifter, og at de har satt sammen dedikerte team som jobber med å skreddersy tjenestepakker til kundene sine og følge opp gründere over tid.

Business Finland har et helhetlig tjenestetilbud til oppstartsbedrifter (definert som bedrifter under fem år) bestående av finansieringstjenester, eksport og internasjonalisering, digitale tjenester, programmer og nettverk. Flere av tjenestene de tilbyr, har likhetstrekk med tjenester som tilbys av Innovasjon Norge. En av de mest relevante finansieringsordningene er Tempo-finansieringen og et program for unge innovative bedrifter. Kombinert har disse klare likhetstrekk med Innovasjon Norges ordninger for oppstartsfinansiering.22

Finnvera tilbyr også oppstarts- og vekstlån til gründere og oppstartsbedrifter. Disse ligner i stor grad på oppstarts- og innovasjonslåneordningene til Innovasjon Norge. De ulike garantiordningene til Finnvera kan også grupperes inn under samme type ordning som Vekstgarantiordningen til Innovasjon Norge.23

Nederland

Bakgrunnsbilde

Det er både forskjeller og likheter mellom Nederland og Norge. Offentlig sektor i Nederland er langt mindre, særlig målt som andel av arbeidsstyrken. Nederland er samtidig et relativt lite land (17 millioner innbyggere) og har i likhet med Norge en åpen og utadrettet økonomi.

Omfanget av gründerskap og vellykkede oppstartsbedrifter i Nederland er omtrent det samme som i Sverige. Den samlede markedsverdien av oppstarts- og vekstbedrifter («scale-ups») er beregnet til 296 milliarder euro (per oktober 2021) i Nederland.24 og 239 milliarder i Sverige (per november 2022). I perioden 2010–2022 ble det investert risikokapital («venture capital») for 21,5 milliarder euro i Nederland og 22,5 milliarder euro i Sverige, ifølge tall fra Dealroom.co.

Nederland har en raskt voksende teknologinæring og er det landet i Europa som har hatt størst vekst i risikokapitalen investert i teknologibedrifter fra 2018 til 2023.25 Amsterdam blir trukket frem som en kontinental hub for oppstartsbedrifter og risikokapital i Europa. Amsterdam har alene stått for mellom 40 og 60 prosent av all risikokapitalfinansiering i Nederland siden 2018 og frem til 2023.

Nederland har en svært høy eksportandel (94 prosent), hvorav mer enn halvparten er knyttet til reeksport. Dette er varer som først blir importert og deretter eksportert i tilnærmet samme tilstand uten at det foregår noen særlig grad av videreforedling. Dette skyldes at Nederland er et handelsknutepunkt sentralt plassert i Europa med Schiphol flyplass og flere store havner som viktige deler av infrastrukturen. På grunn av rollen som handelsknutepunkt har Nederland flere ganger blitt rangert som nummer én i DHL Global Connectedness Index, som undersøker hvor globaliserte ulike land er med tanke på flyt av varer, tjenester, kapital, informasjon og mennesker inn og ut av landet.26

En forskjell mellom Nederland og Norden er det samlede skattenivået. Nederland hadde i 2021 et skatte- og avgiftsnivå på 38 prosent av BNP. Dette er betydelig under de nordiske landene. Nederland opererer med en egen skattesats på overskudd generert fra FoU-aktiviteter på 9 prosent (Rijksoverheid, 2024b). Den såkalte innovasjonsboksen, som forklares nedenfor, kan gjøres gjeldende hvis mer enn 30 prosent av overskuddet kan tilskrives FoU-aktiviteten. Også bedrifter som har hatt kostnader til FoU-aktiviteter for å utvikle immaterielle verdier, uten at det ble gitt patent, kan være kvalifisert for ordningen.27

Den nederlandske innovasjonsboksordningen har likhetstrekk med den norske Skattefunn-ordningen, men gjelder kun for overskudd fra FoU-aktiviteter og ikke for kostnader til FoU generelt. I Skattefunn-ordningen kan også bedrifter som ikke går med overskudd, få nytte av ordningen.

Nederland har også en egen ordning som gjør det mulig for utenlandske ansatte som oppfyller enkelte kriterier, å få opptil 30 prosent av egen lønn fradragsberettiget for skatt de første fem årene de er bosatt i Nederland. Dette skal gjøre det mer attraktivt for kvalifisert utenlandsk arbeidskraft å flytte til Nederland og kompensere for kostnadene forbundet med å flytte (Rijksoverheid, 2023).

Sammenlignet med de nordiske landene har Nederland også en vesentlig mindre offentlig sektor, både målt i andel av totalt antall sysselsatte og utgifter som andel av BNP. Utover dette er den overordnede organiseringen av offentlig sektor sammenlignbar med Norge. Nederland har fire forvaltningsnivåer: sentralforvaltningen, provinser og kommuner i tillegg til en egen vannmyndighet. Sentralforvaltningen består av elleve departementer og om lag to hundre direktorater/etater. Regjeringen etterstreber å ha en liten og effektiv sentralforvaltning og har derfor valgt å overføre oppgaver fra sentralt nivå til provinsene og kommunene.

Organisering av den offentlige innsatsen

Det nederlandske nærings- og klimadepartementet (Ministerie van Economische Zaken en Klimaat) har ansvar for å utvikle og gjennomføre næringspolitikken i Nederland. I Nederland ser eierstrukturene ut til å være noe mer sentraliserte. Mye av den offentlige innsatsen er lagt til RVO, som er underlagt det nederlandske nærings- og klimadepartementet.

Sammenligning av virkemidler

Det er flere likhetstrekk og noen distinkte forskjeller mellom hvordan den aktive næringspolitikken for gründere og oppstartsbedrifter er innrettet i Nederland og i Norge. Overordnet ser mange av virkemidlene ut til å være ganske like, men Nederland kjennetegnes av et større innslag av private aktører.

I Nederland er rådgivning knyttet til oppstart, skalering og eksport lagt til RVO (Rijksdienst voor Ondernemend Nederland). RVO har langt på vei den samme rollen som Innovasjon Norge har i det norske virkemiddelapparatet. I Nederland er støtte til regional utvikling og vekst lagt til de regionale utviklingsetatene (ROMs). Innovasjon Norge har en tilsvarende oppgave i Norge med oppdraget om regional utvikling. I Norge mangler det derimot et tydelig motstykke til nederlandske Techleap, som er en offentlig støttet ideell organisasjon som har som formål å støtte og akselerere økosystemet for innovative oppstartsbedrifter. Startup in Residence, et program som har som mål å føre det offentlige og oppstartsbedrifter sammen, har likhetstrekk med norske StartOff, som inntil nylig var et program for innovative offentlige anskaffelser som koblet oppstartsselskaper med aktører i offentlig sektor.

Nederland har gjennom den digitale portalen business.gov.nl et sentralt kontaktpunkt for både innenlandske og utenlandske gründere som ønsker å starte virksomhet i Nederland. Portalen har likhetstrekk med Innovasjon Norges initiativ for å skape en felles digital inngang til det næringsrettede virkemiddelapparatet (Én vei inn).

Generelt er det flere likhetstrekk mellom virkemidlene som benyttes i Nederland og Norge. RVO har flere finansieringsordninger rettet mot oppstartsbedrifter (innovasjonskreditt og Proof of concept-finansiering) som har klare likhetstrekk med oppstartsfinansieringen som tilbys av Innovasjon Norge. Nederland har i mindre grad offentlig eide investeringselskaper og fond som investerer egenkapital, men gir tilskudd til private fond som tilbyr såkornkapital.

Oppsummering av den offentlige innsatsen mot gründere i de fire landene

Det er noen ulikheter i måten landene har valgt å organisere innsatsen for å fremme entreprenørskap på, men det er verdt å merke seg at ingen av landene kan sies å skille seg markant ut verken i forhold til hverandre eller til Norge. Det er heller ingen av landene som har virksomheter som arbeider utelukkende med å fremme gründerskap.

Et særtrekk ved Norge kan sies å være at en rekke virkemidler direkte rettet mot gründere er samlet hos én aktør, nemlig Innovasjon Norge. De andre landene i denne analysen har aktører som i større grad er spesialisert innenfor ett formål, eller de benytter en spesifikk type virkemidler. Innovasjon Norge ble opprettet i 2004 etter en sammenslåing av en rekke virksomheter.28 Slik sett har Norge tidligere hatt en mer spesialisert organisering av virkemiddelapparatet med likhetstrekk med måten andre land er organisert på i dag. Vi ser også at flere land er opptatt av at det skal være enklere å finne frem i virkemiddelapparatet. I den senere tid har konseptet Én vei inn blitt lansert som en felles inngang til virkemiddelapparatet for bedrifter i Norge. Andre land har også gjennomført lignende tiltak for å gjøre det enklere for bedrifter å finne frem i virkemiddelapparatet, som Business.gov.nl i Nederland og Virksomhetsguiden i Danmark. Målet med å opprette Innovasjon Norge var nettopp dels å gjøre det enklere for bedrifter å navigere i virkemiddelapparatet og ordningene som forvaltes (St.prp. nr. 51 (2002–2003)).

De fleste landene har valgt å skille ut bistand knyttet til eksporttjenester og profilering i en egen virksomhet. I de fleste land er også ansvaret for å tilby lån og bankgarantier plassert i en egen virksomhet som enten investerer risikokapital (Tesi i Finland og Almi og Saminvest i Sverige), eller som har et overordnet ansvar for finansielle virkemidler i staten (EIFO i Danmark).

I Norge har Innovasjon Norge en rekke andre oppdrag utover å fremme gründerskap. I andre land kan det synes som om de ulike virkemiddelaktørene har noe mer spissede formål og oppdrag, enten mot innovasjon, forskning, eksporttjenester, kapital og finansiering eller regional utvikling.

Selv om de ulike landene har valgt å organisere seg ulikt, benytter de i stor grad de samme virkemidlene som Norge. Det kan være enkelte forskjeller i størrelse på støtten som gis, men måten virkemidlene er innrettet på, og hvem som kan motta støtte, ser i stor grad ut til å være den samme.

Siden det er vanskelig å sammenligne både behovet for og omfanget av den offentlige innsatsen overfor gründere i ulike land, er det også vanskelig å vurdere om innsatsen som ytes i andre land, har overføringsverdi til Norge. Det går likevel an å peke på enkelte særtrekk som er annerledes enn i Norge.

For eksempel har flere andre land gjennomført tiltak for å tiltrekke seg arbeidskraft fra andre land. Disse tiltakene inkluderer blant annet midlertidige visumordninger og skattefradrag til tilflyttere for å kompensere for kostnadene ved å flytte til et nytt land. Isolert sett ser landene ut til å ha en mer målrettet innsats for å tiltrekke seg internasjonal kompetanse enn vi har i Norge. Selv om det samme langt på vei er mulig også i Norge (se kapittel 6.9.1 og 6.9.2), ser vi at enkelte land har valgt å profilere dette som en særskilt satsing. Norge har imidlertid en satsing for å tiltrekke seg utenlandske investorer og industri gjennom Invest In Norway-funksjonen under Innovasjon Norge.

Det kommer ikke frem noen tydelig sammenheng mellom omfanget av virkemidler som er direkte rettet mot gründere, og høy gründeraktivitet i de undersøkte landene. I landene med høy entreprenøraktivitet, for eksempel Sverige og Nederland, kan det se ut til at omfanget av virkemidler som er direkte rettet mot gründere, er mindre. Dette kan muligens forklares med at den offentlige innsatsen som regel er begrunnet med at den skal korrigere markedssvikt. For land med velfungerende markeder og godt utviklede økosystemer vil det derfor være mindre behov for offentlig virkemiddelbruk.

Et mindre omfang av målrettet virkemiddelbruk i næringspolitikken kan også forklares med at hvert enkelt land har områder med ulike rammevilkår som har betydning for bedrifter, for eksempel forskjeller i skattesatser og skatteinsentiver. Hvorvidt rammevilkårene i de ulike landene er forutsigbare og stabile over tid vil også være viktig for de som vurderer å starte opp eller investere i selskaper. Hvilke valg et land gjør på en rekke andre politikkområder, eller innenfor den såkalt store næringspolitikken, vil derfor kunne ha betydning for hvorvidt omfanget og innretningen av virkemidler innenfor den lille næringspolitikken blir hensiktsmessig.

I kartleggingen som inngår i dette kapittelet, er det gjort overordnede vurderinger av enkelte særtrekk på utvalgte politikkområder som kan ha betydning for entreprenørskap, men det kan være ytterligere forhold ved landene som ikke er kartlagt her, som også kan ha stor betydning.

Virkemidler rettet mot gründere vil alltid fungere innenfor helheten av rammevilkår som er gjeldende i det enkelte land. Generelt kan vi ikke forvente at det samme virkemiddelet vil fungere og gi de samme resultatene i hvert land. Det som gir gode resultater i ett land, gir ikke nødvendigvis like gode resultater i et annet land, og det som gir mindre gode resultater i ett land, kan gi gode resultater i et annet. Dette er viktig å ha i mente når vi skal lære av andre lands virkemiddelutforming, og noe som gjør det svært krevende å sammenligne virkemiddelbruken mellom land direkte.