6 Rammevilkår for gründere og oppstartsbedrifter

Dette kapittelet gir en gjennomgang av rammevilkår for gründere og oppstartsbedrifter i Norge. Tilrettelegging for næringsliv, gründere og vekstforetak, avhenger av organiseringen på en rekke andre samfunns- og politikkområder. Disse rammevilkårene er viktige for etablerte og nye virksomheter, og for levebrødsforetak og vekstforetak. Noen av de mest sentrale rammevilkårene for næringslivet omfatter generelle reguleringer og forenklingsarbeid, klimapolitikk, skatter og avgifter, utdanning og kompetanse, arbeidsinnvandring og sosiale ordninger.

Avslutningsvis i kapittelet gis en oppsummering av regjeringens tiltak for å justere, tilpasse og forenkle rammevilkårene. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for nytt næringsliv, gründere og oppstartsbedrifter, og ønsker aktivt å jobbe med rammevilkårene slik at disse bidrar til at gode ideer lykkes og verdier skapes i Norge.

Regjeringen vil

• styrke kunnskapsgrunnlaget om vilkårene for norske gründere og oppstartsbedrifter sammenlignet med andre næringsdrivende i Norge og andre land

6.1 Regelverk for en enklere hverdag

Regjeringens ambisjon er at det skal være enklest mulig for virksomheter å forholde seg til det offentlige, enten det gjelder rapporteringskrav eller regelverk. Videreutvikling av næringslovgivningen slik at denne kan danne et godt fundament for virksomhet i Norge, er viktig for regjeringen. Forenklingstiltak er en viktig del av dette.

6.1.1 Offentlige registre – næringslivets digitale infrastruktur

Gode og åpne offentlige registre er en viktig del av den digitale infrastrukturen i Norge og skal sikre et enkelt tilgjengelig, enhetlig og digitalt tjenestetilbud til både innbyggere og virksomheter. Enhetsregisteret, Foretaksregisteret og Løsøreregisteret er sentrale registre for norske virksomheter. Altinn og ID-porten er fellesløsninger som skal gi effektiv og sikker tilgang til offentlig informasjon.

Enhetsregisteret inneholder informasjon om alle juridiske personer i Norge og reguleres av enhetsregisterloven med forskrifter. Formålet med Enhetsregisteret er å fremme effektiv utnyttelse og samordning av offentlige opplysninger om juridiske personer, enkeltpersonforetak og andre registreringsenheter. Enhetsregisteret tildeler organisasjonsnummeret og registrerer grunndata om virksomhetene. Grunndata er basisopplysninger om virksomheter, for eksempel navn, adresse, aktivitet, organisasjonsform og organisasjonsnummer. I registeret er det grunndata om cirka 1,1 millioner enheter. Sammen med blant annet Folkeregisteret, Grunnboken, Altinn og ID-porten er Enhetsregisteret en av de nasjonale felleskomponentene som bidrar til å gi både virksomheter og innbyggere mer enhetlige, digitale tjenester på tvers av forvaltningen. Det at Enhetsregisteret er en nasjonal felleskomponent, innebærer at opplysningene i registeret skal gjenbrukes, og fungere som en byggekloss i utviklingen av de digitale tjenestene i forvaltningen.

Foretaksregisteret reguleres av foretaksregisterloven med forskrifter. I Foretaksregisteret registreres norske næringsdrivende foretak og alle utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet i Norge. Formålet med Foretaksregisteret er å samle inn, kontrollere og tilgjengeliggjøre opplysninger om næringsdrivende foretak, slik at både offentlige og private virksomheter kan hente registerinformasjonen de har behov for der. Foretaksregisteret bygger på informasjon i Enhetsregisteret, og sammen inneholder registrene informasjon om foretaksnavn, organisasjonsform, deltakere i ansvarlige selskaper, ledelse og fullmaktsforhold. Alle opplysningene er offentlig tilgjengelige. Sammen er registrene en viktig kilde for alle som trenger opplysninger om aktørene i norsk næringsliv.

Registrerte opplysninger i Foretaksregisteret har legitimasjonsvirkninger overfor långivere, tinglysnings-, avgifts- og tollmyndigheter ved at det fremkommer hvem som har rett til å opptre på vegne av foretaket og å påta det forpliktelser. Legitimasjonsvirkningene bidrar dermed til trygghet i næringslivet. Registrering gir også foretaket vern for foretaksnavnet. Registrering har også betydning for finansieringen av selskapet, ved at det åpner opp for pantsettelse av driftstilbehør og varelager.

Mange gründere etterlyser samlet informasjon og veiledning. Det jobbes derfor med å utvikle sammenhengende tjenester på flere områder. Et eksempel på dette er tiltaket Starte og drive bedrift / Start and run a business i regi av Brønnøysundregistrene (Altinn). Løsningen er ment å forenkle stegene de næringsdrivende må gjennom ved å sette dem i sammenheng, og dermed gi de som etablerer næringsvirksomhet bedre oversikt. Brønnøysundregistrene bidrar til at etableringsprosessen skal bli smidigere og enklere ved at hele prosessen fra etablering, opprettelse av bankkonto, og bekreftelse av aksjekapital til registrering kan samordnes i én digital brukerflate.

Det ligger en rekke gevinster i å forbedre registerlovgivningen. Bedre lovverk vil bidra til å øke kvaliteten på registrene, gjøre brukerne mer bevisste, spare kostnader og ressurser for brukerne og Brønnøysundregistrene, og øke kontrollen og vernet av personopplysninger og forretningshemmeligheter.

Regjeringen vil

• fremme forslag om nytt og moderne regelverk for Enhetsregisteret og Foretaksregisteret

6.1.2 Forenkling for å redusere kostnader

Gjennom forenkling skal gründere, eiere og ansatte kunne bruke mer tid på verdiskaping og mindre tid på utfylling av skjemaer og oppfølging av regelverk. Regjeringen arbeider derfor målrettet for å gjøre hverdagen lettere for virksomhetene.

Forenklingsarbeid for næringslivet har bred politisk oppslutning. Ulike regjeringer har de siste tiårene hatt ambisjoner på området. I Hurdalsplattformen har regjeringen slått fast at den vil redusere næringslivets kostnader knyttet til pålagte regler og utfylling av offentlige skjemaer. Slike kostnadsreduksjoner kan skje ved lov- og forskriftsendringer eller ved å gjøre det enklere for næringslivet å oppfylle gjeldende regelverk, for eksempel ved å legge til rette for digital rapportering.

For å identifisere gode tiltak har regjeringen styrket samarbeidet og dialogen med næringslivet og næringsorganisasjonene. Så langt i denne stortingsperioden har departementet fått inn rundt 150 innspill fra næringslivet som er oversendt ansvarlig departement for vurdering og ev. gjennomføring.

Ny teknologi og digitale løsninger legger til rette for forenklinger og mer effektive prosesser samtidig som de gir myndighetene bedre kontrollmuligheter. Å videreutvikle gode digitale løsninger vil derfor stå sentralt i forenklingsarbeidet fremover. Det er et mål at opplysninger som det offentlige innhenter, skal lagres og kategoriseres på en slik måte at de samme opplysningene innhentes kun én gang.

Regjeringens ambisjon for fremtidens næringsrettede virkemiddelapparat, også kalt Virkemiddelapparatet 2.0, er at det skal være én vei inn for brukerne gjennom helhetlige brukerreiser på tvers av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Virkemiddelapparatet skal utløse mer verdiskapende næringsutvikling i hele landet gjennom økt koordinering og samarbeid på tvers. Virkemiddelapparatet 2.0 og Én vei inn er nærmere omtalt i kapittel 7.6.

Regjeringen vil

– redusere næringslivets kostnader knyttet til pålagte regler og utfylling av offentlige skjemaer

6.1.3 Bruk av standarder kan gi enklere markedsadgang

Markedsadgang og standarder

Standarder kan hjelpe gründere og oppstartsbedrifter med å få tilgang til markeder i hele verden. Produkter eller tjenester som er utviklet, testet og brakt på markedet etter gjeldende standarder, har større muligheter for å bli akseptert og anskaffet enn produkter som ikke kan dokumentere samsvar med gjeldende standarder. Eksisterende produkter og teknologi er basert på standarder, og det er avgjørende for vekstbedrifter med nye innovasjoner å følge disse for å sikre seg markedsadgang.

De aller fleste standarder av betydning for norsk næringsliv er europeiske eller internasjonale. Ved å legge til rette for at oppstartsbedrifter er kjent med og tar i bruk relevante standarder i utviklingen av produkter og tjenester, kan norske oppstartsbedrifters konkurranseevne bedres i Norge, Europa og globalt.

Standard Norge er Norges medlem i den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO og den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN. Gjennom CEN følger Standard Norge EUs arbeid med standardisering tett. EU bruker i økende grad standarder til å konkretisere generelle forordninger. I februar 2022 ga Europakommisjonen ut sin standardiseringsstrategi. Denne suppleres med et årlig arbeidsprogram for standardisering. Standard Norge har ansvar for standardiseringsoppgaver innenfor de fleste områder. Standard Norges mandat som nasjonal standardiseringsorganisasjon er hjemlet i Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1025/2012 om europeisk standardisering, som er iverksatt i norsk rett.

Regelverkshenvisninger – etterlevelse av regelverk

Bruk av standarder er viktig i ledelsen av vekstbedrifter og i arbeidet med innovasjon, men også for å sikre at bedriftene leverer på bærekraft og kvalitet. Oppstartsbedrifter møter de samme kravene som andre bedrifter, men med mindre kapasitet til å utvikle egne kvalitetssikringssystemer. Bruk av standarder og standardmetodikk for dokumentasjon av at bedriftens virksomhet, og dens produkter og tjenester er i samsvar med lover og regler, kan lettere oppnås gjennom å bruke eksisterende standarder. Kunnskap om standardene og hvordan standarder kan forenkle etterlevelsen av regelverket, er derfor en viktig hjelp for oppstartsbedrifter. De ulike delene av forvaltningen fyller en viktig rolle i å informere oppstartsbedrifter om hvilke muligheter bruk av standardarder kan gi når det gjelder å sikre og dokumentere etterlevelse av relevant regelverk.

Interoperabilitet som nøkkel i teknologisk skalering

Standardisering muliggjør såkalt interoperabilitet, som er evnen til å dele data på tvers av flere plattformer, enheter, betalingsmekanismer eller lignende. Ved å basere seg på standarder eller standardiserte løsninger kan oppstartsbedrifter benytte rammeverk og infrastruktur. Interoperabilitet i teknologi er en attraktiv faktor for investorer i oppstartsfasen og spesielt i skaleringsfasen.

Offentlige anskaffelser

Bruk av henvisning til standarder i offentlige anskaffelser gjør det enklere for gründere og oppstartsbedrifter å dokumentere at nye produkter eller tjenester har den kvaliteten som oppdragstaker ønsker. Det er derfor viktig at offentlig sektor er kjent med relevante standarder og anvender disse i anskaffelsesutlysninger. Bruk av henvisning til relevante standarder ved anskaffelser i offentlig sektor bør få økt utbredelse.

Kunnskapsbygging og kontakt med fagekspertise for oppstartsbedrifter

Ved aktivt å engasjere seg i standardisering kan unge bedrifter bygge et nettverk i tekniske eller spesialiserte felt. De kan få kontakt med eksperter som kan være interessert i å bli med, eller som på annen måte kan hjelpe dem med å finne kompetanse på feltet. Økt kjennskap til og økt bruk av standarder i gründerbedrifter kan øke sannsynligheten for suksess.

Regjeringen vil

• øke kunnskapen om og bruken av standarder, også i samarbeid med virkemiddelapparatet og fremme økt deltakelse fra norske bedrifter i relevante standardiseringskomiteer gjennom samarbeidet med Standard Norge

• legge til rette for og anbefale bruk av henvisning til relevante standarder ved anskaffelser i offentlig sektor

6.1.4 Næringslovgivning som rammeverk

Næringslovgivning har stor betydning for oppstartsbedrifter. Nærings- og fiskeridepartementet har blant annet ansvar for aksjelovene, samvirkeloven, selskapsloven og regelverket for Enhetsregisteret og Foretaksregisteret.

Selskapsrett er et prioritert område i EU. Det er vedtatt en rekke forordninger og direktiver som i henhold til EØS-avtalen skal gjennomføres i norsk rett. Gjennomføringen bidrar til at norske virksomheter kan konkurrere på like vilkår med virksomheter fra EU-land.

Selskapsretten definerer retter og plikter som er knyttet til de selskapsformene gründeren kan velge. Som eksempel kan nevnes vern av foretaksnavn, som ofte sees i sammenheng med domenenavn, og er viktig allerede ved oppstart. De offentlige registrene gir mulighet til å innhente og innberette informasjon som er viktige for oppstartsbedriftens kontakt med det offentlige.

Gründeren og valg av selskapsformer

En gründer må velge hvordan oppstartsbedriften skal organiseres juridisk, såkalt organisasjonsform. Valg av organisasjonsform har betydning for hvilket personlig ansvar gründeren tar på seg, og for beskatning, rettigheter og plikter og graden av frihet til å disponere virksomhetens midler. De vanligste organisasjonsformene for gründere er enkeltpersonforetak og aksjeselskap. Dette gjelder også for andre næringsdrivende. Av de om lag 1,1 millioner enhetene som er registrert i Enhetsregisteret, er det om lag 403 000 aksjeselskaper og 424 000 enkeltpersonforetak.1

Vi ser at mange levebrødsforetak velger å organisere seg som enkeltpersonforetak, mens mange av oppstartsbedriftene som sikter mot vekst, velger aksjeselskap som ramme for virksomheten.

Registrering av et enkeltpersonforetak innebærer registrering av en fysisk persons næringsvirksomhet. Den fysiske personen har fullt og ubegrenset økonomisk ansvar for næringsvirksomheten. Et enkeltpersonforetak er derfor heller ikke et eget skattesubjekt. Det er den fysiske personen som er ansvarlig for betaling av skatt på overskuddet av næringsvirksomheten. Et enkeltpersonforetak skal registreres i Enhetsregisteret, og i mange tilfeller også i Foretaksregisteret.

Aksjeselskap er hyppigst brukt som organisasjonsform for små og mellomstore foretak. Denne organisasjonsformen er egnet, ikke minst for oppstartsbedrifter som sikter mot vekst, blant annet på grunn av ansvarsforhold og muligheter for kapitalinnhenting. I et aksjeselskap er eiernes ansvar begrenset til den kapitalen aksjeeierne skyter inn. Aksjeloven har regler om blant annet stiftelse, styring, selskapsorganer, utdeling av utbytte, fusjon/fisjon og avvikling av aksjeselskaper. Alle aksjeselskaper skal være registrert i Foretaksregisteret.

Er det flere som samarbeider, kan ansvarlige selskaper være aktuelt. Et ansvarlig selskap må ha minst to eiere (deltakere). Et ansvarlig selskap skiller seg fra aksjeselskaper ved at deltakerne har fullt og ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser. Deltakere kan velge mellom et solidarisk ansvar (ANS) eller å dele ansvaret forholdsmessig mellom deltakerne (DA). Ansvarlige selskaper reguleres av selskapsloven. Fordi deltakerne har ubegrenset ansvar har eierne i langt større grad enn i aksjeselskaper mulighet til å disponere selskapets midler og kan i stor grad velge å avvike selskapslovens regler. Ansvarlige selskaper skal registreres i Foretaksregisteret.

Foretaksnavneloven verner foretakets navn

Næringsdrivende foretak som har registreringsplikt i Foretaksregisteret, skal ha et foretaksnavn. Foretaksnavnet er det offisielle navnet på et næringsdrivende foretak.

Foretaksnavneloven gir en særskilt rett til og vern for foretaksnavn. En næringsdrivende kan dermed få enerett til foretaksnavnet sitt etter bestemmelsene i foretaksnavneloven. Loven gir også vern for andre forretningskjennetegn slik som kortformer av foretaksnavnet og lignende, såkalte sekundære forretningskjennetegn. Vern som gis gjennom foretaksnavneloven, hjelper foretakene med å ivareta en grunnleggende beskyttelse av gjenkjennelighet i markedet og er dermed tett knyttet til merkevarebygging og immaterielle verdier.

Regjeringen vil

• revidere og videreutvikle selskapsretten for å bidra til forenkling for næringslivet og for å etterleve internasjonale forpliktelser

6.1.5 Konkurransepolitikk, velfungerende markeder og bedriftsetablering

Konkurranse i markedet bidrar til omstilling, innovasjon og effektivitet. I markeder med velfungerende konkurranse vil produktive og lønnsomme virksomheter og næringer normalt vokse på bekostning av de mindre produktive og lønnsomme. Omstilling i og på tvers av bedrifter og næringer – der innsatsfaktorer flyttes til de bedriftene og næringene som har høyest betalingsevne – bidrar til å realisere produktivitetsgevinster for samfunnet. Bedrifter kan utvikle konkurransefortrinn overfor konkurrentene blant annet gjennom å øke verdien av varene og tjenestene de tilbyr, eller ved kostnadseffektivisering. For å lykkes med slike strategier over tid må bedriftene drive med omstilling og innovasjon.

Lave barrierer for å etablere og avvikle virksomheter fremmer konkurranse, og trusselen om nyetablering kan virke disiplinerende på eksisterende bedrifter. Det er en sammenheng mellom etableringsbarrierer og konkurranseintensitet. Jo høyere kostnadene ved etablering er, desto færre bedrifter vil etablere seg rent faktisk. En lavere trussel om nyetablering vil bety en høyere konsentrasjon i markedet og dermed en lavere konkurranseintensitet.

Noen eksempler på etableringsbarrierer er høye kapitalinvesteringskrav, stordrifts- og samdriftsfordeler, nettverkseffekter, merkevarelojalitet og unike teknologier, eller offentlige reguleringer som lisensiering- eller sertifiseringsordninger som begrenser antall næringsutøvere i et bestemt marked.

Betydelige utgangsbarrierer kan også gi opphav til etableringsbarrierer. Utgangsbarrierer hindrer eller gjør det kostbart for en bedrift å forlate markedet, for eksempel dersom bedriften har eiendeler som er vanskelige å selge, eller har andre forpliktelser som medfører større kostnader. Tilstedeværelsen av betydelige utgangsbarrierer i markeder kan øke sannsynligheten for at en nyetablering vil bli møtt med aggressive mottiltak. Usikkerhet omkring hvordan dagens tilbydere i et marked vil tilpasse seg etter nyetablering vil kunne utgjøre en betydelig etableringsbarriere.

Konkurransetilsynet fører tilsyn med konkurransen i alle markeder og håndhever konkurranseloven. Konkurranseloven forbyr blant annet samarbeid som begrenser konkurransen, og misbruk av dominerende stilling. Det er også meldeplikt for fusjoner og oppkjøp som overstiger visse terskelverdier. Konkurransetilsynet skal blant annet håndheve konkurranselovens forbudsbestemmelser, foreta nødvendige inngrep mot foretakssammenslutninger og påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak. Det kan være en utfordring at nye, innovative oppstartsbedrifter kjøpes opp av de store, etablerte bedriftene hvis det reduserer konkurransen i markedet. En grundig fusjonskontroll og god konkurranse bidrar til at oppstartsbedrifter får gode vekstvilkår.

Regjeringen vil gi Konkurransetilsynet mulighet til å gripe inn i markeder hvor konkurransen ikke fungerer, også i tilfeller hvor det ikke foreligger brudd på konkurranselovens forbudsbestemmelser. Forslaget innebærer at Konkurransetilsynet får et nytt markedsetterforskningsverktøy.

Regjeringen vil

• bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom effektiv håndheving av konkurransereglene

• gi Konkurransetilsynet nytt verktøy for å gripe inn i markeder hvor konkurransen ikke fungerer

6.1.6 Immaterielle og industrielle rettigheter sikrer bedriftens verdier

Alle virksomheter sitter på immaterielle verdier. Det er en samlebetegnelse for verdier som ikke er knyttet til fysiske eller konkrete gjenstander, og kan dreie seg om alt fra oppfinnelser (som kan patenteres) til kjennetegn (varemerker) og design, foretaksnavn og andre immaterielle rettigheter som forretningshemmeligheter og databaser, verdier som består i åndsverk, software, know how, produksjonsprosesser mm. En profesjonell håndtering av immaterielle verdier kan i mange tilfeller være avgjørende for virksomhetenes evne til å konkurrere i nye markeder, innhente kapital og inngå samarbeid med forskningsmiljøer og investorer.

Beskyttelse av immaterielle rettigheter, slik som patenter, er en måte å balansere mellom spredning av kunnskap om innovasjoner og å sikre innovatørens mulighet til avkastning. Immaterielle rettigheter innebærer altså ikke en enerett til å lære av og bruke en innovasjon, men til å utnytte denne kommersielt. I noen næringer er det spesielt viktig å sikre seg immaterielle rettigheter. I næringer som kjemisk og farmasøytisk industri er forskning og utvikling svært tid- og ressurskrevende, samtidig som teknologien og produktene kan være relativt enkle å imitere når de først er utviklet. Det gjør at registrerte rettigheter som patenter er mye brukt i disse næringene, og ofte kan være avgjørende for å sikre kapital fra investorer. Det er ikke gitt at alle immaterielle verdier kan eller bør vernes formelt, f.eks gjennom industrielle rettigheter.

Mange innovasjoner skjer i form av forbedringer eller ved at eksisterende teknologi blir brukt på en ny måte som ikke oppfyller kravene til patentering. Heller ikke der rettsvern er mulig, er det nødvendigvis den beste måten å sikre de økonomiske interessene til bedriften på. I noen tilfeller kan hemmelighold, rask utviklingstakt eller merkevarebygging være det som gir best konkurransefortrinn. Det viktigste er at bedriftene er bevisste om håndteringen av disse verdiene og hvordan bedriften best kan beskytte og bruke disse. Det kan sikre at oppstartsbedriftens produkter og tjenester ikke kopieres, slik at bedriften kan beholde sine konkurransefortrinn og sikre inntekter fra sine investeringer.

Bedrifter kan også dele immaterielle verdier seg imellom via avtaler om bruk og betaling (lisensavtaler). Gjennom slikt samarbeid kan oppstartsbedrifter dele utviklingskostnader, bruke hverandres løsninger, og oppnå større markedsandel selv i markeder med etablerte konkurrenter. Denne type samarbeid er spesielt nyttig for mindre bedrifter og tidlig i livsløpet, da slike bedrifter oftest mangler både midler og arbeidskapasitet, og samarbeid kan i seg selv være en døråpner inn i nye markeder.

I en undersøkelse av Opinion utført på oppdrag fra Patentstyret fremgår det blant annet at SMB-ene fokuserer mindre på immaterielle verdier i 2023 enn i 2015. Selv om nær tre av ti virksomheter opplever å bli kopiert eller etterlignet, opplever kun 14 prosent av virksomhetene immaterielle verdier som viktig. Dette er en betydelig nedgang siden 2015.2

Sammenlignet med utviklingen internasjonalt ligger norsk næringsliv på et relativt lavt nivå når det gjelder registrering av industrielle rettigheter, særlig patenter.3 Det er imidertid ikke mulig å fastsette et idealnivå for nivået på registrering av immaterielle rettigheter. Forskjellene mellom Norge og andre land kan ha flere årsaker. Det kan ha sammenheng med sammensetningen av norsk næringsliv, i tillegg til forskjeller i innovasjonstakt, konkurranse, teknologiintensitet og lignende i de ulike næringene.

Immaterielle verdier representerer i alle fall et betydelig verdiskapingspotensial for norsk næringsliv og regjeringen ønsker å fremme en økt bevissthet og kompetanse blant både små og mellomstore bedrifter og oppstartsbedrifter om immaterielle rettigheter og verdier. Omtale av regjeringens tiltak på Patentstyrets område er presentert i kapittel 7.

6.1.7 Handelsavtaler åpner markeder for oppstartsbedrifter

Bedrifter som deltar i internasjonal handel, er ofte mer konkurransedyktige og oppnår høyere verdiskaping enn selskaper som utelukkende opererer på det nasjonale markedet. Europakommisjonen har gjennomført flere studier som belyser dette.4 Tilgang til markeder utenfor Norge gjennom handelsavtaler tillater vekst på en helt annen skala enn det som er mulig kun gjennom det norske markedet. Ettersom det norske markedet i mange tilfeller er lite, melder behovet for internasjonale markeder seg gjerne tidligere når norske bedrifter skal vokse og skalere opp, sammenliknet med bedrifter i land med større hjemmemarkeder. Skalering av produksjon er i mange bedrifter en forutsetning for å redusere kostnadene per produserte enhet, såkalte stordriftsfordeler. Realisering av stordriftsfordeler medfører at gjennomsnittkostnadene til bedriftene faller når produksjonen øker, noe som er en kilde til økt produktivitet. Tilgang til internasjonale markeder kan derfor bidra til mer produktive bedrifter. En EU-studie om EUs eksport i perioden 2014–2017 viser at mens det totale antallet eksporterende foretak gikk ned med 8 prosent, økte antallet eksporterende små og mellomstore bedrifter med 6 prosent.5 I løpet av perioden økte verdien av eksport til ikke-EU-land med totalt 12 prosent for alle foretak og med 10 prosent for små og mellomstore bedrifter. Andelen små og mellomstore bedrifter i form av eksportverdi holdt seg stabil, mellom 28 prosent og 30 prosent av total eksport. Studien viser at eksporten fra små og mellomstore bedrifter utgjør en betydelig andel av total eksport, men at det samtidig er store regionale forskjeller i EU på eksportandelen for slike bedrifter.

Det er derfor viktig at gründerbedrifter og andre små og mellomstore bedrifter får hjelp til å utforske nye markeder. Norge har gjennom EFTA fremforhandlet mer enn 30 handelsavtaler og har nylig utviklet et eget kapittel for små og mellomstore bedrifter som inkluderes i nye handelsavtaler. Formålet er å gjøre fordelene ved handelsavtalene bedre kjent og mer tilgjengelige for små og mellomstore bedrifter, slik at de kan delta aktivt i internasjonal handel.

I henhold til bestemmelsene i EFTAs nye kapittel om små og mellomstore bedrifter skal Norge og avtalepartnerland opprette egne nettsider med informasjon om handelsavtalen og annen informasjon som er nyttig for små og mellomstore bedrifter. Disse nettsidene skal inkludere lenker til tilsvarende nettsider som tilhører de andre partene og andre myndigheter og aktører som publiserer informasjon av interesse for små og mellomstore bedrifter. Informasjonen skal være tilgjengelig kostnadsfritt og på engelsk.

I henhold til bestemmelsene i EFTAs nye kapittel skal også avtalepartene samarbeide og legge til rette for at små og mellomstore bedrifter får tilgang til respektive markeder, og sikre at det tas hensyn til deres interesser ved gjennomføringen av avtalen. Mulige tema for samarbeidet er ikke-tollmessige handelshindre, utviklingen av digitale vinduer, bedriftsdeltakelse i e-handel og effektiv bruk av immaterielle rettigheter. Samarbeidet vil foregå mellom egne kontaktpunkter. I Norge er Innovasjon Norge kontaktpunkt under handelsavtalen med Storbritannia, og dette kan videreføres i andre handelsavtaler.

Innovasjon Norges utekontorer skal hjelpe bedrifter med å nå internasjonale markeder og har i dag kontorer i over 20 land. De har i oppdrag å bistå norske bedrifter internasjonalt. Sammen med distriktskontorene i Norge representerer Innovasjon Norges kontorer i utlandet et tjenestetilbud til små og mellomstore bedrifter med internasjonale vekstambisjoner. Arbeidet utføres gjennom rådgivningstjenester, nettverkstjenester og kompetanse- og profileringstjenester. Internasjonalisering er også en del av tjenestetilbud fra Innovasjon Norge, gjennom blant annet lån, tilskudd, industrielle forsknings- og utviklingskontrakter, kompetanseprogrammer og sektorsatsinger under eksportreformen Hele Norge eksporter. Innovasjon Norges utekontorer er også omtalt i kapittel 7.

Regjeringen vil

• legge til rette for at oppstartsbedrifter og små og mellomstore bedrifter får utnytte mulighetene til å nå nye markeder

• forenkle og forbedre gratis informasjon på offentlige myndigheters nettsider om handelsavtaler og annen informasjon som er nyttig for små og mellomstore bedrifter når de skal vurdere nye utenlandske markeder

6.2 Skatte- og avgiftssystemet i Norge

Skatte- og avgiftssystemet blir gjerne tillagt tre hovedoppgaver; å finansiere offentlige utgifter, å omfordele inntekt og formue og å korrigere for markedssvikt. Samtidig påvirker skattesystemet arbeidstilbud, forbruk, sparing og investeringer. De fleste skatter og avgifter påfører et samfunnsøkonomisk tap. Det norske skattesystemet har siden skattereformen i 1992 bygd på noen grunnleggende prinsipper om brede skattegrunnlag og likebehandling av næringer, virksomhetsformer og investeringer. I tillegg benyttes skatter og avgifter for å korrigere for eksternaliteter eller annen markedssvikt.

Skatte- og avgiftssystemet må være utformet slik at reglene er i tråd med våre forpliktelser etter EØS-avtalen eller andre internasjonale avtaler. Blant annet begrenser EØS-avtalen mulighetene for å lage særordninger i skattesystemet som bryter med reglene om ulovlig statsstøtte eller de fire friheter.

Et skattesystem som er utformet etter disse prinsippene, vil bidra til å holde kostnadene ved skattlegging nede, og til at ressursene benyttes der de kaster mest av seg. Svakt begrunnede unntak og særordninger som avviker fra de generelle reglene, gjør skattesystemet mindre effektivt. For å opprettholde skatteinntektene må da andre skatter og avgifter økes. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved skattlegging øker vanligvis mer enn proporsjonalt med økte skattesatser.

Et effektivt og nøytralt skattesystem vil dermed også komme det brede næringslivet til gode. Det gjør at skattesatsene kan holdes relativt lave, noe som styrker bedriftenes konkurranseevne. Et skattesystem som legger til rette for at ressursene tilflyter virksomheter som gir høyest avkastning, vil legge til rette for omstilling og etablering av nye, lønnsomme bedrifter. I tillegg må det legges vekt på forutsigbarhet. Manglende stabilitet kan svekke bedriftenes investeringer og redusere fremtidig verdiskaping. For å oppnå stabilitet og forutsigbarhet er det nødvendig at skattesystemet bygger på generelle og konsistente prinsipper med færrest mulige unntak. Videre vil et effektivt skattesystem bidra til finansiering av offentlige goder, som også gagner næringslivet, til en lavest mulig kostnad.

6.2.1 Nærmere om enkelte skatter og avgifter som berører næringsliv og gründere

Selskapsskatt

Overskudd i selskap skattlegges som alminnelig inntekt med en flat skattesats på 22 prosent i 2024. Underskudd kan fremføres og trekkes fra mot senere overskudd. I bedriftsbeskatningen er det lagt særlig vekt på prinsippene om likebehandling av ulike investeringer, finansieringsformer og organisasjonsformer og symmetrisk behandling av inntekter (gevinster) og kostnader (tap). Dette tilsier blant annet at skattepliktig overskudd så langt som mulig skal fastsettes i samsvar med bedriftsøkonomisk overskudd.

Fritaksmetoden innebærer at selskap i utgangspunktet fritas for beskatning av mottatt utbytte og gevinst på aksjer mv. Samtidig faller fradragsretten bort for tilsvarende tap. Målet med fritaksmetoden er å unngå kjedebeskatning i selskapssektoren, det vil si at utbytter og gevinster skattlegges flere ganger for selskap som eies av andre selskap.

Det er først og fremst selskapsskatten som har betydning for selskapenes investeringer i Norge. Betydningen øker jo mer åpen økonomien er og jo mer mobil kapitalen er over landegrensene. En investor kan spare skatt på å flytte virksomheten til et land med lavere selskapsskatt, men kan ikke få lavere utbytteskatt eller formuesskatt ved å flytte virksomheten. Den norske selskapsskattesatsen på 22 prosent er litt lavere enn OECD-gjennomsnittet, og litt høyere enn gjennomsnittet hos våre naboland (se figur 6.1).

Forstørr bilde

¹ Uveide gjennomsnitt for Sverige, Danmark og Finland og for OECD.

Kilder: OECD og Finansdepartementet.

Utbytteskatt

Skattleggingen av aksjeinntekter (utbytte og gevinster) for personer skjer etter aksjonærmodellen, som ble innført som ledd i skattereformen 2006. Aksjonærmodellen innebærer at skattyter gis rett til fradrag for skjerming. Skjerming vil si at aksjeinntekt som tilsvarer en normalavkastning (risikofri avkastning), skal skjermes fra dobbeltbeskatning ved hjelp av et skjermingsfradrag i utdelt utbytte og eventuelt i gevinst ved salg av aksjen. Skjermingsfradraget tilsvarer aksjenes anskaffelseskost multiplisert med risikofri rente etter skatt tillagt 0,5 prosent. Formålet med skjermingsfradraget er at skatten på aksjeinntekter for personlige aksjonærer skal virke nøytralt på investorenes og selskapenes investeringer og finansieringsstruktur, sammensetningen av sparing og tidspunktet som utbytte og gevinster på aksjer realiseres. Denne nøytraliteten innebærer at skattesatsen kan settes relativt høyt uten at det påvirker investeringene.

I utgangspunktet skattlegges kapitalinntekter for personer, altså renteinntekter, aksjeinntekter, inntekter fra eiendom etc., som alminnelig inntekt med 22 prosent. Aksjeinntektene oppjusteres med en faktor, slik at den effektive skattesatsen blir høyere enn 22 prosent. I 2024 er oppjusteringsfaktoren 1,72, og den reelle skattesatsen er 37,8 prosent på aksjonærens hånd. Samlet marginalskatt på utbytte inkludert selskapsskatt blir 51,5 prosent.

De formelle satsene er relativt høye i internasjonal sammenheng. Ifølge OECD er det i 2024 fem land som har høyere formell skattesats enn Norge (både når en ser på utbytteskatt på aksjonærens hånd og samlet utbytteskatt der selskapsskatt er medregnet).6 Men Norge skiller seg ut med det gunstige skjermingsfradraget, som reduserer den effektive skatten betydelig. Skatteutvalget (NOU 2022: 20 Et helhetlig skattesystem) beregnet at skjermingsfradraget reduserer gjennomsnittlig effektiv skatt med ca. 12 prosentenheter, gitt et normalt rentenivå.

Utbytteskatten skal dessuten ivareta flere hensyn. Nivået på skattesatsen må blant annet settes slik at den motvirker at arbeidsinntekt tas ut som utbytte i stedet for lønn (såkalt inntektsskifting). Nivået må også vurderes i lys av ønsket grad av omfordeling gjennom skattesystemet.

Formuesskatt

Personlige skattytere betaler formuesskatt på skattepliktig nettoformue. For 2024 er skattesatsen til kommunen maksimalt 0,7 prosent, og skattesatsen til staten er 0,3 prosent for formue inntil 20 millioner kroner og 0,4 prosent for den delen av formuen som overstiger 20 millioner kroner. Skattefritt bunnfradrag utgjør 1,7 millioner kroner (3,4 millioner kroner for ektepar).

Formuesskatten er særlig begrunnet utfra fordelingshensyn. Formuesskatten bidrar til at skattesystemet for personer er mer progressivt enn med inntektsskatten alene. Formuesskatten kan, i likhet med de fleste andre skatter og avgifter, påvirke ressursbruken negativt og bidra til effektivitetstap. De fleste skatter på kapital gjør det mindre lønnsomt å spare og kan dermed redusere sparingen. Formuesskatten antas å ha noe negative effektivitetsvirkninger. Det skyldes hovedsakelig den skjeve verdsettelsen av eiendeler som vrir investeringene i favør av lavt verdsatte objekter som primærbolig og lavt verdsatte aksjer.

Formuesskatten har eksistert siden 1882. Inntektene fra formuesskatten har økt betydelig de siste ti årene, men dette skyldes hovedsakelig at folk har større formuer, ikke at reglene er endret.

Etter hovedregelen verdsettes formuesobjektene til beregnet markedsverdi. Flere formuesobjekter verdsettes imidlertid til dels betydelig lavere ved egne rabatter og ved at eiendeler er unntatt eller krevende å verdsette.

I dag verdsettes aksjer og næringseiendom til 80 pst. av verdien, mens direkte eide driftsmidler verdsettes til 70 prosent. Andre eiendeler, som eiendom, har egne og dels høyere rabatter.

Ikke-børsnoterte aksjer verdsettes til aksjens andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi målt ved inngangen til inntektsåret. Verdien av aksjen bygger dermed i praksis på de underliggende verdiene i selskapet, fratrukket selskapets gjeld. Normalt vil skattemessig formuesverdi være vesentlig lavere enn virkelig verdi, se Skatteutvalget NOU 2022: 20 Et helhetlig skattesystem, punkt 10.2.6.3 der flere studier gjengis. En viktig årsak til at ikke-børsnoterte aksjer er lavt verdsatt, er at forretningsverdi (goodwill) og egenutviklede immaterielle rettigheter er helt unntatt fra formuesskatt. Hvis nystartede selskaper har eiendeler som gir grunnlag for formuesskatt for eierne, vil det ofte være fordi de har hentet inn kapital som skal brukes til investeringer eller brukes senere år. Eierne vil da betale formuesskatt på sin andel av innestående kapital. Formuesverdien av aksjene vil fortsatt normalt være langt lavere enn markedsverdien, ettersom verdien aksjen omsettes til ved f.eks. en emisjon ikke benyttes for formuesskatteformål.

Formuesskatten påløper uavhengig av realisasjon, og dette er ofte et argument som benyttes mot formuesskatten, ved at eierne ikke nødvendigvis har løpende inntekt til å dekke formuesskatten, og dermed kan skape likviditetsutfordringer.

Av nylige arbeider finner Thoresen mfl. at for 99 prosent av familieeide bedrifter utgjør eiernes skattebelastning mindre enn 2,5 prosent av inntektene til bedriften.7 Videre finner de at formuesskattebelastningen er særlig lav blant unge, nystartede selskaper. Det kan skyldes at disse har mindre bokførte eiendeler som fanges opp i formuesgrunnlaget. Dette bekreftes også av utredningen til Røed mfl. som fant at for det store flertallet av eierne i små og mellomstore bedrifter, skaper ikke formuesskatten likviditetsutfordringer.8 Undersøkelsen fant at kredittbegrensninger kan gi negative effekter, men kun i en relativ liten undergruppe av bedrifter som eies av personer med svak likviditet. Tvert imot har de samme forfatterne funnet at formuesskatten i gjennomsnitt har en positiv effekt på sysselsettingen i disse virksomhetene.9 Det kan forklares med at investeringer i unoterte selskaper bare delvis fanges opp i formuesgrunnlaget, og at formuesskatten dermed gjør slike investeringer relativt mer lønnsomme.

Skatteutvalget (NOU 2022: 20) refererer til flere av disse studiene. Skatteutvalgets flertall konkluderer med «at det er lite som tyder på at formuesskatten svekker mulighetene for å gjennomføre lønnsomme investeringer. Med velfungerende kapitalmarkeder vil en lønnsom investering normalt få finansiering.»

Dette utelukker likevel ikke at formuesskatten i enkelte tilfeller kan bidra til at det oppstår likviditetsproblemer. For å bøte på denne problematikken, vil regjeringen sende et forslag på høring om utsatt betaling av formuesskatt rettet mot bedriftseiere med likviditetsproblemer. Tidligere har det vært innført midlertidige ordninger for utsettelse av formuesskatt for eiere av virksomheter som går med underskudd. Til forskjell fra disse vil den foreslåtte ordningen være varig, og den vil gi utsettelse i en noe lengre periode. Denne nye ordningen kan være til hjelp for eiere ved at de ikke trenger å ta ut kapital fra bedriften for å betale formuesskatten.

Merverdiavgift

Merverdiavgiften er en generell avgift på innenlands forbruk av varer og tjenester og har som formål å skaffe inntekter til staten. Merverdiavgiften oppkreves og innbetales av avgiftspliktige næringsdrivende. Merverdiavgiften beregnes i alle omsetningsledd. Merverdiavgiftspliktige virksomheter får fradragsført inngående merverdiavgift på anskaffelsene sine. Dette bidrar til at avgiften ikke belaster avgiftspliktige virksomheter i omsetningskjeden, og at den dermed beskatter det endelige forbruket av varer og tjenester. Ved at avgiften bare beskatter sluttforbruk, gir den heller ikke tilpasninger i produksjonen. Merverdiavgiften følger dessuten destinasjonsprinsippet ved at importerte varer og tjenester ilegges merverdiavgift, mens eksport er fritatt. Det innebærer at merverdiavgiften virker nøytralt med hensyn til hvilket land varer og tjenester er produsert.

Den alminnelige merverdiavgiftssatsen i Norge er på 25 prosent. I utgangspunktet skal alle næringsdrivende med årlig omsetning på over 50 000 kroner beregne merverdiavgift med alminnelig sats på omsetningen. Det finnes likevel noen unntak fra denne generelle avgiftsplikten. For eksempel er det redusert sats for mat og nullsats for aviser. Slike unntak øker de administrative kostnadene for de næringsdrivende og for Skatteetaten.

Arbeidsgiveravgift

Arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor plikter å betale arbeidsgiveravgift av lønn mv. Satsen for arbeidsgiveravgiften er differensiert avhengig av hvor bedriften er lokalisert. Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift (DA-ordningen) innebærer at virksomheter i spredtbygde området får lavere arbeidsgiveravgift enn virksomheter i andre kommuner. Satsen varierer fra null i tiltakssonen i Troms og Finnmark til 14,1 prosent i sentrale strøk.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften gjør at kostnaden ved ansettelser er lavere i distriktene enn i sentrale områder, noe mange gründere og oppstartsselskaper kan nyttiggjøre seg av. I kombinasjon med andre virkemidler kan dette bidra til at det kan være mer lønnsomt å starte virksomhet i distriktene relativt til tettbygde områder i Norge.

I 2023 ble det innført ekstra arbeidsgiveravgift på lønninger over 750 000 kroner som et situasjonstilpasset tiltak for å dekke inn ekstraordinært store utgifter i budsjettet for 2023. Om lag 60 000 foretak var omfattet av den ekstra avgiften i 2023.

Ekstra arbeidsgiveravgift beregnes med en sats på 5 prosent på den delen av lønnsinntektene mv. som overstiger beløpsgrensen. Plikten til å betale inntrer når beløpsgrensen overskrides for lønn mv. fra én og samme arbeidsgiver. Regjeringen startet utfasing av den midlertidige ekstra arbeidsgiveravgiften i budsjettet for 2024 ved å heve innslagspunktet til 850 000 kroner. Den ekstra arbeidsgiveravgiften avvikles fra og med 1. januar 2025.

Skattlegging av ansatteopsjoner

Prinsipielt er tildeling av opsjoner i arbeidsforhold en fordel vunnet ved arbeid, som skulle vært lønnsbeskattet ved tildelingen. Fordelen ville da bli satt til markedsverdien av opsjonen på tildelingstidspunktet, eventuelt fratrukket det den ansatte har betalt for opsjonen. Det er likevel gjort et unntak fra dette, ved at de tildelte opsjonene først skal beskattes ved innløsning. Samtidig er det differansen mellom markedsverdien av aksjen på innløsningstidspunktet og det den ansatte samlet har betalt for aksjen, herunder eventuell opsjonspremie, som skattlegges som lønnsinntekt. Denne unntaksregelen er generell og gjelder for alle selskap.

For skattlegging av ansatteopsjoner i selskap som er definert å være i oppstarts- og vekstfasen, gjelder det dessuten en særskilt ordning. Den nåværende ordningen ble innført fra 2022 etter forslag fra regjeringen Solberg, se kapittel 4 i Prop. 1 LS (2021–2022). Ordningen ble videreført uendret i regjeringen Støres budsjettforslag for 2022 og Stortingets vedtak.

I ordningen for ansatteopsjoner i selskap i oppstarts- og vekstfasen utløser verken tildeling eller innløsning av opsjoner skatteplikt, såfremt innløsningsprisen ikke settes lavere enn aksjens markedsverdi på tildelingstidspunktet. Beskatningen skjer etter aksjonærmodellen når aksjene realiseres, og det er ingen lønnsbeskatning. Ordningen gjelder for selskap som har inntil 50 årsverk, har maksimalt 80 millioner kroner både i omsetning og balansesum, og som er inntil ti år gamle. Ved innføringen ble det anslått at om lag halvparten av alle ikke-finansielle aksjeselskap med minst én ansatt oppfyller disse vilkårene. Ordningen anses som statsstøtte etter EØS-avtalens statsstøtteregler og er notifisert til og godkjent av ESA.

Ordningen ble begrunnet med at oppstartsselskap kunne ha vanskeligere for å tilby konkurransedyktig lønn enn mer etablerte selskap. Tildeling av opsjoner kan kreve mindre likviditet enn kontant avlønning. Samtidig kan ordningen skape vridninger mellom ulike avlønningsformer, medføre at ansatte påføres større risiko, svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet og påvirke konkurransen mellom selskap.

I budsjettet for 2025 har regjeringen lagt frem et forslag om å utvide særordningen for oppstarts- og vekstselskapene. Forslaget innebærer at ordningen skal gjelde for selskap med 150 ansatte eller færre, og som er 12 år eller yngre i tildelingsåret. Videre utvides øvre beløpsgrense for omsetning året før tildeling, fra 80 til 200 millioner kroner. Dette er i tråd med et anmodningsvedtak fra Stortinget. De foreslåtte utvidelsene må godkjennes av ESA før de kan tre i kraft.

Utflyttingsskatt på aksjer mv. for fysiske personer

Regjeringen la i Prop. 1 LS (2024–2025) frem forslag til endringer i reglene om utflyttingsskatt. De gjelder når fysiske personer flytter ut skattemessig med latent gevinst på aksjer og lignende eiendeler. Også gründere som skifter skattemessig bosted til utlandet permanent eller for en midlertidig periode, kan bli påvirket av endringene.

Hovedformålet med endringene er å sikre at verdistigning opparbeidet mens skattyter har vært bosatt i Norge, faktisk kommer til beskatning her. Derfor innebærer forslaget blant annet at det ikke skal fastsettes skatt på gevinst opparbeidet før flytting til Norge. Heller ikke inntekt opparbeidet etter utflytting skal skattlegges i Norge. Tilsvarende skal tap pådratt etter utflytting ikke være fradragsberettiget.

Den beregnede skatten skal fastsettes på utflyttingstidspunktet. Slik ble det også gjort etter tidligere regler. For å sikre at skatten på verdiene opparbeidet i Norge faktisk blir betalt, er det foreslått at skattekravet skal betales senest 12 år etter utflytting. Etter tidligere regler skulle skattekravet ikke betales før aksjene ble ansett realisert. Realisasjon har i utflyttingstilfellene vist seg å være et lite effektivt kriterium for å sikre at den fastsatte skatten blir betalt. Med enkle grep kan utflyttere få tilgang på verdier i selskapet, uten å realisere aksjene.

Regjeringen vil her fremheve at en kan ha langvarige og omfattende opphold i utlandet uten å flytte ut skattemessig. For personer som flytter utenlands uten at skattemessig bosted i Norge opphører etter intern rett eller etter skatteavtale, vil det aldri bli fastsatt utflyttingsskatt. Forslaget vil ikke innebære noen endringer for disse.

I de tilfellene skattyteren flytter ut skattemessig, vil utflyttingsskatten ikke bli innkrevd dersom skattyter flytter tilbake til Norge innen 12 år etter utflytting. Da faller den fastsatte utflyttingsskatten bort.

Etter forslaget økes beløpsgrensen for å fastsette utflyttingsskatt betydelig. Den tidligere grensen var på 500 000 kroner. Den økes nå til 3 millioner kroner. Det gjør at kun de som flytter ut av Norge med de største aksjegevinstene, vil få fastsatt utflyttingsskatt. I tillegg gjøres beløpet til et bunnfradrag i stedet for et terskelbeløp. Det betyr at hvis netto gevinst ved utflytting er 3,5 millioner kroner, beregnes det bare utflyttingsskatt av de overskytende 0,5 millioner kroner. Tidligere ble det ilagt utflyttingsskatt fra første krone dersom terskelbeløpet var nådd.

Videre skal skattekravet ikke forfalle til betaling hvis den utflyttede dør. Hvis arvingene er bosatt i Norge, bortfaller skatten. Er arvingene bosatt i utlandet, kan de overta muligheten til å utsette betalingen. Utflyttingsskatten vil bortfalle hvis arvingene flytter til Norge med aksjene innen utløpet av avdødes 12-årsfrist.

Det foreslås også at aksjene kan stilles som sikkerhet for skattekravet, og at verdien vurderes ved tidspunktet for utflyttingen. Dette betyr at skattyter ikke vil få krav om å stille ytterligere sikkerhet dersom verdien av aksjene faller etter utflyttingen. Skattyter slipper å måtte betale skatten med én gang hvis verdien av aksjene faller og det ikke kan stilles annen sikkerhet.

Dette sikrer forutsigbarhet for når utflyttingsskatten skal betales.

Videre foreslås det regler for delvis forfall av utflyttingsskatten ved utdelinger etter utflytting. Slike utdelinger vil redusere verdien på de aksjene som skattyter flyttet ut med. Dersom skattyter flytter tilbake til Norge innen 12 år med aksjene i behold, vil fastsatt utflyttingsskatt falle bort. At utdelinger i slike tilfeller innebærer delvis forfall, reduserer risikoen for at den delen av gevinsten som er utdelt ikke kommer til beskatning i Norge. Videre vil den utflyttedes likviditet i slike tilfeller være bedret, og behovet for utsettelse redusert.

Regjeringen mener det er viktig og riktig at Norge har regler som sikrer at verdier opparbeidet i Norge, også skattlegges her. Aksjonærmodellen i kombinasjon med fritaksmetoden gjør det mulig å holde overskudd tilbake i selskapssektoren og å utsette beskatningen av utbytte. Uten effektive regler for utflyttingsskatt, kan dette gi personlige aksjonærer skattemessige insentiver til å flytte ut fra Norge før overskuddet tas ut enten som utbytte eller gjennom realisasjon av aksjene. Regjeringen mener det er viktig å bevare fritaksmetoden og aksjonærmodellen. Da er det samtidig nødvendig å motvirke eventuelle tilpasninger til disse reglene, blant annet gjennom innstramminger i utflyttingsskattereglene. Det sikrer legitimiteten til denne delen av skattesystemet.

6.3 Klimapolitikk og grønn omstilling

Et overordnet mål for næringspolitikken er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. De klimapolitiske målsettingene er på denne måten grunnleggende knyttet opp mot regjeringens næringspolitikk. Det forutsetter at næringsvirksomhet skal være sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig og ikke må gå utover jordens tåleevne. Denne forventningen vil også gjelde for nytt næringsliv.

Det er en forutsetning at utviklingen av både generelle rammevilkår og de direkte virkemidlene støtter opp under målsettingene knyttet til målet om å omstille den norske økonomien til lavutslippssamfunnet. I tillegg til de lovbestemte klimamålene for 2030 og 2050, har regjeringen som et delmål på veien mot netto nullutslipp og lavutslippssamfunnet satt et omstillingsmål for hele økonomien i 2030. Dette er formulert i regjeringsplattformen som et mål om å kutte norske utslipp med 55 prosent sammenlignet med 1990, mer informasjon og forbehold er gitt i regjeringens Klimastatus og -plan for 2025. Hensikten er at hele det norske næringslivet skal omstille seg i retning lavutslippssamfunnet. Rekkefølge og tempo i nasjonale utslippskutt i kvotepliktig sektor må tilpasses utviklingen i kraftbalansen, teknologi og kostnader.

Dette vil kreve en omstilling i all økonomisk aktivitet, og oppstartsbedrifter vil møte de samme forventningene som etablererte bedrifter. For mange oppstartsbedrifter vil det falle helt naturlig å være en del av dette skiftet. Nye bedrifter har per definisjon ikke eksisterende aktivitet eller investeringer å omstille. De vil derfor kunne legge det grønne skiftet til grunn fra første stund i forretningsmodell og med hensyn til hva de tilbyr i markedet av produkter og løsninger. Gjennom utforskning av nye grønne teknologier og løsninger vil også oppstartsbedrifter bidra til å bygge opp samfunnets kunnskapsallmenning om hvilke teknologier og løsninger som er best egnet til å drive frem et grønt skifte.

For at næringslivet skal klare å utnytte mulighetene som ligger i den grønne omstillingen, er Norge avhengig av effektiv bruk av ressurser og en økonomi som skaper arbeidsplasser og fremmer strukturell videreutvikling. Innovative ideer og gründerskap er særlig på sikt viktige drivkrefter for en strukturell omstilling i markedene.

Regjeringen vil

• skape samarbeidsflater, fremme grønne løsninger og legge til rette for privat kapitaltilførsel for at oppstartsbedrifter skal bli en sentral drivkraft i omstillingen

Tiltak for grønn omstilling knyttet til virkemidler og virkemiddelapparatet er nærmere beskrevet i kapittel 7.6.4.

6.4 Distrikts- og regionalpolitikk for utvikling og verdiskaping

Regjeringens mål er at folk skal kunne leve et godt liv i hele Norge, at alle lokalsamfunn skal ha rom for utvikling og verdiskaping, og at folketallet skal øke i distriktskommunene. Regjeringen vil arbeide for at folk har tilgang på arbeid, bosted og gode tjenester nær der de bor. Regjeringen vil legge til rette for trygge, bærekraftige og levende lokalsamfunn i hele landet gjennom desentraliserte løsninger.

Regjeringens mål for distriktspolitikken innebærer at den vil fremme en samfunnsutvikling som danner grunnlag for verdiskaping og næringsutvikling i alle landsdeler og arbeidsmarkedsregioner, som igjen har stor betydning for levekårs- og befolkningsutviklingen. En politikk som stimulerer til økt verdiskaping og sysselsetting i næringslivet, og flere gründere og oppstartsbedrifter, er viktig for å kunne nå de distriktspolitiske målene.

Distriktspolitikken kan overordnet deles inn i

• en bred distriktspolitikk, som er sektorenes generelle politikk med nedslagsfelt i distriktene, slik som skoler, veier og sykehus

• en smal distriktspolitikk, som er en særskilt innsats rettet mot distriktene i form av egne virkemidler

For å realisere næringsutvikling i distriktene er det nødvendig med både bred og mer målrettet politikk, det vil si en bred politikk som gir næringsdrivende og gründere gode rammebetingelser, infrastruktur og tjenester, og målrettede tiltak for områder med særlige distriktsutfordringer.

Næringsstrukturen i distriktskommunene er annerledes enn næringsstrukturen i mer sentrale kommuner. Det kan blant annet påvirke konkurransesituasjonen for mange bedrifter fordi en stor del av distriktsnæringslivet, som privat tjenesteytende sektor, ofte opererer i mindre, lokale markeder. Andre viktige næringer, blant annet maritim industri, fiskeri og havbruk og prosessindustri, konkurrerer i globale markeder. Figur 6.2 viser den relativt sett negative befolkningsnedgangen i distriktskommuner siden 2000. Statistisk sentralbyrås fremskrivinger tilsier at utviklingstrekkene vil fortsette og tilta i årene som kommer. Det vil kunne føre til lavere lokal etterspørsel i den delen av næringslivet som er rettet mot et lokalt marked. I tillegg gjør små arbeidsmarkeder i distriktskommuner at tilgangen til arbeidskraft ofte begrenses.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå (tabell 07459 og 13600 (hovedalternativer MMMM))

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå (tabell 11713 og 07459). Beregninger: Kommunal- og distriktsdepartementet.

Forstørr bilde

Kilde: SSB (innkjøpte data). Beregninger: KDD

Figur 6.3 og 6.4 viser at det er regionale forskjeller i verdiskapingen (målt ved bruttoregionalprodukt), og at fylker med mange distriktskommuner også har en høyere andel små og mellomstore bedrifter enn fylker med sentrale kommuner. I lys av disse utfordringene er det iverksatt flere tiltak som er rettet mot næringslivet i distriktene, og som legger spesiell vekt på små og mellomstore bedrifter og gründere. Disse er omtalt i kapittel 7. Status for gründerskap i ulike deler av Norge er også omtalt i kapittel 3.

Næringspolitikken skal legge til rette for en størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi innenfor bærekraftige rammer. Dette er med på å sikre gode levekår til befolkningen i hele landet. Når ressurser som arbeidskraft og kapital forflyttes og brukes der de gir mest verdiskaping kan det innebære ulik utvikling i landsdeler og næringer. Samtidig kan knappheten på ressurser som blant annet arbeidskraft og kapital føre til mangel på ressursene som er nødvendige for å utnytte mulighetene i andre deler av landet. Dette gjelder for eksempel i viktige deler av norsk industri og eksportvirksomhet, som er lokalisert i distriktene.

Regjeringen ønsker en god og balansert utvikling i hele landet, ved å ta hensyn til distrikts- og regionalpolitiske utfordringer og behov i næringspolitikken og andre politikkområder som bidrar til en bredere samfunnsutvikling i hele landet.

Forstørr bilde

¹ Statistikken for Skattefunn bygger på godkjente Skattefunn-prosjekter og bedriftenes budsjetterte Skattefunn-støtte. Samlet faktisk støtte er som regel noe lavere enn estimatene. Beløpet fordeles per år i prosjektperioden.

Kilde: Forskningsrådet (Prosjektbanken) og Statistisk sentralbyrå (tabell 13472). Beregninger: Kommunal- og distriktsdepartementet.

Kommunenes og fylkeskommunenes rolle

Fylkeskommunene forvalter en rekke virkemidler og programmer som er rettet mot, eller som er relevante for, gründere og oppstartsbedrifter. Fylkeskommunene har også en strategisk rolle når det gjelder planlegging og næringsutvikling på regionalt nivå.

Med midler fra Kommunal- og distriktsdepartementet utformer fylkeskommunene egne oppdrag til Innovasjon Norge og Siva som er rettet mot gründere, oppstartsbedrifter og små og mellomstore bedrifter i fylket. Disse er nærmere beskrevet i kapittel 7. Fylkeskommunene kan også iverksette egne prosjekter, initiativer og virkemidler for å fremme næringsutvikling. Videre bistår fylkeskommunene gründere og oppstartsbedrifter med veiledning og informasjon, blant annet gjennom virkemiddelportalen Én vei inn, også omtalt i kapittel 7.

Det regionale ansvaret for næringspolitikken innebærer blant annet at fylkeskommunene utarbeider regionale strategier for næringsutvikling, har et medeieransvar for Innovasjon Norge og samarbeider med kommunene om næringsutvikling, omstillingsutfordringer og arealplanlegging. Et konkret eksempel på fylkeskommunenes strategiske arbeid med næringsutvikling er samarbeidsprosjektet med Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva om målrettet samfunnsoppdrag som omfatter industrielt samspill på tvers av verdikjeder som presentert i boks 6.7.

Kommunene har ansvar for flere forvaltningsoppgaver som er viktige for lokalt næringsliv og gründere:

• kommunale tjenester

• planlegging, regulering og tilrettelegging

• kommunal infrastruktur

• offentlige anskaffelser (omtales nærmere i 6.10

Flere kommuner bidrar også til å styrke det lokale næringslivet med egne virkemidler, blant annet kommunale næringsfond, samt veiledning- og rådgivningstjenester.

Kommunene spiller en viktig rolle som førstelinje for småskala næringsutvikling og gründerskap. Denne støtten er viktig for gründere og oppstartsbedrifter, særlig i mindre kommuner. Her kan finansiering, relevant arbeidskraft samt lange avstander til kunder, leverandører og samarbeidspartnere skape utfordringer. Samtidig har kommunene en bred og omfattende oppgaveportefølje, som kan gjøre det krevende å prioritere oppgaver som ikke er lovpålagte, som å legge til rette for lokalt gründerskap.

En undersøkelse av kommunenes samfunns- og næringsutviklingsrolle i regi av Distriktssenteret peker på denne utfordringen. Den viser at bedrifter og gründere i ti distriktskommuner etterlyser flere forbedringer i den kommunale førstelinjetjenesten, inkludert bedre tilpassede reguleringsplaner, oppdatert planverk for nærings- og samfunnsutvikling, tydeligere informasjon om støtteordninger og større vekt på lokalt næringsliv i offentlige anskaffelser.10

En sentral del av kommunens samfunnsutviklerrolle er å sørge for at næringslivet har tilgang til nødvendige næringsarealer og kommunal infrastruktur. Kommunene er planmyndighet og fatter vedtak om samfunnsutvikling og arealbruk etter plan- og bygningsloven. I rollen som førstelinje overfor næringslivet skal kommunen dessuten gi råd og veiledning om lovverk, tillatelser og søknadsprosesser til næringslivsaktører i kommunen.

Kommunenes ansvar for arealplanlegging innebærer at de vedtar juridisk bindende arealplaner innenfor rammene av nasjonal og regional politikk. Oppdaterte arealplaner gir næringslivet forutsigbarhet om arealmessige utviklingsmuligheter og infrastruktur og legger grunnlag for rask behandling av byggesøknader og private reguleringsplanforslag. Tilgang på arealer til næringsutvikling har stor betydning for næringsutvidelser og nyetableringer. Langsiktige og oppdaterte arealplaner kan bidra til at eksisterende virksomheter kan utvide eller endre aktivitetene, og tiltrekke nye virksomheter. Næringslivet har også behov for tilrettelegging ikke bare av egne arealer, men også av arealer til infrastruktur og bolig- og servicetilbud. Gode planprosesser der statlige, regionale og lokale aktører deltar aktivt, er et viktig grunnlag for langsiktige og forutsigbare planer.

Regjeringen vil

• samarbeide med fylkeskommuner, kommuner og virkemiddelapparatet for å sikre gode distriktsrettede virkemidler for gründere og oppstartsbedrifter

• samarbeide med fylkeskommunene og kommunene om å utvide løsningen Én vei inn slik at den på sikt dekker hele landet. Målet er å styrke koordineringen av lokale og regionale førstelinjetjenester for næringsutvikling

• samarbeide med fylkeskommuner og kommuner om å sikre god kvalitet på tjenestene i de lokale førstelinjetjenestene i hele landet

• kartlegge det samlede lokale og regionale tilbudet til gründere og oppstartsbedrifter i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner

6.5 Velferd og sosiale ordninger som sikkerhetsnett for gründere

Sosiale rettigheter

Et godt sosialt sikkerhetsnett hjelper folk gjennom omstillinger og gjør det mulig for enkeltpersoner å ta risiko som gründer. De gode ordningene vi har i Norge er et fortrinn for norske gründere. Folketrygden skal sikre økonomisk trygghet i ulike faser av livet og ved situasjoner som arbeidsledighet og sykdom og bidra til å jevne ut inntekten og levekårene for den enkelte og mellom grupper. Folketrygden skal også bidra til hjelp til selvhjelp, og målet er at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig i hverdagen.

Selvstendig næringsdrivende og frilansere har mange av de samme rettighetene i folketrygdloven som arbeidstakere, selv om det er noen forskjeller. Ordningene er innrettet med utgangspunkt i at næringsvirksomhet og frilansoppdrag innebærer større grad av fleksibilitet og mulighet til å tilpasse eget arbeid enn et arbeidstakerforhold, noe som for en del er en viktig motivasjon bak valget om å jobbe som selvstendig eller frilanser i stedet for å være arbeidstaker. Enkelte av de sosiale ordningene er også bedret de senere årene. Økt dekningsgrad i sykepengeordningen og inntektssikring ved sykdom hos barn for selvstendig næringsdrivende er eksempler på dette.

Rettighetene ved ulike tilknytningsformer til arbeidslivet må ses i sammenheng med skatteinnbetalingene. Forskjeller i næringstilhørighet og inntektsnivå kan videre tilsi at det er ulike behov og ønsker blant selvstendig næringsdrivende og frilansere når det gjelder økonomisk risiko og sosiale rettigheter. Å være ansatt i eget aksjeselskap gir bedre rettigheter og mindre risiko ved sykdom og arbeidsledighet, mens et enkeltpersonforetak gir mindre rettigheter og større risiko, men også færre plikter (blant annet i form av lavere skatter og avgifter).

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, sammen med Kultur- og likestillingsdepartementet, gjennomførte i 2023 en innspillsrunde rettet mot selvstendig næringsdrivende og frilansere om utfordringer knyttet til rettighetene til disse gruppene. Det har kommet inn innspill fra bransjeorganisasjoner, fagforeninger, enkeltpersoner og parter i arbeidslivet. Innspillene gir god innsikt i hvordan aktørene opplever utfordringene i tillegg til at det kom inn forslag til tiltak. Blant annet kommer det fram at kjennskap til egne rettigheter og plikter er lav, og at noe av årsaken er at informasjonen oppfattes som lite tilgjengelig og vanskelig å sette seg inn i. Dette gjelder også de frivillige forsikringsordningene. I møte med Arbeids- og velferdsetaten opplever enkelte at det er noe begrenset kompetanse om rettigheter til selvstendige næringsdrivende og frilansere, og spesielt de med kombinerte inntekter. Departementet har gitt et oppdrag til Arbeids- og velferdsdirektoratet knyttet til veiledning og forvaltning av rettighetene til disse gruppene. Rapport skulle leveres i juni 2024, men arbeidet har tatt noe lenger tid og vil fortsette utover høsten 2024.

Regjeringen arbeider med å følge opp innspillene som har kommet fra innspillsrunden. Når den endelige rapporten fra Arbeids- og velferdsdirektoratet foreligger, vil regjeringen vurdere den videre oppfølgingen.

Trygde- og arbeidsgiveravgift

Arbeidstakere i Norge betaler 7,8 prosent av bruttoinntekten sin i trygdeavgift. Arbeidsgivere betaler arbeidsgiveravgift med en sats som i utgangspunktet er på 14,1 prosent av personinntekten til den ansatte.11 Summen av avgifter til sosialforsikringen utgjør dermed 21,9 prosent. Det samme gjelder for selvstendig næringsdrivende som mottar lønn som ansatt i eget aksjeselskap. Frilansere betaler trygdeavgift på 7,8 prosent samtidig som oppdragsgivere betaler arbeidsgiveravgift på 14,1 prosent, med andre ord det samme som for arbeidstakere.

Selvstendig næringsdrivende som driver enkeltpersonforetak, betaler 11,0 prosent av inntekten i trygdeavgift. Den høyere trygdeavgiften er begrunnet med at de ikke betaler arbeidsgiveravgift. Deres bidrag til folketrygden er da totalt på 11,0 prosent, ikke 21,9 prosent slik som for ansatte arbeidstakere, frilansere og selvstendig næringsdrivende ansatt i eget AS. At selvstendig næringsdrivende har lavere skatter og avgifter, er årsaken til at de har mer begrensede rettigheter til sykepenger og ledighetstrygd.

En analyse fra Proba Samfunnsanalyse fra 2016 viste for eksempel at selvstendig næringsdrivende kom bedre ut enn arbeidstakere når man ser utbetalingene til sosiale ordninger opp mot skattebelastningen.12 Sykepengedekningen er etter dette likevel økt fra 65 prosent til 80 prosent for selvstendig næringsdrivende, uten at trygdeavgiften er tilsvarende justert. Dette har styrket sykepengerettighetene til selvstendig næringsdrivende.

Rettigheter i folketrygden

Sykepenger

Sykepenger skal gi yrkesaktive medlemmer i folketrygden som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade, kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt. For å ha rett til sykepenger fra folketrygden må man ha vært i arbeid i minst fire uker rett før sykefraværet. Sykepengene fra folketrygden er videre begrenset opp til seks ganger grunnbeløpet (G). Både opptjeningstiden og begrensningen på 6 G gjelder for både arbeidstakere, frilansere og selvstendig næringsdrivende. Selvstendig næringsdrivende og frilansere har rett til sykepenger fra et senere tidspunkt enn arbeidstakere, og selvstendig næringsdrivende får sykepenger med et lavere dekningsnivå enn arbeidstakere og frilansere.

Arbeidstakere har rett til sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget. De første 16 dagene har arbeidsgiver ansvaret for å utbetale sykepengene (arbeidsgiverperioden). Etter det har arbeidstakere rett til sykepenger fra trygden fra dag 17. Selvstendige og frilansere er sine egne arbeidsgivere og må derfor selv dekke de første 16 kalenderdagene av sykefraværet, med mindre de har tegnet forsikring for tilleggssykepenger. Frilansere får sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra dag 17, mens selvstendig næringsdrivende har rett til sykepenger med 80 prosent av sykepengegrunnlaget fra dag 17.

Frivillige forsikringsordninger for tilleggssykepenger fra Nav

Selvstendig næringsdrivende og frilansere kan velge å kjøpe frivillig sykepengeforsikring fra Arbeids- og velferdsetaten dersom de ønsker å få bedre dekning ved sykdom. Forsikringsordningene er selvfinansierende. Selvstendig næringsdrivende kan velge mellom tre forsikringer som gir ulik grad av dekning, se tabell 6.1. Frilansere kan kjøpe forsikring som gir sykepengedekning med 100 prosent fra første fraværsdag.

I 2021 var om lag 13 000 selvstendig næringsdrivende forsikret gjennom de frivillige forsikringsordningene. Andelsmessig utgjør det om lag 14 prosent av alle selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak som har virksomheten som hovedinntektskilde. De aller fleste bruker forsikringen som gir 100 prosent dekning fra dag 17 i sykefraværet. I 2021 var det kun i overkant av hundre frilansere som benyttet den frivillige forsikringsordningen for sykepenger. Det henger dels sammen med at det er veldig få rene frilansere.

Vista Analyse leverte en rapport om evaluering av de individuelle forsikringsordningene for selvstendig næringsdrivende og frilansere til departementet i 2023.13 Vista Analyse peker på at ordningene i dag er preget av et uheldig utvalg, der det er de med høyest risiko for sykdom som velger å forsikre seg. Ettersom ordningene er selvfinansierende gjør det at premiesatsene blir høye. Regjeringen vurderer utformingen av forsikringsordningene, blant annet på bakgrunn av rapporten fra Vista Analyse.

Pleie- og omsorgspenger

Selvstendig næringsdrivende og frilansere har i utgangspunktet samme rett til pleie- og omsorgspenger som arbeidstakere. Omsorgspenger (hjemme med sykt barn-dager) fra trygden ytes imidlertid først etter utløpet av en ventetid på ti dager. Det tilsvarer arbeidsgivers finansieringsansvar for arbeidstakere. Dersom frilanseren eller den selvstendig næringsdrivende har omsorg for et kronisk eller langvarig sykt eller funksjonshemmet barn over 12 år, ytes omsorgspenger fra og med første fraværsdag.

Pleiepenger og omsorgspenger fra trygden beregnes etter de samme reglene som sykepenger fra trygden. Likevel gis ytelsene med 100 prosent av beregningsgrunnlaget inntil seks ganger grunnbeløpet også for selvstendig næringsdrivende.

Ytelser ved fødsel, svangerskap og adopsjon

I forbindelse med fødsel og ved adopsjon av barn under 15 år har barnets mor og far rett til foreldrepenger. For å ha rett til ytelsen må man ha vært yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i minst seks av de ti siste månedene før uttaket av foreldrepenger starter. Tidsrom da man har fått en ytelse til livsopphold i form av dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger, stønad ved barns sykdom m.m. eller arbeidsavklaringspenger, likestilles med yrkesaktivitet. De som ikke har vært i arbeid eller hatt inntekt som gir rett til foreldrepenger, kan søke om engangsstønad.

I dag er samlet foreldrepengeperiode som hovedregel 49 uker ved valg av 100 prosent kompensasjon og 59 uker (61 uker og 1 dag fra 1. juli 2024) ved valg av 80 prosent kompensasjon. Hvis begge foreldrene har opptjent rett til foreldrepenger, deler de perioden mellom seg. Mor må begynne uttaket senest tre uker før fødselen. De første seks ukene etter fødselen er reservert for mor for å sikre restitusjon. Fedre- og mødrekvotene er på henholdsvis 15 uker ved 100 prosent kompensasjon og 19 uker ved 80 prosent kompensasjon.

Foreldrepengene beregnes etter de samme reglene som sykepenger fra trygden. Foreldrepenger til selvstendig næringsdrivende ytes likevel med 100 prosent av beregningsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet. Beregningsgrunnlaget må utgjøre minst halvparten av grunnbeløpet.

Foreldrepengeordningen skal sikre foreldreinntekt i forbindelse med svangerskap, fødsel og adopsjon. Den norske ordningen er raus og godt utbygd, og legger til rette for at en av foreldrene kan være hjemme med lønnet permisjon i barnets første leveår. Ettersom foreldrepengeperioden skal deles mellom mor og far, får både mødre og fedre mulighet til å kombinere omsorg for barnet med yrkesaktivitet. Foreldre har videre mulighet til å kombinere arbeid og permisjon gjennom gradert uttak av foreldrepenger. Fra 1. oktober 2021 ble det fri adgang til å utsette uttaket av foreldrepenger frem til barnet fyller tre år.

I Hurdalsplattformen slår regjeringen fast at den vil styrke det universelle velferdstilbudet til barn og unge for å sikre frihet til alle slags familier og redusere forskjellene i samfunnet. Ordningene skal bidra til at familier får dagen til å gå opp, og til at alle skal kunne kombinere arbeid og familieliv. Foreldrepermisjonen skal være raus og sikre at begge foreldre har selvstendig krav på sin del av permisjonen sammen med barnet. Videre står det i Hurdalsplattformen at regjeringen vil «vidareføre ein tredelt foreldrepermisjon og sikre mor moglegheit til å amme i tråd med helsefaglege råd» og «behalde dagens fedrekvote og styrkje fedrane sine rettar».

Fedres rettigheter ble styrket i august 2022 ved at alle fedre som har opptjent rett til foreldrepenger, fikk selvstendig rett til å ta ut foreldrepenger i åtte uker uten at det stilles krav til aktivitet hos mor (arbeid, utdanning mv.), noe som i praksis har betydning i situasjoner der bare far har opptjent rett til foreldrepenger. Dette er en oppfølging og gjennomføring av hoveddelen i Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/1158 av 20. juni 2019 om balanse mellom arbeidsliv og privatliv for foreldre og omsorgspersoner og om oppheving av rådsdirektiv 2010/18/EU, som ble vedtatt av EU 20. juni 2019. I tillegg kan far ta ut ti dager av permisjonen sin i forbindelse med barnets fødsel.

Den resterende delen av direktivet er gjennomført i norsk rett med virkning for barn født fra og med 2. august 2024 ved at den selvstendige uttaksretten av foreldrepenger til far og medmor er utvidet med ytterligere to uker jf. Prop. 85 LS (2023–2024) fra Barne- og familiedepartementet. Dette vil gi fedre ti uker selvstendig rett til uttak av foreldrepenger og styrke fedrenes rettigheter ytterligere. Stortinget vedtok at alle ti uker skal betales med full kompensasjon, jf. Innst. 355 L (2023–2024).

Regjeringen foreslo med Prop. 43 L (2023–2024) om endringer i kontantstøtteloven og forlenging av foreldrepengeperioden å utvide stønadsperioden med 80 prosent foreldrepenger med 11 stønadsdager, slik at samlet utbetaling blir om lag lik for 80 prosent og 100 prosent inntektsdekking. I forslag til statsbudsjett for 2024, hvor regjeringen foreslo budsjettdekning for forslaget, begrunnet regjeringen utvidelsen av foreldrepengeperioden ved 80 prosent inntektsdekking slik, jf. Barne- og familiedepartementets Prop. 1 S (2023–2024):

I dag får familiane ei lågare samla utbetaling dersom foreldra vel redusert inntektsdekking (80 prosent). Dei fleste vel derfor full inntektsdekking (100 prosent). Samstundes tek om lag halvparten av mødrene ulønt permisjon, og i snitt tek dei om lag 16 veker. Regjeringa føreslår å utvide stønadsperioden med 80 prosent foreldrepengar med 11 stønadsdagar, slik at samla utbetaling blir om lag lik for 80 prosent og 100 prosent inntektsdekking. Regjeringa føreslår å leggje desse dagane til fellesdelen. Endringa vil gi familiar høve til å vere lenger heime med barnet, gi betre høve for amming og er betre tilpassa barnehagestart. Det vil truleg òg redusere uttaket av ulønt permisjon. Det blir lagt opp til innføring frå 1. juli 2024. Departementet vil leggje fram lovforslag som følgjer opp forslaget.

Endringene som er gjort for å styrke foreldrepengeordningen og forslagene beskrevet ovenfor, omfatter gründere og selvstendig næringsdrivende, og vil dermed komme også dem til gode.

Beregningsgrunnlag for sykepenger

Når det gjelder arbeidstakere, beregnes sykepenger i arbeidsgiverperioden som hovedregel ut fra en beregnet månedsinntekt som er fastsatt ut fra den gjennomsnittlige månedsinntekten som arbeidstakeren har hatt de siste tre månedene før vedkommende ble arbeidsufør. Det tas utgangspunkt i arbeidsinntekt som rapporteres til a-ordningen.14 Når trygden yter sykepenger til arbeidstakere, beregnes sykepengegrunnlaget ut fra den beregnede månedsinntekten omregnet til årsinntekt.

Sykepengegrunnlaget til frilansere beregnes etter de samme reglene som dem som brukes til å beregne sykepenger til arbeidstakere fra trygden. Det samme gjelder dersom vedkommende har inntekt både som arbeidstaker og frilanser.

Dersom den omregnede årsinntekten avviker mer enn 25 prosent fra inntekten som er rapportert til a-ordningen de siste tolv månedene før arbeidsuførheten inntraff, skal sykepengegrunnlaget beregnes ved skjønn ut fra den årsinntekten som kan godtgjøres på det tidspunktet arbeidsuførheten inntraff. Målet med dette er å prøve å komme frem til et grunnlag som motsvarer den årsinntekten personen ville hatt dersom hen ikke hadde blitt syk. Regjeringen vurderer grensen for skjønnsfastsettelse av sykepengegrunnlaget for arbeidstakere og frilansere.

Når det gjelder selvstendig næringsdrivende, beregnes sykepengegrunnlaget ut fra gjennomsnittet av den pensjonsgivende årsinntekten som er fastsatt for de tre siste årene. Ved beregningen skal bare en tredjedel av inntekten mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet tas med for hvert enkelt år. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet tas ikke med. Dersom medlemmets arbeidssituasjon eller virksomhet er varig endret og dette medfører at den pensjonsgivende årsinntekten på sykmeldingstidspunktet avviker med mer enn 25 prosent fra gjennomsnittet av den pensjonsgivende årsinntekten de tre siste årene, skal sykepengegrunnlaget fastsettes ved skjønn ut fra den pensjonsgivende årsinntekten som kan godtgjøres på sykmeldingstidspunktet.

For personer som har kombinert inntekt som arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende, ytes det sykepenger etter reglene som gjelder for arbeidstakere så langt disse passer, det vil si at personen skal ha sykepenger som arbeidstaker i bunnen.

Dagpenger

Et hovedformål med dagpenger under arbeidsløshet er å kompensere for arbeidstakeres tap av arbeidsinntekt i en midlertidig periode mens de søker arbeid.

Et hovedvilkår for rett til dagpenger er at personen har tapt arbeidsinntekt som følge av arbeidsløshet. En person som ikke har hatt inntekt som ansatt arbeidstaker, har dermed ikke rett til dagpenger. I tillegg stilles det krav om at arbeidstiden er redusert med minst 50 prosent, og om at man må være reell arbeidssøker. Både selvstendig næringsdrivende og frilansere må antas å ha større innflytelse over egen arbeidssituasjon enn arbeidstakere med lønnsinntekt. De vil også kunne styre både arbeidstid og inntekt på en annen måte enn ansatte lønnstakere. For eksempel kan man som selvstendig næringsdrivende selv bestemme hvor mye man vil ta ut av virksomheten til personlig forbruk. Begge gruppene kan også i langt større grad selv bestemme hvor mye de skal arbeide til ethvert tidspunkt. Dette gjør det vanskelig å beregne både tap av inntekt og tap av arbeidstid. Det er dermed heller ikke enkelt å avgjøre når selvstendig næringsdrivende og frilansere er reelt ledige og søkere til annet arbeid.

Selvstendig næringsdrivende og frilansere som også har hatt arbeid som arbeidstakere, slik at de oppfyller vilkåret om tapt arbeidsinntekt (lønn) og har tapt minst 50 prosent arbeidstid, kan ha rett til dagpenger på lik linje med ansatte lønnstakere, gitt at øvrige vilkår er oppfylt. Kravet om å være reell arbeidssøker er et helt sentralt krav i dagpengeregelverket. Det innebærer et krav om å være villig og i stand til å ta ethvert arbeid, hvor som helst og som hovedregel på heltid. Det kan være svært vanskelig for myndighetene å kontrollere om selvstendige næringsdrivende og frilansere oppfyller kravene til å være reell arbeidssøker.

Videre har mange av folketrygdens ytelser karakter av å være en form for forsikring ved at retten til ytelsen er knyttet til tidligere arbeidsinntekt. Forsikringselementet i dagpengeordningen følger av formålet om at dagpenger bare gis til personer som kan dokumentere bortfall av arbeidsinntekt som skyldes arbeidsløshet.

Regjeringen vil

• vurdere behovet for informasjonstiltak som kan gjøre det enklere for selvstendig næringsdrivende og frilansere å få bedre oversikt over og kunnskap om egne rettigheter og plikter

• vurdere behovet for tiltak knyttet til Arbeids- og velferdsetatens veiledning om og forvaltning av de sosiale rettighetene til selvstendig næringsdrivende og frilansere i folketrygden

• vurdere utformingen av de individuelle forsikringsordningene for tilleggssykepenger for selvstendig næringsdrivende og frilansere i folketrygden

• vurdere grensen for skjønnsfastsettelse av sykepengegrunnlaget for arbeidstakere og frilansere

6.6 Utdanning og kompetanse for gründerskap

Befolkningens kompetanse er Norges viktigste ressurs. Et høyt utdannings- og kompetansenivå i befolkningen legger til rette for en mer produktiv arbeidsstyrke og økonomisk vekst. Gjennom utdanningssystemet legger myndighetene til rette for å dekke samfunnets kompetansebehov.15 Utdanningsnivået i Norge er om lag på linje med gjennomsnittet for OECD-landene. I 2022 har 36,9 prosent av befolkningen fullført høyere utdanning, mens denne andelen var 23,2 prosent i 2002.16 Kompetanse vil bli enda viktigere når knappheten på arbeidskraft fremover er økende. I Regjeringens perspektivmelding anslås det at arbeidsstyrken som andel av befolkningen vil kunne reduseres fra 54 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060.17 Denne utviklingen vil i seg selv forsterke behovet for høy kompetanse hos en minskende arbeidsstyrke fremover.

Nytt næringsliv har behov for utdannet og kompetent arbeidskraft og er avhengig av et utdanningssystem som produserer kompetanse av høy kvalitet, og som kan være relevant i nye virksomheter. Et godt utdanningssystem støtter derfor opp om evnen vår til å få frem nye vekstbedrifter. Vi ser samtidig at mange gründere, også vekstgründere, ikke har et høyt formelt utdanningsnivå. Det betyr at vi må tenke kompetanse i et bredere perspektiv, hvor både høyere utdanning, gode grunnleggende ferdigheter og praktisk kompetanse som er rettet mot gründerskap, hører sammen i det store bildet.

Kompetanse for endring

Endringer i samfunns- og arbeidslivet som er drevet av teknologisk utvikling, demografisk utvikling og grønn omstilling, skaper behov for stadig fornyet kompetanse. Den grønne omstillingen krever for eksempel endringer med hensyn til hvordan varer og tjenester produseres, distribueres, forbrukes og gjenvinnes. Det er derfor behov for ny eller endret kompetanse, både for å drive frem omstillingen og for å håndtere endringene. Samtidig kan vi aldri være helt sikre på nøyaktig hvilken type kompetanse som blir viktigst i fremtiden. Til tross for denne usikkerheten om fremtidens kompetansebehov vil vi ha stor nytte av å være bevisst på og planlegge ut fra hvilken kompetanse vi tror kommer til å stå sentralt fremover. I Meld. St. 14 (2022–2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge, trekkes generelle ferdigheter, digital kompetanse, fler- og tverrfaglig kompetanse, samarbeidskompetanse, etisk kompetanse og kritisk refleksjon frem som viktige kompetansebehov i fremtiden sammen med kompetanse om entreprenørskap.

Kompetansebehovsutvalget har et eget sekretariat i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og har siden 2017 arbeidet med å frembringe og systematisere kunnskapsgrunnlaget om Norges fremtidige kompetansebehov. Arbeidet har i stor grad tatt utgangspunkt i nasjonal og internasjonal forskning. Utvalget skal gi den best mulige faglige vurderingen av Norges fremtidige kompetansebehov. Arbeidet skal danne grunnlag for planlegging og strategiske kompetansebeslutninger, både for myndigheter og arbeidslivet, regionalt og nasjonalt. Ifølge Kompetansebehovsutvalgets mandat i perioden 2023–2027 skal temaet for neste periodes arbeid være betydningen av nye teknologier for fremtidige kompetansebehov.

Både myndighetene og utdanningsinstitusjonene, det vil si universitetene, høyskolene og fagskolene, er med på å bestemme hvor mange studieplasser det skal være innenfor en utdanning, og påvirker dermed hvor mange som kan ta denne utdanningen. Derimot er det institusjonene selv (med noen få unntak) som styrer innholdet i utdanningene. Lærestedene skal tilby relevante utdanninger og blir målt på dette.18

Internasjonale undersøkelser trekker ofte frem at entreprenørskap bør inngå i utdanningsinstitusjonenes studietilbud for at kunnskap skal kunne omsettes i ny virksomhet. I Norge finnes det flere slike utdanninger på høyere nivå, som for eksempel NTNUs Entreprenørskole, som er et toårig masterstudium i entreprenørskap. Disse er nærmere omtalt i kapittel 3.3.2.

Skoletrinnenes samlede tilbud i opplæring i entreprenørskap presenteres nedenfor.

Rettet opplæring i entreprenørskap i grunnskolen

Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, slik at de får erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling. Opplæring i lærebedrift og arbeidsliv er en del av opplæringsløpet til lærlinger, lærekandidater og praksisbrevkandidater. Hensikten er å danne og utdanne kunnskapsrike, kreative og nyskapende fagarbeidere.

I grunnopplæringen får elevene på de ulike trinnene anledning til å bli kjent med entreprenørskap og entreprenørielle arbeidsmetoder på ulike måter og i ulike fag. Entreprenørskap i opplæringen kan være med på å gjøre læresituasjonen mer praksisrettet, noe som erfaringsmessig kan bidra til økt trivsel og bedre skolemotivasjon i ungdomsskolen og videregående opplæring.19 Entreprenørskap i opplæringen vil også legge til rette for samarbeid mellom arbeidsliv og skole.

Rettet opplæring i entreprenørskap på ungdomstrinnet

Elever på ungdomstrinnet kan velge arbeidslivsfag i stedet for fremmedspråk eller fordypning i norsk eller engelsk. Arbeidslivsfag er et praktisk rettet fag der elevene får erfaring med reelle og virkelighetsnære arbeidssituasjoner ved å løse arbeidsoppdrag. Et mål for opplæringen er at elevene skal undersøke behovet for varer og tjenester på skolen og i lokalsamfunnet.

Elevene på ungdomstrinnet i grunnskolen skal også ha opplæring i valgfag både på 8., 9. og 10. trinn. Flere av valgfagene er lagt opp slik at det er mulig å bruke metoder som er knyttet til oppstart og utvikling av en bedrift, og som kan inspirere til innovasjon og nytenkning.

Rettet opplæring i entreprenørskap i videregående opplæring

I videregående opplæring kan elever som går på studiespesialiserende utdanningsprogrammer, utvikle kompetanse i entreprenørskap ved å velge faget entreprenørskap og bedriftsutvikling som programfag på vg2 og vg3 ved de skolene som tilbyr faget. Faget skal gi elevene innsikt i hvordan man etablerer og videreutvikler virksomheter. Det skal også gi elevene en teoretisk og praktisk forståelse av hvordan mennesker og virksomheter kan påvirke utviklingen av næringsliv og samfunn.

Yrkesfaglig utdanning

Et kjennetegn ved fagskolene er at utdanningene der er noe mer fleksible enn utdanningsprogrammene i universitetene og høyskolene. Fagskolene er godt egnet til raskt å opprette utdanninger i takt med nye og endrede behov i arbeidslivet.

Fagskolene tilbyr flere rettede utdanninger innenfor områder som entreprenørskap og innovasjon. Fagskolen Innlandet tilbyr for eksempel modulutdanning innenfor entreprenørskap som kan tas som en enkeltmodul, eller som kan inngå i et fullt fagskolestudium. Korte og spissede moduler er godt egnet for rask kompetanseheving og kompetansepåfyll og kan tas både av dem med og uten formell utdanning fra før.

Universitets- og høyskolesektoren

Det er ti universiteter, fem høyskoler og seks vitenskapelige høyskoler underlagt Kunnskapsdepartementet i Norge. Det finnes i tillegg statlige utdanningsinstitusjoner underlagt andre departementer. Norge har også en rekke private høyere utdanningsinstitusjoner, og 15 av dem mottar statlig tilskudd.20 I 2023 var det om lag 300 000 studenter i høyere utdanning i Norge. De siste årene har det årlig blitt uteksaminert om lag 50 000 personer fra universiteter og høyskoler.

Alle institusjonsakkrediterte høyere utdanningsinstitusjoner kan etablere studieprogrammer på lavere grad (bachelor). Universitetene har fullmakt til selv å etablere studieprogrammer på alle nivåer, mens vitenskapelige høyskoler og høyskoler bare kan etablere tilbud på høyere nivå innenfor fagområder der de kan tildele doktorgrad. På andre områder må de søke NOKUT om akkreditering. Universiteter og høyskoler skal i henhold til universitets- og høyskoleloven tilby høyere utdanning på et høyt internasjonalt nivå. De skal også bidra til livslang læring og tilby etter- og videreutdanning. Bestemmelsen om at universitetene og høyskolene har akademisk frihet, er nedfelt i universitets- og høyskoleloven § 1-5 tredje ledd bokstav a, der det går frem at universiteter og høyskoler ikke kan gis pålegg eller instrukser om «læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet».

Hovedstrukturen i det norske gradssystemet for høyere utdanning er fastsatt i forskrift. Utover den styringen som gis gjennom lov, forskrift og budsjett, styres de statlige høyere utdanningsinstitusjonene ved etatsstyring og styringsdialog. Som en del av styringsdialogen har Kunnskapsdepartementet inngått utviklingsavtaler med de statlige universitetene og høyskolene. Utviklingsavtalene er et viktig verktøy når det gjelder styringen mot felles sektormål og skal fremme høy kvalitet og en mangfoldig utdanningssektor. Tydelige institusjonsprofiler og en god arbeidsdeling skal bidra til dette. Private høyskoler omfattes delvis av det samme styringssystemet og de samme kravene til rapportering som statlige utdanningsinstitusjoner.

Kandidatutdanning i utdannings- og høyskolesektoren

Dagens studenter skal være med på å utvikle fremtidens arbeidsliv gjennom solid faglig kompetanse og generelle ferdigheter, blant annet i kritisk og analytisk tenkning, informasjonsbehandling og innovasjon og entreprenørskap. Institusjoner som samarbeider godt med arbeidslivet og øvrige samfunnsaktører, får god innsikt i hvilken kompetanse det er behov for på de aktuelle feltene, noe som også kan gjøre det enklere for studentene å se hvor det er muligheter for å starte bedrift.

Styrene ved universitetene og høyskolene har ansvar for å avpasse tilbudet av studier i tråd med både studiesøkning og arbeidsmarkedsbehovene. Samtidig skal det være god balanse mellom utdanningsløp som møter arbeidslivets behov her og nå, og utdanningsløp som forbereder kandidatene på fremtidige jobber, noe som ikke minst kan gagne oppstartsbedrifter som har behov for å rekruttere riktig kompetanse.

Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler gjør løpende vurderinger av fremtidige kompetansebehov og vurderer tiltak for å utnytte studiekapasiteten på en fleksibel og dynamisk måte, samt at de samarbeider med næringslivet og prioriterer utdanninger som gir en kompetanse som er i samsvar med kompetansebehovene som forventes innenfor nye næringer og den grønne omstillingen.

Regjeringen vil

• arbeide for at utdanningssystemet tilpasses næringslivets behov for kompetanse, også rettet mot entreprenørskap og innovasjon

• foreslå en kompetansereform for livslang læring som skal gi økt kompetanse i norsk næringsliv

6.7 Forskning for nyskaping i næringslivet

Forskning og utvikling spiller en viktig rolle i fornyelse og omstilling av næringslivet, og for fremvekst av nytt næringsliv. Norge har et godt utbygd system av universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter over hele landet. Forskningen som foregår ved disse institusjonene er både av grunnleggende og langsiktig karakter, og av mer kortsiktig og direkte anvendbar karakter. I mange tilfeller kan forskning innenfor områder som helse og omsorg og miljøteknologi gi betydelige økonomiske gevinster, selv om ikke økt verdiskaping er hovedmålet. Det er et stort potensial for å utløse mer innovasjon og nyskaping fra universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak.

Universitetene og høyskolene er gjennom universitets- og høyskoleloven pålagt ansvar for at kunnskap tas i bruk og omdannes til verdier og arbeidsplasser, gjennom kommersialisering av ideer fra offentlig finansiert forskning. Innovasjonsundersøkelser fra OECD og EU har tidligere pekt på at forskning fra norske forskningsinstitusjoner resulterer i begrenset omfang av patentering og nyskaping, og har lav ekstern næringslivsfinansiering. Menons rapport Insentiver for kommersialisering av forskning (2018) og Kapitaltilgangsutvalgets rapport fra 2018 viser også en utvikling med redusert kommersialiseringsaktivitet fra universitets- og høyskolesektoren. Rapportene indikerer at mangel på finansiering, insitamenter og styring legger en demper på at sektoren når sitt fulle potensial innenfor dette tredje samfunnsoppdraget.

Universitetene og høyskolene er godt posisjonert for å kunne bidra til å bygge flere forskningsintensive foretak med utgangspunkt i resultater fra offentlig finansiert forskning. Institusjonene ivaretar dette arbeidet på ulike måter.

Mange universiteter og høyskoler har etablert såkalte teknologioverføringskontorer (TTO-er) som bidrar i arbeidet med å avklare kommersiell bruk av lovende forskningsresultater.

Forskningsrådet støtter universitetenes og høyskolenes arbeid med økt kommersiell anvendelse av offentlige finansierte forskningsresultater. Støtten gis i form av tidligfasemidler (TTO-funksjonsstøtte), kvalifiseringsmidler og verifiseringsmidler, rettet mot de ulike fasene i kommersialiseringsarbeidet.

Tidligfasemidlene, som støtter arbeidet med idévurdering og utvikling, var tidligere forbeholdt de største TTO-ene men ble fra og med 2023 åpnet for alle offentlig støttede universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og regionale helseforetak. Det ble samtidig forutsatt medfinansiering fra institusjonene. Formålet med endringen var å støtte opp om institusjonenes ansvar for kommersialiseringsarbeidet i tidlig fase, inkludert eieransvaret for TTO-ene og deres spesialkompetanse, og bidra til at aktørene legger større vekt på tidligfase teknologioverføring. Denne omleggingen har ført til større oppmerksomhet på tidligfasearbeid med kommersialisering hos flere universiteter og høyskoler. Mange har imidlertid pekt på behovet for en økning i totalrammen, når midlene fordeles på flere aktører enn tidligere.

Kvalifiseringsmidlene er støtte til å avklare veivalg og anvendelsesmuligheter, som kan legge premisser for videre forskning og teknologiutvikling.

Verifiseringsmidlene støtter arbeidet med å verifisere og videreutvikle teknologien opp mot identifiserte markedsmuligheter, i en prekommersiell fase. Støtten fra Forskningsrådet skal kompensere for manglende privat kapital i en tidlig fase av kommersialiseringsprosessen. Målsettingen er å videreutvikle prosjektene mot påfølgende faser, og utløse videre finansiering fra private og/eller offentlige aktører.

Regjeringen vil

• styrke støtten til tidligfase kommersialisering ytterligere i 2025

• vurdere effektene av omleggingen av tidligfaseordningen over tid, og vurdere justeringer i ordningen i dialog med Forskningsrådet og berørte aktører

• følge opp universitetenes og høyskolenes ansvar for kommersialisering av forskningsresultater i styringsdialogen med sektoren

6.8 Digitalisering og innovasjon

I «Fremtidens digitale Norge. Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024–2030», er det et mål om at Norge skal være ledende på verdiskaping med data og på datadrevet forskning og innovasjon. Det er også et mål at Norge skal delta i EUs satsing på dataområder der det er relevant.

Regjeringen vil frem mot 2030 få på plass en nasjonal infrastruktur for kunstig intelligens (KI), og Norge skal være i front på etisk og trygg bruk av KI. Næringslivet skal ha gode rammevilkår for å utvikle og bruke KI. Offentlig sektor skal anvende KI for å utvikle bedre tjenester og løse oppgaver mer effektivt.

6.8.1 Data og datadrevet innovasjon

EUs datastrategi fra 2020 har blant annet en ambisjon om å skape et indre marked for data, og den slår fast at data er en betydningsfull ressurs for oppstartsbedrifter og små og mellomstore bedrifter samt for utviklingen av KI. Et viktig tiltak i strategien er å få på plass et rammeverk for europeiske dataområder (European Data Spaces) innenfor viktige samfunnsområder der data skal flyte mellom land og på tvers av sektorer på en sikker og effektiv måte. I dag bidrar Norge med finansiering av dataområdene gjennom programmet DIGITAL. Innsatsen har frem til nå vært størst innenfor helse (The European Health Data Space. Regjeringen vil fremme norske interesser og legge til rette for at nasjonale aktører utnytter mulighetene som ligger i EUs innsats på felleseuropeiske dataområder.

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet er i gang med å forberede gjennomføringen av EUs mange rettsakter som skal fremme deling og bruk av data i både privat og offentlig sektor. Disse er dataforordningen (Data Act),21 åpne data-direktivet (Open Data Directive) og datastyringsforordningen (Data Governance Act). Et utvalg nedsatt av regjeringen har foreslått at viderebruk av offentlig informasjon (data) bør reguleres mer helhetlig. Utvalget leverte sin NOU 2024: 14 Med lov skal data deles – Ny lovgivning om viderebruk av offentlige data den 26. juni 2024. Regjeringen vil følge opp utredningen.

I dag utgjør data en stadig større andel av verdiskapingen i de fleste norske næringer og sektorer, men næringslivet må bli enda bedre til å utnytte dataene selv og til å dele data med hverandre.22 Regjeringens ambisjon er å få til økt deling av data både innad i næringslivet og mellom offentlig og privat sektor. Bedre utnyttelse av data er avgjørende for at Norge skal lykkes i overgangen til et mer bærekraftig samfunn, et høyproduktivt næringsliv og en grønnere økonomi.

Det er først og fremst bedriftenes eget ansvar å utnytte mulighetene og håndtere utfordringene som følger av den teknologiske utviklingen og det grønne skiftet.

Regjeringen vil at norsk næringsliv, gründere og oppstartsbedrifter har gode rammevilkår og forutsetninger for å vokse. Det går ut på å gjøre tiltak for forenkling og å finne gode digitale løsninger mellom bedrifter og det offentlige.

Det er viktig for næringslivet og gründere at myndighetene tilrettelegger for sektorovergripende samarbeid om standarder og formater for datadeling. Dette er også en viktig forutsetning for utvikling av KI-løsninger. Det trengs åpne programmeringsgrensesnitt (API) og gode standarder for datadeling, prosesser og datastrukturer. Næringslivet og gründere trenger også at offentlige data og forskningsresultater deles og tilgjengeliggjøres på felles formater. I tillegg er det viktig at næringslivets bransjeorganisasjoner tar et større ansvar for å legge til rette for samarbeid for digitalisering av verdikjeder og deling av data.

I mai 2022 leverte Ekspertgruppen for deling av industridata sin rapport om datadeling mellom næringslivsaktører i Norge. Digital Norway har fått midler av Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet til å legge til rette for deling av industridata i næringslivet og følge opp ekspertgruppens anbefalinger.

Norge deltar i EUs program for et digitalt Europa (DIGITAL) 2021–2027. DIGITAL-programmet representerer et fellesløft for å øke europeiske bedrifters konkurransekraft, sikre bedre og mer effektive løsninger for offentlig sektor, gi grunnlag for en grønn omstilling og sikre Europas digitale sikkerhet og suverenitet.

Et tiltak i DIGITAL-programmet er etableringen av nettverk av digitale innovasjonsnav (EDIH-er) i Europa. Regjeringen vurderer dette som en sentral satsing for norske bedrifters fremtidige konkurranseevne, og har derfor satt av penger til medfinansiering til de to norske innovasjonsnavene. Den nasjonale medfinansieringen utløser tilsvarende sum fra DIGITAL-programmet. Slik utnyttes mulighetene ved programmet til å gi langt større aktivitet enn det som hadde vært mulig uten at Norge deltok.

6.8.2 Kunstig intelligens

Kunstig intelligens er en banebrytende teknologi som har potensial til å løse store samfunnsutfordringer, øke produktiviteten og forbedre velferdssamfunnet. Bruk av KI kan også gi viktige bidrag til grønn omstilling. KI kan være et vendepunkt for mange bransjer, og målrettet bruk av denne teknologien kan gi oss et stort fortrinn på områder som helse, energi, havbruk og andre maritime næringer.

NHOs kompetansebarometer for 2023 viser at en av fem blant NHOs medlemsbedrifter har tatt i bruk verktøy for KI.23 Nesten halvparten av medlemsbedriftene har ikke tatt i bruk KI i det hele tatt, og manglende kompetanse trekkes frem som en viktig årsak.

Utvikling og bruk av KI krever gode rammebetingelser som digital infrastruktur, kvalitetsdata og tilgang til tilstrekkelig regnekraft. Flere bransjer og næringer samarbeider allerede om å dele industridata i verdikjeder. Dette arbeidet bør intensiveres.

Behovet for superdatamaskiner og tilhørende infrastruktur for tungregning øker sterkt i forbindelse med utvikling av KI, og dekkes gjennom bruk av både nasjonale og internasjonale ressurser for tungregning. Ikke bare store bedrifter, men også oppstartsbedrifter og SMB-er trenger tilgang til tungregningsressurser.

Det er det statlige aksjeselskapet Sigma2 AS som står for investeringene i og driften av de største nasjonale superdatamaskinene våre. Dette gjør de i samarbeid med Forskningsrådet og universitetene i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø. I tillegg har Norge tilgang til superdatamaskiner gjennom det europeiske samarbeidet The European High Performance Computing Joint Undertaking (Euro-HPC). For å kunne etablere og trene opp nasjonale modeller fremover trenger vi mer spesialisert regnekraft i form av superdatamaskiner med grafikkprosessorer. Forskningsrådet har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet vurdert det nasjonale behovet for denne typen regnekraft og konkludert med at behovet for regnekraft øker mye raskere enn tilbudet. Regjeringen har derfor gitt Forskningsrådet og Sigma2 AS i oppdrag å utrede hvor mye regnekraft Norge vil trenge de kommende årene, både det som må etableres nasjonalt, og det norske virksomheter kan få tilgang til gjennom europeisk samarbeid.

Kvanteregningsteknologi gir nye muligheter, men byr også på utfordringer for nasjonal og digital sikkerhet. Sikkerhetsdepartementet i USA anslår at de første kvantedatamaskiner vil være i stand til å knekke dagens krypteringsteknologi i 2030. Potensialet i kvanteteknologien har ført til at flere land har etablert nasjonale strategier for denne teknologien. Regjeringen vil derfor at Norge skal satse på forskning og utvikling på dette feltet.

God kjennskap til regelverket for bruk av KI er også viktig. Gjennom regulatoriske sandkasser, slik som Datatilsynets sandkasse for personvernvennlig innovasjon og digitalisering, og de digitale innovasjonsnavene Nemonoor og Oceanopolis, kan det eksperimenteres med nye KI-løsninger.

EU vedtok en lov om kunstig intelligens (KI-forordningen) i 2024. Forordningen er EØS-relevant. Den er først og fremst en produktansvarslov som skal sikre at produkter og systemer som anvender KI, er trygge å bruke. I KI-forordningen klassifiseres KI-systemer etter hvilken risiko de utgjør for samfunnet og enkeltmennesker. De fleste KI-systemer som er i bruk i dag, er ikke regulert etter KI-forordningen, men må selvsagt være i tråd med annet regelverk. Forordningen stiller krav om at medlemsstatene må ha på plass en forvaltnings- og tilsynsstruktur for å håndheve regelverket. Selv om flertallet av KI-systemene som anvendes i dag, ikke er høyrisiko etter forordningen, kan flere systemer som kommer til å bli utviklet, falle inn under reglene for høyrisiko-KI. Forordningen vil på denne måten legge de sentrale rammene for utvikling av KI i Norge fremover. Dette innebærer at alle som ønsker å utvikle og anvende KI, vil få behov for omfattende veiledning.

Regjeringen vil jobbe for at KI-forordningen blir innlemmet i EØS-avtalen så raskt som mulig. I den nasjonale gjennomføringen av forordningen vil regjeringen prioritere å etablere en nasjonal tilsyns- og forvaltningsstruktur.

Norge vil ta en aktiv rolle i viktig internasjonalt arbeid med etisk og ansvarlig utvikling og bruk av KI. Norge jobber blant annet med EU, Nordisk ministerråd, FN, OECD og Europarådet for å bidra til å påvirke den internasjonale utviklingen på dette viktige området.

6.9 Kompetanse og innvandring

6.9.1 Arbeidsinnvandring fra land i Norden og fra EØS-området

Riktig kompetanse er en forutsetning for at oppstartsbedrifter skal vokse. Gründere og oppstartsbedrifter trenger tilgang på kvalifisert arbeidskraft, og flere oppgir at mangel på dette er en mulig barriere for vekst. Arbeidsinnvandrere tilfører det norske arbeidsmarkedet viktig kompetanse og kan bidra til å dekke behovet for arbeidskraft i mange sektorer og bedrifter i Norge, også i oppstartsbedrifter.

Dette tilsier at oppstartsbedrifter bør være bevisste på og klare til å ansette arbeidstakere med utenlandsk statsborgerskap. Regjeringens vurdering er at mulighetene til å få tak i kvalifisert arbeidskraft er gode for norsk næringsliv, enten man vil ansette arbeidskraft fra land utenfor Norden, fra EØS-området eller fra land utenfor EØS-området.

Det felles nordiske arbeidsmarkedet, med Sverige, Danmark, Finland og Island, betyr at nordiske borgere kan reise fritt i Norden for å arbeide. Gjennom EØS-avtalen er Norge også en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet som sikrer fri bevegelighet av arbeidskraft mellom EØS-landene. EØS-borgere kan komme til Norge for å arbeide uten å måtte søke om oppholdstillatelse. Mulighetene for å få tilgang på kvalifisert kompetanse fra EØS-området må derfor anses som gode. Denne tilgangen på utenlandsk arbeidskraft fra Norden og EØS-området utgjør en vesentlig ressurs for norske bedrifter, også oppstartsbedrifter, ved at den åpner for et nærmere hundre ganger så stort arbeidsmarked som i Norge alene.

Arbeids- og velferdsetaten samarbeider med andre europeiske arbeidsmarkedsmyndigheter gjennom EURES (The European Network of Employment Services). EURES er et europeisk nettverk for arbeidsformidlingstjenester som fremmer mobilitet og legger til rette for at arbeidsgivere kan rekruttere arbeidskraft fra EØS, og for at arbeidssøkere kan finne jobb i andre EØS-land.

6.9.2 Arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området

Reguleringen av arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS balanserer behovet for fleksibel tilgang til nødvendig spesialkompetanse og hensynet til en kontrollert og bærekraftig innvandring. Arbeidsinnvandrere fra tredjeland skal ikke fortrenge norsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS-land, og de skal kunne forsørge seg selv. Flere miljøer har gjennom årene tatt til orde for et gründervisum som skal gi statsborgere fra land utenfor EØS-området muligheter til å komme som gründere eller til å bli ansatt i oppstartsbedrifter. Regjeringens syn er at utlendingsregelverket ikke er til hinder for at gründere kan etablere seg i Norge, og det legger også til rette for at arbeidsgivere kan rekruttere nødvendig fagkompetanse fra land utenfor EØS.

I denne sammenhengen er det viktig å skille mellom visum og oppholdstillatelse. Et visum gis for korttidsopphold i inntil tre måneder i løpet av en periode på seks måneder, jf. utlendingsloven § 10. Personer fra land utenfor EØS som ønsker å ta arbeid eller drive næringsvirksomhet i Norge, må som hovedregel ha oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 55. Søknader om oppholdstillatelse behandles av Utlendingsdirektoratet. Det finnes egne tillatelser for faglærte arbeidstakere, forskere med egne midler og selvstendig næringsdrivende. Det er gjort unntak fra kravet om oppholdstillatelse for arbeidsforhold av inntil tre måneders varighet for visse persongrupper hvor det er lite hensiktsmessig å kreve oppholdstillatelse, se utlendingsforskriften § 1-1. Verken handels- og forretningsreisende eller forskere trenger oppholdstillatelse for arbeidsforhold av inntil tre måneders varighet. Handels- og forretningsreisende er for eksempel personer i ledende stillinger som skal etablere filial eller annen kommersiell tilstedeværelse i Norge på vegne av en tjenesteytende virksomhet i utlandet.

Det er blitt gjennomført endringer i utlendingsregelverket i 2021 for å gjøre det enklere for selvstendig næringsdrivende, inkludert gründere, utenfor EØS-området å komme til Norge. Utlendingsforskriften ble endret med virkning fra 17. september 2021 for å legge til rette for en raskere og enklere saksbehandling hos utlendingsmyndighetene. For det første ble kravet om at utlendingsmyndighetene – under behandlingen av søknader om oppholdstillatelse fra selvstendig næringsdrivende – skal innhente uttalelse fra fylkeskommunen om det økonomiske grunnlaget for virksomheten, fjernet. Det ble også åpnet for at utlendingsmyndighetene kan ta hensyn til midler fra offentlige tilskuddsordninger, for eksempel fra det næringsrettede virkemiddelapparatet, når de vurderer om det er økonomisk grunnlag for driften av virksomheten.

Endringene var et resultat av en utredning om etablering av gründervisum. Hensikten med arbeidet var å finne frem til tiltak som kunne gjøre Norge til et attraktivt land for gründere og få flere utenlandske talenter til Norge. Utredningen involverte Nærings- og fiskeridepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Innovasjon Norge, eksterne konsulenter og bidrag fra berørte parter. Gründere og investorer utenfor EØS-området ble involvert. Vurderingene i arbeidet tilsa at det var klart mer hensiktsmessig med endringer i dagens regelverk enn å opprette en egen særordning. En hovedgrunn er at visum ikke gir adgang til å drive næringsvirksomhet. Samtidig var det rom for å forenkle saksbehandlingsprosessen. Det ble også utredet et eget investorvisum for å tiltrekke kapital til gründerbedrifter. Konklusjonen var at det heller ikke var grunnlag for å gå videre med dette tiltaket siden investorer fritt kan investere i Norge uten oppholdstillatelse. Andre løsninger for å tiltrekke utenlandske investorer og kapital ble ansett for å være gunstigere.

Regjeringens vurdering er at det er lagt til rette for at gründere fra land utenfor EØS kan få oppholdstillatelse som selvstendig næringsdrivende, samt som arbeidstakere, innenfor rammene av dagens utlendingslovgivning. Det er også et godt offentlig tilbud som kan veilede arbeidsgivere som ønsker å ansette utenlandsk arbeidskraft, og arbeidsinnvandrere som ønsker å komme til Norge. For eksempel er det opprettet flere Servicesenter for utenlandske arbeidstakere (SUA), der arbeidsgivere og arbeidsinnvandrere kan få veiledning og ordne alt de trenger for å jobbe eller drive næringsvirksomhet i Norge. I tillegg har Utlendingsdirektoratet en egen rådgivningstjeneste for arbeidsgivere som ønsker å rekruttere utenlandske arbeidstakere.

Stortinget fattet 17. juni 2024, ved behandlingen av innstilling til finanskomiteen om Finansmarkedsmeldingen 2024, vedtak 801 (2023–2024) hvor regjeringen bes utrede forenklinger i regelverket for norske bedrifter som vil rekruttere høykvalifiserte arbeidstakere fra tredjeland og hvorvidt regelverket for selvstendig næringsdrivende bør justeres. Anmodningsvedtaket er under oppfølging i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

6.10 Offentlige anskaffelser

Offentlige anskaffelser skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Den offentlige oppdragsgiveren kan også stille krav og kriterier slik at offentlige kontrakter bidrar til å øke innovasjonen i samfunnet. Dette oppnås ved at offentlig sektor etterspør og gjennomfører nye løsninger.

Ifølge Anskaffelsesutvalgets rapport (NOU 2023: 26) er det eksisterende anskaffelsesregelverket tilstrekkelig tilrettelagt for innovasjon. Utvalget mener derfor at det ikke er behov for store regelverksendringer for å fremme innovative anskaffelser.24 Regjeringen arbeider videre med forslagene fra utvalget.

Omfanget av innovative anskaffelser er for tiden begrenset. Kun åtte prosent av oppdragsgiverne rapporterte om stor bruk av slike anskaffelser i anskaffelsesundersøkelsen for 2022.25 Dette må ses i sammenheng med de eksisterende barrierene for gjennomføring og implementering av slike anskaffelser. Innovative anskaffelser krever risikovillighet blant oppdragsgivere, og gevinstene av en vellykket innovativ anskaffelse tilfaller flere aktører i samfunnet enn bare oppdragsgiveren. Over 50 prosent av oppdragsgiverne i anskaffelsesundersøkelsen svarer at mangel på tid og ressurser er en barriere for å tilrettelegge for innovasjon gjennom offentlige anskaffelser. Innovasjonskompetanse og ledelsesforankring oppleves også som viktige barrierer av en relativt stor andel av offentlige oppdragsgivere. Samtidig bør det påpekes at det ikke er et mål at andelen innovative anskaffelser skal være størst mulig, da det ville ha medført store kostnader for oppdragsgivere og samfunnet for øvrig.

På leverandørsiden står særlig små bedrifter og oppstartsselskaper overfor betydelige barrierer i markedet for offentlige anskaffelser. Strenge krav til dokumentasjon, tidligere referanseprosjekter og regnskapsdata, detaljerte kravspesifikasjoner og lite dialog er faktorer som kan diskvalifisere eller gi nystartede virksomheter en ulempe i konkurransene. Anskaffelsesutvalget hadde forenkling som en del av sitt mandat. I anskaffelsesundersøkelsen svarer en relativt stor andel av de offentlige oppdragsgiverne at de ikke anser oppstartsselskaper som et aktuelt leverandørsegment. Samtidig svarer en liten andel at de tilrettelegger for oppstartsselskaper i konkurranser.26 Barrierene som er nevnt ovenfor, kan ses i sammenheng med disse funnene.

Økt deltakelse fra små og mellomstore virksomheter i anskaffelseskonkurranser sikrer økt konkurranse i anskaffelsesprosessene og gir større valgmuligheter blant tilgjengelige og innovative løsninger (OECD, 2019).27 Oppstartsselskaper kan tidlig utnytte ny teknologi, tilby produkter og tjenester i nye eller underutviklede markeder eller bruke innovasjon i konkurranse med etablerte virksomheter.28

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og det nasjonale programmet for leverandørutvikling, Leverandørutviklingsprogrammet (LUP), er blant aktørene og ordningene som fremmer bruk av innovative offentlige anskaffelser. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring er fagorganet for offentlige anskaffelser og bidrar blant annet med skriftlig veiledning og maler som hjelper offentlige virksomheter med å stimulere til innovasjon og utvikling av nye fremtidsrettede løsninger innen for eksempel klima- og miljøteknologi og velferdsteknologi. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring administrerte det tidligere programmet StartOff, som effektivt koblet oppstartsbedrifter til behov og utfordringer i offentlig sektor. Regjeringen besluttet å avvikle StartOff i statsbudsjettet for 2024, men fire prosjekter sluttføres i 2024. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring vil videreføre arbeidet med innovative anskaffelser på andre måter. Nasjonalt program for leverandørutvikling veileder offentlige virksomheter i kompetansebygging og utvikling av en mer innovasjonsvennlig anskaffelsespraksis og gir støtte til gjennomføring av innovative anskaffelser.

Regjeringen vil

• gjennom Direktoratet for forvaltning og økonomistyring aktivt fremme innovative offentlige anskaffelser

• gjennomføre en tydelig forenkling av anskaffelsesregelverket

• sikre bedre koblinger mellom oppstartsbedrifter og behov og utfordringer i offentlig sektor

6.11 Tiltak

Regjeringen vil

• styrke kunnskapsgrunnlaget om vilkårene for norske gründere og oppstartsbedrifter sammenlignet med andre næringsdrivende i Norge og andre land

• redusere næringslivets kostnader knyttet til pålagte regler og utfylling av offentlige skjemaer

• fremme forslag om nytt og moderne regelverk for Enhetsregisteret og Foretaksregisteret

• revidere og videreutvikle selskapsretten for å bidra til forenkling for næringslivet og for å etterleve internasjonale forpliktelse

• øke kunnskapen om og bruken av standarder, også i samarbeid med virkemiddelapparatet, og fremme økt deltakelse fra norske bedrifter i relevante standardiseringskomiteer gjennom samarbeidet med Standard Norge

• gjennomføre en tydelig forenkling av anskaffelsesregelverket

• bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom effektiv håndheving av konkurransereglene

• gi Konkurransetilsynet nytt verktøy for å gripe inn i markeder hvor konkurransen ikke fungerer

• sikre bedre koblinger mellom oppstartsbedrifter og behov og utfordringer i offentlig sektor

• legge til rette for og anbefale bruk av henvisning til relevante standarder ved anskaffelser i offentlig sektor

• gjennom Direktoratet for forvaltning og økonomistyring aktivt fremme innovative offentlige anskaffelser

• vurdere behovet for informasjonstiltak som kan gjøre det enklere for selvstendig næringsdrivende og frilansere å få bedre oversikt over og kunnskap om egne rettigheter og plikter

• vurdere behovet for tiltak knyttet til Arbeids- og velferdsetatens veiledning om og forvaltning av de sosiale rettighetene til selvstendig næringsdrivende og frilansere i folketrygden

• vurdere utformingen av de individuelle forsikringsordningene for tilleggssykepenger for selvstendig næringsdrivende og frilansere i folketrygden

• vurdere grensen for skjønnsfastsettelse av sykepengegrunnlaget for arbeidstakere og frilansere

• samarbeide med fylkeskommunene og kommunene om å utvide løsningen Én vei inn slik at den på sikt dekker hele landet. Målet er å styrke koordineringen av lokale og regionale førstelinjetjenester for næringsutvikling

• kartlegge det samlede lokale og regionale tilbudet til gründere og oppstartsbedrifter i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner

• samarbeide med fylkeskommuner, kommuner og virkemiddelapparatet for å sikre gode distriktsrettede virkemidler for gründere og oppstartsbedrifter

• samarbeide med fylkeskommuner og kommuner om å sikre god kvalitet på tjenestene i de lokale førstelinjetjenestene i hele landet

• arbeide for at utdanningssystemet tilpasses næringslivets behov for kompetanse, også rettet mot entreprenørskap og innovasjon

• foreslå en kompetansereform for livslang læring som skal gi økt kompetanse i norsk næringsliv

• legge til rette for at oppstartsbedrifter og små og mellomstore bedrifter får utnytte mulighetene til å nå ut i nye markeder

• forenkle og forbedre gratis informasjon på offentlige myndigheters nettsider om handelsavtaler og annen informasjon som er nyttig for små og mellomstore bedrifter når de skal vurdere nye utenlandske markeder

• styrke støtten til tidligfase kommersialisering ytterligere i 2025

• vurdere effektene av omleggingen av tidligfaseordningen over tid, og vurdere justeringer i ordningen i dialog med Forskningsrådet og berørte aktører

• følge opp universitetenes og høyskolenes ansvar for kommersialisering av forskningsresultater i styringsdialogen med sektoren

• skape samarbeidsflater, fremme grønne løsninger og legge til rette for privat kapitaltilførsel for at oppstartsbedrifter skal bli en sentral drivkraft i omstillingen