2 Gründere og oppstartsbedrifter i Norge

I dette kapittelet presenteres gründerskap og den rollen gründerskap og oppstartsbedrifter spiller i økonomien. Vekstgründere gis særlig oppmerksomhet. De viktigste byggesteinene som gründere trenger for å lykkes, er kapital, kompetanse og nettverk. Dette er også løftet frem i mange av de innspillene som har kommet i forbindelse med meldingsarbeidet.

2.1 Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i

I denne meldingen legger regjeringen særlig vekt på innovativt gründerskap, det vil si realisering av nye forretningsideer som bidrar til at vi jobber smartere og skaper større verdier gjennom vekstforetak. Vekstforetak forekommer i alle sektorer, og de med aller størst vekst er også kjent som såkalte enhjørninger.1 Regjeringen vil legge til rette for høyvekstselskaper og enhjørninger i Norge. Enhjørninger er imidlertid sjeldne, og en god og helhetlig politikk for vekstorienterte oppstartsbedrifter må derfor legge til rette også for øvrige former for vekstforetak, særlig de som innoverer. For at dette skal bli mulig må gründere og oppstartsbedrifter ha tilgang på de ressursene som kan utløse vekst. Bredden i regjeringens ambisjoner og politikk for gründere og oppstartsbedrifter ble presentert i kapittel 1. Dette kapittelet går i dybden på hva gründerskap er og ser på ulike typer gründere, gründeres behov, deres betydning for økonomien og det offentliges rolle.

Regjeringen vil arbeide for at Norge skal ha et godt sammensatt tilbud av kapital, kompetanse og nettverk som legger til rette for at Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i.

Bedre rammevilkår gjennom forenklinger som reduserer de administrative byrdene, vil ha stor betydning for små bedrifter og oppstartsbedrifter. Dette gir dem bedre muligheter til å rette oppmerksomheten mot omstilling, vekst og utvikling. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å få frem flere vekstbedrifter både gjennom generelle gode rammevilkår og direkte virkemidler.

2.2 Gründernes og oppstartsbedriftenes betydning for omstilling

En gründer, også ofte kalt entreprenør, kan defineres som en person som har tatt initiativ til å starte en ny virksomhet med mål om å skape verdier. På norsk er ordet entreprenør ofte forbundet med en person eller et firma som utfører arbeid for andre, gjerne et større bygg- og anleggsprosjekt. Derfor benyttes i hovedsak begrepet gründer i denne meldingen. Selve initiativet til å skape en ny virksomhet omtales som gründerskap.

Som definisjonen ovenfor tilsier, rommer begrepet gründer et bredt spekter av personer og deres forretningsideer. En gründer kan for eksempel være en selvstendig næringsdrivende konsulent eller taxisjåfør, eieren av en lokal frisørsalong eller eieren av en butikk med flere ansatte. En gründer kan også jobbe med å utvikle nye produkter eller tjenester med mål om salg og ansatte i hele verden. Fellesnevneren for gründerne er at de ønsker å anvende sine egne ideer og sin egen kompetanse til å skape sin egen arbeidsplass. Gjennom dette tar de også på seg en større risiko for virksomheten enn vanlige ansatte, men kan samtidig ha utsikter til å nyte godt av en økonomisk oppside dersom virksomheten lykkes.

Begrepet oppstartsbedrift viser til operasjonaliseringen av gründerens initiativ, det vil si et nytt foretak. Utover dette er det ingen eksakt definisjon av hva en oppstartsbedrift er, men begrepet brukes vanligvis om unge, ikke-børsnoterte, små bedrifter. For eksempel viser statsstøtteregelverket til at støtte til etablering og oppstart2 gjelder for nyetablerte små3, ikke-børsnoterte bedrifter i de fem første årene etter at bedriften ble registrert. Dersom søkerbedriften inngår i et konsern, er det konsernets alder som legges til grunn. Videre forutsetter unntaket at bedriften ikke har overtatt aktiviteten fra en annen bedrift, har utbetalt utbytte/konsernbidrag eller er etablert gjennom en fusjon.

Næringslivets evne til å skape arbeidsplasser, økt verdiskaping og god konkurransekraft er avhengig av deres vilje og evne til å tenke nytt. Ettersom tilgangen til ressurser som arbeidskraft og kapital er begrenset, er økonomisk vekst avhengig av at disse ressursene fordeles til områder der de skaper mest verdi. Her spiller gründere og deres oppstartsbedrifter en sentral rolle. Ved å utfordre eksisterende virksomheter og vante måter å tenke på, er de med på å tvinge frem nye, mer produktive løsninger i økonomien. Dette gjør de gjennom å introdusere ideene og løsningene sine i markedet. Samtidig konkurrerer de med eksisterende virksomheter, som igjen blir nødt til å se etter løsninger for å øke sin egen produktivitet for å overleve. Denne konkurransen skaper en markedsdynamikk hvor ulønnsomme virksomheter omstilles eller legges ned, til fordel for nye, lønnsomme virksomheter eller løsninger. Denne dynamikken kan kobles til den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeters teori om kreativ destruksjon, som viser til at nye og innovative ideer utkonkurrerer eldre ideer.4

Oppstartsbedriftenes rolle i økonomien kan også illustreres gjennom deres bidrag til sysselsetting og verdiskaping. En nylig analyse fra Menon Economics viser at oppstartsbedrifter etablert etter 2009 sto for 8 prosent av verdiskapingen i privat næringsliv og 16 prosent av sysselsettingen i 2019.5

Gründerne har en rolle som pådrivere av utviklingen i økonomien som også kan øke produktiviteten i etablerte bedrifter. Denne pådriverrollen er også av stor betydning ved større omstillinger av økonomien, som omstillingen til et lavutslippsamfunn, behovet for effektiv ressursbruk for å imøtekomme behovene til en aldrende befolkning, og utnyttelsen av mulighetene i den stadig økende digitaliseringen av samfunnet.

Som kunder og forbrukere høster vi gevinster av nye varer, prosesser og tjenester som nye bedrifter leverer, for eksempel gjennom tilgang på produkter som ikke fantes før, som produseres på rimeligere og smartere måter, eller som blir lettere tilgjengelig enn før.

I 2022 var det om lag 74 300 personer som etablerte ett eller flere foretak i Norge.6 Det ble etablert i overkant av 71 700 nye foretak.7 Av disse er 31 000 aksjeselskaper, 39 200 enkeltpersonforetak og 1500 er foretak som er registrert under andre organisasjonsformer. Til sammenligning var det i underkant av 360 000 registrerte foretak i privat sektor, utenom primærnæringene, i 2022.8 Antall etablerere og nye foretak er imidlertid ikke ensbetydende med antall gründere og oppstartsbedrifter. Noen av disse foretakene vil være et resultat av fusjoner, en del av et konsern eller en overføring av aktivitet fra etablerte selskaper. Blant disse 71 700 nye foretakene vil det også være såkalte sovende selskaper. Det vil si selskaper som etableres uten formål om å skape verdier. Derfor vil ikke alle etablerere av disse selskapene kunne sies å være gründere i vår sammenheng.

Statistikken sier likevel noe om utviklingen i antall gründere og oppstartsbedrifter i Norge. Både antall etablerere og antall nye foretak var vesentlig høyere i 2022 sammenlignet med antall etablerere og nye foretak i 2012. I denne tidsperioden har antall etablerere og nye foretak som etableres per år, økt med rundt 30 prosent. Andelen av de nye foretakene som overlever har holdt seg relativt stabil. Det viser at regjeringens gründerpolitikk har betydning for flere.

2.3 Gründerskap har flere former

Det er flere måter å forstå en oppstartsbedrift på. Det kan omfatte ethvert nytt foretak som etableres, eller det kan omfatte foretak som oppfyller nærmere kriterier både til vekst og innovasjonsgrad. I store deler av forskningslitteraturen er det naturlig nok en spesiell interesse for oppstartsbedrifter med potensial for vekst eller innovasjon, ikke minst fordi denne gruppen er sentral for omstillingsevnen på sikt.9

Gründere og deres oppstartsbedrifter er svært ulike og har vidt forskjellige behov. Ut fra sentrale kjennetegn og mål med virksomheten kan vi gjøre en grov inndeling som dekker en viktig del av variasjonen mellom gründerbedrifter. Et hyppig brukt skille er skillet mellom levebrødsgründere og vekstgründere.

Fellesnevneren for alle gründere er ønsket om å skape sin egen arbeidsplass. For de fleste gründere er også hovedmålet med den etablerte bedriften at inntjeningen og lønnsomheten skal være stabil nok til at den er levedyktig på sikt og dermed kan fungere som gründerens levebrød. Disse levebrødsforetakene er gjerne rettet mot et lokalt eller regionalt marked og forblir derfor gjerne små, men kan opprettholde driften lenge om de først klarer å overleve den sårbare etableringsfasen. Levebrødsforetakene utgjør en stor del av foretaksporteføljen og er viktige for sysselsettingen og verdiskapingen i økonomien. Levebrødsforetak er blant annet vanlige innenfor varehandel og tjenesteytende næringer, og de kjennetegnes gjerne av lave etableringskostnader. Sistnevnte gjør at de i mindre grad er avhengige av finansiering fra eksterne investorer, men de vil like fullt ha behov for veiledning og rådgivning gjennom en utsatt etableringsfase.

Vekstgründere starter gjerne ut fra en idé om å innføre noe nytt og innovativt til markedet og har ambisjoner om vekst og skalering i internasjonale markeder. I motsetning til levebrødsgründerne har de gjerne høye etableringskostnader og er derfor avhengige av tilførsel av kapital fra eksterne investorer. Typisk er de også mer risikovillige. Vekstgründerne forekommer i nær sagt alle bransjer og på tvers av utdanningsbakgrunn, og kan ha sitt utspring i universitetsmiljøer, tjenestesektorer eller anvendt teknologi. De har gjerne et fokus på den innovative ideen som skal utvikles, og har ofte behov for mange ulike typer kompetanse innenfor marked, teknologi og forretningsutvikling for å videreutvikle ideen til et kommersielt produkt. Siden disse oppstartsbedriftene sikter mot vekst, vil de ha et stort behov for tilgang på nettverk, kvalifisert kompetanse og kapital. Noen av disse vil vokse og utvikle seg og bidra til å løse samfunnets behov for omstilling og ulike samfunnsutfordringer.

Når den vekstorienterte bedriften springer ut fra et etablert foretak, kaller vi det ofte en spinoff. Dette er gjerne tilfellet når ideen som skal videreutvikles, faller utenfor den etablerte virksomhetens kjerneområde. Videreutviklingen av forretningsideen skilles da ut i et eget foretak, med egne ansatte, teknologi og immaterielle rettigheter m.m. Gründerne bak vil ofte ha god sektor- og fagkompetanse og et godt utviklet nettverk.

Regjeringen ønsker å legge til rette for både levebrødsgründerskap og vekstgründerskap. Levebrødsforetakene er viktige for samfunnets samlede verdiskaping, sysselsettingen og gründerens eget valg av hvordan karriereveien skal realiseres. Innovative vekstgründere har noen utfordringer som andre gründere ikke har, og som ikke alltid markedet kan løse på best mulig måte. Regjeringens målrettede gründerpolitikk skal bidra til å løse disse utfordringene. Derfor rettes særlig oppmerksomhet mot denne formen for gründerskap i denne stortingsmeldingen.

2.4 Byggesteiner for gründerskap: kapital, kompetanse, nettverk og kultur

Regjeringens mål er at Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i. Gründerpolitikken skal derfor skape rammevilkår som bidrar til at ideer kan omformes til konkrete forretningsplaner og oppstartsbedrifter, og samtidig medvirke til at de oppstartsbedriftene som samfunnet har stor nytte av, kan overleve. For mange gründere er veien fra start til drift og vekst tung. Av alle foretak som etableres hvert år, overlever kun rundt halvparten det første året. Etter fem år er det kun 30 prosent av foretakene igjen.10

For å kunne starte og drive en bedrift er gründerne særlig avhengige av kapital, kompetanse, nettverk og kultur.

2.4.1 Tilgang til kapital

Et velfungerende kapitalmarked er avgjørende for økonomiens vekst- og omstillingsevne. I et velfungerende kapitalmarked vil lønnsomme prosjekter ha tilgang til kapital til en pris som reflekterer risikoen ved prosjektet. I de årlige finansmarkedsmeldingene til Stortinget vurderer regjeringen jevnlig kapitaltilgangen i Norge. Totalt sett viser disse, og øvrige offentlige utredninger, at det norske kapitalmarkedet fungerer godt, slik at de fleste lønnsomme prosjekter får dekket kapitalbehovene sine i markedet.11

Selv om det norske kapitalmarkedet samlet sett fungerer godt, kan det være krevende for enkelte grupper å hente inn kapital fra private investorer og banker. Dette gjelder blant annet gründere og oppstartsbedrifter. Noe av grunnen til dette ligger i at investoren ikke har tilgang til samme informasjon som gründeren. Nye foretak har heller ikke et regnskap å vise til som dokumentasjon på verdien av forretningsideen og gründerens evne til å realisere denne verdien. For innovative vekstgründere forsterkes den potensielle informasjonsbarrieren ytterligere ettersom forretningsideen gjerne bygger på teknologi eller løsninger som er nytt for markedet. Mangel på objektiv dokumentasjon på forventet lønnsomhet og gjennomføringsevne gjør det vanskelig for kreditorer og investorer å skille de lønnsomme prosjektene fra de ulønnsomme. Ettersom risikoen knyttet til oppstartsselskaper i gjennomsnitt er høy, vil kapitaleierne også kreve en avkastning for å kompensere for denne usikkerheten som baserer seg på gjennomsnittsbetrakninger av risikoen for oppstartsselskaper. Eventuelt vil de kunne kreve kompensasjon for ressursene de må bruke for å innhente informasjon for å kunne gjøre skillet mellom den aktuelle oppstartsbedriften og gjennomsnittet. I tillegg vil gründeren ha bedre informasjon om egen egnethet til å gjennomføre prosjektet og prosjektets suksesspotensial, enn det investoren har. I den grad investoren ikke kan verifisere gründerens egenskaper, vil det derfor også være asymmetrisk informasjon mellom gründeren og investoren.12

Utfordringen for gründere er derfor ikke nødvendigvis et manglende tilbud på kapital, men at prisen på kapitalen er høyere enn det risikoen egentlig skulle tilsi. Det kan resultere i at prosjekter som egentlig er lønnsomme, både i bedrifts- og samfunnsøkonomisk forstand, ikke blir realisert.

Samtidig vil kapital alltid være en begrenset ressurs. Tilbudet av kapital til oppstartsbedrifter vil derfor være avhengig av hva kapitaleieren kan få i avkastning ved å finansiere andre prosjekter. Offentlig inngripen i kapitalmarkedet kan, dersom visse kriterier er innfridd, være berettiget dersom markedet selv ikke evner å gi den beste ressursallokeringen (se også Boks 2.3). Det næringsrettede virkemiddelapparatet, for eksempel Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Investinor, tilbyr derfor finansering til prosjekter, inkludert oppstartsbedrifter, for å kompensere for det private markedets manglende tilbud til samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter. Utfordringen her er å sørge for at det offentlige tilbudet utfyller mangler i det private markedet, og ikke fortrenger tilbudet av privat kapital, se også omtale i kapittel 2.5.

2.4.2 Tilgang til kompetanse

Gründere trenger et bredt spekter av kompetanse som omfatter både praktiske erfaringer og ferdigheter og formell utdanning. Manglende forretningskompetanse kan være et stort hinder for gründerens suksess. Kompetansekravet for å lykkes som gründer begrenser seg ikke til evnen til å tenke ut og utvikle en idé til et produkt. For å lykkes er gründeren også avhengig av å ha tilgang til kompetanse om hvordan produktet kan formidles ut til markedet. Denne kompetansen kan for eksempel dreie seg om å utarbeide en forretningsplan, tiltrekke seg investorer og samarbeidspartnere, markedsføre produktet mot potensielle kunder, tiltrekke seg ansatte og ivareta rollen som arbeidsgiver, for å nevne noe. Tilgang til kompetanse om fordelene og ulempene ved gründerskap og hva som kreves for å lykkes, er dermed viktig for å redusere barrierene ved å starte egen bedrift og øke sannsynligheten for at de levedyktige ideene overlever.

En oppstartsbedrift som sikter mot vekst, ikke minst internasjonal vekst, er for det første avhengig av høy kompetanse. Kompetanse om vekst og skalering er helt sentralt for å få frem konkurransedyktige høyvekstselskaper med stort internasjonalt potensial. Mangel på investorkapital gir seg også utslag i at selskapene blir tilført mindre skaleringskompetanse, ettersom investorer også kan fungere som mentorer og sparringspartnere i utviklingen av bedriften.

For å lykkes med å skalere er det blant annet behov for å velge og utnytte en skalerbar forretningsmodell, etablere en vellykket kapitalstrategi, lykkes med salg og markedsføring, velge lønnsomme markeder, bygge produksjonskapasitet og utvikle organisasjonen og kulturen i bedriften. Virkemiddelapparatet har ordninger som kan bidra til å dekke dette kompetansebehovet.

For det andre trenger gründerne tilgang til kompetanse i form av ansatte med riktig utdanning og kvalifikasjoner, og samarbeidspartnere som gjør det mulig å videreutvikle ideene til varer og tjenester. Det er derfor viktig med et utdanningssystem som tilbyr opplæring, kurs og studier som samsvarer med kompetansebehovet til det fremtidige næringslivet. For et lite land som Norge vil også tilgangen til kompetanse fra andre land være en sentral kilde for å imøtekomme dette behovet. Vi ser nærmere på utdanning og opplæring i kapittel 6.6 og på tilgangen til arbeidskraft fra utlandet i kapittel 6.9.

2.4.3 Nettverk og gründerkultur

Nettverksarenaer for utvikling og vekst er en viktig kilde til innsikt i andres erfaringer og kunnskap, som igjen kan forenkle tilgangen til kapital og kompetanse. Det har de siste tiårene vokst frem en rekke private møteplasser og kontorfellesskap for gründere. I tillegg bidrar inkubatorer, bedriftsnettverk, næringshager, næringsklynger og lignende arenaer i det som ofte kalles økosystemet for gründere. Her får gründeren kjennskap til og mulighet til å knytte seg til aktuelle investorer, samarbeidspartnere, mentorer og kunder. Mange nettverksarenaer tilbyr også kurs og rådgivning som gir gründere den kunnskapen de trenger for å få forretningsideen sin ut til markedet. Arenaene legger videre til rette for erfaringsutveksling på tvers av oppstartsbedrifter, slik at de kan lære av hverandres feil og suksess. I kapittel 3.3 ser vi nærmere på omfanget av ulike nettverks- og samhandlingsarenaer med utspring i både private og offentlige initiativer.

Tilstrekkelig tilgang til kapital, kompetanse og nettverk fremmer en god gründerkultur. Grunnlaget for en god gründerkultur handler imidlertid like mye om holdningene vi har til gründerskap, og gründerskapets rolle i fellesskapet. Mye tyder på at vi har fått en sterkere gründerkultur i Norge de siste ti–tjue årene. Fremveksten av gründermiljøer i de større byene og en større alminnelig interesse for gründerskap peker i denne retningen.13

En god gründerkultur forutsetter at vi har kultur for å heie frem de som tør å satse, og snakke frem de som oppnår suksess. Ikke alle vil lykkes første gang, og det må ofte flere forsøk til for å oppnå suksess. En god gründerkultur må derfor også gi rom for å feile, for eksempel ved å fremheve læringspunktene fra et forsøk som ikke lyktes, heller enn å legge vekt på at det ikke lyktes som planlagt. Slik sett kan gründerprosjekter som ikke lyktes som planlagt, gi svært nyttig lærdom, både for gründeren som ikke kom i mål med prosjektet, og for andre aktører som kan velge andre tilnærminger eller måter å løse tilsvarende utfordringer på.

I en god gründerkultur må gründerskap løftes frem som en mulig karrierevei. Her er utdanningssystemet et viktig virkemiddel gjennom ansvaret det har for å videreutvikle studenters talenter og ideer og for å tilby gründerferdigheter i form av egne kurs, studier og verktøy for å sette forretningsideer ut i livet. De fleste større utdanningsinstitusjoner har derfor egne initiativer som skal bidra til å styrke gründerkulturen blant studentene sine. Eksempler på dette er Gründergarasjen ved OsloMet, Insj ved UiO og Spark* ved NTNU.

Videre er forskningsinstitusjonene en sentral arena for å utvikle morgendagens løsninger og dermed fremtidens næringsliv. Gode insentiver for å kommersialisere forskningen ved forskningsinstitusjonene, det vil si å omgjøre forskningsresultater til forretningsideer, er derfor også et sentralt virkemiddel for å bygge opp en god gründerkultur, både blant studenter og ansatte. Dette omfatter også et eget virkemiddel som er rettet mot studenter, Tilskudd til studententreprenørskap, som vi omtaler nærmere i kapittel 7.2.

Markeder og kunder

For å lykkes må en oppstartsbedrift også ha tilgang til markeder og kunder. Det offentlige har flere oppgaver som skal bidra til å legge til rette for dette. Konkurransepolitikken kan bidra til å senke terskelen for etablering av nye bedrifter (se nærmere omtale i kapittel 6.1.5), tilgang til større internasjonale markeder kan sikres gjennom handelssamarbeid og handelsavtaler (se nærmere omtale av handelsavtaler i kapittel 6.1.7) og gjennom offentlig innsats for eksport gjennom virkemiddelapparatet (se nærmere omtale i kapittel 7) og det offentlige kan benytte sin innkjøpsmakt til å fremme etterspørsel etter nye, innovative produkter (se nærmere omtale av offentlige anskaffelser i kapittel 6.10).

2.5 Hvorfor trengs det offentlige virkemidler for gründere og oppstartsbedrifter?

I utgangspunktet er det markedets rolle å finansiere prosjektene med de beste kombinasjonene av lønnsomhet og risiko. I et perfekt marked vil alle gründere eller prosjekter som har en høy nok forventet lønnsomhet til å forsvare risikoen få kapital gjennom eksterne investorer eller lån. Næringspolitiske virkemidler er et offentlig inngrep i markedet. I et perfekt marked er det ikke behov for et slikt inngrep. I dette tilfellet vil offentlig støtte bidra til å holde liv i prosjekter markedet har vurdert som ulønnsomme.

Grunnen til at vi likevel har næringspolitiske virkemidler generelt og rettet mot gründere spesielt, er at markedet ikke alltid fungerer perfekt. Begrunnelsen for offentlig inngripen er at det foreligger en markedssvikt. Markedssvikten som begrunner bruk av næringspoliske virkemidler, følger av to forhold: 1) asymmetrisk informasjon og 2) fellesgoder og eksterne virkninger. Begge er med på å begrunne hvorfor det offentlig tilbyr støtte til gründere og oppstartsbedrifter.

Den første grunnen til at vi har egne ordninger for små, unge foretak, skyldes at noen nyetablerte bedrifter kan ha utfordringer med å finansiere lønnsomme prosjekter nettopp fordi de er nyetablerte. Gründeren vil ofte ha bedre kunnskap om risiko og forventet lønnsomhet enn de som kan tilby kapital, særlig der det er usikkerhet knyttet til den teknologiske løsningen og markedspotensial. Gründeren vet med andre ord noe tilbyderen av kapital ikke vet, og informasjonen er altså asymmetrisk. I disse tilfellene kan ekstern kapital bli svært dyr eller i utilgjengelig. Nyetablerte bedrifter som verken har oppsparte overskudd, betalingshistorikk eller sikkerhet i eiendeler å vise til, kan både være mer avhengige av ekstern kapital og få dårligere betingelser.14 I tilfellene der nyetablerte bedrifter har vansker med å tiltrekke seg kapital, bør støtteordningene innrettes på en måte som øker tilbudet av kapital, men som ikke bidrar til å subsidiere nyetablerte bedrifter. Dette er blant annet bakgrunnen for at en vesentlig del av ordningene som er rettet mot gründere fra Innovasjon Norge, Investinor og Nysnø, i liten grad er subsidierte, men stiller krav til tilbakebetaling eller har forventninger om avkastning.

For det andre kan oppstartsselskaper få støtte fordi aktivitetene de driver med, gir store samfunnsgevinster som ikke tilfaller potensielle investorer. En rekke nystartede foretak har for eksempel store ambisjoner om å utvikle nye løsninger som kan bidra til å løse klimautfordringer eller gjøre de eldres liv enklere slik at flere kan bli boende hjemme lenger. Slike løsninger har store positive gevinster for samfunnet, men deler av samfunnsgevinsten vil ikke tilfalle gründeren og dets eiere, og vil heller ikke hensyntas i investeringsbeslutningen. I de tilfeller der gründerens prosjekt er samfunnsøkonomisk, men ikke bedriftsøkonomisk lønnsomt, er det en risiko for at prosjektet heller ikke blir realisert uten offentlig støtte. Denne markedssvikten er omtalt i økonomisk teori som fellesgodeproblematikken eller eksterne virkninger, og har støtte i empirisk forskning.15^,16

Selv om gründervirksomhet er svært viktig for samfunnet, ligger verdien først og fremst i at enkeltpersoner og bedrifter utfordrer det bestående ved å komme opp med bedre varer og tjenester til en lavere pris enn tidligere. Subsidier til oppstartsvirksomhet kan imidlertid virke mot sin hensikt dersom det fører til at mindre lønnsomme oppstartsselskaper kan konkurrere med etablerte bedrifter, på grunn av subsidiene, ikke fordi de har bedre og billigere varer og tjenester. Derfor har man ikke generelle ordninger som subsidierer nyetableringer.

For de mest innovative selskapene kan det imidlertid være grunner til at man også har ordninger som støtter gründeraktivitet. Nyetableringer vil i seg selv kunne avdekke om en teknologi er moden, og hva markedet eventuelt er villig til å betale. Når virksomheten er etablert og produktet lansert i markedet, vil denne informasjonen bli allment kjent i markedet, også for mulige konkurrenter. Det kan ligge en stor samfunnsverdi i å vite inntektspotensialet til en teknologi og om den i det hele tatt lar seg kommersialisere. Dersom gevinsten ved å være først ute er liten, kan resultatet bli for lite for gründervirksomheten som følge av at ingen er villige til å ta kostnaden når informasjonsgevinsten blir allment tilgjengelig.

Mer overordnet har det vært trukket frem at verdiskapingen fra gründerskap i utviklede land kan avhenge av hvorvidt man har hatt mange gründere som har lyktes tidligere.17 Seriegründere kan spille en spesielt viktig rolle i moderne økonomier fordi de økonomiske gevinstene fra første suksess blir brukt til å finansiere nye gründervirksomheter. Uten suksessfulle gründere risikerer man å komme inn i en ond sirkel der mangelen på kompetent kapital bidrar til at det som ellers kunne blitt fremtidige suksesser, ikke blir finansiert. I motsatt tilfelle kan tidligere vellykkede gründere bidra til gode sirkler som finansierer nye initiativer og skaper nye suksesser. Logikken bak argumentet er at det er læringsmekanismer i en økonomi som gjør at tidligere suksess øker sannsynligheten for fremtidig suksess.

For å utløse potensialet som ligger i vekstorientert gründerskap, må det være virkemidler som er rettet mot, eller som er relevante for, gründere og oppstartsbedrifter. Denne typen virkemidler forvaltes i all vesentlighet av aktørene i det næringsrettede virkemiddelapparatet og er nærmere presentert i kapittel 7. Sentralt i regjeringens arbeid for et forbedret virkemiddelapparat til gunst for brukere i næringslivet er Virkemiddelapparatet 2.0.

2.6 De generelle rammevilkårene og oppstartsbedriftene

Tilrettelegging for nytt næringsliv, gründere og vekstbedrifter, avhenger også av innrettingen på en rekke andre samfunns- og politikkområder. De generelle rammevilkårene på dette nivået er viktige for både etablerte og nye bedrifter, og for levebrødsforetak og vekstforetak. Noen av de mest sentrale rammevilkårene for næringslivet omfatter generelle reguleringer og forenklingsarbeid, klimapolitikk, skatte- og avgiftssystemet, utdanning og kompetanse, arbeidsinnvandring og velferdsordninger.

For eksempel har vi i Norge godt utviklede sosiale ordninger som sikrer trygghet og velferd for alle. Velferdsordningene i Norge gjør det også tryggere å satse som gründer når det sosiale sikkerhetsnettet er på plass. Videre kan et godt utformet skattesystem legge til rette for lønnsomme investeringer, innovasjon og nyetableringer, samt fremme høy yrkesdeltakelse. Dette er viktig for å lykkes med omstilling og øke produktiviteten.

Regjeringen er opptatt av å ha gode rammevilkår for næringslivet, og i kapittel 6 behandles disse rammevilkårenes betydning for gründere og oppstartsbedrifter og de tiltakene regjeringen vil prioritere.