1 Standardisert erstatning for personskader voldt ved yrkesskade eller yrkessykdom

Utredning fra et utvalg oppnevnt av Justisdepartementet 30. august 1989.

Innstillingen avgitt 15. oktober 1990.

Til Justisdepartementet

Justisdepartementet nedsatte ved brev 30 august 1989 et utvalg med oppdrag å utarbeide forslag til forskrifter om standardisert erstatning for personskader voldt ved en yrkesskade eller yrkessykdom, jfr. lov om yrkesskadeforsikring § 13 annet ledd. Etter mandatet kan utvalget også fremme forslag om standardisering av erstatninger utmålt etter andre lovfestede og ulovfestede erstatningsregler.

Utvalget har prioritert arbeidet med forskrifter til yrkesskadeforsikringsloven § 13 annet ledd. Utvalget legger med dette frem forslag til slike forskrifter. Ved utformingen av utkastet har utvalget tatt utgangspunkt i de reglene om standardisert utmåling som allerede finnes i forsikringsselskapenes vilkår for forsikringer som dekker yrkesskadeforsikringslovens krav. Forslaget bygger videre på det eksisterende erstatningsnivå slik dette kommer til uttrykk gjennom domstolenes anvendelse av utmålingsreglene i skadeserstatningsloven kap. 3.

Utvalget vil arbeide videre med sikte på i en senere innstilling å vurdere mulighetene for en generell standardisering av utmålingen av erstatning ved personskader. I den forbindelse vil utvalget også mer i detalj foreta en kartlegging og vurdering av dagens erstatningsnivå og utmålingsprinsipper, jfr. utvalgets mandat. Det vil i denne forbindelse også være naturlig å se nærmere på om reglene om erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2a gir et tilfredsstillende og rimelig erstatningsnivå sammenholdt med de eventuelle forslag om generelle regler om standarderstatning.

Arbeidsgruppens mandat er tatt inn i kapittel I. I kapittel II gis det et sammendrag av innstillingen. I kapittel III gjør utvalget nærmere rede for hovedspørsmålene. Her tar utvalget først opp behovet for standardisering. Dernest gjør utvalget rede for grunnlaget for forslaget. I kapittel IV gjøres nærmere rede for forslaget. I kapittel V vurderer utvalget de økonomiske og administrative virkninger av forslaget, som er inntatt i kapittel VI.

Utvalgets medlem Vigen har i kapittel III punkt 10 særmerknader m.h.t. erstatningsnivået etter utvalgets forslag. Utvalgets medlem Moen Borgerud dissenterer med hensyn til størrelsen av erstatningen til ektefelle eller samboer ved tap av forsørger. For øvrig er innstilling­en enstemmig.

Utvalget har til nå hatt 12 møter. Første møte ble holdt mandag 11 september 1989.

Oslo, 15. oktober 1990

• Peter Lødrup

• Ingeborg Moen Borgerud

• Elisabeth Stenwig

• Knut Riisa

• Reidar Vigen

• Espen Bergh

Litteraturliste

• Bratholm/Hov, Sivil rettergang, Oslo 1973

• Kiær m.fl., Rapport om forsikringsselskapenes praksis ved personskader – særlig med henblikk på saksbehandlingstiden, utgitt 1990 som nr. 129 i stensilserien ved Institutt for Privatrett, Universitetet i Oslo

• Krüger, Pengekrav, 2. utg. Bergen 1984

• Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 2. utg, Oslo 1987

• Nygaard, Skade og ansvar, 3. utg., Bergen 1985

• Nygaard, Bilansvar, Bergen 1990

• Selmer, Erstatning for risiko for fremtidig skade, i Rett og Humanisme, Festskrift til Kristen Andersen, Oslo 1977, s. 326 flg.

1.1 Utvalgets oppnevning og mandat

Justisdepartementet nedsatte ved brev 30. august 1989 et utvalg med oppdrag å utarbeide forslag til forskrifter om standardiserte regler om erstatning ved yrkesskade eller yrkessykdom, jfr. lov om yrkesskadeforsikring § 13 annet ledd.

Utvalget fikk følgende sammensetning:

Professor dr juris Peter Lødrup (Universitetet i Oslo), formann

Advokat Ingeborg Moen Borgerud (LO)

Advokat Elisabeth Stenwig (Regjeringsadvokaten)

Advokat Knut Riisa (Storebrand)

Advokat Reidar Vigen (NHO)

Utvalgets sekretær var først førstekonsulent Fredrik Charlo Borchsenius, Justisdepartementet. På grunn av andre arbeidsoppgaver ble han fritatt fra utvalgsarbeidet i april 1990. ­Førstekonsulent Espen Bergh, Justisdepartementet, har etter dette tidspunkt vært utvalgets sekretær.

Utvalget fikk ved nedsettelsen følgende mandat:

«Det kompensasjonssystem som er etablert ved lov om yrkesskadeforsikring, skal sikre arbeidstakere full økonomisk erstatning ved yrkesskade/yrkessykdom. Målsetningen om full kompensasjon er likevel ikke til hinder for at man til en viss grad standardiserer utmålingen. Fordelen ved standardisering er at erstatningsutbetalingen til skadelidte vil kunne skje raskere. Dette vil kunne bidra til å redusere saksbehandlingskostnadene hos forsikringsselskapene, og derfor ha en positiv innvirkning på forsikringspremiens størrelse. Standardiser­ing vil også sikre mest mulig lik behandling av de skadelidte.

Utvalget skal på denne bakgrunn vurdere nærmere behovet for standardlsering av erstatningsutmålingen etter yrkesskadeforsikringsloven. Videre skal utvalget utarbeide forslag til regler om standardisert utmåling. Utvalget bør også overveie standardisering av eventuell ménerstatning.

Det forutsettes at satsene ved en standardisering vurderes i forhold til skadelidtes alder, invaliditetsgrad og inntektsnivå da skaden inntraff. Eventuelle standardiserte satser skal sikre full erstatning til skadelidte. Prinsippet om full erstatning innebærer at en standardisert erstatning ikke bør begrenses til et borgerlig jevnmål. Finner utvalget etter en kartlegging av dagens erstatningsnivå at skadelidte ikke får full dekning for sitt tap, bør utvalget foreslå erstatningsnivået hevet gjennom standardiserte satser. Utvalget må videre vurdere om erstatningsbeløpet bør verdisikres i forhold til endringer i pengeverdien, for eksempel om det skal knyttes til folketrygdens grunnbeløp. I denne forbindelse bør utvalget vurdere om terminvis erstatning bedre vil sikre skadelidte. Likeledes må utvalget ta stilling til om standardiseringsreglene skal være ufravikelige.

Utvalget kan videre ta stilling til om tilsvarende standardisering er ønskelig ved utmåling av erstatning etter andre lovfestede og ulovfestede erstatningsordninger.»

1.2 Sammendrag

I kapittel III gjør utvalget rede for sitt standpunkt til hovedspørsmålene. Utvalget peker på at et vesentlig kjennetegn ved en ordinær individuell erstatningsutmåling er at den er forbundet med atskillig usikkerhet. Utvalgets oppfatning er at dette, sammen med enkelte andre faktorer, gjør at begrepet full erstatning i rette betydning av dette utrykket ikke er betegnende for nivået ved beregning av erstatning for tapt fremtidig inntekt og for tap av forsørger. Uttrykket full erstatning blir dermed mer et juridisk enn et økonomisk begrep.

Etter utvalgets oppfatning er det klare svakheter ved dagens system for erstatningsberegning. Disse svakhetene kan i stor utstrekning også ses som argumenter for en standardisering i den forstand at standardisering vil kunne avhjelpe mange av de uheldige sidene ved dagens system. I forhold til erstatning ved yrkesskader ligger forholdene etter utvalgets oppfatning særlig godt til rette for standardisering.

I hvilken grad en standardisert erstatningsutmåling kan redusere, evt. eliminere, de uheldige sidene ved dagens system vil avhenge av den nærmere utformingen av standardiser­ingsordningen. Utvalget redegjør nærmere for dette i kapittel III punkt 6.

I kapittel III punkt 9 redegjør utvalget nærmere for rentespørsmål i forhold til erstatningsutbetaling etter en standardisert utmåling.

For enkelte av postene i et ordinært erstatningsoppgjør foreslår utvalget ingen standardisering. Dette gjelder for påførte utgifter for tiden frem til erstatningsoppgjøret og for tapt inntekt i det samme tidsrommet.

For erstatning for fremtidig utgifter foreslår utvalget en standardisering bare med hensyn til kapitaliseringen.

Erstatning for tap av fremtidig inntekt (tap i fremtidig erverv) vil utgjøre en vesentlig post i erstatningsoppgjøret ved alvorligere personskader. Utvalget foreslår her en standardisert erstatningsutmåling knyttet til faktisk inntekt på det tidspunktet skaden eller sykdommen inntrer (konstateres). Utmålingen skal således fortsatt bygge på de individuelle inntektsforholdene. Erstatningsbeløpene i forskriften tar utgangspunkt i erstatningen ved 100 % ervervsmessig uførhet for en skadelidt som er 45 eller 46 år gammel. I forhold til dette utgangspunktet heves eller reduseres erstatningsbeløpet i forhold til alder og ervervsmessig uføregrad.

Ménerstatningen skal etter utkastet, som etter alminnelig erstatningsrett, beregnes i forhold til den medisinske uføregraden.

Utvalget foreslår i utkastet § 7 en særlig regel om etteroppgjør ved endringer i ervervsmessig eller medisinsk invaliditet.

I §§ 8 og 9 foreslår utvalget standardiserte regler for erstatning til ektefelle, samboer og barn ved tap av forsørger. Utvalgets flertall foreslår at erstatning til ektefelle eller samboer skal utgjøre 12 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Utvalget foreslår at det opprettes en yrkesskadenemnd. I utkastet § 10 foreslås enkelte regler om nemndas sammensetning, saksbehandling m.v.

1.3 Utvalgets standpunkter til hovedspørsmålene

1.3.1 Utvalgets siktemål med den foreliggende innstillingen

Utvalget har under arbeidet med den foreliggende innstillingen drøftet spørsmålet om og i tilfelle i hvilken utstrekning standardisering er ønskelig ved utmåling av erstatning ved personskader. Det vil nedenfor bli gitt en redegjørelse for de hensyn som etter utvalgets oppfatning gjør seg gjeldende på dette området.

Utvalget har under arbeidet med denne innstillingen ikke foretatt en fullstendig vurdering av mulighetene for en generell standardisering av erstatningsutmålingen ved personskader. Siktemålet for utvalget under arbeidet har i første rekke vært å utarbeide et forslag til standardiseringsregler som kan anvendes dersom man ønsker en standardisert erstatningsutmåling innenfor yrkesskadeforsikringens område. Utvalget har, bl.a. som følge av den interesse som arbeidstakerorganisasjonene har vist for standardiserte erstatningsregler, sett det som vesentlig så raskt som mulig å kunne legge frem et forslag til utforming av slike regler.

Utvalget vil arbeide videre med sikte på å avgi en senere innstilling hvor mulighetene for en generell standardisering av erstatningsutmålingen ved personskader vil bli nærmere vurdert.

Spørsmål knyttet til standardisert erstatningsutmåling er tidligere bl.a. drøftet av arbeidsgruppen som utredet standardisert erstatning til barn, se NOU 1987:4 s. 19-21, og i Ot.prp. nr.44 (1988-89) om lov om yrkesskadeforsikring s. 61-62.

1.3.2 Erstatningsutmålingen etter dagens regler

Så lenge det ikke er gitt særlige regler med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 13, skjer utmålingen av erstatning ved yrkesskader etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Dette kapitlet inneholder generelle regler om erstatning for skade på person og erstatning for tap av forsørger, og kommer til anvendelse ved alle former for personskade, forutsatt at vilkårene for erstatning for øvrig er til stede.

Erstatning for skade på person omfatter etter skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. I yrkesskadeforsikringsloven § 12 første ledd er det presisert at disse postene også skal dekkes under yrkesskadeforsikringen.

Erstatningen for lidt tap skal gjelde for tiden frem til det tidspunktet erstatningsoppgjøret skjer. Det lidte tapet inndeles ofte, på tilsvarende måte som fremtidig tap, i to deler – erstatning for påførte utgifter og erstatning for tapt inntekt.

Erstatning for tap i fremtidig erverv er erstatning for det inntektstapet skadelidte vil lide i fremtiden som følge av den skaden han/hun er påført. Dette vil i første rekke dreie seg om tap som følge av at skadelidte ikke vil kunne oppnå de samme arbeidsinntekter som han/hun hadde kunnet uten skaden.

I tillegg til erstatning for økonomisk tap, vil man ved en personskade også kunne ha krav på ménerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2. Denne skal gi kompensasjon for ikke-økonomisk tap - kompensasjon for den reduserte livsutfoldelse. Utbetaling av ménerstatning forutsetter at det foreligger en varig og betydelig skade av medisinsk art. Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 12 første ledd annet punktum at ménerstatning også skal utbetales ved yrkesskader.

Skadeserstatningsloven § 3-5 inneholder regler om en særskilt erstatning, oppreisning, ved enkelte grove krenkelser. Det er imidlertid i yrkesskadeforsikringsloven sagt uttrykkelig at denne ikke omfatter oppreisning, se § 12 første ledd tredje punktum.

Ved dødsfall vil den eller de etterlatte som avdøde helt eller delvis forsørget, ha krav på erstatning for tap av forsørger etter skadeserstatningsloven § 3-4. Det gjelder også ved yrkesskader, jfr. yrkesskadeforsikringsloven § 12 annet ledd.

1.3.3 Usikkerheten som er knyttet til en individuell erstatningsutmåling – begrepet full erstatning

3.1 Skadeserstatningslovens regler innebærer en erstatningsutmåling som er basert på de individuelle forholdene i det enkelte tilfellet. Siktemålet er, bortsett fra for ménerstatningen, at skadelidte skal ha erstattet sitt fulle økonomiske tap. Det er vanlig å uttrykk dette slik at skadelidte har krav på full erstatning.

I og for seg kan dette utgangspunktet synes uproblematisk. Går man noe nærmere inn på begrepet full erstatning, vil det likevel vise seg at dette er vanskelig å håndtere. Dette gjelder særlig hvis man ser begrepet i forhold til hver enkelt skadelidt. Når skadelidte har mottatt et bestemt beløp i erstatning, er det ikke gitt for noen å kunne si med sikkerhet at dette beløpet utgjør hverken mer eller mindre enn full erstatning. Dette skyldes et grunnleggende problem ved utmåling av erstatning ved personskader: Det knytter seg vesentlige usikkerhetsmomenter til fastsettelsen av erstatningsbeløpet.

Usikkerheten fremtrer klarest når det skal fastsettes erstatning for et fremtidig tap, som ved utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv og erstatning for tap av forsørger. Det sier seg selv at en slik fastsettelse ikke kan gjennomføres med absolutt sikkerhet. I og med at det dreier seg om et fremtidig tap, vil utmålingen alltid være basert på en rekke – mer eller mindre – usikre faktorer.

Dette kommer også klart til uttrykk i rettspraksis. I domsgrunnene finner man sjelden noen nøyaktig oppstilling som viser hvordan man er kommet frem til et bestemt erstatningsbeløp. I den grad dette begrunnes, pekes det gjerne på at retten i alle tilfelle vil måtte utøve et skjønn, se f.eks. førstevoterendes uttalelser i den sentrale Sevaldsen-dommen, Rt. 1981 s. 138 (på s. 148).

Til nærmere illustrasjon av den usikkerhet som vil foreligge, kan det tas utgangspunkt i et eksempel som gjelder fastsettelsen av erstatning for fremtidig inntektstap. Oppgaven er her å finne frem til differansen mellom hva skadelidte ville ha tjent uten skaden og hvilke inntekter (inkl. trygd) han/hun vil ha med skaden. I enkelte tilfeller kan dette være relativt enkelt; er en funksjonær på 60 år blitt arbeidsufør, vet man omtrent hva han/hun ville tjent resten av sitt yrkesaktive liv. Ofte vil imidlertid en slik vurdering være vanskelig, særlig for yngre mennesker. Det er f.eks. ikke enkelt å anslå hva en nyutdannet person vil kunne tjene i løpet av en 40 års tidsperiode. Dette vil avhenge av en rekke faktorer, bl.a. lønnsutviklingen i samfunnet generelt og innenfor den enkelte bransje, personens valg av karrierevei samt dyktighet og innsats. Samfunnsutviklingen kan også spille inn, f.eks. kan det tenkes at det i fremtiden blir lite behov for personer med en bestemt utdannelse. I stor utstrekning vil en persons lønnsutvikling dessuten bero på omstendigheter som må karakteriseres som tilfeldigheter.

Det skadelidte ville ha tjent uten skaden, må ved erstatningsutmålingen ses i forhold til den inntekt skadelidte har mulighet til å oppnå når man tar i betraktning den skade han/hun er påført. Også her vil vesentlige usikkerhetsmomenter komme inn, bl.a. de fleste av de samme momentene som er nevnt ovenfor.

3.2 Det kommer videre til en rekke andre forhold som gjør at det som etter gjeldende rett oppfattes som full erstatning, ikke kan sies å gi skadelidte et beløp som er tilnærmet identisk med det virkelige tapet. Forskjellen kan slå begge veier. Det er særlig følgende forhold som spiller inn:

For det første skal beregningen av det fremtidige tapet bygge på dagens kroneverdi – inflasjonsrisikoen blir dermed skadelidtes (noe justert ved valget av kapitaliseringsrente, jfr. nedenfor).

For det annet: Ved vurderingen av det fremtidige inntektstapet har rettspraksis – i mangel av spesielle holdepunkter – lagt til grunn en beskjeden økonomisk karriereutvikling.

For det tredje: Når man har kommet frem til det årlige tap, skal dette kapitaliseres. Skadelidte skal normalt ha utbetalt erstatningen som en engangssum. Valget av kapitaliseringsrente er noe skjønnsmessig – avhengig av bl.a. rente­nivået i samfunnet og hvor lang tapsperioden er. Den konkrete rentefoten slår forholdsvis sterkt ut på erstatningsbeløpets størrelse. I praksis synes det – selv om dette er noe uklart – at renten presses noe ned under hensyntagen til risikoen for redusert kroneverdi i tapsperioden. Det hersker også en viss usikkerhet m.h.t. valg av kapitaliseringstabell, selv om det synes i ferd med å bli alminnelig anerkjent at det er en middeltabell som skal anvendes, ikke forskudds- eller etterskuddstabeller.

For det fjerde: Grunnlaget for den kapitalisering som skal finne sted, er at skadelidte skal leve av rentene og en oppspising av kapitalbeløpet. Men avkastningen beskattes som inntekt, og kapitalen blir beskattet som formue. Skal derfor skadelidte få full erstatning, må det skje et tillegg for å kompensere denne skatten – det tales gjerne om et påslag for skatte­ulempen. Dette påslaget skjer på bakgrunn av gjeldende skattetabeller og skattenivå – allerede dette innebærer at man ikke får noe korrekt uttrykk for den fremtidige, reelle skattebelastning. I rettspraksis har dette påslaget vært skjønnsmessig, og sannsynligvis noe for høyt når det gjelder midlere og mindre erstatninger, og noe for lavt når det gjelder høyere beløp, dog avhengig av erstatningsperiodens lengde. I den senere tid har man ved edb-baserte regneprogrammer forsøkt å komme frem til korrekte tall. Hvorvidt disse nivåene harmonerer med gjeldende rett er tvilsomt. Hertil kommer at disse programmene hviler på rettslige premisser som ikke er avklart. At regneprogrammene kan ha verdi når premissene er lagt, er derimot på det rene.

For det femte: Erstatningsutmålingen bygger på dagens trygdenivå. Det må betegnes som usikkert hvordan størrelsen av trygdeytelsene vil utvikle seg i fremtiden.

Etter utvalgets oppfatning gjør de usikkerhetsfaktorene som er beskrevet ovenfor under 3.1, og de forholdene som er nevnt i dette avsnittet, at full erstatning i rette betydning av dette uttrykket ikke er betegnende for ved beregningen av erstatning for tapt fremtidig inntekt og for tap av forsørger. Uttrykket full erstatning blir dermed mer et juridisk enn et økonomisk begrep. En standardisering av erstatningsutmålingen vil derfor etter utvalgets oppfatning ikke i seg selv innebære noen strid med et prinsipp om full erstatning. Hvorvidt standardisert erstatningsutmåling i like stor grad, eventuelt i større grad, enn en individuell utmåling etter eksisterende regler, kan sikre full erstatning, vil avhenge av den nærmere utformingen av standardiseringsreglene, se nærmere punkt 6 nedenfor.

1.3.4 Kan svakheter ved en individuell utmåling avhjelpes gjennom standardiseringsregler?

4.1 En overgang til standardisert erstatning vil ikke kunne gjøre resultatet sikrere i den forstand at man vil få et riktigere resultat. Tvert imot kan det innvendes mot standardisering at en standardisert utmåling som skjærer alle over en kam, er uheldig fordi man også rammer de tilfellene hvor usikkerheten er liten.

Usikkerhet isolert sett er dermed etter utvalgets syn ikke noe avgjørende argument for standardisering. Spørsmålet er om en individuell utmåling basert på skjønn leder til uheldige konsekvenser som kan avhjelpes ved standardisering.

Utvalget vil i det følgende se nærmere på noen slike trekk ved dagens ordning.

4.2 Erstatningsutmåling basert på en rent individuell vurdering vil i praksis ofte ta lang tid. Før endelig utmåling kan skje og skadelidte får fullt oppgjør, vil det ofte foregå en nokså langvarig prosess. En undersøkelse som nylig er gjennomført i enkelte forsikringsselskaper (Kiær m.fl.), viser at i bilskadesaker hvor erstatningsutbetalingen utgjør mer enn kr 500.000,-, skjer endelig utbetaling gjennomsnittlig først 4 år og 6 måneder etter at skaden inntraff. I saker som bringes inn for retten kan det ta enda lenger tid før erstatningsbeløpet blir endelig fastsatt.

Utvalget er av den oppfatning at standardisering i vesentlig grad vil bidra til å forenkle erstatningsoppgjørene og derved føre til raskere oppgjør. Desto flere tvistespørsmål man kan eliminere ved standardisering, jo raskere vil oppgjør kunne skje. Hvor mye man her kan oppnå ved standardisering, vil være avhengig av den nærmere utforming av reglene. Utvalget viser til punkt 6 nedenfor.

4.3 I og med at en indviduell erstatningsutmåling er komplisert og ofte tidkrevende, er det på det rene at utmålingen også innebærer vesentlige kostnader.

For skadelidte vil en vesentlig kostnad være utgifter til juridisk bistand. Når det er tale om et erstatningskrav ved en personskade av noe omfang, vil skadelidte sjelden være tjent med å fremme sin sak uten bistand fra en advokat. Disse kostnadene vil likevel normalt ikke til slutt bli båret av skadelidte selv. Vanligvis dekkes utgifter til advokat som en særskilt del av erstatningsoppgjøret.

For forsikringsselskapene påløper vesentlige kostnader i forbindelse med saksbehandlingen av erstatningssakene, i tillegg til at de som nevnt normalt vil dekke godtgjørelsen tll skadelidtes advokat.

Også det offentlige blir i stor utstrekning trukket inn i en erstatningsutmålingsprosess. Dette skjer for det første ved at saker bringes inn for domstolene. Partene i en erstatningssak vil imidlertid ofte være avhengig av det offentliges medvirkning også på annen måte. I personskadeskader er det vanlig å innhente en eller flere erklæringer fra medisinsk sakkyndige. Ofte blir medisinske spesialister også tilkalt som sakkyndige ved en domstolsbehandling. Erstatningssakene vil således legge beslag på vesentlig tid hos høyt kvalifisert medisinsk personell.

Også andre offentlige organer blir normalt trukket inn i forbindelse med et erstatningsoppgjør. Bl.a. vil partene være avhengig av forskjellig dokumentasjon som må innhentes fra trygdemyndighetene og fra ligningsmyndig­hetene.

Generelt må man altså kunne si at erstatningsoppgjør i personskadesaker er ressurs- og kostnadskrevende, ikke bare for partene, men også sett fra en mer samfunnsmessig synsvinkel. En standardisering av erstatningsutmålingen vil kunne bidra til å redusere ressursbruken på dette området vesentlig.

4.4 En erstatningsutmåling basert på skjønnsmessige vurderinger medfører også en fare for forskjellsbehandling. Hvis man tar utgangspunkt i en teoretisk situasjon med flere helt identiske saker, er det sannsynlig at forskjellige vurderinger hos advokater, i forsikringsselskapene og også i domstolene vil lede til avvikende sluttresultater ved at størrelsen på utbetalingene vil variere noe.

Utvalget har gjenomgått rettspraksis, men har ikke funnet eksempler på noen vesentlig forskjellsbehandling når det gjelder erstatning for skade på person etter skadeserstatningsloven § 3-1, heller tvert om, se f.eks. RG 1986 s. 653 og RG 1986 s. 751.

Når det gjelder erstatning for tap av forsørger, har en imidlertid en rekke eksempler på ulik vurdering av sammenlignbare tllfeller, jfr. drøftelsen under punkt 4.7.

Standardisert utmåling vil etter utvalgets mening bidra til å hindre uheldig forskjellsbehandling.

4.5 En erstatningsutmåling fungerer i dag slik at skadelidte i de fleste tilfeller vil være henvist til aktivt å medvirke i prosessen ved selv å fremskaffe antatt relevant dokumentasjon, eventuelt med bistand fra en advokat. For mange skadelidte vil ansvaret for å fremskaffe dokumentasjon, engasjere advokat m.v. være en belastning, i en situasjon som allerede er vanskelig på grunn av skaden. Utvalget antar at det for de fleste skadelidte vil være en betydelig lettelse å slippe en nærmere diskusjon om særlig det fremtidig inntektstapet og hvor det kreves erstatning for tap av forsørger. Utvalget peker særlig på den påkjenning erstatningsoppgjøret kan være for de etterlatte etter en dødsulykke. Standardisert erstatningsoppgjør vil gjøre prosessen enklere og skadelidte vil i større grad enn nå, uten å risikere å få lavere erstatning, kunne klare seg uten juridisk ­bistand.

4.6 Lov om yrkesskadeforsikring gir i seg selv stor grad av trygghet for økonomisk kompensasjon ved en eventuell yrkesskade. Usikkerheten knyttet til dagens ordning gjør det imidlertid vanskelig for den enkelte å forutberegne sin økonomiske situasjon etter en skade som fører til uførhet. En standardisert erstatningsutmåling vil gi den enkelte bedre mulighet til å tilpasse seg. Man vil på forhånd kunne vite hva man vil få utbetalt ved en eventuell yrkesskade og kan i forhold til dette vurdere behovet for å tegne supplerende private forsikringer.

4.7 Ved utmålingen av erstatningen for tap av forsørger, gjør særlige forhold seg gjeldende. Her er det forsørgertapet som er gjenstand for erstatning, og det er ikke nødvendigvis det samme som det økonomiske tapet de etterlatte er påført. Utgangspunktet er at erstatningen skal gi den forsørgede mulighet for å opprettholde den tidligere levestandard i den utstrekning den var avhengig av avdødes forsørgelse. Etter skadeserstatningsloven § 3-4 annet ledd skal det her også legges vekt på den etterlattes evne til å forsørge seg selv. Det er derfor hele den økonomiske situasjonen til den etterlatte som man må vurdere. Dette kan medføre at det ikke i det hele tatt er påført ham eller henne noe forsørgertap som er gjenstand for erstatning ved f.eks. ektefellens død.

Erstatningsutmålingen blir etter dette ved tap av forsørger enn mer skjønnsmessig enn hvor det er tale om tapt inntektsevne. Dette gjør at forutberegneligheten er liten – erstatningens omfang er det ikke lett å vurdere. Dette medfører at slike oppgjør ofte bllr kompliserte, og utsetter den etterlatte for unødige påkjenninger ved at det kan ta tid å få klarhet i erstatningens størrelse, og om man eventuelt må gå rettens vei. Risikoen for forskjellsbehandling er også stor, noe en har sett en rekke eksempler på. En standardisert erstatning vil her innebære at de etterlatte umiddelbart etter forsørgerens død vet hva erstatningen vil bli. Oppgjøret kan derfor også skje meget raskt.

Etter utvalgets syn er standardisert erstatning for tap av forsørger klart å foretrekke fremfor gjeldende rett. Utvalget har ved valg av nivå lagt seg i overkant av hva som følger av rettspraksis, jfr. merknadene til utkastet § 8. Det er sett hen til de behov som oppstår i slike tilfelle, og som i utgangspunktet er de samme for det store flertall av etterlatte.

4.8 Utvalgets generelle oppfatning er at det er klare svakheter ved dagens system. Som utvalget har vært inne på i forbindelse med de enkelte punktene ovenfor, kan disse svak­hetene i stor utstrekning også ses som argumenter for en standardisering i den forstand at en standardisering vil kunne avhjelpe mange av de uheldige sidene ved dagens system. Dette vil likevel være avhengig av den nærmere utformingen av standardiseringsreglene, jfr. punkt 6 nedenfor.

Ulempen ved standardisering er en fare for over- og underkompensasjon for skadelidte, jfr. punkt 6.1 nedenfor. Etter utvalgets syn er dette ikke noen avgjørende innvending mot standardiserte erstatninger. I realiteten er det også i dagens situasjon slik at noen skadelidte får for mye – andre for lite.

1.3.5 Særskilt om standardisering av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven

På flere måter ligger forholdene godt til rette for en standardisering av erstatningene etter yrkesskadeforsikringsloven.

Det dreier seg om en nokså ensartet gruppe skadelidte i den forstand at skadelidte alltid vil være en person som er eller har vært i arbeid. Dette gjør det lettere å utforme standardiseringsregler enn hvis man skulle favne over alle former for personskadeoppgjør. Det vil bl.a. i det fleste tilfeller være nokså enkelt å finne frem til skadelidtes inntektsnivå på grunnlag av hans/hennes faktiske inntekt før skaden.

Dette kan riktignok også ses som et moment som reduserer behovet for standardisering. I og med at det dreier seg om personer i inntektsgivende arbeid, vil man ha flere holdepunkter for en individuell erstatningsutmåling enn f.eks. i tilfeller hvor skadelidte er et barn. Det viser seg imidlertid i praksis at det at man har kjennskap til skadelidtes inntektsnivå før skaden, likevel ikke forhindrer at det normalt vil fore­ligge en rekke usikkerhetsmomenter ved en ordinær utmåling av erstatning for fremtidig tap.

Det kan videre pekes på at det allerede i dag i stor grad praktiseres en standardisert erstatningsutmåling ved yrkesskader. Dette gjennomføres ved at det er vanlig med nokså omfattende standardiseringsregler i forsikringsvilkårene, jfr. nærmere punkt 8 nedenfor.

Etter det utvalget har kunnet registrere, er erfaringene med en slik standardisering av erstatningsutmålingen gjennomgående gode. Dette gjelder både sett fra skadelidtes side og fra forsikringsselskapenes side. Det har vist seg at standardiseringen gjør det mulig å gjennomføre vesentlig raskere og enklere oppgjør enn det som hadde vært mulig ved en ordinær ­individuell utmåling.

Utvalget er av den oppfatning at det er god grunn til å føre videre den standardisering som allerede finnes i forsikringsvilkårene, ved at det gis generelle standardiseringsregler med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 13. En standardisering på yrkesskadeforsikringens område vil kunne danne et viktig erfaringsgrunnlag for en senere vurdering av mulighetene for en mer generell standardisering. Det er også naturlig å legge en viss vekt på den interesse arbeidstakerorganisasjonene har vist for standardiseringsregler.

1.3.6 Utformingen av en standardiseringsordning

6.1 I hvilken grad en standardisert erstatningsutmåling kan redusere, eventuelt eliminere, de uheldige sidene ved dagens system, avhenger av den nærmere utformingen av standardiseringsordningen.

Det kan tenkes en rekke forskjellige grader av standardisering. En vidtgående form ville være en fast pengesum ved alle yrkesskader av et visst omfang. Dette ville sikre en enkel og rask utbetaling. Man kunne si at man også ville oppnå en viss form for rettferdighet i den forstand at alle ville få samme beløp. De fleste ville nok likevel oppfatte det som urettferdig med lik erstatning uavhengig av skadens omfang og størrelsen av det økonomiske tapet.

Det er klart presisert i utvalgets mandat at en standardisering av erstatningen etter lov om yrkesskadeforsikring ikke må komme i strid med prinsippet om fullerstatning for det økonomiske tapet, jfr. her også uttalelsene fra Stortingets justiskomite i Innst. O. nr. 73 (1988-89) s. 8. Med dette er det fastsatt klare rammer for valget av standardiseringsmodell. Som det er presisert i utvalgets mandat, er det ikke utvalgets oppgave å utarbeide erstatningsregler som bygger på prinsipppet om et borgerlig jevnmål.

Som påpekt under punkt 3.1 foran, er uttrykket full erstatning meget uklart i konturene. Dette er utvilsomt kompliserende når utgangspunktet for utforming av standardiser­ingsregler etter utvalgets mandat nettopp er at de skadelidte skal være sikret full erstatning.

Det er under enhver omstendighet naturlig å forstå mandatet dithen at standardiserings­reglene skal utformes slik at den enkelte skadelidte ikke får lavere erstatning enn det en individuell utmåling etter nåværende praktisering av skadeserstatningsloven ville lede til. Utvalgets forslag bygger på dette utgangspunktet.

For i størst mulig grad å hindre underkompensasjon i forhold til gjeldende rett for enkelte grupper, er det imidlertid uunngåelig at enkelte skadelidte får en viss overkompensasjon. Det er likevel klart uheldige sider ved å gå for langt i en slik retning. For det første har erstatningsnivået innflytelse på forsikringspremienes størrelse. Utvalget vil også peke på at standardiseringsregler på yrkesskadeforsikringens område må antas å få en viss smitteeffekt i forhold til erstatningsutmåling ved personskader generelt. Et for høyt nivå på erstatningsutbetalingene ved yrkesskader vil lett kunne tenkes å medføre et høyere erstatningsnivå også på andre områder.

En for stor grad av overkompensasjon vil også være uheldig når man tar i betraktning forholdet til personer med skader eller sykdommer som ikke har krav på kompensasjon gjennom erstatningsretten. Dette er f.eks. situasjonen for de aller fleste av dem som skades ved de hyppig forekommende hjemmeulykkene, og for dem som rammes av sykdom. Disse utgjør det store flertall av dem som mister sin ervervsevne.

Det er etter utvalgets oppfatning ikke ønskelig å gå for langt i gi overkompensasjon. Dermed er det vanskelig å unngå at standardiserte erstatningssatser i enkelte tilfeller fører til at det oppstår en underkompensasjon i forhold til utgangspunktet om full erstatning. Utvalget har imidlertid ved utformingen av reglene lagt vekt på at dette skal skje i så liten grad som mulig.

Utgangspunktet om at underkompensasjon i størst mulig grad bør unngås, og at det ikke bør være for stor grad av overkompensasjon, innebærer at utmålingen, selv etter innføring av standardiseringsregler, i vesentlig grad må knyttes til individuelle forhold i det enkelte tilfellet.

Dette er imidlertid ikke uproblematisk. Generelt må det kunne sies at jo mer hensyn som skal tas til individuelle forhold, dess vanskeligere vil det være å gi regler som sikrer en rask og enkel gjennomføring av erstatningsutmålingen.

6.2 En faktor som utvilsomt må tas i betraktning ved erstatningsutmålingen, er personskadens omfang. Det kan ikke være tvilsomt at den som er blitt 100 % arbeidsufør, har et større behov for erstatning enn den som er påført en mindre bruddskade.

Det må erkjennes at det her ligger en vesentlig vanskelighet i forhold til et ønske om å oppnå rask erstatningsutbetaling gjennom standardiseringsregler. Det viser seg i praksis at en vesentlig del av den tiden som går med ved et erstatningsoppgjør, skyldes at det tar tid før en skade har stabilisert seg. I og med at erstatningsbeløpet i stor utstrekning skal dekke fremtidig tap, er det av vesentlig betydning å kartlegge skadens varige omfang. Dette kan ofte ikke gjøres før det er gått betydelig tid, det vil ved alvorlige skader normalt si flere år, etter at skaden ble påført.

Den lange stabiliseringstiden har i første rekke sammenheng med rent medisinske forhold som det er vanskelig å gjøre noe med. En viss forsinkelse kan imidlertid også ligge i at man er avhengig av en spesialisterklæring fra en lege. For det første har enkelte leger lange ventelister. For det andre forekommer det nokså ofte at det i første omgang blir utstedt en spesialisterklæring som viser seg mindre egnet som grunnlag for en erstatningsutmåling.

De forhold som er nevnt her, kan i liten grad avhjelpes gjennom standardiseringsregler. Utvalget er av den oppfatning at man vanskelig kan komme bort fra den konkrete skadens varige omfang som et vesentlig grunnlag for erstatningsutmålingen, og man blir dermed også ved en standardisert utmåling nødt til å avvente stabilisering av skaden før endelig erstatningsutmåling foretas.

Det bør imidlertid tilstrebes at det nødvendige grunnlag for erstatningsutmålingen foreligger så tidlig som overhodet mulig. Dette bør bl.a. skje gjennom en forbedring av rutinene for spesialisterklæringer.

Erstatningsoppgjøret i sin helhet bør videre ikke utsettes fordi om man venter på skadestabilisering. Det bør så langt som mulig gjennomføres uten å avvente stabiliseringen. Dette innebærer for det første at deler av erstatningen som er uavhengig av skadestabiliseringen, bør utbetales. Dette kan f.eks. være erstatning for lidt inntektstap og erstatning for påførte utgifter. Samtidig bør det benyttes a konto oppgjør også for de øvrige deler av erstatningen.

Utvalget vil her skyte inn at deloppgjør (forskudd) benyttes i nokså stor utstrekning allerede i dag. Forsikringsavtaleloven § 8-2 annet ledd pålegger for øvrig også forsikringsselskapene en plikt til utbetale forskudd hvor det er på det rene at selskapet i alle fall skal betale en del av erstatningskravet. Den vil gjelde også her.

Det må antas at standardiserte erstatningssatser vil gjøre det vesentlig lettere å gjennomføre oppgjøret slik at store deler av erstatningen kan utbetales selv om det gjenstår ett eller flere uavklarte spørsmål.

6.3 Grunnlaget for erstatningsutmålingen kan være flere ulike kriterier. En mulighet er å ta utgangspunkt i den medisinske uføregraden. Denne uttrykkes i et prosenttall og bygger på særskilte tabeller hvor ulike skader er gitt en bestemt uføregrad. Det kan vises til at den standardiserte erstatningen til barn etter skadeserstatningsloven § 3-2a tar utgangspunkt i den medisinske uføregraden.

Når det er er tale om erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring, vil skadelidte være en person som er i arbeid. Normalt vil det da dreie seg om en voksen person som arbeider full tid, selv om loven også omfatter f.eks. barn og ungdom som har sommerjobb. På denne bakgrunn bør utmåling av erstatning for tap av fremtidig inntekt ved yrkesskader etter utvalgets oppfatning bygge på den ervervsmessigeuføregraden, jfr. utkastet § 5 femte ledd.

Den medisinske uføregraden er etter utvalgets oppfatning uegnet som grunnlag for beregningen av inntektstapet. En beskjeden medisinsk invaliditet kan innebære en sterkt redusert ervervsevne, og dermed en høy ervervsmessig uføregrad. Og motsatt kan det foreligge en høy medisinsk invaliditet uten at ervervsevnen er vesentlig redusert. Dersom man skulle bygge en standardisert erstatningsutmåling på medisinsk invaliditet, ville det innebære en favorisering av funksjonærer i forhold til kroppsarbeidere, noe som ikke ville være forenelig med prinsippet om full erstatning, og også lite rettferdig. En armskade vil f.eks. normalt innebære et vesentlig mindre økonomisk tap for en departementsfunksjonær enn for en tømrer, som kanskje må finne seg et helt nytt arbeid på grunn av skaden.

Når det derimot gjelder ménerstatning, som skal kompensere varig og betydelig skade av medisinsk art, bør det tas utgangspunkt i den medisinske uføregraden. Dette gjøres også ved utmåling av yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven § 11-8. Yrkesskadeerstatningen danner også ved en ordinær utmåling etter skadeserstatningsloven § 3-2 i det fleste tilfeller utgangspunktet ved fastsettelsen av ménerstatning.

6.4 Ved erstatningsutmålingen etter de alminnelige regler i skadeserstatningsloven kap. 3, skal man ta utgangspunkt i det individuelle tapet skadelidte er påført. Dreier det seg om erstatning for inntektstap, er det det individuelle inntektstapet som kan kreves erstattet. På sammen måte er det ved erstatning for tap av forsørger det individuelle forsørgertapet som kan kreves erstattet. I begge tilfeller er det altså de individuelle forhold som legges til grunn for erstatningsberegningen.

Det kan tenkes en standardisering hvor man går bort fra dette utgangspunktet. Man kan ha en ordning hvor faktisk inntektsnivå ikke får betydning for erstatningens størrelse. En slik ordning er innført når det gjelder erstatning til barn etter skadeserstatningslovens § 3-2 a. I og med at det dreier seg om personer under 16 år, ville man riktignok uansett ikke ha mulighet for å bygge erstatningen på faktisk inntekt før skaden inntraff. Bestemmelsen innebærer imidlertid også at man ikke tar hensyn til hvilke inntektsmuligheter skadelidte ville hatt i fremtiden uten skaden og heller ikke til de faktiske inntektsmuligheter med skaden.

Erstatning for tap av fremtidig inntekt etter yrkesskadeforsikringsloven vil gjelde personer som har vært i inntektsgivende arbeid. I en slik situasjon byr det etter utvalgets oppfatning ikke på vesentlige vanskeligheter å bygge erstatningsutmålingen på individuelle inntektsforhold, selv om man går inn for en standardisering. Etter det system utvalget har lagt opp til, jfr. utkastet § 5 og merknadene til denne bestemmelsen, knyttes utmålingen til skadelidtes faktiske inntektsforhold, uten at det vil gjøre erstatningsberegningen vesentlig mer komplisert enn en erstatning uavhengig av skadelidtes inntektsforhold.

6.5 Når det gjelder erstatning for tap av forsørger, er situasjonen en annen. Her er beregningen av den/de erstatningsberettigedes individuelle tap mer komplisert. Det skal ikke bare tas hensyn til avdødes inntektsforhold. En individuell beregning må knyttes både til hvor mye av sin inntekt avdøde ville ha brukt på seg selv, og til hvilke muligheter den etterlatte har til å forsørge seg selv, jfr. skadeserstatningsloven § 3-4 annet ledd. Etter utvalgets oppfatning bør derfor en standardisering her gjennomføres slik at erstatningsfastsettelsen skjer uavhengig av slike individuelle forhold, jfr. nærmere utkastet §§ 8 og 9 og merknadene til disse bestemmelsene.

6.6 Ved et erstatningsoppgjør etter skadeserstatningslovens alminnelige regler vil en rekke fradragsposter komme inn ved erstatningsberegningen, jfr. skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Dels dreier det seg om poster som skal fradras, bl.a. trygdeytelser, og dels dreier det seg om ytelser som det kan tas hensyn til, bl.a. utbetalinger etter prlvate forsikringer.

Ved en standardisert erstatningsutmåling er det ikke naturlig å foreta en særskilt beregning av fradragspostene i det enkelte tilfellet. Utformingen av standardiseringsreglene må imidlertid ta hensyn til de fradragsposter som kommer inn ved et ordinært erstatningsoppgjør. I særlig grad gjelder dette trygdeytelsene. Utvalgets forslag til standardiseringsregler bygger på det utgangspunktet at skadelidte har krav på ytelser etter folketrygdloven kap. 11 om ytelser ved yrkesskader. Fradrag for disse ytelsene er innbakt i utvalgets forslag. Ved anvendelsen av forskriften § § 5,6,8 og 9 skal det derfor ikke skje noe fradrag for trygdeytelser etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum.

Også de øvrige fradragspostene etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd er det tatt hensyn til ved utformingen av forslaget til standardiseringsregler. Bl.a. har utvalget ved fastsettelsen av erstatningsnivået for personer med høy inntekt lagt vekt på at disse normalt har tegnet private forsikringer, jfr. nærmere merknadene til utkastet § 5. Ved anvendelsen av forskriften skal det således ikke skje noe fradrag for forsikringsytelser. Dermed elimineres et punkt som ofte skaper strid, særlig ved utmålingen av erstatning for tap av forsørger.

6.7 At erstatningsbeløp som utbetales ved personskader, også skal dekke tap som først vil oppstå i fremtiden, reiser særlige spørsmål ved erstatningsutmålingen. Dette nødvendiggjør for det første at når erstatningsbeløpet utbetales som engangsbeløp, må dette kapitaliseres. Kapitaliseringen bygger på det utgangspunktet at skadelidte vil kunne oppnå avkastning av erstatningsbeløpet. Imidlertid vil skadelidte måtte betale inntektsskatt av avkastningen. Dessuten vil erstatningsbeløpet være gjenstand for formuesbeskatning. Dette innebærer at det ved erstatningsutmålingen må gjøres tillegg for skatteulempe.

Også inflasjonen vil ha betydning for skadelidtes reelle stilling. En sterk inflasjon vil i løpet av få år vesentlig kunne redusere den reelle verdien av en erstatning utbetalt som engangsbeløp. I utgangspunktet har imidlertid norsk rett, også når det gjelder erstatningsutmåling, bygget på det nominalistiske prinsipp – en krone er en krone. I de senere årene har man likevel sett enkelte tendenser til avvik fra dette prinsippet. For erstatningsrettens del har dette i alle fall gitt seg det utslag at man ved valget av kapitaliseringsrente tar et visst hensyn til inflasjonsmomentet.

Som påpekt under punkt 3.2 foran, knytter det seg en betydelig usikkerhet til alle de tre elementene som er nevnt ovenfor. En standardisering kan selvfølgelig ikke fjerne alle disse usikkerhetsmomentene. Men usikkerheten vil bare foreligge ved utformingen av standardiseringsreglene. En standardisering vil derfor lede til at tvil og uenighet om disse spørs­målene ikke lenger kommer inn i det enkelte erstatningsoppgjør. Dette vil medføre at oppgjøret kan gjennomføres enklere og raskere, og at partene lettere godtar et bestemt oppgjør.

Utvalget har ved utformingen av utkastet til standardiseringsregler bygget på det nivå som følger av nyere rettspraksis (og forsikringspraksis) både for kapitaliseringsrenten og med hensyn til påslaget for skatteulempen. Utvalget har her ikke i særlig grad gått inn i den pågående debatten om det siste spørsmålet.

1.3.7 Engangserstatning eller terminerstatning

Utvalgets forslag til standardiseringsregler er basert på at erstatningsbeløpet skal utbetales som et engangsbeløp. Dette er i samsvar med skadeserstatningsloven § 3-9.

At engangserstatning skal være utgangspunktet, er likevel ikke selvsagt. Det kan bl.a. vises til at man i Sverige og flere andre land har det motsatte utgangspunkt med terminerstatning som hovedregel. Selv om det hos oss ikke er kommet noen særlig kritikk mot engangserstatningssystemet, er det etter utvalgets oppfatning grunn til en nærmere vurdering av spørsmålet om en hel eller delvis overgang til terminerstatning. Dette er også særskilt nevnt i utvalgets mandat.

En drøftelse av forholdet mellom terminerstatning og engangserstatning må legges relativt bredt opp. Det vil bl.a. være nødvendig å gå nokså grundig inn i skattespørsmålene. Utvalget har derfor ikke gått nærmere inn på dette spørsmålet i forbindelse den foreliggende delinnstillingen, men tar sikte på å komme tilbake til spørsmålet i sin avsluttende innstilling.

Utvalget vil for øvrig nevne at de fleste problemstillinger som reiser seg i forhold til innføring av standardiseringsregler, ikke i særlig grad berøres av om det ytes en engangserstatning eller en terminerstatning. Utvalget legger derfor til grunn at utkastet til standardiseringsregler som presenteres i denne innstillingen, lett vil kunne omarbeides ved en eventuell overgang til terminerstatninger.

1.3.8 Grunnlaget for utvalgets forslag

De fleste forsikringsselskapene har i vilkårene for den forsikringen som dekker kravene til forsikring etter yrkesskadeforsikringsloven, regler om standarisert utmåling av erstatningsbeløpet. Disse vilkårene bygger på de frivillige forsikringsordningene, Trygghetsforsikring m.v., som var i bruk før ikrafttredelsen av yrkesskadeforsikringsloven. Så lenge det ikke er gitt standardiseringsregler etter loven, er det likevel tatt inn i vilkårene en adgang for skadelidte til å kunne kreve alminnelig erstatningsrett lagt til grunn ved utmålingen.

Utvalget har funnet det naturlig å se hen til disse vilkårene i og med at de allerede er i utstrakt bruk på dette området. Av praktiske årsaker har utvalget benyttet de vilkårene som forelå ved innledningen av utvalgets arbeid (høsten 1989). Etter det utvalget har fått opplyst, skiller disse seg imidlertid lite fra de vilkårene som benyttes i dag. Et unntak gjelder likevel for Vesta, som, etter det utvalget har fått opplyst, i dag ikke benytter standardisering i vilkårene for yrkesskadeforsikring, men i stedet baserer utmålingen på alminnelig erstatningsrett.

Utvalget har særlig sett på vilkårene hos UNI, Gjensidige, Samvirke, Storebrand og Vesta. (Vesta: Trygghetsforsikring, Forsikringsvilkår av 1984, Gjensidige: Personalgaranti (Trygghetsforsikring) fra 1 november 1989 (309), Samvirke: Trygghetsforsikring, UNI: Personalkasko Vilkår av 1989 P05 og Storebrand: Trygghetsforsikring (fra 1. januar 1988).)

I sitt arbeid har utvalget vurdert det erstatningsnivå disse vilkårene ligger på. Utvalget har videre sett på hvor store erstatninger de samme skadelidte ville fått etter almlnnelig erstatningsrett, jfr. skadeserstatningsloven kapittel 3. På bakgrunn av dette har utvalget utarbeidet de standardiserte satsene. Målsettingen har vært å legge erstatningen på et nivå som gjør at ingen – med et par lite vesentlige unntak – får mindre erstatning enn etter gjeldende regler. For de lavere inntektgruppene innebærer utvalgets forslag en viss overkompensasjon, jfr. merknadene til utkastet § 5.

Utvalget har vurdert om de forskjellige regneeksemplene som er utført, skal tas med i denne innstillingen. Fastsettelsen av erstatningen etter alminnelige erstatningsrettslige regler er preget av en del skjønn og individuelle variasjoner. I beregningene har utvalget lagt vekt på å få frem nivået etter alminnelig erstatningsrett og ikke nødvendigvis en helt nøyaktig beregning av hva den enkelte kunne fått i erstatning. Utvalget har lagt vekt på at offentliggjøring av beregningene kan oppfattes som normgivende for alminnelig erstatningsrett. Det vil etter utvalgets mening være uheldig. Utvalget har derfor valgt ikke å fremlegge beregningene i innstillingen.

Det er her tale om standardiseringsregler som skal gjelde for personer som er berettiget til erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Slike personer vil i de aller fleste tilfeller også ha krav på ytelser fra folketrygden etter reglene for ytelser ved yrkesskader, folketrygdloven kap. 11. Slike ytelser skal ved en ordinær erstatningsutmåling komme til fradrag, jfr. skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Utkastet har ved utformingen av standardiseringsreglene tatt utgangspunkt i dette, jfr. nærmere punkt 6.6 foran og merknadene til utkastet § 1 tredje ledd.

I Danmark er det i vesentlig grad gjennomført en standardisering av erstatningene ved personskader gjennom lov nr. 228 av 23. mai 1984 om erstatningsansvar. Dette er slik at erstatning for tap av fremtidig inntekt som hovedregel fastsettes ved å multiplisere årslønnen på skadetidspunktet med 6. Også ménerstatning og erstatning for tap av forsørger erstattes etter standardiserte regler.

Erstatning ved yrkesskader utmåles i ­­Danmark i utgangspunktet etter lov nr. 79 av 8. mars 1978 om arbeidsskadeforsikring. Også denne loven innebærer en betydelig grad av standardisering, selv om utmålingen adskiller seg noe fra den alminnelige erstatningsloven, bl.a. ved at det bygges på terminytelser.

Utvalget har ved utarbeidelsen av utkastet vurdert de danske reglene på området.

1.3.9 Rentespørsmål

9.1 Et særskilt spørsmål ved et erstatningsoppgjør er i hvilken grad skadelidte har krav på renter i tillegg til erstatningsbeløpet.

For forsikringsforhold reguleres renter av erstatningsbeløpet i forsikringsavtaleloven § 8-4. Det kan reises spørsmål om denne skal anvendes i forhold til utbetalinger etter lov om yrkesskadeforsikring. Utvalget legger imidlertid til grunn at dette ikke er tilfelle. FAL § 8-4 gjelder sikredes krav på renter. Etter FAL § 1-2 første ledd bokstav c annet punktum er sikrede i ansvarsforsikring den hvis erstatningsansvar er dekket. Skadelidte er med dette ikke sikret i denne sammenheng, jfr. også NOU 1987: 24 s. 174. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 4 annet ledd er yrkesskadeforsikringen en ansvarsforsikring i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren.

Rentespørsmålene er derfor, i likhet med det som er tilfelle ved ordinære erstatningskrav, regulert i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling (morarenteloven). Det er ikke tvilsomt at erstatningskrav som følge av en personskade faller inn under lovens område. Det dreier seg om pengekrav på formuerettens område, jfr. morarenteloven § 1. Den nærmere anvendelsen av morarentelovens regler i personskadeoppgjør byr likevel på en viss tvil.

9.2 Når det gjelder erstatning for tap som er oppstått før oppgjørstidspunktet, har utvalget ikke foreslått noen form for standardisering, jfr. utkastet §§ 2 og 4. For disse erstatningspostene oppstår dermed egentlig heller ingen særlige spørsmål i forhold til morarenter. Utvalget foreslår likevel en viss regulering av rentespørsmål i forskriften, se utkastet § 2 annet ledd og § 4 annet ledd.

I praksis vil det ofte foreligge tvil og også uenighet om fra hvilket tidspunkt morarente skal løpe. Spørsmålet skal i utgangspunktet avgjøres etter reglene i morarenteloven § 2. Dette er en helt generell regel om forfallstidspunktet i forhold til morarente. I forhold til erstatningskrav må det sies å foreligge enkelte særegne spørsmål som ikke er løst i morarenteloven § 2. Et viktig siktemål med standardisering er å sikre enkle oppgjør. For at ikke tvist om rentespørsmål skal komme inn som en kompliserende faktor, foreslår utvalget at utgangspunktet for beregning av morarente fremgår uttrykkelig av forskriften

9.2 Det synes noe usikkert hvordan erstatning for fremtidige utgifter stiller seg i forhold til morarenteloven. Det er nærliggende å si at i og med at utgiftene ennå ikke er oppstått, kan heller ikke et krav på erstatning for disse anses å være forfalt. På den annen side er det i morarentelovens forarbeider forutsatt at også erstatning som gjelder fremtidig tap kan gi grunnlag for beregning av morarenter, jfr. særlig NOU 1974:54 s. 74. Synspunktet her er at i og med at man neddiskonterer et fremtidig tap til nåtidsverdi, foreligger det et ordinært pengekrav som også kan gi grunnlag for beregning av morarente. Det synes likevel nokså klart at eventuell fastsettelse av morarente i alle fall må ses i sammenheng med selve erstatningsutmålingen, jfr. Nygaard s. 74 og Krüger s. 46-47. Utvalget har derfor ikke foreslått noen regulering av morarentespørsmålet i forhold til erstatning for fremtidige utgifter.

9.3 Også anvendelsen av morarenteloven i forhold til erstatning for tap av fremtidig inntekt, ménerstatning og erstatning for tap av forsørger synes å innebære vesentlig usikkerhet. Dette har sammenheng med at det i rettspraksis sjelden forekommer noen uttrykkelig behandling av rentespørsmål i domspremissene.

Etter det utvalget kjenner til, finnes det ikke eksempler på at domstolene har tilkjent morarenter for tiden forut for domstidspunktet som en egen post i forbindelse med slike erstatningsoppgjør. (Renter for tiden etter domstidspunktet blir noe annet i denne sammenheng). I de få tilfeller hvor rentespørsmål i det hele tatt berøres, skjer dette gjerne gjennom en bemerkning om at det er tatt hensyn til rentene. Et eksempel på dette når det gjelder ménerstatning finnes i Pallasdommen, Rt. 1977 s. 782.

Det kan være noe tvilsomt hvordan domstolenes holdning til rentespørsmålene skal forstås. Det er mulig å hevde at foreliggende rettspraksis gir grunnlag for et utgangspunkt om at morarenteloven ikke innebærer noen renteplikt på dette området. Et slik standpunkt synes imidlertid vanskelig å forene med lovens ordlyd og med uttalelsene i forarbeidene, jfr. særlig NOU 1974:54 s. 74.

Antakelig er det riktigere å se det slik at morarenteloven i utgangspunktet innebærer renteplikt, men at den nærmere anvendelsen av loven vil avhenge av flere forhold. For det første løper ikke rente med mindre kravet er forfalt, jfr. morarenteloven § 2. Dernest innebærer morarenteloven ikke noe forbud mot at erstatningen utmåles i runde beløp, med renter inkludert i sluttsummen.

Det er på det rene at spørsmålet om morarente ikke kan ses uavhengig av erstatningsutmålingen for øvrig. Det alminnelige utgangspunktet i norsk rett er at utmålingen skal bygge på forholdene slik disse foreligger på oppgjørstidspunktet. Det vil bl.a. si at man ved vurderingen av et fremtidig tap tar utgangspunkt i kroneverdien på dette tidspunktet. Erstatningen for fremtidig tap skal dermed i prinsippet utgjøre det fulle fremtidige tapet slik dette fortoner seg på tidpunktet for oppgjøret. I forhold til dette er det logisk sett vanskelig å begrunne at det i tillegg til erstatningen skal svares morarente regnet fra et tidspunkt som ligger forut for oppgjøret. Dette gjelder i alle fall i forhold til erstatning for tap av fremtidig inntekt, som jo utelukkende skal dekke fremtidig tap allerede lidt tap dekkes som en egen post i oppgjøret. For ménerstatning og erstatning for tap av forsørger er situasjonen i noen grad annerledes i og med erstatningen her også omfatter tiden frem til oppgjørstidspunktet.

9.4 Ved en standardisert utmåling av erstatningen, vil det ikke være mulig å foreta noen skjønnsmessig samordning mellom selve erstatningsutmålingen og renteberegningen. Utvalget har derfor funnet det nødvendig i noen grad å regulere rentespørsmålene i forskriften. Klare regler på dette området vil også kunne bidra til å hindre tvist om rentespørsmålet.

Det er i denne sammenheng også grunn til å nevne at utkastets regler slik de er utformet, i seg selv i stor grad sikrer skadelidte i forhold eventuelle endringer i lønns- og prisnivå mellom skadetidspunktet og oppgjørstidspunktet. Dette oppnås ved at erstatningsutmålingen knyttes til folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet. I forhold til erstatning for tap av fremtidig inntekt må det dessuten tas i betraktning at skadelidte oppnår erstatning for lidt inntektstap frem til oppgjørstidspunket.

For erstatning for tap i fremtidig erverv foreslår utvalget en regel om at skadelidte kan kreve morarente fra 1 måned etter at forsikringsselskapet har fått eller burde ha skaffet seg kunnskap om Rikstrygdeverkets fastsettelse av ervervsmessig uføregrad. Ved at forfallstidspunktet, og dermed utgangspunktet for beregning av morarente, fastsettes i forskriften, unngår man den tvist som ellers ofte ville oppstå som følge av tvil med hensyn til anvendelsen av morarenteloven § 2.

Utvalget har vurdert om forfallstidspunktet kunne settes til et tidligere tidspunkt enn Rikstrygdeverkets avgjørelse. Det er imidlertid vanskelig å angi noe slikt tidligere tidspunkt. Situasjonen kan ligge slik an at forsikringsselskapet må sies å ha grunn til å avvente Rikstrygdeverkets avgjørelse. Den foreslåtte renteregelen vil likevel ikke innebære at forsikringsselskapet har noen alminnelig adgang til å avvente Rikstrygdeverkets behandling før erstatningsutbetaling skjer, jfr. merknadene til utkastet § 5 femte ledd. Utvalget forusetter at det i alle tilfelle utbetales a konto beløp for den delen av erstatning for tapt fremtidig inntekt som ikke er omtvistet.

I tilfeller hvor det foreligger enighet mellom partene om å legge en bestemt uføregrad til grunn, foreslår utvalget at morarenten skal løpe fra 1 måned etter tidspunktet for slik enighet.

For renter av ménerstatning foreslår utvalget en tilsvarende regel som for erstatning for tap av fremtidig inntekt, men den forskjell at utgangspunktet for rente her knyttes til fastsettelsen av den medisinske uføregraden.

Når det gjelder erstatning for tap av forsørger, forslår utvalget at morarenter skal kunne kreves fra en måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet, jfr. utkastet §§ 8 sjette ledd og 9 fjerde ledd. Det vil normalt ikke kreve vesentlig tid for forsikringsselskapet å ta stilling til hvorvidt vilkårene for erstatning etter forskriften for tap av forsørger er oppfylt. Det er derfor naturlig å knytte utgangspunktet for morarenteberegningen til påkravstidspunktet.

I enkelte tilfeller kan det være tvil om vilkårene for erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven er oppfylt, f.eks. fordi det er tvilsomt om det dreier seg om en yrkesskade. Utvalget har likevel ikke funnet grunn til å gi en særlig regel om morarente i forhold til erstatning for tap av forsørger i disse tilfellene. Hvis det til slutt blir foretatt en erstatningsutbetallng, synes det ikke urimelig at morarente regnes allerede fra en måned etter melding til selskapet.

1.3.10 Særuttalelse fra utvalgets medlem Vigen

Utvalgets medlem Vigen har denne særuttalelse:

Dette medlemmet har prinsipielt sett ingen vesentlige motforestillinger mot regler om standardisert erstatning etter det mønster innstillingen legger opp til.

Dette medlemmet kan imidlertid likevel ikke støtte innstillingens konklusjoner når det gjelder erstatningsnivåene og forslaget om at andre arbeidsgivertegnede forsikringer ikke skal fratrekkes erstatningene.

Det erstatningsnivå som man har lagt seg på, vil etter dette medlemmets mening resultere i en uakseptabel økning i premiene for yrkesskadeforsikringen. Dette forsterkes ved at andre arbeidsgivertegnede forsikringer ikke skal gå i fradrag i erstatningsutbetalingene. Et betydelig antall bedrifter har i dag slike tilleggsforsikringer som etter forslaget vil medføre at dekningen etter en yrkesskade vil stige vesentlig. Disse forsikringene har i dag et dekningsfelt utover yrkesskadene som det kan bli vanskelig å tilpasse yrkesskadedekningen ellers.

1.4 Merknader til de enkelte paragrafene

1.4.1 Til § 1 (Innledning)

Første ledd

Første ledd innebærer at erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring skal utmåles etter reglene i forskriften. Utvalget har vurdert om skadelidte burde gis en valgmulighet slik at han/hun eventuelt kunne velge å få erstatningen utmålt etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven. Utvalget er imidlertid kommet til at standardiseringsordningen bør være obligatorisk. En valgmulighet for skadelidte ville lett innebære at en vesentlig del av den rasjonaliseringsgevinst som standardiser­ingen innebærer, ville gå tapt. Det er sannsynlig at skadelidte i et stort antall tilfeller i utgangspunktet ville hevde at utmåling etter alminnelige regler ville gi et høyere erstatningsbeløp. Uavhengig av holdbarheten av en slik påstand, ville selskapene i så fall måtte foreta en ordinær erstatningsberegning. Selv om sluttresultatet i det overveiende flertall av tilfellene ville bli en utmåling etter standardi­seringsreglene, vil en slik valgmulighet kunne innebære en vesentlig kompliserende faktor i utmålingsprosessen, og være omkostningskrevende.

Det er i denne forbindelse vesentlig at utvalgets forslag til standardiseringsregler bygger på det utgangspunkt at skadelidte ikke skal komme dårligere ut enn ved en erstatningsutmåling etter alminnelige regler, jfr. nærmere kap. III punkt 6.1 og merknadene til de enkelte paragrafene i utkastet.

Forskriften er utformet med henblikk på erstatning til voksne personer i inntektgivende arbeid. Det er relativt sjelden barn under 16 år får skade eller sykdom som omfattes av lov om yrkesskadeforsikring, men det kan inntreffe. Skadeserstatningsloven § 3-2a har egne regler for erstatning til barn under 16 år. Etter utvalgets mening er disse reglene bedre tilpasset de spesielle forholdene som gjør seg gjeldende ved erstatning til barn. Utvalget har vurdert om det bør være en egen regel som påbyr at erstatning til skadelidte under 16 år skal beregnes etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Utvalget har imidlertid kommet til at den skadelidte her først og fremst er skadet eller har fått en yrkessykdom – som arbeidstaker, og at det er riktigere at de alminnelige reglene i forskriften kommer til anvendelse. Det er i denne forbindelse vesentlig at skadelidte normalt ikke vil komme dårligere ut ved erstatningsberegning etter forskriften enn ved beregning etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Forholdet mellom nivået etter de forskjellige ordningene er nærmere behandlet i merknadene til § 5 fjerde ledd.

Utvalget har hatt som siktemål at forskriften skal sikre skadelidte like god dekning som ville fulgt av de alminnelige regler om utmåling av erstatning i skadeserstatningsloven. Den enkelte arbeidsgiver kan ønske å sikre sine arbeidstakere bedre dekning enn hva som følger av disse forskriftene. Utvalget mener at det bør være full adgang til dette. Utvalget har vurdert å ta med en særregel om dette i forskriftene. Etter utvalgets mening følger dette av reglene slik de er nå, og en regel om dette ville derfor være overflødig.

Annet ledd

Det kan tenkes enkelte tilfeller som ikke dekkes helt av standardiserings­reglene. Annet ledd er gitt med henblikk på slike tilfeller.

Bokstav a gjelder erstatning for tap av forsørger. Utvalget har i utkastet §§ 8 og 9 foreslått standardiseringsregler for erstatning til ektefelle, samboer og barn. Erstatning til disse personene skal skje på grunnlag av forskriften. Det kan imidlertid etter skadeserstatningsloven § 3-4 forekomme at andre personer enn de nevnte er berettiget til erstatning for tap av forsørger, f.eks foreldre eller andre som faktisk ble forsørget av avdøde. Erstatningen må da utmåles etter de alminnelige reglene i § 3-4. Dette er sagt uttrykkelig i utkastet annet ledd bokstav a.

Bokstav b. Etter utkastet § 5 femte ledd skal erstatning for tap av fremtidig inntekt utmåles i forhold til den ervervsmessige uføregraden. Normalt vil denne danne et godt grunnlag for beregningen av skadelidtes inntektstap som følge av en skade, jfr. Lødrup s. 295 og merknadene til § 5 femte ledd. Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor skadelidte ikke kan anses som ervervsmessig ufør eller har en meget lav uføregrad, men likevel faktisk er påført et betydelig inntektstap som følge av skaden, f.eks. hvis det i skadelidtes yrke stilles bestemte krav til helse m.v., som skadelidte etter skaden ikke lenger oppfyller.

Eksempler på dette vil kunne være flygere og dykkere som utsettes for en yrkesskade. Det kan lett tenkes at en mindre skade innebærer at man ikke lenger oppfyller de helsekravene som stilles for å få det sertifkat e.l. som kreves i det aktuelle yrket. Dette vil imidlertid ikke uten videre få betydning ved fastsettelsen av den ervervsmessige uføregraden. Denne er knyttet til ervervsevnen og ikke direkte til det yrket skadelidte hadde før skaden. Dermed vil den ervervsmessige uføregraden kunne være lav. Etter forskriftens system vil dette i så fall få virkning også for erstatningsbeløpet.

En slik situasjon synes ikke rimelig. De yrker det her er tale om, vil ofte være høyt lønnet. Dersom skadelidte som følge av skaden må slutte i sitt tidligere yrke, kan han/hun derfor være påført et betydelig inntektstap. Utvalget foreslår derfor i annet ledd bokstav b at erstatningen i slike tilfeller skal utmåles individuelt etter skadeserstatningslovens alminnelige regler.

Tredje ledd

Utkastet til standardiseringsregler gjelder personer som er berettiget til erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. De vil i de aller fleste tilfeller også ha krav på ytelser fra folketrygden etter reglene for ytelser ved yrkesskader, folketrygdloven kap. 11. Utvalgets forslag til standardiseringsregler bygger som nevnt i kapittel III punkt 6.6 på dette utgangspunktet. Det innebærer at utkastets erstatningssatser er fastsatt med sikte på å dekke den delen av skadelidtes økonomiske tap som ikke kompenseres gjennom folketrygdens ytelser ved yrkesskade. I de tilfeller hvor skadelidte ikke oppnår slike trygdeytelser, vil således en viktig forutsetning for standardiseringsreglene ikke slå til.

Denne situasjonen vil ikke oppstå ofte. I stor utstrekning omfatter yrkesskadeforsikringsloven de samme skader og sykdommer som folketrygdloven kap. 11, jfr. yrkesskadeforsikringsloven §§ 10 og 11 sammenlignet med folketrygdloven § 11-4. Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c innebærer imidlertid en viss utvidelse av området for yrkesskadeforsikringen i forhold til folketrygdloven. Personer som oppnår erstatning på grunnlag av denne bestemmelsen, vil ikke samtidig falle inn under folketrygdloven kap. 11. Det kan videre tenkes enkelte forskjeller m.h.t. hvilke personer som er omfattet av henholdsvis folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, særlig når det dreier seg om personer som arbeider i utlandet.

En særregel for de tilfeller hvor skadelidte ikke er berettiget til ytelser etter folketrygdloven kap. 11, er foreslått i utkastet § 1 tredje ledd. I utgangspunktet vil også disse få utmålt erstatningen etter standardiseringsreglene. Etter § 1 tredje ledd vil man imidlertid ha krav på tilleggserstatning for å komme i samme stilling som om trygdeytelser hadde vært tilstått. Anvendelsen av denne regelen kan illustreres med noen eksempler.

Som nevnt ovenfor, vil en skadelidt som har krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven utelukkende på grunnlag av denne lovens § 11 første ledd bokstav c, ikke ha krav på ytelser etter folketrygdloven kap. 11. Normalt vil han/hun derimot ha krav på ytelser etter folketrygdlovens alminnelige regler, f.eks. vil det foreligge rett til uførepensjon hvis vilkårene i folketrygdloven § 8-1 er oppfylt. Det skadelidte i et slikt tilfelle skal ha erstattet etter utkastet § 1 tredje ledd, er differansen mellom de ytelser han/hun ville fått etter kap. 11 og de folketrygdytelser som faktisk oppnås. Differansen må beregnes individuelt etter forholdene i det enkelte tilfellet. Det synes naturlig å fastsette differansen for ett enkelt år og deretter foreta en kapitalisering.

Man kan også tenke seg en skadelidt som ikke i det hele tatt er berettiget til ytelser fra folketrygden, men likevel omfattes av yrkesskadeforsikringsloven. Dette vil være tilfelle hvis han/hun hverken er trygdet etter de alminnelige reglene i folketrygdloven § 1-2 nr. l eller etter særreglene for yrkesskader i § 1-2 nr. 2, men derimot faller inn under yrkesskadeforsikringsloven etter § 1 med tilhørende forskrifter.

Tilleggserstatningen skal i et slikt tilfelle ikke nødvendigvis tilsvare de fulle trygdeytelser skadelidte ville ha mottatt etter folketrygdloven. I og med at det vil dreie seg om personer med tilknytning til utlandet, vil det lett kunne tenkes at det oppnås ytelser etter et annet lands trygdeordninger. Disse skal komme til fradrag ved beregningen av tilleggserstatningen. Skulle de trygdeytelser som mottas, overstige ytelsene etter folketrygdloven kap. 11 blir det ikke noen tilleggserstatning i det hele tatt.

Tilsvarende vil gjelde for forsikringsytelser i den utstrekning det dreier seg om ytelser som naturlig kan sammenlignes med trygdeytelser. Dette vil særlig kunne forekomme i tilfeller hvor skadelidte har tilknytning til et land som i større grad enn i Norge bygger på private forsikringer fremfor offentlige trygdeordninger.

Fjerde ledd

Det vil ikke være hensiktsmessig å angi erstatningsbeløpene i forskriften med bestemte kronebeløp. Forutsatt fortsatt inflasjon ville bestemmelsene i så fall fort bli foreldet. Beløpene må derfor knyttes til en indeks eller annen verdimåler som på en eller annen måte står fast uavhengig av inflasjonen. Alle de forsikringsvilkårene utvalget har vurdert, har her benyttet seg av folketrygdens grunnbeløp. Utvalget har kommet til at dette er en hensiktsmessig løsning, og foreslår regler om dette i fjerde ledd. For å sikre inflasjonsjustering for tiden fra skaden er konstatert og fram til oppgjør, legges grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet til grunn. Sammen med morarentereglene vil dette også gi et insitament i retning av et raskt oppgjør.

Enkelte ganger endres G med tilbakevirkende kraft, den endres f. eks. i juni med virkning fra 1. mai. Utvalget har vurdert om dette skal gi grunn til et etteroppgjør for de oppgjør som skjer i den perioden hvor G blir endret – i eksemplet oppgjørene som skjer i mai. Etter utvalgets mening vil et slikt etteroppgjør innebære en unødig komplikasjon av oppgjøret. Utvalget har derfor kommet til at det ikke bør være adgang til etteroppgjør i disse situasjonene. Etter utvalgets mening følger dette av ordlyden i fjerde ledd.

Femte ledd

I flere sammenhenger avhenger erstatningens størrelse av skadelidtes alder. I denne forbindelse kan det være spørsmål om hvilken alder hos skadelidte som skal legges til grunn, alderen da sykdommen eller skaden ble konstatert eller alderen ved oppgjøret. Erstatning for inntektstap regnes ut i to poster, erstatning for tapt inntekt og erstatning for tap i fremtidig erverv. Skjæringstidspunktet er oppgjøret. Ved beregningen av tap i fremtidig erverv er det naturlig å legge til grunn alderen ved oppgjøret. Situasjonen er den samme ved erstatning for merkostnader som følge av skaden eller sykdommen. Utvalget foreslår derfor som utgangspunkt i femte ledd at alderen på oppgjørstids­punktet skal legges til grunn.

Ved ménerstatning fastsettes det ett beløp. Dette skal dekke både tiden fra skaden eller sykdommen ble konstatert til oppgjørstidspunktet og tiden fra oppgjørstidspunktet og videre. Her er det naturlig å ta utgangspunkt i alderen ved konstateringen, jfr. unntaket i annet punktum. Dette er i overenstemmelse med prinsippet i Pallas-dommen, Rt. 1977 s. 782. Det samme gjelder ved erstatning for tap av forsørger.

1.4.2 Til § 2 (Påførte utgifter)

Første ledd

Alle de fem forsikringsvilkårene utvalget har vurdert erstatter de påførte faktiske utgifter etter regning. Slik er også regelen etter skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd. Utgiftene her vil variere fra skadelidt til skadelidt, uten at utvalget har funnet noen felles faktor som gjør det mulig eller naturlig med noen standardisering. Utvalget foreslår derfor at de faktiske utgiftene erstattes uten at det er noe element av standardisering.

Henvisningen til skadeserstatningsloven § 3-1 er tatt med for å gjøre det klart at det er de samme reglene som gjelder her som etter alminnelig erstatningsrett.

Etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd skal det gjøres en del fradrag i erstatningen. Ved henvisningen gjelder denne bestemmelsen også her. Det skal for det første gjøres fradrag for trygdeytelser. Har trygden direkte betalt en kostnad, vil det ikke være noen påført utgift. Det er da ikke aktuelt hverken med erstatning eller fradrag. Har den skadelidte selv dekket en kostnad, men denne er refundert fra trygden, kommer fradragsregelen inn.

Etter skadeserstatningsloven § 3-1 skal det gjøres fradrag for ytelser i pensjonsordning i arbeidsforhold. Den bestemmelsen er ikke aktuell ved erstatning for påførte utgifter.

Bestemmelsen foreskriver også at det skal gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Utvalget har vurdert om det skal gjøres unntak for denne bestemmelsen. Etter utvalgets mening er det ikke nødvendig, det vil bare komplisere teksten. Utvalget forstår reglene i skadeserstatningsloven her slik at det bare kan gjøres fradrag for forsikringsytelser som har gått til dekning av påførte utgifter. Så vidt utvalget kjenner til, finnes det ikke forsikringer som arbeidsgivere kan tegne, som går til dekning av arbeidstakerens påførte kostnader.

Det er forutsatt i utvalgets forslag at dersom arbeidsgiver har tegnet en ulykkesforsikring som tilleggsdekning, skal denne komme til utbetaling uavhengig av det skadelidte har krav på etter forskriften.

Etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum kan det gjøres fradrag også for andre forsikringsytelser. Etter utvalgets mening er det i praksis ikke aktuelt med fradrag etter denne bestemmelsen for erstatning for påførte utgifter. Utvalget har vurdert å gjøre et unntak for denne bestemmelsen, men har funnet det unødvendig fordi utvalget mener at denne i praksis ikke er aktuell her.

Fire av selskapene har en egenandel for denne posten. Gjensidige har en egenandel på 2 prosent av G, Samvirke, Storebrand og Vesta har en egenandel på 300 kr. Utvalget har vurdert om også forskriftene bør ha regler om egenandel her. Egenandel ville kunne innebære en praktisk mulighet til å avskjære småkrav, men ville være i strid med prinsippet om full erstatning. Utvalget foreslår det derfor ikke.

I annet ledd foreslår utvalget en regulering av morarenteberegningen i forhold til erstatning for påførte utgifter. Renteberegningen skal her knyttes til fremsettelse av krav om dekning av den enkelte utgift. I utkastet brukes for enkelhets skyld uttrykket forsikringsselskapet. Regelen skal likevel gjelde tilsvarende for staten og kommuner/fylkeskommuner som selvassurandører.

Det vises for øvrig til kapittel III punkt 9.

1.4.3 Til § 3 (Fremtidige utgifter)

Utvalget har vurdert å foreslå standardiseringsregler som innebærer at erstatningen for fremtidige utgifter fastsettes uavhengig av de forventende utgiftene i det enkelte tilfellet. Et vesentlig argument for en slik standardisering er at fremtidige utgifter er en post hvor det ofte er uenighet mellom partene i et erstatningsoppgjør, og hvor det skjønnspregede element er betydelig. Dette kan igjen lede til at oppgjøret trekker ut i tid. Standardiserte satser her vil derfor ha en klar forenklende virkning for oppgjøret.

En mulig modell for en slik standardisering kunne være å knytte erstatningsbeløpet til den medisinske invaliditeten etter en bestemt tabell.

Utvalget er etter en nærmere vurdering likevel kommet til at man ikke vil foreslå en slik standardiseringsregel. Et vesentlig argument mot en slik standardisering, er at det ikke er noen klar sammenheng mellom den medisinske uføregraden og størrelsen av de fremtidige utgifter. En person som er 50 % medisinsk ufør, kan ha meget store ekstrautgifter, mens en person med en annen type skade som også innebærer medisinsk uførhet på 50 %, kan ha små ekstrautgifter.

Utvalget er etter dette kommet til at utgangspunktet for erstatningsutmålingen bør være de faktisk forventede fremtidige utgiftene. Så langt foreslår utvalget dermed ikke noen standardisering. Når det derimot gjelder beregningen av den totale erstatning ut fra størrelsen av det årlige fremtidige tapet, ligger forholdene til rette for en standardisering m.h.t. kapitaliseringen.

De fremtidige utgiftene faller hovedsaklig i to grupper, engangsutgifter og årlige utgifter. Utgifter til å bygge heis for å tilpasse huset til rullestol er eksempel på engangsutgifter, mens utgifter til vedlikehold av heisen er eksempel på årlige kostnader.

Første ledd i utkastet gjelder fremtidige årlige utgifter. Alle forsikringsselskapene har standardiserte vilkår for kapitaliseringen av disse. På dette punktet er vilkårene identiske. Etter vilkårene skjer kapitaliseringen slik:

Utvalget har vurdert nivået her ved noen regneeksempler. Det virker som om vilkårene gir omtrent hva som ellers ville fulgt av alminnelig erstatningsrett, med det unntak at det i disse satsene ikke synes å være medregnet tillegg for skatteulempe. Spørsmålet om det skal medregnes et slikt tillegg ved erstatning for fremtidige utgifter har tidligere vært noe omtvistet, men det må etter utvalgets oppfatning gis et slikt tillegg, jfr. også RG 1989 s. 815. Utvalget har derfor forhøyet nivået i forhold til forsikringsvilkårenes satser på dette punktet.

For skadelidte under ca. 30 år, viser de regneeksempler utvalget har gjennomført at forsikringsselskapenes vilkår innebærer risiko for en viss underkompensasjon. Utvalget har derfor for personer under 35 år foreslått et trinn i tillegg til selskapenes tabeller. På bakgrunn av regneeksempler og erfaring fra praksis settes multiplikatoren for kapitalisering til 21.

Annet ledd gjelder fremtidige engangsutgifter. Disse må erstattes individuelt. Normalt vil det dreie seg om utgifter som påløper nokså kort tid etter utmålingstidspunktet, og det vil derfor være lite behov for å foreta noen neddiskontering. Dreier det seg om en utgift som først vil oppstå på et senere tidspunkt, må det skje en neddiskontering. Utvalget har likevel ikke funnet grunn til en særskilt regel i forskriften om dette.

Utvalget har ikke funnet grunn til noen regulering av morarenter i forhold til erstatning for fremtidige utgifter, jfr. kapittel III punkt 9.

1.4.4 Til § 4 (Tapt inntekt)

Første ledd

Det er bare tapt arbeidsinntekt som ikke dekkes fra folketrygden eller likestilte kilder etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd, som er erstatningsberettigede etter denne posten.

Arbeidstakere som blir skadet eller får en sykdom får nesten uten unntak sykepenger med 100 prosent fra folketrygden det første året opp til 6 G. Ofte gjennomføres også erstatningsoppgjøret i løpet av ett år. Dette medfører at lidt inntektstap vanligvis er lite eller ingenting. De poster som erstattes som lidt inntektstap, er vanligvis eventuell tapt bonus, overtid o.l. Der oppgjøret kommer mer enn ett år etter skaden eller sykdommen, vil lidt inntektstap være større. Lidt inntektstap vil variere sterkt fra oppgjør til oppgjør, og utvalget har ikke funnet noen kriterier for standardisering. Ved fastsettelse av erstatning for tapt inntekt er beregning av skatten en kompliserende faktor; utvalget har imidlertid ikke funnet noen effektiv regel for å standardisere beregningen av den.

Erfaringer fra praksis viser at det ofte kan være vanskelig å få inn opplysninger om hvor stort lidt tap er. Men utvalget har ikke funnet noen effektiv regel for å avhjelpe dette. Alle forsikringsvilkårene erstatter faktisk lidt inntektstap, uten noen standardisering. Utvalget går inn for samme løsning.

Når det gjelder henvisningen til skades­erstatningsloven § 3-1, viser utvalget til kommentarene til § 2.

Flere av forsikringsvilkårene har en egenandel her. Gjensidige har en egenandel på 2 prosent av G. Samvirke, Storebrand og Vesta har egenandeler på kr 300,-. Utvalget har vurdert hvorvidt det også etter forskriften bør være egenandel, men har kommet til at det ikke er riktig på bakgrunn av forutsetningen i mandatet om at forskriften skal gi full erstatning.

Annet ledd

Annet ledd regulerer utgangspunktet for beregning av morarente i forhold til erstatning for tapt inntekt. I første punktum presiseres at morarenteloven komme til anvendelse. Annet og tredje punktum gir nærmere regler om utgangspunktet for beregningen av morarente.

Hvis erstatningen gjelder inntektstap i flere kalenderår, er det naturlig å beregne renten særskilt for hvert år. Det kan tenkes tvil om fra hvilket tidspunkt i året renten skal beregnes. Man kunne også tenke seg at renten ble beregnet for hver enkelt måned. For å avskjære tvil, foreslår utvalget en regel om at utgangspunktet skal være 1. juli i kalendåret. En forutsetning for at rente i det hele tatt skal løpe må likevel være at melding om skadetilfellet er meldt til forsikringsselskapet. Dette er presisert i tredje punktum.

I utkastet brukes for enkelhets skyld uttrykket forsikringsselskapet. Regelen skal likevel gjelde tilsvarende for staten og kommuner/fylkeskommuner som selvassurandører.

1.4.5 Til § 5 (Tap av fremtidig inntekt)

Første ledd

Alle forsikringsvilkårene har standardiserte regler for erstatning av tap i fremtidig erverv (tapt ervervsevne). Langt på vel er disse like.

I alle vilkårene er grunnlaget for beregning av tap i fremtidig erverv skadelidtes inntekt på skadetidspunktet. Hos UNI, Gjensidige og Vesta er grunnlaget nærmere bestemt som gjennomsnittlig inntekt de 2 slste årene før skadetidspunktet. Storebrand og Samvirke tar utgangspunkt pensjonsgivende inntekt i året før skaden.

Også etter den danske loven om erstatningsansvar § 7 skal det tas utgangspunkt i skadelidtes årslønn i året før skaden inntrer.

Utvalget går inn for å følge forsikringsvilkårenes system på dette punktet. Det kan riktignok innvendes at man ved å bygge erstatningsutmålingen på inntekten på skadetidspunktet, i motsetning til det som er tilfelle ved en ordinær utmåling, ikke knytter denne direkte til hva som ville vært skadelidtes fremtidige inntektsforhold uten skaden. Utvalget vil imidlertid peke på at en slik beregning av fremtidig inntekt vil være skjønnsmessig med en rekke usikre faktorer, og dermed lite anvendelig i forbindelse med en standardisert erstatningsutmåling.

Utvalget er videre av den oppfatning at inntekten på skadetidspunktet i betydelig utstrekning vil reflektere også skadelidtes fremtidige inntektsmuligheter. Ved fastleggelse av erstatningsnivået i forskriften har utvalget også tatt hensyn til de muligheter for lønnsøkning gjennom en ordinær karriereutvikling som skadelidte ville hatt uten skaden. Dette er også i tråd med rettspraksis, jfr. Rt. 1981 s. 138.

Det foreslåtte systemet innebærer at det utover dette ikke skal foretas noen vurdering av om skadelidte senere ville ha oppnådd et høyere inntektsnivå. Det vil dermed ved erstatningsutmålingen ikke være behov for å vurdere hvorvidt skadelidte senere ville ha oppnådd høyere lønn i kraft av ansiennitet og heller ikke hvorvidt det foreligger mulighet for at han/hun ville ha gått over i en bedre lønnet stilling eller yrke.

Utvalget har vært noe i tvil om de tilfeller hvor skadelidte på skadetidspunktet ikke er i fullt arbeid. Det kan synes urimelig at erstatningsutmålingen da skal baseres på den faktiske inntekt, særlig hvis det er sannsynlig at skadelidte senere ville gått over til arbeid på full tid. Utvalget er likevel kommet til at de alminnelige reglene i utkastet bør anvendes også i disse tilfellene. Det er i forbindelse med standardiserte regler ønskelig å unngå den usikkerhet som ellers ofte oppstår om hvorvidt skadelidte senere faktisk ville gått ut i heltidsarbeid. Det er i denne forbindelse også helt vesentlig at skadelidte, selv om inntekten ligger vesentlig lavere enn dette, etter utkastet vil få erstatningen utmålt i forhold til et inntektsnivå på 7 G, jfr. tredje ledd og merknadene til denne bestemmelsen nedenfor. 7 G utgjør etter grunnbeløpet fra 1. mai 1990 kr 238.000,-. Med dette vil man fange opp en vesentlig del av de personer denne problemstillingen er aktuell for.

Som grunnlag for den nærmere fastsettelsen av skadelidtes inntektsnivå på skadetidspunktet, er det etter utvalgets vurdering naturlig å ta utgangspunkt i den pensjonsgivende inntekten, jfr. folketrygdloven § 6-4. Denne må sies å avspeile de inntekter skadelidte har oppnådd gjennom sin arbeidsinnsats og er dessuten relativt enkel å finne på grunnlag av skatteligningen. Det følger av utkastet første ledd første punktum at den pensjonsgivende inntekten skal være grunnlaget for beregningen av det fremtidige inntektstapet. Det presiseres i første ledd annet punktum at det i denne forbindelse ikke skal tas hensyn til nedtrappingsreglene i folketrygdloven § 6-4 femte ledd.

De fleste arbeidstakere har omtrent samme inntekt hvert år. Det er videre enklere å fastslå pensjonsgivende inntekt for et avsluttet år enn for et år som fortsatt løper. Utvalget foreslår derfor at utgangspunktet skal være den pensjonsgivende inntekten i året før skaden eller sykdommen.

Slik erstatningsreglene i forskriften er bygget opp, vil dette normalt ikke slå ut til ugunst for skadelidte selv om erstatningsutmålingen skulle skje lang tid etter at skaden er konstatert. Dette oppnås ved at fastsettelsen av inntektsgrunnlaget for erstatningsberegningen etter tredje ledd i utkastet skjer i forhold til G ved inngangen av det aktuelle inntektsåret. Dette kan illustreres ved et eksempel:

Året før skaden konstateres har skadelidte en inntekt på kr 400.000 og G ved inngangen til dette året er kr 40.000. I forhold til utkastet tredje ledd vil dermed skadelidte ha inntektsgrunnlag på 10 G. Hvis erstatningsutbetalingen av eller annen grunn trekker ut i tid, kan det tenkes at man vil anta at skadelidtes inntekt på utmålingstidspunktet, etter en alminnelig lønnsutvikling, ville vært kr. 500.000,-. Forutsetter man at G har økt i takt med lønnsutviklingen vil imidlertid økningen her ha vært tilsvarende, dvs. til kr. 50.000,-. Hvis skadelidtes inntektsgrunnlag beregnes etter antatt inntekt på utmålingstidspunktet, ville inntektsgrunnlaget likevel ha vært 10 G.

Det kan i denne forbindelse også pekes på at skalaen i utkastet tredje ledd er basert på et trappetrinnssystem. Dette innebærer at en mindre endring m.h.t. den inntekten som legges til grunn for erstatningsberegningen, normalt ikke får betydning for erstatningens størrelse.

Det kan likevel tenkes enkelte tilfeller hvor det vil kunne virke urimelig å bygge på skadelidtes inntekt året før konstateringsåret. En slik situasjon vil foreligge hvis skadelidte i konstateringsåret enten faktisk har hatt en inntekt som ville gitt et høyere grunnlag enn inntekten i det forutgående året, eller det kan antas at han ville oppnådd dette uten skaden eller sykdommen. I slike tilfeller skal antatt pensjonsgivende inntekt i konstateringsåret legges til grunn, jfr. første ledd tredje punktum.

Normalt vil skadelidte etter at skaden er konstatert, ha en lavere ervervsinntekt enn tidligere. Hvis dette ikke er tilfelle, vil det vanligvis heller ikke være grunnlag for erstatning for tap av fremtidig inntekt. Den kan imidlertid tenkes tilfeller, særlig ved yrkessykdommer, hvor skadelidte fortsetter i fullt arbeid også etter konstateringstidspunktet. Skulle skadelidte i en slik situasjon i ett eller flere år oppnå en inntekt som gir et høyere grunnlag enn etter første eller tredje punktum, ville det være urimelig om ikke denne kunne legges til grunn. Utvalget foreslår derfor en regel for disse tilfellene i fjerdepunktum. Dreier det seg om flere år, bør det året som gir det høyeste grunnlaget legges til grunn.

Annet ledd

I enkelte tilfeller vil en erstatningsberegning på grunnlag av pensjonsgivende inntekt slå uheldig ut selv med de regler som er foreslått i første ledd tredje og fjerde punktum. Utvalget foreslår i annet ledd en særregel for slike situa­sjoner. Den danske erstatningsloven har en lignende bestemmelse i § 7 annet ledd.

Utvalgets forutsetning er at særregelen bare skal anvendes i spesielle tilfeller. Dette følger også av ordlyden, det kreves at det foreligger særlige holdepunkter. Dessuten må det fore­ligge en vesentlig differanse.

En situasjon hvor vilkårene normalt vil være oppfyllt, er når skadelidte er under utdanning og har pådratt seg skaden i forbindelse med ferie- eller deltidsarbeid. I slike tilfeller vil grunnlaget for beregningen kunne justeres opp til det alminnelige inntektsnivået i det yrke vedkommende utdannelse leder frem mot. Hvis det er tale om en utdannelse som i seg selv ikke leder frem til et bestemt yrke, må det skje en konkret vurdering av skadelidtes sannsynlige yrkesvalg, på samme måte som ved en ordinær erstatningsutmåling etter skadeserstatningslovens regler. Det vil i alle tilfelle være begynnerlønnen i det aktuelle yrket som skal legges til grunn for utmålingen. Dette vil samsvare best med prinsippene utvalget har bygget på i forhold til første ledd, jfr. merknadene ovenfor.

Som påpekt ovenfor, skal det ved erstatningsutmålingen i utgangspunktet ikke tas hensyn til eventuelle muligheter for at skadelidte senere ville gått over i en bedre lønnet stilling. Det kan imidlertid forekomme at skadelidte allerede før skaden oppstår, er ansatt i en ny og høyere lønnet stilling, men ennå ikke har tiltrådt denne. I en slik situasjon må man si at det finnes særlige holdepunkter i forhold til annnet ledd. Det synes i en slik situasjon heller ikke naturlig å stille svært strenge krav i forhold til vilkåret om at det skal dreie seg om en vesentlig differanse, hvis det i alle fall er på det rene at skadelidte vil kunne oppnå et opprykk på skalaen i tredje ledd i utkastet.

Utvalget forutsetter imidlertid at annet ledd ikke skal anvendes på grunnlag av ordinære ansiennitetstillegg m.v. som skadelidte ville hatt krav på. Disse er bygget inn i grunnlaget for standardiseringsnivået, jfr. ovenfor.

En annen situasjon hvor annet ledd kan få betydning, er hvis skadelidte i et begrenset tidsrom har hatt lavere inntekt enn det som har vært hans/hennes alminnelige nivå tidligere, og det også kan godtgjøres at skadelidte uten skaden i løpet av forholdsvis kort tid ville oppnådd det tidligere inntektsnivået. En slik situasjon vil kunne forekomme f.eks. i forbindelse med frivillige permisjoner, f.eks. omsorgspermisjoner, og også i forbindelse med ufrivillige permitteringer eller arbeidsledighet.

Tredje ledd

I de forskjellige forsikringsvilkårene er den nærmere fastsettelsen av erstatning for fremtidig inntektstap foretatt slik:

Erstatning ved 100 % evervsmessig uførhet:

Etter den danske lov om erstatningsansvar § 6 beregnes erstatningen ved å multiplisere årsinntekten med 6. En slik regel kan ikke uten videre overføres til norske forhold, bl. a. som følge av vesentlig forskjeller m.h.t. oppbygningen av trygdesystemet.

Utvalget har tatt utgangspunkt i forsikringsvilkårene ved utarbeidelsen av reglene i tredje ledd, og foretatt de justeringer som er naturlige etter nivået i rettspraksis og utvalgets forutsetninger ellers.

Alle forsikringsvilkårene er bygget opp med grupper av inntekter og trappetrinn. Slike trappetrinn innebærer en viss tilfeldighet. Man kan spørre hvorfor den som har inntekt på 6,949 G, skal få en lavere erstatning enn den som har inntekt på 7,002 G. Til dette kan bemerkes at forskjellen m.h.t. erstatningens størrelse likevel er av begrenset omfang. Det kan dessuten pekes på at det erstatningsnivået utvalget har lagt opp til, er forutsatt å innebære at også de som ligger like under en grense, vil få like mye som etter den alminnelige erstatningsrett. Det er videre slike følger som er en nødvendig konsekvens av standardiserte regler.

Trappetrinnsproblemet kan elimineres ved å la erstatningen bli beregnet ved en formel, men dette .vil etter utvalgets mening gi mer kompliserte regler. Utvalget er derfor kommet til at betenkelighetene med grupper og trappetrinn ikke overskygger fordelene med den enkle standardisering man oppnår på denne måten.

Storebrand og Samvirke har 7 G som laveste inntektstrinn, mens UNI, Gjensidige og Vesta har 8 G som laveste inntektstrinn. En rekke arbeidstakere har imidlertid lavere lnntekter. Utvalget har vurdert om det bør opprettes grupper for disse, men har kommet til at man ikke vil foreslå dette. Utvalget ser det som naturlig at man i forbindelse med innføring av standardisering gjennomfører et visst minlmumsvern gjennom et slikt gulv for erstatningsnivået.

Ved at laveste gruppe går opp tll 7 G, tar man også en viss høyde for at en del av de lavere lnntektsgruppene ville ha kunnet oppnå høyere inntekt senere i sin yrkeskarriere. Man hindrer også at forslaget vil slår sterkt uheldig ut for personer i deltidsstillinger.

Det kan videre pekes på bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd annet punktum om at verdien av arbeid i heimen likestilles med inntekt. Ved at laveste inntektstrinn legges relativt høyt, må det også kunne sies at forslaget tar hensyn til dette prinsippet og kompenserer for tapet.

I forhold til den alminnellge erstatningsrett innebærer forslaget en viss hevning av erstatningsnivået for personer med lav eller middels inntekt (lavere enn 7 G). Utvalget antar likevel at dette ikke eller bare i liten grad vil få betydning for premienivået.

Det er i denne forbindelse vesentlig at forsikringsvilkårene allerede har et gulv på minimum 7 G. For de selskapene som nå baserer seg på standardisert utmåling, vil forslaget dermed ikke innebære noen endring i erstatningsnivået. Dette dreier seg om de aller fleste forsikringsselskapene, jfr. kapittel III punkt 8.

Når den laveste gruppen går opp til 7 G, kan en del arbeidstakere med forskjellig lønn og som etter alminnelig erstatningsrett ville fått forskjellig erstatning, nå få lik erstatning. Etter utvalgets mening er dette noe av kostnadene ved standardiserte regler. Her er det imidlertid bare tale om å løfte noen opp, ikke om å redusere nivået for andre.

Skalaen i tredje ledd i utkastet går opp til inntekter på 12 G. For de høyere inntektsgruppene er satsene hevet noe i forhold til forsikringsvilkårene. Utvalgets beregninger viser at vilkårene her ligger noe lavt i forhold til et alminnelig erstatningsrettslig nivå.

Det kan likevel reises spørsmål ved at skalaen stopper ved inntekter på 12 G, dvs. kr. 408.000,- med et grunnbeløp på kr. 34.000. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at utkastets regel normalt vil sikre selv personer med inntekt vesentlig over dette en erstatning som ikke er lavere enn det som ville følge av alminnelig erstatningsrett. Utvalget legger da vekt på at personer i de inntektsklasser det her er tale om, normalt vil ha betydelige forsikringer, enten disse er personlige eller tegnet av arbeidsgiveren. Disse forsikringene vil ved en ordinær erstatningsutmåling i en viss utstrekning komme til fradrag etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd.

Det vil selvfølgelig være noen personer med meget høy inntekt som har liten eller ingen forsikringsdekning. Dersom disse blir utsatt for en yrkesskade, vil de kunne komme dårligere ut etter utkastet enn etter alminnelig erstatningsrett. Dette vil imidlertid sannsynligvis dreie seg om ytterst få tilfeller. Det kan i denne forbindelse tillegges vekt at standardiserte regler sikrer forutberegnelighet. Man vil lett kunne bringe på det rene hva man vil få utbetalt ved en eventuell yrkesskade og kan da tegne de tilleggsforsikringer man måtte ønske, som er meget rimelige. Utvalget finner her grunn til å understreke at den forutberegnelighet som standardiserte satser gir, i seg selv er et gode. Kunnskap om erstatningsnivået kan gi grunnlag for å vurdere behovet for tilleggsforsikringer.

Når den pensjonsgivende inntekt skal regnes om til antall G, må grunnbeløpet for det år inntekten ble opptjent anvendes, ikke det grunnbeløpet som gjelder ved oppgjøret. Dette er presisert i tredje ledd. Grunnbeløpet kan være endret i løpet av året. Det matematisk korrekte ville da vært å anvende et veiet gjennomsnitt ved beregningen. Etter utvalgets mening vil dette være en noe omstendelig fremgangsmåte. Utvalget foreslår derfor at man benytter G pr. 1. januar i det aktuelle året. I og med at G normalt vil ha økt i løpet av året, er dette en gunstig regel for skadelidte.

Enkelte arbeidstakere har inntekter som ikke er oppgitt til beskatning. I og med at det etter forskriften skal tas utgangspunkt i pensjonsgivende inntekt, vil det ikke bli tatt hensyn til slike inntekter ved erstatningsutmålingen.

Satsene i tredje ledd må sees i sammenheng med reglene i fjerde og femte ledd. Etter fjerde ledd skal erstatningen tilpasses skadelidtes alder. I femte ledd presiseres det at erstatningsutmålingen skal skje i forhold til skadelidtes ervervsmessige invaliditet. Satsene i tredje ledd legges derfor bare direkte til grunn når skadelidte er 45 eller 46 år gammel og 100 % ervervsmessig ufør.

Fjerde ledd

Ved samme inntektsgrunnlag gir alle forsikringsvilkårene lik erstatning for skadelidte yngre enn 47 år. En skadelidt med inntekt 8 G vil hos Storebrand få 24 G enten han er 18 år eller 45 år. Dette avviker relativt sterkt fra alminnelig erstatningsrett, og virker lite rimelig. Ellers medfører kapitaliseringen at erstatningen blir høyere jo yngre skadelidte er – tapsperioden er lenger. Utvalget finner det derfor naturlig at erstatningen varierer i samsvar med alderen, også hvor skadelidte er yngre enn 47 år. Utvalget har foretatt en del regneeksempler og sammenligninger med oppgjør etter alminnelig erstatningsrett. På denne bakgrunn har utvalget kommet frem til at det er naturlig å ta utgangspunkt i inntekten ved 45 år for så å øke denne der skadelidte er yngre. Regneeksempler viser at hvis man tar utgangspunkt i erstatning ved 45 år, øker erstatningene relativt markert for hvert år skadelidte er yngre enn dette ned til en alder i området 30 og 35 år. Økningen avtar imidlertid fra 30 år og nedenfor. Dette har sammenheng med kapitaliseringen. Når det er tale om personer i 20-årene, vil det være såvidt langt igjen til pensjonsalderen at erstatning for ett år mer bare vil føre til en begrenset økning av erstatningssummen. Utvalget fore­slår derfor i bokstav c en økning ned til 35 år på 3,5 prosent pr. år. Er skadelidte yngre enn dette, foreslås en noe mindre økning, 2,5 prosent pr. år fra 35 år og nedenfor, jfr. bokstav d.

Utvalget har også også lagt en viss vekt på at yngre skadelidte senere i sin yrkeskarriere normalt ville ha oppnådd et høyere inntektsnivå. I og med at erstatningsberegningen tar utgangspunkt i inntekten på skadetidspunktet, jfr. første ledd, må dette hensynet komme inn ved fastsettelsene av tilleggssatsene.

Skadeserstatningsloven § 3-2a har egne regler for utmåling av erstatning til barn under 16 år. Personer som utsettes for en yrkesskade, vil normalt være eldre enn 16 år. I de sjeldne tilfellene hvor barn under 16 år pådrar seg en yrkesskade, bør disse likevel kunne kreve erstatning etter forskriften, jfr. merknadene til § 1 første ledd.

En sammenligning mellom nivåene etter barneerstatningsreglene og etter utkastet gir det inntrykk at utkastet ligger på et noe høyere erstatningsnivå. Det må imidlertid pekes på at en slik sammenligning ikke blir helt nøyaktig i og med at barneerstatningen tar utgangspunkt i medisinsk invaliditet mens utkastet bygger på den ervervsmessige invaliditetsgraden. Det må også tas hensyn til at erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2a, i alle fall når det gjelder fremtidig inntektstap, normalt vil bli utbetalt til dels lang tid før det tidspunkt tapet egentlig oppstår.

Alle forsikringsvilkårene har regler om reduksjon i erstatningene når skadelidte er eldre enn 46 år. Vilkårene er her identiske – erstatningen reduseres med 5 prosent for hvert år. Regneeksempler utvalget har gjennomført viser at dette er i noenlunde overensstemmelse med det som følger av alminnelig erstatningsrett. Utvalget har i bokstav b lagt samme løsning til grunn.

En regel om at erstatningene reduseres med 5 prosent for hvert år skadelidte er over 46 år, bygger på den forutsetning at skadelidte ikke vil være i arbeide utover pensjonsalderen. I en del tilfeller holder imidlertid ikke dette stikk. Det er vanskelig å forutsi noe nærmere om hvorvidt f.eks. en 60-åring ville vært i arbeidet utover 67 år. Og det legges sjelden til grunn i erstatningsoppgjør at en person på 60 år ville vært i arbeide ut over 67 år. Når skadelidte begynner å nærme seg 67 år, er det imidlertid ikke uvanlig at det legges til grunn at skadelidte ville arbeide utover 67 år. For å ta høyde for denne usikkerheten, foreslår utvalget at erstatningen ikke reduseres med mer enn 90 prosent. Det vil, noe forenklet, si at man regner med at alle over 65 år har to yrkesaktive år igjen.

Femte ledd

I flertallet av skadetilfeller taper skadelidte deler av sin ervervsevne. Det er bare den tapte ervervsevnen som skal erstattes. Etter den alminnelige erstatningsrett skal det da skje en forholdsmessig reduksjon av erstatningen der skadelidte har tapt deler av sin ervervsevne. Alle de fem forsikringsvilkårene utvalget har vurdert har bestemmelser om reduksjon i slike tilfeller. I femte ledd foreslår utvalget en slik reduksjonsregel.

Fastsettelsen av ervervsmessig uføregrad er tildels skjønnspreget. Den kan også ta lang tid. Erfaringer fra forsikringsselskapenes erstatningsoppgjør viser at denne fastsettelsen er en av de mest forsinkende faktorene. Utvalgets oppfatning er likevel at det også ved en standardisert erstatningsutmåling er nødvendig med en gradering av erstatningen i forhold til den ervervsmessige uføregraden, jfr. også kapittel III punkt 6.2. Derfor vil oppgjørene kunne trekke ut hvor skadens omfang ikke stabiliseres før etter noen tid.

I forbindelse med trygdemyndighetenes behandling av søknad om uføretrygd vil det bli fastsatt en ervervsmessig uføregrad, jfr. folketrygdloven § 8-5. I praksis vil denne uføregraden ofte bli lagt til grunn også i forbindelse med et erstatningsoppgjør. Det er imidlertid ikke noe i veien for at partene blir enig om en uføregrad som legges til grunn for erstatningsutmålingen. I så fall vil man kunne slippe å vente på trygdemyndighetenes avgjørelse. Det vil selvfølgelig være mulig, og etter utvalgets oppfatning også ønskelig, at dette gjøres ved erstatningsoppgjør etter forskriften i de tilfeller hvor trygdemyndighetenes avgjørelse trekker ut i tid. Det er for øvrig på det rene at trygdemyndighetenes avgjørelse ikke i noe tilfelle vil være bindende i forhold til erstatningsutmåling etter forskriften. Utvalget vil også peke på plikten til å utbetale forskudd etter forsikringsavtaleloven § 8-2 annet ledd.

Skadelidte kan allerede før skaden eller sykdommen ha hatt en redusert ervervsevne. I slike tilfeller vil femte ledd innebære at erstatningen skal beregnes i forhold til den del av ervervsevnen som er tapt ved den aktuelle skaden. Dette er i samsvar med vanlige prinsipper i erstatningsretten.

Sjette ledd

Det kan forekomme at personer med en høy ervervsmessig lnvaliditet likevel har en viss inntekt, f.eks. gjennom arbeld i en vernet bedrift. I et slikt tilfelle kan det virke urimelig at en person som allerede er 100 % ervervsmessig ufør, ikke i noen tilfelle skal ha krav på erstatning for tap av fremtidig inntekt. Utvalget foreslår derfor i sjette ledd en særregel for de tilfeller hvor skadelidte uavhengig av den aktuelle skaden er 50 % ervervsmessig ufør eller mer. Disse bør i alle tilfelle få erstattet det faktiske inntektstapet som er påført. I utkastet er dette foreslått gjennomført ved en henvisning til skadeserstatningsloven § 3-1.

Syvende ledd

Utvalget foreslår en nærmere regel om morarenter i forhold til erstatning for tap av fremtidig inntekt, jfr. kapittel III punkt 9.

I utkastet brukes for enkelhets skyld uttrykket forsikringsselskapet. Regelen skal likevel gjelde tilsvarende for staten og kommuner/fylkeskommuner som selvassurandører.

1.4.6 Til § 6 (Ménerstatning)

Når det gjelder denne erstatningsposten, er det relativt store variasjoner mellom selskapenes standardvilkår.

Kortfattet kan standardvilkårene fremstilles slik:

UNI

100 prosent medisinsk invaliditet gir 5 G. Ved lavere invaliditet er ménerstatningen forholds­messig mindre. 3 prosent tillegg for hvert år skadeelidte er under 35 maksimalt 45 prosent tillegg. Dette vil si at maksimalt tillegg gis til en skadelidt på 20 år.

Gjensidige

I utgangspunktet som UNI, men ved 100 prosent uførhet er erstatningen 7 G. Videre er det en reduksjon på 2,5 prosent for hvert år skadelidte er mer enn 47 år. Maksimal reduksjon er 50 prosent. Maksimal reduksjon vil bare opptre der skadelidte er 67 år.

Samvirke

Samme opplegg som UNI, men ved 100 prosent uførhet er erstatningen 6 G. Videre er det ikke noen økning om skadelidte er yngre enn 35 år.

Ved fastsettelsen av satser for ménerstatning er det naturlig å ta utgangspunkt i medisinsk uførhet. Utvalget har funnet det mest hensiktsmessig å dele inn tapene i grupper på samme måte som folketrygden gjør ved fastsettelse av yrkesskadeerstatning. Det tilsvarer opplegget som Storebrand har i sine vilkår.

Satsene i utkastet første ledd svarer nokså nær til Storbrand og Vestas vilkår. Utvalget har likevel funnet det nødvendig å foreta enkelte endringer for de høyere invaliditetsgradene. Utvalget foreslår også en egen sats for skader som er betydelig større enn skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100 %, de såkalte overinvalide. Dette er i samsvar med inndelingen for yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven § 11-8, jfr. forskrift 5. mai 1972.

Erstatningssatsene bygger på det utgangspunkt at skadelidte i tillegg til erstatningen også mottar yrkesskadeerstatning fra folketrygden. Denne ville kommet til fradrag ved en ordinær utmåling av ménerstatning etter skadeserstatningsloven.

Et utgangspunkt for beregningen av ménerstatning er yrkesskadeerstatningen tillagt en tredjedel, jfr. bl.a. Pallasdommen, Rt. 1977 s. 782. I og med at det i yrkesskadetilfellene også foreligger krav på yrkesskadeerstatning, kan man noe skjematisk si at det her bare er tredjedelen som skal erstattes. I forhold til dette kan utkastets satser synes høye. Det er imidlertid vesentlig i denne sammenheng at yrkesskadeerstatningen utbetales etter G på skadetidspunktet, mens ménerstatningen utmåles etter oppgjørstidspunktets G. Hvor utmålingen skjer en viss tid etter skadetidspunktet, reduserer dette betraktelig verdien av fradraget for yrkesskaderstatning.

Storebrand og Vesta gir ikke erstatning der den medisinske invaliditet er under 15 prosent. Dette er en praktisk regel som avskjærer en rekke små-krav. Etter skadeserstatningsloven § 3-2 er det et vilkår for ménerstatning at skaden er betydelig. Etter rettspraksis er det meget sjelden at det er tilkjent ménerstatning der den medisinske invaliditet er under 15 prosent. Hvis det ble ydet erstatning til alle med medisinsk invaliditet under 15 prosent, ville det innebære en kraftig overkompensasjon for langt de fleste. Utvalget foreslår derfor at det ikke ytes ménerstatning der den medisinske invaliditet er under 15 prosent.

Det kan forekomme at skadelidte også før yrkesskaden har en medisinsk invaliditetsgrad. Ved anvendelsen av tabellen i utkastet § 6 må man i slike tilfeller søke å komme frem til hvor stor andel av den totale invaliditeten som kan føres tilbake til yrkesskaden.

Forsikringsvilkårene, med unntak av Samvirke, reduserer ménerstatning når skadelidte er 47 år og eldre. Vilkårene bruker samme sats for reduksjon, 2,5 prosent pr år til 50 prosent. Utvalgets beregninger viser at denne reduksjonen er noe for stor. Utvalget foreslår derfor i annet ledd bokstavb en reduksjonssats på 2 %. Når prosentsatsen her er lavere enn ved tap av fremtidig inntekt, har det bl.a. sammenheng med at ménerstatning dreier seg om erstatning for resten av livet, mens tap av fremtidig inntekt bare skal dekke tapt inntekt frem til pensjonsalder. Det har også betydning at det ikke er tale om å beregne noen skatteulempe i forhold til ménerstatning.

Vesta, Gjensidige og UNI gir høyere erstatning for skadelidte som er yngre enn 35 år. Det er i overensstemmelse med alminnelig erstatningærett at yngre skadelidte får høyere ménerstatning. De tre vilkårene øker erstatningen med 3 prosent for hvert år skadelidte er yngre enn 35 år. Utvalget foreslår i annet ledd bokstav c en økning på 2 % pr. år for hvert år skadelidte er yngre enn 45 år.

Tredje ledd

Utvalget foreslår en nærmere regel om morarenter i forhold til ménerstatning, jfr. kapittel III punkt 9.

1.4.7 Til § 7 (Etteroppgjør ved endringer i ervervsmessig eller medisinsk invaliditet)

Etter alminnelig erstatningsrett er det adgang til å ta hensyn til faren for at en skade skal forverre seg, se Rt. 1976 s. 909, Lødrup s. 316-317, Nygaard s. 101 og 104 og Selmer s. 326 flg. Ved utarbeidelse av satsene i §§ 5 og 6 har utvalget ikke tatt hensyn til en slik katastroferisiko. Videre er det bare en meget beskjeden adgang til å fremme nye krav etter et avsluttet erstatningsoppgjør, se Lødrup s. 317 og Bratholm og Hov s. 427.

På denne bakgrunn er det etter utvalgets mening riktig å gi en uttrykkelig regel som åpner adgang til å foreta etteroppgjør der skaden forverrer seg. En slik utvidelse i forhold til gjeldende rett synes meget berettiget.

Erfaring tilsier også at mange skadelidte prøver å være i arbeide, men må gi seg etter et par år som følge av skaden eller sykdommen. Etter utvalgets mening bør ikke disse tape i erstatningsoppgjøret på at de har prøvd å være i arbeid.

For at det skal kunne skje et etteroppgjør, må det inntre en endring i ervervsmessig eller medisinsk invaliditet, se første ledd første punktum. Det er ikke nødvendig at skadelidte får en ny sykdom eller svekkelse som følge av sykdommen. Det er tilstrekkelig at invaliditetsgraden økes som følge av den opprinnelige skaden eller sykdommen. Men det må være en vesentlig endring i invaliditetsgraden. Skulle også små endringer i invaliditetsgrad medføre rett til etteroppgjør, ville fordelene med standardiserte oppgjør raskt falle bort. Videre er det et visst slingringsmonn i erstatningenes størrelse etter disse satsene. Utvalget ser det slik at det ved dette er tatt høyde for mindre forverringer. Endringen må være vesentlig. Utvalget har vurdert om det bør fastsettes en prosentsats her, men utvalget har kommet til at dette spørsmålet bør overlates til praksis. Utvalget vil imidlertid antyde at endringen bør være minst 20 prosent.

Også for etteroppgjør m.h.t. erstatning for fremtidige utgifter er det et vilkår at invaliditetsgraden er vesentlig endret. Det vil altså ikke være tilstrekkelig å vise til et forhøyet anslag for utgiftenes størrelse med mindre dette skyldes forhold som også medfører en forhøyet invaliditetsgrad.

Et vilkår for at etteroppgjør skal finne sted, er at forverringen skyldes skaden eller sykdommen. Ofte vil en forverring skyldes flere faktorer. Det er et vanskelig spørsmål i hvilken grad andre årsaker skal forhindre etteroppgjør. Etter utvalgets mening er det tilstrekkelig at skaden eller sykdommen er hovedårsaken. Men er den bare en liten del av årsaken, kvalifiserer den ikke til etteroppgjør. Her må en legge til grunn de alminnelige vilkår for årsakssammenheng.

Jo lenger tid som går, jo vanskeligere er det å fastslå hva som er årsaken til en forverring. Utvalget foreslår derfor at krav om etteroppgjør må fremsettes innen fem år etter at det første oppgjøret var avsluttet, se første ledd annetpunktum. Utgangspunktet for fristen er satt til det tidspunkt da skadelidte faktisk fikk utbetalt erstatningen. En slik frist kan virke hard. På den annen side vurderer utvalget det slik at det er nødvendig med en regel som avskjærer etteroppgjør i det uendelige. Ved vurdering av fristens lengde, må man ta hensyn til at den først begynner å løpe når det første oppgjøret er avsluttet. Er det en noe mer komplisert skade eller sykdom, vil det ofte ha tatt lang tid å få fastsatt uføregrad og gjennomført det første oppgjøret. Videre er utvalgets erfaring at de fleste forverringer som skyldes tidligere skade eller sykdom inntrer i løpet av to til tre år etter oppgjøret. Utvalget vil også nevne at adgangen til etteroppgjør etter gjeldende rett er betydelig strengere enn etter utvalgets forslag.

Etteroppgjør for erstatning for tap av fremtidig inntekt og ménerstatning skal finne sted etter reglene i annet ledd. Reglene legger opp til at det skal skje en ren korreksjon av det opprinnelige oppgjøret. Ved beregningen skal man finne hva skadelidte ville ha fått om den nye invaliditetsgraden opprinnelig hadde blitt lagt til grunn. Skadelidtes alder ved det opprinnelige oppgjøret legges til grunn ved beregningen av erstatning for fremtidig inntektstap. For ménerstatning legges som ellers alderen på konstateringstidspunktet til grunn, jfr. § 1 femte ledd annet punktum.

Man kunne tenke seg at man ved beregningen også benyttet grunnbeløpet på det opprinnelige utmålingstidspunktet.

Skadelidte må imidlertid sies å ha lidd et visst rentetap ved at deler av erstatningen først utbetales på et senere tidspunkt. Etter utvalgets oppfatning bør det gis kompensasjon for dette ved at det ved etteroppgjøret foretas en justering i forhold til mellomliggende endringer i grunnbeløpet. Den nærmere fremgangsmåte ved beregningen fremgår av følgende eksempel.

Eksempel:

Skadelidte er 45 år gammel og tjener ved ulykken 6 G i året. Oppgjøret skjer et år senere, og hun blir ansett som 50 prosent ervervsmessig og medisinsk invalid. Hun får 11 G i erstatning for tap i fremtidig erverv og 2 G i ménerstatning. To år etter oppgjøret er det klart at det er umulig for henne å utføre noe arbeide og den ervervsmessig invaliditet settes til 100. Den medisinske invaliditet står fast. Hadde den ervervsmessige invaliditeten blitt satt til 100 prosent ved det opprinnelige oppgjøret, ville hun da fått 22 G i erstatning for tap i fremtidig erverv. Nå skal hun få differansen, 11 G. I og med at alderen på oppgjørstidspunktet skal legges til grunn, vil det ikke bli gjort noe fradrag for alder etter § 5 fjerde ledd bokstav b.

Når man så er kommet frem til differansen, skal selve tilleggserstatningen beregnes etter grunnbeløpet på tidspunktet for det nye oppgjøret. Tilleggserstatningen vil i dette tilfellet dermed bli 11 x G på tidspunktet for etteroppgjøret.

1.4.8 Til § 8 (Erstatning til ektefelle eller samboer ved tap av forsørger)

Første ledd

Som påpekt i kap. III punkt 4.7, gjør det seg gjeldende særlig forhold ved utmåling av tap av forsørger. Disse taler i vesentlig grad for en standardisering av erstatningsutmålingen på dette området. Den nærmere fastsettelse av erstatningsnivået ved standardiserte regler er imidlertid vanskelig.

Alle forsikringsselskapene som har standardiseringsregler i vilkårene, gir en erstatning på 7 G til ektefelle eller samboer ved tap av forsørger. Det kan være tvilsomt hvordan dette ligger an sammenlignet med gjeldende rett. Tar man utgangspunkt i rettspraksis, er det et gjennomgående inntrykk at erstatningsutbetalinger ved tap av forsørger ligger på et nokså moderat nivå. I forhold til dette kan en standardisert erstatning på 7 G synes noenlunde riktig.

Det moderate erstatningsnivået har en viss sammenheng med at det ved utmåling etter skadeserstatningsloven § 3-4 annet ledd første punktum skal tas hensyn til gjenlevendes evne til å forsørge seg selv. Det er ikke bare spørsmål om gjenlevende faktisk er i arbeid selv, men også om vedkommende har mulighet til å gå ut i arbeid. Det skal her også legges vekt på gjenlevendes formuesstilling i sin alminnelighet. I enkelte tilfeller kan dette lede til at det ikke blir tilkjent noen erstatning i det hele tatt, se f.eks. Rt. 1950 s. 573 og RG 1980 s. 729.

Hvis man i stedet for å ta utgangspunkt i rettspraksis, ser på enkelte av de erstatningsoppgjør som har funnet sted etter store ulykker på grunnlag av minnelige ordninger, vil man få et helt annet inntrykk av nivået for erstatning for tap av forsørger. Det må være på det rene at utbetalingene i slik tilfeller klart har oversteget det som ville følge av alminnelig erstatningsregler.

Utvalget finner det klart at fastsettelsen av erstatningsnivået etter standardiserte regler ikke kan ta utgangspunkt i nivået ved slike større utenomrettslige oppgjør. De innebærer en vesentlig og etter utvalgets mening helt ugrunnet forskjellsbehandling overfor det store flertall som får en erstatning basert på det nivå som følger av norsk rett. På den annen side kan nok nivået i rettspraksis og i forsikringsvilkårene synes noe lavt i forhold til det økonomiske situasjonen en ektefelle eller samboer vil bli satt i ved et dødsfall. Utvalget foreslår derfor at erstatningsnivået heves noe i forhold til forsikringsvilkårene, og nivået som følger av gjeldende rett. Utvalget foreslår etter dette at erstatningen skal utgjøre 12 G for ektefelle eller samboer. Erstatning til barn bør, i likhet med det som er tilfelle etter forsikringsvilkårene, utmåles særskilt, jfr. utkastet § 9.

Utvalgets medlem Moen Borgerud deler ikke flertallets forslag om en standardisert erstatning på 12 G. Hun går inn for at erstatningen til ektefelle eller samboer ved tap av forsørger skal være 15 G og har følgende begrunnelse for dette:

«Utmåling av erstatning til etterlatte byr på langt flere usikkerhetsmomenter enn erstatningsutmålingen ved personskade. Det er således vanskelig å ha en sikker formening om hva som er full erstatning for det forsørgertap som er oppstått.

Utgangspunktet må være at de etterlatte så langt råd er skal kunne opprettholde den tilvante levestandard i det omfang denne var resultat av avdødes forsørgelse. Dette innebærer at grunnerstatningen ikke må settes for lavt. I dag er storparten av gjennomsnittsfamiliens utgifter knyttet til bolig. Boutgiftene vil være like store selv om et familiemedlem faller fra. Tilsvarende gjelder for en rekke andre faste utgifter.

Etter min vurdering bør grunnerstatningen settes til 15 G. Jeg viser i denne sammenheng til at ifølge overenskomstene for henholdsvis stats- og kommuneansatte, som tilsammen omfatter en betydelig andel av den yrkesaktive befolkning, utbetales det 15 G ved dødsfall som følge av yrkesskade.

Det er videre slik at en rekke bedrifter innen privat sektor har hatt forsikringsordninger som innebærer at etterlatte får et beløp i størrelsesorden 15 G.

Endelig vises til at de økonomiske konsekvensene av å øke erstatningen til 15 G er relativt små. Ifølge Arbeidstilsynets årsrapport for 1989 var det registrert 66 dødsulykker i arbeidslivet, hvorav 23 skjedde i jord- og skogbruk.»

Utvalget flertall vil i denne forbindelse peke på at erstatningen på 15 G til stats- og kommuneansatte også omfatter erstatning til andre enn ektefellen, f.eks barn.

Etter utkastet kommer erstatning til barn (§ 9) i tillegg til erstatning til ektefelle eller samboer.

Det kan reises spørsmål om ikke utmåling av erstatning for tap av forsørger bør knyttes nærmere til de individuelle forhold i det enkelte tilfelle. Etter utvalgets oppfatning ville lmidlertid en slik utmåling bli vesentlig mer komplisert uten at man dermed ville komme særlig nærmere et riktig resultat. Det er her vesentlig at det ikke ville være tilstrekkelig å ta hensyn til avdødes inntektsforhold. Man måtte også trekke inn spørsmålet om hvor mye av sin inntekt avdøde ville ha brukt på seg selv og hvilke muligheter de etterlatte har til selvforsørging. Utvalget er derfor kommet til at det vil være mest hensiktsmessig med en fast erstatningsats. Det kan her også pekes på at en fast sats i høy grad sikrer forutberegnelighet.

Annet ledd

Utvalget har funnet det nødvendig å presisere begrepene ektefelle og samboer i første ledd. De foreslåtte definisjonene bygger på tilsvarende regler i forsikringsvilkårene.

Definisjonen av ektefelle innebærer at hvis ektefellene er separert før dødsfallet, foreligger det ikke krav på erstatning etter første ledd. I så fall må det kreves erstatning etter alminnelige erstatningsregler, jfr. utkastet § 1 annet ledd bokstav a og merknadene til denne bestemmelsen. Det samme gjelder for en fraskilt som mottar bidrag.

Tredje ledd

I tredje ledd er det presisert at det er et vilkår for erstatning som samboer, at det ikke har foreligget forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap kunne inngås. I dette ligger bl.a. at dersom avdøde fortsatt var gift på dødsfallstidspunktet, vil en eventuell samboer ikke ha krav på erstatning etter første ledd. Det vil i denne forbindelse stille seg på samme måte ved separasjon. Vilkåret innebærer også at en person av samme kjønn ikke kan anses som samboer i forhold til bestemmelsen.

Det er i denne forbindelse vesentlig å peke på at definisjonene her bare får betydning i forhold til standardisert erstatning etter første ledd. Det kan også i andre tilfeller foreligge krav på erstatning for tap av forsørger. Dette vil avhenge av hvorvidt det faktisk foreligger forsørgelse, jfr. skadeserstatningsloven § 3-4 første ledd. Det samme gjelder f.eks. hvis foreldre krever erstatning i forbindelse med deres barns død. Hvis vilkårene for erstatning er oppfylt i slike tilfeller, må erstatningen utmåles etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven § 3-4, jfr. utkastet § 1 annet ledd bokstav a og merknadene til denne bestemmelsen.

Fjerde ledd

Storebrand, Samvirke og Vesta reduserer erstatningen med 5 prosent hvert år avdøde var eldre enn 47 år, dog får gjenlevende alltid én G. UNI og Gjensidige reduserer erstatningen bare der avdøde tidligere har vært ansatt hos arbeidsgiveren som dekker forsikringspremien, de reduserer ikke der skadelidte fortsatt var ansatt hos denne arbeidsgiveren ved dødsfallet.

Forsørgelse fra ektefelle eller samboer har størst betydning så lenge denne er i inntektsgivende arbeide. Utvalget finner det derfor naturlig med en nedtrapping for tilfellene der det var mindre enn 20 år igjen til avdøde ville blitt 67 år. Alle vilkårene reduserer erstatningen med 5 prosent for hvert år avdøde var over 47 år. Utvalget legger samme løsning til grunn i fjerde ledd.

Det kan være en viss forsørgelse fra ektefelle eller samboer også etter at denne er gått av med pensjon. Utvalget har tatt høyde for dette i utkastet fjerde ledd annet punktum ved at erstatningen maksimalt skal reduseres med 80 prosent. I denne begrensningen er det også tatt høyde for at noen av de avdøde ville ha vært i inntektsgivende arbeide utover pensjonsalderen.

Femte ledd

Alle de fem vilkårene erstatter kostnader til begravelse med 1/2 G. Utvalget finner dette rimelig, og foreslår samme løsning. Det presieres i utkastet utrykkelig at slik erstatning skal utbetales uavhengig av om avdøde etterlater seg personer som har krav på erstatning for tap av forsørger.

Sjette ledd

Utvalget foreslår i sjette ledd en regel om beregningen av morarente i forhold til erstatning for tap av forsørger, jfr kapittel III punkt 9.

I utkastet brukes for enkelhets skyld uttrykket forsikringsselskapet. Regelen skal likevel gjelde tilsvarende for staten og kommuner/fylkeskommuner som selvassurandører.

1.4.9 Til § 9 (Erstatning til barn ved tap av forsørger)

Første ledd

I alle de fem vilkårene avhenger erstatningen av barnets alder; jo yngre barnet er, dess lenger skal det forsørges, og jo høyere blir erstatningen. Erstatningene i vilkårene kan fremstilles slik:

I alle selskapene skal erstatningen beregnes særskilt for hvert barn. UNI gir 6,3 G til barn i dets første leveår, siden reduseres erstatningen med 0,3 G for hvert år. De andre selskapene har tabeller for fastsettelse, i gjengivelsen av tabellene er erstatning etter UNI's regler regnet ut.

Etter utvalgets mening er det UNI s regler med 6,3 G til et barn under ett år som samsvarer best med nivået etter alminnelig erstatningsrett. Utvalget har derfor tatt utgangspunkt i disse. For å få enklere størrelser, har utvalget avrundet til nærmeste halve G ved utarbeidelsen av reglene.

Utvalget har vurdert hvor gamle barna kan være og fortsatt få erstatning. Kjernen i spørsmålet er hvor langt den faktiske forsørgelse strekker seg. Etter barneloven § 53 første ledd strekker forsørgelsesplikten til barnet er 18 år. Dette utvides noe etter annet ledd. Der barnet tar videregående skole, vil i de fleste tilfeller foreldrene ha forsørgelsesplikt ut denne. De fleste er ferdige med videregående skole som 19-åring. Rettspraksis har i de fleste tilfeller lagt til grunn at barn får erstatning ut den videregående skolen. Utvalget legger også dette til grunn.

Annet ledd

Erstatning ved tap av forsørger skal etter skadeserstatningsloven § 3-4 annet ledd annet punktum fastsettes særskilt for hver som er berettiget til erstatning. Det er naturlig å presisere dette i denne paragrafen.

Tredje ledd

Erstatningen i tabellen i første ledd er basert på at barnet fortsatt har en forsørger. Avdøde kan imidlertid ha vært eneforsørger. I disse tilfellene må erstatningene være høyere. Det er lite rettspraksis på dette området. Utvalget har sett på de trygdeytelser et barn som har mistet begge foreldrene får og den praksis som finnes hos forslkringsselskapene. På denne bakgrunn har utvalget funnet at det er naturlig at erstatningene fordobles i disse tilfellene.

Fjerde ledd

Utvalget foreslår i fjerde ledd en regel om beregningen av morarente i forhold til erstatning for tap av forsørger, jfr. kapittel III punkt 9.

I utkastet brukes for enkelhets skyld uttrykket forsikringsselskapet. Regelen skal likevel gjelde tilsvarende for staten og kommuner/fylkeskommuner som selvassurandører.

1.4.10 Til § 10 (Yrkesskadeforsikringsnemnda)

I yrkesskadeforsikringsloven § 17 er Kongen gitt hjemmel for å gi regler om opprettelse av yrkesskadeforsikringsnemnd. Noen slik nemnd er foreløpig ikke opprettet.

Nemndspørsmålet er ikke nevnt i utvalgets mandat. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at det bør oppnevnes en yrkesskadenemnd. Derfor har utvalget valgt å komme med forslag til enkelte regler om en slik nemnd i utkastet § 10. Utvalget ser det slik at det på dette området er behov for et tvisteløsningsorgan ved siden av de alminnelige domstolene.

I praksis vil begge parter ofte kvie seg for å bringe en sak inn for domstolen. Dette kan ha flere årsaker. Det kan bl. a. pekes på at en domstolsbehandling vil være ressurskrevende for begge parter, og det vil også normalt gå nokså lang tid før en avgjørelse foreligger. Å bringe en sak inn for domstolen vil normalt også innebære en tilspissing av en konflikt.

En yrkesskadeforsikringsnemnd vil gi mulighet for en noe enklere og sannsynligvis en raskere behandling av tvister. Det kan vises til at det for frivillige forsikringsordninger allerede i stor utstrekning er utviklet nemndsordninger. For trygghetsforsikringene har de fleste selskapene skadenemnder med nøytrale medlemmer i tillegg til representanter for selskapene.

Første ledd gjelder sammensetningen av Yrkesskadeforsikringsnemnda. Etter utvalgets oppfatning vil det være hensiktsmessig med 5 medlemmer. Lederen bør være jurist og for øvrig fylle de krav som stilles til dommere, jfr. domstolloven § 53. Det er naturlig med representanter for arbeidstaker og arbeidsgiversiden. Utvalget foreslår at dette gjennomføres ved at oppnevning av to medlemmer skjer etter forslag fra LO og NHO. Også forsikringssiden bør være representert i nemnda. Et medlem bør derfor oppnevnes etter forslag fra Norges Forsikringsforbund.

Annet ledd regulerer nemndas kompetanse. Etter utvalgets oppfatning bør nemnda kunne behandle alle tvister mellom arbeidstakere og forsikringsgivere som gjelder krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Nemndas kompetanse bør ikke begrenses til å omfatte bare erstatningsutmåling. Dette innebærer bl.a. at også en tvist om det foreligger en yrkesskade vil kunne bringes inn for nemnda. En nemndsbehandling vil likevel ikke frita forsikringsselskapet fra å foreta utbetaling av de deler av et krav som ikke er omtvistet.

Tredje ledd gjelder yrkesskadeforsikringsnemndas sekretariat. I utgangspunktet bør sekretariatets oppgave være å forberede saker for nemnda. Etter utvalgets oppfatning bør det imidlertid også være en adgang for nemnda til å delegere avgjørelsesmyndighet til sekretariatet i den utstrekning dette skulle vise seg ønskelig. En slik løsning svarer til den ordning som er valgt for pasientskadenemnda.

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 17 kan det settes frist for å reise søksmål om yrkesskadenemndas avgjørelse. Etter utvalgets oppfatning bør denne fristen være 2 måneder, jfr. utkastet fjerde ledd. Dette samsvarer med den alminnelige ankefristen i tvistemålsloven § 360. Det vil ha liten hensikt med forliksmegling hvis en sak som har vært behandlet i nemnda, senere bringes inn for domstolene. Det bør derfor gjøres unntak fra kravet til forliksmegling i disse tilfellene, jfr. tvistemålsloven § 274 annet ledd.

Utvalget har i utkastet konsentrert seg om hovedreglene for en yrkesskadenemnd. Mer utfyllende regler bør gis av Justisdepartementet, jfr. femte ledd. Utvalget er kjent med at departementet arbeider med innføring av en legemiddelskadenemnd, jfr. produktansvarsloven § 3-9 første ledd. Det bør naturlig skje en samordning mellom dette arbeidet og innføring av en yrkesskadenemnd.

Utvalget har vurdert en særskilt regulering av skadelidtes adgang til å benytte seg av advokat i forbindelse med nemndsbehandling og i den forbindelse særlig i hvilken grad utgifter til slik bistand bør kunne kreves dekket av forsikringsselskapet. Utvalget har imidlertid kommet til at det ikke er grunn til foreslå særlige regler. Dette innebærer at skadelidte vil kunne få dekket nødvendige utgifter tll advokat i forbindelse med nemndsbehandllngen på samme måte som ved et ordinært oppgjør.

Utvalget har ikke foreslått regler om finansieringen av yrkesskadenemnda. Utvalget forutsetter at denne må bygge på avtale mellom Justisdepartementet og de berørte parter, det vil i første rekke si forsikringsselskapene.

1.4.11 Til § 11 (Ikrafttredelse)

I Ot. prp. nr. 77 (1989-90) har regjeringen fremmet et forslag om at folketrygdens utgifter ved yrkesskader skal refunderes gjennom yrkesskadeforsikringen. Dette er foreslått satt i kraft 1. januar 1991. Nærmere regler om gjennomføringen av refusjonsordningen er under utarbeidelse i et samarbeid mellom Sosialdepartementet og forsikringsselskapene. Under dette arbeidet har man basert seg på at det vil bli gjennomført standardisert utmåling etter yrkesskadeforsikringsloven fra l.januar 1991. Ut fra dette bør forskriften tre i kraft fra dette tidspunktet. Utvalget har for øvrig, som følge av det dermed foreligger et visst tidspress, funnet det nødvendig å fremskynde avgivelsen av innstillingen noe i forhold til det utvalget egentlig hadde sett som ønskelig.

I utgangspunktet får forskriften bare anvendelse på skader og sykdommer som er konstatert etter at forskriften er i kraft. Konstateringstidspunktet må i denne sammenheng fastsettes på samme måte som i forhold til yrkesskadeforsikringsloven § 21, jfr. Ot.prp. nr 44 (1988-89) s. 91.

For ordens skyld bør det likevel presiseres at det kan avtales at reglene i forskriften skal legges til grunn også for skader som er konstatert før ikrafttredelsen.

1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget

1.5.1 Erstatningsnivået

De standardiserte satsene i utkastet bygger i det alt vesentlige på nivået i alminnelig erstatningsrett. Forslaget vil således ikke gi grunnlag for noen generell økning av erstatningsutbetalingene fra forsikringsselskapene eller fra staten og kommuner/fylkeskommuner som selvassurandører.

Som påpekt i kapittel III punkt 6.1, vil en standardisering likevel, med mindre man aksepterer underkompensasjon for enkelte grupper, innebære at enkelte skadelidte vil få en viss overkompensasjon i forhold til det som ville følge av alminnelig erstatningsrett.

På ett punkt innebærer utvalgets forslag et klart avvik fra alminnelig erstatningsrett. Ved utmåling av erstatning for tap av fremtidig inntekt skal det tas utgangspunkt i et inntektsnivå på 7 G selv om skadelidtes faktiske inntekt ligger lavere enn dette, jfr. utkastet § 5 tredje ledd. Forslaget er nærmere begrunnet i merknadene til denne bestemmelsen. Som påpekt her, antar utvalget at avviket fra den alminnelige erstatningsrett bare i liten grad vil kunne få betydning i forhold til premienivået for yrkesskadeforsikring. Det er i denne forbindelse vesentlig at alle forsikringsselskapene som har standardiseringsregler i sine vilkår, allerede har et gulv på minimum 7 G.

Også utvalgets forslag til standardisert erstatning til ektefelle og samboer ved tap av forsørger kan synes å ligge i overkant av det som følger av alminnelig erstatningsrett. Dette gjelder i alle fall så lenge man sammenligner med erstatningsnivået slik dette kommer til uttrykk i trykt rettspraksis. Det er imidlertid på det rene at de aller fleste erstatningssaker avsluttes gjennom minnelige ordninger. Som påpekt i merknadene til utkastet § 9, har nivået ved enkelte erstatningsoppgjør etter større ulykker ligget vesentlig over erstatningsnivået i rettspraksis, og også betydelig høyere enn utvalgets forslag. Utvalgets inntrykk er at også nivået ved minnelige oppgjør i andre saker ligger noe høyere enn det som synes å følge av rettspraksis. Det kan også nevnes, selv om denne erstatningen ikke utelukkende skal gå til ektefelle eller samboer, at etterlatte etter statsansatte som omkommer som følge av en yrkesskade, allerede etter eksisterende regler i lønns­regulativets fellesbestemmelser har krav på en erstatning på 15 G.

På dette grunnlag er utvalgets oppfatning at forslaget om en standardisert erstatning på 12 G til ektefelle eller samboer ikke innebærer noen generell eller samlet hevning av erstatningsnivået. Dermed kan utvalget heller ikke se at forslaget vil få vesentlige følger for premienivået. Det er i denne forbindelse også av betydning at det her vil være tale om et begrenset antall erstatningstilfeller. Etter Arbeidstilsynets statistikk har antall dødsfall som følge av yrkesskader variert mellom 65 og 91 i årene 1981-89. Denne statistikken synes også å omfatte enkelte grupper som ikke faller inn under yrkesskadeforsikringsloven. F.eks. var 23 av dødsfallene i 1989 innen jord- og skogbruk, hvor det er stor andel av selvstendige næringsdrivende.

På enkelte punkter er utvalgets forslag til standardiserte erstatningsbeløp noe høyere enn etter de standardiseringsregler som i dag finnes i forsikringsvilkårene. Ett slikt punkt er erstatning for tap av forsørger. Det er imidlertid vesentlig å påpeke at dette ikke uten videre innebærer noen hevning av erstatningsnivået. Etter dagens ordning vil skadelidte kunne kreve erstatningen utmålt etter alminnelige regler i stedet for standardiseringsregler. På de punkter hvor utvalget har foreslått en hevning i forhold til vilkårenes satser, er dette, med et visst forbehold når det gjelder tap av forsørger, jfr. ovenfor, nettopp fordi utvalget antar at vilkårenes satser ligger for lavt i forhold til alminnelig erstatningsrett. En hevning i forhold til forsikringsvilkårene vil dermed ikke innebære en tilsvarende økning i erstatningsnivået.

1.5.2 Rasjonaliseringsgevinst som følge av standardisering

Siktemålet med en standardisering er at erstatningsberegningen i hvert enkelt tilfelle skal bli vesentlig enklere og raskere enn i dag, jfr bl.a. utvalgets vurderinger i kapittel III punkt 4. I dette vil det ligge en rasjonaliseringsgevinst for forsikringsselskapene og for selvassurandørene.

Også for de selskapene som allerede har standardiseringsregler i sine vilkår, vil det oppstå en slik gevinst. I dag er systemet tosporet ved at skadelidte også kan kreve erstatningen utmålt etter alminnelige erstatningsrettslige regler. I mange tilfeller vil dette føre til at partene, helt eller delvis, vil gjennomføre en individuell erstatningsberegning selv om utmåling til slutt blir basert på standardiseringsreglene. Etter utkastet vil erstatning alltid utmåles etter standardiserte regler.

I og med at det ikke er mulig med noen eksakt tallfesting av erstatningsnivået etter dagens regler, er det ikke mulig å foreta noen nøyaktig beregning av eventuelle merkostnader for forsikringsselskaper og selvassurandører som følge av utvalgets forslag til standardiseringsregler. Det er heller ikke mulig med noen eksakt tallfesting av de innsparinger som vil følge av de forenklinger som oppnås i saksbehandlingen. Utvalget antar likevel at den rasjonaliseringsgevinst som oppnås, i det minste vil oppveie en meget vesentlig del av eventuelle merkostnader som følge av høyere erstatningsutbetalinger.

1.5.3 Premienivået for yrkesskadeforsikring

Utvalget har ikke grunnlag for å anslå hvordan premienivået for yrkesskadeforsikringen vil utvikle seg i tiden fremover. Her vil en rekke forhold spille inn. Det vil utvilsomt først og fremst være innføringen av det objektive ansvar, omvendt bevisbyrde for årsakssammenhengen og obligatorisk forsikringsplikt for yrkesskadene fra 1. januar 1990 som her har betydning. En rekke nye skadetilfelle vil gjennom dette komme inn under forsikringsordningen. En avgjørende faktor vil her være hvor mange nye yrkesskader som anmeldes og arten av skadene. Usikkerheten her er særlig knyttet til utviklingen innen yrkessykdommene. Alle de nevnte forholdene er uten sammenheng med en eventuell innføring av standardisert erstatning.

En vesentlig økning av premiene vil dessuten komme hvis Stortinget slutter seg til forslaget i Ot.prp nr 77 (1989-90) om at det gjennom yrkesskadeforsikringen skal ytes refusjon til folketrygden for folketrygdens utgifter ved yrkesskader. Heller ikke dette har noen sammenheng med spørsmålet om standardisering.

De foreslåtte standardiseringsregler vil nødvendiggjøre endringer i forsikringsselskapenes produkter og produktsammensetning. I mange av de yrkesskadedekninger som tilbys i dag, er prisen fastsatt på basis av at arbeidsgiver samtidig også tegner andre forsikringer på arbeidstakerne som vil komme til fradrag i erstatningsoppgjøret under yrkesskadeserstatningen. Dette gjelder for eksempel kollektive pensjons-, gruppelivs- og ulykkesforsikringer. Slik standardiseringsreglene er foreslått av utvalget, vil ytelser under disse forsikringsordningene ikke komme til fradrag ved erstatningsutmålingen ved yrkesskader.

Isolert sett vil dette føre til en hevning av premien for yrkesskadeforsiking. Det vil imidlertid ikke være nødvendig for arbeidsgiveren å opprettholde en slik overlappende forsikringsdekning. Det må forventes at forsikringsselskapene vil tilpasse sine produkter til standardiseringsreglene. Ved å foreta endringer i sin øvrige forsikringsdekning, vil arbeidsgiveren kunne oppnå en kostnadsreduksjon tilsvarende hevningen av yrkesskadepremien. I prinsippet vil det hele således bli et tilnærmet nullspill. Bedrifter som fra før kun har sikret sine ansatte gjennom den obligatoriske yrkesskadeforsikringen, skulle ikke få premiøkning av betydning som følge av standardiserings­reglenes erstatningsnivå

Bortsett fra det som er nevnt ovenfor, er utvalgets flertall av den klare oppfatning at de standardiseringsreglene som er foreslått av utvalget, ikke, eller bare i beskjeden grad, kan begrunne endringer i premienivået. Utvalgets flertall deler således ikke den vurdering av forslagets virkning på premienivået som utvalgets medlem Vigen gir uttrykk for i sin særuttalelse i kapittel III punkt 10.

Utvalget vil også peke på at på noe lengre sikt vil en standardisering gi en kontroll over utviklingen av erstatningsnivået, slik at amerikanske tilstander unngås. Dette er positivt både fra et samfunnsmessig synspunkt og for det fremtidige premienivå for yrkesskadeforsikringen.

1.5.4 Særskilt om erstatning til statsansatte

Statsansatte har ved yrkesskade krav på erstatning etter lønnsregulativets fellesbestemmelser § 8. Denne erstatningen skal samordnes med erstatning etter lov om yrkesskadeerstatning, jfr. tilføyelse i § 8 nr.6 inntatt i forbindelse med tariffoppgjøret 1990.

Erstatning etter fellesbestemmelsene beregnes på lignende måte som i utkastet i forhold til folketrygdens grunnbeløp. Maksimal erstatning ved uførhet er 15 G. Ved dødsfall utbetales en erstatning på 15 G til ektefelle eller personer som for en vesentlig del ble forsørget av avdøde.

Det følger av dette at utvalgets forslag om erstatning til ektefelle eller samboer ved dødsfall ligger lavere enn det som allerede følger av fellesbestemmelsene. Her må det riktignok tas i betraktning at fellesbestemmelsene i motsetning til utkastet ikke har egne regler om erstatning til barn.

Når det gjelder erstatning for uførhet, vil skadelidte kunne ha krav på erstatning i tillegg til det som følger av fellesbestemmelsene. Dette innebærer imidlertid ikke noen endring i forhold til situasjonen ved en individuell erstatningsutmåling.

Standardiserte erstatningsregler etter yrkesskadeforsikringsloven vil innebære mulighet for en rasjonaliseringsgevinst ved at fellesbestemmelsene naturlig vil bli samordnet med disse. At det er naturlig med en samordning, er for øvrig kommet direkte til uttrykk ved at det i en protokolltilførsel i forbindelse med tariffoppgjøret 1990 er uttalt følgende i forhold til arbeidet med standardiserte regler etter yrkesskadeforsikringsloven og fellesbestemmelsene: Når arbeidet er ferdig vil partene i staten vurdere nødvendigheten av supplerende regler til avtalen.

1.5.5 Yrkesskadeforsikringsnemnd

Utvalget forutsetter at utgiftene i forbindelse med en yrkesskadenemnd i det alt vesentlige vil blir båret av forsikringsselskapene. Utvalget antar likevel at dette ikke vil ha vesentlige følger for selskapenes totale kostnader. Kostnadene i forbindelse med nemndsbehandling må i stor utstrekning antas å komme i stedet for kostnader som ville påløpt enten ved fort­satte forhandlinger med skadelidte eller ved en domstolsbehandling.

Utvalget forutsetter at opprettelsen av en yrkesskadeforsikringsnemnd i utgangspunktet ikke vil innebære kostnader for staten. I den utstrekning nemnda vil behandle erstatningskrav mot staten som arbeidsgiver, kan det likevel tenkes å påløpe visse kostnader. Disse må imidlertid på tilsvarende måte som for forsikringsselskapene i stor utstrekning kunne sees som kostnader som ville påløpt også ved andre former for tvisteløsning.

1.6 Utkast til Forskrift om regler for standardisert erstatning etter yrkeskadeforsikringsloven

Gitt med hjemmel i lov 16. juni 1989 nr 65 om yrkesskadeforsikring §§ 13 og 17.

§ 1 Innledning

1. Beregningen av erstatning etter lov 16.juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring skjer etter reglene i denne forskrift.

2. Erstatningen skal likevel beregnes etter de alminnelige reglene i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3 i følgende tilfeller:

   1. Erstatning for tap av forsørger til andre enn personer som omfattes av forskriften §§ 8 og 9.

   2. Erstatning for tap av fremtidig inntekt til skadelidte som p.g.a. særlige helsekrav e.l. i det yrket han/hun hadde før skaden eller sykdommen inntrådte, er påført et vesentlig fremtidig inntektstap som ikke kommer til uttrykk gjennom den ervervsmessige uføregraden.

3. Skadelidte som ikke fyller vilkårene for ytelser ved yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 11, kan kreve tilleggserstatning. Tilleggserstatningen skal fastsettes slik at skadelidte så langt det er mulig settes i samme stilling som om slike ytelser hadde vært tilstått.

4. Erstatningsberegningen skjer etter folketrygdens grunnbeløp (G) på oppgjørstidspunktet, jfr. lov om folketrygd 17. juni 1966 nr. 12 § 6-4.

5. Beregningen skal knyttes til skadelidtes alder ved tidspunktet for oppgjøret. I § 6 knyttes beregningen til alderen da skaden eller sykdommen ble konstatert etter lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring § 5 annet ledd tredje punktum. I § 8 legges alderen ved dødsfallet til grunn.

§ 2 Påførte utgifter

1. Påførte utgifter frem til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, jfr. skadeserstatningsloven § 3-1.

2. Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven fra en måned etter at krav om dekning av en bestemt utgift er sendt til forsikringsselskapet.

§ 3 Fremtidige utgifter

1. Engangserstatning for gjennomsnittlige fremtidige årlige utgifter fastsettes slik:

   Skadelidtes alder:

   under 35 år

   - 21 ganger årlige utgifter

   mellom 35 og 49 år

   - 19 ganger årlige utgifter

   mellom 50 og 59 år

   - 16 ganger årlige utgifter

   mellom 60 og 69 år

   - 14 ganger årlige utgifter

   over 70 år

   - 8 ganger årlige utgifter

2. Fremtidige engangsutgifter erstattes individuelt, jfr. skadeserstatningsloven § 3-1.

§ 4 Tapt inntekt

1. Tapt inntekt i tiden frem til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, jfr. skadeserstatningsloven § 3-1.

2. Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven i tillegg til erstatningsbeløpet. Renten beregnes særskilt for hvert kalender­år inntektstapet er oppstått med utgangspunkt 1. juli dette året. Rente løper likevel tidligst fra en måned etter at melding om skadetilfellet er sendt til forsikringsselskapet.

§ 5 Tap av fremtidig inntekt

1. Grunnlaget for beregningen av det fremtidiye inntektstapet er den pensjonsgivende inntekt, jfr. folketrygdloven § 6-4, i året før skaden eller sykdommen ble konstatert. Det tas ikke hensyn tll begrensning som nevnt i folketrygdloven § 6-4 femte ledd. Hvis skadelidtes antatte pensjonsgivende inntekt, uten skaden eller sykdommen, i året skaden eller sykdommen ble konstatert, gir et høyere grunnlag, legges denne til grunn. Tilsvarende gjelder hvis skadelidte i et senere inntektsår har oppnådd en pensjonsgivende inntekt som gir et høyere grunnlag.

2. Hvis det er særlige holdepunkter for å anta at grunnlaget for beregningen etter første ledd er vesentlig lavere enn det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden eller sykdommen, skal grunnlaget for beregningen justeres opp til dette nivået.

3. Grunnerstatningen fastsettes slik:

Fastsettelsen av inntektsgrunnlaget for beregningen skjer i forhold til G 1. januar i det inntektsåret inntekten er opptjent.

1. Erstatningsbeløpet ved 100 % ervervsmessig uførhet beregnes slik i forhold til grunnerstatningen:

   1. Er skadelidte 45 eller 46 år, svarer erstatningen til grunn­erstatningen.

   2. For hvert år skadelidte er over 46 år gjøres et fradrag som utgjør 5 % av grunnerstatningen. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 10 % av grunn­erstatningen.

   3. Er skadelidte 35-44 år, forhøyes erstatningen for hvert år han/hun er yngre enn 45 år med 3,5 prosent av grunnerstatningen.

   4. Er skadelidte 34 år eller yngre forhøyes erstatningen for hvert år han/hun er yngre enn 35 år med 2,5 prosent av grunnerstatningen. I tillegg forhøyes erstatningen med 35 prosent av grunnerstatningen.

2. Har skadelidte bare tapt deler av sin ervervsevne, reduseres erstatningen tilsvarende.

3. Var skadelidte uavhengig av den aktuelle skaden eller sykdommen 50 % ervervsmessig ufør eller mer, kan han kreve erstatningen utmålt etter skadeserstatningsloven § 3-1 hvis dette leder til høyere erstatning enn utmåling etter reglene her.

4. Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven fra en måned etter at forsikringsselskapet har fått eller burde ha skaffet seg kunnskap om Rikstrygdeverkets fastsettelse av ervervsmessig uføregrad. Hvis partene er enige om å legge en bestemt uføregrad til grunn, foreligger likevel krav på rente fra en måned etter at enighet foreligger.

§ 6 Ménerstatning

1. Grunnerstatningen fastsettes slik:

1. Ménerstatningen beregnes slik i forhold til grunnerstatningen:

   1. Er skadelidte 45 eller 46 år, svarer erstatningen til grunnerstatningen.

   2. For hvert år skadelidte er over 46 år gjøres et fradrag som utgjør 2 % av grunnerstatningen. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 50 % av grunnerstatningen.

   3. For hvert år skadelidte er yngre enn 45 år forhøyes erstatningen med 2 % av grunn­erstatningen.

2. Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven fra en måned etter at forsikringsselskapet har fått eller burde ha skaffet seg kunnskap om Rikstrygdeverkets fastsettelse av medisinsk uføregrad. Hvis partene er enige om å legge en bestemt uføregrad til grunn, foreligger likevel krav på rente fra en måned etter at enighet foreligger.

   § 7 Etteroppgjør ved endringer i ervervsmessig eller medisinsk invaliditet

   1. Er erstatningen fastsatt etter §§ 3,5 og 6 og skadelidtes ervervsmessige eller medisinske invaliditet som følge av ulykken endrer seg vesentlig, kan skadelidte kreve etteroppgjør. Krav om etteroppgjør må fremsettes innen fem år etter at oppgjøret var avsluttet.

   2. Ved etteroppgjør etter §§ 5 og 6 beregnes først differansen mellom erstatningen skadelidte fikk ved oppgjøret og den erstatningen skadelidte ville ha fått ved oppgjøret om den nye invaliditetsaraden var blitt lagt til grunn. Deretter beregnes tilleggserstatningen på grunnlag av G på det nye oppgjørstidspunktet.

   § 8 Erstatning til ektefelle eller samboer ved tap av forsørger

   1. Erstatning til ektefelle eller samboer for tap av forsørger er 12 G. (Utvalgets medlem Moen Borgerud foreslår 15 G)

   2. Erstatning til ektefelle etter første ledd utbetales ikke når det på dødsfallstidspunktet er avsagt dom for, eller gitt bevllling til separasjon eller skilsmisse. Dette gjelder selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig eller endelig.

   3. Som samboer etter første ledd regnes – person som avdøde har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret fremgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene – person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde. En person regnes likevel ikke som samboer dersom det på dødsfallstidspunktet forelå forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap kunne inngås.

   4. For hvert år avdøde var over 46 år reduseres erstatningen med 5 prosent. Dog reduseres den ikke med mer enn 80 prosent.

   5. Kostnader ved begravelsen erstattes med 1/2 G. Dette gjelder selv om avdøde ikke etterlater seg personer som har krav på erstatning for tap av forsørger.

   6. Den erstatningsberettigede har krav på morarenter etter morarenteloven fra en måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.

   § 9 Erstatning til barn ved tap av forsørger

   1. Erstatningen fastsettes slik:

   Tabell  

   Barnets alder da forsørgeren døde:	Erstatning:
   under 1 år	6,5 G
   1 år	6 G
   2 år	6 G
   3 år	5,5 G
   4 år	5 G
   5 år	5 G
   6 år	4,5 G
   7 år	4 G
   8 år	4 G
   9 år	3,5 G
   10 år	3,5 G
   11 år	3 G
   12 år	2,5 G
   13 år	2,5 G
   14 år	2 G
   15 år	2 G
   16 år	1,5 G
   17 år	1,5 G
   18 år	1 G
   19 år	1 G

3. Erstatningen beregnes særskilt for hvert barn.

4. Var avdøde eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning.

5. Den erstatningsberettigede har krav på morarenter etter morarenteloven fra en måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet .

§ 10 Yrkesskadeforsikringsnemnda

1. Yrkesskadeforsikringsnemda oppnevnes av Justisdepartementet. Nemnda skal ha fem medlemmer. Lederen av nemnda skal fylle vilkårene i domstolloven § 53 og § 54 annet ledd. Tre av medlemmene i nemnda skal oppnevnes etter forslag fra Landsorganisasjonen i Norge, Norges Forsikringsforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon. Videre skal det oppnevnes personlige varamedlemmer. Nemnda oppnevnes for 3 år, med adgang til gjenoppnevnelse.

2. Yrkesskadeforsikringsnemnda kan behandle tvister mellom arbeidstakere og forsikringsgivere når tvisten gjelder krav om erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring.

3. Yrkesskadeforsikringsnemnda skal ha et sekretariat. Sekretariatet oppnevnes av Justisdepartementet. Sekretariat forbereder saker for nemnda. Nemnda kan delegere avgjørelsesmyndighet til sekretariat. Blir erstatningskravet avgjort av sekretariatet, kan skadelidte klage til Yrkesskadeforsikringsnemnda.

4. Vedtak av Yrkesskadeforsikringsnemnda kan innen to måneder bringes inn for domstolene. Forliksmegling er ikke nødvendig, jfr. tvistemålsloven § 274 annet ledd.

5. Justisdepartementet gir nærmere regler om Yrkesskadeforsikringsnemndas virksomhet.

§ 11 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 1991.

Partene kan avtale at reglene i forskriften skal legges til grunn også for skader som er konstatert før ikrafttredelsen.