1 Sammendrag av innstillingen

Utvalgets oppgave er å legge til rette materialet for en nærmere vurdering av gjeldende regler om utmålingen av erstatningen ved personskader. Disse reglene omfatter både erstatning etter en skade og erstatning for tap av forsørger. Innstillingen omfatter alle de poster som refererer seg til det økonomiske tap som tapt inntekt og redusert inntektsevne (tap i fremtidig erverv), påførte utgifter og merutgifter i fremtiden. Også reglene om ménerstatning tas opp.

I kapittel 3 gis det en oversikt over noen grunnleggende problemstillinger, særlig om forholdet til trygde- og forsikringsutbetalinger, en del matematiske spørsmål av betydning for utmålingen og det gis en kort historisk oversikt over rettsutviklingen.

Kapittel 4 inneholder en fremstilling av gjeldende rett. Fremstillingen er gjort forholdsvis omfattende for at den skal gi et selvstendig grunnlag for å ta stilling til de vurderinger som Utvalget i kapittel 7 kommer med. For en grundigere innføring i rettsreglene vises til den juridiske litteratur.

Utgangspunktet er at skadelidte har krav på full erstatning for det individuelle tapet, og ved tap av forsørger det individuelle forsørgertapet. Ved personskadene vil variasjonene være store – fra de tilfelle skadelidte blir helt restituert, til de tilfelle hvor han får en varig medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet, som kan nå opp i 100%.

Ofte vil erstatningsutmålingen bli skjønnsmessig. Den fremtidige utviklingen kan være meget usikker. Det har derfor vært reist spørsmål om det er grunn til å standardisere utmålingen. For barn ble det innført slike regler i 1987 og utmålingen for yrkesskader er fra 1991 også standardisert. Et sentralt spørsmål for Utvalget er hensiktsmessigheten av standardiserte regler og en vurdering av de gjeldende standardregler.

Utvalget kommer bare i begrenset utstrekning inn på fremmed rett. Men i kapittel 5 blir det gitt en oversikt over særlig dansk rett, som etter 1984 har hatt regler som i stor grad standardiserer utmålingen.

I kapittel 6 gis det en del statistiske opplysninger om personskadenes omfang.

I kapittel 7 drøfter Utvalget behovet for reformer. Kapitlet innledes med en vurdering av hvor langt prinsippet om full erstatning kan sies å være gjennomført i norsk rett. Utvalget ser det slik at det ofte i etterhånd vil vise seg at den utbetalte erstatning ikke tilsvarer tapet. Enkelte regler er slik at de ikke bidrar til det.

Rammene for hva som er full erstatning er relativt vide. En standardisering eller objektivisering av en del av de faktorer som må avklares i forbindelse med erstatningsutmålingen, bryter etter Utvalgets oppfatning ikke med målsettingen om full erstatning og vil heller ikke bety noe avgjørende for det generelle erstatningsnivået. Det er enighet innen Utvalget om at utmålingen i det vesentlige må være individuell og tilstrebe full erstatning for det reelle tap.

Utvalget anbefaler at det blir overveiet å la reglene i yrkesskadeforskriften – med visse endringer – bli lagt til grunn for erstatningsutmålingen i sin alminnelighet. Utvalget ser liten grunn til å ha ulike utmålingsregler etter som det foreligger en yrkesskade eller en annen personskade.

Yrkesskademodellen i sin nåværende form er neppe egnet som et generelt regelsett. Det er meningsforskjell innen Utvalget om hvorledes disse regler nærmere bør utformes.

Utvalgets flertall foreslår også endringer i de gjeldende regler i yrkesskadeforskriften slik at disse harmoniseres med utmålingsreglene for øvrig. Forslagene gjelder for øvrig uavhengig av om man foretar endringer i den alminnelige erstatningsrett.

Utvalget foreslår visse endringer i gjeldende regler for standarderstatning til barn.

Utvalget er av den oppfatning at det – med noen unntak – bør utredes nærmere om det bør innføres terminerstatning for de alvorligere skadetilfellene.

Utvalget foreslår at det ved lov blir fastsatt regler om når et avsluttet oppgjør kan kreves revurdert hvis forholdene endrer seg vesentlig.

Utvalget har funnet det nødvendig å fremheve de problemer som knytter seg til den rent medisinske vurdering av personskader, det vil særlig si til vurderingen av spørsmål om årsakssammenheng samt fastsettelse av eventuell medisinsk invaliditet. Dette gjelder særlig ved nakkeskader, men også ved andre personskader. Ulik vurdering blant leger når det gjelder disse spørsmål bidrar til å skape uenighet mellom partene om valg av sakkyndige både i og utenfor domstolene. Etter Utvalgets oppfatning bør det vurderes å opprette et organ som etter begjæring fra en eller begge parter gis kompetanse til å avgi rådgivende uttalelser om medisinske spørsmål i personskadesaker. Man har liten nytte av reformer knyttet til erstatningsutmålingen dersom man ikke samtidig løser disse problemene.

I kapittel 8 oppsummerer Utvalget de sentrale spørsmål som bør vurderes ved en eventuell revisjon av utmålingsreglene.

I kapittel 9 redegjøres for de administrative og økonomiske konsekvenser av Utvalgets forslag.

Utvalget har en rekke steder henvist til erstatningsutmåling i eldre rettspraksis. For å kunne sammenligne utmålingene er beløpene justert i samsvar med Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks til 1993-kroner som er angitt i parentes. Konsumprisindeksen følger som vedlegg IV til innstillingen.