8 Utvalgets oppsummering – oversikt over hvilke spørsmål som bør vurderes
Utvalget vil i dette kapittel avslutningsvis knytte noen bemerkninger til de enkelte punker i mandatet, jfr. kap. 2, og oppsummere de spørsmål Utvalget mener bør vurderes nærmere.
8.1 Om mulighetene for å redusere de skjønnsmessige elementene ved erstatningsutmålingen og å klargjøre rettstilstanden med hensyn til spørsmål som stadig er gjenstand for domstolsbehandling
Utvalgets utgangspunkt er at det grunnleggende prinsipp om full erstatning for det individuelle tap fortsatt bør være målsettingen ved erstatningsutmålingen. Med full erstatning forstår Utvalget det erstatningsnivå som norsk rett i dag ligger på, slik erstatningen utmåles etter de prinsipper som rettspraksis har utviklet med utgangspunkt i skl. § 3-1.
Etter Utvalgets mening er det mulig å forenkle den prosess som leder frem til erstatningsfastsettelsen og derved redusere en del skjønnsmessige elementer uten at prinsippet om full erstatning i vesentlig grad blir forlatt. Om fordelene og ulempene med standardisering vises til oppsummeringen i pkt. 7.4.1. En slik forenkling vil eliminere en del spørsmål som de siste årene har vært gjenstand for tvister. Her skal imidlertid bemerkes at disse i en viss grad er avklaret ved høyesterettsdommene fra 1993. Tvister vil man fortsatt ha så lenge man opprettholder den individuelle utmåling som utgangspunkt.
Utvalgets syn er at det skal tungtveiende grunner til for å opprettholde dagens ordning hvoretter utmålingen er forskjellig etter som det foreligger en yrkesskade eller en annen personskade, f.eks. en trafikkskade. En standardisering av utmålingen i den alminnelige erstatningsrett etter modell av yrkesskadeforskriften vil skape bedre sammenheng mellom de enkelte regelsett, det vil si den alminnelige erstatningsrett, barneerstatningen og yrkesskadereglene.
Hvis man finner at yrkesskadeforskriften hviler på prinsipper som – selv med visse endringer – ikke er akseptable for utmålingen utenfor dette området, bør det nærmere vurderes hvorfor det er grunn til å ha forskjellige regler.
8.2 Utvalgets prinsipale syn
8.2.1 Generelt
Utvalgets prinsipale syn er at det bør vurderes å innføre regler for beregning av erstatning for personskader i den alminnelige erstatningsrett etter modell av yrkesskadeforskriften. Dette gjelder for samtlige erstatningsposter. Det vises til pkt. 7.4.4.
Det er innen Utvalget delte meninger om hvorledes en ny standardisert modell nærmere bør utformes, men man er enig om at yrkesskademodellen i sin nåværende form under enhver omstendighet ikke er velegnet som et generelt regelsett.
Dersom det er aktuelt å innføre en standardisert modell for erstatningsretten generelt, må det forut for dette foretas grundige beregninger slik at man finner frem til matematiske faktorer som i størst mulig utstrekning ivaretar prinsippet om full og individuell erstatning og samtidig sikrer et erstatningsnivå i samsvar med gjeldende rett. Etter flertallets oppfatning er yrkesskademodellen i så måte ikke tilfredsstillende.
Utvalget vil i det følgende kort oppsummere sine synspunkter først når det gjelder utmålingen av det fremtidige inntektstap og dernest for de øvrige tapsposter.
8.2.2 Fremtidig inntektstap
Etter Utvalgets syn må for voksne skadelidte utgangspunktet fortsatt være en individuell vurdering av skadelidtes inntektsmuligheter med og uten skaden. Det er hensiktsmessig å ta utgangspunkt i skadelidtes pensjonsgivende inntekt i året før skaden slik også yrkesskadeforskriften gjør. Det må imidlertid gjøres tilpasninger for de som ikke har slik inntekt, eller som har en inntekt dette året som ikk er representativ. Det bør utarbeides alternative skalaer for de som har tjenestepensjon. Ved innføringen av en standardiseringsmodell i den alminnelige erstatningsrett bør det i større grad foretas differensiering ut fra individuelle forhold enn det yrkesskadeforskriften gjør.
Utvalgets flertall er videre av den oppfatning at forskriftens bestemmelse om et nedre inntektsminimum på 7 G (som utgjør 266 560 kroner pr. 1. mai 1994) er for høyt som en alminnelig regel. Flertallet antyder 4 G som et passende nivå. Det vises til pkt. 7.5.7. Mindretallet mener yrkesskadeforskriftens nivå skal opprettholdes som et utgangspunkt også i den alminnelige erstatningsrett.
Utvalget mener videre at forskriftens bestemmelse om et øvre maksimum på 10 G (for tiden 380 800 kroner) er for lavt som alminnelig regel og antyder et tak på anslagsvis 15 G (for tiden 571 200 kroner).
8.2.3 De øvrige tapsposter
Både for fremtidige utgifter, erstatning for tap av forsørger samt ménerstatning er i prinsippet yrkesskadeforskriftens regler anvendelige også i den alminnelige erstatningsrett. Nødvendige beregningsmessige utvidelser og tilpasninger må imidlertid foretas. Lidt inntektstap og påførte utgifter erstattes individuelt også etter yrkesskadeforskriften.
8.3 Utvalgets subsidiære syn
8.3.1 Generelt
Dersom det ikke er aktuelt å innføre en standardisert modell etter modell av yrkesskadeforskriften, har Utvalget subsidiært drøftet om det likevel kan være aktuelt å vurdere å standardisere enkelte elementer i erstatningsutmålingen forsåvidt gjelder de enkelte tapsposter. Det vises til drøftelsene i pkt. 7.5 til 7.10.
8.3.2 Fremtidig inntektstap
Utvalget viser her til pkt. 7.5. Etter Utvalgets syn bør det uansett vurderes å standardisere følgende faktorer:
kapitaliseringsrenten, se pkt. 7.5.2.
antall år inntektstapet skal beregnes for, se pkt. 7.5.3.
skattepåslaget, se pkt. 7.5.4.
Disse enkeltelementer vil etter flertallets syn kunne samordnes i en tabell. Beregnes f.eks. inntektstapet frem til 67 år, renten settes til 5% og skattepåslaget til 25%, vil erstatningsbeløpet på en enkel måte være gitt når det årlige nettotap er bestemt. En slik løsning innebærer at rentefoten elimineres som diskusjonstema og vurderinger omkring den individuelle plasseringsplikt faller bort. Et mindretall vil ikke foreslå standardisering av skatteulempen.
Ved beregningen av nettotapet kan det også være aktuelt å sette et tak og et gulv på den inntekt som er relevant ved erstatningsutmålingen, jfr. pkt. 7.5.6 og 7.5.7.
8.3.3 Lidt inntektstap
Det vises til pkt. 7.6. Utvalget redegjør her for alternativer til gjeldende rett, men anbefaler ingen konkrete endringer.
8.3.4 Utgifter
Det vises til pkt. 7.7. Her drøftes alternative standardiseringsmodeller som bør vurderes nærmere. Særlig for fremtidige utgifter vil standardisering kunne være avklarende og ønskelig. Under enhver omstendighet bør det som for fremtidig inntektstap vurders å standardisere kapitaliseringsrenten og skattepåslaget. Utvalget peker dessuten på at en nærmere avgrensing av hvilke utgifter som er erstatningsmessige i vesentlig grad vil kunne forenkle erstatningsutmålingen og redusere uenighetene om denne tapspost. Utvalget reiser spørsmålet om ikke nødvendighetskriteriet i erstatningsretten bør tilsvare det som folketrygdens ytelser bygger på. Hvilke fremtidige utgifter som må anses kompensert gjennom ménerstatning skaper også ofte tvil.
8.3.5 Kan-regelen i skl. § 3-1, tredje ledd i.f
Det vises til pkt. 7.8. En opphevelse av denne regel vil også eliminere et tvistespørsmål av en viss betydning, men det er uenighet innen Utvalget om en slik opphevelse vil være riktig. Flertallet foreslår kan-regelen opprettholdt og standardisert. Et mindretall foreslår regelen opphevet.
8.3.6 Erstatning for tap av forsørger
Det vises til pkt. 7.9. Det er innen Utvalget meningsforskjell om erstatningen her bør standardiseres. Flertallet foreslår denne erstatningsposten under enhver omstendighet standardisert ut fra yrkesskadeforskriftens sats på 15 G (for tiden 571 200 kroner). Mindretallet vil ikke anbefale standardisering av forsørgertapet. Uansett mener mindretallet dessuten nivået burde ligge betydelig lavere, for eksempel på 5 G (for tiden 190 400 kroner) for alle og det reelle forsørgertap for de som kan dokumentere høyere tap etter dagens regler.
8.3.7 Ménerstatning
Det vises til pkt. 7.10. Dersom ikke yrkesskadeforskriften innføres som generell modell, vil ikke Utvalget foreslå særskilt standardisering av ménerstatningen. Gjeldende rett synes å fungere tilfredsstillende. Det er noe uenighet innen Utvalget om hvorvidt de såkalte diffuse lidelser ofte gir en for lav medisinsk invaliditet og derved for liten ménerstatning.
8.4 Erfaringene med reglene om standarderstatning til barn
Utvalget viser her til drøftelsen i pkt. 7.11. Utvalgets flertall konkluderer med at reglene om standaridsert erstatning til barn bør opprettholdes, men med visse endringer. Flertallet foreslår at det vurderes om
om satsen bør økes til 45 G,
beløpet bør neddiskonteres etter barnets alder,
det bør gis adgang til individuell vurdering hvor det er vesentlig forskjell mellom den medisinske invaliditet og den ervervsmessige uførhet,
det bør innføres terminerstatning frem til barnet fyller 18 år.
I tillegg bør det klargjøres hvilket tidspunkt grunnbeløpet skal knyttes til. De rentespørsmål som oppstår bør også vurderes.
8.5 Erfaringene med yrkesskadeforskriften av 1990
Utvalget viser til drøftelsen i pkt. 7.12 og 7.13.
Utvalget har delt seg i flere fraksjoner når det gjelder spørsmålet om endringer i enkelte bestemmelser i forskriften, men er for øvrig enig om at forskriften som modell bør beholdes.
Flertallet mener erstatningsnivået i yrkesskadeforskriften bør være det samme som nivået i den alminnelige erstatningsrett, jfr. pkt. 8.2.2 ovenfor. Flertallet mener forskriftens nedre inntektsminimum på 7 G er for høyt og foreslår dette satt til 4 G. Mindretallet mener yrkesskadeforskriftens nåværende minimumsnivå bør opprettholdes.
Utvalget mener videre at forskriftens bestemmelse om et øvre maksimum på 10 G er for lavt og foreslår dette hevet til 15 G.
Flertallet mener det bør gjøres fradrag krone for krone for pensjonsytelser i arbeidsforhold. Flertallet mener videre at det her som i den vanlige erstatningsrett bør gjøres fradrag for forsikringsytelser betalt av den erstatningsansvarlige med mindre annet er avtalt og kan-fradrag for andre forsikringer. Fradragene kan imidlertid standardiseres. Et mindretall mener at det ikke bør gjøres fradrag for pensjonsytelser eller forsikringer, mens et annet mindretall mener det bør gjøres fradrag for pensjonsytelser i arbeidsforhold.
8.6 Om dagens saksbehandlingsregler fungerer tilfredsstillende
Utvalget viser her til drøftelsen i pkt. 7.15. Såvidt Utvalget kan konstatere, har det ikke på prinsipielt grunnlag vært reist kritikk mot forsikringsselskapenes behandling av personskadesaker. At det her kan skje forbedringer og at det i enkelttilfelle kan være grunnlag for kritikk, betyr ikke at Utvalget finner grunn til å foreslå endringer på dette punkt.
Utvalget mener imidlertid det bør overveies å opprette et organ som etter anmodning fra en eller begge parter gis kompetanse til å avgi rådgivende uttalelser om medisinske spørsmål, herunder spørsmål om årsakssammenheng og eventuell medisinsk invaliditet. Det vises til pkt. 7.4.3.
8.7 Om terminytelser i større grad bør være et alternativ til kapitalerstatninger
Det vises til drøftelsen i pkt. 7.16. Som det her fremgår kan Utvalget ikke se at de betraktninger som ble gjort gjeldende ved forberedelsen av skl. kap. 3 fortsatt har gyldighet. Utvalget kan imidlertid ikke se det er aktuelt å innføre terminytelser for alle personskader med et fremtidstap. Terminytelser bør i tilfelle reserveres for de mer alvorlige skadetilfelle f.eks. ved uførhet over 50%, kanskje opp mot 75-100% og hvor tapet er av en viss størrelsesorden. Et alternativ til terminytelser ved de alvorlige skadetilfellene, er å åpne for større adgang til å velge mellom engangserstatning og terminerstatning. Innføring av terminytelser forutsetter uansett at skattespørsmålet blir løst på en måte som ikke medfører en forhøyelse av erstatningsbeløpene.
8.8 Om behovet for endringer i reglene om revurdering av et oppgjør
Utvalget viser til drøftelsen i pkt. 7.17 hvor det konkluderes med at det er behov for å lovfeste regler om revurdering av et oppgjør, eventuelt etter mønster av yrkesskadeforskriftens § 5-1.
8.9 Om utviklingen i erstatningsnivået
De samlede utbetalinger for personskader har øket i en periode. Dette skyldes dels et bredere ansvarsgrunnlag, særlig gjennom utviklingen av dekningsområdet for yrkesskadene og pasientskadene, dels at nakkeslengskadene nå har fått et så betydelig omfang.
Etter Utvalgets syn har ikke erstatningsnivået i de enkelte saker vist noen stigende tendens når det gjelder erstatningen for inntektstap, forsørgertap og ménerstatning.
Når det gjelder erstatning for fremtidige utgifter er dette annerledes, idet utgifter som det tidligere ikke ble krevet erstatning for, eller erstatning bare i begrenset omfang, nå kreves erstattet i større omfang. Med Høyesteretts krav i Skolandsaken til de vilkår som må settes for å få dekket en utgift, antar Utvalget at situasjonen her vil stabilisere seg. Det er likevel grunn til å følge utviklingen, idet en del av de krav som reises aktualiserer behovet for en prinsipiell drøftelse av erstatningspliktens grenser.
Utvalget finner på denne bakgrunn ikke at det er tilrådelig eller nødvendig med inngrep av politisk karakter for å endre utviklingen med hensyn til erstatningsnivået ved personskader. Med de mulighetene for standardisering/forenkling som Utvalget har trukket frem, kan man langt på vei nå de målsettinger man måtte stille seg på det området. Det er Utvalgets syn at det fremdeles bør være domstolene som avgjør de konkrete tvister som måtte oppstå.
På ett punkt er det derimot grunnlag for politiske vurderinger av prinsipiell karakter. Hvis kapitaliseringsrenten fastsettes av Kongen, vil de politiske myndigheter til enhver tid kunne påvirke det generelle erstatningsnivået og på prinsipielt grunnlag vurdere om dette nivået tilfredsstiller de målsettinger man måtte ha om f.eks. full erstatning og hvor langt erstatningen skal inflasjonssikres. Med dette muliggjøres også en alminnelig diskusjon av det alminnelige erstatningsnivået.