4 Gjeldende rett

4.1 Skl. § 3-1: Full erstatning for det individuelle ­økonomiske tapet

4.1.1 Utgangspunktene

Etter gjeldende rett skal som nevnt skadelidte ha full erstatning for det økonomiske tapet han eller hun er påført ved skaden. Dette gjelder alle de fire tapsposter – lidt tap, påførte utgifter, tapt ervervsevne og merutgifter i fremtiden. Skadelidte skal stilles i den økonomiske stilling vedkommende ville vært om skaden ikke hadde inntruffet.

Det er særlig det fremtidige inntektstapet og de fremtidige utgifter som volder problemer ved erstatningsutmålingen på grunn av den usikkerhet som alltid vil være til stede når man skal ta standpunkt til forhold som ligger fremover i tid. Utmålingen av erstatning for lidt inntektstap og påførte utgifter vil derfor være enklere, men også for disse postene kan problemer oppstå. Ikke minst gjelder dette dersom det skal utmåles erstatning for lidt tap over en lengre periode. I likhet med fremtidig inntektstap må det dessuten for det lidte inntektstapet tas standpunkt til hvilken inntekt skadelidte antas å ville hatt uten skaden. Inntektsutviklingen med skaden frem til oppgjørstidspunktet vil derimot som regel være klar. Når det gjelder utgifter, vil de lidte utgiftene lettere kunne la seg dokumentere enn de fremtidige. Spørsmål om en utgift overhodet er dekningsmessig, vil derimot kunne oppstå både for lidte og fremtidige utgifter.

Når det gjelder tapet i fremtidig erverv, dvs. den tapte inntektsevnen, er oppgaven i første rekke å finne frem til to hypotetiske økonomiske karrieremønstre. Først må det klarlegges hvilke inntekter skadelidte ville hatt uten skaden, normalt frem til pensjonsalderen. Deretter må det tas standpunkt hvilke inntekter skadelidte vil ha med skaden. Differansen mellom disse karrieremønstre utgjør det tapet som er gjenstand for erstatning. Ved vurderingen av hva skadelidte vil tjene med skaden, skal det skje en objektiv vurdering, idet det etter skl. § 3-1 annet ledd skal legges vekt på skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning praksis, alder og muligheter for omskolering. Noe særlig nytt representerte ikke dette, idet disse momentene allerede var nedfelt i rettspraksis.

Den som skal fastsette erstatningen må følgelig ta standpunkt til faktorer som er usikre, se nærmere pkt. 4.1.4.4. Det er i dag vanlig å beregne årstapet etter den såkalte netto-metoden, dvs. at den skatt skadelidte skal betale etter begge karrieremønstre kommer til fradrag. I fradrag ved beregningen av den antatte inntekt kommer ikke bare skadelidtes arbeidsinntekter inn i bildet, men også de trygdeytelser m.v. som skal trekkes fra krone for krone, se nedenfor pkt. 4.1.4.5.

Det årlige tap man etter dette kommer frem til, må omregnes til et engangsbeløp. Valget av kapitaliseringsfaktor – som fremkommer av særskilte tabeller – er betinget av hvor mange år den tapte inntekt ville kommet inn, og en rentefot, se nærmere nedenfor pkt. 4.1.4.4. Engangsbeløpet må imidlertid justeres opp fordi det er gjenstand for formuesbeskatning, og avkastningen for inntektsskatt (etter dagens satser en flat skatt på 28 %). Også her er det den nettoen som står til skadelidtes disposisjon som er av betydning. Dette tillegg for den såkalte skatteulempen har i praksis reist betydelige problemer, som imidlertid ved dommene fra 1993 i stor utstrekning er avklart.

Skadelidte skal videre ha full erstatning for de merutgifter han i fremtiden vil få på grunn av skaden. Her oppstår det imidlertid en rekke avgrensingsspørsmål, som ofte skaper tvist. Det er særlig rammen for hvilke utgifter som antas å være nødvendige følger av skaden og hvor langt en alvorlig skadelidt skal ha dekket utgifter til stell og pleie utenfor institusjon, som det er uenighet om. Hertil kommer at det er vanskelig å avgrense hvilke utgiftsposter som ménerstatningen skal dekke, og hvilke som skal dekkes på selvstendig grunnlag. En viss avklaring skjedde her ved Skolandommen.

Ved alle erstatningsposter skal det gjøres fradrag for sparte utgifter og de økonomiske fordeler ellers som skadelidte har etter skaden, jfr. Rt. 1968 s. 278 og Rt. 1981 s. 138. Dette synet ble ytterligere bekreftet ved dommene fra 1993. I praksis oppstår det ikke sjelden tvist om hvilke sparte utgifter som her er relevante, idet de øker skadelidtes disponible inntekt og vil derfor bidra til å redusere erstatningen. Hvor skadelidte er ervervsmessig ufør, er poster som bortfall av reiseutgifter til og fra arbeid og fagforeningskontingent eksempler på slike utgiftsposter. Hvor skadelidte hevder at han ved å ta en langtidsutdannelse ville fått høye inntekter på grunn av utdannelsen, oppstår spørsmålet om han da ville hatt studielån og omfanget av det, og i tilfelle hvilken innflytelse det skal ha på erstatningsberegningen at skadelidte etter skaden ikke vil oppta et slikt lån.

Når erstatningen skal kompensere det individuelle økonomiske tapet, er det ikke skaden som sådan som har interesse. Det er skadens betydning for den enkelte skadelidtes inntektsevne det er oppgaven å finne frem til. Den samme skade vil derfor normalt medføre høyst ulike erstatninger – snekkeren som mister høyre hånd vil nok få en betydelig høyere erstatning enn advokaten som lider samme skjebne. Å knytte erstatningen til skaden og ikke til skade følgene, vil derfor i mange tilfelle gi vilkårlige resultater.

Hvor skadelidte arbeidet i hjemmet – den typiske husmorsituasjonen – har det lenge vært erkjent i rettspraksis at bortfallet av eller den reduserte evne til å utføre dette arbeidet, representerte et tap i fremtidig erverv. Nå er dette lovfestet i skl. § 3-1 tredje ledd.

I de følgende punkter vil Utvalget gå gjennom de regler som gjelder for de ulike tapspostene, og de praktiske problemer som reiser seg ved fastsettelsen av erstatningen.

4.1.2 Lidt inntektstap

Inn under uttrykket lidt skade i skl. § 3-1 første ledd kommer for det første det lidte inntektstapet. Det er tapet i tidsrommet mellom skaden og oppgjørstidspunktet eller domstidspunktet.

Var skadelidte i arbeid på skadetidspunktet, vil det for korte tapsperioder ikke oppstå spesielle problemer å beregne tapet. Som oftest er skadelidte arbeidstaker, og sykepengeordningen medfører da at skadelidte får full lønn fra første sykedag og ett år fremover. Sykepengeordningen dekker imidlertid for eksempel ikke tapte overtidsinntekter, tapte biinntekter eller lønnsopprykk og et forsinket karriereopprykk som skadelidte ville ha fått uten skaden.

Spesielle beregningsproblemer oppstår når skadelidte er selvstendig næringsdrivende, når skadelidte er helt eller delvis hjemmearbeidende eller i en utdannelsessituasjon. Det faktiske inntektstap skal imidlertid uansett erstattes fullt ut. Ved lange tapsperioder kan det være vanskelig å fastsette den inntekt skadelidte ville ha hatt uten skaden.

Ved fastsettelsen av inntektstapet skal det gjøres fradrag for de inntekter eller trygdeytelser skadelidte har hatt. Tapet som skal erstattes, er differansen mellom det han ville tjent uten skaden og det han faktisk har tjent eller mottatt i trygdeytelser i tidsrommet frem til erstatningsoppgjøret. Skadelidte plikter imidlertid å begrense skaden etter evne, slik at det blir de inntekter han i realiteten kunne oppnå med skaden som faktisk skal gå til fradrag. Dette fremgår som nevnt direkte av skl. § 3-1 annet ledd.

Ved beregningen av det lidte inntektstapet, skal det videre gjøres fradrag for reduserte utgifter til inntekts ervervelse som skadelidte har på grunn av skaden, f. eks. utgifter til reise til og fra arbeidet.

Viser det seg at skadelidtes uførhet kan bli varig slik at han mottar attføringspenger eller uførepensjon, vil besparelser i form av skattemessige fordeler komme inn ved beregningen. Skadelidte vil kunne oppnå særfradrag på grunn av skaden, og han vil få redusert folketrygdavgift av et attførings- eller uførepensjonsbeløp.

Ved beregningen av det lidte inntektstapet settes opp et regnestykke for hvert enkelt år tap har oppstått. Erstatningen i det enkelte år skal beregnes slik at skadelidtes netto disponible inntekt med skaden blir den samme som han ville oppnådd uten skaden.

Man beregner her skadelidtes netto disponible inntekt uten skaden og den netto antatte disponible inntekt med skaden. Ved beregningene tas det hensyn til skatteklasse, kapitalinntekter, rentefradrag og annet som normalt vil være det samme både med og uten skaden. Når det nettotapet som skal erstattes er beregnet, kommer imidlertid det forhold inn at dette tap er skattepliktig inntekt på skadelidtes hånd. For at skadelidte skal få full erstatning, må han derfor også ha dekket skatten på dette nettotapet. Nettotapet beskattes på toppen av skadelidtes øvrige inntekt eller trygd. Betales denne skatten sammen med nettotapet av den ansvarlige skadevolder eller forsikringsselskapet, er også det beløp som dekker selve skatten på nettotapet antatt å være skattepliktig inntekt for skadelidte. Man er således inne i en skattespiral som gjør at det er svært vanskelig og tidkrevende å beregne erstatningsbeløpet manuelt. Selve beregningen kalles på fagspråket bruttofisering. I praksis lar denne bruttofiseringen seg meget enkelt foreta ved dataprogrammer. De praktiske vanskeligheter ved beregningen som oppstår her, skyldes følgelig forholdet til den utenforstående tredjepart i erstatningsoppgjøret, nemlig staten ved skattemyndighetene. Den juridiske konstruksjon er at når erstatningen skal kompensere et skattepliktig inntektsbortfall, så skal erstatningen anses som arbeidsinntekt og dermed være gjenstand for beskatning. Reglene er følgelig slik at statens skattekrav er erstatningsrettslig vernet i disse tilfellene, selv om arbeidet ikke blir utført. Dette innebærer følgelig en betydelig utgift for skadevolderen, og dermed høyere forsikringspremier.

Lidt inntektstap beregnes for hvert enkelt tapsår. Her vil skadelidte ha krav på renter av nettotapet, se nedenfor i pkt. 4.7.

4.1.3 Påførte utgifter (merutgifter)

Lidt skade i skl. § 3-1 omfatter for det annet påførte utgifter. Fremtidige merutgifter er særskilt nevnt og vil bli nærmere behandlet i pkt. 4.1.5. Skjæringspunktet mellom påførte og fremtidige utgifter vil være domstidspunktet hvor saken er brakt inn for domstolene og ellers oppgjørstidspunktet.

Av påførte utgifter som det kan være aktuelt å erstatte nevnes utgifter til lege, medisiner, transport m.v. Mange av disse utgiftene dekkes av trygden, og vil følgelig ikke kunne kreves dekket av skadevolderen.

Påførte og fremtidige utgifter vil som regel være av samme karakter. Det blir bare et rent teknisk skille mellom dem basert på om utgiften er pådradd før eller etter erstatningen er fastsatt. Det vises derfor til den nærmere drøftelse av dem nedenfor under pkt. 4.1.5. Rent faktisk vil det være lettere å fremskaffe tilstrekkelig dokumentasjon for påførte utgifter enn fremtidige, idet skadelidte her vil kunne fremlegge kvitteringer m.v. Fremtidige utgifter fastsettes mer skjønnsmessig.

4.1.4 Tapet av inntektsevnen (tap i fremtidig erverv)

4.1.4.1 Utgangspunktet

Blir skaden varig, oppstår normalt et fremtidig inntektstap som skal erstattes, jfr. skl. § 3-1 første ledd. I annet ledd gis det en beskrivelse av hvilke momenter det skal legges vekt på ved erstatningsberegningen, og tredje ledd regulerer fradragspostene som skal trekkes inn. Selve vurderingene ellers er i utgangspunktet de samme som ved lidt inntektstap, jfr. ovenfor pkt. 4.1.2.

Beregningen av det fremtidige inntektstapet blir ofte vanskelig på grunn av den usikkerhet man står overfor. Det kan her dreie seg om et langt fremtidig tidsrom, hvor en rekke usikre faktorer kommer inn i bildet. Det blir således ofte behov for en betydelig skjønnsutøvelse, hvor det grunnleggende spørsmål er hva skadelidte ville tjent uten skaden. Det sier seg selv at denne vurderingen blir svært forskjellig mellom på den ene side skadelidte som ikke har begynt på en utdannelse eller yrkeskarriere, og skadelidte som har år i arbeidslivet bak seg, og hvor fremtidsutsiktene er stabile.

Usikkerheten om det fremtidige økonomiske tap blir normalt større jo lenger tapsperiode man skal beregne for. For ungdom under utdannelse, voksne som ikke har etablert noen yrkeskarriere eller de som er i starten av yrkeskarrieren, vil usikkerheten om hvordan fremtiden uten skaden ville artet seg være stor. Man vil ofte måtte foreta rene gjetninger eller ty til gjennomsnittsberegninger.

Den usikkerheten som hefter ved vurderingen av inntektskarrieren uten skaden, gjør seg også gjeldende når det skal tas standpunkt til hvilke inntektsmuligheter skadelidte har med skaden. Dette gjelder både når den varige skade er av begrenset art – en såkalt yrkesvalgshemning – og når skaden er betydelig. I det sistnevnte tilfelle vil det ofte være problemfylt å vurdere om skadelidte vil komme i noe inntektsgivende arbeid eller ikke i fremtiden.

4.1.4.2 De ulike typetilfellene

Problemene knyttet til beregningen av det fremtidige inntektstapet er av forskjellig vanskelighetsgrad, avhengig av hvilken skade og hvilken skadelidt man står overfor.

Særskilte problemer gjelder ved skade på barn og ungdom. Det vil da som regel være nærmest umulig å vurdere hvilket yrke og hvilke inntektsmuligheter skadelidte ville fått uten skaden. I praksis vil uenigheten mellom partene for eksempel stå om skadelidte ville tatt en utdannelse som ville gitt et høyt inntektsnivå, eller om vedkommende ville hatt et arbeid som ville gitt en gjennomsnittsinntekt på linje med flertallet av arbeidstakere. For å unngå slike vurderinger som når det gjelder barn er svært usikre, ble det i 1987 gitt regler om standardisert erstatning for personer som ikke hadde fylt 16 år på skadetidspunktet, jfr. § 3-1 fjerde ledd og § 3-2a.

Men også for en rekke andre skadelidte vil det knytte seg stor usikkerhet til det mulige fremtidige inntektsnivå med og uten skaden. Dette gjelder f. eks. personer som på skadetidspunktet ikke er fast etablert i yrkeslivet, personer som har deltidsarbeid, personer som av en eller annen grunn er midlertidig ute av yrkeslivet, og de som arbeider i hjemmet, og som eventuelt har planer om før eller senere å ta seg arbeid utenfor hjemmet. Atskillig mer faste holdepunkter for beregningen vil man ha når skadelidte er yrkesmessig vel etablert eller på slutten av sin arbeidskarriere.

Også arten av en personskade vil naturlig nok variere over et stort spekter. Det kan være skade på enkelte legemsdeler som armer elle ben, øyeskade, hodeskade eller skader som medfører 100% ervervsmessig uførhet. Noen skader stabiliserer seg raskt, mens for andre vil det lenge være usikkerhet tilknyttet den fremtidige utvikling. Usikkerheten om utviklingen av skaden vil igjen medføre ytterligere usikkerhet om hva det kan forventes at skadelidte vil tjene i fremtiden med skaden. Den enkeltes evne til å tilpasse seg et yrke med skaden vil også variere. Den attføringshjelp som ytes etter ftrl. kap. 5 slår også forskjellig ut.

I de senere årene har nakkeslengskadene vist en sterk økning, se nærmere de statistiske opplysninger nedenfor i kapittel 6. De skaper en rekke problemer ved at de er vanskelige å diagnostisere, og ved at det er høyst usikkert hvordan de vil prege fremtiden for den enkelte skadelidte. Problemene henger også sammen med at det ved de anerkjente undersøkelsesmetoder av nakkeslengpasienter ofte gjøres svært få objektive funn. Pasientens subjektive angivelse av sine plager danner ofte en vesentlig del av grunnlaget for den medisinske diagnose. Plagene angis gjerne som kroniske eller varierende smerter, dårlig hukommelse, søvnløshet, irritabilitet etc. Etter en periode med relativt høye medisinske invaliditetsfastsettelser ved nakkeslengskader og stort sprik mellom spesialistenes vurderinger, har man fått veiledende normer for fastsettelse av medisinsk invaliditet ved nakkeslengskader fra legeforeningen. Dette har medført lavere medisinske invaliditeter der man ikke gjør objektive funn, og en mer ensartet praksis. Fremdeles ser man imidlertid uenighet blant leger på dette punkt. Det vises til pkt. 7.4.3 nedenfor.

Ved beregningen av fremtidstapet må det nødvendigvis tas standpunkt til hvor lenge skadelidte ville vært i arbeid. Normalt tas det her utgangspunkt i 67 år, som er det året alderspensjonen etter folketrygden løper fra. Flere underrettsdommer hvor skadelidte er kommet opp i 60-årene på skadetidspunktet, gir imidlertid erstatning for fremtidstap ut over normal pensjonsalder. Dette er imidlertid unntakene. Men det er i prinsippet intet i veien for at en 80-åring kan få erstatning for tap i fremtidig erverv, se Lødrups. 298 med henvisninger til praksis her. På den annen side er en antagelse om at de fleste vil arbeide frem til fylte 67 ikke lenger i tråd med den faktiske virkelighet. Det er i dag antatt at under halvparten av personer over 60 år er i aktivt arbeid, se pkt. 7.5.3.

I noen tilfelle oppstår spørsmålet om redusert levealder for skadelidte som følge av skaden. Erstatningen for fremtidig ervervstap skal da utmåles frem til antatt dødsår. Det vil da oppstå spørsmål om forholdet til reglene om erstatning for tap av forsørger. Skadelidte kan også bli så skadet at han dør før erstatningen er endelig fastsatt, men erstatning for tap i fremtidig erverv vil arvingene da ikke ha krav på.

4.1.4.3 De ulike uføregrader

I lovforarbeider, den juridiske litteratur, rettspraksis og media er det særlig de personskader hvor skadelidte blir helt ufør som står i sentrum for interessen. Det gjelder spesielt når uførheten rammer barn eller ungdom. Dette er naturlig i og med at det er her tapene og således erstatningsbeløpene som regel blir størst. Det er likevel påfallende at det i de senere års omfattende trykte rettspraksis bare er få dommer hvor skadelidte har en lavere uføregrad enn 100%. Ølbergsaken fra 1993 er en av dem.

Det må imidlertid understrekes at disse skadene i antall utgjør et mindretall, smln. tallmaterialet nedenfor i kapittel 6. Det store flertall av de over 20 000 personskadene årlig som det ytes erstatning for gjelder skader hvor erstatningsbeløpene er under 200 000 kroner, og av disse er oppgjør under 100 000 kroner i klart flertall. Dette er saker som sjelden eller aldri kommer for domstolene. Men de må ikke glemmes når reglene om erstatningsutmålingen skal vurderes.

4.1.4.4 Enkeltelementene i tapsberegningen

I dette avsnittet vil Utvalget gi en oversikt over hvordan tapsberegningen skjer i praksis. Den skal danne grunnlag for å vurdere eventuelle endringer i reglene, og som Utvalget vil redegjøre for nedenfor i kapittel 7. Utvalget ser det ikke som sin oppgave å ta stilling til alle sider ved gjeldende rett som må antas å være usikre, men finner enkelte steder grunn til å gjøre det. Fremstillingen vil ikke gå i detalj, og den som ønsker seg grundigere kunnskap om reglene om utmålingen av det fremtidige inntektstapet, henvises til den juridiske litteraturen.

Arbeidet skadelidte på skadetidspunktet i hjemmet, må det vurderes om han eller hun uten skaden ville fått en fremtidig yrkeskarriere utenfor hjemmet og eventuelt fra hvilket tidspunkt. Dette er en vanskelig skjønnsmessig vurdering som er tema i en rekke erstatningsoppgjør, jfr. Rt. 1984 s. 46. Det legges her ofte vekt på hvilket tidspunkt det er naturlig å begynne å arbeide utenfor hjemmet av hensyn til barna. Men selv om skadelidte ville fortsatt med arbeid i hjemmet, skal den reduserte evne til å gjøre dette erstattes, jfr. skl. § 3-1 annet ledd, siste pkt., som vil bli omtalt nedenfor i pkt. 4.1.4.8.

Er skadelidte under 16 år, vises til fremstillingen nedenfor i pkt. 4.4.

Mens man beregner det lidte tap for hvert enkelt år, skal man ved fremtidstapet finne frem til et gjennomsnittlig årstap for den aktuelle fremtidige tapsperiode. Fastsettelsen av dette tapet er en av de helt sentrale oppgaver ved erstatningsfastsettelsen, idet dette beløpet danner grunnlaget for den endelige kapitaliseringen av erstatningen til et engangsbeløp. Det gjennomsnittlige årstapet knyttes til det året skaden gjøres opp – gjerne kalt basisåret.

Fastsettelsen av det årlige tap skal ta utgangspunkt i skadelidtes individuelle forhold. Da det er den enkelte skadelidtes konkrete fremtidsmuligheter som vurderes, blir erstatningsutmålingen individuell. Her er det ofte uenighet mellom skadelidte og forsikringsselskapet om hvilken fremtid skadelidte ville hatt uten skaden. Dette gjelder særlig hvor skadelidte ikke var fast etablert i yrkeslivet. Ved siden av den rent faktiske vurdering med utgangspunkt i den enkelte skadelidte, er det imidlertid flere spørsmål av rettslig karakter som oppstår ved denne vurderingen. Vurderingen av hva skadelidte ville tjent i fremtiden om han ikke var blitt skadet og hvilken inntekt han vil oppnå med skaden, reiser således en rekke faktiske og juridiske problemstillinger som må avklares.

Utgangspunktet er som nevnt å fastlegge en gjennomsnittlig årsinntekt som den videre erstatningsfastsettelsen skal baseres på. Dette beløpet skal representere summen av den årlige antatte inntekt dividert med det antall år inntekten ville kommet inn. Det er således den antatte inntektsutvikling i hele tapsperioden som må vurderes. Her vil spørsmålet om skadelidte ville ha avansert til stillinger med høyere lønn være relevant, jfr. Rt. 1969 s. 9, hvor Høyesterett legger til grunn at skadelidte suksessivt ville kunnet gå over i bedre lønnede stillinger. Domstolene har imidlertid vært relativt tilbakeholdne når det gjelder å akseptere avansementsmuligheter og karriereutvikling, jfr. Rt. 1984, s. 1246 og Rt. 1981 s. 138. De tariff-festede lønnsopprykk skadelidte ville fått, skal tas i betraktning. Det må også vurderes om det er sannsynlig at skadelidte ville skiftet arbeid eller yrke og av den grunn fått høyere inntekt. Men skal det legges vekt på en karrieremessig lønnsstigning, må det foreligge nærmere holdepunkter for det. Slike holdepunkter forelå eksempelvis ikke i Ølbergsaken. I denne dommen vises det til at en viss lønnsstigning ved alderstillegg er bygget inn i den antatte gjennomsnittlige årsinntekt.

Hvor det er yngre mennesker uten noen klare yrkesplaner som er skadelidt, vil det være vanlig gjennomsnittsinntekt som må legges til grunn. I både Ølberg og Horseng-dommen ble den årlige inntekten uten skaden satt til 180 000 kroner. Dette inntektsnivået ble bl.a. valgt ut fra fremlagte lønnsstatistikker. I Skolandsaken var partene enige om å legge til grunn en årsinntekt på 250 000 kroner.

Kan det godtgjøres at skadelidte ville valgt en bestemt yrkeskarriere, skal man bygge på det. Som eksempel kan vises til dommen i Rt. 1981 s. 137, Sevaldsensaken, hvor det ble lagt til grunn at den skadelidte 18-åring ville blitt ingeniør. På bakgrunn av lønnsstatistikker ble det antatt at inntekten i basisåret (oppgjørsåret) ville vært ca 74 000 kroner. Det ble så gjort et tillegg på 16 000 kroner for den fremtidige, antatte inntektskarriere m.v., og beløpet ble satt 90 000 kroner. For sammenligningens skyld kan nevnes at justert med fallet i pengeverdien ville dette i 1993-kroner utgjort ca. 179 000 kroner. Nivået har således en klar parallell til Ølberg- og Horsengsakene. Men ved vurderingen av tallene må det erindres at for Sevaldsen tok man utgangspunkt i ingeniørlønn, mens man i de to andre sakene la til grunn at de skadelidte ville tatt en kortere utdannelse.

Hvis det må antas at skadelidtes tap vil endre seg betydelig på et (eller flere) bestemt tidspunkt i fremtiden, er det nødvendig å finne frem til to eller flere basisår og beregne fremtidstapet i to eller flere perioder. Man kan f.eks. tenke seg at skadelidtes tap vil utgjøre netto 15 000 kroner pr. år de første 10 år og deretter 25 000 kroner frem til pensjonsalder. Med bruken av dataprogrammer er det enkelt å få frem beregninger som legger til grunn forskjellig årstap i flere forskjellige perioder. Programmene beregner det nøyaktige tap for den enkelte periode (når man først har kommet frem til nettotapene).

Er det sannsynlig at skadelidtes inntekter ville gått ned på grunn av endringer i inntjeningen i det tidligere yrke eller den bedrift skadelidte arbeidet i, f. eks. på grunn av hans helsemsssige situasjon eller av familiemessige årsaker, skal dette også komme inn ved erstatningsberegningen.

Om man ved vurderingen av det fremtidige inntektstapet skal bygge på dagens reallønnsnivå og dagens pengeverdi, har vært omstridt. Rettspraksis har tidligere ikke gitt noe klart svar på om skadelidte skal ha erstattet en fremtidig reallønnsutvikling og sikres mot fallet i pengeverdien. Ved dommene fra 1993 tok ikke Høyesterett standpunkt til dette spørsmålet, idet man fant at det ikke kunne forventes reallønnsstigning av betydning ut fra forholdene i dag. I Horsengdommen heter det således at det fremlagte materialet ikke gir grunnlag for å anta at man står foran en økning av reallønnen som kan ha betydning for erstatningsutmålingen. Både i Ølberg- og Horsengdommen ble det imidlertid påpekt at diskonteringseffekten er til en viss fordel for skadelidte her, idet de første årene teller mer enn inntekten mot slutten av yrkeskarrieren.

Fradrag for skatt.

Når bruttoinntekten uten skaden er slått fast, skal det gjøres fradrag for den skatt skadelidte ville fått. Dermed kommer man frem til skadelidtes netto disponible inntekt uten skaden.

Skadelidtes fremtid med skaden.

De vurderinger som må gjøres av skadelidtes fremtidige inntektsmessige karriere uten skaden, må også foretas når man skal finne frem til hva skadelidte vil tjene og/eller motta i trygd og pensjoner med skaden. Vurderingstemaet er hva man med rimelighet kan forvente at skadelidte med sin bakgrunn bør tjene, skl. § 3-1 annet ledd. Disse inntektene skal gå i fradrag krone for krone i erstatningsbeløpet – se nærmere pkt. 4.1.4.5 om trygdeytelser og pensjoner. Det er i prinsippet her de samme problemstillinger som kommer inn. Er skadelidte 100% varig ervervsmessig ufør, oppstår imidlertid ikke særlige problemer, da legges bare uførepensjonen til grunn. Det er ved den delvise uførheten og hvor det dreier seg om yrkesvalgshemninger av forskjellig grad at vurderingsproblemene ved tapsvurderingen blir størst. Denne problemstillingen var sentral i Ølbergsaken. Som nevnt tok Høyesterett utgangspunkt i at Ølberg ville fått en inntekt uten skaden på 180 000 kroner. Om inntekten med skaden heter det i dommen at skaden åpenbart har sterkt begrenset hans yrkesvalgmuligheter, og jeg anser det lite trolig at han har et inntektspotensiale som ligger særlig over et gjennomsnitt på ca kr 130 000 pr år etter dagens lønnsnivå i lavtlønnsyrker. Mot denne bakgrunn ble det årlige tapet anslått til brutto ca. 50 000 kroner.

Det er imidlertid ikke bare den reduserte ervervsevne som skal vurderes, men også skadelidtes reelle muligheter til å utnytte denne restervervsevnen, jfr. her senest Høyesteretts uttalelser i Horsengsaken. Det er ikke skadelidtes inntektspotensiale i sin alminnelighet som er gjenstand for erstatning, men den reduksjon i fremtidige inntekter som faktisk vil finne sted på grunn av skaden. En 57-årig arbeidsløs fagutlært person vil således ikke ha krav på erstatning for tap i fremtidig erverv hvis det beviselig ikke vil være mulig for vedkommende å få inntektsgivende arbeid.

Reduserte utgifter i fremtiden.

Det er et grunnleggende prinsipp i erstatningsretten at alle sparte utgifter kommer til fradrag krone for krone i erstatningskravet. Dette er klart uttrykt i Sevaldsen-dommen, Rt. 1981 s. 138, og omfatter samtlige erstatningsposter. Dette innebærer at man ved erstatningsfastsettelsen ikke bare skal vurdere utgiftssiden og inntektstapssiden, men må også undersøke hvilke sparte utgifter skadelidte vil få. Hvis det f.eks. er slik at skadelidte har utgifter til transport må dette holdes opp mot sparte utgifter til bilhold hvis han etter skaden ikke kan kjøre bil.

I hvilket omfang reduserte utgifter skal ha noen særlig betydning ved fastsettelsen av erstatningen, har vært et hyppig tvistetema. Også her skjedde avklaringen i Horsengsaken, hvor Høyesterett skjønnsmessig la til grunn at reduserte utgifter kunne settes til 10 000 kroner pr. år. Et slikt beløp representerer et fradrag på ca. 200 000 kroner når det neddiskonteres. Hvor skadelidte har en restervervsevne i behold, som f. eks. i Ølbergsaken, vil det normalt ikke være grunnlag for å konstatere sparte utgifter. De sparte utgifter fastsettes konkret, hvis man har holdepunkter for det. Høyesteretts anslag i Horsengsaken bygger på at man ikke hadde holdepunkter for noen konkret vurdering.

Skadelidtes netto årstap.

Når skadelidtes inntektsnivå med og uten skaden er fastlagt og det er gjort fradrag for skatt, finner man det årlige nettotap ved å trekke den antatte nettoinntekt med skaden fra den antatte nettoinntekt uten skaden.

Når man har funnet frem til et netto årstap i basisåret, skal dette ikke tillegges skatt slik som ved beregningen av det lidte tap. Det er her tale om erstatning for tap av fremtidig ervervsevne, og erstatningsbeløpet er ikke en skattepliktig inntekt for skadelidte.

Inflasjonsspørsmålet.

Spørsmålet om skadelidte skal sikres mot fallet i pengeverdien sto sentralt i de tre dommene fra 1993. Det var særlig i Ølbergdommen at dette spørsmålet ble vurdert. Her var partene enige om at det ville finne sted en viss inflasjon, og Høyesterett la dette til grunn. Da en eventuell inflasjonsikring skal vurderes ved valget av kapitaliseringsrente, vil dette bli tatt opp nedenfor ved drøftelsen av kapitaliseringen i sin alminnelighet.

Kapitalisering.

Erstatningen skal normalt utmåles som et engangsbeløp. For å finne frem til erstatningsbeløpet – dvs. nåverdien av det enkelte årstap som kommer suksessivt i årene fremover – må det foretas en kapitalisering av det årlige nettotap. Det må da fastsettes en kapitaliseringsfaktor som det netto årstap skal kapitaliseres med. Kapitaliseringsfaktoren inneholder to variable komponenter – en rentefot og det antall år tapet skal kapitaliseres for. Valget av rentefot er svært viktig, da det kapitaliserte beløp stiger med synkende rente. Praksis har etter Sevaldsendommen i Rt. 1981 s. 138 med få unntak lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 6 %. Kapitaliseringsfaktoren finnes i dertil utarbeidede rentetabeller. Det ble lenge benyttet en kapitaliseringstabell som var en etterskuddstabell. Dette vil si at det ved kapitaliseringen legges til grunn at tapet er oppstått på årets siste dag. Etterskuddstabell er således den tabell som er mest ugunstig for skadelidte. I dag er det fast praksis å benytte en middeltabell, det vil si at det legges til grunn at tapet er oppstått midt i året.

Ved siden av rentefoten er kapitaliseringsfaktoren basert på det antall år inntekten ville vært opptjent. Rettspraksis har her tatt utgangspunkt i det antall år som ligger mellom oppgjørsåret og den alminnelige pensjonsalder, dvs. 67 år. Etter hvert som pensjonsalderen blir mer fleksibel – i dag kan mange arbeidstakere nå velge om de vil gå av mellom 64 og 70 år – vil det oppstå større tvil om hvor lenge inntekten ville kommet inn. For noen arbeidstakere er det som nevnt ovenfor klart at de ville hatt arbeidsinntekter også etter fylte 70 år, mens det for andre er like klart at deres yrkesaktive liv ville vært slutt før fylte 67 år. Med utviklingen mot at færre og færre personer etter fylte 60 år har arbeidsinntekter, er det et åpent spørsmål hvor lenge det er riktig å bruke 67 år som norm, se nærmere pkt. 7.5.3.

Om kapitaliseringsrenten uttalte Høyesterett i Sevaldsen-dommen, Rt. 1981 s. 138, at den skal sikre Sevaldsen den nominelle erstatning han oppnår i dag. Jeg understreker den nominelle erstatning, idet jeg ikke kan se at det ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenter også kan tas sikte på å dekke et forventet inflasjonstap. Etter dette var situasjonen tilsynelatende avklart; inflasjonsrisikoen var skadelidtes. Men ved plenumsdommen om ekspropriasjonserstatning i Rt. 1986 s. 178, ble det vist til Sevaldsen-saken og tatt avstand fra den uttalelse som er sitert ovenfor. Samtidig påpekte Høyesterett at uttalelsen ikke harmonerte godt med det faktiske resultat i dommen. I Rt. 1992 s. 217 ble dette oppfattet dit hen at valget av rente skulle gi en viss inflasjonssikring. I flere dommer holdt imidlertid domstolene fast ved den nominalistiske linjen, se bl.a. RG 1992 s. 24 (Kongsberg).

I Ølbergsaken ble spørsmålet om verdisikring av erstatningsbeløpet gitt en grundig vurdering, og hvor også realrenten ble analysert, jfr. omtalen av dette spørsmålet i pkt. 7.3.3. En full kompensasjon for prisstigningen forutsetter at kapitaliseringsrenten settes til realrenten, eller at det årlige tapsbeløpet justeres mot forventet inflasjon. Men renten er ikke entydig, idet den vil variere etter hvordan erstatningsbeløpet plasseres. Den vil også varierer fra år til år, noe som illustreres ved den tabellen som er inntatt som vedlegg III til innstillingen. I Ølbergdommen heter det om dette:

«En slik rente vil bestå av flere komponenter, hvorav de viktigste er: Kompensasjon for endring i pengeverdien, kompensasjon for å ha avstått fra retten til å disponere over kapitalen og kompensasjon for den risiko långiver løper. Realrenten defineres som den del av den nominelle renten som utgjør kompensasjon for å ha avstått fra retten til å disponere over kapitalen. Tas det ikke hensyn til risiko, som f eks ved investering i statsobligasjoner, vil realrenten være nominell rente minus prisstigningen. Kapitalisering ved bruk av realrente – knyttet til en bestemt anvendelse av erstatningsbeløpet – vil gi kompensasjon for inflasjon. .... Skal skadelidte ikke stilles dårligere enn uten skaden, må erstatningsbeløpet, etter mitt syn, fastsettes slik at det gir skadelidte rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien. Kapitaliseringsrenten må fastsettes med dette som bakgrunn.»

Siden de sakkyndige la til grunn et langsiktig realrentenivå ved risikofri plassering på mellom 2 og 3.5%, kunne man ut fra sitatene tenke seg at kapitaliseringsrenten ble satt til samme nivå. Førstvoterende uttalte imidlertid:

Mitt utgangspunkt – at erstatningen skal gi skadelidte en rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien – innebærer ikke at kapitaliseringsrenten må fastsettes ut fra en vurdering av hva gjennomsnittlig realrente for investering i statsobligasjoner må antas å ville være i årene fremover, slik den ankende part hevder. Valg av kapitaliseringsrente må skje ut fra en bred vurdering av de ulike anvendelses- og investeringsmuligheter som foreligger, dog slik at det ikke kan kreves at skadelidte foretar investeringer som det knytter seg noen særlig risiko til.

Det ble også vist til at renten skulle dekke et langt tidsrom. Høyesterett fastsatte kapitaliseringsrenten til 5%.

Utvalget antar det er tre ulike forklaringer på at renten ble satt høyere enn det nivået de sakkyndige konkluderte med.

For det første må det tas i betraktning at de sakkyndige vurderte realrenten i forhold til sikker plassering i statsobligasjoner. Høyesterett oppgir at renten er vurdert i forhold til andre plasseringsalternativer med høyere avkastning.

For det andre sier ikke Høyesterett at inflasjonen skal dekkes fullt ut, men at skadelidte skal gis rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien. Om dette har gitt utslag av noen betydning, er imidlertid ikke mulig å lese ut av domspremissene.

For det tredje fastsetter Høyesterett kapitaliseringsrenten under henvisning til at renten i den foreliggende sak skulle dekke et langt tidsrom. I dette kan det ligge at rentefallet i Norge har vart i såvidt kort tid at det bør utvises tilbakeholdenhet med å sette renten for langt ned. En slik forklaring ville imidlertid ikke være helt logisk, fordi realrentenivået ikke har falt. At det nominelle rentenivå har falt, er uten betydning hvis kapitaliseringsrenten knyttes opp mot realrenten. Ut fra tidligere rettspraksis, herunder Noem-dommen fra 1986, er det vanskelig å forstå at Høyesterett skulle fravike denne og gå over til en realrentefastsetting av kapitaliseringsrenten uten å gi uttrykk for dette i premissene.

Etter dette er det klart at man ikke uten videre kan settes kapitaliseringsrenten til en antatt langsiktig realrente. Dette ble begrunnet slik:

Når man skal bestemme kapitaliseringsrenten, reiser det seg imidlertid vurderings- og valgspørsmål som definisjonen av realrente ikke gir noe direkte svar på. Dette gjelder for det første hvilken målsetting man skal legge til grunn i spørsmålet om verdisikring, for det annet hvilke plasseringsalternativer som skal tillegges vekt ved vurderingen av hvordan dette målet skal nås.

Når det gjaldt spørsmålet om målsettingen for verdisikringen – altså i hvilken grad skadelidte skulle sikres mot fallet i pengeverdien – tok Høyesterett utgangspunkt i at med et fast pris- og rentenivå ville erstatningen bli utmålt slik at skadelidte fikk dekket sitt reelle økonomiske tap. Når disse forutsetninger ikke kunne legges til grunn, måtte erstatningsbeløpet som fremholdt av førstvoterende fastsettes slik at det gir skadelidte rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien. Kapitaliseringsrenten må fastsettes mot denne bakgrunn. Det ble videre fremholdt under henvisning til Erstatningslovkomiteens uttalelser fra 1971 at disse innebærer i realiteten at det må tas hensyn til muligheten for verdisikring ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten.

Ved vurderingen av hvilke plasseringer av erstatningsbeløpet som kunne gi mulighet for verdisikring, ble det under henvisning til Noem-dommen i Rt. 1986 s. 178 lagt til grunn hva en rimelig og fornuftig person ville ha gjort. På bakgrunn av at skadelidte plikter å gjøre sitt til å begrense tapet, må valget av kapitaliseringsrente etter førstvoterendes syn

skje ut fra en bred vurdering av de ulike anvendelses- og investeringsmuligheter som foreligger, dog slik at det ikke kan kreves at skadelidte foretar investeringer som det knytter seg særlig risiko til.

Det ble bl. a. vist til de muligheter som foreligger for investering i fast eiendom, livrente, obligasjoner, aksje- og rentefond eller plassering på ulike former for høyrentekonti i bank, og at nedbetaling av gjeld ofte ville være et nærliggende og lønnsomt alternativ.

I den avsluttende oppsummering for valget av en kapitaliseringsrente på 5 % uttaler førstvoterende:

Ved utmåling av erstatningsbeløpet i nærværende sak må kapitaliseringsrenten, slik jeg har redegjort for, fastsettes på bakgrunn av de mulighetene som etter en objektivisert vurdering foreligger for å verdisikre beløpet. Den økonomiske utviklingen i samfunnet er imidlertid vanskelig å anslå, også på relativt kort sikt, og enn mer for den lange tiden det her er tale om. De sakkyndige har uttalt seg om hvordan de antar at renteutviklingen vil bli i en del år fremover. De har pekt på at prisstigningen er gått ned og at rentenivået har fulgt etter. De regner med at den situasjon vi har i dag – som samsvarer med utviklingen internasjonalt i den vestlige verden – vil vedvare, uten at det er mulig å si noe om hvor lenge. Hensett til dette finner jeg det riktig å bruke en noe lavere kapitaliseringsrente enn den som de senere år er brukt i praksis, selv om det rentefall vi står overfor bare har vart i kort tid.

Skadelidte forutsettes således etter uttalelsene i Ølberg-dommen å ta en viss risiko ved plassering av midlene. Risikotillegget skadelidte oppnår ved plasseringen var trolig hovedårsaken til at Høyesterett fastsatte kapitaliseringsrenten til 5%, som lå betydelig over antatt realrentenivå ved sikker plassering.

Tillegget for skattebelastningen.

Når man etter å ha neddiskontert de fremtidige inntekter med den kapitaliseringsfaktor som består av rentefot og antall år, kommer man frem det beløp som ville utgjort erstatningen hvis ikke skattemessige forhold kom inn i bildet. Men fordi erstatningsbeløpet er gjenstand for formuesskatt og avkastningen gjenstand for inntektsskatt, må det beregnes et tillegg i erstatningsbeløpet for denne skattebelastningen.

Avklares de forutsetninger man skal legge inn for plassering av erstatningssummen og avkastning på denne, vil skattebelastningen fremover beregnes ved hjelp av dataprogrammer. Dermed kommer man frem til det såkalte skattepåslaget eller påslaget for skatteulempen. Det er imidlertid en forutsetning for bruken av dataprogrammene at de faktiske forhold og juridiske forutsetninger som bygges inn er korrekte. Her er det ofte tvist mellom partene, og rettspraksis har ikke vært ensartet. Skattepåslagsberegninger på engangsbeløpet fremlegges i dag for retten og er en del av grunnlaget for det skjønn domstolen må utvise ved fastsettelsen av tillegget for skattebelastningen. Om slike skatteberegninger uttalte Høyesterett i Sevaldsen-dommen Rt. 1981 s. 138 at partenes beregninger spriker, og de kan bare tjene som en skissemessig antydning for retten av ytterpunktene for erstatningsnivået. Retten vil i siste omgang ikke kunne unngå å måtte utøve et skjønn.

Beregningsmessig kan skattepåslaget bli betydelig – over 100% i spesielle tilfeller. Med skattereformen i 1992 er beskatningen av avkastningen av kapitalbeløp betydelig redusert, og beskatningen er flat på 28 %. Dette medfører at skattepåslaget blir til dels sterkt redusert i forhold til tidligere. Ser man på beskatning av avkastningen på engangserstatningen for tap i fremtidig erverv, vil i normaltilfellene det matematiske skattepåslag variere fra ca. 10% ved en erstatningsperiode på 10 år opp til 30% (eller noe over) ved en erstatningsperiode på 50 år. Det er erstatningsperiodens lengde og ikke tapets størrelse som her påvirker skattepåslaget.

Engangserstatningen medfører imidlertid også formuesskatt ved f.eks. plassering i bank, og dette vanskeliggjør beregningen av skatteulempestillegget. Spørsmålet om man skal ta hensyn til skadelidtes eventuelle øvrige formue – herunder ménerstatningen – kommer også inn i bildet, og det er ofte uenighet om hvor på en progresjonsskala erstatningsbeløpet skal legges. I 1993-dommene ble det klarlagt at skadelidte må kunne benytte det skattefrie minstebeløp, og at formuesskatten på erstatningen dermed skulle beregnes fra første krone.

Skadelidtes plikt til å begrense skaden omfatter plikt til å investere erstatningsbeløpet på en objektivt sett fornuftig måte, noe som ble presisert bl.a. i Ølbergdommen. Dette kan medføre at skadelidte i det konkrete tilfelle bør nedbetale gjeld, investere i bolig eller varige forbruksgoder eller plassere deler av erstatningsbeløpet i livrente eller pensjonsforsikring. Slike plasseringer vil få betydelig innvirkning på beregningen av skattepåslaget. Også her er det ofte tvist, idet det fra skadelidtes side gjerne hevdes at han eller hun må stå fritt i å bestemme hvordan erstatningen skal brukes.

Ved Ølbergdommen skjedde det betydelige avklaringer om hvordan skattepåslaget skal vurderes. Skadelidtes anførsel om at man må bygge på at erstatningsbeløpet blir satt i bank og at renter og kapital blir tatt jevnt ut i erstatningsperioden førte ikke frem. Førstvoterende begrunnet dette dels med at en slik plassering erfaringsmessig ikke fant sted, dels med at skadelidte pliktet å bruke erstatningsbeløpet ut fra hva som vil være en fornuftig og rimelig disponering. Mot denne bakgrunn ble det uttalt i dommen at tillegget for skatt fremstår som en svært usikker størrelse. Hvor dataprogrammene tilpasses hva som vil være en fornuftig disposisjon, vil de gi dommeren meget nyttig informasjon. Rent konkret bygget Høyesterett i Ølbergdommen på at skadelidte ville kjøpe bolig når han ble 25 år gammel eller noe senere. Kjøp av livrente ble ikke ansett som noe reelt alternativ, men at han ville forbruke en større del av erstatningen i sine yngre år. Skjønnsmessig ble skattepåslaget satt til 120 000 kroner, noe som utgjorde 23% av erstatningsbeløpet. (Lagmannsretten hadde bygget på noe over 40%.)

Størrelsen av skattepåslaget var også gjenstand for tvist i de to andre sakene fra 1993. Også i Horsengdommen kom Høyesterett til et påslag på ca. 23%, og det ble bl.a. tatt hensyn til at skadelidte hadde brukt en større del av erstatningsbeløpet til nedbetaling av et boliglån. Det ble også vist til at Horseng neppe ville la restbeløpet bli stående i bank, men bruke det til erverv av eiendeler eller tjenester som ellers ville vært finansiert ved lån. Det heter videre i førstvoterendes votum: Skattebelastningen blir derved redusert sammenlignet med det resultat man får ved bruk av regnemodellene. Dette bør legges inn som en skjønnsmessig korreksjon ved bruk av modellene for den del av erstatningen som ikke allerede er forbrukt.

I Skolandsaken krevet skadelidte et skattepåslag på snaut 50% basert på at midlene ble satt i bank. Som i Horsengsaken ble det lagt til grunn at erstatningsbeløpet disponeres anderledes, bl. a. ved investeringer i bolig. Skattepåslaget ble satt skjønnsmessig til 270 000 kroner, som utgjorde i overkant av 20% av nettotapet. Her må tilføyes at påslaget for skattetillegget når det gjelder erstatningen for fremtidige utgifter ble satt til 10%, idet plassering av livrente ble ansett som fornuftig. Hvor ellers plikten til å plassere i livrente foreligger, vil bero på et konkret skjønn. Det må nå tas i betraktning at Hyllandutvalget i NOU 1994:6 foreslår utvidet beskatning av livrente.

Etter disse dommene er det slått fast at skattepåslaget må baseres på hva som vil være en forstandig og rimelig disponering av erstatningsbeløpet, og hvor skadelidtes plikt til å begrense tapet kommer inn i bildet. Vurderingen er følgelig objektivisert, men med utgangspunkt i skadelidtes konkrete situasjon. De tre dommene gjaldt yngre mennesker med investeringsbehov i bolig og lånebehov ellers. Personer med liten gjeld, ordnede boforhold og et beskjedent investeringsbehov vil få et høyere skattetillegg enn personer med stor gjeldsbyrde og behov for investering i bolig. Dette henger sammen med at det er det konkrete tapet som skal erstattes. Dette tapet vil kunne være større når skadelidtes økonomi er bedre – forutsatt at livrenteinvestering eller annen skattegunstig plassering ikke legges til grunn ved beregningen.

Tapte pensjonspoeng.

I tillegg til det fremtidige inntektstapet vil skadelidte på grunn av redusert inntekt med skaden opparbeide færre pensjonspoeng. Dette medfører at han får redusert alderspensjon. I Rt. 1981 s. 138 er dette ikke tillagt vekt ved erstatningsfastsettelsen, og dette synet er fulgt opp i senere rettspraksis. Men dette harmonerte dårlig med prinsippet om full erstatning, og i Ølberg- og Horsengdommene ble det gitt erstatning for den reduserte pensjon som følge av tapte pensjonspoeng.

Forholdet til ménerstatningen.

Ved den endelige fastsettelsen av tap i fremtidig erverv, skulle det etter rettspraksis også tas et visst hensyn til størrelsen av den tilkjente ménerstatning, jfr. Sevaldsen-dommen, Rt. 1981 s. 138, og Danselærerdommen, Rt. 1985 s. 46, noe som fulgte av forarbeidene til skl., se Ot.prp. nr. 4 (1971-72) s. 21. Dette harmonerte heller ikke godt med lovens utgangspunkt om full erstatning for det økonomiske tapet, og i Ølbergdommen ble det uttalt at det normalt ikke er grunn til å gjøre fradrag for den utbetalte ménerstatning. Dette ble også lagt til grunn i Skolanddommen.

Neddiskontering for unge skadelidte m.v.

Hvor skadelidte mottar engangsbeløpet før vedkommende ville vært i inntektsgivende arbeid, må det skje en neddiskontering for mellomperioden. Her kan tilføyes at denne problemstillingen også ellers kan være aktuell når årstapet endres.

4.1.4.5 Fradragspostene krone for krone

I erstatningsoppgjøret er det i tillegg til skadelidtes egne arbeidsinntekter tre fradragsposter som økonomisk sett har stor betydning. Det er trygdeytelser, pensjoner og forsikringsbeløp som utbetales etter skaden, smln. oversikten ovenfor i pkt. 3.1.5. Ved beregningen av tapet i fremtidig erverv er det trygdeytelsene, og først og fremst uførepensjonen, som er aktuelle fradragsposter. Disse ytelsene reduserer skadelidtes faktiske tap, og skal komme i fradrag krone for krone. I tillegg til trygdeytelsene vil skadelidte ofte motta midler fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke. Disse likestilles med trygdeytelsene og skal også trekkes fra i sin helhet, jfr. § 3-1 tredje ledd første punkt. Dette vil være ytelser fra statlige og kommunale pensjonsordninger, og utbetalinger under kollektive pensjonsforsikringer. Forsikringsytelser kommer her til fradrag i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Andre forsikringsytelser kommer inn under kan-bestemmelsen i samme paragrafs annet punkt, jfr. pkt. 4.1.4.6 nedenfor.

Etter ordlyden i skl. § 3-1 tredje ledd skal en ulykkesforsikring gå i fradrag krone for krone hvis det er den erstatningsansvarlige som har betalt premien, mens det ikke er stillet noe tilsvarende krav for utbetalinger fra en pensjonsordning – her er det tilstrekkelig at pensjonsordningen er i arbeidsforhold eller yrke. Kollektive pensjonsordninger vil derfor normalt være omfattet, når dette vilkåret er oppfylt. Er det kollektive ordninger gjennom f. eks. fagforeninger hvor premien betales via kontingenten til foreningen, er man derimot over i den skjønnsmessige fradragsregelen etter siste punktum, selv om ordlyden i loven her nok kan reise tvil om konklusjonen.

Det hevdes gjerne som vilkår for fradrag krone for krone at ytelsen må kompensere den samme tapspost som erstatningsbeløpet (være kompensasjonsrelevant). Hvor langt dette utgangspunktet rekker, er uklart. Utbetaling under en ulykkesforsikring finansiert av arbeidsgiveren reiser spørsmålet om det skal gjøres fradrag i alle tapspostene, eller bare i enkelte av dem. 1 En slik ulykkesforsikring er basert på den medisinske invaliditet, og det har vært reist spørsmål om den derfor bare er kompensasjonsrelevant i forhold til ménerstatningen. Spørsmålet får derfor betydning når ulykkesforsikringen overstiger ménerstatningen. I praksis synes en her å bygge på at en ulykkesforsikring har som formål å dekke alle de tapsposter som er en følge av skaden, og etter Utvalgets syn må dette være riktig. Dette støttes også av dommen i Skolandsaken.

Når en forsikringsytelse skal komme i fradrag krone for krone, er det uklart om renter av forsikringsbeløpet skal regnes med. Når rentesatsen etter morarenteloven er 12 %, kan dette beløpet bli betydelig. Besvares dette benektende, oppstår spørsmålet om rentene skal redusere rentebeløpet i erstatningspostene. Sålenge renter i begge tilfelle skal kompensere et avsavn, kan det hevdes at fradrag her må være det naturlige, selv om morarentelovens rentenivå innebærer en overkompensasjon i forhold til det reelle avsavn. Overkompensasjonen kan jo føres tilbake til en forsikring som arbeidsgiveren har tegnet og dekket utgiftene for. Men denne løsningen er høyst usikker, og det kan også føres gode argumenter for et annet standpunkt. Det kan nevnes at Forsikringsskadenemnda – sak nr. 1907 – har antatt at renter ikke skal trekkes fra.

4.1.4.6 De skjønnsmessige fradrag

De forsikringsytelser som utløses i forbindelse med en skade, kan også være forsikringer skadelidte selv har tegnet. Ved en 100% uførhet vil forsikringsytelsene kunne utgjøre 1 million kroner eller mer, særlig når skaden medfører utbetalinger både under forsikringer arbeidsgiveren har tegnet, forsikringer tegnet av skadelidte gjennom hans fagforening og egne individuelle forsikringer som kanskje både er en reiseforsikring og ulykkesforsikring tilknyttet en motorvognforsikring. Disse forsikringsytelser har langt på vei samme funksjon som erstatningen, da de skal gi kompensasjon for tapet skadelidte blir påført. Etter skl. § 3-1 tredje ledd annet punkt kan det tas hensyn til disse ytelsene ved erstatningsfastsettelsen – domstolene står her meget fritt.

Tidligere rettspraksis tok hensyn til slike ytelser allerede ved relativt beskjedne forsikringsutbetalinger i størrelsesorden 100 000 kroner. Her har imidlertid domstolene etter hvert begynt å bli mer tilbakeholdne; i RG 1990 s. 1034 (Eidsivating) tok ikke retten hensyn til forsikringsutbetalinger på ca. 800 000 kroner under henvisning til at dette antas å være vanlig i dagens samfunn, og i RG 1992 s. 1282 (Nedre Romerike) ble det ikke tatt hensyn til individuelle skadeforsikringer på 1 035 000 kroner. I Skolandsaken var det tilsammen utbetalt 870 000 i ulykkesforsikringer, og det ble gjort fradrag i erstatningen for tapt inntektsevne med 150 000 kroner. Dette ble ansett passende, idet Skoland likevel vil sitte igjen med en betydelig fordel som følge av forsikringsordningene, som førstvoterende uttrykte det.

Også annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller vil få som følge av skaden, kan det tas hensyn til. Teorien har her brukt eksempler som innsamlingsaksjoner på arbeidsplass og gjennom aviser. Det er imidlertid all grunn til å vise tilbakeholdenhet her, hvilket praksis også har gjort. Eksempel på at det er tatt hensyn til midler på kr. 70 000, er dommen i RG 1965 s. 436. Her antar Utvalget at resultatet i dag ville blitt et annet, selv etter at det er justert for fallet i kroneverdien.

4.1.4.7 Erstatningsnivået

Ved Sevaldsen-dommen i Rt. 1981 s. 138 fikk man den første personskadeerstatning på over 1 million (nominelle) kroner. Tapet i fremtidig erverv var den største tapsposten og utgjorde 650 000 kroner av dette beløpet. I underrettspraksis er det i de siste par år utmålt personskadeerstatninger ved de alvorlige skader i størrelsesorden opp mot 3 mill. kroner, alle poster inkludert. Ved alvorlige fødselsskader er erstatningen i noen tilfelle blitt enda høyere. Erstatningsposten tap i fremtidig erverv er i nyere underrettspraksis kommet opp mot 1,5 mill. kroner, og også unntaksvis passert dette beløpet. Erstatningsbeløpene synes å variere betydelig, særlig ved utmålingen av erstatning for delvis uføre. Dette siste skyldes ikke minst usikkerheten om skadelidte vil makte å nyttiggjøre seg restervervsevnen til inntektsbringende arbeid. Trygdeytelser og pensjoner varierer også betydelig for forskjellige skadelidte etter skaden.

Som en skissemessig antydning vil Utvalget mene at med en brutto inntekt på 200 000 kroner (som i dag utgjør i overkant av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn) vil en 20-åring som blir 100 % ervervsmessig ufør få en erstatning for tap i fremtidig erverv på ca. 1,1-1,2 mill. kroner, når det er gjort fradrag for individuelle forhold som kan ha betydning for utmålingen (som nedbetaling av lån, reduserte utgifter m.v., i det omfang dette skal tas hensyn til). Etter Utvalgets vurdering har ikke erstatningsnivået for tapt inntektsevne (tap i fremtidig erverv) over tid vist noen tendens til å øke i omfang når det ses hen til den reduserte kroneverdi. Det kan her nevnes at den erstatning som ble gitt ved Plesnerdommen i Rt. 1956 s. 278, nemlig 200 000 kroner, for en 20-åring som ble nærmere 100 % ervervsmessig ufør etter dagens pengeverdi, ville vært ca. 1,7 mill. kroner, jfr. også Rt. 1965 s. 1115 hvor en gutt født i 1948 fikk 200 000 kroner i erstatning for tap i fremtidig erverv, og dette utgjør i 1993 kroner i underkant av 1,3 mill. kroner. 2 Tallene her er basert på konsumprisindeksen.

Ved sammenligningen med dagens erstatningsnivåer, må det bl. a. tas i betraktning at fradragene for trygdeytelser m.v. var mindre før, mens skattepåslaget (etter dagens praksis) ville trukket den andre veien. Generelt sett er Utvalgets syn at erstatningsnivået for tap i fremtidig erverv har vært stabilt, og at dommene fra 1993 bekrefter denne stabiliteten. En sammenligning mellom Sevaldsen- og Skolanddommene viser dette. Justert for pengeverdien fikk Sevaldsen med utgangspunkt i et antatt årlig bruttoinntekt uten skaden i basisåret på ca. 180 000 kroner en erstatning på ca. 1,3 mill. kroner. Skoland fikk på sin side 1,6 mill. kroner (som ble redusert til 1,450 mill. kroner på grunn av egne forsikringer) med en bruttoinntekt på 250 000 kroner. Den tilsynelatende mindre erstatning som Skoland fikk i forhold til Sevaldsen skyldes flere faktorer. Fradragene for trygdeytelser var høyere i Skolandsaken, idet Skoland fikk pensjonen basert på 3.3 pensjonspoeng, mens Sevaldsens pensjon ble utmålt uten disse poengene, slik reglene var den gang. Sevaldsen fikk videre et høyere påslag for skatteulempen, idet retten ikke vurderte plassering i bolig m.v. På den annen side var rentefoten ved kapitaliseringen 6% i Sevaldsen-saken, mens den ble satt til 5% i Skoland-saken.

Ved vurderingen av nivået er det videre av stor betydning at Høyesterett i Ølberg-og Horsengdommene la til grunn en inntekt uten skaden i basisåret på 180 000 kroner når det ikke var særlige holdepunkter for noen bestemt yrkeskarriere. Til belysning av erstatningsnivået skal også nevnes Rt. 1984 s. 1246, hvor skadelidte (19 år) var 100 % medisinsk invalid og ervervsmessig ufør, fikk en erstatning for tapt inntektsevne på 800 000 kroner (1 239 000 i 1993-kroner) som ble halvert på grunn av medvirkning.

Nedenfor er satt opp en oversikt over erstatningsbeløpene i den trykte rettspraksis siden Sevaldsendommen fra 1981. På grunn av fallet i kroneverdien må tallene fra 1981 ca. fordobles for å gi nivået i dag. Skadelidte var 100% ervervsmessig ufør, medmindre en annen prosent er angitt i parentes etter referansen, og befant seg aldersmessig fra 18 år og oppover mot 30 år. Tallene i parentes er erstatningsbeløpet omregnet i 1993-kroner.

Utvalget vil understreke at selv om tallene avviker sterkt, betyr ikke det at noen dommer er gale og andre riktige. Når erstatningen skal baseres på det individuelle tapet for den enkelte skadelidte, må det bli høyst ulike erstatninger ved 100 % ervervsmessig uførhet, selv om de skadelidte tilhører den samme aldersgruppe. Hertil kommer at skjønnsutøvelsen kan slå forskjellig ut, innen rammen av det som må sies å være et forsvarlig skjønn. På den annen side er det i den gjengitte praksis forskjeller som vanskelig lar seg forklare ut fra dette.

4.1.4.8 Om verdien av arbeid i heimen, skl. § 3-1 annet ledd tredje pkt

Skl. § 3-1 annet ledd siste pkt. lyder slik: Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen. At bortfall av evnen til å utføre arbeid i hjemmet skal være gjenstand for erstatning, var imidlertid erkjent også før denne formuleringen kom inn i loven i 1973, se f.eks. Rt. 1934 s. 173.

I forhold til de spørsmål som er gjenstand for utredning i denne innstillingen, er det ikke nødvendig med noen bred redegjørelse for gjeldende rett på dette punkt. Det er enighet om at erstatningen skal fastsettes med utgangspunkt i hva det vil koste å leie hjelp til å utføre arbeidet, og at antallet timer skal vurderes mot den tid som normalt vil gå med til hjemmearbeidet etter familiens størrelse, boforhold m.v., se nærmere Lødrup s. 342, Nygaard s. 109 flg., Strøm Bull s. 914 flg., Kjønstad s. 352 flg. Også her gjelder plikten til å innrette seg slik at tapet begrenses, jfr. pkt. 4.1.5.3.

4.1.5 Merutgifter i fremtiden

4.1.5.1 Innledning – skl. § 3-1

Skl. § 3-1 gir også rett til erstatning for de merutgifter som skaden vil påføre skadelidte i fremtiden. Det kan dreie seg om utgifter til legebehandling, transport, kjøp av hjelpemidler, tilpasning av bolig, m.v. Denne erstatningsposten representerer et vidt spekter av ulike utgiftsposter knyttet opp til de individuelle behov. Noen av utgiftene er engangsutgifter, mens andre kan være årlige utgifter i en viss periode, eller de kan løpe livet ut. Fordi enkeltelementene i den samlede utgiftsmasse er meget ulike, er det vanskelig å utmåle en erstatning basert på et årlig tap som deretter skal kapitaliseres og tillegges skatteulempen. Man er derfor i mange tilfelle henvist til en skjønnsmessig erstatningsberegning uten direkte forankring i en matematisk modell. I Skolandsaken ble det samlede erstatningsbeløpet fastsatt skjønnsmessig, og det ble så ble gitt ett tillegg for skatteulempen. Illustrerende er også en dom av Frostating lagmannsrett av 25. august 1993 hvor retten (s. 25) bl.a. anfører:

«Slik saken ligger an ser retten ingen grunn til punktvis å gjennomgå de poster som [skadelidte] har listet opp. Retten finner det tilstrekkelig å foreta en grov skjønnsmessig vurdering ut fra de momenter som er nevnt i det foregående ...»

Kravene om dekning av utgifter har økt betydelig de siste år. Det er ikke bare tradisjonelle poster som har steget i omfang, også nye er kommet til. Etter Utvalgets syn har imidlertid rettspraksis i den senere tid til en viss grad klarlagt grensene for erstatningsansvaret, og det henvises særlig til Skoland-saken.

Ved de alvorlige personskader, kan kravet om dekning av merutgifter bli betydelig. Det gjelder for det første utgifter til boinnretning, for eksempel gjennom ombygging/tilpasning av eksisterende bolig eller merutgiftene ved anskaffelse av ny bolig tilpasset skadelidtes behov. Et spørsmål som har fått særlig aktualitet de siste årene, er om skadelidte har krav på å få dekket utgifter til stell og pleie i hjemmet, eller om han skal henvises til opphold i institusjon.

Ved vurderingen av de spørsmål som oppstår her, er det viktig å skille mellom de krav skadelidte har overfor det offentlige, særlig kommunen, og hvilke krav som kan gjøres gjeldende overfor skadevolderen. Men det er likevel en sammenheng: I hvilken utstrekning plikter skadelidte å motta kommunens tilbud hvis det er det klart rimeligste alternativ? Disse problemstillingene er utførlig behandlet av Jerstad, Erstatning for framtidige utgifter til omsorgstjenetser, herunder nakkeslengskader, LoR 1993 s. 283-332. Utvalget vil nedenfor i pkt. 4.1.6.4 gi en oversikt over dem.

4.1.5.2 Det rettslige utgangspunkt

I skl. § 3-1 første ledd heter det at påførte og fremtidige utgifter er gjenstand for erstatning. Rammen rundt de utgifter som gir rett til erstatning, må trekkes på bakgrunn av alminnelige erstatningsprinsipper. Dette innebærer at det må foreligge faktisk og påregnelig (adekvat) årsakssammenheng mellom skadehendelsen og den utgiftspost som kreves erstattet.

I innstillingen fra Erstatningslovkomitéen (1971) s. 53 er det presisert at utgiften må være en nødvendig og rimelig følge av skaden. Det heter bl.a.:

«Uttrykket lidt skade vil omfatte det samme som etter gjeldende rett. For det første vil direkte utgifter være lidt skade, f.eks. til legebehandling og medisiner, transportutgifter til sykehus m.v. og andre utgifter som skyldes skaden (i den utstrekning disse ikke blir dekket av trygdeordninger). I alminnelighet vil det neppe oppstå tvist om utgiften er nødvendig eller rimelig følge av skaden. Generelt bør man neppe være altfor streng ved bedømmelsen av om en konkret utgiftspost omfattes av erstatning.»

De samme rettstanker ble av Høyesterett i Rt. 1975 s. 670 formulert slik:

«Etter alminnelige norske erstatningsregler vil skadelidtes erstatningskrav omfatte de direkte utgifter som skyldes skaden og som verken er upåregnelige eller unødvendige.»

Når det på denne måten presiseres at utgiften må være nødvendig eller rimelig, innebærer dette en begrensning som er et selvstendig avgrensningskriterium i forhold til hvilke utgifter som kan kreves dekket av skadevolderen. Selv om utgiften er en følge av skaden, vil den ikke kunne kreves dekket, med mindre den også er en nødvendig og rimelig følge. Nygaard (s. 192) viser til formuleringen i § 3-1 annet ledd om at man må legge vekt på hva man med rimelighet kan forvente av skadelidte med hensyn til å begrense tapet, også gjelder utgiftspostene, og at disse må ligge innan naturlege nøkterne rammer.

Utvalget vil i det følgende peke på de momenter som særlig vil ha betydning for vurderingen av om utgiften er nødvendig.

4.1.5.3 Innretningsplikten

Skadelidte må i rimelig grad søke å begrense tapet ved å innrette sin livsførsel til skaden. Skadelidtes innretnings-/begrensningsplikt er et sentralt element ved erstatningsberegningen, som i forhold til kravet om erstatning for erstatning tapt inntekt (lidt og fremtidig) kommer til uttrykk direkte i skl. § 3-1 annet ledd, hvor det heter at skadelidte må søke å skaffe seg de inntekter som med rimelighet kan ventes av han. Det kan også vises til skl. § 3-4, som sier erstatningen skal utmåles bl. a. på bakgrunn av den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging, og til prinsippet i skl. § 5-1 nr. 2 om at skadelidte etter evne plikter å begrense skaden. Synspunktene ble også lagt til grunn i Rt. 1992 s. 1470 vedrørende krav på kompensasjon for leiebilutgifter i henhold til bal. § 8. Høyesterett stilte her klare krav til skadelidte om innretningsplikt og skadebegrensning.

Innretningsplikten er generell og får i særlig grad betydning for skadevolders ansvar for utgifter, se nærmere Nygaard s. 102 flg. Spørsmålet om innretningspliktens omfang må ses i sammenheng med nødvendighetskriteriet, og belyses ved Skoland-saken , hvor Høyesterett presiserte det rettslige utgangspunkt om at utgiften må være nødvendig på denne måten:

«Hvilke utgifter som vil være nødvendige og rimelige, må da – slik jeg ser det – vurderes i forhold til prinsippet om at erstatningen skal være supplement til det offentliges ytelser.»

Det offentliges ytelser både fra folketrygdloven og kommunale ytelser (sosialomsorgsloven og kommunehelseloven) stiller konkrete krav til innretningsplikten. Utvalget vil spesielt peke på at det i Rikstrygdeverkets rundskriv om vilkårene for grunnstønad etter ftrl. § 8-2 heter at det bare er nødvendige utgifter som gir grunnlaget for trygd. I forhold til sosialomsorgslovens ytelser i form av hjemmehjelp må det vurdere i hvilken utstrekning søkeren og dennes familie samlet sett kan innrette seg slik at oppgavene i hjemmet likevel kan utføres på en tilfredsstillende måte.

4.1.5.4 Direkte/indirekte utgifter

Som utgangspunktet er det bare de direkte utgifter som følger av skaden som er betraktet som nødvendige, se eksempelvis Rt. 1975 s. 670, som er omtalt ovenfor.

Utgifter som er knyttet til medisinsk behandling, kjøp av hjelpemidler m.v. vil være dekningsmessige, mens det skal mer til å få dekket utgifter som f.eks. kostnader til vedlikehold av bolig, snømåking, hagearbeid m.v. Det er ikke dermed sagt at slike utgifter uansett vil være unntatt fra dekning, men de vil nok være underlagt klare begrensninger. I Rt. 1984 s. 1246 som gjaldt erstatningsutmåling til en ung mann som var blitt 100% medisinsk invalid, ble det fremsatt krav på dekning av merutgifter til: ... vedlikehold og stell av egen bil, ekstrautgifter ved vedlikehold av eget hus og økte reiseomkostninger ved feriereiser. Til dette bemerket Høyesterett:

«A har utvilsomt utgifter på grunn av sin invaliditet. Han klarer seg imidlertid selv i de fleste gjøremål, og de ekstrautgifter han har nevnt, overstiger etter min mening ikke det han får som grunnstønad og hjelpestønad. Hans krav om erstatning for slike utgifter kan derfor ikke tas til følge.»

4.1.5.5 Forsvarlig økonomisk ramme

De utgiftene som kan kreves dekket, må ligge innenfor en rimelig og forsvarlig økonomisk ramme, se nærmere Nygaard s. 107 flg. Dette kommer også til uttrykk i Skoland-dommen, hvor det prinsipale krav om en erstatning som ville satt ham i stand til å finansiere heldøgnsomsorg i egen bolig ikke ble tatt til følge med denne begrunnelsen:

«Skal man fravike prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, må det foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud. Dette er ikke tilfelle her.»

Dette betyr at erstatningen for utgifter skal utmåles med utgangspunkt i hvilke ressurser som stilles til disposisjon for skadelidte fra det offentlige. Dette har ikke bare betydning i de store omfattende skadesakene, men vil også være aktuelt ved mindre alvorlige skadetilfeller. Som eksempel kan nevnes krav på dekning av utgifter hvor trygden har avslått søknad om grunnstønad fordi utgiftene i trygdesammenheng ikke er å anse som nødvendige. Hovedregelen må være at utgiften da heller ikke kan kreves erstattet, selv om det nok kan tenkes situasjoner hvor erstatningsretten er noe rausere en trygden.

4.1.5.6 Utgiften må realisere det tiltenkte formål

Dette moment har særlig vekt hvor f.eks. skadelidte krever erstatning for utgifter til behandling, hva enten dette dreier seg om mer bagatellmessige beløp til medisiner eller behandling hos fysioterapeut til omfangsrike behandlingsopphold. Kan det sannsynliggjøres at behandlingen har en varig positiv medisinsk effekt på skadelidte, vil utgiftene til den kunne kreves erstattet. Hvis behandlingen ikke virker eller kun virker lindrende i et begrenset tidsrom, er det tvilsomt hvor langt erstatningsplikten rekker; her må det i alle tilfelle foretas en konkret vurdering. Dette betyr at skadelidte ikke uten videre kan teste ut forskjellige behandlingsopplegg på skadevolders bekostning.

4.1.5.7 Avgrensningen mot ervervstapet og ménerstatningen

Utgiftstapet skiller seg fra ervervstapet ved at ervervstapet tar sikte på å kompensere for skadelidtes tap av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid. Erstatning for merutgifter skal kompensere det økonomiske tap skadelidte forøvrig påføres. Tidligere var det vanlig at disse tapspostene ble slått sammen til et skjønnsmessig beløp, se f. eks. Rt. 1965 s. 1115, mens de i dag skal utmåles hver for seg.

At det i eldre praksis ikke ble oppstillet noe klart skille, hang sammen med at utmålingen var mer skjønnsmessig enn i dag, og det gjaldt også fradragene for ytelsene fra det offentlige. Når fradragene skal skje krone for krone, må det skilles mellom ervervstap og utgiftstap, idet fradragene skal tilordnes den enkelte erstatningspost. Hertil kommer at ménerstatningen skal fange opp utgifter som er knyttet til den reduserte livsutfoldelse. Reiseutgifter av ulike slag kan det eksempelvis i en del tilfelle være vanskelig å si er en merutgift eller en utgift som skal gi øket livsutfoldelse. Hvis utgiften skyldes medisinske forhold, vil den normalt være merutgift, mens et øket sosialt behov for ferie på grunn av uførheten, vil omfattes av ménerstatningen.

I Skolandsaken kom Høyesterett inn på forholdet mellom utgifter og ménerstatning. Spørsmålet var om utgifter til ferie og andre besøk utenfor institusjon for skadelidte og nødvendige hjelpere skulle dekkes som en utgift, eller anses kompensert gjennom ménerstatningen. Høyesterett uttalte at avgrensningen mellom utgifter og menerstatning i noen grad må bli skjønnsmessig, men at hovedsynspunktet må være at de utgifter som ikke bare skyldes at skadelidtes muligheter for livsutfoldelse er blitt begrenset, men som medisinsk sett er en nødvendig følge av de skader vedkommende er påført, bør erstattes som utgift i den utstrekning de finnes rimelige og nødvendige. Høyesterett fant at det var aktuelt å erstatte utgifter til hjelpere, mens merutgifter ved reise og opphold utenfor institusjon for skadelidte selv måtte anses dekket gjennom ménerstatningen. Utgiftene ved besøk utenfor institusjon har dels som formål personlig utfoldelse og opprettholdelse av kontakter, dels har besøkene sosialmedisinsk siktemål; kontakt med andre har betydning for skadelidtes muligheter for å opprettholde sitt funksjonsnivå.

Når det gjelder utgifter til hjelp i hjemmet er det vanlig å skille mellom utgifter til personlig stell, pleie og tilsyn som erstattes som utgiftstap, og utgifter til vanlig husarbeid som erstattes som ervervstap.

4.1.5.8 Utgifter påført andre enn skadelidte selv

Det er ikke bare utgifter som den skadelidte selv har hatt, eller vil få, som kan kreves erstattet etter skl. § 3-1. Også utgifter som er knyttet til andre, f.eks. familiemedlemmer, vil kunne være gjenstand for erstatning dersom de øvrige vilkår er oppfylt. Det ytes således erstatning for utgifter både i form av det inntektstap den pårørende har lidt ved å måtte ha omsorgen for skadelidte, og for konkrete utgifter til f.eks. hjelpemidler, transport m.v.

Også ved krav fra andre enn skadelidte selv er det et vilkår at utgiften må være nødvendig. I Rt. 1975 s. 670 ble det presisert at de pårørendes utgiftene måtte være medisinsk nødvendige for at de skulle kunne dekkes. Her ble reise-og oppholdsutgifter til skadelidtes foreldre og forlovede dekket, men ikke til hans søster. Det er altså ikke tilstrekkelig at venner og pårørende har et ønske om å bistå hvis dette altså ikke kan knyttes til en medisinsk eller pleiefaglig påkrevet bistand. Men ved denne vurderingen vil det nødvendigvis være vanskelige avveininger, hvor også følelsesmessige forhold spiller inn. Man vil nok ha et relativt romslig syn på utgiftsdekning i en innledende akuttfase, mens man etter hvert vil stille strengere krav for at et tredjemannstap skal kunne dekkes.

Det kan reises spørsmål om kravet om dekning av slike utgifter skal fremmes direkte av den som har hatt vedkommende utgift, eller om det skal fremmes av skadelidte. I Rt. 1951 s. 687 la Høyesterett til grunn at erstatningen måtte tilkjennes skadelidte, som igjen skulle betale faren for hans omsorgsarbeid. Fra de senere år har vi imidlertid flere eksempler på at erstatning er tilkjent direkte til den som skal utføre omsorgsarbeidet, f.eks. RG 1985 s. 986 (Namdal). Det må antas at det bare er ved allerede påførte utgiftstap at erstatningen kan tilkjennes direkte til tredjemann. Fremtidstapet må tilkjennes skadelidte, som selv må kunne velge hvor hun eller han vil kjøpe eventuelle omsorgstjenester m.v. At erstatningen skal utbetales til en tredjemann og at man derved binder opp utgiftsdekningen til én person og forutsetter at denne personen vil foreta dette arbeidet gjennom tidsperioden, er ikke holdbart.

Ved utmålingen av erstatningen for pårørende/venners arbeid er det viktig å skille mellom det som representerer et nødvendig merarbeid ut fra en pleiefaglig/medisinsk standard og sosialt samvær som ikke vil bli dekket som utgift. Å trekke grensen her kan være problematisk og vil bero på et konkret skjønn. I Rt. 1978 s. 432 ble det uttalt at skadeforsikringen bør være med på å kompensere for en betydelig innsats fra skadelidtes foreldre. Heller ikke i Skolanddommen ble det gitt kompensasjon for foreldrenes pleieinnsats ut fra medgått tid, men etter en skjønnsmessig vurdering. Skadelidte kan således ikke uten videre kreve erstatning for hjelp fra familie/venner basert på f.eks. timebetaling for den tid som faktisk er brukt.

4.1.6 Fortsettelse – hvilke utgifter skadelidte kan kreve dekket av det offentlige

4.1.6.1 Innledning

Ved erstatningsutmålingen skal det etter skl. § 3-1 tredje ledd gjøres fradrag for en rekke ytelser skadelidte mottar, herunder trygdeytelser. En rekke av de utgifter som følger av skaden dekkes således helt eller delvis av det offentlige. Dekkes utgiftene direkte, vil forsåvidt ikke skadelidte være påført utgift. Har skadelidte selv dekket kostnaden, men den senere er refundert av det offentlige, kommer derimot fradragsreglene inn. Tilsvarende gjelder for de fremtidige utgifter. At det kan være usikkert om og eventuelt i hvilken utstrekning det offentlige dekker en påberopt utgift, skaper ofte problemer ved erstatningsutmålingen.

Nedenfor vil det bli gitt en oversikt over hvilke ytelser en skadelidt har krav på etter folketrygdloven og andre offentlige stønadsordninger. Den tar imidlertid ikke sikte på å gå i detalj. Oversikten vil belyse det offentliges rolle i det erstatningsrettslige bilde, og gir således grunnlaget for vurderingen av det supplement som erstatningen skal være, jfr. Høyesteretts uttalelser i Skolandsaken, og som er nærmere omtalt i pkt. 4.1.6.4.4.

4.1.6.2 Ytelser fra folketrygden

4.1.6.2.1 Innledning

Folketrygdens formål er å gi stønad blant annet ved sykdom og uførhet, jfr. ftrl. § 1-1. Den dekker således en lang rekke utgifter som påløper i forbindelse med en personskade.

Ytelsene fra folketrygden tar ikke sikte på å gi full kompensasjon for alle utgifter. Regler om maksimerte satser, egenandeler og behovsprøving medfører at en skadelidt ikke får sitt fulle tap dekket av trygden. Det overskytende vil da kunne kreves erstattet etter skl. § 3-1.

4.1.6.2.2 Medisinsk stønad

Medisinsk stønad ytes etter folketrygdlovens kap. 2. Slik stønad ytes blant annet til opphold og behandling i godkjent helseinstitusjon (§ 2-2), legehjelp, fysikalsk behandling, tannlege, psykolog, kiropraktor, legemidler (§ 2-5), reise til undersøkelse eller behandling (§ 2-6) og til proteser og lignende (§ 2-13). Ved forskrifter er det gitt nærmere regler om slik dekning samt om betaling av egenandeler m.v.

Utgifter til alternativ medisinsk behandling som f.eks. homøopati, fotsoneterapi

m.v. dekkes ikke.

4.1.6.2.3 Ytelser under medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring

Ytelser under rehabilitering og attføring ytes etter ftrl. kap. 5A (medisinsk rehabilitering) og 5B (yrkesrettet attføring). Slike ytelser vil i første rekke ha betydning for omfanget av den reduserte inntektsevnen.

Etter 5A-3 kan attføringshjelp ytes i form av:

1. hjelpemidler, ombygging av maskiner eller annet teknisk utstyr på arbeidsplassen, under utdanning og under attføring

2. stønad til bil

3. førerhund

4. lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte under utdanning eller i arbeid

5. tolkehjelp for hørselshemmede

6. tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.

Til den som blant annet på grunn av skade har vesentlig og varig innskrenket alminnelig funksjonsevne, kan det ytes stønad for å bedre evnen til å klare dagliglivets situasjoner i form av

1. utlån og tilskudd til hjelpemidler

2. tilskudd til opplæringstiltak

3. tilskudd eller lån til annet formål, som tolketjeneste, førerhund, anskaffelse av bil m.v.

Etter ftrl. kap. 5B kan trygdet som gjennomgår yrkesrettet attføring på visse vilkår få dekket utgifter til livsopphold (attføringspenger) samt bestemte utgifter som vedkommende har i forbindelse med attføringen (attføringsstønad).

Attføringsstønad kan ytes etter ftrl. § 5B-8 til tilskudd til

1. trening og behandling i godkjent attføringsinstitusjon

2. opplæring, trening og arbeidstilvenning ved skole, kurs, bedrift e.l.

3. reise og flytting i forbindelse med attføring og nytt arbeid.

4.1.6.2.4 Grunnstønad

Ved varlig uførhet ytes grunnstønad etter ftrl. § 8-2, annet ledd a) til dekning av ekstrautgifter av betydning. Rett til grunnstønad er nærmere regulert i Sosialdepartementets forskrifter om ytelse av grunnstønad og hjelpestønad av 21. oktober 1966. Satsene for grunnstønad og hjelpestønad er inntatt i Rikstrygdeverkets rundskriv nr. 13 08-02.

Som eksempel på utgifter det kan ytes grunnstønad til kan nevnes løpende ekstrautgifter til transport eller til drift av tekniske hjelpemidler for å bedre vedkommendes funksjonsevne, utgifter til fordyret kosthold, telefon, klær osv. Det kreves at utgiftene skal være av en viss varighet, normalt minimum 2-3 år.

Som for hjelpestønad, jfr. nedenfor, fastsettes satsen for grunnstønaden av Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet og reguleres årlig vanligvis fra 1. januar. Grunnstønaden fastsettes etter fem satser.

For at grunnstønad skal kunne tilstås forutsettes at de årlige ekstrautgifter antas å utgjøre mer enn 2/3 av laveste sats, med mindre særlige grunner gjør det rimelig å tilstå grunnstønad også for lavere utgifter. Grunnstønad etter høyere sats gis dersom de årlige ekstrautgifter antas minst å svare til den aktuelle satsen. De to høyeste satsene kan bare benyttes dersom ekstrautgiftene omfatter både utgifter til nødvendig transport og andre utgifter.

Med virkning fra 1. januar 1994 har Stortinget fastsatt følgende satser for grunnstønaden:

• Sats 1

• 5 412 kroner pr. år

• 451 kroner pr. måned

• Sats 2

• 8 244 kroner pr. år

• 687 kroner pr. måned

• Sats 3

• 10 824 kroner pr. år

• 902 kroner pr. måned

• Sats 4

• 14 412 kroner pr. år

• 1 201 kroner pr. måned

• Sats 5

• 18 000 kroner pr. år

• 1 500 kroner pr. måned

4.1.6.2.5 Hjelpestønad

Etter ftrl. § 8-2, annet ledd b) kan hjelpestønad tilstås hvis den trygdede på grunn av varig sykdom, skade eller lyte må ha særskilt tilsyn og pleie eller hjelp i huset. Etter lovendring 20. desember 1991 nr. 90 ytes hjelpestønad til hjelp i huset bare hvor krav om stønad er satt frem før 1. januar 1992, jfr. § 8-3, 2. ledd b). Begrunnelsen for at det ikke lenger skal ytes stønad til slik hjelp, er at ressursene på dette området bør benyttes til å styrke de kommunale hjemmehjelpsordninger. Behov for hjelp i huset vil derfor nå bli regulert av reglene for hjemmehjelp i lov om sosial omsorg § 3 nr. 1.

Som hovedregel kreves det at hjelpebehovet er så omfattende at det tilsvarer et vederlagsnivå som ikke er vesentlig lavere enn den ordinære hjelpestønadsatsen. Unntak kan gjøres hvis særlige grunner gjør det rimelig. Ved fastsettelsen av hjelpebehovet ser man bort fra hjelp som familiemedlemmer bør kunne yte vederlagsfritt. Det kan ikke ventes så omfattende vederlagsfri hjelp fra familiemedlemmer at deres ervervsmuligheter derved blir redusert.

Det er fastsatt en ordinær hjelpestønadssats og en forhøyet sats som kan ytes til barn under 18 år og som settes til 2,4 eller 5,6 ganger ordinær sats.

Med virkning fra 1. januar 1994 har Stortinget fastsatt følgende satser for hjelpestønad:

• Ordinær hjelpestønadssats

• 9 000 pr. år

• 750 pr. måned

• Sats 2 (2 ganger ordinær sats)

• 18 000 kroner pr. år

• 1 500 kroner pr. måned

• Sats 3 (4 ganger ordinær sats)

• 36 000 kroner pr. år

• 3 000 kroner pr. måned

• Sats 4 (5,6 ganger ordinær sats)

• 50 400 kroner pr. år

• 4 200 kroner pr. måned

Ved uførhet som skyldes yrkesskade, jfr. Ftr. § 11-5 nr. 3 kan hjelpestønaden førhøyes til

18 000 kroner pr. år

  1 500 kroner pr. måned

4.1.6.3 Ytelser etter sosialtjenesteloven og lov om kommunehelsetjenesten

4.1.6.3.1 De enkelte ytelser

En skadelidt vil i tillegg til folketrygdens ytelser ha krav på pleie og stell etter lov om sosiale tjenester m.v. (sosialomsorgsloven) av 13. desember 1991 nr. 13 og etter lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 nr. 66. Etter sistnevnte lov vil det utelukkende dreie seg om naturalytelser.

Sosialtjenesteloven trådte ikraft 1. januar 1993 og avløste blant annet lov om sosial omsorg av 5. juni 1964 nr. 2. I henhold til lovens § 4-2 omfatter de sosiale tjenester:

1. praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,

2. avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid,

3. støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer,

4. plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,

5. lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

I kommunehelsetjenestelovens § 2-1 heter det:

«Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han bor eller midlertidig oppholder seg.»

De oppgaver kommunens helsetjeneste omfatter er nærmere spesifisert i lovens § 1-3. Her skal blant annet nevnes pkt. 2 Diagnose og behandling av sykdom, skade eller lyte samt pkt. 4 Pleie og omsorg.

For å løse disse oppgaver skal kommunen sørge for

1. Almenlegetjeneste,

2. Fysioterapitjeneste,

3. Sykepleie, herunder helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie,

4. Lønn og avlastningstiltak for personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid for pleietrengende familiemedlemmer,

5. Sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie samt

6. Medisinsk nødmeldetjeneste.

Som det fremgår vil en skadelidt og også personer som har omsorg for en skadelidt kunne kreve ytelser etter disse lovene. Det går ikke noe skarpt skille mellom hjelpebehov som skal dekkes etter den ene eller den andre loven. Hjemmesykepleie skal dog dekkes etter kommunehelsetjenesteloven, mens hjemmehjelp dekkes etter sosialomsorgsloven.

4.1.6.3.2 Kommunenes plikter

Det er noe uklart hvilke plikter kommunene har i henhold til ovennevnte bestemmelser, og hvor langt disse strekker seg.

I Fusadommen, Rt. 1990 s. 874, slo Høyesterett fast at både kommunehelsetjenesteloven § 2-1 og den tidligere sosialomsorgsloven § 3 nr. 1 i utgangspunktet må anses som rettighetsbestemmelser i den forstand at de kan håndheves for domstolene. Saken gjaldt spørsmålet om rett til hjemmehjelp for en sterkt funksjonshemmet kvinne. Et kommunalt vedtak som innebar en betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp og som ville gjøre henne tvunget til å ta opphold på institusjon, ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Et spørsmål i saken var hvor langt domstolenes prøvelsesrett går når det gjelder ytelsenes omfang. Høyesterett la til grunn at det måtte kunne prøves om et aktuelt forvaltningsvedtak tilfredsstiller et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser. Retten la dog til grunn at sosialomsorgsloven ikke gir noen rettskrav på bestemte former for sosialhjelp. Hvilke ytelser som skal gis, beror på et forvaltningsskjønn. Hvorvidt kvinnen i dette tilfellet hadde krav på hjelpeytelser i hjemmet og derfor kunne motsette seg opphold på institusjon, tok retten ikke standpunkt til da hun døde før saken ble behandlet i Høyesterett og dette spørsmål derfor ikke lenger forelå til vurdering.

Hvor langt en kommunes ytelsesplikt går etter de nevnte lover er således ikke avklart med denne dommen. Et spørsmål i denne forbindelse er om en kommunes økonomi kan tillegges vekt ved vurderingen av dens plikter. Lovens forarbeider synes å åpne adgang til å tillegge økonomiske hensyn vekt. Kjønstad tar til orde for det motsatte standpunkt blant annet i Rett til helsehjelp og sosiale tjenester (Oslo 1990) s. 50.

I den nye sosialtjenesteloven er rekkevidden av kommunenes plikter nærmere omtalt. Loven har som nevnt blant annet til formål å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, jfr. § 1-1, b). Loven gir klientene et rettskrav på de tjenester som fremgår av § 4-2. Tjenestetilbudet skal så langt mulig utformes i samarbeid med klienten og det skal legges stor vekt på hva klienten mener. I lovens forarbeider presiseres imidlertid at den enkelte ikke kan gis en generell rett til å velge tjenestens art. Man vil måtte ta hensyn til kommunenes ressurser og økonomi ved valg av tjenester. Det vises til Ot.prp. nr. 29 (1990-91) om lov om sosiale tjenester m.v. s. 68.

4.1.6.3.3 Egenandeler for omsorgstjenester

Det offentlige kan kreve egenandeler for omsorgstjenester. Dette gjelder både tjenester i form av hjelp i egen privat eller kommunal bolig og ved opphold i institusjon.

Ved lovendring i sosialomsorgsloven og kommunehelsetjenesteloven 31. mai 1991 ble det åpnet adgang for kommunene til å kreve vederlag/egenbetaling for hjemmehjelp og hjemmesykepleie. I medhold av den nye loven om sosiale tjenester og kommunehelsetjenesteloven § 2-2, tredje til femte ledd er det ved kgl. res. av 4. desember 1992 kapittel 8, gitt forskrifter om vederlag utenfor institusjon. Forskriften med merknader er inntatt i Sosialdepartmentets rundskriv I – 51/92 av 21. desember 1992. Ved kgl. res. 10. desember 1993 er det gjort visse endringer i denne forskrift. Disse er inntatt i Sosialdepartementets rundskriv I – 47/93 av 13. desember 1993.

Kommunene kan selv fastsette regler for betaling av vederlag og betalingssatser for de enkelte tjenester. Vederlaget må ikke overstige kommunens egne utgifter til vedkommende tjeneste. Vederlag kan heller ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Det kan ikke kreves dekning i vedkommendes formue.

I medhold av sosialomsorgsloven § 3 nr. 5 og kommunehelsetjenesteloven § 2-2, annet ledd kan kommunene også kreve vederlag for opphold i institusjon. Forskrifter om slikt vederlag er gitt av Sosialdepartementet 21. desember 1988. Forskriften med senere endringer og merknader er inntatt i Sosialdepartementets rundskriv I-13/92 av 20. mars 1992.

Ved langtidsopphold må vederlagskravets størrelse ikke overstige de reelle oppholdsutgifter. Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp (G) fratrukket et fribeløp som for tiden er 6 000 kroner, kan det kreves betalt 75 % årlig, dog begrenset slik at enhver har i behold til eget bruk minst 25 % av folketrygdens grunnbeløp med tillegg av fordelen av fribeløpet. For inntekter over folketrygdens grunnbeløp betales inntil 85 %. Dette innebærer at kommunen maksimalt kan kreve:

75 % av inntekter opp til G – fribeløpet + 85 % av inntekter ut over G.

Det er gitt nærmere regler om fradrag i beregningsgrunnlaget for hjemmeværende ektefelle/barn, for egne boutgifter osv.

For korttidsopphold skal vederlaget ikke overstige et nærmere fastsatt beløp. For 1993 er beløpet 50 kroner for døgnsopphold og 25 kroner for dag- eller nattopphold.

4.1.6.4 Forholdet mellom erstatning og offentlige ytelser

4.1.6.4.1 Problemstilling

Forholdet til de offentlige ytelser skaper en rekke problemer ved fastsettelsen av erstatning for utgiftstap både av faktisk og rettslig art.

For det første kan det være vanskelig å få bragt på det rene hva skadelidte rent faktisk har krav på av ytelser fra det offentlige, og ikke minst hvilke ytelser skadelidte vil ha krav på fra det offentlige i fremtiden.

For det annet kan kommunens refusjonsrett for egenandeler skape problemer ved erstatningsfastsettelsen, jfr. pkt. 4.1.6.4.3 om Skolanddommens betydning her.

4.1.6.4.2 Hva kan kreves av skadelidte for å få brakt på det rene hva vedkommende har krav på av ytelser fra det offentlige?

Det har vært diskutert hvor meget som må kunne kreves av skadelidte for å få bragt på det rene hva vedkommende har krav på fra det offentlige. Antakelig må det stilles som krav at skadelidte søker om å få sine utgifter eller for eksempel sitt pleiebehov dekket av kommunen og at eksisterende klagemuligheter benyttes ved et eventuelt avslag. Mer tvilsomt er det om det kan kreves at skadelidte går til søksmål mot kommunen for å få sine rettigheter fastslått. I RG 1991 s. 288 (Tinn og Heddal) legger retten til grunn at det avgjørende for erstatningsplikten er hvilke ytelser som rent faktisk tilbys skadelidte. Har skadelidte på domstidspunktet ikke bragt dette på det rene, vil retten prejudisielt måtte ta standpunkt til hvilke ytelser vedkommende har krav på. Dette vil være forbundet med atskillig usikkerhet.

Hvilke ytelser skadelidte vil ha krav på fra det offentlige i fremtiden vil også være usikkert når erstatningen fastsettes. Forhold som endret lovgivning samt endret kommuneøkonomi vil her komme inn.

4.1.6.4.3 Kan det kreves erstatning for egenandeler til det offentlige?

Skadelidte vil i utgangspunktet ha krav på erstatning for betalte egenandeler i forbindelse med ytelser fra det offentlige som følge av ulykken. Dette kan for eksempel gjelde egenandeler til lege, fysioterapi m.v. En forutsetning må være at skadelidte ikke ville hatt vedkommende utgift dersom han ikke var blitt skadet.

Spørsmålet om erstatning for egenandel til kommunen for opphold på institusjon, ble vurdert i Skolandsaken. Skadelidte krevet egenandelen dekket fordi den var en utgift han ikke ville ha hatt dersom han ikke var blitt skadet. Egenandelen var i det vesentlige trukket i skadelidtes uførepensjon, det øvrige fra andre utgifter. Han fikk ikke medhold her, idet Høyesterett la til grunn at skadelidte uten skaden ville ha hatt oppholdsutgifter blant annet til mat, hus, oppvarming med videre som hadde oversteget det beløp han til nå hadde betalt i egenandel.

Et annet spørsmål i Skolandsaken var om det i fremtiden ville påløpe egenandel på avkastningen av det betydelige erstatningsbeløp skadelidte ville få utbetalt, og i tilfelle om det kunne kreves erstatning for den.

Reglene om egenandeler er fastsatt av Sosialdepartementet i forskrift av 21. desember 1988 om vederlag for opphold i institusjon m.v. Etter forskriftens § 3 kan kommunen av inntekter ut over folketrygdens grunnbeløp kreve betaling med inntil 85% i egenandel. Dog må vederlaget ikke overstige de reelle oppholdsutgifter som i den aktuelle saken lå på 266 000 kroner pr. år. Høyesterett vurderte spørsmålet både i relasjon til avkastningen av erstatningen for fremtidige utgifter og i relasjon til avkastningen av tap i fremtidig erverv.

Avkastningen av erstatningen for utgifter fant Høyesterett ikke kunne danne grunnlag for egenenandelsberegning, idet dette vanskelig kunne ses som inntekt i forhold til egenandelsforskriften. Retten anmodet Sosialdepartementet om å overveie å presisere forskriften på dette punkt.

Når det gjaldt avkastningen av erstatningen for tap i fremtidig erverv, anså Høyesterett det ikke tvilsomt at den falt inn under egenandelsforskriften. I den aktuelle saken var det usikkert om kommunen ville kreve maksimal egenandel med 85%. Skadelidtes disponering av beløpet ville også ha betydning for hvor stor egenandel som ville påløpe. Retten fant det sannsynlig at ihvertfall en del av erstatningen ville gå med til anskaffelse av kapitalgjenstander, investeringer og kjøp av tjenester. Retten la til grunn at selv om man forutsatte at ihvertfall en god del av erstatningen for tapet i fremtidig erverv skulle bli satt i bank med renteavkastning, kom man ikke opp i en samlet egenandel utover det som kan anses å ligge innenfor rammen for påregnelige samlede levekostnader. Dersom skadelidte hadde vært i arbeid, måtte man regne med at en vesentlig del av inntektene ville ha gått med til livsopphold. Skadelidte ville ikke blitt sittende igjen med et mindre beløp til fri disposisjon enn det som man kan regne med at han ville ha hatt uten skaden. Høyesterett konkluderte således med at skadelidte ikke led noe økonomisk tap ved at kommunen beregnet egenandel av avkastningen av erstatningen for tapet i fremtidig erverv.

4.1.6.4.4 Rekker erstatningsplikten lenger enn det offentlige pleietilbud?

Selv om sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven gir rettskrav på de tjenester lovene gir anvisning på, har som nevnt ovenfor den enkelte ingen generell rett til å velge tjenestens art. Er skadelidte påført en alvorlig personskade som medfører behov for omfattende stell og pleie, oppstår spørsmålet om det kan kreves at skadevolderen erstatter utgiftene ved å bo hjemme istedenfor å bo på institusjon dersom dette er det eneste det offentlige kan tilby.

Det må legges til grunn at kravet mot skadevolderen i utgangspunktet står på egne ben og ikke kan avskjæres under henvisning til de tjenester kommunen setter i verk. Spørsmålet blir om den aktuelle utgift er nødvendig og påregnelig og hvor langt skadelidtes plikter til å redusere de økonomiske følger av skaden strekker seg. Dette sto sentralt i Skolandsaken.

Skoland gjaldt en nå 29 år gammel mann som var blitt 100% medisinsk invalid og ervervsmessig ufør etter en trafikkulykke i 1984. Ved ulykken pådro han seg meget alvorlige hjerneskader. Skadene hadde medført lammelser i armer og ben, gjort ham delvis blind og påført ham store talevansker. Hans mentale funksjoner var imidlertid stort sett bevart. Skadelidte bodde på et sykehjem, hvor han hadde et værelse på 28 kvm innredet med egne møbler og personlige ting samt eget toalett og dusj. I helgene oppholdt han seg i en bolig som han eide sammen med foreldrene og hvor disse tok hånd om ham. Skadelidte krevet prinsipalt erstatning for å dekke utgiftene til omsorgstjenester ved opphold i egen bolig. Kravet lød på 29 millioner kroner kapitalisert etter en rente på 3%. Et slikt opplegg forutsatte at skadelidte ansatte og hadde arbeidsgiveransvar for flere personer.

Høyesterett tok utgangspunkt i at om slike utgifter er nødvendige og rimelige, må vurderes i forhold til prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til det offentliges ytelser. Retten viste i denne forbindelse til forarbeidene til skadeserstatningsloven, hvor departementet uttalte (prp. 4 s. 16):

«Departementet er enig i at erstatningens oppgave ved personskade og forsørgertap bør være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden. Det beløp som tilkjennes i erstatning, skal sammen med de øvrige ytelser som det skal tas eller kan tas hensyn til (gjøres fradrag for), utgjøre erstatningen for det økonomiske tap.»

Uttalelsen begrunnet bestemmelsen i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum og § 3-2 første ledd tredje punktum om at offentlige ytelser, herunder trygdeytelser, skal gå til fradrag i erstatningen. Høyesterett fant at uttalelsen har en generell rekkevidde og gir uttrykk for et generelt prinsipp. Når erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, måtte det offentlige tilbud være utgangspunktet for hva som er de rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket gjennom erstatningsretten. Retten viste til at de skadelidte også vil nyte godt av den utvikling som skjer i samfunnets tilbud og viste til uttalelser i Ot. prp. nr. 48 (1985-86) s. 37 i forbindelse med at ansvaret for sykehjemmene ble overført fra fylkeskommunene til kommunene:

«Det store antall trafikkulykker fører til at mange yngre får sterkt invalidiserende ryggmargsskader og lammelser. Dessuten er det en rekke nevrologiske lidelser som fører til sterk invaliditet hos yngre. Mange av disse pasientene har fått forpleining i sykehjem. Anslagsvis er mellom 10 og 20 pst. av belegget i sykehjem yngre enn 70 år. Det er selvsagt uheldig å forpleie yngre klientell i sykehjem der gjennomsnittsalderen stadig er stigende.

Kommunene må i sin planlegging ta hensyn til yngre sterkt pleietrengende klientell.

Det er viktig å etablere egnede boformer for yngre klientell. Dette kan godt skje i egne boenheter i tilknytning til, eller i nærheten av, sykehjem. Derved er det mulig å benytte ressurser som kan være felles, eksempelvis vaktservice, ergoterapi og fysioterapi. Det er vesentlig at hver enkelt pasient eller pensjonær kan få botilbud som sikrer mulighet for privatliv og plass til egne ting. Dessuten bør det være mulighet for å kunne ha besøk av venner og familie samt deltagelse i sosialt samvær med andre.

Boforholdene må være lagt opp slik at pasienten får bruke sine ferdigheter i daglige gjøremål og annen meningsfylt arbeidsvirksomhet.»

Sosialkomiteen uttalte i Innst. O. nr. 56 (1985-86) på s. 6:

« Komiteen vil peke på de behov som yngre pleietrengende har og at de må sikres behandling og pleie i egne boligenheter. Yngre pleietrengende må på den ene siden sikres mulighet for privatliv, og boligenhetene må på den ande siden være slik lokalisert at de kan drar nytte av den kvalifiserte hjelp som et sykehjem kan gi.

Komiteen mener det er svært viktig at kommunene i sin videre planlegging inkluderer også de yngre pleietrengendes behov.»

Høyesterett la etter dette som nevnt til grunn at det erstatningsretten skal dekke blir et supplement til det offentlige tilbud for i rimelig utstrekning ytterligere å avbøte følgene av skaden.

Det var ikke bestridt at kommunens tilbud til Skoland oppfylte kommunehelsetjenestelovens krav til nødvendig helsehjelp, jfr. lovens § 2-1. Retten la også til grunn at det tilbud skadelidte har fått fra kommunen må anses tilfredsstillende ut fra dagens helse- og sosiallovgivning. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne en erstatning som gjorde ham i stand til å bo utenfor sykehjemmet. Skal man fravike prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, må det foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud. Dette var ikke tilfelle i denne saken. Retten pekte forøvrig på at dersom man skal gå inn på en ordning med utgiftsdekning fra forsikringen for slike livsvarige, døgnkontinuerlige omsorgsutgifter, forutsetter dette en nærmere vurdering i lovsammenheng av de mange spørsmål dette reiser.

Under den forutsetning at han i fremtiden i det vesentlige vil oppholde seg på institusjon, krevet skadelidte i Skolandsaken subsidiært dekket utgifter til stell og pleie for at han tidvis skal kunne oppholde seg utenfor institusjonen. Skadelidte beregnet sitt krav her til ca. 24 millioner kroner under den forutsetning at han skulle bo hjemme i helgene samt blant annet ha fire ukers ferie, subsidiært ble kravet beregnet til ca. 20 millioner kroner under den forutsetning at han måtte bo på sykehjemmet også i helgene etter at foreldrene ikke lenger kan ha omsorg for ham.

Ved vurderingen av dette kravet trakk Høyesterett for det første opp grensene mot hvilke utgifter som må anses kompensert gjennom ménerstatningen, jfr. pkt. 4.1.5.7 ovenfor. Retten fant det rimelig i en viss utstrekning å dekke utgifter til hjelpere ved besøk utenfor institusjonen, herunder feriereiser. Skadelidtes egne utgifter forbundet med opphold utenfor institusjon dekkes derimot av ménerstatningen. Høyesterett la deretter til grunn at erstatningen må omfatte en rimelig kompensasjon for foreldrenes arbeid. Retten fant at det årlige beløp til disse utgifter burde ligge rundt 80 000 kroner. Etter fradrag for hjelpestønad og kapitalisert etter en rente på 5%, fastsatte retten erstatningen for fremtidige utgifter til 1 450 000 kroner som tillagt kompensasjon for skatteulempen med 150 000 kroner ble skadelidte tilkjent en erstatning for fremtidige utgifter på 1 600 000 kroner.

4.1.6.4.5 Rettspraksis

Som det fremgår ovenfor har det knyttet seg usikkerhet til utmålingen av erstatning for utgifter. De høyesterettsdommer som tidligere har foreligget om beregningen av utgiftstap, har i liten grad berørt de prinsipielle spørsmål som knytter seg til denne utgiftsposten. De tilkjente beløp har – med unntak av Rt. 1965 s. 1115, se nedenfor – også vært forholdsvis små sammenlignet med de beløp som er tilkjent i underinstansene. Dommen i Skolandsaken har bidratt til avklaring her. Det gjelder særlig spørsmålet om grensen mellom utgifter og ménerstatning, utgifter til pleie utenfor institusjon, egenandeler m.v. Når det gjelder erstatningsnivået, synes dommen imidlertid ikke å innebære noe vesentlig nytt i forhold til tidligere praksis når man tar fallet i kroneverdien i betraktning.

I Rt. 1965 s. 1115 ble det totale tap, inklusive inntektstap og utgiftstap, beregnet til 350 000 kroner hvilket tilsvarer 2 246 000 i 1993-kroner. Av premissene fremgår at skadelidte, som hadde mistet begge armene, anslagsvis vil få merutgifter på 150 000 kroner, særlig til hjelp i huset. Selv om det tas i betraktning at ytelsene fra det offentlige er bedre i dag, utgjør merutgiftene i 1993-kroner 963 000. Skadene her var betydelig mindre enn i Skolandsaken. I Rt. 1985 s. 46 fikk en 40 årig kvinne som var 50-60 % medisinsk invalid 250 000 kroner (366 000 i 1993-kroner) til dekning av utgifter. Det var enighet mellom partene om dette beløpet. I Skolandommen ble det som nevnt ovenfor tilkjent 1,6 mill. kroner i erstatning for fremtidige utgifter.

Dersom man forøvrig skal kunne trekke noen generelle konklusjoner ut fra praksis, må det for det første være at erstatningsutmålingen i utpreget grad synes å bero på et skjønn. Det er et typisk trekk at retten i de enkelte tilfelle har meget begrensede opplysninger å bygge på ved tapsberegningen. Skolandsaken illustrerer forsåvidt et unntak her. Erstatningsnivået synes også i en viss grad å være preget av partenes påstander. Ikke sjelden har domstolene lagt seg på et nivå midt i mellom disse. Ellers viser praksis at det også ofte er stor forskjell på saksøkers og saksøktes påstand.

Et annet trekk ved praksis er en utvikling i retning av stadig høyere erstatninger, særlig i saker hvor den medisinske invaliditet er under 100%. Dette har for det første sammenheng med at det nå kreves erstatning for utgifter som tidligere ikke ble søkt erstattet. I tillegg til utgifter til stell og pleie gjelder dette særlig utgifter forbundet med ombygging/tilpasning av bolig, men også til ulike former for behandling i tillegg til de som dekkes av det offentlig. Det er dessuten grunn til å anta at økningen i erstatningsutbetalingene har sammenheng med at de krav som fremsettes stadig blir høyere og også bedre dokumentert.

Mens økningen i erstatningsnivået de siste år i vesentlig grad knytter seg til utgiftsposter som stell og pleie samt boinnretning, synes tendensen nå å gå i retning av fremme av nye erstatningsposter. Dette kan føre til en ytterligere økning i erstatningsutbetalingene og aktualiserer behovet for en prinsipiell drøftelse av spørsmålet om erstatningspliktens grenser.

Det har i lengre tid vært akseptert at skadelidte får dekket merutgiftene ved å ombygge/tilpasse sin bolig til sin nye situasjon dersom vedkommende skal bo hjemme. I kjølvannet av dette har det nå også blitt fremmet betydelige krav knyttet til merutgifter ved anskaffelse, bruk og vedlikehold av boligen. En mer detaljert beregning av slike omkostninger innebærer at utgiftsposter av denne art kan komme opp i betydelige beløp. Av spørsmål som her melder seg er om slike merutgifter fullt ut er erstatningsmessige, om det skal gjøres fradrag for eventuell standardhevning, hva som kan kreves av pårørende med hensyn til vedlikehold osv.

På tilsvarende måte er det en økning i krav som knytter seg til anskaffelse, bruk og vedlikehold av bil. Også her kan utgiftene komme opp i betydelige beløp.

Man ser også en økning i krav som har sammenheng med at skadelidte ikke er istand til å utføre de samme aktiviteter som tidligere eller i større grad må ha hjelp til å klare dagliglivets gjøremål. Dette gjelder ikke bare skadelidte som er påført en betydelig medisinsk invaliditet, men også der skaden er mindre omfattende. De samlede årlige utgiftskrav kan komme opp i betydelige beløp selv ved forholdsvis beskjedne skader dersom slike utgiftsposter medtas i kravet. Som eksempel på krav av denne art kan nevnes utgifter forbundet med vedlikehold av hus og hage så som oppussing, maling, gressklipping, snemåking osv. Tilsvarende kan nevnes utgifter forbundet med å eie hytte, bli og båt. Utgifter til rengjøring, klesvask, innkjøp osv. er andre eksempler.

Det kan også nevnes at det i økende grad kreves dekning av utgifter til alternativ medisinsk behandling og til alternativ medisin. Dette har særlig sammenheng med økningen i antall saker der det foreligger en nakkeskade med såkalt whiplash-mekanisme. Som eksempel kan nevnes utgifter til akupunktør, homøopat eller fotsoneterapeut samt utgifter til naturmedisin, helsekost o.l.

Slike utgifter dekkes ikke av folketrygden. I praksis har forsikringsselskapene derfor vært tilbakeholdne med hensyn til å godta dekning av disse, idet man mener trygdemyndighetene er nærmest til å vurdere hva som må anses for adekvat behandling. Dog har det i begrenset utstrekning, mens skaden fremdeles er inne i en akuttfase, vært akseptert at skadelidte utprøver alternative behandlingsopplegg i et forsøk på å bli bedre. Det har vært forutsatt at man kun utprøver en alternativ behandling ad gangen og dekning av slike utgifter har bare skjedd for en begrenset periode. Etter noe tid, når skadelidtes situasjon har stabilisert seg, forutsettes at vedkommende fremstiller seg for en spesialist, som så avgir uttalelse blant annet om hvilket fremtidig behandlingsopplegg som vil være aktuelt og hvilke medisiner vedkommende eventuelt vil ha behov for.

Endelig skal nevnes utgiftene til juridisk bistand. Se nærmere om disse nedenfor i pkt. 4.8.4.

4.2 Erstatning for ikke-økonomisk tap

4.2.1 Innledning

I tillegg til erstatning for økonomisk tap gir skl. kap. 3 også rett til erstatning for ikke-økonomisk tap i form av ménerstatning, skl. § 3-2, og oppreisning, skl. § 3-5. Mens oppreisning er et gammelt institutt som tidligere var hjemlet i strl. ikrl. §§ 19 og 21, ble ménerstatningen først innført i 1973. I praksis er det ménerstatningen som har størst betydning, og før denne ble innført var hovedregelen at det bare var de økonomiske følger av en personskade som var gjenstand for erstatning.

Felles for ménerstatning og oppreisning er at de gir kompensasjon for tap av ikke-økonomisk art – tap som ikke lar seg måle i penger. Tapet kan være av svært forskjellig karakter. Som eksempel kan nevnes redusert livsutfoldelse og livsnytelse, savn, smerte, krenkelse av verdighet osv.

4.2.2 Ménerstatning

Skl. § 3-2 første og annet punktum lyder:

«Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt ménerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse.»

Bakgrunnen for at ménerstatningen ble innført i 1973, var dels det urimelige at bare den ervervsmessige uførhet og ikke den medisinske invaliditet skulle ha betydning ved et erstatningsoppgjør. Den medisinske invaliditet kan ha stor innvirkning på skadelidtes situasjon uten at dette gir seg utslag i noen ervervsmessig uførhet og derved noe økonomisk tap.

Et vilkår for at ménerstatning kan tilkjennes er at det foreligger en skade av medisinsk art, dvs. en skade på legeme eller helbred. I motsetning til ved økonomisk tap hvor det er den ervervsmessige uførhet som danner grunnlaget for erstatning, er det for ménerstatning den medisinske invaliditet som er avgjørende.

Skaden må videre være varig. Det antas likevel ikke at skaden må vare livet ut. Også langvarige skader vil gi grunnlag for ménerstatning. Hva som skal regnes som en langvarig skade er dog usikkert. I det enkelte tilfelle vil det også kunne være usikkert hvorvidt skaden rent faktisk vil være varig eller ihvertfall langvarig. Dette må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle ut fra hva som må anses som mest sannsynlig.

Endelig må skaden være betydelig. Dette har vært praktisert slik at den medisinske invaliditet normalt må være på minst 15%, slik utgangspunktet også er for yrkesskadeerstatningen. Noen absolutt grense er dette imidlertid ikke, og unntaksvis kan en lavere invaliditet gi rett til ménerstatning.

Etter ordlyden i skl. § 3-2 skal ménerstatningen fastsettes under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse.

I forbindelse med innføringen av ménerstatning ble det vurdert om erstatningen skulle utmåles etter de samme regler som for yrkesskadeerstatningen, som også er en erstatning for ikke-økonomisk tap og knyttet til den medisinske invaliditet. Man ønsket imidlertid ikke å binde erstatningsfastsettelsen til disse reglene, men la den mer bero på rettens skjønn. Man forutsatte likevel at de til en viss grad ville være veiledende ved utmålingen.

I Pallasdommen, Rt. 1977 s. 782, uttaler Høyesterett (på s. 784-785) om utmålingen av ménerstatning:

«Ménerstatning skal således fastsettes etter domstolenes frie skjønn. Det betyr likevel ikke at størrelsen av ménerstatning i yrkesskadetilfellene er uten interesse. Ved fastsettelsen bør det sees hen til hva slik erstatning, tillagt en tredjedel, ville gitt til resultat. Under tilbørlig hensyn til forholdene i det individuelle tilfelle, vil dette kunne gi en grovt skissemessig antydning om erstatningsnivået.»

Disse prinsipper for erstatningsutmålingen ble fulgt opp i Sevaldsen-dommen, Rt. 1981 s. 138.

Reglene om yrkesskadeerstatning er gitt i ftrl. § 11-8. I medhold av denne bestemmelsen er det ved kgl. res. 5. mai 1972 gitt forskrifter som nærmere regulerer bl.a. selve erstatningsutmålingen. Forskriftene bygger på et system med inndeling i grupper etter den invaliditet skaden har medført. Invaliditetsgraden fastsettes med utgangspunkt i en invaliditetstabell som Sosialdepartementet har fastsatt i medhold av forskriftene. Fastsettelsen skal skje etter en generell vurdering av skadefølgen. På grunnlag av individuelle hensyn kan det unntaksvis gis høyere erstatning enn hva invaliditetsgraden skulle tilsi (gruppeopprykk). De erstatningsbetingende invaliditetsgrader er inndelt i 9 grupper. Erstatningen svarer til samme prosentdel av grunnbeløpet for alle invaliditetsgrader innen en og samme gruppe. Forholdet mellom invaliditetsgrad og erstatning i forskriftene er fastsatt på følgende måte:

Den som er berettiget til yrkesskadeerstatning kan selv velge om han eller hun vil ha erstatningen utbetalt som en løpende ytelse eller som et engangsbeløp, ftrl. § 11-8, fjerde ledd. Engangsverdien svarer i tilfelle til kapitalverdien av den årlige erstatningen basert på grunnbeløpet på skadetidspunktet.

Ménerstatningen skal derimot som annen erstatning etter skadeserstatningsloven i utgangspunktet utbetales som et engangsbeløp. Foreligger særlige grunner kan erstatningen fastsettes i terminbeløp, jfr. skl. § 3-9. I praksis benyttes terminerstatning nesten ikke.

I motsetning til ved yrkesskadeerstatningen, beregnes ménerstatningen etter grunnbeløpet på utmålingstidspunktet, hvilket i seg selv gir et høyere beløp enn for yrkesskadeerstatningen. Ved kapitaliseringen legges skadelidtes alder på skadetidspunktet til grunn.

Som nevnt skal man ved beregningen av ménerstatningen legge til 1/3 til yrkesskadeerstatningen før det foretas en individuell prøving ut fra skadens betydning for den personlige livsutfoldelsen, jfr. ordlyden i skl. § 3-2. I praksis har dette medført en viss justering oppover, selv om det forsåvidt ikke er noe til hinder for at justeringen også kan skje nedover.

Etter dommene fra 1993 har det vært reist spørsmål om kapitaliseringsrenten ved beregningen av ménerstatningen skal settes til 5%, eller fortsatt ligge på 6% som fremdeles gjelder for yrkesskadeerstatningen. Svaret beror på hvor sterkt tilknytningen til nivået til yrkesskadeerstatningen bør være, og må sies å være tvilsomt.

I tilfelle der den skadelidte er ung og dessuten er påført en betydelig medisinsk invaliditet, kan ménerstatningen komme opp i betydelige beløp. I praksis har det vært tilkjent ménerstatning rundt 600 000 kroner. Etter dagens grunnbeløp på 38 080 kroner vil den ved 100% medisinsk invaliditet ligge i overkant av 700 000 kroner. Ved en del diffuse lidelser er imidlertid den medisinske invaliditet ofte lav, og ménerstatningen blir tilsvarende beskjeden. Hvor skadelidte på skadetidspunktet ikke har fylt 16 år, skal ménerstatningen utmåles etter reglene om standardisert erstatning til barn i skl. § 3-2a, jfr. pkt. 4.4.

Ifølge skl. § 3-2 tredje punktum gjelder reglene om fradrag for andre ytelser i skl. § 3-1 tredje ledd også ved utmålingen av ménerstatning, dersom ytelsene kan anses å gi kompensasjon for ménet. Som eksempel på ytelser det kan tas hensyn etter skl. § 3-1 tredje ledd siste punktum kan nevnes ulykkesforsikringer.

Utbetalingen av ménerstatningen medfører normalt at skadelidte får formuesskatt av kapitalbeløpet og inntektsskatt av avkastningen. Det skal imidlertid ikke foretas noe tillegg i ménerstatningen som kompensasjon for denne skatteulempen. Det har sammenheng med at ménerstatningen ikke er kompensasjon for noe økonomisk tap. Det skal heller ikke svares morarenter av beløpet. At det ikke ytes morarenter har også sammenheng med at det er grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet som anvendes ved utregningen, hvilket innebærer kompensasjon for fall i pengeverdi.

I praksis fastsettes ménerstatningen i dag i de aller fleste tilfelle som en ren regneoperasjon basert på yrkesskadeerstatningens regelsett tillagt en tredjedel med en viss avrunding oppad. Dette har medført at partene normalt kommer til enighet om ménerstatningens størrelse. Den individuelle vurdering som Høyesterett viste til i Pallasdommen, er således i praksis mindre brukt.

4.2.3 Oppreisning

I 1973 ble reglene om oppreisning overført fra strl. ikrl. §§ 19 og 21 til skl. § 3-5 som nå lyder:

«Den som forsettlig eller grovt aktløyst har

1. voldt skade på person eller

2. tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3, kan – uansett om det ytes ménerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a – pålegges å betale til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art.

Den som forsettlig eller grovt aktløyst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.»

Reglene om oppreisning har forholdsvis liten praktisk betydning. Det kreves at skadevolderen har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Simpel uaktsomhet er altså ikke tilstrekkelig. Det er dessuten bare skadevolderen personlig som kan idømmes oppreisningsansvar.

Er vilkårene for oppreisning til stede, kan slik erstatning kreves i tillegg til ménerstatning. Men vilkårene for oppreisning kan også være til stede selv om skadelidte ikke har krav på ménerstatning. Det er ikke noe krav om at vedkommende skal være påført noen varig skade. Oppreisning gis også for tort og smerte og for annen krenking eller personskade av ikke økonomisk art. Som eksempler kan nevnes et langvarig sykehusopphold, store fysiske smerter, psykiske lidelser osv.

I motsetning til ménerstatning kan oppreisning ikke bare tilkjennes den krenkede selv. Ved dødsfall kan også avdødes ektefelle, barn eller foreldre kreve oppreisning for den lidelse de er påført.

Oppreisningen utmåles skjønnsmessig ut fra hva retten finner rimelig i det konkrete tilfellet. Av momenter som vil være av betydning ved denne rimelighetsvurderingen nevnes bl.a. krenkelsens omfang, skadevolderens skyld og økonomi. Tilkjente beløp i oppreisning har i praksis vært forholdsvis beskjedne, og ligger i de fleste tilfeller mellom 10 000 og 30 000 kroner. Men vi har eksempler på at beløpene er gått opp i 75 000 kroner. Når skadelidte i RG 1992 s. 954 (Moss) ble tilkjent 25 000 kroner av en grovt uaktsom bilfører, er nok det illustrerende for nivået i dag, smln. også RG 1989 s. 863 (Oslo) og RG 1989 s. 965 (Flekkefjord). Særlig bør nevnes at når skadelidtes økonomiske stilling er av betydning ved erstatningsfastsettelsen, vil den samme krenkelse kunne gi høyst forskjellige erstatninger.

4.3 Erstatning for tap av forsørger

4.3.1 Det rettslige utgangspunkt

Når en personskade medfører døden har de som ble forsørget av avdøde rett til erstatning for tap av forsørger, se skl. § 3-4. Etter motivene til denne bestemmelsen er målsettingen for erstatningsberegningen å gi skadelidte full erstatning, på samme måte som ved personskader ellers. Ved tap av forsørger gir imidlertid ikke utgangspunktet om full erstatning like god veiledning som ved tap i fremtidig erverv. Det er forsørgertapet som er gjenstand for erstatning, og dette er ikke nødvendigvis det samme som det økonomiske tapet de etterlatte er påført som følge av dødsfallet. Høyesterett formulerte dette slik i Rt. 1950 side 573, Torbjørnsendommen:

«Hans død hadde derfor stor økonomisk betydning både for hans hustru og hans barn. Dette er imidlertid ikke uten videre avgjørende for det krav på erstatning for tap av forsørger som ankemotparten fru Torbjørnsen gjør gjeldende. Dette krav beror på om hun som forsørget kan antas å lide noe tap som følge av mannens død.»

Utgangspunktet er at det skal gis full erstatning for det forsørgertapet som er oppstått som følge av dødsfallet, mens et økonomisk tap som ikke er en følge av avdødes forsørgelse ikke er gjenstand for erstatning. I den enkelte sak vil det imidlertid ikke alltid være lett å skille mellom det økonomiske tapet og forsørgertapet. Dette kan føre til vanskelige rettslige spørsmål og praktiske problemer ved utmålingen.

Det er et grunnleggende vilkår for erstatning at den som krever erstatning helt eller delvis faktisk ble forsørget av avdøde. De vanligste grupper som vil ha krav å erstatning for tap av forsørger vil være ektefelle/samboer og barn. Det vil kunne foreligge forsørgelse i rettslig forstand selv om den etterlatte er istand til å forsørge seg selv. Så lenge avdøde bidro til at den felles levestandard ble høyere enn gjenlevende kan makte å opprettholde alene, vil det normalt foreligge en delvis forsørgelse. Avdødes bidrag kan ha vært egen inntekt eller ytelser (arbeid) i hjemmet.

Det er ikke de etterlattes nedgang i levestandard generelt som skal erstattes, men det økonomiske tapet som utgjorde avdødes bidrag til vedkommendes forsørgelse. Dette må oppfattes slik at gjenlevende ved erstatningen skal kunne opprettholde sin levestandard i den grad den var et resultat av avdødes forsørgelse. Økonomisk tap som følge av at sporadiske bidrag (enkeltstående støtte, lån, gaver) faller bort, er ikke omfattet av retten til erstatning for tap av forsørger.

Ved fastsettelsen vil de etterlattes tilvante økonomiske kår likevel være et viktig utgangspunkt, og mål på om det er lidt et tap som skal erstattes. I dommen inntatt i Rt. 1950 s. 573 fant Høyesterett at de etterlatte ikke hadde lidt noe forsørgertap. Det ble lagt til grunn at de etterlattes stilling som forsørget ikke vesentlig ble forrykket som følge av ektemannen og farens død. Så lenge de etterlatte kunne opprettholde en levestandard som ikke sto i misforhold til levestandarden til en familie i noenlunde samme stilling som avdødes familie da denne døde, forelå det ikke noe tap av forsørger.

Selv om det bare er det økonomiske tapet som kan utledes av avdødes faktiske forsørgelse som erstattes etter skl. § 3-4, har domstolene i enkelte ganger lagt vekt på at også tapet av omsorgen fra en av foreldrene kan være relevant, se nærmere Lødrup s. 344 og Nygaard s. 150.

Erstatningsutmålingen ved tap av forsørger blir mer skjønnsmessig enn hvor det er tale om skadelidtes tapte inntektsevne, og derved blir usikkerheten knyttet til resultatet også større. Oppgjørene er kompliserte, og forutsetter at man tar stilling til den fremtidige utvikling ikke bare med hensyn til avdødes inntekter, men også de gjenlevendes totale livssituasjon. Verdien av avdødes omsorgsoppgaver i forhold til mindreårige barn lar seg vanskelig måle, og lar seg vanskelig erstatte ved leiet hjelp. Gjenlevendes muligheter for å ta seg av barna etter et dødsfall vil imidlertid være nøye knyttet til familiens økonomiske situasjon.

4.3.2 Utmåling av erstatningen

Etter skl. § 4-3 skal erstatningen fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Disse to momentene står altså sentralt i vurderingen av hvor stort forsørgertapet er, og hvilken erstatning som skal ytes.

Når det gjelder forsørgelsens omfang må man ta utgangspunkt i forholdene på det tidspunkt forsørgelsen falt bort. Spørsmålet er hvilken verdi forsørgelsen har på dette tidspunkt, og hvilken forsørgelse den enkelte etterlatte kunne ha påregnet i fremtiden.

Avdødes inntektsforhold vil stå sentralt ved vurderingen av forsørgelsens omfang. Her oppstår stort sett de samme spørsmål som ved vurdering av skadelidtes lidte inntektstap og tap i fremtidig erverv. Etter rettspraksis legges inntektsnivået på utmålingstidspunktet til grunn for utmåling av forsørgertapet. Skal det tas hensyn til avdødes framtidige avansementsmuligheter må det foreligge konkrete holdepunkter for slikt avansement; det samme gjelder for en økonomisk karriereutvikling ellers. Konkrete forhold som bortfall av overtidsbetaling og andre ekstrainntekter skal tas i betraktning. Det er avdødes netto disponible inntekt som er av interesse ved erstatningsutmålingen.

Ikke bare arbeidsinntekt vil være relevant, også kapitalinntekter og pensjonsinntekter vil kunne inngå i avdødes forsørgelse.

Ved siden av avdødes inntekt vil arbeid i hjemmet kunne gi grunnlag for forsørgertap. Husarbeid og annen egeninnsats i hjemmet som f.eks. arbeid og vedlikehold på eget hus, vil bli regnet som ytelser fra avdøde som kom de etterlatte tilgode.

Når man skal vurdere forsørgelsens omfang må man imidlertid også ta hensyn til hvordan avdødes inntekt ble disponert. En del av netto disponibel inntekt ville ha gått med til avdødes personlige forbruk, sparing o.l. Tilsvarende vil arbeid i hjemmet for en del ivareta avdødes eget behov. Avdødes særforbruk må fastsettes skjønnsmessig, idet man sjelden vil ha klare holdepunkter for å avgjøre hvor stor del av de tapte inntektene som ville ha gått med til avdødes underhold. Den enkelte families fellesutgifter, familiens samlede inntektsnivå, avdødes utgifter til inntekts ervervelse og antall familiemedlemmer vil her være momenter av betydning.

Lovgiveren forutsetter at voksne mennesker i utgangspunktet har plikt til å forsørge seg selv. Det skal derfor ved utmålingen legges vekt på de etterlattes muligheter til selv å sørge for et passende underhold. Også her må man ta utgangspunkt i forholdene på det tidspunktet forsørgelsen faller bort. Når det gjelder barn er det vanlig å akseptere forsørgelse fram til 19 år. Dersom det i den enkelte sak er sannsynlig at avdøde ville ha forsørget barnet ut over dette, f.eks. under utdanning, vil man kunne ta hensyn til dette ved utmålingen. For ektefeller vil evnen til å forsørge seg selv stå helt sentralt. Selv om det er sannsynlig at ektefellen faktisk ville ha blitt forsørget av avdøde, vil vedkommende likevel ikke kunne kreve erstatning for tap av forsørger dersom det ikke er noen rimelig grunn til at vedkommende ble forsørget av avdøde. I Rt. 1976 s. 1302 la Høyesterett vekt på at den gjenlevende ektefellen etter hvert måtte basere seg i det alt vesentlige på å klare seg selv.

Ofte vil i dag begge ektefeller har inntekter ved arbeid utenfor hjemmet. Hvor disse inntekter ligger innenfor hva som kan regnes for en vanlig inntekt og i overkant av dette, vil hver av ektefelle måtte sies å forsørge den andre. Hvor inntektene blir høyere, vil forsørgelsen avta ved stigende inntektsnivå.

Før dødsfallet vil den enkelte etterlattes forsørgelse bestå av forsørgerens ytelse, pluss selvforsørgelse. Når avdødes ytelse bortfaller er spørsmålet hvordan etterlattes egen evne til forsørgelse vil utvikle seg. Det er de etterlattes økonomiske situasjon som helhet som skal legges til grunn for utmålingen. Den enkeltes inntektsmuligheter vil være avhengig av alder og helsetilstand, utdannelse, yrkeserfaring, omsorgsoppgaver, og i det hele hvilke muligheter den etterlatte må antas å ha til å skaffe seg inntekt.

Det er ikke bare egen ervervsevne som er relevant ved vurderingen av den etterlattes økonomiske stilling. Også trygdeytelser og pensjoner, samt kapitalavkastning er av betydning ved beregning av etterlattes inntekt etter dødsfallet. At ytelser som de etterlatte får som følge av dødsfallet skal medtas i beregningen, følger av at det ved utmålingen skal tas utgangspunkt i en differansebetraktning mellom de etterlattes økonomiske situasjon før og etter ulykken. I denne vurderingen skal en ta med både de etterlattes faktiske inntekter og deres inntektsmuligheter.

Bestemmelsen i skl. § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for forsørgertap. Som nevnt ovenfor vil imidlertid utbetalte ytelser komme inn i beregningen av gjenlevendes inntekter og totale økonomiske situasjon etter skaden. Det kan derfor synes unødvendig med egne fradragsregler. Resultatet skal imidlertid bli det samme enten man tar hensyn til utbetalinger som ledd i vurderingen av de etterlattes økonomiske stilling etter dødsfallet, eller man benytter disse som fradragsposter etter å ha utmålt forsørgertapet. Praksis er ikke her ensartet, idet det ofte ses bort fra de ytelser som faller inn under kan-regelen ved vurderingen av den etterlattes evne til selvforsørgelse, se f. eks. RG 1992 s. 198 (Brønnøy), hvor partene var enige om at man skulle se bort fra en gjeldsreduksjon som følge av en gjeldsforsikring og retten tok heller ikke hensyn til forsikringer på 864 800 kroner. Retten la imidlertid vekt på de reduserte renteutgifter og avdrag som forsikringene medførte. I RG 1993 s. 460 (Drammen) utløste dødsfallet forsikringer på 882 955 kroner, og retten tok her hensyn til avkastningen av den kapital som oversteg den etterlattes gjeldsbyrde. I RG 1993 s. 1086 (Karmsund) ble det ikke tatt hensyn til forsikringer på 800 000 kroner. Etter Utvalgets syn er dette neppe i overensstemmelse med det grunnsyn som skl. § 3-4 bygger på. En gjeldsforsikring kan få direkte innflytelse på den etterlattes evne til selv å sørge for sin forsørgelse ved at en gjeldsbyrde blir eliminert.

Det er ikke bare de etterlattes inntektsmuligheter som trekkes inn i vurderingen. Når det gjelder bortfall av ytelser i hjemmet, vil de etterlattes muligheter til selv å utføre dette arbeidet stå sentralt. I hvilken grad de etterlatte vil ha krav på dekning av utgifter til leiet hjelp til arbeid i hjemmet må vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte sak.

Det må også vurderes konkret for hvor mange år de etterlatte har krav på erstatning for tap av forsørger. Tidsrommet er avhengig av den etterlattes alder og evne til selvforsørgelse. Ektefeller som på sikt vil være selvforsørgende vil f.eks. kunne ha krav på erstatning i et visst antall år, til omsorgsoppgaver faller bort, eller i en omstillingsperiode. Avdødes alder vil selvsagt også ha betydning ved vurderingen av sannsynlig forsørger-periode.

Erstatningen utbetales i form av en engangserstatning. De generelle problemene knyttet til kapitalisering og skatteulempe gjelder også for forsørgertapet. I de dommene som er nevnt ovenfor, ble skatteulempen vurdert meget forskjellig, uten at det forklares ved sakenes egenart.

Med hensyn til terminerstatning er det i Ot.prp. nr. 4 (1972-73) s. 39 uttrykkelig sagt at fastsettelsen av forsørgertapet ikke bør knyttes til et ubestemt tidsrom. Departementet sluttet seg til komiteens uttalelse om at erstatningen, når forholdene er særlig usikre, heller bør fastsettes for et bestemt begrenset tidsrom, og at det tas uttrykkelig forbehold om at erstatningen deretter kan tas opp på ny.

4.3.3 Erstatningsnivået

Det er altså først når man har fastsatt avdødes disponible nettoinntekt, og anslått andelen av eventuelt arbeid i hjemmet, samt gjort fradrag for avdødes eget forbruk og eventuell sparing som ikke inngår i forsørgelsen, og dessuten tatt hensyn til de etterlattes netto disponible inntekt (selvforsørgelsesevne) etter dødsfallet, at man finner fram til netto årlig forsørgertap. Denne prosessen er beheftet med en rekke usikkerhetsfaktorer, som er større ved forsørgertap enn ved beregning av tap for skadelidte selv. I tillegg til de usikkerhetsmomentene som er knyttet til avdødes inntektsforhold, levealder og fremtidsutsikter ellers, kommer tilsvarende usikkerhet knyttet til avdødes ektefelles fremtidige inntektsforhold inn. Denne usikkerhet blir understreket i rettspraksis, som også fremhver de skjønnsmessige vurderinger som ligger til grunn for beregning av tapet. Idag må det særlig ved yngre etterlatte kunne bygges på at de helt ut eller i det vesentlige vil kunne ble selvforsørgere etter en viss periode.

Det er bare avsagt et par dommer i Høyesterett vedrørende tap av forsørger etter at retten til erstatning for tap av forsørger ble regulert i skl., og de er forholdsvis gamle. Det foreligger en del dommer fra de øvrige domstoler, men det overveiende antall erstatningssaker blir også her avgjort i form av utenrettslige forsikringsoppgjør. Det er karakteristisk for en del av de avtalebaserte erstatningsoppgjør etter større ulykker (Alexander Kielland, Scandinavian Star, Consem) at forsørgertapet baseres på standardiserte satser uten noen individuell vurdering av den enkeltes tap. De standardiserte satsene har i disse tilfellene gitt betydelig overkompensasjon sammenlignet med utmåling i samsvar med gjeldende rett slik denne fremkommer gjennom rettspraksis, se nærmere pkt. 4.10.

I tilsvarende minnelige oppgjør etter dødsfall som følge av større yrkessykdomsskader, er det ved utmålingen tatt utgangspunkt i alminnelige erstatningsregler, noe som har gitt tilsvarende lavere utbetalinger sammenlignet med oppgjørene etter store ulykker. Det vises også her til drøftelsen under pkt. 4.10.

Det gjennomgående inntrykk ved gjennomgang av rettspraksis er at erstatningsutbetalinger ved tap av forsørger ligger på et moderat nivå, sammenlignet med de krav som ofte fremsettes og enkelte av de avtalebaserte oppgjør som har funnet sted de senere år. Oversikten nedenfor vil vise de fleste erstatninger som domstolene har utmålt i forsørgertap i de senere år, og som er publisert. Beløpene i parentes er erstatningen omregnet i 1993-kroner.

4.4 Om erstatning til skadelidte under 16 år – skl. § 3-2a

Ved lov av 18. desember 1987 nr. 96 fikk skl. en ny § 3-2a med overskriften Standardisert erstatning til barn. Det var flere årsaker til denne lovendringen, som var en nyskapning i norsk og nordisk erstatningsrett. Da vi her presenteres for flere av de synspunkter som har betydning for vurderingen av gjeldende rett også for voksne, skal det bli redegjort for dem i noe bredde. De danner også grunnlag for å vurdere behovet for eventuelle endringer i dette regelsettet. Utviklingen frem mot lovendringen i 1987 illustrerer også politikernes engasjement i erstatningsrettslige problemstillinger. Den viktigste begrunnelsen for standardiserte regler for utmålingen av erstatningen til skadelidte under 16 år, er at skjønnet over de to hypotetiske økonomiske karrieremønstre nærmer seg gjetning når skadelidte er på barne- og ungdomstrinnet. Uansett evner og legning, er det normalt ikke mulig med noenlunde pålitelighet å kunne si hva skadelidte ville ha tjent uten skaden. Det er også – noe varierende med skadens omfang – nærmest umulig å fastsette inntektsnivået med skaden, hvis dette skal antas å ligge i nærheten av nivået i den fremtid man ikke kjenner. Hvor barn blir skadet, vil jo erstatningen dekke perioder opp til 60-65 år. For det overveiende antall skadelidte i denne aldersgruppen vil det ikke være mulig ut fra sannsynlige yrkesvalg å basere seg på bestemte nivåer. Individuelle inntektsvariasjoner både i akademiske yrker og i ulike håndverk og næringsvirksomhet er betydelige.

Ved de høyere uføregrader la rettspraksis som regel til grunn at skadelidte ville fått en inntekt som kan kalles funksjonærlønn, uten at dette ble nærmere definert, se f. eks. RG 1986 s. 751 (Oslo) og RG 1986 s. 653 (Larvik), hvor skadelidte i begge dommer var piker i 15-årsalderen som ble 100 % ervervsmessig uføre og medisinsk invalide etter bilulykker. Erstatningene for tap i fremtidig erverv ble satt til henholdsvis 680 000 (930 000 i 1993-kroner) og 650 000 kroner (889 000 i 1993-kroner). Et utgangspunkt for nivået ble forsåvidt lagt av Høyesterett i Sevaldsen-dommen Rt. 1981 s. 138, hvor en 18 år gammel ungdom med faste planer om å bli ingeniør som nevnt fikk en erstatning for tap i fremtidig erverv på 650 000 kroner (1,3 mill. i 1993-kroner), idet man la vesentlig vekt på NITO's lønnstatistikk. Etter den tids lønnsnivå ble årsinntekten i snitt frem til pensjonalder antatt å være ca. 90 000 kroner. Dette nivået harmonerer også med resultatet i Rt. 1984 s. 1146.

Ved de lavere uføregrader er erstatningen blitt fastsatt etter et meget fritt skjønn. Her vil skadens økonomiske betydning lett reduseres eller helt falle bort ved at yrkesvalget kan tilpasset skaden. Dette kan illustreres ved to høyesterettsdommer. I Rt. 1977 s. 313 hadde en tretten år gammel gutt, mistet høyre arm. Dette ga en medisinsk uførhet opp mot 100 %. Han fikk en erstatning for tapt inntektsevne på 200 000 kroner (568 000 i 1993-kroner) (som ble redusert med 3/4 på grunn av hans medvirkning til skaden). Høyesterett understreket at beløpet var meget skjønnsmessig anslått. I Rt. 1968 s. 1145 bestod skaden av en venstresidig skulder- og armskade, som ga en medisinsk invaliditet på 25 %. Erstatningen ble satt til 50 000 kroner (288 000 i 1993-kroner), og det ble lagt vekt på de begrensninger skaden medførte for yrkesvalget. Høyesterett bemerket at en fysisk skade av denne karakter og med såvidt utpregede ytre symptomer påvirker hans alminnelige personlighetsutvikling og kan ha en innflytelse på hvorledes en kan utvikle og nyttiggjøre seg sine arbeidsmessige evner. Denne uttalelsen viser bl.a. hvor skjønnsmessig erstatningsfastsettelsen blir når slike hensyn skal ha betydning.

Diskusjonen omkring erstatningen til barn og ungdom ble et politisk tema etter dommen av Senja herredsrett inntatt i RG 1982 s. 632. Her var skadelidte en pike på 13 måneder, og hun var blitt 100 % medisinsk og ervervsmessig ufør ved skaden. Erstatningen ble satt til 250 000 kroner (446 000 i 1993-kroner). I rettens begrunnelse heter det bl.a. at man ved vurderingen av hennes inntektsmuligheter uten skaden måtte se hen til den art arbeid de fleste kvinner på hennes hjemsted beskjeftiger seg med. Det var få yrkesmuligheter i landsdelen utenfor kontoryrket. Det avgjørende synspunktet ved erstatningsfastsettelsen var derfor gjennomsnittsinntekten for kvinnelige funksjonærer i 1981. Dommen ble oppfattet både som kvinnediskriminerende og distriktsdiskriminerende. I LoR 1983 s. 1-2 gir Haga uttrykk for følgende: Saken har et likestillingsperspektiv som er særlig viktig. Den rettsregel domstolen bygger på, er kjønnsnøytral. Men når regelen brukes, kommer likevel kvinnen dårligere ut. Videre heter det: Det synspunkt retten gir uttrykk for..... kan innebære at et fremtidstap vurderes ulikt avhengig av bosted, også for helt små barn hvor mulighetene i yrkeslivet er fullstendig åpne. Før Utvalget kommer inn på de politiske ettervirkninger av dommen, er det grunn til å understreke at den tilkjente erstatningen ligger på et meget høyt nivå hvis man sammenligner med andre dommer fra samme periode. Skadelidte var som nevnt 13 måneder på skadetidspunktet, og hun ville neppe kommet i inntektsgivende arbeid før etter ca. 15-18 år. I denne perioden ville erstatningsbeløpet blitt mer enn tredoblet. Erstatningen er således høyere enn den erstatning som ble gitt i Sevaldsen-saken i Rt. 1981 s. 138, hvor lønnsnivået for ingeniører som nevnt dannet grunnlaget for utmålingen, selv om direkte sammenligninger er vanskelige, bl.a. på grunn av skattemessige forhold.

Når det gjelder de kvinnepolitiske perspektiver, skrev Likestillingsrådet under Stortingets behandling av erstatningsreglene for personskader at erstatningen måtte utmåles likt for kvinner og menn uten hensyn til tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Justiskomiteen sa seg enig i dette, Innst. O nr. 32 (1972-73) s. 145 sp. 2, hvor det avslutningsvis ble presisert at det må være klart at denne paragraf [skl. § 3-1] forutsetter likestilling mellom kvinner og menn når det gjelder krav om erstatning for lidt tap og for tap i fremtidig erverv.

I 1983 ble det i Stortinget stillet følgende spørsmål til justisministeren (Stortingstidende (1982/83) s. 2624 spalte 1):

«Ved ulykker der offeret er berettiget til erstatning, ser vi at ofte fastsetter domstolene erstatningsbeløpet lavere dersom jenter eller kvinner blir skadet. Loven burde inneholde en presisering, så slike urimeligheter unngås. Vil justisministeren ta et initiativ til justering/presisering av lovgivningen på dette området?»

I sitt svar fremhevet justisministeren at det er det konkrete, økonomiske tap som skal erstattes. Det er derfor slik at lønnsforskjeller mellom mannlige og kvinnelige arbeidstakere gjenspeiler seg i erstatningsutmålingen. Det ble videre uttalt (s. 2624 spalte 2):

«Når det gjelder barn, står man normalt uten det holdepunkt skadelidtes yrke gir for hvor stort tapet er. Domstolene er her henvist til å bygge på et sannsynlig yrkesvalg og den forventede fremtidige inntekt for vedkommende skadelidte. I hvilken utstrekning en forskjell mellom gutt og jente her skal gi seg utslag, vil bero på en vurdering av fremtidsutsiktene når det gjelder lønnsforhold for kvinner og menn ...

Grunnen til at vi i erstatningsretten opplever forskjellsbehandling av kjønnene, er etter min mening de rådende lønnsforhold i samfunnet, ikke lovgivningen ... Etter min mening er det ikke praktisk å arbeide for lønnsutjevning mellom kjønnene ved hjelp av erstatningsrettslige virkemidler.»

I forbindelse med innstillingen fra Stortingets justiskomite om de forslag til endringer i skl. som ble vedtatt ved lov av 21. juni 1985 nr. 81 (og som ikke berørte personskadereglene i lovens kapittel 3) hadde Arbeiderpartiets medlemmer noen kritiske merknader til prinsippet om den individuelle erstatningsutmåling. Det heter her (Innst. O. nr. 92 (1984-85) s. 10 spalte 2):

«Mindretallet er oppmerksom på at erstatningsutmålingen til dels avspeiler sosiale ulikheter i samfunnet. Men mindretallet mener at erstatningslovgivningen ikke bør bidra til å opprettholde sosial urettferdighet og kjønnsdiskriminering.»

Etter noen bemerkninger om skjønnsutøvelsen i slike saker konkluderte mindretallet slik:

«Mindretallet vil på denne bakgrunn be departementet utrede alternative standardiserte prinsipper for erstatningsutmåling ved personskader og kommer tilbake med forslag om lovendring.»

Også senere i 1985 var erstatningsutmålingen ved personskader oppe i Stortinget, og debatt-temaene var de samme (Stortingstidende (1985-86) s. 1575, jfr. også NOU 1987:4 s. 20).

I september 1986 oppnevnte Justisdepartementet en arbeidsgruppe som skulle vurdere regler om standarderstatning til barn. Gruppen fikk frist frem til nyttår med å fremlegge sin innstilling, NOU 1987:4. Resultatet av gruppens arbeid ble den nye skl. § 3-2a.

Gruppen foreslo en standardisert erstatning som skulle gjenspeile et lønnsnivå i overkant av industriarbeiderlønn med overtid o.l. Det ble presisert at det representerte det nivå som etter gruppens syn rettspraksis i det vesentlige hadde lagt seg på, jfr. de ovenfor refererte dommer.

Grunnlaget for erstatningsfastsettelsen er den medisinske invaliditetsgrad. Denne invaliditeten er ikke den ideelle basis for erstatningsfastsettelsen, og under høringsrunden ble det rettet innvendinger mot den, se nærmere Ot. prp. nr. 14 (1986-87) s. 6. Avgjørende for arbeidsgruppen og departementet var imidlertid at den medisinske invaliditet kan baseres på eksisterende tabeller, og at man derfor vil få en betydelig oppgjørsteknisk gevinst. Den ervervsmessige uførhet er atskillig mer skjønnsmessig, og ville i mange tilfelle være gjenstand for gjetning for barn som ikke har foretatt noe yrkesvalg. En standardisert erstatning basert på den ervervsmessige uføregraden ville være beheftet med de samme usikkerhetsmomenter som en fastsettelse på individuelt grunnlag.

Valget av den medisinske invaliditet som erstatningsgrunnlag betyr at de skadelidte som har en ervervsmessig uføregrad som er lavere enn den medisinske invaliditetsgrad, vil få en overkompensasjon. Det kan f. eks. tenkes at to skadelidte begge har en medisinsk invaliditet på 100 %, mens den ene også er 100 % ervervsmessig ufør, mens den annen har en lavere ervervsmessig uføregrad. At den sistnevnte vil komme bedre økonomisk ut av det enn den førstnevnte, er utvilsomt. Holgersen (s. 531) trekker frem en dom av Indre Sogn herredsrett fra 1991 (og som nå er pådømt av Gulating lagmannsrett) hvor dette er problemstillingen og skriver: Da synes det å være innebygget slike skjevheter i systemet, at det gir grunnlag for å spørre om ikke reglene gir resultater som fjerner seg i lengste laget fra utgangspunktet om gjenoppretting og full dekning for faktisk tap. Utvalget vil nedenfor foreta en nærmere vurdering av behovet for endringer i skl. § 3-2a se pkt. 7.11. Til Holgersens kritikk – som rammer et sentralt punkt ved standardiserte regler i det hele – vil Utvalget bemerke: En forskjell som slår ut i en overkompensasjon for en skadelidt, innebærer ikke at andre får mindre enn full erstatning. Slike utslag på standardreglenes debetkonto må selvsagt veies mot deres fordeler.

Erstatningen ved 100 % medisinsk invaliditet utgjør 40 ganger folketrygdens grunnbeløp. Dette omfatter både erstatning for tapt inntektsevne (tap i fremtidig erverv) og ménerstatning. Med et grunnbeløp på 38 080 kroner ( G pr. 1. mai 1994) vil erstatningen bli 1 523 200 kroner. For de lavere invaliditetsgrader skal det skje en forholdsmessig reduksjon. Det gis ikke erstatning for en lavere invaliditetsgrad enn 15 %. Denne nedre grense er satt fordi den normalt er grensen for når det blir tilkjent ménerstatning, og fordi det en så lav invaliditetsgrad neppe vil påvirke inntektsevnen.

Arbeidsgruppen hadde foreslått at erstatningen skulle ytes terminvis frem til skadelidte hadde fylt 18 år, og at skadelidte da hadde rett til å velge mellom fortsatte terminytelser eller et engangsbeløp. Tankegangen var at skadelidte ikke hadde tapt vesentlige inntekter før det tidspunktet. I proposisjonen gikk imidlertid departementet inn for at det straks skulle ytes et engangsbeløp, og det ble også lovfestet. Denne endringen tok imidlertid ikke hensyn til at engangsbeløpet gir en høyere erstatning jo yngre skadelidte er, idet det ikke ble gitt noen regel om neddiskontering. At yngre og eldre får det samme erstatningsbeløpet, innebærer en tildels betydelig overkompensasjon for de yngre, som øker jo yngre skadelidte er.

Om Utvalgets vurderinger av den standardiserte erstatningen for barn, se i det hele pkt. 7.11.

4.5 Om erstatningsutmålingen ved yrkesskader – forskrift av 21. desember 1990

4.5.1 Bakgrunnen for forskriften

Yrkesskadene har i lang tid vært undergitt spesielle erstatningsregler. Fra slutten av det forrige århundre var skadelidte henvist til de satser som ble lagt til grunn i ulykkestrygdlovgivningen. Noe krav mot arbeidsgiveren kunne opprinnelig bare unntaksvis fremmes; etterhvert ble kravet at skaden måtte være voldt ved forsett eller grov uaktsomhet fra dennes side for at den skadede arbeidstaker kunne få erstatning.

Reglene om arbeidsgiveres erstatningsrettslige immunitet ble opphevet i 1976. Usikkerheten omkring vilkårene for ansvar – særlig ansvarsgrunnlaget – var bakgrunnen for loven av 16. juni 1989 nr. 86 om yrkesskadeforsikring. Denne loven pålegger alle arbeidsgivere å tegne forsikring til gunst for arbeidstakeren, som kommer til utbetaling uavhengig av om det foreligger noe skyld fra skadevolderens side. Yrkesskadeforsikringsloven medførte således en betydelig bedring av arbeidstakeres erstatningsrettslige stilling. I praksis innebærer den at alle arbeidstakere som påføres en yrkesskade eller yrkessykdom har rett til erstatning for det tap de er påført ved skaden. I utgangspunktet skal de yrkesskadelidte stilles som enhver som er påført en skade som det står en ansvarlig skadevolder bak.

Ved erstatningsutmålingen kommer skl. kap. 3 til anvendelse, medmindre annet ikke er bestemt i eller i medhold av yrkesskadeforsikringsloven. Etter denne lovs § 13 kan Kongen gi regler om utmålingen av erstatningen etter loven. Slike regler ble gitt ved Kronprinsregentens resolusjon av 21. desember 1990 om forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.

Forskriften bygger i det vesentlige på Utvalgets første innstilling, som ble avgitt 15. oktober 1990, se vedlegg I og II.

Yrkesskadene står på mange måter i en erstatningsrettslig særstilling. Antallet skader er betydelig og omfatter ved siden av trafikkskadene det overveiende antall personskader. De skadelidte er i det alt vesentlige i en yrkessituasjon, med en inntektskarriere som har færre usikkerhetsmomenter enn hvor f. eks. barn og ungdom blir skadet. Det er lang tradisjon for utmålingsregler som er mindre skjønnsmessige enn i erstatningsretten ellers. Også i de vel 10 år disse skadetilfellene ble utmålt etter vanlige erstatningsregler, medførte de ulike forsikringsformene basert på standardsater at erstatningens omfang praktisk talt aldri ble gjenstand for tvist.

En rekke forskjellige hensyn talte for å innføre bestemmelser om standardisert erstatning for personskader voldt ved yrkesskader og yrkessykdommer.

Da yrkesskadeforsikringsloven trådte ikraft, hadde allerede de fleste forsikringsselskaper i sine vilkår for yrkesskadeforsikring regler om standardisert utmåling av erstatningsbeløpet. Det var en frivillig sak for den enkelte arbeidsgiver å tegne slik forsikring, som ga et bedre vern enn de erstatningsregler som gjaldt før loven, se nærmere NOU 1976:6 Erstatning og forsikring ved yrkesskader. Etter vilkårene for disse forsikringene hadde skadelidte adgang til å kreve at utmålingen skulle skje i samsvar med den alminnelige erstatningsrett; en adgang som praktisk sett ikke ble benyttet på grunn av overkompensasjon.

De synspunkter som lå til grunn for de standardiserte satser som alternativ til en tradisjonell individuell erstatningsutmåling vil Utvalget komme nærmere inn på nedenfor under pkt. 7.12. For øvrig vises til drøftelsen i Utvalgets innstilling av 15. oktober 1990, vedlegg I, særlig s. 162 flg.

4.5.2 Hovedlinjene i forskriften – nettosystemet

Ved et erstatningsoppgjør etter skadeserstatningslovens alminnelige regler for tapt inntektsevne (tap i fremtidig erverv), vil en rekke fradragsposter komme inn ved erstatningsberegningen, jfr. skl. § 3-1 tredje ledd. Dels dreier det seg om poster som skal trekkes fra, bl.a. trygdeytelser, og dels dreier det seg om ytelser som det kan tas hensyn til, bl.a. utbetalinger etter private forsikringer, se fremstillingen i pkt. 4.1.4.5 og 4.1.4.6.

Ved utformingen av forskriften om standardisert erstatning er det tatt hensyn til de fradragsposter som normalt kommer inn ved et ordinært erstatningsoppgjør. Forskriften bygger på at skadelidte har krav på ytelser etter ftrl. kap. 11 om ytelser ved yrkesskader. Erstatningen etter forskriften skal i utgangspunktet dekke differansen mellom full erstatning og de ytelser skadelidte får fra folketrygden, og det skal derfor ikke gjøres fradrag for disse ytelser. Arbeidstakere som ikke fyller vilkårene for ytelser etter ftrl. kap. 11, men som allikevel er erstatningsberettiget etter loven om yrkesskadeforsikring, kan etter forskriftens § 1-2 kreve tilleggserstatning slik at skadelidte sålangt det er mulig settes i samme stilling som om slike ytelser hadde vært tilstått.

Det skal heller ikke gjøres fradrag for andre ytelser som er nevnt i skl. § 3-1. Dersom arbeidsgiveren har tegnet andre forsikringer for sine ansatte, skal forsikringsytelsene utbetales i tillegg til yrkesskadeforsikringen. Det samme gjelder for pensjoner m.v. I den samme stilling står de forsikringer som de ansatte selv har tegnet. Det er ikke adgang til å gjøre noe skjønnsmessig fradrag etter skl. § 3-1 tredje ledd siste pkt. Det vises til Utvalgets innstilling av 15. oktober 1990, vedlegg I s. 167.

Ved valget av satser er utgangspunktet at skadelidte i alminnelighet vil få en erstatning for tap i fremtidig erverv som ligger innenfor rammene av hva som vil være full erstatning etter ellers gjeldende erstatningsregler. Det bør imidlertid tilføyes at minstesummen på 7 G vil gi overkompensasjon i mange tilfeller, se nærmere pkt. 7.12.7.2. Dette skyldes at man her tilnærmet har fulgt de minstesatser som tidligere gjaldt etter forsikringsvilkårene for Trygghetsforsikringer m.v., og som er inntatt i Utvalgets første innstilling, se vedlegg I. Derimot kan maksimumssatsen på 10 G innebære at det ytes en erstatning som ligger lavere enn en utmåling etter vanlige regler, se nærmere pkt. 7.12.7.3.

Utvalget vil innledningsvis også nevne regelen i forskriftens § 3-1 annet ledd. Dette er en sikkerhetsventil som skal fange opp de tilfelle hvor en erstatning etter de standardiserte satser vil avvike vesentlig fra det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden eller sykdommen. Da skal inntektsgrunnlaget for beregningen settes til dette nivået. Denne regelen vil bl.a. være praktisk hvis skadelidte har hatt avbrudd i inntekten på grunn av studier, arbeidsløshet o.l.

4.5.3 De enkelte tapsposter

4.5.3.1 Tapt inntekt og påførte utgifter

Tapt inntekt og påførte utgifter frem til oppgjørstidspunktet, skal erstattes individuelt, og med renter etter morarenteloven fra 1 måned etter at krav er sendt forsikringsselskapet, jfr. forskriftens §§ 2-1 og 2-3.

Ved erstatningsberegningen er det for disse posters vedkommende de samme regler som gjelder som etter alminnelig erstatningsrett, jfr. skl. § 3-1. Dette innebærer at erstatningsfastsettelsen skal skje etter alminnelige prinsipper, også m.h.t. krav til påregnelighet m.v., og at det for disse posters vedkommende på ordinær måte skal gjøres fradrag for andre ytelser etter skl. § 3-1 tredje ledd.

4.5.3.2 Tapt inntektsevne (tap i fremtidig erverv)

Ved erstatning av tap i fremtidig erverv er standardiseringen basert på følgende 3 forhold:

• skadelidtes pensjonsgivende inntekt i året før skaden eller sykdommen ble konstatert, eller et senere år dersom dette gir høyere grunnlag, jfr. forskriftens § 3-1

• skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet, jfr. forskriftens §§ 3-3 og 1-4

• skadelidtes ervervsmessige uførhet.

Hvis skadelidte bare har tapt deler av sin ervervsevne, reduseres erstatningen tilsvarende, jfr. forskriftens § 3-4.

Alle skadelidte som har et inntektsgrunnlag på 7 G (dvs. 266 560 kroner pr. 1. mai 1994) eller lavere får utmålt erstatningen etter et inntektsnivå på 7 G. Dette gjelder uten hensyn til om den skadelidte arbeidet heltid eller deltid, og uten hensyn til hvor lav lønnen var da skaden inntraff. Alle får en lik grunnerstatning på 22 G (837 760 kroner).

For skadelidte som har et inntektsgrunnlag mellom 8 G (304 640 kroner) og 10 G (380 800 kroner) kan grunnerstatningen variere fra 24 G (913 920 kroner) til 28 G (1 066 240 kroner).

Alle som har et inntektsgrunnlag over 10 G (380 800 kroner) får samme grunnerstatning på 30 G (1 142 400 kroner).

Grunnerstatningen tar utgangspunkt i at skadelidte er 45 eller 46 år, og er 100% ervervsmessig ufør. For hvert år skadelidte er over 46 år, gjøres et fradrag som tilsvarer 5% av grunnerstatningen. For de eldste aldersgrupper, som ved denne nedtrapping ikke ville ha fått noen erstatning, er det bestemt at erstatningen uansett skal utgjøre minst 10% av grunnerstatningen.

Dersom skadelidte er yngre enn 45 år, vil erstatningen bli forhøyet på følgende måte:

• 3,5 % tillegg for hvert år ned til og med 35 år.

• Er skadelidte 34 år eller yngre, forhøyes erstatningen med 2,5% av

grunnerstatningen for hvert år, samt at erstatningen i tillegg forhøyes med 35% av grunnerstatningen.

Har skadelidte bare tapt deler av sin ervervsevne, skal etter § 3-4 erstatningen reduseres tilsvarende. Er skadelidte 30% ervervsmessig ufør, skal således erstatningen settes til 30% av den erstatning han eller hun ville fått ved 100% uførhet.

I § 3-5 oppstilles en særregel for de tilfelle at skadelidte var mer enn 50% ufør da skaden inntraff, og uførheten som følge av den har steget ytterligere. Hvis den standardiserte erstatningen i et slikt tilfelle ville gitt en for liten erstatning sammenholdt med vanlige utmålingsregler, kan skadelidte kreve at de blir lagt til grunn.

Forskriften har ingen bestemmelser om morarenter for erstatning for tap av fremtidig inntekt. Et slikt krav må eventuelt bygge på morarentelovens regler, se nærmere pkt. 4.7.3.

4.5.3.3 Fremtidige merutgifter

De fremtidige merutgifter faller hovedsaklig i to grupper, engangsutgifter og årlige utgifter. Utgifter for å bygge heis for å tilpasse huset til rullestol er eksempel på en engangsutgift, mens utgifter til vedlikehold av heisen er eksempel på årlige kostnader.

Alle fremtidige engangsutgifter skal etter forskriftens § 2-2, første ledd erstattes individuelt. Normalt vil dette være utgifter som påløper forholdsvis kort tid etter utmålingstidspunktet. Individuell beregning innebærer at utgiftsbeløpet skal neddiskonteres til oppgjørstidspunktet og tillegges erstatning for skatteulempe. Når det derimot gjelder fremtidige årlige utgifter, er det i forskriftens § 2-2, annet ledd standardiserte vilkår for kapitaliseringen av disse. Er skadelidte under 35 år, er engangserstatningen for fremtidige årlige utgifter fastsatt til 21 ganger årlige utgifter. Engangserstatningen reduseres med stigende alder opp til skadelidte over 70 år, som får en engangserstatning på 8 ganger årlige utgifter.

Ved vurderingen av de fremtidige utgifter, skal det tas hensyn til de ytelser skadelidte vil få etter folketrygdloven og annen sosiallovgivning.

4.5.3.4 Ménerstatning

I forskriftens kapittel 4 er det gitt standardiserte regler om ménerstatning, som fastsettes ut fra skadelidtes medisinske invaliditet, samt vedkommendes alder da skaden eller sykdommen ble konstatert, jfr. lov om yrkesskadeforsikring § 5 annet ledd tredje punktum.

Erstatningssatsene bygger på at skadelidte i tillegg mottar yrkesskadeerstatning fra folketrygden etter ftrl. § 11-8. Erstatningen etter forskriften skal således dekke differansen mellom ménerstatningen etter skl. § 3-2 og yrkesskadeerstatningen.

Grunnerstatningen er fastsatt etter en skala for den medisinske invaliditet som er inndelt i 9 grupper fra 15% og opp til de såkalte overinvalide, som er påført skader som er betydelig større enn skader som gir grunnlag for en invaliditetsgrad på 100%. Gruppeinndelingen er den samme som brukes i forskriften om yrkesskadeerstatning etter folketrygdlovens § 11-8, jfr. kgl. res. av 5. mai 1972 § 3. Yrkesskadeforskriften må forstås slik at det også skal tas hensyn til eventuelt gruppeopprykk.

Etter denne skalaen varierer grunnerstatningen fra 0,75 G (28 560 kroner) for skadelidte med 15 – 24 % medisinsk invaliditet, og opp til 5,5 G (209 440 kroner) for skadelidte med en medisinsk invaliditet som er betydelig større enn en skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100%.

For skadelidte som er 45 eller 46 år er ménerstatningen lik grunnerstatningen.

Dersom skadelidte er over 46 år, gjøres for hvert år et fradrag som utgjør 2% av grunnerstatningen, dog slik at reduksjonen ikke i noe tilfelle skal være mer enn 50%.

For hvert år skadelidte er yngre enn 45 år, forhøyes erstatningen med 2% av grunnerstatningen.

Det er heller ikke ved ménerstatning gitt regler om morarenter.

Dersom skadelidtes medisinske invaliditet endrer seg vesentlig som følge av ulykken, kan det på tilsvarende måte som ved tap i fremtidig erverv kreves etteroppgjør etter bestemmelsene i forskriftens § 5-1. Også når det gjelder ménerstatning må krav om etteroppgjør fremsettes innen 5 år etter at oppgjøret var avsluttet.

4.5.3.5 Krav om etteroppgjør

Dersom skadelidtes ervervsmessige uføregrad eller medisinske invaliditet senere endrer seg vesentlig som følge av ulykken, kan skadelidte etter forskriftenes § 5-1 kreve etteroppgjør innen 5 år etter at oppgjøret var avsluttet. Dersom forverringen skyldes andre forhold enn ulykken eller sykdommen, vil vilkårene for etteroppgjør ikke være tilstede. Ved avgjørelsen av hva som er årsaken, må de alminnelige vilkår for årsakssammenheng legges til grunn.

Etteroppgjør kan kreves for erstatning for fremtidige utgifter, tapt inntektsevne og ménerstatning.

4.5.3.6 Tap av forsørger

Ved dødsfall vil ektefelle eller samboer ha rett til en standardisert erstatning etter forskriftens § 6-1.

Hvem som er omfattet av begrepene ektefelle eller samboer er nærmere presisert i § 6-1 annet og tredje ledd.

Forskriften utelukker ikke at andre kan ha krav på erstatning for tap av forsørger etter de alminnelige reglene i skadeserstatningslovens § 3-4, jfr. forskriftens § 1-1 annet ledd.

Erstatningen er fastsatt til 15 G (571 200 kroner), og den reduseres med 5% for hvert år avdøde var over 46 år, dog slik at reduksjonen ikke i noen tilfeller skal være mer enn 80%.

Erstatningen utbetales uten hensyn til om gjenlevende ektefelle eller samboer faktisk var forsørget av avdøde, og uten hensyn til avdødes inntekt eller gjenlevendes muligheter til å forsørge seg selv.

Barn har rett til erstatning ved tap av forsørger etter forskriftens § 6-2.

Erstatningen fastsettes for hvert barn i forhold til barnets alder da forsørgeren døde, ut fra en tabell hvor høyeste beløp, 6,5 G (247 520 kroner) utbetales til barn under 1 år. Jo eldre barnet er, jo lavere er erstatningen. Øvre grense for erstatning etter forskriften er barn som er 19 år da forsørgeren døde. Disse får 1 G (38 080 kroner).

Erstatningen er basert på at barnet fortsatt har en forsørger. Dersom avdøde var eneforsørger får barnet dobbel erstatning, § 6-2 tredje ledd.

Det er i forskriften fastsatt at den erstatningsberettigede har krav på morarente etter morarenteloven fra 1 måned etter at dødsfallet ble meddelt til forsikringsselskapet. Dette gjelder både erstatning til ektefelle eller samboer etter § 6-1 og erstatning til barn etter § 6-2.

Etter forskriftens § 6-3 dekkes dessuten begravelsesomkostninger med 1/2 G (19 040 kroner) uten hensyn til om avdøde etterlater seg personer som har krav på erstatning for tap av forsørger eller ikke.

4.6 Erstatningsmåten – terminerstatning eller engangserstatning

Etter skl. § 3-9 skal erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. I praksis forekommer terminbeløp meget sjelden; erstatningen som et engangsbeløp blir derfor den altoverveiende regel.

Utvalget vil nedenfor i pkt. 7.16 vurdere erstatningsformen. Som det vil fremgå der, finner Utvalget at meget kan tale for å gå over til terminutbetalinger for de mer alvorlige skadetilfellene.

4.7 Renter

4.7.1 Innledning

Det er et sentralt spørsmål ved alle erstatningsoppgjør om skadelidte har krav på renter av erstatningsbeløpet. Det vil alltid gå en viss tid fra skaden skjer til erstatningsbeløpet blir utbetalt. Ved de mer alvorlige skadetilfelle vil i mange tilfelle oppgjøret strekke seg over en årrekke, idet det bl. a. tar tid før skadefølgene stabiliserer seg. Ved uenighet mellom partene om erstatningens størrelse, kan det også ta tid å komme frem til et endelig resultat. I de tre høyesterettsdommene fra 1993 var skadene skjedd i 1984. Med dagens morarentenivå på 12%, er det betydelige beløp det dreier seg om.

Utvalget har det bestemte inntrykk at det i praksis ikke har etablert seg noen faste og klare rutiner for hvordan rentespørsmålet skal løses. Ofte blir rentene en uspesifisert del av den minnelige ordningen partene kommer frem til, eller den erstatning retten fastsetter på skjønnsmessig grunnlag.

Utgangspunktet i norsk rett er at renter krever særskilt hjemmel. En slik hjemmel kan finnes i lov, avtale eller sedvane.

Ved erstatning for personskade kan skadelidte etter gjeldende rett kreve rente av erstatningsbeløpet med hjemmel i morarenteloven, eventuelt med hjemmel i forsikringsavtaleloven eller bilansvarsloven. Selv om de fleste erstatningsoppgjør skjer fra et forsikringsselskap har rentebestemmelsene i forsikringsavtaleloven og bilansvarsloven begrenset betydning ved renteberegningen. Ved ansvarsforsikring gir fal § 8-4 sikrede krav på rente, men sikrede er etter fal § 1-2 (c) den hvis erstatningsansvar er dekket. Skadelidte vil i disse tilfellene være henvist til morarenteloven. Dette er annerledes ved personforsikring, der den skadelidte vil ha krav på rente etter fal § 18-4. For trafikkskadene vil renteplikten følge av bal. § 6. Denne bestemmelsen har ingen regler om når erstatningskravet forfaller i materiell forstand. Derfor oppstår her de samme problemene som ved beregning av renter etter morarenteloven.

4.7.2 Rente bygget på erstatningsrettslig grunnlag

Erstatningen for en personskade skal i utgangspunktet gi skadelidte full erstatning for hans økonomiske tap. Kan skadelidte dokumentere et konkret rentetap, vil dette være en tapspost som kan erstattes etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Rentetap kan oppstå fordi skadelidte uten skaden ville fått utbetalt penger (lønn o.l.) som han ville ha fått avkastning av, f.eks. ved å sette pengene i banken. Rentetap kan også oppstå i form av renteutgifter fordi skadelidte må ta opp – eller la være å nedbetale – lån for å greie seg økonomisk i påvente av at erstatningen blir utbetalt.

I disse tilfellene vil problemstillingen imidlertid være en noe annen enn spørsmålet om hvorvidt skadelidte har krav på renter av selve erstatningsbeløpet. Hvorvidt et rent avsavnstap ved ikke å kunne disponere erstatningsbeløpet kan bygges på alminnelig erstatningsrett er ikke løst i lovgivningen eller i rettspraksis.

Spørsmålet om avsavnsrente oppstår gjerne i forbindelse med lidt inntektstap og påførte utgifter. Partene vil her ofte være enige om beregningen av erstatningen. En viss avsavnsrente for å kompensere inflasjonstapet og i noen grad ulempen ved ikke å få dekket inntekts/utgiftstapet fortløpende, blir akseptert i minnelige oppgjør.

I praksis ytes avsavnserstatningen gjerne slik at det ytes en rimelig rente, for tiden anslagsvis 5-6 % i enkelte selskap. Andre benytter konsumprisindeksen, slik at erstatningen oppjusteres til dagens pengeverdi. Sistnevnte løsning omfatter kun erstatning for redusert kjøpekraft fra tapet oppstår til oppgjør. Løsningen innebærer for øvrig heller ikke full erstatning for inflasjonstapet, siden økningen av erstatningsbeløpet blir redusert av skatt. Avsavnserstatning gjennom en egnet rentesats er derfor å foretrekke.

4.7.3 Rente etter morarenteloven

Etter at erstatningsbeløpet er forfalt til betaling kan skadelidte kreve rente med hjemmel i lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (morarenteloven). Morarenten er en form for standardisert normaltap ved betalingsforsinkelse.

Det er ikke tvilsomt at erstatningskrav som følge av en personskade faller inn under loven. Det dreier seg om pengekrav på formuerettens område, jfr. lovens § 4. Morarenten er knyttet til og dekker skadelidtes tap ved ikke å kunne disponere pengene i tiden fra forfall til utbetaling skjer.

Etter § 2 kan skadelidte kreve rente etter morarenteloven når kravet ikke blir betalt ved forfall. Renten løper fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra en måned etter at skadelidte har sendt skyldneren skriftlig oppfordring om å betale. Ved erstatningsoppgjør etter en personskade vil forfallsdagen ikke være fastsatt på forhånd, og morarenten tar da til å løpe en måned etter påkrav.

Det er imidlertid et nødvendig vilkår for morarente at kravet materieltsett er forfalt til betaling, jfr. NOU 1974:54 s. 80, hvor det heter:

«Det må understrekes at forutsetningen for rente etter dette annet alternativ er at kravet materielt sett er forfalt. Dette følger av første punktum. Det skal med andre ord være adgang for debitor til å unngå renteplikt så fremt det godtgjøres at kravet tross det fremsendte påkrav likevel ikke kan regnes som forfalt i rettslig henseende.»

For å avgjøre om skadelidte har krav på morarente må det således tas standpunkt til når erstatningskravet materielt sett forfaller til betaling. Om dette er loven taus; hverken morarenteloven eller erstatningslovgivningen sier noe om når et erstatningskrav forfaller til betaling. Det er heller ikke gitt regler om når erstatningsoppgjøret skal finne sted. At kravet oppstår på det tidspunkt skaden er oppstått, gir liten eller ingen veiledning her, selv om det hevdes at kravet forfaller til betaling på dette tidspunktet, Nygaard s. 411. Dette skyldes at det må legges inn tid til en forsvarlig behandling og vurdering av kravets størrelse, se nærmere Nygaard s. 82 og s. 413.

Forfallstidspunktet vil derfor lett bli gjenstand for diskusjon mellom skadelidte og skadevolder. Skadelidtes helbredstilstand er ofte labil i en viss tid. De nødvendige medisinske erklæringer og trygdekontorets behandling av skaden vil også kunne trekke ut. For at skadevolderen (forsikringsselskapet) skal kunne ta stilling til kravet, må skadelidte fremskaffe den nødvendige dokumentasjon om skadens omfang. Når det må tas stilling til en lang rekke skjønnsspørsmål, vil det også her ligge et tidsforlengende element.

I denne forbindelse bør det nevnes at etter morarentelovens § 2 annet ledd svares ikke morarente dersom forsinkelsen er fremkalt ved forhold på fordringshaverens side. Dette kan ha betydning hvis utbetalingen ikke kan skje fordi skadelidte ikke har skaffet til veie tilstrekkelige opplysninger om f.eks. medisinsk invaliditet og ervervsmessig uførhetsgrad. Det er opp til skadelidte å dokumentere sitt krav.

Utvalget antar at kravet først kan anses forfalt når skadelidte har beregnet og fremmet kravet, og skadevolder har fått rimelig tid til å skaffe de opplysninger og foreta de beregninger som er nødvendige for å bringe på det rene at det foreligger ansvar og hvor meget som skal betales, jfr. bl.a. Krüger s. 213. Det må objektivt sett være tid til en forsvarlig vurdering av omfanget av den enkelte erstatningspost. Det vises i denne forbindelse til fal § 18-2 (som gjelder ved personforsikring), hvor det fremgår at forsikringsbeløpet forfaller til betaling så snart selskapet har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne sitt endelige ansvar. Her kan også vises til bestemmelsen i fal § 8-2 som inneholder en tilsvarende regel for ansvarsforsikring.

Også spørsmålet om hva som er påkrav kan volde tvil i erstatningssaker der skadelidte ofte fremsetter et nokså uspesifisert krav som første skritt i saken. Det kan være tvil knyttet til spørsmålet om når skadelidte går over fra en diskusjon om kravets grunnlag og omfang til å gjøre kravet gjeldende.

4.7.4 Nærmere om morarentelovens anvendelse ved erstatningsoppgjør etter personskader

4.7.4.1 Erstatning for lidt tap

Tapt arbeidsfortjeneste og allerede påførte utgifter i tiden frem til oppgjøret finner sted vil i materiell forstand forfalle etter hvert som inntekten ville vært innvunnet og utgiftene påføres. Rente løper likevel tidligst fra en måned etter at påkrav er sendt skyldneren med tilstrekkelig dokumentasjon for kravet og dets omfang.

Hvor det er tale om årlige tap, skal morarenten i utgangspunktet regnes for hver enkelt bortfalt lønnstermin, og fra den dato lønnen ville ha blitt utbetalt om skaden ikke var skjedd. I praksis forenkles ofte beregningen ved at man regner morarenten for hvert enkelt kalenderår, fra midt i året. For yrkesskadeforsikringsoppgjør er en slik beregningsmåte bestemt i forskriften av 21. desember 1990.

4.7.4.2 Tap i fremtidig erverv og fremtidige utgifter

Erstatning for fremtidig tap utmåles – hva enten oppgjøret skjer gjennom avtale eller ved dom – som regel som et engangsbeløp. Det fremtidige tapet omregnes til en nåtidsverdi der utmålingstidspunktet legges til grunn ved beregningen.

I forhold til morarenteloven kan det være nærliggende å si at tap/utgifter som ennå ikke har oppstått heller ikke kan være forfalt. På den annen side er det i forarbeidene til morarenteloven forutsatt at også erstatning som gjelder fremtidig tap kan gi grunnlag for beregning av morarenter, jfr. NOU 1974:54 side 74:

«Selv om kravet omfatter fremtidige tapsposter, er det prinsipielt og praktisk fullt ut mulig å anvende den diskonteringsbetraktning som fører til at kravet rettslig sett behandles som et pengekrav før de enkelte tapsposter materialiserer seg.»

Dersom tapet utmåles i kroneverdien på utmålingstidspunktet, må det som utgangspunkt foretas en samordning mellom morarenten og inflasjonstapet, jfr. Bergsåker side 107. En erstatning som fastsettes på grunnlag av pengeverdien på et gitt tidspunkt gir normalt ikke grunnlag for morarente i tiden forut for utmålingstidspunktet, jfr. Rt. 1987 side 774.

Fra utmålingstidspunktet (eventuelt et fastsatt betalingstidspunkt) til utbetalingstidspunktet løper morarente dersom vilkårene for dette ellers er til stede.

4.7.4.3 Tap av forsørger

Renter på den del av erstatningen som gjelder lidt forsørgertap vil kunne gis på samme måte som renter på lidt inntektstap, dvs. morarente påløper etter hvert som tapet forfaller, forutsatt at det er sendt påkrav. For den del av erstatningen som gjelder fremtidig forsørgertap, blir rentespørsmålet det samme som for tap i fremtidig erverv.

4.7.4.4 Ménerstatning

Ménerstatningen utmåles etter de retningslinjer som er trukket opp i Høyesteretts praksis, se særlig Rt. 1977 side 782 og Rt. 1981 side 138, jfr. ovenfor pkt. 4.2.2. Slik disse retningslinjene er formulert, med en utmåling basert på folketrygdens grunnbeløp på utmålingstidspunktet, gis det ikke rom for renter forut for dette, jfr. bl.a. Rt. 1977 side 782, særlig side 785.

4.7.4.5 Standarderstatning til barn og annen standarderstatning

Ved en standardisert utmåling av erstatningsposter er det ikke aktuelt å foreta noen skjønnsmessig samordning mellom selve erstatningsutmålingen og renteberegningen.

I forhold til morarenteloven oppstår det problemet at skadelidte har krav på et bestemt erstatningsbeløp, erstatningen for fremtidige erstatningsposter er ikke overlatt skjønnsmessige vurderinger slik tilfellet er ellers i erstatningsretten. Spørsmålet er når man kan si at den standardiserte erstatning forfaller til betaling.

Dersom G på utmålingstidspunktet legges til grunn er det ikke rom for renter på erstatningsbeløpet forut for utmålingstidspunktet, Bergsåker s. 108. Dette synspunktet er også i samsvar med det Høyesterett har uttalt vedrørende ménerstatningen, som langt på vei er standardisert i praksis. Dette forutsetter at erstatningen utmåles straks det er anledning til det, dvs. når erstatningen forfaller til betaling. Men det vil kunne oppstå tvil om tidspunktet hvor skaden ikke har stabilisert seg.

Dersom erstatningsoppgjøret av en eller annen grunn trekker ut, oppstår spørsmålet om skadelidte likevel har krav på morarente. Når det gjelder yrkesskadeforsikringen foreslo Utvalget at forfallstidspunktet for erstatning for tap i fremtidig erverv skulle være det tidspunktet da forsikringsselskapet har fått eller burde ha skaffet seg kunnskap om Rikstrygdeverkets fastsettelse av ervervsmessig uføregrad, eventuelt det tidspunkt når det foreligger enighet mellom partene om den ervervsmessige uførhetsgrad.

Dette ble ikke fulgt opp i forskriften.

Når det gjelder forsørgertapet etter yrkesskadeforsikringen er kravet materielt sett forfalt i og med dødsfallet, og morarenter påløper fra en måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.

4.7.5 Rettspraksis

I rettspraksis er det vanlig å utmåle erstatningen som en engangssum på domstidspunktet og inkludere renter i beløpet. Det sies sjelden noe nærmere om det rettslige grunnlag for renteberegningen, hvilken rentesats som er benyttet, og for hvilken periode rentene løper. Det er ofte ikke mulig å lese ut av domspremissene om det er gitt erstatning for avsavnstap forut for forfallstidspunktet, og det sies ikke noe om forfallstidspunktet og utgangspunktet for beregningen av morarenten.

Morarenteloven er ikke til hinder for dette, men ved en slik fremgangsmåte er det ikke mulig å vurdere enkeltelementene i rentefastsettelsen.

Når det gjelder erstatning for lidt tap er partene ofte enige om hvilke beløp som skal legges til grunn, og rentespørsmålet er sjelden gjenstand for særskilt prosedyre.

4.7.6 Forsikringsavtalelovens rentebestemmelser

Forsikringsavtaleloven har regler om rente i §§ 8-4 (ansvarsforsikring) og 18-4 (personforsikring). Når en skadelidt under en ansvarsforsikring krever erstatning direkte fra selskapet, faller dette utenfor rentereglene i § 8-4, idet bestemmelsen bare regulerer forholdet til sikrede, dvs. den hvis ansvar er dekket. Skadelidte vil være henvist til morarentelovens regelsett.

For forsikringsoppgjør der skadelidte selv er sikret, er rentespørsmålet uttømmende regulert i fal § 18-4. Renteplikten er her ikke knyttet til kravets forfall.

Sikrede har krav på rente av sitt tilgodehavende når det er gått to måneder etter at melding om forsikringstilfellet ble sendt til selskapet, selv om selskapet objektivt sett ikke har grunnlag for å fastslå og beregne sitt ansvar.

Renteplikt kan altså inntre før selskapets ytelsesplikt er fastlagt og forfalt til betaling, jfr. bestemmelsene om forfall i fal. §§ 8-2 og 18-8. Forsikringsavtalelovens bestemmelse om deloppgjør i § 8-2 annet ledd, er i realiteten en supplerende regel om forfall. Bestemmelsen gjelder også til fordel for skadelidte, ikke bare for sikrede. Forsikringsselskapet skal i utgangspunktet utbetale erstatning når selskapet har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen. Men hvis det på et tidligere tidspunkt er på det rene at selskapet i hvert fall skal betale en del, skal selskapet utbetale et tilsvarende forskudd. Det vil da inntre renteplikt fra deloppgjør skulle vært foretatt.

Unntak er gjort fra dette utgangspunkt når det gjelder utgifter og lidt inntektstap. Renteplikten inntrer ikke før utgiften er betalt, eller perioden for dagpenger o.l. er omme. Her er det således krav om materielt forfall forsåvidt angår dokumenterte utgifter og bortfall av inntekt.

4.7.7 Bilansvarslovens § 6, tredje ledd

Bilansvarsloven av 3. februar 1961 § 6 gir hjemmel for rente av erstatning etter bilansvarsloven.

Det følger av § 6, tredje ledd at det i tillegg til erstatningsbeløpet skal svares rente etter morarentelovens § 3. Melding om skaden til forsikringsselskapet skal regnes som påkrav, sml. morarentelovens § 2.

Bilansvarsloven har ingen regler om når erstatningskravet forfaller i materiell forstand. Henvisningen fra § 19 fjerde ledd til fal § 8-2 gjelder ikke i forhold til morarenten fordi anna ... går fram av sammenhengen, jfr. Nygaard, Bilansvar s. 156. Det oppstår derfor de samme problemene som ellers i erstatningsretten med hensyn til når de enkelte erstatningsposter forfaller til betaling, se nærmere drøftelsen ovenfor og Nygaard, Bilansvar s. 153-156.

4.7.8 Rentes rente

Det har vært delte oppfatninger i teorien om det skal betales rentes rente av erstatningsbeløpet, nærmere Nygaard s. 82 med henvisninger til en rekke ulike forfattere. Spørsmålet er nå løst ved Høyesteretts dom av 7. januar 1994. Der ble det slått fast at morarenteloven ikke gir hjemmel for rentes rente. Det samme er forutsatt i Ot. prp. nr. 27 (1992-93), og et forslag om å innføre regler om rentes rente ble enstemmig forkastet av justiskomiteen, se Innst. O. nr. 128 (1992-93).

4.8 Behandlingsmåten

4.8.1 Oversikt

I utgangspunktet er erstatningsoppgjøret en sak mellom skadevolder og skadelidte. I dag er det imidlertid sjelden at det er mellom skadevolderen og skadelidte forhandlingene om oppgjøret finner sted. Dette skjer i praksis bare hvor skadevolderen er uforsikret; som ved voldsbruk o.l. eller hvor det fremsettes krav om oppreisning. Praktisk sett kan man derfor si at saksbehandlingen av en skade skjer i et forsikringsselskap, og at det er forsikringsselskapet som rammes økonomisk av den konkrete skadeforvoldelse, og ikke skadevolderen. De aller fleste potensielle skadevoldere har en ansvarsforsikring eller er pålagt å tegne en forsikring til gunst for skadelidte. I praksis har derfor både privatpersoner, næringsdrivende og andre som kan komme i skadevolderposisjon dekket sitt mulige ansvar gjennom de forsikringspremier som betales uansett om man volder en skade eller ikke. En skade har derfor for den enkelte skadevolder ingen økonomisk betydning utover de følger den kan har for den fremtidige premieberegning (bonustap – dårlig skadestatistikk m.v.).

4.8.2 Forsikringsselskapenes rolle

For forsikringsselskapenes økonomi er det alminnelige erstatningsnivå av mindre betydning. For selskapene er det antallet skadetilfelle og mulighetene for å forutberegne skadeutbetalingene som er avgjørende. Omkostningene ved erstatningsnivået for personskadene – som for andre skader – betales av det enkelte samfunnsmedlem – privatperson eller bedrift – i form av de premier som er grunnlaget for forsikringsdekningen. Et høyere erstatningsnivå vil derfor generelt sett bety høyere premier. Det samme gjelder hvor flere skadeårsaker gir rett til erstatning, noe som f. eks. vil være aktuelt etter innføringen av yrkesskadeforsikringsloven. Økede utbetalinger som følge av flere skader og/eller et høyere erstatningsnivå er således til syvende og sist mer et samfunnsproblem enn et problem for forsikringsselskapene.

Det er skadelidte som overfor selskapet må dokumentere det tap han eller hun er påført, og om vilkårene for erstatning er tilstede. Forsikringsselskapet har plikt til å se til at det erstatningsbeløp som kommer til utbetaling ligger på det nivå som følger av gjeldende rett.

Forsikringsselskapet oppfattes tradisjonelt som skadelidtes motpart. Selv om selskapets målsetting skal være å komme frem til et oppgjør som er i overensstemmelse med gjeldende rett, vil de mange skjønnstemaer som ligger innebygget i avgjørelseprosessen – og de er både av faktisk og rettslig art – lett medfører at det oppstår uenighet mellom partene og man får en tradisjonell to-partstvist. Dette kommer særlig klart frem når tvisten går til domstolene. Det sier seg selv at forsikringsselskapet ikke uten videre kan legge skadelidtes krav til grunn for oppgjøret.

Forsikringsselskapenes rolle i personskadesakene er i den senere tid blitt tatt opp til vurdering av bransjen. Det synes å herske enighet om at selskapene bør spille en mer aktiv rolle i arbeidet for skadelidte.

Saksbehandlingen av personskadeoppgjørene er noe forskjellig organisert fra selskap til selskap. Selskapenes saksbehandlere er i alt overveiende grad ikke jurister, og det store flertall av skadeoppgjør føres til avslutning uten at jurister bringes inn i bildet.

4.8.3 Nemndsbehandling

På pasientskadesektoren er det lagt opp til en noe annen saksbehandling enn den tradisjonelle. Reglene om pasientskader har etablert en egen institusjon – Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) – som forestår skadeoppgjøret, og avgjørelsen treffes av en egen nemnd – Pasientskadenemnda – eller av nemndas sekretariat. Administrasjonen er lagt til Norsk Landskommunal Pensjonskasse og finansieres av de potensielle skadevoldere, dvs. sykehuseierne (staten og fylkeskommunene).

NPE har til oppgave dels å vurdere om vilkårene for erstatning er til stede, og dels å fastsette erstatningen. Pasientskadene særpreges ved at det ikke som ellers ved de fleste skadeoppgjør er på det rene om vilkårene for erstatning er tilstede. Når det fremmes et krav, vil derfor NPE ha arbeidet med å klarlegge om pasienten har krav på erstatning etter de materielle erstatningsregler som er gitt for slike skader. Hvis dette besvares bekreftende, vil imidlertid skadelidte måtte dokumentere sitt tap. På beregningssiden vil derfor NPE ha de samme oppgaver som forsikringsselskapene, og skadelidte vil derfor her som ved vanlig forsikring lett oppfatte NPE som motpart.

Hvis skadelidte og NPE ikke kommer til enighet, kan skadelidte bringe tvisten inn for domstolene. Men da kommer ikke de gunstige ansvarsreglene til anvendelse, selv om utmålingsreglene er de samme.

Siden NPE ble virksom 1. januar 1988 er pr. 1. september 1994 i alt 13 saker bragt inn for domstolene, se ellers pkt. 6.4 om statistiske opplysninger om pasientskadene.

Norsk Pasientskadeerstatning er blitt vurdert av en evalueringsgruppe med professor Asbjørn Kjønstad som leder. Innstillingen er datert 10. februar 1994. Dens konklusjoner har liten betydning for dette Utvalgets arbeid.

Om Utvalgets syn på saksbehandlingen, se nedenfor pkt. 7.15.

4.8.4 Advokatenes rolle

I de fleste personskadesaker av noe omfang vil skadelidte være representert av en advokat. Hvis vilkårene for ansvar er omtvistet, er det som regel nødvendig. Men som nevnt tidligere er det store flertall av skader voldt på trafikk- og yrkessektoren, og her er det normalt på det rene at skadelidte skal ha erstatning, spørsmålet er bare størrelsen av den.

At skadelidte selv hvor vilkårene for ansvar er tilstede, i mange tilfelle vil ha behov for advokat i en personskadesak, er ikke tvilsomt. Det er Utvalgets inntrykk at også forsikringsselskapene ser det som en fordel at skadelidte er representert ved en advokat, som bl.a. vet hvilken relevant dokumentasjon selskapet trenger. Mange oppgjør er videre såpass kompliserte både faktisk og juridisk, at advokatbistand må anses som en nødvendig utgift som følge av skaden, og dermed erstatningsmessig.

Utgiftene til juridisk bistand skaper ikke sjelden diskusjon mellom skadelidte og selskapet. Rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand forut for et eventuelt saksanlegg og som ikke omfattes av tvml. § 176, må skadelidte eventuelt kreve dekket som en utgiftspost etter skl. § 3-1. Normalt vil slike utgifter bli dekket, hvis skadens art gjør det naturlig at skadelidte engasjerer advokat. Hvis det ikke oppnås enighet om oppgjøret, og saken går til domstolene, er det tvistemålslovens regler om saksomkostninger som kommer til anvendelse for utgifter påløpt etter dette tidspunkt. Etter tvml. § 176 er det bare nødvendige omkostninger ved saken som kan kreves dekket. I utgangspunktet vil dette være omkostninger fra og med utarbeidelsen av stevningen (eventuelt forliksklagen). Også utgifter som har vært nødvendige for å få utarbeidet stevningen må omfattes. Det samme gjelder forliksdrøftelser med henblikk på å unngå rettssak, jfr. Schei I s. 368.

Norsk Pasientskadeerstatning dekker i mindre grad enn forsikringsselskapene utgifter til advokat. Dette gjelder særlig bistand til å avklare vilkårene for ansvar. Hvor ansvar foreligger, dekker NPE i betydelig grad advokatutgifter i forbindelse med fastsettelsen av erstatningsbeløpet, særlig når det gjelder større erstatningsbeløp.

4.9 Om adgangen til å få endret ­eller gjenopptatt en fastsatt erstatning

Den sentrale faktor ved erstatningsfastsettelsen er skadelidtes helbredstilstand. Ikke sjelden endres den – både til det bedre og verre – etter at erstatningsoppgjøret er avsluttet. Spørsmålet blir så hvilken mulighet det er til å få revurdert en fastsatte erstatning.

Er erstatningen fastsatt ved dom, er det bare reglene om gjenopptagelse etter tvml. § 407 som kan gi grunnlag for en ny vurdering. Vilkårene her er meget strenge, jfr. Rt. 1959 s. 1073. De vurderinger om fremtidstapet som retten har lagt til grunn, anses rettskraftig avgjort, Rt. 1934 s. 1134, medmindre det var forhold som forelå på domstidspunktet som ikke var kjent. Kravet om gjenopptagelse må være fremsatt senest fem år etter at dommen er avsagt, tvml. § 408. Men selv om disse vilkårene ikke er tilstede, kan naturligvis likevel partene bli enige om en revurdering av oppgjøret.

Også når oppgjøret er fastsatt ved avtale eller rettsforlik, er utgangspunktet at oppgjøret er endelig. Men det er ingenting i veien for at det tas inn et forbehold om å revurdere oppgjøret hvis skadelidtes helbredstilstand skulle endres. Et slikt forbehold må imidlertid partene være enige om, og det er noe ulik praksis i forsikringsselskapene om å godta slike forbehold fra skadelidtes side. Også en tolking av oppgjørsavtalen kan gi grunnlag for et krav om endring. Tvisten i Rt. 1980 s. 84 gjaldt tolkingen av et slikt forbehold, jfr. også RG 1972 s. 36 (Eidsivating).

Men selv om det ikke er tatt noe slikt forbehold, kan skadelidte få revurdert oppgjøret etter vanlige avtalerettslige regler, særlig vil avtl. § 36 være av betydning. Etter denne bestemmelsen kan en avtale bl.a. settes til side hvis det vil virke urimelig å gjøre den gjeldende. Rettspraksis viser imidlertid at domstolene er meget tilbakeholdne med å sette en avtale til side på dette grunnlag, særlig hvis skadelidte under oppgjøret har vært representert av advokat. Skal endrede forhold tillegges vekt, kreves ihvertfall at det er en vesentlig forandring som er inntruffet, se f .eks. Eidsivating lagmannsretts dom i ankesak nr. 594/87. Her hevdet skadelidte – som hadde godtatt et oppgjør som endelig – at skadeutviklingen hadde utviklet seg på en så ekstraordinær måte at avtalen måtte settes til side på grunn av bristende forutsetninger og avtl. § 36. Han fikk ikke medhold, idet retten fant at utviklingen lå innenfor det man kunne regne med da avtalen ble inngått. Rettens brede drøftelse av bruken av avtalelovens § 36 i tilfelle som dette, viser klart at bestemmelsen vil være en sikkerhetsventil for skadelidte, men at vilkårene er strenge.

Det finnes også noen saker (upubliserte) som gjelder krav om gjenåpning av erstatningsoppgjøret fordi skadelidte mener at han har fått for liten erstatning ut fra de regler som gjaldt for oppgjøret, uten at skadeutviklingen har vært negativ, og at både avtalelovens § 33 og § 36 da vil gi grunnlag for å sette avtalen til side. Disse har ikke ført frem, selv om de nevnte bestemmelser også i prinsippet gjelder slike avtaler. Når skadelidte har vært bistått av advokat, vil det normalt ikke senere føre frem at skadelidte var den svake part. Det er også blitt vist til at oppgjørene er skjønnsmessige og at det ofte er vanskelig å se hva som er et korrekt erstatningsoppgjør, som det heter i en dom av Oslo byrett i 1989 (sak nr. 278/88-29).

Hvor skadelidtes helbredstilstand endres til det verre, godtar imidlertid forsikringsbransjen i en viss utstrekning – etter individuell vurdering – at erstatningsspørsmålet tas opp igjen, uten en nærmere vurdering av om skadelidte rettslig sett har krav på det. Dette gjelder dog ikke revurdering av forhold som var kjent da avtalen ble inngått, eller nye regler eller praksis på området. Disse får således ikke tilbakevirkende kraft.

Utvalget har rettet en forespørsel til selskapene Vesta, Samvirke, Gjensidige og Uni Storebrand om praksis når det gjelder gjenopptakelse/gjenåpning av en sak i de tilfelle hvor det i ettertid på grunn av endrede forhold kan konstateres at oppgjøret er uriktig, særlig fordi skaden har forverret seg. Gjensidige opplyser i brev av 6. januar 1993 at man der har den praksis at en skadesak blir gjenopptatt når det nye krav er en skadevirkning eller en økning av tidligere skadevirkning som partene ikke kunne forutse på det tidspunkt skaden tidligere ble gjort opp. Ca. 95 % av alle gjenåpnede saker dreier seg om whiplash-skader. Vesta opplyser i brev av 1. februar 1993 at man godtar gjenopptagelse når det har skjedd en vesentlig forverring i den medisinske situasjon. Samvirke sier i brev av 14. januar 1993 at det kan være aktuelt å gjenåpne en sak hvis der fremkommer opplysninger som viser at det tidligere oppgjøret var vesentlig for lavt. I Uni Storebrands uttalelelse av 2. februar 1993 heter det at gjenopptakelse ikke er kurant, men at det aksepteres hvor senere inntrådte forhold viser at oppgjøret har vært uriktig; i praksis fordi skaden har forverret seg. Det tallmaterialet som selskapene har lagt frem viser at gjenopptagelse/gjenåpning av en sak forekommer i et ikke uvesentlig antall tilfelle.

Det synes å være en alminnelig forutsetning for gjenåpning av en sak at kravet ikke er foreldet.

Disse spørsmålene ble vurdert i Innst. 71. Komiteen konkluderte med at adgangen til å revurdere en fastsatt erstatning ikke burde endres. Det ble her lagt vesentlig vekt på hensynet til skadevolderen, se s. 41-43, jfr. også prp. 4 s. 39. Her heter det at erstatningsutmålingen

For yrkesskader er reglene annerledes. Forskriften av 21. desember 1990 gir i § 5-1 skadelidte rett til å kreve etteroppgjør hvis uførheten endrer seg vesentlig. Det er satt en frist på fem år for å gjøre kravet gjeldende. Det vises til pkt. 4.5.3.5. ovenfor.

Utvalgets vurderinger av disse spørsmål vil bli gitt i pkt. 7.17.

4.10 Erstatningsoppgjøret ved noen større ulykker

4.10.1 Innledning

Det synes å være en klar tendens til at de erstatninger som ytes på grunnlag av minnelige ordninger etter større ulykker, ligger høyere enn det som følger av alminnelige erstatningsregler. Et annet gjennomgående trekk ved slike oppgjør er at erstatningsutmålingen blir standardisert, slik at det ikke foretas individuelle beregninger av det enkelte tap. Det karakteristiske for disse oppgjørene er også at tapet baseres på standardiserte satser – noen individuell prøvelse av tapet i det enkelte tilfelle har man ikke gått inn på. Også personer som etter gjeldende rett ikke har rett til erstatning, har i stor grad fått det.

Nedenfor vil det ble redegjort for mønsteret i noen slike oppgjør. Tallene i parentes er kroneverdien i 1993.

4.10.2 Alexander L. Kielland

Erstatningsoppgjøret etter Alexander L. Kiellandulykken 27. mars 1980 ble gjennomført etter et standardisert mønster. I prinsippet skjedde oppgjøret etter norske regler om personskadeoppgjør, i første rekke etter reglene i skadeserstatningsloven av 1969. Man tok imidlertid bevisst sikte på å gi rommelige erstatninger.

De skadelidte ble inndelt i gruppene enker, barn, foreldre samt overlevende med og uten skader.

Erstatningen til enker ble satt til 800 000 kroner (1 806 000). Det ble ikke gjort fradrag for ytelser fra folketrygden. Derimot ble ytelser fra forsikringsselskap trukket fra, i den grad forsikringen var finansiert av arbeidsgiveren.

Erstatningen til barn som på ulykkesdagen ikke hadde fylt 20 år, ble satt til 50 000 kroner (113 000). Denne erstatningen ble sett i sammenheng med de relativt store beløp enkene fikk. I de tilfeller hvor avdøde ikke etterlot seg enke, kunne beløpet på 50 000 kroner (113 000) forhøyes til det beløp som var rimelig ut fra barnets faktiske situasjon.

Hvis avdøde faktisk hadde forsørget sine foreldre, ble det utbetalt en kompensasjon til foreldrene basert på størrelsen av den understøttelse de hadde fått og de prinsipper for en rommelig kompensasjon som ellers ble lagt til grunn for oppgjøret.

Overlevende som ikke var blitt skadet etter ulykken, fikk en billighetsgodtgjørelse på 25 000 kroner (56 000).

Overlevende som var blitt skadet som følge av ulykken, fikk erstatningen fastsatt etter skadens størrelse i samsvar med norske erstatningsregler og forøvrig etter prinsippet om en rommelig kompensasjon som ellers ble lagt til grunn for oppgjøret. De 20 personer dette gjaldt, fikk utbetalt beløp fra 50 000 kroner (113 000) til 425 000 kroner (959 000).

4.10.3 Scandinavian Star

Også erstatningsoppgjøret etter brannen på passasjerfergen Scandinavian Star 7. april 1990 ble gjennomført etter et standardisert mønster. Beløpene som de enkelte etterlatte og skadelidte passasjerer har fått utbetalt fra assurandøren av fergen, ligger betydelig over de beløp som ville fulgt av gjeldende norsk (eller dansk) rett.

Hverken private forsikringer eller trygdeutbetalinger skulle trekkes fra i erstatningen. Det ble videre betalt 18 % rente p.a. av alle beløp fra ulykkesdatoen og frem til utbetalingsdatoen. Forsikringsselskapet frafalt også sin rett til å gjøre gjeldende ansvarsbegrensningen etter sjølovens kapitler 6 og 10 (og som ville medført lavere erstatninger).

De skadelidte ble inndelt i 10 grupper. Skadelidte som falt inn under flere grupper, fikk utbetalt erstatning etter alle grupper de hørte inn under.

Gruppe 1 omfattet etterlatte som mistet ektefelle eller samboer. Skadelidte i denne gruppen fikk minimum 550 000 kroner (595 000), maksimum 1 150 000 kroner (1 245 000), avhengig av avdødes brutto årsinntekt. De fikk i tillegg utbetalt 20 400 kroner (22 000) pr. barn for hvert gjenstående år fra ulykkestidspunktet og frem til barnet fylte 18 år.

Gruppe 2 omfattet barn under 18 år som ble foreldreløse som følge av ulykken. Gruppen omfattet både barn som mistet begge foreldrene og barn som mistet den på ulykkestidspunktet eneste gjenlevende av foreldrene. Hvert barn fikk 570 000 kroner (617 000). I tillegg fikk hvert barn 60 000 kroner (65 000) pr. gjenstående år fra ulykkesdatoen og frem til fylte 18 år.

Gruppe 3 omfattet barn under 18 år som mistet en av foreldrene uten å bli foreldreløse. Hvert barn fikk 285 000 kroner (309 000). I tillegg fikk hvert barn 9 600 kroner (10 400,-) pr. gjenstående år frem til fylte 18 år.

Gruppe 4 omfattet barn mellom 18 og 25 år som mistet en av eller begge foreldrene. De som mistet en av foreldrene, fikk en grunnytelse på 75 000 kroner (81 000) samt et tillegg på 30 000 kroner (32 000) pr. gjenstående år frem til fylte 25 år. For de som mistet begge foreldrene, ble grunnytelsen og tillegget satt til henholdsvis 150 000 kroner (162 000) og 60 000 kroner (65 000).

Gruppe 5 omfattet fraskilte ektefeller som mottar barnebidrag. Under gruppe 5 falt også de som fikk hovedomsorgsansvaret for barn under 18 år som følge av ulykken. Denne gruppen fikk 100 000 kroner (108 000) samt et minimumstillegg på 3 000 kroner (3 200,-) pr. måned frem til barnet fyller 18 år. De som forut for ulykken hadde mottatt mer enn 3 000 kroner (3 200,-) i barnebidrag, fikk 150 % av tidligere avtalte eller faktiske utbetalte beløp i tillegg. Barnas egen erstatning etter gruppe 2 eller 3 kom i tillegg.

Gruppe 6 omfattet andre enn de som falt inn under gruppene 1, 2 eller 3 og som på ulykkestidspunktet faktisk var forsørget av en som omkom. Under denne gruppen kom foreldrene som ble forsørget av barn. Erstatningen ble satt til 150 % av det beløpet de tidligere hadde mottatt årlig. Dette beløpet ble så kapitalisert frem til antatt opphør av forsørgelsesbyrden. Foreldrestøtten etter gruppe 7 kom i tillegg.

Gruppe 7 omfattet barn over 25 år som mistet foreldre samt foreldre som mistet barn. Disse fikk 75 000 kroner (81 000) pr. omkommet. I de tilfeller hvor det var flere tilknyttede til samme omkomne, ble det gitt 50 000 kroner (52 920) til hver etterlatt.

Gruppe 8 omfattet etterlatte etter omkomne som ikke etterlot seg barn eller foreldre. Søsken, besteforeldre eller barnebarn fikk utbetalt 40 000 kroner (43 000) pr. omkommet, under forutsetning av at de ikke hørte inn under noen av de andre gruppene.

Gruppe 9 omfattet de som led andre tap som følge av ulykken enn forsørgertap. Under denne gruppen kom f.eks. forretningspartene til omkomne som led et økonomisk tap. Det ble ikke spesifisert noe beløp for denne gruppen. De skadelidte ble tilbudt full erstatning etter vanlig norsk eller dansk erstatningsrett. Ved valget mellom norsk eller dansk rett, ble det regelsett som ga det gunstigste resultat for skadelidte, lagt til grunn.

Gruppe 10 omfattet de overlevende. Disse fikk 20 000 kroner (22 000). I tillegg fikk de et beløp på 20 000 kroner dersom de mistet noen de reiste sammen med eller hadde tilknytning til.

Ved eventuelt senere dødsfall som skyldes skader påført under ulykken, skal de etterlatte motta erstatning i samsvar med det som er angitt under gruppene ovenfor.

Ved eventuelle fysiske eller psykiske senskader og/eller andre tap, skal de overlevende ytes erstatning etter vanlige norske eller danske erstatningsregler tillagt 25 %. Også her skal det regelsett som gir det gunstigste resultat for skadelidte legges til grunn.

For gruppene 1 – 9 innebar erstatningsoppgjøret en ansvarsfraskrivelse for ytterligere erstatningsplikt for Assuranceforeningen Skuld. Tilsvarende ansvarsfraskrivelse gjaldt for andre ansvarlige som direkte eller indirekte kunne kreve sine utbetalinger dekket av Skuld. Denne fraskrivelsen hadde sin betydning ved eventuelle søksmål i utlandet.

4.10.4 Consem

Erstatningsoppgjøret etter at sementlekteren Consem kantret 4. november 1985 på Gandsfjorden ved Stavanger, ble for så vidt gjelder medlemmer og etterlatte etter medlemmer av Norsk Arbeidsmandsforbund, gjennomført som et standardisert oppgjør, men i utgangspunktet basert på norsk erstatningsrett.

Enker, samboende og barn fikk en erstatning for tap av forsørger på 250 000 kroner (366 000) etter den ansvarsforsikringen som arbeidsgiveren, Norwegian Contractors, hadde tegnet i A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring. Beløpet på 250 000 kroner ble fordelt mellom enke og barn.

I tillegg mottok enker, samboende og barn 10 G, i alt 263 000 kroner (385 000), etter en arbeidsgiverbetalt ulykkesforsikring i Vesta Hygea, samt etterlønn på 50 000 kroner (73 000). Dette ga en total erstatningsutbetaling på 563 000 kroner (825 000) for hver omkommet.

Overfor andre enn gjenlevende ektefelle, samboer og barn som avdøde ifølge fremlagt dokumentasjon hadde hatt forsørgerplikt for, ble det utbetalt 40 000 kroner (59 000). Denne utbetalingen ble dekket gjennom ansvarsforsikringen Norwegian Contractors hadde tegnet i A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring.

Overlevende etter ulykken som ikke ble påført skader, fikk hver 5 000 kroner (7 300) i billighetserstatning.

Ved eventuell senskade av fysisk eller psykisk art, kan de overlevende kreve erstatning vurdert etter skadens størrelse i samsvar med norske erstatningsregler og vilkårene for yrkesskadeforsikring. Utbetalt billighetserstatning på 5 000 kroner, vil da måtte komme til fradrag.

Etterlatte etter ikke-organiserte omkomne fikk ikke utbetalt topperstatningen fra A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring. Det kan imidlertid nevnes at etterlatte etter 2 funksjonærer fikk utbetalt en forsikringssum på henholdsvis 35 og 45 G etter den arbeidsgiverbetalte ulykkesforsikringen i Vesta Hygea.

4.10.5 Andre eksempler

Felles for de erstatningsoppgjør som omtales nedenfor, er at erstatningen ble utbetalt uten hensyn til utvist skyld. Ved utmålingen av erstatningene, ble det i hovedsak tatt utgangspunkt i alminnelige erstatningsregler.

Norcem.

I 1982 anla i alt 31 arbeidstakere og etterlatte etter arbeidstakere ved Norsk Eternit Fabrik på Slemmestad sak mot A/S Norcem med krav om erstatning. Det ble hevdet at de skadede og avdøde arbeidstakerne hadde pådratt seg asbestose, lungekreft og kreft i brysthinnen m.v. som følge av asbeststøvpåvirkning i arbeidet ved den Norcem-eide eternittfabrikken.

Etter rettsforhandlinger høsten 1983, ble det inngått forlik mellom partene. I henhold til forliket forpliktet Norcem seg til å utbetale et samlet beløp på 3 700 000 kroner (6 089 000) til fordeling blant saksøkerne for sykdomstilfelle godkjent som yrkessykdom av Rikstrygdeverket i henhold til folketrygdlovens kapittel 11. Beløpet var ment å kompensere tapt arbeidsfortjeneste, tap i fremtidig erverv, påløpte utgifter, ménerstatning og tap av forsørger. Den totale erstatningssummen ble skjønnsmessig fordelt på de erstatningsberettigede på grunnlag av alminnelige erstatningsutmålingsprinsipper.

Det var enighet om at erstatningsutbetalingen ikke innebar noen erkjennelse av rettslig ansvar for fabrikken og dens ledere, og at utbetalingen skjedde uten anerkjennelse av rettslig ansvar for de sykdomstilfelle saken gjaldt. Utbetalingen var derved å betrakte som en ex gratia-kompensasjon.

Ved forliksavtalen forpliktet Norcem seg til å foreta ex gratia-utbetalinger også ved senere konstatering av asbeststøvrelaterte yrkessykdommer. I slike tilfeller skulle man foreta utbetalinger tilsvarende det skadelidte ville fått etter de til enhver tid gjeldende regler om erstatningsutmåling.

Norsk Hydro A/S og Falconbridge Nikkelverk Aktieselskap.

Prinsippene for erstatningsutbetalinger for yrkesskade og yrkessykdom ved Norsk Hydro A/S og Falconbridge Nikkelverk Aktieselskap er parallelle. Begge bedrifter har ved avtale med Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund forpliktet seg til å utbetale erstatning ved yrkessykdommer oppstått som følge av arbeid med henholdsvis asbest/asbestholdige materialer og nikkel/nikkelforbindelser. Det er i begge avtaler et vilkår for erstatning at skaden eller sykdommen er godkjent av Rikstrygdeverket i henhold til folketrygdlovens kapittel 11.

Avtalen ved Norsk Hydro omfatter asbestskader konstatert før 01.01.1986. Tilsvarende avtale ved Falconbridge omfatter yrkessykdommer som lungekreft, strupekreft eller nesekreft konstatert før 01.01.1985. For skade eller sykdom konstatert etter disse datoer har begge selskaper tegnet ansvarsforsikring med dekning på no fault-grunnlag.

Det presiseres i begge avtaler at erstatningsutbetalingene ikke innebærer noen erkjennelse av erstatningsansvar. Utbetalingene utgjør derved en ren ex gratia-kompensasjon. Ved erstatningsutbetaling frafaller skadelidte samtidig all rett til å reise ytterligere krav mot selskapene for tap eller skade som følge av påvirkning fra henholdsvis asbest/asbestholdige materialer og nikkel/nikkelforbindelser.

Erstatning utmålt etter avtalene omfatter personskade og tap av forsørger. Personskadeerstatningen omfatter erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, tap i fremtidig erverv, påløpte og fremtidige utgifter samt ménerstatning. Erstatningsutbetalingene skal i størrelsesorden tilsvare det som følger av gjeldende norske erstatningsutmålingsregler.

Ved erstatning for personskade ytes 10 000 kroner til erstatning for påløpte og fremtidige utgifter.

Hvis skaden konstateres etter at skadede har fylt 67 år, får vedkommende en billighetserstatning på minst 20 000 kroner. Hvis erstatning utmålt etter de alminnelige utmålingsregler fører til et høyere beløp, utbetales erstatning etter de alminnelige regler.

Ménerstatning utmåles som yrkesskadeerstatning fra trygden tillagt en tredjedel. Det er utarbeidet egne tabeller for ménerstatning relatert til alder og medisinsk invaliditetsgrad.

Ved utmålingen av erstatning for tap av forsørger, er erstatningen basert på at 50 % av avdødes netto arbeidsinntekt etter skatt representerer den totale og faktiske forsørgelse av de etterlatte erstatningssøkere.

Erstatningen til barn er standardisert, og avhengig av barnets alder på dødsfallstidspunktet.

Erstatninger fulgte følgende satser:

Med mindre det kan dokumenteres høyere utgifter, fikk de etterlatte 10 000 kroner (15 000) i erstatning for påløpte og fremtidige utgifter.

Hvis dødsfallet som følge av yrkessykdommen fant sted etter at den skadede hadde fylt 67 år, fikk de etterlatte utbetalt en billighetsstønad på minst 20 000 kroner (29 000). Hvis erstatning utmålt etter de alminnelige utmålingsregler fører til et høyere beløp, utbetales erstatning etter de alminnelige regler. Etterlatte barn får imidlertid billighetsstønad som angitt ovenfor.

Erstatningsbeløpene skal etter avtalene revideres hvert 5. år i henhold til Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks.

4.10.6 Likheter og ulikheter ved disse oppgjørene

Et felles trekk ved oppgjørene er at erstatning er blitt gitt etter avtale uavhengig av om ansvarsgrunnlag kunne påvises eller ikke. Det er i avtalene uttrykkelig presisert at oppgjørene ikke innebærer noen erkjennelse av at ansvarsgrunnlag foreligger fra virksomheten hvor skade er oppstått. De skadelidte har også måttet akseptere erstatningsutbetalingene etter avtalene som endelig oppgjør, slik at det ikke kunne gjøres gjeldende tilleggskrav for domstolene.

Oppgjørene etter større ulykker atskiller seg fra oppgjørene i forbindelse med yrkessykdommer ved at disse er mer standardiserte. Mens man i ulykkestilfellene i stor grad har avtalt å benytte sjablonmessige utmålingsregler, har man i yrkessykdomsoppgjørene hovedsakelig lagt til grunn alminnelig, individuell utmåling av tapet. Dette har trolig dels sammenheng med at det i ulykkessakene har vært et høyere antall skadelidte enn i yrkessykdomssakene. Av praktiske hensyn kan det derfor ha vært nødvendig å foreta forenklinger for å kunne gjennomføre oppgjørene innen rimelig tid. Individuell utmåling ville i større grad bundet opp betydelige ressurser ved gjennomføring av forhandlinger med den enkelte skadelidte. Disse forhold gjør seg i mindre grad gjeldende i sykdomssakene, idet disse fordelte seg mer over tid fordi folketrygdens behandling og godkjenning av den enkelte sak var en forutsetning for utbetaling.

Den nevnte standardisering av oppgjørene bryter med prinsippene for individuell utmåling av tapet som følger av skadeserstatningslovens kapittel 3. Samtidig er det gjennom den standardiserte utmåling lagt inn en såvidt betydelig overkompensasjon i forhold til alminnelige regler at skadelidte (i de aller fleste tilfelle) kommer betydelig bedre ut.

Avvikene fra gjeldende rett gikk i alle tilfelle i de skadelidtes favør. Som eksempel kan nevnes at man i Scandinavian Star-avtalen så bort fra ansvarsbegrensningene i sjøloven. Et annet eksempel er at man utvidet kretsen av erstatningsberettigede ved dødsfall utover det som fulgte av alminnelige erstatningsregler.

Den omstendighet at skadevolder tilbød/aksepterte slike avvik fra gjeldende rett kan ha sammenheng med omfattende mediafokusering etter ulykkene. Frykten for at diskusjoner om kroner og øre kunne oppfattes som støtende i opinionen kan ha spilt inn. Slik negativ publisitet kunne skape en kostbar badwill for selskapene. I Scandinavian Star-ulykken ble den kritikk som ble rettet mot rederiet, også knyttet til forsikringsselskapets betalingsplikt, selv om dette jo ikke kan identifiseres med skadevolderen.

De gunstige ordningene kan også ha sammenheng med at det store antall skadelidte nødvendiggjorde standardisering. For å oppnå standardisering måtte man trolig legge inn ulike former for overkompensasjon, slik at de skadelidte kunne føle seg rimelig trygge på at de ikke ville kommet bedre ut ved individuell utmåling av tapet.

For Scandinavian Star-oppgjøret spilte det også inn at de skadelidte vurderte å gå til søksmål i USA. Erstatningene ved en amerikansk domstol ville – dersom søksmålet førte frem – totalt sett kunne beløpe seg til flere hundre millioner kroner.