3 Oversikt

3.1 Innledning

3.1.1 Personskadenes egenart

Ved en skadevoldende handling eller begivenhet er det i praksis tre typer skader som kan oppstå – enten alene eller i sammenheng med hverandre. Skaden kan ramme en person eller en ting. Med en fellesnavn kalles dette gjerne for integritetskrenkelser – en betegnelse som nok kan kritiseres, men som har hevd i juridisk sprogbruk. Men skadelidte kan også bli påført et rent formuestap; en inntektssvikt (eller tapt fortjeneste) som følge av den skadevoldende handlingen.

For en skade på ting og for annen formuesskade bestemmer skl. § 4 første ledd at erstatningen skal dekke den skadelidtes økonomiske tap. Erstatningsbeløpet vil her i flertallet av tilfelle være forholdsvis enkelt å finne frem til, når først de juridiske spørsmål i forbindelse med tapsberegningen er avklart. Det ligger i sakens natur at det her er rene økonomiske størrelser som skal måles mot hverandre.

En personskade atskiller seg på mange måter fra en tingsskade. Selve det godet som rammes – legemets integritet – vernes høyere enn ting av rettsordenen og av vår kultur. Særlig kommer dette på spissen når skaden medfører skadelidtes død.

For skadelidte vil en personskade av en noe mer alvorlig karakter normalt ha en helt annen og grunnleggende betydning for vedkommendes fremtid enn en tingsskade. Hvor inntektsevnen svikter, svikter noe av livsgrunnlaget. De sosialpolitiske aspekter ved skadeforvoldelsen blir derfor betydelige, noe som også bør avspeile seg i reglene for hvordan erstatningen blir utmålt og prinsippene for erstatningsutmålingen. Disse aspekter har også adresse til den måten skadene blir behandlet på. Her spiller tidsmomentet en viktig rolle. Men det er også to andre hensyn som veier tungt: Skadeoppgjørene må sikre likebehandling og reglene må bidra til å redusere risikoen for at resultatet blir forskjellig hvis skadelidte får god juridisk bistand og eventuelt forfølger sitt krav ved domstolene, enn hvor et oppgjør i minnelighet danner grunnlaget for erstatningsfastsettelsen.

At personskader, uførhet og sykdom sosialt sett skiller seg fra tingsskadene og de rene formuestap, viser seg særlig i utviklingen av vårt trygdesystem. Stønadene etter folketrygden ytes uansett årsaken til skaden eller sykdommen, og skal sikre alle et eksistensgrunnlag. Vi kan si at folketrygden er behovsrelatert, mens erstatningsretten er årsaksrelatert. Folketrygdens ytelser dekker skadelidtes behov (etter de til enhver tid fastsatte satser) for støtte etter uførhet og sykdom, mens erstatningsrettens ytelser forutsetter en bestemt årsak til skaden, og at vilkårene for ansvar etter erstatningsrettslige regler er tilstede. De skadelidte som har en ansvarlig skadevolder å kreve erstatning av (eller det foreligger en lovpliktig forsikring til fordel for skadelidte), vil således normalt motta mer enn de som med den samme skade ikke har det. Vilkårene for ansvar trekker derfor en avgjørende grense mellom de skadelidte som skal ha erstatning i tillegg til ytelsene fra trygden, og de som bare mottar støtte fra den. For den som påføres en skade, er denne grensen av meget større betydning enn hvordan reglene om erstatningsutmålingen konkret sett er utformet. Hvorvidt skadelidte faller på den ene eller andre siden av grensen, vil hvor ansvaret forutsetter uaktsomhet fra skadevolderens side, bl.a. bero på et skjønn over skadevolderens atferd. Denne skjønnsutøvelsen kan ofte være vanskelig og by på tvil.

I tillegg til dette grunnleggende skyldansvar, vil skadelidte i mange tilfelle ha krav på erstatning på objektivt grunnlag, dvs. uavhengig av om det er utvist uaktsomhet fra skadevolderens side. I norsk rett hviler et slikt ansvar enten på lov eller på ulovfestede regler utviklet gjennom rettspraksis. Rammen for det ulovfestede objektive ansvaret kan i mange tilfelle være vanskelig å trekke, noe som bl.a. illustreres av at en rekke høyesterettsdommer på dette område er avsagt under dissens, se fra den senere tid, Rt 1974 s. 41, Rt. 1978 s. 521, Rt. 1991 s. 1124, Rt. 1991 s. 1303, Rt. 1992 s. 64. Også rekkevidden av ansvaret hvor det har et lovmessig grunnlag kan være skjønnsmessig i sin utformning. Et praktisk sett viktig eksempel er her pasientskadeansvaret etter de midlertidige regler om dette og forslaget til lovgivning om rett til erstatning ved pasientskader, se nærmere NOU 1992:6. Det er derfor ikke uten videre gitt om en bestemt skadelidt vil ha rett til erstatning eller ikke. Men det store flertall av personskader voldes på trafikksektoren og på arbeidsplassen, og vilkårene for erstatning etter bilansvarsloven og yrkesskadeforsikringsloven er stort sett klare.

Situasjonen på personskadeområdet er den samme i alle de nordiske land, og den oppfattes av mange som mindre tilfredsstillende. Dette medførte at den nordiske embetsmannskomité for lovgivningsspørsmål (som består av representanter fra de nordiske Justisdepartementer) i et møte den 13. mai 1987 besluttet å se nærmere på de forskjellige erstatningssystemer for personskader. Det ble nedsatt en utredningsgruppe med en representant for hvert land, med mandat å analysere de nuvarande ersättningssystemen och deras ändamålsenlighet med sikte på att dra upp riktlinjer för den framtida utvecklingen av ersättningar för personskador. Gruppens arbeid resulterte i en rapport til den nordiske embetsmannskomitéen, avgitt i april 1989, kalt Rapport om udviklingen af reglerne om erstatning for personskade. Norsk deltaker i komitéen var amanuensis Trygve Bergsåker. Bakgrunnen for rapporten var to problemstillinger som beskrives nærmere slik på s. 1:

«Den ene er, at udviklingen af reglerne om erstatning for personskade har været præget af stykvise reformer, der har tilvejebragt særlige erstatningssystemer på en række forskellige ulykkesområder (f.eks. trafikulykker, skader i forbindelse med lægelig behandling og skader ved voldsforbrydelser), hvor man har fundet særligt behov for en erstatningsordning samt mulighed for en rationel finansiering af den. Det fremhæves i den forbindelse, at denne udvikling har medført, at forudsætningerne for erstatning varierer fra det ene erstatningssystem til det andet, og at problemer knytter sig til forholdet mellem de forskjellige systemer.

Den anden er, at der både i udviklingen af de nævnte erstatningssytemer og i legislative overvejelser samt faktisk gennemførte reformer inden for den almindelige erstatningsret kan spores en stigende interesse for en vis standardisering af erstatningerne for personskade. Denne udvikling rejser spørgsmålet om forholdet til traditionelt accepterede erstatningsretlige udmålingsprincipper, hvorefter sigtet er en erstatning, der så vidt muligt dækker det individuelle tab.»

Til disse to problemstillingene vil Utvalget bemerke:

Det ligger utenfor Utvalgets mandat å komme nærmere inn på hvilke områder skadelidte særlig er vernet gjennom det objektive ansvaret eller ved forsikringsplikt, og om rammen her er hensiktsmessig. Utvalget konstaterer imidlertid – og det har en viss betydning for utmålingsreglene – at reglene om vilkårene for ansvar ikke har vært gjenstand for noen helhetlig vurdering, og at det derfor kan være tilfeldig om skadelidte faller innenfor eller utenfor rammen av det erstatningsrettslige vern. 1 Det har imidlertid vært en klar utvikling mot stadig å utvide området for det objektive ansvaret og forsikringsdekningen.

Utformningen og rekkevidden av ansvarsgrunnlaget utover et ansvar for uaktsomme handlinger (eller unnlatelser) har i norsk rett – både det lovfestede og ulovfestede ansvaret – etter Utvalgets syn langt på vei vært utformet som et spørsmål om hvem som er nærmest til å bære risikoen for den begivenhet som utløste skaden. Svaret har i vesentlige grad – gjennom visse avgrensningskriterier – vært basert på en interesseavveining og ønsket om å komme frem til en rimelig løsning. Dette har medført at risikoen ofte er blitt plassert på skadevolderen – dvs. at årsaken til skaden er funnet nærmere til å bære følgene av den enn den som tilfeldig rammes. Det er neppe tvilsomt at dette er et resultat som av folk flest oppfattes som rettferdig.

Den stigende interessen for en viss standardisering av erstatningene for en personskade, vil Utvalget naturlig nok redegjøre nærmere for. Utvalget nøyer seg her med å peke på at dette ble trukket frem av den ovenfor nevnte embetsmannskomité før man i Norge hadde vært særlig opptatt av denne problemstillingen. Utvalget som skulle vurdere standardisert erstatning til barn ble således først nedsatt noen måneder etter at embetsmannskomiteens innstilling forelå.

Erstatningsrettens sosiale betydning er forholdsvis beskjeden, særlig hvis man ser den i sammenheng med ytelsene fra folketrygden. Skadelidtes krav på erstatning for trafikkskadene og yrkesskadene er rettet direkte mot et forsikringsselskap som har utbetalingsplikt uavhengig av skadevolderens erstatningsrettslige stilling (i snevrere forstand). Utenfor disse to skadeområdene har erstatningsretten økonomisk sett forsvinnende betydning sammenholdt med det folketrygden yter for følgene av uførhet, sykdom og alderdom. En nærmere oversikt her er gitt av Kjønstad, Trygd og erstatning ved personskade, 2. utg. 1983 særlig s. 47 flg. Men selv om helhetsinntrykket er at erstatningsretten ved siden av folketrygden har en beskjeden rolle, berører den likevel mange. Utvalget vil nedenfor i kapittel 6 gi nærmere opplysninger om erstatningsrettens betydning på personskadesektoren. Som det fremgår der, ytes det nå årlig rundt 3 milliarder kroner i erstatning for personskader. Det er årlig over 20 000 personer som får et krav om erstatning behandlet av forsikringsselskapene. Selv om størstedelen av disse kravene gjelder mindre omfattende skader, viser tallmaterialet etter Utvalgets syn at vi her befinner oss på et område hvor rettsreglenes utformning har betydning for et betydelig antall mennesker.

Det bør videre understrekes at erstatningsplikten bare omfatter det tap som ikke er dekket av folketrygden og lignende ordninger, skl. § 3-1 tredje ledd, se nærmere nedenfor 3.1.5 og 4.1.4.4. Erstatningsretten er følgelig i Norge idag et rettsinstitutt som supplerer folketrygdens ytelser hvor skadelidte har en skadevolder å kreve erstatning av – erstatningsretten dekker det overskytende tap. Dette sentrale poeng ble fremhevet av departementet i prp. 4 s. 16 og fulgt opp av Høyesterett i Skolanddommen. Her heter at uttalelsene i proposisjonen om erstatningsrettens supplerende karakter har en generell rekkevidde og gir uttrykk for et grunnleggende prinsipp. Det er derfor et sentralt rettspolitisk spørsmål å avgjøre når en skadevolder blir ansvarlig etter erstatningsrettslige regler, og når skadelidte selv må bære tapet. Det ligger som nevnt ovenfor utenfor mandatet til dette Utvalget å komme nærmere inn på denne problemstillingen, idet Utvalget skal utrede utmålingen av erstatningen når det er konstatert at det foreligger en skadevolder (i praksis et forsikringsselskap) som skal betale erstatning.

Selv om ytelsene etter erstatningsretten (inkludert bilansvaret og yrkesskadeansvaret) er et supplement til folketrygden og andre offentlige ytelser, føler nok de fleste – som nevnt ovenfor – at det er urimelig at ikke en skadevolder, selv om han ikke kan bebreides for skaden, ikke skal dekke det tapet skadelidte er påført. Etter Utvalgets syn er det som nevnt dette synspunkt som har vært det bærende bak de objektive erstatningsreglene. Det aksepteres som riktig at de som har en konkret skadevolder som årsak til skaden, skal ha et tillegg (som gir full erstatning) til det som folketrygden yter alle andre med den samme skade. Dette tillegget kan være stort eller lite alt etter forholdene i den enkelte sak. Hvor skadevolderen har voldt skaden ved uaktsomhet, er retten til dette tillegget utenfor dagens debatt. I denne forbindelse bør det understrekes at reglene om utmålingen av en personskade må ses i lys av at det i praksis så og si alltid er et forsikringsselskap (eller et større foretak eller staten som selvforsikrer) som utbetaler erstatningen. Skadevolderens rolle er den passive betaler av forsikringspremier, sammen med det flertallet som aldri kommer i en skadevolderposisjon. For Utvalget er det viktig å fremheve at det pemienivået som er en følge av erstatningsutbetalingene, belastes direkte eller indirekte folk flest, og dermed samfunnet som helhet. Dette betyr i stor grad at det blir et politisk spørsmål om hvor meget som bør ytes etter erstatningsrettslige regler, og at premiebelastningen for den enkelte har sammenheng med andre belastninger som legges på såvel privatpersoner, næringslivet og det offentlige.

Hvis personskaden medfører døden, har de som ble forsørget av avdøde rett til erstatning for tap av forsørger, skl. § 3-4. De kan også kreve oppreisning. Ut over dette har man på selvstendig grunnlag ikke krav på erstatning etter nærståendes død.

3.1.2 De forskjellige tapspostene – skillet mellom erstatning for det økonomiske tapet og det ikke-økonomiske tapet

Det går et viktig praktisk og prinsipielt skille mellom det økonomiske tapet skadelidte er påført, og de ikke-økonomiske konsekvensene av skaden. Erstatningen skal utgjøre et pengebeløp. Det økonomiske tapet, som teoretisk kan sies å være forskjellen i skadelidtes økonomiske stilling uten skaden og med skaden, er i utgangspunktet identifiserbart. Det ikke-økonomiske tapet er vanskeligere å måle. Det består av usammenlignbare poster som redusert livsutfoldelse, savn, utholdelse av smerte, krenkelser av verdigheten m.v., se nærmere nedenfor i pkt. 4.2. Også utmålingen av det ikke-økonomiske tapet – i det omfang det erstattes etter norsk rett – er gjenstand for Utvalgets vurderinger.

Grunnlaget for erstatningsberegningen ved en personskade er gitt i skl. § 3-1 første ledd, som gjelder det økonomiske tap. Det ikke-økonomiske tapet er omhandlet i § 3-2 og § 3-5.

Disse bestemmelsene gir rett til erstatning for følgende tapsposter:

1. Erstatning for lidt inntektstap (dvs. tapet frem til erstatningsoppgjøret finner sted).

2. Erstatning for påførte utgifter (dvs. utgifter frem til erstatningsopp- gjøret finner sted).

3. Tapt inntektsevne (gjerne kalt tap i fremtidig erverv, og omfatter den reduserte inntekten i fremtiden som følge av skaden).

4. Fremtidige merutgifter som følge av skaden.

5. Ménerstatning.

6. Oppreisning.

De fire første postene refererer seg til det økonomiske tapet, mens de to siste gjelder det ikke-økonomiske tapet.

Mens de fem første postene gir rett til erstatning når de vanlige erstatningsbetingelser er oppfylt, kan oppreisning bare kreves hvor skadevolderen har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet. Oppreisning kan videre bare kreves av den direkte skadevolder, og ikke av arbeidsgiver eller forsikringsselskap.

Hvis personskaden medfører døden, har de som ble forsørget av avdøde rett til erstatning for tap av forsørger, skl. § 3-4. De kan også kreve oppreisning. Utover dette har man på selvstendig grunnlag ikke krav på erstatning etter nærståendes død.

3.1.3 Hvordan erstatningen blir utbetalt

Erstatningsbeløpet blir normalt utbetalt som en engangssum, skl. 3-9. Dette er naturlig for det lidte tap – tapet er allerede inntrådt. For fremtidstapet, erstatningen for fremtidige merutgifter som følge av skaden og erstatningen for tap av forsørger, er imidlertid dette ikke like opplagt. For skadelidte ville inntekten ha kommet suksessivt; når erstatningen utbetales som et engangsbeløp får han eller hun til disposisjon med en gang en inntekt som uten skaden ville ha kommet inn over en årrekke. Den adgang retten har til – hvis det foreligger særlige grunner – å bestemme at erstatningen skal utbetales terminvis, blir i praksis brukt svært sjelden. Dette har bl. a. skattemessige årsaker, idet en engangssum ikke er gjenstand for beskatning (utover eventuell formuesskatt i fremtiden og inntektsskatt på avkastningen), mens terminytelser er gjenstand for vanlig inntektsskatt (dette gjelder dog ikke for ménerstatningen).

3.1.4 Hvilke funksjoner erstatningen skal fylle – erstatningsrettens oppgaver

I den innstilling – NOU 1977:33 – som ligger til grunn for gjeldende lovgivning i skl. tredje kapittel om Erstatning for skade på person, for andre personlige krenkinger m.m. og for tap av forsørger heter det (s. 23): De hovedhensyn som anføres som begrunnelse for erstatningsretten er dels å gjenoppbygge skaden, dels å forebygge at skade blir voldt. I stikkords form tales det om gjenoppretting (reparasjon) og prevensjon.

Utvalget antar at prevensjonen spiller en liten rolle på personskadesektoren, og vil derfor ikke tillegge prevensjonshensynet særlig vekt ved sine overveielser. Den preventive effekt vil under enhver omstendighet i det alt vesentlige – dersom den skulle ha betydning – påvirkes av vilkårene for ansvaret, ikke av reglene om utmålingen av erstatningen.

I det overveiende antall tilfelle vil skadevolderen som nevnt være dekket av en ansvarsforsikring. I mange tilfelle, og på viktige områder som bilansvaret og yrkesskadeansvaret, er det plikt til å tegne en forsikring som dekker hele tapet. Erstatningsansvaret rammer derfor skadevolderen i beskjeden utstrekning. Det personlige ansvar for en skadevolder gjør seg i praksis gjeldende ved de forsettlige skadetilføyelser (ran o.l, voldtekt og seksuelle overgrep mot mindreårige er de mest praktiske eksempler), og også da betyr prevensjonen lite eller ingenting. På den annen side kan premienivået bidra til å intensivere det skadeforebyggende arbeid. Dette er bl.a. blitt fremholdt som argument for yrkesskadeforsikringen.

Skadelidtes økonomiske tap (og i visse tilfelle det ikke-økonomiske tapet) blir som regel helt eller delvis dekket av folketrygden eller andre statlige eller kommunale ordninger, se nærmere bl.a. pkt. 3.1.5 og 4.1.4.4. Skadevolderens ansvar (eller forsikringsselskapets betalingsplikt) omfatter den del av tapet som ikke dekkes på denne måten – ytelsene kommer fullt ut til fradrag i erstatningsbeløpet, jfr. skl. § 3-1 tredje ledd. 2 Erstatningsansvaret sikrer som nevnt de skadelidte som har en ansvarlig skadevolder å kreve dekning av, et tillegg til det alle andre som har lidt det samme tapet mottar som følge av skaden.

Erstatningsreglenes reparative (gjenopprettende) funksjon har i første rekke adresse til reglene om vilkårene for ansvar – når skal skadevolderen innfanges av erstatningsansvaret? På hvilke vilkår skal skadelidte gis rett til erstatning for sitt tap? Svaret på dette spørsmålet er resultatet av ulike overveielser og vil variere alt etter hvilket livsområde man befinner seg på. Den gjenopprettende funksjonen har også interesse for utformningen av utmålingsreglene, og svekkes hvis ikke erstatningen dekker det tap som skadelidte er påført. Dermed er det ikke sagt at den mister sin betydning om det ikke ytes full erstatning. I den erstatningsrettslige diskusjonen kan man skille mellom full erstatning (restitusjon) og behovsdekning, dvs. at erstatningen skal dekke visse minimumsbehov hos skadelidte. At erstatningsretten skal begrenses til dette, har imidlertid aldri fått noen støtte av betydning.

Det er ikke dette Utvalgets oppgave å vurdere hvilke skadeforvoldelser som skal gi rett til erstatning etter erstatningsrettslige regler. Utvalget skal bygge på at det foreligger grunnlag for erstatning etter erstatningsrettslige regler eller etter en obligatorisk forsikring potensielle skadevoldere skal tegne, og vurdere elementene i den prosess som leder frem til fastsettelsen av erstatningsbeløpet. Utvalget vil likevel peke på – og det har også sammenheng med utmålingsreglene – at ved vurderingen av om det skal statueres erstatningsansvar (om skadelidte skal få full erstatning) er det i vesentlig grad alminnelige rettferdsforestillinger som spiller inn. Det synes som nevnt ovenfor å være en utbredt oppfatning at det er mer rimelig at det er årsaken til skaden som blir belastet det tap skaden fører med seg, enn den skadelidte, uavhengig av om det kan bebreides noen at skaden inntraff. Årsaken – f. eks. motorvognen, skipet, virksomheten, arbeidsplassen – oppfattes som nærmere til å bære risikoen for den begivenhet som voldte skaden, enn skadelidte.

Som det vil gå frem av fremstillingen under pkt. 4.1, er målsettingen i gjeldende rett at skadelidte skal ha sitt fulle økonomiske tap erstattet. Utvalget er av den oppfatning at dette fremdeles må være ledetråden når utmålingsreglene skal vurderes. Selv om dette prinsippet når det gjelder personskadene ikke har lange tradisjoner i norsk rett (se nærmere pkt. 3.2), er det Utvalgets syn at utmålingsreglene i vesentlig grad må være i harmoni med den alminnelige rettsoppfatning. At skadelidte skal ha full kompensasjon for sitt økonomiske tap er det liten strid om når skaden er voldt ved forsett eller uaktsomhet fra skadevolderens side. Samfunnsøkonomisk er det imidlertid likegyldig om tapet blir der hvor det rammer eller bli erstattet – at tapet flyttes gjør samfunnet hverken fattigere eller rikere. At regelen om full erstatning her tilfredsstiller hva folk flest mener er rimelig og riktig, må tillegges vesentlig vekt. Det samme er nok også tilfelle selv om skadevolderen ikke er skyld i skaden. Slike synspunkter står også sentralt i den juridiske litteratur, se senest Holgersen s. 527 med henvisninger til Kjønstad, Lødrup, Nygaard og Selmer. Personskadene opptar media og publikum, og Utvalget ser det som viktig at det ikke oppstår et spenningsforhold mellom publikum og lovgiver om hva som oppfattes som riktig og rettferdig på et område som dette. Utvalget vil si det slik at den omstendighet at det blir ytet erstatning tilfredsstiller en rettsfølelse, og det er et selvstendig hensyn bak erstatningsreglene å ta hensyn til den.

Utvalget ser det derfor som en sentral oppgave å vurdere dette grunnsynet mot regler som forenkler eller standardiserer erstatningsberegningen for enkelte tapsposter, særlig erstatningen for den tapte inntektsevne og for tap av forsørger. Med utgangspunkt i den ramme full erstatning er gitt i norsk rett i dag, vil Utvalget søke å tilrettelegge materialet for denne vurdering. De reservasjoner eller brudd på dette prinsippet som kan være berettiget, skyldes at det er andre hensyn som også må tillegges vekt. Hertil kommer at man i en rekke tilfelle ikke vet om et forenklet system konkret sett rammer feil, på samme måte som man heller ikke vet om den individuelle utmåling etter gjeldende rett gjør det. Dette kan illustreres ved reglene om standarderstatning til barn. Det er klart at den gjennomsnittsbetraktning som ligger til grunn får erstatningsnivået etter skl. § 3-2a i mange tilfelle ikke treffer økonomisk sett riktig – det ligger i sakens natur. Men det er like sannsynlig at en utmåling på individuelt grunnlag i det store flertallet av tilfelle heller ikke ville gjort det.

Vurderingen av hvilke hensyn reglene om erstatningsutmålingen skal fylle, må også legge en viss vekt på rettstekniske og oppgjørstekniske hensyn. Det er viktig at resultatene blir ensartet – det samme tapet skal lede til den samme erstatning så langt det er mulig.

3.1.5 Folketrygden, forsikringsordninger og pensjoner – oversikt

Personskade eller død utløser en rekke forskjellige utbetalinger i henhold til reglene for folketrygden, pensjonsordninger av forskjellig slag, forsikringer m.v. Hvor skadelidte har en ansvarlig skadevolder å holde seg til, oppstår spørsmålet om erstatningen skal komme i tillegg til slike utbetalinger, eller om de helt eller delvis skal trekkes fra i erstatningsbeløpet. Dette er et sentralt problem, ikke minst på yrkesskadesektoren, men det gjelder generelt. Som en bakgrunn for Utvalgets vurderinger, vil det nedenfor bli gitt en oversikt over de viktigste av slike utbetalinger som finner sted uavhengig av om skadelidte har et krav på erstatningsrettslig grunnlag.

3.1.5.1 Folketrygden

Folketrygdens formål er etter ftr. § 1-1 å gi stønad bl.a. ved sykdom ... uførhet ... og tap av forsørger. Folketrygdens ytelser utbetales uavhengig av årsaken til sykdommen, skaden eller dødsfallet. Etter § 1-2 er enhver som er bosatt i Norge trygdet etter loven, samt en del andre grupper. Stønaden ytes som nevnt i pkt. 3.1.5 også hvor årsaken til skaden eller sykdommen er en ansvarlig skadevolder. Folketrygden dekker en lang rekke av utgiftene i forbindelse med sykehusopphold, medisiner, etterbehandling og merutgifter som følge av skaden. Folketrygden yter uførepensjon hvis skadelidte er blitt mer enn 50 % ervervsmessig ufør.

3.1.5.2 Statlige og kommunale pensjonsordninger

I staten er pensjonsordningen og erstatningsdekningen ved ulykke dels regulert ved lov av 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse, dels avtalefestet.

Medlemsskap i Statens Pensjonskasse forutsetter en arbeidstid på minst 15 arbeidstimer pr. uke eller minst halvparten av lønnen for tilsvarende heltidsstilling. Dette innebærer at en rekke deltidsansatte (spesielt kvinner) faller utenfor ordningen. Det er bare arbeidstakere i statens tjeneste som omfattes. Arbeidstakere tilsatt i andre virksomheter som er eid av staten faller ikke inn under ordningen med mindre noe annet er fastsatt av Stortinget, jfr. lovens § 5.

Pensjonsordningen omfatter alderspensjon, invalidepensjon og etterlattepensjon (familiepensjon). For å få full alderspensjon må medlemmet ha minst 30 års tjenestetid. Full alderspensjon tilsvarer 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Den pensjonsgivende inntekt begrenses til 12 ganger folketrygdens grunnbeløp. Den del av den pensjonsgivende inntekt som overstiger 8 ganger grunnbeløpet medregnes bare med 1/3.

Ordningen finansieres delvis av arbeidstakeren selv ved at det betales et innskudd på 2 prosent av pensjonsgrunnlaget. Det overskytende – og det utgjør en betydelig del – dekkes av arbeidsgiveren.

På den kommunale og fylkseskommunale sektor har de fleste kommuner og fylkeskommuner pensjonsordninger som stort sett er knyttet til Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Noen kommuner og fylkeskommuner har egne pensjonskasser. I det vesentlige er ytelsene på kommunesektoren de samme som i Statens Pensjonskasse. De ulike kommunale tjenestepensjonsordninger er regulert gjennom forskrifter fra Sosialdepartementet.

De offentlige pensjonsordningene omfattes av samordningsloven som gir regler for samordning mellom tjenestepensjonene og offentlige trygdeytelser.

På den offentlige sektor foreligger det også avtalefestede ordninger som gir ytelser ved skade m.v. som også kan omfattes av erstatningsrettslige regler.

I staten har for dødsfall Fellesregulativets § 23 (for perioden 1994-96) bestemmelser om gruppelivsforsikring i Statens pensjonskasse. Ytelsene er gradert fra 10 G for arbeidstakere under 50 år til 5 G for arbeidstakere over 60 år. Skyldes dødsfallet en yrkesskade utbetales de etterlatte 15 G, regulativets § 24 nr. 5. Reglene for yrkesskader som medfører uførhet er for øvrig gitt i § 24 nr. 7, som ved 100 % uførhet gir en erstatning på 15 G.

Også hovedtariffavtalen på kommunesektoren (for perioden 1994-96) § 10 gir rett til ytelser ved dødsfall. Kommunen er etter avtalen pliktig til å tegne gruppelivsforsikring til dekning av ytelsene. Beløpet varierer med avdødes alder. For arbeidstakere under 51 år utgjør beløpet 10 G. Det er deretter en nedtrapping til 5 G for arbeidstakere over 59 år. Beløpet utbetales som et engangsbeløp til ektefelle/partner/samboer eller andre som for en vesentlig del ble forsørget av arbeidstakeren etter nærmere angitte regler. Ved yrkesskade og yrkessykdom utbetales en engangserstatning utregnet etter folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet. Denne erstatningen utbetales også når arbeidstakeren skades ved ulykke på direkte reise mellom hjem og arbeidssted, og på tjenestereise.

3.1.5.3 Privat sektor

I den private sektor er bildet mer sammensatt. Den siste statistikk Utvalget kjenner til, er rapporten fra Fagbevegelsens senter for forskning (FAFO) fra 1988 (rapport nr. 084) om pensjoner i det private arbeidsmarkedet. Rapporten gir et godt bilde av dekningsnivået i 1986/87. Rapporten viser bl.a.:

1. I 1986 var 450 000 av totalt ca. 1,29 mill. lønnstakere i privat sektor medlemmer av en pensjonsordning. Ca. 800 000 lønnstakere var ikke knyttet til noen form for kollektive pensjonsordninger.

2. Det var store forskjeller i medlemsskap i arbeidstakerpensjoner etter lønnstakernes status med hensyn til utdanning, inntektsnivå m.v. Bare 24 prosent av arbeiderne var dekket av en pensjonsordning, mens 59 prosent av funksjonærene var det. Både blant arbeidere og funksjonærer økte sannsynligheten for medlemskap i en pensjonsordning med inntektsnivået; 82 prosent av funksjonærene med en inntekt over 200 000 kroner var således med i en pensjonsordning. Dekningsgraden for arbeidstakere med en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn utgjorde her ca. 23 prosent.

3. Undersøkelsen viste også at det var klare forskjeller mellom menns og kvinners medlemskap i kollektive pensjonsordninger. Den lave dekningsgraden for kvinner skyldes at de i større grad enn menn har deltidsarbeide. Bare 18 prosent av arbeidstakere med slikt arbeid var med i en pensjonsordning på arbeidsplassen. Men selv om man sammenlikner dekningsgraden for kvinner og menn fordelt på henholdsvis heltid og deltid, er menn er bedre dekket.

4. Dekningsgraden varierte også etter hvilken hovedorganisasjon arbeidstakerne var tilknyttet. Således var dekningsgraden for AF-medlemmer i 1987 langt høyere enn for LO-organiserte (72 prosent mot 43 prosent). Den laveste dekningsgrad hadde uorganiserte (32 prosent). De tall som her er nevnt omfatter også den offentlig sektor.

Kollektive pensjonsordninger knyttet til fagforeningsmedlemsskap er ikke særlig utbredt. LO har ingen slike tilbud, heller ikke de enkelte fagforbund. Lokale fagforeninger har derimot i noen grad kollektive pensjonsordninger som er knyttet til medlemsskap i den lokale forening.

I likhet med ordningen i Statens Pensjonskasse og de kommunale ordningene omfatter de fleste kollektive pensjonsordninger i privat sektor både alders-, uføre- og etterlattepensjoner. Det er i de fleste pensjonsordninger nær sammenheng mellom nivået på alderspensjonen og nivået på uførepensjonen. En del av de private pensjonsordningene sikter mot en alderspensjon som sammen med folketrygden utgjør 68 prosent av sluttlønnen, men sikrer en samlet pensjon på minimum 60 prosent av sluttlønnen. Vanligvis medregnes hele inntekten opp til 12 G i pensjonsgrunnlaget. På dette punkt skiller således de private ordningene seg fra ordningen i Statens Pensjonskasse.

De forsikringsordninger som er knyttet til tariffavtaler, er av en noe annen karakter enn pensjonsordningene.

I den private sektor er det ikke inngått slike avtaler, hverken sentralt eller på forbundsnivå som omfatter dekning ved uførhet, dødsfall m.v. I hvilken utstrekning arbeidstakeren er dekket, vil avhenge enten av den lokale tariffavtalen eller avtaler ellers mellom arbeidsgiveren og de ansatte. Dekningsomfanget vil her variere meget. I NOU 1988:6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade s. 64 flg. er det redegjort nærmere for slike ordninger, slik disse var utformet før vi fikk loven om yrkesskadeforsikring i 1989 og de standardiserte utmålingssatsene fra 1. januar 1991. Etter at disse reglene ble gitt, er det skjedd visse tilpasninger, se nærmere nedenfor 7.12.5. I denne forbindelse kan nevnes at mange av disse forsikringene ikke bare dekker yrkesskader og yrkessykdommer, men også er rene ulykkesforsikringer som gjelder skader som ikke har tilknytning til arbeidet.

3.1.5.4 Særlig om forsikringer m.v. dekket av andre enn arbeidsgiveren

Prinsipielt forskjellig fra de ordninger som hittil er nevnt, er de forsikringer som er finansiert – helt eller delvis – av andre enn arbeidsgiveren.

I LO har litt over halvparten av fagforbundene en grunnforsikring for medlemmene. Grunnforsikringen omfatter 16 fagforbund med et samlet medlemstall på ca. 470 000 arbeidstakere (og pensjonister).

Grunnforsikringen er obligatorisk for medlemmene av de fagforbundene som er med i ordningen. Premien er innkalkulert i fagforeningskontingenten. Ytelsesnivået er gjennomgående svært lavt. Ved dødsfall utbetales et beløp på 5 000 kroner for arbeidstakere t.o.m. 60 år. Deretter nedtrappes beløpet. Dersom avdøde etterlater seg barn eller ektefelle ytes et ektefelle-/samboertillegg som utgjør maksimalt 14 000 kroner. Barnetillegget utgjør maksimalt 4 000 kroner.

Grunnforsikringen omfatter også en ulykkesforsikring ved varig medisinsk invaliditet. For en enslig arbeidstaker som blir 100 prosent medisinsk ufør ytes maksimalt 90 000 kroner.

LO's fritidsforsikring omfatter medlemmer i 16 fagforbund. Ordningen er en kollektiv ulykkesforsikring som gir erstatning ved død og invaliditet som følge av ulykke i fritiden. Ved død utbetales 10 000 kroner dersom medlemmet på dødsfallstidspunktet ikke har ektefelle/samboer eller livsarving.

Dersom medlemmet etterlater seg ektefelle/samboer eller livsarvinger utbetales 100 000 kroner.

Dersom medlemmet blir rammet av en ulykkesskade i fritiden utbetales 150 000 kroner ved 100 prosent varig medisinsk invaliditet. Ved lavere invaliditetsgrad reduseres forsikringen tilsvarende.

I tillegg kan medlemmet få dekket behandlingsutgifter (som ikke dekkes av de offentlige trygder eller fra annet hold) begrenset oppad til kr. 7 500 kroner.

Det foreligger også enkelte forsikringsordninger knyttet til medlemsskap i lokale fagforeninger. På de fleste av disse er nivået meget lavt.

Utenfor LO-sektoren er forholdet annerledes, idet tilbudene i det vesentlige gir medlemmene mulighet for på individuell basis å slutte seg til kollektive forsikringsordninger.

På skadelidtes hånd eksisterer det en rekke ulike individuelle personforsikringer som skal sikre mot de økonomiske følger av sykdom, ulykker o.l., som er tegnet på frivillig basis. Personforsikringene omfatter pensjonsforsikringer av ulike slag, livsforsikringer, ulykkesforsikringer og sykeforsikringer. Utvalget ser ingen grunn til å komme nærmere inn på disse, da de for Utvalgets vurderinger kan ses som en enhet.

3.1.6 Fortsettelse – deres forhold til erstatningsretten

Etter hovedregelen i skl. § 3-1 tredje ledd skal det bl.a. gjøres fullt fradrag (fradrag krone for krone) i erstatningen for utbetalinger for trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke, samt utbetalinger fra forsikringer finansiert av den erstatningsansvarlige. Disse reglene er i en stor grad modifisert for yrkesskadenes vedkommende, se pkt. 4.5.2. Her skal understrekes at disse fradragsreglene – særlig for utbetalingene fra folketrygden og pensjonsordninger i arbeidsforhold – innebærer at skadevolderens ansvar blir betydelig redusert, eller det kan falle helt bort. Det er således disse ordningene som i de fleste tilfelle bærer den største økonomiske byrden også hvor skadelidte har krav på erstatning. Den nærmere fordelingen her mellom skadevolderen og trygde- og pensjonssystemet har hittil ikke vært undersøkt nærmere.

Trygde- og pensjonsordningene har ikke regress overfor skadevolderen, se skl. § 3-7.

Som et ledd i styrkingen av folketrygdens økonomi ble det i 1991 innført en refusjonsplikt fra forsikringsselskapene for utbetalinger etter bilansvarsloven og yrkesskadeforsikringsloven. Dette er en indirekte form for regress, basert på en gjennomsnittsbetraktning. Den er gjennomført ved at det innbetales til folketrygden 1,20 kroner for hver krone som utbetales i yrkesskadeforsikring, og ved en avgift på 400 kroner på hver bilansvarspolise. Med dette belastes arbeidsgiverne i større grad for følgende av yrkesskader og bilistene for trafikkskadene. For yrkesskadedekningen sier det seg selv at en mer enn fordobling av selskapenes betalingsplikt har bidratt til betydelige premieforhøyelser for yrkesskadeforsikringen. Vi ser her klart sammenhengen mellom erstatningsrettens dekningssystem og de offentlige ordninger.

3.1.7 Rentematematikk ved erstatningsutmålingen

3.1.7.1 Innledning

Som bakgrunnsmateriale finner Utvalget det naturlig å gi en oversikt over de matematiske problemstillingene som oppstår ved utmålingen av erstatningen for en personskade. Videre vil det bli redegjort for de begreper som blir benyttet.

Ved erstatningsutmålingen vil tapene dels være oppstått i fortid, og dels forventes de å oppstå i fremtiden. Beregningen av erstatningen for påløpt tap i fortid nødvendiggjør ikke bruk av rentematematikk. Her kommer renter bare inn i form av flat forsinkelsesrente, jfr. pkt. 4.7.4.1.

Når det antatte tap i fremtiden skal erstattes med et engangsbeløp, må det anvendes rentematematikk for å beregne erstatningen.

I praksis unngår mange erstatningsberegnere, i selskapene såvel som på skadelidtesiden, å anvende rentematematikk ved erstatningsoppgjørene. Det anvendes i stedet rentetabeller, finanskalkulator eller EDB-baserte beregningsprogrammer, se pkt. 3.1.8. Det er fullt mulig å regne erstatning uten å kunne en eneste formel. Dypere forståelse av alle elementer i erstatningsberegningen krever imidlertid kjennskap til renteregning eller finansmatematikk på enklere nivå. Særlig er kjennskap til renteregning viktig for forståelse av sammenhengen mellom rente, inflasjon og skatt.

3.1.7.2 Reelle og nominelle beløp

Det er viktig å skille mellom reelle og nominelle beløp. Hvis to beløp som refererer seg til ulike tidspunkter skal sammenlignes, må det tas hensyn til endringer i pengeverdien. Forringelse av pengeverdien (inflasjon) innebærer at beløp fra et senere tidspunkt har mindre kjøpekraft. Beløpene er derfor ikke sammenlignbare før det korrigeres for inflasjonen. Når det er korrigert for inflasjon sier man at kronene er reelle. Når det ikke er korrigert for inflasjonen taler man om nominelle eller løpende kroner.

Hvis den årlige inflasjonsraten er kjent, kan nominelle beløp omregnes til reelle tall. Som eksempel kan to beløp på 100 000 som oppstår med 3 års mellomrom sammenlignes. Årlig inflasjon kan i eksemplet settes til 4%, som i det følgende uttrykkes som 0.04. Det første beløpets inflasjonsjusterte nåverdi blir etter verdiforringelse i 1 år:

100 000 – (100 000 * 0.04) = 96 000

Etter 2 år blir verdien fra det første året redusert:

96 000 – (96 000 * 0.04) = 92 160

Det tredje året blir verdien redusert til:

92 160 – (92 160 * 0.04) = 88 474

Nå er begge beløpene reelle tall som kan sammenlignes. Derved utgjør forskjellen 100 000 – 88 474 = 11 526.

Forringelsen i pengeverdi kan uttrykkes enklere enn i eksemplet over. 100 000 – (100 000*0.04) er det samme som 100 000 * 0.96. Her fremkommer 0.96 som 1 – 0.04. I stedet kan det derfor skrives:

100 000 * 0.96 * 0.96 * 0.96 = 88 474

eller mer direkte:

100 000 * 0.96³

Det generelle uttrykk som viser verdien etter et antall år ved et gitt inflasjonsnivå er:

Fremtidsverdien = Nåverdi * (1 – Inflasjon)^år

Når erstatningen for det fremtidig tap skal beregnes, vil ikke inflasjonen være kjent. Man er henvist til å anta hva årlig inflasjonsrate vil utgjøre, dersom erstatningen skal omfatte fallet i pengeverdien.

Når beløpene som skal inflasjonsjusteres er oppstått i fortid, vil imidlertid inflasjonen være kjent. Det er da ofte mest hensiktsmessig å benytte en prisindeks. Konsumprisindeksen er et eksempel på en meget benyttet prisindeks. Konsumprisindeksen tar utgangspunkt i at prisnivået i 1979 svarer til tallet 100. Det er beregnet indekstall for tidligere og senere år. Når to beløp skal sammenlignes divideres beløpene med indekstallet for årene tallene er hentet fra. Hvis beløpene ønskes sammenlignet ut fra dagens kroneverdi multipliseres beløpene deretter med dagens indekstall. Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks er inntatt som vedlegg IV til innstillingen.

3.1.7.3 Realrente og nominell rente

Hvis skadelidte mottar et erstatningsbeløp på 100 000 kroner kan det for eksempel settes i banken til 6% rente i ett år. Renten kalles den nominelle renten, eller plasseringsrenten. Men skadelidte vil i virkeligheten ikke bli beriket med 6% rente, fordi inflasjonen reduserer innskuddets verdi. I det følgende eksempel brukes inflasjon på 4%, altså 0.04. Resultatet kan regnes ut i to omganger. Først kan bankrenten tillegges innskuddet:

100 000 * 1.06 = 106 000

Deretter kan inflasjonen trekkes fra ved å dividere på 1 + inflasjonsraten

Den reelle verdiøkningen er derved på 101 923 – 100 000 = 1 923. Dette utgjør 1.92% av innskuddet på 100 000. Det vil si at realrenten utgjør 1.92% i dette eksemplet.

Den generelle sammenhengen mellom nominell og reell rente er:

Nominell rente = Realrente + inflasjon + (realrente * inflasjon)

I Ølbergdommen beskriver Høyesterett realrenten ved sikker plassering av pengene som nominell rente minus prisstigning. Det avviker litt fra definisjonen ovenfor, hvor det også er dividert med 1 + inflasjonen. Årsaken til dividering med 1 + inflasjonen er at selve rentebeløpet også faller i verdi. Den litt forenklede beskrivelse av sammenhengen mellom realrente og nominell rente medfører bare bagatellmessige feil ved små inflasjonsrater. Ved store inflasjonsrater medfører imidlertid forenklingen feil av en betydelig størrelse.

3.1.7.4 Sluttverdiberegning

Når realrenten er kjent er det ikke nødvendig å regne i to operasjoner for å finne den reelle verdistigning som følge av avkastningen. I eksemplet ovenfor kunne vi funnet verdistigningen direkte ved å multiplisere med 1 + realrenten:

100 000 * 1.0192 = 101 920

I dette eksemplet er renter regnet forlengs med realrente i ett år. Hvis skadelidte lar beløpet stå på konto i banken i flere år oppnås rentesrente. For å regne ut verdistigningen med rentesrente kan samme regnemåte som i avsnittet ovenfor om inflasjon benyttes. Den eneste forskjellen blir at beløpet nå vokser på grunn av renten, mens inflasjonen reduserer realverdien av beløpet. Derfor må det nå multipliseres med 1 + renten, mens det tidligere ble multiplisert med 1 – inflasjon. Hvis skadelidte lar beløpet stå på konto i 3 år blir resultatet:

100 000 * 1.0192 * 1.0192 * 1.0192 = 105 871

Det kan enklest skrives som

100 000 * 1.0192³ = 105 871

Det generelle uttrykk for å regne ut sluttverdi er:

Sluttverdi = Nåverdi * (1 + rente)^perioder

3.1.7.5 Diskontering

Med diskontering menes omregning av et fremtidig beløp til nåverdi. Mens sluttverdiberegningen i forrige avsnitt er forlengs renteregning er diskontering/nåverdiberegning baklengs renteregning.

Diskontering brukes for eksempel hvis det utmåles erstatning for en utgift som antas å oppstå noen år frem i tid. Diskontering brukes også ved beregning av inntektstap som først oppstår etter noen år, f.eks. etter at skadelidte ville vært ferdig med sin skolegang. Ved forsørgertapsberegning brukes diskontering mye i forbindelse med at det beregnes fremtidig tap med ulike basisbeløp i flere fremtidige perioder. Grunnen til at man diskonterer er at det ved erstatningsberegningen skal gjøres fradrag for den avkastning skadelidte kan oppnå ved disponere erstatningsbeløpet på et tidligere tidspunkt enn tapet reelt sett oppstår.

Uttrykket for diskontering finnes som 1 dividert på uttrykket for sluttverdiberegning. Matematisk kan man si at diskonteringsfaktoren er den inverse av sluttverdifaktoren. Diskonteringsfaktoren uttrykkes:

Hvis det for eksempel påløper en utgift på 10 000 kroner om 3 år, og det brukes kapitaliseringsrente på 5% blir

3.1.7.6 Kapitalisering

Diskontering anvendes som nevnt for å regne om et fremtidig engangstap til nåverdi. I mange erstatningsoppgjør er det imidlertid behov for å regne om årlige fremtidige tap til nåverdi. Det typiske er beregning av inntektstap i fremtiden, som gjerne vil påløpe i hvert år frem til skadelidte når pensjonsalder. Den utmålte engangserstatning forutsettes plassert rentebærende. Det årlige beløp kan derfor ikke bare multipliseres opp med antall år tapet påløper, idet skadelidte får for meget utbetalt om ikke rentebeløpet fratrekkes erstatningen. Engangserstatningen beregnes slik at skadelidte hvert år kan ta ut et beløp som svarer til det årlige tapet, og kapitalbeløpet med renter skal da akkurat være oppbrukt når tapsperioden utløper.

Når de årlige uttak er like store kan uttakene betegnes som annuiteter.

Engangserstatningen kan regnes ut ved å neddiskontere de enkelte uttak. Hvis det for eksempel påløper årlig tap på 10 000 i 4 år, og diskonteringsrenten er 5% blir engangserstatningen:

Det er i praksis for tungvint å neddiskontere uttaket i hvert enkelt år. Fremgangsmåten kan imidlertid sammenfattes i ett uttrykk som kalles den inverse annuitetsfaktoren eller kapitaliseringsfaktoren:

Ved å multiplisere faktoren med årlig tap finnes nåverdien av erstatningen for de årlige fremtidige tap.

Engangserstatningen vil selvsagt øke med antall år i erstatningsperioden. Det er likevel et viktig poeng at økningen i engangserstatningens størrelse avtar med lengden av erstatningsperioden. Årsaken er at nåverdien av uttakene som ligger langt frem i tid blir liten. Det blir relativt sett liten forskjell på erstatningens størrelse om den for eksempel skal dekke 50 år eller 1000 år. Årlig erstatning på 10 000 gir ved 5% rente engangserstatning på 182 559 ved erstatningsperioden 50 år, og 200 000 ved periode 1000 år. Denne sammenhengen kan virke overraskende, men den fremtrer klart av måten kapitaliseringsfaktoren er bygget opp på hvis uttrykket splittes i to ledd:

Når antall år går mot uendelig i andre ledd i uttrykket går verdien av leddet mot null. Da blir bare verdien av det første leddet (1/renten) tilbake. Ved lange kapitaliseringsperioder, for eksempel 50 år, kan det derfor raskt gjøres et omtrentlig anslag over erstatningens størrelse ved å multiplisere årlig tap med 1/renten.

Den inverse annuitetsfaktoren/kapitaliseringfaktoren som er beskrevet ovenfor er en etterskuddsfaktor. Den bygger på at skadelidte foretar de årlige uttakene på årets siste dag. Hvis uttakene skjer på årets første dag, rekker ikke rentene å opparbeide seg i like stor grad. Kapitaliseringsfaktor basert på uttak på årets første dag kalles forskuddsfaktor. Forskuddsfaktoren kan skrives slik:

I erstatningssammenheng kan det hverken være riktig å legge til grunn uttak på årets første eller uttak på årets siste dag. Skadelidte vil i prinsippet ha behov for kontinuerte uttak gjennom året, slik at gjennomsnittsfaktor bør benyttes. I Høyesterettsdommene av desember 1993 var partene enige om å legge til grunn gjennomsnittsfaktor. Bruk av gjennomsnittsfaktor har også vært fast innarbeidet i forsikringspraksis i de senere år. Gjennomsnittsfaktoren kan tilnærmet beregnes slik:

Alternativt kan gjennomsnittsfaktoren anslås som det aritmetiske gjennomsnitt av forskudds- og etterskuddsfaktoren:

3.1.7.7 Annuitetsfaktoren

Hvis utgangspunktet er en engangserstatning som skal omregnes til årlige beløp blir problemstillingen den motsatte av kapitalisering. For å finne annuitetene benyttes annuitetsfaktoren:

Annuitetsfaktoren kan for eksempel anvendes hvis det ønskes et anslag over hvor store årlige uttak skadelidte kan foreta med et gitt engangserstatningsbeløp.

3.1.7.8 Valg av kapitaliseringsrente/diskonteringsrente

Ved sluttverdiberegning og nåverdiberegning kan renten settes lik plasseringsrenten, det vil si den nominelle rente skadelidte oppnår ved plassering av beløpet. Da vil også inflasjon bli trukket fra i erstatningen, slik at skadelidte selv må bære tap som er forårsaket av forringet pengeverdi. Alternativt kan diskonteringsrenten settes lik realrenten. Da vil det ikke oppstå inflasjonstap for skadelidte. Som langsiktig investering er investering i aksjer erfaringsmessig den plassering som best sikrer inflasjonsrisikoen.

3.1.7.9 Nærmere om sammenhengen mellom rente og risiko

Renten kan splittes i en rekke komponenter. Inflasjonskomponenten er allerede drøftet. Andre komponenter kan være vederlag for å avstå fra likviditet, vederlag for omkostninger (f.eks. transaksjonsomkostninger og gebyrer), samt vederlag for risiko. Med risiko menes i denne sammenheng risikoen for ikke å oppnå tilsiktet avkastning og/eller at man ikke får de plasserte pengene tilbake.

Hvis det legges til grunn at skadelidte ikke skal ta noen risiko i det hele tatt, vil renten ikke inneholde noen kompensasjon for risiko. Hvis ingen risiko forutsettes, vil det være naturlig å kapitalisere med realrenten på (kortsiktige) statsobligasjoner.

Plasserer skadelidte pengene i fast eiendom, må eiendommen leies ut for å oppnå avkastning. Det vil da være risiko for manglende leieinnbetalinger, risiko for beskadigelse av leieobjektet osv.

Ved plassering i obligasjoner vil risikoen bestå i at obligasjonsutsteder kan gå konkurs. Desto høyere konkursrisiko, desto høyere vil avkastningskravet være. Derimot vil plassering i obligasjoner utstedt av stat og kommune ikke være risikobetont.

Til plassering i aksjer knytter det seg to hovedtyper risiko; på den ene side diversifiserbar/usystematisk risiko, og ikke-diversifiserbar/systematisk risiko på den annen side. Ved plassering i aksjefond, kan skadelidte velge fond med lav risikoprofil. Slike fond vil gjerne søke diversifisert plassering; da vil den usystematiske risiko reduseres. Den systematiske risiko, risikoen for at hele aksjemarkedet faller, kan skadelidte imidlertid ikke beskytte seg mot gjennom plassering i aksjefond.

Hvis skadelidte har gjeld vil nedbetaling på lån innebære høyere forrentning enn innskudd i bank, uten noen risiko. Tilleggsavkastningen vil bestå i rentemarginen mellom finansinstitusjonens innlån og utlån, samt de gebyr skadelidte måtte spare.

Plassering på høyrentekonto i bank er også et alternativ. Slik plassering må betegnes som sikker.

3.1.7.10 Litt om betydningen av skatt

Ved sluttverdiberegning, nåverdiberegning og annuitetsberegning legges det inn en forutsetning om at skadelidte oppnår rente av erstatningsbeløpet. Hvis skadelidte ikke skal tape på at pengeverdien forringes, må renten renses for inflasjon.

Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å oppnå full dekning av tapet, fordi skadelidte må betale inntektsskatt av rentene. I praksis kan det legges til grunn flat beskatning på 28%. Hvis skadelidte skal oppnå full dekning av tapet må det derfor kapitaliseres/diskonteres med realrente etter skatt. Trekkes også inflasjonen fra, kan renten danne grunnlag for å beregne kapitalisert verdi som skadelidte reelt sett vil sitte igjen med etter inflasjon og skatt på rentene.

Det skal dog påpekes at skadelidte ved en engangsutbetaling får en disponeringsfordel samt muligheten til å foreta investeringer på et tidligere tidspunkt enn han ellers kunne gjort. Videre viser erfaring fra praksis at skadelidte svært sjelden benytter erstatningsbeløpet slik rentematematikken legger til grunn.

Det er ikke tradisjon for å beregne skatteulempen gjennom renten, fordi skatteulempe også påløper i form av formuesskatt på kapitalbeløpet. Formuesskatteulempen kan ikke beregnes individuelt gjennom kapitaliseringsrenten, blant annet fordi formuesskatten er progressiv og fordi formuesskatteulempen avhenger av hvor stor formue skadelidte har ved siden av. Skatteulempeberegninger foretas derfor som oftest separat på annen måte enn den som er nevnt her.

Det er likevel mulig å legge et standardisert element inn ved kapitaliseringen (som et fradrag i renten) for å erstatte formuesskatt. Nygaards metode innebærer er et eksempel på slik standardisert skatteulempeberegning, jfr. Nygaard s. 122 flg.

3.1.8 Erstatningsberegning ved hjelp av dataprogrammer

Etter Sevaldsen-dommen, Rt. 1981 s. 138, er det utviklet matematiske modeller for erstatningsberegningen. Selv om erstatningen til syvende og sist fastsettes skjønnsmessig, vil dette skjønnet i stor utstrekning være forankret i en matematisk beregning av erstatningsbeløpet. Dette gjelder særlig erstatning for påført og fremtidig inntektstap. Her følger det direkte av gjeldende rett at man også må ta hensyn til skatteelementet. Likeså er det i praksis nødvendig å benytte datakraft for å kunne beregne et korrekt skatteulempestillegg på fremtidstapet.

I alle de tre høyesterettsdommene fra 1993 ble retten presentert for omfattende regnestykker og erstatningsberegninger basert på ulike forutsetninger om bl.a. fremtidig utvikling i inntektsnivå. Høyesterett la ved sin erstatningsberegning betydelig vekt på de matematiske modellene som ble fremlagt, og har utvilsomt benyttet matematikken som basis for erstatningsfastsettelsen. Utvalget viser særlig til Ølberg-dommen i Rt. 1993 på s. 1534 hvor skatteulempetillegget på tap i fremtidig erverv blir behandlet. Høyesterett tok utgangspunkt i en matematisk erstatningsberegning basert blant annet på at Rune Ølberg i fremtiden ville hatt en inntekt uten skaden på 180 000 kroner og en inntekt med skaden på 130 000 kroner. Det ble ved vurderingen av skatteulempetillegget lagt til grunn at han i en alder av ca. 25 år ville investert et større beløp i bolig. De tall Høyesterett kommer frem til er helt i overensstemmelse med de erstatningsberegninger som ble fremlagt for retten, og uten at det i særlig grad ble foretatt skjønnsmessige justeringer.

Tilsvarende metoder ble også benyttet i de to øvrige sakene, Horsengsaken og Skolandsaken.

At Høyesterett legger så pass vekt på det matematiske element ved erstatningsberegningene, er forsåvidt en videreføring av den praksis som har utviklet seg siden Sevaldsen-dommen i 1981, og som innebærer at databaserte regneprogrammer er et viktig hjelpemiddel ved erstatningsutmålingen.

Etter det Utvalget kjenner til, er det i dag flere beregningsprogrammer som benyttes. De fleste er PC-baserte, men det finnes også relativt enkle programmer som kan benyttes på en pocket computer, og som har vært i handelen siden begynnelsen av 1980-årene.

Det oppstår sjelden tvist om de nevnte dataprogrammene regner riktig. Striden står om hvilke beregningsforutsetninger som skal legges til grunn. I de tre høyesterettsdommene fra 1993 var partene langt på vei enige om å benytte regnemodeller som utgangspunkt for skjønnet. Selv om det ble presentert forskjellige dataprogrammer for Høyesterett, var det ingen uenighet om at programmene regnet riktig. Uenigheten besto i hvilke faktiske forhold og juridiske forutsetninger som skulle legges til grunn. Kampen i retten blir således ikke en strid om matematikk, men om de forutsetninger beregningene skal bygge på.

Utvalget legger til grunn at utviklingen av matematiske regnemodeller sammenholdt med de tre høyesterettsdommene i stor grad har forenklet erstatningsutmålingen.

Det er nå fastslått at man ved erstatningsutmålingen for et fremtidstap som utgangspunkt skal benytte en kapitaliseringsrente på 5%, og at skatteulempen skal vurderes individuelt uten tillegg for overrenten, se nærmere pkt. 4.1.4.4 og pkt. 7.5.4. Ved hjelp av dataprogrammene kan man simulere de skattemessige effekter av ulike plasseringsalternativer, alt etter sannsynligheten for hvordan skadelidte vil disponere erstatningsbeløpet. Se nærmere om gjeldende rett nedenfor 4.1.4.4.

Til nå har nok de advokater og selskaper som har disponert et godt dataprogram hatt visse fordeler når erstatningsberegninger skal presenteres. Men i løpet av de siste par årene ser det ut til at de aller fleste som i noe omfang arbeider med erstatningsutmåling, benytter dataprogrammer som i betydelig grad har forenklet utmålingsprosessen. Ved siden av de rettslige avklaringer man fikk ved de tre høyesterettsdommene, vil dette innebære at det sannsynligvis blir færre tvister om disse spørsmålene i fremtiden.

3.2 Litt historikk

3.2.1 Lovgivning og praksis frem til 1973

Reglene om erstatningen for personskader i den form vi kjenner dem i dag er av forholdsvis ny dato. Skl. kapittel 3 er siste ledd i en lang utvikling.

For de spørsmål som Utvalget skal utrede, er det ikke nødvendig å gi noen omfattende historisk redegjørelse, se ellers Innst. 1971 s. 10 flg. Utvalget vil begrense seg til å trekke frem de sider ved rettsutviklingen i det siste hundreår som har interesse for de vurderinger Utvalget skal foreta. Før lovendringene i 1973 var rettsgrunnlaget for retten til erstatning for en personskade eller tap av forsørger straffelovens ikrafttredelseslov fra 1902 §§ 19 og 21.

Reglene om personskader i strl. ikrl. § 19 ble i praksis oppfattet og anvendt på forskjellig måte. Det var særlig delte meninger om spørsmålet om det skulle ytes full erstatning for det fremtidige inntektstapet og den nærmere fastsettelsen av det. Tapet skulle etter loven fastsettes slik som retten under henvisning til den utviste skyld og omstændighetene før øvrig finder billig. Loven stillet således ikke opp noen regel om full erstatning, og ble utformet på en tid da det objektive ansvaret var lite utbredt. Lovens formulering hang utvilsomt sammen med at erstatning for tap i fremtidig erverv lenge erstatningsrettslig sto svakt. Før endringer i strl. ikrl. § 19 i 1912 kunne således skadelidte bare kreve erstatning hvis skaden var voldt ved en straffbar handling.

Fredrik Stang – som i 1919 utga den første omfattende fremstilling av norsk erstatningsrett – antok at erstatningen for tap i fremtidig erverv gikk lenger enn det som fulgte av alminnelige utmålingsregler, og derfor nærmet seg en form for oppreisning. Det var derfor naturlig at loven ga hjemmel for å tillegge den utviste skyld og omstendighetene ellers betydning. For øvrig la ikke Stangs fremstilling noen særlig vekt på utmålingsreglene for personskader. De var åpenbart lite påaktet på den tiden.

Anvendelsen av skjønnet og metoden for erstatningsfastsettelsen var ikke ensartet. Dette gjaldt også Høyesteretts praksis. Ytterpunktene kan illustreres med to dommer, Rt. 1923 s. 569 og Rt. 1932 s. 969. I den førstnevnte dommen uttalte retten at erstatningsutmålingen til en viss grad måtte bli vilkårlig, og fastsatte erstatningen skjønnsmessig, mens Høyesterett i den andre saken gikk rent matematisk frem og kom frem til et erstatningsbeløp med øres nøyaktighet.

Utviklingen i tiden etter 1945 karakteriseres ved at erstatningsfastsettelsen er skjønnsmessig, mens målsettingen nok var å komme frem til et beløp som anslagsvis kunne sies å gi full erstatning, selv om dette aldri ble uttrykkelig uttalt av Høyesterett. Erstatningens størrelse ble fastsatt under hensyntagen til de individuelle forhold i den enkelte sak, hvor den tapte inntektsevne naturlig nok ble vurdert mot de fremtidsutsikter vedkommende skadevolder ville hatt uten skaden. I en sentral dom inntatt i Rt. 1956 s. 278 – hvor en 20-åring var blitt alvorlig skadet – heter det eksempelvis: Det ligger i sakens natur at fastsettelsen av erstatning for tap i fremtidig erverv i et tilfelle som det foreliggende, må få en utpreget skjønnsmessig karakter. Det eneste man kan si med sikkerhet er at skaden er stor og at erstatningen etter forholdene må bli meget betydelig. Byretten hadde satt erstatningen til 250 000 kroner. I Høyesterett ble erstatningen redusert til 200 000 kroner (1 732 000 i 1993-kroner) under henvisning til Alle omstendigheter tatt i betraktning, herunder også Høyesteretts praksis fra de senere år i lignende saker .... I dommen i Rt. 1966 s. 886 var skadelidte 24 år, og Høyesterett understreket også her behovet for å utøve et skjønn: I betraktning av at Olstad ble rammet av ulykken i så ung alder og derved fikk ødelagt sine fremtidsutsikter, antar jeg at hans tap fram til i dag og tap i fremtidig erverv skjønnsmessig kan settes til i alt kr. 250 000 (1 557 000 i 1993-kroner).

Understrekingen av behovet for å utøve et skjønn og fremhevelsen av de mange usikkerhetsmomenter ved erstatningsutmålingen, preget således domspremissene. Det samme var tilfelle i den juridiske litteraturen, som uten unntak hevdet at resultatet av erstatningsutmålingen ikke måtte være full erstatning, men at den kunne være lavere (men aldri høyere), se Dahl s. 33, Andersen s. 412 flg., Eriksrud s. 19.

Høyesterettsdommene i Rt. 1956 s. 371 og Rt. 1956 s. 605 gir eksempler på at erstatningen er utmålt etter billighet. Men høyesterettsdommer Heiberg har utvilsomt rett i at utgangspunktet for utmålingen er full erstatning på grunnlag av den fremtidige reduksjon i inntektsevnen, se Gulbrandsen m.fl. s. 29. Men han tilføyer: Samtidig er det klart at dette ikke er matematikk, men et skjønn med en rekke usikre faktorer. Og i ytterpunktene kan vi finne tydelige uttalelser som viser at domstolene også har ansett seg berettiget til å ta rene rimelighetshensyn, slik loven gir anvisning på. Men full erstatning satte en øvre grense man ikke kunne gå over – billigheten gjorde det bare mulig med en reduksjon, ikke overkompensasjon. Men det var i forholdsvis få tilfelle man i praksis gikk til noen vesentlig reduksjon – et eksempel er Rt. 1931 s. 1089. Her satt Høyesterett erstatningen ned fordi den utviste skyld hos skadevolderen var liten. Eksempler på reduksjoner uten klare begrunnelser er Rt. 1948 s. 799 og Rt. 1966 s. 1405.

Rettstilstanden ble i Innst. 1971 oppsummert slik (s.13):

«I det hele må det kunne fastslås at det i dag så vel i rettspraksis som i teori er enighet om at erstatningsansvaret for tap i fremtidig erverv fastsettes etter en prøving av skyldgrad og omstendighetene for øvrig og at utfallet kan bli enten at tapet erstattes fullt ut eller at det bare delvis erstattes eller endog at skadelidte intet erstatningskrav får mot skadevolderen.»

Også erstatningsutmålingen for tap av forsørger skulle fastsettes til det beløp som retten under Hensyn til den udviste Skyld og Omstændighetene for øvrig finder billig, strl. ikrl. § 21. I Innst. 1971 heter det om dette at det er sikker rett at domstolene fastsetter erstatningen etter en fri skjønnsmessig vurdering (s. 16). Det som kom i betraktning var de etterlattes økonomiske stilling etter forsørgerens død, og skadevolderens økonomiske situasjon, som var et moment av stor vekt (s. 17). Hvis skadevolderen var ansvarsforsikret, var dette noe det kunne tas hensyn til under omstendighetene for øvrig.

3.2.2 Bakgrunnen for reformarbeidet

Ved kgl. res. 27. juli 1966 ble det nedsatt en komite til i nordisk samarbeid å utrede spørsmålet om ny lovgivning om erstatning for tap i fremtidig erverv og for tap av forsørger. I mandatet het det bl.a. at gjeldende bestemmelser i strl. ikrl. §§ 19 og 21 er til dels uklare, og det hersker tvil om hvordan de på enkelte punkter er å forstå. Utover dette gis det ingen opplysninger i mandatet om behovene for en lovreform, bortsett fra at komiteen skulle vurdere hvilken innflytelse offentlige trygde- og pensjonsytelser bør ha på erstatningsansvarets omfang. Det ble således ikke spurt om en vurdering av om de prinsipper som lå til grunn for domstolenes praksis var hensiktsmessige eller ikke, eller om erstatningene lå på et tilfredsstillende nivå. Det er også grunn til å merke seg at erstatningsspørsmålene for fremtidige utgifter var lite påaktet for vel 25 år siden. De var hverken i rettspraksis eller i litteraturen sett på som noe særlig problem, og erstatningene lå – med enkelte unntak – på et beskjedent nivå.

Innst. 1971 inneholder ingen drøftelse av de prinsipielle sider ved erstatningsnivået for den reduserte inntektsevne. Komiteen var i det vesentlige opptatt av å vurdere erstatningsrettens forhold til de ytelser skadelidte mottok fra folketrygden og lignende ordninger, og spørsmålet om trygdens regressrett. Men den synes å ha lagt til grunn at skadelidte skal ha full erstatning, og at trygden ikke kunne gi dette. Erstatningsreglene må ta hensyn til dette faktum (s. 26). Komiteen konkluderte med at trygdeytelser o.l. skulle ligge i bunnen, og at erstatningen skulle dekke differansen mellom totaltapet og stønadene etter trygden o.l.

Komiteen ga derimot spørsmålet om erstatningen for tap i fremtidig erverv burde gis som engangserstatning eller termineerstatning en grundig vurdering (Innst. 71 s. 40-45). Som nevnt ovenfor under pkt. 3.1.3 ble regelen at det normalt skal betales engangserstatning. Reglene på dette punkt ble følgelig ikke foreslått endret.

I juni 1969 ble komiteens mandat utvidet til også å vurdere og eventuelt komme med forslag til regler om ménerstatning, og om generelle regler om lempning av ansvaret.

Om de prinsipielle spørsmål ved utmålingen av erstatningen for det fremtidige inntektstapet og for forsørgertapet heter det i innstillingen (s. 38): Komiteen mener at lovens utgangspunkt bør være at det skal gis full erstatning både ved ervervstap og forsørgertap. Men komiteen var oppmerksom på at dette begrepet var uklart, og viste til at det udekkede kapitalbeløp bare var veiledende, og at retten fortsatt burde ha fri adgang til å foreta en helhetsvurdering av skadelidtes eller de etterlattes individuelle fremtidsmuligheter (s. 39).

3.2.3 Endringene i skl. i 1973

Ved lovendringer av 25. mai 1973 nr. 26 fikk skadeserstatningsloven fra 1969 sitt nåværende tredje kapittel, samtidig som bestemmelsene i strl. ikrl. §§ 19 og 21 ble opphevet. Til grunn for endringene lå den innstillingen som er omtalt i avsnittet ovenfor.

Den grunnleggende bestemmelsen finner vi i skl. § 3-1 første ledd, som lyder slik: Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. Her gis det således rett til erstatning for de tapsposter som er nevnt ovenfor i pkt. 3.1.2 forsåvidt gjelder det økonomiske tapet.

Både fra et prinsipielt og økonomisk synspunkt var innføringen av ménerstatningen den viktigste nydannelsen ved reformen i 1973. Ménerstatningen var tidligere kjent fra yrkesskadesektoren, jfr. ftrl. § 10-11, og hviler på erkjennelsen av at penger til en viss grad kan kompensere for den reduserte livsutfoldelse skaden har ført med seg. Regelen ble tatt inn i skl. § 3-2 og lyder slik: Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt ménerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse.

For erstatningen for tapt ervervsevne er det etter dette nytt ved skl. § 3-1 at skadelidte i utgangspunktet skal ha full erstatning for tapet i fremtidig erverv. Det bør likevel nevnes at det i proposisjonen (Ot. prp. nr. (1972-73) nr. 4 s.15) står følgende: Departementet er enig med Erstatningslovkomiteen i at erstatningsutmålingen fortsatt [uthevet her] må ta utgangspunkt i at hele det økonomiske tap skal erstattes. Som nevnt var det ikke erstatningslovkomiteens syn at dette var gjeldende rett, men de nye reglene i skl. § 3-1 første ledd bygget på at det skulle være målsettingen. Under enhver omstendighet må bestemmelsen tolkes slik, se nærmere Lødrup s. 288, mens Nygaard ikke sier noe direkte om dette. Det er også domstolenes linje, se senest uttalelsene Skolanddommen, jfr. også Rt. 1981 s. 138, Rt. 1985 s. 46, smln. også RG 1992 s. 24 (Kongsberg), RG 1992 s. 80 (Sunnfjord), RG 1991 s. 212 (Flekkefjord) og RG 1990 s. 1038 (Eidsivating). Domstolene er i dag atskillig mer matematiske i sin metode enn før ved beregningen av erstatning for tapt inntektsevne, se nærmere nedenfor 4.1.2. Utvalget vil imidlertid understreke at en slik metode særlig er egnet ved de mer omfattende skader. Ved de lavere uføregrader må erstatningen i mange tilfelle fastsettes mer skjønnsmessig.

Men selv om målsettingen er å komme frem til et beløp som gir full erstatning for fremtidstapet, vil det i praksis alltid være en rekke usikkerhetsmomenter som man må ta stilling til, noe som hører til de normale utsagn i mange dommer, se eksempelvis Rt. 1981 s. 138, Rt. 1985 s. 46, RG 1992 s. 80 (Sunnfjord) og fremstillingen nedenfor pkt. 4.1.4 om hvordan utmålingen skjer i praksis. Usikkerheten blir selvsagt større jo yngre skadelidte er. Dette er bakgrunnen for de særlige regler om utmålingen av erstatningen hvor skadelidte er under 16 år, som i 1987 ble gitt i skl. § 3-2a, se nærmere nedenfor pkt. 4.4.

Regler om utmålingen for tap av forsørger ble gitt i § 3-4.