5 Sammenligninger med andre land – særlig dansk rett

5.1 Innledning

Opplysningene om rettsstillingen i andre enn de skandinaviske land er særlig hentet fra Mc.Intosh and Holmes, Personal Injury Awards in EC Countries, 1990. Her gis det sammenligninger med utgangspunkt i identiske skadetilfelle i EU-landene. Mulige endringer etter 1990 er ikke registrert. For detaljerte opplysninger om forholdet mellom erstatning og trygdeytelser og erstatningsnivåer i Belgia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Sverige og Storbritannia kan vises til Pfenningstorf, Personal Injury Compensation, London 1993, jfr. også Szöllösy, Recent Trends in the Standard of Compensation for Personal Injury in a European Context, Scandinavian Insurance Quarterly 1991 s. 191-222.

Sammenligninger med andre lands rett er alltid vanskelig, og kan ikke gi noe korrekt bilde, idet en rekke bakenforliggende faktorer kan få betydning for det endelige resultatet for skadelidte. Som eksempel kan nevnes at hvem som må betale omkostningene ved en tvist, varierer. I mange land er erstatningen for ikke-økonomisk skade ( pain and suffering) forholdsvis betydelig. Reglene om fradrag for trygdeytelser er også forskjellige. Det heter således at når erstatningene i Danmark er såpass lave sammenlignet med mange andre land, er det fordi mange utgiftsposter dekkes av trygdesystemet. I England (se s. 5) f. eks. er derimot regelen etter lovendringer i 1990 at erstatningsbeløpet fastsettes uten hensyn til trygdeytelsene, men skadelidte må av det tilkjente erstatningsbeløp tåle regress fra trygden for de utgifter den dekker. Ulike skatteregler får også betydning.

Det bør også understrekes at i mange europeiske land er vilkårene for ansvar strengere; færre har krav på erstatning. Det objektive ansvaret vi har i norsk rett går lengre enn i de fleste andre land. Ansvaret etter en trafikkskade er eksempelvis i en rekke land betinget av skyld fra skadevoldes side (i ulike utformninger).

Utvalget finner derfor at det har liten interesser å gå inn i de enkelte land og se på de ulike erstatningsnivåer med bakenforliggende forhold, og de fremgangsmåter som brukes ved erstatningsfastsettelsen. For å illustrere dette kan det eksempelvis nevnes at en lege på 40 år med ektefelle og to barn som forsørges og som mister synet på begge øyne totalt anslagsvis vil få følgende erstatninger etter bokens tabeller (i £ med antatt sammenlignbare inntektsnivåer basert på lønnsnivåene i de enkelte land. Erstatningene omfatter alle tapsposter, inkl. tapt. inntekt i 2 1/2 år):

Hva vedkommende ville fått i Norge, kan bare antydes. Men med en antatt inntekt brutto på 300 000 (som er det tallet som er lagt til grunn i Danmark) anslår Utvalget en samlet erstatning på mellom 3 og 4 mill. kroner (mellom anslagsvis £ 250 000 og 350 000) Men som nevnt vil det her komme inn betydelige inntekter fra folketrygden som i meget ulik grad er tilfelle i mange av de øvrige land.

Såvidt Utvalget kan se, ligger totaløkonomien for skadelidte når erstatningen og folketrygdens ytelser ses i sammenheng på et godt europeisk nivå. Til sammenligning kan nevnes at Skoland ved dommen av 22. desember 1993 fikk 1,450 mill. kroner i erstatning for tapt inntektsevne. Han ville etter standardregelen i Danmark fått 1,500 mill. kroner. Etter svensk rett ville han fått ca. 2,600 mill. kroner, men av dette beskattes alt over 20 ganger basbeloppet (ca. SEK 700 000) som inntekt. Nettobeløpet ville derfor blitt omtrent som i Danmark og Norge.

Utgangspunktet i disse landene – med unntak av Danmark – er at erstatningen skal fastsettes skjønnsmessig etter noenlunde samme prinsipper som i norsk rett, men gjennomgående med en større adgang for dommeren til å utøve skjønn. Dette understrekes i boken, idet det heter at it is unlikely that two lawyers in any jurisdiction would come up with exactly the same suggested level of award even given the same facts (s. 2). Mot denne bakgrunn have lawyers been asked to guess what figure would be awarded, based on their experience. Det er disse gjetninger som er angitt ovenfor.

I neste avsnitt vil Utvalget redegjøre noe nærmere for dansk rett, som har betydelig prinsipiell interesse. En rekke av de tvistegrunnlag vi har i Norge, er ukjente i Danmark.

5.2 Danmark

5.2.1 Erstatningsansvarsloven av 1984

Ved lov nr. 228 av 23. mai 1984 om erstatningsansvar (EAL) som trådte ikraft 1. oktober 1984, fikk Danmark en samlet lovgivning av en rekke erstatningsrettslige spørsmål som tidligere bare i begrenset omfang hadde vært lovregulert. Loven er inntatt som vedlegg V til innstillingen.

I tillegg til å bidra til en vesentlig forhøyning av erstatningsnivået, innebar vedtakelsen av EAL en overgang til individuell erstatningsutmåling basert på skadelidtes faktiske konstaterte tap.

Det hadde tidligere ikke vært lovregler om utmålingen av erstatning hverken for personskader eller tap av forsørger. Utmålingen hadde i praksis skjedd med utgangspunkt i et fast kronebeløp pr. invaliditetsgrad uten at det i særlig grad ble tatt individuelle hensyn hverken til skadelidtes alder eller inntektsforhold. Invaliditetsgraden ble fastsatt ut fra rent medisinske kriterier uavhengig av den ervervsmessige uførhet. Erstatningen ble dessuten fastsatt samlet uten noen oppsplitting på de enkelte tapsposter. Erstatningsnivået lå vesentlig lavere i Danmark enn i de øvrige Vest-Europeiske land, herunder i Norden forøvrig. Den høyeste samlede erstatning som inntil 1984 var utbetalt ved 100 % ervervsmessig uførhet var Dkr. 450 000,- og ved tap av forsørger ca. Dkr. 225 000,- – 250 000,-.

For arbeidsskaders vedkommende ble det i 1978 vedtatt en arbeidsskadeforsikringslov (ASFL). Etter denne skulle det ytes erstatning avhengig av skadelidtes alder og lønnsforhold. Inntil EAL ble vedtatt i 1984, hadde erstatningene etter ASFL i mange tilfelle vært inntil dobbelt så store som for personskadene ellers.

I forbindelse med vedtagelsen av EAL ble det diskutert om erstatningsutmålingen burde standardiseres. Med dette mente man at erstatningen i liten utstrekning skulle fastsettes ut fra individuelle forhold, men i det vesentlige baseres på den medisinske invaliditetsgrad slik ordningen også tidligere hadde vært. Enkelte tok til orde for at en individuell erstatningsfastsettelse ville medføre betydelige praktiske og rettstekniske problemer og virke forsinkende på erstatningsoppgjørene.

Løsningen ble likevel at man gikk over til en individuell erstatningsfastsettelse basert på skadelidtes faktiske konstaterte tap, jfr. Vinding Kruse og Møllerbl.a. s. 25 og s. 37. Det generelle erstatningsrettslige prinsipp om at skadelidte skal ha sitt fulle, individuelle tap dekket ble lagt til grunn. Dette prinsipielle utgangspunkt forhindret likevel ikke at det ble utarbeidet utmålingsregler for enkelte tapsposter som i stor grad inneholder elementer av standardisering. Dette gjelder særlig ménerstatning, erstatning for ervervsevnetap (dvs. tap i fremtidig erverv) og erstatning for tap av forsørger. Det ble lagt vekt på å utforme enkle og klare regler slik at erstatningsoppgjørene kunne gjennomføres så raskt som mulig.

5.2.2 De enkelte tapsposter

5.2.2.1 Oversikt

Hvilke tapsposter skadelidte kan kreve erstattet av den erstatningsansvarlige fremgår av EAL § 1. Etter bestemmelsens stk. 1 dreier deg seg for det første om

1. Tapt arbeidsfortjeneste

2. Helbredelsesutgifter

3. Annet tap

4. Godtgjørelse for svie og smerte.

Har skaden fått varige følger, skal det etter stk. 2 i tillegg betales

1. Godtgjørelse for varig mén

2. Erstatning for tap eller forringelse av ervervsevnen.

I henhold til stk. 3 likestilles arbeid i hjemmet med lønnet arbeid.

Med unntak av erstatningspostene helbredelsesudgifter og andet tab, er det fastsatt særskilte utmålingsregler for de enkelte tapsposter. EAL § 2 inneholder de nærmere regler om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Reglene om godtgjørelse for svie og smerte finnes i § 3, reglene om ménerstatning i § 4 og reglene om erstatning for tapt ervervsevne i §§ 5-9. Regler om erstatning for tap av forsørger er gitt i §§ 12-14.

I det følgende gis en kort redegjørelse for de enkelte tapsposter.

5.2.2.2 Helbredelsesutgifter og annet tap

Helbredelsesudgifter i EAL § 1 dekker først og fremst rimelige og nødvendige utgifter til tiltak som har til formål å få skadelidte helbredet eller som står i forbindelse med helbredelsen. Som eksempel nevnes utgifter til lege, tannlege, medisin, rekreasjon, transport til og fra behandling osv. Utgifter til hjelp for å klare seg i hjemmet omfattes også. Utgifter til opphold på pleiehjem kan derimot ikke kreves erstattet etter § 1. Slike utgifter anses kompensert gjennom ménerstatning og ervervsevnetapserstatning, jfr. Vinding Kruse og Møller s. 46.

Også fremtidige helbredelsesutgifter omfattes av § 1. Ifølge Vinding Kruse og Møller s. 47 antas det årlige tap å skulle kapitaliseres med en kapitaliseringsfaktor på 6.

Andet tab i § 1 omfatter utgifter skadelidte har i tiden umiddelbart etter skaden, men hvis størrelse og sammenheng med skaden kan være vanskelig å dokumentere. Som eksempel nevnes forlengelse av utdanning eller tap av skoleår. I et visst omfang vil utgifter til advokat også kunne erstattes under denne post.

Ved erstatningsoppgjøret skal det gjøres fradrag for sosiale ytelser og andre ytelser skadelidte har krav på som følge av skaden.

5.2.2.3 Tapt arbeidsfortjeneste

Erstatning for tapt arbeidsfortjeneste utmåles etter EAL § 2 fra skadens inntreden og til skadelidte kan begynne å arbeide igjen, eller skadelidtes helsetilstand er blitt permanent, det vil si frem til det tidspunkt hvor det må antas at skadelidtes tilstand ikke vil bli ytterligere forbedret.

Utgangspunktet for erstatningsutmålingen er hva skadelidte kunne ha forventet å ha tjent hvis skaden ikke hadde oppstått. Det ytes erstatning for tap av bruttoinntekt uten fradrag av skatt da erstatningen er skattepliktig inntekt, jfr. Vinding Kruse og Møller s. 58.

Utgifter til hjelp i hjemmet for å utføre husarbeid kan erstattes som tapt arbeidsfortjeneste etter § 2. Utgifter til hjelp for å klare seg selv, f.eks. pleieutgifter omfattes derimot av annet tap i § 1.

I erstatningen gjøres fradrag for lønn under sykdom, dagpenger fra arbeidsgiver eller kommunalbestyrelsen og forsikringsytelser som har karakter av en virkelig skadeserstatning samt lignende ytelser til den skadelidte. Fradragsreglene skal hindre at skadelidte blir overkompensert som følge av skaden. Det ses imidlertid bort fra rene sumforsikringer.

5.2.2.4 Svie og smerte

Etter EAL § 3 har skadelidte krav på godtgjørelse for såkalt svie og smerte. Dette er en kompensasjon av ikke-økonomisk art for den fysiske lidelse skaden har medført. Det forutsettes at skadelidte må betegnes som syk. Godtgjørelsen ytes kun i en kortere periode frem til helsetilstanden har stabilisert seg. Etter dette tidspunkt kan det eventuelt ytes ménerstatning.

Godtgjørelsen ytes etter et takstsystem med et fast beløp pr. sykedag. Fra 1. april 1994 utgjør dette Dkr. 150 pr. dag dersom skadelidte har vært sengeliggende og ellers Dkr. 70. Satsene kan fravikes dersom den samlede godtgjørelse utgjør mer enn Dkr. 22 000.

I tillegg til svie og smerte kan nevnes at det etter EAL § 26 i visse tilfelle kan kreves erstatning for tort, hvilket også er en kompensasjon for ikke-økonomisk tap. Erstatning for tort kan kreves der det foreligger en rettsstridig krenkelse av en annens frihet, fred, ære eller person. Som eksempel nevnes tilfelle der skadelidte har vært utsatt for en ærekrenkelse eller ulovlig frihetsberøvelse, jfr. Vinding Kruse og Møller s. 369.

5.2.2.5 Varig mén

Foreligger en varig skade av medisinsk art, skal det svares ménerstatning etter EAL § 4. Godtgjørelsen for varig mén fastsettes til et kapitalbeløp som beregnes under hensyn til skadens medisinske art og omfang og de forvoldte ulemper for skadelidtes personlige livsførsel. Méngraden fastsettes ut fra medisinske kriterier på grunnlag av en méntabell utarbeidet av Arbeidsskadestyrelsen. Méngraden fastsettes fra det tidspunkt skadelidtes tilstand ble permanent.

Etter EAL § 4 ytes ikke ménerstatning dersom méngraden er under 5 %. Ved en méngrad på 100 % utgjør erstatningen fra 1. april 1994 Dkr. 292 000. Ved lavere méngrader nedsettes beløpet forholdsmessig. I særlige tilfelle kan ménerstatningen fastsettes til et høyere beløp, dog ikke høyere enn for tiden Dkr. 350 500, hvilket svarer til en méngrad på 120 %. Dette kan være aktuelt i tilfelle der skaden innebærer en særlig ulempe for skadelidte. Var skadelidte på skadetidspunktet fylt 60 år nedsettes erstatningen med 5 % for hvert år skadelidte var eldre enn 59 år, dog ikke etter det fylte 69. år.

5.2.2.6 Ervervsevnetap

Tap eller nedsettelse av ervervsevnen erstattes etter EAL §§ 5-9.

Vilkåret for slik erstatning er etter § 5 stk. 1 at personskaden har medført varlig nedsettelse av skadelidtes evne til å skaffe seg inntekt ved arbeid. Ved bedømmelsen skal det etter § 5 stk. 2 tas hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved slikt arbeid som med rimelighet kan forlanges av vedkommende. Skadelidtes ervervsevne etter skaden beregnes i prosent, ervervsevnetapsprosenten, jfr. § 5 stk. 3. Dette er et rent økonomisk kriterium. Er tapet mindre enn 15 % ytes ikke erstatning.

Erstatningen fastsettes etter § 6 til et kapitalbeløp som utgjør skadelidtes årslønn multiplisert med 6 og deretter multiplisert med ervervsevnetapsprosenten.

I kapitalfaktoren på 6 inngår to komponenter, rentefot og løpetid. Faktoren tar ikke høyde for inflasjonsutviklingen, jfr. Vinding Kruse og Møller s. 153. Det var opprinnelig foreslått at renten skulle settes til den nominelle markedsrente og løpetiden til differansen mellom skadelidtes alder på skadetidspunktet og 67 år. Idet en slik ordning på grunn av svingninger i markedsrenten ville kreve hyppige endringer i kapitaliseringsfaktoren, valgte man en enklere løsning med en fast kapitaliseringsfaktor på 6.

Etter § 9 stk. 1 nedsettes erstatningen med 8 1/2 % for hvert år skadelidte på skadetidspunktet var eldre enn 55 år. Bestemmelsen kan etter stk. 2 fravikes dersom det må antas at skadelidte ville ha vært yrkesaktiv også etter fylte 67 år.

Som årslønn regnes normalt skadelidtes samlede arbeidsinntekt i året forut for datoen for skadens inntreden, jfr. § 7 stk. 1. Enhver inntekt som skyldes skadelidtes personlige arbeidsinnsats medregnes, herunder naturalytelser. Årslønnen utgjør bruttoinntekten uten fradrag av skatt. Faktiske og forventede inntekter etter skaden er i utgangspunktet uten betydning, idet det avgjørende er inntekten i året forut for skaden. Alminnelig lønnsstigning etter skaden tas det således ikke hensyn til. Derimot forrentes erstatningen fra skadetidspunktet. Det tas normalt heller ikke hensyn til muligheten for omskolering, med mindre det må anses som helt sikkert at denne lykkes, jfr. Vinding Kruse og Møller blant annet s. 136.

Foreligger særlige forhold, åpner § 7 stk. 2 for at man ser bort fra årslønnen i året før skaden og fastsetter inntekten skjønnsmessig. Utgangspunktet for skjønnet er at årslønnen skal gi uttrykk for verdien av skadelidtes arbeidskraft på skadetidspunktet. En slik skjønnsmessig erstatningsfastsettelse kan være aktuell for eksempel i tilfelle der skadelidte i året før skadetidspunktet var under utdannelse, syk eller arbeidsledig. Det skal også tas hensyn til om skadelidte etter skadetidspunktet som følge av ansiennitet eller avansement, har fått høyere lønn. Har lønnen etter dette tidspunkt gått ned, skal dette også tas i betraktning.

Etter § 7 stk. 3 er det fastsatt et maksimalbeløp for årslønnen. Fra 1. april 1994 utgjør dette Dkr. 511 000. Erstatningen etter § 6 kan derfor nå ved 100 % ervervsmessig uførhet maksimalt utgjøre Dkr. 3 066 000. Er årslønnen for eksempel Dkr. 200 000 utgjør erstatningen ved en 100 % skade Dkr. 1 200 000.

I motsetning til erstatning for tapt arbeidstjeneste, skal det for ervervsevnetapet ikke gjøres fradrag for ytelser som kommer til utbetaling som følge av skaden, for eksempel forsikringer og sosiale ytelser.

For skadelidte som i det vesentlige utnytter sin ervervsevne på en måte som ikke eller kun i begrenset omfang medfører arbeidsinntekt og for barn under 18 år, fastsettes erstatningen etter § 8 som et kapitalbeløp på grunnlag av méngraden, det vil si som en prosentdel av den ménerstatning som følger av § 4 stk. 1, 1-4. Foruten barn, vil dette gjelde hjemmearbeidende ektefeller eller samboere og unge under utdannelse. Personer med deltidsarbeid som utgjør mindre enn en 50 % stilling omfattes også. Arbeidsløse omfattes derimot av regelen i § 7.

De enkelte prosentandeler er fastslått i § 8 stk. 2-4. Er méngraden under 15 % ytes ikke ervervsevnetapserstatning. Er méngraden 15 %, utgjør ervervstapserstatningen 130 % av ménerstatningen. Den stiger så progressivt til 400 % av ménerstatningen ved en méngrad på 100 %. Fra 1. april 1994 utgjør ervervstapserstatningen etter § 8 ved en méngrad på 100 % således Dkr. 1 168 000. Reglene i § 9 om nedsettelse av erstatningen etter fylte 56 år gjelder tilsvarende for erstatningsfastsettelser etter § 8.

5.2.2.7 Tap av forsørger

Etter EAL § 12 har den som er erstatningsansvarlig for en annens død plikt til å betale erstatning for rimelige begravelsesutgifter og for tap av forsørger. Forsørgelse omfatter også verdien av avdødes arbeid i hjemmet. De nærmere regler om erstatning for tap av forsørger til ektefelle, samboer samt gjenlevende barn finnes i EAL §§ 13-14. Det er overlatt til rettspraksis å avgjøre hvorvidt også andre vil kunne kreve erstatning for tap av forsørger med hjemmel i § 12. Ifølge Vinding Kruse og Møller s. 206 vil det kunne være aktuelt for stebarn, pleiebarn og også for fraskilte og fraseparerte som mister hustrubidrag som følge av dødsfallet.

Erstatning for tap av forsørger til ektefelle eller samboer utgjør etter EAL § 13 30 % av den erstatning som avdøde må antas å ville ha oppnådd ved et fullstendig tap av ervervsevnen, jfr. §§ 5-8. Erstatningen utgjør dog fra 1. april 1994 minimum Dkr. 328 500 med mindre det foreligger særlige omstendigheter. Som eksempel nevnes tilfelle der det ikke har vært tale om noen forsørgelse eller kun om en forsørgelse av liten betydning. Erstatningen må i så fall fastsettes skjønnsmessig. Var forsørgeren fylt 56 år, nedsettes erstatningen etter reglene i § 9. Nedsettelsesreglene medfører at det normalt ikke skal ytes forsørgertapserstatning etter fylte 67 år. Det foretas ikke nedsettelse som følge av den forsørgedes alder.

Erstatning for tap av forsørger til gjenlevende barn fastsettes etter § 14 til et beløp som svarer til summen av de bidrag til barnets underhold, avdøde på skadetidspunktet kunne vært pålagt dersom avdøde hadde vært bidragspliktig. Med gjenlevende barn menes barn som avdøde hadde lovpålagt forsørgelsesplikt for. Normalt opphører bidragsplikten ved fylte 18 år, men bidrag til undervisning eller utdannelse kan pålegges inntil det 24. år. Det skal ikke foretas noen kapitalisering av det årlige bidragsbeløp, men en vanlig sammenlegning. Det skal heller ikke foretas fradrag for ytelser som kommer til utbetaling som følge av skaden som for eksempel livsforsikringer, barnepensjon m.v. Var avdøde eneforsørger, forhøyes erstatningen med 100 %.

5.2.3 Noen fellesspørsmål

5.2.3.1 Årlig regulering av enkelte erstatningsbeløp

De erstatningsbeløp som ovenfor er nevnt når det gjelder erstatning for svie og smerte (§ 3), ménerstatning (§ 4 stk. 1) høyeste årslønn ved beregning av ervervsevnetap (§ 7 stk. 3) samt den minste forsørgertapserstatning (§ 13 stk. 1), reguleres etter EAL § 15 hvert år den 1. april i takt med lønnsøkningen for arbeidere innen håndverk og industri. Justisdepartementet bekjentgjør endringene.

I henhold til § 15 stk. 3 skal erstatningen fastsettes på grunnlag av de beløp som i henhold til stk. 1 var gjeldende på skadetidspunktet. Skadetidspunktet vil således alltid være avgjørende for beregningen av ménerstatning, ervervsevnetapserstatning samt erstatning for tap av forsørger. Det er derfor uten betydning for erstatningens størrelse at saken trekker ut. Erstatning for helbredelsesutgifter og annet tap samt erstatning for tapt arbeidsfortjeneste fastsettes imidlertid på grunnlag av det faktiske tap som lides etter skadens inntreden. Med skadetidspunktet menes det samme som ulykkestidspunktet.

5.2.3.2 Renter

I henhold til EAL § 16 forrentes erstatningen for svie og smerte, mén, ervervsevnetap samt tap av forsørger fra skadetidspunktet og til betaling skjer. Renten svarer til den til enhver tid fastsatte offisielle diskonto med tillegg av 5 %. Justisdepartementet kan endre tillegget hvert annet år etter forhandlinger med nasjonalbanken. Pr. 6. januar 1994 utgjorde renten 11% (diskonto 6%). Erstatning for helbredelsesutgifter og annet tap samt tapt arbeidsfortjeneste forrentes etter de alminnelige regler om renter ved forsinket betaling.

5.2.3.3 Uttalelser om méngrad og ervervsevnetapsprosenten

Etter EAL § 10 kan såvel skadelidte som skadevolder innhente en uttalelse om méngraden og ervervsevnetapsprosenten fra Arbeidsskadestyrelsen. Styrelsens uttalelse er veiledende og spørsmålet kan bringes inn for domstolene til avgjørelse på vanlig måte.

5.2.3.4 Gjenopptakelse

Etter EAL § 11 har skadelidte adgang til å kreve gjenopptagelse av en avsluttet sak om ménerstatning eller erstatning for ervervsevnetap dersom det inntrer uforutsette endringer i skadelidtes helsetilstand slik at méngraden eller ervervsevnetapsprosenten må antas å være vesentlig høyere enn først antatt. Arbeidsskadestyrelsen kan også her avgi slik uttalelse som nevnt i § 10. Gjenopptakelse av andre erstatningsposter enn ménerstatning og ervervsevnetapserstatning er ikke særskilt lovregulert og må avgjøres etter de alminnelige regler om dommers materielle rettskraft og avtalers bindende virkning.

5.2.3.5 Arbeidsskadeerstatning

Som nevnt innledningsvis er det gitt en egen lov om forsikring mot følger av arbeidsskader, lov nr. 390 av 20. mai 1992 (ASFL). Loven bygger i hovedsak på de samme prinsipper som EAL. Utmålingen av erstatning for enkelte tapsposter avviker dog noe fra reglene i EAL. Som eksempel kan nevnes at ménerstatningen er noe høyere etter ASFL enn etter EAL, jfr. ASFL § 33. Når det gjelder ervervsevnetapserstatning etter ASFL skal denne som hovedregelen utbetales som en løpende ytelse dersom ervervsevnen er nedsatt med mer enn 50 %, jfr. ASFL §§ 32 stk. 4 og 43. Noen tilsvarende regel finnes ikke i EAL. Erstatning til barn ved tap av forsørger utbetales dessuten alltid som renteerstatning etter ASFL, jfr. lovens § 37.

5.3 Sverige

Svensk rett har mange likhetstrekk med norsk rett. Den svenske SkL. 5 kap. 1 § er utformet på linje med den norske regelen i skl. § 3-1. Dette gjelder både erstatningsutmålingen for det lidte tap og erstatningen for tap i fremtidig erverv, samt for merutgifter i fremtiden. Krone for krone følger i det vesentlige den samme regel som i den norske § 3-1 tredje ledd første pkt, mens det ikke skal skje fradrag for private forsikringer m.v. I Sverige er imidlertid erstatningsbeløpene for tapt inntektsevne i stor grad gjenstand for inntektsbeskatning. Erstatning for tap av forsørger utmåles også etter de samme rettslige utgangspunkter som i Norge. Men det er fast praksis for å bruke en standardsats – som kan fravikes i særlige tilfelle – på 57 000 kroner pr. år til ektefelle og 18 000 kroner pr. år til mindreårige barn.

I Sverige er hovedregelen at erstatningen utbetales som terminerstatning basert på annuiteter. Dermed oppstår ikke mange av de skjønnspørsmål som i Norge er knyttet til erstatningsberegningen, idet erstatningsbeløpet er klart når nettotapet i basisåret er klarlagt.

Det kan nevnes at yrkesskadene og yrkessykdommene underkastet AFL erstattes etter inntektsnivået til skadelidte, dog maksimert til 7,5 basbelopp, som i idag er noe under 300 000 kroner. Tap under 1/15 av årsinntekten eller under 1/4 av basbeloppet er ikke gjenstand for erstatning.

Det synes å være grunnlag for å anta at erstatningsnivået i Sverige – når skattereglene trekkes inn – ligger omtrent på det norske nivået, eller kanskje noe under.