7 Gjeldende rett – vurderinger

7.1 Utvalgets syn på hvilke hensyn som bør tillegges vekt ved erstatningsutmålingen

Utvalget vil mot den bakgrunn som er gitt over gjeldende rett m.v. i kapittel 3 og 4 i dette kapittel ta opp de spørsmål som det etter mandatet er bedt om å vurdere. Utvalgets oppsummering og konklusjoner knyttet til mandatets enkelte punkter vil bli gitt i kapittel 8. Etter de tre høyesterettsdommene av 22. desember 1993 er en rekke spørsmål avklart, og vurderingene blir derfor noe annerledes enn de ville blitt uten dem.

Som nevnt ovenfor i pkt. 4.1 skal skadelidte etter gjeldende rett ha full erstatning for sitt økonomiske tap. Dette innebærer at hver enkelt skadelidt må vurderes konkret. Det er ikke skaden som sådan som skal erstattes, men skadens økonomiske betydning for skadelidte. Denne grunnsetningen gjelder både tingsskader, rene formuestap og ved skade på person.

For personskadenes vedkommende – og det er bare de som omfattes av Utvalgets arbeid – betyr dette at den samme skade kan gi høyst forskjellige tap. Dette gjelder alle de tapsposter som kan være aktuelle i en personskadesak.

Innledningsvis vil Utvalget presisere at det i første rekke har hatt hensynet til skadelidte i tankene ved sine overveielser og konklusjoner. Det er skadelidtes situasjon som må danne utgangspunktet for reformvurderinger. Men her er det ikke bare spørsmål om det endelige erstatningsbeløp. Det er en klar sammenheng mellom utmålingsreglene, saksbehandlingsrutiner og saksbehandlingstid. Til syvende og sist er det her tale om rettssikkerhet for et ikke ubetydelig antall mennesker.

Erstatningen etter en personskade bør imidlertid også ses i sammenheng med samfunnets øvrige ytelser til personer med de samme skader, men som ikke har noen ansvarlig skadevolder å kreve erstatning av. Selv om erstatningen utbetales av et forsikringsselskap og er finansiert av potensielle skadevoldere ved premieinnbetalinger, er det til syvende og sist samfunnet som helhet som betaler omkostningene. Når f. eks. bilforsikringspremiene går opp, belastes det store flertall av landets husholdninger med merutgiftene. Omkostningene ved yrkesskadedekningen utjevnes i det lange løp på forbrukerne som ledd i bedriftenes alminnelige kostnadsnivå (innen rammen av den enkelte nærings konkurransesituasjon).

Utvalget har det syn at det grunnleggende prinsipp om full erstatning for det lidte tap fortsatt bør være målsettingen ved erstatningsberegningen. Spørsmålet er imidlertid om den prosess som leder frem til erstatningsfastsettelsen kan gjøres enklere uten at dette prinsippet i vesentlig grad blir forlatt.

I denne forbindelse vil Utvalget understreke at det som betegnes som full erstatning i mange tilfelle vil avvike fra det økonomiske tap som skadelidte er påført. Dette gjelder særskilt ved beregningen av den tapte inntektsevne og erstatningen for fremtidige merutgifter. Etter Utvalgets syn er full erstatning i slike tilfelle ofte den erstatning som etter gjeldende regler skal utmåles – full erstatning er mer et juridisk enn et økonomisk begrep, selv om det er slik som fremholdt i Horsengsaken at skadelidte ikke skal komme dårligere ut enn om [skaden] ikke var inntruffet. Hvis det kan konstateres – og etter Utvalgets syn kan det langt på vei det – at full erstatning slik dette har fått sitt innhold i norsk rettspraksis ikke tilsvarer det tap skadelidte har hatt sett på utviklingen i ettertid, kan det spørres hvor langt de gjeldende utmålingsreglene skal sette rammer for alternative løsninger. Denne sentrale problemstillingen kan også uttrykkes slik: Hvis gjeldende rett og utmålingspraksis oppfyller målsettingen om full erstatning, kan reformer basert på mindre skjønnsmessige regler ikke uten videre forkastes dersom de leder til resultater som ikke fjerner seg vesentlig fra det etablerte nivået, eller ligger innen rammen av det resultatet som skjønnsutøvelsen vil gi. Hvis det kan sannsynliggjøres at det erstatningsnivå som hittil er lagt til grunn, ikke på noen god måte oppfyller målsettingen om full erstatning, kan eventuelle reformer basert på mindre skjønnsmessige regler ikke forkastes sålenge de gir resultater som ikke vesentlig fjerner seg fra en utmåling basert på skl. § 3-1. Og hvis det kan konstateres at en realisering av målsettingen om full erstatning innebærer en økning av erstatningsnivået i sin alminnelighet, kan det spørres om dette er en ønskelig utvikling. Uansett vil nivåendringer – om det er ønskelig – kunne gjennomføres uavhengig av standardiserte elementer i utmålingsreglene. Holdningen til slike elementer vil bero på om fordelene er tilstrekkelig store, se nedenfor pkt. 7.4.

Utvalget finner også grunn til å peke på at det ser hensynet til forutberegnelighet i et skadeoppgjør som viktig, og at reglene ikke leder til at skadelidte som – rettslig sett – skulle hatt den samme erstatning, ikke får det. Når krav og tilbud viser så store variasjoner som nevnt under pkt. 7.3.13, og når domsresultatet i mange tilfelle avviker sterkt fra partenes påstander, kan det reises spørsmål om de regler vi har fullt ut er hensiktsmessige. I denne forbindelse kan det vises til det betydelige antall skadeoppgjør som årlig finner sted, og hvor anslagsvis ett tusen av dem gjelder skadelidte med alvorlige skader.

Utvalget ser det også som en fordel med regler som kan bidra til å forenkle skadebehandlingen. Selv om en rekke saker uansett reglenes utformning vil ta tid og reise kompliserte spørsmål, anser Utvalget at en enklere og dermed raskere saksbehandling for mange skadetilfelle vil være til skadelidtes fordel. Utvalget er ikke enig i den påstand, som bl.a. fremsettes av Holgersen s. 534, at regler som forenkler saksgangen først og fremst kommer forsikringsselskapene til gode og dermed ikke bør tillegges betydning ved erstatningsreglenes utformning. Etter utvalgsmedlemmenes erfaring er det vesentlig for de fleste skadelidte at saksbehandlingstiden er så kort som mulig. Utvalget ser en redusert saksbehandlingstid som et moment som har betydning for vurderingen av reglenes utforming. Og hvor klarere regler vil bringe omkostningene ved skadeoppgjørene ned, må det anses som en fordel.

I de følgende avsnitt vil Utvalget nærmere vurdere utmålingen av de ulike tapsposter med henblikk på behovet for reformer. Under pkt. 7.3 vil Utvalget først se nærmere på hvordan gjeldende utmålingsregler harmonerer med målsettingen om full erstatning. Men først vil Utvalget i pkt. 7.2 knytte noen bemerkninger til den prinsipielle kritikk mot standardregler som er gjort gjeldende, se særlig pkt. 7.2.2. Etter dette vil Utvalget foreta en nærmere vurdering av gjeldende rett og hvilke reformer som det etter Utvalgets mening kan være grunn til å se nærmere på.

I praksis er det erstatningen for den tapte inntektsevne som særlig har vært diskutert med henblikk på reformer i gjeldende rett, og Utvalget vil i det følgende særlig ha denne tapsposten i tankene. Om fremtidige utgifter, se nærmere pkt. 7.7. Erstatning for tap av forsørger behandles i pkt. 7.9 og erstatning for ikke-økonomiske tap i pkt. 7.10.

Når det kreves erstatning for tapt inntektsevne, vil erstatningen bero på den betydning skaden har for skadelidtes yrkesutøvelse – tapet av en hånd eller et ben kan være skjebnesvangert, eller bare i liten grad influere på inntektsevnen i fremtiden. Det er den tapte inntektsevne for den konkrete skadelidte som er vurderingstemaet. Dette er bakgrunnen for at det er den ervervsmessige uførhet som erstatningsrettslig har interesse, og ikke den medisinske invaliditet (med unntak for barn som skadelidt, se ovenfor pkt. 4.4, og for beregningen av ménerstatningen, se ovenfor pkt. 4.2.2.) Poenget ved den ervervsmessige uførhet er at den legger avgjørende vekt på de økonomiske følger skaden har hatt for skadelidte. I denne forbindelse kan nevnes at også folketrygdens uførepensjon bygger på den ervervsmessige uførhet, se ftrl. § 8-3.

At det er virkningen av skaden på ervervsevnen som må være avgjørende for erstatningsutmålingen, ble fremhevet av Erstatningslovkomiteen, se Innst. 1971 s. 30: Det er den virkning skaden har fått for skadelidtes økonomi som skal erstattes. Dersom en medisinsk skade ikke har virkning for skadelidtes inntekt, vil det i virkeligheten ikke oppstå spørsmål om erstatning for tapt arbeidsinntekt. Et slikt tap er ikke oppstått. Det sier seg selv at fastsettelsen av en ervervsmessig uføregrad i en prosentsats bare kan danne et utgangspunkt for erstatningsberegningen. Selv om den tar hensyn til mulige resultater av ulike attføringstiltak, blir det likevel viktig med en beskrivelse av skadelidtes helsetilstand med henblikk på den erstatningen som skal fastsettes.

7.2 Om standardisert erstatning – noen prinsipielle syns­punkter vurdert mot utmålingsreglene i gjeldende rett og kritikken mot gjeldende standardregler

7.2.1 Innledning

Etter sitt mandat skal Utvalget se på mulighetene for å redusere de skjønnsmessige elementene i erstatningsberegningen.

Å stille spørsmålet om erstatningsutmålingen bør standardiseres, er i utgangspunktet meningsløst. Standardisering er i seg selv et begrep som dekker alt fra en lik erstatning for den samme skade fastsatt på forhånd etter nærmere angitte kriterier, til klarhet i en eller flere av de enkeltspørsmål som må vurderes på veien mot fastsettelsen av erstatningen. Som eksempler her kan nevnes at Nygaard s. 172 anser det som en standardisering at aldersgrensen for fremtidig inntekt normalt er satt til 67 år, og at Holgersen s. 519 note 20 nevner renteregelen i yrkesskadeforskriften som noe som i og for seg kan betraktes som en slags standardisering når det gjelder dette ene spørsmålet.

De fleste elementer i erstatningsberegningen kan standardiseres eller forenkles. Graden av standardisering kan varieres.

Ved høy grad av standardisering kan oppgjøret være mer eller mindre gitt når den evervsmessige uførhet og den medisinske invaliditet, eller omfanget av utgifter, er avklaret. Det kan bety reduserte utgifter til behandling av skadesaker, og raskere oppgjør til skadelidte. Antallet og omfanget av tvister reduseres også. Skadelidte vil dessuten i større grad kunne kontrollere at han eller hun har mottatt korrekt oppgjør, uten å måtte engasjere advokat.

Ulempen med en betydelig standardisering er at det i en viss utstrekning kan bryte med prinsippet om individuell utmåling. Det er imidlertid mulig å utforme modeller med mer moderat standardisering. En del fordeler ved forenklet erstatningsberegning kan da oppnås uten at det bryter med dette prinsippet i nevneverdig grad.

Utvalget vil presisere at standardiserte regler for erstatningsutmålingen ikke uten videre betyr innføringen av et borgerlig jevnmål eller at utmålingen legger seg på noen form for normaltap. Jevnmålstanken innebærer at personer med høye inntekter får erstatningen redusert i forhold til en individuell utmåling, og den kan også bety at det gis overkompensasjon til skadelidte med små inntekter. Dette er ikke nødvendige konsekvenser av standardiserte regler. På den annen side er det ikke noe i veien for at det gis regler med slike virkninger, men det kan gjøres uavhengig av en diskusjon om standardiserte utmålingsregler. Slike regler har vi f. eks. i sjøloven og luftfartsloven, hvor det er satt et tak på erstatningen til passasjerer som skades til 175 000 og 100 000 SDR.

Utvalget finner også grunn til å understreke at den følgende diskusjon vil ha som utgangspunkt at eventuelle standardiserte regler i det alt vesentlige bør medføre en erstatning som ligger innen de rammer den skjønnsmessige og individuelle utmåling etter gjeldende rett vil gi. Men som påpekt ovenfor, er denne rammen vid. Utvalget mener videre at mange utmålte erstatningsbeløp vurdert i ettertid ikke vil svare til full erstatning som en økonomisk størrelse.

Men med utgangspunkt i disse premisser, vil Utvalget også peke på at full erstatning – med sitt skjønnsmessige og fremtidsusikre vurderingstema – ikke må bli et begrep som i seg selv har en egenverdi som setter absolutte skranker for endringer i utmålingsreglene. Full erstatning må kunne vurderes mot fordeler som oppnås ved alternative løsninger, selv om det ikke blir resultatet. Dette kan selvsagt slå begge veier; både til gunst og til ugunst for skadelidte. Her er det grunn til å minne om at som en klar rettsregel har full erstatning bare eksistert hos oss siden 1973, og at eksempelvis de danske utmålingsreglene fra 1984 leder til dels betydningsfulle forskjeller fra dette prinsippet (selv om reformen bedret skadelidtes situasjon).

7.2.2 Kritikken mot standardiserte regler

Den prinsipielle diskusjonen om standardiserte erstatninger som er kommet i Norge etter at vi fikk reglene om erstatning til barn i skl. § 3-2a i 1987 og forskriften av 21. desember 1991 om yrkesskadeerstatningsutmålingen, er i det vesentlige blitt ført innen juristenes krets. Det er – naturlig nok – motstanderne av standardisering som har tatt ordet, se særlig Holgersen s. 515 flg., særlig s. 533-536, og Robertsen s. 332 flg. Nygaard avslutter et kort avsnitt om standardisering slik: Eg for min del trur at vinninga med lovregulert standardisert utmåling lett kan gå opp i opp med ulempane med dei, og slutter seg til Holgersens syn (s. 172). Da Holgersens vurderinger er sentrale for synet på mer standardiserte utmålingsregler, finner Utvalget det hensiktsmessig innledningsvis å knytte noen bemerkninger til dem.

Holgersen tar utgangspunkt i formålet med erstatningsreglene (s. 526) og fremholder at full erstatning (gjenoppretting) er utslag av en alminnelige rettsfølelse, og at erstatningsreglene bl.a. har til formål å skape trygghet. Den alminnelige oppfatning og følelse av rettferdighet tilsier at det gis full erstatning til den uforskyldte skadelidte, og at det derfor må holdes fast ved det tradisjonelle utgangspunkt om full dekning av den skadelidtes tap (s. 528, jfr. s. 536).

Utvalget er ikke uenig i dette, jfr. de generelle bemerkningene ovenfor og Utvalgets syn slik det kommer frem i pkt. 7.1. Men spørsmålet er imidlertid om det strider mot det som kalles den alminnelige rettsfølelse å forenkle oppgjøret innen de rammer som er nevnt ovenfor. I denne forbindelse kan det vises til de overveiende meget positive uttalelsene under høringen til yrkesskadeforskriften, hvor det ikke bare ble innført standardisering, men også en bevisst over- og underkompensasjon.

Holgersen knytter sine vurderinger – og negative konklusjoner – til den form barneerstatningen og yrkesskadeforskriften har fått. Utvalget vil i de respektive avsnitt trekke frem og vurdere disse innvendingene. Det vil fremgå der at også Utvalget har det syn at det her er behov for visse endringer. På det prinsipielle plan ligger kritikken mot standardreglene i det forhold at de medfører en sosial utjevning (s. 535). Dette beskrives videre slik: Dette skjer i ekstrem grad ved dødsfall. Og i forbindelse med ervervstap foretas for det første en utjevning mellom de personer som kommer inn under de samme satsene i systemet, uten hensyn til de faktiske variasjoner mellom disse personers konkrete tap. Videre foretas en utjevning både i topp og bunn av inntektsskalaen.

Kritikken her er grei nok. Utvalget har imidlertid det syn at det ikke i noen grad kan være galt – eller stridende mot rettsfølelsen – i noen grad å legge sosiale betraktninger inn i erstatningsutmålingen. Selv om tankene kan være sympatiske, tas det avstand fra at erstatningsretten brukes til å utviske sosiale og skjønnsmessige forskjeller (s. 535). Dette slår begge veier. Hvor reglene leder til overkompensasjon, som åpenbart minsteinntekten på 7 G gjør for yrkesskadene, vil det innebære at skadevolder kan måtte betale for mer enn den skade han har voldt og at det må være i strid med en generell rettferdighetsfølelse og ikke noen naturlig del av ersatningsrettens oppgaver (s. 535). Det samme gjelder den sosiale utjevning i yrkesskadeforskriften ved at de høye inntekter ikke differensieres.

Utvalget tar ikke på prinsipielt grunnlag avstand fra denne kritikken. Vi er på et område hvor meningene kan være delte. Men kritikken rammer såvidt Utvalget kan se ikke standardmodellen som sådan, men dens konkrete utforming. I yrkesskadeforskriften er standardreglene kombinert med regler som bygger på en borgerlig jevnmålstanke. Som det vil fremgå av Utvalgets vurderinger nedenfor pkt. 7.4.4, kan det ikke være aktuelt å overføre forskriftens regelsett i sin nåværende form på personskader i sin alminnelighet. Innen Utvalget er det enighet om at det tak på 10 G som skal gi rett til erstatning, ikke er rimelig som en alminnelig erstatningsrettslig regel (og at den også for yrkesskadene er for lav). På den annen side skal ikke denne problemstillingens praktiske betydning overdrives, idet antallet skadelidte i denne inntektskategori er i et forsvinnende mindretall. Heller ikke en minimumsinntekt på 7 G kan etter flertallets mening (alle unntatt Skårberg) være akseptabel som en generell regel.

Holgersens avsluttende konklusjon (s. 535) er at erstatningsretten skal avspeile samfunnsforholdene og erstatte det konkrete tapet; det er ikke erstatningsrettens oppgave å foreta en sosial og kjønnsmessig utjevning og likestilling. Derfor må det fortsatt være oppgaven å gi full erstatning for det fulle økonomiske tapet. På den annen side avvises ikke tanken om å standardisere noen av elementene som inngår i den individuelle utmålingen.

Som det vil fremgå en rekke steder i denne innstillingen, ligger disse konklusjonene ikke langt fra det som også etter Utvalgets syn må være utgangspunktet. Men det vil nok kunne være konkret uenighet om hvor langt man bør gå i standardisering av enkeltelementer, og vel også i synet på barneerstatningen – selv etter Utvalgets forslag til endringer. Og i spørsmålet om erstatning for tap av forsørger vil Utvalget klart gå lenger i standardisering enn Holgersen.

Holgersen (s. 535) tar videre sterk avstand fra regler som leder til overkompensasjon – at skadevolder må betale for mer enn den skade han har voldt, selv om det er et forsikringsselskap som faktisk betaler. Hun kan vanskelig tro annet enn at dette vil være i strid med den alminnelige rettsfølelse. Utvalget er enig i dette som en overveiende hovedregel. Men Utvalget er av den oppfatning at en viss overkompensasjon i enkelte tilfelle må aksepteres hvis fordelene ved den regelen som leder til det er store. At det er forsikringsdekning for erstatningsbeløpet, gir en utjevningseffekt som gjør at hensynet til den enkelte skadevolder kan skyves i bakgrunnen. Skulle skaden unntaksvis ikke være dekket av en forsikring, vil lempningsregelen i skl. § 5-2 kunne komme til anvendelse. Hertil kommer at spørsmålet om overkompensasjon må ses på bakgrunn av det alminnelige erstatningsnivå, og om dette gir full erstatning. For Utvalget er det derfor ikke hensynet til skadevolderen som er den vesentligste innvendingen mot regler som kan føre til en viss overkompensasjon, men forholdet til det flertallet av skadelidte som ikke har noen skadevolder (ansvarsforsikrer) å kreve erstatning av, og som er henvist til folketrygdens ytelser.

7.2.3 Alt eller intet-prinsippet – er det allmenngyldig?

Utvalget vil videre peke på at det ikke nødvendigvis må være automatikk i at et erstatningsbeløp skal gi full erstatning. Det kan prinsipielt sett ikke være noe i veien for at man åpner for en lettere adgang til å få erstatning, men begrenser denne noe. Dette var således den veien man i norsk rett fulgte ved innføringen av motorvognansvaret. Den obligatoriske motorvognforsikringen hadde lenge et tak på 20 000 kroner for personskadene, dette ble senere hevet til 200 000 kroner, og falt først bort i 1974. Da de færreste bilister hadde evne til å dekke et tap utover dette, ble dette i realiteten et tak på ansvaret. På pasientsektoren vurderes skjerpede ansvarsregler. Her er modellen at hvis det først foreligger et ansvar (etter skjerpede regler), skal tapet erstattes etter vanlige utmålingsregler. Men alle kan ikke få erstatning; det har ikke helsevesenet (samfunnet) råd til å betale. Å la flere få erstatning, men ingen full erstatning, er et alternativ som kunne overveies. Dette synspunktet kan videre illustreres ved dekningsområdet for yrkesskadeforsikringen, jfr. lovens § 11. Gjenstand for erstatning er tap som følge av skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke, eller som følge av skadelige stoffer eller arbeidsprosesser. Følgene av belastningsskader gir derimot ikke rett til erstatning. Et alternativ til et slikt alt eller intet-prinsipp kan være å utvide rammen for de skadeårsaker som gir rett til erstatning, men sette bestemte grenser for erstatningens størrelse for alle yrkesskader, når det ikke er økonomisk gjennomførbart å gi alle full erstatning. Men dette har ikke vært fremme i diskusjonen hverken på pasientskadesektoren eller for yrkesskadenes del, og er neppe heller praktisk politikk.

7.3 Nærmere om full erstatning – særlig med henblikk på erstatningen for fremtidig inntektstap

7.3.1 Oversikt og problemstilling

Med full erstatning forstår Utvalget det erstatningsnivå som norsk rett i dag ligger på, slik erstatningen utmåles etter de prinsipper rettspraksis har utviklet med utgangspunkt i skl. § 3-1. Som nevnt under pkt. 4.1.4.6, (og med de forbehold som er gitt der) har dette nivået ikke endret seg vesentlig de siste femti år, når beløpene justeres for fallet i kroneverdien. Dette inntrykket bekreftes av høyesterettsdommene fra 1993.

Utvalgets drøftelse i dette avsnittet skal gi grunnlag for å vurdere om det er slik at full erstatning gir et dekkende uttrykk for rettstilstanden i dag, eller om det er slik at det er et til dels betydelig slingringsmonn mellom den fastsatte erstatning og det som viser seg å bli det reelle tapet. Til de spørsmål som tas opp nedenfor, vises til den generelle orienteringen om renteregning m.v. i pkt. 3.1.7.

7.3.2 Skjønnet over fremtiden

Erstatningen for tapt inntektsevne tar utgangspunkt i differansen mellom to økonomiske karrieremønstre, se nærmere pkt. 4.1.4.4.

Det må for det første skjønnes over skadelidtes inntektsutvikling (normalt frem til pensjonsalder) uten skaden. Denne antatte inntektsutvikling må bygge på det avansement og nye stillinger skadelidte sannsynligvis ville fått i sin yrkeskarriere. Det sier seg selv at en slik vurdering må bli høyst usikker, og vurderingen av hva skadelidte får av inntekter med skaden står i samme stilling. Det er også alment erkjent av domstolene, se eksempelvis Rt. 1966 s. 886, Rt. 1969 s. 90 og Rt. 1981 s. 138, hvor dette blir understreket. Høyesterettsdommer Axel Heiberg har vist til den nesten håpløse oppgave det er å skjønne over hva et menneskes fremtidige skjebne vil bli, og hva den ville blitt om ulykken ikke var inntrådt, Gulbrandsen m.fl. s. 26. Dette understrekes også av Høyesterett i Rt. 1981 s. 138, hvor det heter: De beregninger partene har fremlagt om fremtidstapet, vil derfor alene kunne tjene som en skissemessig antydning for retten av ytterpunktene for ertstatningsnivået. Nygaard setter dette på spissen når han sier at Å verdsetja personskade økonomisk, kan stundom minna om å måle avstand med litermål (s. 91). Utvalget finner ikke grunn til å utdype denne problemstillingen nærmere, idet den er såpass selvfølgelig og alment kjent.

Når det i rettspraksis legges til grunn at det bare skal skje et forsiktig påslag for den fremtidige karriere, jfr. bl. a. Rt. 1981 s. 138, og når det i Ølbergsaken ikke ble funnet holdepunkter for en karrieremessig lønnsutvikling, vil dette i mange tilfelle være å legge inntektsutviklingen for lavt. På den annen side er det flere eksempler på at man legger til grunn et avansement til høyere stillinger, men det blir et vanskelig skjønn å vurdere hvor langt man skal gå her. I Ølberg- og Horsengsakene var det uvisst hvilken yrkeskarriere de skadelidte ville få. Ølberg hevdet at bruttoinntekten uten skaden burde settes til 200 000 kroner, mens Høyesterett fant etter fremlagte oversikter om inntektene i ulike yrker at en brutto gjennomsnittlig inntekt på 180 000 kroner i året var realistisk. Når det samme beløpet ble lagt til grunn i Horsengsaken, vil det være retningsgivende hvor det ikke foreligger særlige holdepunkter for et annet nivå. Disse tallene viser at man legger seg i underkant av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn – se for øvrig de tall om inntektsforholdene som er referert nedenfor i pkt. 7.12.7.2. På den annen side er det klart at dette nivået etterhvert må heves i takt med den alminnelige lønnsutvikling. Men disse to avgjørelsene innebærer likevel at uten holdepunkter for noe annet, skal den antatte fremtidsinntekt fastsettes konservativt.

Ved vurderingen av det gjennomsnittlige netto inntektstapet i basisåret må det erindres at diskonteringseffekten gir en viss fordel for de første år.

Ved de lavere uføregrader må man ofte forlate differansebetraktningen mellom de to karrieremønstre og på skjønnsmessig grunnlag fastsette et tap. I slike tilfelle er skadelidte arbeidsfør, men skaden medfører et begrenset yrkesvalg, noe som vil medføre reduserte inntekter. Dette kan illustreres på en god måte av de dommer fra Høyesterett som tar stilling til skadelidte med lavere uføregrader, og disse skadelidte er i betydelig flertall. Rt. 1977 s. 79 byr på et godt eksempel. Skadelidte – en 8 års gammel pike – hadde fått skadet balanseorganet på venstre side og blitt helt døv på denne siden. Erstatningen for tapt inntektsevne ble satt til 45 000 kroner (128 000 i 1993-kroner), idet det var sannsynlig at skadene ville påføre henne et økonomisk tap. Høyesterett betegnet denne erstatningen som en ikke ubetydelig erstatning. (Her kan nevnes at hvis den medisinske invaliditet settes til 15 %, ville hun etter standarderstatningen i skl. § 3-2a fått 228 480 kroner med et grunnbeløp på 38 080 kroner.) Til sammenligning kan nevnes at en 14 år gammel gutt i Rt. 1976 s. 909 fikk 60 000 kroner (186 000 i 1993-kroner) i erstatning for tapet av synet på ett øye. Høyesterett understreket at yrkesvalget kunne tilpasses skaden. En utførlig gjennomgang av rettspraksis frem til 1977 er gitt av Kjønstad, Erstatning ved yrkesvalghemminger, LoR 1982 s. 487. Han konkluderer med (s. 502) at det foreligger mange individuelle og usikre momenter i erstatningssaker om yrkesvalgehemming. Det er derfor ikke mulig å samle hovedinntrykket av den foregående drøftelse i en helt klar og holdbar konklusjon. Men det kan kanskje antydes at erstatningen for tap i fremtidig erverv for en ungdom med moderate yrkesvalghemminger vil ligge på ca. 150 000 kroner. Dette beløpet justert til dagens pengeverdi vil være omtrent det dobbelte. I Ølbergsaken ble det ikke satt noen spesiell uføregrad, men Høyesterett la til grunn av Ølberg med skaden ville fått et inntektsnivå rundt 130 000 kroner, og at brutto årstap følgelig var 50 000 kroner. Dette ga en erstatning på 655 000 kroner.

Det var tidligere tvilsomt om skadelidte skulle har erstattet den reallønnsstigning som man kunne forvente, se ovenfor under pkt. 4.1.4.4. I Horsengsaken uttalte Høyesterett at man ikke behøvde å ta standpunkt til spørsmålet, idet anslag over reallønnsutviklingen under enhver omstendighet bare ville gi et så lite tillegg at det ikke ville ha praktisk betydning ved totalvurderingen, og i Ølbergsaken ble det vist til dette. Høyesterett har imidlertid gjennom dommene ikke tatt stilling til spørsmålet om reallønnsvekst på prinsipielt grunnlag er erstatningsmessig.

Det kan også vises til at de momentene som etter skl. § 3-1 annet ledd skal legges til grunn, er skjønnsmessige. Ved utmålingen skal det legges vekt på hva skadelidte med rimelighet kan forventes å ta av arbeid, ut fra hans eller hennes evner, utdannelse m.v. – I Ølbergsaken tok ikke lagmannsretten standpunkt til Ølbergs antatte inntektsnivå med og uten skaden, men antok at differansen lå et sted mellom 50 000 og 70 000 kroner.

Når skjønnet over fremtiden har som målsetting så langt som mulig å bygge på en antatt økonomisk utvikling, vil faktorer som kjønn og geografisk tilknytning være relevante. Det samme gjelder den betydning familieforhold m.v. kan få for tapets størrelse. Når det er et sosialt faktum at en rekke kvinneyrker er dårligere betalt enn mannsyrker, kommer man i en rekke tilfelle ikke utenom en lavere erstatning til kvinner enn menn, jfr. her de debatter i Stortinget som er referert ovenfor i pkt. 4.4. Når det gjelder barn, hviler den standardregel som ble innført i 1988 på at slike forhold bør elimineres som vurderingstemaer. Utvalget peker også på at Høyesterett i Horsengsaken understreket at så likeartet som den saken var med Ølbergsaken, kunne det ikke få betydning at Horseng var kvinne.

Utvalget trekker av dette disse konklusjonene:

• Full erstatning forutsetter at vurderingene om fremtiden er tilnærmet korrekte. Når de normalt ikke vil være det, blir full erstatning etter gjeldende rett det beløpet som fremkommer på bakgrunn av denne skjønnsutøvelsen. I dette ligger det ingen kritikk mot de som utøver skjønnet, men det følger av lovens system. Dette innebærer at de første og mest betydningsfulle tankeoperasjoner som må foretas på veien mot erstatningsfastsettelsen er høyst usikre. Det er først når man på dette grunnlaget har kommet frem til de enkelte beløp, at den alvorligste hindringen mot erstatningsfastsettelsen er passert.

• Utvalget er enig i at den vurderingsmetode Høyesterett la til grunn i Ølberg- og Horsengsakene er hensiktsmessig. Men med noenlunde sikkerhet å mene at det nivået man la seg på også gir uttrykk for det virkelige inntektsnivået gjennom et langt liv, er neppe mulig. I det hele kan det reises spørsmål om det ikke ved valget av bruttoinntekten med skaden ligger en så betydelig usikkerhet at å regne nøyaktig på en rekke andre faktorer kan fremstå som mindre viktig. Det samme gjelder de fradrag som skal gjøres for å komme frem til nettotapet. Usikkerheten er særlig stor for de unge skadelidte, og for andre som ikke er etablert i yrkeslivet. Selv om man kan ha visse holdepunkter for et bestemt yrke, sier ikke det alt om det fremtidige inntekstnivå. Hvor skadelidte er etablert i yrkeslivet – og det gjelder flertallet – vil det etablerte inntektsnivå gi et godt grunnlag for beregningen.

• Utvalget vil også bemerke at når den gjennomsnittlige årsinntekt uten skaden i de to dommene ble satt til 180 000 kroner, ligger det under gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, som ved utløpet av 1993 ble beregnet til 197 000 kroner. Også Rt. 1981 s. 128 (Sevaldsen-dommen) viser at Høyesterett er konservativ i inntektsfastsettelsen. Her ble det lagt til grunn at Sevaldsen ville blitt ingeniør og omregnet til dagens kroneverdi ble inntektsnivået satt til 179 000 kroner.

7.3.3 Dagens pengeverdi – inflasjons­spørsmålet

Nå erstatningsbeløpet skal dekke inntektstapet over en årrekke, blir spørsmålet om skadelidte skal sikres mot verdifall av pengeverdien sentralt. De siste 50 år har vist at kronens verdi har sunket, om enn i et ujevnt tempo. Svingningene har variert mellom opp mot 15 % pr. år til de siste års fall som er det laveste på årtier. Fra mai 1993 til mai 1994 har konsumprisindeksen ifølge Statistisk Sentralbyrå steget med 0,9 % mens stigningen fra august 1993 til august 1994 var på 1,6%. Utvalget har som vedlegg tatt inn tabeller som viser en oversikt over noen realrentesatser fra 1953 til 1992 (vedlegg III) og utviklingen av kronens fallende kjøpekraft (vedlegg IV). Dette materialet viser betydelige forskjeller, og realrenteutviklingen ble i betydelig grad påvirket av opphevelsen av kredittreguleringen i midten på 1980-tallet. I en rekke år var realrenten negativ.

Spørsmålet om det ved erstatningsfastsettelsen skal tas hensyn til et fall i kjøpekraften for den utbetalte erstatning, var tidligere uklart, se nærmere pkt. 4.1.4.4. Det var først ved dommene av 1993 at det i en personskadesak gis uttrykk for at skadelidte må gis rimelig mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien. De sakkyndige for Høyesterett i 1993-sakene antydet en realrentesats i et langtidsperspektiv på mellom 2-3,5% (med sikker plassering). Når renten ble satt til 5%, lå den således over de antatte realrentenivåer, men Høyesterett viste til plasseringer som kunne gi noe høyere avkastning. Når rentesatsen i Sevaldsendommen, Rt. 1981 s. 138, ble satt til 6 % – og det nivået har vært fulgt frem til 1993 – så betyr det at den har ligger betydelig over realrenten for denne perioden, og over antatt fremtidig realrentenivå ved de plasseringsalternativer det er rimelig å legge til grunn.

Utvalget trekker av dette denne konklusjonen:

• De erstatninger som har vært utmålt tidligere, har i varierende grad tatt hensyn til inflasjonsspørsmålet. Men selv om målsettingen er å fastsette en rentefot som gir en rimelig mulighet for verdisikring av erstatningsbeløpet, vil det likevel lett skje ting i fremtiden som gjør at utviklingen blir en annen enn den som ble lagt til grunn for valget av rentefot. Den oversikt over realrenteutviklingen som er trykket som vedlegg III til innstillingen, viser etter Utvalgets syn at rentefoten har vært betydelig høyere enn realrenten (som til tider har vært negativ). Det er først ved Ølbergdommen at man nærmer seg en realrentetankegang.

• Når realrenteutviklingen i tiden etter 1952 ses under ett, gir det grunnlag for å hevde at den langsiktige rente neppe vil gi grunnlag for vesentlige endringer i et langsiktig perspektiv. At realrenten på et bestemt tidspunkt gir seg et bestemt utslag, synes å bety mindre for langtidsperspektivet. At prisnivå og rentenivå (nominell rente) endrer seg, har ikke nødvendigvis betydning for realrenten. Det er differansen som er av interesse her.

7.3.4 Om kapitaliseringen

Når erstatningen skal utbetales som en engangssum, blir oppgaven av den antatte årlige inntektsreduksjon å komme frem til det beløpet hvis avkastning sammen med et jevnt forbruk av kapitalen skal kompensere inntektstapet. Dette skjer ved å multiplisere det årlige tapet med en kapitaliseringsfaktor. Denne faktoren finnes i kapitaliseringstabeller. Kapitaliseringsfaktoren inneholder to variable størrelser, antall år i kapitaliseringsperioden og en rentefot. Valget av rentefot er meget viktig, idet engangsbeløpet synker med en stigende rente. Som eksempel kan nevnes at et inntektstap på 100 000 kroner pr. år i tyve år utbetalt som engangsbeløp med en rente på 4 % gir 1 360 000 kroner i erstatning, mens det med 7 % gir 1 060 000 kroner. I Sevaldsendommen i Rt. 1981 s. 138 ga forskjellen mellom 4% og 6% etter skadelidtes beregninger henholdsvis 679 000 kroner og 523 000 kroner i erstatning. Skadelidte vil derfor alltid ha interesse av at det legges til grunn en lavest mulig rente, mens det for skadevolderen vil være en fordel med et høyere nivå, se nærmere ovenfor 4.1.4.4.

Som nevnt i forrige avsnitt vil valget av rentefot influeres av plasseringsalternativer og ønsket om å gi inflasjonssikring for erstatningsbeløpet. Den andre komponenten i kapitaliseringsfaktoren er det antall år inntektsreduksjonen refererer seg til. Her er den overveiende regel at tapet regnes frem til den alminnelige pensjonsalder på 67 år, se pkt. 4.1.4.4. Men det er i dag mer usikkert enn for bare få år siden om dette holder stikk for de fleste arbeidstakere. I praksis gir nå en normalalder på 67 år en overkompensasjon, fordi det rent faktisk er slik at omtrent halvparten av de yrkesaktive er ute av yrkeslivet i 61 års-alderen. Innføringen av avtalefestet pensjon (AFP) og utviklingen av den kan forsterke utviklingen her. Men fremtiden fortoner seg usikker.

Det kan tilføyes at Lundutvalget (flertallet) i NOU 1994:2 tar til orde for å øke gjennomsnittlig avgangs-/pensjonsalder med om lag 3 år innen 2015. I første rekke er det foreslått gjennomført ved kombinasjon av tiltak som kan stimulere flere til å stå lenger i arbeid, hindre utstøting og bedre målrettingen av ulike ordninger. Om nødvendig har imidlertid flertallet foreslått å øke folketrygdens pensjonsalder og aldersgrenser i ordninger utenfor folketrygden (s. 33).

I praksis brukte man lenge etterskuddstabeller ved beregningen av det kapitaliserte beløpet, som bl.a. Rikstrygdeverket legger til grunn. En etterskuddstabell bygger på at hele inntekten ville kommet på årets siste dag, og gir således ikke et korrekt resultat økonomisk sett. En middeltabell vil her være riktig, idet en forskuddstabell vil slå ut i skadelidtes favør utover det som er det korrekte. I sakene fra 1993 var det enighet mellom partene om å legge en middeltabell til grunn.

Utvalget vil her bemerke:

• For det første: Valget av rente er skjønnsmessig, og betyr meget for det endelige resultatet, jfr. ovenfor under bemerkningene om inflasjonsspørsmålet. Jo større vekt man legger på realrenten, jo mindre betydning vil endringer i prisnivå og rentenivå få forutsatt at differensen mellom den tilnærmet stiger eller synker i samme omfang.

• For det annet: Det er usikkert hvor lenge skadelidte ville vært i arbeid. Denne usikkerheten betyr imidlertid lite for erstatningsutmålingen for yngre skadelidte, idet diskonteringseffekten for inntekten de siste årene innebærer beskjedne økninger i engangsbeløpet.

• For det tredje: Valget av kapitaliseringstabell har variert, og medfører noe ulik erstatning avhengig av hvilken tabell som er lagt til grunn.

7.3.5 Skattepåslaget m.v

Som nærmere beskrevet ovenfor i pkt. 4.1.4.4, skal det gis et tillegg for den inntektsskatt som skadelidte vil få av avkastningen og for den formuesskatt som vil falle på kapitalen. Ideelt sett skal dette påslaget for skatteulempen gi dekning for disse skattene. I praksis har det oppstått en rekke problemer her, og først ved dommene fra 1993 skjedde det en avklaring. De nivåer som har vært basert på matematiske beregninger lagt frem i en rekke saker fra skadelidtes side, har domstolene gjennomgående ikke fulgt. Det skyldes imidlertid ikke så meget uenighet om at resultatet kan la seg beregne ved dataprogrammer, men uenighet om de premisser som ligger til grunn for beregningene. Er premissene gitt (enten ved enighet mellom partene eller i dommen) vil det matematiske resultatet kunne legges til grunn. Dette skjedde således i Ølbergsaken, forsikringsselskapets beregninger ble lagt til grunn, men med én endring i premissene.

Første gang skatteulempen ble brakt inn som en påslagsfaktor og søkt gitt et matematisk korrekt resultat, var i Rt. 1981 s. 138. Det fremgår imidlertid av dommen at partenes regnestykker av hvor stort dette påslaget måtte være ga meget forskjellige konklusjoner. Høyesterett bemerket at beregningene spriker ....helt. Også på dette punkt nøyet Høyesterett seg med et skjønnsmessig påslag, som er antatt må ligge på noe over 35% av det erstatningsbeløp på 650 000 kroner som ble resultatet.

Når det i rettspraksis har vært gitt skattepåslag av varierende størrelse, skyldes ikke det bare den enkelte saks egenart, men også ulike syn på de forhold som virker inn på vurderingen.

Skattepåslagets betydning for spørsmålet om det ytes full erstatning, må videre baseres på at erstatningen utmåles etter gjeldende skattetabeller og skattenivå, medmindre det er særlige holdepunkter for endringer i den nærmeste fremtid. Etter bl. a. omleggingen av formuesskatten og skatten på renteinntekter ved skattereformen i 1992, og ved den plasseringsplikt skadelidte har etter høyesterettsdommene fra 1993 blir skatteulempen mindre enn tidligere. De påslag som ble gitt i dommene fra 1993 på mellom 20% og 23% er til dels betydelig lavere enn det som hittil har vært lagt til grunn i underrettspraksis etter 1981. Dette forhindrer dog ikke at påslaget i visse tilfelle kan nå opp i 60% og høyere.

Når erstatningen baseres på gjeldende skattenivå- og satser – og noe alternativ til det er det vanskelig å se – vil endringer i skattenivået få stor innflytelse på om den gitte erstatning er full erstatning eller ikke. Her kan variasjonene både gå opp og ned. Den generelle reduksjon av skattenivået for arbeidsinntekter som skattereformen av 1992 førte til, gir et hevet erstatningsnivå fordi skatten reduseres (nettotapet blir høyere). Det betyr at skadelidte som fikk en erstatning utmålt for eksempel i 1990, har fått en for liten erstatning, idet den ble basert på et for lavt nettobeløp. Dette kompenseres imidlertid delvis gjennom at skatteomleggingen medførte redusert beskatning av kapitalinntekter noe som igjen medfører redusert behov for skatteulempestillegg.

I de siste par årene har det i noen saker vært hevdet at skatteulempen ikke kan beregnes med utgangspunkt i et kapitalisert beløp basert på 6 % rente (hvis det er den renten som kapitaliseringen bygger på), men den høyere avkastning som reellt sett vil kunne oppnåes ved plasseringen etter et høyere reelt rentenivå. Dette vil gi skadelidte en høyere erstatning. I de dommer hvor et slikt syn er gitt medhold (de er klart i mindretall) er skatteulempen satt opp mot 1/3 høyere enn det som ellers er vanlig. En slik overrente-tankegang ble vurdert i Horsengdommen, og det ble uttalt at den kan ivaretas gjennom den skjønnsmessige vurdering som knytter seg til kapitaliseringsrenten og skattepåslaget. Det var derfor ikke grunnlag for noe særskilt skattepåslag for overrenten.

Som nevnt ovenfor i pkt. 4.1.4.4 i fremstillingen av gjeldende rett, bygger Høyesterett ved vurderingen av skattebelastningen på at skadelidte skal gjøre seg en bruk av erstatningen som bidrar til å redusere tillegget for skatteulempen. Fra skadelidtes side ble det hevdet at man ved beregningen av skattepåslaget ikke skulle legge vekt på skadelidtes konkrete muligheter for dette, men at beregningene burde objektiviseres. Høyesteretts formulering i Ølbergsaken – plasseringen av midlene må vurderes ut fra hvordan en fornuftig person i skadelidtes situasjon faktisk ville disponert – medfører at utgangspunktet må være individuelt. Hvor – som i Ølbergssaken – skadelidte ikke har egen bolig, ble det lagt til grunn at 300 000 kroner ville blitt brukt til erverv av bolig, noe senere enn ved fylte 25 år. Det ble også uttalt at en relativt større del av erstatningen vil bli forbrukt i de yngre år. Når dette legges til grunn, blir påslaget for skatteulempen redusert; i Ølbergssaken var den av lagmannsretten satt til noe over 40 %, mens Høyesterett satt den til 23 %; i Skolandsaken ble den i overkant av 20 % etter lignende betraktninger. Her ble det bare lagt en viss vekt på at de utbetalte forsikringer allerede var brukt til dette formålet. I Ølbergsaken la Høyesterett til grunn at erstatningsbeløpet ville vært forbrukt etter 20 år.

Utvalget trekker av dette den konklusjon at skatteulempen i mange tilfelle skal reduseres fordi skadelidte forutsettes å nedbetale gjeld, hvor han har det i noe særlig omfang, eller gå til erverv av bolig. Erstatningen for fremtidige merutgifter ble i Skolandsaken vurdert ut fra en plassering i livrente, noe som ville gi betydelige skattebesparelser ut fra gjeldende regler for slik plassering. Skattepåslaget for denne erstatningsposten ble derfor bare 10%.

Utvalget vil til dette bemerke:

• For det første: Praksis for beregningen av påslaget for skatteulempen – som kan utgjøre en betydelig del av erstatningen – er varierende. Selv om disse spørsmålene etter skattereformen fra 1992 vil bli noe enklere, viser de klart at deres innflytelse bidrar til å gjøre det endelige resultatet usikkert og vanskelig å forutberegne. Etter dommene fra 1993 vil det generelle nivået for påslaget bli lavere enn tidligere, og uenigheten om grunnlaget for regneprogrammene vil bli betydelig mindre.

• For det annet: De mange detaljspørsmål om skattefaktorens betydning for erstatningsfastsettelsen og usikkerheten om hva det skal tas hensyn til, kan medføre ulike vurderinger fra sak til sak.

• For det tredje: Når skattepåslaget skal fastsettes ut fra hvordan en fornuftig person med den konkrete skadelidtes økonomi bør forvalte erstatningsbeløpet, fastsettes erstatningen ut fra en vurdering som lett i etterhånd vil vise seg ikke å slå til.

• For det fjerde: Endringer i skattenivået vil kunne innebære at nettotapet i basisåret stiger eller synker, samtidig vil skatteulempestillegget på engangserstatning også kunne stige eller synke. De erstatninger som er fastsatt etter skattereglene før skattereformen med en betydelig høyere marginalskatt vil normalt ha for lavt tap i basisåret – vurdert i ettertid. Dette vil imidlertid utligne seg noe gjennom at de har for høyt skatteulempestillegg. Generelt sett vil et lavere skattenivå på inntektsskatten innebære høyere erstatninger. En fjerning av formueskatten vil f.eks. gå i motsatt retning.

• For det femte: Når man tidligere bygget på det nominalistiske prinsipp som kom til uttrykk i Sevaldsendommen, var det ikke naturlig med et tillegg i skattepåslaget for overrenten. Dette kan stille seg annerledes med den tilnærming til realrentevurderinger som skjedde i dommene fra 1993. Høyesterett la imidlertid i Horsengdommen til grunn at man kan kompensere denne økede skatteulempe ved å redusere kapitaliseringsrenten. Med et høyt nominelt rentenivå kan man da ikke se bort fra at midlene plasseres til et rentenivå betydelig over realrentenivået. Et økende pris- og rentenivå vil da åpne for diskusjon om rentefotens størrelse.

• For det sjette: Selv etter endringene i vurderingen av en rekke av de enkelte faktorer som spiller inn ved beregningen av tapet i fremtidig erverv, har ikke det generelle erstatningsnivået blitt endret i særlig grad. De enkelte faktorene som har påvirket beregningen har dels virket for en høyere erstatning, dels for en lavere. De kan således langt på vei sies å ha kompensert hverandre. Dette betyr at de erstatninger som er fastsatt tidligere også har gyldighet i dag. Ved det system rettspraksis har lagt opp til for fastsettelse av personskadeerstatning har man således fått en relativt lik erstatning over tid justert for fallet i pengeverdien. Dette viser at dagens system fungerer, selv om det er rom for forbedringer.

7.3.6 Fradrag for pensjoner, forsikringer m.v., skl. § 3-1 tredje ledd første pkt

Etter den netto-metode som nå er alminnelig brukt ved erstatningsberegningen, skal trygde-og pensjonsinntekter trekkes fra fullt ut i erstatningsbeløpet, se nærmere ovenfor under pkt. 4.1.4.5. Det er trygde- og pensjonsnivået når erstatningen fastsettes som skal legges til grunn.

Fra 1. januar 1991 ble tilleggspensjonen etter folketrygden redusert fra 45% til 42% av pensjonsgrunnlaget, samtidig som dette ble redusert ved at det bare er inntekt inntil 6 G som skal regnes med fullt ut, mens inntekt mellom 6 G (for tiden 228 480 kroner) og 12 G (for tiden 456 960 kroner) regnes med for 1/3. Disse endringene vil få full virkning for arbeidstakere som får hele sin opptjening etter 1. januar 1992, og som ligger i det høyeste inntektsnivå, og ellers variere etter fødselsår og inntekt. Endringene vil innebære at fremtidens folketrygdmottakere bare vil få en pensjon som ligger på nivå med dagens alderspensjonister, som på grunn av alder ikke har full opptjening i folketrygden.

Hvor langt fradraget bare skal skje mot tapsposter ytelsen skal dekke er noe uklart, jfr. spørsmålet om kompensasjonsrelevans. Også her kan det oppstå tvil om fradragets omfang, og praksis er neppe ensartet.

Utvalget skal her bemerke:

• Ved vurderingen av om det ytes full erstatning, må det forutsettes at realverdien av trygdeytelsene ikke endrer seg for den periode erstatningene utmåles for. Denne forutsetningen svikter, idet ytelsenes nominelle verdi normalt vil stige, mens deres reelle verdi – med visse unntak – har vist en synkende tendens. Skadelidte inflasjonssikres følgelig for en del av det fremtidige eksistensgrunnlag. Her ser vi det sosiale samspill mellom erstatning og trygd, fordi også andre med de samme trygder (men uten en erstatning på toppen) sikres på samme måten.

7.3.7 Skjønnsmessige fradrag

Andre forhold som kan bidra til at full erstatning blir en juridisk fastsatt størrelse som ikke gjenspeiler det økonomisk korrekte, er de skjønnsmessige fradrag som kan gjøres før det endelige beløpet blir fastsatt, jfr. ovenfor i pkt. 4.1.4.6, hvor det redegjøres nærmere for gjeldende rett her.

Praksis fulgte her en uttalelse i motivene og gjorde et visst fradrag i erstatningen for tapt inntektsevne hvor det var utbetalt en betydelig ménerstatning, uten at det i flertallet av tilfellene ble sagt noe om hvor meget. Etter dommene fra 1993 vil denne praksis måtte endres, idet det nå som regel ikke skal trekkes fra noe her.

Etter skl. § 3-1 tredje ledd kan det videre bl.a. skje skjønnsmessig fradrag for skadelidtes egne forsikringer. I Skolandsaken ble erstatningen redusert med 150 000 kroner. Det har hersket uenighet om omfanget av kompensasjonsrelevansen her. I Skolandsaken ble det gjort et generelt fradrag for de forsikringer han hadde, og sålangt Utvalget kan se er ytelsene etter denne kan regelen ikke undergitt noe krav om kompensasjonsrelavans.

7.3.8 Tapte pensjonspoeng

I Rt. 1981 s. 138 tok Høyesterett under henvisning til dommen i Rt. 1970 s. 1452 avstand fra å erstatte den reduserte alderspensjon som fulgte av at skadelidte ikke opptjente pensjonspoeng, idet avkastningen av erstatningsbeløpet ikke er pensjonsgivende inntekt. Dette ble lagt til grunn i senere praksis. Men i dommene fra 1993 endret Høyesterett syn, og ga erstatning også for denne del av tapet.

Utvalget skal bemerke:

• Skal skadelidte få full erstatning, må også lavere pensjon på grunn av reduserte pensjonspoeng på grunn av skaden erstattes, noe som da nå er blitt slått fast. Men endringen i praksis her illustrerer at det som juridisk kan anses som full erstatning, kan skille seg fra det økonomisk korrekte.

7.3.9 Lempningsregelen i skl. § 5-2

Ved endringer i skl. ved lov av 21. juni l985 nr. 1 ble det innført en generell lempningsregel i norsk erstatningsrett. Erstatningsansvaret kan lempes (dvs. reduseres) hvis det vil virke urimelig tyngende for den ansvarlige, eller hvis det i særlige tilfelle er rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden.

Når det overveiende antall skadevoldere er dekket ved forsikring, vil det sjelden bli aktuelt å lempe under henvisning til at ansvaret vil bli urimelig tyngende. I motivene til bestemmelsen fremgår det klart at prinsippet om full erstatning fortsatt skal være hovedregelen, og at lempning bare rent unntaksvis bør skje, prp. 75 s. 65. Hvis skadelidte er uten forsikringsdekning og ikke har utvist grov skyld, kan lempning være nærliggende, smln. et slikt tilfelle RG 1988 s. 841 (Tinn og Heddal). I det hele er det visse paralleller med lempningsreglene og eldre rett hvor erstatningen kunne fastsettes etter billighet.

Bruk av lempningsregelen medfører at det ikke ytes full erstatning.

7.3.10 Oppsummering og konklusjoner

Utvalget vil oppsummere fremstillingen ovenfor på følgende måte:

Det er gjeldende rett at skadelidte skal ha full erstatning for sitt økonomiske tap. Dette ble senest fremhevet i dommene fra 1993; retten til full erstatning ble fremhevet i Ølbergsaken som avgjørende for at erstatningsbeløpet måtte fastsettes slik at det gir skadelidte rimelig mulighet for å sikre seg mot fall i pengeverdien.

Den skjønnsutøvelse som må skje ved fastleggelsen av en rekke faktorer av betydning for erstatningsutmålingen medfører dels at vurderingene kan bli forskjellige, dels at det i ettertid normalt kan konstateres en varierende forskjell mellom grunnlaget for skjønnsutøvelsen og den utvikling som faktisk har funnet sted. Endringer i skatte- og trygdenivå vil innebære at den økonomiske utviklingen blir en annen enn den som ble lagt til grunn. Skattepåslagets skjønnsmessige karakter, og hvor det skal legges vekt på individuelle plasseringsmuligheter av erstatningsbeløpet, gir også et slingringsmonn av betydning for det endelige resultatet. Her bør også tilføyes at forhold som endringer i skadelidtes restervervsevne, renteutviklingen og endringer i prisnivå også kan bli andre enn forutsatt.

Når Høyesterett avviker fra tidligere avgjørelser – som skjedde i dommene fra 1993 – ved bl.a. vurderingen av verdisikringshensynet, forholdet mellom ménerstatning og erstatningen for tapt inntekt og i spørsmålet om tapte pensjonspoeng skal erstattes – innebærer det en viss endring (forhøyelse) av det generelle erstatningsnivået. Det reduserte skattenivå virker i samme retning. På den annen side trekker andre forhold i motsatt retning, f. eks. de klare uttalelser om plasseringsplikten m.v. og dens betydning for skattepåslaget. Hvorvidt det for den enkelte skadelidte slår positivt eller negativt ut, vil variere med de konkrete forhold. Etter Utvalgets syn er det alminnelige erstatningsnivå neppe vesentlig endret ved de tre siste avgjørelsene.

Utvalget trekker av dette materialet den konklusjon at rammene for hva som er full erstatning er relativt vide, og at en standardisering eller objektivisering av en del av de faktorene som må avklares under arbeidet med å finne frem til det endelige erstatningsbeløpet ikke nødvendigvis må bryte med denne målsettingen, eller bety noe avgjørende for det generelle erstatningsnivået.

7.3.11 Det lidte inntektstapet – påførte utgifter

Når det lidte inntektstapet beregnes for en person som er i arbeid, og tapsperioden er relativt kort, vil det normalt være tilnærmelsesvis likhet mellom det aktuelle tapet og den erstatning som blir gitt. Hvor det dreier seg om unge skadelidte eller personer som på skadetidspunktet av forskjellige årsaker ikke var i arbeid, vil flere av de problemer som er skissert for det fremtidige inntektstapet også oppstå her. Det gjelder bl.a. antatt inntekt uten skaden det enkelte tapsår, antatt lønnsutvikling og hvilke utgifter man ville hatt i arbeid. De skjønnsmessige elementer er imidlertid her normalt færre og mindre enn ved fastsettelsen av fremtidstapet. Tapet konstateres her i etterhånd og skatteregler og faktisk inntekt eller trygd med skaden er således kjent.

På samme måte forholder det seg med påførte utgifter. Når en utgiftspost først gir rett til erstatning og det kan dokumenteres at den er påløpt, ytes det full erstatning for den.

7.3.12 Om fremtidige merutgifter

Som det vil fremgå av fremstillingen ovenfor under 4.1.5, er denne posten i de senere årene blitt vesentlig i mange oppgjør, smln. også det tallmaterialet som fremgår av domsoversikten under pkt. 7.3.13. Så sent som i 1981, da Sevaldsendommen ble avsagt – lå kravene med enkelte unntak på et beskjedent nivå. I Sevaldsen-saken ble det tilkjent 30 000 kroner i erstatning for fremtidige utgifter her. I dag fremsettes det krav om erstatning for fremtidige utgifter som ofte når opp i millionbeløp og som ligger på linje med eller overstiger de øvrige erstatningspostene. Det høyeste krav som etter det Utvalget kjenner til er fremsatt ved en domstol for fremtidige utgifter nærmet seg 30 millioner kroner.

Erstatningsplikten omfatter bare utgifter som har vært en nødvendig følge av skaden. Skadelidtes plikt etter skl. § 5-2 annet ledd til etter evne å begrense skaden, gjelder også her. Men dette prinsippet gir et vanskelig vurderingstema for en rekke utgiftsposter, se nærmere nedenfor under pkt. 7.7.

Svaret på spørsmålet om gjeldende rett gir full erstatning for skadelidtes merutgifter, må derfor besvares ut fra hvilke utgifter som gir rett til erstatning. Dette kommer klart frem i Skolandsaken. Når det gjaldt Skolands krav om dekning av utgifter til bolig utenfor institusjon, tok Høyesterett utgangspunkt i at utgiftsdekningen skulle være et supplement til ytelsene fra det offentlige. Det var bare utgifter som er nødvendige og rimelige, som skadevolderen skal dekke.

For øvrig reiser kapitaliseringen av erstatningen for fremtidige utgifter langt på vei de samme spørsmål når det gjelder valget av rentefot ved kapitaliseringen og beregningen av skattepåslaget som ved fastsettelsen av erstatningen for den tapte inntektsevne.

Til dette skal Utvalget bemerke:

• Hvilke utgifter som skal betales av skadevolderen, er dels avklart, dels vil det bero på skjønn i den enkelte sak. Men hvis først utgiften faller innenfor det som skal erstattes, skal den erstattes fullt ut. Men her kommer også noen av de usikkerhetsmomentene som gjorde seg gjeldende ved påførte utgifter inn i bildet. Hertil kommer at avgrensningen av hvilke poster som skal dekkes som en fremtidig utgift, og hvilke poster som fanges opp av ménerstatningen, også byr på tvil, se nærmere ovenfor under pkt. 4.1.5.7.

7.3.13 Skjønnselementene illustrert ved rettspraksis

De betydelige skjønnsmessige elementer i erstatningsoppgjørene kommer klart frem i mange av de tvister som kommer for domstolene, og de preger også mange av de oppgjør som ender i minnelighet etter forhandlinger mellom skadelidte og skadevolderens forsikringsselskap. Av såvel rettspraksis som oppslag i media fremgår det klart at de krav som fremsettes ofte ligger betydelig over det som det er grunnlag for å tilkjenne etter gjeldende rett. Utvalget har nedenfor gjengitt en del dommer fra de senere årene som illustrerer dette.

Oversikten gir grunnlag for en rekke refleksjoner.

Den viser at partenes påstander ligger langt fra hverandre, og at det i disse sakene er skadelidtes krav som avviker mest fra domsresultatet. Selv om det utvilsomt er saker som kan vise en annen tendens, finner Utvalget grunn til å peke på at når målet er å finne frem til full erstatning, viser de betydelige meningsforskjeller mellom partene og det endelige resultatet at uenigheten om hva det ligger i dette begrepet er betydelig, og langt utover det prutningsmonn som nok kan være bygget inn i partenes påstander.

Uenigheten mellom partene referer seg til mange av de spørsmål som reiser seg i en personskadesak. Her kommer naturlig nok meningsforskjell om det gjennomsnittlige årstap i første rekke – skadelidtes fremtidsmuligheter er ofte svært skjønnspreget. Av andre forhold som særlig kan trekkes frem, er uenighet om skattepåslaget og de fremtidige utgifter.

På den annen side kan utmåling etter dagens regler også gi en betydelig grad av ensartethet i domstolenes skjønnsutøvelse. Her kan de ulike instansers vurdering i 1993-sakene av erstatningen for tapt inntektsevne være illustrerende:

Etter Utvalgets syn ligger de tilkjente beløp bemerkelsesverdig nær hverandre, og innenfor rammen av de forskjeller som et konkret skjønn ofte vil medføre. Dette er ikke minst tankevekkende når man tar i betraktning at de tre høyesterettsdommene på sentrale punkter trakk opp andre retningslinjer for skjønnet enn de som de underordnede retter la til grunn.

7.3.14 Tap av forsørger

Ved tap av forsørger skal erstatningen dekke det forsørgertapet den etterlatte er påført. Men her kommer vedkommendes evne til selvforsørgelse inn som et vesentlig moment ved erstatningsutmålingen, se ovenfor under pkt. 4.3.2. Forsørgertapserstatningen blir derfor basert på sterkt skjønnsmessige kriterier, og hvor spørsmålet om det ytes full erstatning blir desto vanskeligere å besvare. Når i mange erstatningsoppgjør tapet beregnes ut fra den etterlatte families økonomiske situasjon før og etter forsørgerens død med fradrag av det forbruket avdødes selv sto for, får man en modell som ligger nær opp til den fremgangsmåten som brukes ved beregningen av erstatning for tapt inntektsevne.

7.4 Utvalgets generelle syn på behovet for reformer

7.4.1 Innledning

Spørsmålet om en standardisering i lovs form må i utgangspunktet vurderes mot hvor langt man i rettspraksis har gitt retningslinjer for skjønnsutøvelsen, og hvilke poster det kan være noe oppnådd med å standardisere. Utvalgets arbeidshypotese er at standardisering er å foretrekke fremfor skjønnsutøvelse, når løsningen likevel gir resultater som ligger innen rammen for full erstatning med de konturer dette begrepet har, jfr. pkt. 7.3.

Standardisering kan ha en rekke fordeler, som imidlertid vil variere noe fra sak til sak. De er berørt flere steder i innstillingen, men kan oppsummeres slik:

• eliminerer ulikheter i skjønnsutøvelsen og fremmer like oppgjør for likeartede tilfelle

• bidrar til å forenkle saksbehandlingen og vil redusere betydningen av diskusjon, kompromisser og kjøpslåing om det endelige erstatningsoppgjøret,

• gjør erstatningsutmålingen enklere og mindre avhengig av ekspertise på skadelidtes side, selv om behovet for advokatbistand fortsatt vil være til stede,

• gjør erstatningsutmålingen lettere å forstå for skadelidte,

• bidrar til raskere oppgjør,

• reduserer antallet tvister,

• bidrar til forutberegnelighet om erstatningens størrelse,

• reduserer omkostningene ved oppgjørene,

• gjør det mulig på politisk grunnlag å vurdere endringer i erstatningsnivået – både høyere og lavere.

De negative sidene ved standardisering er først og fremst:

• skadelidte i ulike økonomiske situasjoner kan bli gitt lik erstatning, og det medfører i visse tilfelle overkompensasjon til noen, mens andre ikke får full erstatning,

• muligheten for å i vareta individuelle forhold hos skadelidte kan bli redusert, avhengig av reglenes utformning.

Standardisering kan også ha som følge – og noen ser det som positivt, mens andre ser det som negativt – at

• det generelle erstatningsnivå kan bli høyere enn ved individuell utmåling,

• dynamikken i erstatningsutmålingen har en tendens til å stoppe opp; domstolenes mulighet til rettsutvikling kan bli mindre og erstatningsrettens mulighet til å følge samfunnsutviklingen reduseres.

Til det siste punkt bør tilføyes at det kan bli mer et politisk ansvar å følge utviklingen og å legge nivåene for erstatningspliktens omfang.

7.4.2 Erfaringer med dagens regler om utmålingen

Det er ikke enkelt å få frem materiale for å vurdere hvordan dagens regler virker i praksis, utover de betraktninger Utvalget ellers i denne innstillingen gjør gjeldende, og som i stor grad bygger på egne erfaringer og observasjoner fra den offentlige debatt. Utvalget har derfor tilskrevet en rekke advokater som særlig har erfaring med arbeidet på skadelidtesiden med forespørsel om deres syn. Advokatfirmaene Ness & Co. og Norman & Co. har pekt på og kritisert at den standardiserte barneerstatningen etter skl. § 3-2a hvor den medisinske invaliditet er lavere enn den ervervesmessige uførhet, medfører for lave erstatninger i forhold til en tradisjonell utmåling, se nærmere nedenfor pkt. 7.11 om Utvalgets vurderinger her. For barneerstatningen kan for øvrig sies at de fordeler ved standardisering som er nevnt ovenfor, er oppnådd. Ved standardisering her er erstatningsnivået stabilt. Ness & Co. har også pekt på en del tvistetemaer som bør vurderes fjernet, og som Utvalget tar opp til vurdering. Videre har advokat Mitsem påpekt at med de dataprogrammer som foreligger, er det ikke noe praktisk behov for å foreta endringer i gjeldende rett, og han har oversendt eksempler på slike utregninger.

Når det gjelder yrkesskadeforskriftens regler om standardisert erstatning, vises til vurderingene nedenfor i pkt. 7.12. Her skal oppsummeringsvis nevnes at det fra fagforeningshold såvidt Utvalget er kjent med ikke har kommet særlige innvendinger mot den. Næringslivets Hovedorganisasjon har som en vesentlig innvendig at det ikke skal skje fradrag i erstatningen for pensjoner og forsikringer i arbeidsforhold.

Et forhold som man gjerne ser trukket frem, er den tid det tar å få avgjort en sak. De tre dommene som Høyesterett avsa 22. desember 1993 gjaldt alle skader som inntraff i 1984. Erstatningsreglene kan i seg selv neppe bidra til å redusere saksbehandlingstiden ved domstolene, men de kan nok bidra til å redusere antallet tvister ved å gjøre skjønnstemaene færre og reglene klarere. I mange saker vil oppgjøret måtte avvente trygdekontorets behandling av skaden, og tidsforløpet her kan hverken erstatningsreglenes utformning eller forsikringsselskapene gjøre noe med. Hertil kommer at det i mange saker tar tid før skaden har stabilisert seg, og det er klart at før man får oversikt over skadens økonomiske betydning for skadelidte, må oppgjøret stilles i bero. Erfaringene med den standardiserte barneerstatningen og oppgjør etter yrkesskadeforskriften er imidlertid at saksbehandlingstiden i flertallet av tilfelle er blitt betydelig redusert og forenklet.

Det er en kjent sak at det har vært diskusjoner om de medisinske sakkyndige og deres rolle, særlig har dette kommet på spissen for nakkeslengskadene. Utvalget vil imidlertid understreke at denne diskusjonen avspeiler den uenighet det ofte er om hvilken virkning skaden har for skadelidtes fremtidige ervervsevne. Se for øvrig vurderingene nedenfor i pkt. 7.4.3. På en noe annen kant ligger omkostningene ved erstatningsoppgjørene. Hvorvidt dette overhodet er et hensyn av betydning når erstatningsreglene skal utformes, vil det nok være ulike meninger om. Utvalgets oppfatning er som nevnt at omkostningsspørsmålet har en viss, men begrenset rekkevidde.

7.4.3 Medisinsk invaliditet og ervervsmessig uførhet – forholdet til trygderetten

Når det skal tas standpunkt til skadelidtes reduserte inntektsevne og størrelsen av ménerstatningen, gjøres det bruk av ulike begreper. Skadelidtes medisinske invaliditet danner utgangspunktet for beregningen av ménerstatningen (og den tilsvarende yrkesskadeerstatningen) og standarderstatningen til barn etter skl. § 3-2a.

Erstatningen for den tapte inntektsevne bygger på skadelidtes ervervsmessige uførhet; dette gjelder også for erstatningen etter en yrkesskade. Uførepensjonen etter folketrygden er også basert på den ervervsmessige uførhet.

Medisinsk invaliditet defineres gjerne som et mål på en persons samlede ressurser til å utføre et ubestemt register av gjøremål. Funksjonsbeskrivelsen vil særlig trekke frem de fysiske begrensninger, reduksjon av intellektuell kapasitet og redusert arbeidskapasitet (bl.a. ved økt tretthet). Ved fastsettelsen av den medisinske invaliditet tas det utgangspunkt i invaliditetstabeller der det fremgår hva invaliditeten skal fastsettes til ved skader på de enkelte legemsdeler. Sosialdepartementet har den 5. mai 1972 utarbeidet en slik detaljert invaliditetstabell som er blitt normdannende ved invaliditetsfastsettelser generelt, og ikke bare ved fastsettelse av trygdeytelser. Forsikringsselskapene har i tillegg egne invaliditetstabeller knyttet blant annet til ulykkesforsikringer. Disse bygger i det vesentlige på Sosialdepartementets tabeller, men er ikke så omfattende og detaljerte. Grunnlaget for den medisinske invaliditetsvurdering er under utredning i Rikstrygdeverket.

Den medisinske invaliditet som kan leses ut av en invaliditetstabell, kalles gjerne tabellarisk invaliditet. Her tas det hensyn til skadens objektive betydning og ikke til de individuelle følger for den enkelte skadelidte.

Det er etter hvert blitt mer vanlig å skille mellom den rent tabellariske invaliditet og den medisinske invaliditet som fremkommer ved en mer individuell bedømmelse.

Ved fastsettelsen av skadelidtes inntektstap skal man finne frem til vedkommendes reduserte evne til å utføre arbeid som følge av skaden. Det skilles gjerne mellom yrkesmessig og ervervsmessig uførhet. Den yrkesmessige uførhet benyttes som et mål på en persons evne til å utføre et bestemt yrke, normalt det yrke vedkommende hadde på skadetidspunktet. Den ervervsmessige uførhet er derimot et mål på evnen til å utføre arbeid rent generelt. Ved fastsettelsen av inntektstapet etter skadeserstatningsloven, er det som hovedregel den ervervsmessige uførhet som er avgjørende. Dette fremgår av skl. § 3-1 annet ledd, hvor det heter at inntektstapet skal fastsettes

«under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering.»

Ved fastsettelse av uføregraden, må man ta standpunkt til hvor mye skadelidte antas å ville ha tjent dersom skaden ikke hadde inntrådt og hvor mye vedkommende kan tjene med skaden. Trygderettslig er ervervsevne definert som evnen til å skaffe seg inntekt som nevnt i ftrl. § 6-4 (pensjonsgivende inntekt). Ved bedømmelsen av i hvilken grad ervervsevnen er nedsatt skal det tas hensyn til den trygdedes reelle muligheter for å skaffe seg ervervsinntekt i ethvert arbeid som han kan utføre sammenlignet med tilsvarende muligheter før han ble ufør, jfr. ftrl. § 8-3. Fra 1. januar 1991 skal det tas hensyn til ethvert yrke vedkommende kan utføre. Erstatningsrettslig vil trygdereglene ha betydning, men de kan ikke være avgjørende for hvor langt erstatningsplikten strekker seg. Vi vil derfor kunne få tilfelle hvor en skadelidt trygderettslig faller utenfor rammen for uførepensjon, mens vedkommende erstatningsrettslig settes i en bedre stilling.

Det oppstår en del rettsspørsmål av betydning for den ervervsmessige uførhet som har tilknytning til skadelidtes omverden. Det er for eksempel uklart hvorvidt det er relevant å ta hensyn til forhold som arbeidsledighet der skadelidte bor, og i hvilken utstrekning det skal kreves at han flytter eller blir pendler. Trygderettslig settes nok kravene til geografisk mobilitet høyere enn i erstatningsretten. Det heter således i Kom. 08-03 pkt. 5.3.2 om kravene til geografisk mobilitet at det forhold at man nå har fått nødvendig lovhjemmel og har fastsatt forskrift for geografisk mobilitet, bør oppfattes som signal om at vilkåret skal håndheves strengere og mer konsekvent enn før. I denne forbindelse er det adgang til etter forskriftene om attføringshjelp § 4 c å yte lån på inntil 10 ganger grunnbeløpet til anskaffelse av bolig ved flytting som er nødvendig for å få arbeid, og som ledd i en attføringsplan.

Den ervervsmessige uføregraden fremkommer ved at man regner ut hvor stor prosent inntektsreduksjonen på grunn av skaden utgjør av det inntektsnivået skadelidte ville hatt hvis skaden ikke hadde foreligget. Ved beregningen av inntektstapet etter de alminnelige erstatningsregler er det imidlertid ikke nødvendig å fastsette den ervervsmessige invaliditet til en bestemt prosentsats. Det avgjørende er at man finner frem til skadelidtes antatte inntektsnivå med og uten skaden. Et eksempel på dette finner vi i Ølbergsaken, hvor det ble antatt at skadelidtes inntektsevne var redusert med 50 000 kroner pr. år, uten at man først gikk veien om noen prosentsats.

I motsetning til den medisinske invaliditet, er den ervervsmessige uførhet et økonomisk begrep. For å få grunnlag for å vurdere den tapte inntektsevnen, vil det normalt være nødvendig å innhente legeerklæring(er) fra spesialister innen vedkommende fagområde. I de fleste tilfelle fastsettes også den ervervsmessige uførhet i prosent, noe som kan skape uenighet i den videre diskusjon om erstatningsutmålingen.

Det er ingen nødvendig sammenheng mellom den medisinske invaliditet og den ervervsmessige uførhet. Den ervervsmessige uførhet kan slå svært forskjellig ut for skadelidte med samme medisinske invaliditet. Gulbrandsen påpeker i NFJF nr. 53 s. 7 at det ikke er noe fast forhold mellom medisinsk invaliditet og ervervsmessig uførhet. Det kan her også vises til Rikstrygdeverkets rundskriv Kom. 11-08, pkt. 2-2, der det samme kommer frem.

Det er innen Utvalget noe ulike syn på om det ved rene fysiske skader er slik at den ervervsmessige uførhet i flertallet av tilfelle ligger over den medisinske invaliditet. Rikstrygdeverkets statistikk pr. 31. desember 1992, jfr. pkt 6.3 ovenfor, viser imidlertid samlet sett for yrkesskadenes vedkommende at bare 15% av dem som fikk uførepensjon hadde lavere uføregrad enn 100% – de resterende 85% hadde 100% uførepensjon. Den oversikt over yrkesskadeerstatning tilstått i 1992, jfr. pkt. 6.3 ovenfor (som er basert på den medisinske invaliditet) viser at 20% hadde en invaliditetsgrad over 34%, mens 80% hadde en invaliditetsgrad mellom 15% og 34%. Selv om de to tabellene ikke kan sammenholdes direkte (bl.a. på grunn av at det langt på vei ikke vil være de samme sakene), er tendensen klar. Ervervsmessig uførhet vurderes ofte høyt, mens den medisinske settes lavt.

Den medisinske invaliditet vil således kunne ligge under den ervervsmessige. Ved hodeskader og ved skader på sentralnervesystemet vil det normalt være slik at den medisinske invaliditet er til dels betydelig lavere enn den ervervsmessige uførhet. På den annen side er det særlig ved rent fysiske skader slik at den ervervsmessige uførhet ligger under den medisinske invaliditet. Det kan også tenkes at en betydelig medisinsk invaliditet, f. eks. tapet av en arm eller et ben, ikke har særlig konsekvenser for inntektsevnen.

I praksis volder fastsettelsen av skadelidtes medisinske invaliditet gjennomgående mindre problemer enn fastsettelsen av den ervervsmessige uførhet.

Det forekommer ikke sjelden uenighet ved vurderingen av om det er årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handling og vedkommendes nåværende plager. Særlig gjelder dette for eldre skader som konstateres kanskje flere år etter at den ansvarsbetingende handling har funnet sted. Fra tid til annen avviker de årsaksvurderinger de sakkyndige foretar fra det som er det juridiske og dermed erstatningsrettslig relevante årsaksbegrep. De medisinske sakkyndige stiller gjennomgående større krav til beviset for årsakssammenheng enn jussen gjør, idet de bygger på mer naturvitenskapelige tradisjoner. Juridisk vil det foreligge årsakssammenheng når det er overvekt av sannsynlighet (dvs. mer enn 50% sannsynlighet) for denne sammenhengen.

Når først spørsmålet om årsakssammenheng er bragt på det rene, er det stort sett enighet om graden av den medisinske invaliditet. For en del sakers vedkommende forekommer dog uenighet blant de sakkyndige også om dette. Særlig gjelder det skader der invaliditeten ikke kan leses direkte ut av en tabell, for eksempel nakkeskader med såkalt whiplash-mekanisme samt løsemiddel- og lungeskader.

I praksis ser man også at det kan være forskjell mellom den ervervsmessige uførhet trygdemyndighetene har lagt til grunn og den ervervsmessige uførhet som aksepteres etter erstatningsretten. Dette kan skyldes at skadelidtes samlede ervervsmessige uførhet ikke bare har sammenheng med den ansvarsbetingende skade, men også annen skade eller sykdom. I tillegg kommer det faktum at trygdens uførebegrep har fanget noe videre enn erstatningsrettens, idet det her i en viss utstrekning har vært tatt hensyn til kriterier som ikke er erstatningsrettslig relevante. I trygderettslig sammenheng er det på den annen side bare ervervsmessig uførhet på 50 % eller mer som er relevant, mens det i erstatningsretten ikke eksisterer noen slik nedre grense. Ved yrkesskader tas dog hensyn til ervervsmessig uførhet helt ned til 15 %.

Utvalget vil særlig peke på følgende:

På trygdesektoren er man i stadig større grad opptatt av attføring og rehabilitering, og ytelsene fra trygden søkes tilpasset disse målsettingene. Erstatningsfastsettelsen blir tilpasset skadelidtes situasjon, og vil i stor grad bero på om slike tiltak er vellykket. Dette vil medføre at erstatningsoppgjøret blir avhengig av den tidsramme som tiltakene krever. Hvorvidt man fra forsikringsselskapenes side mer aktivt bør engasjere seg her, bør vurderes, herunder om et nærmere samarbeid mellom forsikring og trygdeetat er hensiktsmessig. Utvalget ser det som positivt om forsikringsbransjen benytter midler til en aktiv rehabilitering av skadelidte, eventuelt i samarbeid med trygdemyndighetene. Sett fra et samfunnsmessig synspunkt er dette å foretrekke fremfor en ren erstatningsutbetaling som passiviserer skadelidte. Tiltak og initiativ fra forsikringsbransjen har imidlertid media hatt en tendens til å fremstille negativt ved at bransjen her bare har sett en mulighet for å redusere erstatningene. Dette finner Utvalget uheldig, og vil peke på at bransjen og myndighetene her har felles interesser og et felles ansvar.

Utvalget vil forøvrig bemerke:

Utvalget er kjent med at det i praksis kan være uenighet blant enkelte leger når det gjelder vurderingen av årsakssammenheng og/eller fastsettelsen av medisinsk invaliditet og ervervsmessig uførhet. Dette medfører at det lett oppstår konflikt mellom skadelidte og skadevolder, i praksis et forsikringsselskap, om valg av lege som skal vurdere disse spørsmål. Dette gjelder både for saker som gjøres opp utenrettslig og saker som bringes inn for domstolene. Den praktiske konsekvens synes å være en gjentakende prosess hvor samme skade søkes separat vurdert av to eller flere spesialister. Dette antas å være en uheldig prosess som også er unødvendig belastende på de totale medisinske ressurser. I de personskadesaker som bringes inn for domstolene fordi det er uenighet om erstatningsutmålingen, vil det som regel også være uenighet om fastsettelsen av den medisinske invaliditet og ervervsmessige uførhet. Normalt vil derfor en eller begge parter begjære oppnevnt medisinsk sakkyndige for retten. Ikke sjelden oppstår da uenighet om valg av sakkyndige.

Denne uenighet innebærer ofte at behandlingen av personskadesaker forsinkes og behandlingskostnadene øker. Ikke sjelden er det uenighet om den medisinske vurdering av en skade som er årsak til at partene ikke kan bli enige om erstatningsoppgjøret og saken bringes inn for domstolene.

Dette er et problem som ikke bare berører de berørte parter i en erstatningssak, men også domstolene og ikke minst helsevesenet. Etter Utvalgets oppfatning innebærer dagens situasjon at medisinske eksperter bruker unødvendig mye tid og ressurser på å avgi spesialisterklæringer i og utenfor domstolene samt på å møte som sakkyndige i rettssaker.

Uenigheten blant sakkyndige synes særlig å gjøre seg gjeldende i nakkeslengskader. I tillegg til den generelle veiledning for leger som er utarbeidet av Rikstrygdeverket, har Den norske Lægeforening derfor utarbeidet særskilte retningslinjer for vurderingen av nakkeslengskadene. Disse retningslinjene synes å ha eliminert noe av den relativt store sprik i den medisinske invaliditetsvurderingen som man tidligere så, men fremdeles opplever man uenighet mellom enkelte leger. Når det gjelder den ervervsmessige uførhet er dessuten spriket fortsatt stort. Dette antas å ha sammenheng med at vurderingsnormene her ikke er like klare.

For å søke å løse tvister av denne art, er det inngått en avtale mellom Norges Forsikringsforbund og Den norske Lægeforening om opprettelsen av en tvisteløsningsnemnd ved nakkeskader. En forutsetning for at en sak kan forelegges for tvisteløsningsnemnden er at begge parter er enige om dette. Nemndens uttalelse er rådgivende. Fra Lægeforeningen har Utvalget fått opplyst at tvisteløsningsnemnden fra ordningen trådte i kraft i 1991 og frem til juni 1994 har ferdigbehandlet tilsammen 51 saker. Etter det man forstår, dreier det seg i det alt vesentlige om saker som ikke er bragt inn for domstolene.

Ovennevnte tiltak må antas i en viss utstrekning å ha avhjulpet de problemer man her står ovenfor, men etter Utvalgets oppfatning synes ikke disse å være tilstrekkelige. Tvisteløsningsnemndens kompetanse er begrenset idet ordningen forutsetter enighet mellom partene om å benytte den, noe som ikke alltid er tilfelle.

Etter den danske ordning kan såvel skadelidte som skadevolder innhente en uttalelse om invaliditets- og uføregraden fra Arbeidsskadestyrelsen. I Sverige og Finland har man ordningen med en tvungen trafikkskadenemnd som også tar standpunkt til medisinske spørsmål. Det vises til pkt. 7.15. Såvel uttalelsene til den danske Arbeidsskadestyrelsen som til de svenske og finske trafikkskadenemndene er rådgivende og således ikke bindende for partene. Etter det Utvalget kjenner til er det imidlertid svært få tvister som bringes inn for domstolene.

Utvalget vil anbefale at det vurderes nærmere om man ikke bør innføre en tilsvarende ordning her i landet dog uten at vedkommende organ overtar selve saksbehandlingen og erstatningsutmålingen. Etter Utvalgets oppfatning har man liten nytte av reformer vedrørende erstatningsutmålingen dersom man ikke samtidig løser dette problemet.

Etter Utvalgets oppfatning kan flere ulike alternativ til løsning være aktuelle. En mulighet er for eksempel å utbygge Lægeforeningens tvisteløsningsnemnd slik at den gis kompetanse til å behandle saker også der bare en av partene ønsker en uttalelse derfra. Dette må i tilfelle lovhjemles. Nemnden bør i tilfelle gis kompetanse til å avgi uttalelser ved alle typer personskader, ikke bare nakkeskader. Dette forutsetter igjen en bredere sammensetning av nemnden.

En annen mulighet er å opprette en egen trafikkskadenemnd etter mønster av ordningene i Sverige og Finland. Om opprettelsen av en slik nemnd vises til Utvalgets vurderinger under pkt. 7.15 nedenfor. Selv om man skulle komme til at det ikke er aktuelt å opprette en trafikkskadenemnd til behandling av erstatningsutmålingen ved personskadesaker, kunne det være aktuelt å opprette en egen trafikkskadenemnd som ble gitt kompetanse til å avgi rådgivende uttalelser vedrørende årsakssammenheng og eventuell medisinsk invaliditet. Skal nemnden utelukkende vurdere medisinske spørsmål, antar imidlertid Utvalget en utvidelse av Lægeforeningens tvisteløsningsnemnd er et vel så godt alternativ.

En tredje mulighet er å overlate de medisinske vurderinger til en offentlig yrkesskadenemnd. I yrkesskadeforsikringslovens § 17 er det hjemmel for å opprette en slik egen yrkesskadenemnd. Sosialdepartementet har i sitt høringsbrev av 2. august 1994 om forenkling av folketrygdens særregler ved yrkesskader bedt om en vurdering av om en slik nemnd nå bør opprettes til å forvalte yrkesskadebegrepet og eventuelt med sekretariat i Rikstrygdeverket. Dersom dette blir aktuelt, mener Utvalget det bør vurderes om ikke denne nemnden også kunne gis kompetanse til å avgi rådgivende uttalelser vedrørende medisinske spørsmål i alle personskadesaker og ikke bare ved yrkesskader. Denne løsning ville ligge nær opp til den danske ordning der Arbeidsskadestyrelsen avgir slike rådgivende uttalelser.

7.4.4 Standardisering etter modell av yrkesskadeforskriften

Ved drøftelsen av spørsmålet om å innføre standardelementer i den alminnelige erstatningsrett, er det naturlig å vurdere yrkesskadeforskriftens regelsett og om det kan danne mønster for erstatningsberegningen i sin alminnelighet.

Et sentralt spørsmål er om de ulike regelsett for beregningen av erstatningen etter en personskade bør harmoniseres. Det skal tungtveiende grunner til for at utmålingen skal være forskjellig etter som det f.eks. foreligger en trafikkskade eller en yrkesskade. Standardisering av utmålingen i den alminnelige erstatningsrett etter modell av yrkesskadeforskriften vil skape bedre sammenheng mellom de enkelte regelsett – den alminnelige erstatningsrett – barneerstatningen – yrkesskadereglene.

Utvalgets syn er at det bør vurderes å innføre regler for beregning av erstatningen etter personskade i den alminnelige erstatningsrett etter modell av yrkesskadeforskriften. Dette gjelder samtlige tapsposter.

Det er imidlertid delte meninger innen Utvalget om den nærmere utforming av reglene innenfor en slik modell.

Utvalget vil understreke at yrkesskademodellen i sin nåværende form ikke er velegnet som et generelt regelsett.

Forskriften forutsetter at skadelidte er lønnsmottaker i et arbeidsforhold. I den alminnelige erstatningsrett må man ved utformingen av reglene ta hensyn til bl.a. næringsdrivende, hjemmeværende, studenter, pensjonister og andre som er varig eller midlertidig ute av arbeid.

Yrkesskadeforskriftens regelsett er basert på at folketrygdens ytelser ligger i bunnen. Folketrygdens kap. 11 om ytelser ved yrkesskader inneholder særregler som innebærer at yrkesskadde mottar høyere ytelser fra trygden enn andre skadelidte med samme uføregrad. Erstatningsnivået i forskriften tar hensyn til dette, og man kan derfor ikke foreta noen automatisk overføring av de matematiske faktorer i forskriften. Utvalget er kjent med at Sosialdepartementet ved høringsbrev av 2. august 1994 har sendt ut et forslag om fjerning av enkelte av folketrygdens særfordeler ved yrkesskader. Det vises til pkt. 7.12.1 nedenfor. Dersom disse forslagene vedtas vil man lettere kunne foreta en samordning mellom yrkesskadeforskriften og regler i den alminnelige erstatningsrett.

Etter flertallets oppfatning (alle unntatt Skårberg) er det også andre forhold som gjør at yrkesskadeforskriften i sin nåværende form ikke kan overføres til den alminnelige erstatningsrett. Flertallet vil særlig peke på følgende punkter i yrkesskadeforskriften som etter flertallets syn ikke er akseptable som alminnelige regler:

• Forskriftens bestemmelser om et nedre inntektsminimum: 7G er for høyt som alminnelig regel.

• Forskriftens bestemmelser om et øvre maksimum: 10G er for lavt som alminnelig regel.

• Forholdet til pensjoner og forsikringsytelser som skal trekkes fra krone for krone: Ved utformingen av standardreglene er det tatt hensyn til de fradragsposter som kommer inn ved et ordinært erstatningsoppgjør, særlig gjelder dette folketrygdens ytelser. Det foretas imidlertid ingen særskilt beregning av fradragspostene i det enkelte tilfelle. Ved en eventuell standardisering i den alminnelige erstatningsrett bør man i større grad ta hensyn til fradragspostene.

Ved innføring av standardiserte regler i den alminnelige erstatningsrett bør man videre etter flertallets syn foreta større grad av differensiering ut fra individuelle forhold. Reglene må gjøres såvidt detaljerte at man fanger opp lønnsforskjeller og i rimelig grad andre rammebetingelser som er vesentlig for hvilket reelt fremtidig inntektstap den enkelte skadelidte har.

Yrkesskadeforskriften fastsetter det fremtidige inntektstap ut fra den pensjonsgivende inntekt i året før skaden eller sykdommen ble konstatert. Hele Utvalget antar at dette utgangspunkt vil være hensiktsmessig også i den alminnelige erstatningsrett. Det bør imidlertid gjøres tilpasninger for dem som ikke har slik inntekt, eller som har en inntekt dette året som ikke er representativ for det som må antas å være skadelidtes normalinntekt. Det bør utarbeides alternative skalaer for de som har tjenestepensjon.

Utvalget peker dessuten på at når man først beregner lidt inntektstap – slik man også gjør i yrkesskadeforskriften – etter nettometoden, kan et alternativ være å benytte det allerede beregnede tap som basis også for fastsettelsen av det fremtidige inntektstap. Beløpet kan kapitaliseres etter en utarbeidet tabell eller omgjøres til et visst antall G etter en tabell med aldermessig justeringer. Disse løsningene vil gi et enklere og mer differensiert system enn den type tabell som er inntatt i yrkesskadeforskriften med prosentvise tillegg og fradrag etter alder.

Det bør også vurderes om unge skadelidte bør gis et fastsatt prosenttillegg til inntekten for å dekke antatt fremtidig karriere. Prosenttillegget kan være gradert etter alder.

Når det gjelder de skjønnsmessige fradrag for frivillige forsikringer kan man enten innføre en regel om at det ikke skal gjøres fradrag, eller utarbeide standardiserte fradrag for disse forsikringsytelsene, jfr. Utvalgets drøftelser i pkt. 7.8.

For fremtidige utgifter og erstatning for tap av forsørger, er i prinsippet yrkesskadeforskriftens regler anvendelige også i den alminnelige erstatningsrett. Det samme gjelder beregningen av ménerstatningen. Nødvendige beregningsmessige utvidelser og tilpasninger må imidlertid foretas. Det vises til den særskilte omtalen av disse erstatningsposter under pkt. 7.9 (tap av forsørger), pkt. 7.10 (ikke-økonomiske tap) og særlig pkt. 7.7.2 (fremtidige utgifter). Videre vises til drøftelsen av yrkesskadeforskriften i pkt. 7.12.

Hele Utvalget er enig om at det i prinsippet er ønskelig med felles regler for yrkesskadde og andre kategorier skadelidtes. Det er imidlertid innen Utvalget delte meninger om hvordan man bør gjennomføre en slik samordning.

Et flertall i Utvalget (alle unntatt Skårberg) vil tilrå at yrkesskadeforskriften endres etter de linjer som ovenfor er trukket opp for standardiserte regler i den alminnelige erstatningsrett. Det vises til drøftelsen i pkt. 7.12. Dersom yrkesskadeforskriften ikke endres, vil man etter flertallets syn måtte utarbeide to sett regler. Yrkesskadeforskriften slik den er i dag vil overført til den alminnelige erstatningsrett føre til at en rekke skadelidte ikke ville få full erstatning for sitt framtidstap, mens andre vil få en erstatning som langt overstiger det reelle tap.

Hvor langt man ønsker å tilpasse yrkesskadeforskriften den struktur som gis den alminnelige erstatningsrett, vil være et politisk spørsmål, idet flertallets endringsforslag vil redusere de ytelsene som i dag følger av forskriften.

Utvalget anbefaler at man uansett endringer for øvrig, foretar en justering av nivået i forskriften der man tar hensyn til endrede trygdemessige forutsetninger, utviklingen i rettspraksis og endrede skattemessige forutsetninger.

Standardisering etter modell av yrkesskadeforskriften forutsetter nye grundige beregninger slik at man finner fram til regler som gir et mest mulig korrekt erstatningsnivå. Etter Utvalgets oppfatning kan det også være grunn til å foreta større grad av differensiering ut fra skadelidtes individuelle forhold i de standardiserte regler enn det yrkesskadeforskriften i dag gjør.

Utvalgets medlem Skårberg har følgende særbemerkning:

Yrkesskadeforskriftens regler bør hovedsakelig beholdes uendret på yrkesskadesektoren. Begrunnelsen fremgår i pkt. 7.12.5.2 og i særbemerkning til pkt. 7.12.7.2. Utenfor yrkesskadesektoren er de skadelidtes situasjon mer mangeartet både trygdemessig, yrkesmessig, inntektsmessig og i andre sammenhenger. Det er derfor enighet om at yrkesskadeforskriften ikke uendret kan gis anvendelse utenfor yrkesskadesektoren. Dette er selvfølgelig hva angår behov for tekniske korrigeringer som følge av at det gjelder særskilte trygderegler på yrkesskadesektoren.

Det er også enighet om at det må bygges inn sikkerhetsventiler for å unngå erstatningsutbetaling for inntektstap til personer som uansett ikke ville kommet i arbeid etc. Likevel mener mindretallet at grunnprinsippet om et relativt høyt inntektsgulv bør opprettholdes for å unngå underkompensasjon for en rekke skadelidte. Det vises til eksemplene i særbemerkningen til pkt. 7.12.7.2.

Forslaget om standardisering i form av beregning av nettotap som basis for å slå opp fremtidstapet i tabell mener mindretallet ikke er hensiktsmessig, med mindre det kombineres med et inntektsgulv. Slik flertallet har utformet forslaget vil det kunne medføre en rekke tilfeller av underkompensasjon. Forslaget innebærer dessuten at det element som skaper flest tvister i erstatningsoppgjør, stipulering av inntekt dersom skaden ikke var skjedd, ikke elimineres. Poenget med å standardisere skulle nettopp være å eliminere slike tvistespørsmål.

En del av argumentene for å unnlate samordning med pensjonsforsikring gjør seg ikke gjeldende utenfor yrkesskadesektoren. Det gjelder argumentet om at ordningen innebærer en videreføring av trygghetsforsikring, som hadde utbredelse før standarderstatnings­forskriften ble innført. Det gjelder også argumentet om at pensjonsforsikringsavtaler dels er inngått som følge av forhandlinger mellom ansatte og arbeidsgiver (evt. i lønnsoppgjør), og at det da kan virke urimelig å gjøre fradrag for ytelsen igjen når personskade oppstår. Samlet sett er det derfor ikke like mange hensyn som taler mot fradrag for ytelser på pensjonsforsikring utenfor yrkesskadesektoren.

7.4.5 Alternative former for standardisering

Dersom man ikke ønsker å innføre standardiserte regler etter modell av yrkesskadeforskriften kan man i den alminnelige erstatningsrett i større eller mindre utstrekning standardisere enkeltelementer ved utmålingen av den enkelte tapspost.

Vurderingen av behovet for reformer stiller seg forskjellig fra tapspost til tapspost. Utvalget vil nedenfor i pkt. 7.5 til pkt. 7.10 vurdere reglene for de enkelte tapspostene, og finner det naturlig å begynne med erstatningen for redusert eller tapt inntektsevne. Det er her de fleste spørsmål av prinsipiell betydning reiser seg. Med utmåling basert på yrkesskadeforskriftens modell – med endringer – vil de spørsmål som skal drøftes i det følgende miste meget av sin praktiske betydning. Denne drøftelsen blir derfor i det alt vesentlige subsidiær i forhold til Utvalgets drøftelse ovenfor under pkt. 7.4.4. Etter Utvalgets syn er de mange spørsmål som reises i det følgende i seg selv argumenter for et forenklet system. De synspunkter som fremkommer under drøftelsen av de enkelte tapsposter i pkt. 7.5 til 7.10, vil dessuten kunne være veiledende for det arbeid som senere må gjøres dersom en ny standardiseringsmodell skal utformes. Ved utformingen av en slik modell vil det som nevnt være nødvendig å foreta nye og grundige beregninger for å finne frem til ikke bare en egnet modell, men også et mest mulig korrekt erstatningsnivå.

Etter at de øvrige, generelle erstatningspostene er vurdert, foretar Utvalget en vurdering av de spesielle reglene om barneerstatningen i skl. § 3-2a og utmålingsreglene for yrkesskader etter forskriften av 22. desember 1990. Det vises til pkt. 7.11 og 7.12.

Drøftelsen i de følgende avsnitt forutsetter at man fortsatt har kapitalerstatninger som hovedregel. Ved terminerstatninger, vil en del problemstillinger falle bort. Det vises til pkt. 7.16.

7.5 Erstatningen for tapt inntekts­evne (tap i fremtidig erverv)

7.5.1 Utgangspunktene – inntektsberegningen

Det er innen Utvalget bred enighet om at man ved erstatningsutmålingen må ta utgangspunkt i skadelidtes konkrete inntektsnivå.

Også etter yrkesskadeforskriften og i dansk rett, hvor utmålingen langt på vei er standardisert, tar man utgangpsunkt i individuell lønn. Her legger man faktisk inntekt i året før skaden til grunn uten noen nærmere vurdering av skadelidtes antatte inntekt i framtiden.

Det er videre bred enighet innen Utvalget om at hvor skadelidte har en restervervsevne etter skaden – og det vil han eller hun ha i de fleste tilfelle – må det skje fradrag for den inntekt vedkommende kan forventes å få med skaden. Dette er også utgangspunktet i yrkesskadeforskriften og øvrig nordisk rett.

Fordelen med en standardisering etter modell av dansk rett og yrkesskadeforskriften er at man eliminerer en rekke skjønnsmessige vurderinger knyttet til skadelidtes framtidige inntekt med og uten skaden, samtidig som man beholder det individuelle utgangspunkt for erstatningsfastsettelsen.

Som nevnt ovenfor under pkt. 5.2.2.6 tar dansk rett utgangspunkt i det individuelle inntektsnivået og skadens betydning for restervervsevnen. Utgangspunktet er i korthet at ved full uførhet ytes en erstatning som tilsvarer bruttoinntekten multiplisert med 6, og deretter reduseres beløpet ved at det multipliseres med uføregraden, som gir restervervsevnen. Det skjer følgelig ikke noen fradrag for trygdeytelser; disse ligger i bunnen og nivået er bestemt ut fra at skadelidte mottar slike ytelser. Det skjer heller ikke fradrag for pensjoner utover trygdens nivåer og forsikringsytelser ellers som skadelidte mottar som følge av skaden. Videre et det satt et tak på inntekten til for tiden 511 000 Dkr. Standardiseringen er ført meget langt, idet det heller ikke skjer noen differensiering av erstatningsbeløpet før skadelidte er 55 år. Man går heller ikke inn i skadelidtes skattemessige posisjon.

Denne modellen gjør erstatningsutmålingen i flertallet av tilfelle enkel, og resultatet er forutberegnelig. Modellen skiller imidlertid ikke etter hva som er skadelidtes faktiske individuelle tap som følge av skaden utover inntektsnivået på skadetidspunktet.

Utmålingsreglene i yrkesskadeforskriften har som modell meget til felles med dansk rett. Den vesentligste forskjellen er – ved siden av topp-og bunnivåene – at multiplikatoren etter yrkesskadeforskriften ikke er ett tall, men et visst antall G, og at erstatningen synker med skadelidtes høyere alder. Det grunnleggende fellestrekk er at det ikke skjer noen fradrag for trygdeinntekter, pensjoner, forsikringer m.v., og at problemene omkring en kapitaliseringsfaktor og individuelle skattepåslag ikke oppstår.

Det er enighet innen Utvalget om at den danske modellen i for liten grad skiller mellom skadelidte i ulike aldersgrupper. Skal man fortsatt ha den regel i norsk rett at det skal skje fradrag krone for krone i utbetaling fra trygden og pensjonsordninger på individuell basis, er heller ikke den danske modellen brukbar. Hvis man imidlertid ønsker å fjerne dette prinsippet og differensierer utmålingen etter skadelidtes alder, kan den danske modellen være et alternativ. Om Utvalgets syn på trygde- og pensjonsfradragenes stilling, se nedenfor pkt. 7.5.5 og 7.8.

Som nevnt under punkt 7.4.4 er Utvalget av den oppfatning at standardisering etter modell av yrkesskadeforskriften bør vurderes. Når det gjelder de nærmere sider ved denne modellen, og Utvalgets forslag til endringer viser Utvalget til punkt 7.12.

Kritikken mot yrkesskadeforskriften er først og fremst knyttet til at forskriften i for liten grad tar hensyn til individuelle forhold. Dersom man på en slik bakgrunn ikke ønsker å standardisere alminnelig erstatningsrett etter modell av yrkesskadeforskriften vil alternativet etter Utvalgets oppfatning være å standardisere enkeltelementer i erstatningsutmålingen. I det følgende vil en del slike enkeltelementer drøftes.

7.5.2 Kapitaliseringsrenten

Høyesterett fastsatte i dommene fra 1993 kapitaliseringsrenten for tapt inntekt i fremtiden og for fremtidige merutgifter til 5%, mens den i praksis etter Sevaldsensaken fra 1981 hadde ligget på 6%. Det er grunn til å tro at 5% etter dette vil bli lagt til grunn i praksis helt frem til en ny sak blir prøvet i Høyesterett og rentefoten eventuelt blir endret. Etter dette kan det synes som det her for en tid er skapt en klarhet som i seg selv innebærer en standardisering. Det vil etter Utvalgets syn særlig være realrentenivået som kan endres og gi grunnlag for en revurdering av rentefoten. På den annen side er det her tale om en langtidsrente, slik at endringer som antas å være av mer kortsiktig karakter, vil være uten betydning. Se nærmere om dette spørsmålet fremstillingen under pkt. 7.3.4.

Etter Utvalgets syn er det ikke naturlig at kapitaliseringsrenten fastsettes konkret i den enkelte sak. Selv om rentefoten etter Høyesteretts avgjørelse vil ligge stabil en tid, virker det uhensiktsmessig å vente på en ny prøvelse i Høyesterett når det alminnelige pris- og (real)rentenivået endrer seg. Det vil også være slik at ved kortere skadeperioder, er det grunnlag for en annen rentefot enn den Høyesterett har lagt til grunn som langtidsrente, noe som rettspraksis gir eksempler på. Når en ny høyesterettsavgjørelse vil komme, kan bero på tilfeldigheter, og den vil alltid komme lenge etter at skaden inntraff. Det synes derfor å være grunn til å overveie om loven bør inneholde hjemmel for departementet til å fastsette kapitaliseringsrenter ved forskrift. Det kan da også bestemmes ulike renter for ulike tapsperioder. I denne forbindelse må det minnes om at rentenivået isolert sett ikke er avgjørende for valget av rentefot, men differansen mellom den nominelle rente og prisstigning (eller realrenten). Dette forholdet er, som nevnt i pkt. 7.3.4, langt på vei uavhengig av om nivåene ligger høyt eller lavt. Når det i Ølbergdommen heter at renten bør reduseres hensett til lavere prisstigning og rentenivå, er ikke det helt dekkende. På den annen side viser den realrentetabellen som er inntatt som vedlegg III til denne innstillingen, at realrenten har vært svært varierende de siste 40 årene. Tabellen viser også hvordan Høyesterett i 1993-dommene bygger på et helt annet grunnsyn enn i Sevaldsendommen når det gjelder premissene for kapitaliseringsrenten. Likevel kan det altså konstateres at de endelige erstatningsbeløpene ikke skiller seg vesentlig fra hverandre. I Ølbergsaken ga Høyesterett en antydning om at rentefoten burde fastsettes administrativt. Utvalget deler dette synet. Det er lite hensiktsmessig at en så viktig faktor for erstatningsnivået skal avhenge av hvor langt tid det går før en skadelidt bringer spørsmålet om rentefoten på nytt inn for Høyesterett, hvis forholdene endrer seg vesentlig. Det vil alltid ligge et betydelig etterslep i tid når domstolene skal justere en beregningsfaktor. Det kan også være grunn til å vurdere en annen rentefot for mer kortsiktige tapsperioder.

Når valget av rentefot skal gi skadelidte mulighet til å sikre seg mot fall i pengeverdien, vil en administrativ fastsettelse av rentefoten også gjøre det mulig på politisk grunnlag å vurdere graden av en slik sikring. Utvalgets flertall (alle unntatt Skårberg) mener renten bør fastsettes ut fra de kriterier Høyesterett nå har trukket opp og i dagens situasjon således være 5%. Flertallet peker for øvrig på den fordel det er å få utbetalt et fremtidig årlig tap som et engangsbeløp og mulighetene for å verdisikre gjennom egne disposisjoner.

Hele Utvalget vil videre vise til at myndighetene ved fastsettelsen av rentefoten til enhver tid kan vurdere det nivå som erstatningene skal ligge på, og forholdet til verdisikringen. Det kan nevnes at hvis man bruker en rentefot på 3%, ville erstatningen for tapt inntektsevne i Skolandsaken ha øket med ca. 414 000 kroner, dvs. en økning på ca. 1/3 (før beregningen av skatteulempen). En tilnærmet risikofri plassering basert på en langsiktig realrente ville følgelig gi store utslag i erstatningsnivået.

Ved en eventuell fastsettelse av kapitaliseringsrenten ved forskrift, må det skilles mellom en langtidsrente og en korttidsrente. Korttidsrenten vil svinge – til dels betydelig – over forholdsvis korte perioder. Det er derfor viktig at denne renten blir revurdert med jevne mellomrom, f. eks. rutinemessig hvert år.

Utvalgets medlem Skårberg mener at rentefoten bør fastsettes etter til dels andre prinsipper enn det Høyesterett la til grunn i dommene fra 1993. Han mener renten bør fastsettes til realrentenivået ved alminnelig plassering på høyrentekonto eller langsiktige konti i bank. Høyesterett legger blant annet til grunn plasseringsalternativer som aksjefond, obligasjoner, fast eiendom o.l. Slike alternativer innebærer en viss risiko, hvilket er hovedårsaken til at man oppnår høyere avkastning enn ved ordinært bankinnskudd. Når kapitaliseringsrenten fastsettes ut fra slike plasseringer, legger man således et visst risikotillegg inn i realrenten. Skårberg finner det ikke rimelig å pålegge skadelidte risikoen ved å plassere i aksjer og i obligasjoner (med risiko), i fast eiendom osv. Han mener også at renten bør fastsettes slik at skadelidte ikke lider inflasjonstap. Dessuten bør man ta konsekvensen av at den alminnelige skadelidte i praksis ikke opptrer som aktiv investor i kapitalmarkedet. De fleste mangler kunnskapene som behøves og kvier seg for å ta kontakt med meglere eller andre spesialister. Kapitaliseringsrenten bør fastsettes til realrentenivået ved sikker plassering, som det for tiden vil være rimelig å anslå til ca. 3%, jfr. de sakkyndige for Høyesterett i 1993-sakene.

Kommer man til at det ikke er ønskelig med andre reformer, kan en hjemmel for Kongen til å fastsette kapitaliseringsrenten tas inn i skl. kapittel 3.

7.5.3 Hvor lenge ville inntekten ha kommet inn – alderen

I dag er det fast praksis for at man legger til grunn at skadelidte ville vært i arbeid til fylte 67 år, medmindre det er klare holdepunkter for en lavere eller høyere alder. Selv om 67 år i dag er meget høyt ut fra hvor lenge mange arbeidstakere er yrkesaktive, er den linje som følges i dag hensiktsmessig, idet den avskjærer tvist om en tvilsom faktor. På den annen side er det åpenbart at med det høye antall mennesker som ikke er yrkesaktive særlig utover ca. 60 år, vil det her ligge et press mot en lavere alder som norm.

Etter Utvalgets syn bør 67 år være et standardelement, ihvertfall for skadelidte opp til en viss alder. For yngre skadelidte vil diskonteringseffekten innebære at en annen faktisk pensjonsalder får liten betydning for erstatningsbeløpet. For eldre skadelidte, f. eks. over 60 år, bør individuelle avvik kunne gjøres, dersom det kan sannsynliggjøres at faktisk pensjonsalder vil være en annen enn 67 år. Hertil kommer det hensyn som må tas til at mange yrker har en lavere lovbestemt pensjonsalder.

7.5.4 Tillegget for merskatten (skattepåslaget – erstatningen for skatteulempen)

Blant de prinsipielle avklaringer som de tre dommene fra 1993 ga, var at skadelidte hadde plikt til å plassere erstatningen slik at tapet, særlig skattepåslaget, ble redusert mest mulig. Utvalget oppfatter dommene dithen at denne plasseringsplikten går forholdsvis langt. Det vil særlig være spørsmålet om nedbetaling av gjeld, kjøp av bolig og plassering i livrente som er aktuelle vurderingstemaer, ved siden av tradisjonelle plasseringer av kapitalen.

Høyesteretts formulering i Ølbergsaken – plasseringen av midlene må vurderes ut fra hvordan en fornuftig person i skadelidtes situasjon faktisk ville disponert – medfører at utgangspunktet i gjeldende rett er individuelt. Hvor – som i Ølbergssaken – skadelidte ikke har egen bolig, ble det lagt til grunn at 300 000 kroner ville blitt brukt til erverv av bolig, noe senere enn ved fylte 25 år. Det ble også uttalt at en relativt større del av erstatningen ville blitt forbrukt i de yngre år. Når dette legges til grunn, blir påslaget for skatteulempen redusert; i Ølbergssaken var det av lagmannsretten satt til noe over 40 %, mens Høyesterett satt det til 23 %; i Skolandsaken ble det i overkant av 20 % etter lignende betraktninger. Erstatningen for fremtidige merutgifter ble i Skolandsaken vurdert ut fra en plassering i livrente, noe som ville gi betydelige skattebesparelser ut fra gjeldende regler for slik plassering; skattepåslaget ble derfor bare 10%.

Det prinsipielle spørsmålet som reiser seg her, er hvor langt det er riktig å gå i retning av en objektiv vurdering basert på skadelidtes individuelle situasjon. For å sette det på spissen: Hvis skadelidte A og skadelidte B for øvrig er i samme situasjon, vil A med en nedbetalt bolig få en høyere erstatning enn B som er på markedet etter en bolig, og som ikke har noen vesentlig egenkapital. Det samme gjelder personer med og uten studielån eller lån ellers. Grunnen er at tapet er forskjellig; å bli kvitt en gjeldsbyrde reduserer det konkrete tapet.

Alternativet til en slik vurdering, er å se bort fra hvordan erstatningen kan eller bør brukes av skadelidte, og fastsette skattebelastningen uavhengig av slike betraktninger. Det er noe ulike oppfatninger innen Utvalget om dette er en riktig vei å gå. Skal erstatningen for det økonomiske tapet være målsettingen, må resultatet for A og B i eksemplet ovenfor bli forskjellig.

De konkrete vurderinger som må gjøres her rammes av mange av de innvendinger som etter Utvalgets syn kan rettes mot en gjennomført individuell fastsettelse av erstatningen for tapt inntektsevne. Innen Utvalget er det ulikt syn på om det bør gis standardiserte regler for skattepåslaget.

Utvalgets flertall (Lødrup, Stenwig og Vigen) er av den oppfatning at det bør fastsettes en enhetlig prosentsats for skatteulempen. Grunnen til dette er først og fremst at man da vil fjerne et særdeles problemfylt skjønnstema. Det er ikke mulig å vite hvordan den enkelte skadelidte faktisk vil disponere sin kapital i årene frem til pensjonsalder. Når Høyesterett har lagt til grunn hvordan en rimelig fornuftig person ville disponert med utgangspunkt i den situasjon som skadelidte befinner seg i, har man riktignok et objektivisert skjønnstema. Men man har ikke fjernet de konkrete forutsetninger som denne personen ville ha handlet på grunnlag av. Hertil kommer at de ulike plasseringsalternativer i mange tilfelle ikke vil gi så store utslag, idet det for en med en liten gjeldsbyrde er nærliggende å kjøpe en livrente; noe Høyesterett ga anvisning på i Skoland-saken forsåvidt angikk erstatningen for fremtidstapet. Skattepåslaget for denne del av erstatningen ble således satt til 10 %, dvs. det halve av hva det var for erstatningen for det lidte inntektstap.

Det kan etter flertallets syn også reises spørsmål om det er hensiktsmessig å strekke hovedregelen om full erstatning så langt at den fanger opp slike forskjeller som ligger bak en så langt som mulig matematisk korrekt beregning basert på slike individuelle variasjoner, når utgangspunktet likevel er objektivisert. Det bør også veie tungt at fremtidige skatteregler på de ulike plasseringsalternativer kan endre seg; dagens diskusjon om livrentenes fremtid illustrerer dette. At den matematiske utregningen av skatteulempen, som mindretallet peker på nedenfor, kan gjøres raskt, er for flertallet ikke avgjørende, sålenge grunnlaget for beregningene er skjønnsmessige og ofte gjenstand for tvist.

At skattepåslaget bl.a. avhenger av en skjønnsmessig vurdering av hvordan erstatningsbeløpet blir plassert, skaper usikkerhet om den konkrete erstatningsfastsettelsen. Og uansett hvilken plasseringsmåte som legges til grunn for skattepåslaget, er det ikke dermed gitt at midlene også vil bli brukt på den måten. I flertallet av tilfelle vil midlene ikke vare til den inntrådte pensjonsalder, og skattepåslaget vil allerede av den grunn ikke bygge på den virkelighet som det skal reflektere.

Hvor meget skatteulempen i utgangspunktet bør settes til, kan by på tvil. I de tre høyesterettsdommene fra 1993 varierte skattepåslaget mellom 20 og 23%, men med bare 10% for erstatningen for fremtidige utgifter. Skal det velges en prosentsats, er flertallet kommet til at 25% av den samlede erstatning kan være passende, med utgangspunkt i en skadelidt ungdom. Da vil man også ha tatt hensyn til de tilfelle hvor lånene er mindre og mulighetene for en plassering er andre enn i disse sakene. Det bør imidlertid her utarbeides to tabeller, hvorav den ene tar hensyn til de spesielle forhold som oppstår for eldre og hvor utgiftene skal løpe over tid.

En slik prosentsats må imidlertid være forskjellig etter skadelidtes alder og tilpasset erstatningens størrelse. De nødvendige tilpasninger her kan gjøres tabellarisk.

Utvalgets medlem Riisa er av den oppfatning at skatteulempestillegget for det første er lite egnet for standardisering. Dernest er ikke behovet for standardisering til stede når Høyesterett gjennom avgjørelsene i de tre sakene i 1993 har trukket opp premissene for skatteulempesberegningene. Uten særlig merarbeid vil skatteulempen under de forskjellige forutsetninger kunne beregnes enkelt ved dagens dataprogram. Mindretallet peker på at skatteulempestilleggene vil variere betydelig fra skadelidt til skadelidt alt etter erstatningsperiodens lengde, erstatningens størrelse, skadelidtes faktiske situasjon og ikke minst i tilfelle med neddiskontering p.g.a. at erstatningsbeløpet først skal benyttes om et gitt antall år inn i fremtiden. Som eksempel på sistnevnte kan vises til at mens det generelle skatteulempestillegget i Ølberg-saken er 23% er skatteulempen på erstatningen for tapte pensjonspoeng i samme sak betydelig høyere. En venteperiode vil således kunne gi et betydelig skattepåslag. Etter mindretallets oppfatning forlates prinsippet om full erstatning i altfor stor grad ved en tabellarisk standardisering av skatteulempen som skissert av flertallet på 25% og med en gradering etter skadelidtes alder.

Etter Skoland-dommen er det også grunnlag for å vurdere skatteulempen forskjellig på fremtidige utgifter og fremtidig inntektstap. Dette sammenholdt med det som er nevnt foran gjør at et tabellarisk opplegg som skal gi en rimelig grad av full individuell erstatning i praksis også er svært vanskelig å gjennomføre.

Velger man en individuell beregning av erstatningen for lidt tap, fremtidstap og merutgifter samt for ménerstatning, kan ikke mindretallet se behovet for å skille ut og standardisere skatteulempeberegningen. Merbelastningen ved å regne ut skatteulempen korrekt og individuelt vil da være begrenset.

Utvalgets medlem Skårberg mener at standardisert skatteulempe som utgjør 25% av erstatningen i en del tilfelle vil innebære vesentlig underkompensasjon. Da Høyesterett i dommene av 1993 fastsatte skatteulempen til et slikt nivå var det på bakgrunn av at skadelidte forutsettes å kjøpe livrente, kjøpe bolig og nedbetale lån. Å forutsette fritak for formuesskatt ved kjøp av livrente er pr. tiden mindre aktuelt, på bakgrunn av Hylland-utvalgets innstilling. For skadelidte som eier tilfredsstillende bolig og ikke har lån, vil skattebelastningen for lange kapitaliseringsperioder kunne komme opp i over 60% av erstatningsbeløpet. Det gjelder selv når skatten er beregnet av kapitaliseringsrenten, og ikke av den høyere nominelle renten som skadelidte i virkeligheten betaler skatt av. Den nøysomme skadelidte, som har spart midler til bolig og unngått gjeld, ville komme særdeles dårlig ut med slik standardisering som flertallet legger opp til.

På den annen side er det behov for klargjøring av hvordan skatteulempeberegningen skal foretas. Selv om høyesterettsavgjørelsene løser en del spørsmål, skaper avgjørelsene nye problemstillinger som er uløst. Skårberg vil her nevne noen:

I høyesterettsdommene fikk skadelidte til disposisjon bunnfradraget ved formuesbeskatningen. Spørsmålet er om dette gjelder generelt, eller om det skal vurderes konkret fra sak til sak om skadelidte har nok formue til å fylle opp bunnfradraget. Dette betyr meget for hvor stor formuesskatteulempe som skal erstattes.

Høyesterett legger til grunn forbruksmønster der skadelidte etter å ha anvendt deler av erstatningen til gjeldsnedbetaling/erverv av bolig forbruker resterstatningen med terminer svarende til årlig tap. I Ølbergsaken ble således hele erstatningen forutsatt oppbrukt ved fylte 37 år. Når et slikt forbruksmønster forutsettes, gir det lavere skattebelastning enn om resterstatningen var fordelt ut over årene frem til pensjonsalder, og således mindre erstatning for skatteulempe. Det synes i liten grad begrunnet i dommen hvorfor skadelidte ikke gis anledning til å forbruke resterstatning jevnt fordelt ut over tapsperioden. Man kan reise spørsmålet om Høyesterett avgjør generelt at et slikt forbruksmønster skal legges til grunn. Det er etter mindretallets oppfatning inkonsekvent når man på den ene side kapitaliserer erstatningen til fylte 67 år, og på den annen side forutsetter erstatningen forbrukt ved fylte 37 år i forbindelse med skatteulempeberegningen. I praksis er det da gjort fradrag for betydelige rentebeløp som skadelidte aldri oppnår.

Høyesterett legger til grunn at skadelidte må forutsettes å benytte erstatningen til å nedbetale lån, men gir i liten grad anvisning på hvorledes dette skal gjennomføres ved erstatningsberegningen. Hvis skadelidte nedbetaler lån, vil det være økonomisk sett korrekt å ta hensyn til at skadelidtes (gjennomsnittlige) gjeldsrentefradrag blir mindre etter skaden. Det gjør at nettotapet blir større (mer skatt med skaden – derved mindre disponibel inntekt med skaden – og således høyere nettotap). Det riktige må således være å foreta ny nettotapsberegning som legges til grunn i slike tilfelle. Dette diskuterer ikke Høyesterett. Det må videre tas hensyn til at skadelidte ville benyttet sin disponible inntekt til å betale det lånet koster; rentene på lånet. Det kan gjøres ved at gjennomsnittlig årlig rentekostnad fradras nettotapet før kapitalisering i perioden lånet ville løpt. Men da er avkastningen som skadelidte oppnår allerede trukket fra, slik at det ikke kan foretas noen kapitalisering (kapitalisering innebærer jo nettopp at det gjøres fradrag for avkastning skadelidte forutsettes å oppnå). Velges denne variant må man derved multiplisere opp det nominelle tap med antall år i hele tapsperioden, og trekke ut det som går med til å nedbetale lån. Deretter neddiskonteres restbeløpet. Alternativt til å trekke rentene fra årlig nettotap kan det kapitaliseres med høyere rente enn den vanlige rente i perioden lånet ville løpt, fordi avkastningen for skadelidte ved å nedbetale lån ofte vil være gunstigere enn avkastningen ved å plassere erstatningen. Eventuelt kan man se det slik at det allerede er tatt hensyn til nedbetaling av lån når Høyesterett standardiserer renten til 5 %. Ølbergdommen kan tyde på det.

Vanlig fortolkning av dommene fra 1993 er at Høyesterett avviser at det skal ytes erstatning for skatt av differansen mellom den nominelle rente og kapitaliseringsrenten. Dette kan være vanskelig å forstå, fordi skadelidte betaler skatt av renten som oppnås ved plassering av erstatningen (altså den nominelle rente) og ikke av realrenten. Løsningen i dommene fra 1993 innebærer at skadelidte her påføres ett tap som følge av at skatten ikke erstattes fullt ut.

I Skolandsaken hadde skadelidte benyttet ulykkesforsikringsutbetaling til å finansiere bolig. Ved skatteulempeberegningen bygger Høyesterett på at hvis ansvarsforsikringsselskapet hadde utbetalt tidligere (før ulykkesforsikringsselskapet) ville det vært naturlig å benytte utbetalingen på ansvarsforsikringen til å finansiere boligen. Det virker underlig at Høyesterett ikke legger den faktiske situasjon til grunn, altså at betalingen av (denne del av) boligen var foretatt, og at erstatningsutbetalingen derfor ville medføre skatteulempe. Det synes uklart i hvilken grad man generelt skal legge til grunn en slik hypotetisk situasjon for skadelidte med det siktemål å redusere erstatningen for skatteulempe. Ved plassering i bolig synes det ikke diskutert i dommene om skadelidte skal ha erstattet formuesskatt som påløper når man eier bolig, samt avgifter som påløper, transaksjonskostnader m.v.

På bakgrunn av at det hefter en rekke uklarheter til skatteulempeberegningen, mener Skårberg at skatteulempeberegningen bør reguleres. Problemstillingene som er nevnt kan finne sin løsning gjennom domstolene, men det er etter Skårbergs oppfatning ikke det gunstigste av prosessøkonomiske grunner. Området er etter hvert blitt såvidt spesialisert og vanskelig tilgjengelig at det kreves mye tid og ressurser for å anskueliggjøre problemstillingene overfor domstolene i den enkelte sak. Utvalget har i tilknytning til kapitaliseringsrenten foreslått regulering via forskrift. Det er imidlertid ikke noe i veien for at også de øvrige elementer som inngår ved beregningen av fremtidstapet reguleres nærmere, herunder skatteulempeberegningen. En standardsats på 25% kan imidlertid ikke tilrås fordi det som nevnt vil medføre tilfeldige og dels meget urimelige utslag.

7.5.5 Krone for krone-fradragene i skl. § 3-1 tredje ledd første og annet pkt

Reglene om krone for krone-fradraget i skl. § 3-1 tredje ledd første og annet pkt. har sin begrunnelse i at dette er ytelser som direkte tar sikte på å kompensere et inntektsbortfall. Skulle erstatningen bli utmålt uten fradrag for trygd, pensjoner m.v., ville skadelidte motta mer enn full erstatning for inntektsbortfallet. I en rekke tilfelle kan slike utbetalinger medføre at skadelidtes disponible inntekt ikke blir vesentlig redusert som følge av skaden, og at erstatningsbeløpet derfor blir beskjedent.

Reglene har også den virkning at ulike skadelidte stilles likt. Det kan lett virke urimelig om en skadelidt med full pensjon fra f. eks. Statens Pensjonskasse eller en lignende ordning fikk den samme erstatning fra skadevolderen som en skadelidt (med det samme konkrete tapet) uten en slik inntekt. Det samme synspunkt kan – om enn med ulik styrke – anføres for andre forsikringsordninger i arbeidsforhold eller yrke.

Etter Utvalgets syn er det ikke grunn til å endre de fradragsreglene som bygger på krone for krone-prinsippet i den alminnelige erstatningsrett. Det vises imidlertid til det som anføres av Skårberg under pkt. 7.12.5 vedrørende yrkesskadeforskriften og spørsmålet om endringer i denne på dette punkt.

Utvalget har foretatt forskjellige beregninger hentet fra praktiske eksempler og rettssaker for å danne seg et inntrykk av hvilken betydning tjenestepensjonen har for skadelidtes konkrete tap. Utvalget inntar som et eksempel følgende: Skaden inntraff i 1989, og skadelidte er født i 1955. Hun ble etter hvert erklært 100% ervervsmessig ufør. Partene var enige om at gjennomsnittlig, fremtidig inntekt uten skaden inkludert overtid ville være 200 000 kroner. Hennes faktiske pensjon i 1993 inkludert tjenestepensjon beløp seg til ca. 153 500 kroner. En uføretrygd utgjorde 115 000 kroner. En tapsberegning med 5% kapitaliseringsrente over 28 år og et normalt skattepåslag vil da gi en erstatning med tjenestepensjon på ca. 240 000 kroner. Tilsvarende beløp dersom skadelidte ikke hadde hatt tjenestepensjon, utgjør ca. 750 000 kroner. Differansen er således formidabel, og gjør at Utvalget ikke kan anbefale at man skal ha lik erstatning uavhengig av om man har tjenestepensjon.

7.5.6 Bør det settes et tak på den inntekt som er relevant ved erstatningsutmålingen?

Spørsmålet om det bør settes et tak på den inntekt som er relevant ved erstatningsutmålingen, har vært reist flere ganger, men blitt avvist. Når Utvalget under enhver omstendighet mener man som utgangspunkt må knytte utmålingen til skadelidtes aktuelle (og potensielle) inntektsnivå, er ikke dette spørsmålet noen nødvendig konsekvens av de standardelementer som kan være aktuelle ved utmålingen. Men når det er gitt et tak i yrkesskadeforsikringen, bør spørsmålet også reises om et slikt prinsipp bør innføres for erstatninger som følge av skader utenfor yrkessektoren.

Det grunnleggende vurderingstema er dette: Bør ethvert inntektsnivå være erstatningsrettslig beskyttet, eller bør de som har inntekter som ligger i det helt øvre skikt henvises til å tegne forsikringer som dekker tapet over et visst nivå? Som tidligere nevnt er slike forsikringer meget rimelige sett i forhold til det inntektsnivå det her er tale om. (Her må det imidlertid tas et visst forbehold for de tilfelle hvor forsikringen er knyttet til den medisinske invaliditet, idet den kan være lavere enn den ervervsmessige uførhet.)

Den gjenopprettende funksjon erstatningsretten har, kommer ikke nødvendigvis i strid med innføringen av et slikt tak. Det trygghetsbehov enhver har mot de økonomiske virkninger av en personskade, er varetatt selv om et inntektstap på årlige inntekter over f .eks. 15 G (med G på 38 080 kroner blir dette 571 200 kroner pr. år) skjæres bort; eventuelt kan taket settes til 25 G (952 000 kroner). Det bør være opp til den enkelte om det ønskes en tilleggsbeskyttelse utover dette. Tap over slike inntektsnivåer bør ikke dekkes av samfunnets felleskasse. Det samme synet har Utvalget når det gjelder de skadelidte som etter skaden kan opprettholde en inntekt over dette nivået. Her kan nevnes at høyeste trinn i statens ordinære lønnsregulativ gir en lønn på 422 000 kroner. I denne forbindelse kan tilføyes at det allerede av alminnelige erstatningsregler følger en grense for hvilke inntektsnivåer som er erstatningsrettslig vernet – en yngre person med millioninntekt kan neppe forvente at domstolene vil utmåle en erstatning som sikrer en slik inntekt til oppnådd pensjonsalder. Hvor grensen etter gjeldende rett her skal trekkes, er det vanskelig å si noe om. Utvalget ser ikke et tak på dette nivå er innføringen av et borgerlig jevnmål, som skulle stå i strid med prinsippet om full erstatning. Det bør heller ses som en presisering av rammen for erstatningsretten ut fra reglene om vernede interesser.

Utvalget vil her også vise til at det er satt et tak på yrkesskadeforsikringen på 10 G, og at det i Danmark er et slikt tak for inntekter noe over 511 000 kroner. Om Utvalgets vurderinger om å forhøye taket på yrkesskadeforsikringen, vises til pkt. 7.12.7.3. Utvalget vil særlig vise til at departementet reduserte Utvalgets forslag om et tak på 12 G til 10 G, til tross for at departementet i Ot. prp. nr. 44 (1988-89) s. 61 hadde uttalt at satsene etter en eventuell forskrift ikke måtte sikte mot et borgerlig jevnmål, men sikre skadelidte full erstatning.

7.5.7 Bør det settes en nedre inntektsgrense – et gulv?

Som kjent skal den inntekt som danner grunnlaget for erstatningen ved yrkesskader settes til minst 7 G (for tiden 266 560 kroner), se nærmere pkt. 7.12.7.2, og Utvalgets vurderingene av denne grensen. Begrunnelsene for et gulv – i tillegg de momenter for standardisering som er nevnt under pkt. 7.12.7.2 – kan kort oppsummeres slik:

• Yngre skadelidte vil ha et fremtidig inntektspotensiale som ligger over skadetidspunktets inntektsnivå

• Erstatningsbeløpet skal gi (en viss) inflasjonssikring

• Inntekten på skadetidspunktet er i mange tilfelle ikke ensbetydende med ervervs evnen

• Erstatningen skal også omfatte redusert evne til å arbeide i hjemmet.

Tanken om å lovfeste et slikt gulv bør overveies. Hvor det eventuelt bør legges, kan by på meningsforskjell. Antydningsvis kan 4 G (152 320 kroner) være passende. Eventuelt kan det bygges inn en adgang til å fravike dette nedad hvor det er overveiende sannsynlig at skadelidte ikke ville hatt muligheter for å få et slikt inntektsnivå.

En regel om et gulv bør i tilfelle suppleres med unntak for skadelidte som ikke var i inntektsgivende arbeid og som heller neppe vil bli.

På den annen side kan det reises spørsmål om det er så meget vunnet ved å innføre et gulv i den vanlige erstatningsretten. Dette medfører en hevning av erstatningsnivået for de som har et fremtidig inntektspotensiale under gulvet. Det betyr en økning av kostnadene, en type borgerlig jevnmål og en sosial utjevning gjennom erstatningsreglene. Skadelidte som har et inntektspotensiale utover inntektsnivået på skadetidspunktet vil få dette ivaretatt gjennom den fremtidsvurdering som skal foretas. Settes ikke gulvet på et for høyt nivå (slik som gulvet i yrkesskadeerstatningen – 7G) vil det etter flertallets syn ha liten betydning for antall tvister og for øvrig være et fremmedelement. Settes gulvet lik nåværende gulv i yrkesskadeerstatningen vil det medføre en betydelig erstatningsøkning for svært mange skadelidte og påføre fellesskapet betydelige økte utgifter – noe som etter Utvalgets syn ikke kan være aktuelt. Et gulv vil etter Utvalgets syn først og fremst ha sin berettigelse ved en standardisering der erstatningen utmåles på grunnlag av skadelidtes inntekt på skadetidspunktet, og hvor man ved utmålingen ikke tar hensyn til skadelidtes fremtidige inntektsutvikling.

7.5.8 Årsaksspørsmål ved inngangsinvaliditet

Hvor skadelidte allerede før skaden har en nedsatt inntektsevne eller varig invaliditet, oppstår flere spørsmål om hvordan virkningene av den nye skaden skal vurderes. Den tidligere invaliditet kan skyldes en begivenhet ingen er ansvarlig for, eller et tilfelle som har utløst full erstatning til skadelidte for skaden. Dette kalles gjerne problemet omkring skadelidte med en inngangsinvaliditet, og drøftes gjerne i forbindelse med kravet om årsakssammenheng.

Utgangspunktet og hovedregelen er at ansvaret til den siste skadevolder skal bygge på skadelidtes situasjon slik den var da den siste skaden ble voldt. Dette gjelder både ved person- og tingsskader. Noe annet ville innebære at skadelidte fikk en økonomisk fordel ved skade nr. 2, eller at skadelidte fikk for liten erstatning. Hvis de to skadene ikke har noen innbyrdes sammenheng og innflytelse på inntektsevnen, oppstår det ingen særlige spørsmål. Men ofte vil skade nr. 2 på grunn av skade nr. 1 få mer alvorlige følger enn om den var inntrådt alene, og skadelidte skal ha erstattet merfølgene av skade nr. 2, selv om disse ville vært mindre uten skade nr. 1. Dette kommer særlig på spissen ved skader på parvise organer – å miste ett øye er noe helt annet om man har ett igjen, enn hvor skadelidte allerede bare hadde tilbake synet på ett øye.

Det som her er sagt, gjelder uavhengig av om skade nr. 1 ga rett til erstatning eller ikke. Medfødt uførhet er et typisk eksempel på en varig skade som man ikke har fått noen erstatning for.

Selv om skadelidte var 100% ervervsmessig ufør – og selv om det skulle være ytet full erstatning for dette av skadevolder nr. 1, kan det tenkes at skade nr. 2 likevel medfører et erstatningsbetingende tap. En restervervsevne har de fleste, om enn i ulik grad. En slik restervervsevne – som må være utnyttbar – er gjenstand for erstatning også hvor den første erstatningsutmåling forutsatte at skadelidte ikke ville få inntektsgivende arbeid i fremtiden.

For ménerstatningens vedkommende er utgangspunktet det samme. Da de satser ved yrkesskadeerstatningen det skal sammenlignes med er progressive, vil skade nr. 2 måtte plasseres på skalaen over den første skade. Hvor en ménerstatning allerede er utmålt etter høyeste sammenlikningsgrunnlag (eller dette ville blitt resultatet om det var gitt erstatning for den første skaden), oppstår spørsmålet om skade nr. 2 som enn mer reduserer livsutfoldelsen, gir rett til ytterligere ménerstatning. Hva som her er gjeldende rett er uklart.

Det differanseprinsipp som er lagt til grunn ovenfor, tar departementet når det gjelder standarderstatningen til barn avstand fra, se Ot.prp. nr. 81 (1986-87) s. 25-26. Departementet fremholder at bruttoprinsippet bør gjelde, noe som innebærer at man utmåler den standardiserte erstatningen etter skadelidte invaliditetsgrad etter den siste skaden. Som eksempel nevnes at skade på ett øye gir 18% invaliditet, mens en som da mister det andre øyet anses 100% invalid; standarderstatningen skal da bygge på en invaliditet på 100%. Dette separasjonsprinsipp (den siste skaden vurderes separat) leder altså til at skadelidte skal få erstatning på basis av at han før skaden var frisk og hadde sin fulle inntektsevne i behold. Det heter videre: Man er av den oppfatning at det innenfor et standardisert system er uakseptabelt å fjerne det erstatningsrettslige vern for den som fra før er helt ufør.

Etter Utvalgets syn kan er det som her er fremholdt om inngangsinvaliditetens innflytelse på fastsettelsen av utgangspunktet for en standardisert utmåling bli for unyansert. Hvis skadelidte ved skade nr. 1 har fått en erstatning for tap i fremtidig erverv basert på en uføregrad på 75%, kan ikke regelen være at skade nr. 2 som medfører en uførgrad på 100%, gi en erstatning på 100%. Det vil medføre en betydelig overkompensasjon som vanskelig kan forsvares. At – som det fremholdes i motivene – det for skadevolderen vil være tilfeldig om skadelidte på forhånd er frisk eller allerede delvis ufør – kan etter Utvalgets syn ikke endre dette.

Utmålingen av erstatningen for skade nr. 2 bør neppe være en annen hvor den tidligere invaliditet beror på en begivenhet det ikke kan kreves erstatning for. At skadelidte i slike tilfelle ikke vil få noen overkompensasjon, bør etter Utvalgets syn ikke medføre at erstatningsplikten for skade nr. 2 overstiger de virkninger denne skaden har hatt for skadelidte. Etter Utvalgets syn forsterkes dette synet hvor erstatningen bygger på en ervervsmessig uførhet, dvs. hvor interessen direkte knyttes til skadens økonomiske betydning for skadelidte.

Om det samme differanseprinsipp også skal legges til grunn for ménerstatningen kan synes mer tvilsomt. Det er ubestridelig at selv en som er 100% invalid – og har fått en ménerstatning tilpasset denne invaliditetsprosent – ved skade nr. 2 kan få en ytterligere redusert livsutfordelse. Etter Utvalgets syn bør det her vurderes supplerende regler som vil kunne gi en tilleggsménerstatning i slike tilfelle, som neppe vil forekomme særlig ofte.

7.6 Det lidte inntektstapet

Det lidte inntektstap skaper få problemer av rettslig karakter, jfr. fremstillingen ovenfor under pkt. 4.1.2. Ved den bruttofisering som legges til grunn, er det også enkelt å komme frem til erstatningsbeløpet med et enkelt regneprogram. Om renteberegningen, se pkt. 4.7.4.1. Den innvending som imidlertid kan gjøres her, er at skadelidte selv har små muligheter for å foreta disse beregningene, og at advokater som ikke er godt inne i personskadeoppgjør langt på vei lar forsikringsselskapene foreta dem.

Utvalget vil presentere tre mulige modeller for å forenkle beregningen av lidt inntektstap. Modellene kan betegnes brutto minus brutto-metoden, tabellmetoden og kapitaliseringsmetoden.

Brutto minus brutto.

I stedet for å regne ut netto tap etter skatt og bruttofisere tapet, kan årlig lidt tap beregnes som differansen mellom bruttoinntekten før og etter skaden. Dette gir samme resultat som nettometoden i en del tilfelle. I de fleste tilfelle vil metoden imidlertid medføre en viss overkompensasjon. Det skyldes for det første at en skadelidt som går over på trygd oppnår fradrag i skatt, såkalt særfradrag. Pensjonister oppebærer normalt fullt særfradrag (17 640 kroner for 1994) mens mottakere av attføringspenger normalt oppebærer halvt særfradrag. For det andre beskattes attføringspenger og uførepensjon lempeligere enn arbeidsinntekt, ved at pensjonsavgiften er lavere. I 1994 var pensjonsavgiften 7,8% for arbeidsinntekt og 3% for pensjon og attføringspenger. For det tredje vil en inntektsreduksjon ofte medføre redusert toppskatt, siden toppskatten er progressiv. For det fjerde tar ikke metoden hensyn til sparte utgifter som følge av at skadelidte ikke lenger er i arbeid, for eksempel i form av reiseutgifter til arbeid og fagforeningskontingent.

Disse momentene gjør at brutto minus brutto-metoden ikke gir et økonomisk korrekt resultat. Forskjellene, som kan være betydelige, går i skadelidtes favør og vil sannsynligvis medføre høyere forsikringspremier.

Som en variant kan brutto minus brutto korrigeres ved å trekke fra sparte utgifter i arbeid. Da unngås fortsatt skatteregnestykker ved tapsberegningen, samtidig som resultatet blir mer økonomisk korrekt.

Tabellmetoden.

Det er mulig å utarbeide en tabell der det er oppgitt årlig erstatning brutto på de ulike inntektsnivåer. Erstatningsbeløpet kan angis i antall grunnbeløp, slik at stadige revisjoner av tabellen ikke er nødvendig. Renteberegning kan tenkes eliminert ved at grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet benyttes.

Når tabellen utarbeides kan særfradrag, sparte utgifter i arbeid o.l. innarbeides i tabellen ut fra gjennomsnittsbetraktninger. Tabellmetoden forutsetter at det fastsettes en ervervsmessig uføregrad i den enkelte skadesak.

Det kan tas utgangspunkt i skala med inntektsgradering tilsvarende den som ble valgt i forskriften om standardisert erstatning ved yrkesskader, § 3-2. Eventuelt kan det utarbeides en mer fingradert tabell, for eksempel ved å legge inn 10 eller 20 forskjellige inntektsnivåer.

Kapitalisering fra skadedato.

Hele beregningen av lidt tap kan i prinsippet bortfalle, ved at tap i fortid og fremtid ses under ett. I stedet for å kapitalisere fremtidig tap fra oppgjørstidspunktet, kapitaliseres tapet med tilbakevirkning fra skadedato.

I kapitaliseringen ligger det en forutsetning om at skadelidte oppnår forrentning av erstatningsbeløpet. Denne forutsetning er selvsagt ikke holdbar for perioden fra skadedato til oppgjørstidspunktet, siden skadelidte ikke har hatt beløpet til disposisjon i perioden. Modellen må derfor korrigeres ved at skadelidte tilstås rente av erstatningsbeløpet fra skadetidspunktet inntil oppgjørstidspunktet. Renten bør i så fall dekke avkastningen skadelidte forutsettes å oppnå gjennom kapitaliseringen, og skatt av avkastningen.

En slik modell ville neppe være anvendelig med mindre skadelidte tilstås à konto utbetalinger i tiden frem til oppgjørstidspunktet. Den første tiden etter inntektsbortfall vil for mange skadelidte fortone seg som den vanskeligste, for eksempel p.g.a. låneforpliktelser som skadelidte uforutsett ikke lenger klarer å betjene.

Modellen forutsetter at erstatningen skattemessig regnes som erstatning for tap i fremtidig erverv.

Dersom det ikke foretas ordinær kapitalisering, fordi fremtidig inntektstap utmåles ut fra tabeller, kan prinsippet om utmåling av tapet fra skadetidspunktet bygges inn i tabellene. For eksempel kan yrkesskadeforskriftens § 3-3 jfr. § 1-4 endres slik at alder på skadetidspunktet benyttes i stedet for alder på oppgjørstidspunktet.

I mange saker blir ikke skadelidte varig ufør, men det oppstår tap i en begrenset periode, for eksempel i en attføringsperiode. I slike tilfelle vil det også være teoretisk mulig å anvende kapitaliseringsmetoden, men det kan virke kompliserende og lite hensiktsmessig.

Oppsummering.

Utvalget antar at behovet for å standardisere beregningen av inntektstap i fortid er begrenset. Riktignok er det verdifullt at skadelidte forstår og kan etterprøve beregningene. Dagens nettometode er imidlertid vel innarbeidet, og byr på få problemer for profesjonelle brukere. Utvalget vil derfor ikke tilrå endringer i beregningsmåten av inntektstap i fortid.

7.7 Utgiftspostene

7.7.1 Innledning

Det skillet mellom påførte utgifter og fremtidige utgifter som oppstilles i skl. § 3-1 første ledd er et skille i tid, dvs. et skille mellom når utgifter påløper. Dette skillet har liten betydning for spørsmålet om hvilke utgifter som kan kreves erstattet. Da det i praksis særlig er om omfanget av fremtidige utgifter det oppstår tvist, vil drøftelsen av utgiftene bli knyttet til dem.

7.7.2 Særlig om fremtidige merutgifter

Som det vil fremgå av fremstillingen ovenfor under 4.1.5, er denne posten i de senere årene blitt vesentlig i mange oppgjør, smln. også det tallmaterialet som fremgår av domsoversikten under pkt. 7.3.13. Så sent som i 1981, da Sevaldsen-dommen ble avsagt, lå kravene – med enkelte unntak – her på et beskjedent nivå. I Sevaldsen-saken ble det tilkjent 30 000 kroner her. I dag fremsettes det krav om erstatning for fremtidige utgifter som ofte går opp i millionbeløp og som ligger på linje med eller overstiger de øvrige erstatningspostene. Det høyeste krav som er fremsatt ved en domstol her nærmet seg 30 millioner kroner. Etter Skoland-saken vil krav av en slik størrelsesorden – som gjaldt fremtidige utgifter til bolig og pleie utenfor institusjon – neppe forekomme i fremtiden.

På den annen side innebærer ikke Skoland-dommen noe generelt tak på erstatningsnivået for utgifter, det kan f.eks. nevnes at Gulating lagmannsrett i dom av 2. mai 1994 (ikke rettskraftig) tilkjenner en erstatning på i underkant av 5 millioner kroner for fremtidige utgifter. Det ble vist til Skoland-dommen i premissene.

Skillet mellom de utgifter som gjelder lidt tap og det krav som gjelder erstatning for fremtidige utgifter, går som tidligere nevnt på det tidspunktet erstatningsoppgjøret finner sted. Kravet om dokumentasjon er nødvendigvis et annet ved påførte utgifter enn fremtidige utgifter. Normalt må det fremlegges kvitteringer for påførte utgifter man ønsker erstattet. Det er således ikke noe prinsipielt skille mellom dem. Utgangspunktet er klart: også de fremtidige utgifter skal erstattes fullt ut. Når de dekkes ved et kapitalbeløp, skal det både skje en neddiskontering og et påslag for skatteulempen.

At erstatningen for fremtidige utgifter ofte gir grunnlag for uenighet, skyldes flere forhold. Det ligger i sakens natur at de er vanskelige å beregne, både fordi omfanget av dem blir skjønnsmessig og fordi det kan være uklart hvordan skaden vil utvikle seg i fremtiden. I tillegg er det usikkert hvilke ytelser skadelidte vil få fra det offentlige i fremtiden og utviklingen av nivået på disse offentlige ytelser. Men det er også ofte uenighet om hvilke utgiftsposter som er nødvendige følger av skaden, og hvor langt skadelidtes plikt til etter evne å begrense skaden skal gå, og således i det hele hvilke utgifter som er gjenstand for erstatning.

Mange utgifter vil bli dekket av folketrygden, og er således ikke utgifter for skadelidte. Om hvilke utgifter dette er, vises til fremstillingen i pkt. 4.1.6. Skadelidte er pliktig til å søke utgiftene dekket av det offentlige før man fremmer krav overfor den ansvarlige eller forsikringsselskapet.

En utgift er erstatningsmessig når den er en rimelig og nødvendig følge av skaden. Etter Utvalgets erfaring er forsikringsselskapene ved vurderingen av hva som er rimelig og nødvendige utgifter litt romslige i den første tid etter skaden. Ulike forsøk på behandling blir ofte dekket innen rimelige grenser, selv om de senere vil falle utenfor hva som kan kreves erstattet. Skadelidtes plikt til å begrense skaden betyr ikke at han eller hun må avholde seg fra å forsøke normale nærliggende behandlingsalternativer som kan gi resultater. Rimelige behandlingsutgifter som er basert på en forsvarlig medisinsk vurdering og en saklig begrunnet optimisme bør således dekkes i den første tid etter skaden. Det er imidlertid tvilsomt om det erstatningsrettslige vern strekker seg så langt i dag.

En noe annen form for utgifter ble vurdert i en nylig avsagt dom av Hålogaland lagmannsrett (av 8. juli 1994), og som trekkes frem her fordi den illustrerer problemenes mangfoldighet. Fra dommen hitsettes:

«Lagmannsretten er i motsetning til herredsretten kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne fru A erstatning for utgifter til muskelstimulerende behandling ved B-klinikken. Det dreier seg i dette tilfellet ikke om medisinsk behandling eller fysioterapi, og heller ikke om annen behandling foreskrevet av lege, men om en form for alternativ behandling av naturmedisinsk karakter. Den sakkyndige har gitt uttrykk for at behandlingen ikke kan antas å ha noe medisinsk formål. ... Den omstendighet at hun ikke gir opp, men opprettholder et aktivt engasjement med sikte på å bekjempe sine problemer, kan i seg selv ha en gunstig psykologisk effekt og indirekte virke lindrende på de smerter hun plages av. Det ville imidlertid være å strekke rekkevidden av erstatningsansvaret for langt om det også skal dekke utgifter ved slik behandling. Det dreier seg slik lagmannsretten ser det, ikke om nødvendige eller rimelige følger av skaden som kan kreves dekket under erstatningen for økonomisk tap, men om et tiltak som skadelidte eventuelt må dekke ved anvendelsen av ménerstatningen, på linje med andre aktiviteter som kan bidra til å kompensere redusert livsutfoldelse som følge av skaden.»

Vedrørende de påførte utgiftene kan det være et problem at skadelidte og dennes advokat har benyttet en eller flere spesialister til å avgi erklæring som skadevolder/forsikringsselskapet ikke vil akseptere. Det oppstår da et spørsmål om skadevolder er pliktig til å dekke utgiftene til spesialisterklæringer. I den dommen av Hålogaland lagmannsrett som omtalt ovenfor uttaler lagmannsretten om dette:

«I utgangspunktet kan skadelidte kunne kreve erstatning for nødvendige utgifter forbundet med å bringe skadens omfang på det rene og dermed dokumentere det økonomiske tap som kreves erstattet av skadevolder. Dette kan inkludere engasjement av sakkyndig bistand. I personskadeoppgjør der skaden skal dekkes av et forsikringsselskap, hvor ansvaret er erkjent, er det imidlertid vanlig at partene etablerer et samarbeid om beregningen av riktig erstatning. Hvor utarbeidelse av spesialisterklæring er nødvendig – som her – er det vanlig at partene i fellesskap finner frem til en spesialist som kan aksepteres, og at forsikringsselskapet dekker kostnadene forbundet med dette. Forsikringsselskapet har imidlertid ikke rett til ensidig å utpeke spesialist, og dette er heller ikke hevdet, selv om et brev av 3. oktober 1989 kan være noe uheldig formulert.

Lagmannsretten går ut fra tvisten mellom partene om valg av spesialist i nærværende sak, skyldes at det – også innenfor det medisinske fagmiljø – har vært noe ulik oppfatning om bedømmelsen av den medisinske invaliditet som følge av nakkeslengskader. Diskusjonen har ikke vært begrenset til fagtidsskrifter. ... Forsikringsselskap D hadde på forhånd gitt klart uttrykk for at valget av nevrolog C var uakseptabelt, og at man ikke ville akseptere det resultat han kom til. Bakgrunnen for dette er ikke at hans formelle kvalifikasjoner er trukket i tvil, men at han har markert seg sterkt som talsmann for å oppjustere den medisinske invaliditet som følge av whiplash-skader. Hans alminnelige oppfatning reflekteres også i hans vurdering av den medisinske invaliditet i enkeltsaker.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av de momenter som er nevnt at skadelidtes innhenting av spesialisterklæring fra nevrolog C i dette tilfelle ikke kan kreves erstattet av forsikringsselskap D, idet kostnadene ikke kan anses som nødvendige eller rimelige følger av skaden.»

Utvalget har nøye vurdert om det er mulig med noen generell standardisering av utgifter. For lidte utgifter antas dette ikke hensiktsmessig, jfr. det som er uttalt foran under dette punktet.

Når det gjelder fremtidige utgifter vil derimot en standardisering være avklarende og ønskelig. Et vesentlig argument i denne forbindelse er at fremtidige utgifter er en erstatningspost som det ofte er uenighet om mellom partene og hvor det skjønnspregede element er betydelig. Samtidig er det usikkerhet om dekningsomfanget.

En mulig modell for standardisering ut over yrkesskadeforskriftens modell kunne være å knytte erstatningsbeløpet for utgifter til den medisinske invaliditetsgraden etter en nærmere fastsatt tabell. Man kan tenke seg at 100% medisinsk invaliditet utgjør et visst antall G som så trappes ned med synkende medisinsk invaliditetsprosent. På grunn av det store mangfoldet av forskjelligartede skader og den store ulikheten i nødvendige utgifter for skadelidte med samme medisinske invaliditetsgrad vil imidlertid en slik standardisering ramme de skadelidte svært forskjellig. En person som er 20% medisinsk ufør behøver ikke å ha noen nødvendige utgifter, mens en annen person med samme medisinske uførhetsgrad men med en annen type skade kan ha årlige nødvendige utgifter av en ikke ubetydelig størrelsesorden. Noen vil få langt mindre enn full erstatning for sine nødvendige utgifter, mens andre vil få en klar overkompensasjon. Utvalget kan derfor ikke tilrå noen standardisering av det årlige fremtidige utgiftsbeløp på grunnlag av den medisinske invaliditet. Det vises forøvrig til Utvalgets forrige innstilling vedlegg I.

Selv om man ikke standardiserer det årlige utgiftsbeløp er Utvalget av den oppfatning at det er nærliggende å standardisere kapitaliseringsrenten jfr. foran pkt. 7.5.2. Det bør videre vurderes å standardisere skatteulempestillegget for utgifter. Her må det i så fall utarbeides en gradert og relativt finmasket tabell for skatteulempe. I den forbindelse må vurderes nærmere om man skal bygge på Høyesteretts betraktninger i Skoland-saken.

Utvalget peker på at hvis man velger å standardisere kapitaliseringsrenten og skatteulempestillegget, vil det være nærliggende å utarbeide en tabell slik det fremgår av yrkesskadeforskriftens § 2-2 om fremtidige utgifter. Det bør imidlertid overveies tilpasninger i den tabellen som er unntatt der. Utvalget peker på at det må lages flere grupper for de som er mellom 16 og 35 år. Videre bør tabellen for de over 35 år overveies mer fingradert enn den som fremgår av § 2-2 i yrkesskadeforskriften i dag. Dette er vesentlig for at målsettingen om full erstatning skal oppfylles.

Engangsutgifter som fremtidig innkjøp av et teknisk hjelpemiddel, ombygging av leilighet eller lignende må vurderes konkret i det enkelte tilfelle som i dag. En sådan erstatning kommer således i tillegg til de årlige løpende utgifter. Avslutningsvis vedrørende de fremtidige utgifter peker Utvalget på at en nærmere avgrensning av hvilke utgifter som er erstatningsmessige i vesentlig grad vil forenkle erstatningsutmålingen og redusere utmålingskonfliktene på dette området. Herunder kan blant annet vises til at når trygdemyndighetene avslår en persons søknad om grunnstønad med den begrunnelse at de ikke finner at vedkommende har tilstrekkelige utgifter til å komme over nedre grense for grunnstønaden, bør det erstatningsrettslig heller ikke være aktuelt å utmåle årlig utgiftserstatning over denne grense for de utgifter som omfattes av grunnstønaden.

Etter gjeldende rett er det på en rekke punkter uklart hvilke utgifter som kan kreves erstattet. Det skaper ofte betydelige problemer i oppgjørene, selv om beløpene ikke alltid er så store. Utvalget ser det derfor som en klar fordel om man her kunne avklare rettstilstanden så langt det er mulig. Det er nærliggende å reise spørsmålet om nødvendighetsbegrepet for utgifter i erstatningsretten bør tilsvare trygdens begrep.

Hvor skadelidte har behov for kontinuerlig pleie, utløser dette både krav mot skadevolderen og krav mot det offentlige. Det brevet fra Norske Kommuners Sentralforbund som er omtalt i kapittel 2, tar opp spørsmålet om ikke disse utgiftene i større grad enn nå bør veltes over på skadevolderen. For det enkelte skadetilfelle kan dette dreie som om meget betydelige beløp. Det er således to spørsmål som vi står overfor her: Hvor langt kan skadelidte krever å få utgiftene til å bo utenfor institusjon dekket av skadevolderen, og i hvilken grad bør kommunen ha regress mot skadevolderen for sine utgifter?

Når det gjelder forholdet mellom skadelidte og skadevolderen, anser Utvalget gjeldende rett slik den ble utformet i Skolanddommen som hensiktsmessig og riktig.

Spørsmålet om kommunens regressrett anser ikke Utvalget som dets oppgave å utrede nærmere. Men det vil være best i overensstemmelse med den alminnelige regel om avskjæring av trygdens og pensjonsinnretningenes regressrett i skl. § 3-7 at heller ikke kommunene kan gjøre regress gjeldende for ytelser etter sosiallovgivningen.

7.7.3 Forholdet mellom merutgifter og ménerstatningen

På en annen kant ligger spørsmålet om avgrensningen mellom fremtidige utgifter og ménerstatningen. I praksis kommer spørsmålet særlig opp om i hvilken utstrekning en utgiftspost fanges opp av ménerstatningen, og således ikke kan tas med under beregningen av de fremtidige utgifter. Dette er en hensiktsmessig angrepsvinkel, idet ménerstatningen i stor grad er gitt ved konstateringen av den medisinske invaliditet.

Denne avgrensningen byr ofte på tvil. I Skolanddommen bemerket førstvoterende at det var grunn til å vurdere forholdet mellom ménerstatning og utgifter i forbindelse med det pågående lovarbeid om erstatningsreglene.

Til dette vil Utvalget bemerke:

Som påpekt av Jerstad (s. 296) løser man ikke dette grensedragningsproblemet ved å vise til at ménerstatningen skal dekke ikke-økonomisk tap, mens utgiftserstatning skal dekke et økonomisk tap. En del betalte utgifter vil være knyttet opp mot livsutfoldelse, som skal kompenseres gjennom ménerstatningen. Som eksempel nevner Jerstad egenandelen når en hjemmehjelp har som oppgave å assistere ved sosialt motiverte fritidsaktiviteter.

Ved grensedragningen bør det i stedet ses hen til hva utgiften skal kompensere for. Er utgiften av en slik art at den skal kompensere livsutfoldelse må den anses omfattet av ménerstatningen. Skal den ikke kompensere for livsutfoldelse bør utgiften erstattes særskilt om den er rimelig og nødvendig.

Ménerstatningens kompensasjonsformål kan forenklet deles i to grupper, som begge er knyttet til livsutfoldelsen. Den første gruppens formål består i å utøve tilsvarende aktiviteter som før skaden, slik at det brukes av ménerstatningen til å dekke ekstrautgifter i den forbindelse. Hvis skadelidte for eksempel er blitt avskåret fra å gå på ski til sin hytte på fjellet, kan ménerstatningen gi rom for å kjøpe snescooter som benyttes for transport dit. Den andre gruppen formål knytter seg til alternative aktiviteter. Hvis skadelidte i eksemplet foran benytter ménerstatningen til sydenturer fordi skiferie i påsken ikke lenger er mulig, er erstatningen benyttet til alternativt formål.

For begge grupper aktiviteter oppstår avgrensningsspørsmål i forhold til utgifter. Avgrensning synes særlig å være aktuelt i tre sammenhenger. Det må avgrenses mot 1) medisinske formål, 2) formål tilknyttet biologiske behov og 3) sosialmedisinske formål.

1. Avgrensningen mot medisinske formål er i Skolanddommen drøftet gjennom vurderingen av hva som kan betraktes som en medisinsk nødvendig følge av skaden. Såvel nødvendighet i forhold til skadelidtes fysiske som psykiske helse bør tillegges vekt. Ved vurderingen av hva som er medisinsk nødvendig, bør man etter Utvalgets syn som hovedregel følge trygdens vurdering, dog vil man unntaksvis være åpne for en noe videre ramme. En vesentlig annen vurdering erstatningsrettslig enn trygderettslig vil gi opphav til unødig mange tvister. I og med at skadelidte har krav på nødvendig medisinsk behandling av det offentlige vil det også bli dårlig samsvar i reglene hvis den trygderettslige og den erstatningsrettslige vurdering er forskjellig. Erstatningsrettens krav er jo at utgiftene skal være nødvendige og rimelige. Det medisinske formål er den relevante begrunnelse, idet utgiften atskiller seg fra det sosiale formålet/livsutfoldelsen. Slike utgifter vil imidlertid i vesentlig grad bli dekket av trygden, og det er i første rekke en offentlig oppgave å dekke utgifter til varig og midlertidig helbred og smertelindring.

2. Det bør også ytes særskilt erstatning for utgifter som kompenserer biologiske behov av ulike slag. Utgifter til stell, pleie og tilsyn er eksempler. Om slike utgifter kun er tilknyttet fritidsaktiviteter er det rimelig å anse utgiftene som omfattet av ménerstatningen. Er behovet for stell, pleie og tilsyn ansett som døgnkontinuerlig bør derimot ikke slike utgifter anses omfattet bare av ménerstatningen selv om sosialt motiverte aktiviteter utøves, se nærmere Jerstad s. 297.

3. Utgifter som skal dekke sosialmedisinske behov utgjør den tredje gruppen. Av Høyesteretts dom i Skolandsaken fremgår det at slike utgifter skal erstattes separat. Det har nok vært vanlig å betrakte en utgift som enten omfattet av ménerstatning, eller som en erstatningsmessig separat utgift. Denne type utgifter vil imidlertid ofte være knyttet til aktiviteter som til dels må anses omfattet av ménerstatningen. Livsutfoldelse vil på den annen side ofte ha et sosialmedisinsk element i seg, ved at skadelidte er avhengig av livsutfoldelse for å opprettholde sitt funksjonsnivå. Det må da skjønnsmessig foretas en fordeling av hva som skal erstattes særskilt, og hva som skal anses omfattet av ménerstatningen. I Skolandsaken ble besøk utenfor institusjonen delvis erstattet særskilt på bakgrunn av at skadelidte ikke fikk tilstrekkelig stimulering ved institusjonsoppholdet.

Utvalget vil konkludere med at grensedragningen mellom ménerstatning og utgiftserstatning som Høyesterett foretok i Skolandsaken kan presiseres på enkelte punkter. Utvalget mener imidlertid slik presisering vanskelig kan skje i lovs form. Utgiftstypene er såvidt mangeartede at det vil være vanskelig å finne dekkende formuleringer som samtidig er presise. Det bør derfor fortsatt overlates til praksis å trekke opp grensen mellom ménerstatning og utgiftserstatning. Ved grensedragningen finner Utvalget at Høyesteretts dom i Skolandsaken utgjør et godt utgangspunkt.

7.8 Kan-regelen i skl. § 3-1 tredje ledd i.f

Etter skl. § 3-1 tredje ledd i.f kan det tas hensyn til private forsikringer, herunder individuelle kapitalforsikringer, når erstatningen skal utmåles, se nærmere ovenfor 4.1.4.5. Utbetalingene under yrkesskadeforsikringen er imidlertid ubeskåret av slike forsikringer.

Utvalget har delt seg i synet på spørsmålet om å endre eller eventuelt oppheve kan-regelen i skl. § 3-1 tredje ledd siste pkt. I Skoland-dommen ble erstatningen redusert med 150 000 kroner på grunn av forsikringer opp mot 900 000 kroner.

At fradraget her ble ca. 1/5 av forsikringsbeløpet, kan ikke ses på som uttrykk for en generell norm. Det man vet, er at fradrag i denne størrelsesorden kan være riktig når forsikringene er så betydelige, og erstatningsbeløpet noe over 1,5 mill. kroner. Men dommen gir liten veiledning hvis ett eller begge av disse to beløpene endres, f. eks. forsikringssummer på 600 000 kroner og et tap ellers på 800 000 kroner.

Dersom der er ønskelig kan flertallet (Riisa, Stenwig og Vigen) ikke se at det er noe problem å standardisere kan-fradraget ut fra Høyesteretts dom i Skoland-saken som en generell norm. Det bør for det første settes en nedre grense hvor forsikringer under en viss størrelse ikke medfører fradrag. Dette gulvet kan på bakgrunn av praksis f.eks. settes til 8 G. For den andel av forsikringsbeløpet som overstiger denne grensen kan man f.eks. trekke fra 25% opp til 1 million kroner og 50% av overskytende beløp. Det bør videre settes et tak for hvor stort fradraget totalt kan være. Fradraget bør ikke overstige 1/3 av totalerstatningen for mén, fremtidig ervervstap og fremtidige utgifter. I normaltilfellene vil da en forsikringsutbetaling på 1 mill. kroner gi et fradrag på 25% av 700 000 kroner som utgjør 175 000 kroner.

Flertallet vil understreke at man må se en eventuell standardisering av kan-fradraget, i sammenheng med andre endringsforslag, f.eks. forslaget om å innføre tak på erstatningsbeløpet. Utvalgets flertall ser ikke noen grunn til å særbehandle yrkesskadene på dette punkt og foreslår derfor at tilsvarende standardfradrag innføres der hvis denne løsning velges for den vanlige erstatningsrett. Velger man å beholde nåværende regel i den vanlige erstatningsrett bør overstående standardiserings­forslag overveies innført under yrkesskadeerstatningen. Unntak gjøres når partene uttrykkelig har avtalt at forsikringen ikke skal komme til fradrag.

Utvalgets mindretall (Lødrup og Skårberg) mener at kan-regelen i skl. § 3-1 tredje ledd siste pkt. bør oppheves. Bestemmelsen innebærer i praksis at skadevolderen (forsikringsselskapet) får en fordel av ytelser andre har betalt. Med den usikkerhet som ligger i om erstatningsbeløpet virkelig på sikt vil dekke det faktiske tap, bør det være adgang til å kjøpe seg trygghet uten at den delvis skal komme skadevolderen tilgode. Utvalget ser spørsmålet om fradraget skal beholdes som et spørsmål om rimelighet: Er det rimelig at skadevolderens ansvar (i praksis det beløp som forsikringsselskapet betaler ut) skal påvirkes av at skadelidte har ønsket en trygghet og betalt for denne? At forsikringen i en del tilfelle kommer mer tilfeldig, f. eks. som følge av at man har betalt en reise med et bestemt kredittkort, bør ikke endre dette. Et bortfall av kan-regelen er etter mindretallets syn naturlig hvis det settes et tak på erstatningsbeløpet, se ovenfor pkt. 7.5.6.

7.9 Erstatning for tap av forsørger

7.9.1 Innledning

Den erstatning som ytes for tap av forsørger inneholder enda flere skjønnsmomenter enn de øvrige erstatningspostene som er vurdert ovenfor. Ved at det er forsørgertapet det skal ytes erstatning for, blir ikke beregningen knyttet opp mot det økonomiske tapet på samme måte som ved personskader ellers. Hvilke ytelser fra avdøde som var forsørgelse og som bortfaller i fremtiden, blir således skjønnstemaet. Men dette skal etter loven vurderes mot den etterlattes evne til å forsørge seg selv. Har den etterlatte fullt ut evnen til selvforsørgelse, skal det normalt ikke ytes erstatning for tap av forsørger.

Etter Utvalgets syn er det vanskelig å fastslå noe nivå i praksis på forsørgertapserstatningene. Dette skyldes hovedsaklig at de individuelle forskjeller ved tap av forsørger er svært store. Tilfellene varierer fra der hvor dødsfallet ikke medfører noe forsørgertap til det motsatte ytterpunkt hvor tapet er over 1 million kroner. Det synes imidlertid som om de oppgjør som skjer i minnelighet mellom forsikringsselskapene og de etterlatte, ligger noe høyere enn de beløp som tilkjennes ved domstolene. De oppgjør som har funnet sted etter enkelte større ulykker, se ovenfor under pkt. 4.10, ligger på nivåer som langt overstiger det som ellers blir gitt. Det synes også som forsørgertapserstatningene er vanskelige å fastsette, noe som leder til dels langvarige forhandlinger. Det er også uklart om erstatningen skal baseres på den forsørgelse som fant sted ved dødsfallet, eller om det også skal legges til grunn at avdøde ville hatt en inntektsutvikling som ville øket evnen til forsørgelse, og dermed erstatningen.

Antallet tilfelle årlig hvor det blir aktuelt å utmåle et forsørgertap er det ikke mulig å angi eksakt. Her har man ikke noen samlet statistikk som kan danne grunnlaget for et anslag. Utvalget vil imidlertid antyde at det for yrkesskadenes del kan være rundt 50 tilfelle pr. år, og for bilansvaret noe over det dobbelte av dette. I denne forbindelse bør merkes at i over halvparten av alle dødsulykker etterlater ikke den omkomne seg noen vedkommende forsørget. Trafikkulykkene rammer ofte ungdom og eldre mennesker.

For øvrig vil de årlige tall her bero på om det skjer større ulykker, noe som særlig kan tenkes i sjø- og luftfarten.

Om erstatningsnivået i rettspraksis, vises til oversikten i pkt. 4.3.3.

7.9.2 Utvalgets vurderinger

Etter Utvalgets syn kan det rettes en rekke innvendinger mot reglene om erstatning for tap av forsørger. Disse tapstilfelle er i seg selv spesielle, og usikkerheten om erstatning vil bli gitt og i tilfelle med hvor meget, er i seg selv en belastning. Det er de etterlatte som må skaffe til veie den nødvendige dokumentasjon som trengs for å foreta en tapsberegning. De etterlattes økonomi må vurderes i detalj, og hvor også fremtidsutsiktene i positiv eller negativ retning trekkes inn. Avdødes forbruk spiller også inn. Det er også et diskusjonstema i hvilket omfang forsikringer på avdødes hånd påvirker erstatningsutmålingen; etter loven er det lite tvilsomt at de har betydning for den etterlattes evne til selvforsørgelse.

Utvalget finner at den betydelige usikkerhet som normalt vil være til stede omkring den erstatning de etterlatte vil få, i seg selv er negativ. Hertil kommer at private forsikringer mot dødsfallsrisiko ved en ulykke er meget rimelige, hvis yrkesskadene holdes utenfor (og de er allerede dekket av arbeidsgiveren opp til satsene etter yrkesskadeforskriften). De rent sosiale aspekter ved forsørgertapserstatningen er betydelige. Mot denne bakgrunn er det atskillig som taler for at nivået for forsørgertapserstatningen blir relatert mer til dens sosiale aspekt enn en skjønnsmessig vurdering av det enkelte skadetilfelle basert på full erstatning for forsørgertapet. De som ønsker en egen sikring utover dette nivået, kan som nevnt for en billig penge kjøpe seg den ved en ulykkesforsikring. Dermed gis den enkelte familie visshet om økonomien hvis forsørgeren (eller en av dem) skulle falle fra. Utvalget er av den oppfatning at hensynet til forutberegnelighet her veier tungt.

Ved den sterkt skjønnsmessige utmåling vi har i dag, vil erstatningen ofte bero på de etterlatte og deres advokaters evne og press samt forhandlingsdyktghet. Utvalget kan vanskelig tro at det her er mulig med en ensartet praksis.

Utvalget vil videre peke på at det kan virke støtende at mange etterlatte får erstatninger som ligger betydelig under det andre har fått ved større ulykker. Selv om man beveger seg på et område hvor følelsene er sterke, må det i en rettspolitisk diskusjon være tillatt å konfrontere oppgjøret etter Alexander Kielland og Scandinavian Star med oppgjørene etter flyulykken i Brønnøysund den 6. mai 1988. De sistnevnte oppgjør skjedde etter de nivåer som ellers er vanlig her i landet i slike saker, se nærmere ovenfor pkt. 4.3.2. Til illustrasjon for dette meget sentrale poeng, vil Utvalget nevne dommen av Brønnøysund herredsrett den 1. juli 1992. Den omkomne var hustru og mor til ett barn, født i 1986. Hun hadde en årlig inntekt på 142 000 kroner. Etter matematiske beregninger fant retten at på bakgrunn av den etterlatte ektemanns antatte fremtidige inntekter (som var relativt beskjedne), ville han være i stand til å forsørge seg selv. Men retten la til grunn at det måtte ytes en viss erstatning for det tap de etterlatte led ved bortfallet av en hustru og mors innsats i hjemmet. På skjønnsmessig grunnlag ble erstatningen her satt til 100 000 kroner. Den totale erstatningen for lidt forsørgertap og merutgifter til barnepass ble 245 000 kroner for begge etterlatte (barnet fikk av dette 80 000 kroner). Dommen ble påanket, men det bli inngått forlik i desember 1993, som medførte en total erstatningssum til ektefelle og barn på omkring 600 000 kroner. Den andre saken som gikk til domstolene, er inntatt i RG 1992 s. 198 (Brønnøy). Her fikk hustruen en erstatning på 400 000 kroner, og en mindreårig datter 100 000 kroner. Ektemannen og barnet i den førstnevnte saken ville – så langt Utvalget tolker avtalen – ved Scandinavian Star-oppgjøret fått henholdsvis 713 200 kroner og 361 800 kroner. Totalutbetalingen ville således blitt noe over dobbelt så høy.

Spørsmålet som reiser seg er om en slik forskjellsbehandling har grunnlag i de hensyn som rettsreglene på dette området skal tjene.

Ved erstatning for tap av forsørger vil et fast erstatningsbeløp også gjøre oppgjøret enkelt, og det kan gå raskt.

Utvalget vil også vise til den oversikten som er gitt ovenfor under pkt. 7.9.1, jfr. 4.3.3 over nivået i rettspraksis. Utvalget kan ikke se at de svært varierende erstatningsbeløp utelukkende kan skyldes forskjeller i faktum i den enkelte saken, men også ulik skjønnsutøvelse. Her kan også nevnes at spørsmålet om skattepåslaget løses forskjellig. Når det eksempelvis i RG 1992 s. 198 (Brønnøy) og RG 1992 s. 1086 (Karmsund) ble satt til 40%, er det nok betydelig over hva som ville blitt resultatet etter den plasseringsplikt som ble lagt til grunn i dommene fra 1993. I RG 1993 s. 460 (Drammen) ble påslaget bare 13%, bl. a. under henvisning til skattereformen.

Utvalgets flertall (Lødrup, Skårberg og Stenwig) mener at forsørgertapserstatningen bør standardiseres.

Hvis erstatningen for tap av forsørger skal ytes etter faste satser, blir det grunnleggende spørsmålet om hvilket nivå som skal legges til grunn. På bakgrunn av nivåene så langt rettspraksis kan gi veiledning, foreslo Utvalgets flertall at utgangspunktet for erstatningen til ektefelle/samboer for yrkesskadene skulle være 12 G, mens et mindretall gikk inn for 15 G, som også ble resultatet. Med G på 38 080 kroner utgjør 12 G 456 960 kroner og 15 G 571 000 kroner hvis avdøde var 46 år eller yngre, og med en avtrapping på 5% for hvert år avdøde var over 46 år. Erstatningen til barn ble satt fra 6,5 G (247 520 kroner) fallende til 1 G etter barnets alder.

Som et grovt gjennomsnitt antar Utvalget at en erstatning på 15 G ligger i overkant av hva som ytes etter gjeldende rett, selv om det er eksempler på høyere beløp, jfr. oversikten i pkt. 4.3.3. Utvalget antar imidlertid at det nivået som er satt for yrkesskadene, også bør gjelde for de øvrige skadetilfelle, dersom man ønsker å ha forsørgertapserstatningen etter faste satser. Ved vurderingen av om det bør innføres ensartede satser, vil Utvalget vise til at i flere av de oppgjør som er omtalt ovenfor, la man ikke vekt på det individuelle tapet .

Økonomisk sett synes en eventuell overkompensasjon å ha liten betydning for premienivå og forsikringsselskapenes utgiftsside. Antall erstatningstilfelle er som nevnt få, og usikkerheten om nivået er i seg selv negativ. Den mulige overkompensasjon som ligger her, vil i hvert fall langt på vei bli oppveiet av de besparelser som oppnås administrativt og av at behovet for juridisk bistand blir mindre, og ihvertfall mindre tidkrevende. Det samme gjelder den overkompensasjon som kan tenkes hvor den etterlatte har evne til selvforsørgelse. Med de tallmessig få tilfeller hvor det blir aktuelt med forsørgertapserstatning, kan en eventuell overkompensasjon i et mindretall av disse etter flertallets syn ikke få innflytelse på premienivået.

Utvalgets flertall vil etter dette konkludere med at det er grunn til å innføre faste satser for førsørgertapserstatninger etter det mønster som er gitt i forskriften om erstatningsutmålingen for yrkesskader kapittel 6. Eventuelle justeringer i den må da også få anvendelse utenfor yrkesskadenes område.

Et ensartet oppgjør ved tap av forsørger bør også innebære at forsikringer finansiert av avdøde eller arbeidsgiver ikke skal influere på erstatningens størrelse.

Lødrup og Skårberg vil også vise til at en som ønsker seg og/eller de nærmeste en særlig trygghet mot at det inntreffer en ulykke, bør være sikret at denne trygghet blir et tillegg til erstatningen. Det er også en trygghet som i pris er overkommelig for de aller fleste.

Om det bør skje fradrag for arbeidsgiverfinansierte pensjoner, er mer tvilsomt. Utvalgets flertall er imidlertid kommet til at dette ikke bør finne sted.

Utvalget vil dog nevne forskjellen mellom samboere og ektefeller. Samboere hvor avdøde hadde kollektiv tjenestepensjon eller var offentlig ansatt, vil ved dagens regelverk ikke få etterlattepensjon i motsetning til gifte. Forsørgertapet blir således av en helt annen størrelse hvor etterlatte ble forsørget av avdøde, men ikke var gift med vedkommende.

Den tradisjonelle begrunnelse for et slikt syn er erstatningsreglenes funksjon, nemlig å gi skadelidte gjenoppretting for sitt tap. Skadelidtes skal ikke etter skaden komme i en bedre økonomisk situasjon enn tidligere. I dommen i Rt. 1950 s. 573 uttalte Høyesteretts flertall at det kunne lede til urimelig og endog likefrem støtende resultater om det ikke skulle kunne tas hensyn til en forsikring av vesentlig betydning for den forsørgedes økonomiske stilling. Det kan endog hende at den forsørgedes økonomiske stilling på grunn av livsforsikringssummen er blitt vesentlig bedre stillet enn den var før forsørgerens død. Utvalgets flertall kan ikk se at en standardisert forsørgertapserstatning som eventuelt vil gi overkompensasjon til enkelte virker støtende. Erfaringene fra yrkesskadeforskriften, de standardiserte oppgjørene etter enkelte store ulykker, og erfaringene fra dansk og svensk rett viser etter flertallets syn at standardisering blir akseptert.

Utvalgets flertall vil også peke på at det her er naturlig med samme regler som for yrkesskader, og ser det ikke som ønskelig at disse blir endret. Det kan videre vises til den danske regelen, som innebærer at den etterlatte mottar 30% av den standarderstatning som den omkomne ville fått om han eller hun var blitt 100% ufør, se nærmere ovenfor 5.2.2.7. Som nevnt i pkt. 5.3. utmåles også forsørgertapserstatningen i Sverige i det store flertall av tilfelle etter tilnærmet faste satser.

Utvalget vil peke på at fortsatt bør være et krav om at det forelå en faktisk forsørgelse.

Det som er sagt ovenfor i dette avsnittet, gjelder tilsvarende for erstatninger til barn som har mistet forsørgeren.

Utvalgets mindretall (Riisa og Vigen) finner det ikke riktig å foreta en generell standardisering til 15 G for forsørgertapet med et standardisert tillegg for antall barn avhengig av alder. Det er liten tvil om at etterlattepensjoner og forsikringsutbetalinger er av vesentlig betydning for de etterlattes evne til selvforsørgelse. Størrelsen av forsørgertapet vil derfor variere betydelig. Vurderingen av økonomi og inntektsforhold for etterlatte er ikke vesentlig mer spesiell enn for alvorlig skadde.

Som påpekt av Utvalget foran i pkt. 7.9.1, er det vanskelig å fastslå noe nivå i praksis på forsørgertapserstatningene. Dette skyldes etter mindretallets oppfatning de store individuelle forskjeller på hva som er full erstatning for forsørgertapet ved dødsfallet. Den store spennvidde i de etterlattes forsørgertap gjør erstatningsutmålingen lite egnet for standardisering.

Mindretallet er av den oppfatning at forsørgertapsbestemmelsen ikke er spesielt vanskelig å håndtere i praksis. Det kan i den forbindelse pekes på at det er snart 20 år siden Høyesterett behandlet en forsørgertapssak, og det er få tvister om forsørgertap i underinstansene. Det forhold at enkelte som f.eks. ved Scandinavian Star-ulykken betaler erstatninger ut over lovens regler, kan ikke ses å gi grunnlag for å endre gjeldende rett.

Forsørgertapet vil reelt være helt forskjellig hvor en kvinnelig tannlege på 45 år mister sin ektemann kontra hvor en hjemmeværende husmor på 25 år i nyetablert bolig mister sin ektemann som driver et enmannsfirma og har en skattbar inntekt på 400 000 kroner. Førstnevnte vil i realiteten antakeligvis ikke ha noe forsørgertap, mens sistnevnte har et meget betydelig tap. Mindretallet kan ikke se at prinsippet om full erstatning for tapet på noen måte oppfylles når disse to etterlatte skal få samme erstatning på 15 G. En rekke andre eksempler vil vise urimeligheten i lik erstatning for etterlatte i samme situasjon. To enkemenn på 40 år med to små barn hvorav den enes hustru var statsansatt og den andre jobbet i privat bedrift uten pensjonsordning vil komme helt forskjellig ut når man ser hvilke ytelser de får utbetalt i etterlattepensjon etc. etter hustruens død. Det er da vanskelig å forklare at de skal få samme forsørgertapserstatning. Mindretallet henviser for øvrig til forskjellen mellom samboere og ektefeller, jfr. ovenfor. Mindretallet deler for øvrig Høyesteretts syn i Rt. 1950 s. 573.

Skulle man eventuelt standardisere forsørgertapet burde dette i så fall etter mindretallets oppfatning legges på et betydelig lavere nivå – f.eks. 5 G (for tiden 190 400 kroner) for etterlatte ektefelle eller samboer med et begrenset tillegg for eventuelle barn og det reelle forsørgertap for de som kan dokumentere høyere tap etter dagens regler og for andre forsørgede.

7.10 Erstatning for ikke-økonomisk tap

Med den utmålingspraksis som etterhvert har utviklet seg, byr ikke ménerstatningen etter gjeldende rett på vesentlige problemer ved erstatningsutmålingen. Det må anses for utvilsomt at ménerstatningen normalt skal fastsettes til et engangsbeløp hvor grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet legges til grunn, og alderen på skadetidspunktet. Det skal videre ikke beregnes renter av ménerstatningen før omfanget er klarlagt ved avtale eller dom.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå endringer i den praksis som er fulgt siden ménerstatningen ble innført i norsk rett i 1973. Den er i praksis langt på vei standardisert gjennom de utgangspunkter som ble lagt i Pallasdommen. Ytterligere forenkling er mulig gjennom å anvende en tabell; yrkesskadeforskriften kan her tjene som eksempel. Utvalget mener imidlertid at gjeldende rett fungerer tilfredsstillende.

Utvalget konstaterer videre at ménerstatningens nivåer er knyttet til yrkesskadeerstatningen tillagt en tredjedel. Ut fra dette skal det skje en individuell justering. Denne er i de aller fleste tilfelle meget beskjeden, men den holder muligheten åpen for vesentlige avvik i spesielle tilfelle. Også her finner Utvalget at praksis etter 1973 har vært hensiktsmessig, og at de nivåer ménerstatningen i dag ligger på er tilfredsstillende. Erstatningen kan for de høyeste invaliditeter komme opp i mellom 600 000 og 700 000 kroner.

Med den tilknytningen som det har vært forutsatt at det skal være mellom yrkesskadeerstatningen og ménerstatningen, finner Utvalgets flertall (alle unntatt Skårberg) at det ved kapitaliseringen er riktig å bruke Rikstrygdeverkets tabeller og den rentesats som brukes ved kapitaliseringen av yrkesskadeerstatningen. At det kan rettes visse innvendinger mot disse tabellene, er etter Utvalgets syn ikke relevant i denne forbindelse. Arbeidet bør her settes inn på å revurdere dette tabellverket. Ønsker man å frigjøre nivået for ménerstatningen fra yrkesskadeerstatningen tillagt en tredjedel, bør det skje etter friere rettspolitiske overveielser, og ikke ved å knytte rentefoten til den rente som anvendes ved utmålingen av erstatningen for det økonomiske tapet.

Det alminnelige nivå for ménerstatningen har ingen sammenheng med de faktorer som påvirker erstatningen for det økonomiske tapet, noe som bl.a. kommer til uttrykk ved at det ikke skjer noe påslag for skatteulempen. Flertallet finner at dagens nivå med topperstatningen opp mot 700 000 kroner for det ikke-økonomiske tapet er et tilfredsstillende nivå. G-tilknytningen innebærer at dette nivået tilpasses fallet i pengeverdien. Av disse grunner finner flertallet at det heller ikke kan være aktuelt å innføre Mitsems modell som mindretallet trekker frem nedenfor.

Flertallet vil også peke på at selskapene med dagens rentenivå ikke har noe særlig å vinne ved å trenere utbetalingen, når beløpet skal knyttes til G på oppgjørstidspunktet. Det er etter flertallets syn en klar fordel ved dagens sterkt standardiserte ménerstatning at beløpet kan utbetales raskt, noe som også gjøres i praksis.

Mindretallet (Skårberg) mener kapitaliseringsrenten bør settes til samme nivå ved beregning av ménerstatningen som ved beregning av erstatningen for fremtidig inntektstap og utgifter. Han mener det ikke foreligger noen tilstrekkelig grunn til å forskjellsbehandle ved beregningen av ménerstatningen. Som ved beregningen av fremtidig inntektstap og utgifter bør siktemålet være å finne frem til en egnet langtids realrente. Hvis kapitaliseringsrenten settes høyere enn realrenten vil ikke skadelidte kunne utta årlige beløp som forutsatt. Kapitaliserer man med 6% rente vil konsekvensen derved være at årlig ménerstatning blir lavere jo lenger kapitaliseringsperioden er. Unge skadelidte vil med andre ord motta lavere årlig ménerstatning enn eldre skadelidte. Mindretallet kan ikke se at det er hensyn som taler for å opprettholde en slik løsning. Det er selvsagt mulig å foreta endring av rentenivået gjennom en endring av Rikstrygdeverkets tabeller. På den annen side er det teknisk sett uproblematisk å anvende en annen rentefot i erstatningsoppgjørene enn den trygdemyndighetene anvender i trygdeoppgjørene. Det er fra før av en del elementer ved beregning av ménerstatning som atskiller seg fra beregningen av yrkesskadeerstatning, bl. a. hvilket tidspunkt grunnbeløpet knyttes til. Det utgjør ingen merbelastning av betydning rent oppgjørsteknisk at også rentefoten atskiller seg fra trygdens rentefot.

Selv om ménerstatningen dekker ikke-økonomisk tap, må den gjøres om til en pengeytelse. Når man har funnet årlig yrkesskadeerstatning tillagt en tredjedel er det ikke noe i veien for å skille mellom fortid og fremtid, og kapitalisere fremtidstapet etter samme prinsipper som for andre poster. Fordelen vil være at skadelidte virkelig mottar årlige beløp som forutsatt. Med dagens modell reduseres den tilsiktede erstatning av skatteulempen. Dessuten innebærer kapitalisering fra skadedato fradrag for rente skadelidte forutsettes å oppnå frem til oppgjørstidspunktet, til tross for at skadelidte ikke har hatt beløpet til disposisjon. Det er i denne sammenheng også uheldig at selskapene med dagens system kan tjene på å vente lengst mulig med å utbetale ménerstatningen, siden renter som fradras erstatningen gjennom kapitaliseringen utgjør et høyere beløp enn det selskapet må betale tilknyttet regulering av grunnbeløpet.

Utvalget vil peke på at den medisinske invaliditetsgrad i en del tilfeller f.eks. ved løsemiddelskader blir satt lavt. Skadelidte kan ha en sterkt redusert livsutfoldelse. For disse skadetilfellenes vedkommende vil i mange tilfelle ménerstatningen ikke gi den kompensasjon for den reduserte livsutfoldelse som er en følge av skaden. Utvalget vil derfor peke på at det kan være behov for å vurdere nærmere invaliditetsfastsettelsen og/eller reglene om ménerstatning for denne type lidelser.

En revisjon av reglene om erstatning for oppreisning, tort og svie m.v. er under utredning av andre. Utvalget vil derfor ikke komme nærmere inn på de spørsmål som reiser seg her.

7.11 Om den standardiserte erstatning til barn, jfr. skl. § 3-2a

7.11.1 Erfaringsmaterialet

Utvalget har rettet forespørsler til de selskaper som har behandlet erstatninger til barn med anmodning om svar på noen spørsmål om hvilke erfaringer man har høstet. Antall ferdigbehandlede saker synes å være i underkant av 100. Selskapene har ikke noen statistiske data, slik at man må gå til enkeltsakene for å finne svarene.

Det kan først konstateres at det er en jevn aldersspredning mellom de skadelidte. Norsk Pasientskadeerstatning har behandlet flere saker om hjerneskade i forbindelse med fødsler. Det er en klar tendens at oppgjørene er blitt enklere og tidsbesparende, når først invaliditeten har stabilisert seg. Det er videre pekt på at mindre barn generelt får en gunstig erstatning, fordi det ikke skjer noen neddiskontering, og fordi barn i stor grad kan tilpasse yrkesvalget etter uførheten.

Kritikken mot standardregelen har i det alt vesentlige gått på at den medisinske invaliditet i noen tilfeller ligger betydelig under den ervervsmessige uførhet. Det gir en for lav erstatning i forhold til en utmåling på tradisjonell måte. Det er også pekt på at hvor barn påføres nakkeskade (noe som imidlertid forekommer sjelden), vil den lave medisinske invaliditet gi en for liten erstatning. Også hode og ryggskader kan gi slike utslag. Det foreligger dommer hvor personer i tyveårsalderen er skadet og hvor den medisinske invaliditet er satt lavt, mens den ervervsmessige uførhet er 100%. Her kan nevnes en dom av Nedenes herredsrett av 23. august 1989 ble invaliditeten satt til 60% og uførheten til 100%; differansen her utgjorde 881 000 kroner. (Saken ble anket, men senere forlikt med et noe lavere beløp). En dom av Bergen byrett av 30. desember 1992 kan også nevnes. Her var skadelidte 15 år, og ble vurdert 30% medisinsk invalid, mens uførheten også her ble satt til 100%. Differansen her utgjør 1 072 000 kroner. Som Utvalget vil komme tilbake til, er dets syn at § 3-2a bør endres for å fange opp den urimelighet som forskjellen mellom ervervsmessig invaliditet og medisinsk uførhet kan medføre.

I de aller fleste sakene har skadelidte vært bistått av advokat, noe som særlig skyldes uklarheten om de fremtidige utgifter.

7.11.2 Barneerstatningen sammenlignet med yrkesskadeforskriftens nivåer og nivået etter alminnelige utmålingsregler

Utvalget har vurdert om erstatningen med utgangspunkt i 40 G gir et riktig resultat i forhold til det nivået som ellers er lagt for ungdom over 16 år, og sammenhengen med standardsatsene etter yrkesskadeforskriften. Tallene er basert på et grunnbeløp på 37 300 kroner (G pr. 01.01.1994) og at den medisinske invaliditet og ervervsmessige uførhet ikke avviker vesentlig.

Til disse tallene vil Utvalget bemerke:

Standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven for en 15 år gammel gutt som blir medisinsk overinvalid (mer enn 100% skadet) og 100% ervervsmessig ufør utgjør totalt 1 825 835 kroner for et antatt lønnsnivå inntil 7G – d.v.s. 261 100 kroner i gjennomsnittlig antatt fremtidsinntekt.

Ved vanlig erstatningsberegning etter skadeserstatningslovens bestemmelser vil en tilsvarende skadet 15 åring som får sitt erstatningsoppgjør når han er 16 år med en antatt fremtidig gjennomsnittlig lønnsinntekt på 180 000 kroner (sml. Høyesteretts avgjørelse i Ølberg- og Horseng-sakene) få en erstatning på 1 327 035 kroner. Benytter man isteden en gjennomsnittlig fremtidig lønnsinntekt på 250 000 kroner (alternativ B foran) og ser bort fra eventuelt fradrag for studielån utgjør totalerstatningen 1 846 494 kroner.

En sammenligning av erstatningsnivåene etter de tre forskjellige utmålingsreglene viser for det første at barneerstatningen gir noe høyere erstatning enn vanlig erstatningsberegning når lønnsnivået er stipulert til 180 000 kroner. Differansen utgjør 164 965 kroner for utmåling etter § 3-2a. Økes lønnsnivået til 250 000 kroner etter vanlig erstatningsberegning endres situasjonen. Barneerstatningen utgjør da 354 494 kroner mindre enn den vanlige erstatningsberegningen viser.

Sammenligningen mellom barneerstatningen og standardisert erstatning ved yrkesskade viser at sistnevnte gir en erstatning som er 333 835 kroner høyere enn barneerstatningen.

Ved et lønnsnivå på 180 000 kroner viser en sammenligning mellom standardisert erstatning ved yrkesskade og vanlig erstatningsberegning at yrkesskadeerstatningen blir betydelig høyere – 498 800 kroner. Heves imidlertid lønnsnivået til 250 000 kroner, gir det ikke utslag ved standardberegningen ved yrkesskade (jfr. laveste trinn 7G tilsvarer lønnsnivå 261 100 kroner) mens beregningen etter vanlig erstatningsrett øker med noe over 500 000 kroner. Erstatningene blir da nesten like – vanlig erstatningsberegning utgjør 20 659 kroner mer enn standardisert erstatning ved yrkesskade.

I Ølberg-saken var skadelidte 40 % medisinsk invalid. Dette ville gitt en erstatning på 596 800 kroner etter § 3-2a, med et grunnbeløp på 37 500 kroner. Med utgangspunkt i en inntekt på 180 000 kroner ble det årlige inntektstap anslått til ca. 50 000 kroner og erstatningen satt til 655 000 kroner. Hertil kom ménerstatningen fastsatt av lagmannsretten på 200 000 kroner.

7.11.3 Kritikken mot den standardiserte erstatning til barn – vurderinger

I en artikkel i Lov og Rett l993 side 332 flg. tar advokat Robert Robertsen avstand fra regelen om standarderstatning til barn, og fremholder at den gir barn en erstatning som er skandaløst lav. Utvalget finner det riktig å gjengi hovedpunktene i kritikken, og knytte noen bemerkninger til den. Utvalget forutsetter i sine kommentarer at sammenligningen er basert på gjeldende rett, og ikke på en de lege ferenda vurdering av hva erstatningen for unge skadelidte bør være.

I artikkelen forutsettes det at skadelidte er like under 16 år på skadetidspunktet. Det legges videre til grunn at han uten skaden ville tjent gjennomsnittlig 180 000 kroner fra det år han fyller 20 år. Det forutsettes videre at skadelidte får en medisinsk uførhet på 50% og at den ervervsmessige uførhet blir 100%. Ménerstatningen forutsettes da etter vanlig erstatningsrett å utgjøre 200 000 kroner.

Det er først grunn til å merke seg at den medisinske invaliditet og ervervsmessige uførhet ikke settes likt. Denne forutsetningen river ned noe av fundamentet for en sammenligning med barneerstatningen. I forarbeidene forutsettes det at fastsettelsen av den varige medisinske invaliditet hos et barn som hovedregel gjenspeiler seg i tilsvarende fremtidig ervervsmessig uførhet. Når man blir skadet som barn, er tilpasningsdyktigheten så vidt stor at den ervervsmessige uførheten normalt vil bli mindre enn den medisinske invaliditet. Advokat Robertsen velger derimot det motsatte tilfellet under henvisning til at ca. 90% av skadetilfellene kjennetegnes ved nevropsykologisk svikt, eller ved større skader av nevrologiske utfall. Utvalget er imidlertid ikke kjent med at dette gjennomgående er tilfelle, i hvert fall ikke ved skader på barn. Skal derfor tallene bli brukbare i en sammenligning, vil Utvalget først ta for seg normaltilfellet, dvs. hvor den medisinske invaliditet ikke er mindre enn den ervervsmessige, og undersøke det. Deretter bør man reise spørsmålet om regelen passer hvor denne forutsetningen ikke slår til. Etter Utvalgets syn rekker ikke Robertsens innvendinger i artikkelen lenger enn til dette siste. 1

Utvalget vil derfor – med utgangspunkt i Robertsens eksempel – vurdere barneerstatningen under den forutsetning at den medisinske invaliditet og ervervsmessige uførhet er 100%.

Etter skl. § 3-2a gir 100% medisinsk invaliditet med et grunnbeløp på 36 500 kroner en erstatning på 1 460 000 kroner, slik advokat Robertsen skriver. Etter vanlig erstatningsrett blir ménerstatningen til en 16 års gammel gutt med invaliditetsgrad 50% 196 735 kroner, med invaliditetsgrad 100% 495 773 kroner og med overinvaliditet (gruppe nr. 9) 590 205 kroner. For å få en relevant sammenligning bør det benyttes 100% medisinsk invaliditet og en ménerstatning avrundet til 500 000 kroner. Benyttes et rent regnestykke for tap i fremtidig erverv – altså uten noen sparte utgifter – utgjør ervervstapet på advokat Robertsens forutsetninger med 85 000 kroner i uføretrygd kapitalisert over 47 år (20-67 år) og neddiskontert over 4 år (16-20) 978 429 kroner inkludert 40% skatteulempe, jfr. Robertsens tall under alternativ 4. Tillegges ménerstatningen gjengitt ovenfor, ser vi at standardisert erstatning til barn og vanlig erstatningsrett gir tilnærmelsesvis samme resultat.

Det er her da benyttet feilaktige forutsetninger ifølge Robertsen, jfr. alternativ 4 under beregningseksemplene. Men etter Utvalgets syn er det eksempel 4 som ligger nærmest opp til gjeldende rett av de forutsetninger advokat Robertsen benytter. Forutsetningene i hans eksempel 1 og 2 er i strid med gjeldende rettspraksis, mens eksempel 3 er lik eksempel 4, men med et betydelig høyere skatteulempestillegg. Det skyldes at man ser bort fra påregnelig og naturlig disponering av erstatningsbeløpet.

Hvis man imidlertid legger inn de forutsetningene om gjeldende rett som advokat Robertsen gjør i eksempel 1 og 2, blir differansen mellom hans erstatningsbeløp og erstatningen etter § 3-2a betydelig. Er forutsetningene om gjeldende rett (særlig vedrørende rentefot, realrente og skattepåslag) riktige, strekker ikke det lenger enn til å begrunne en høyere G-sats som utgangspunkt for erstatningen til barn. Men etter de tre høyesterettsdommene er det etter Utvalgets syn klart at forutsetningene svikter.

7.11.4 Utvalgets syn

Etter Utvalgets syn er det ikke grunn til å forlate prinsippet med standardisert erstatning til barn. Alle de skjønnsmomenter som er innebygget i den tradisjonelle erstatningsberegningen gjør at resultatet under enhver omstendighet må bli svært usikkert. Den usikkerhet som ligger i avstanden mellom standarderstatningen og den virkelighet som aldri vil komme (dvs. karrieren uten skaden), er neppe større enn at den kan forsvares sammenholdt med den skjønnsmessige beregning.

Utvalget vil imidlertid peke på flere spørsmål som det er grunn til å vurdere nærmere.

Det bør vurderes om nivået for erstatningen har funnet et riktig leie. I denne forbindelse er det grunn til å se nærmere på om det er god sammenheng mellom den erstatningen som ytes etter skl. § 3-2a og den erstatning som vil bli utbetalt etter yrkesskadeforskriften.

Av regneeksemplene ovenfor i pkt. 7.11.2. kan man utlede at det ikke er særlig behov for å heve barneerstatningen hvis man legger til grunn et lønnsnivå på 180 000 kroner slik Høyesterett har gjort i Ølberg- og Horseng-sakene. Standardisert erstatning ved yrkesskade derimot gir betydelig høyere erstatning enn både barneerstatningen og vanlig erstatningsberegning når man tar utgangspunkt i en lønnsinntekt på 180 000 kroner. Dette skyldes den minimumsinntekt på 7G som gjelder ved yrkesskadene, og som i flertallet av tilfellene gir en betydelig overkompensasjon. Her kan tilføyes at Ølberg fikk en erstatning for tap i fremtidig erverv på 655 000 kroner og 200 000 kroner i ménerstatning (lagmannsrettens dom), tilsammen 855 000 kroner. Utmålt etter § 3-2a med et grunnbeløp på oppgjørstidspunktet på 37 300 kroner ville erstatningen blitt 596 800 kroner. På skadetidspunktet i 1984 var grunnbeløpet 24 200 kroner, som gir en erstatning på 387 200 som tillagt 18 % morarente fra skadetidspunktet vil gi en totalerstatning pr. 1993 på 1 014 464 kroner. Til sammenligning kan nevnes at hvis Skoland hadde fått en erstatning etter § 3-2a, ville erstatningen med grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet (37 300 kroner) blitt 1 492 000. Han fikk ménerstatning og tap i fremtidig inntekt på tilsammen 1 945 000 kroner etter et konkret fradrag på grunn av egne forsikringspremier på 150 000 kroner.

Nivået på 40 G ved 100% medisinsk uførhet stemmer som nevnt godt med Høyesteretts vurderinger i Ølberg- og Horseng-sakene, og stemmer forsåvidt også med den underrettspraksis fra 1980-årene som ble lagt til grunn ved valget av 40 G. Nivået på 180 000 kroner ble av Høyesterett satt under henvisning til fremlagte lønnsstatistikker for ulike yrkesgrupper. Det bør her erindres at ytelsene etter folketrygden, bl. a. uførepensjonen, vil komme i tillegg til erstatningen. Etter Utvalgets syn kan det ikke være aktuelt å redusere antall G; spørsmålet må være om det er grunn til en viss forhøyelse. Dette kan imidlertid bare være aktuelt hvis det blir gitt regler om neddiskontering, idet nivåene i dag stiger forholdsmessig med redusert alder. At barneerstatningen ligger under yrkesskadeerstatningen for en 15-åring, bør ikke få innflytelse på denne vurderingen. Det er yrkesskadeerstatningen som her gir overkompensasjon ved at 7 G er satt som minimumsinntekt, jfr. ovenfor og de bemerkninger Utvalget har til denne bestemmelsen i pkt. 7.12.7.2 og i pkt. 7.13.

På bakgrunn av de sammenligninger som er foretatt og som resultat av en helhetsvurdering, er Utvalget kommet til at det vil være riktig å heve G beløpet til 45 G, under forutsetning av at det blir innført en diskonteringsregel. Som alternativ kan også tenkes at man fastsetter en normerstatning til et 8 år gammelt barn, og har en avtrappende og opptrappende G for henholdsvis yngre og eldre skadelidte.

Hvis der innføres en ordning med neddiskontering, bør kapitaliseringsrente og påslaget for skatteulempen vurderes anderledes enn ved utmålingen av erstatningen for fremtidstap ellers, og som bl.a. ble lagt til grunn i dommene fra 1993. Erstatningsbeløpene til barn vil bli forvaltet av overformynderiet, og hvor midlenes plassering atskiller seg fra de plasseringsalternativer som ble vurdert i disse dommene. Dette må få betydning for valget av rentefot. Heller ikke de betraktninger som øvet innflytelse på skatteulempens størrelse gjør seg gjeldende i samme grad. For øvrig må det erindres at det er forskjell på skatteulempens betydning ved kapitalisering og – som eventuelt ved barneerstatningen – ved neddiskontering. Ved neddiskontering er det ingen årlige uttak, og rentefradraget i kapitalbeløpet blir større. Derved øker skatten på avkastningen, og det må man ta hensyn til ved reglenes utformning. Neddiskonteringen bør således skje i form av en trapp som starter på 45 G for 16-åringen og reduseres nedover til det laveste antall G for 1-åringen.

Etter Utvalgets syn (se i tillegg særbemerkningen til Skårberg nedenfor) er det behov for å ta inn i regelverket muligheter for et skjønnsmessig tillegg hvor den medisinske invaliditet klart må anses vesentlig lavere enn den ervervsmessige uførhet. Utvalget viser her til at hvor skadelidte er påført betydelige hode- og ryggskader (skader på sentralnervesystemet), vil den medisinske invaliditet ofte ligger under 50%, mens uførheten er 100%. Dette kan tilsi en utmåling etter ervervsmessig uførhet i slike tilfelle. På den annen side er det grunn til å anta at etter de saker som hittil er behandlet av forsikringsselskapene, vil en slik regel bli en unntaksregel som i liten grad vil redusere fordelene ved standardiseringen ellers. Som nevnt er det ikke ofte av barn utsettes for hode og ryggskader.

Utvalget vil reise spørsmål om det også bør tas høyde for de tilfelle hvor det fastsettes en medisinsk invaliditet av noen størrelse for kosmetiske eller andre skader som klart ikke gir noen ervervsmessig uførhet. I slike tilfelle bør standarderstatningen utmåles som en ren ménerstatning etter vanlige erstatningsregler.

Det bør overveies om det ikke nå bør ytes terminerstatning slik som opprinnelig foreslått i NOU 1987:4; dog ikke lenger enn til barnet fyller 18 eller 20 år. Tapet frem til dette tidspunkt vil bestå av tapt livsutfoldelse, ikke ervervstap. Ménerstatningen kan da utbetales som en årlig termin. Ved 18 eller 20 år vil skaden normalt ha stabilisert seg. Gjennom skolegangen har man dessuten fått et bedre grunnlag for å vurdere de ervervsmessige følger av skaden og således for å utmåle erstatningen. Erstatningen bør da vurderes utmålt etter skadens ervervsmessige konsekvenser – ikke den medisinske invaliditeten. På denne måten unngår man for det første all usikkerheten om forholdet mellom medisinsk invaliditet og ervervsmessig uførhet. For det annet får man et bedre vurderingsgrunnlag gjennom at det går en tid mellom skadetidspunktet og utmålingstidspunktet. For det tredje bortfaller diskonteringsproblemene. Erstatningen på det endelige utmålingstidspunkt 18 eller 20 år kan gjerne settes til f.eks. 45G.

Utvalget påpeker forøvrig at terminerstatningsalternativet slik det nå er utformet i § 3-2 a annet ledd annet punktum bør vurderes endret. En termin på 3,5 G skal dekke både ménerstatning og ervervstap. Før antatt yrkesstart omfatter barnets tap normalt ikke ervervstap. Dette bør det tas hensyn til i bestemmelsen, jfr. forslaget i NOU 1987:4 der terminen ved 100 % invaliditet ble foreslått til 1,25 G frem til antatt yrkesstart.

Også for erstatning etter § 3-2a, bør de regler som gjelder for å få revurdert erstatningsoppgjør komme til anvendelse.

Utvalgets medlem Skårberg er uenig i at den ervervsmessige uføregrad normalt er lavere enn den medisinske. Dette er mest åpenbart i forbindelse med hode- og nakkeskader, men gjelder etter mindretallets erfaring også ofte ved andre skadetyper.

At skadelidte barn har større muligheter for yrkesvalg utgjør etter mindretallets oppfatning ikke god nok grunn til å bruke medisinsk invaliditet som mål på tap av ervervsevne. En del skadetyper kan skadelidte vanskelig tilpasse seg til, særlig skader på sentralnervesystemet. Dessuten vil mange skadetyper et godt stykke ned på invaliditetsskalaen ofte i praksis medføre utestengning fra arbeidslivet. Det finnes teoretisk mulige yrker med de fleste funksjonshemminger. I virkelighetens verden stilles imidlertid de funksjonshemmede ofte bakerst i køen på arbeidsmarkedet. Det er urimelig ikke å ta hensyn til dette ved utformingen av erstatningsreglene.

Mindretallet viser til regneeksemplene i advokat Robertsens artikkel i LoR 1993 s. 332 flg., der ordinære regler gir minst 38% høyere erstatning enn det som følger av barneerstatningsreglene. Regneeksempler Utvalget har mottatt fra advokatfirma Ness & Co underbygger at barneerstatningsbestemmelsene medfører betydelig underkompensasjon. Det vises her til de sakene som er omtalt ovenfor.

Mindretallet trekker en noe annen konsekvens av Ølbergdommen. Ølberg ville blitt tilkjent ca. 30% lavere erstatning dersom barneerstatningsreglene var anvendt. Tilsvarende tendens ser man i Skolanddommen, idet Skoland ville blitt tilkjent 23% lavere erstatning om barneerstatningsreglene var benyttet. Mindretallet vil også særskilt bemerke Bergen byretts dom av 30. desember 1992, der resultatet ville blitt 70% lavere erstatning om barneerstatningsreglene var anvendt, jfr. pkt. 7.11.1 ovenfor.

Skårberg mener reglene om standard­erstatning til barn bør endres, slik at den medisinske invaliditetsgrad ikke avgjør størrelsen av erstatningen for tap av ervervsevne. Dette utelukker ikke andre former for standardisering, for eksempel standardisering av inntektsnivået.

7.11.5 Konklusjoner – spørsmålstillinger

Utvalgets konklusjon her er at

• regelen om standardisert erstatning til barn opprettholdes, men det bør vurderes om satsen bør økes til 45G,

• beløpet bør neddiskonteres etter barnets alder,

• det bør gis adgang til individuell vurdering hvor det er vesentlig forskjell mellom den medisinske invaliditet og den ervervsmessige uførhet, eller gis et generelt tillegg for hodeskader m.v. som erfaringsmessig gir en lavere medisinsk invaliditet enn den ervervsmessige uførhet,

• det bør innføres terminerstatning frem til barnet blir 18 år,

• det bør klargjøres hvilket tidspunkt grunnbeløpet skal knyttes til, og rentespørsmål som oppstår bør vurderes.

7.12 Om den standardiserte erstatningen etter yrkesskadeforskriften

7.12.1 Innledning – utmålingsreglenes viktigste trekk

Yrkesskadene er sammen med trafikkskadene dominerende på personskadesektoren, jfr. tabellene i pkt. 6.3. Utmålingen av erstatningen er basert på standardiserte satser, se nærmere pkt. 4.5. Reglene innebærer en viss differensiering etter skadelidtes inntektsnivå. Det må også nevnes at utgangspunktet for erstatningsberegningen (den pensjonsgivende inntekt i året før skaden ble konstatert, jfr. forskriftens § 3-1 første ledd) skal forhøyes hvis det gir et for lavt erstatningsnivå (jfr. forskriftens § 3-1 annet og tredje ledd).

Det individuelle utgangspunkt svekkes vesentlig ved at alle inntektsnivåer under 7 G gir en erstatning som tilsvarer en inntekt på 7 G. Når det store flertall yrkesaktive, jfr. tallene nedenfor, har inntekter under dette nivå, vil reglene for mange gi overkompensasjon. Samtidig gis det samme erstatning for alle inntekter over 10 G.

Det individuelle utgangspunkt som dels gjelder for tapt inntektsevne og fremtidige merutgifter, er imidlertid ikke lagt til grunn for erstatningen for tap av forsørger til ektefelle/samboer og barn. Denne erstatningen er lik for alle, uten noen form for individuell tilpasning hva angår inntektsnivå.

Erstatningen for mén (ménerstatningen) er bygget opp som en ren matematisk konsekvens av skadelidtes medisinske invaliditetsgrad. I St. prp. nr. 1 (1993-94) s. 105 er det under Sosial-og helsedepartementet anført at Det vurderes å overføre ménerstatningen til yrkesskadeforsikringsordningen også når det gjelder utbetaling for 1995. Ved høringsbrev av 2. august 1994 har Sosialdepartementet sendt dette forslag på høring. Dette innebærer at satsene for ménerstatning i forskriften må forhøyes, idet disse er basert på at skadelidte i tillegg mottar yrkesskadeerstatning fra folketrygden.

I samme høringsbrev er det også fremmet forslag om at også andre av særfordelene ved yrkesskader fjernes fra folketrygden og isteden overføres til yrkesskadeforsikringsordningen. Dette gjelder erstatning for visse påregnelige utgifter samt ordningen med hjelpestønad med forhøyet sats. I tillegg har trygdelovutvalget i sin utredning Forenklet folketrygdlov (NOU 1990:20) i sitt forslag til ny folketrygdlov fremmet forslag om forenkling/avvikling av visse særregler ved yrkesskader. Det fremmes her forslag blant annet om opphevelse av særordningene for visse grupper, avvikling av uførepensjon for mindre enn 30% uførhet, avvikling av ordningen med uførepensjon til yrkesaktive under 16 år samt avvikling av en del særregler ved selve beregningen av uførepensjon. Enkelte særordninger ved yrkesskader foreslås opprettholdt. Idet folketrygdens ytelser ligger i bunn ved utformingen av yrkesskadeforskriftenes regelsett, vil fjerning av disse kreve en fornyet gjennomgang av disse reglene også hva gjelder beregningen av inntektstap.

Utmålingen av erstatningen etter en yrkesskade skjer etter forskriften uavhengig av hvilke andre ytelser skadelidte har rett til etter skaden. Hverken trygdeytelser, rett til pensjon m.v. eller erstatningsbeløp ellers som er finansiert av arbeidsgiveren skal gå i fradrag. Det er heller ikke adgang til å gjøre fradrag for de forsikringsytelser og andre ytelser skadelidte ellers mottar etter skaden, som f. eks. egenfinansierte ulykkesforsikringer.

7.12.2 Høringsinstansenes uttalelser til Utvalgets forslag om standardisert erstatning

Utvalgets forslag til standardisert erstatning for yrkesskader ble sendt på høring av Justisdepartementet ved brev av 15. oktober 1990. I alt 29 instanser avga uttalelse:

1. Sosialdepartementet 15.11.90 og 04.12.90

2. Finansdepartementet 07.12.90

3. Utdannings- og forskningsdepartementet 22.11.90

4. Forsvarsdepartementet 16.11.90

5. Samferdselsdepartementet 13.11.90 og 16.11.90

6. Miljøverndepartementet 21.11.90

7. Arbeids- og administrasjonsdepartementet 19.11.90

8. Olje- og energidepartementet 19.11.90

9. Næringsdepartementet 15.11.90

10. Kommunaldepartementet 14.11.90

11. Familie- og forbrukerdepartementet 14.11.90

12. Landbruksdepartementet 05.11.90

13. Regjeringsadvokaten 16.11.90

14. Rikstrygdeverket 15.11.90

15. Likestillingsombudet 14.11.90

16. Direktoratet for arbeidstilsynet 12.12.90

17. Arbeidsdirektoratet 06.11.90

18. Kredittilsynet 23.11.90

19. Justisdepartementets sivilavdeling 30.10.90

20. Næringslivets Hovedorganisasjon 16.11.90

21. Landsorganisasjonen 21.11.90

22. Kommunenes Sentralforbund 16.11.90

23. Handelens Hovedorganisasjon 24.10.90

24. Kommunal Landspensjonskasse 16.11.90

25. Norges Forsikringsforbund 03, 13 og 19.11., og 03 og 13.12.90

26. Advokatforeningen 16.11.90

27. Dommerforeningen 28.11.90

28. Trygve Bergsåker 19.11.90

29. Forbrukernes Forsikringskontor 16.11.90

Samtlige instanser som uttalte seg om selve prinsippet med standardisert erstatning, stilte seg positive til dette. Av momenter som ble anført til støtte for standardisering ble særlig nevnt forenkling av saksbehandlingen, raskere erstatningsoppgjør, og færre tvister. Hensynet til likebehandling, større forutberegnelighet samt kontroll med utviklingen av erstatningsnivået ble også nevnt som argumenter for standardisering.

Flere av høringsinstansene ga uttrykk for at spørsmålet om standardisering av erstatningen for personskader burde tas opp på generell basis og vurderes også utenfor yrkesskadetilfellene. Noen mente det burde innføres terminerstatning og at standardisering også burde innføres for fremtidige utgifter.

Om Utvalgets forslag til erstatningsnivå, var det delte meninger blant høringsinstansene. Av de som uttalte seg om dette, mente svært mange at det var lagt opp til et for høyt nivå. Dette gjaldt Finansdepartementet, Sosialdepartementet, Forsvarsdepartementet, Regjeringsadvokaten, Næringslivets Hovedorganisasjon, Kommunenes Sentralforbund, Handelens Hovedorganisasjon, Advokatforeningen og Forbrukernes Forsikringskontor. Landsorganisasjonen mente erstatningsnivået var korrekt. Likestillingsombudet mente det var for lavt.

Regjeringsadvokaten uttalte bl.a.:

«... Jeg kan ikke se at det vil skape praktiske problemer å gå lavere ned, og av hensyn til samsvar mellom standardisert erstatning og faktisk tap bør dette gjøres. Slik jeg ser det er valg av bunn foretatt med et bevisst ønske om å heve erstatningsnivået, det vil si gi overkompensasjon til skadelidte med lave inntekter. Dette er kanskje en sympatisk tanke, men det er knapt erstatningsreglenes oppgave.

Mitt generelle syn er at man, så langt det ikke går ut over hensynet til enkelhet, må søke å tilpasse standardiseringen til skadelidtes faktiske tap. Overkompensasjon kan ikke være et mål i seg selv i erstatningsrettslig sammenheng. Særlig dersom man skal innføre generelle standardiseringsregler for personskadeerstatninger må hensynet til likevektsrettferdighet tilsi at også overkompensasjon er noe som så langt som mulig bør unngås. Samtidig er det ingen grunn til å stille yrkesskadde i en gunstigere erstatningsrettslig stilling enn andre. Det bør derfor heller ikke på denne sektor være en målsetting å gi lønnstillegg via erstatningsutmålingen. Jeg peker i denne sammenheng også på den smitteeffekt erstatningsnivået etter yrkesskadeforsikringsloven kan medføre.»

Når det gjaldt de konkrete forslag var det særlig regelen i forskriftens § 3-2 om 7 G som minste inntektsgrunnlag for beregningen av grunnerstatningen ved tap i fremtidig erverv høringsinstansene mente medførte for høy erstatning. Mange mente også at Utvalgets forslag om 12 G i erstatning til ektefelle eller samboer ved dødsfall etter § 6-1 var for høyt. Advokatforeningen påpekte at dette særlig gjaldt tilfelle der begge ektefellene/samboerne hadde vært i arbeid og ikke hadde barn. Erstatning for tap av forsørger burde i større grad knyttes til barna.

Landsorganisasjonen mente erstatningsnivået generelt var godt avpasset gjeldende rett, men i likhet med Likestillingsombudet mente man dog at erstatningen til ektefelle/samboer for tap av forsørger burde settes til 15 G (dette ble da også det endelige resultat). Likestillingsombudet mente forøvrig at inntektsnivået ved beregningen av fremtidig inntektstap burde settes høyere enn 7 G.

Flere av høringsinstansene ga uttrykk for at dersom det ikke skulle skje noen samordning mellom yrkesskadeerstatningen og bl.a. arbeidsgiverfinansierte ytelser, ville skadelidte få en betydelig overkompensasjon. Av instanser som mente det her burde skje en samordning nevnes Sosialdepartementet, Forbrukernes Forsikringskontor, Næringslivets Hovedorganisasjon, Kommunal Landspensjonskasse, Kommunenes Sentralforbund, Handelens Hovedorganisasjon og Advokatforeningen.

Landsorganisasjonen la derimot vesentlig vekt på at det ikke skulle foretas noen samordning av andre arbeidsgiverfinansierte forsikringsytelser eller forsikringer betalt av skadelidte og understreket også at erstatningsnivået bygget på at særreglene i folketrygdloven om ytelser til yrkesskadde ble opprettholdt.

7.12.3 Sosialdepartementets evaluering av yrkesskadeforsikringen

I forbindelse med innføringen av den arbeidsgiverfinansierte refusjonsordning ved yrkesskader, jfr. folketrygdlovens § 16-1 nr. 6, ble Sosialdepartementet bedt om å finne frem til løsninger som gjorde at man unngikk innbetaling av for høy avgift til Rikstrygdeverket, eller dobbeltforsikring med tilhørende merbelastning på bedriftene. Departementet ble bedt om å evaluere ordningen etter to år, jfr. Innst. O. nr. 11 (1990-91).

Sosialdepartementet har funnet det mest hensiktsmessig å gjennomføre evalueringsarbeidet som et to-delt prosjekt.

For det første har departementet nedsatt en arbeidsgruppe (teknisk beregningsutvalg for yrkesskader) som skal foreta en nærmere beregning av refusjonssatsen, det vil si forholdet mellom trygdens utgifter og erstatningsutbetalinger fra yrkesskadeforsikringsordningen. Rikstrygdeverket, forsikringsbransjen, Næringslivets Hovedorganisasjon og Landsorganisasjonen er representert i gruppen, som har avgitt en foreløpig rapport 24. august 1993.

Gruppen konkluderer her med at det ikke er noe som tyder på at forholdstallet er lavere enn 120 %, tilsvarende dagens refusjonssats. Grunnlaget for beregningen av forholdstallet har vært lite, men gir likevel informasjon om hvilket nivå det ligger på. Foretatte beregninger indikerer at forholdstallet ligger et sted mellom 132 % og 172 %. Det er relativt stor forskjell på forholdstallet ytelsesartene imellom. Tyngden av refusjonsbeløpet vil gå til dekning av fremtidige uførepensjoner. Disse gir et forholdstall mot tap i fremtidig inntekt på nær 200 %.

I tillegg til ovennevnte arbeidsgruppe har Sosialdepartementet igangsatt et eksternt evalueringsprosjekt i regi av SINTEF. Formålet med dette prosjektet er for det første å finne ut om yrkesskadeforsikringsordningen er et incitament til å drive skadeforebyggende arbeid i norske bedrifter. Det skal avklares hvorvidt eventuelle slike tiltak innvirker på forsikringsselskapenes risikovurdering ved premiefastsettelsen. Videre om rabattordninger og rammeavtaler motvirker forebyggingseffekten og om mindre virksomheter synes å ha en forholdsvis høyere premie enn større bedrifter.

Prosjektets andre målsetting er å finne ut om arbeidstakerne har forsikringsordninger som ikke medfører doble dekninger, med andre ord om tjenestepensjonsordninger, arbeidsgiverfinansierte ulykkesforsikringer m.v. er blitt tilpasset den obligatoriske yrkesskadeforsikringen slik at de samlede ytelser ikke overstiger full erstatning i særlig grad. SINTEF har i august 1993 avsluttet et forprosjekt som har hatt til formål å vurdere modeller, databehov og fremgangsmåter som kan benyttes i dette prosjektet. Sosialdepartementet har foreløpig valgt å gå videre med dette hovedprosjektet i ett år.

Som det vil fremgå av dette, vil SINTEF fremskaffe detaljert materiale omkring de arbeidsgiverfinansierte forsikringer og pensjonsordninger. Resultatet av dette arbeidet vil få betydning for vurderingen av de spørsmål som Utvalget vil ta opp i neste avsnitt. Hvorvidt dette materialet vil rokke ved Utvalgets premisser eller lede til andre konklusjoner enn de Utvalget kommer til, gjenstår å se.

7.12.4 Omkostningene ved yrkesskadeforsikringen

Både i Ot.prp. nr. 44 (1988-89) om lov om yrkesskadeforsikring og Ot.prp. nr. 77 (1989-90) om refusjonshjemmelen for trygdens utgifter ved yrkesskader, ble det lagt vesentlig vekt på at forsikringsalternativet ville bidra til at arbeidsgiverne får et incitament til å forbedre arbeidsmiljøet og drive forebyggende arbeid og at dette ville slå ut i forsikringspremien. Betraktningene gikk på det som gjerne er kalt økonomisk prevensjon – skadene ville bli færre.

Hvor langt disse betraktningene er holdbare, er til nærmere vurdering av et utvalg nedsatt av Sosialdepartementet, og som er omtalt nærmere i pkt. 7.12.3.

Innføringen av yrkesskadeforsikringsloven medførte en økning av premiene for yrkesskadeforsikringen. Ved bruken av fareklasser er differensieringen i primienivået mellom de ulike arbeidstakere blitt forsterket. Systemet er fra NHO blitt kritisert for å etablere en premiedifferensiering basert på standarder som i liten grad gir rom for utslag av betydning når det gjelder individuell vurdering av arbeidstakere og bedrift, herunder helse, miljø- og sikkerhetstiltakene. Det har fra NHO vært hevdet at forsikringsbransjen med dette har fått et instrument til å saldere det påståtte underskudd ved forsikringen mot bedrifter som ikke har hatt størrelse, kunnskaper og lokalisering til å stå imot de høye priser som man etter hvert har opplevet å få i yrkesskadeforsikringen. Det kan her også vises til en utredning av LO-NHO om yrkesskadeforsikring fra april 1994. Det ligger utenfor Utvalgets oppgaver å ta opp disse spørsmålene.

Utvalget finner det ikke nødvendig på selvstendig grunnlag å vurdere disse forhold. Men det er naturlig i trekke frem utviklingen av premienivået fra trygghetsforsikringen og lignende ordninger under de siste år. Av Ot. prp. nr. 44 (1988-89) om lov om yrkesskadeforsikring fremgår det at premiene for Storebrands trygghetsforsikring var for

• Fareklasse 1 = kr. 165,-

• Fareklasse 2 = kr. 300,-

• Fareklasse 3 = kr. 550,-

• Fareklasse 4 = kr. 550,- + 25% = kr. 700,-

• Ekstrem klasse 4 = kr. 550,- + 100% = kr. 1.100,-

Gjennomsnittspremien var rundt 240 – 250 kroner i 1987 (NOU 1988:6).

Utviklingen av yrkesskadeforsikringspremien fra 1991 til 1993 har vært denne:

Når premienivået i dag er høyere enn da loven kom i 1989, vises det ofte til at det er fire årsaker til denne økningen:

1. Innføringen av den obligatoriske forsikringsordningen med et usikkert dekningsfelt i forhold til tidligere frivillige yrkesskadeforsikringer,

2. refusjonsordningen for yrkesskadetrygden 2 , og

3. utmålingsreglene etter forskriften av 1990, og

4. forventninger om et større antall meldte skader (basert på utviklingen i de øvrige nordiske land). 3

Det ligger utenfor Utvalgets mandat å foreta noen omfattende analyse av disse fire faktorene. Men problemstillingen krever noen bemerkninger, idet den har direkte betydning for diskusjonen om reglene om erstatningsutmålingen og erstatningsnivået.

Etter Utvalgets syn er det forholdsvis klart at pkt. a), b) og d) forklarer og kan begrunne en premieøkning, uten at Utvalget har grunnlag for å vurdere omfang av den. Det er videre Utvalgets syn at utmålingsreglene slik de er nedfelt i forskriften bare i begrenset grad har hatt noen vesentlig innflytelse på premieforhøyelsene i forhold til de tidligere frivillige forsikringsordninger med standardiserte erstatningsregler. Her må erindres at de ulike former for yrkesskadeforsikring som allerede eksisterte, hadde et minimum på 7 eller 8 G og heller ingen samordning med pensjons- og forsikringsordninger, se nærmere Utvalgets første innstilling i vedlegg I. Utvalgets medlem Vigen vil her bemerke at det ved de tidligere frivillige ordninger ikke var slikt behov for samordning som ved den obligatoriske forsikringsordning. Utvalget viser også til at gjennomsnittspremien de siste tre årene har vist en synkende tendens.

7.12.5 Nærmere om forholdet mellom utmålingsreglene og ytelser fra pensjonsordninger og arbeidsgiverfinansierte forsikringer

7.12.5.1 Innledning

Ovenfor i pkt. 3.1.5 ble det gjort rede for de ulike ytelser fra folketrygden, pensjonsordninger i arbeid eller yrke samt arbeidsgiverfinansierte forsikringer. Slike ytelser skal etter de alminnelige erstatningsrettslige regler fullt ut trekkes fra i erstatningsbeløpet – fradraget skal skje krone for krone.

Ved utarbeidelsen av standardsatsene la Utvalget til grunn at ytelsene fra folketrygden skulle ligge i bunnen som en basis, og at yrkesskadeforsikringen kom i tillegg. Nivået for erstatningen ble lagt i henhold til dette, idet målsettingen var at de satser som ble lagt til grunn skulle gi full erstatning innen de rammer som var trukket opp av rettspraksis.

For pensjoner og forsikringer finansiert av arbeidsgiver m.v. tok Utvalget det motsatte utgangspunkt. Nivået i erstatningen for yrkesskader burde her medføre at slike ytelser ble tilpasset dette.

I forbindelse med høringen høsten 1990 ble det særlig fra arbeidsgiverhold pekt på at det var urimelig at utbetalingene fra andre bedriftsbetalte forsikrings- og pensjonsordninger ikke skulle komme til fradrag i de totale erstatningsbeløpene. Justisdepartementet reduserte standardsatsene for det høyeste inntektsnivået, men foretok ingen endringer ellers her. Det ble holdt fast på prinsippet om at erstatningen skulle ligge i bunnen og at folketrygdens ytelser sammen med forsikringer og pensjoner ellers kom i tillegg. Systemet er følgelig at alle mottar folketrygdens ytelser og yrkesskadeforsikringsbeløpet. Nivået for det sistnevnte beløpet er som nevnt lagt mot denne bakgrunn. Hva skadelidte vil motta utover dette, vil avhenge av de pensjoner og forsikringer som følger av arbeidsforholdet. De kan i praksis variere meget.

Når Utvalgets flertall (alle unntatt Vigen) i arbeidet med yrkesskadeforskriften valgte denne strukturen, var det først og fremst fordi det var systemet i de yrkesskadeforsikringsordninger som allerede eksisterte, og som det er redegjort nærmere for i Utvalgets første innstilling. Men det var også med i tanken at etter den reformen som yrkesskadeforsikringen representerte, ville andre ytelser i en viss grad bli tilpasset den. Rettsteknisk og rettspedagogisk fremstår det som naturlig at loven gir anvisning på den erstatning (og de trygdeytelser) skadelidte har krav på, og så tilpasses til enhver tid de tillegg som skal gis ved arbeidslivets forhandlingsløsninger, og som kan variere fra bedrift til bedrift.

Hvor de enkelte ordninger ikke er blitt eller blir tilpasset erstatningsnivået i forskriften, kan bl.a. skadelidte – alt etter hvor han eller hun er ansatt – komme betydelig bedre ut enn etter eldre rett, medmindre bedriften hadde en yrkesskadeforsikring som omtalt i Utvalgets første innstilling s. 53.

Disse typer forsikringer med tjenestepensjonsordninger o.l. er som nevnt meget utbredt. De er basert på ansettelsesavtaler eller tariffavtaler, og er således en del av ansettelsesavtalen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Selv om arbeidsgiveren i sin avtale med forsikringsselskapet har bestemmelser om endring eller opphør av forsikringene, vil det kunne være kontraktsbrudd om han i forhold til arbeidstakeren endrer innholdet av disse ordningene.

I praksis har det derfor vist seg vanskelig å endre ansettelsesvilkårene på disse punktene. Særlig gjelder dette for de individuelt avtalte ordninger, men heller ikke en rekke lovbestemte og tariffestede ordninger er blitt tilpasset i særlig grad. Resultatet er at arbeidstakere som blir berettiget til yrkesskadeforsikring ofte vil kunne få langt mer enn full erstatning, ved at disse postene ikke lenger kommer til fradrag i erstatningsbeløpet. Et eksempel som etter Utvalgets syn er typisk, vil bli gitt nedenfor i pkt. 7.12.5.2. En stikkprøveundersøkelse som Utvalgets har foretatt i en rekke bedrifter i NHO, viser klart at det har vært vanskelig i særlig grad å få redusert de forsikringsytelser som direkte fanger opp de samme forhold som yrkesskadeforsikringen. I så måte har sistnevnte – i ulikt omfang – medført en tilleggsytelse for de skadelidte, sammenlignet med tiden før forskriften kom.

Det har hittil vært gjort visse forsøk på å innføre en harmonisering, ved at det er åpnet en adgang for bedriftene til å samordne de øvrige forsikringene med yrkesskadeforsikringen. I noen tilfelle har da også bedriftene etter avtale med de ansatte gjort dette. Den økonomiske effekt er minimal. Årsaken er at det finner sted en omvendt samordning. Det foretas marginale innskrenkninger i forsikringer som allerede i utgangspunktet er billige. Ulykkes- og gruppelivsforsikringer er svært rimelige fordi de som 24 timer i døgnet forsikringer normalt har vært oppfattet som fritidsforsikringer, og ikke er tilknyttet noe fareklassesystem. De langt fleste ulykker og dødsfall er fortsatt ikke knyttet til arbeidstidselementet i disse forsikringene, og de innebærer praktisk talt ingen innsparing.

Når yrkesskadeforskriften er bygget opp slik at det ikke skal skje noen slike fradrag, må merkes at nivået er valgt slik at det er tatt hensyn til ytelsene fra folketrygden. Etter Utvalgets syn er det klart at det også i fremtiden må være slik. Ytelsene etter yrkesskadeforskriften må fastsettes slik at de sett i sammenheng med ytelsene fra folketrygden utgjør en erstatningsmessig enhet. Det er det samlede beløp som bestemmer erstatningsnivået.

Utvalgets bemerkninger i det følgende vil derfor gjelde ytelser fra de øvrige kildene.

At det ikke skal finne sted noen samordning med erstatningen etter yrkesskadeforskriften og pensjoner og forsikringer finansiert av arbeidsgiver, førte ved forskriftens ikrafttreden til at skadelidtes stilling ble betydelig forbedret, og at det i forhold til skadelidte utenfor yrkesskadesektoren ble betydelige forskjeller i ytelsene. Noen av de forsikringsordninger som i det alt vesentlige overlappet yrkesskadeforsikringen, er blitt avviklet, som f. eks. de ulike varianter av den såkalte Trygghetsforsikringen. Men på grunn av avtaleforholdene i arbeidslivet har det som nevnt vært vanskelig i særlig grad å samordne de ulike tjenestepensjonsordninger med yrkesskadeforsikringen. Utvalget antar at det samme vil gjelde ytelsene fra Statens Pensjonskasse og tjenestepensjonsordningene i kommunesektoren (underlagt forskrifter om kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger). De aller fleste kommunale og fylkeskommunale ordninger er tilpasset reglene for Statens Pensjonskasse. I dag er ca. 60% av alle norske arbeidstakere omfattet av en tjenestepensjonsordning. Av disse er ca. 38% (ca. 450 000) ansatt i privat sektor. Behovet for å se sammenhengen her oppstår hvor arbeidstakeren har rett til uførepensjon for en skade som også dekkes under yrkesskadeforsikringen, og som etter de ellers gjeldende utmålingsregler etter skl. § 3-1 tredje ledd ville kommet i fradrag krone for krone. Alderspensjonen vil komme inn i bildet hvor den ytes fra før fylte 67 år, idet yrkesskadeforskriftens satser er basert på en pensjonsalder på 67 år.

7.12.5.2 Særlig om pensjonsytelser i arbeidsforhold eller yrke

Når yrkesskadeforsikringen kommer til utbetaling samtidig med en tjenestepensjon, blir resultatet en overkompensasjon for den del som overstiger folketrygden. De sammenligninger mellom nivåene etter yrkesskadeforskriften og erstatningsnivået etter alminnelige utmålingsregler som er foretatt ovenfor i pkt. 7.11.2, tar ikke hensyn til dette. Hvor stort årlig beløp det her vil være tale om, vil variere fra skadelidt til skadelidt.

Med tendensen til reduserte ytelser fra folketrygden, er det sannsynlig at det vil bli krevet at tjenestepensjonsordningene skal kompensere for reduserte folketrygdytelser, hvor dette ikke allerede gjøres. Det er også grunn til å anta at det vil bli et økende press på at det opprettes tjenestepensjonsordninger i bedrifter som allerede ikke har det. Etter Utvalgets syn er det ikke gitt at pensjoner i arbeidsforhold eller yrke helt ut bør holdes utenfor oppgjøret etter yrkesskader. Dagens ordning innebærer at erstatningsnivået for en yrkesskade hvor det foreligger et pensjonsforhold, blir betydelig høyere enn for skadeforvoldelser ellers i samfunnet. Det kan dreie seg om forskjeller på flere 100 000 kroner. Det er etter Utvalgets syn tvilsomt om de totale ytelser etter en yrkesskade bør ligge over nivået ellers for personskader. Riktignok er finansieringen av slike pensjoner – om enn i ulik grad – også den enkelte arbeidstakers. Men hovedbelastningen skjer på arbeidsgiverens eller det offentliges hånd. At det ikke oppstilles noen fradragsregel etter yrkesskadeforskriften, medfører en til dels betydelig økonomisk ulikhet mellom de skadelidte. De med gode pensjonsordninger – og det gjelder særlig de med midlere og høyere inntekter – vil få en bedre økonomi etter skaden enn mange med lavere inntekter eller som har arbeidet i en bedrift med dårlige pensjonsforhold. Hvor det ikke oppstilles noen fradragsregel som etter yrkesskadeforskriften, vil det medføre en til dels betydelig økonomisk ulikhet mellom de skadelidte.

Som illustrasjon på dette skal nevnes to eksempler, som er hentet fra oppgjørspraksis.

Det forutsettes at skadelidte A er blitt 100 % ufør. På oppgjørstidspunktet er han 50 år og ville stått i arbeid frem til 67 år. Hans inntekt uten skaden var 220 000 kroner pr. år, og han vil med skaden motta 157 000 kroner, hvorav en kollektiv pensjon er 27 000 kroner pr. år. En individuelt beregnet erstatning med fradrag etter skl. § 3-1 tredje ledd første punktum gir en erstatning på 311 000 kroner. Uten fradrag ville den individuelt beregnede erstatning bli 639 000 kroner. Standarderstatningen etter yrkesskadeforskriften blir 670 000 kroner.

Skadelidte B er også blitt 100 % ufør. Han er 52 år på oppgjørstidspunktet, og inntekten uten skaden var 320 000 kroner pr. år. Han vil med skaden motta 222 000 kroner pr. år, hvorav en tjenestepensjon/livrente på 50 000 kroner pr. år. En individuelt beregnet erstatning med fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd utgjør 386 000 kroner, og 766 000 kroner uten fradrag. Erstatningen etter yrkesskadeforskriften utgjør 693 000 kroner.

Eksemplene viser den store betydning det har at fradrag ikke skal skje for yrkesskadene. Forskjellen mot den alminnelige erstatningsrett er markert. Den enkeltes pensjonsforhold m.v. vil medføre at to yrkesskadde som ellers er i samme situasjon, vil komme meget forskjellig ut.

En eventuell samordning her kan tenkes gjennomført på flere måter. Krone for krone-fradrag på samme måten som etter skl. § 3-1 tredje ledd er en nærliggende løsning; da får man den samme struktur som i erstatningsretten ellers. Dette kan eventuelt kombinert med et minstebeløp som ikke er gjenstand for fradrag. Standardfradrag vil kunne sikre forutberegneligheten av en fremtid med skaden.

Det er imidlertid også momenter som taler for at pensjoner og pensjonsforsikringer ikke bør samordnes med standardisert erstatning ved yrkesskade, og disse har forsåvidt også betydning for vurderingen av om krone for krone-fradraget i skl. § 3-1 tredje ledd bør opprettholdes i sin nåværende form, jfr. nedenfor pkt. 7.12.5.3. De kan oppsummeres slik:

• Ytelsene vil dels være finansiert gjennom egeninnbetaling fra skadelidte. Det er urimelig å trekke fra i erstatningen det skadelidte selv har betalt til pensjonsordningen.

• Dersom slike pensjoner og pensjonsforsikringer og deres omfang er et resultat av krav fra de ansatte i tarifforhandlinger, slik at innbetalingene til ordningen trer i stedet for lønnstillegg, kan det hevdes at det er urimelig å gjøre fradrag for verdien av forsikringen igjen om arbeidstaker blir skadet.

• Før standarderstatningsforskriften var nivået på forsikringsutbetalinger og erstatningsnivå ved skade uoversiktlig og lite forutberegnelig. Standarderstatningsfor­skriften innebar klarhet og forutberegnelighet, bl. a. ved at samordning ble utelukket. Innføring av samordning vil innebære tilbakesteg til situasjonen der arbeidstaker ikke har oversikt over økonomisk utfall om skade inntreffer.

• Standarderstatningsforskriftens system uten samordning med andre forsikringer var en videreføring av trygghetsforsikringsvilkårene som forelå før forskriften. Trygghetsforsikringen var et produkt som ble utformet i samsvar med markedets ønsker, hvilket illustrerer behovet for ytelser som ikke samordnes bort.

Utvalgets medlem Skårberg finner disse hensyn meget tungtveiende, og mener at strukturen i yrkesskadeforskriften ikke bør endres, slik at ytelsene fra en pensjons- eller forsikringsordning i sin helhet tilfaller skadelidte. Han viser også til at samordningsbestemmelser vil være vanskelige å gjennomføre i praksis. Samordning i form av generell reduksjon i standarderstatningsforskriftens ytelsesnivå vil forskjellsbehandle noen grupper urimelig, blant annet fordi dekningsgraden er større blant funksjonærer enn blant arbeidere, jfr. pkt. 3.1.5. Andre former for samordning vil medføre kompliserende vurderinger av pensjonsforsikringens verdi, herunder kompliserende skatteregnestykker. Pensjonsutbetalinger kan ikke uten videre trekkes fra i erstatning for fremtidstap fordi pensjonsutbetalingens verdi reduseres ved inntektsbeskatning, mens erstatningen for tap i fremtidig erverv ikke inntektsbeskattes. Standardisert fradrag kan vanskelig anvendes, på grunn av betydelige forskjeller i pensjonsnivå fra sak til sak. Det vil også være kompliserende at pensjonsforsikring og yrkesskadeforsikring kan være tegnet i forskjellige selskaper. Oppgjørstekniske hensyn trekker derfor i retning av å beholde dagens ordning.

Utvalgets medlem Vigen mener pensjonsforsikringer bør samordnes fullt ut med standarderstatningen for yrkesskader, gjennomført som et krone for krone-fradrag i alle de tilfeller hvor ytelsene er finansiert av arbeidsgiver.

Et alternativ vil være at det etableres to separate erstatningstabeller avhengig av om bedriften har en pensjonsordning eller ikke.

Stort sett vil pensjonsytelsene når bedriften først har en tjenestepensjonsordning være relativt like. Derfor bør det for å kunne møte kravet om samordning eller harmonisering være mulig å etablere to forskjellige erstatningstabeller for disse tilfeller.

Dette vil innebære at bedrifter med tjenestepensjonsordning vil bli underlagt en riktigere erstatningstabell, noe som igjen vil føre til langt rimeligere yrkesskadeforsikringspremie.

Utvalgets øvrige medlemmer (Lødrup, Stenwig og Riisa) mener at man her må se reglene i sammenheng med hvordan dette spørsmålet blir løst i erstatningsretten ellers, og viser til drøftelsen nedenfor i pkt. 7.13. Hvis det fortsatt skal være hovedregelen at slike ytelser skal gå i fradrag i erstatningen etter den almindelige erstatningsrett, bør det også være regelen i yrkesskadetilfellene. Det er liten grunn til at skadelidte etter en yrkesskade skal få en til dels betydelig høyere erstatning enn f. eks. en som er skadet i trafikken. Etter disse medlemmers syn kan de momenter som er nevnt ovenfor for ikke å gjøre fradrag i det alt vesentlige unngås ved utformningen av fradragsregelen. Disse medlemmer ser spørsmålet om fradrag her som et spørsmål om det er rettspolitisk riktig:

• å legge erstatningsnivået for yrkesskader så meget høyere enn i erstatningsretten ellers, og

• å akseptere en betydelig forskjellsbehandling av de skadelidte avhengig av pensjonsytelsenes omfang.

7.12.5.3 Om forsikringer for øvrig

I en noe annen stilling står de forsikringsordninger som ikke inneholder noe (vesentlig) pensjonselement, men som gir en engangsutbetaling i tilfelle av en ulykke/sykdom. De fleste av de disse forsikringene har et dekningsområde som går utover yrkesskadene, idet de også gjelder skader utenfor arbeidstiden – sikrede er dekket 24 timer i døgnet. Her er gruppelivsforsikringene særlig utbredt – ialt regnes det med at ca. 2,5 mill. personer er dekket under en gruppelivsforsikring. Mange av disse er imidlertid ikke dekket gjennom sin arbeidsgiver som forsikringstaker, og faller således utenfor de spørsmål som drøftes her. Gruppelivsforsikringen er i første rekke en dødsrisikoforsikring. Men det kan også avtales at det skal utbetales en uførekapital hvis sikrede blir minst 50% ufør.

Erstatningsbeløpene etter en gruppelivsforsikring avtales individuelt mellom den enkelte forsikringstaker (bedriften) og forsikringsselskapet. Men de er ikke sjelden basert på lokale tariffavtaler. Forsikringsbeløpene vil variere, men det er ikke uvanlig at de går opp til 10 G eller 15 G.

I mange tilfelle tegnes også rene ulykkesforsikringer av arbeidsgiveren. Disse kan enten være generelle, eller f. eks. gjelde hvor sikrede er på reise, og hvor det antas å være en særlig risiko.

For slike forsikringer som er omtalt her, er Lødrup og Skårbergs syn at det ikke er grunn å samordne dem med yrkesskadeutmålingen etter forskriften. Det er her tale om en ytelse som er basert på lokale forhold, og som kan tilpasses nivået for yrkesskadene. Behovet for slik forsikringer er nå mindre enn før. Men hvor den enkelte bedrift eller bransje – eventuelt etter forhandlinger med de ansattes organisasjoner – har en slik dekning, er det naturlig å se den som et supplement til erstatningen. Den tilpasning som er skjedd bl.a. ved hovedavtalen i staten og ved en del bedrifter, illustrerer godt hvordan disse forsikringene kan fungere i fremtiden. Det bør dog tilføyes at for NHO-sektoren er gruppelivsforsikringene ofte knyttet til tjenestepensjonen. For øvrig vises til pkt. 7.8, hvor et mindretall i Utvalget foreslår at det heller ikke i erstatningsretten ellers skal gjøres fradrag for slike forsikringer. Følges dette forslaget, er det klart at regelen må være den samme for yrkesskadene.

Utvalgets medlemmer Lødrup og Skårberg vil også påpeke at man ved krone for krone-fradrag for andre forsikringer enn pensjonsforsikring forskjellsbehandler yrkesskadene negativt. Utenfor yrkesskadesektoren forekommer det svært sjelden at erstatningsansvarlig skadevolder har tegnet for eksempel ulykkesforsikring eller uførekapitalforsikring som innebærer utbetaling til skadelidte. Krone for krone-fradrag får derved i praksis bare betydning for kollektive forsikringer i arbeidsforhold, når skadelidte tilstås utbetaling på yrkesskadeforsikring. Det medfører en urimelig forskjellsbehandling i forhold til for eksempel motorvognforsikring, der krone for krone-fradrag ikke vil være aktuelt. Innføring av slikt fradrag på yrkesskadesektoren er derfor uønsket.

På statssektoren er det imidlertid en betydelig grad av samordning mellom arbeidsgiverfinansierte ytelser og yrkesskadeforsikringen. Hovedavtalen for perioden 1992-1994 opprettholder de ytelsesnivåer som eksisterte tidligere, se avtalens § 8. Skadelidte har med andre ord prinsipalt et krav på erstatning etter Hovedtariffavtalens regler. Men hvis erstatningen ville blitt høyere etter forskriften, utbetales differansen i tillegg til erstatningen etter lønnsregulativets fellesbestemmelsers § 8. Resultatet er følgelig at skadelidte får det høyeste beløpet – det som følger av Hovedtariffavtalen eller av forskriften.

I denne forbindelse kan nevnes den samordningsmodell som skadelidte som avtjener verneplikt er underlagt, jfr. St. prp. nr. 2 (1993-94) s. 5. Her heter det at hvor skadelidte eller hans etterlatte vil oppnå høyere erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring, blir en allerede utbetalt engangserstatning å anse som forskudd på erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring.

Etter dette er mange ansatte i privat sektor kommet bedre ut enn ansatte på statssektoren når det rent faktisk gjelder forsikringsutbetalinger etter en yrkesskade.

Utvalgets medlemmer Vigen, Stenwig og Riisa mener at gruppelivs- og ulykkesforsikringer finansiert av arbeidsgiver bør samordnes med yrkesskadedekningen ved krone for krone-fradrag, med mindre arbeidsgiver og de ansatte har avtalt at utbetaling etter disse forsikringer skal komme i tillegg til yrkesskadedekningen. Det bør med andre ord i utgangspunktet være fullt fradrag her som i erstatningsretten for øvrig når den erstatningsansvarlige har betalt premien.

Når det gjelder andre forsikringer, mener Utvalgets medlemmer Vigen, Stenwig og Riisa at standarderstatningen ved yrkesskade bør tilpasses vanlig erstatningsrett også på dette punkt, og at det bør gjøres fradrag for kan- forsikringer i standardisert form, jfr. pkt. 7.8 foran.

7.12.6 Forholdet til reduksjoner i folketrygden

Ved fastsettelsen av standardsatsene bygget man på de nivåer i ytelsene fra folketrygden som gjaldt for 1990. I 1991 ble imidlertid tilleggspensjonen redusert fra 45% til 42% av pensjonsgrunnlaget. Samtidig ble pensjonsgrunnlaget redusert ved at bare er inntekt inntil 6 G som regnes med fullt ut, mens inntekt mellom 6 og 12 G bare regnes med i pensjonsgrunnlaget med 1/3. Dette medførte en reduksjon i høyeste pensjonspoeng fra 8.33 til 7.

Tabellen nedenfor viser den årlige reduksjon for forskjellige alders- og inntektsgrupper.

Dette betyr at de samlede ytelser til skadelidte blir tilsvarende redusert, medmindre skadelidte mottar ytelser fra ordninger som skal gi en bestemt brutto uansett hva som folketrygden yter, som f. eks. ytelsene etter statlige, kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger.

Endringer i ytelsene innebærer at fremtidens folketrygdmottakere bare vil få en trygd som ligger på nivå med dagens alderspensjonsmottakere, som p.g.a. alder ikke har full opptjening i folketrygden.

Det kan derfor være spørsmål om satsene bør justeres for å kompensere denne reduksjonen.

7.12.7 Utvalgets syn på noen andre sider ved yrkesskadeforskriften

7.12.7.1 Innledning

Utvalget konstaterer at tanken om en mer standardisert utmåling av erstatningen etter en yrkesskade fikk bred tilslutning. Men synet her vil nok i en viss grad avhenge av hvordan reglene nærmere blir utformet, og hvordan erstatningsnivået er tilpasset de ellers gjeldende regler om erstatningsutmålingen.

Erstatningsnivået i forskriften gir særlig grunn til bemerkninger om de spørsmål som vil bli omtalt i det følgende.

7.12.7.2 Minstenivået på 7 G for tapt inntektsevne

Hvis skadelidtes inntekt er 7 G (266 560 kroner pr. 1. mai 1994) årlig eller mindre, vil erstatningen til en 45 åring som blir 100% ervervsmessig ufør være 22 G (837 760 kroner). Dette betyr at alle de som det året da skaden ble konstatert hadde en inntekt på 7 G eller mindre, får den samme erstatning.

Utvalget antar at minstenivået på 7 G i svært mange tilfelle gir en overkompensasjon (forutsatt at en inntekt på 7 G gir en tilnærmet riktig erstatning på 22 G, jfr. om dette nedenfor). Etter NHO's statistikker har 90% av arbeiderkategoriene innen NHO-bedriftene i annet kvartal 1993 en inntekt under 7 G. Hvis også funksjonærene tas med, blir tallet 81%. I denne forbindelse er det grunn til å erindre at skadehyppigheten er betydelig høyere på arbeidernivå enn funksjonærnivå. Til sammenligning kan nevnes at Statistisk sentralbyrå i 1990 gjennomførte en fullstendig telling for ansatte i oljeboring, bergverksdrift og industri. Med G på 34 000 kroner, som gjaldt fra 1. mai 1990, fremkommer denne fordeling for voksne menn:

I varehandelen var den gjennomsnittlige månedsinntekt i 1992 for heltidsansatte 16 308 kroner, som på årsbasis gir 195 696 kroner, som tilsvarer 5,1 G etter et grunnbeløp på 38 080 kroner. Gjennomsnittstallene er noe høyere for kvinner enn for menn. For heltidsansatte i HSH's medlemsbedrifter var den gjennomsnittlige månedsinntekt 16 674 kroner.

Til sammenligning kan nevnes at i Rapport nr. 1 1994 fra Det tekniske beregningsutvalg, tabell 3 A utgjør anslått gjennomsnittlig årslønn for arbeidere i NHO-området ca. 197 000 kroner, og for funksjonærer i NHO-området ca. 257 000 kroner i 1993.

I denne forbindelse kan det være grunn til å minne om at Høyesterett i Ølberg- og Horsengsakene la seg på et inntektsnivå på 180 000 kroner, og i Skoland-saken var partene enige om 250 000 kroner. 7 G er således høyere enn det antatte inntektsnivået i disse tre sakene.

Ved vurderingen her må en imidlertid ta i betraktning at også bortfallet av evnen til å arbeide i hjemmet gir rett til erstatning, jfr. skl. § 3-1 annet ledd siste pkt. Dette er imidlertid neppe tilstrekkelig til å bringe erstatningen opp i et tilnærmet utgangspunkt på 7 G. For noen yngre mennesker vil regelen innebære en kompensasjon for en fremtidig lønnsutvikling og gi kompensasjon for fallet i pengeverdien. Etter Utvalgets syn er dette imidlertid ikke tilstrekkelig til å eliminere den overkompensasjon som i mange tilfelle vil finne sted.

Når det gjelder inntektsnivåene, har det også interesse å trekke frem de langtidsutdannede. Eksempelvis viser lønnsstatistikken fra Norges Juristforbund pr. 1. september 1993 at gjennomsnittlig inntektsnivå for ansatte jurister var 301 658 kroner pr. år. For privatansatte var tallet 392 070 kroner, mens det for ansatte i staten var 271 855 kroner.

En vesentlig grunn til at Utvalget valgte et generelt minimum på 7 G var at dette var regelen i de yrkesskadeforsikringer som allerede eksisterte (noen hadde 8 G), se nærmere Utvalgets første innstilling hvor det heter på s. 54-55:

«Storebrand og Samvirke har 7 G som laveste inntektstrinn, mens UNI, Gjensidige og Vesta har 8 G som laveste inntekstrinn. En rekke arbeidstakere har imidlertid lavere inntekter. Utvalget har vurdert om det bør opprettes grupper for disse, men har kommet til at man ikke vil foreslå dette. Utvalget ser det som naturlig at man i forbindelse med innføringen av standardisering gjennomfører et visst minimumsvern gjennom et slikt gulv for erstatningsnivået.

I forhold til den alminnelige erstatningsrett innebærer forslaget en viss hevning av erstatningsnivået for personer med lav eller middels inntekt (lavere enn 7 G). Utvalget antar likevel at dette ikke eller bare i liten grad vil få betydning for premienivået.

Det er i denne forbindelse vesentlig at forsikringsvilkårene allerede har et gulv på minimum 7 G. For de selskapene som nå baserer seg på standardisert utmåling, vil forslaget dermed ikke innebære noen endring i erstatningsnivået. Dette dreier seg om de aller fleste av de større selskapene, jfr. her kapittel III punkt 8».

Etter Utvalgets syn er det en rekke forhold som bør spille inn ved vurderingen av om det bør settes et gulv på erstatningsnivået, og hvor høyt eventuelt gulvet skal være. Et gulv har åpenbare svakheter, som f. eks. hvor den skadede er korttidsengasjert når skaden inntreffer. Deltidsansatte kommer i en vanskelig mellomstilling, ikke minst fordi et eventuelt bortfall av arbeidet i hjemmet også skal erstattes. Det er imidlertid viktig å erindre at det er reduksjon eller bortfall av inntekts evnen som skal erstattes, og erstatningsnivået må derfor ses i et langtidsperspektiv. Utvalget ser det derfor slik at et gulv er naturlig, men det kan herske tvil om hvor det skal legges. Ut fra de tall for inntektsnivået blant heltids arbeidstakere som er referert ovenfor, finner Utvalgets flertall (alle unntatt Skårberg) at 7 G er for høyt. Det er et stort antall arbeidstakere som har et lønnsnivå betydelig under 7 G, og flertallet kan vanskelig begrunne hvorfor en yrkesskade her skal sette skadelidte i en så meget bedre økonomisk stilling enn resultatet ville vært etter alminnelige utmålingsregler.

Flertallet, jfr. nedenfor, finner at nivået på den nedre inntektsgrense bør ses i sammenheng med hvordan dette vurderes i den alminnelige erstatningsretten. Dette har motivert valget av G-nivået.

Utvalgets medlemmer har ulike oppfatninger om hvor minimumsinntekten bør legges.

Flertallet (Lødrup, Riisa, Stenwig og Vigen) mener at nivået bør ses i en viss sammenheng med spørsmålet om gulv ellers i erstatningsretten, se pkt. 7.5.7. Etter en samlet vurdering finner flertallet at 4 G er naturlig, dvs. 152 320 kroner etter dagens G. De som ligger under dette nivået er for en stor del yngre mennesker, som har en naturlig lønnsvekst foran seg. At ikke alle har utnyttet hele sin arbeidsevne i arbeidslivet når skaden inntreffer, kan ikke være avgjørende for et lavere nivå, idet muligheten for at det ville skjedd endringer her må holdes åpen, samtidig som det til inntekten må knyttes verdien av arbeidet i hjemmet. Hertil kommer at dette harmonerer med det nivå som Høyesterett la til grunn i Ølberg- og Horsengsakene, hvor det ikke var særlige holdepunkter for å peke ut noen bestemt yrkeskarriere. Utvalgets flertall er enig i en rekke av de betraktninger som mindretallet Skårberg gir uttrykk for nedenfor, men finner ikke å kunne strekke konsekvensen av dem lenger enn til 4 G. For den gruppe eldre arbeidstakere som ligger under dette nivået – og det er ikke så helt få – vil den overkompensasjon dette gir kunne forsvares ut fra den synspunkter Skårberg nedenfor gir uttrykk for.

Et gulv på dette nivået vil medføre økt bruk av regelen om et høyere inntektsnivå for personer med et inntektspotensiale som ligger betydelig høyere enn inntekten som erstatningen skal baseres på. Som typiske eksempler kan nevnes deltidsansatte som man måtte regne med senere ville gått ut i full stilling.

Hvis minimumsinntekten på G blir redusert, må det i tabellen bygges inn ytterligere trinn.

Det bør her nevnes at det i Innstillingen fra Overføringsutvalget avgitt 4. mars 1993 anbefales en reduksjon fra 7 til 4 G.

Utvalgets medlem Vigen vil tilføye:

Det fremgår av det statistiske materialet som er omtalt ovenfor under dette punkt at et nedre gulv i grunnlagstabellen på 7 G representerer et nivå som ligger langt over gjennomsnittlig lønn.

Dette gulvet må derfor senkes vesentlig, slik at det er i overensstemmelse med de faktiske lønnsforhold i landet.

I en ordning hvor det fra før av er etablert liberale tildelingskriterier med svært lempelige krav til årsakssammenheng og bevis, særlig når det gjelder yrkessykdommer, må det sikres at normalerstatningene blir liggende på et nivå som ikke fører til overforbruk av ordningen.

Dagens gulv i ordningen ble lagt på 7 G fordi dette var gulvet i de trygghetsforsikringer som ble tegnet før 1990.

Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom den trygghetsforsikring som i sin tid ble solgt av forsikringsselskapene og dagens yrkesskadeforsikring. Den gang dreiet det seg om en frivillig forsikringsordning hvor prisen var lav, og hvor tilslutning normalt skjedde fordi bedriften følte et spesielt behov og ikke hadde tilfredsstillende dekning på annen måte.

Bedriften kunne velge å avstå fra forsikringen bl.a. dersom erstatningsnivå, bevisbyrderegler og lønnsnivå hos arbeidstakerne innebar at man oppfattet erstatningsnivået som for høyt. Trygghetsforsikringene fikk da heller ikke det gjennomslag som forsikringsselskapene hadde håpet på, og bør heller ikke være norm for fremtidens erstatningssatser.

Utvalgets medlem Skårberg mener inntektsgulvet på 7 G bør beholdes. Han legger særlig vekt på følgende:

1. Det ytes etter gjeldende rett full erstatning juridisk sett, som ikke omfatter hele det reelle økonomiske tap. Kapitaliseringsrenten settes for høyt, jfr. særbemerkning til ptk 7.3. Skatteulempen erstattes ikke fullt ut, jfr. særbemerkning til pkt. 7.5.4. Inntektsnivå uten skaden fastsettes lavt, jfr. pkt. 7.3.2. Domstolene er tilbakeholdne med å akseptere stillingsopptrykk, jfr. pkt. 4.1.4.4. Tross stadig senkning av nivået på ytelser til trygdede de senere år, skal det tas utgangspunkt i dagens trygdenivå ved tapsberegningen. Det er vanskelig å oppnå erstatning for tapt pensjon fra privat ordning, jfr. Ølbergdommen. Ved tapsberegningen fokuseres kun på utgifter i arbeid, uten hensyntagen til besparelse i arbeid, som rimelig kantineordning, aviser, telefon, tjenestebil etc. Reduksjonen i erstatningene som påpekes i disse eksemplene synes akseptabel for høytlønnede, som har økonomisk evne til å tegne tilleggsforsikringer. For lavere og midlere inntektsgrupper bør erstatningen dekke det reelle økonomiske tap, hvilket oppnås gjennom gulvet på 7 G.

2. For skadelidt som har inntekt i nærheten av minstegrensen på 7 G kan yrkesskadeforskriften endog medføre lavere erstatning enn det som følger av gjeldende rett, til tross for at gjeldende rett på langt nær innebærer at hele det økonomiske tap erstattes. Det fremgår av sammenligningen for Skolanddommen i pkt. 7.12.7.4.

3. 7 G-grensen var en videreføring av bestemmelsene i trygghetsforsikringsvilkårene som fantes før forskriften ble utformet. Noen selskaper hadde også en minstegrense på 8 G. Dette er ikke tilfeldig. Trygghetsforsikringsvilkårene er et produkt som ble utformet etter markedets behov, og vilkårene speiler behovet for å sikre skadelidte minimumserstatning på dagens nivå.

4. Utvalgets vurdering om at deltidsarbeidende ofte vil gå ut i heltidsarbeid er mindretallet enig i. Det tilsier at inntekten på skadetidspunktet kan være altfor lav i forhold til nivået i en senere livsfase. Erstatningsberegning med utgangspunkt i lønnen på skadetidspunktet vil da gi uriktig resultat. Det motvirkes av minstegrensen på 7 G.

5. Etter skl. § 3-1 skal reduksjon i evnen til å utføre arbeid i hjemmet også erstattes som tap i erverv. Verdien av slikt arbeid gir ingen uttelling etter yrkesskadeforskriften. Det vil etter mindretallets oppfatning virke urimelig overfor delvis hjemmearbeidende å endre nedre inntektsgrense slik Utvalgets flertall har foreslått. 6) Som Utvalget pekte på i innstillingen fra 1990, side 54 vil en minstegrense på 7 G også ta en viss høyde for at en del i de lavere inntektsgruppene ville ha kunnet oppnå høyere inntekt senere i sin yrkeskarriere.

6. Med dagens vanskelige situasjon på arbeidsmarkedet er det mange som er ute av arbeid deler av året. De vil ha et inntektsnivå betydelig under normalinntekt. Dette gjelder særlig arbeidere innen industri, samt bygg og anlegg. Etter mindretallets mening er det urimelig å fastsette en erstatning som skal dekke opptil flere tiår fremover ut fra dagens inntektsnivå i slike tilfelle. Et minstenivå på 7 G motvirker denne uheldige effekt.

7. Ved standardisert erstatning bør nivået legges slik at færrest mulig får lavere erstatning enn etter vanlige utmålingsregler. For i størst mulig grad å hindre underkompensasjon for enkelte grupper er det uunngåelig at enkelte skadelidte får en viss overkompensasjon. Dette var et bevisst valg ved innføringen av standarderstatning, jf. innstillingen fra 1990, s. 30. Man bør være oppmerksom på at gulvet på 7 G ikke behøver å gi overkompensasjon selv om skadelidtes inntekt uten skaden er betydelig lavere enn 7 G. Det kan her vises til sammenligningen for Ølberg-dommen under pkt. 7.12.7.4. Lavere gulv enn 7 G med tilsvarende nedtrapping av erstatningen kunne her gi betydelig underkompensasjon.»

8. Når inntektsgulvet er knyttet opp mot folketrygdens grunnbeløp synker erstatningsnivået over tid, på grunn av at grunnbeløpet ikke holder tritt med inntektsutviklingen. Av tabell 2 i St. prp. nr. 106 (1991-92) fremgår det at gjennomsnittlig økning av grunnbeløpet har vært 4.6% mens veksten i lønn for arbeidere i LO/NHO-området har vært 4.9% for perioden 1987 – 1991. Også i 1992 og 1993 har lønnsveksten vært større enn veksten i grunnbeløpet. Mindretallet mener det også av denne grunn er viktig å beholde en romslig minimumserstatning.

9. Noen tapstyper som dekkes etter vanlige erstatningsregler vil falle utenfor dekningsområdet for standarderstatningsfor­skriften. Hvis for eksempel en yrkesskadet som blir ufør har ektefelle som blir ufør, reduseres begge grunnpensjoner med 25%, se folketrygdlovens § 8-4, jf. § 7-2 nr. 3. Ektefellen vil da ha et betydelig tap som ikke erstattes. For å motvirke slike urimelige konsekvenser bør minimumsersatningen være romslig.

10. Mulig underkompensasjon er mest alvorlig for inntektsgruppene Utvalgets flertall vil redusere erstatningsnivået for, det vil si grupper med lavere og midlere inntekter. Som nevnt har høyinntektsgruppene bedre økonomisk evne til å tegne tilleggsforsikringer, for eksempel i form av livs- eller ulykkesforsikringer. Dessuten vil høyinntektsgruppene ha mer til disposisjon ut over det som går med til livsopphold enn det grupper med lavere og midlere inntekt har. Reduksjon i levestandard for grupper med lavere og midlere inntekter er derfor mer alvorlig. Høyinntektsgrupper har også som oftest stillinger med lavere skaderisiko enn grupper med lavere og midlere inntekter. Mindretallet mener av disse grunner at risikoen for underkompensasjon spesielt bør unngås for grupper med lavere og midlere inntekter.

11. En romslig minstegrense vil redusere antallet tvister om hva inntekten ville utgjort uten skaden. Inntektsnivå uten skaden er etter mindretallets oppfatning det moment som oftest er gjenstand for diskusjon og tvist i personskadeoppgjør etter vanlige utmålingsregler. Mye av hensikten med standardisering er at skadelidte skal kunne håndtere sin egen sak, uten å måtte la seg bistå av advokat. Mindretallet mener senking av minstegrensen vil gjeninnføre behovet for advokatbistand for å prosedere spørsmål knyttet til inntektsnivå, karriereutvikling, arbeidsmarkedsutsikter og lignende. Da bortfaller mye av hensikten med å standardisere erstatningen.

Av disse årsaker mener mindretallet minstegrensen på 7 G bør opprettholdes.

7.12.7.3 Toppnivået for inntekter på 10 G

Spørsmålet om det bør settes et tak på erstatningen for de høyere inntekter har alltid har vært avvist når det ellers har vært drøftet. I Innst. 1971 tok man avstand fra å lovfeste en maksimumsgrense. Ble erstatningen for høy, kunne ansvaret lempes (s. 49).

Et maksimumsbeløpet på 10 G (for tiden 380 800 kroner), vil bare skjære bort erstatningsbeløp i få tilfelle. Hittil har det ikke i rettspraksis etter det Utvalget kjenner til vært lagt til grunn en slik inntekt. Spørsmålet har således ikke så stor praktisk betydning, selv om dets prinsipielle side er viktig nok.

Når Utvalget valgte et tak for yrkesskadene, var det dels fordi et maksimumsbeløp forsikringsteknisk er omkostningsbesparende, dels fordi personer med så høye inntekter har evne til å tegne de tilleggsforsikringer som ønskes får å sikre seg mot sykdom og skade. Et maksimumsbeløp vil også gi forutberegnelighet om erstatningen hvis det skulle gå galt, og således gi grunnlag for å vurdere tilleggsforsikringer. Hertil kom at personer med et slikt inntektsnivå i betydelig større grad enn andre arbeidstakere har arbeidsgiverfinansierte forsikringer og pensjoner.

Utvalgets syn er at disse vurderingene fortsatt har gyldighet. Men etter Utvalgets syn bør satsen på 10 G heves noe. Det kan nevnes at Utvalget i sin første innstilling hadde foreslått 12 G (456 960 kroner) og et erstatningsnivå på 40 G. Den danske personskadeerstatningsloven har et maksimum på 511 000 kroner i årsinntekt. Dersom det innføres et tak også i den alminnelige erstatningsrett – og det er det etter Utvalgets syn grunn til – bør det ikke være for store ulikheter, se nærmere nedenfor 7.13. Utvalget foreslår taket satt til minimum 15 G (571 200 kroner).

Utvalget vil her også peke på at det kan reises spørsmål om en grense på 10 G er i tråd med forutsetningene for Stortingets vedtak om at erstatningsutmålingen kan standardiseres etter yrkesskadeforsikringslovens § 13 annet ledd. Under lovforberedelsen ble det presisert at slike regler ikke måtte ha til følge at prinsippet om full erstatning ble tilsidesatt, se Ot. prp. nr. 81 (1986-87) s. 33. Taket på 10 G er imidlertid satt så lavt at det nok kan sies å bryte med denne forutsetningen. Det kan også vises til at Justisdepartementet i proposisjonen til lov om yrkesskadeforsikring, Ot. prp. nr. 44 (1988-89) uttalte at standardiserte satser ikke måtte rokke ved prinsippet om full erstatning, s. 62 sp. 1.

7.12.7.4 Det generelle erstatningsnivået

Som det vil fremgå av drøftelsen ovenfor under pkt. 7.3 er det vanskelig å gi noe korrekt svar på hva som er full erstatning i det enkelte tilfelle. En sammenligning må derfor bli noe skjønnsmessig. Men rettspraksis gir gode holdepunkter for en sammenligning, når det først er tatt standpunkt til hvilket inntektsnivå som skal legges til grunn i basisåret. Beregningene i det følgende er basert på G på domstidspunktet (22. desember 1993) som var 37 300 kroner.

En sammenligning med yrkesskadeforsikringen og den tilkjente erstatning i dommene fra 1993 viser følgende tall:

1. Ølbergsaken.

Erstatning for fremtidig inntektstap.

16 år på domstidspunktet.

Inntektsforutsetninger:

• kr. 180 000 uten skaden (5,4 G)

• kr. 130 000 med skaden

(På dette grunnlag er det beregnet en ervervsmessige invaliditet til 28%)

Høyesterett tilkjente 655 000 kroner i fremtidig inntektstap.

Yrkesskadeforsikringsordningen ville gitt:

Oppsummering:

Ved denne sammenligningen må man være oppmerksom på at Høyesterett forutsatte at skadelidte ikke ville få trygdeytelser, mens yrkesskadeforsikringsordningen forutsetter dette. Ølberg ville således etter yrkesskadereglene fått yrkesskadepensjon i tillegg til erstatningsbeløpet.

2. Horsengsaken.

Erstatning for fremtidig inntektstap.

25 år på domstidspunktet.

Inntektsforutsetninger:

• kr. 180 000 uten skaden (4,8 G)

• I praksis ingen restervervsevne, jfr. Høyesteretts premisser

Høyesterett tilkjente kr. 642 000 i fremtidig inntektstap. Påplusset tidligere akontoutbetalinger blir det samlede fremtidige inntektstapet 870 000 kroner.

Yrkesskadeforsikringsordningen ville gitt:

Oppsummering:

Saken viser de utslag gulvet på 7 G kan gi, idet Horsengs utgangspunkt var en årsinntekt på 180 000 kroner.

3. Skolandsaken.

Erstatning for fremtidig inntektstap samt for lidte og fremtidige utgifter.

29 år på domstidspunktet.

Inntektsforutsetninger:

• kr. 250 000 (= 6,7 G)

• Ingen restervervsevne.

Høyesterett tilkjente:

kr. 1 450 000 for fremtidig inntektstap

kr. 150 000 for påførte utgifter

kr. 1 600 000 for fremtidige utgifter

Yrkesskadeforsikringsordningen ville gitt:

Høyesterett har tatt utgangspunkt i kr. 80 000 i årlige utgifter. Såvel engangsutgifter som løpende utgifter er her medtatt. Det er uttalt at det skal gjøres fradrag for hjelpestønad på 8 820 kroner, men fordi denne må påregnes å falle bort når skadelidte ikke vil være så mye hos foreldrene, skal det ikke gjøres fullt fradrag for denne. Det fremgår ikke uttrykkelig hvilket beløp retten har lagt til grunn ved beregningen eller hvor mange år utgiftene er beregnet for. Det kan ikke ses om det er tatt standpunkt til selskapets anførsel om en levealder til 75 år. Legger man til grunn en årlig erstatning på 79 000 kroner gir dette med 5% rente i 46 år (til 75 år) en erstatning på 1 447 839 kroner dvs. tilnærmet 1 450 000 kroner som retten tilkjente før tillegget av skatteulempe på 150 000 kroner.

21 ganger en årlig erstatning på 79 000 kroner gir 1 659 000 kroner i samlet erstatning. Påførte utgifter skal utmåles individuelt også etter yrkesskadeforskriften og det legges derfor til grunn samme beløp som Høyesterett tilkjente, 150 000 kroner.

Oppsummering:

7.12.7.5 Erstatning for tap av forsørger

Utvalgets flertall (alle unntatt Riisa og Vigen) finner ikke grunn til å foreslå endringer i standardsatsene for erstatningen for tap av forsørger. Når det gjelden den alminnelige vurdering av spørsmålet om standardisering her, vises til vurderingene ovenfor i pkt 7.9. Utvalgets mindretall Riisa og Vigen mener at forskriften bør endres på dette punkt. Nøyaktig de samme forhold gjør seg gjeldende her som i den vanlige erstatningsretten. Det vises til begrunnelsen som er gitt ovenfor i pkt. 7.9. Ved fortsatt standardisering bør nivået være f.eks. 5 G som utgangspunkt for ektefelle eller samboer, jfr. nærmere mindretallets anførsler ovenfor under pkt. 7.9.2.

7.12.7.6 Andre spørsmål

Utvalget er ikke kjent med forhold ellers som bør vurderes i forbindelse med yrkesskadeforskriften. Man går ut fra at slike forhold eventuelt vil bli reist i forbindelse med høringen.

7.12.8 Oppsummering og konklusjoner

Sammenligningene viser for det første den betydelige overkompensasjon som gulvet på 7 G kan gi de yrkesskadde, jfr. Horsengsaken. Hvorvidt man vil si at de øvrige to sakene ligger innenfor det som kan antas å være den skjønnsmessige rammen for den individuelle erstatningsutmåling, kan avhenge av de øyne som ser. Utvalget vil imidlertid peke på at det kan være grunn til å vurdere om satsene for tillegg for yngre skadelidte bør oppjusteres noe, jfr. Skolandsaken. Ved sammenligningen med Skolandsaken bør det erindres at skattepåslaget ble redusert ved de plasseringsmuligheter som forelå. For øvrig bør det merkes at for at erstatningssummene skal bli sammenlignbare, ville Skoland etter de standardiserte satser åpenbart fått beløpet til utbetaling atskillig før enn 10 år etter ulykken.

Utvalgets medlem Skårberg mener man ikke kan slutte av sammenligningen med Skolandsaken at det er tillegget for yngre skadelidte som eventuelt gir for lav erstatning. Det kan like gjerne være at grunnerstatningen er for lav. Skårberg mener derfor det bør foretas en mer fullstendig gjennomgang, der man vurderer grunnerstatningsnivåene såvel som av- og opptrappingsordningen tilknyttet skadelidtes alder.

7.13 Sammenhengen mellom yrkesskadeforskriften, mulige standardløsninger og den alminnelige erstatningsrett

Utvalgets flertall kan som nevnt under pkt. 7.5.7 vanskelig se at det er noen grunn til å ha forskjellige utmålingsregler for yrkesskadene og for skader som har andre årsaker, som f. eks. skader i trafikken. At de som utsettes for en yrkesskade som gruppe er særpreget ved at de er i arbeid, kan ikke bety noe her, idet det også er tilfelle for flertallet av skadelidte ellers. De momenter som taler for og i mot mer standardiserte utmålingsregler, er etter Utvalgets syn i det alt vesentlig de samme uansett om det foreligger en yrkesskade eller en annen skade. Målsettingen må være å vurdere regler som generelt sett er de beste uansett skadeårsak. For skadelidte er problemene de samme uavhengig av om han eller hun et utsatt for en yrkesskade eller skades f. eks. i trafikken.

At yrkesskadene dekkes gjennom den obligatoriske yrkesskadeforsikringen, er ikke noe argument for særregler. Praktisk sett vil alle personskader (utenfor voldsofrenes krets) bli gjort opp og dekket gjennom en forsikring. Tallmessig er det de trafikkskadde som dominerer bildet, og her er dekningssystemet det samme som for yrkesskadene, nemlig en obligatorisk forsikring til gunst for skadelidte. Reelt sett er forholdet slik også for pasientskadene og for legemiddelskadene (og for noen andre skadetilfelle, f. eks. skiheiser).

På den annen side må det nevnes at ytelsene til de yrkesskadde etter trygdelovgivningen er høyere enn til skadelidte ellers. Det kan også fremholdes at skader i yrkeslivet står i en særstilling ved at de – tragisk nok – må ses som et ledd i produksjonsprosessen. Det har videre en egenverdi at erstatningsreglene ikke bidrar til å gjøre forholdene på arbeidsplassene konfliktfylte. Tvister om erstatningsutmålingen mellom arbeidsgiver og ansatt er i seg selv negativt.

De hensyn som taler for standardiserte regler på yrkesskadesektoren er også relevante i sin alminnelighet. Utvalget konstaterer at arbeidstakernes organisasjoner har vært positive til standardiserte oppgjør her. Her antas imidlertid å være vesentlig at nivået på de standardiserte oppgjør har vært høye i forhold til erstatningsretten for øvrig. Reglene om erstatningsutmålingen for tapt inntektsevne slik de er utformet i forskriften av 21. desember 1990 har som nevnt disse vesentlige særtrekk:

• Alle med en inntekt opp til 7 G får den samme erstatning,

• Det skjer ikke noe fradrag hverken for forsikringer og pensjoner finansiert av arbeidsgiveren eller av den skadelidte,

• Det er satt et tak på erstatningen for skadelidte med en inntekt over 10 G.

• Utmålingen påvirkes ikke av individuelle forhold hos skadelidte, som f. eks. muligheten for gjeldsnedbetaling m.v.

• Utmålingen kan finne sted uten tvist om skattepåslagets størrelse, kapitaliseringsrente m.v.

Utvalget finner det klart at slik yrkesskadeforskriften er utformet idag, kan den ikke gjøres gjeldende ellers i erstatningsretten. Utvalget vil nedenfor peke på en del forhold som tilsier en viss samordning.

Når det gjelder erstatningsnivået for skadelidte som ligger mellom 7 og 10 G antas det, se dog pkt. 7.12.8, å ligge i det leie som ellers gjeldende utmålingsregler ville ført til, forutsatt at skadelidte har rett til ytelser etter folketrygden og at skaden ikke utløser andre pensjons- eller forsikringsytelser. Dette er imidlertid meget vesentlige forbehold. Skulle det her skje endringer i forutsetningene, kan nivået i forskriften tilpasses dette.

Utvalget finner det klart at det ikke kan være aktuelt å innføre en minimumserstatning knyttet til et inntektsnivå på 7 G som en alminnelig regel. Som påvist ovenfor under pkt. 7.12.7.2, har over 90% av alle yrkesaktive en inntekt under dette nivået. Det hører med til sjeldenhetene at det i rettspraksis er tilfelle hvor inntekten har vært satt høyere enn 250 000 kroner (altså noe under dagens 7 G) Det foreligger såvidt Utvalget kjenner til ingen publiserte dommer med et høyere inntektsnivå. Ønsker man å beholde 7 G som minimum for yrkesskader, må det skilles mellom yrkesskader og skader ellers.

Spørsmålet om å fastsette et minimum også utenfor yrkesskadenes område kan har gode grunner for seg. Utvalget viser her er til de betraktninger som er gjort gjeldende ovenfor pkt. 7.5.7 og 7.12.7.2, og særlig aksentuert i Skårbergs særuttalelse, som forsåvidt er allmenngyldige. Etter flertallets syn bør det innføres et alminnelig gulv, som etter flertallet syn bør ligge på 4 G.

Etter yrkesskadeforskriften er det satt et tak på inntekter over 10 G. Heller ikke her kan Utvalget se at det er grunn til å ha andre regler for yrkesskadene enn ellers. Men det er etter Utvalgets oppfatning ikke aktuelt med et så lavt tak for de alminnelige erstatningsutmålingsregler. Også her mener Utvalget taket bør være det samme, men er i tvil om det bør settes så lavt som 12 G (for tiden 456 960 kroner). Utvalget anser det ikke riktig å gå under 15 G (for tiden 571 200 kroner). Da vil en legge seg noe over nivået i Danmark, se ellers drøftelsen i pkt. 7.5.6 og 7.12.7.3.

En annen vesentlig forskjell er forholdet til de arbeidsgiverfinansierte pensjoner og pensjonsforsikringer. Som nevnt skal erstatningen etter yrkesskadeforskriften utbetales ubeskåret av slike ordninger, mens de etter den ordinære erstatningsrett skal komme fullt ut i fradrag i erstatningsbeløpet. Når yrkesskadeforsikringsnivået i utgangspunktet er tilpasset ytelsene etter folketrygden, vil det være differansen mellom pensjonsnivået og folketrygdens ytelser som utgjør forskjellen. I denne forbindelse må det understrekes at også folketrygdens ytelser er differensierte etter skadelidtes opptjeningsnivå.

Etter Utvalgets syn bør prinsippet om fradrag krone for krone i skl. § 3-1 tredje ledd opprettholdes. Det kan her vises til drøftelsen under pkt. 7.12 om det tilsvarende spørsmål etter yrkesskadeforskriften. Opphevelse av denne fradragsregelen vil innebære en ugrunnet heving av det alminnelige erstatningsnivå, og de enkelte skadelidte vil komme høyst forskjellig ut, avhengig av pensjonsforholdene m.v. En slik forskjellsbehandling er ikke anbefalelsesverdig. Mange skadelidte ville uten fradragsregelen komme i en bedre økonomisk stilling enn før skaden. Selv om man for yrkesskadene fortsatt ønsker å se bort fra slike ytelser, bør et slikt prinsipp ikke innføres i den alminnelige erstatningsrett. Dersom det innføres standardiserte fradrag i en eller annen form for yrkesskadene, bør det overveies om ikke reglene da bør utformes likt for alle type skader.

Det bør nevnes at man i Danmark ikke gjør fradrag for pensjoner m.v.

Hvis man ikke, som Utvalgets mindretall (Lødrup og Skårberg) går inn for, opphever kanregelen i skl. § 3-1 tredje ledd i.f., blir forskjellen ytterligere forsterket mellom de yrkesskadde og andre skadelidte.

7.14 Rentespørsmål

Utvalget anser at gjeldende rett på dette område er dels uklar, dels er praksis lite ensartet. Etter Utvalgets syn gir fremstillingen ovenfor under pkt. 4.7 og de rentereglene som er gitt i yrkesskadeforskriften grunnlag for en gjennomgang av hvilke regler som er de beste, og for en klargjøring av rettstilstanden her.

7.15 Saksbehandlingsmåtens betydning for utformningen av erstatningsreglene

Saksbehandlingsreglene har en ikke uvesentlig betydning for hvordan de materielle erstatningsregler skal utformes. Utvalget har ovenfor i pkt. 4.8 redegjort for hvordan saksbehandlingen skjer i dag.

Det rettes fra tid til annen kritikk mot saksbehandlingen. Kritikken kan oppsummeres slik:

• saksbehandlingstiden er for lang

• saksbehandlingen er administrativt krevende og kostbar

• publikum mangler tillit til forsikringsselskapene

• kostnadene på advokatsiden er betydelige

I mandatet for det utvalget som hadde i oppdrag å vurdere erstatningsreglene for pasientskader, heter det bl.a. at Departementet finner det viktig at erstatningssakene behandles på en måte som virker tillitvekkende, og som samtidig er tids- og kostnadsbesparende. Det bør derfor (uthevet her) legges opp til at avgjørelsesmyndigheten i saker om pasientskadeerstatning legges til en særskilt pasientskadenemnd, NOU 1992: 6 s. 12.

Utvalget vil innledningsvis bemerke at i det store antall personskader som gjøres opp hvert år, må det – uansett hvordan saksbehandlingen er ordnet – treffes avgjørelser av en lang rekke enkeltpersoner. Uansett om saksbehandlingen skjer slik som ved Norsk Pasientskadeerstatning eller gjennom forsikringsselskapene, må det utvises et skjønn over de mange usikre elementer som inngår i oppgjøret. I alle tilfelle er det oppgaven å fastsette en erstatning som gjenspeiler de regler og det nivå som er slått fast gjennom lovgivning og domstolenes praksis. Det er således ikke oppgaven for den enkelte skadebehandler å komme frem til et så godt oppgjør som mulig; dvs. en lav erstatning for derved å spare utgifter. Skadelidte har krav på en objektiv behandling, og skadebehandlere har en utvilsom opplysningsplikt overfor skadelidte om poster som kan kreves erstattet. På den annen side er det ikke selskapene som er skadevoldere, de har påtatt seg å dekke et ansvar eller et tap etter gjeldende rett, og har hverken rett eller plikt til å heve erstatningsbeløpet fordi skadevolderens adferd har vært spesielt klanderverdig. Økede utbetalinger rammer folk flest ved høyere premier. Den tradisjonelle motpartsrolle mellom skadelidte og forsikringsselskap (eller nemnd) er det nok vanskelig å få eliminert, men den bør reduseres så langt det er mulig. Også skadelidte og dennes representant er nok også noe av årsaken til forsterkningen av partsrollene, ved at kravene som presenteres ikke sjelden legges for høyt i forhold til det som man kan regne med å få etter gjeldende rett.

I praksis er det bare en meget liten del av oppgjørene som går til domstolene, selv om tallet har steget de senere år. Heller ikke i fremtiden kan domstolene ta seg av erstatningsoppgjør i særlig grad. Dette innebærer etter Utvalgets syn at de materielle rettsregler utformes slik at de sikrer ensartede oppgjør og likebehandling så langt det er mulig innen rammen av det individuelle tap som er lidt.

Et utvalg nedsatt av Norges Forsikringsforbund avga i november 1992 en rapport om hvorvidt det burde opprettes en egen trafikkskadenemnd etter modell fra Sverige og Finland. Erfaringene med en slik nemnd er positive.

Utvalget viser i sin rapport til at etter dagens ordning behandles personskadesakene i det enkelte forsikringsselskap. Under 1% av sakene bringes inn for domstolene.

Utvalget antar opprettelsen av en trafikkskadenemnd vil kunne bidra til å redusere dagens strid mellom leger i personskadesaker. Det antar også at nemnden vil bidra til en rask og god saksbehandling. Man vil også lettere kunne oppnå en mer enhetlig praksis. Antall saker som bringes inn for domstolene antas å bli redusert. Det samme gjelder selskapenes arbeid med slike saker samt utgiftene til advokatbistand. Innføringen av en slik nemnd antas dessuten å ville redusere den tidvis negative omtale av selskapene i forbindelse med denne type saker.

På den annen side viser Utvalget til at rettssikkerhetshensyn kan tale for domstolsbehandling fremfor nemndsbehandling. En annen innvending er at skadeoppgjørene i større utstrekning vil bli satt under offentlig kontroll.

Utvalget oppfatter usikkerheten rundt den medisinske bedømmelse og invaliditetsfastsettelse som ett av de største problemene knyttet til behandlingen av personskadesaker. Det er i den senere tid innført ulike tiltak for å løse dette problemet. Utvalget viser her blant annet til Tvisteløsningsnemnden for nakkeslengsskader som ble opprettet i 1991 og som administreres av Legeforeningen. Legeforeningen har dessuten utarbeidet egne retningslinjer for vurderingen av slike skader. I tillegg vurderes det å opprette en eventuell legemiddelnemnd og yrkesskadenemnd. I regi av Forsikringsforbundet er det videre tatt initiativ til et samarbeid med sykehusmiljøer for å utvikle en modell for diagnostisering og behandling av nakkeslengpasienter.

På bakgrunn av nevnte tiltak fant Utvalget ikke å kunne anbefale at det tas initiativ til å opprette en egen trafikkskadenemnd før man har sett effekten av disse tiltak.

Dette Utvalget er enig i denne vurderingen. Det vil tilføye at hvis det skulle innføres en nemnd, bør ikke den være begrenset til bare å behandle utmålingen etter trafikkskader, men også personskader voldt utenfor bilansvarslovens område. Forsåvidt gjelder vurderingen av rent medisinske spørsmål vises til Utvalgets bemerkninger ovenfor under pkt. 7.4.3.

7.16 Engangserstatning og terminerstatning

At erstatningen for lidt tap og lidte utgifter skal utbetales som et engangsbeløp, har aldri vært noe diskusjonstema. Det er for det fremtidige inntektstapet, erstatning for fremtidige utgifter og ménerstatningen at det kan reises spørsmål om hvilket alternativ som er det beste – engangserstatning eller terminerstatning.

Før endringene i reglene om personskadeerstatning i 1973, ble alltid erstatningen fastsatt til et engangsbeløp. Det eneste unntaket hadde man i bilansvarsloven, hvor terminbeløp kunne velges. Dette gjøres meget sjelden i praksis. Eksempler på det er dommene i RG 1966 s. 46 (Frostating) og RG 1989 s. 523 (Eidsivating).

Valget av oppgjørsform ble nærmere vurdert av Erstatningslovkomiteen, se Innst. 71. Utgangspunktet for vurderingen er at det tap som erstatningen skal dekke, ville ha kommet inn suksessivt gjennom et lengre tidsrom dersom skaden ikke hadde inntruffet. Når likevel engangsbeløp ble foretrukket, var det fordi det innebar at man ble ferdig med oppgjøret, uansett den senere utvikling. Det ble også antatt at skadelidte ville være i stand til å forvalte beløpet på en slik måte at det sikret den levestandard som erstatningen tok sikte på å gi. Skulle beløpet bli brukt opp i løpet av forholdsvis kort tid, gir trygdeytelser den tilstrekkelige garanti for at skadelidte eller de etterlatte fortsatt vil klare seg økonomisk ... (s. 41), og at trygden alene ville gi en rimelig levestandard.

Det avgjørende argument for å velge et engangsbeløp, var at det – bortsett fra trafikkskadene – ikke var mulig å finne frem til en ordning med verdisikring av terminytelsene.

Etter Utvalgets syn er de begrunnelser for valget av engangserstatning som er referert ovenfor, ikke avgjørende i dag. Utgangspunktet bør være at man velger en erstatningsform som ligger nærmest opp til det tapet erstatningen skal kompensere, nemlig for inntekter som ville kommet suksessivt. At skadelidte forvalter beløpet på en slik måte at det verdisikres, og at det danner grunnlaget for en løpende avkastning som kompenserer inntektsbortfallet, er neppe i overensstemmelse med virkeligheten i det store flertallet av tilfelle. Det kan under enhver omstendighet ikke veie tungt som argument for engangserstatning. Erstatningen skal gi skadelidtes evne til å forsørge seg selv, og det er når erstatningen skal fylle denne funksjonen at det kan bli aktuelt å vurdere terminytelser.

Utvalget ser det ikke som aktuell politikk å ha et system med terminerstatninger for alle personskader med et fremtidstap. Det bør i tilfelle reserveres for de mer alvorlige skadetilfelle, f. eks. ved uførhet over 50%, kanskje opp mot 75-100%, og hvor skadelidtes alder ikke er over f.eks. 50 år, og hvor tapet er av en viss størrelsesorden. For de lavere uføregrader fremstår engangserstatning som det mest praktiske og hensiktsmessige. Med et slikt utgangspunkt vil det fortsatt være engangserstatning i det store flertall av tilfelle.

En annen løsning ville bli administrativt krevende, og også møte en rekke andre motforestillinger. Vurderingene nedenfor hviler på denne forutsetningen. De argumenter som taler for og imot terminerstatning ved tapt inntektsevne, gjør seg også gjeldende for ménerstatningens vedkommende.

Ved terminerstatning vil ytelsene være tilpasset skadelidtes uførhet til enhver tid. Erstatningsoppgjøret kan derfor avsluttes raskere. Hvis skadelidtes situasjon forverres, vil dette slå ut i høyere terminer, og omvendt. Terminerstatninger er også bedre tilpasset den økede innsats på attføring som man må regne med i fremtiden, jfr. bl.a. Attføringsmeldingen (St. meld. nr. 39 for 1991-92) og NOU 1992:2. Det er naturlig at erstatningsreglene er tilpasset de mål som settes for rehabilitering og utnyttelse av skadelidtes restervervsevne. Tallene fra Rikstrygdeverket viser allerede at tallet på uføretrygdede synker, mens antallet skadelidte på attføring øker. Av Magnussens undersøkelse fremgår det at av 27 skadelidte som hadde fått en erstatning basert på mer enn 50% ervervsmessig uførhet, var syv i fullt arbeid seks å senere – av disse var to blitt kjent 100% uføre, Magnussen s. 359-60.

Til dette kan det innvendes at det for skadelidte blir en usikker situasjon, idet han eller hun ikke vet hvilke ytelser som vil komme i fremtiden. Det kan innvirke på bedringen av ens tilstand, og motvirke en attføringsmotivasjon. Dette kan alene ikke være avgjørende. Terminerstatningene vil stige hvis tilstanden forverrer seg, og det er viktigere enn hensynet til de skadelidte som på grunn av bedring får redusert sitt tap. For Utvalget veier det tungt at man her bør tilstrebe en likhet mellom alle dem som påføres skader eller sykdommer som ikke kan føres tilbake til noen skadevolder. Det synes ikke motivert å sette det mindretall som har et erstatningskrav i noen annen stilling.

En innvending mot terminerstatninger har som nevnt ovenfor vært at de ikke kan inflasjonssikres. Utvalget kan ikke se at den har noe særlig for seg. Heller ikke en engangserstatning kan i særlig grad inflasjonssikres hvis den skal gi den forutsatte avkastning. Men hvis det er ønskelig med inflasjonssikring, kan dette uten noe vesentlig problem ordnes ved at terminene, som uførepensjonen, knyttes til folketrygdens grunnbeløp. Dette gis en utførlig vurdering av i Innst. 71 s. 43-45. Her reises bl.a. spørsmålet om hvorfor pengeforpliktelser som består i erstatning etter en personskade skal inflasjonssikres, når det ikke gjøres ved andre pengekrav. Det pekes videre på at det ikke kan være aktuelt å sikre terminene også en stigning som følge av den alminnelige velstandsutvikling. Som tidligere nevnt er det etter gjeldende rett ikke avgjort om det skal tas hensyn til reallønnsvekst. Om det innføres en ordning med terminerstatning vil man selvsagt uansett stå fritt i å vurdere dette. Om man ønsker å regulere terminbeløpene slik at det også tas hensyn til alminnelig velstandsutvikling (reallønnsvekst), er det selvsagt teknisk sett ikke noe i veien for dette.

Av Magnussens undersøkelse fremgår det at flertallet av de skadelidte brukte erstatningsbeløpet til investering i bolig, se nærmere Magnussen s. 362 flg. En slik investering gir et bidrag til forsørgelsen, idet boomkostningene varig blir redusert. Men hans konklusjon er at svært få av de skadelidte som mottar en større engangserstatning, makter å plassere pengene slik at de opprettholder sitt inntektsnivå (s. 367), noe som er i tråd med erfaringene fra andre land.

Det heter også i Innst. 71 (s. 44) at det er et avgjørende spørsmål for skadelidte ... om skadevolderen er i stand til å betale erstatningen, og man antok mot denne bakgrunn av en eventuell terminerstatning bare kunne være aktuelt for motorvognansvaret. Utvalget legger her til grunn at dette i dag ikke er noe problem (utenfor voldstilfellene, men da spiller oppgjørsformen liten rolle, for skadevolder vil uansett ikke være betalingsdyktig). Praktisk sett er det ikke skadevolderen som er debitor for erstatningskravet, og det er denne situasjon som må legges til grunn for vurderingene.

Hvorvidt sikringen av erstatningen skal omfatte all inflasjon og også den alminnelige velferdsutvikling ellers, blir et rent politisk spørsmål. Som nevnt ovenfor under pkt. 7.3.3, skal disse faktorene påvirke utmålingen av engangsbeløpet. Etter Utvalgets syn bør en delvis overgang til terminerstatninger kombineres med regler om verdisikring av utbetalingene.

Utvalget vil understreke at regler om terminerstatning i stor utstrekning vil medføre at alle de kompliserte spørsmål om kapitaliseringsrente, forventet alder i yrkesaktivt liv, skattepåslag, overrente m.v. ikke vil oppstå. Dette er således problemstillinger som er ukjente i svensk rett. Ved å konstatere det årlige nettotapet er den årlige utbetaling i det store flertall av tilfelle gitt.

De spørsmål som har dominert norsk rettspraksis i de senere årene, har man ikke fått i de øvrige nordiske land.

En terminerstatning vil også løse de problemer som oppstår når det er på det rene at skaden vil medføre en forkortet levealder. Utmålingen av et engangsbeløp blir her meget skjønnsmessig, og den vil lett ta et for skadelidte mest gunstige utgangspunkt. Terminerstatning vil sikre skadelidte i hans eller hennes levetid, og følgelig gi et mer korrekt uttrykk for det lidte tapet. Selv om slike tilfelle faller inn under særlige grunner i skl. § 3-9, jfr. bl. a. Nygaard s. 154, Lødrup s. 286, blir ikke denne regelen så ofte trukket frem i oppgjørene.

Teknisk sett er det flere måter å gjennomføre en terminerstatning på. Utvalget finner ikke her grunn til å gå nærmere inn på dem, idet en ser det som viktig her å få vurdert om de er grunn til å gå over til et slikt system. De bør dog nevnes at hvis terminerstatninger knyttes til de som er mer enn 50% uføre, vil disse også i det overveiende antall tilfelle få uførepensjon fra folketrygden, og man har med det et godt oppfølgingsapparat for den senere utvikling av skadelidtes situasjon. Teknisk kan da terminerstatningene administreres av folketrygden. Forsikringsselskapet kan isåfall belastes et engangsbeløp (kjøp av en livrente) eller det kan etableres en løpende refusjonsordning. Detaljene her finner Utvalget ikke grunn til å komme nærmere inn på før man har vurdert om dette er et reelt alternativ til gjeldende rett. Terminene kan også administreres av forsikringsbransjen selv gjennom at skadeselskapene f.eks. kan kjøpe livrenter i livselskapene.

Terminerstatninger ble foreslått i NOU 1987:2 om standardisert erstatning til barn frem til barnet var 18, og at det deretter kunne velge mellom fortsatte terminerstatninger eller et engangsbeløp. Departementet fulgte ikke opp dette forslaget, og gikk inn for et engangsbeløp i alle tilfelle, da det ellers var regelen i norsk rett. Som nevnt ovenfor mener Utvalget at denne løsningen bør revurderes uansett hvordan man ellers stiller seg til terminerstatninger.

Ser man på hva skadelidte ønsker synes svaret å være at flertallet ønsker engangserstatning. Det viser erfaringene fra yrkesskadeerstatningen, og av Magnussens undersøkelse, hvor 59 % svarte at de ønsket det, Magnussen s. 366. Men her var det implisitt at det ikke skulle ytes noen form for verdisikring, og Magnussen trekker den konklusjon at med en slik sikring ville holdningen vært en annen. Her vil Utvalget også vise til at en advokat som representerer skadelidtesiden, sterkt tar til orde for terminerstatninger, se Robertsen LoR 1993 s. 348 flg.

Selv om man finner at terminerstatninger er å foretrekke fremfor engangserstatning, vil det særlig ligge skattemessige forutsetninger for dette. Et livrentealternativ basert på de til enhver tid gjeldende skatteregler for livrenter, vil medføre betydelig usikkerhet, og svekke terminerstatning som et alternativ til engangserstatning. Spesielt skal nevnes at en engangserstatning er skattefri, mens skadelidte betaler formuesskatt av kapitalen og skatt av avkastningen. Men hvis utbetalingene under en livrente skulle beskattes som inntekt på skadelidtes hånd, måtte erstatningsbeløpene heves betydelig. Til skattespørsmålet kan nevnes at Finansdepartementet har godtatt at terminytelsene forsåvidt angår yrkesskadeerstatningen og ménerstatningen ikke skal beskattes som inntekt, se nærmere NOU 1987:4 s. 25 med henvisninger, jfr. nå skattel. § 42 tredje ledd pkt. c. og n. Etter Utvalgets syn vil en eventuell øket bruk av terminerstatning forutsette at skattereglene legges om. Det er ingen grunn til at erstatningene skal stige vesentlig for at skadelidte skal bli i stand til å dekke beskatningen av dem.

Terminytelser er hovedregelen i Tyskland (BGB § 843) og Sverige. I Tyskland fravikes imidlertid hovedregelen etter avtale mellom skadelidte og forsikringsselskapet i over 90% av alle oppgjør. Forsikringsselskapene ønsker en engangsutbetaling, da det erfaringsmessig blir billigere (ikke minst administrativt, da det ikke er noe skille mellom små og store tap), og skadelidte synes å ønske et engangsbeløp fremfor terminytelser; selv om det siste på sikt normalt er gunstigst for vedkommende.

De svenske erfaringer med terminytelser er gode, ihvertfall når det gjelder de alvorlige skadelidte. Oppfatningene er dog noe delte.

Utvalget vil til slutt nevne at det har mottatt et brev av 20. september 1991 fra Norges Forsikringsforbund hvor man prinsipielt sett anbefaler terminerstatning. Utvalget er imidlertid kjent med at holdningen i bransjen når kan være en annen, ikke minst på bakgrunn av erfaringene fra Tyskland.

Et alternativ til terminerstatning ved de alvorligere skadetilfelle, er å åpne for større adgang til å velge mellom engangserstatning og terminerstatning. Under enhver omstendighet vil ens endelige standpunkt til endringen om erstatningsformen måtte bero på hvordan den nærmere utformes.

For øvrig arbeider Forsikringsforbundet med å vurdere om man kan komme frem til et egnet livrenteprodukt ved terminerstatninger.

7.17 Adgangen til å få revurdert et fastsatt oppgjør

Fremstillingen ovenfor i pkt. 4.9 viser at reglene om adgangen til å få revurdert et fastsatt oppgjør er strenge, og noe uklare. Avtl. § 36 er neppe noe velegnet instrument som grunnlag for krav om å få revurdert en erstatning som viser seg å være for lav på grunn av den senere skade- eller sykdomsutvikling. Forsikringsselskapenes praksis synes mer liberal.

Etter Utvalgets syn bør det gis klarere regler om når en fastsatt erstatning kan revurderes. Utvalget deler ikke det restriktive syn som kommer til uttrykk i Innst. 1971, og hvor det vises til at hensynet til skadevolderen tilsier at et oppgjør bør være endelig. I praksis står vi ikke overfor en individuell skadevolder, som bør ha krav på at oppgjøret er avsluttet en gang for alle. Reglene bør være de samme for oppgjør fastsatt ved dom og ved avtale mellom skadelidte og forsikringsselskapet.

I både Danmark og Sverige inneholder erstatningslovgivningen regler om adgang til ny prøvelse av erstatningsutmålingen, se henholdsvis Erstatningsansvarslovens § 11 og SkL 5 kap. 5 §. Reglene bygger på et vesentlighetskriterium, men den danske regel er noe snevrere enn den svenske.

Adgangen til å få revurdert et oppgjør, må imidlertid holdes innen visse rammer. Yrkesskadeforskriften gir i § 5-1 et eksempel på hvordan en slik regel kan utformes.

En revurderingsregel bør omfatte alle de poster som refererer seg til fremtiden, dvs. erstatningen for tapt inntekt, fremtidige utgifter og ménerstatningen.