12 Utdanning og arbeidsliv

12.1 Innledning

Sammenhengen mellom utdanning og arbeidsliv har blitt drøftet i en rekke kapitler i denne utredningen. I dette kapitlet skal vi behandle sider ved dette fenomenet som vi bare i begrenset utstrekning har kunnet berøre andre steder i utredningen. Følgende spørsmål vil bli tatt opp:

• Hva får man igjen for utdanning i form av økt inntekt, tryggere jobb og/eller kortere ledighetsperioder?

• Hvor mange mislykkes med å fullføre videregående utdanning?

• Hvordan har den norske lærlingeordningen fungert, og hva ligger bak variasjoner i antall lærlingeplasser?

• Hvor omfattende er køen til høyere utdanning? Skjuler den sterke økningen i antallet under slik utdanning arbeidsløshet blant eldre ungdom?

• Hvor omfattende er problemene med å få arbeid etter endt utdanning?

• Hvor mange arbeider ved siden av studiene, hvilke virkninger har dette på utdanningsutbytte, og kan slikt arbeid styrke senere sjanser på arbeidsmarkedet?

Tidligere i utredningen har vi vist at ledighet i større grad rammer ungdom med lav utdanning. Vanskeligheter i arbeidslivet kan også indirekte henge sammen med andre forhold. F.eks kan sosial bakgrunn og manglende evner både bidra til lite utdanning og til mer generelle problemer med å mestre arbeidslivet. Dette poenget understrekes i en undersøkelse av vernepliktige gutters ledighetserfaring. Selv om utdanning og teoretisk opplæring er viktige virkemidler for å integrere flere unge i arbeidslivet, kan slike virkemidler ha begrenset effekt på den delen av ungdommen som har størst problemer med å få fotfeste i arbeidsmarkedet.

12.2 Avkastning av utdanning: inntekt, jobbtrygghet og mestring av arbeidsløshet

Avkastningen av utdanning i form av økt inntekt ser ut til å ha avtatt i løpet av 1980-tallet (Hernæs, 1993). Særlig gjelder dette arbeidstakere med lang utdanning. Dette ser blant annet ut til å henge sammen med store endringer på tilbudssiden. Blant annet har tilbudet av arbeidskraft med hovedfagsutdanning blitt mer enn fordoblet i løpet av ti-året.

Men økt inntekt er ikke den eneste formen for avkastning av utdanning. Høy utdanning ser også ut til å redusere sjansen for å miste jobben ved at det gir adgang til jobber der man er mer beskyttet mot jobbtap (Colbjørnsen, 1986). Samtidig bedrer utdanning evnen til å mestre arbeidsløshet hvis man først skulle miste jobben. Figur 12.1 viser eksempelvis at for dem som var i alderen 20-29 år og som var arbeidsledige i juni 1989, synker sannsynligheten for å være arbeidsledig ett år senere med økende utdanningsnivå. Utdanning gir også bedre tilgang på meningsfylte og interessante jobber.

Kilde: Arbeidsdirektoratet

12.3 Avbrudd og fullføring av videregående skole

Omlag 95 prosent av avgangselevene fra grunnskolen begynner nå på grunnkurs i videregående skole. Samtidig fremgikk det av kapittel 6 at det er mangel på videregående kurs for en rekke studieretninger, jf. figur 6.2. Konsekvensen er at andelen av et årskull som fullfører med en fullstendig yrkesopplæring har vært lav. Det gjelder særlig innen håndverk- og industrifag.

Figuren viser andelen elever som har fullført videregående skole, henholdsvis 3 og 5 år etter avsluttet grunnskole, i forhold til de elever som startet på de ulike studieretningene. Utgangspunktet er avgangselevene fra grunnskolen i 1980 og 1985. I prosent.

Håndverk/industri inkluderer ikke de lærlinger som fullførte videregående skole med fag- eller svennebrev.

Kilde: Sosialt utsyn 1993

Figur 12.2 viser fullføringsgraden etter 3 og 5 år for avgangselevene i grunnskolen i 1980 og 1985. Det har vært en svak forbedring fra 1980 til 1985. Men i avgangskullet fra 1985 var det fortsatt bare om lag 50 prosent av de som begynte, som fullførte en 3-årig utdanning i den videregående skole, og en relativt stor andel brukte 5 år på å fullføre.

Mye tyder på at personer med avbrutt utdanning er særlig utsatt for arbeidsløshet (jf. også kapittel 3). Data om gutters ledighetserfaring ved innkalling til førstegangstjeneste viste at av de som kun hadde gjennomført vidergående kurs I, hadde 61% opplevd en ledighetsperiode og 30% var ledige ved innkalling (Grøgaard 1992). Det er nærliggende å anta at en forbedring av adgangen til å komme videre fra videregående kurs I vil redusere denne gruppens ledighetserfaring.

Fra høsten 1994 har Stortinget vedtatt at alle elever skal ha rett til tre års videregående opplæring – jf. omtalen av Reform-94 i kapittel 6. Retten gjøres gjeldende ved at eleven får tilbud om å komme inn på et av tre alternative grunnkurs som de oppgir i søknaden. Videre har man rett til to års videregående opplæring med utgangspunkt i grunnkurset. For å oppfylle denne retten vil det ikke være nødvendig med en betydelig utvidelse av kapasiteten i videregående skole. Mangelen på videregående kurs har medført et betydelige antall sikk-sakk elever på grunnkursnivå. Det samlede elevtall har økt og totalkapasiteten i videregående skole i dag er stor nok til å romme mer enn tre årskull, jf. figur 6.1.

Med Reform 94 vil elevens valgfrihet begrenses. Antall grunnkurs blir redusert fra omlag 80 til 13. Hvert enkelt grunnkurs vil åpne for flere muligheter og utsette det endelige valg av studieretning med et år. Målsettingen er at dette skal redusere behovet for omvalg og dermed antall sikk-sakk elever. Men muligheten for omvalg i den videregående skole vil ikke bortfalle helt. I loven er kravet at retten til en videregående opplæring normalt må være tatt ut innen 4 år etter fullført grunnskole. Velger en fagopplæring må retten være tatt ut innen 5 år. Selv om Reform 94 legger opp til raskere gjennomstrømming, kan det ikke utelukkes at en del elever vil velge å gå om igjen for å få sitt primære ønske oppfyllt.

Dersom en lykkes med å forbedre gjennomstrømmingen i videregående skole kan en effekt bli at flere kommer tidligere ut i arbeidsmarkedet, og tilbudet av arbeidskraft øker. Om dette vil føre til økt arbeidsløshet i ungdomsgruppen, avhenger blant annet av hvor lett det er å erstatte eldre med yngre arbeidstakere (se kapittel 9.2.4). Er slik substitusjon vanskelig å gjennomføre, må ungdomslønna variere med størrelsen på ungdomskullene for å opprettholde balanse i arbeidsmarkedet.

12.4 Lærlingeordningen

Mangelen på videregående kurs er særlig stor for de yrkesforberedende linjene, blant annet fordi lærlingeordningen har tilbud til for få. Omlag 10 prosent av et årskull får tilbud om lærlingekontrakt.

I oktober 1990 avga NHO og LO en felles erklæring om fag- og yrkesopplæringen i skole og arbeidsliv. I erklæringen heter det bl.a. at det bør utvikles kombinasjoner av opplæringsformer i skole og bedrift slik at de omfatter en større del av kullet. Videre stilles det opp som en hovedutfordring å øke antallet lærlinge- og praksisplasser og gjøre dem mindre konjunkturavhengige. NHO og LO la senere frem en handlingsplan for å etablere et nytt system for fag- og yrkesopplæring. De tenkte seg et tidsforbruk som tilsvarer 2 år i skole og minst 1 år i lære. Men det ble understreket at det fortsatt må være mulig å tegne lærlingekontrakt uten forutgående opplæring i videregående skole.

Med Reform 94 innføres det en ny modell for fag- og yrkesopplæringen som innebærer at elevene starter med to års opplæring i skole og deretter normalt et års opplæring i bedrift. Fagopplæringen i bedrift kan fordeles over flere år ved at den skilles i en opplæringsdel og en verdiskapningsdel. Uansett lengde på lærlingeperioden skal opplæringsdelen utgjøre et års heltids opplæring. Resten av tiden fram til avsluttet fagbrev betraktes som verdiskapning. Lærlinglønnen kan ikke regnes av annet enn verdiskapningsdelen. For enkelte elever med svak motivasjon for skolegang åpnes det for alternativer til hovedmodellen, f.eks. parallell opplæring i skole og bedrift gjennom hele utdanningsløpet. Målsettingen i Reform 94 er at en tredjedel av ungdomskullet, om lag 20.000 elever, skal få tilbud om lærlingeplass.

Tabell 12.1 viser hvordan de nye kontraktene fordeler seg på hovedgrupper. De fleste fag når en topp rundt 1986/87. En ser at førsøksfagene foreløpig utgjør en liten del av totalen.

Antall nye lærlingekontrakter har variert betydelig fra 1981 til 1993, jf. figur 12.3.

1) Tallene er ajourført pr. 20. januar 1994. Statistikkinnsamlingen ble noe endret i 1989. Tallene før 1989 er hentet fra RFA, mens tallene fra 1989 og framover er utarbeidet av KUF.

Kilde: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Rådet for fagopplæring i arbeidslivet.

Fra 1989 og framover har antall nye lærlingekontrakter ligget rundt 7000 pr. år. I dag kompenseres bedrifter som tar inn lærlinger med 16800 kroner pr. år. For bedrifter som tar inn lærlinger, og som har fullført to år i videregående skole, ble det fra høsten 1992 innført dobbelt tilskudd. Når antall nye kontrakter økte til 9300 i 1992, henger dette antagelig sammen med doblingen av det statlige tilskuddet. Tilskuddet økte fra 16 800 kroner til 33 600 kroner, og omlag 60 prosent av de nye kontraktene høsten 1992 gikk til elever som hadde minst to års opplæring fra videregående skole. Utviklingen i 1993 tyder på at antallet nye kontrakter vil ligge på rundt 7500. Målsettingen om 20 000 nye kontrakter innebærer således omtrent en tredobling i forhold til det nivået det har ligget på de siste årene, når en ser bort fra 1992.

Et annet aspekt ved inngåelsen av lærlingekontrakter i Norge er at lærlingekontrakter først og fremst er et tilbud til de over 18 år. I 1992 gikk over 80 prosent av lærlingekontraktene til ungdom over 18 år, mens det ser ut til å øke til nærmere 90 prosent i 1993. Fra Blegen-utvalget (NOU 1991:4) vet vi at den mest omfangsrike aldersgruppen for inngåtte og godkjente lærekontrakter var 20-åringene.

En analyse av det danske lærlingesystemet trekker fram tre forhold som påvirker tilgangen på lærlingeplasser (Albæk 1992):

• kostnadene for bedriftene ved å ta inn lærlinger

• konjunkturutviklingen

• lærlingetradisjoner og arbeidsgivers holdninger

Lærlingelønnen utgjør hoveddelen av kostnadene for bedriftene, selv om også tapt arbeidsinnsats for intruktørene innebærer utgifter. Lærlingesystemet omfatter over 200 fag, og lærlingelønnen fastsettes gjennom tariffavtaler og suppleres i mange tilfeller med lokale avtaler på den enkelte bedrift. Avlønningen varierer betydelig mellom de ulike bransjer, men et gjennomgående trekk ser ut til å være at den stiger med økende læretid. Tall som gir en fullstendig oversikt over lærlingelønninger er ikke tilgjengelig. Tabell 4.6 og 4.7 og boks 4.2 i kapittel 4 inneholder tariffbestemt lønn for utvalgte fag.

Etter innføring av Reform 94 vil det fortsatt være partene i arbeidslivet som fastlegger lærlingelønnen. Selv om satsene ikke endres kan likevel bedriftenes kostnader ved å ta inn lærlinger bli betydelig redusert. I dag kan lengden på en lærlingekontrakt variere i hovedsak fra 1 til 4 år, avhengig av hvor mange års utdanning lærlingen har fullført. For elever med mange års utdannelse kan imidlertid lærlingekontraktens lengde være helt ned til et halvt år. Dagens ordning gir lærlingen lønn i hele opplæringsperioden. I den nye modellen endres dette og lærlingen vil ikke ha krav på kompesasjon under opplæringen utover den verdiskapning som utføres. For en lærlingekontrakt med varighet på to år vil det innebære utbetaling av lærlingelønn i kun ett år. Konsekvensene for bedriftene er at lønnsutbetalingene til lærlinger i de fleste tilfeller vil reduseres. I tillegg vil det offentlige tilskuddet til lærebedrifter øke betydelig. Etter Reform 94 er innført vil det være kostnadene ved å gi opplæring i skole det tredje året som skal ligge til grunn for det offentlige tilskuddet til lærebedriftene.

Kravet om to års opplæring i skole før en normalt kan få lærlingeplass vil redusere læretiden og medføre kortere lærlingekontrakter. I stedet for en lærling med 4 års kontrakt kan bedriften nå ta inn to lærlinger på 2-års kontrakter i samme periode. Sammen med reduksjonen i kostnadene ved å ta inn lærlinger, kan dette gjøre det lettere for bedriftene å tilby lærlingeplasser.

I overnevnte danske analyse (Albæk 1992) trekkes også konjukturene fram som en viktig faktor for å forklare tilbudet av lærlingeplasser. Den relativt sterke veksten i nye lærlingekontrakter fra 1981 til 1987, og fallet fram til idag, kan tyde på at dette også gjelder for Norge. Tilgangen på lærlingeplasser bestemmes av forventninger om bedriftenes framtidige behov for fagutdannet arbeidskraft. Når bedriftene forventer en oppgang i økonomien, vil de også intensivere opplæringen for å ha nok kvalifisert arbeidskraft til å utføre nye oppdrag. Det motsatte gjør seg gjeldende når de forventer et fallende aktivitetsnivå. Men selv om konjunk-turene påvirker tilgangen på lærlingeplasser, vil bedriftens holdninger, tradisjoner og langsiktige strategier kunne bidra til å dempe nedgangen i antall plasser når aktiviteten i økonomien er lav. Ved å lære opp unge mennesker vil bedriftene kunne være godt forberedt når oppdragsmengden og behovet for fagutdannet arbeidskraft igjen stiger. Diskusjonen av det tyske lærlingesystemet i kapittel 7 understreker også betydningen av de tradisjoner og holdninger som knytter seg til lærlingeordningen.

Opplæringskapasiteten i bedriftene kan påvirke inngåelse av lærlingekontrakter. En av Norges største lærlingebedrifter innen verkstedindustrien, framholder nettopp kapasiteten til å opplæring som en viktig beskrankning. For den enkelte bedrift kan lærlinger også bidra til å gjøre arbeidstokken mer fleksibel. Lærlinger kan sies opp når kontrakten løper ut, og siden utgiftene til lærlinger er lavere enn for fagarbeidere, vil kostnadene ved overkapasitet i arbeidstokken reduseres dersom en bedrift har mange lærlinger. Kortere lærlingeperioder og lavere opplæringskostnader vil forsterke fleksibiliteten til de bedrifter som tar inn lærlinger. Reform 94 gir ikke elevene noe rett til lærlingeplass, men manglende lærlingeplass vil erstattes med opplæring i skole det tredje året. Når alle får rett til tre års videregående opplæring blir det nødvendig å utvikle opplæringstilbud som også er tilpasset praktisk orienterte og skoletrette elever. Den vedtatte hovedmodellen for norsk fagopplæring innebærer at skoleutdanningen tas før opplæringen i bedrift. Dette er en annen modell enn den som er dominerende i Tyskland, der skoleutdanning og opplæring i bedrift som en hovedregel løper parallelt, og som har vist seg velegnet for å motivere de skoletrette til å fullføre utdanning. I det videre arbeidet med å styrke fagopplæringen, må en vurdere hvordan den norske hovedmodellen kan suppleres slik at den kan bli bedre egnet til å mobilisere interesse også fra de som har lav skolemotivasjon.

Reform 94 vil frata bedriftene muligheten til selv å velge hvilke lærlinger de vil ta inn. Når reformen trer i kraft vil det være opplæringsnemdene i fylkene som avgjør dette. Dermed vil en større del av lærlingeplassene kunne tildeles unge under 20 år. På den annen side kan dette medføre at bedriftene blir mer mot­villig til å ta inn lærlinger.

12.5 Høyere utdanning

Til tross for det er opprettet mange nye studieplasser i høyere utdanning, er det stor konkurranse om plassene i de mest attraktive studieretningene. Det totale antall søkere har økt fra 89.000 i 1991 til nærmere 107.000 i 93, jf. tabell 12.2. Samlet sett innebærer det at det har vært mer enn 290.000 søkere disse tre årene. Dette utgjør langt over fire hele årskull.

Det er ikke mulig å forklare dette store søkertallet uten å se på tendensene til opphopning i søkekøen. En måte å illustere denne opphopningstendensen er å følge det samme årskullet gjennom flere opptak. I 1991 var det vel 15000 av fødselskullet på 65000 19-åringer, som søkte høyere utdanning for første gang. Av disse fikk om lag to tredjedeler en studieplass det året. I 1992, da kullet var 20 år, meldte det seg 14500 søkere. Av disse var 8000 gjengangere, mens 6500 var førstegangssøkere. Opptaket for 1993 viser at antallet søkere fra det samme kullet, nå 21 år, fortsatt var høyt, omlag 15000. Tall for hvordan disse fordeler seg på førstegangsøkere og gjengangere er foreløpig ikke tilgjengelig. Men fordeler de seg omtrent som det tilsvarende årskull fra året før, vil antallet som søker for første gang være maksimalt 5000. Søkefrekvensen etter tre år er allerede oppe i omlag 40 prosent.

Med unntak av det første året, indikerer disse tallene at flertallet av søkere fra et årskull er gjengangere i søkekøen. Det mangler forsatt en del data for å kunne gi eksakte anslag for fordelingen mellom gjengangere og førstegangssøkende totalt sett. NAVFs utredningsinstitutt anslår imidlertid at gjengangerne utgjør godt over halvparten av søkerne. Men tallene viser at med tiden vil stadig høyere andeler av et bestemt årskull ha søkt om plass i høyere utdanning. For det kullet vi har tatt utgangspunkt i, vil studiefrekvensen antagelig komme opp i 40 prosent, kanskje nærmere 50 prosent, men et slikt tall vil en ikke med sikkerhet kunne påvise, før godt etter tusenårskifte. (Enoksen og Aamodt 1993)

Det er flere grunner til at presset mot høyere utdanning er stort:

• Store ungdomskull har kommet i studiemoden alder i perioden 1988-1993. Størrelsen på ungdomskullene vil gradvis avta fra 1994, jf. figur 6.4.

• En stadig større del av årskullet avslutter videregående skole med eksamen som gir generell studiekompetanse, samtidig som en økende andel ønsker å studere.

• Andelen av et årskull som søker universitet og høyskole i ung alder har steget. Tidligere var det vanlig å vente noen år før en begynte å studere, men i dag går mange direkte fra videregående skole til høyere utdanning. I 1992 gikk 29 prosent av de som fullførte på linjer som ga generell studiekompetanse, allerede samme høst i gang med et høyskole eller universitetsstudium. Når de eldre årskullene har den samme søkefrekvens som tidligere innebærer dette på kort sikt, at samlet antall søkere stiger. Men dette vil være forbigående. Når store andeler av en kohort begynner studiene når de er 19, 20 eller 21 år, vil det føre til at færre kan starte studiene sine som 22-åring, 23-åring osv.

• En god del voksne har også begynt å studere. Noen vender tilbake for å fortsette på en allerede påbegynt utdanning eller supplere sin første utdanning, mens andre starter på en høyere utdanning for første gang.

Det kan ikke utelukkes at et vanskelig arbeidsmarked har bidratt til et midlertidig press i utdanniningsystemet. De som helst ville hatt en jobb, men som ikke får jobb, kan begynne å studere ut fra tanken om at utdanning er bedre enn ledighet, og en måte å forbedre mulighetene i arbeidsmarkedet på. I så fall vil presset på utdanningsystemet avta dersom ledigheten synker. Det er imidlertid enkelte observasjoner som kan tyde på at det også har skjedd en mer varig endring i ungdoms ønsker om utdanning. Begynnerstudentene ved Universitetet i Oslo deltok i 1991 i en spørreundersøkelse som kartla hva som motiverte den enkelte til studier (Berg 1992). Bare 13 prosent av de spurte svarte at vanskeligheter med å få jobb hadde betydning for at de begynte å studere. På et tilsvarende spørsmål i 1984 svarte 17 prosent at problemer med å skaffe arbeid var en medvirkede faktor til at de begynte å studere. Når en vet at arbeidsmarkedet var langt bedre i 1984 enn i 1991, og at studenttallet ved Universitetet i Oslo hadde økt med hele 58 prosent, kan dette tyde på mer permanente endringer i ungdoms preferanser. Ikke minst gjelder det kvinner som har fått mer ambisøse utdanningplaner, men også flere menn kan ha ambisjoner om utviklende og interessante jobber. På den annen side var det hele 41 prosent som i 1991 svarte at de studerte fordi de var usikre på hva de ellers skulle gjøre. Resultatene er derfor ikke entydige. Retrospektive intervjudata om begrunnelsen for viktige valg åpner også for etterrasjonaliseringer. Uansett viser ungdommens faktiske adferd at de oppfatter at karriereveiene, i langt større utstrekning enn for bare noen år siden, nå går gjennom høyere utdanning. Færre ser ut til å satse på en karriere etter videregående skole utelukkende basert på praksis og erfaring.

Men selv om forholdene i arbeidsmarkedet ikke skulle ha noen særlig direkte virkninger for søkningen til utdanning, kan en ikke utelukke at endringene i preferansene henger sammen med vanskelighetene på arbeidsmarkedet. Budskapet om at man uten utdannelse vil ha små sjanser til å få jobb, kan indirekte ha forårsaket økt studietilbøyelighet blant ungdom. Både skolen, myndighetene, media og foreldre har antagelig bidratt til å forsterke en slik oppfatning. Studentene trenger ikke selv oppfatte det slik at arbeidsmarkedet hadde betydning for deres utdanningsvalg.

12.6 Fra skole til arbeidsliv

En viktig debatt som har vært reist i de senere år, er om samfunnet utvikler seg slik at utdanning og arbeid er i ferd med å bli for adskilte. Det hevdes at vi har organisert samfunnet slik at arbeidslivet er blitt så adskilt fra alle andre aktiviteter/tilstander i livet at det kan skape problemer for de som vil inn i denne sfæren. Dette kan være et problem som også rammer andre enn elever/studenter, f.eks langtidsledige, langtidssykemeldte, personer som kommer fra ulønnet omsorgsarbeid, dimmiterte vernepliktige, innsatte i fengsler etc. Utvalget vil ikke ta stilling til holdbarheten i slike argumenter, men i den grad terskelen over i arbeidslivet er blitt høyere, er dette ikke et problem som rammer ungdom alene. Alle grupper som står utenfor arbeidslivet og ønsker å få feste i arbeidslivet kan rammes.

Kilde: Ungdomsundersøkelsen 1990, Arbeidsdirektoratet.

Figur 12.4 viser overgangen fra skole til arbeidsliv for personer i alderen 17-24 år. Andelen som er i utdanning/opplæring synker med alderen. Andelen lærlinger er særlig stor blant 19- og 20-åringene. Andelen i arbeidsmarkedstiltak er også størst for 20-åringene, og avtar svakt med økende alder. Andelen som er sysselsatt øker gradvis med alderen, fra nær null for 17-åringene til vel 50 prosent for 24-åringene. Andelen arbeidsledige når en topp ved 21-års alderen og ved 24-års alderen.

Ledighetsproblemene for unge mennesker i dag har flere årsaker. Som det fremgår av kapittel 6 har ikke tilbudet om utdanning i den videregående skolen vært tilstrekkelig gjennom 1980-årene. Elevene har ikke kommet seg videre fra grunnkurs til videregående kurs i de yrkesfaglige retninger. Dette kan ha svekket teorisvake elevers motivasjon for å skaffe seg utdanning og medført at et stort antall ungdom står uten fullført videregående opplæring. Det stramme arbeidsmarkedet frem til 1987, bidro også til at flere avbrøt sin utdanning. De som har avsluttet grunnskolen og den videregående skole uten en basisutdanning for videre studier eller en fagutdanning, viser seg å ha større risiko for arbeidsledighet enn andre grupper.

For å kartlegge den mest produktive utdanningen er det i Arbeidsdirektoratets rekrutteringsundersøkelser stilt spørsmål om hva som ville vært den absolutt beste utdanningsbakgrunn for en stilling, jf. tabell 12.3 (Larsen og Eriksen, 1993). I bare 5 prosent av de ledige stillingene er det slik at arbeidsgiverne vurderer de med kun grunnskoleutdanning som best egnet. Almenfaglig utdanning fra videregående skole ser ut til å være foretrukket i omlag 7 prosent av stillingene. I rundt 35 prosent av de ledige stillingen passer det best med yrkesfaglig utdanning fra videregående skole, og i vel 50 prosent av stillingene vil høyere utdanning være best egnet.

Vi ser at sammensetningen av alle stillingene etter den mest produktive utdanning er vesentlig forskjellig fra sammensetningen av de ledige stillingene. I over halvparten av de ledige stillingene er høyere utdanning mest produktivt, mens bare en tredjedel av samtlige stillinger er av denne typen. En forklaring kan være at de med høyere utdanning oftere skifter jobb enn enn fagarbeidere, og dermed åpner for nye søkere. Men det kan også tenkes at etterspørselen etter høyere utdannet arbeidskraft er stigende.

Økende utdanningsnivå gir ikke automatisk lavere arbeidsledighetsrisiko. Det er også nødvendig at det faglige innhold i utdanningen er tilpasset arbeidslivets kompetansebehov og kvalifikasjonskrav. Tabell 12.4. viser at mulighetene for å få jobb varierer betydelig mellom ulike yrker. Innen yrkesområdet teknisk, vitenskapelig og humanistisk arbeid, som bl.a. omfatter de fleste yrker innen helse-, sosial- og undervisningssektoren, var 6 pst. av de ledige stillingene ikke besatt om lag en måned etter utlysningen som følge av mangel på kvalifiserte søkere. Dette er på linje med gjennomsnittet for alle yrker. I forhold til andre områder var det betydelig færre søkere pr. stilling. Innen dette yrkesområdet er det noe lettere å få jobb enn på andre områder, dersom en har de nødvendige kvalifikasjoner.

Innen yrkesområdene kontor- og handelsarbeid og industri-, bygge- og anleggsarbeid var 8 pst. av de ledige stillingene ubesatt som følge av mangel på kvalifiserte søkere. Samtidig var det langt flere søkere enn gjennomsnittet. Til de ledige jobbene innen handel og kontor var det nær dobbelt så mange søkere pr. stilling som for arbeidsmarkedet totalt. Dette kan tyde på en dårlig tilpasning mellom søkernes kvalifikasjoner og kvalifikasjonskravene i jobbene innenfor dette yrkesområdet. Kvalifikasjonskravene kan avspeile at teknologien krever en spesiell kompetanse, eller at lønnssatsene er så høye at det er nødvendig med en spesielt høy kvalitet på arbeidskraften for at en ansettelse skal være lønnsom. Mistilpasningen kan også ha sammenheng med at de ledige stillingene er lokalisert andre steder enn der arbeidssøkerne bor, såkalt geografisk mistilpasning.

På de øvrige yrkesområdene synes det å være mindre problemer med å få besatt stillingene med kvalifisert arbeidskraft. Problemet er i større grad mangel på jobber. Antallet søkere er stort. Særlig synes konkurransen å være stor om jobber innen transport- og kommunikasjonsarbeid og innen servicearbeid.

Ulikhetene mellom yrkesområdene i mulighetene for å få jobb, slår ut i varierende arbeidsledighet for ulike typer utdanning som vist på figur 12.5. Arbeidsledigheten er lav for personer med utdanning innen helsevern og undervisning. Blant personer med videregående yrkesfaglige kurs fra videregående skole eller tilsvarende, er den størst innen industrifag, håndverk og teknikk.

NAVFs utredningsinstitutt registrerer antall arbeidsledige kandidater et halvt år etter eksamen. I figur 12.6 sammenlignes arbeidsledigheten blant høyere utdannede i arbeidstyrken totalt, med ledigheten blant de nyutdannede med høyere grad.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) gj.sn. 1. og 2. kvartal. Statistisk sentralbyrå og ECON.

Kilde: SSB og NAVFs Utredningsinstitutt.

Arbeidsledigheten blant de nyutdannede er vesentlig høyere enn blant de med høyere utdanning generelt, og ledigheten har økt i takt med vanskelighetene på arbeidsmarkedet. I 1982 var den 2 prosent, mens den i 1991 var i underkant av 8 prosent. Men arbeidsledigheten har i hele perioden variert betydelig mellom de enkelte utdanningsgruppene. Av vårkullet i 1991 hadde f.eks alle teologer, pedagoger, sosiologer, tannleger, veterinærer og farmasøyter lyktes i få jobb et halvt år etter eksamen. Arkitekter var særdeles hardt rammet med en ledighet på omlag 25 prosent. Blant jurister, filologer og siviløkonomer var det over 12 prosent ledighet.

12.7 Arbeid ved siden av skole og studier

I kapittel 3 redegjorde vi for ungdommens deltakelse i arbeidsmarkedet. Et viktig trekk ved ungdommens adferd i arbeidsmarkedet var veksten i kort deltidsarbeid blant ungdom med utdanning som hovedaktivitet. Figurene 3.7a og b viste en øking i denne yrkesdeltakelsen for aldersgruppen 16-19 år fra 10.000 i 1972 til omlag 35.000 i 1992. I 1987 var over 50.000 skoleungdommer (16-19 år) innenfor deltidsarbeidsmarkedet. Den eldre ungdommen med utdanning som hovedaktivitet økte også sin yrkesdeltakelse i det korte deltidsarbeidsmarkedet markert, men i mindre grad enn tenåringene. I 1972 var det omlag 10 prosent av 20-24 åringene som arbeidet deltid, 20 timer eller mindre pr. uke. Denne andelen var økt til 32 prosent i 1992.

Arbeidsdirektoratets ungdomsundersøkelse fra 1990 (Arbeidsdirektoratet 1991) måler utbredelsen av lønnet arbeid blant ungdom med hovedbeskjeftigelse innen utdanning 1 . Innenfor aldersgruppen 17-24 hadde 38 prosent av skoleungdommen lønnet arbeid. Splitter vi disse opp på ukentlig arbeidstid viser det seg at 27 prosent har en arbeidstid fra 1-9 timer pr. uke, 9 prosent arbeider mellom 10 og 19 timer pr. uke mens kun 2 prosent arbeider 20 timer eller mer pr. uke.

Andre data viser at av ungdommer med utdanning som hovedbeskjeftigelse, sank yrkesfrekvensen noe fra 1987 til 1989 på tross av at yrkesfrekvensen i denne gruppe generelt stiger med alderen (Hammer, upublisert).

Tabellen viser små endringer mellom 1987 og 1989 på tross av store endringer i arbeidsmarkedet. Sannsynligvis modereres reduksjon i yrkesdeltakelsen av at disse ungdommene er blitt eldre og mer kvalifiserte og dermed også forbedret sin relative posisjon i arbeidsmarkedet.

En undersøkelse av begynnerstudentenes yrkesaktivitet i Oslo i 1991 viste at 56 prosent var yrkesaktive (Stensaker 1992). I 1986 var tilsvarende tall 42 prosent. 1991 arbeidet 16 prosent mindre enn 7 timer, 22 prosent arbeidet mellom 8 og 15 timer, 12 prosent mellom 16 og 30 timer, mens 6 prosent arbeidet over 31 timer. Desto eldre studentene er, desto flere timer i arbeid. Kvinnelige begynnerstudenter arbeider også mer enn mannlige.

Yrkesdeltakelsen blant ungdom under utdanning ser ut til å være omfattende, og for den yngste gruppen økende, på tross av vanskene i arbeidsmarkedet etter 1987.

Det er verdt å merke seg at undersøkelser av sammenhengen mellom skoleungdommens arbeidsinnsats og deres skoleprestasjoner ikke gir støtte for at moderat arbeidsinnsats, mindre enn 10 timer pr. uke, påvirker deres skoleprestasjoner i negativ retning (Bø 1992). Hverken når det gjelder omfanget av lekselesing, karakternivå, fravær eller aspirasjoner om høyere utdaninng, skiller elever innen den videregående skolen med moderat deltidsarbeid seg negativt ut. Tvertimot – det er en svak positiv sammenheng. Dette funnet bekreftes også av tidligere nevnte undersøkelse blant begynnerstudenter i Oslo (Stensaker 1992). På tross av en økende yrkesaktivitet blant ex. phil-studenter, har ikke strykprosenten steget.

I USA er utdanningsungdommens yrkesdeltakelse svært utbredt. Dette forklares bl.a. med det omfattende tjenestearbeidsmarkedet innen privat sektor (Bø 1992). Denne delen av det norske arbeidsmarkedet er også der hvor arbeidsgivere i størst utstrekning svarer at ungdom passer best eller like bra som voksne (Larsen og Eriksen 1993). Varehandel, hotell og restaurant var det næringsområdet som særlig markerte seg med høy andel ungdomsjobber. 4 av 10 jobber innenfor dette næringsområdet karakteriseres som ungdomsjobber, dvs. at ungdom passer best eller like bra som voksne ifølge arbeidsgiver.

Endringer i arbeidstidsordninger og åpningstider har vært betydelig innenfor denne delen av tjenestearbeidsmarkedet. Særlig siste halvdel av 80-tallet innebar en sterk forandring i åpningstider innen varehandelen. Dette sammen med den generelle ekspansjonen innen næringsområdet, skapte rom for en mengde utdanningsungdom innen arbeidsmarkedet.

Så langt har vi behandlet utdanningsungdommens arbeidsinnsats som en kategori. Et skille går imidlertid mellom de tradisjonelle feriejobbene og ukentlig/månedlig arbeidsinnsats. Feriejobbfenomenet er av eldre karakter. Feriejobbene kjennetegnes ved at de dels er sesongbetonte, og dels er erstatning for ordinær arbeidskraft som er på ferie. Denne typen arbeidsaktivitet er neppe i særlig konkurranse med det ordinære arbeidsmarkedet. Når det gjelder den ukentlige arbeidsinnsatsen så er dette fenomenet av nyere karakter og sannsynligvis også med større konkurranseflater mot det ordinære arbeidsmarkedet.

Konkurranseflatene mellom de ulike delene av ungdomsarbeidsmarkedene er et ikke-analysert område. Selv om nedgangen av deltidsarbeid blant kvinner på 80-tallet er kompensert av ungdommens økte deltidsarbeid, vet vi ikke om dette dreier seg om de samme jobbene.

Den tidligere nevnte undersøkelsen av begynnerstudentenes yrkesaktivitet i Oslo fra 1991 gir imidlertid visse holdepunkter (Stensaker 1992). Andelen studenter som arbeider ved siden av studiene har som nevnt økt markert fra 1986 til 1991. Denne endringen har skjedd på tross av et generelt vanskeligere arbeidsmarked. Stensaker fremholder at det er mulig at et generelt vanskeligere heltidsarbeidsmarked kan føre til et bedre deltidsarbeidsmarked for studenter. Arbeidsgivere som nødig vil ansette folk i heltids- og faste stillinger, kan foretrekke studenter som etterspør deltid og ikke er så opptatt av sikre jobber.

Det neste spørsmålet er om denne arbeidsinnsatsen kan være en fordel for de unge, når de senere skal inn i yrkeslivet. Gjennom denne yrkesdeltakelsen opparbeider de seg en viss arbeidserfaring og skaffer seg referanser som kan være en fordel i kampen om jobbene etter avsluttet skolegang. I kapittel 8 redegjorde vi for at et særtrekk ved ungdom som arbeidskraft var den mangelfulle informasjon arbeidsgiveren hadde om ungdommens potensielle produktivitet. Deltidsarbeidserfaring kan redusere informasjonsmangelen, blant annet ved at det gir referanser.

Yrkesdeltakelsen kan også styrke ungdommens kontakt med framtidige arbeidsgivere. Dersom utdanningsungdommens yrkesaktivitet foregår hos arbeidsgivere som også kan tilby relevant arbeid etter avsluttet utdanning, kan denne yrkesaktiviteten være en fordel.

Ut fra Rekrutteringsundersøkelsen (Larsen og Eriksen 1993) ser vi at erfaringsbasert kompetanse enten fra arbeidslivet generelt eller fra yrket er av en stor eller en viss betydning for jobbutførelsen i henholdsvis 85 prosent og 95 prosent av jobbene. Et hjelpemiddel som for den enkelte ungdom kan gi uttelling, vil altså være å skaffe seg erfaring fra arbeidslivet i løpet av utdanningsfasen. Vi kan ikke fastslå med sikkerhet om ungdom under utdanning, i 90-årene tar arbeid fra den øvrige ungdommen. På teoretisk grunnlag er det imidlertid grunn til å tro at skoleungdommens deltidsjobbing til en viss grad reduserer etterspørselen etter annen ufaglært arbeidskraft.