3 Arbeidsmarkedet for unge: Hva gjør de?

3.1 Innledning

Utvalget vil i dette kapitlet gi en oversikt over viktige sider ved ungdommens tilknytning til arbeidslivet. Følgende spørsmål vil bli belyst:

• Hvor store er ungdomskullene, hvordan endrer de seg over tid, og hvordan kan dette påvirke ungdommens stilling på arbeidsmarkedet?

• Hvilke hovedaktiviteter bruker ungdom tiden på? Hvor mange av ungdommene er hovedsakelig under utdanning, i lønnet arbeid, eller arbeidsløse, og hvordan har forholdet mellom disse aktivitetene endret seg over tid?

• Hva kjennetegner ungdommens forhold til lønnet arbeid? Hvor mange av dem har jobb, hvordan svinger dette med konjunkturene, hvor lang arbeidstid har de, og hvor vanlig er det å kombinere arbeid og utdanning? I hvilke deler av arbeidslivet finner man hyppigst ungdom, og hva slags jobber er det arbeidsgiverne regner ungdommen som spesielt egnet til å utføre?

• Hvor omfattende er arbeidsløsheten i ulike ungdomsgrupper? Arter denne seg likt i alle aldersgrupper? Hvor lange er ledighetsperiodene, og hvor ender de arbeidsløse opp etter en ledighetsperiode? Hvem er mest utsatt for arbeidsløshet, og hvordan oppleves det å gå ledig?

Det meste av framstillingen bygger på tidsseriedata, med vekt på utviklingen i 20-års perioden fra 1972 til 1992.

Utvalget har ut fra mandatet valgt å konsentrere oppmerksomheten om de sider ved ungdommens situasjon som er mest relevante ut fra deres tilknytning til arbeidsmarkedet. For mer helhetlige beskrivelser av ungdommens livssituasjon og levekår vises det til Levekårsutvalgets innstilling (NOU 1993:17), og til særskilt vedlegg til St. meld. nr. 4 (1992-93) Langtidsprogrammet 1994-97: Ungdomspolitikk mot et nytt hundreår.

3.2 Demografi: ungdomskullenes størrelse

Fra 1972 til 1992 har befolkningen fra 16-24 år økt med 18 400 personer. Innenfor denne aldersgruppen har det imidlertid skjedd store forskyvninger, ved at aldersgruppen 16-19 år har blitt redusert med 12 700 personer og aldersgruppen 20-24 år har økt med 31 100, se Figur 3.1.

I første halvdel av 1980-årene økte befolkningen i aldersgruppen 16-24 år markant. Etter 1985 har det vært en reduksjon i aldersgruppen 16-19 år, mens aldersgruppen mellom 20-24 år forsatte å vokse fram til 1989.

Kilde: Sysselsettingsbudsjettet, SSB

Store ungdomskull kan bidra til at presset på utdanningssystemet såvel som arbeidsmarkedet øker. De demografiske bidragene til utviklingen på arbeidsmarkedet avhenger imidlertid av både tilgangen og avgangen av personer i yrkesaktiv alder. Figur 3.2 viser ungdomsbefolkningen i prosent av befolkningen i den yrkesaktive alder. Med yrkesaktiv alder regnes aldersgruppen 16-74 år. Figuren viser mange av de samme trekkene som utviklingen i Figur 3.1, men samlet sett har det vært en liten reduksjon i ungdomsbefolkningens andel av befolkningen i yrkesaktiv alder, når vi ser perioden fra 1972 til 1992 under ett. I 1972 utgjorde denne andelen 20 prosent, i 1992 var andelen redusert til 18 prosent.

Det er usikkert hvordan den demografiske utviklingen vil påvirke arbeidsmarkedet for unge. På den ene siden er presset på arbeidsmarkedet fra nye ungdomskull i ferd med å avta, og denne tendensen vil fortsette. Hovedbildet er at aldersgruppen 16-29 år fremdeles vil avta betydelig i antall fra nesten 910 000 i 1990 til 800 000 i år 2000, se Figur 6.3. På den annen side tilsier den demografiske utviklingen en økning i den totale arbeidsstyrken. De små kullene fra mellomkrigstiden er nå på vei over på alderstrygd. I tillegg er det en økning i de aldersgruppene som har høyest yrkesdeltakelse. Dersom yrkesprosentene etter kjønn og alder holder seg konstant, kan det forventes en økning i arbeidsstyrken på 15 000 til 20 000 personer i året fram mot år 2000.

Som vi skal se senere i dette kapitlet, finnes det jobber der arbeidsgiverne foretrekker ungdom. Den demografiske utvikling skulle tilsi mindre konkurranse om disse. Når det derimot gjelder jobber der ungdom konkurrerer med voksne, tilsier utviklingen med økende arbeidsstyrke, økt konkurranse for ungdom.

3.3 Utdanning, arbeid og arbeidsløshet

Utdanning og arbeid er de to viktigste hovedaktivitetene for ungdom – se Figur 3.3a og b. I 1992 var det 93 prosent av 16-19 åringene og 77 prosent av 20-24 åringene som hadde en av disse to som hovedaktivitet. I tillegg kommer en konstant andel på 6 til 7 prosent av 20-24 åringene som er vernepliktige. Dette er i all hovedsak menn. Kvinnenes økende deltakelse på arbeidsmarkedet og økende utdanningstilbøyelighet har medført en redusert andel av 20-24 åringer som oppga at de hovedsakelig er hjemmeværende. I 1972 var det 15 prosent i denne aldersgruppen som hovedsakelig gjorde ulønnet arbeid i hjemmet, i 1992 var andelen redusert til 3 prosent.

Kilde: Sysselsettingsbudsjettet, SSB

Ungdomsperioden er preget av overgangen fra rollen som barn til voksen. En sentral del av dette er overgangen fra skole og studier til arbeidsmarkedet. Den sterke økningen i utdanningslengde har medført at ungdomsperioden er blitt utvidet i løpet av siste ti-årsperiode. Overgangen fra utdanning og til en fast jobb er forflyttet noen år ut i livet.

Fra 1980 til 1991 ble andelen av avgangselevene som ikke gikk videre i utdanningssystemet etter grunnskole, redusert fra 19 til 5 prosent. Økte kvalifiseringskrav fra arbeidslivet, et slakt arbeidsmarked og økt utdanningskapasitet har bidratt til denne utviklingen. Kapasiteten i både videregående og høyere utdanning har økt. Fra høsten 1988 til høsten 1993 har antall studieplasser økt med 54 500. I denne perioden har flere unge, spesielt 16-19 åringer, hatt mulighet for å velge skolegang.

Utviklingen kan for eksempel beskrives ved hjelp av ungdommens hovedaktivitet, slik den framkommer i arbeidskraftundersøkelsen (AKU – se Boks 3.1.). I 1972 oppga 58 prosent av personene i alderen 16-19 år at de hadde utdanning som sin viktigste aktivitet. I 1992 var denne andelen økt til 79 prosent. Tilsvarende tall for aldersgruppen 20-24 var 19 prosent i 1972 og 30 prosent i 1992, se Figur 3.3a og b.

For 16-19 åringene motsvares økningen i andelen som har utdanning som hovedaktivitet av en tilsvarende reduksjon i andelen som har inntektsgivende arbeid som sin viktigste aktivitet. Andelen som hadde sysselsetting som hovedbeskjeftigelse ble mer enn halvert i denne tyveårsperioden, fra 32 prosent i 1972 til 14 prosent i 1992 1 .

For tenåringene var det en relativt svak årlig reduksjon i andelen med sysselsetting som hovedaktivitetet fram til 1985,og deretter en økning i perioden 1985 til 1988. Fra 1988 til 1992 har andelen 16-19 åringer med sysselsetting som hovedaktivitet nesten blitt halvert, fra 26 prosent til 14 prosent.

For aldersgruppen 20-24 ble andelen med sysselsetting som hovedaktivitet bare redusert fra 52 til 47 prosent i tyveårsperioden 1972-1992 sett under ett. Fra 1972 og fram til 1988 var det en svak positiv trend i andelen sysselsatte, men etter 1988 har det også for denne aldersgruppen vært et kraftig fall i andelen med sysselsetting som hovedbeskjeftigelse, fra 61 prosent til 47 prosent 2 . Når en ser hele tyveårsperioden under ett, motsvares veksten i utdanning langt på vei av en tilsvarende reduksjon i andelen som oppgir hjemmearbeid som hovedaktivitet.

Utviklingen har hovedsakelig funnet sted ved en utjevning mellom kjønnene gjennom høyere utdanningstilbøyelighet og høyere yrkesdeltakelse blant unge jenter.

Både blant 16-19-åringene og 20-24-åringene har det dermed skjedd en ganske sterkt reduksjon i andelen som har sysselsetting som hovedbeskjeftigelse parallelt med den siste lavkonjunkturen. Dette har imidlertid ikke resultert i arbeidsløshet i samme utstrekning for de to gruppene. Arbeidsledighet slik det er målt i Figur 3.3a og b, dvs de personene som oppfatter arbeidssøking og ledighet som sin hovedaktivitet, har vært stabil i hele perioden for den yngste aldersgruppen. Det er en konstant andel på 3 til 4 prosent av 16-19 åringene som oppfatter seg hovedsakelig som ledige, med en topp i 1975 på 5 prosent og en bunn i 1987 på 2 prosent. Vi måler her andelen personer med arbeidsledighet som hovedaktivitet i forhold til befolkningen i vedkommende aldersgruppe 3 .

For aldersgruppen 20-24 år har det derimot vært en markant økning i andelen hovedsakelig ledige de siste årene. Fram til 1988 var andelen stabil på samme nivå som for 16-19 åringene (mellom 2 og 4 prosent), men etter 1988 har andelen blitt mer enn firedoblet, til 9 prosent i 1992. Dette kan bety at arbeidsledighet er et problem som rammer de eldste ungdommene i langt større grad enn de yngste, men det kan også bety at de yngste lettere finner andre hovedaktiviteter når de ikke får jobb.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Figurene baseres på tidsseriedata (1972-1992) fra AKU: 16-19 og 20-24 åringer etter hovedsakelig virksomhet – inndelt i 4 hovedaktiviteter:

1. Sysselsatte, dvs heltidssysselsatte samt deltidssysselsatte med dette som hovedaktivitet. Grensen mellom heltidssysselsatt og deltidssysselsatt går her på 21 timer.

2. Arbeidssøkere uten arbeidsinntekt som ikke oppgir andre aktiviteter som hovedsakelig virksomhet, samt personer utenfor arbeidsstyrken som oppgir ledighet som hovedaktivitet.

3. Under utdanning: Personer i og utenfor arbeidsstyrken som oppgir utdanning som hovedaktivitet

4. Annet: Personer i og utenfor arbeidsstyrken som oppgir annet som hovedaktivitet. I tillegg er vernepliktige skilt ut som egen gruppe. For personer i alderen 20-24 år er også hjemmeværende skilt ut som egen gruppe.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Ungdomsgarantien, som skal sikre at alle arbeidsledige unge under 20 år uten tilbud om skole eller arbeid gis tilbud om deltakelse på arbeidsmarkedstiltak, har trolig bidratt til at andelen av de yngste med ledighet som hovedaktivitet har vært stabil også etter 1988. I 1992 deltok nær 4 prosent av alle personene i alderen 16-19 år på arbeidsmarkedstiltak, mens tilsvarende andel i 1988 var under 1 prosent. Andelen deltakere på tiltak for aldersgruppen 20-24 år var også 4 prosent i 1992, sammenliknet med 2 prosent i 1988. Arbeidsmarkedstiltakene for de unge består i hovedsak av forskjellige typer kvalifiseringstiltak, og mange av deltakerne på disse tiltakene vil bli regnet for å være under utdanning i arbeidskraftundersøkelsen, se Boks 3.1.

I neste avsnitt skal vi gå nærmere inn på ungdommens deltakelse og tilpasning på arbeidsmarkedet. Men først skal vi knytte noen kommentarer til veksten i utdanningstilbøyeligheten blant ungdom, supplert med utdanningsstatistikken.

Utdanningstilbøyeligheten er naturlig nok sterkest blant de yngste, og avtakende med alderen. Andelen av 16-åringene som er i utdanning avhenger av overgangsraten mellom grunnskole og videregående skole. I 1962 befant 54 prosent av 16-åringene seg under utdanning, i følge utdanningsstatistikken. Andelen økte til 79 prosent i 1975, og nådde nærmere 95 prosent i 1991 (Monsen, 1993).

Den økte utdanningstilbøyeligheten i ungdomsgruppen forplantes oppover i årsklassene, men for 19-åringene har det ikke vært noen jevn vekst i utdanningsfrekvensen etter 1960-tallet. Fra 1972 til 1987 varierte utdanningsfrekvensen mellom 30 og 34 prosent. Fra 1987 til 1989 økte utdanningsfrekvensen blant 19-åringer med hele 10 prosentpoeng, til 40 prosent av årskullet.

I følge utdanningsstatistikken har den sterkeste veksten skjedd i høyere utdanning. Studenttallet var 12 ganger høyere i 1991 enn i 1952. Studenttallet ved universiteter og høyskoler har økt gjennom hele perioden, selv om veksten ikke har vært like sterk til enhver tid.

Veksten i høyere utdanning skyldes blant annet mer positive holdninger til langvarige studier – blant elever som har generell studiekompetanse er det flere som ønsker å studere ved universiteter og høyskoler, jf. kapittel 12. I 1980 hadde 72,5 prosent av elevene i allmenn­faglig studieretning planer om å påbegynne en universitets- eller høyskoleutdanning. I 1991 var andelen 85 prosent (Edvardsen, 1993). I tillegg er det her en forskyvning fra å ønske kortere høyskoleutdanning til å ønske lengre universitetsutdanning. Det er først og fremst jentene som forårsaker den store økningen i ønske om å ta lengre utdanning.

Selv om utbyggingen av den norske skolen og den økte utdanningstilbøyeligheten blant norsk ungdom har vært en bevisst strategi fra myndighetenes side, har det vært reist spørsmål om ikke dette kan være med å skjule deler av arbeidsløshetsproblemet, og at skolen for enkelte fungerer som en oppbevaringsplass. Tabell 3.1 viser hvilke planer ungdommen selv har. Tallene er basert på Ungdomsundersøkelsen 1990, hvor personene i undersøkelsen ble spurt på våren om hvilke planer de hadde for høsten. Personene i undersøkelsen er mellom 17 og 24 år. Over halvparten av ungdommene sier at de ønsker å ta mere utdanning, mens hver tredje uttrykker at de ønsker seg en jobb. De som er i utdanning eller er sysselsatt ønsker i stor grad å fortsette med dette. Av de som er i utdanning er det 11 prosent som ønsker og/eller planlegger å begynne i en jobb, og blant de som er sysselsatt er det 19 prosent som ønsker og/eller planlegger å begynne på en utdanning. I betraktning av at det er en viss andel av de som er i utdanning som vil fullføre denne allikevel, synes det å være en relativt liten andel av de som er i utdanning som planlegger eller ønsker å begynne i jobb. Senere i dette kapitlet skal vi vise at personer i utdanning og personer som er sysselsatt er like fornøyd med sin hoved­beskjeftigelse, og at disse vurderingene praktisk talt har vært uendret i løpet av 1980-årene, selv om det i denne perioden har skjedd en betydelig økning i antall som er i utdanning (se Tabell 3.8).

Samlet gir ikke disse tallene særlig støtte til påstanden om at skolen i økende utstrekning fungerer som oppbevaringsplass. De aller fleste unge ser ut til selv å ha ønsket å ta utdanning, og de er i stor grad fornøyd med sin situasjon. Tallene tyder på at graden av mistilpasning i skoleverket er relativt liten, men dette må ikke overskygge at enkelte i utdanningsvesenet er mistilpasset. Utvalget skal komme tilbake til mulige årsaker til en slik mistilpasning senere i utredningen.

3.4 Ungdommens sysselsetting

3.4.1 Yrkesfrekvenser

Yrkesfrekvenser måler prosentandelen i befolkningen som inngår i arbeidsstyrken, og Figur 3.4 viser utviklingen i disse fra 1972 til 1992.

Ser vi først på langtidstrenden, viser denne at yrkesfrekvensen blant de yngste er omtrent uendret. Samtidig har yrkesdeltakelsen for aldersgruppen 20-24 og 25-74 år økt, hovedsakelig på grunn av kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet i løpet av 1970 og 80 årene.

Ser vi derimot på variasjoner fra år til år, viser disse at yrkesfrekvensen svinger mer for unge enn for de voksne, dvs at de unge i større grad strømmer til arbeidsmarkedet når det er lett å få jobb, og trekker seg ut av arbeidsmarkedet når det blir knapphet på jobber. Dette har blant annet sammenheng med at ungdom i stor grad benytter utdanning som et alternativ til ledighet. Fra 1988 til 1992 har yrkesdeltakelsen for ungdom blitt drastisk redusert. Blant de yngste har deltakelsen på arbeidsmarkedet blitt redusert med nær 30 prosent, mens 20-24 åringene har redusert yrkesdeltakelsen med 10 prosent. For aldersgruppen 25-74 år er yrkesdeltakelsen nær uforandret i denne perioden. Det betyr at aldersspredningen blant deltakerne på arbeidsmarkedet blir mindre. Selv om det ikke kan leses direkte ut av Figur 3.4 kan det nevnes at selv om endringene er sterkest for de unge, så har også de eldste aldersgruppene redusert sin yrkesdeltakelse. Yrkes­aktiv alder er i ferd med å innskrenkes fra 16 til 67 år til å omfatte personer fra 20 og til midten av 60-års-alderen.

Unge har ikke bare størst variasjon i sin yrkesdeltakelse fra det ene året til det neste – det er også betydelige svingninger i yrkesfrekvensen i løpet av året, og svingningene har blitt større i løpet av siste ti-års periode. De kvartalsvise svingningene i yrkesaktiviteten blant ungdom (16-24 år) lå på 5 prosent i 1982, og i 1992 var dette økt til 20 prosent (Haaland, 1993). Svingningene gir uttrykk for pendling mellom arbeid og skolegang i løpet av året, med stort innslag av feriejobber om sommeren og ved juletider. Det er også uttrykk for hyppig jobbskift og kortvarige arbeidsforhold, også dette ofte knyttet til ferieavløsning og ekstrahjelp under høysesonger.

Til tross for at kvinnene har økt sin deltakelse på arbeidsmarkedet i løpet av siste 20-års periode, er det fortsatt høyere yrkesdeltakelse blant voksne menn enn blant voksne kvinner. I 1992 var yrkesdeltakelsen 14 prosentpoeng høyere blant menn enn kvinner i aldersgruppen 25-74 år. Blant de yngste aldersgruppene er imidlertid forskjellen langt mindre. For aldersgruppen 16-19 år var yrkesdeltakelsen bare 2 prosentpoeng høyere for menn enn for kvinner, og i aldersgruppen 20-24 år var forskjellen på 7,6 prosentpoeng i 1992.

Yrkesfrekvensen er definert som prosentandelen i befolkningen som inngår i arbeidsstyrken.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

3.4.2 Sysselsetting

Når en ser tyve-årsperioden fra 1972 til 1992 under ett, har antall sysselsatte personer under 25 år endret seg lite. Det har imidlertid vært en forskyvning innen ungdomsgruppen, med økt sysselsetting av de eldste ungdommene og redusert sysselsetting av de yngste. Det var en økning i sysselsettingen blant unge fram mot 1987/88, men sysselsettingsnedgangen deretter har medført at vi er tilbake på nivået fra 1972. Dette kan imidlertid være en midlertidig tilbakegang, og avhenger blant annet av utdanningstilbøyeligheten blant de unge ved endringer i sysselsettingen.

Tallet på sysselsatte økte moderat gjennom første halvdel av 1970-årene. Fra 1974 kom et omslag med sterkere vekst som holdt seg fram til 1981. Omslaget i sysselsettingen kom fra skjermet sektor, og hadde delvis sammenheng med reduksjonen i gjennomsnittlig arbeidstid. Fra 1981 fram til 1984 endret sysselsettingen seg lite, mens den tok seg opp igjen i årene 1984 til 1987. Også ungdomssysselsettingen har i store trekk fulgt denne utviklingen. Tallet på sysselsatte i aldersgruppene 16-19 og 20-24 økte gjennomgående fra 1974 til 1984 i følge justerte tall fra Sysselsettingsbudsjettet, se Figur 3.5a. Økningen er sterkest blant sysselsatte kvinner i alderen 20-24 år, og mer ustabil for aldersgruppen 16-19 år, se Figur 3.5b.

Fra 1987 til 1991 ble sysselsettingen totalt redusert med 120 000 personer, i følge tall fra Sysselsettingsbudsjettet. I stor grad skyldes dette en reduksjon i sysselsettingen blant unge, som står for 80 prosent av den totale sysselsettingsreduksjonen i denne perioden. Etter 1987 har antall sysselsatte ungdom under 25 år blitt redusert med 96 000 personer, noe som tilsvarer en reduksjon på 26 prosent av sysselsettingen i aldersgruppen. Sysselsettingen blant de voksne i aldersgruppen 25-74 år har i samme periode blitt redusert med 25 000 personer, som tilsvarer 1,4 prosent av sysselsettingen i denne aldersgruppen. Nedgangen i sysselsettingen etter 1987 har altså vært langt sterkere for ungdom enn i den øvrige delen av befolkningen.

Fra 1972 til 1992 har sysselsettingen i aldersgruppen 20-24 år økt med 18 000, som tilsvarer en økning på 10 prosent, mens det har vært en reduksjon i antall sysselsatte i den yngste aldersgruppen med 17 000, eller 19 prosent. Noe av denne utviklingen kan tilskrives den demografiske utviklingen, ved at det i samme tyve-årsperiode har vært en reduksjon i antall 16-19 åringer på 5 prosent og en økning i antall 20-24 åringer på om lag 10 prosent. Men i tillegg er det en faktisk reduksjon i andelen sysselsatte ungdom som må ses i sammenheng med at en større andel tar videre utdanning. I 1972 var sysselsettingsandelen på 37,1 prosent for 16-19 åringene. I 1992 var denne redusert til 31,7 prosent. For 20-24 åringene er sysselsettingsandelen nær uforandret, i 1972 var den på 61,4 prosent og i 1992 på 61,0 prosent.

Kilde: Sysselsettingsbudsjettet, SSB

Kilde: Sysselsettingsbudsjettet, SSB

3.4.3 Arbeidstid for ungdom

Den gjennomsnittlige faktiske arbeidstiden blant de sysselsatte var i 1972 på 39,6 timer, i følge AKU. Utover på 1970-tallet ble den gjennomsnittlige faktiske arbeidstiden redusert, spesielt for de yngste. I forbindelse med reduksjonen i normalarbeidstiden i 1976 gikk den faktiske arbeidstiden ned fra 39 timer til 37,7 timer.

Etter 1980 har den faktiske arbeidstiden variert rundt et nivå på 37 timer. I 1980 var den gjennomsnittlige faktiske arbeidstiden på 36,7 timer, i 1992 var den på 36,6 timer. Gjennomsnittlig faktisk arbeidstid har imidlertid blitt vesentlig redusert for den yngste aldersgruppen. I 1992 var den gjennomsnittlige faktiske arbeidstiden blant 16-19 åringer på 19,8 timer, for aldersgruppen 20-24 år på 33,4 timer, for aldersgruppen 25-74 år på 36,6 timer. Den sterke reduksjonen i gjennomsnittlig arbeidstid blant 16-19 åringene må ses i sammenheng med økt utdanningshyppighet, og at over halvparten av de sysselsatte i denne aldersgruppen nå kombinerer utdanning og arbeid.

Som vi har sett har nedgangen i sysselsettingen etter 1987 vært relativt sterkere blant unge enn blant den øvrige delen av befolkningen. I tillegg er altså andelen av de sysselsatte unge som arbeider heltid blitt mindre.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

3.4.4 Kombinasjon av arbeid og utdanning

Vi har sett at sysselsettingssvingningene har vært spesielt stor for tenåringene. Det er også denne gruppen som har hatt de største svingningene i forholdet mellom heltids- og deltidsjobb. Mens heltidsjobb eller lang deltidsjobb (mer enn 20 timer i uken) utgjorde 84 prosent av tenåringssysselsettingen i 1972, har det vært en gradvis reduksjon i antall heltidssysselsatte og en markert økning i antall tenåringer som arbeider kort deltid. Også da det var relativt lett å få arbeid på midten av 1980-tallet skjedde sysselsettingsøkningen hovedsakelig som en økning i deltidssysselsettingen blant skoleungdom. Andelen deltidssysselsatte blant 16-19 åringer med utdanning som hovedaktivitet ble nesten fordoblet fra 1980 til 1987, se Figur 3.7a.

Med de økende problemene på arbeidsmarkedet etter 1987 har både omfanget av heltidsarbeid og deltidsarbeid blitt redusert blant tenåringene, men omfanget av heltidsarbeid har blitt redusert mest. Med den økende andelen som er i utdanning, er det blitt vanligere å kombinere utdanning og arbeid. I den yngste aldersgruppen var det i 1992 noen flere deltidsarbeidere (dvs under 21 timer i arbeid i denne sammenheng) med utdanning som hovedaktivitet enn det var heltidssysselsatte. Det er blitt mer typisk å kombinere utdanning med kort deltidsjobb enn å jobbe heltid, spesielt blant guttene.

Omfanget av kort deltidsarbeid er langt mindre blant 20-24 åringene, selv om det har vært en jevn økning de siste tyve årene. Etter 1988 har det vært reduksjon i antall sysselsatte med mer enn 20 timers jobb i uken, mens den gradvise økningen i kort deltid, som ofte kombineres med utdanning, har fortsatt. I 1992 var det om lag 15 prosent av de sysselsatte i denne aldersgruppen som arbeidet kort deltid, hvorav over halvparten var skoleelever eller studenter.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Deltidsysselsatte med utdanning som hovedsakelig aktivitet. Med deltidsysselsatte i denne sammenhengen menes personer på kort deltid, det vil si de som jobbet under 21 timer.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

3.4.5 I hvilke næringer arbeider ungdommen?

Tabell 3.2 viser sysselsettingsfordelingen etter næring og alder. Ungdomssysselsettingen er i stor grad konsentrert om varehandel, hotell- og restaurantdrift, samt offentlig, sosial og privat tjenesteyting og industri. Samlet sysselsatte disse næringene 75 prosent av de sysselsatte tenåringene og 80 prosent av de sysselsatte i aldersgruppen 20-24 år i 1992. Den voksne sysselsettingen er noe mer spredt utover flere næringer, og de omtalte næringene sysselsatte 71 prosent av de sysselsatte over 24 år.

De næringene som er kjennetegnet av mange unge i forhold til voksne er spesielt varehandel, hotell- og restaurantdrift, som sysselsetter 36 prosent av de sysselsatte tenåringene og 25 prosent av de sysselsatte i aldersgruppen 20-24 år, mot bare 18 prosent av de voksne. I offentlig, sosial og privat tjenesteyting jobber det en stor andel i aldersgruppen 20-24 år, men innslaget av 16-19 åringer i denne sektoren er lavere enn for voksne. Aldersgruppen 16-19 er overrepresentert i primærnæringen. Det er like stor andel av ungdom og voksne som arbeider i industrien og i bygg- og anlegg i 1992, men ungdommen er underrepresentert i transport, lagring, post og telekommunikasjoner og bank – og finansieringsvirksomhet m.v..

Tabell 3.2 gir også et bilde av hvordan endringen i næringssammensetningen fra 1988 til 1992 har påvirket sysselsettingen blant unge. Den største reduksjonen i sysselsettingen i denne perioden har kommet i næringer med et stort innslag av ungdom. De tre viktigste næringene for både 16-19 åringene og 20-24 åringene var i 1988 varehandel m.v., offentlig, sosial og privat tjenesteyting og industri. I både industri og i varehandel m.v har det vært omfattende reduksjon i sysselsettingen fra 1988 til 1992. På samme tid har det vært en økning i den totale sysselsettingen i offentlig, sosial og privat tjenesteyting, men de yngste på arbeidsmarkedet har i liten grad tatt del i denne veksten.

Den næringen som imidlertid har hatt størst reduksjon i sysselsettingen i perioden 1988–1992 er bygge- og anleggsvirksomhet. I denne sektoren er sysselsettingen redusert med 44 000 personer i perioden, hvorav 23 000 er ungdom under 25 år. Det er i denne sektoren sysselsettingsnedgangen for 20-24 åringene har vært størst, tilsvarende 37 prosent av den totale sysselsettingsredusjonen i aldersgruppen fra 1988 til 1992. For 16-19 åringene har den største sysselsettingsreduksjonen kommet i varehandel m.v, som svarer for 40 prosent av sysselsettingsreduksjonen i aldersgruppen fra 1988 til 1992. Når det gjelder bank- og finansieringsvirksomhet m.v., var aldersgruppen 20-24 år på samme sysselsettingsandel som de voksne i 1988, men andelen unge sysselsatte ble halvert fram til 1992. Sysselsettingsnedgangen for 20-24 åringene i bank og finansieringsvirksomhet m.v. svarer for 30 prosent av den totale sysselsettingsreduksjonen i aldersgruppen. En tilsvarende reduksjon har ikke skjedd for de andre aldersgruppene. Bemanningsreduksjon i denne næringen i slutten av 1980- og inngangen av 1990-årene har altså i all hovedsak gått ut over de sysselsatte i aldersgruppen 20-24 år.

Figur 3.8a- d viser utviklingen i sysselsettingen i 20-års-perioden 1972-1992, innenfor enkelte næringer og sektorer som tradisjonelt har hatt stor betydning for sysselsettingen av ungdom. Når en ser på næringsutviklingen i denne perioden er denne gjennomgående preget av vekst i offentlig og privat tjenesteyting og tilbakegang i vareproduserende næringer. I industrien ble sysselsettingen redusert med nesten 100 000 personer fra 1972 til 1992, i følge arbeidskraftundersøkelsen. Varehandelen har hatt gjennomgående sterk vekst i perioden fra 1970 til 1987, mens det deretter har vært reduksjon i antall sysselsatte i denne næringen.

Når det gjelder utviklingen i industrisysselsettingen har alle aldersgrupper opplevd en nedgang siden 1972. Etter 1980 har sysselsettingsreduksjonen spesielt kommet blant de unge, og i 1992 var antall sysselsatte tenåringer i industrien halvert i forhold til 1980.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Innenfor varehandel har ungdomsgruppene i stor grad tatt del i sysselsettingsveksten fram til 1987, og spesielt har økningen i sysselsettingen blant tenåringer i perioder vært sterk. Fra 1984 til 1987 økte sysselsettingen av tenåringer i varehandelen med 63 prosent, fra 24 000 til 39 000 personer. Men også reduksjonen i antall sysselsatte tenåringer har i perioder vært sterk i varehandelen, spesielt i 1983-1984 og etter 1987. I 1992 var antall sysselsatte tenåringer mindre enn i 1984, og på nivå med sysselsettingen i begynnelsen av 1970-årene. Aldersgruppen 20-24 år har hatt en svak reduksjon i sysselsettingen innenfor varehandel etter 1986 på 9 prosent, mens de voksnes sysselsetting er på omtrent samme nivå i 1992 som i 1986.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Når det gjelder utviklingen innenfor offentlig, sosial og privat tjenesteyting har vi valgt å illustrere sysselsettingsutviklingen innenfor helse- og sosialsektoren og undervisning. Det har vært en sammenhengende vekst i sysselsettingen innenfor helse- og sosialsektoren de siste 20 årene, men det framgår av Figur 3.8c at ungdomsgruppen i liten grad har tatt del i denne utviklingen. Totalt sett har antall sysselsatte økt med 190 000 personer i denne sektoren fra 1972 til 1992, fra 103 000 sysselsatte i 1972 til 293 000 sysselsatte i 1992. Sysselsettingen blant de voksne har blitt nær tredoblet i denne perioden, mens det er sysselsatt om lag like mange tenåringer innenfor helse- og sosialsektoren i 1992 som i 1972. Etter en gjennomgående vekst i sysselsettingen i aldersgruppen 20-24 år i 1970-årene, har nivået innen helse og sosial variert noe i løpet av 1980-årene. I 1992 var det sysselsatt omtrent like mange 20-24 åringer i denne sektoren som i 1980, om lag 29 000 personer.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Også innenfor undervisning har det vært en jevn vekst av antallet sysselsatte voksne, se Figur 3.8d. I 1972 var det totalt sysselsatt 79 000 pesoner innenfor undervisningssektoren. I 1992 var sysselsettingen total økt til 148 000 personer. Hele denne veksten har kommet blant de voksne. For aldersgruppen 20-24 år har sysselsettingen variert fra 8 000 personer i 1972, ned til 3 000 personer i 1985 og til 7 000 personer i 1992. Innenfor undervisningssektoren er innslaget av tenåringer så lite (i overkant av 1000 personer) at Figur 3.8d kun omfatter aldersgruppen 20-24 år sammen med de voksne.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

3.4.6 Arbeidsgiveres vurdering av hva som er typiske ungdomsjobber

Så langt har vi sett på hvilke næringer ungdommene faktisk er sysselsatt i. Eriksen og Larsen (1993) har forsøkt å gruppere ungdomsjobbene etter hvilke jobber som passer for ungdom, etter arbeidsgivers vurdering. Arbeidsgivers vurderinger er sentrale siden det er de som bestemmer om noen og eventuelt hvem som skal få jobbene. Grupperingen av ungdomsjobbene tar utgangspunkt i Arbeidsdirektoratets rekrutteringsundersøkelse i 1991 og 1993.

Larsen og Eriksens tilnærming er å gruppere jobbene ut fra hvordan kompetansekravene til den som skal ansettes passer til de egenskapene ungdommen selv besitter i form av erfaring og utdanning. Det som kjennetegner ungdommens kompetanse er i følge Larsen og Eriksen, kort erfaring (mindre enn 5 år) og bare grunnskoleutdanning eller utdanning fra videregående skole. Med utgangspunkt i en slik kompetansebestemt definisjon skilles det mellom tre typer jobber:

1. jobber hvor ungdom er mest produktiv

2. jobber hvor voksne er mest produktiv

3. jobber hvor ungdom og voksne er like produktive.

Ungdomsjobber defineres som jobber av førstnevnte eller sistnevnte type. Larsen og Eriksen finner at om lag 40 prosent av alle jobbene som inngikk i undersøkelsen kan karakteriseres som ungdomsjobber etter en slik inndeling. De finner ikke at det har vært noen tendens til større eller mindre andel av jobber hvor ungdom vurderes som mest produktive fra 1991 til 1993. Det har imidlertid vært en økende andel av jobber hvor ungdom og voksne vurderes som like produktive og en redusert andel hvor voksne er mest produktive.

Tabell 3.3 viser fordelingen av ungdomsjobber og andre jobber på næringer. Ungdoms-jobbene finnes særlig innen varehandel, hotell og restaurant, undervisning, helse- og sosialvesen, kulturell tjenesteyting samt innen samferdsel, kraft- og vannforsyning. De jobbene hvor ungdom vurderes som best er særlig knyttet til varehandel, hotell og restaurant, og dette er i overensstemmelse med hvor ungdommen faktisk er sysselsatt, se Tabell 3.2. De jobbene hvor ungdom og voksne kan være like gode, er særlig knyttet til undervisning, helse- og sosialvesen, kulturell tjenesteyting, og også dette er i samsvar med faktiske sysselsettingsandeler.

Tabell 3.4 viser hva slags yrker de typiske ungdomsjobbene er knyttet til. I forhold til voksenjobbene er en større del av ungomsjobbene i kontor- og handelsarbeid, primærnæringsarbeid, produksjons- og transportarbeid og servicearbeid. En mindre andel av ungdomsjobbene er i teknisk- naturvitenskaplig arbeid, helsevernsarbeid, undervisningsarbeid, annet vitenskaplig og humanistisk arbeid, og administrasjons- og forvaltningsarbeid.

3.4.7 Opplevelse av arbeidets innhold

Det er ting som tyder på at det har vært en økning i sysselsatte unge som opplever sin situasjon på arbeidsmarkedet som mistilpasset i løpet av 80-tallet. Ungdomsundersøkelsen fra 1990 viste blant annet følgende om utviklingen fra 1985 til 1990 (Haaland, 1991):

• Andelen unge som er i jobb i samsvar med yrkesplan har blitt redusert. Samtidig har andelen som har planer om annet yrke enn sitt nåværende økt.

• Andelen unge som ikke har bestemt seg for framtidig yrke har økt.

• Andelen unge som er tilfreds med lønnsforholdene og de framtidsutsiktene som jobben byr er betydelig redusert.

Tendensen til at de sysselsatte unge er blitt mer mistilpasset er i stor grad bygget på deres egen opplevelse og vurdering av arbeidssituasjonen. Slike opplevelser kan dels bunne i reelle forhold på arbeidsmarkedet. Men det kan også skyldes større forventninger og krav til arbeidets innhold, for eksempel på grunn av økt utdanningsnivå.

3.4.8 Uformelt og svart arbeid blant ungdom

Det finnes lite kunnskap om omfanget av uformelt og svart arbeid. De studiene som foreligger er preget av stor usikkerhet.

I en studie fra 1980 ble omfanget av svart arbeid anslått til å utgjøre 2 prosent av samlet registrert arbeidsinnsats og 2-3 prosent av BNP (Isachsen og Strøm, 1981). I denne undersøkelsen framgår det at det er de unge som arbeider mest svart, og at deltakerprosenten i det svarte arbeidsmarkedet for aldersgruppen 15-29 år hadde hatt den sterkeste veksten i løpet av 1970-årene. Halvparten i denne aldersgruppen svarer at de har jobbet svart en eller flere ganger, sammenliknet med 38 prosent i aldersgruppen 30-59 år. I en senere studie, basert på en intervju-undersøkelse foretatt i april 1983, finner imidlertid de samme forskerne at tilbøyeligheten til å delta i det svarte arbeidsmarkedet stiger med alderen fram til midten av 30-års-alderen. For kvinner i 20-års-alderen estimeres sannsynligheten for å delta i det svarte arbeidsmarkedet til om lag 10 prosent, og for menn i 20-års-alderen estimeres den til om lag 20 prosent (Isachsen, Samuelson og Strøm, 1983).

De refererte undersøkelsene går imidlertid noe tilbake i tid, og det finnes ikke nye data som er representative for hele befolkningen. I forbindelse med oppfølgingen av de langtidsarbeidsløse i levekårsundersøkelsen, som ble foretatt høsten 1992, er det spurt om svart arbeid. I denne undersøkelsen er laveste aldersgrupppe 21 år. I hele undersøkelsen er det kun 35 av 533 som svarer at de har jobbet svart, det vil si 6,6 prosent av de langtidsledige. Andelen som jobber svart er nesten dobbelt så stor blant de under 26 år som blant de som er eldre enn 26 år, henholdsvis 9,6 prosent og 5,5 prosent. Det må imidlertid understrekes at forskjellene med hensyn til alder er svært usikre statistisk sett.

3.5 Arbeidsløshet blant unge

3.5.1 Arbeidsløshet i ulike aldersgrupper

Figur 3.9a viser utviklingen i arbeidsledigheten slik den framkommer i arbeidskraftundersøkelsen (AKU – se Boks 3.2. for en beskrivelse av beregningsmåten). Arbeidsledigheten målt på denne måten viser at ledigheten i aldersgruppen 16-24 år har ligget på forholdsvis høyt nivå de siste tyve årene. Spesielt har ledigheten for aldersgruppen 16-19 år ligget på et høyt nivå i hele perioden. Det er imidlertid problemer med å benytte AKU-tall alene for å beskrive ledigheten blant de unge, siden en stor del av de yngste arbeidssøkerne i AKU er skoleelever som søker arbeid ved siden av skolegang. Den registrerte ledigheten ved arbeidskontorene gir derfor et noe annet bilde. Figur 3.10a viser at den registrerte ledigheten for aldersgruppen 16-19 år har ligget lavere enn ledigheten blant 20-24 åringene. Det er imidlertid også problemer med å benytte registertall for denne gruppen, blant annet fordi tilbøyeligheten til å melde seg arbeidsledig ved arbeidskontorene kan være liten for de yngste – de har i mindre grad opparbeidet dagpengerettigheter. Skoleungdom som søker feriejobber vil også i liten grad registrere seg som ledige ved arbeidskontorene.

Siden de to ulike målene for arbeidsledighet beskriver noe forskjellige sider ved ledigheten, vil vi benytte begge målene, for å få en bredest mulig beskrivelse av ledighetsproblemet for de ulike aldersgruppene. AKU-tallene gir en mest samlet framstilling av ulike sider ved tilpasningen på arbeidsmarkedet for befolkningen i arbeidsfør alder sett under ett, og er også den statistikken som gir konsistente tidsserier fra tidlig på 1970-tallet. Derfor begynner vi med denne statistikken når vi skal gi en beskrivelse av utviklingen i ledigheten.

Som det framgår av Figur 3.9a var ledigheten lav og stabil for den voksne delen av befolkningen gjennom hele 1970-tallet. I følge AKU var det i denne perioden mellom 25 000 og 40 000 arbeidssøkere uten arbeidsinntekt totalt sett, og dette tilsvarte stort sett 1,5-2,0 prosent av arbeidsstyrken. For aldersgruppen fra 25 år og oppover lå arbeidsledigheten rundt 1,5 prosent i hele perioden. I 1975 var det en topp i den totale ledigheten, som kan ses i sammenheng med svak utvikling i sysselsettingen og økning i kvinners deltaking på arbeidsmarkedet. Det framgår av Figur 3.9a at ledigheten den gang stort sett rammet ungdom. Også i 1978-1979 var det en økning i ungdomsledigheten uten tilsvarende vekst i ledigheten blant voksne.

I motsetning til 1970-tallets stabilitet er 1980-tallet preget av store svingninger i ledigheten på et høyere nivå. Ledigheten nådde en foreløpig topp i 1983-1984. I følge AKU kom ledigheten opp i 69 000 personer, eller 3,4 prosent av arbeidsstyrken. Også denne ledighetsperioden rammet ungdom sterkest. Fra 1983 til 1984 gikk ledigheten samlet svakt ned. Dette skyldes reduksjon i ledigheten blant ungdom, for en stor del som følge av en kraftig opptrapping av arbeidsmarkedstiltakene.

Nedgangen i ledigheten i årene etter skyldtes derimot en meget sterk vekst i sysselsettingen fra 1984 til 1987. Ledigheten totalt ble redusert til 2,0 prosent av arbeidsstyrken, og dette er 0,5 prosentpoeng høyere enn i årene med lav ledighet på 1970-tallet. I denne perioden var reduksjonen i ledighet spesielt stor for ungdomsgruppen.

Etter 1988 har ledigheten vokst sterkt etter norske forhold, selv om veksten i ledighet har avtatt etter 1991. I følge AKU utgjorde tallet på arbeidssøkere uten arbeidsinntekt i 1992 126 000, eller 5, 9 prosent av arbeidsstyrken.

Det svake arbeidsmarkedet fra 1988 har slått ut i en spesielt sterk økning i ledighet blant ungdom. I 1992 var ledigheten for aldersgruppen 16-19 år på 16,9 prosent av arbeidsstyrken, for aldersgruppen 20-24 år var den på 12,6 prosent og for den voksne delen av arbeidsstyrken på 4,5 prosent. For tenåringene har det imidlertid vært en reduksjon i antall arbeidssøkere uten arbeidsinntekt de siste årene, fra 17 600 personer i 1988 til 15 200 personer i 1992. Økningen i ledighet fra 12,5 prosent av arbeidsstyrken i 1988 til 16,9 prosent i 1992 skyldes at arbeidsstyrken blant tenåringene har blitt redusert enda sterkere enn antall arbeidssøkere. Den sterke reduksjonen i arbeidsstyrken skyldes både færre personer i aldersgruppen og redusert yrkesdeltakelse. I aldersgruppen 20-24 har antall arbeidssøkere økt fra 15 400 personer til 29 400 personer fra 1988 til 1992.

Ledigheten slik den framkommer i Figur 3.9a er altså høyere for ungdom enn for voksne for hvert eneste år i 20-årsperioden, og det er større variasjoner i ungdomsledigheten over tid.

Arbeidsledigheten målt i prosent av arbeidsstyrken er det tradisjonelle målet for ledigheten. Denne størrelsen kan tolkes som sannsynligheten for at en tilfeldig person i arbeidsmarkedet er uten arbeid. Når arbeidsstyrken varierer mye, som den har gjort for ungdom i Norge de siste ti årene, kan det imidlertid være vanskelig å skille to effekter fra hverandre: Hva skyldes endring i antall ledige, og hva skyldes endring i antall personer i arbeidsstyrken. I tillegg kommer at den tradisjonelle beregningsmåten har tatt utgangspunkt i den voksne – spesielt mannlige – tilpasningen til arbeidsmarkedet, med sysselsetting eller arbeidsledighet som hovedalternativene. For de unge er utdanning og arbeid alternative aktiviteter, og først når begge disse alternativene er utelukket behøver arbeidsledighet å bli resultatet. Arbeidsledighet målt i prosent av arbeidsstyrken er derfor ikke like beskrivende for ungdom som for voksne. Figur 3.9b viser arbeidsledigheten i prosent av befolkningen, fordelt på de aktuelle aldersgruppene. Når den relative ledigheten beregnes på denne måten framkommer det at det har vært en spesielt stor økning i ledigheten for aldersgruppen 20-24 år. I 1992 var det en større andel av befolkningen som var arbeidsledig i aldersgruppen 20-24 enn i aldersgruppen 16-19 år.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Det er stor forskjell mellom AKU-ledighet og registrert ledighet for ungdom. Figur 3.10a og b viser utviklingen i den registrerte ledigheten, som andel av arbeidsstyrken og befolkningen. Den registrerte ledigheten for aldersgruppen 20-24 år har vokst sterkt siden 1987, mens registrert ledighet blant 16-19 åringer har flatet ut de siste årene. Registrert ledighet som andel av befolkningen er nå lavere blant 16-19 åringene enn blant de voksne. Dette blir tilskrevet den sterke utbyggingen av skoleplassene og at ungdom under 20 år er prioritert på arbeidsmarkedstiltak gjennom ungdomsgarantien.

Kilde: Arbeidsdirektoratet

Kilde: Arbeidsdirektoratet

En av årsakene til forskjellen mellom arbeidskraftundersøkelsen og registrert ledighet er at begrepet arbeidssøker uten arbeidsinntekt i AKU også omfatter skoleungdom som søker arbeid ved siden av skolegang. I arbeidskraftundersøkelsen er sysselsetting og arbeidssøking overordnet alle andre aktiviteter. Det betyr at personer som tilfredsstiller kravene for å være arbeidssøker, det vil si ønsker, kan ta og har aktivt søkt arbeid, regnes som ledig – selv om den enkelte oppfatter sin hovedaktivitet for å være noe annet. Hva den enkelte arbeidssøker oppfatter som sin hovedaktivitet har også sammenheng med hvilke alternative strategier den enkelte kan velge og faktisk velger og hvordan man mestrer ledigheten.

Bare en av tre tenåringer som er arbeidss­økere i AKU regner arbeidsledighet som sin hovedaktivitet, sammenlignet med tre av fire arbeidssøkere i aldersgruppen 20-24 år – se Figur 3.11a og b. Mange av de yngste arbeidsledige finner altså andre aktiviteter enn aktiv jobbsøking å fylle hverdagen med. De har dessuten muligheten for å kompensere manglende sysselsetting med andre aktiviteter, og dette kan gjøre det lettere å mestre ledigheten. Utdanning er den viktigste aktiviteten utenfor arbeidsmarkedet.

I følge arbeidskraftundersøkelsen er det mange unge arbeidsledige som regner utdanning som sin hovedaktivitet. Spesielt gjelder dette blant de yngste. Fram til 1980 var det en stabil andel 16-19 åringer på om lag 35 prosent av arbeidssøkerne som regnet utdanning som sin hovedaktivitet. I 1992 var denne andelen steget til 65 prosent. Tilsvarende var det 16 prosent av arbeidssøkerne i aldersgruppen 20-24 år som regnet utdanning som sin hovedaktivitet i 1992.

I all hovedsak svarer de arbeidssøkende ungdommene at de enten oppfatter utdanning eller arbeidsledighet som sin hovedaktivitet. I tillegg er det 5 prosent av arbeidssøkerne i aldersgruppen 20-24 år som har ulønnet hjemmearbeid som hovedaktivitet. Dette er i all hovedsak kvinner.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

En annen grunn til forskjellen mellom AKU- og registrert ledighet er at en del deltakere på arbeidsmarkedstiltak kan bli betraktet som arbeidssøkere uten arbeidsinntekt i AKU. Deltakere på tiltak registreres ikke som ledige av Arbeidsdirektoratet.

Forholdet mellom den registrerte ledigheten og AKU-ledigheten fanges opp i meldetilbøyeligheten, det vil si antall registrerte ledige i prosent av antall ledige i arbeidskraftundersøkelsen. I 1992 var meldetilbøyeligheten for aldersgruppen 16-19 år på 34 prosent. Dette er langt lavere enn for andre aldersgrupper. For 20-24 åringene var meldetilbøyeligheten på 91 prosent i 1992, mens meldetilbøyeligheten for personer fra 25 år og eldre var på 101 prosent. For voksne arbeidsledige er det altså noen flere som melder seg som ledige ved arbeidskontorene enn det som fanges opp i arbeidskraftundersøkelsen, se Tabell 3.5.

Vi har til nå sett at det er store variasjoner i arbeidsledigheten mellom aldersgruppene, og at de yngste aldersgruppene har større innslag av ledighet enn de voksne. Spesielt er den registrerte ledigheten høy i gruppen 20-24 år. Dette bildet blir forsterket når vi ser på de personene som deltar på arbeidsmarkedstiltak i tillegg. Nær halvparten av tiltaksdeltakerne er under 25 år, mens de utgjør i underkant av 30 prosent av de registrerte ledige. I den yngste aldersgruppen er det flere tiltaksdeltakere enn registrerte ledige, som følge av at Ungdomsgarantien sikrer alle unge arbeidsledige under 20 år uten jobb eller skoleplass, tilbud om deltakelse på et arbeidsmarkedstiltak.

I aldersgruppen 16-19 år er det 14,9 prosent av arbeidsstyrken som enten går på arbeids­markedstiltak eller er registrert som ledige. Summen av de registrerte ledige og tiltaksdeltakerne kan defineres som arbeidssøkere uten ordinært arbeid. For aldersgruppen 20-24 er andelen arbeidssøkere uten ordinært arbeid på 17,5 prosent, og for de voksne er andelen på 6 prosent, se Tabell 3.5.

Arbeidskraftundersøkelsen rapporterer et betydelig høyere nivå på ledigheten for ungdom under 20 år, enn registreringen ved arbeidskontorene. Summen av registrerte ledige og deltakere på tiltak er mer i overensstemmelse med hverandre for denne gruppen, mens AKU-ledige og registrert ledighet er på omtrent samme nivå for de over 24 år.

3.5.2 Ungdomsledighet i prosent av total ledighet

I 1972 utgjorde tenåringsledigheten en-tredel av den totale ledigheten, målt som arbeidssøkere uten arbeidsinntekt i AKU. Ledigheten blant unge under 25 år utgjorde over halvparten av den totale ledigheten. I 1992 var tenåringsledighetens andel av total ledighet redusert til 12 prosent, og ledigheten under 25 år utgjorde 36 prosent av den totale ledigheten, se Figur 3.12.

Forskjellen i utviklingen i relativ ledighet, slik denne framkommer i Figur 3.9, og utviklingen i andelen unge ledige av totalt antall ledige i Figur 3.12 må ses i sammenheng med variasjoner i arbeidsstyrken. Antallet unge i arbeidsstyrken varierte sterkt på 1980-tallet.

Reduksjonen i arbeidsstyrken etter andre halvdel av 1980-årene skyldes, som sagt, til dels reduserte ungdomskull og til dels økningen i studiekapasiteten. Dette har medført at ledighetsproblemet nå er større blant personer i 20-årene enn blant de aller yngste på arbeidsmarkedet. Etter 1988 har andelen arbeidsledige i alderen 20-24 år vært større enn andelen arbeidsledige 16-20 åringer. Også aldersgruppen 25-29 år utgjør etter 1991 en større andel av de ledige enn tenåringene (17,7 prosent i 1992).

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

3.5.3 Ledighetens varighet

Arbeidsledighetens størrelse er et produkt av to faktorer: Hyppigheten av ledighetsperioder og ledighetens varighet. Ungdom blir oftere ledige enn voksne arbeidstakere. Ledighetsperiodene for unge er imidlertid kortere enn for eldre personer. Spesielt de aller yngste på arbeidsmarkedet, aldersgruppen 16-19 år, opplever kortere ledighetsperioder enn andre.

De korte ledighetsperiodene blant unge kan forklares med flere faktorer. Dels kan det skyldes at arbeidsledige unge er en prioritert gruppe for arbeidsmarkedstiltak. I tillegg kommer de unge relativt raskt ut i jobb. Ungdomsgarantien sikrer alle unge under 20 år som ikke kommer i jobb eller utdanning tilbud om deltakelse på et arbeidsmarkedstiltak. Deltakelse på tiltak fører til at den registrerte ledighetsperioden avbrytes. Mange unge løser sitt ledighetsproblem ved å gå over i aktiviteter utenfor arbeidsmarkedet, hovedsakelig ved å begynne på skole/utdanning, men også i noen grad ved andre aktiviteter (for eksempel verneplikt, ulønnet arbeid i hjemmet eller utenlandsopphold).

Til tross for at det i 1992 gjennomsnittlig var 5200 registrerte ledige tenåringer, oppfattes Ungdomsgarantien som oppfylt. Arbeidsmarkedsetaten har lagt til grunn at også ungdom under 20 år bør ha en viss periode med aktiv jobbsøking før de formidles til tiltak. Nesten halvparten av de arbeidsledige tenåringene har vært ledig i mindre enn 4 uker, og nær 80 prosent har vært registrert ledig i mindre enn 12 uker.

Figur 3.13a- c viser utviklingen i registrert ledighet fra september 1977 til september 1992, etter alder og ledighetens varighet. Fra 1977 til 1992 har det totalt sett vært en økning i andelen arbeidssøkere med ledighetsperioder lengre enn 26 uker.

I aldersgruppen under 20 år har allikevel en relativt stor del av de ledige en ledighetsperiode på under 4 uker. Andelen langtidsledige, dvs personer med ledighetsperiode over 26 uker, var i denne aldersgruppen på 7 prosent. Andelen langtidsledige tenåringer har blitt redusert etter 1989, mens det i samme periode har vært en økning i andelen langtidsledige for alle andre aldersgrupper.

Andelen korttidsledige (ledige under 4 uker) er synkende med alderen og andelen langtids-ledige (ledige over 26 uker) øker med alderen. I aldersgruppen 20-24 år var det 25 prosent korttidsledige og 27 prosent langtidsledige i september 1992. I aldersgruppen 25-29 år og for den samlede arbeidsstyrken var tilsvarende tall 20 prosent og 38 prosent.

Andelen langtidsledige av de registrerte ledige er altså lavere i aldersgruppen 20-24 år enn blant de voksne. Men siden ledigheten er relativt stor blant de eldste ungdommene, er det allikevel aldersgruppen 20-24 år, samt gruppen over 64 år, som har størst andel lang­tidsledige sett i forhold til arbeidsstyrken.

Det er ingen forskjell i ledighetens varighet mellom kjønnene for ungdom, men for de eldre aldersgruppene går kvinner noe lenger arbeidsledig.

Kilde: Arbeidsdirektoratet

Kilde: Arbeidsdirektoratet

Kilde: Arbeidsdirektoratet

En annen måte å illustrere ledighetens varighet på, er ved andelen gjenværende ledige, blant de som har blitt ledige på et bestemt tidspunkt. Figur 3.14 viser hvor mange av dem som ble nyregistrert som helt ledige i februar 1992 som fortsatt er registrert ledige over tid. Avgangen fra ledighet varierer med alder. I aldersgruppen 16-19 år var det 66 prosent som hadde avsluttet den registrerte ledighetsperioden etter 3 måneder, mens tilsvarende tall for aldersgruppene 20-24 og 25-29 år var henholdsvis 43 og 41 prosent.

Kilde: Arbeidsdirektoratet

At den registrerte ledighetsperioden avbrytes, betyr imidlertid ikke at personene begynner i jobb. Som sagt blir den registrerte ledighetsperioden avbrutt også når de ledige begynner på et tiltak, eller når de ikke opprettholder sin søkeaktivitet, for eksempel fordi de begynner på en utdanning eller gir opp. Nye data tyder på at det er tildels stor forskjell mellom varigheten på den registrerte ledigheten, og den tid det tar før arbeidssøkeren kommer i ordinært arbeid. I en undersøkelse foretatt ved SNF i Oslo, som følger personer som ble registrert som arbeidsledige i oktober 1990 fram til utgangen av 1991, framkommer det at under halvparten av de ledige finner seg en jobb innen ett år 4 . I gjennomsnitt tar det 10 til 11 måneder fra en person blir arbeidsløs, til vedkommende finner ordinært arbeid igjen. Et problem med disse tallene er imidlertid at det ikke er kontrollert for at noen arbeidsløse velger å forlate arbeidsstyrken, for eksempel for å begynne i ordinær utdanning. Perioden det tar før arbeidssøkerne kommer i jobb må ikke forveksles med ledighetens varighet, fordi en del vil begynne på utdanning og derfor ikke lenger ønske ordinært arbeid.

Undersøkelsen fra SNF viser at ungdom i aldersgruppen 20-24 år kommer raskere ut i jobb enn personer eldre enn 24 år. Etter tre måneder hadde 22 prosent av 20-24 åringene kommet i jobb, sammenliknet med 17 prosent av personene eldre enn 24 år (25-69 år i undersøkelsen) og 15 prosent av personene i aldersgruppen 16-19 år 5 . Det var ingen forskjeller mellom menn og kvinner her. Etter ett år var 20-24 åringenes jobbmuligheter ytterligere styrket i forhold til de øvrige aldersgrupper, spesielt for mennene. Vel halvparten av mennene i alderen 20-24 år hadde fått en jobb innen ett år etter at de ble registrert som ledige (52 prosent), sammenliknet med 44 prosent av kvinnene. For aldersgruppen 16-19 år hadde 36 prosent av mennene og 41 prosent av kvinnene fått en jobb, og for personer eldre enn 24 hadde 40 prosent av mennene og 38 prosent av kvinnene vært i jobb. Det ville vært interessant også å sammenligne 25-24-åringene med aldersgruppen 25-50, men slike tall foreligger ikke.

Tallene over bekrefter resultater fra andre undersøkelser som estimerer jobb-sannsynligheter blant arbeidsledige: Sannsynligheten for å komme i jobb stiger med alderen i begynnelsen av den yrkesaktive alderen, men begynner å synke i midten av 20-årene (Try, 1993).

Selv om aldersgruppen 16-19 år ikke kommer raskere ut i jobb enn de voksne, er det en vesentlig større andel som går over i utdanning, og derfor ikke lenger er registrert som arbeidsledige. I oktober 1991, ett år etter at de ble registrert som ledige, er det mer enn dobbelt så mange 16-19 åringer som 20-24 åringer som har begynt på en utdanning, mens det er svært få av de arbeidsledige eldre enn 24 år som begynner på en utdanning.

Figur 3.15a- c viser hvor stor andel av de som ble ledige i oktober 1990 som fortsatt er arbeidssøkere eller på tiltak. Blant 16-19 åringene har nesten halvparten av de ledige begynt på et arbeidsmarkedstiltak allerede første måned de er registrert som arbeidssøkere. De korte registrerte ledighetsperiodene blant tenåringene skyldes altså i stor grad at de raskt formidles til et arbeidsmarkedstiltak. Blant de andre aldersgruppene er det om lag 20 prosent som begynner på tiltak allerede første måneden. En del av personene som ble registrert som nye ledige i oktober 1990 var imidlertid også registrert som ledige tidligere i 1990, og endel personer var reelt sett arbeidsledige før de registrerte seg. Figur 3.15a- c kan derfor overvurdere hvor raskt personene formidles til arbeidsmarkedstiltak. Spesielt gjelder dette for de yngste, fordi tilbøyeligheten til å melde seg arbeidsledig ved arbeidskontorene kan være liten, blant annet fordi de i mindre grad har opparbeidet dagpengerettigheter.

I underkant av 50 prosent av de arbeidsledige er fortsatt registrert som arbeidssøkere et halvt år etter at de ble registrert for første gang. Selv om bare 11 prosent av 16-19 åringene er registrert ledige, deltar 37 prosent på et arbeidsmarkedstiltak. Blant 20-24 åringene er det om lag like mange som deltar på tiltak og som er registrert som ledige etter et halvt år, henholdsvis 21 og 23 prosent, mens det blant de voksne er en mindre andel på tiltak enn ledige, henholdvis 18 og 29 prosent.

Ett år etter at de ble arbeidsledige er det altså fortsatt 24 prosent av 16-19 åringene som er inne i arbeidsmarkedsetatens system, enten som tiltaksdeltaker eller som helt ledig. Andelen er stigende med alderen, 29 prosent av 20-24 åringene og 34 prosent av de eldre enn 24 år er fortsatt registrert som arbeidssøker, se Figur 3.15a og b. Blant de yngste er over halvparten av disse på et tiltak.

Kilde: SNF-Oslo

Kilde: SNF-Oslo

Kilde: SNF-Oslo

Hyppige men forholdsvis korte ledighetsperioder kan også ses som et uttrykk for mobilitet på arbeidsmarkedet. De mest mobile arbeidstakerne vil framvise relativt korte og ofte hyppigere ledighetsperioder, de mindre mobile registrerer lange ledighetsperioder når de først er blitt ledige. Data som foreligger tyder på at ungdom representerer en mer mobil arbeidskraft enn gjennomsnittet. Data fra Levekårsundersøkelsene viser at ungdom har høy hyppighet av jobbskifte. 20 prosent av aldersgruppen 16-24 år oppgir at de har hatt minst fire jobber de siste fem år. Dette er to-tre ganger hyppigere jobbskifte enn for arbeidsmarkedet totalt, hvor 7 – 8 prosent av totalt antall sysselsatte har hatt fire jobber eller mer de siste fem årene.

3.5.4 Ungdomsledigheten fordelt på kjønn, utdanning, og ønsket arbeidstid

Kjønn: Inntil den siste konjunkturnedgangen var ledigheten blant kvinner høyere enn ledigheten blant menn, også for ungdom. Dette har ofte blitt forklart med at kvinner har en mer marginal tilknytning på arbeidsmarkedet enn menn, på samme måte som ungdom har en mer marginal tilknytning enn voksne. Etter 1988 er imidlertid ledigheten høyest blant menn. Det er små forskjeller mellom tenåringsgutter og -jenter i ledighetsprosent i 1991-1992. Den siste lavkonjunkturen har rammet 20-24-årige gutter noe hardere enn jentene i samme alder.

I den siste konjunkturperioden har altså ungdom blitt rammet i sterkere grad enn voksne, mens kvinner har blitt rammet i mindre grad enn menn. En grunn til dette kan være at ungdom til en større grad har vært sysselsatt i mer konjunkturfølsomme næringer enn voksne, spesielt voksne kvinner. Sysselsettingsreduksjonen har spesielt kommet i næringer som tradisjonelt har vært mannsdominert og med et stort innslag av ungdom, mens kvinner i større grad har vært sysselsatt i offentlig sektor, som har hatt sysselsettingsvekst også etter 1988. Næringer som tradisjonelt har betydd mye for ungdomssysselsettingen er varehandel, industri og bygg- og anlegg, i tillegg til offentlig, sosial og privat tjenesteyting. Som vist i avsnittet 3.4.5 har sysselsettingsreduksjonen i industri, bygg og anlegg og varehandel de siste årene spesielt gått ut over sysselsettingen blant de unge, mens ungdommen i liten grad har tatt del i sysselsettingsøkningen innenfor deler av sosial og privat tjenesteyting, for eksempel i sosial oghelsevesenet.

Utdanning: De økte kvalifiseringskravene fra arbeidslivet og den stadig høyere utdannede arbeidsstyrken har ført til at ungdom med lav utdanning har spesielt store problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet.

Arbeidsledigheten er større blant personer som avslutter utdanningen etter grunnskolen enn blant personer med videregående eller høyere utdanning. Dette gjelder for alle aldersgrupper, men utslagene er spesielt store for de unge. Dessuten har forskjellen økt betraktelig i løpet av den siste perioden med lavkonjunktur. I 1987 var arbeidsledigheten blant 20-24 åringer med grunnskole som høyeste fullførte utdanning på omtrent samme nivå som blant jevnaldrende med fullført utdanning på høyskole- eller universitetsnivå. I 1992 var ledigheten blitt mer enn dobbelt så høy for personer med grunnskole som høyeste fullførte utdanning som for personer med fullført utdanning på høyskole- eller universitetsnivå, se Figur 3.16 a-c.

For 20-24 åringene har forholdet mellom utdanningsnivå og arbeidsledighet etter 1988 avtegnet seg i et entydig mønster: Jo høyere nivå på den fullførte utdanningen, jo lavere ledighet. Bildet er noe mindre klart for ungdom under 20 år. For disse var det i 1992 størst ledighet i den gruppen som har videregående nivå 1 som høyeste fullførte utdanning, men før 1991 var det omtrent samme ledighet for disse og for de med kun grunnskoleutdanning. Etter 1980 har tenåringer med videregående nivå 2 hatt best utvikling i ledighet. Denne gruppen består av de eldste tenåringene, og kan være en alderseffekt like mye som en utdanningseffekt.

Figur 3.16 viser ellers at særlig for aldersgruppene 20-24 og 25-74, har forskjellene etter utdanning blitt større, jo flere det er som er arbeidsløse. Det ser dermed ut til at utdanning er særlig viktig for å unngå arbeidsløshet når arbeidsmarkedet er slakt.

Figur 3.16 kan benyttes for illustrere forskjellen i arbeidsledigheten mellom de ulike aldersgruppene, kontrollert for utdanningsnivå. Det er liten forskjell i ledighet (målt ved AKU) mellom personer i aldersgruppen 16-19 år og personer i aldersgruppen 20-24 år, når vi tar utgangspunkt i samme nivå på utdanningen. For gruppen med grunnskole som høyeste fullførte utdanning er ledigheten blant 16-19 åringene på 18,1 prosent i 1992, sammenlignet med 18,8 prosent for 20-24 åringer. For personer med fullført videregående utdanning (nivå 2) er ledigheten blant 16-19 åringer på 12,3 prosent, for 20-24 åringer på 11,4 prosent. Det er naturlig nok ingen arbeidsledige tenåringer med utdanning på høyskole eller universitetsnivå, mens ledigheten blant 20-24 åringene med en slik utdanning er på 8,6 prosent. Mange av disse personene vil fortsatt være opptatt med utdanning, og ønsker bare en jobb ved siden av studiene.

Ledigheten i aldersgruppen 25-74 år er langt lavere enn ledigheten blant ungdomsgruppene, uansett utdanningsnivå.

Figur 3.16 refererer til høyeste fullførte utdanning. De lediges utdanningsnivå slik det måles i arbeidskraftundersøkelsen eller av Arbeidsdirektoratet, forteller kun om fullført utdanning og ikke om personene i tillegg har begynt på en utdanning som de ikke har fullført. Vi vet imidlertid fra andre kilder at en stor andel av de ledige ikke har full­ført videregående opplæring. Ungdom som av en eller annen grunn har avbrutt en påbegynt utdanning synes å ha spesielle problemer på arbeidsmarkedet. I Ungdomsundersøkelsen (1990) er et representativt utvalg av ungdom i alderen 17-24 år spurt om de hadde avbrutt skolen/utdanningen før den var ferdig. Totalt var det 14 prosent i utvalget som oppga dette. Fordelt etter hovedaktivitet på undersøkelsestidspunktet gjaldt dette 18 prosent av de sysselsatte, 33 prosent av de arbeidsledige samt de på tiltak, og 39 prosent av de som arbeidet hjemme (ulønnet arbeid i hjemmet). Over halvparten av de som hadde avbrutt en eller annen utdanning oppga at de hadde avbrutt en videregående utdanning.

I en utvalgsundersøkelse foretatt av Østlandsforskning framgår det at 30 prosent av de ledige i alderen 20-29 år kun hadde ett eller flere grunnkurs. Dette er kurs som ofte ikke gir noen samlet kompetanse. To av tre arbeidsledige hadde enten utdanning bestående av kun grunnskole eller ett eller flere grunnkurs (Wikan og Landheim, 1990).

I undersøkelsen fra Østlandsforskning, som er foretatt av et utvalg ledige i alderen 20 til 29 år i Hordaland, Hedmark og Akershus i 1989, framgår det videre at mennene til en større grad enn kvinnene har fullført en utdanning som gir formell kompetanse i arbeidslivet. De ledige mennene har en mer yrkesrettet og fullendt utdanning enn det de ledige kvinnene har, selv om det er flere kvinner som har et høyere utdanningsnivå.

Personer som har avbrutt videregående utdanning uten å få en kompetansegivende utdanning synes altså å stille spesielt svakt på arbeidsmarkedet. Mange av disse kommer ikke videre i utdanningssystemet, og de har problemer med å konkurrere på dagens arbeidsmarked.

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, SSB

Ønsket arbeidstid: Gruppen av arbeidssøkere med utdanning som hovedaktivitet består til en viss grad av heltidsstuderende ungdom som kun søker en kveldsjobb eller helgejobb ved siden av skole/studier. Fra arbeidskraftundersøkelsen framgår det at over halvparten i aldersgruppen 16-19 år søker en jobb under 30 timer. Hver tredje arbeidsledig tenåring søker en jobb mellom 10 og 19 timer. I aldersgruppene 20-24 år og 25-74 år søker den overveiende andelen etter en heltidsjobb, mens bare 41 prosent av tenåringene gjør dette.

3.5.5 Arbeidsledigheten etter etniske grupper

Det er vanskelig å gi et korrekt bilde av arbeidsledigheten for ungdom med innvandrerbakgrunn, fordi statistikken blant annet kun refererer til barn og unge som er født i utlandet og bosatt i Norge. Deres mor må i tillegg være født i utlandet. De som er født i Norge, for eksempel andre generasjons innvandrere, inngår ikke i tallene.

Arbeidsledigheten blant innvandrere er generelt høyere enn arbeidsledigheten blant nordmenn. I mai 1993 var den registrerte ledigheten blant innvandrere i Norge 10,7 prosent. I befolkningen generelt var arbeidsledigheten 5,1 prosent.

Innvandrere har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet selv om de har god utdanning fra hjemlandet. Spesielt gjelder dette for innvandrere fra fjernkulturelle strøk, fordi de kan ha problemer med å dokumentere sin kompetanse på en tilfredsstillende måte. En del av årsakene til at innvandrere har problemer på arbeidsmarkedet er knyttet til at innvandrerne er nye i landet. Andelen av innvandrere som er i arbeid stiger klart med økende botid i Norge. Et spesielt hinder for inntreden i arbeidsmarkedet kan være språkproblemer, og i enkelte tilfeller kan også etnisk diskriminering forekomme.

Det er ikke bare voksne innvandrere som opplever arbeidsledighet i større grad enn norske. Det gjelder også for innvandrerbarn.

Tabell 3.7 viser at fødeland har avgjørende betydning for ungdommens muligheter på arbeidsmarkedet. Det går et hovedskille mellom innvandrere fra vestlige land som Norden og Nord-Amerika på den ene siden og innvandrere fra den tredje verden på den andre siden. Ungdom som kommer fra Europa utenom Norden stiller i en mellomkategori, mens det er av betydning for de voksne om de kommer fra Vest-Europa eller Øst-Europa.

For innvandrerungdom fra den tredje ­verden – Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika­ – er ledigheten på over 20 prosent. Ledig­heten er høyere blant menn enn blant kvinner. Spesielt høy er ledigheten blant unge mann­lige afrikanere, på nær 27 prosent.

En annen måte å fange opp utenlandsk tilhørighet på, er ved å se på andelen fremmed-språklige. I Ungdomsundersøkelsen 1990 oppga 2 prosent av totalutvalget at de ikke snakket norsk hjemme. I denne undersøkelsen, som omfatter ungdom i aldersgruppen 17-24 år, er det spurt etter den enkeltes hovedbeskjeftigelse. Av de fremmedspråklige var det 13 prosent som enten var arbeidsledige eller deltakere på tiltak, sammenlignet med 8 prosent i utvalget totalt. Forøvrig var det blant de fremmedspråklige en mindre andel i utdanning, 49 prosent mot 55 prosent for alle. Også en mindre andel av de fremmedspråklige var sysselsatte, 24 prosent sammenliknet med 29 prosent for alle. De fremmedspråklige ungdommene er i større grad hjemmeværende og i andre aktiviteter enn ungdomsgruppen totalt sett (Arbeidsdirektoratet, 1991).

Også når det gjaldt tidligere arbeidsledighetserfaring var det forskjell mellom de som snakket norsk og de som snakket et annet språk hjemme, spesielt de som snakker et ikke-vesteuropeisk språk hjemme. Av de norske svarte 73 prosent at de aldri hadde vært arbeidsledige, mot 53 prosent av de fjernkulturelle (Barne- og familiedepartementet, 1993).

3.5.6 Hvordan opplever de arbeidsledige sin situasjon

Det finnes få undersøkelser av hvordan arbeidsløshet oppleves og mestres av de som rammes. I 1991 ble det i tilknytning til Levekårsundersøkelsen gjennomført en spesialundersøkelse blant personer som har vært registrert ledige i 6 måneder eller mer. En analyse av disse dataene viser at langtidslediges husholdninger opplever en langt mer presset økonomisk situasjon enn de yrkesaktive (Colbjørnsen, 1993). Mens det er rundt 44 prosent som ofte eller av og til har problemer med løpende og/eller uforutsette utgifter blant de langtidsarbeidsløse, er tilsvarende tall omtrent 14 prosent for de yrkesaktive. Aldersgruppen 20-24 år har noe mindre økonomiske problemer enn 25-29- og 30-49-åringene, noe som sannsynligvis henger sammen med at færre 20-24-åringer har påtatt seg økonomiske forpliktelser. De som greier seg best økonomisk er imidlertid de over 50 år.

Langtidsledige 20-24-åringer gjør mindre bruk av arbeidsløshetstrygd enn andre. Derimot er det mer vanlig at de får økonomisk støtte fra sine foreldre, og delvis også ektefelle, mens de er arbeidsledige.

Undersøkelsen viste forøvrig at det er spesielt en gruppe 20-24-åringer som har sosiale mestringsproblemer mens de er langtidsledige. De bruker tiden til passive aktiviteter som TV-titting og kafébesøk, men deltar svært lite i opplæring eller kvalifiseringstiltak. I denne gruppen er det en sterk overrepresentasjon av menn under 25 år som er ugifte og ikke har barn hjemme. De kjeder seg, mangler tidssstruktur på dagen, og føler seg mistenkeliggjort av samfunnet rundt seg. Det er vanskelig ut fra undersøkelsen å fastslå hvor stor denne gruppen er, og hvor stor andel av de langtidsledige 20-24-åringene den utgjør. Uansett størrelse er dette en gruppe som kan tenkes å stå i fare for å få varige tilknytningsproblemer til arbeidsmarkedet: Deres selvtillit kan svekkes, og faglige kvalifikasjoner forringes.

I Ungdomsundersøkelsen 1990 ble et representativt utvalg av ungdom i alderen 17-24 år bedt om å gi en vurdering av sin hovedbeskjeftigelse. I denne undersøkelsen var det 55 prosent som oppga skolegang/studier som hovedbeskjeftigelse, 29 prosent var i ordinært arbeid, 4 prosent deltok på et arbeidsmarkedstiltak og 4 prosent var arbeidsledige (Arbeidsdirektoratet, 1991). I ungdomsundersøkelsen er deltakerne bedt om å gi en vurdering av hovedbeskjeftigelsen. Ikke overraskende er de arbeidsledige minst fornøyd med situasjonen. Vurderingene som gis er praktisk talt det samme som framkom i Ungdomsundersøkelsen 1985, i følge Arbeidsdirektoratet (1991), selv om det har skjedd en forskyvning i fordelingen av hovedbeskjeftigelse fra den ene undersøkelsen til den neste. Sammenlignet med undersøkelsen i 1985 var det betydelig økning i prosentandelen med utdanning som hovedbeskjeftigelse, fra 44 til 55 prosent, og en tilsvarende reduksjon i andelen med sysselsetting som hovedbeskjeftigelse, fra 40 til 29 prosent. Arbeidsløsheten har derimot vært uforandret, mens ungdom i arbeidsmarkedstiltak økte fra 2,5 til 4 prosent.

Ungdommens svar på vurderingsspørsmålet vil også avhenge av andre forhold enn hovedbeskjeftigelsen. Likevel kan det være av interesse å se på denne vurderingen til 17-24 åringene innenfor enkelte beskjeftigelsesgrupper. Samlet sett er tre av fire ungdommer godt fornøyde med sin hovedbeskjeftigelse, mens i underkant av en av ti uttaler at de er misfornøyde. Det er imidlertid stor forskjell mellom de som er arbeidsledige og de som ikke er det. Det er bare 14 prosent av de arbeidsledige som uttaler at de er fornøyd med å være arbeidsledige, mens 61 prosent er misfornøyde. Det er også en mindre andel fornøyde og en større andel misfornøyde blant de som går på arbeidsmarkedstiltakene enn blant de ordinært sysselsatte eller blant elever og studenter. Tiltaksdeltakere er allikevel langt mer tilfreds med sin situasjon enn de helt ledige.

3.5.7 Motløse arbeidere og undersysselsatte

Statistikk over ledigheten fanger ikke nødvendigvis opp alle sider ved mistilpasninger på arbeidsmarkedet. Arbeidskraftundersøkelsen og den registrerte ledigheten fanger opp omfanget av ledigheten på noe forskjellig måte. Felles for begge metodene er at personer som ikke aktivt søker etter arbeid, ikke regnes som arbeidsledige. Personer som er sysselsatt på deltid, men som ønsker mere arbeid, regnes heller ikke med i statistikken over helt ledige. I arbeidskraftundersøkelsen er det imidlertid mulig å få et bilde av hvor stort omfang slike faktorer utgjør.

Kravet for å bli regnet som arbeidsledig er blant annet at man aktivt har søkt etter arbeid. Men enkelte individer kan ha gitt opp å søke etter arbeid, eller de ville ha søkt dersom utsiktene til å få et arbeid hadde vært bedre. Disse personene refereres ofte til som motløse arbeidere (discouraged workers på engelsk), og regnes i noen sammenhenger som skjulte arbeidsledige eller som del av en potensiell arbeidsstyrke. De er utelatt fra den ordinære arbeidsstyrken fordi de ikke opprettholder sin jobbsøkeraktivitet. Men grunnen til at de ikke søker aktivt etter jobb er ikke manglende ønske om jobb, men manglende tro på at det nytter å søke etter en jobb.

Tabell 3.9 viser fordelingen av motløse arbeidere fordelt på alder. Motløse arbeidere er her personer som er utenfor arbeidsstyrken og som ønsker arbeid, men som ikke har søkt i løpet av de siste fire ukene fordi det ikke finnes passende arbeid. Det er altså hindre på etterspørselssiden som er grunnen til at de ikke har søkt aktivt etter arbeid, arbeidsmarkedet har ikke bruk for dem, og ikke hindre på tilbudssiden, for eksempel problemer med barnepass eller at de er opptatt med utdanning. Den motløse gruppen kan derfor betraktes som en reserve-arbeidskraft som raskt vil melde seg i arbeidsstyrken igjen ved en økning i sysselsettingen.

Andelen motløse arbeidere i forhold til antall arbeidsledige er generelt sett høyere for kvinner enn for menn. Blant de yngste er det imidlertid svært små kjønnsforskjeller også på dette området, og Tabell 3.9 er derfor ikke fordelt på kjønn.

Andelen motløse arbeidere er vesentlig lavere for ungdommene, sammenlignet med aldersgruppen fra 25 år og over. Som andel av antall arbeidsledige utgjør de motløse arbeiderne om lag 16 prosent i aldersgruppen 16-24 år, og for de voksne utgjør de 30 prosent.

Dersom de motløse arbeiderne hadde vært inkludert blant de arbeidsledige ville ledighetsprosenten for aldersgruppen 16-24 vært på 15,6 prosent, mens ledigheten i arbeidskraftundersøkelsen er 13,8 prosent i 1992. Ledigheten for aldersgruppen 25-74 år ville økt fra 4,5 prosent til 5,7 prosent dersom motløse arbeidere regnes med i 1992. Fra 1989, som er det første året det er mulig å ta ut årsgjennomsnitt for motløse arbeidere, til 1992 har antallet motløse ungdommer holdt seg konstant, og som andel av antall arbeidssøkere er det derfor en liten reduksjon.

På samme måte som de motløse arbeiderne, representerer også de undersysselsatte en del av de ubrukte ressursene på arbeidsmarkedet. Som undersysselsatt regnes deltidssysselsatte som ønsker lengre arbeidstid og som kan starte med lengre arbeidstid straks eller innen en måned. Dette begrepet skal fange opp ufrivillig deltidsarbeid. Det kan være flere grunner til at enkelte er undersysselsatt; mangel på jobber som kan kombineres med den deltidsjobben personen har eller at de ledige jobbene ikke passer inn i den enkeltes tids-skjema, manglende kvalifikasjoner for de ledige heltids-jobbene eller mangel på heltids-jobber.

Antall personer som er undersysselsatt representerer totalt 3,8 prosent av arbeidsstyrken i Norge i 1992. Det er større andel ungdom i arbeidsstyrken som er undersysselsatt enn blant personer over 24 år, se Tabell 3.9. Det er imidlertid viktig å være klar over at det meste av deltidsarbeidet er frivillig. Således utgjør de undersysselsatte 19 prosent av deltidsarbeiderne i alderen 16-24 år og om lag 14 prosent av deltidsarbeiderne eldre enn 24 år.

Det har vært en økning i antallet undersysselsatte fra 1989 til 1992, både i absolutt antall og som andel av de deltidssysselsatte. I tillegg til økt arbeidsledighet i denne perioden er det altså flere personer, både blant de unge og de voksne, som er ufrivillig i deltidsarbeid.

3.6 Har arbeidsløsheten skapt en tapt generasjon?

Det finnes få undersøkelser av hvilke virkninger arbeidsløshet i ungdommen har for det senere livsløpet. Den norske Ungdomsundersøkelsen gir imidlertid en viss informasjon om dette. Et representativt utvalg på nesten 2000 personer ble intervjuet første gang i 1985, mens de var mellom 17 og 20 år. Det samme utvalget ble intervjuet på nytt i 1987, 1989 og 1993, da de var blitt mellom 25 og 28 år.

Dataene viser at ungdom som opplever ledighet i svært liten grad risikerer varig utstøting eller tilbaketrekning fra arbeidsmarkedet (Hammer, 1993). Derimot er det en tendens til at de som en gang har vært arbeidsledige, har større sannsynlighet for å bli det igjen. Dette gjelder særlig for de som ble ledige i perioden 1989 til 1993, da situasjonen på arbeidsmarkedet ble vanskeligere. I den grad arbeidsløshet går sammen med en løs tilknytning til arbeidsmarkedet senere, så arter dette seg altså mer som en tendens til å veksle mellom jobber og arbeidsløshet, enn som varig tilbaketrekning eller utestenging fra arbeidsmarkedet. De unge som en gang har vært ledige, må altså bære en større del av arbeidsløsheten, men de stenges ikke varig ute.

Selv om arbeidsløshet i en periode går sammen med økt sannsynlighet for igjen å bli ledig, er det ikke sikkert at det er arbeidsløsheten som sådan som har forårsaket dette. Det kan være at de som ble ledige, har mangelfulle kvalifikasjoner, personlige egenskaper eller en livsstil som disponerer dem for hyppigere arbeidsledighetsperioder. Å avgjøre om det er slike individuelle trekk eller erfaringene som arbeidsledig som sådan som disponerer for fremtidig ledighet, er svært vanskelig metodisk sett. Det finnes ikke norske undersøkelser som belyser dette. Danske undersøkelser tyder imidlertid på at både antall tidligere ledighetsperioder, såvel som lengden på disse, har en viss selvstendig effekt på sannsynligheten for igjen å bli arbeidsløs (Pedersen og Westergård-Nilsen, 1987).

Tidligere i dette kapitlet har vi referert en undersøkelse blant langtidsledige som viste at det finnes en gruppe av hovedsakelig enslige menn mellom 20 og 25 år som har problemer med å finne nytt fotfeste i arbeidsmarkedet. De har en passiv livsstil, deltar ikke i kvalifiserings- eller omskoleringstiltak, og føler seg sosialt mistenkeliggjort. Det er ikke utenkelig at dette er en gruppe som befinner seg i skjæringspunktet mellom arbeidsmarkeds- og sosialpolitikken, og som kan få problemer på sikt.

Ungdomsundersøkelsen har så langt fulgt de intervjuede opp til begynnelsen på deres voksne liv – når de er mellom 25 og 28 år. Et viktig spørsmål er hvilke virkninger arbeidsløshetserfaring i overgangen fra ung til voksen får for resten av det voksne livsløpet. Det å måtte starte yrkeskarrieren med en eller flere perioder som arbeidsledig, kan påføre et handikap som dras med resten av livet – f.eks. ved at de som har ledighetserfaring slipper til i jobber med mindre opplærings- og opprykksmuligheter. Hvorvidt dette skal bli resultatet for de som har vært arbeidsledige under siste lavkonjunktur, er det naturlig nok for tidlig å si noe om. Internasjonal forskning viser rimelig entydig at arbeidsledige påføres et inntektstap i den første jobben de tiltrer etter at ledighetsperioden er avsluttet. Hvor stort dette er, og om og eventuelt hvor lang tid det tar før tapet hentes inn igjen, er mer uavklart (Colbjørnsen, Dahl og Hansen, 1992: 33-40). En studie fra OECD tyder på at det særlig er de med lite kompetanse som risikerer varige problemer (OECD, 1986).

Spørsmålet om arbeidsløsheten har skapt en tapt generasjon kan dermed besvares slik: Det er ikke skapt en tapt generasjon i den forstand at de unge som har opplevd å bli ledige i perioden 1985-93 risikerer varig utestenging eller tilbaketrekning fra arbeidsmarkedet. Derimot har de som har vært ledige en gang, hatt større sjanse for å bli det igjen, og sånn sett måttet bære en større andel av arbeidsløsheten. Blant de langtidsledige ser det ut til å være en gruppe med enslige menn mellom 20 og 25 år som på sikt kan være særlig utsatt for varig utestenging eller tilbaketrekning. Om de som har opplevd arbeidsløshet i ungdommen blir en tapt generasjon i den forstand at de er påført et karrieremessig handikap som de vil dra med seg resten av livet, er naturlig nok for tidlig å avgjøre.