3 Den historiske utvikling av lærernes arbeidsrettslige stilling

av professor Henning Jakhelln

3.1 Innledning

For forståelsen av dagens rettsregler om undervisningspersonalets rettsstilling er det nødvendig å ha iallfall noen kjennskap til regelverkets historiske bakgrunn, fordi dagens rettsregler i høy grad er basert på et mønster som dannet seg på et meget tidlig tidspunkt i skolens utvikling. Mange regler av vesentlig betydning for lærernes rettsstilling fikk senere, i løpet av 1800-tallet, den utformning som vi i dag finner i de gjeldende regler. Nyere omfattende reformer av skoleverket har først og fremst omfattet administrative og pedagogiske/undervisningsmessige forhold, men har latt lærernes rettsstilling i snevrere forstand temmelig uberørt. Forsåvidt kan det sies at lærerlovgivningen hviler på sterke tradisjoner. På den annen side er de pedagogiske og faglige krav til læreres utdannelse stadig blitt vesentlig større og differensierte. Situasjonen kan derfor uttrykkes slik at det nå stilles større krav til den som vil bli lærer enn tidligere, men for den som er blitt ansatt som lærer, er rettsstillingen tradisjonell.

Tradisjonelt er regler om lærernes rettsstilling gitt i de enkelte skolelover. Også for tjenestemenn ellers var forholdet at deres rettsstilling ofte ble fastlagt i spesiell lovgivning eller særskilte reglementer for vedkommende etat eller tjenestegren, inntil den første generelle tjenestemannslov ble vedtatt i 1918, jfr. Ot.prp. 38/1915 s. 18 flg. For lærere er dette system fortsatt opprettholdt. En følge av slikt oppdelt lovverk er at det lett kan oppstå - og bestå - forskjeller som er mer historisk betinget enn legislativt begrunnet.

Det leie som reglene om lærernes rettsstilling fant i løpet av 1800-tallet synes å ha vært i tråd med - og tildels å ha gått foran i utviklingen; endog noe lenger i lærernes favør - enn den tjenestemannsrett som ellers var gjeldende dengang. På mange måter synes den enkelte lærers rettsstilling - spesielt i den grunnleggende skole - på vesentlige punkter å være blitt upåvirket av den senere utvikling innen tjenestemannsretten; å ha utviklet seg innen sitt eget felt, og går også i dag tildels lenger i lærernes favør enn tjenestemannsloven for statsansatte i sin alminnelighet.

Et avgjørende punkt i denne utvikling kom da almueskoleloven for kjøpstedene av 1848 brøt med den tidligere ordning, og etablerte et system hvor lærerne kunne sies opp med tre måneders oppsigelsesfrist. Dette system ble på prinsipielt grunnlag avvist under behandlingen av almueskoleloven for landet i 1860, og ble ikke lagt til grunn for folkeskoleloven for kjøpstedene av 1889; ved begge de to sistnevnte lover ble lærernes stilling bygget på og utviklet fra den ordning som ellers var etablert før 1848. Av stor betydning var også at lærerne ble holdt utenfor tjenestemannsloven av 1918, og at de heller ikke ble ført inn under de nye tjenestemannslover av 1977 og 1983.

Opprettelse av skoler ut over det ganske land synes helt siden reformasjonen å ha vært ansett som en statlig oppgave, forsåvidt som det er staten som gjennom lovgivning har påbudt at det skulle være skoler; at lærere skulle ansettes; hvordan deres avlønning skulle skje og hvilke vilkår som skulle gjelde for deres ansettelsesforhold. I denne sammenheng må også understrekes betydningen av de betydelige tilskuddsordninger til skolene fra statlig hold som etterhvert ble etablert. Bestrebelsene på å etablere skoler med god undervisningsstandard hang uløselig sammen med bestrebelsene på å få til en god og ansett lærerstand. Historisk sett synes skolene å være forordnet ovenfra, langt mer enn å være grodd frem på grunnlag av lokalsamfunnenes behov. Dette synes spesielt å ha vært forholdet for den grunnleggende skole, men også, om enn i mindre grad, for latinskolene og andre videregående skoler. I denne sammenheng må det også ha spilt inn at ansettelse av lærere lenge skjedde ved at statlig/kirkelig organ, bl.a. sogneprest og biskop, lenge hadde betydelig innflytelse på ansettelsesspørsmålet; tildels avgjørende myndighet. Etter at ansettelsesmyndigheten senere ble lagt til kommunale organer for den grunnleggende skoles vedkommende, kan lovregulerte ansettelsesforhold ha vært ansett for en nødvendighet for å beholde enhetlige ansettelsesforhold for lærerne som stand. Under enhver omstendighet kan det konstateres at lærerstandens ansettelsesforhold tidlig fikk preg av et tjenestemannsrettslig forhold, meget mer enn et vanlig arbeidsforhold. På tross av at de fleste lærere i dag er kommunale eller fylkeskommunale tjenestemenn, er deres rettsstilling også i dag først og fremst preget av den tjenestemannsrett som gjelder for statstjenestemenn - mens forholdet for kommunale og fylkeskommunale tjenestemenn ellers i utgangspunktet følger de arbeidsrettslige regler som gjelder for vanlige privatrettslige arbeidsforhold.

Dessuten skal poenget med lærernes tradisjonelle rettsstilling ikke overbetones. Når det gjelder lærerstandens alminnelige lønns- og arbeidsvilkår, har standen fulgt utviklingen i den kollektive arbeidsrett. For disse vilkår er det tariffavtalesystemet - for statens tjenestemenn - som får anvendelse.

Såvel historisk som rettshistorisk er det en nær tilknytning mellom statsmakt/kirke og den grunnleggende skole, dens lærere og undervisningens doktrinære grunnlag. Selve det evangelisklutherske idégrunnlag ble klart uttrykt allerede ved reformasjonen gjennom kirkeordinansene av 1537/1539 og den senere ordinans av 1607, og er gjentatt i de fleste skolelovers senere formålsparagrafer for de grunnleggende skoler - inklusive grunnskoleloven av 1969 og loven om videregående opplæring av 1974.

For latin-skolene og videregående skoler ellers ble det doktrinære religiøse utgangspunkt etterhvert ikke fullt så markert, men til langt inn i 1800-tallet opptok det teologiske langt de fleste studenter. Med latinskolens formål - å kvalifisere for videre studier ved Universitetet - må det religiøse grunnsyn i samfunnet ha vært en betydelig påvirkningsfaktor også i latinskolene. I tillegg hadde kirkelige myndigheter lenge tilsynsmyndighet og tildels utøvende myndighet også hva ansettelsesforhold angikk overfor såvel disse skoler som de grunnleggende skoler. - Det måtte bli en naturlig følge av disse forhold at det ble stilt betydelige krav til en lærers opptreden og forhold også utenfor skolesituasjonen. På den annen side fikk lærerstanden etterhvert også en høy anseelse. Begge disse forhold er også i dag realiteter.

3.2 Kirkeordinansene 1537/1539 og 1607.

Opptakten til en regulering av bl.a. lærernes stilling ble på mange måter lagt ved reformasjonen (1536) og den påfølgende kirkeordinans av 1537/1539; gjort gjeldende for Norge fra 1539. Selvsagt foregikk det også før denne tid opplæring - f.eks. i de enkelte håndverksfag, og innen jordbruk, fiskeri, sjøfart og handel - men opplæringen skjedde hovedsakelig i tilknytning til vedkommende virksomhet, og iallfall i det alt vesentligste uten at noen var ansatt for å drive undervisningen. Familietilknytning og lærlingeordning har vel vært hovedgrunnlag for den opplæring som fant sted - og fortsatte å være det også etter reformasjonen. Den første opplæring av prester synes å ha fulgt det samme mønster; de geistlige tok imot unge gutter som elever, og det kan være betegnende at disse elever ble kalt «prestling», jfr. Høigård og Ruge: Den norske skoles historie (1971) s. 13. Det kan merkes at så tidlig som i det 12. og 13. årh. var en stor del av prestenes opplæring blitt konsentrert om katedralskolene. Der kunne også andre enn vordende prester være elever, men disse utgjorde bare et forsvinnende mindretall.

Kirkeordinansen av 1537/1539 må ha vært en politisk og rettslig nødvendighet for å formalisere det legale grunnlag for reformasjonen. Beslutningene og begivenhetene i 1536, som kulminerte med at kongen avsatte og fengslet de katolske biskoper, og utnevnte nye, reformistiske overhoder for kirken, representerte et stats- og kirkerettslig brudd med den tidligere ordning. På denne bakgrunn er det ikke noe rart at ordinansen er sterkt preget av bruddet med katolisismen, og av behovet for å befeste den nye trosretning. Dette grunndrag gjør seg også gjeldende for bestemmelsene som ordinansen fastsatte for skolene. Hver kjøpstad skulle ha en latinskole med skolemester og lærere (hørere). Ordinansen foreskriver detaljert hvordan undervisningen skal være lagt opp og inndelt i de forskjellige klasser (lectier), og de beste elever skulle, etter 16 års alder, «offres Herren» og få studere videre til prest, på egen eller menighetens bekostning. De andre elever «maa tages fra Scholen, oc settis til erlig werdzlig embede». Om lærekreftene angir ordinansen bare at «scholemesterne skulle beholde y alle Kiøbsteder, det de her til dags haffue haffd». Skulle det ikke være tilstrekkelig, kunne det meddeles Kongen, om «de nogen sted icke er rundelige nock forsørged». I et tillegg til ordinansen av 1542 (art. 23) ble det fastsatt at det ved hver domkirke (katedralskole) skulle holdes en lærd mann «for en Theologum och Lesemester» (lektor). Formålet var å gi de unge geistlige slike kunnskaper at de kunne bestyre et prestekall, selv om de ikke selv hadde studert ved noe universitet. - Bare indirekte angir ordinansen at det eksisterte skriveskoler og andre skoler, hvor man ikke lærte latin. Slike skoler skulle øvrigheten forsørge. - Det kan merkes at klokkerne på landet ble pålagt å undervise ungdommen i katekismen en gang om uken. De som ikke var istand til dette, kunne ikke være klokker, ordinansen Lxx1. Ordningen var i samsvar med Luthers oppskrift, og kan sees som spiren til en organisert landsomfattende kristendomsopplæring for alle barn. Bestemmelsene i ordonansen av 1537 ble i alle hovedtrekk opprettholdt i kirkeordinansen av 1607, men den nye ordinans var mer detaljert, bl.a. om latinskolenes lærekrefter. Biskopen («superintendenten») skulle føre tilsyn med alle skoler og vite hvorledes det ble lært «både på Troens Vegne og udj Bogelige Konster». Ansettelse av skolemestre skjedde av biskopen, etter at ham med sognepresten og andre lærde menn hadde overhørt søkerne. Lærerne («hørerne») kunne skolemesteren måtte være trohjertig, forstandig og gudfryktig, «oc Seder Skickelig». Det samme gjaldt for lærere. - Godtgjørelsen for lærekreftenes arbeid skulle bestå i en viss del av avkastningen av kirkens jordegods, for den tid skolemesteren med et godt grep beholdt skolen.

3.3 Norske Lov 1687

Bestemmelsene i ordinansen av 1607 ble avløst av lovboken av 1687, særlig 2. bog. NL 2-6-1 og 2-15-2 gjentok prestens og klokkerens plikt til å undervise ungdommen i barnelærdommen en gang om uken. Etter 2-15-1 skulle klokkerstillingene fortrinnsvis besettes med studenter - en regel som hovedsakelig neppe ble mer enn et fromt ønske. For latinskolene foreskrev NL 2-18-1 at disse skulle stå under ledelse av minst to «lærde og skikkelige Personer», og ungdommen skulle «sættis til at lære Guds Frygt og anden Lærdom, hvormed de i Fremtiden kunde tiene Gud i Kirker, Skoler og Academier, eller i verdslige Bestillinger til menige Mands Behov».

Som tidligere ble skolemestrene ansatt av biskopen i samråd med sognepresten, mens skolemestrene selv kunne ansette lærerne; likevel slik at han skulle ta den som sognepresten kjente og kunne gå god for, 2-18-2. Ny var bestemmelsen i 2-18-3 om krav til utdannelse for rektorer og lærere. Den som skulle ansettes som rektor ved latinskolen i en større kjøpstad måtte «enten være Magistri, eller Candidati Magisterii», og såvel rektor som lærer måtte «in Examine Philosophico» være «kiente dygtige at nyde priman in Philosophia Lauream» og ta graden med det første den ble holdt. I denne sammenheng kan også merkes 2-18-18, som fastsatte at bl.a. lærerne ved gymnasene skulle avlegge en prøve ved Universitetet i København «om deris Lærdom og Duelighet, førend de i deris Bestilling indtræde».

Skolemestrene og lærerne skulle føre godt oppsyn med elevene, og holde dem «til Tugtighet, Høviskhet, gode Sæder og til Reenlighed», 2-18-4. Det skulle undervises over de bøker som ble utarbeidet ved universitetet, etter nærmere befaling av kongen, og med korsang og bønn skulle det forholdes slik som skolemester, bisp og prest fant det «gudeligst og berst», i samsvar med skikk og bruk siden reformasjonen, 2-18-5 og 6. Som tidligere skulle skolens tjenere beholde den «Løn og Rente» som var tillagt dem. Ny var bestemmelsen om at skolemesteren ikke måtte reise langveis fra skolen uten biskopens tillatelse. Overtredelse av forbudet medførte tap av stillingen (Embeds Forbrydelse), 2-18-9. Lærerne måtte ikke reise noen steder uten skolemesterens tillatelse, men skulle de reise langveis fra skolen, måtte også de ha biskopens, eventuelt sogneprestens, tillatelse, 2-18-10.

Skolemestre eller lærere som måtte utvise forsømmelighet, skulle gis en advarsel av sogneprest og biskop. Medførte dette ikke forbedring, kunne biskopen gi vedkommende avskjed («forvise dennem Skolen»). Som forsømmelighet nevnte bestemmelsen at læreren ikke ivaretok sine undervisningstimer, eller slo seg på drukkenskap, løsaktighet eller andre slike laster, eller utilbørlig straffet elevene, eller ikke holdt tilbørlig måte forsåvidt, eller omgikk uriktig med forvaltningen av elevenes inntekter, 2-18-11.

Som tidligere fastsatte 2-18-14 at det lå til øvrigheten i kjøpstedene å forordne og sørge for «Skrive- og Regne-Skoler», og at forstanderne og sognepresten skulle påse at barna ble opplært «i Guds sande Frygt». Ny var imidlertid bestemmelsen om at sognepresten skulle «overhøre» skolemestrene for slike skoler, «førend dem saadanne Skoler betrois».

Ny var også bestemmelsen i 2-18-16, som medførte en viss kontroll med privatlærerne. Bestemmelsen satte forbud mot å ansette noen i sitt hus, for å undervise sine barn eller ungdom i latin og andre boklige fag, medmindre vedkommende var innskrevet som student ved universitet, og hadde meddelt sine akademiske foresatte, eller biskopen eller sognepresten, at hans tjenester var ønsket som privatlærer. Formålet med bestemmelsen fremgikk av dens avslutning; «paa det den, som saadan Tieniste begærer, kand vide, om den Person til Tienisten tienlig er.»

3.4 Skolereformene av 1739

3.4.1 Latinskolene

Ved forordning av 1.7.4.1739 ble det gitt nye regler for latinskolene, samtidig som det ble fastsatt at det i Norge bare skulle være slike skoler i Oslo, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Disse skolene skulle ha så mange inntekter «at Rectores saa vel som Conrectores ... skulde være saaledes aflagde, at de kand have lyst deres Livs Tiid at blive ved Skole-Væsenet og ey strax at stræbe efter andet Kald.»

Skolene i Stavanger, Tønsberg, Fredrikstad, Skien og Halden ble således nedlagt fra 1740. Skolen i Hamar var gått inn allerede ca. 1600. Bragernes og Strøimsø hadde hatt latinskoler, men disse var nedlagt før 1739. Det samme gjaldt Kongsberg, som hadde hatt slik skole 1712 - 1734, jfr. Høigård og Ruge: Den norske skoles historie (1971) s. 34.

Rektor og Conrektor skulle nå utnevnes av kongen, på basis av uttalelser fra universitetet og biskopen om deres «Lærdom og Duelighed, sampt Exemplariske Levnet», og de skulle avlegge troskapsed, art. 2, jfr. art. 4 og 5. Andre lærere i skolen («hørerne») skulle ansettes av biskopen etter forslag av rektor. Rektor skulle foreslå tre eller flere søkere «som have gode Testimonia om deres Lærdom og skikkelig Levnet». Biskopen skulle ansette den som han «for den beste og tienligste eragter», art. 7.

Art. 3 satte forbud mot at lærerne mottok noen form for gave («Skienk, Gaver eller Offer») fra elevene; overtredelse kunne medføre tap av tjenesten. Og art. 6 satte forbud mot at noen lærer hadde annet enn sitt skoleembede å ta vare på, for «naar han opvarter det trogligen kand skaffe ham nok at bestille».

Art. 8 foreskrev at lærerne skulle legge vekt på å fortjene forfremmelse til conrektorat og rektorat; noe man ville «reflectere» over (formentlig tillegge vekt) når slikt embete ble ledig, fordi skolen «ey kand være tient med ofte at skifte Lærere». Som en konsekvens av dette utgangspunkt satte art. 9 forbud mot at rektor eller conrektor søkte noen annen bestilling «uden af meget viktige og besynderlige Aarsager»; som skulle attesteres av biskopen og stedets øvrighet. De øvrige lærere kunne søke om forfremmelse «naar de ulasteligen have tient fire Aar».

Tilsvarende satte art. 14 forbud mot at lærerne hadde noen annen bestilling eller tjeneste. Heller ikke måtte de inngå ekteskap «medmindre Stift-Amtmanden og Biskopen det af betydelige Omstændigheder og gyldige Aarsager en eller anden Hører tillade og skriftligen bevidne, hvorfor de finde det Høreren gavnligt og Skolen uskadeligt».

Art. 10 foreskrev rektors klart overordnede stilling overfor såvel conrektor som øvrige lærere, og disse måtte ikke sette seg opp mot rektor, eller kritisere noe i hans forhold. Eventuelle klagemål skulle forelegges biskopen, art. ll. Oppsetsighet overfor rektor medførte, ved første og annen gangs forseelse, ileggelse av mulkt; deretter kunne vedkommende av biskopen «forvises av skolen» eller ilegges en større pengestraff etter å ha gitt rektor en unnskyldning, mot å få fortsette i stillingen.

Ingen skolelærer måtte reise fra sitt embete, uansett hva slags tillatelse han måtte ha fått, uten å ha sørget for at embetet ble forsvarlig dekket under hans fravær, art. 12. Ved fravær var rektor og conrektor forpliktet til å vikariere for hverandre. Noen fremmed måtte ikke tas inn for å undervise for en kortere tid i den høyeste klasse («Mester-Lection»). Lærerne skulle tilsvarende forsyne deres klasse med en annen av skolens lærere, med rektors samtykke. Bare i den nederste klasse var det tillatt å la en fremmed undervise for en kortere tid, «paa det at der ey skal skee Confusion i Skolens Methode». Ulovlig reisefravær medførte drøye bøter, og tap av stillingen ved fjerde gangs forseelse. Rektor måtte ha skriftlig tillatelse til sitt reisefravær, som også skulle angi hvor lenge han kunne være fraværende. Fravær ut over den fastsatte tid, som ikke skyldtes sykdom m.v. («Svaghed»), medførte dagsbøter («bøder han for hver Dag en Rigsdaler»).

Av andre bestemmelser kan merkes art. 22, som foreskrev at lærerne ei med hugg eller slag måtte tvinge deres elever til å lære, og art. 24, som fastsatte at lærerne skulle plante ikke bare lærdom, men også guds sanne frykt, i elevenes hjerte. I art. 13 og 15 fastsatte forordningen regler om klesdrakt og rangorden. Viktigere var art. 16, som fastsatte at elevene skulle ha lært seg katekismen, og å lese dansk («både Prent og Skrift»), og å skrive nogenlunde, før de kunne begynne på latin-skolen - samt art. 19, som fastsatte at elevene måtte komme fra bemidlede hjem, medmindre de hadde svært gode evner. Art. 17 foreskrev offentlige eksamina for elevene. Forøvrig inneholdt forordningen mange og detaljerte regler om undervisningen og elevenes forhold.

3.4.2 En skole «for alle og enhver ... paa Landet»

Ved forordning av 23.jan. 1739 og kgl. instruks av samme dato ble grunnen lagt for en alminnelig skole for almenheten «over alt i Vor Rige Norge». Barna skulle «undervises om Troens Grund ... og i at læse, skrive og reigne». Forordningen hadde bl.a. sammenheng med påbudet om konfirmasjon av 1736.

Allerede kirkeordinansen av 1537, ordinansen av 1607 og NL 2-15-2 hadde pålagt klokkerne en viss - begrenset - plikt til å undervise barna i kristendomslære. Frdn. 1739 bygget på denne plikt, men utvidet den, idet klokkerne ble pålagt «at underviise Ungdommen flittig» i de ovennevnte emner «efter Bispens Anordning og Præstens Anviisning.» Skulle klokkeren være «ubeqvem» (uegnet) til denne oppgave, mens klokkergjerningen ellers ble skjøttet tilfredsstillende, kunne det tillates at han holdt «en god Substitut» som prost og prest etter foregående eksaminasjon fant dyktig til å holde skole. Klokkere som ikke bare utviste «Udugelighed til Skolehold», men som også forsømte sitt klokkerembete, «eller føre et forargeligt Levnet med Drukkenskab, Svergen, Banden og anden Ugudelighet» skulle straks fjernes fra stillingen og fradømmes sitt klokkerkall.

Klokker-stillingene skulle «med skikkelige og dertil duelige Studentere forsynes», og om noen skikkelig student «3 Aar vel har forrettet Skoleholder-Embede, saa han derfor kan fremviise gode Skudsmaal, saa skal han siden frem for alle andre til Klokker-Kald befordres, om han det forlanger», art. 3.

Klokkeren skulle ha «fuld eller halv Skoleholders Løn». Lønnens størrelse skulle fastsettes av stiftsamtmann og biskop, og utbetales tre ganger om året, art. 6, jfr. også art. 26. Motstykket var forpliktelsen til å undervise «alle Børn i hans Skoles District, Fattige og Riige», art. 7. I denne sammenheng kan også merkes art. 37, som fastsatte at «alle Børn i Skolens District, som ere over 7 Aar gamle og kan søge Skole, bør flittig og saa længe mueligt er, komme i Skole, i det mindste indtil de ere 10 á 12 Aar gamle.» Bestemmelsen satte bøtestraff for foreldre som forsømte seg mot denne plikt. Straffansvaret fikk ikke anvendelse om «de selv holde en Informator til deres Børn», en unntagelse som bare hadde interesse for de «formuende Folk».

Forordningen påbød opprettelse og bygging av skoler, bl.a. ved bergverk, tollsteder, ladeplasser, sagbruk og fabrikker «hvor der ... opholde sig saa mange Familier, at en Skole der behøves», art. 9. Men ellers skulle presten etter å ha rådført seg med prosten «inddeele Sognets BØygder og Gaarde saaledes, at Skolemesteren kand gaae fra enn Bøygde eller Gaard til den anden, og nogen tilstrekkelig Tid der holde Skole, saa at heele Sognets Ungdom i det mindste kan vorde 3 Maaneder underviist.»

For å bli ansatt som skoleholder skulle vedkommende normalt vere minst 22 år gammel. Før ansettelse skulle vedkommende «examineres og prøves» av prost og sogneprest, om søkeren «kand tydeligen underviise Børn i at læse», om han «forstaar sin Catechismum og den rette Saliggiørelsens Orden»; om han har «gode Testimonia om et ulasteligt Forhold», spesielt at han «ey bander, ey lyver, ey er tilgenegen til Drukkenskab, Liderlighet eller Ufredelighed» og om han «skriver og reigner vel». - På de steder hvor det ikke kunne holdes skolehus, kunne bispen etter forslag fra presten med prostens anbefaling ansette «en skikkelig ung Person, som for den blotte Kost og en ringe Løn vil informere Børnene», art.10.

Ved bl.a. bergverk og andre større bruk skulle skoleholder ansettes av eieren sammen med prosten, etter forslag fra prest, foregående eksamen og attest, art. 14. Eieren kunne altså ikke helt på egen hånd ansette læreren.

Skulle amtmann, prost eller prest finne at skoleholderen var «enten forsømmelig eller uskikkelig» eller at han «handle tyrannisk med Børnene», skulle presten første gang gi ham en alvorlig advarsel. Ved annen gangs forseelse skulle læreren ilegges mulkt av prosten, etter kort å være blitt eksaminert om forseelsen. «Følger der da ingen Forbedring, saa forviiser Prosten ham, med Præstens Foreviidende, strax af Skolen», art. 18.

Klokker og skoleholder skulle ha den lønn pr. år som de var lovet ved ansettelsen, 3 ganger om året, art. 26. Det var forbudt å gi klokker eller skoleholder forskudd på lønn, art. 28.

Det var fastsatt bøtestraff for den lærer som vegret seg mot å anta noe barn uten betaling, art. 26, men art. 6 forutsatte at det på enkelte steder kunne tillates skoleholderen å ta betaling av foreldrene for barnas undervisning, istedet for lønn. Betalingen skulle da være det som stiftsamtmann og biskop fant «fornøden og talleligst».

Art. 39 satte forbud mot å holde skole på landet uten prostens og sogneprestens vitende og samtykke. Det skulle spesielt påsees «at ingen ubekiendte Landstryker, Qvinder, aftakkede Soldater eller Under-officerere dertil bruges».

Skolebøker skulle betales av foreldrene, «men for de fattige Børn af Sognets Skole-Casse», art. 32.

Skolekassens midler skulle komme inn ved en egen skoleskatt; detaljert fastsatt i art. 33. Bl.a. skulle lønn til klokker og skoleholder komme inn ved denne beskatning, noe som bl.a. var forutsatt i art. 6. og 26. Bestemmelsene om skoleskatt, og reglene om hvordan skolene skulle komme istand, ble aldri i sin helhet satt ut i livet. Målsettingen må ha vært alt for høy i forhold til hva som var praktisk mulig skolepolitikk.

Manglende forståelse for betydningen av skolegang, sammen med økonomiske forhold og de lange geografiske avstander i landet fremtvang endringer. Allerede ved plakat 5. mai 1741 ble ordningen av skolevesenet i hvert prestegjeld overlatt til den lokale skolekommisjon, og slik at reglene i frdn. 1739 bare skulle være veiledende.

Hvert prestegjeld skulle ha eget skolevesen og egen skolekasse (art. l), under et utvalg bestående av 4 bønder, lensmenn, fogd, prest og amtmann. De fleste steder ble egen skolekommisjon ikke opprettet; man lot de nylig opprettede fattigkommisjoner ta seg av også skolens oppgaver, jfr. Historisk leksikon (1974) s. 302. Skolekommisjonen skulle bl.a. fastsette om det skulle være fast skole eller omgangsskole, og når og hvor skole skulle holdes. Utgiftene til skole skulle utlignes ved skoleskatt på stedets innbyggere, med unntak bare for fattiglemmer. Bl.a. skulle «Skole-Løn» dekkes av skolekassen.

Som «omgaaende Lærere» kunne ansettes «Personer, som opholde sig i Bøygderne, og ere Landets Leve Maade og Kost bevandte». Lærerne måtte «selv forstaae deres Christendom», kunne «læse og skrive» og være «beqvemme til at undervise andre derudi». Dessuten måtte de være «af et ustraffeligt Liv og Lefnet», art. 5. Ved ansettelse skulle presten være med på avgjørelsen, og skulle også se til at Lærerne «Underviisningen troeligen og flitteligen efterkommer», art. 8.

Omgangsskolen ble den vanligste skoleform like til 1860-årene, men i de rikere bygder ble det reist skolehus ved midten av 1700-tallet. I nesten alle skoler innskrenket man seg til kristendoms- og leseundervisning. Opplæring i skrivning og regning var vesentlig mer beskjeden, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 37.

Lærerne var bl.a. unntatt fra militærtjeneste (art. 5). Derfor fikk de militære myndigheter ofte satt igjennom at de unge menn som «ikke havde Eksteriør til Soldater» ble gjort til skoleholdere. Riktignok fikk presteskapet medhold i at «Legemets Mangel» ikke måtte være så stor at den gjorde skolemesteren «foragtelig for Ungdommen», men i mange bygder skal de første lærere ha vært vanføre. Et annet poeng i denne sammenheng var at så snart lærerne var kommet over den militære utskrivningsalder sluttet de ofte med skolearbeid, og gikk over i bedre betalt og mer aktet virksomhet, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 38.

3.5 Latinskolereformene 1775 og 1809

3.5.1 Reformen av 1775

For latinskolene avløste forordningen av ll. mai 1775 den tidligere forordning av 1739, men i det alt vesentligste ble de tidligere bestemmelsene gjentatt.

Forordningen av 1775 synes gitt som en reaksjon mot kritikken av latinskolene og forordningen av 1739 - en kritikk som bl.a. gikk på skolens underordningsforhold overfor kirken, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 57.

Hva spesielt gjelder lærernes stilling kan merkes at biskopene ble pålagt å «nøye agte paa samtlige Skoele-Læreres Forhold, om de udi Religionen viise sig enten koldsindige, eller til dristige og imod Guds aabenbarede Ord og Vor hellige Kirkes Symbola stridige Meeninger hengivne», art. 2. I art. 3 ble det fastsatt, at foruten gode kunnskaper i filosofi og teologi, var det også nødvendig med gode kunnskaper i filologi, og foreskrev eksamen i filologi for enhver som skulle være skolelærer. Merkes kan også art. 6, som åpnet adgang for rektorer og con-rektorer å søke professorater, når de i lengre tid hadde gjort tjeneste i sine embeder, «og saavel deres Aar som Sinds Kræfter behøve Afløsning og Lettelse». Tilsvarende skulle hørere, som ikke hadde avansert til rektor eller con-rektor, etter lengre tids tjeneste «befordres» til annet tjenlig embete. Det generelle forbud mot bierverv (art. 4) ble noe oppmyket ved art. 90, som ga såvel con-rektor som hørerne adgang til å gi privatundervisning til andre unge mennesker (enn skolens elever) i deres fag, når det kunne skje uten forsømmelse av det offentlige skole-embede. Det dispensable forbud mot at lærerne inngikk ekteskap ble ikke opprettholdt.

3.5.2 Reformen av 1809

Ved forordning av 7. nov. 1809 om «de lærde Skoler» kom - iallfall på papiret - vesentlige reformer. For undervisningsstillingene kan særlig merkes at lærerne nå skulle være faglærere - ansvarlige for sine spesielle fag. Tidligere hadde også latinskolene vært basert på klasselærerprinsippet, hvor lærerne var ansatt som lærer for et bestemt klassetrinn, og underviste i alle klassetrinnets fag. Det kan også merkes at hørerbetegnelsen ble avskaffet. Det ble i art. 1 uttrykkelig sagt at skolene skulle forberede for et universitetsstudium; det tidligere geistlige siktepunkt kom mer i bakgrunnen. Men «et grundigt og dannende Studium av de gamle Sprog og Classikere» skulle fortsatt beholde «den fortrinlige Plads» blandt de fag det skulle undervises i, art. 5.

Bestyrelsen lagt til skoledireksjonen («Directionen for Universitetet og de lærde Skoler»). Direksjonen skulle bl.a. fastsette «specielle Reglementer, Instruxer, Undervisningsplaner o.s.v.» (art. 6). I det enkelte stift skulle overtilsynet med skolene føres av skoleephoratet, hvor bl.a. stiftsamtmann og biskop hadde sete, art. 7. Det hørte bl.a. under direksjonen å bedømme og bestemme lærernes undervisning m.h.t. Materie og Form, Forøgelsen og Formindskelsen af Læregjenstandene, disses Fordeling mellem Lærerne, Lectionsordenens Indretning, Valget af Skolebøger», art. ll. Klager mot lærerne, eller mellom lærerne innbyrdes, skulle først behandles av ephorene, og deretter av direksjonen, art. 13. De faste lærere ved skolene skulle utnevnes av Kongen gjennom direksjonen, art. 16. Ved skoler hvor virkelige overlærere var ansatt, utgjorde disse sammen med skolens rektor et skoleråd, art. l. Ved andre skoler skulle samtlige faste lærere ved skolen tre sammen for å diskutere skolens forhold, én gang i begynnelsen av hver måned, art. 22, utenfor de sedvalige undervisningstimer. Lærer som ønsket overføring til et annet embete skulle sende sin søknad gjennom direksjonen, «som foredrager Kongen samme» hvis søknaden gjaldt et embete innen universitets- og skolefagene, og ellers oversendte den vedkommende instans, art. 26.

De forskjellige fag skulle fordeles mellom samtlige av de faste lærere ved en skole «efter deres Kundskaber, Duelighet og Læregaver». Direksjonen anviste enhver lærer sitt lærefag, klasser og læretimer, som han som embedsplikt var forpliktet til å påta seg, art. 28. Kunne undervisningen i enkelte fag ikke ivaretas av skolens faste lærere, kunne direksjonen ansette hjelpelærere for timebetaling, art. 29. Oppgjør for underviste timer skulle skje ved utgangen av hver måned. Timelærere kunne bare ansettes på den gjensidige betingelse at tjenesten kunne bringes til opphør «efter Fjerdingaars opsigelse», art. 31.

Undervisningsopplegget for et nytt skoleår skulle foreslåes av skolens førstelærer, etter samråd med de øvrige lærere, og fastsattes av direksjonen, art. 32. Fra den fastsatte «Lectionstabel» måtte fravik bare skje om det inntraff uforutsette omstendigheter. Endringer som skyldtes forandringer blandt lærerpersonalet skulle godkjennes av direksjonen, art. 33. Daglig undervisningstid var fastsatt til 7 læretimer, art. 34. Det pålå alle lærerne som en «fælles Pligt» å besørge sine læretimer nøyaktig, og begynne og slutte disse til rette tid, art. 37. Lærerne hadde ikke adgang til å utsette, overdra eller bytte om på sine timer uten forhåndssamtykke av skolens førstelærer. Uunngåelig forfall skulle straks meldes førstelæreren. De faste lærere var da gjensidig forpliktet til å tre inn i sin medlærers sted, og påta seg de overordentlige timer som førstelæreren anviste ham. Denne ekstraordinære undervisningsplikt skulle førstelæreren fordele under rimelig hensyntagen til de enkelte læreres ordinære undervisningstimer, art. 38. At en fast lærer var fraværende på grunn av sykdom i lengre tid, ga ikke adgang til ansettelse av interimslærer uten direksjonens samtykke, art. 40. Tilsvarende gjaldt ved dødsfall. Lærere ansatt på timebetaling var ikke forpliktet til å påta seg slik vikarierende tjeneste. Påtok de seg likevel å vikariere, hadde de derfor krav på betaling for de ekstra timer de underviste i. Men var noen lærer ansatt med forpliktelse til å vikariere på lik linje med de faste lærere, hadde læreren krav på full månedsbetaling i forhold til det anviste timetall, uten fradrag for lovlig forfallstilfelle og timer i fritiden, art. 41. Reisefravær krevde samtykke av ephorene, eventuelt direksjonen, og det måtte da angis hvordan hans læretimer skulle besørges i hans fravær, art. 39. Det kan også merkes at art. 23 fastsatte generelt forbud mot at lærerne påtok seg noen annen stilling eller tjeneste uten direksjonens forhåndssamtykke. Bestemmelser om ferie var fastsatt i art. 45, bl.a. var sommerferien fastsatt til 14 dager «i Slutningen af Juli og Begyndelsen af August».

3.6 Almueskolevæsenet 1827, 1848 og 1860

Lov av l. juli 1816 påla prest, lensmann og valgmenn å sette opp et forslag til skolebudsjett for hvert kommende år «saa at Skolelærerne kunne erholde fornøden Undervisning og passende Lønning», og angi hvorledes utgiftene skulle dekkes, f.eks. ved utligning. I byene skulle tilsvarende budsjettforslag utarbeides av inspektørene for fattigskolene og av de kommunevalgte. Utgifter som fattigskolevesenet ikke kunne dekke selv, skulle dekkes av bykassen. Forslagene skulle oversendes prosten, og vedtas av stiftsdireksjonen.

3.6.1 Almueskolevæsenet på landet 1827

Etter lov av 14. juli 1827 skulle det i hvert prestegjeld beskikkes en kirkesanger «der tillige skal være Skoleholder». Hvis det skulle finnes fornødent, skulle han også ha lønn av skolekassen. Kirkesangeren skulle «holde fast Skole ... for alle Børn» i den omkrets som skolekommisjonen fastsatte. Ved bergverk og andre verk eller bruk med mer enn 30 faste arbeidere, skulle det være en fast skole, og læreren skulle lønnes av verkets eiere, § 3. Skolen skulle opprettholdes, så lenge ikke antallet faste arbeidere ble lavere enn 20. Ved andre verk m.v. skulle verkets eier betale godtgjørelse til skolekassen for hvert enkelt barns undervisning. Kirkesangerne ved annekskirkene skulle også være omgående skoleholdere, § 5. Også forøvrig skulle det være omgående skoleholdere, hvor det behøvdes innen hvert prestegjeld. Skolekommisjonen skulle fastsette omgangsskolelærerens distrikt, slik «at hele Præstegjeldets Ungdom i det mindste 3, eller, hvor dette maatte findes ugjørligt, 2 Maaneder om Aaret kan vorde underviist», § 6. Kirkesangerne ved hovedkirken skulle beskikkes av biskopen, etter eksaminasjon av ham, og etter samråd med prost og vedkommende sogneprest.

Lærere ved verks- og bruksskoler skulle beskikkes av prosten etter samråd med sognepresten og verks- eller brukseieren. Skolelærerne forøvrig ved de faste skoler og kirkesangerne ved annekskirkene skulle utnevnes av prosten etter samråd med sognepresten, § ll. Om kvalifikasjoner uttalte loven direkte bare at det ved beskikkelse av kirkesangere «bliver ... at tage Hensyn til deres Evne til, utden Anstød, at synge de meest almindelige Psalme-melodier». Men i § 8 fastsatte loven at det i stiftsstedene skulle opprettes læreanstalter, hvor de som ønsket å bli kirkesangere og lærere ved faste skoler, kunne få en «passende Dannelse». Opprettelsen av slike læresteder var imidlertid betinget av at inntektene fra opplysningsvesenets understøttelsesfond tillot slikt. De lærlinger, som hadde oppholdt seg ved slik læreanstalt på en skolekasses bekostning, var forpliktet til å ta stilling som omgående skoleholder i vedkommende prestegjeld, inntil de der kunne bli kirkesanger eller lærer ved fast skole. Forpliktelsen til slik skoletjeneste strakk seg likevel ikke ut over 7 år. Gjorde vedkommende tjeneste i et kortere tidsrom, måtte utdannelsesutgiftene erstattes forholdsmessig, § 9.

De som ønsket å bli omgangsskolelærer, skulle få opplæring av hovedsognets kirkesanger, under sogneprestens tilsyn. For sin undervisning fikk kirkesangeren godtgjørelse for enhver lærling, som etter avlagt prøve for prosten ble funnet dyktig til å være slik lærer, § 10. Noen godtgjørelse for de som ikke besto prøven, fikk kirkesangeren altså ikke. Undervisningen skulle bestå i lesning, religion, sang, skrivning og regning, § 14. I de faste skoler skulle det årlig holdes offentlig eksamen på et tidspunkt som sognepresten fant beleilig. Omgangsskolens elever skulle en gang om året «rodeviis eller districtsviis» overhøres av sognepresten i nærvær av noen av de øvrige medlemmer av skolekommisjonen, § 19.

Omgangsskolelæreren hadde krav på en årlig lønn av skolekassen. Lønnen skulle «i Almindelighet ... være i det mindste 20 Spd.». Lnnen kunne ikke forhøyes, om ikke forhøyelsen var vedtatt av skolekommisjonen «ved Pluralitet». Det var fastsatt at lønnen «bør passende forhøies, naar en duelig omgaaende Skoleholder har tjent i 7 Aar», § 7. Så lenge omgangsskolelæreren holdt skole, hadde han «hos Beboerene i den Rode, hvor Skolen holdes» krav på «fri Kost, Pleie og Herberge». Slikt krav hadde han «endog paa de Høitids- og Helligdage, som indfalde udi den Tid, han der opholder sig». Sognepresten var spesielt pålagt å ha tilsyn med undervisningen, den dertil hørende orden og innretning i skolene «samt hvad der angaaer Skolelærernes Pligter i saa Henseende», § 25.

Loven av 1827 la fortsatt omkostningene ved skoleholdet på befolkningen i det enkelte prestegjeld. Det måtte derfor nødvendigvis bli store variasjoner, også for vilkårene for de enkelte lærere. - Til tross for bestemmelsen om at omgangsskolelærernes lønn vanligvis skulle være minst 20 spesiedalere, viser statistikk fra 1837 at den gjennomsnittlige lønn var 18,5 Spd. Men i enkelte bygder i Akershus hadde lærerne 50 Spd., mens de i andre bygder bare hadde 6 - 8 Spd. Sjetteparten av lærerne var klokkere ved siden av å være lærere, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 68.

Jfr. også innstilling fra lovkommisjonen om almueskolevesenet (1859) s. 19, som bemerker at loven her «indeholder... kun en opfordring, og et Blik paa de hosfølgende Tabeller vil vise, hvorlidet denne Opfordring har frugtet, idet det vil sees, at uagtet Loven har udtalt, at Skolelærernes Løn dog ikke burde være mindre end 20 Spd., staaer denne alligevel endnu paa mangfoldige Steder endog betydeligt under dette Beløb.»

Rodesystemet innebar at det ikke var så mange barn å undervise om gangen; bare 23 pr. rode. Til gjengjeld fikk barna bare undervisning i mindre enn en sjettedel av årets dager. - Lærerne ved de faste skoler hadde gjennomsnittlig (1837) 86,5 Spd. pr. år. Disse hadde gjennomsnittlig undervisning av 71 barn om gangen praktisk talt uten muligheter til klassedeling. I en slik stor klasse trengte man vel de 90 dager barna fikk undervisning i, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 70.

Omgangsskolens lærere hadde et vesentlig svakere vern overfor avskjed enn lærerne ved de faste skoler. Lærer ved en fast skole, som utviste «Mangel paa Flid, eller andet i Bestilling eller Levnet utilbørligt Forhold», kunne etter skolekommisjonens og prostens forslag og uttalelse ilegges en mulkt av stiftsdireksjonen. Mulkten kunne være mellom 2 og 10 Spd. Det var altså tale om et relativt betydelig beløp. Ble mulkten ikke vedtatt, kunne læreren tiltales for politiretten, hvilket innebar at læreren kunne få spørsmålet rettslig prøvet ved en noe forenklet rettergang. Alternativt kunne vedkommende lærer «efter omstendighedrne» suspenseres. Om læreren da ikke frivillig ville godta avskjed, skulle han straks tiltales for domstolene, til å ha sin stilling forbrutt. Avskjedsspørsmålet ville da altså bli automatisk etterprøvet ved rettergang. - Omgangsskolelærere skulle først gis en advarsel av sognepresten. Viste denne advarsel seg å være «frugtesløs», kunne læreren gis avskjed etter skolekommisjonens forslag og uttalelse. Avskjed kunne gis av prosten, men med biskopens samtykke.

Lønnsforskjellen mellom omgangsskolelærerne og lærerne i de faste skoler var betydelig. I 1857 hadde 2.104 lærere ved omgangsskolene og de «halvfaste Skoler» en gjennomsnittligårsinntekt på ca. 26 Spd., mens 463 lærere ved «fastskolerne» hadde ca. 63 Spd. for lærerstillingen, jfr. tabell I A, tillegg til innstilling fra lovkommisjonen om almueskolevæsenet (1859) s. 75.

3.6.2 Almueskolevæsenet i kjøbstedene 1848

Ved loven av 12. juli 1848 om Allmueskolevæsenet i Kjøbstæderne ble skoleforholdene i byene mer ensartet regulert. Tidligere hadde forholdene i byene vært adskillig dårligere enn på landet når det gjaldt skolesøkningen, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 73. Lovens formål var å «understøtte den huuslige Opdragelse i å bibringe Ungdommen en sand christelig Oplysning og derhos ... de Kundskaber og Færdigheder, som ethvert Medlem af Statssamfundet bør besidde», § l. Utgiftene til skole skulle bæres av den enkelte kommune, § 12. Ingen lærer skulle normalt ha mer enn 60 barn å undervise på én gang, § 7, men under særlige forhold kunne biskopen etter skolekommisjonens søknad samtykke i et høyere antall. Loven fastsatte også en årlig minstelønn for lærerne; underlærer skulle ha minimum 100 Spd:, en første- eller enelærer minimum 150 Spd. samt fri bolig. En forholdsmessig mindre lønn kunne likevel fastsettes på de steder hvor de skolepliktige barns antall var så lavt at læreren ikke var sysselsatt i hele den lovbesemte skoletid. Lønnsbestemmelsene gjaldt bare for lærere som hadde den lovbestemte utdannelse, § ll. Stillingen som skolelærer kunne kombineres med stillingen som organist eller kirkesanger, § 10. Ansettelse som ene- eller førstelærer kunne bare den få som hadde bestått avgangsprøve fra et av rikets seminarer, eller ved annen eksamen godtgjort slike kunnskaper og praktisk duelighet som biskopen fant tilfredsstillende, § 22. Var det ikke mulig å få lærer med disse kvalifikasjoner, kunne likevel andre ansettes. Tilsvarende gjaldt underlærerne. I alle fall var det en betingelse at prosten hadde funnet dem duelige etter forutgående prøve. Underlærere skulle ansettes av prosten, førstelærere og enelærere av biskopen etter forslag fra skolekommisjonen. Ansettelse skulle først skje etter at stillingene hadde vært offentlig bekjentgjort, § 22. Med samtykke av skolekommisjonen og prosten kunne ene- og førstelærere såvel som underlærere avskjediges av biskopen med tre måneders oppsigelse, § 23.

Bestemmelse om «offentlig Bekjendtgjørelse» av ledig lærerstilling kom inn i skolelovgivningen ved loven av 1848. Regelen fantes ikke i Ot.prp. 64/1848, men kom inn under lagtingsbehandlingen: «Bekjendtgjørelsen ansees hensigtsmæssig for ydermere at betrygge sig et heldigt Valg af Lærere», jfr. St.forh. 1848, 8, s. 165.

Adgangen til å gi lærerne avskjed med tre måneders oppsigelse var ikke foreslått i Ot.prp. 64/1848. Regelen kom inn under odelstingsbehandlingen (med 42 mot 32 stemmer), men ble modifisert under lagtingsbehandlingen «til Lærernes yderligere Betryggelse». Den endelige regel ble at det krevdes vedtak av biskopen for alle lærerstillinger - også de hvor ansettelsesmyndigheten var lagt til lavere organ (prosten for underlærernes vedkommende), og slik at både skolekommisjonens og prostens samtykke da var nødvendig, jfr. St.forh. 1848, 8, s. 109 og s. 165. (Loven bruker her uttrykket avskjed i betydningen oppsigelse etter dagens språkbruk).

Mens det i 1840 var 124 lærere, med en gjennomsnittlig lønn av 110 Spd., var gjennomsnittslønnen i 1867 kommet opp i nærmere 200 Spd., og bare i én by var lønnen under 100 Spd. (80 Sped., Mandal). Økte lærerlønninger og særlig økt barnetall medførte omtrent en seksdobling av de kommunale skoleutgifter i dette tidsrom, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 91-92.

3.6.3 Almueskolevæsenet på landet 1860

Ved lov av 16. mai 1860 om Almueskolevæsenet paa Landet ble fast skole gjennomført som den normale ordning. Loven av 1827 hadde nøyet seg med å foreskrive én fast skole i hvert prestegjeld; forøvrig kunne det være omgangsskole. Loven av 1860 fastsatte i § 3 at forsåvidt «et Antal af mindst 30 skolepligtige Børn fra Hjemmet hver Dag kunne søge samme Skole, holdes denne i eget dertil opført eller leiet ... Lokale.» Bare hvor bebyggelsen var mer spredt, kunne skolen holdes som omgangsskole. De tidligere bestemmelser om egne verksskoler ble i det vesentligste opprettholdt, § 10.

Etter § 2 skulle almueskolen bestå av to avdelinger. I den lavere almueskole (kretsskolen) skulle barna få den lovbestemte og eventuelt også frivillig undervisning. Den høyere almueskole skulle være felles for flere skolekretser, eventuelt for flere skolekommuner, hvor barna kunne få «en videre Uddannelse». Var en høyere almueskole således knyttet sammen med en kretsskole, var lærerne forpliktet til å rette seg etter den fordeling av lærefagene for den samlede skole som skoleledelsen fastsatte, § 66. - Allerede ved tilleggslov av 26. aug. 1854 til skoleloven av 1827 var det forøvrig åpnet adgang til å opprette særskilt klasse i forbindelse med en almueskole, eller egen skole, for høyere undervisning felles for et sogn eller prestegjeld. I så fall kunne kirkesangeren - helt eller delvis - anvendes som lærer ved den høyere skole.

Det bør merkes at 1860-lovens regler om fast skole ikke ble papirbestemmelser, men resulterte i en meget sterk økning av antallet faste skoler. Som konsekvens av dette steg også antallet lærere, ikke bare totalt, men antallet seminarister steg til mer enn det dobbelte. Jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 115, som opplyser at det i 1853 var 2.400 lærere på landsbygden, hvorav 2.000 i omgangsskolen og 400 i faste skoler. I 1866 var antallet lærere økt til 3.100, hvorav bare l.200 i omgangsskolen og hele l.900 i faste skoler. Antallet lærere med eksamen fra seminar eller lærerskole var økt fra 30 % (1853) til 68 % (1866).

Formålsparagrafen i loven av 1860 er praktisk talt identisk med by-skoleloven av 1848. Loven foreskrev undervisning i 12 uker, men unntaksvis i 9 uker. Ble antallet skolepliktige barn så stort at de ikke hensiktsmessig kunne undervises av én lærer, skulle barna enten deles i avdelinger med forskjellige undervisningstider, eller hjelplærere ansettes, § 3. Bestemmelsen anga uttrykkelig at også kvinner kunne ansettes som hjelpelærere. Kretsskolens lærere skulle beskikkes med plikt til enten å bestride hele undervisningen i én eller flere skolekretser (både den lovbestemte og den frivillige undervisning), eller særskilt til å bestride enten den lovbestemte eller den frivillige undervisning, § 8.

Loven åpnet også adgang til å opprette småbarnskoler, som kunne betjenes av lærerinner, § ll. Også håndgjerningsskoler for piker og alminnelige arbeidsskoler kunne opprettes, § 12. I motsetning til by-skoleloven av 1848 fastsatte ikke 1860-loven direkte noen minstelønn for lærerne, men etter § 27 skulle amtsformannsskapet for hvert amt fastsette et lavmål av lønn for de fast ansatte lærere i den lavere almueskole. Bestemmelsen fastsatte også at ti år etter at lønnsfastsettelsen var trådt i kraft, hadde det amtsformannsskap som så trådte samme adgang til å omregulere disse minstelønninger.

Lovens system sikret ikke ubetinget noen minimumslønn. Lønnen skulle utredes av kommunen, men ble fastsatt av amtformannskapet. Dette kunne gi anledning til konflikt, jfr. Indst. O. No. 46 (1860) s. 210: «Den Minimumsløn, som er bestemt af Amtsformandskabet, maa enhver Kommune betale; og kan ei Lærere erholdes for denne, maa der sørges for saa god midlertidig Betjening, som omstændighederne tillade, indtil denne Sag, om fornødiges, kan ordnes, naar Amtsformandskabet atter tager Sagen for sig.» Bestemmelsen om adgang til lønnsregulering etter 10 år er preget av et helt annet grunnsyn enn våre dagers system for lønnsregulering. Lønnen skulle etter kirkekomitéens oppfatning bare fastsettes «een Gang», men for å kunne rette på mulige mangler ved beslutningene om lønnsfastsettelse, «og fordi Forholdene paa mange Steder ere saadanne, at Amtsformandskaberne maaskee ikke strax tør bestemme det passende Minimum», var bestemmelsen foreslått, jfr. Indst. O. No. 46 (1860) s. 206. Noen plikt til å omregulere lønningene hadde amtsformannskapet ikke. - For verks- og bruksskolene ble lønnen fastsatt av skolens bestyrelse, § 32.

I lovens § 41 e) lå en forutsetning om at lærerne kunne få en godtgjørelse «for Lærerlærlinges Uddannelse», og i 1§ § 43 og 44 var nærmere vilkår fastsatt for alderstillegg til lærerne. Var vilkårene oppfyllt, hadde læreren uten videre rett til slikt tillegg.

Formålet med ordningen var dels å oppmuntre lærerne til videre utdannelse; dels å holde ut på de mindre godt lønnede poster, og så bidra til at lærerne forble i sine stillinger. Skulle formålet oppnås, måtte imidlertid tillegget «være sikkert paaregneligt», uavhengig av tilfeldigheter, skussmål, utdeling ved ledighet osv., jfr. innstilling fra lovkommisjonen om almueskolevæsenet (1859) s. 20.

For å få alderstillegg av l. grad måtte læreren ha vært ansatt som lærer i minst 7 år; for alderstillegget av 2. grad minst 15 år. Dessuten måtte læreren ha bestått prøve fra seminar eller lærerskole; kunne fremlegge vitnesbyrd om flid og duelighet, og undervise minst 24 uker årlig.

Kravet om flid og duelighet kom inn under kirkekomitéens behandling, jfr. Indst. O. 46 (1960) s. 208.

En noe særegen bestemmelse fantes i § 45; ved innvilgelse av alderstillegg kunne amtsformannskapet sette som betingelse «at den Løn, som vedkommende Lærer nyder af den mindre Kommune ... skal overstige det ansatte Lavmaal med et vist angivet Beløb». Bestemmelsen skulle «tjene som en Spore til at forhøie Lærernes Løn», jfr. Indst. O. 46 (1860) s. 209, men, som påpekt allerede under behandlingen i odelstinget, ville det gå ut over læreren om kommunen ikke ville oppfylle det vilkår som amtformannskapet hadde satt, jfr. Ot. forh. 1860 s. 489-491.

I § 46 var uttrykkelig uttalt, at et alderstillegg som en gang var tilstått en lærer ikke kunne fratas ham, så lenge han var ansatt som lærer ved en av amtets skoler. At vilkårene etter § § 43 og 44 da var oppfyllte, var ikke noe krav, jfr. departementsskriv av 20. mai 1868.

Merkes kan også § 69, som fastsatte at lærere, ansatt før lovens ikrafttredelse, ikke skulle få noen reduksjon av de inntekter de allerede oppebar, uansett hvilke tillegg de måtte få etter den nye lov.

Loven fastsatte i § 60 at det til utdannelse av lærere skulle være mindre læreanstalter og lærerskoler, foruten stiftsseminarene. I tilknytning til denne bestemmelse ble det i § 63 fastsatt, at som lærere ved kretsskolene skulle i almindelighet bare ansettes de «som have bestaaet theoretisk og praktisk Afgangsprøve ved et Seminarium eller en Lærerskole» eller tilsvarende prøve. Skulle det ikke være noen med slik utdannelse, skulle fortrinnsvis den ansettes som hadde gjennomgått lavere avdeling av den høyere almenskole, og dessuten et ettårig «Øvelseskursus som Lærerlærling» ved godkjent skole.

Loven sikret også lærerne representasjon i skolens bestyrelses- og tilsynsmyndighet. Denne myndighet var lagt til skolekommisjonen, som besto av sogneprest, residerende kapellan, formannskapets ordfører, kommunestyremedlemmer «samt en af Skolekommunens Lærere, valgt af disse i et Møde, som sammenkaldes og bestyres af Skolekommissionens Ordfører», § 70.

I skolekommisjonens innstilling (1859) s. 28 ble forslaget om lærerrepresentasjon begrunnet slik: «Ligeledes antager man, at en af Communens Skolelærere bør tiltræde Skolecommissionen. At denne herved vilde tilføres et sagkyndigt og for Skolens Fremgang interesserer Medlem, vil formentlig være indlysende, ligesom en lærers Deeltagelse i Skolebestyrelsen vil styrke den Agtelse, der skyldes Skolelærerstanden.» I Ot.prp. 10/1859 er spørsmålet ikke kommentert, og i Indst. O. 46/1859 s. 211 heter det bare at en lærer-representant var foreslått «som den, der bedst kan tale Almueskolelærernes Sag». Under behandlingen i Odels- og Lagting kan spørsmålet ikke sees kommentert.

For hjelpelærere og lærere i småbarnskolen var skolekommisjonen ansettelsesmyndighet; de Øvrige lærere ble ansatt av stiftsdireksjonen etter forslag fra skolekommisjonen. Ansettelse skulle skje etter forutgående kunngjøring, og «ingen af disse Lærere ansættes på Opsigelse», § 64.

Hjelpelærere ved kretsskole og lærerne ved småbarnskole kunne avskjediges av skolekommisjonen. De øvrige lærere kunne gis avskjed, «naar de vise Mangel paa Flid og Duelighed, eller utilbørligt Forhold i Bestilling og Liv», forutsatt at skolekommisjon, prost og stiftsdireksjon var enige. Læreren skulle være gitt anledning til å uttale seg på forhånd. Ved grovere forseelser kunne stiftsdireksjonen øyeblikkelig fjerne læreren fra stillingen, inntil avskjed kunne bli besluttet eller dom erverves, § 67.

Etter byskoleloven av 1848 var lærerne ansatt på tre måneders oppsigelse. Det kan derfor virke noe overraskende at landsskoleloven bare 12 år senere uttrykkelig uttalte at ingen av lærerne kunne ansettes på oppsigelse. Også på bakgrunn av tidens liberalistiske retning var en slik regel uvanlig. Dertil kommer at det var begynt å bli «mere og mere almindelig» å ansette også landsskolens lærere på oppsigelse - noe skoleloven av 1827 neppe ga adgang til.

Lovkommisjonen ønsket ikke å legalisere denne praksis, jfr. dens innstilling om almueskolevæsenet (1859) s. 21. Lærerne måtte være beskyttet mot vilkårlighet, spesielt fordi stillingene lå under umiddelbar interesse og innflytelse av mange personer, med liten utdannelse. «En Mand, der er ansat paa Opsigelse, kan blive berøvet sin Stilling, uden at man behøver derfor at angive nogensomhelst Grund.» ... «Man er med Rette bange for Leiesvende i Skolens Tjeneste, men efter Opsigelsesprincipet bringes den hele Skolelærerstand ind under denne Kategori; de blive Leiesvende i ordets egentlige Betydning, da de ligesom enhver anden Tjener kunne opsiges til enhver Tid, og naar Standen er saaledes stillet, har man ikke Ret til at vente, at de ikke ogsaa kunne blive Leiesvende i anden Betydning.» En naturlig følge av dette utgangspunkt var at en lærer bare kunne fjernes fra stillingen «naar han selv gjør sig uværdig til sin Stilling». Lovkommisjonen gikk imidlertid lenger enn dette; heller ikke «Grunde, der hentes fra tilfældige Omstændigheder, saasom paatænkte Omreguleringer og deslige» skulle i denne sammenheng ha relevans. Skulle det forekomme, «at en ansat Lærer kan være til Hinder for en Omregulering i det enkelte Tilfælde, bør man finde sig i at komme til Rette med ham paa en Maade, hvorved alle Vedkommende kunne finde sig tjente». Den modifikasjon tok lovkommisjonen likevel, at det ville være liten fare ved dette, fordi «afskedigelse i Tilfælde af aabenvar Vrangvillighed og Trods formentlig vilde være paa rette Sted.» Ut fra en gjensidighetsbetraktning ville det vært nærliggende å anta, at med en slik sikret stilling i posten som lærer, måtte også læreren ha forpliktelse på seg til å forbli i posten for kortere eller lengre tid. Her inntok imidlertid kommisjonen, et standpunkt som gikk svært langt i lærernes favør; en lærer som hadde fått ansettelse i en annen post, skulle umiddelbart kunne forlate den post han innehadde, og tiltre den nye.

«Ogsaa af en anden Grund er Opsigelsesprincipet forkasteligt. Det medfører, at ogsaa Læreren skal give en vis Opsigelsestid. Herved kan en Skolelærer bringes i betydelig Forlegenhed; thi i Befordringstilfælde bliver der tvende Poster, der begge have retligt Krav paa ham, saa at han endog kan udsættes for at gaae glip af en Ansættelse, fordi han ikke kan tiltræde Posten saa hurtigt som forlanges. Det er Commissionen bekjendt, at Lærere paa denne Maade have gaaet glip af Poster, hvortil de allerede vare udnævnte, fordi de af den Grund, at de vare bundne til deres forrige Poster en vis Tid, ikke kunde tiltræde den nye saa hastigt, som Vedkommende forlangte. En saadan Tilstand bringer Forvirring ind i Befordringssystemet og skader den mere Berettigede og derved Sagen selv; thi vedkommende Ansættelsesmyndighed kan endog være forpligtet til under visse omstændigheder at foretrække en mindre Qvalificeret, som er ledig, for en mere Berettiget, som er bunden, maaskee endog til en Tid af 6 Maaneder. Under alle omstændigheder burde ingen opsigelsesfrist paahvile Læreren, naar han befordres; Thi at der ved Befordring opstaar Vacance, faaer man finde sig i, ligesaavel som ved Dødsfald eller andre uafvendelige Tilfælde.»

Rettslig sett virker kommisjonens argumentasjon ikke helt overbevisende. Selv med utgangspunkt i den situasjon at en lærer kunne få en høyere eller bedre stilling (befordring; egtl. forfremmelse), kan det ikke sees at en lærer var forpliktet til såvel den nye som den tidligere stilling. Forpliktelsen overfor den nye post måtte være en følge av lærerens søknad, og i denne ville det være naturlig at det var tatt forbehold m.h.t. tiltredelsestidspunktet; det måtte også være nærliggende å anse slikt forbehold underforstått. Det er vanskelig å se at det skulle foreligge noe pliktgrunnlag ut over dette. - Realiteten kan imidlertid ha vært at lærerne bare holdt skole en begrenset tid av året. Utenom dette tidsrom, og tiden umiddelbart forut for undervisningsterminen, forelå forsåvidt ikke noe reelt behov for å holde læreren til stillingen hvis læreren av en eller annen grunn ønsket å fratre, og en oppsigelsesfrist ikke ville gjøre nevneverdig fra eller til m.h.t. å få ny lærer ansatt.

Hva man enn måtte mene om kommisjonens argumentasjon, ble dens standpunkt lagt til grunn for loven av 1860. Derved var også grunnlaget lagt for et meget sterkt oppsigelsesvern for lærerne i den obligatoriske skole; et oppsigelsesvern som også dagens grunnskole bygger på.

3.7 «Lærerinneparagrafen» av 1869

Landsskoleloven av 1860 ga, om enn i begrenset utstrekning, adgang til at kvinner ble ansatt som lærere. Ved tilleggslov til lands- og byskolelovene av 22. mai 1869 ble denne adgang vesentlig utvidet. Etter § 2 kunne også kvinner beskikkes til lærere ved almueskolenes lavere klasser. Var skolen delt i avdelinger etter barnas kjønn, kunne kvinner være lærere ved samtlige pikeklasser. § 4 fastsatte at fast ansatte lærerinner «i Almindelighed» hadde samme rettigheter og forpliktelser som lærere - men med to vesentlige modifikasjoner: «Lavmaal af Løn og Alderstillæg» kunne en fastsettes særskilt for lærerinner ved skolene på landet. «En gift Lærerinde kan derhos med 3 Maaneders Varsel opsiges af Skolekommissionen». Bestemmelser om lærerprøver for lærerinner ble fastsatt i 1872.

3.8 Den høyere almendannelse 1869

Ved lov av 17. juni 1869 (nr. 53) om offentlige Skoler for den høiere Almendannelse ble den videregående utdannelse delt i en middelskole og et påfølgende gymnas, med egne eksamener (middelskoleeksamen og examen artium). Reformen medførte at mange små borger- og realskoler gikk over til å bli middelskoler, slik at de individuelle ulikheter mellom skolene ble borte; de fikk alle et fellespreg, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 118. Om lærernes undervisning foreskrev § 8 generelt at den hele tiden skulle ta «tilbørligt Hensyn til Disciplens Kræfter og den Udvikling, de have naaet, have for Øie at øve deres Selvvirksomhed og vænne dem til Høiagtighed, Klarhed og Bestemthed i Opfatning, Tænkning og Udtryk. «I en rekke bestemmelser ble undervisningsfagene, eksamen og skoleferien fastsatt i detalj. Regler om lærerne fantes i kap. 5. Rektorer, overlærere og adjunkter skulle utnevnes av Kongen, § 40, mens klasselærerne kunne ansettes av overbestyrelsen på tre måneders oppsigelse. Dessuten kunne overbestyrelsen ansette særskilte lærere i tekniske ferdigheter og timelærere til å besørge enkelte timer i andre fag. Etter § 44 skulle det ved hver skole være et skoleråd, som besto av rektor og skolens faste lærere (overlærere, adjunkter og klasselærere). Skolerådet skulle regelmessig ha møte én gang pr. måned, og bl.a. ta stilling til om nye lærebøker skulle tas i bruk, forandringer i undervisningsplanen, og fagfordelingen mellom lærerne, § 47.

Ved rektors forfall, eller ved ledighet i rektorembetet, var den av skolens lærere som overbestyrelsen konstituerte, forpliktet til mot passende godtgjørelse midlertidig å utføre de forpliktelser som påhvilte rektorembetet. Var noen lærer forhindret fra å besørge sine undervisningstimer, eller var noen lærerstilling ledig, var tilsvarende enhver av skolens faste lærere forpliktet til å utføre de forretninger som rektor i den anledning måtte pålegge ham. Overbestyrelsen avgjorde om det skulle ytes noen godtgjørelse på grunn av disse forhold. I sykdomsforfall inntil tre måneder skulle eventuell godtgjørelse til vikar betales av skoleklassen; for sykdom ut over dette tidsrom bestemte overbestyrelsen om vikargodtgjørelse helt eller delvis skulle betales av skolekassen, § 48. Bestemmelsen skulle sikre den enkelte lærers rettigheter i sykdomstilfelle, slik at læreren ikke selv måtte dekke vikarutgiftene, jfr. Indst. O. 73/1868-69 s. 180.

Ingen av skolens faste lærere måtte, uten overbestyrelsens samtykke, være bestyrer eller lærer ved noen annen skole, § 49. I den utstrekning det måtte bli gitt lærerkandidater adgang til praktiske øvelser ved skolene, eller det måtte bli gjort dem til en plikt å avlegge prøver, var enhver fast lærer forpliktet til å veilede og bistå med dette overensstemmende med derom utferdiget instruks, § 50.

3.9 Folkeskolelovene av 1889

Lovene av 26. juni 1889 (nr. l) om folkeskolen på landet [L] og (nr. 2) [K] om folkeskolen i kjøpstedene gjennomførte lokalt selvstyre i denne del av skolen, og la opp til å virkeliggjøre den syvårige enhetsskole. Fagkretsene ble utvidet, og et nasjonalt drag gjorde seg gjeldende, bl.a. ved bestemmelsen om at språket i skolen skulle være norsk, L. § 73/K § 64, og ved kravet om at lærerne talte landets språk og tilfredsstilte de betingelser som Grunnlovens § 92 foreskrev for å være embetsmann (hovedsakelig krav om enten norsk statsborgerskap eller opphold i landet i minst 10 år), L § 26/K § 28. Sogneprest/prest ble ikke lenger lovbestemt formann i skolestyret, men var fortsatt lovbestemt medlem, L § 47 a/K § 40 a.

Forslag om at skolestyret skulle kunne fastsette om undervisningen skulle skje «paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaaln» falt derimot under sterk dissens i Odelstinget (Ot.forh. 1889 s. 504-529), men allerede ved lov av 6. juli 1892 fikk skolestyrene denne adgang, samtidig som det ble fastsatt at elevene skulle «lære at lase begge Maal», L § 73/K § 64.

Begge lover ga i kap. 3 og 4 regler om lærerpostene og om lærernes ansettelse og rettslige stilling. Lovene gjorde kommunestyret til lønnsfastsettende myndighet, og skolestyret til ansettende myndighet.

Etter L § 19/K § 21 skulle undervisningen legges til fullstendige lærerposter. Etter L § 19 skulle lærerposten ha minst 24 skoleuker årlig; etter K § 24 skulle antallet fastsettes ved kommunal vedtekt. Etter begge lover kunne undervisning i sang, legemsøvelser, tegning og håndarbeid skje ved timelærerpost. Timeundervisning kunne også anvendes om det ledige timetall ved en skole ble for lite til en fullstendig lærerpost etter K § 24; etter L § 19 kunne undervisningstid som ikke kunne legges til noen av de fullstendige lærerposter overlates til hjelpelærere.

K § 22 fastsatte at lærerpostene kunne innrettes for lærere og lærerinner, og påbød at det ved hver folkeskole skulle være minst én lærer og én lærerinne. Tilsvarende bestemmelse hadde L ikke.

Bestemmelsene om lærernes avlønning var svært forskjellig utformet i de to lover. Etter L § 20 ble systemet med fastsatte minstelønninger opprettholdt; minstelønnssatser ble fastsatt av amtsformannskapet etter uttalelser fra samtlige skolestyrer og herredsstyrer, og etter uttalelse fra overtilsynet skoledirektøren og amtsskolestyret. Tilsvarende skulle det fastsettes to alderstillegg, som ble oppnådd etter henholdsvis fem og ti års tjeneste i full lærerpost på landet eller i by. Etter L § 22 skulle også minstesatser for kosthold og herberge under skoletiden fastsettes på samme måte. L § 21 ga regler for undervisningstidens beregning ved undervisning såvel i småskolen som i skolens annen avdeling, og L § 24 fastsatte i detalj at minst én av lærerne i fullstendig post skulle skaffes familiebolig med jordvei av en slik størrelse «at derpaa mindst 2 kjør kan fødes og en Have anlægges». L » 27 fastsatte uttrykkelig at forskrifter fastsatt etter lovens kap. 3 ikke måtte gjøres gjeldende til skade for noen allerede ansatt lærer eller lærerinne.

Det ble tidlig - og med rette - antatt at bestemmelsene i § § 21 og 22 var preseptoriske, og ikke kunne fravikes til lærerens ugunst, selv med hans samtykke, jfr. departementets uttalelse 25. feb. 1898; Lt. ÆLovtidendeÅ 1898 s. 65 og 10. feb. 1908; Lt. 1980 s. 49-50.

For hjelpelærere, timelærere og vikarierende lærere ble lønnsvilkår fastsatt av kommunestyret, L § 25/K § 27.

Lønnsvilkårene etter K § 23 skulle fastsettes av kommunestyret ved vedtekt, utarbeidet av skolestyret og forelagt overtilsynet. Skulle overtilsynet ha bemerkninger til lønnsvedtekten, skulle den med ny uttalelse fra skolestyret forelegges kommunestyret på nytt til endelig avgjørelse. Noen minstelønnssats kunne altså ikke fastsettes av organ overordnet kommunestyret.

Lønnsvedtekten skulle etter K § 24 henføre de fullstendige lærerposter til minst to lønningsgrupper, og anga forholdet mellom disse to grupper. Det var uttrykkelig fastsatt at lærerinnepostene ikke måtte henføres til en høyere gruppe i sterkere forhold sett i forhold til sitt hele antall - enn lærernes poster, K § 24 fjerde ledd. De lavere lærerinnelønninger var bakgrunnen for regelen, jfr. kommisjonsinnstillingen (1873) s. 158-159; etter K § 24 sjette ledd var det adgang til å fastsette vedtektsbestemmelsene særskilt for lærere og lærerinner.

Lønnsvedtekten skulle fastsette det ukentlige timetall for hele lærerposter. Etter K § 21 var det adgang til å gi en lærer kortere undervisningstid, hvis læreren ble pålagt å overta bestyrelsen av eller tilsynet med en eller flere av folkeskolene i byen. Vedtekten skulle dessuten fastsette hver lærergruppes minstelønn, lønnstillegg og den tjenestetid som var nødvendig for å oppnå tilleggene; i den laveste gruppe skulle likevel hver lærer og lærerinne ha rett til å oppnå minst to lønnstillegg etter fastsatt tjenestetid. Endelig skulle vedtekten angi hvordan det skulle forholdes med godtgjørelse til vikar under sykdomsfravær; her forutsatte kommisjonen (s. 166) at kommunene kunne etablere vikarkasser med tilskudd fra lærerpersonalets side. Dessuten antydet kommisjonen at lærerpersonalet burde være sikret lønn under sykdom i tre måneder, som igjen kunne bestå av forskjellige kortere tider i løpet av 12 måneder. I K § 26 tredje ledd var det endelig fastsatt at forandringer i en lønnsvedtekt ikke kunne gjøres gjeldende til skade for noen allerede ansatt lærer eller lærerinne.

I denne sammenheng kan også merkes at begge lover ga lærere, ansatt før lovene trådte i kraft, adgang til å velge mellom avlønning etter de tidligere gjeldende regler eller etter de nye lovers forskrifter, L § 83/K § 72.

Etter begge lover var det et vilkår for fast ansettelse i full lærerpost at vedkommende var medlem av statskirken. Dessuten var det for fast ansettelse krav om eksamen fra lærerseminar eller examen artium; etter L § 26 var likevel avlagt teoretisk og praktisk prøve tilstrekkelig for undervisning i småskolen, og begrenset til visse fag i annen avdeling.

L § 28/K § 29 fastsatte at ledig lærerpost skulle kunngjøres ledig med angivelse av postens vilkår og søknadsfristen, men unntok bl.a. timelærerposter, vikariater og andre midlertidige ansettelser.

Etter L § 29/K § 30 kunne herreds-/kommunestyret fastsette, etter å ha fått skolestyrets uttalelse, at inntil tredjedelen av de fullstendige lærerposter som ble lønnet etter den høyere avdeling, og inntil halvdelen av de poster som ble lønnet etter den lavere avdeling, skulle holdes besatte på tre måneders oppsigelse. De øvrige fullstendige lærerposter skulle besettes fast.

Ved ansettelse i fast lærerpost kunne søker som ikke tidligere hadde vært ansatt i fullstendig lærerpost i folkeskolen, ansettes på prøve, dog ikke for lengre tid enn ett år.

Regelen kan sees som et kompromiss mellom ordningen etter byskoleloven av 1848 (alle stillinger på 3 måneders oppsigelse) og ordningen etter landsskoleloven av 1860 (ingen stilling på oppsigelse). - I kommisjonsutkastet (s. 66) ble regelen begrunnet med at den «sikret Kommunerne, at de ikke skulle blive belemrede med uduelige eller ligegyldige Lærere, og paa den anden Side at have skaffet Lærerstanden i det Hele den Tryghed med Hensyn til Fremtiden, som er en væsentlig Betingelse for, at den kan føle sig tilfreds med sin Stilling. «Man hadde også hatt for Øye «det Tilfælde ... at Børntallet i en By aftager, eller Søgningen til andre Skoler tiltager saa meget, at Folkeskolen ikke længere tiltrænger saa mange Lærere som før», samtidig som det ble adgang til å ansette i de ikke faste poster lærere som ikke hadde bestått de foreskrevne prøver. Kommisjonen antok at dette «i enkelte Tilfælde...kunne tilføre Skolerne brugbare Kræfter, som ellers ikke vilde have været at erholde, uden at drage til Følge, at unge Mennesker, som Ønske at ofre sig for Lærerkaldet, undlade at forberede sig dertil paa sædvanlig Maade.» Kommisjonsforslaget ble lagt til grunn i prinsippet, men i den vedtatte bestemmelse ble antallet oppsigelige lærerposter større enn etter kommisjonens forslag; den hadde bare foreslått at halvparten av lærerne i den laveste lønnsgruppe kunne være oppsigelige.

Etter L § 30/K § 31 skulle samtlige lærerposter besettes av skolestyret.

For landsskolen foreskrev § 30 at skolestyret først skulle gi skolekretsen eller kretsens tillitsvalgte anledning til å uttale seg om søkerne. Etter begge lover skulle skolestyrets beslutning forelegges overtilsynet før noen av søkerne ble ansatt. Skulle overtilsynet finne at en annen søker var å foretrekke, kunne overtilsynet forelegge saken for herredsstyret/formannskapet. Var dette enig med overtilsynet, var skolestyret forpliktet til å ansette den søker som overtilsynet foretrakk.

Det synes tvilsomt om denne saksbehandling representerte noe merkbart inngrep i skolestyrets myndighet, jfr. Høigård og Ruge,l.c., s. 158, som opplyser at det praktisk talt aldri forekom at kommunestyret gikk fra det som skolestyret hadde vedtatt, og at dette var en ordning som lærerstanden var lite tilfreds med; en beskrivelse som synes stemme med Ot.prp. 37/1914 s. 38 flg. og de der omtalte forhold. Bestemmelsene ble endret i 1915, jfr. nedenfor.

For landsskolen foreskrev § 30 tilsvarende fremgangsmåte ved ansettelse av hjelpelærere, hvis denne skulle undervise en hel krets eller klasse.

For ansettelse av andre lærerposter skulle etter begge lover bare skje innberetning til overtilsynet.

Ikke fast ansatte kunne oppsies med tre måneders varsel, med mindre andre vilkår var bestemt ved ansettelsen, begge lovers § 34.

Ved lover av 15. aug. 1908 (nr. 2 og 3) ble skolelovene endret slik at skoledirektøren skulle ha hatt anledning til å uttale seg «forinden endelig beslutning om opsigelse fattes». Endringen ble begrunnet med at skoledirektøren burde ha kjennskap til saken før beslutning om ansettelse av ny lærer ble forelagt ham etter L § 30/K § 31. «Spørsmaalet om en lærers opsigelse er en sag af saavidt stor betydning, at det ialfald synes rimeligt, at overtilsynet gives anledning til derom paa forhaand at udtale sig»; spørsmålet ville derved få «en saameget omhyggeligere drøftelse, hvorunder de forskjellige hensyn kan komme til sin ret», jfr. Ot. prp. 20/1906-07 s. 26.

Fast ansatte kunne, når de utviste uduelighet eller la for dagen utilbørlig forhold i tjeneste eller liv, eller når deres forhold forøvrig gjorde dem uskikket til forsvarlig å røkte deres lærergjerning, avskjediges av skolestyret når dette og overtilsynet var enige om det, etter at vedkommende hadde fått anledning til å uttale seg - etter landskoleloven også tilsynsutvalget.

For grove forseelser kunne skolestyret straks fjerne en lærer eller lærerinne fra virksomhet i skolen, inntil avskjedigelse kunne finne sted, eller dom ble ervervet. Vedkommende skulle nyte full lønn inntil forholdet var påkjent ved endelig dom, eller avskjedigelse hadde funnet sted.

Lærer eller lærerinne var forpliktet til å gi to måneders oppsigelse, begge lovers § 35.

I kommisjonsutkastet av 1873 var det foreslått tre måneders oppsigelse fra lærernes side, mens kommisjonsutkastet av 1887 nøyde seg med å foreslå to måneders oppsigelsesfrist. Sistnevnte kommisjon anførte bare at bestemmelsen ville sikre skolestyret mot ulempene ved at en lærer «som det tildels skal være skeet, fordrer at aftræde uden Varsel paa Grund af Forflyttelse eller Stillingsforandring» (s. 78). Kommisjonsukastet av 1873 s. 182-183 forutsatte at en lærer kunne være ansatt «paa bestemt Tid eller paa Vilkaar, at Fratrædelse skal finde Sted uden opsigelse, eller naar en vis Begivenhed (t. Ex. en Klasses Inddragning) indtræder. Er intet bindende aftalt eller klarlig forudsat ved Lærerens eller Lærerindens Antagelse, indtræder Regelen om de tre Maaneders Opsigelse.» Forøvrig påpekte kommisjonen de ulemper som kunne inntre ved en umiddelbar fratredelse. - Slik loven ble vedtatt, synes det tvilsomt om det var adgang til å ansette en lærer på slike vilkår som kommisjonen av 1873 angir; særlig hvor betingelsen er knyttet til en uviss fremtidig begivenhet. Formentlig måtte vedkommende lærer sies opp med den fastsatte tre måneders frist etter begge lovers § 34.

I begge lovers § 33 var gitt regler om lærernes og lærerinnenes plikter. Undervisningen skulle være overensstemmende med undervisningsplanen og lærebøkene, og gjennom undervisningen og ved gjennomførelsen av skolens bestemmelser om orden og tukt skulle de medvirke til elevenes oppdragelse som kristne og medlemmer av det norske statssamfunn. De skulle virke for at skolen ble stadig søkt av, elevene, og forøvrig ha sin oppmerksomhet henvendt på deres forhold utenfor skolen. Videre skulle de bl.a. rette seg etter de bestemmelser som ble opptatt i skolens plan, eller ble gitt av skolestyret ved alminnelig forskrift eller ved særskilt beslutning.

Etter begge lovers § 36 kunne lærerne forlange den opptjente lønn utbetalt ved hver måneds utgang. L § 36 fastsatte at dette også gjaldt kostgodtgjørelse, mens alderstillegg skulle utbetales halvårlig ved utgangen av juni og desember.

En prinsipiell nydannelse var reglene om skoleråd; etter K § 37 utgjorde «samtlige ved en Kjøbstads ansatte Lærere og Lærerinder ... et Skoleraad til fælles Overlægning om de nævnte Skolers Anliggender». Skoleinspektøren, eventuelt et medlem av skolestyret, var rådets formann. Skolerådet skulle høres av skolestyret i enhver sak som angikk folkeskolens alminnelige ordning; bl.a. antallet klasser; opptak og oppflytning av elever; om årsprøve skulle holdes og eventuelt ordnes; alminnelige bestemmelser «om orden og Tugt», lærebøker og undervisningsplan. Etter skolestyrets forlangende var skolerådet forpliktet til «at ytre sig om enhver Skolesag», § 39.

Som omtalt ovenfor var skoleråd fra tidligere kjent i lovgivningen om de vidergående skoler; allerede frdn. av 7. nov. 1809 fastsatte at rektor og overlærere utgjorde et skoleråd, og ved loven av 17. juni 1869 ble ordningen utvidet slik at skolerådet besto av skolens rektor og de faste lærerne. Ved almueskoleloven for kjøbstedene i 1889 § 37 ble skoleråd etablert for samtlige lærere og lærerinner i hele kjøbstaden; ikke bare for lærerpersonalet ved den enkelte skole; etter § 37, tredje ledd kunne skolestyret fastsette at det for hver skole skulle være et lærerråd bestående av skolens lærere og lærerinner. Et slikt lærerråd kom i tilfelle i tillegg til skolerådet, og som organ underordnet skolerådet, jfr. Ot.forh. 1880 s. 302-311, særlig 307-308.

Bestemmelsene om skoleråd ble av kommisjonen begrunnet slik (innstillingen 1873 s. 66-67): «At den Indsigt og Erfaring, som Lærerne have erhvervet sig under sin opdragelses- og Undervisningsvirksomhed, faar Indflydelse paa Bestemmelsen om Skolens indre Ordning derved, at der gives Lærerne Adgang til direkte eller gjennem en Repræsentant at udtale sig over de vigtigere Spørgsmaal, som reises om Maaden, hvorpaa, og Formerne, hvorunder deres Virksomhed hensiktsmæssigst kan og bør udøves, antager Kommissionen vil være i Skolens Interesse». Ordningen med representasjon i skolestyret som landsskoleloven av 1860 etablerte hadde nok det samme formål for øye, men i en by kunne formålet oppnås mer fullstendig og mer tilfredsstillende om samtlige Lærere kunne uttale seg om skolens anliggender. Derved unngikk man også den ulempe som lå hvor en enkelt lærer ble tatt opp i skolestyret; «ingen af dem bringes i den unegtelig noget skjæve Stilling at skulle være sin egen og sine sideordnede Kollegers nærmeste Foresatte.»

Var antallet lærere og lærerinner i kjøpstaden høyere enn 60, kunne skolerådet ordnes ved et utvalg av skolestyrerne og lærerne/lærerinnene. Utvalget skulle ha minst 60 medlemmer; valgt i særskilte møter av lærere og lærerinner; forholdsmessig representert, § 37, annet ledd.

Etter landsskolelovens § 37 var herredets lærere og lærerinner forpliktet til to ganger årlig å tre sammen med skolestyret til forhandling om skolens virksomhet, tilstand og midler til å fremme dens formål. Den tid som gikk med til disse møter, skulle fragå i lærernes skoletid uten fradrag i lønn og kostgodtgjørelse.

Forholdene for landsfolkeskolen lå ikke slik an at det kunne etableres noe skoleråd etter kjøbstad-lovens mønster. For å fremme et virksomt samarbeid for hele herredets skolevesen, og etter forbilde av Sveits lovgivning, ble bestemmelsen foreslått, jfr. kommisjonsinnstillingen (1887) s. 79.

Etter landsskolelovens § 47 c var lærerne, på samme måte som etter loven av 1860, representert i skolestyret med én lærer eller lærerinne i full post, valgt for to år av lærerpersonalet i et møte ledet av skolerådets formann.

Noen tilsvarende representasjon fikk kjøpstedenes lærere ikke ved loven av 1889, jfr. Ot.forh. 1889 s. 600 flg., på tross av at slik representasjon ble vedtatt av Stortinget i 1880 (jfr. Ot.forh. 1880 s. 287-302) og hadde flertall i Stortinget i 1888 (jfr. Ot.forh. 1888 s. 711-845). Synspunktet i 1889 var at lærerne ble indirekte representert ved at skoleinspektøren eller skolerådets formann også var medlem av skolestyret. Allerede ved lov av 21. juli 1894 ble imidlertid K § 47 endret slik at lærerne i de større byer fikk representanter i skolestyret. Var antallet hele lærerposter 30 eller mer skulle det velges én lærer og én lærerinne; var antallet slike poster under 30, men over 5 skulle det velges én lærer eller lærerinne. De som ble valgt måtte inneha full post. Valg skulle skje i samlet møte, unntatt hvor det skulle velges lærer og lærerinne - lærerne og lærerinnene skulle da velge sin respektive representant i særskilt møte. Møtene ble ledet av skolestyrets formann. At lærerne ikke fikk representasjonsrett i de minste kjøpstedene, ble begrunnet med st skolerådets formann som regel var en lærer i full post, og at skolestyrets medlemmer under såvidt enkle forhold måtte antas å ha «et noget mere indgaaende Kjendskab til Skolens daglige Arbeide», jfr. Indst. O. IX. (1893) s. 17.

Ved lov av 15. aug. 1908 (nr. 3) ble landsskolelovens § 47 c endret, slik at disse lærere fikk samme representasjonsrett som sine kolleger i kjøpstedene, men slik at det skulle velges én lærer og én lærerinne allerede når antallet hele poster oversteg 15. Det ble bl.a. vist til at i de større kommuner underviste lærerinnene oftest i småskolen mens lærerne gjerne underviste i storskolen; ble bare én lærer valgt ville denne oftest vare lite kjent med de forhold som lærerinnene arbeidet under, og omvendt, jfr. Indst. O. V. (1908) s. 7. Tilsvarende endring ble gjort for folkeskolen i kjøpstedene ved lov av samme dato (nr. 2) § 40 c.

3.10 Endringer i folkeskolelovene frem til mellomkrigstiden

Ved en lang rekke lovendringer etter 1889 - omtrent en lovendring minst hver annet år - ble de forskjellige undervisningsfag, undervisningstiden og lærerlønningene m.v. detaljregulert, og satser for statens tilskudd til skolenes drift og til lærerlønningene m.v. fastsatt. Med et såvidt stort lovstoff er emnet nokså uoversiktlig. Her skal forsøksvis gis et overblikk over særlig de viktigste bestemmelser av betydning for lærernes rettsstilling. Det vil føre alt for langt å gå inn på enkeltheter i det system som ble utviklet for statens tilskudd til kommunene forsåvidt angår lærerlønningene m.v.; det får være tilstrekkelig å nevne at det i grove trekk var slik at staten ga de enkelte kommuner tilskudd til lærernes grunnlønn (etter landsskoleloven slik den lød i 1915, § 38 nr. 1 og 3, kunne tilskuddet løpe opp i 80 % for de Økonomiske svake kommuner, mens normaltilskuddssatsen var 45 %). Alderstillegg, amtstillegg og ekstraordinære amtstillegg ble derimot fullt ut betalt av staten gjennom amtet (fylket).

Ved lov av 18. sept. 1909 (nr. 2) ble for kjøpstedenes vedkommende bl.a. reglene om de kommunale lønnsvedtekter i § 24 forenklet; istedenfor å henføre lærerstillingene til en høyere og en lavere lønningsgruppe, med alderstillegg, skulle det i vedtekten fremtidig bare fastsettes grunnlønn for de fullstendige lærerposter, og alderstilleggenes størrelse. Som en konsekvens av denne endring ble også § 30 endret, slik at inntil en tredjedel av de fullstendige lærerposter kunne besettes på tre måneders oppsigelse. Den tidligere ordning med inntil en tredjedel oppsigelige lærere i høyere lønnsgruppe, og inntil halvparten oppsigelige i lavere lønnsgruppe kunne ikke lenger opprettholdes.

De tidligere forholdstall i landsskoleloven § 29 ble imidlertid stående uendret; én tredjedel i høyere lønnsgruppe, men inntil halvparten av lavere lønnsgruppe. Dette hadde formentlig sammenheng med at det i landsskolen ble opprettholdt en ordning med småskole og storskole, mens skolen i byene var enhetsskole. Men forholdet kan også ha hatt sammenheng med at det i småskolen var flest lærerinner, og at disse som gruppe ikke greide å få gjennomslag for sine interesser i samme utstrekning som deres mannlige kolleger, kanskje fordi de sistnevnt ikke fremmet eller støttet lærerinnenes interesser på bl.a. dette punkt.

I begge lover ble det dessuten fastsatt et generelt forbud mot at det i kunngjøring av ledig lærerstilling ble gjort noe krav om at søkerne skulle gi opplysning om sin stilling til tidens politiske eller kulturelle stridsspørsmål, § 29.

Bakgrunnen for tillegget til § 29 var at et par skolestyrere hadde kunngjort ledige lærerposter, og begjært opplyst om søkerne var «rigsmaals- eller landsmaalsvenlige», jfr. tillegg 2 til Innst. O. XII (1909) s. 1-2. Etter en inngående debatt i Odelstinget, hvor bl.a. representanten Larsen fremsatte det forslag som senere ble vedtatt, ble bestemmelsen gjort generell. Flere talere fremhevet at forslaget bare gjaldt kunngjøringen, og at det var en fare for at tilsvarende opplysninger ble søkt tilveiebragt gjennom underhåndshenvendelser. Enkelte talere tok avstand fra at dette ble gjort, og karakteriserte slikt som usmakelig.

I landsskoleloven ble det i § 20 påbudt at amtsformannskapet skulle fastsette minst fire alderstillegg, som skulle oppnås etter 4, 8, 12 og 15 års tjeneste. Tjenestetid i forskjellige skoleslag kunne legges sammen. For kjøpstedene skulle de alderstillegg som staten ga bidrag til oppnås etter 3, 6, 9 og 12 års tjeneste, § 24 c. Også her kunne tjenestetid i forskjellige skoleslag legges sammen.

Ved den påfølgende endringslov av 13. aug. 1915 ble landsskolelovens § 20 nr. 6 igjen endret, slik at opptjeningstiden for alderstillegg ble den samme som i kjøpstedene.

Ved endringslov av 13. aug. 1915 nr. 1 til landsskoleloven ble det tidligere ubetingede krav om at læreren måtte være medlem av statskirken sterkt modifisert; ansettelsesprosedyren ble noe endret, bl.a. ved en betinget adgang til å bringe ansettelsesspørsmål inn for departementet; og lærernes forpliktelse til å overta tjeneste ved annen skole i tilfelle nedleggelse eller omorganisering av skolen ble fastslått. Regler om vikarkasse ble introdusert; retten til skyss- og flyttegodtgjørelse fastslått, og som ovenfor nevnt ble opptjeningstiden for alderstillegg redusert og lærernes representasjon i skolestyret utvidet. Ved lov av 14. des. 1917 (nr. l) ble skoleloven for kjøpstedene tilsvarende endret på de fleste punkter.

Kravet om medlemskap i statskirken ble i L § 26, 2. ledd/K § 28, 2. ledd begrenset til bare å gjelde hvor den som skulle ansettes ville få undervisning i kristendomskunnskap, eller føre tilsyn med slik undervisning, f.eks. i egenskap av bestyrer eller inspektør. Endringsforslaget ble fremsatt av kirkekomitéen, jfr. Indst. O. XII (1914) s. 42 og enstemmig vedtatt av Odels- og Lagting.

For å kunne ansettes som bestyrer eller inspektør ble det i L § 26, 6. ledd/K § 28, 7. ledd fastsatt at vedkommende måtte ha arbeidet i folkeskolens tjeneste i minst fem år, og ha den lovbestemte utdannelse for folkeskolens lærere.

Ansettelsesprosedyren ble endret for å sikre at lærerne ble ansatt ut fra saklige kriterier. Til gjengjeld ble ansettelsesprosedyren noe komplisert.

Før skolestyret traff vedtak om ansettelse, skulle - som tidligere - kretsen eller kretsens tilsynsutvalg ha hatt anledning til å uttale seg om søkerne. Deretter skulle skolestyrets vedtak forelegges skoledirektøren. Foreslo skoledirektøren en annen søker enn skolestyret, og skolestyret fastholdt sitt vedtak, kunne skoledirektøren forelegge saken for herredsstyret. Var herredsstyret enig med skoledirektøren, var skolestyret forpliktet til å ansette den søker skoledirektøren hadde foreslått, § 30, 2. ledd. I Ot.prp. 37/1914 s. 41 er anført at herredsstyrets behandling representert en så liten betryggelse mot misbruk «at bestemmelsen herom vistnok helt kunde sløifes». Bl.a. under henvisning til at staten dekket minst halvparten av utgiftene til lærerlønningene ble L § 30/K § 31 gitt et nytt tredje ledd. Det ble der fastsatt at om skolestyret med to tredjedels flertall fastholdt sin beslutning, og to tredjedeler av herredsstyret var enige med skolestyret, skulle den søker ansettes som skolestyret foreslo. Men om så stort flertall ikke ble oppnådd, kunne skoledirektøren forelegge saken for departementet til endelig avgjørelse. Det kan merkes at bestemmelsen ikke ga søkerne noe klagerett; bare skoledirektøren kunne bestemme at spørsmålet skulle forelegges departementet.

For at ansettelsesspørsmålet kunne bli avklart så snart som mulig, ble det i begge lovers § 35 fastsatt at når en lærer hadde mottatt ansettelse i en ny post i folkeskolen, eller hvor det var gått én måned etter at han hadde fått meddelelse om den nye ansettelse, var hans tidligere post i folkeskolen å anse som oppsagt fra den tid da ansettelsen i den nye post fant sted. Videre ble fastsatt at skolestyre som ansatte en ny lærer, snarest mulig skulle underrette såvel læreren som skolestyret i den kommune hvor læreren tidligere var ansatt om ansettelsen. Underretningen til læreren skulle sendes «paa saadan maate, at dens fremkomst lar sig ettervise». Det var forutsatt at læreren «inden et rimelig tidsrum blir nødt til at træffe sit valg», jfr. Ot.prp. 37/1914 s. 49. Formentlig måtte bestemmelsen foreståes slik at læreren kunne avverge at oppsigelse i den opprinnelige post begynt å løpe, ved å meddele skolestyret på det nye sted at han allikevel ikke ønsket å motta posten. I en uttalelse «av 12. feb. 1917 la imidlertid departementet til grunn «at naar en lærer efter ansøkning er blit ansat i en lærerpost, er han retslig bundet til posten. Ønsker han ikke at overta posten, maa han søke skolestyret om at frafalde ansættelsen, og hvis skolestyret ikke skulde gaa med herpaa, maa han opsisin post med lovlig varsel», Lt. 1917 s. 67.

I L § 34 ble også innført et nytt fjerde ledd: «Saafremt en eller flere av et herreds folkeskoler besluttes nedlagt eller omorganisert, skal lærer, som herefter ansættes, være forpligtet til efter skolestyrets forlangende at overta hel eller delvis tjeneste ved anden folkeskole, dog maa lærerens stilling ikke i væsentlig grad gjøres besværligere, likesom hans løn derved ikke maa formindskes.» Bestemmelsen kom inn etter forbilde av loven om høiere almenskoler av 1896, § 33.

I lovforarbeidene ble imidlertid presisert at forholdene var forskjellige i folkeskolen og i den høyere skole. For landsskolen ville bestemmelsen få sin største betydning og anvendelse, «naar lærerpostene paa grund av nedgang eller vekst i elevantallet maa undergaa forandring. Men skal lovbestemmelsen bli praktisk anvendelig her, hvor skoleordningen er saa forskjellig, kan man ikke uten videre ta loven om den høiere skole til forbillede. Lærernes forpligtelse ved skolers nedlæggelse eller omorganisation kan ikke indskrænkes til blot at gjælde overgang «i tilsvarende stilling» ved anden skole, da lærerpostene ikke svarer til hinanden paa samme maate som i den høiere skole. Og hvad der mest trænges for landsskolens vedkommende, er en bestemmelse, som tilpligter lærerne at overta ogsaa delvis tjeneste ved anden skole, naar regulering medfører forandring i skolekommunens lærerposter. Hvor langt et skolestyre her kan gaa overfor en lærer, uten at stillingen kan siges at bli væsentlig forandret, vil selvfølgelig til en vis grad bero paa et skjøn. Skolestyrets beslutning maa derfor av læreren kunne indankes for overtilsynet til endelig avgjørelse», jfr. Indst. O. XX (1912) s. 22-23 og Ot.prp. 37/1914 s. 48.

Begge lovers § 33 e) ga hjemmel for skolestyret til å fastsette at lærerne skulle gjøre innskudd i vikarkasse med inntil 2 % av lønnen inklusive alderstillegg. Det var forutsetningen at vikarkassene ville tre istedet for kretssykekasser, jfr. Ot.prp. 37/1914 s. 46.

Det synes atskillig tvilsomt om denne bestemmelse ga en amtskommunal vikarkasse hjemmel til å kreve at alle amtets landkommuner meldte sine lærere inn i vikarkassen, slik departementet la til grunn i en uttalelse av 10. jan. 1917, Lt. 1917 s. 6. Ved lov om sykeforsikring av 6. aug. 1915 (nr. 5) § 54 nr. 2 kunne vikarkasse tre i stedet for offentlig kretssykekasse dersom vikarkassen sikret lærerpersonalet «i sygdomstilfælde bibehold av fuld løn for en tid av mindst 6 maaneder - eller et dertil svarende timetal - i 12 paa hinanden følgende maaneder». I brev av 8. juni 1917 uttalte departementet at siden ingen lærer «har saa lang sammenhængende arbeidstid som 26 uker uten mellemliggende ferier, er tilføielsen «eller et dertil svarende timetal» gjort for at sikre læreren ret til fri vikar i mindst saa mange timer, som indeholdes i 26 arbeidsuker. I feriene trænger jo en syk lærer ingen vikar, og vikarkassen vil derfor ikke ha nogen utgifter i anledning av hans sykdom i feriene. Har saaledes en lærer en undervisningstid av 36 timer om uken, har han ret til fri vikar i mindst 936 timer (36 × 26) i 12 paa hinanden følgende maaneder». For lærere i små poster - minsteantallet var 24 uker årlig for full post - medførte dette «at han faar ret til fri vikar for hele (eller det meste av) sin aarlige undervisningstid , Lt. 1917 s. 346. På den annen side ble det antatt at vikarkassens forpliktelser ikke strakk seg lenger enn til sykdomstilfelle. Lønn i anledning svangerskapspermisjon og jordmorbidrag, kunne derfor ikke kreves, selv om slike ytelser kunne vært krevet av kretssykekasse, Lt.1917 s. 66.

Begge lovers § 33 femte ledd forberedte grunnen for en pensjonsordning for lærerne. Bestemmelsen fastsatte at lærere som ble ansatt etter lovens ikrafttredelse, var forpliktet til å gjøre innskudd i offentlig eller kommunal pensjonskasse, og til å følge de regler om aldersgrense m.v., som måtte bli fastsatt av statsmaktene.

I L § 39 tredje ledd ble det fastsatt at lærerne hadde rett til fri skyss eller skyssgodtgjørelse etter reglene for offentlige tjenestemenns skyss- og kostgodtgjørelse, for flytting fra en krets til en annen, og når skolerutens ordning medførte reiser til lands på minst 6 km eller til vanns.

I L § 20 nr. 5 ble forholdet mellom alderstillegg og permisjon regulert.

Var læreren ansatt i en post som ga rett til alderstillegg, kunne læreren gis permisjon av skolestyret inntil tre måneder, med rett til å få permisjonstiden medregnet til oppnåelsen av alderstillegg, og med rett til å få alderstillegg i permisjonstiden. For lengre tid krevdes samtykke av skoledirektøren. Bakgrunnen for denne regulering var at «den myndighet som tilstaar permissionen (skolestyret) ikke samtidig er repræsentant for den kasse hvorav alderstillæggene utredes. Disse gaar nemlig ikke for nogen del av kommunekassen, men utelukkende av amtsskolekassen (som igjen har bidrag av staten). — Det har derfor ... været meget let for lærere at oppnaa permission endog for længere tid», jfr. Ot. prp. 37/1914 s. 32.

Endringen av L § 20 nr. 5 kan også sees på bakgrunn av Rt. 1914 s. 725, hvor skolestyret innvilget en lærer to års permisjon for videre utdannelse ved Norges Landbrukshøyskole til utskiftningsassistent; en stilling utenfor skolevesenet. Læreren ordnet selv med vikar som skolestyret godkjent. Samtlige instanser fant at permisjonstiden måtte medregnes ved beregning av tjenestetid for å oppnå alderstillegg, og departementets sondring ettersom permisjon var gitt i skolens eller lærerens interesse ble underkjent som vilkårlig og uten støtte i loven. Det synes å følge av de underordnede retters premisser at så lenge læreren var innehaver av stillingen, og forbehold forøvrig ikke var tatt, måtte han ansees for å være i «tjeneste». Denne forståelse ble iallfall lagt til grunn i departementets senere rundskriv 7. sept. 1915 (Lt. 1915 s. 779-780). I en senere uttalelse la departementet til grunn av reglene om tjenestetidens beregning var preseptoriske, og at det derfor ikke kunne treffes vedtak om at tjenestetid under permisjon skulle komme vedkommende vikar tilgode ved beregningen av vikarens tjenestetid, jfr. Lt. 1916 s. 171-172.

Ved endringslover av 5. juli 1918 (nr. 1 og 2) ble forholdene for midlertidige og vikarierende lærere noe forbedret ved at slik tjenestetid ble medregnet for opptjening av alderstillegg hvis tjenestetiden var minst fire uker i trekk i full post. For «faste vikarer» skulle hele tjenestetiden medregnes. L § 20 nr. 4/K § 22 C.

Spørsmålet om å godskrive tjenestetid for vikar som tjenestegjorde i ledig stilling synes ikke å ha voldt vanskeligheter under lovforberedelsen; derimot oppsto det prinsipielle spørsmål om både stillingsinnehaveren og vikaren kunne godskrives tjenestetid for samme tidsrom. Slikt kunne forekomme om stillingsinnehaveren var gitt permisjon for å utføre offentlig verv eller for å skaffe seg videre utdannelse, «i disse tilfælde vil det være rimelig om vikaren faar sit arbeide i posten tilgoderegnet som tjenestetid til opnaaelse av alderstillæg», jfr. Ot. prp. 9/1918 s. 9 og Indst. O. XII (1918) s. ll. Kirkekomitéen tilføyde at det i enkelte kommuner var antatt «saakaldte faste vikarer for derved at sikre skolen at der er vikar at faa i paakommende tilfælde. De avlønnes almindeligvis med den fastsatte grundløn. Den utredes av vikarkassen; men dersom de ikke har vikariert nok til at optjene den fastsatte grundløn, utredes det resterende av kommunekassen. Dette er en heldig ordning for skolen, og for at sikre tilgang til slike stillinger, bør de gives ret til fuld anciennitet.»

Ved samme endringslover ble også innført regler om etterlønn (1ønn etter dødsfall) for lærere, begge lovers § 36.

Bestemmelsen ga en avdød lærers etterlatte krav på lønn, pensjon eller ventepenger for én måned efter dødsfallet; for grunnlønnens vedkommende skulle en måned regnes lik fire uker. Bestemmelsen ble motivert med at tjenestemannsloven av 1918 § 12 ga tjenestemenn slik rett. «Loven omfatter ikke folkeskolelærerne, og departementet anbefaler derfor en tilsvarende bestemmelse optat i skoleloven», Ot. prp. 9/1918 s. 12.

Ved denne lovendring ble også lønnsfordelingen mellom lærer som sluttet og lærer som tiltrådte en stilling regulert i K § 24 f, slik at lønnen for sommerferien ble fordelt med lønn for juli til den fratredende lærer, og lønn for august til den tiltredende. Som en konsekvens av denne fordelingsregel ble det også fastsatt at lærer som sluttet ved sommerferiens begynnelse, måtte fratre ved utgangen av juli.

Før lovreguleringen ordnet de enkelte bykommuner seg noe forskjellig. De aller fleste fulgte en praksis som tilsvarte den regel som ble lovfestet, men et par kommuner praktiserte skillet pr. 15. aug., og noen pr. 30. juni. «Denne forskjellige praksis volder en del vanskeligheter ved forflyttelse av lærere fra en kommune til en anden og ved læreres avgang ved sommerferiens slutning. Det har saaledes ... hændt at lærere ved forflytning har kommet til at oppebære løn på 2 forskjellige steder for samme tidsrum, og... det forekommer at kommuner trækker en del av feriegangen ind i kommunekassen. Det sidste er... ikke mindre ulovlig end det første», jfr. Ot. prp. 12/1918 s. 6-7.

I begge lovers II ble også forholdet til aldersgrense og Statens Pensjonskasse berørt, for at reglene skulle kunne få anvendelse også overfor lærere ansatt før den tidligere lovendring av 14. des. 1917, som tilføyde § 33 e, trådte i kraft.

Overgangsbestemmelsen fastsatte at lærer som ville oppnå den lønn som lovene fastsatte, måtte finne seg i å bli medlem av Statens Pensjonskasse, og i å fratre ved den aldersgrense som måtte bli fastsatt. Selv om det var fordelaktig for lærerne å bli medlemmer av pensjonskassen, anså departementet det for sikrest å lovfeste en slik forpliktelse.

På samme måte som det var gjort overfor statens tjenestemenn ved lønnsreguleringen av 1917, ble det i overgangsbestemmelsen fastsatt at enhver lærer hadde krav på å få av kommunen en lønnsforbedring som var minst så stor at han ikke fikk lavere nettolønn ved å forpliktes til innskudd i pensjonskassen, enn han hadde etter det dengang gjeldende regulativ, jfr. Indst. O. XIII (1918) s. 8.

3.11 Den høyere almenskole 1896-1935

Loven om høiere almenskoler av 27. juli 1896 (nr. 2) medførte betydelige forandringer; spesielt kan merkes at loven brøt med latin som obligatorisk fag og etablerte en generell orientering mot et nyhumanistisk gymnas.

Loven var delt i to hovedavsnitt; første hovedavsnitt ga regler om «offentlige høiere Almenskoler», og annet hovedavsnitt om kommunale og private høiere almenskoler. Denne oppdeling i to hovedavsnitt avspeiler en overgangssituasjon som imidlertid synes i det vesentligste å ha vært et tilbakelagt stadium allerede da loven ble vedtatt.

Den tidligere lov av 1869 § 22 ga Kongen adgang til å gi kommunale og private skoler rett til å holde avgangseksamen med samme virkning som offentlige middelskoler, og de bestemmelser som ble gitt for den offentlige (statlige) middelskole «er i alle væsentlige stykker blevet normgivende for kommunernes høiere skoler og de tilsvarende privatskoler». Dessuten ble det i 1889 undervist flere elever i de kommunale enn i de statlige skoler. Anvendelsen av de bevilgede statsbidrag medførte også at et felles overstyre for kommunale og statlige skoler etterhvert var etablert før loven av 1896, bl.a. m.h.t. ansettelsesmyndigheten; her var departementet - spesielt ved et rundskriv av 1888 - blitt skolenes overstyre, jfr. kommisjonsinnstillingen av 1894 s. 263-264.

For de offentlige skoler fastsatte § 32 at bestyreren skulle ha tittel av rektor. De øvrige faste lærere skulle være overlærere og adjunkter. Klasselærerstillingen bortfallt. Kvinner skulle ha samme adgang som menn til å bli utnevnt som bestyrere og lærere, § 33 siste ledd.

De faste lærere skulle utnevnes av Kongen, § 33 første ledd. Bestemmelsen forutsatte at disse lærere fortsatt skulle være embetsmenn. Under lovforberedelsen var det blitt inngående diskutert om lærernes status burde endres til bestillingsmenn (tjenestemenn) for å oppnå en noe større adgang til å fjerne en lærer fra stillingen når vedkommende ikke var i stand til forsvarlig å utføre tjenesten; også hvor forholdet skyldtes fremskreden alder; dessuten var det behov for en større adgang til å omdisponere lærerkreftene hvor det fant sted forandringer m.h.t. skolenes forhold. Når loven opprettholdt embetsstatus for ikke å «gjøre lærernes stilling utryggere», må det sees på bakgrunn av de regler som samtidig ble vedtatt om lang konstitusjonstid, aldersgrense og omdisponeringsadgang.

Ingen kunne utnevnes til adjunkt uten først å ha vært konstituert som sådan i fem år. Etter konstitusjonstidens utløp skulle vedkommende enten ha «endelig Ansættelse» eller fratre stillingen, § 33, annet ledd. Den lange prøvetid hadde sammenheng med stillingen som embetsmann; den sikrede rettsstilling måtte motsvares av større forsiktighet ved lærernes ansettelse, jfr. kommisjonsinnstillingen (1894) s. 292.

Ved lov av 24. mai 1907 (nr. 3) ble § 33 endret, slik at to års konstitusjon ble tilstrekkelig for ansettelse som adjunkt. Erfaringsmessig hadde en lærer i løpet av fem år grodd så fast at man i tvilstilfelle hadde kviet seg for å fjerne ham; «man kommer let til at tage personlige hensyn, hensyn til, at det vil være haardt at afskedige en mand, som først har ofret saa lang tid paa sin spesielle uddannelse og saa har arbeidet en længere tid i skolen; det vil være vanskeligt for ham efter saa lang tids forløb at slaa ind paa noget nyt», jfr. Ot.prp. 11/1906-07 s.ll.

Som følge av det nye lønnsregulativ av 1913 bortfallt adjunkttittelen; ved lov av 25. juli 1913 (nr. 2) ble bestemmelsen om adjunkter derfor endret til å omfatte overlærere, jfr. Ot.prp. 36/1913 s. 1-3. Forøvrig forble bestemmelsen uforandret. Ved lov av 23. juli 1919 (nr. 4) ble adjunkt-tittelen gjeninnført, sammen med lektor-tittelen, mens overlærer-tittelen bortfallt (tittelen kunne dog beholdes av stillingsinnehaverne); forøvrig forble bestemmelsen fortsatt uforandret.

Ble en skole besluttet nedlagt eller omorganisert, var de lærere som etter lovens ikrafttredelse ble fast utnevnt ved den offentlige høyere almenskole forpliktet til å gå over til tjeneste i tilsvarende stilling ved en annen offentlig eller kommunal skole enn den læreren tidligere tjenestegjorde ved. Bestemmelse om slik overgang til annen stilling skulle treffes av overstyret (departementet), og lærerens lønnsvilkår skulle forbli uforandrede, § 33 tredje ledd.

I kommisjonsinnstillingen (1894) s. 295 anførte mindretallet at nedleggelse eller omordning av offentlige skoler «i høieste grad gjøres vanskelig og kostbar ved den omstændighed, at lærerne er uafsettelige embedsmænd. Ved § 22 i grundloven kan en embedsmand ikke forflyttes mod sin vilje, og i denne bestemmelse turde være en hindring for, at en skoleembedsmand skulde kunne ansættes paa den betingelse, at han i tilfælde af omordning eller nedlæggelse af skole skulde være forpligtet til at gjøre tjeneste ved en anden ham af overstyret anviste skole. Muligheden af at stille saadanne betingelser synes at gjøre grundlovens bud til intet». Derimot kunne slike betingelser utvilsomt stilles overfor bestillingsmenn. Flertallet antok at man kunne oppnå den nødvendige frihet til omdisponering «ved at ansætte enhver lærer med forpligtelse til at lade sig forflytte» i tilfelle skolens nedleggelse eller omordning, men kan ikke sees å ha kommentert grunnlovsspørsmålet (s. 292). Departementet fulgte mindretallet og la opp til at lærerne ikke skulle ha status som embetsmenn, jfr. ot.prp. 8/1896 s. 38, mens kirkekomiteen sluttet seg til kommisjonens flertall, Indst. O.VII (1896) s. 36 med den bemerkning at mindretallets grunnlovsforståelse neppe var holdbar: «En saadan Forflytning vil kun være umulig for det Tilfælde, at vedkommende Lærer udtrykkelig som hidtil udnævnes til Lærer ved en bestemt Skole... men ikke saafremt han kun meddeles Bestalling om Adjunkt osv. i det offentlige høiere Almenskolevæsens Tjeneste medens det sted og den Skole, hvor han sættes til at tjenestegjøre, bestemmes paa anden Maade». - Også ut fra dagens rettsoppfatning må det formentlig antas at omdisponeringsadgangen ikke stred mot grunnlovsbestemmelsen, jfr. Innstilling om avskjedigelse m.v. av embetsmann (1971) s. 12-13 og Eilert Stand Lund: Rettsforholdet mellom staten og dens embetsmenn (1971) særlig s. 65 flg. med henvisninger.

De faste lærere var etter § 33 fjerde ledd forpliktet til å fratre stillingen ved fylte 65 år med den pensjon de hadde opptjent ved innskudd i pensjonskassen for statens tjenestemenn, medmindre de av departementet ble oppfordret til å bli i stillingen inntil videre.

Ved lov av 31. mai 1873, med senere tilleggslov av 18. mai 1876, var det etablert en pensjonskasse for statens bestillingsmenn; denne omfattet ikke lærerne ved de høyere almenskoler.

I forbindelse med vedtagelsen av lov av 20. april 1917 om pensjonsordningen for statens tjenestemenn ble også vedtatt lov av 14. mai 1917 (nr. 3) om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn. Loven fastsatte den alminnelige aldersgrense til 70 år for menn og 65 år for kvinner, § 2. Det oppsto derved uoverensstemmelse i forhold til § 33 fjerde ledd i loven om den høiere almenskole; bestemmelsen ble derfor opphevet ved lov av 16. mai 1920 (nr. 2). - Ved stortingsbeslutning av 7. mars 1914 ble lærerpersonalet ved offentlige og statsunderstøttede kommunale høiere almenskoler forpliktet til «foreløpig at avsætte av den regulerte løn 6 pct. til indskud i en sparebank for senere at overføres til en pensjonskasse» om ikke vedkommende på annen måte hadde sikret seg pensjon. Ved lønnsregulativet av 1913 II var det «fastsatt at samtlige lærere som regulativet omfattet måtte finne seg i de bestemmelser som statsmaktene måtte fastsette om deres pensjonsforhold.

Departementet (overstyret) ansatte på tre måneders oppsigelse de fornødne timelærere. Rektor kunne ansette vikarer for en tid av inntil en måned, mens lengre vikariater måtte besettes av departementet, § 34.

For utilbørlig forhold kunne departementet straks fjerne en lærer fra skolen til spørsmålet om suspensjon eller avskjedigelse var avgjort. Vedkommende skulle nyte sin lønn til endelig avgjørelse hadde funnet sted, § 35.

Det pålå rektor å ivareta skolens anliggender. Rektor var de øvrige lærernes nærmeste foresatte, og skulle som sådan føre tilsyn med skolens «Undervisning, Tugt og Orden», § 36. Departementet kunne ansette en eller flere av lærerpersonalet som tilsynslærer, § 37.

Når rektor hadde forfall, eller rektoratet var ledig, var den av skolens lærere som overstyret antok til det, forpliktet til mot en av overstyret bestemt godtgjørelse å utføre de rektor påhvilende forretninger. Når en lærer hadde forfall, eller en lærerpost var ledig, var enhver av skolens faste lærere forpliktet til å utføre de forretninger som rektor i den anledning måtte pålegge ham. Departementet bestemte om det skulle ytes noen godtgjørelse, § 38. Vikarutgifter ved sykdomsforfall inntil tre måneder skulle dekkes av skolekassen. Om vikarutgifter skulle dekkes på denne måte, helt eller delvis, ut over tre måneder ble avgjort av departementet.

De fast ansatte læreres timetall ble fastsatt av departementet etter forslag fra rektor, § 39.

Etter § 41 skulle det ved hver skole være et skoleråd med rektor som formann, og de faste lærere som medlemmer. De andre lærere kunne tilkalles av rektor og delta i forhandlingene, men uten stemmerett. Skolerådet skulle etter § 43 avgjøre saker om elevers opptak og oppflytting; bedømmelse av elevenes flid, fremgang og sedelige forhold, og bortvisning av elever. Skolerådet skulle også foreslå bestemmelser om den daglige skoletid og ferier, samt om skolens tugt og orden. To av skolerådets medlemmer skulle sammen med rektor avgjøre innkjøp til skolens bibliotek og vrige samlinger.

Etter § 44 skulle dessuten rektor høre skolerådets uttalelse før han avga innstilling i saker om nye lærebøker, fagfordelingen blant skolens lærere, fordeling av friplasser og stipendier; linjevalg, alternative fag og klasseantallet, samt overslag over skolens inntekter og utgifter for hver budsjett-termin. Utskrift av skolerådets forhandlingsprotokoll skulle medfølge ved disse sakers videre behandling i departement eller forstanderskap.

Skolerådet skulle også behandle de saker som måtte bli fastsatt ved reglement, eller forelagt det av rektor, § 45.

Ingen av skolens faste lærere måtte uten overstyrets samtykke være bestyrer eller lærer ved noen annen skole, § 46.

Forsåvidt det måtte gis lærerkandidater adgang til praktiske øvelser ved skolene, eller det ble gjort dem til plikt å avlegge prøver der, var enhver fast lærer forpliktet til, overensstemmende med den derom utferdigede instruks, å veilede og bistå under samme, § 47.

Reglene i lovens annet avsnitt om de kommunale og private høyere almenskoler utvisket i betydelig grad forskjellen mellom disse skoler og de offentlige (statens) skoler hvis staten støttet skolen ved bevilgninger. Forskjellen ble ytterligere utvisket ved de vilkår som kunne stilles for skolens eksamensrett; etter § 72 bl.a. at lærerpersonalet hadde en utdannelse tilsvarende den som ble krevet i de statlige skoler, og at lærernes lønninger var godkjent av departementet. For skole med statstilskudd var departementet overstyre, på samme måte som for statlige skoler, § 69 jfr. § 48. Dersom lærerpersonalets lønn ikke var lavere enn deres statlige kollegers begynnelseslønn, hadde de rett til å kalle seg overlærer; adjunkt eller rektor, § 71 annet ledd. Kommunestyret skulle fastsette lønningsvilkårene for de fullstendige lærerpostene, men bare i henhold til de av departementet med Stortingets samtykke fastsatte regler, § 71 første ledd. Tjenesteår som lærer skulle regnes like uansett om de refererte seg til statlig eller kommunal tjeneste hvis lærerne ble ansatt av departementet.

Skolens bestyrere og lærerpersonalet ellers skulle ansettes av departementet etter forslag fra forstanderskapet, § 70. Adjunkter, overlærere og rektorer ved kommunale skoler skulle ansettes fast, adjunkter dog regelmessig først etter 5 års konstitusjon. På begjæring av skolestyret kunne de avskjediges av departementet om de hadde vist utilbørlig forhold i tjeneste eller liv eller forøvrig var uskikket til å røkte sin gjerning forsvarlig. Begjæring om en lærers avskjed var kun gyldig hvis minst to tredjedeler av forstanderskapets medlemmer var enige om å fremsette den. De øvrige lærere skulle ansettes på oppsigelse, § 71, 3. ledd.

Etter § 69, 2.ledd skulle kommunestyret fastsette besetemmelser om bl.a. skoleråd og forstanderskap, men også her var departementets samtykke nødvendig.

Selv om de vesentligste ulikheter mellom statlige skoler og kommunale/private skoler ble rettet opp ved lovens regler, besto likevel den prinsipielle forskjell i lærerpersonalets status at det bare var lærerpersonalet ved statens skoler som kunne smykke seg med embetsmannsbetegnelse; lærerne ved kommunale/private skoler måtte klare seg med status av bestillingsmenn (tjenestemenn).

3.12 Reduksjonen av lærerlønningene i 1920-årene

Ved endringslov av 25. feb. 1921 (nr. 1 og 2) ble det i begge skolelover tatt forbehold om omregulering/nedregulering av lønningene. Forbeholdet var knyttet til det forbehold som Stortinget hadde tatt i lønnsregulativet for statens tjenestemenn:

»Forsåvidt Stortinget i henhold til de forbehold, som er tatt i det almindelige lønnsregulativ for statens tjenestemenn A I § l, beslutter omregulering eller nedregulering av statstjenestemennenes lønninger, skal sådan regulering også kunne foretas for de tjenestemenn, som omfattes av nærværende lov».

Ved endringslover av 13. mai 1927 (nr. 1 og 2) ble L § 27 og K § 26 3.ledd opphevet. Bestemmelsene satte forbud mot at det ble foretatt endringer i lovens forskrifter om lønn og ansettelsesbetingelser/endringer i kommunal lønnsvedtekt til skade for allerede ansatte lærere.

Opphevelsen av disse bestemmelser ble motivert med at de var blitt overflødige etter lovforbeholdet av 1921, og at «man med hensyn til lønnsregulering for lærerne må se denne i sammenheng med en almindelig regulering av statstjenestemennenes lønninger», jfr. Ot. prp. 5/1927 s. 5. Kirkekomitéen fulgte ikke departementet på dette punkt, jfr. Innst. O IX (1927) s. 15. I Odelstinget ble opphevelse vedtatt etter en temmelig skarp debatt. - Som anført av kirkekomitéens flertall, medførte neppe endringsloven av 1921 at skolelovenes regler ble overflødige; endringsloven av 1921 gjaldt en særlig situasjon, mens skolelovens bestemmelser var generelle. En innhentet uttalelse fra Justisdepartementet, referert av statsråden (Ot.forh. 1927 s. 209), konkluderte med at skolelovenes regler «hindrer, at der i en lønnsvedtekt kan tas forbehold om nedsettelse av lønnen for fast ansatte lærere».

Spørsmålet om det var nødvendig å oppheve L § 27/K § 26 for å kunne redusere eller omregulere lærernes lønn, alderstillegg m.v. avhenger av hvordan forholdet var mellom disse to lovregler og bestemmelsen i endringsloven av 1921 II. I så henseende kan det ut fra alminnelige rettskildeprinsipper neppe være tvilsomt at 1921-bestemmelsen som den nyere lov måtte være avgjørende, så langt det måtte være motstrid mellom ny og eldre lovgivning. Dette ble også resultatet i rettspraksis, jfr. Rt.1930.553 og Rt.1930.1313. Forsåvidt kan det sies at det var unødvendig å oppheve L § 27/ K § 26; enten fulgte adgangen til reduksjon av 1921-bestemmelsen, og da kunne L § 27/K § 26 fortsatt bestå, eller også var det ikke adgang til slik reduksjon etter 1921-bestemmelsen, men i så fall ga det ikke hjemmel for reduksjon at L § 27/K § 26 ble opphevet. Reduksjon måtte i så fall ha et annet eller ytterligere grunnlag. Adgangen til fremtidig regulering av lønningene, også til lærernes ugunst, synes imidlertid å måtte være blitt vesentlig mer åpen ved opphevelsen av L § 27/K § 26. Så lenge skolelovene var gjeldende, representerte de et klart forbud mot at kommunen ensidig endret lønn og lønnsvilkår til lærernes ugunst. Særlig viktig må det ha vært at det heller ikke kunne tas forbehold om slik regulering, jfr. i denne sammenheng også Justisdepartementets uttalelse til Kirke- og skolekomitéen 3. mars 1927. Hadde slike forbehold kunnet tas, ville skolelovens bestemmelser i realiteten blitt praktisk sett uten nevneverdig betydning.

I og med at bestemmelsene ble opphevet besto nok fortsatt det arbeids- og tjenestemannsrettslige utgangspunkt - forsåvidt i tråd med det generelle privatrettslige prinsipp - at kommunen som den ene part i forholdet ikke ensidig kunne endre de fastsatte vilkår. Men fremtidig, og spesielt i forhold til senere ansatte lærere, ville kommunen kunne innta forbehold om slik regulering. I utgangspunktet aksepteres forbehold såvel privatrettslig som tjenestemanns- og arbeidsrettslig; særlig så langt et forbehold er gjort tilstrekkelig spesifikt. På denne bakgrunn synes derfor opphevelsen av skolelovenes regler å innebære en svekkelse av lærerstandens rettsstilling.

I avgjørelsen i Rt. 1930 s. 553 omtaler l. voterende også forholdet til skolelovenes regler; disse karakteriseres som «uttrykk for en almindelig rettsregel» (s. 555), men først og fremst i relasjon til kommunenes adgang til ensidig å endre de fastsatte lønninger, spesielt forsåvidt angikk lønninger ut over de lovbestemte minima. Uttalelsen kan derfor ikke tas til inntekt for at den rettslige situasjon forble uendret etter opphevelsen av skolelovenes regler. - Tilsvarende gjelder herredsrettens dom (s. 566), som legger til grunn at forholdet mellom en kommune og dens tjenestemenn «maa bli at bedømme i alt vesentlig paa samme maate som i statstjenesten. Visstnok er forholdene i en kommune, administrativt og økonomisk, mindre stabile, mer skiftende enn i staten, og denne kan tenkes paaberopt som rimelig grunn til at stille kommunene mere fritt overfor de tjenestemenn, de ansetter og lønner. Paa den annen side vil vel imidlertid de kommunale tjenestemenn nettop paaberope sig disse skiftende og mindre sikre forhold som begrunnelse for sitt krav om beskyttelse mot ensidige og uforutsette forandringer», og ser L § 27 som utslag av en slik betraktning. - Omtrent tilsvarende er også byrettens dom i Rt. 1930 s. 1313 på s. 1320-1321 på dette punkt; Høyesterett kommenterte ikke spørsmålet.

Ved dommene i Rt. 1930 s. 553 og Rt. 1930 s. 1313 ble det klarlagt hvilken adgang loven av 1921 II etablerte til å nedregulere lærernes lønn m.v., forsåvidt angikk lærere ansatt etter 1921-lovens ikrafttredelse. Bestemmelsens uttrykk «saadan regulering» ble antatt å sikte til den regulering som Stortinget måtte ha truffet vedtak om for statstjenestemenns vedkommende, og kommunal regulering måtte holde seg innen den ramme som Stortinget således besluttet, såvel i omfang som m.h.t. gjennomføring.

Innen denne ramme kunne nedregulering skje også overfor lærere ansatt før lovens ikrafttredelse, fordi det bare var tale om å redusere innen rammen av samtidig eller senere vedtatte lønnsforhøyelser - ikke om reduksjon av den lønn som var fastsatt den gang da vedkommende lærer ble ansatt, Rt. 1930 s. 1313. Såvidt jeg kan se er det dette resonnement som må være det bærende i spørsmålet om hvor langt lovgivningen kunne gå i retning av å redusere lærernes lønn uten å komme i konflikt med forbudet i Grunnlovens § 97 mot å gi lover tilbakevirkende kraft. I så henseende måtte imidlertid det riktigste være at spørsmålet om lønnsreduksjon ikke ble sett i forhold til den avtalte lønn den gang vedkommende lærer ble ansatt, men i forhold til den lønn som gjaldt på det tidspunkt da lønnsreguleringsloven trådte i kraft. Kommunale lønnsvedtak, lagt til grunn overfor lærerne ved deres lønnsoppgjør eller meddelt lærerne på annen måte av kompetent kommunalt organ måtte i denne sammenheng sies å ha medført en endring i lærernes arbeidsavtaler med kommunen. - Resonnementet ovenfor forekommer meg også å berettige realiteten i de avgjørelser hvor rettspraksis, temmelig anstrengt, har ansett opprykk og overføring til annen stilling eller stillingskategori som ny ansettelse, jfr. nedenfor 13. om Rt. 1935 s. 375 og (for statstjenestemenn) Rt. 1940 s. 145.

I Rt. 1930 s. 553 var forholdet at en lærer var ansatt i skolestyremøte 4. mars 1922 i henhold til utlysning 23. des. 1921. Som lønnsvilkår var bl.a. oppgitt fire kommunale alderstillegg etter 3, 6, 9 og 12 år, jfr. L § 20 nr. 2. Noe forbehold om nedregulering var ikke tatt. I herredsstyremøte 30. mai 1927 ble de fire alderstillegg strøket pr. l. juli 1927. I Høyesterett bemerket førstvoterende at 1921-lovens II ikke var klar. Når bestemmelsen ikke uttrykkelig nevnte kommunene, og den var foranlediget ved forhøyelsen av de lovbestemte minstelønnssatser, kunne det tyde på at det var en fremtidig nedsettelse av minstelønnssatsene regelen omhandlet. De lovbestemte satser var imidlertid ikke det umiddelbare grunnlag for lærernes lønnsforhold; lønningene fulgte av kommunale og fylkeskommunale vedtak hvor skolelovenes minima bare begrenset kompetansen nedad. En senere nedsettelse av de lovbestemte minima ville bare medføre at lærernes lønn m.v. ble redusert, hvis disse myndigheter hadde rett overfor lærerne til å foreta tilsvarende nedsettelsen. Statens lønnsregulativ som hadde angitt maalestokken for forhøielsen av de lovbestemte lavmaalssatser, inneholdt forbehold om nedregulering under visse betingelser. Det eneste rimelige var derfor, at de lønnsforhøielser som lovene av 1921 paabød blev knyttet til tilsvarende betingelser.»Det var «naturlig at lærere ansatt ...... efter lovens ikrafttreden ........ maatte finne sig i nedsettelse av tidligere bevilgede lønninger»; derved ville lærerne «bli stillet som om deres lønnsforhold var blitt ordnet ved statens almindelige lønnsregulativ. At opnaa dette har ... vært hensikten med post II av de to lover av 1921.» En senere nedregulering ble derfor avhengig av at Stortinget etter lønnsregulativet besluttet å nedregulere statstjenestemennenes lønninger, og bestemmelsens uttrykk «saadan regulering» måtte medføre at nedreguleringen såvel m.h.t. omfang og gjennomføring skulle tilsvare Stortingets beslutning for statens tjenestemenn. Overfor lærere ansatt etter 1921-lovenes ikrafttredelse var II anvendelig «ikke bare paa lønnsforhøielser efter lovens ikrafttreden, men ogsaa paa tidligere lønnsbeslutninger, derunder ogsaa tidligere fastsettelse av alderstillegg». At forbehold ikke var tatt ved utlysning eller ansettelse kunne da ikke tillegges noen betydning. På denne bakgrunn ble forliket i lønnssaken mellom staten og dens tjenestemenn avgjørende, og læreren ble tilkjent sine alderstillegg, redusert med 5 % i tidsrommet l.7.1928 - 30.6.1929, og med 10 % i tidsrommet l.7.1929 - 30.6.1935 «og derefter i tilfelle redusert overensstemmende med lønnsregulativet for de offentlige tjenestemenn.»

To dissenterende dommere fant at 1921-lovens II ikke kunne forståes slik at den erstattet et manglende forbehold fra kommunens side. «Det var ved ansettelsen ... allerede av kommunen vedtatt bestemmelser om lønnens størrelse, og heri inngikk de kommunale alderstillegg som vedtatt uten noget forbehold om adgang til at nedregulere lønnen forsaavidt. Efter den almindelige antatte forstaaelse av en saadan uforbeholden lønnsbestemmelse vil da den i henhold til denne ansatte lærer ha krav på bibehold av lønnssatsene uforandret.»

I Rt. 1930 s. 1313 var forholdet at Trondheim kommune i 1921 hadde vedtatt kommunal lønnsvedtekt som medførte at topplønnen for lærere økte fra kr. 5.600 etter tidligere vedtekt av 1919 med kr. 2.400 til kr. 8.000 pr. år. Det hadde i mellomtiden vært gitt også midlertidige lønnstillegg. I 1926 ønsket bystyret å redusere lønningene; etter forhandlinger med lærerne gikk flertallet med på en lønnsreduksjon kr. 600 pr. år fra l. juli 1927. Senere lønnsvedtekt reduserte lønningene tilsvarende også overfor mindretallet blant lærerne. Samtlige av mindretallets lærere var fast ansatt før 1921-loven. Under henvisning til den foregående dom fant Høyesterett enstemmig at adgangen til nedregulering fulgt av 1921-lovens II. At lærerne var ansatt før vedtekten ble fastsatt, ble ansett for å være uten betydning. «Her er... kun spørsmaal om nedsettelse innenfor rammen av den lønnsforhøielse som er vedtatt av kommunen i forbindelse med loven av ... 1921 og samtidig med dens ikrafttreden. Det er saaledes ikke her tale om nedsettelse av den lønn som var fastsatt allerede ved lærernes ansettelse.» På samme måte som i den foregående dom ble imidlertid kommunens adgang til å nedregulere lønningene ansett begrenset til det som ble fastsatt av staten for statstjenestemennenes vedkommende: «da folkeskolelærerne er kommunale tjenestemenn, som faar sin lønn av kommunen om enn staten yder sitt bidrag hertil, synes det naturligst at fortolke (1921-lovens II) derhen at den har villet hjemle kommunene adgang til nedregulering paa samme betingelser som Stortinget kan gjøre det overfor statens tjenestemenn.»

Tilsvarende kan merkes mindretallet i Rt. 1935 s. 375; tre dommere fant under henvisning til Rt. 1930 s. 553 og 1930 s. 1313 at kommunestyret hadde adgang til å redusere lønnen overfor lærer i oppsigelig stilling ansatt i 1919, i samme utstrekning som staten hadde redusert lønnen for statstjenestemenns vedkommende. Flertallet løste saken på annet grunnlag, jfr. nedenfor under 13.

I denne sammenheng kan også merkes Rt. 1933 s. 1013, som bare gjaldt fortolkningen av forbeholdet i kommunens lønnsregulativ av 1920. Læreren hadde mottatt de fordeler som reguleringen av 1920 ga lærerne, og anså seg derfor bundet av forbeholdet: «De vedtatte lønninger kan reguleres nedad, saafremt staten gaar til nedregulering av de for statsfunksjonærene nettop fastsatte lønninger.» Under sterk dissens (4-3) fant Høyesterett at forbeholdet ikke anga hvor sterkt lærernes lønn kunne reduseres; mindretallet anså reduksjonsadgangen begrenset til det som måtte bli fastsatt for statstjenestemennenes vedkommende, både i tid og omfang.

3.13 Oppsigelse for å gjennomføre lønnsreduksjon

I nær sammenheng med forståelsen av lønnsforbeholdet i 1921-lovens II står spørsmålet om kommunenes adgang til å si opp lærere i oppsigelig stilling for å redusere deres lønn. I den grunnleggende avgjørelse, Rt. 1930 s. 437 ble det lagt til grunn, om enn under endel tvil, at overfor oppsigelige lærere var oppsigelsesadgangen ikke spesielt begrenset. De hensyn som hadde motivert reglene om at bare inntil en tredjedel av lærerpostene skulle kunne besettes på oppsigelse - adgangen til å fjerne mindre brukelige lærere og å innføre en viss bevegelsesfrihet m.h.t. skoleordningen; spesielt skolekretsene - ble ikke antatt å ha medført at oppsigelsesadgangen skulle være tilsvarende begrenset. Oppsigelse kunne derfor skje under ett for samtlige lærere og lærerinner i oppsigelige stillinger, i den hensikt å redusere deres lønn.

I Rt. 1930 s. 437 bemerket førstvoterende bl.a. at «selve lovteksten» ikke anga «nogensomhelst begrensning ... i skolestyrets adgang til at opsi de i opsigelige lærerposter ansatte lærere.» Motivasjonen for å ha en tredjedel av de ansatte lærere på oppsigelse hadde nok vært «spesielle hensyn til skoleordningen.» Men én ting var å bedømme de grunner som hadde vært bestemmende eller medvirkende til å innføre en reform, «en annen ting er i hvilken utstrekning opsigelse skal kunne benyttes, naar adgangen dertil en gang er satt ut i livet». Lovens forarbeider og utviklingshistorie anga «at det ikke kan ha vært lovkonsipistenes mening at gi opsigelsesretten en saadan begrensning.» Spesielt syntes flere talere under odelstingsdebatten å ha gitt uttrykk for at oppsigelsesretten kunne anvendes av skolestyret med full frihet; uttalelser fra representantene Bonnevie (skoledirektør), Wexelsen og statsråd Sverdrup ble særskilt nevnt.

Denne tilnærmingsmåte til spørsmålet fokuserer svært sterkt på den konkrete situasjon da lovbestemmelsen ble vedtatt; dynamikken i utviklingen kommer ikke med i vurderingen. I et lengre tidsperspektiv kan det være grunn til å anføre at den tidligere lov av 1860 gjennomførte prinsippet om lærernes uoppsigelighet, og at den nye lovs modifikasjon av dette prinsipp burde sees på bakgrunn av behovet for modifikasjonen, jfr. ovenfor under 6.3. Likedan kan anføres at skolelovene ble endret i 1908 slik at skoledirektøren skulle få anledning til å uttale seg før en lærer ble oppsagt; indirekte skulle endringen gi lærerne større sikkerhet for saklige avgjørelser, jfr. ovenfor under 9. Endringen av 1908 kunne imidlertid også anføres som et uttrykk for fra lovgivningens side at det ikke gjaldt slike begrensninger for oppsigelsesadgangen som lærerne hevdet i 1930.

Det er under omtalen av skoleloven av 1860 allerede nevnt at dens uoppsigelighetsprinsipp ble til på tross av tidens liberalistiske retning; en liberalisme som talte for en oppsigelsesadgang uten vesentlige begrensninger. På dette utgangspunkt er også det tradisjonelle juridiske syn på oppsigelsesadgangen bygget; oppsigelsesgrunnlag følger av lov eller avtale; da må også begrensninger i dette grunnlag kunne begrunnes særskilt; ha særskilt hjemmel. Det tradisjonelle tjenestemannsrettslige utgangspunkt var at forholdet var uoppsigelig; oppsigelsesadgangen var en unntagelse. Det nære slektskap mellom lærernes og offentlige tjenestemenns rettsstilling kunne vært anført som en begrunnelse for en begrenset oppsigelsesadgang. Det kan være tilstrekkelig å nevne at tjenestemannsloven av 1918 begrenset oppsigelsesadgangen til de første tre års tjenestetid; nettopp for å kunne si opp de tjenestemenn som ikke var tilstrekkelig duelige; derefter var det særlig omorganisering av tjenesten som resulterte i at stillingen ble overflødig eller nedlagt som var oppsigelsesgrunn, jfr. tjenestemannsloven av 1918 § § 19 og 20, og Ot.prp. 38/1915 s. 46-47. På denne bredere bakgrunn kunne det derfor fremstå som diskutabelt om Høyesterett ved sin avgjørelse her kom til det prinsipielt sett riktigste resultat.

Når dette er sagt, må det imidlertid tilføyes at den historiske trend innen arbeidslivet har gått i retning av en oppsigelsesadgang, og oppsigelsesadgangen er en forutsetning for våre dagers tariffavtalesystem. Forsåvidt kan avgjørelsen i Rt. 1930 s. 437 sees som opptakten til en anerkjennelse av kollektive oppsigelser overfor lærerne; spørsmålet i saken gjaldt berettigelsen av oppsigelse overfor samtlige oppsigelige lærere for å få deres lønn redusert.

Også på et annet punkt kan avgjørelsen sees som skjelsettende. Det understrekes i premissene at oppsigelsen ikke kunne ansees utilstedelig «all den stund jeg maa gaa ut fra at den er skjedd av fullt saklige grunner og av hensyn til kommunens økonomi». Noe generelt krav om saklig oppsigelsesgrunn var ikke dengang formulert i norsk lovgivning - det skjedde først ved arbeiderdervernloven av 1936, § 33 - og det kan vel være tvilsomt nok om et så generelt saklighetskrav var utviklet i alminnelig forvaltningsrett dengang. Særlig overensstemmende med odelstingsrepresentantenes uttalelser i 1889 var denne understrekning heller ikke. Likevel skulle denne begrensende holdning til oppsigelsesadgangen vise seg å ha fremtiden for seg.

Merkes kan også annenvoterendes votum i Rt. 1930 s. 437, som fremhevet at kommunen hadde forsøkt å oppnå «likestilling mellem de opsigelige og de faste lærere i fullstendig post ... så langt kommunen hadde adgang dertil»; et moment som også i dagens arbeids- og forvaltningsrett tillegges stor betydning.

Læren om myndighetsmisbruk ble utformet senere i 1930-årene; sentralt står her Rådhushospitsdommen (Rt. 1933 s. 548). I teorien hadde Skeie:Afhandlinger II (1916) s. 96 flg. drøftet spørsmålet og lagt til grunn «at reguleringsbevillinger skal meddeles efter objektive, almene grunde uden hensyn til, om staten har en underordnet økonomisk interesse i at negte koncession», og at erstatningsspørsmålet under en ekspropriasjon måtte bedømmes på samme måte. Og hos Knoph:Hensiktens betydning for grensen mellom rett og urett (1921) s. 102-103 ble prinsippet generelt formulert slik at forvaltningstjenestemannen «plikter... å handle til fremme av de formål som loven ønsker tilgodesett, og handler han i annen hensikt handler han rettsstridig.»

I utgangspunktet vil det også i dag være saklig å gå til oppsigelse for å redusere lønnsutgiftene, såvel etter arbeidsmiljølovens § 60 som etter forvaltningsrettslige regler, jfr. bl.a. Castberg: Innledning til forvaltningsretten (1955) s. 210.

En påfølgende dom samme år, Rt. 1930 s. 1481, er også av interesse i denne sammenheng.

Avgjørelsen i Rt. 1930 s. 1481 gjaldt en lærer som var ansatt i aug. 1920 i oppsigelig lærerpost. Lønnen var angitt i kunngjøringen uten forbehold. Etter ikrafttredelsen av 1921-loven II ble læreren fast ansatt i okt. 1921. Høyesterett fant at kommunen ikke kunne redusere den utlyste lærerlønn, men etter at læreren var blitt fast ansatt fikk også lønnsvedtektens forbehold anvendelse overfor ham. Kommunens lønnsnedsettelse ble imidlertid underkjent av formelle grunner. Høyesterett uttalte enstemmig bl.a.: «Spørsmaalet om adgang til at opsi de paa opsigelse ansatte lærere ogsaa av andre hensyn enn de som i sin tid nærmest var bestemmende for lovgivningsmakten ... antas i prinsippet avgjort ... ved den i Retst. 1930 side 437 inntatte dom. Høiesterett antok her et skolestyre berettiget til ... at opsi de i opsigelige poster ansatte folkeskolelærere i hensikt dermed at opnaa gjennemførelsen av en av herredstyret besluttet nedsettelse av lærerlønningene.» — «I henhold til denne avgjørelse finnes saksøkeren at ha vært uberettiget til at paaberope sig slutningsbestemmelsen i dagjeldende § 26 i byskoleloven, saalenge han ennu ikke hadde opnaadd fast ansettelse » (s. 1483-1484).

Uttalelsen om at læreren ikke kunne påberope seg K § 26 så lenge han ikke var blitt fast ansatt synes diskutabel. K § 26, tredje ledd sondret ikke mellom lærere i oppsigelig og fast stilling; det er vanskelig å se at det forelå noe holdepunkt for en slik sondring, og også lærere i oppsigelige stillinger hadde behov for å være sikret mot vilkårlig lønnsreduksjon fra kommunestyrenes side. Etter at bestemmelsen var opphevet, fulgte lønnsreduksjonsadgangen av 1921-lovens II, og av den oppsigelsesadgang som Rt.1930 s. 437 la til grunn ut fra kontraktsmessig grunnlag. Men en slik reduksjon som følge av oppsigelse forutsetter at oppsigelse blir gitt. Høyesteretts uttalelse går imidlertid nærmest i retning av, at når oppsigelse kan bli gitt, må det likestilles med at oppsigelse er blitt gitt, men da sees det bort fra at selve den disposisjon som skulle utløse rettsvirkningen ikke ble foretatt, hvilket synes diskutabelt. Realiteten i avgjørelsen er derfor at den åpnet for en betydelig adgang for kommunene til å treffe vedtak om lønnsreduksjon for de oppsigelige lærere.

Hva man enn måtte mene om avgjørelsen i Rt. 1930 s. 1481, ble denne dom fulgt opp av Høyesteretts flertall i Rt. 1935 s. 375, hvor det ble lagt til grunn at overføring fra oppsigelig til fast stilling måtte ansees som ny ansettelse, som igjen utløste adgang til lønnsreduksjon overfor læreren. Som nevnt fulgte adgangen til lønnsreduksjon av 1921-lovens II, og avgjørelsen kan derfor neppe ansees som prejudikat for at det ikke var adgang til å overføre ansatte lærere fra oppsigelig til fast stilling.

Rt.1935 s. 375 var forholdet at en lærer, som var ansatt i oppsigelig post, i 1919 fikk meddelelse i brev 10. november 1925 om at han var besluttet overflyttet fra oppsigelig til fast ansettelse i folkeskolen. I lønnsvedtekten av 1922 var det fastsatt at «nyansatte» lærere tilpliktedes å finne seg i en lønnsreduksjon «ned til lovens minimum». Høyesteretts flertall (4-3) la til grunn at det skulle skje offentlig kunngjøring før ansettelse fant sted, § 28, at det ikke var gjort unntak for ansettelse i fast lærerpost, og at loven ikke hadde noen særbestemmelse om den kunngjorte post ble besatt med en lærer i tidligere oppsigelig stilling ved samme skole. In casu hadde skolestyret «som de fleste byers skolestyrer - funnet det heldigst for skolen at det i faste lærerposter regelmessig ansettes en blandt dem som tidligere har vært ansatt i opsigelig stilling. Ansettelse i faste lærerposter er derfor fra skolestyrets side skjedd uten at stillingen kunngjøres ledig, og alene ved at skolestyret gir vedkommende som skal ansettes fast en meddelelse herom». ... «At dette skulde forandre ansettelsens karakter synes jeg det er liten grunn til å anta. Og det er i denne henseende ... heller ikke av betydning hvorvidt vedkommende nyansatte i sin nye stilling faar samme gjøremaal og lønn som tidligere eller ei.» - Mindretallet løste, som nevnt ovenfor under 12., spørsmålet ut fra 1921-lovens II, men bemerket også bl.a.: «Jeg anser det paa det rene at det i Stavanger ikke eksisterte særskilte faste lærer poster, men at den forandring som skjer i en lærers stilling derved at han rykker op fra opsigelig til fast alene bestaar deri at adgangen til opsigelse bortfaller» og at der derfor ikke var naturlig å anse forholdet for en nyansettelse. - Som ovenfor nevnt forekommer flertallets resonnement å være temmelig anstrengt; mindretallets grunnlag for løsning synes å ha mest for seg. Det kan imidlertid også merkes at lærerens krav gikk ut på avlønning etter lønnsvedtekten av 1920; han var ansatt i 1919. Reduksjonen refererte seg i 1928 til 10 % av kommunens andel av lærerens grunnlønn, og i 1931 til 10 % av grunnlønn og alderstillegg. Det fremgår ikke av dommen om lærerens lønn etter reduksjonen ble lavere enn da han ble ansatt.

Avgjørelsen i Rt. 1935 s. 375 bør sees i sammenheng med den senere avgjørelse om statens tjenestemenn i Rt. 1940 s. 145, hvor Høyesterett enstemmig fant at opprykk fra postassistent til postekspeditør, og fra postekspeditør til postfullmektig måtte regnes som ny ansettelse. At opprykk alltid skjedde etter anseinnitet endret ikke dette bildet. Det fremgår imidlertid at forfremmelsene for begge de to posttjenestemenn førte til «at de også etter nedreguleringen av lønningene fikk høyere lønn enn de ville hatt i sine tidligere stillinger også når alle de der opptjente alderstillegg ble tatt i betraktning» (s. 146-147).

3.14 Reguleringsvedtak og lærerlønninger - ugyldighet til gunst og til skade

I dagens forvaltningsrett er ugyldighet til gunst og ugyldighet til skade en grunnleggende sondring. I Høyesteretts avgjørelser av 1930 om lærernes lønninger er denne sondring introdusert og konsekvent lagt til grunn - uten at den generelle rettssetning kan sees formulert hverken i domspremissene eller datidens teori. Alle saker gjaldt brudd på saksbehandlingsregler/manglende godkjennelse av overordnet organ. I tre avgjørelser ville ugyldighet vært til lærernes ugunst. I disse saker fant Høyesterett at de foreliggende feil ikke førte til at vedtakene ble ugyldige:

Rt. 1930 s. 553. Lov om Formandskaber paa Landet av 14. jan. 1837 § 39 fastsatte at i saker angående kommunale utgifter for lengre tidsrom enn fem år, «skal Kongens Approbation erhverves, inden Beslutningen erholder Gyldighed». Førstvoterende bemerket bl.a. at bestemmelsen var ment også å skulle omfatte lønninger; det fremgikk av lovens forarbeider. I forskjellige uttalelser fra departementet var det imidlertid gitt uttrykk for at godkjennelse ikke var nødvendig foe lønningsvedtekter m.v. Førstvoterende bemerket, at det ikke var opplyst nøyaktig når herredsstyrene begynte å bevilge tillegg til fylkesstyrets fastsatte minstelønninger. «Men hverken Kirkedepartementet eller Justisdepartementet kan ha vært ubekjent med, at saadanne beslutninger forekom, og naar da hverken departementene eller fylkesmennene har foranlediget beslutningene innsendt til approbasjon av Kongen, kan jeg ikke skjønne annet enn, at sentraladministrasjonen maa sies at ha godkjent den forstaaelse av lovene, at kongelig approbasjon paa slike beslutninger ikke var nødvendig ... Under disse omstendigheter finner jeg at de tvil som approbasjonsspørsmaalet frembyr bør avgjøres til fordel for lærerne. I tilslutning til dette anførte tredjevoterende at det var tale om en praksis over hele landet gjennom en lang årrekke. «Alle rimelige hensyn taler imot at dette skal kunne gjøres gjeldende mot og gaa ut over de borgere, som har innrettet sig i tillit til at de offentlige myndigheter har haandhevet sine forvaltningsfunksjoner paa lovmessig maate.» Det var tale om en administrativ kontrollpraksis «som ... i og for sig ikke har krenket nogen subjektiv rett», og noe annet ville «tilstede en oprivning av private rettsforhold, som alle parter er gaat ut fra var i endelig orden.» To dommere dissenterte, og mente at kommunen ikke var bundet til fremtidig å utbetale alderstillegg til læreren.

I en senere sak, Rt. 1930 s. 1313, ble dette spørsmål enstemmig avgjort på samme måte, under henvisning til Rt. 1930 s. 553.

Rt. 1930 s. 1305. Kjøbstadskolelovens § 23 foreskrev at lønnsvedtekt skulle utarbeides ved at skolestyrets forslag ble forelagt skoledirektøren, og deretter forelagt kommunestyret. Etter kommunestyrets vedtak skulle vedtekten igjen forelegges skoledirektøren før, kommunestyret traff endelig vedtak. Denne fremgangsmåte var ikke blitt fulgt i denne sak. Kommunen hevdet derfor at lønnsforhøyelsen var begrenset til vedkommende budsjettår, men fikk ikke medhold. «Jeg anser det ikke tvilsomt at et bystyre kan vedta lønnsbestemmelser som er bindende for kommunen uten at de særlige forskrifter som § 23 indeholder er iakttatt» (s. 1306). — «naar bystyret, som tidligere hadde nektet at gaa med paa lærernes krav om nytt regulativ og i stedet bare hadde bevilget dyrtidstillegg, nu efter fornyet andragende fra lærerne om nytt regulativ fatter en beslutning som gaar ut paa forhøielse av de regulativmessige satser og samtidig bevilger et dyrtidstillegg, kan dette efter en objektiv bedømmelse ikke opfattes anderledes enn som en lønnsregulering.» (s. 1308).

Også avgjørelsen i Rt. 1871 s. 294 kan sees under den synsvinkel; det skulle ikke gå ut over lærerens pensjon at skolestyret ikke hadde sørget for de nødvendige disposisjoner.

I én avgjørelse ville ugyldighet være til lærernes gunst, og her ble vedtaket ansett ugyldig:

Rt. 1930 s. 1481. Bystyret hadde redusert lærernes lønninger med 7 %, etter at skolestyret hadde foreslått en reduksjon på 5 %. Etter at skoledirektøren hadde uttalt seg, ble saken behandlet i formannskapet et halvt år senere. Beslutningen ble praktisert som en 7 % lønnsreduksjon. Herredsretten bemerket at forslaget ikke hadde vært forelagt skoledirektøren før bystyrets behandling, og at skoledirektørens bemerkninger ikke hadde vært forelagt bystyret til endelig avgjørelse slik loven foreskrev i § § 26 og 23. Høyesterett fant at disse endringer «ikke er istandbragt under iakttagelse av de foreskrevne former» og at «denne mangel ved bystyrebeslutningene er av saadan betydning, at de vedtatte bestemmelser om lønnsnedslag ikke kan paaberopes mot ham» (s. 1484).

I sin omtale av Rt. 1930 s. 553 uttaler Castberg:Innledning til forvaltningsretten (l. utg. 1938 s. 227; 3. utg. 1955 s. 198) at det forelå «særegne omstendigheter» i saken, og at avgjørelsen «ikke kan tas til inntekt for det rent generelle standpunkt at begunstigende forvaltningsakter skal betraktes som gyldige, selv om den godkjennelse loven krever, ikke foreligger.» Under omtalen av Rt. 1930 s. 1305 og 1930 s. 1481 anfører Castberg (s. 250-251, resp. 219-220) at Høyesterett synes «mer tilbøyelig til å se bort fra forsømmelsen av å innhente uttalelser, når det gjelder beslutninger som er til gunst, enn når det gjelder beslutninger som er til ugunst, for de private personer.» De foreliggende avgjørelser fra 1930 gir imidlertid grunnlag for å anta at sondringen til gunst/ugunst er av mer generell og prinsipiell natur, og dette har nå er alminnelig tilslutning i forvaltningsretten.

3.15 Den høiere almenskole fra 1935

Lov om høiere almenskoler av 10. mai 1935 ga regler om skolens lærere i kap. 7. For statsskolen med gymnas og for 2-årige statsrealskoler ble rektorer, lektorer og adjunkter utnevnt av Kongen, mens andre faste lærere ble ansatt av Overstyret. Ingen kunne utnevnes til lektor eller adjunkt eller ansettes som fast lærer før han i 2 år hadde vært konstituert som sådan, og etter denne prøvetid skulle han ha endelig ansettelse eller fratre stillingen. Fast ansettelse kunne dog skje straks hvis vedkommende hadde vært ansatt eller konstituert minst 2 år i lavere stilling i den høyere skole, § 28, l. ledd.

Etter 28, 2. ledd var enhver som etter lovens ikrafttredelse ble utnevnt til eller ansatt som fast lærer ved statsskole, på forlangende av Overstyret, pliktig til å gå over i tjeneste i tilsvarende stilling og på uforandrede lønnsvilkår ved annen statsskole eller kommunal skole enn den han tidligere tjenestegjorde ved, om denne skole ble besluttet nedlagt, omorganisert eller innskrenket.

Etter innstilling fra forstanderskapet kunne Overstyret midlertidig ansette et begrenset antall lektorer med halvt timetall og halv lønn. Ansettelsen skulle skje på 3 måneders oppsigelse og måtte ikke vare ut over 3 år uten ny konkurranse, § 28, 3. ledd.

Viste en lærer utilbørlig forhold kunne Overstyret straks fjerne ham fra skolen inntil spørsmålet om suspensjon eller avskjed var avgjort. Vedkommende skulle ha sin lønn inntil saken hadde fått sin endelige avgjørelse, § 28, 7. ledd.

Når rektor hadde forfall eller rektoratet var ledig, var den av skolens lærere som Overstyret antok, pliktig til å utføre de forretninger som tillå rektor, mot en godtgjørelse som Overstyret bestemte, § 28, 8. ledd.

Hadde en lærer hadde forfall eller var en lærerpost var ledig, var enhver av skolens faste lærere pliktig til å utføre de forretninger rektor i den anledning måtte pålegge ham. Overstyret avgjorde om han skulle ha noen godtgjørelse, § 28, 9. ledd.

For andre statsskoler og for kommunale, fylkeskommunale og interkommunale skoler var reglene gitt i § 29. Bestemmelsene tilsvarte i det vesentlige reglene gitt i § 28. Om avskjed het det i § 29, 6. ledd, at når forstanderskapet (skolestyret) forlangte det, kunne rektorer, lektorer, adjunkter og andre faste lærere avskjediges av Overstyret når de viste utilbørlig forhold eller forøvrig var uskikket til å røkte sin tjeneste forsvarlig. For at en lærer skulle kunne avskjediges måtte minst to tredjedeler av skolestyrets medlemmer være enige om å forlange det.

Ved kommunale høyere almenskoler uten statsstøtte eller ordinær sådan, ble bestyrere og lærere ansatt av Overstyret på samme vilkår som bestemt under § 29, jfr. § 30. Ved private høyere skoler kunne Overstyret overta ansettelsesmyndigheten med denne virkning hvis vedkommende skoles styre ønsket det.

Etter § 31 pålå det rektorene å vareta de skolers anliggender som var dem betrodd, såvel i forhold til myndighetene som til private. De var de øvrige læreres nærmeste foresatte og skulle som sådanne føre tilsyn med skolens undervisning, orden og disiplin.

Etter § 35 måtte ingen av skolens faste lærere uten Overstyrets samtykke være bestyrer eller lærer ved noen annen skole.

3.16 Folkeskolelovene av 1936

Lov av 16. juli 1936 om folkeskolen på landet (nr. 8) og (nr. 9) om folkeskolen i kjøpstedene ga også regler om lærerpostene og om lærernes ansettelse og rettslige stilling i kap. 3 og 4.

Landsskolelovens § 22 ga regler om lærerlønn, § 24 om hus og jord til læreren, og § 25 om vilkår for å bli ansatt som lærer i folkeskolen. Etter kjøpstedsskolelovens § 24 ble lønnsvilkårene fastsatt ved lønnsvedtekt. § 22 ga nærmere regler om lønnsvedtektens innhold. § 26 anga betingelsene for å bli ansatt som lærer i folkeskolen.

Etter landsskolelovens § 26/kjøpstedsskolelovens § 27 skulle skolestyret, når det skulle ansettes lærere i fullstendige poster, fast eller på oppsigelse, kunngjøre postene med opplysning om postenes vilkår og søknadsfristen. Tilsvarende gjaldt inspektør- og bestyrerposter.

Etter § 27/§ 28 skulle tredjedelen av de fullstendige lærerposter holdes besatt på tre måneders oppsigelse, mens de øvrige fullstendige lærerposter skulle besettes fast. Ved første gangs ansettelse i fullstendig post i folkeskolen kunne læreren ansettes på prøve, men ikke for lengre tid enn ett år.

Lovenes § 31 om lærernes plikter tilsvarte i det vesentligste de tidligere lovers § 33, men med tillegg om at læreren hadde plikt til å være medlem av Statens Pensjonskasse, og til å finne seg i de regler som statsmaktene fastsetter om aldersgrense m.v.

Reglene i lovenes § 32 om avskjedigelse tilsvarte de tidligere lovers § 33. Om oppsigelse var det i begge lovers § 32 fastsatt at ikke fast ansatt lærer kunne sies opp med et varsel på 3 måneder såfremt hans post ble overflødig - enten ved omordning av skolen eller ved inndragning av klasser eller av andre grunner - når intet annet vilkår var satt ved ansettelsen. Overstyret skulle ha anledning til å uttale seg før endelig vedtak ble fattet.

Etter landsskolelovens § 32 nr. 3 var lærer som var ansatt etter 13. august 1915 forpliktet til å ta tjeneste ved en annen folkeskole, hvis det ble truffet vedtak om å nedlegge eller omorganisere en eller flere av folkeskolene. Læreren måtte få noenlunde samme arbeidsvilkår, og lønnen måtte ikke reduseres.

Etter begge lovers § 33 var lærerne forpliktet til å gi to måneders oppsigelse.

Etter § 33 nr. 3 var en lærer som ble ansatt i en ny post forpliktet til innen 3 uker etter at han hadde mottatt skrivelse fra skolestyret om at ansettelsen var endelig avgjort, å gi det meddelelse om at han mottok posten eller ikke. Ble underretning ikke gitt innen utløpet av denne frist, ble det ansett som at læreren ikke hadde mottatt den nye post.

Når en lærer avgikk ved døden hadde hans etterlatte krav på lønn, pensjon eller vartpenger en måned etter dødsfallet, lovenes § 34.

Etter landsskolelovens § 35 var lærerne forpliktet til å delta i sammøte med skolestyret etter regler som tilsvarte bestemmelsene i den tidligere lovs § 37.

3.17 Yrkesskolene for håndverk og industri av 1940

Lov om yrkesskoler for håndverk og industri av l. mars 1940 (nr. l) ga regler om undervisningspersonalet i kap. D. Loven ble først opphevet ved lov om videregående opplæring av 21. juni 1974.

Etter § 12 ble yrkesskolenes lærere enten ansatt i full post, eller ansatt som timelærere eller lærere til å forestå en spesialundervisning i et kursus. Ansettelse fant sted etter offentlig konkurranse hvor ikke annet var fastsatt. Rektor/skolestyrer og lærere i full stilling ble ansatt av departementet etter innstilling fra skolens styre etter nærmere regler i § 13. Siden 1969 kunne departementet gi nærmere bestemmelser om ansettelse i stillinger med tjeneste dels i yrkesskole og dels i annen videregående skole eller grunnskolen. Ansettelse skjedde på de vilkår som var fastsatt i tjenestemannsloven. For ikke fast ansatt lærer i full stilling og for timelærer gjaldt en gjensidig oppsigelsesfrist på tre måneder, når ikke læreren var ansatt for et bestemt tidsrom. Vedtak om oppsigelse måtte treffes av skolens styre og godkjennes av departementet.

Rektor hadde som regel undervisningsplikt, § 14, og var lærernes nærmeste foresatte. Rektors øvrige oppgaver var oppregnet i § 14. I § 15 var det uttrykkelig sagt at lærerne måtte rette seg etter de bestemmelser som var gitt i skolens reglement, ved instruks eller ved særskilt styrevedtak. Skolens rektor og lærere i full stilling utgjorde et lærerråd. Vikarer ansatt for kortere tid enn ett år kunne ikke være medlem. Nærmere regler om lærerråd kunne fastsettes av departementet eller ved reglement.

3.18 Framhaldsskolen av 1946

Framhaldsskolene ble etablert ved lov av 8. nov. 1946, og skulle bygge på det grunnlag som var lagt i folkeskolen, og forberede elevene til livsoppgaven. Opplæringen skulle mest mulig bygges på det arbeidsliv som elevene var med i eller selv hadde sett, og arbeidsopplæringen skulle vanligvis gjelde et yrke fra arbeidslivet i bygden eller på stedet. Opplæringen tok særlig sikte på ungdom under 17 år. Framhaldsskolen kunne være to-årig. Ved lov av 13. juni 1975 (nr. 42) II ble framhaldsskoleloven opphevet, som et ledd i gjennomføringen av den 9-årige obligatoriske grunnskole; jfr. også grunnskolens § 44 nr. 3, som i tredje ledd fastsatte at elever ikke kunne tas opp i framhaldsskole fra det skoleår da grunnskolen omfattet 8. årskull. I framhaldsskolelovens kap. 4 var det gitt regler om lærerne. Post på minst 24 uker og 720 opplæringstimer var hel lærerpost; timetallet ble i 1965 sløyfet i loven og erstattet med en henvisning til det timetall pr. uke som til enhver tid tilsvarte lønnsregulativets leseplikt. Når det passet var det adgang til å opprette hele stillinger med undervisning dels i framhaldsskolen og dels i den 7-årige folkeskole, grunnskole eller videregående skole. Timetallet for slike stillinger skulle fastsettes av departementet. Stillinger med mindre opplæringstid var timelærerposter, § l9.

Lærernes plikter ble fastsatt av skolestyret i instruks som måtte godkjennes av skoledirektøren, § 20. Ved ansettelse av lærer skulle reglene i folkeskolelovene (§ § 28/29) - senere grunnskolelovens § § 19 og 20 nr. 1-5 og 7 - følges, men ansettelse gjaldt bare for det enkelte kurs, eller med «tre måneders gjensidig oppsigelsesfrist. Folkeskolelovens/grunnskolelovens regler om avskjed og suspensjon fikk også anvendelse, § 21. Opprinnelig bestemte § 22 at Stortinget fastsatte lønn for lærere og skolestyrere; siden 1969 at lønn og lesetid ble fastsatt i samsvar med regulativ. Siden 1969 hadde lærerne rett til flyttegodtgjørelse etter de regler som gjaldt for statstjenestemenn. Skiftet læreren post i sommerferien, ble lønnen å beregne etter de tilsvarende regler i folkeskolelov/grunnskolelov, § 22.

3.19 Statens spesialskoler 1951

Ved lov av 23. nov. 1951 nr. 2 om spesialskoler ble staten pålagt å sørge for det nødvendige antall spesialskoler, men også fylkeskommune eller andre enn stat og fylke kunne få departementets tillatelse til å opprette og drive spesiealskole, § § 1 og 4. Den tidligere, mer begrensede, lov av 4. juni 1915 om undervisning for blinde, døve og åndssvake barn hadde ingen regler om undervisningspersonalets stilling. Spesialskoleloven ble opphevet ved lov av 13. juni 1975 II, samtidig som nye regler om spesialundervisning ble innarbeidet i grunnskoleloven. Bestemmelsene gjengis her slik loven lød før den ble opphevet.

Lærere i fulle poster ved statsskole ble ansatt av departementet. Øvrig personale ved statsskole ble ansatt av departementet eller skolens styrer etter nærmere regler fastsatt av departementet. Ansettelse av lærere i fulle poster ved skole som ble drevet av andre enn stat eller fylke, måtte godkjennes av departementet, § 9. Etter § ll skulle departementet fastsette instruks for stillingene. Nærmere regler om lærernes rettigheter og plikter inneholdt loven ikke. Det ble imidlertid antatt at undervisningspersonalet ved statens skoler fulgte tjenestemannslovens regler, og at personalet ved fylkeskommunale/kommunale spesialskoler fulgte grunnskolelovens regler.

Jfr. Jakhelln: Innstilling til lov om arbeidsvilkår for undervisningspersonale. Institutt for offentlig rett stensilserie nr. 8, 1975, s. 31. I Oslo byretts dom av 10. mars 1983 i sak 330/83-XVIII-20 la retten til grunn at tjenestemannslovens regler fikk anvendelse overfor personell som ble sagt opp fordi en statsdrevet spesialskole ble nedlagt. Det fremgår imidlertid ikke av dommen om noen av saksøkerne hadde undervisningsstilling ved skolen, og spørsmålet om undervisningspersonalet i tilfelle sto i en særstilling er ikke kommentert. I grunnskolelovens § 6 er det nå uttrykkelig fastsatt at undervisningsstillinger ved statlige skoler følger reglene i tjenestemannsloven, jfr. Ot.prp. 64/1973-74 s. 63.

3.20 Handelsgymnas og yrkesskoler for handels- og kontorarbeid fra 1957

Lov om handelsgymnasier og yrkesskoler for handel og kontorarbeid av 6. juli 1957 (nr. 3) ga noe forskjellige regler for lærernes stilling ettersom de var ansatt ved handelsgymnas eller yrkesskole. Loven ble opphevet ved lov av 21. juni 1974 om videregående opplæring.

Ved handelsgymnas ble lærer ansatt i full stilling av overstyret (departementet), § 9. Det samme gjaldt rektor, § 7. Fast ansettelse kunne ikke skje før etter en prøvetid på to år. Etter konstitusjon i full stilling i slik prøvetid skulle ansettelse enten skje fast, eller fratredelse finne sted, § § 7 jfr. 9.

Enhver som etter lovens ikrafttredelse (l. august 1957) ble fast ansatt som rektor eller lærer ved handlesgymnas, hadde etter krav fra overstyret plikt til å gå over i tjeneste i tilsvarende stilling og på uforandrede lønnsvilkår ved annet gymnas, dersom den skole han gjorde tjeneste ved ble besluttet nedlagt, omorganisert eller innskrenket. Ansatte ved statsskole eller skole som ikke fikk statstilskudd pliktet dog ikke å gå over til skole som ikke fikk statstilskudd. Fra 1969 kunne departementet gi nærmere bestemmelser om ansettelse i stillinger med tjeneste dels i handlelsgymnas og dels i annen videregående skole eller grunnskolen, § 10.

For ikke fast ansatt lærer i full stilling, og for timelærer, gjaldt en gjensidig oppsigelsesfrist på tre måneder, når læreren ikke var ansatt for et bestemt tidsrom. Rektor og lærer kunne gis avskjed av overstyret dersom de utviste utilbørlig forhold eller var varig uskikket til å skjøtte sin stilling forsvarlig. Vedkommende skulle på forhånd være gitt anledning til å uttale seg. Vedtak om avskjed skulle være grunngitt. Ved handelsgymnas som skulle ha styre, kunne overstyret ikke treffe vedtak om avskjed medmindre to tredjedeler av styrets medlemmer krevde det, § 10 annet til fjerde ledd.

Dersom spørsmål om avskjed av rektor eller lærer ble tatt opp, kunne overstyret midlertidig fjerne vedkommende fra stillingen. Den suspenderte hadde da krav på sin lønn til overstyrets vedtak om avskjed var truffet, § 10, siste ledd.

Ved yrkesskole for handel- og kontorarbeid ble lærer ansatt i full stilling av overstyret, hvis skolen ble drevet av staten eller fikk statstilskudd, § ll. Ansettelsesmyndigheten kunne i noen skoler overlates til skolens styre eller rektor, § 12. Ved slike skoler fikk bestemmelsene i tjenestemannslovens § § 19-20 og 22-25 tilsvarende anvendelse for styrere og lærere i full stilling; disse burde ha lignende status som undervisningspersonalet ved yrkesskolene i håndverk og industri, jfr. Ot. prpr. 3/1957 s. ll. For ikke fast ansatt lærer i full stilling, og for timelærer, gjaldt en gjensidig tre måneders oppsigelsesfrist, medmindre læreren var ansatt for et bestemt tidsrom, § 13.

Felles for begge skoleslag var at undervisningsplikten ble fastsatt av overstyret. I særlige tilfelle kunne rektor eller styrer pålegge en lærer undervisning og annet arbeid ved skolen ut over hans vanlige leseplikt. Når rektor eller styrer hadde forfall, eller stillingen var ledig, var den av skolens lærere som overstyret antok, forpliktet til å utføre det arbeid som lå til rektor- eller styrerstillingen. Godtgjørelse ble fastsatt av overstyret, § 14.

Overstyret fastsatte instrukser for rektor, styrer, lærer m.v. ved såvel handelsgymnas som yrkesskoler drevet av staten eller med statstilskudd.

3.21 Folkesskoleloven av 1959

Lov om folkeskolen av 10. april 1959 (nr. l) ga regler om undervisningspersonalet i kap. 3.

Etter § 14 skulle undervisningen i folkeskolen vanligvis legges til hele lærerstillinger. Når det passet, kunne det opprettes hele stillinger med undervisning både i folkeskolen og videregående skole. En tredjedel av de hele stillinger skulle være oppsigelige. Også midlertidig ansatte lærere, vikarer og timelærere kunne benyttes når det trengtes.

I § 16 var det fastsatt at lønninger ble fastsatt i regulativ av Stortinget. Ved lærerskifte i ferietiden om sommeren skulle den lærer som sluttet få lønn ut juni, og den lærer som begynte i stillingen få lønn fra og med l. juli. Lærer som underviste i flere kretser kunne kreve skyssgodtgjørelse etter forskriftene for offentlige tjenestemenn når han måtte reise med båt eller 4 km til lands hver vei, avgrenset til avstanden fra nærmeste skolested. Under sykdom skulle lærerne ha lønn etter de regler for offentlige tjenestemenn som gjaldt etter tjenestemannslovens § 6.

Etter § 17 skulle skolestyret kunngjøre stillingen ved ansettelse av lærer i hel stilling, og angi vilkår og søknadsfrist. Tilsvarende gjaldt ved ansettelse av skoleinspektører og skolestyrer. Søknadsfristen skulle være minst 3 uker. I kunngjøringen eller på annen måte kunne det ikke kreves at søkerne skulle gi opplysning om hvordan de så på politiske eller kulturelle spørsmål. Den som ble ansatt, måtte innen 8 dager fra han fikk melding si fra om han tok stilling, med mindre skolestyret ga ham en lengre frist. Lærer ansatt på oppsigelse kunne av skolestyret ansettes fast i den samme stilling uten kunngjøring, men slikt vedtak trengte skoledirektørens godkjennelse.

Skolestyret var etter § 18 ansettelsesmyndighet hvor ikke annet var fastsatt i lov. Det kunne kreves en prøvetid på 1 eller 2 år.

I § l9 var det sagt at personalet skulle rette seg etter de lover som gjaldt for skolen, og de forskrifter som var gitt i skoleplaner og instrukser.

Lærer, skolestyrer eller skoleinspektør kunne si opp stillingen med 3 måneders varsel hvor ikke annet var avtalt. Den som tok imot ny stilling, var forpliktet til straks å si opp den stilling han hadde, og samtidig tilbakekalle andre søknader om stilling som han måtte ha sendt, § 20.

Etter § 21 kunne skolestyret med 3 måneders varsel si opp en ikke fast ansatt lærer eller skolestyrer når stillingen falt bort ved forandring av kretser, ved inndragning av klasser eller av andre tvingende grunner. Før vedtak ble truffet skulle skoledirektøren ha hatt adgang til å uttale seg. I slike tilfelle kunne skolestyret likedan kreve at en lærer som var ansatt etter 13. august 1915 tok tjeneste ved en annen folkeskole, når han fikk omtrent de samme arbeidsvilkår. Lønnen måtte ikke nedsettes.

Ved slik oppsigelse og flytting skulle skolestyret ta særlig hensyn til tjenestetid. Læreren kunne kreve at vedtaket ble lagt frem for skoledirektøren, og dennes avgjørelse kunne såvel læreren som skolestyret innanke for departementet.

Viste en lærer, skolestyrer eller inspektør uduelighet, eller var han av andre grunner ikke skikket for arbeidet, kunne skolestyret gi ham avskjed når skoledirektøren samtykket. Læreren og tilsynsnemnda skulle ha hatt anledning til å uttale seg. Gjorde noen seg skyldig i «grov misferd» kunne skolestyret straks sette ham ut av skolearbeidet inntil han kunne gis avskjed eller han ble fradømt stillingen. I mellomtiden skulle det utbetales lønn som vanlig.

Lærer i interkommunal stilling kunne overføres til stilling i bare en av de kommuner han arbeidet i.

3.22 Realskole- og gymnas fra 1964

Lov om realskoler og gymnas av 12. juni 1964 (nr. 2) gjaldt i utgangspunktet bare for statsskolen og for fylkeskommunale og kommunale skoler som fikk vanlig statstilskudd. Regler om undervisningspersonalets stilling var fastsatt i lovens kap. 4. Loven ble opphevet ved lov av 21. juni 1974 (nr. 55) om videregående opplæring.

Rektorer ved gymnas og ved skoler som omfattet både realskole og gymnas, skulle utnevnes eller beskikkes av Kongen. Rektorer ved realskoler ble ansatt fast eller midlertidig av departementet etter innstilling fra skolens styre og gymnasrådet. Departementet ansatte inspektører, lektorer, adjunkter, lærere, faglærere og timelærere. Ansettelse kunne skje midlertidig for ett skoleår. Vikarordninger som varte lenger enn syv måneder skulle godkjennes av departementet, etter at skolens styre hadde uttalt seg, § § 15 og 16.

Hadde rektor forfall, eller var rektoratet ledig, var inspektøren eller den av skolens lærere som departementet utpekte, forpliktet til å utføre det arbeid som lå til rektorstillingen. Ved forfall eller ledighet i en undervisningsstilling var ethvert medlem av skolens faste eller midlertidige undervisningspersonale forpliktet til å utføré de gjøremål som rektor i den anledning måtte gi pålegg om, § § 15 og 16, begges siste ledd.

Den som ble fast ansatt i lektor-, adjunkt- eller lærerstilling måtte først ha vært ansatt på prøve i to år i samme eller tilsvarende stilling. Prøvetiden kunne i særlige tilfelle forlenges med ett år. Etter prøvetiden skulle vedkommende ha endelig ansettelse, eller fratre stillingen. Den som tidligere i minst to år hadde vært ansatt fast, midlertidig eller på prøve i undervisningsstilling ved realskole, gymnas eller annen videregående skole, kunne få fast ansettelse straks, § 17.

Ved private realskoler og gymnas som hadde eksamensrett, skulle ansettelse av skoleleder og undervisningspersonale godkjennes av departementet, § 18.

Undervisningspersonalets oppgave var i § 19 angitt slik at dee rektor inklusive - enkeltvis og samlet hadde ansvar for at skolen kunne drives etter de mål som var satt for realskoler og gymnas. Personalet skulle medvirke til å skape et godt skolesamfunn. Mot fastsatt godtgjørelse hadde undervisningspersonalet plikt til å være rettledere for prøvekandidater ved pedagogiske seminarer, dersom kandidatene hadde sin praksistid ved skolen.

Under sykdom fikk rektor samt fast og midlertidig undervisningspersonale i hel stilling lønn etter de regler som til enhver tid var gjeldende for offentlige tjenestemenn som ikke var midlertidig ansatt. Timelærere hadde samme rett til lønn under sykdom som undervisningspersonale i hel stilling, medmindre vedkommende hadde annen lønnet hovedstilling. Departementet kunne i særlige tilfelle dispensere fra dette siste vilkår, § 19 tredje ledd.

Skulle en skole bli nedlagt, omorganisert eller innskrenket, var alle som etter lovens vedtagelse var beskikket eller ansatt av departementet som rektor, inspektør, lektor, adjunkt, lærer eller faglærer ved skolen, forpliktet til etter departementets bestemmelse å gå over i stilling ved annen skole eller i annet skoleslag. Overføring skulle så vidt mulig bare skje til stilling som krevde de samme faglige kvalifikasjoner. Vedkommende beholdt de økonomiske rettigheter han hadde i den tidligere stilling; forøvrig ble vilkårene for den nye stilling gjeldende. For personale ansatt før lovens vedtagelse gjaldt likevel bestemmelsene om overføring i den foregående lov om høiere almenskoler av 1935, jfr. § 19 fjerde og femte ledd.

Uten departementets samtykke kunne ingen i full undervisningsstilling være bestyrer eller lærer ved annen skole.

Departementet fastsatte instruks for rektor, inspektør, klasseforstander og undervisningspersonalet ellers, og ga nærmere bestemmelser om personalets plikter. Undervisningspersonalets leseplikt ble fastsatt i regulativ, § 19 siste ledd.

Medlem av undervisningspersonalet som ikke hadde bundet seg for et bestemt tidsrom, kunne si opp sin stilling med tre måneders frist. Ansettelsesmyndigheten kunne si opp en prøveansatt med samme frist, om vedkommende ikke ble funnet å være skikket for stillingen, § 23.

Medlem av undervisningspersonalet som ikke var embetsmann kunne meddeles avskjed dersom vedkommende utviste utilbørlig forhold eller var uskikket til å skjøtte sin stilling forsvarlig. Skolens styre og den som saken gjaldt skulle på forhånd ha fått anledning til å uttale seg. Vedtaket skulle grunngis. Ble spørsmålet om avskjed tatt opp, kunne departementet suspendere vedkommende fra stillingen til spørsmålet var avgjort. Den suspenderte hadde da krav på lønn til endelig vedtak om avskjed var truffet, § 24.