11 Merknader til de enkelte paragrafer

11.1 Endringer i kringkastingsloven av 4. desember 1992 nr. 127

Til § 4-1 Virkefelt

Et flertall - alle utenom Børmer, Hansen og Jahr Røine - foreslår at kap. 4 skal gjelde for alle kabelnett med mer enn 25 mottakertilknytninger. Dette vil f.eks. gjelde alle nett som omfatter mer enn 25 husstander. Virkefeltet for reglene blir dermed klart utvidet.

Hovedformålet med forslaget er å bidra til å sikre likeartet regulering av alle kommersielle nett for derved å unngå konkurransevridning. Flertallet viser i denne forbindelse til at nett i dag kan drives kommersielt selv om de etter sin størrelse faller utenfor gjeldende virkefelt for kringkl. kap. 4. Hensynet til forbrukervern tilsier at bestemmelsene omfatter alle kommersielle kabelnett, og at endringer i virkefeltet trolig vil sikre dette. En utvidelse av virkefeltet anses også nødvendig for å hindre konkurransevridning samt oppsplitting av nett med sikte på å unndra seg rammelovgivningen.

Begrepet mottakertilknytninger er nytt. Fellesabonnenter omfatter flere husstander. Bestemmelsen om virkefelt kan derfor ikke knyttes til begrepet abonnent. En husstand vil derimot anses som en mottakertilknytning, uavhengig av om husstanden har mer enn én antennekontrakt. En bedrift som er tilknyttet nettet vil utgjøre en mottakertilknytning.

Flertallet kan ikke se at prinsippene om formidlingsplikt m.v. skaper problemer for nett med mer enn 25 tilknytninger. Utvalget viser til sine merknader under pkt. 8.4.4.1 og 9.2 ovenfor.

Mindretallet - Børmer og Hansen viser til sine merknader under avsnitt 11.2.4.1. Et annet mindretall - Jahr Røine - ser ikke grunn til å foreslå endringer m.h.t. virkefeltet for kap. 4. Dette mindretall viser til sine merknader under avsnitt 8.5 ovenfor.

Til § 4-4 Avgjørelse av hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes.

Forslaget skal erstatte gjeldende bestemmelse om abonnentvalg. Bakgrunnen er at utvalget nå foreslår endret fremgangsmåte for avgjørelsen av hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i det enkelte kabelnett.

Utvalget foreslår at de materielle bestemmelser skal gis i form av forskrift. Bakgrunnen er dels at det er nødvendig å utforme detaljerte bestemmelser. Videre vil endringer i rammelovgivningen for kabelnett, herunder f.eks. eventuell rett til å formidle andre tjenester i kabelnett enn videresending av kringkasting, kunne føre til behov for endringer i regelverket. Det vil f.eks. kunne bli behov for regler om størrelsen av grunntilbudet m.v. Også utviklingen innenfor andre sider av kringkastingssektoren og endringer i teknologi og markedsforhold kan føre til behov for endringer i regelverket. Dette kan lettest skje dersom bestemmelsene er gitt i forskrifts form.

Et mindretall - Børmer og Hansen - har et alternativt forslag til utforming av § 4-4. Mindretallet viser til sine merknader til § 2 under avsnitt 11.2.4.2 nedenfor.

Når det gjelder flertallets og mindretallenes forslag til regler om avgjørelsen av hva som skal videresendes i kabelnett, vises til avsnitt 11.2 nedenfor.

Til § 4-6 Klagerett, klageorgan

Utvalgets forslag innebærer utelukkende enkelte presiseringer av gjeldende bestemmelser om klagerett og klageorgan. På bakgrunn av forslaget om ny § 4-7 er det nødvendig å angi at bestemmelsen om klage ikke skal gjelde for vedtak i medhold av reglene om minimumsvilkår for avtale mellom kabeloperatør og abonnent.

Utvalget vil generelt bemerke at klageordningen i § 4-6 er særpreget. Klagen knytter seg ikke til et forvaltningsvedtak, men normalt til tvist om beslutning truffet av en av partene i et privatrettslig forhold. Bestemmelsen har etter utvalgets oppfatning likhetstrekk med tvisteløsning.

Kabeloperatørers avgjørelse om sammensetning av grunntilbud m.v., vil normalt også ha betydning for abonnentenes vederlag. Etter utvalgets oppfatning vil det i mange tilfelle være naturlig at Statens medieforvaltning forsøker å informere og veilede partene med sikte på å finne en løsning i samsvar med lovverket før formelt vedtak blir truffet. Vedtak i klagesak vil kunne påvirke økonomiske vilkår i forholdet mellom private parter.

Bestemmelsen om klagerett gjelder generelt for kap. 4. Utvalget har ikke funnet grunnlag for en mer gjennomgripende gjennomgang av bestemmelsen.

Et mindretall - Jahr Røine, mener det bør oppnevnes et nytt klageorgan, uavhengig av Statens medieforvaltning. Dette organet skal kunne behandle klager både om sammensetning av programtilbud, pris og andre konflikter som kan oppstå mellom abonnenter og kabeloperatør.

Til § 4-7 Minimumsvilkår for avtale mellom kabeloperatør og abonnent

Bestemmelsen er ny. Formålet er å gi hjemmel for forskrift om minimumsvilkår for avtale mellom kabeloperatør og abonnent (A). Utvalget har vært i tvil om plasseringen av bestemmelsen. Utvalget er imidlertid kommet til at så lenge kabeloperatøren praktisk talt utelukkende kan videresende kringkastingssendinger i sine nett, bør bestemmelsen inntas i kringkastingsloven kap. 4. Det vises til utvalgets merknader om forvaltningsansvaret i avsnitt 9.8.

Utvalget vil presisere at det kan være grunn til å vurdere plasseringen av hjemmelen, og ikke minst innholdet av forskriften dersom lovendringer fører til at også nye typer tjenester kan formidles i kabelnett.

11.2 Forskrift om sammensetning av grunntilbud av kringkastingssendinger i kabelnett

11.2.1 Oversikt

Merknadene i det følgende knytter seg til forslaget fra flertallet - alle utenom Børmer, Hansen og Jahr Røine. Jahr Røine slutter seg til en del av prinsippene i flertallets forslag, men har utformet avvikende forslag i forhold til §§ 2-6 og 9 i flertallets forslag. Merknadene fra dette medlem er inntatt i avsnitt 11.2.3. Utvalgets medlemmer Børmer og Hansen har utarbeidet et særskilt utkast til forskrifter. Merknadene til dette mindretallets forslag er inntatt i avsnitt 11.2.4 nedenfor.

11.2.2 Nærmere om forslag fra flertallet til forskrift om sammensetning av grunntilbud av kringkastingssendinger i kabelnett (G)

Flertallets forslag har tilslutning fra alle utenom Børmer, Hansen og Jahr Røine.

Til § 1 (Definisjoner)

Begrepet kabeloperatør er i dag innarbeidet i bransjen. Begrepet abonnent omfatter både enkelt- og fellesabonnenter, jfr. nærmere om begrepsbruken i avsnitt 3.1 ovenfor. Kringkastingslovens kap. 4 inneholder en rekke bestemmelser som regulerer videresending av fjersynssendinger i kabelnett, f.eks. er unntaket fra konsesjonsplikt knyttet til samtidig og uendret videresending. Flertallet finner ikke grunn til å medta slike presiseringer i selve definisjonen av begrepet kabeloperatør.

Til § 2 (Virkefelt)

Virkefeltet for forskriften tilsvarer det generelle virkefelt som foreslås for kringkastingsloven kap. 4, jfr. utvalgets forslag om dette i avsnitt 11.1 ovenfor. Forskriften foreslås imidlertid bare å gjelde for videresending av fjernsynssendinger. Tilsvarende behov antas ikke å gjelde for radiosendinger.

Til § 3 (Grunntilbud)

Flertallet foreslår at kabeloperatøren skal videresende et utvalg av fjernsynssendinger, kalt grunntilbud. Flertallet foreslår ikke regler for hva kabeloperatøren kan tilby ut over dette grunntilbudet. Det er ikke angitt noen grense for omfanget av grunntilbudet. Grunntilbudet skal med hensyn til sammensetning av fjernsynssendinger og dermed kostnadsnivå, fastsettes med grunnlag i abonnentenes ønsker, jfr. G §§ 4 og 5.

Bestemmelsen vil ikke være til hinder for at kabeloperatøren kan inngå avtaler med enkelte abonnenter om et grunntilbud som avviker fra grunntilbudet ellers i nettet dersom tekniske forutsetninger for dette er til stede. Dette vil f.eks. kunne være aktuelt i forhold til beboersammenslutninger, institusjoner e.l. Kabeloperatøren må i sin markedsføring og informasjon til abonnentene klart angi hva som utgjør grunntilbudet. Dersom dette ikke er gjort på en entydig måte, vil dette i tvilstilfelle kunne påvirke kabeloperatørens muligheter til eventuelt å endre vederlaget for grunntilbudet, jfr. G § 6.

Det stilles ikke særskilte tekniske krav til hvordan grunntilbudet skal videresendes. Plikten til å videresende et grunntilbud som i utgangspunktet skal være tilgjengelig for samtlige abonnenter, innebærer at grunntilbudet skal sendes ukodet; med mindre dekodere generelt er tatt i bruk i nettet. Innføring av generelt kodesystem e.l. må eventuelt bygge på avtale med abonnentene. Flertallet forutsetter at adgangen til å innføre generelt kodesystem e.l. vil bli regulert i ny standardkontrakt fremforhandlet mellom forbrukermyndighetene og kabeloperatørenes organisasjoner.

Den som har inngått avtale med abonnenten om videresending av kringkastingssendinger vil være å anse som kabeloperatør i relasjon til forskriftene.

Til § 4 (Abonnentundersøkelse)

I første ledd foreslås plikt for kabeloperatøren til å undersøke hvilke fjernsynssendinger abonnentene ønsker skal inngå i et grunntilbud. Undersøkelsen skal også omfatte hvilket kostnadsnivå abonnentene vil akseptere for et slikt grunntilbud. Bestemmelsene om abonnentundersøkelse foreslås å tre i stedet for gjeldende regler om abonnentvalg.

Abonnentundersøkelsen vil ikke være ubetinget bindende for kabeloperatøren. Kabeloperatøren plikter imidlertid å legge betydelig vekt på abonnentenes prioriteringer. Dette vil ikke minst gjelde prisnivået for grunntilbudet, jfr. nærmere G § 5.

I annet ledd foreslås enkelte bestemmelser om fremgangsmåten ved abonnentundersøkelse. Som følge av at en abonnentundersøkelse vil kunne være kostnadskrevende, foreslås det ikke plikt til å gjennomføre slike undersøkelser oftere enn en gang i løpet av en toårsperiode. Kostnadene vil kabeloperatøren kunne dekke inn gjennom sitt krav på abonnementsavgift. Kabeloperatøren må kunne dokumentere utgiftene.

I likhet med gjeldende prinsipper for abonnentvalg, foreslås også abonnentundersøkelse å kunne gjennomføres på ulike måter. Det sentrale er at undersøkelsen skjer på en valgfaglig forsvarlig måte slik at resultatet blir representativt for abonnentenes ønsker. Dette er av vesentlig betydning da abonnentundersøkelsen vil kunne påvirke abonnentenes betalingsplikt, jfr. G § 6.

Ved fellesabonnenter må stemmeretten i prinsippet gjelde den enkelte husstand. Dersom fellesabonnenter er en beboersammenslutning, og avgjørelsen i f.m. abonnentundersøkelsen er truffet av generalforsamlingen e.l., må det eventuelt foretas veiing på bakgrunn av antall husstander som er tilknyttet nettet gjennom fellesabonnementsavtalen. Spørsmålet om abonnentundersøkelser blir gjennomført på en forsvarlig måte kan eventuelt forelegges Statens medieforvaltning, jfr. § 9.

Flertallet antar at skriftlig forespørsel til samtlige abonnenter normalt vil gi det mest betryggende resultat. Utvalget finner likevel ikke grunn til å oppstille plikt om en slik fremgangsmåte. Galluppundersøkelse blant et representativt utvalg av abonnentene i nettet må også kunne aksepteres. Dersom kabelnettet er begrenset til et borettslag eller annen beboersammenslutning, vil det være tilstrekkelig at avgjørelsen treffes av borettslagets valgte organer, dvs. generalforsamlingen, eller eventuelt styret etter delegasjon fra generalforsamlingen.

En alternativ fremgangsmåte vil kunne være at abonnentene i et nett organiserer seg i en seerforening e.l., og at foreningen oppretter et styre/råd som ivaretar medlemmenes interesser i forhold til kabeloperatøren. En fordel ved et slikt permanent råd vil være at kabeloperatøren får mulighet til løpende å henvende seg til rådet for å avklare eventuelt ønske om endringer i grunntilbudet. Et abonnentråd vil dertil også kunne uttale seg om andre spørsmål som berører abonnentenes interesser. Abonnentrådet vil imidlertid i slike spørsmål ikke binde abonnentene, med mindre det er gitt særskilt fullmakt til dette.

Dersom kabeloperatøren har tekniske muligheter til å ha ulik sammensetning av grunntilbudet i forskjellige deler av nettet, vil bestemmelsen ikke være til hinder for at abonnentundersøkelser blir gjennomført i, og gitt virkning for enkelte deler av nettet.

Det kan reises spørsmål om i hvilken utstrekning det skal avholdes adskilt abonnentundersøkelse for abonnenter som har inngått avtale om særskilt grunntilbud. Problem vil bl.a. kunne oppstå dersom f.eks. en beboersammenslutning dels mottar sendinger fra et utenforstående kabelnett, og dels selv har eget antennemottak. Dersom beboersammenslutningen bare mottar NRK og TV 2 ved egne antenner, vil medlemmene av sammenslutningen ha en interesse av å kunne påvirke det øvrige grunntilbud fra det eksterne nett. Også i denne forbindelse må det avgjørende etter flertallets oppfatning være i hvilken utstrekning kabeloperatøren har utvist et forsvarlig skjønn. Hvorvidt det foreligger reell interesse av å delta i den generelle abonnentundersøkelse i nettet m.v., må tillegges vekt.

For at en abonnentundersøkelse skal kunne gi et representativt bilde av abonnentenes ønsker, foreslår flertallet i tredje ledd at kabeloperatøren må være forpliktet til å gi fyldestgjørende opplysninger om hvilke fjernsynssendinger som er tilgjengelig for videresending i norske kabelnett, samt en beskrivelse av programprofilen for de enkelte sendinger og vilkårene for videresending. Når antall tilgjengelige sendinger øker vesentlig, må det likevel være tilstrekkelig å informere om de fjernsynssendinger som kan antas å ha mulighet for tilstrekkelig oppslutning til å kunne inngå i tilbudet.

Etter flertallets mening skal likevel ikke særlig dyre fjernsynssendinger kunne velges inn i grunntilbudet. Dette gjelder f.eks. de såkalte filmkanaler.

Abonnentene må på en enkel måte også kunne orientere seg om størrelsen av det vederlag som abonnentene må betale for mottak av den enkelte sending, og ikke minst hvordan stemmegivningen vil få betydning for det samlede kostnadsnivået for grunntilbudet.

Flertallet foreslår at slik informasjon må gis skriftlig. Den kan være kortfattet. Statens medieforvaltning kan gi kabeloperatørene veiledning om utforming av informasjonen til abonnentene, herunder om utformingen av valgskjemaer. Samlet kostnadsnivå kan f.eks. fremgå som summen av vederlag for de enkelte sendinger som abonnenten ønsker skal inngå i grunntilbudet. Også i de tilfeller hvor abonnentundersøkelsen blir gjennomført i forhold til et representativt utvalg av abonnenter, et råd, ved telefonintervju e.l., bør informasjonen bli sendt til samtlige abonnenter.

Vederlaget for mottak av grunntilbudet utgjør bare en del av det samlede vederlag som abonnenten må betale for å være tilknyttet kabelnettet. Flertallet foreslår på denne bakgrunn at abonnentene derfor samtidig må bli informert om det øvrige vederlag som abonnentene vil bli avkrevet. Samlet kostnadsnivå vil normalt være vesentlig for abonnentens ønsker m.h.t. sammensetningen av grunntilbudet.

Flertallet foreslår i fjerde ledd ikke særskilte krav m.h.t. hvordan abonnentene skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med utfallet av abonnentundersøkelsen. Abonnentene vil normalt bare ha behov for å gjøre seg kjent med utfallet av undersøkelsen dersom de ønsker å kontrollere grunnlaget for kabeloperatørens sammensetning av grunntilbudet, jfr. G § 5. Kabeloperatøren vil etter G § 5 annet ledd ha plikt til å varsle om ny sammensetning; herunder endringene i grunntilbudet. Det vil da være grunn til samtidig å angi hvordan endringene har grunnlag i utfallet av abonnentundersøkelsen.

I mange tilfeller vil det være naturlig at opplysninger om utfallet blir sendt i eventuell informasjonskanal som kabeloperatøren driver. Skriftlig meddelelse vil eksempelvis kunne skje i forbindelse med fakturering e.l. Det må likevel være tilstrekkelig at abonnentene kan få innsyn i utfallet av abonnentundersøkelsen ved henvendelse til kabeloperatøren. De må i et slikt tilfelle kunne ha krav på å få kopi av resultatet e.l.

Til § 5 (Sammensetning og endring av grunntilbudet)

Bestemmelsen gjelder både førstegangs sammensetning og senere endringer i grunntilbudet. Kabeloperatøren plikter å legge betydelig vekt på resultatet av sist gjennomførte abonnentundersøkelse. Abonnentundersøkelsen skal likevel ikke være ubetinget bindende. Utfallet av undersøkelsen må uansett tolkes. Kabeloperatøren må sørge for at grunntilbudet er innenfor en økonomisk ramme som har klar dekning i abonnentundersøkelsen. Det vil være viktig å hindre stadig prispress i tilknytning til endringer i perioden mellom to abonnentundersøkelser.

Bestemmelsen er utformet på grunnlag av en avveining av ulike hensyn; i første rekke av behovet for et grunntilbud som avspeiler abonnentenes ønsker, men som kan tilpasses vesentlige endringer i tilbudet av fjernsynssendinger m.v. etter at abonnentundersøkelse er avholdt. Videre har det vært et ønske om å unngå tilfeldige utslag som kan oppstå dersom dagens abonnentvalgordning fortsatt skulle gjelde.

Flertallet antar at forslaget i liten utstrekning vil få innvirkning på de vilkår for videresending i kabelnett som kringkastingsselskapene stiller. Flertallet antar at det kan bli sterk konkurranse om å bli videresendt i grunntilbudet. Ytterligere vises til de klare begrensninger m.h.t. mulighetene til prisøkning som er angitt ovenfor. Forholdet mellom kabeloperatør og kringkastingsselskap ligger utenfor utvalgets mandat.

Ved tolkningen av utfallet av en abonnentundersøkelse, må det være avgjørende hvilke fjernsynssendinger som har fått prosentvis størst oppslutning. Det kan ikke være noe vilkår at det er oppnådd en oppslutning på minst 50% av avgitte stemmer e.l. Når det gjelder kostnadsnivået, må det derimot sees hen til hvilket nivå et flertall av abonnentene er villige til å akseptere for grunntilbudet.

Kabeloperatøren må utøve et saklig og forsvarlig skjønn ved sammensetning og endring av grunntilbudet. Kabeloperatøren må i denne forbindelse også vurdere om gjennomføringen av endringer etter en abonnentundersøkelse bør skje gradvis, f.eks. for å unngå kostnader knyttet til avtaler for sendinger som abonnentene ikke lenger ønsker å motta. Kabeloperatøren må sørge for at avtalene med kringkastingsselskapene kan sies opp relativt raskt. Gradvise endringer kan også være naturlig dersom abonnentene har forskuddsbetalt for mottak av sendinger som vil bli fjernet fra grunntilbudet p.g.a. lav oppslutning i ny abonnentundersøkelse.

Kabeloperatøren må kunne avvike fra utfallet av abonnentundersøkelsen f.eks. når tekniske eller økonomiske forhold gjør dette nødvendig. Kabeloperatøren må videre kunne legge vekt på å hindre tilfeldige utslag. Dersom mange har ønsket f.eks. en fjernsynssending rettet mot barn, men stemmene er blitt fordelt på flere relativt likeartede fjernsynssendinger, må kabeloperatøren kunne sikre at en populær slik sending kommer med i grunntilbudet, selv om ingen av disse isolert sett fikk tilstrekkelig oppslutning.

Kabeloperatøren skal også legge vekt på å sikre at utvalget av fjernsynssendinger blir tilstrekkelig bredt og allsidig. Kabeloperatøren kan dermed ta rimelig hensyn til vesentlige interesser hos et mindretall blant abonnentene.

Mindretallsbeskyttelse kan etter omstendighetene også tilsi at grunntilbudet blir holdt på samme prisnivå som tidligere. Dersom eksisterende tilbud er rimelig variert, kan dette tale mot å legge ut en ny lisensbelagt fjernsynssending i grunntilbudet; med mindre dette har klar forankring i en nylig avholdt abonnentundersøkelse.

Hvor stor vekt kabeloperatøren skal legge på utfallet av abonnentundersøkelsen vil bl.a. kunne være avhengig av oppslutningen ved undersøkelsen, hvor lang tid som er gått fra siste undersøkelse ble gjennomført, samt hvor tungtveiende økonomiske, tekniske eller andre forhold som tilsier avvik fra resultatet av abonnentundersøkelsen.

Utgangspunktet er at endringer primært kan foretas for å tilpasse sammensetningen på grunnlag av utfallet av en abonnentundersøkelse. Endringer i tilbudet av fjernsynssendinger og formidlingsvilkår vil imidlertid kunne medføre behov for tilpasninger mellom to abonnentundersøkelser. Regelverket vil ellers bli for statisk. Flertallet - med unntak av Isaksen og Wiik - mener at plikten til å legge betydelig vekt på abonnentenes prioriteringer av sendinger og kostnadsnivå i sist gjennomførte abonnentundersøkelse vil gi abonnentene den nødvendige beskyttelse mot uønskede prisøkninger.

Annet ledd regulerer tidspunktet for iverksetting av endring av grunntilbudet, eller vilkårene for mottak av dette. Tremåneders-fristen for iverksettelse foreslås på bakgrunn av forslaget om ekstraordinær rett til oppsigelse for abonnent som etter endringen ikke ønsker å fortsette sitt abonnentforhold, jfr. G § 7. Et eksempel på særlige grunner som kan gi grunnlag for raskere iverksettelse, er dersom det blir nødvendig med en mindre endring av vederlaget for en fjernsynssending som har fått stor oppslutning.

Et mindretall- Isaksen og Wiik - foreslår et særskilt annet ledd om begrensning i adgangen til å endre vederlag og vilkår for grunntilbudet uten at det er avholdt ny abonnentundersøkelse. Dette mindretall foreslår at bestemmelsen skal gjelde i tidsrommet mellom programsammensetning av grunntilbud på grunnlag av utfallet av en abonnentundersøkelse. Prisgrensen gjelder for hele tidsrommet, uavhengig av antall endringer i vederlag og vilkår innenfor dette tidsrommet. Det forutsettes at endringer i vederlaget for grunntilbudet bare kan skje på bakgrunn av endringer i programtilbudet, og ikke andre forhold. Vederlagsøkninger utover den angitte prisgrense vil kreve avtale med hver enkelt abonnent.

Statens medieforvaltning må avgjøre hva som skal til for å godtgjøre at abonnentene ønsker endringer i grunntilbudet. Dette vil f.eks. være vurderinger av metoder for å avdekke abonnentenes ønsker og vurderinger av kriteriet overveiende sannsynlig; hvor det vil være rom for tolkninger. Dette mindretall foreslår at flertallets forslag til annet ledd, skal være tredje ledd i mindretallets forslag til G § 5.

Til § 6 (Vederlag for grunntilbudet)

Abonnentens plikt til å betale det vederlag som fremkommer når kabeloperatøren har fastsatt grunntilbud i overensstemmelse med §§ 3 til 5 innebærer avklaring av et spørsmål som har vært omdiskutert. Endring i vederlaget kan på denne bakgrunn skje uten at det blir inngått avtale om dette med samtlige abonnenter. Bakgrunnen for bestemmelsen er de hyppige endringer innenfor kringkastingssektoren, herunder tilbudet av fjernsynssendinger. Det vil alternativt være vanskelig å opprettholde et tilstrekkelige attraktivt tilbud som i utgangspunktet vil kunne mottas av alle abonnentene i kabelnettet.

Endring i vederlaget kan imidlertid bare skje dersom kabeloperatøren har fulgt bestemmelsene i G §§ 3 til 5 og herunder utøvet et saklig og forsvarlig skjønn. Bestemmelsen i G § 6, jfr. § 5 setter klare grenser for hvor store endringer kabeloperatøren kan foreta uten å måtte reforhandle avtalene med abonnentene. Abonnentene kan kreve dokumentasjon for kravet på vederlag. Utvalget forutsetter at kabeloperatøren vil informere om dette i varselet etter G § 5.

Bestemmelsen knytter seg utelukkende til et grunntilbud. Dersom det er individuelle avtaler om tilleggstjenester fra kabeloperatøren, må endringer avtales på vanlig måte. Tilleggstilbud av fjernsynssendinger vil normalt være betinget av bruk av dekoder e.l. Det foreligger dermed ikke på samme måte praktiske problemer mht. å stoppe videresendingen av disse fjernsynssendingene dersom partene ikke kommer frem til ny avtale.

Grunntilbud skal i utgangspunktet være tilgjengelig for samtlige abonnenter. Grunntilbudet kan i særlige tilfelle omfatte flere fjernsynssendinger enn det enkelte abonnenter i kabelnettet er i stand til å motta f.eks. som følge av at de har et gammelt abonnentnett e.l. Dersom en abonnent ikke kan motta hele grunntilbudet som følge av begrensninger i kapasiteten i kabeloperatørens nett, har abonnenten derimot ikke plikt til å betale vederlag for mer enn de sendinger vedkommende mottar.

Dersom det er inngått separat avtale om sammensetning av grunntilbudet med borettslag e.l., må kabeloperatøren ha bevisbyrden for i hvilken utstrekning slik separat avtale omfatter et grunntilbud etter denne forskrift. Kabeloperatøren må derfor angi hva som er ansett som grunntilbudet etter denne forskrift.

Til § 7 (Ekstraordinær rett til oppsigelse)

I gjeldende avtaler vil abonnementet normalt ha en varighet av 2 år med etterfølgende automatisk fornyelse for ett år ad gangen. Partene må eventuelt si opp avtalen ved rekommandert brev senest 6 måneder forut for utløpet av avtalen, jfr. abonnementskontrakt for kabelnett for formidling av kringkasting iht. forskrift av 22. januar 1988 pkt. 6.1. I flertallets forslag til forskrift om avtale mellom kabeloperatør og abonnent om videresending av kringkastingssendinger m.v. er det ikke inntatt noe påbud m.h.t. abonnementsavtalenes varighet. Normalt vil avtalen trolig løpe f.eks. ett år ad gangen.

Flertallet foreslår likevel uansett en ekstraordinær rett til oppsigelse ved endring av grunntilbudet eller vilkår for mottak av dette som nevnt i § 5. Avgjørende er at det er inntrådt en endring i forhold til det som var avtalt mellom partene, eventuelt supplert med tidligere endringer i medhold av G § 5.

Til § 8 (Avskjerming)

Bestemmelsen tilsvarer § 4-1 annet ledd i forskrift om kabelsendingar av 7. oktober 1988.

Til § 9 (Klage)

Bestemmelsen innebærer en presisering av klageretten etter kringkl. § 4-6. Utvalget er kommet til at det ikke er nødvendig å oppstille klagerett for kabeloperatøren, eller eventuelt annen eier av kabelnettet eller deler av dette. Bakgrunnen er at kabeloperatøren er den som - med grunnlag i abonnentundersøkelsen - treffer avgjørelsen av hva som skal videresendes i kabelnettet.

Flertallet viser til sine merknader til § 4- 6 under pkt. 11.1 ovenfor.

Flertallet foreslår at Statens medieforvaltning skal være klageinstans. Statens medieforvaltning har også kompetanse til å behandle andre typer klager etter kringkastingsloven kap. 4. Vedtak i klagesak vil være et forvaltningsvedtak. Utvalget foreslår under tvil at vedtak av Statens medieforvaltning angående kabeloperatørens avgjørelse av grunntilbud m.v. ikke skal kunne påklages til departementet. Dette vil være utpregede skjønnsmessige avgjørelser. Avgjørelsene vil i tillegg ha begrenset betydning for den enkelte abonnent. Dersom et vedtak skulle vise seg å få vidtrekkende konsekvenser, f.eks. for kabeloperatører generelt, vil spørsmålet eventuelt kunne tas opp på generelt grunnlag.

Vedtak fra Statens medieforvaltning vil kunne prøves av domstolene etter de alminnelige prinsipper for prøvelse av forvaltningsvedtak. Tvist om størrelsen av vederlaget m.v. vil videre kunne være et avtalespørsmål som kan bringes inn for eventuell tvistenemnd, jfr. utvalgets forslag til § 17 i forskrift om avtale mellom kabeloperatør og abonnent om videresending av kringkastingssendinger m.v. Avskjæringen av klagerett innebærer et unntak fra de alminnelige prinsipper om rett til å påklage forvaltningsvedtak. En slik avgrensning er forutsatt i kringkl. § 4-6 tredje ledd.

Til § 10 (Opplysningsplikt ved klage)

Det foreslås at kabeloperatøren skal ha plikt til å gi Statens medieforvaltning de opplysninger og utlevere de dokumenter som Statens medieforvaltning krever. Dette vil også kunne gjelde opplysninger angående økonomiske forhold. Statens medieforvaltning har taushetsplikt etter de alminnelige bestemmelser i forvaltningsloven.

Dersom en kabeloperatør unnlater å etterkomme pålegg om å gi opplysninger, vil dette bl.a. kunne få betydning for utfallet av saken. Flertallet har ikke funnet behov for å gi særregler om bistand fra politiet til å innhente opplysninger e.l.

Til § 11 (Unntak fra forskriften)

Bestemmelsen vil gi hjemmel for å gjøre unntak fra forskriften i enkelttilfelle. Flertallet antar at dette vil kunne være ønskelig da det er vanskelig å overskue utviklingen m.h.t. tekniske forutsetninger, vilkår for videresending av fjernsynssendinger i kabelnett m.v.

Til § 12 (Ikrafttredelse)

Flertallet viser til sine merknader i avsnitt 8.4.6.

11.2.3 Merknader til forslag fra mindretall (Jahr Røine)

Til mindretallets (Jahr Røine) § 2. Virkeområde

Det er viktig å skille mellom kabelnett som eies og drives av en profesjonell kabeloperatør og kabelnett som eies og drives av brukerne. Brukereide nett finnes i borettslag, boligaksjeselskap og sameier. I tillegg driver velforeninger flere steder egne kabelnett organisert som andelslag. Det finnes også store brukereide kabelnett, der flere borettslag, velforeninger etc. har gått sammen og organisert sine nett i ett andelslag.

Slike nett har ofte sin egen hovedstasjon som forsyner nettet med signaler, eller de kjøper alle eller enkelte signaler fra en kabeloperatør.

I slike nett fattes vedtak om disponering av kabelnettet, programtilbud og prisfastsettelse på generalforsamling eller i andre ansvarlige organ. Det finnes allerede et lovverk som regulerer disse forholdene og slike nett må derfor unntas fra bestemmelsene i denne forskrift.

Til mindretallets (Jahr Røine) § 3. Grunntilbud.

Dette medlem mener det er viktig å sørge for at det grunntilbudet som sendes åpent i nettet har en viss bredde og ivaretar ulike seergruppers interesser. Det er også viktig å ivareta mindretallsinteresser. Dette bør nedfelles i forskriften.

Til mindretallets (Jahr Røine) § 4. Abonnentene avgjør programtilbudet.

I motsetning til flertallet, mener dette medlem at det er abonnentene som skal avgjøre programtilbudet og ikke kabeloperatør. Det er kun tekniske og økonomiske årsaker som kan hindre at abonnentenes ønsker og prioriteringer blir fulgt.

Til mindretallets (Jahr Røine) § 5. Abonnentråd.

Dette medlem viser til det dette medlem har skrevet under generelle merknader i avsnitt 8.5.

Det må lages en egen forskrift for brukermøtet og abonnentrådet. Forskriften må omtale forhold som innkalling av konstituerende brukermøte og avholdelse av årsmøte, valg av abonnentråd, sammensetning, funksjonstid, arbeidsoppgaver, informasjon, møtehyppighet, forholdet mellom kabeloperatør og abonnentråd etc. Kostnader ved brukermøtet og abonnentrådet dekkes av abonnentene og kreves inn av kabeloperatør sammen med de øvrige kabel-TV-avgiftene.

Abonnentrådet bør selv bestemme hvor ofte det skal sammenkalles. I tillegg kan kabeloperatør be om at abonnentrådet kommer sammen. Kabeloperatør må legge fram for abonnentrådet de opplysninger rådet trenger for å fatte sine vedtak.

Abonnentrådet skal uttale seg om alle spørsmål som har med programvalg og priser å gjøre, herunder bruk av dekoder, sammensetning av pakker og extended basic. Abonnentrådet skal også kunne uttale seg om disponering av kabelnettet utover videresending av fjernsynssendinger og kostnader i forbindelse med dette. Abonnentrådet skal også holdes orientert av kabeloperatøren om tekniske forhold ved kabelnettet og behov for modernisering.

Til mindretallets (Jahr Røine) § 6. Abonnentundersøkelse

Også der det finnes abonnentråd kan det gjennomføres abonnentundersøkelse. Det er naturlig at abonnentrådet og kabeloperatøren forbereder denne i fellesskap. Både kabeloperatør og abonnentrådet bør vurdere svarene og hvilke konkrete konsekvenser disse får for programtilbudet.

Dersom abonnentråd og kabeloperatør har ulikt syn på hvilke programmer som bør sendes på nettet, skal det foretas abonnentundersøkelse.

Også andre spørsmål enn sammensetning av grunnpakken kan gjøres til gjenstand for abonnentundersøkelse. Også spørsmål om pakking av program i forbindelse med bruk av dekoder bør kunne inngå.

Alle abonnenter skal gjøres kjent med utfallet av undersøkelsen når denne resulterer i ny programsammensetning og endret vederlag. Dette kan skje f.eks. over infokanalen.

Til mindretallets (Jahr Røine) § 7. Sammensetning og endring av grunntilbudet

Kabeloperatøren skal legge avgjørende vekt på abonnentenes ønsker og prioriteringer når det gjelder sammensetning og endring av grunntilbudet. Der det er foretatt abonnentundersøkelse, er denne forpliktende både for abonnentrådet og kabeloperatøren.

Til mindretallets (Jahr Røine) § 11. Klageorgan

Det bør oppnevnes et eget klageorgan, uavhengig av Statens medieforvaltning, bestående fra 3-5 medlemmer som har spesiell kunnskap om saksfeltet, men som ikke representerer partsinteresser. Klageorganet skal behandle klager fra enkeltpersoner, abonnentgrupper eller abonnentråd. Klageorganet skal behandle klager både om sammensetning av programtilbud, pris og andre konflikter som kan oppstå mellom abonnenter og kabelselskap.

11.2.4 Merknader til forslag fra mindretall (Børmer og Hansen)

11.2.4.1 Mindretallets (Børmer og Hansens) merknader til forslag til endring i kringkastingsloven

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 4-4:

I samsvar med Børmers og Hansens forslag til forskrift om videresending § 3-1, vil det være påkrevet å endre kringkastingslovens § 4-4, slik at det fremkommer at det er kabeloperatøren som fastsetter programtilbudet. Bestemmelsen vil videre forutsette at kabeloperatøren må gjøre dette under hensyn til abonnentenes ønsker. Det vises til kommentarene til forskrift om videresending § 3-1 nedenfor.

11.2.4.2 Mindretallets (Børmer og Hansens) merknader til forslag til forskrift om videresending

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 1:

Definisjonen av abonnent bygger utelukkende på at det foreligger et avtalt tilknytningsforhold. Det vil være uheldig å knytte definisjonen til avtalen om mottak av kringkasting. Hos fellesabonnenter, f.eks. borettslag, kan de enkelte husstander ha inngått avtale med kabeloperatør om mottak av betalingsfjernsyn. Det er imidlertid borettslaget, og ikke de enkelte husstander, som står i det grunnleggende avtaleforhold med kabeloperatøren, der det sentrale punkt er tilknytningen av borettslagets eget kabelnett med kabeloperatørens nett. Eventuelt har borettslaget i tillegg gjort avtale med kabeloperatøren om mottak av betalingsfjernsyn for fri distribusjon i borettslagets eget nett.

Begrepet kanal er anvendelig for å angi kabelnettets overføringskapasitet for kringkasting på en enkel måte.

Programutvalg betegner kabeloperatørens samlede tilbud av videresendt kringkasting. Det dekker dermed alle kringkastingssendinger som videresendes i kabelnettet, enten den enkelte sending følger vederlagsfritt med tilknytningen eller den må bestilles mot et vederlag. Programutvalg kan sammenlignes med vareutvalget i en bokhandel eller i en aviskiosk.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 2:

Forskriften vil i utgangspunktet gjelde for både radio- og fjernsynssendinger. De særskilte regler i §§ 3-1 til 3-3 om kabeloperatørs plikt til å ta hensyn til abonnentenes ønsker ved fastsettelsen av programutvalget, gjelder bare fjernsyn. Dette fremgår av ordlyden til de nevnte paragrafer. Behovet for tilsvarende regler for radiosendinger synes ikke å være til stede. De øvrige regler, herunder § 4 om avtalevilkår, gjelder også for radiosendinger. Dette er naturlig bl.a. fordi betalingsradio allerede tilbys til en stor del av landets abonnenter.

Etter kringkastingslovens § 4-1 får lovens kap. 4 kun anvendelse på kabelnett med mer enn 100 husstander og/eller 25 enkeltstående bygninger tilknyttet. De minste kabelnettene er på denne måte fritatt for en del reguleringer, hvilket fører til konkurransevridning og tendenser til oppsplitting av større nett i mindre enheter. Børmer og Hansen deler utvalgsflertallets oppfatning vedrørende det reelle behovet for en endring av virkefeltet.

Grunnlaget for den kringkastingsrettslige regulering av videresending har hittil vært at den anses som en form for kringkasting, slik dette er definert i lovens § 1-1. Etter Børmers og Hansens oppfatning fremstår det som usikkert om man på grunnlag av den gjeldende § 1-1 kan anse enhver videresending til 25 husstander som en utsendelse til allmennheten. Spørsmålet krever uansett en bredere vurdering enn den som har vært rammene for utvalgets utredning. Disse utvalgsmedlemmer vil derfor oppfordre Kulturdepartementet til eventuelt å se nærmere på denne problemstilling.

I forhold til Børmers og Hansens forskriftsforslag kunne det ha vært naturlig at §§ 4-1 og 4-2 fikk anvendelse der kringkastingssendinger tilbys til forbruker, uavhengig av kabelnettets størrelse. Dette kunne eksempelvis skje ved helt og holdent å løfte disse bestemmelser ut av kringkastingslovens område. I stedet kunne de overføres til den øvrige lovgivning som er gitt til vern av forbrukerne. Det er uansett forbrukermyndighetene som vil ha ansvaret for den videre oppfølgning av disse regler. Børmer og Hansen har imidlertid ikke hatt noe grunnlag i utredningene for å konkretisere en slik løsning.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 3-1:

Bestemmelsen viderefører prinsippet fra kabelloven av 1988 om at programutvalget skal gjenspeile abonnentenes ønsker. Presiseringen av at det er kabeloperatøren som treffer vedtak om programutvalget, på grunnlag av abonnentenes ønsker, er i det vesentlige en beskrivelse av den faktiske situasjon som har rådet siden 1988. Bestemmelsen gir i utgangspunktet en plikt for kabeloperatøren til å ta hensyn til abonnentenes ønsker.

Denne plikten omfatter hele programutvalget av fjernsynssendinger, det vil si samtlige fjernsynssendinger som videresendes, også de som sendes kodet i kabelnettet. Hvis eksempelvis 24 kanaler benyttes til videresendingen, er det sannsynlig at programutvalget også vil inneholde sendinger med en forholdsvis liten oppslutning, men som kan være av betydelig interesse for den enkelte abonnent. Ved de fleste undersøkelser må det regnes med visse unøyaktigheter i målingen av hva abonnentene ønsker. Et visst spillerom for skjønn hos kabeloperatøren bør det derfor være når målingene viser små forskjeller mellom de lavest prioriterte sendingene. Ved formuleringen under hensyn til er det ment å gi uttrykk for nettopp dette. Abonnentene vil uansett ha mulighet til å påklage kabeloperatørens fastsettelse av programutvalget etter § 3-4.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 3-2:

De lokale forhold varierer sterkt, og det er ikke hensiktsmessig å fastsette en bestemt metode for å undersøke hva abonnentene ønsker. Innen andre tjenesteytende næringer og innen varehandel kjenner man en rekke metoder for markedsundersøkelser. For en del kabelnett kan forholdene ligge til rette for telefonintervju av et representativt utvalg. For andre kabelnett kan det eventuelt være mulig å gjennomføre postale undersøkelser med tilfredsstillende representativitet. Særlig i små kabelnett kan kabeloperatøren overlate til en forening som representerer abonnentene å gi uttrykk for hva de ønsker. Overfor fellesabonnenter, f.eks. borettslag, bør kabeloperatøren ta hensyn til hva husstandene innen borettslagene ønsker.

Det er påvist at abonnentene i liten grad kjenner til hvordan programutvalget blir fastsatt etter dagens regler. I kabelnett der det er sendt ut stemmesedler til samtlige abonnenter, er det registrert at kun et mindretall likevel kjenner til hvilken ordning som praktiseres. Derfor er det viktig at kabeloperatør gir informasjon om sine undersøkelsesmetoder, f.eks. via kabelnettets informasjonskanal. Også av hensyn til abonnentenes utøvelse av klageadgangen etter § 3-5 er kjennskap til undersøkelsesmetodene nødvendig.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 3-3:

Det vil erfaringsmessig være behov for visse endringer i programutvalget, idet eksisterende sendinger faller bort, eller nye kommer til. Det ville være for tungvint og kostnadskrevende å stille krav om nye undersøkelser i hvert enkelt tilfelle. Kabeloperatøren må her kunne treffe sine egne beslutninger på grunnlag av en fortolkning av den foregående undersøkelse.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 3-4:

Hovedprinsippet om disponeringen av kanalene krever neppe noen nærmere begrunnelse. De tekniske begrensninger i tilgjengeligheten vil ofte ligge på abonnentens side i form av lav overføringskapasitet i det interne kabelnett eller gamle fjernsynsapparater med lav mottakskapasitet. For enkelte kabelnetts vedkommende kan de nevnte begrensninger på abonnentenes side fortsatt innebære at ca. 20% av dem sitter med en egen mottakskapasitet på kun 6 kanaler.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 3-5:

Statens medieforvaltning har allerede betydelig kompetanse i spørsmål om fastsettelse av programutvalg og om abonnentundersøkelser. Det fremstår derfor som naturlig at dette forvaltningsorgan fortsatt skal ta seg av klagebehandlingen. Vedtak i slike saker vil kun ha virkning frem til neste gang kabeloperatøren foretar sin undersøkelse. Det fremstår da ikke som hensiktsmessig å belaste forvaltningen med en adgang til å få slike vedtak klagebehandlet.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 4-1:

Avtaleforholdet mellom kabeloperatør og abonnent vil for det første dreie seg om selve tilknytningen og de tekniske og praktiske sider ved dette. Slike tilknytningsvilkår får etterhvert en flersidig betydning når ulike teletjenester kan bli formidlet via kabelnettet. I hovedsak vil disse vilkår måtte ses i sammenheng med annen telerettslig regulering. I forhold til de kringkastingstjenester som skal formidles, er dog den kanalkapasitet som stilles til disposisjon en viktig opplysning for abonnentene, i det det angir størrelsen av programutvalget.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 4-2:

Første ledd, første setning, fastsetter en klar hovedregel om at abonnentens betalingsplikt for tilbudte kringkastingstjenester baserer seg på avtale som spesifiserer de tjenester betalingen omfatter. Dette skaper forutsigbarhet for den enkelte abonnent, i det man ikke risikerer å bli avkrevet vederlag for sendinger man ikke har inngått avtale om. Annen setning fastslår visse krav til markedsføringen av sendingene, slik at abonnentene ikke kan presses til å betale vederlag for sendinger som de ikke ønsker å betale for. Kravet om en spesifisert avtale forutsetter normalt former for teknisk tilgangskontroll. En alternativ fremgangsmåte er benyttet i en rekke kabelnett på Sør- og Østlandet for svensk Kanal 1 og TV2, der disse sendinger med tilhørende betalingsplikt er inntatt i abonnementsavtalene som en fast ordning. For de sendinger som kabeloperatøren har samtykke til å videresende uten vederlagskrav fra rettighetshaverne, vil det ikke være grunnlag for noe tilsvarende krav overfor abonnentene om betaling for mottak. Mottak av disse sendinger vil abonnentene være sikret gjennom reglene om fastsettelse av programutvalg i kap. 3, uten en avtale som spesifiserer disse, og uten risiko for å bli avkrevet særskilte programavgifter.

Annet ledd gir en unntaksregel fra kravet om spesifiserte avtaler for de kabelnett der former for teknisk tilgangskontroll ikke er etablert. Tekniske og økonomiske forhold kan være årsak til at man hittil ikke har funnet det forsvarlig å etablere tilgangskontroll. Det er normalt i de minste nettene at dette kan være situasjonen. Det forutsettes også i disse tilfelle at betalingskravet mot abonnenten må basere seg på avtale. For å kunne tilby betalingspliktige sendinger i slike nett, må kabeloperatøren i praksis sikre seg en avtalefestet rett til å kunne avkreve en viss tilleggsbetaling for slike sendinger, uavhengig av om den enkelte abonnent for sin del ønsker de aktuelle sendinger eller ikke. I samsvar med hovedregelen i § 3-1 vil imidlertid kabeloperatøren fastsette hvilke betalingspliktige kringkastingssendinger som skal videresendes til alle abonnenter. For abonnentene vil selvsagt også prisen være en variabel faktor ved denne type avtaler.

En slik unntaksregel er såpass spesiell at det normalt må forutsettes at kabeloperatøren ikke har etablert noen teknisk tilgangskontroll. For å forhindre for stor ubalanse mellom kabeloperatør og abonnent, er det dessuten behov for å sette visse krav til innholdet i dem. Å forskriftsregulere konkrete vilkår, kan være uheldig, fordi forholdene varierer mye mellom de enkelte kabelnett og fra sted til sted.

Gjennom forhandlinger mellom kabel-TV- bransjen og Forbrukerombudet ble man i 1986/87 enige om den såkalte 80%-regelen, der ulike sikringer for abonnentene ble utformet. Det er grunn til å anta at den senere utvikling kan tilsi noe andre løsninger i dag. I og med at bransjen og Forbrukerombudet tidligere har oppnådd enighet om løsninger av dette spørsmål, er det derfor hensiktsmessig å overlate den nærmere utforming av slike løsninger til de nevnte parter. Abonnentenes interesser vil på denne måte være ivaretatt ved at de aktuelle formidlingsvilkår skal ha vært gjenstand for forhandlinger med Forbrukerombudet før de fremmes av kabeloperatøren. At en slik forhandling er gjennomført, burde også øke muligheten for at abonnentene slutter opp om de vilkår som tilbys. Overfor de vilkår som strider mot de forhandlingsløsninger som måtte fremkomme, vil Forbrukerombudet kunne anvende sin kompetanse til å stanse urimelige vilkår.

Annet ledd oppstiller på denne bakgrunn visse rammer for denne type avtaler. Det vil deretter være opp til bransjen og Forbrukerombudet å konkretisere praktiske og akseptable løsninger innenfor disse rammer.

Til mindretallets (Børmer og Hansen) § 5:

Reglene i kap. 3 og 4 kan i praksis kun gjennomføres ved at de får virkning på samme tid for alle avtaleforhold i det enkelte kabelnett. Kabeloperatørene kan ha et varierende behov for tid til å tilpasse seg forskriften. En overgangsperiode på 1 år vil være i samsvar med de gjeldende regler om abonnementsavtalenes løpetid. Det kunne eventuelt være behov for en noe lengre overgangsperiode for de tilfeller som reguleres etter § 4-2, 2. ledd, bl.a. fordi det forutsettes forhandlinger med Forbrukerombudet.

11.3 Forslag fra flertallet til forskrift om avtale mellom kabeloperatør og abonnent om videresending av kringkastingssendinger m.v. (A)

Flertalletsforslag har tilslutning fra alle unntatt Børmer og Hansen. Jahr Røine har imidlertid enkelte avvikende forslag til §§ 7 og 8.

Til § 1 (Definisjoner)

Definisjonene av begrepene kabeloperatør og abonnent tilsvarer i utgangspunktet definisjonene i forskrift om kabelnett for videresending av kringkastingssendinger, jfr. pkt. 11.2 ovenfor. Flertallet har imidlertid kommet til at det i forskriften om avtale bør presiseres at abonnentbegrepet også omfatter fellesabonnenter.

Karakteristisk for abonnementsavtalen er at den gjelder tilknytning til kabelnett og mottak av kringkastingssendinger. Dersom abonnenten allerede er tilknyttet kabelnettet, vil eventuell ny avtale om mottak av kringkastingssendinger omfattes av begrepet abonnementsavtale. Utenfor faller derimot avtale om utbygging av abonnentens eget nett, service og vedlikehold av slikt abonnentnett m.v. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at også slike spørsmål blir regulert i en abonnementsavtale, jfr. dog begrensningene i A § 5.

Flertallet ser det ikke som problematisk at begrepet abonnementsavtale også er knyttet til mottak av kringkastingssendinger; og ikke bare tilknytningen til kabelnettet. Definisjonen understreker dermed hovedformålet med avtalen. Ved innføring av nye tjenester i kabelnett, vil tjenestemottaker uansett måtte ha utstyr for tilgangskontroll, f.eks. dekoder, modem e.l. Det vil derfor ikke være noe til hinder for å inngå særskilt avtale om nye tjenester uten at dette er kombinert med abonnementsavtale om kringkastingssendinger.

Til § 2 (Virkefelt)

Flertallet har vært noe usikker på hvilket virkefelt som bør gjelde for forskriftene om avtale mellom kabeloperatør og abonnent om videresending av kringkastingssendinger m.v. Flertallet har på den ene side lagt vekt på at ny teknologi og utviklingen i bransjen er gått i retning av å etablere kommersielle nett som har en størrelse på mindre enn 25 bygninger og/eller 100 husstander. Hensynet til forbrukervern tilsier dermed at også mindre nett omfattes av forskriften. Det er videre vesentlig at man forhindrer f.eks. oppsplitting av nett med sikte på å unngå den lovregulering som gjelder for tradisjonelle kabelnett.

Flertallet er på den annen side opptatt av ikke å skape unødige skranker for opprettelse av ikke-kommersielle nett med et klart avgrenset antall abonnenter. Flertallet er etter dette under tvil kommet til at grensen bør settes ved kabelnett som omfatter flere enn 25 mottakertilknytninger, jfr. nærmere avsnitt 9.2.

Flertallet foreslår i annet ledd at bestemmelsene likevel ikke skal gjelde for kabelnett som en beboersammenslutning, velforening, institusjon e.l. driver til eget bruk. I slike beboersammenslutninger foreligger ikke behov for forbrukervern mot en profesjonell næringsdrivende. Abonnentene er i utgangspunktet selv medeiere i kabelnettet. Avgjørelser knyttet til forholdet mellom nett og abonnent vil videre i slike tilfeller normalt ha sitt grunnlag i vedtak truffet i overensstemmelse med de regler som gjelder for vedkommende type beboersammenslutning. Flertallet mener derfor at det bør gjøres en avgrensning på linje med det som i dag gjelder etter telegrafloven § 1 nr. 2 bokstav c, og viser til praksis etter denne bestemmelse.

Til § 3 (Ufravikelighet)

Bestemmelsene i forskriften skal være ufravikelige til beskyttelse av abonnenten. Det kan derimot gjøres gjeldende avtalebestemmelser som entydig er gunstigere for abonnenten. Ufravikelighet gjelder utelukkende de spørsmål som direkte er regulert i forskriften.

Til § 4 (Avtalens form. Endringsavtale)

Bestemmelsen stiller krav til avtalens form og innhold. Formkravet innebærer ikke plikt til ordrett gjengivelse av forskriften.

Etter annet ledd skal abonnenten opplyse om eventuelle endringer i antall husstander som omfattes av abonnementskontrakten. Dette vil særlig gjelde for fellesabonnenter.

Til § 5 (Andre avtaler angående kabelnettet)

Bestemmelsen har sitt grunnlag i gjeldende forskrift om abonnementskontrakt pkt. 3. Formålet er å sikre at abonnenten ikke skal bli forpliktet til å benytte kabeloperatøren ved utbygging, service og vedlikehold på abonnenteid del av nettet. Det er viktig å gi mulighet for konkurranse. Dette er særlig praktisk for fellesabonnenter som kan ha et omfattende internt abonnenteid nett innenfor f.eks. et borettslag.

Friheten til å velge gjelder i forholdet til kabeloperatøren, Forskrifter gitt i medhold av telelovgivningen kan gi begrensninger. Etter forskrift om overføringsnett for kringkasting av 7.12.1993 § 3 har eier plikt til å benytte autorisert installatør ved arbeid knyttet til nettet.

Til § 6 (Opplysningsplikt)

Bestemmelsen pålegger kabeloperatøren opplysningsplikt m.h.t. vesentlige forhold angående kabelnettet og avtaleforholdet. Bestemmelsen skal bl.a. sikre at abonnenten før eventuell avtaleinngåelse, blir gjort kjent med forventet fremtidig oppgradering av nettet. Oppgradering av nettet m.v. vil kunne påføre abonnenten kostnader dersom rettslig grunnlag for å belaste abonnenten for slike utgifter foreligger. I mange nett er det en relativt høy tilknytningsavgift. Når slik tilknytningsavgift er betalt, vil det i praksis oppstå en sterk binding til vedkommende kabeloperatør.

Opplysningsplikt vil foreligge også etter avtaleinngåelsen. Bakgrunnen er at avtalen vil kunne gi grunnlag for et langvarig, løpende avtaleforhold. Flertallet finner ikke grunnlag for å oppstille bestemte frister m.h.t. når opplysninger skal gis. Avgjørende vil være hvilke endringer m.h.t. standarden i kabelnettet og andre sider ved avtaleforholdet som vil kunne bli aktuelle.

Til § 7 (Forholdet mellom kabeloperatørens nett og abonnentens nett. Grensesnitt)

Etter første ledd skal abonnementsavtalen angi grensesnittet mellom kabeloperatørens nett og abonnentens nett. Grensesnittet er avgjørende for hvem av partene som kan disponere over de ulike deler av nettet, hvem som har vedlikeholdsplikt m.v., jfr. bl.a. A §§ 5, 8 og 9. Grensesnittet må avtales individuelt. Forutsetningene om hvor grensesnittet bør være når det er ført stamkabel over eiendommen, er noe endret i forhold til forskriften av 22.1.88 om abonnementskontrakt, (vedlegg 1) pkt. 1.2 med note 2. Formålet er å oppnå en klarere regel.

Annet ledd presiserer partenes ansvar for service og vedlikehold av sine nett, plikt til å hindre disposisjoner som kan skade den annens nett m.v. Etter annet ledd annet punktum skal abonnenten medvirke til å hindre at signalene kan mottas av noen som ikke er omfattet av abonnementsavtale. Bestemmelsen vil f.eks. være aktuell for fellesabonnenter, eller abonnent med bolig som blir oppdelt i flere boenheter. Abonnenten skal i slike tilfelle medvirke til at nye husstander ikke knyttes til nettet uten at avtale er inngått med kabeloperatøren.

Bestemmelsen inneholder dels regler rettet mot abonnenten. Selv om hovedformålet med forskriften er forbrukervern, har utvalget funnet grunn til å innta også enkelte vesentlige plikter for abonnenten i forslaget til ny forskrift.

Et mindretall - Jahr Røine - foreslår en tilleggsbestemmelse om at flere sammenhengende boenheter som f.eks. borettslag, bør ha felles grensesnitt mot kabeloperatørens nett. Formålet er å gi mulighet til felles nett for evt. senere informasjonsformidling internt i nærmiljøet. Bestemmelsen foreslås inntatt som nytt siste punktum i første ledd.

Til § 8 (Kabelføring over abonnentens eiendom)

Bestemmelsen innebærer i hovedsak en videreføring av de prinsipper som gjelder etter forskriften om abonnementskontrakt av 22.1.88 pkt. 5.3 og 5.4. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet ikke forbrukervern. For å kunne bygge ut et kabelnett, er det av praktiske og økonomiske årsaker i enkelte tilfeller nødvendig å føre stamkabelen over privat eiendom. I enkelte tilfeller vil det være nødvendig å planlegge at videre utbygging eventuelt skal skje over en abonnents eiendom. Kabeloperatøren vil derfor ha et klart behov for mulighet til å kunne føre kabel over abonnentens eiendom, samt være sikret mulighet til å foreta service, vedlikehold, eventuell oppgradering av nettet m.v. Slike rettigheter må bygge på avtale dersom annet rettsgrunnlag ikke foreligger.

Dersom retten til kabelføring skal bestå selv om abonnementsforholdet opphører, må kabeloperatøren inngå særskilt avtale om dette. Tilsvarende gjelder dersom kabeloperatøren ønsker å tinglyse en eventuell slik rett.

Den enkelte abonnent vil i utgangspunktet også selv ha fordel av utbyggingen av kabelnettet. Under enhver omstendighet vil slik rett i mange tilfeller være en naturlig del av et avtaleforhold mellom partene. Det foreslås derfor at abonnenten bare skal ha rett til vederlag for inngrepet dersom fremføringen må anses særlig belastende for eiendommen. Eventuell plikt til å betale slikt vederlag kommer i tillegg til kabeloperatørens plikter med hensyn til den fysiske fremføring av kabelen over eiendommen, plikt til å sørge for istandsetting av arealene etter at arbeidet er utført m.v.

I tredje ledd er det vist til alminnelige erstatningsregler m.h.t. eventuelle skader forårsaket i forbindelse med arbeidene med å føre frem kabelen, eller eventuelt som følge av påvirkning av eiendommen fra kabelen e.l. Bestemmelsen er en ren henvisning til gjeldende rett. Flertallet - alle utenom Børmer og Hansen - antar imidlertid at slik henvisning kan være ønskelig av informasjonshensyn.

Et mindretall - Jahr Røine - foreslår en noe snevrere adgang til å føre kabel over abonnentens eiendom. Dette mindretallet foreslår derfor at første ledd skal ha strengere skjønnsmessige kriterier.

Til § 9 (Krav til kabeloperatørens nett)

En vesentlig del av kabeloperatørens ytelse etter avtalen vil være å sørge for at nettet tilfredsstiller de til enhver tid gjeldende offentligrettslige krav. Dette vil f.eks. gjelde krav iht. teknisk forskrift for kabelnett/fellesantennelag av 25.6.84. Oppfyllelse av slike tekniske krav foreslås følgelig gjort til en del av kabeloperatørens plikt også etter avtalen. Det vil likevel bare kunne bli spørsmål om mislighold i avtaleforholdet dersom brudd på de tekniske forskrifter har hatt betydning for signalmottak hos abonnenten.

Til § 10 (Hvilke kringkastingssendinger som videresendes i nettet)

Bestemmelsen oppstiller for det første plikt til å angi hvilke kringkastingssendinger som på avtaletidspunktet videresendes i nettet i særskilt vedlegg til avtalen. Som følge av forslaget om forskrift om kabelnett for videresending av kringkastingssendinger, vil sammensetningen av de kringkastingssendinger som videresendes i nettet kunne endres i avtaleperioden dersom kabeloperatøren oppfyller de krav som stilles i ovennevnte forskrift m.h.t. endringer.

Etter flertallets oppfatning er det viktig at det i avtalen blir avklart hvilke kringkastingssendinger som på avtaletidspunktet skal videresendes i nettet. Adgangen til å foreta endringer må ses i relasjon til det opprinnelige tilbud m.v. Forslagets § 10 innebærer forøvrig bare en henvisning til de regler som gjelder i henhold til den foreslåtte forskriften om sammensetning av grunntilbud (G).

Til § 11 (Tilknytningsavgift m.v.)

De fleste kabeloperatører avkrever i dag abonnenten en engangsavgift ved tilknytning til kabeloperatørens nett (tilknytningsavgift). Det foreslås at størrelsen av eventuell slik tilknytningsavgift skal fremgå av avtalen. Det øvrige vederlag som abonnenten skal betale er angitt i § 12.

Flertallet vil presisere at det ikke foreligger plikt til å innkreve engangsavgift. Det er videre fastsatt at slik avgift gjelder førstegangs tilknytning. Dersom abonnenten etter noen tid sier opp abonnentforholdet for deretter senere å gjenoppta abonnementet, kan kabeloperatøren ikke kreve ny tilknytningsavgift. Tilknytningsavgift vil bare kunne innkreves i forbindelse med førstegangs tilknytning av vedkommende hus eller leilighet til kabelnettet. Dersom kabeloperatøren gjør gjeldende særskilt krav på dekning av faktiske kostnader til arbeider med abonnenteid nett i forbindelse med tilknytningen, må kabeloperatøren samtidig skriftlig opplyse om størrelsen av slike kostnader, eventuelt hvordan vederlaget vil bli beregnet dersom partene avtaler at arbeidet skal utføres som regningsarbeid e.l.

Til § 12 (Abonnementsavgift)

Etter første ledd første punktum skal avtalen på vanlig måte angi størrelsen av årlig abonnementsavgift. Flertallet har ikke funnet grunnlag for å gi regler om i hvilken utstrekning abonnementsavgiften kan endres over tid. Flertallet forutsetter at dette spørsmål vil bli behandlet i eventuelle etterfølgende forhandlinger mellom Forbrukerombudet og kabeloperatørenes organisasjoner.

I første ledd annet punktum er det foreslått regler om spesifisering av abonnementsavgiften. Abonnenten skal motta avregning med spesifikasjon som angitt minst én gang pr. år. Forutsetningen er at abonnenten på denne bakgrunn skal få oversikt over samlet årlig avgift, og hva kravet på abonnementsavgift refererer seg til. Dette vil f.eks. gi muligheter til å sammenligne med hva abonnentene i andre nett betaler for lignende ytelser.

Til § 13 (Overdragelse av avtale)

Første ledd regulerer kabeloperatørens rett til å overdra sine rettigheter og plikter etter abonnementsavtalen. Bakgrunnen er bl.a. at abonnenten skal ha sikkerhet for at kabeloperatørens plikter ikke blir overtatt av noen som ikke er i stand til å oppfylle abonnementsavtalen. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at abonnenten skal få skriftlig informasjon om eventuell overdragelse. Solidaransvar etter første ledd tredje punktum innebærer at abonnenten kan holde seg til sin opprinnelige avtalepart med eventuelle økonomiske krav som følge av brudd på abonnementsavtalen i perioden frem til utløpet av inneværende avtaleperiode, jfr. § 14.

Annet ledd regulerer abonnentens rett til å overdra sine rettigheter og plikter etter avtalen. Dette vil kunne være aktuelt dersom abonnenten flytter. Ved overdragelse vil kjøper eventuelt kunne fortsette abonnentforholdet. Dette innebærer bl.a. at det ikke er adgang til å kreve innbetalt tilknytningsavgift på nytt, og at abonnenten uansett kan bringe abonnementsforholdet til opphør for sin egen del ved flytting.

Skjæringstidspunktet vil i et slikt tilfelle ikke være overtagelsestidspunktet, men etterfølgende tidspunkt hvor kabeloperatøren er gitt skriftlig melding om overdragelsen. Bestemmelsen bygger på forskrift om abonnementskontrakt av 22.1.88 (vedlegg 1) pkt. 9.2. Verdien av at det foreligger tilknytning til kabelnett vil kunne påvirke vederlaget ved overdragelsen av boligen. Den nye abonnenten overtar ikke ansvar for eventuell forfalt, ubetalt gjeld til kabeloperatøren fra perioden før overtagelsen, med mindre dette er avtalt særskilt.

Til § 14 (Varighet. Oppsigelse)

Utvalget foreslår ikke regler om varigheten av avtaleperioden, oppsigelsesfrister m.v., men forutsetter at disse spørsmål blir avklart i eventuelle etterfølgende forhandlinger om standardkontrakt.

Derimot opprettholdes i annet ledd prinsippet om at kabeloperatøren bare har rett til å si opp avtalen dersom saklig grunn foreligger. Dette innebærer en videreføring av prinsippet i forskrift om abonnementskontrakt av 22.1.88 (vedlegg 1) pkt. 6.1 annet ledd. Bakgrunnen for denne særregel er bl.a. at tilknytning til kabelnett gir tilgang til en viktig infrastruktur, og at abonnenten har betalt tilknytningsavgift under forutsetning av at avtaleforholdet vil kunne vedvare.

Overdragelse av avtalen til ny abonnent ved flytting kan etter omstendighetene gi saklig grunn for oppsigelse med sikte på å fremforhandle nye vilkår. Dette vil f.eks. kunne gjelde dersom tidligere abonnent etter en eldre avtale hadde særvilkår som avviker fra de vilkår som gjelder for flertallet av abonnentene i nettet.

Til § 15 (Varsel før avstengning ved mislighold)

Flertallet har ikke funnet grunnlag for å gi et fullstendig regelsett angående partenes rettigheter og plikter ved eventuelt mislighold. Slike spørsmål må finne sin løsning i eventuell standardkontrakt samt utfyllende alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Flertallet foreslår likevel videreført en bestemmelse om plikt til å varsle før eventuell avstengning ved vesentlig mislighold.

Rett til avstengning er betinget av vesentlig mislighold. Har abonnenten holdt tilbake vederlag med grunnlag i tvist om ytelse fra kabeloperatøren med grunnlag i alminnelige prinsipper om tilbakeholdsrett, foreligger ikke mislighold.

Til § 16 (Utfyllende bestemmelser)

Flertallet foreslår at forskriften inneholder hjemmel til å gi nærmere bestemmelser til utfylling av forskriften. Bakgrunnen er bl.a. usikkerhet om utfallet av eventuelle forhandlinger om utforming av standardkontrakt. Det vil videre kunne være behov for utfyllende forskrifter dersom aktører i bransjen er uorganisert, og eventuelt ikke følger fremforhandlet standardkontrakt.

Til § 17 (Tvisteløsning)

Bestemmelsen bygger på forutsetning om at det i avtale mellom organisasjon for kabeloperatørene og Forbrukerrådet blir opprettet en nemnd for tvister om avtaler som angitt i forskriften. Bestemmelsen oppstiller enkelte regler for nemndsbehandlingen av slike tvister. En slik nemnd vil normalt ha representanter fra h.h.v. kabeloperatør- og forbruker-siden samt nøytralt medlem med juridisk kompetanse. Behandling i tvistenemnd vil normalt være rimeligere og mindre tidkrevende enn domstolsbehandling. Avgjørelse av slik tvistenemnd vil likevel ikke være til hinder for eventuelt senere søksmål.

Etter flertallets forslag til forskrift om kabelnett for videresending av kringkastingssendinger gitt i medhold av kringkastingsloven § 4-4, skal spørsmål i forbindelse med kabeloperatørens avgjørelse av hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i kabelnettet, kunne bringes inn for Statens medieforvaltning. Slike spørsmål vil dermed som hovedregel ligge utenfor tvistenemndens kompetanse. Sivilrettslige konsekvenser av vedtak fra Statens medieforvaltning vil likevel kunne bli bragt inn for tvistenemden. Utvalget forutsetter likevel at spørsmål angående størrelsen av vederlaget uansett må kunne bringes inn for tvistenemnden etter forskriften om avtale mellom kabeloperatør og abonnent om videresending av kringkastingssendinger m.v. Abonnentens vederlag er et sentralt element i avtaleforholdet.

Til § 18 (Ikrafttredelse)

Flertallet er kommet til at forskriften også vil kunne gripe inn i eksisterende avtaleforhold. Etter første ledd forutsettes bestemmelsene å gjelde for avtaler som blir inngått eller fornyet etter ikrafttredelsen. Når fornyelse finner sted, vil fremgå av eksisterende avtale mellom partene, jfr. forskrift om abonnementskontrakt av 22.1.88 (vedlegg 1) pkt. 6.1 - forsåvidt angår avtaler inngått etter 1.1.88.

I annet ledd foreslås bestemmelse om opphevelse av forskrift om abonnementskontrakt for kabelnett for formidling av kringkasting av 22.1.88 med senere endringer. Som angitt under avsnitt 5.5 ovenfor kan det reises tvil om i hvilken utstrekning forskriften fortsatt gjelder. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreta noen vurdering av i hvilken utstrekning forskriftens bestemmelser fortsatt gjelder. Gjennom utkastets annet ledd vil imidlertid denne tidligere forskrift uansett bli opphevet ved ikrafttredelsen av den nye forskriften om avtale mellom kabeloperatør og abonnent.