4 Enkelte utviklingstendenser m.h.t. formidling av kringkasting og andre informasjonstjenester
4.1 Generelt
Kringkastingssektoren har vært gjenstand for betydelige endringer i de siste 12-15 år. Dette gjelder både kringkastingsselskapenes virksomhet og teknologien knyttet til formidling av kringkastingssendinger. Endringene i teknologi, markedsforhold og internasjonalisering av kringkastingssektoren har ført til et press mot lovgivningen. De rettslige rammebetingelser for kringkasting, videresending i kabelnett m.v. er dermed blitt betydelig endret også i Norge.
Endringene i teknologi og markedsforhold er av vesentlig betydning ved utformingen av ny lovgivning. Kabelutvalget har derfor foretatt undersøkelser for å skaffe seg et inntrykk av mulige utviklingstendenser i de neste 5-10 år. Kabelutvalget har i denne forbindelse vært i kontakt med representanter for Statens teleforvaltning, Televerkets Forskningsinstitutt og aktører i kabelbransjen for å få synspunkter på utviklingstendenser internasjonalt og i Norge spesielt. Utvalget har dertil mottatt innspill fra enkelte kringkastingsselskaper.
På verdensbasis benyttes idag meget betydelige ressurser på forskning og produktutvikling innenfor informasjonsformidling. Det er knyttet betydelige kommersielle interesser til utvikling av nye informasjonstjenester. Utviklingen av satellitt-teknologien har ført til at formidlingen er blitt billigere.
Kringkastingssektoren, og ikke minst andre tjenester som teknisk sett kan formidles i kabelnett, må forventes å bli gjenstand for betydelig utvikling i de nærmeste år. Det er imidlertid vanskelig å vurdere hvilke tjenester som vil ha tilstrekkelig kommersiell gjennomslagskraft, hvor raskt ny teknologi og nye tjenester vil være alminnelig tilgjengelig, og i hvilken utstrekning det vil skje endringer i lovgivningen slik at nye typer tjenester eventuelt tillates sendt i norske kabelnett. Utvalget vil derfor presisere at det hersker betydelig usikkerhet om de utviklingstendenser som vil bli trukket frem i det følgende.
4.2 Kapasiteten i kabelnett
Da gjeldende regler om abonnentvalg ble innført ved lov av 10. juni 1988 nr. 46 om kabelsendingar, antok departementet at bare ca. 70.000 av abonnentene knyttet til kabelnett, dvs. ca. 17% av daværende abonnenter, kunne ta imot mer enn 6 kanaler, jfr. Ot. prp. nr. 53 s. 3. Kapasitetbegrensningen var en vesentlig premiss for lov om kabelsendingar. Operatørnettene var den gang gjennomgående utbygget til langt større kapasitet. Tallet kan ha bakgrunn i standarden på abonnenteide nett, men fremstår uansett som usikkert.
Etter gjeldende tekniske forskrifter, jfr. avsnitt 5.2 nedenfor, er det i dag et minstekrav at kabelnett har 24 kanaler. Dersom det gjøres tekniske inngrep i kabelnett, plikter kabeleier nå å oppgradere nettene slik at de oppfyller dette minstekrav. De fleste abonnenter vil være tilknyttet nett som har en generell kapasitet på 24 kanaler eller mer. Som nevnt under avsnitt 3.5 ovenfor er det idag liten kapasitet særlig i enkelte abonnenteide nett. Det må forventes å ta tid før f.eks. samtlige abonnenteide nett har fått utvidet kapasiteten til 24 kanaler.
Innenfor en tidshorisont på ca. 10 år forventes at signaloverføringene fra kringkastingsselskap via satellitt til f.eks. hovedstasjonene i kabelnett vil skje digitalt, til erstatning for dagens analoge teknikk. Digital overføring innebærer at signalformidlingen skjer ved bruk av tallverdier. Digitalteknikk muliggjør billedkomprimering, dvs. at overflødige deler av informasjonsinnholdet i TV-bildet blir fjernet før distribusjon.
I slutten av kommende tiårsperiode kan det forventes at signalformidlingen også i norske kabelnett i større eller mindre utstrekning vil skje digitalt. Kombinasjonen av digitalisering og billedkomprimering ved overføringen i kabelnett vil medføre at det frekvensområde som idag trengs for videresending av én kanal, vil kunne benyttes til overføring av i størrelsesorden 6-10 kanaler, avhengig av hvilke krav som stilles til billedkvalitet. I prinsippet vil norske kabelnett dermed kunne få kapasitet til videresending av inntil et par hundre kringkastingssendinger.
Overgang til digitale sendinger krever imidlertid investeringer i nytt teknisk utstyr i kabelnettene, ikke minst i hovedsentralen. Dertil kreves at fjernsynsapparatet hos den enkelte abonnent er tilpasset digitalteknikk, eventuelt at den enkelte har tilleggsutstyr for konvertering.
På grunn av en viss treghet i markedet må det påregnes å ta noe tid før digital videresending blir fremherskende i norske kabelnett. I en overgangsfase må det forventes at de formidlingspliktige fjernsynssendingene, samt trolig også andre av de mest populære fjernsynssendingene, vil bli videresendt både ved digital og analog teknikk i det enkelte kabelnett.
Kapasiteten i kabelnettene er dessuten avhengig av hva slags kabel som er benyttet. Tradisjonelt er norske kabelnett bygget opp med kabler bestående av metalltråder (koaksialkabler). Det er imidlertid nå både internasjonalt og i Norge tatt i bruk fiberoptiske kabler. Signaloverføringen skjer da ved bruk av lysblink som reflekteres i den optiske fiberen. Fiberoptiske kabler kan overføre mer informasjon med høyere hastighet enn koaksialkabler. Fiberoptiske kabler benyttes i første rekke i de overordnede deler av kabelnettene i tilknytning til hovedsentral m.v., jfr. nærmere avsnitt 3.3. ovenfor.
Utvalgets konklusjon er at det store flertall av kabelnett har en kapasitet på minst 24 kanaler ved analog signaloverføring. Kanalkapasiteten er dermed en klart mindre vesentlig faktor ved vurderingen av ny lovgivning enn det som var tilfellet da kabelloven ble gitt i 1988.
4.3 Mulighetene for individuelle valg
Betydningen av regler om avgjørelse av hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i det enkelte kabelnett, er også avhengig av i hvilken utstrekning den enkelte abonnent kan velge hvilke kringkastingssendinger han eller hun vil motta. I utgangspunktet vil abonnentene motta alle sendinger som blir videresendt i kabelnettet, med mindre det blir benyttet kode- eller filtreringsteknikk. I enkelte kabelnett videresendes i dag flertallet av kringkastingssendinger i kodet (kryptert) form. Abonnenten må da ha dekoder for å kunne motta signalene i sebar form. Bruk av dekoder kan i utgangspunktet gi abonnenten valgfrihet m.h.t. hvilke kringkastingssendinger abonnenten ønsker å motta. Omtrent 2/3 av abonnentene er i dag tilknyttet nett som dels benytter dekoderteknikk.
I enkelte tilfeller er dekodere blitt utdelt til samtlige abonnenter i kabelnett for å muliggjøre individuelle valg og samtidig unngå kostnader knyttet til filtrering. Dekoderkostnadene er da ikke blitt oppkrevet særskilt, men inngår i utgiftsgrunnlaget for abonnementsavgiften. Dette gjelder enkelte kabelnett eiet av Norkabel AS. Dette ser ikke ut til å bli særlig utbredt.
Som nevnt under avsnitt 3.6 er det i mange nett vanlig å sende lisensbelagte fjernsynssendinger kodet. I enkelte nett har derfor en relativt høy andel av abonnentene dekoder. Norsk Kabel-TV Forbund antar at det i alt er ca. 100.000 dekodere i Norge. På den annen side finnes en rekke mindre nett hvor kodesystem ikke er innført, og hvor det antas at dette med dagens teknologi ville kreve såvidt høye investeringer i hovedsentral m.v. at det ikke vil være regningssvarende.
Individuelle valg basert på f.eks. kodeteknikk ville etter utvalgets oppfatning fjerne behovet for regler om avgjørelse av hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i det enkelte kabelnett. Flertallet - alle utenom Børmer og Hansen - mener at bruk av dekoder virker fordyrende i forhold til åpen videresending. Dertil kommer at eventuelle endringer med hensyn til kodeteknikk, teknologi e.l. kan medføre at installert kodeutstyr ikke vil være anvendelig etter relativt få år. Som eksempel nevnes at dersom også andre typer informasjon enn kringkastingssendinger tillates sendt i kabelnett, vil også slik formidling trolig betinge utstyr hos den enkelte abonnent som muliggjør signalomforming og individuelt mottak f.eks. kombinert med registrering av bruk.
Utvalget vil likevel bemerke at på noe lengre sikt vil digital signaloverføring medføre at den enkelte abonnent må ha utstyr for å omforme digitale signaler til lyd og bilde. Slikt utstyr for omforming av de digitale signalene kan være innebygget i fjernsynsmottagerne. Alternativt trengs tilleggsutstyr hos den enkelte abonnent. Slikt omformingsutstyr vil også kunne ivareta tilsvarende funksjoner som dagens dekodere.
4.4 Tilbudet av fjernsynssendinger
4.4.1 Omfanget av fjernsynssendinger totalt
Antall fjernsynssendinger som det vil være mulig å videresende i norske kabelnett, er stadig stigende. Det er antatt at det i 1995 vil bli en økning i kapasiteten over satellittene Astra og Eutelsat på mer enn 150 kanaler. Økte muligheter til reklamefinansiering kombinert med ny teknologi, bl.a. for satellittoverføring, samt innkjøps- og driftssamarbeid mellom kringkastingsselskaper m.v., har ført til at det er blitt enklere og billigere å etablere nye kringkastingssendinger. Det har videre skjedd en utvikling i retning av segmentering av markedet. Når nye kringkastingssendinger blir rettet mot spesielle seergrupper som f.eks. ungdom, eller sports- eller reiselivsinteresserte m.v., vil delfinansiering dertil kunne oppnås ved at nye grupper annonsører finner det interessant å benytte fjernsynsmediet.
Det er i dag flere fjernsynssendinger som primært er rettet mot det norske publikum. I tillegg til NRK, TV2, lokal-TV, TV Norge og TV3, forventes det i nær fremtid å bli etablert flere nye sendinger med norsk som hovedspråk. Dette gjelder bl.a. TV+ eid av Schibsted-konsernet. Det vil videre i nær fremtid starte opp flere fjernsynssendinger med utgangspunkt i det svenske Kinnevik-konsernet (TV3 m.v.): ZTV og TV6. Det har i tillegg vært spørsmål om en avlastningskanal for NRK, og muligens også TV2. Slike sendinger vil trolig dels være rettet mot særlige målgrupper. I Aftenposten fredag 14.10.94 er det angitt at : Opp mot dusinet nyenorske TV-kanaler vil se dagens lys i løpet av det neste året.
Økt konkurranse kan tenkes å føre til endringer i programflaten (det samlede programtilbudet) fra etablerte kringkastingssendinger. Dertil er det mulig at enkelte nye kringkastingssendinger ikke vil greie å få tilstrekkelig driftsgrunnlag. Utvalget peker i denne forbindelse på f.eks. den norske TV4-sendingen, som måtte innstille sin virksomhet som følge av manglende lønnsomhet.
Den betydelige økning i antall kringkastingssendinger totalt, kombinert med et tildels ustabilt marked, vil etter utvalgets oppfatning forsterke behovet for mer fleksible regler om avgjørelsen av hvilke kringkastingssendinger som skal formidles i det enkelte kabelnett. De stadige endringer i hvilke kringkastingssendinger som er tilgjengelige, samt i programflaten hos etablerte kringkastingssendinger vanskeliggjør imidlertid slike avgjørelser. Det vil bli vanskeligere å få oversikt over hva som er tilgjengelig, og hva som er forskjellen mellom ulike kringkastingssendinger - herunder hva som forventes å karakterisere programflaten i den enkelte kringkastingssending over tid. En avgjørelse vil på denne bakgrunn vanskeligere kunne gis virkninger for lengre tid.
4.4.2 Omfanget av lisensbelagte sendinger
Hvilke vilkår kringkastingsselskapene stiller for videresending i norske kabelnett vil også være av betydning for utformingen av reglene om avgjørelsen av hvilke sendinger som skal videresendes i det enkelte kabelnett. I de senere år er en stigende andel av fjernsynssendingene som kan mottas i Norge, blitt lisensbelagt. Dette vederlaget går til kringkastingsselskapet, eventuelt også til rettighetshavere m.v. til de programmer som inngår i kringkastingssendingene. Kringkastingsselskapenes virksomhet finansieres normalt enten ved reklame eller lisensavgift, eventuelt begge deler.
Krav om lisensavgifter vil vesentlig kunne påvirke antall kringkastingssendinger og hvilke kringkastingssendinger som abonnentene i de enkelte nett etterspør. Dersom mange fjernsynssendinger er lisensbelagt, vil det kunne være spørsmål om tilbudet av sendinger i et kabelnett vil være tilfredsstillende uten at det også omfatter enkelte lisensbelagte sendinger. Utvalget viser til at dagens dekoderløsninger ikke er aktuelle i de fleste mindre nett.
Det vil trolig være terskler m.h.t. hvor mye abonnentene vil være villige til å betale for ulike typer kringkastingssendinger.
4.5 Mulig tilbud av andre tjenester enn videresending av kringkasting
Kabelnett kan også benyttes til overføring av andre typer informasjonssignaler enn kringkasting. Nåværende telegraflov av 29. april 1899 oppstiller imidlertid i utgangspunktet monopol for staten med hensyn til formidling av informasjon, data m.v. i linjenett. Adgangen til å videresende kringkasting i kabelnett representerer et unntak fra dette telemonopolet.
Ny lov om telekommunikasjon forventes å bli vedtatt i løpet av 1995. I høringsnotat til ny telekommunikasjonslov er det forutsatt at den nye telekommunikasjonsloven ikke skal omfatte kabelnett for videresending av kringkasting. Dette vil eventuelt medføre at det i utgangspunktet ikke vil være tillatt å formidle andre typer informasjon i kabelnett.
Utviklingen internasjonalt går imidlertid i retning av at telemonopolet gradvis vil bli opphevet. I henhold til EU-direktiv 90/388/EØF om liberalisering i markedet for teletjenester, kan medlemslandene i EU bare opprettholde sine monopoler for taletelefoni frem til 1. januar 1998.
I et utkast til direktiv om bruk av kabelnett fra desember 1994, er det foreslått at restriksjonene mot å bruke kabelnett til formidling av data, toveis tjenester som telefoni, interaktiv teletekst, individuelle alarmsystemer, teleshopping, telebank, betal- TV, interaktivt fjernsyn og video m.v. skal oppheves fra 1. januar 1996. Direktivutkastet foreslår imidlertid ikke nye begrensninger i adgangen til å gi nasjonale regler om videresending av fjernsynssendinger i kabelnettet.
Gjennomføring av direktivet vil innebære at kabelnettene får en vesentlig større betydning som telekommunikasjonsnett.
I en pressemelding fra EU-kommisjonen datert 21. desember 1994 (IP/94/1262), heter det bl.a.:
On the initiative of Commissioners Van Miert and Bangemann, the Commission has today adopted a directive for public consultation which will lift restrictions on the use of cable TV networks for the carriage of all liberalised telecommunications services........it aims, in particular, to allow new multi- media telecoms services to be carried on cable networks, throughout the European Union, by 1 January 1996........ Liberalising access to cable infrastructure should permit a lowering of costs and a significant increase in the amount of capacity available for new services. Alongside this it encourages use of state of the art technology and represents an important contribution to the development of the information society.
For ordens skyld nevnes at et slikt EU-direktiv gjennom EØS-traktaten også kan bli virksomt for Norge.
Adgang til å formidle også andre tjenester i kabelnett vil kunne ha betydning i flere relasjoner. For det første vil det kunne bli spørsmål om hvor stor kapasitet i kabelnettene som vil være disponibel for kringkastingssendinger. Herunder kan det være spørsmål om det bør gis regler om minsteantall kringkastingssendinger som må videresendes i nettene.
Adgang til å formidle nye tjenester kan få betydning for kabelnettenes konkurransesituasjon, og trolig også føre til oppgradering av mange nett. For eksempel vil mulighet til toveis kommunikasjon kunne bedre konkurransesituasjonen i forhold til alternative formidlingsmåter av kringkastingssendinger, hvor dette ikke er mulig med tilgjengelig teknologi for forbrukermarkedet. Utvalget vil imidlertid peke på at nye tjenester i nettene vil kunne skape større økonomisk usikkerhet knyttet til drift av kabelnett. Det er på lengre sikt f.eks. tenkelig at flere tjenesteoperatører vil kunne operere i samme kabelnett.
Spørsmålet om og eventuelt i hvilkenutstrekning nye tjenester vil bli tillatt i kabelnett, er et telepolitisk spørsmål. Utvalget finner derfor ikke grunn for å gå nærmere inn på de hensyn som gjør seg gjeldende. Utvalget vil derfor bare kort beskrive enkelte av de nye tjenester som kan være aktuelle i kabelnett.
Enkelte av de nye tjenestene ligger nær opp til kringkasting eller videresending av kringkasting. Dette gjelder særlig formidling av filmer, eller eventuelt også andre programtyper. Slike tjenester er basert på at filmen blir sendt i kodet form på nettet, og slik at operatøren sørger for at dekoderen åpner for mottak av filmen hos den abonnent som bestiller det. Dette kan bl.a. skje etter individuell bestilling, og slik at abonnenten betaler et særskilt vederlag for visningen, såkalt pay per view (PPV).
En alternativ formidlingsmåte er at aktuelle filmer blir formidlet i nettet f.eks. slik at hver enkelt film starter opp med få minutters mellomrom på ulike kanaler. Abonnenten kan dermed selv velge, innenfor visse rammer, når han eller hun vil se filmen. Internasjonalt kalles dette near video on demand (NVOD). En alternativ tjeneste er såkalt video on demand (VOD). Dette innebærer at signalene lastes over til utstyr knyttet til abonnentens fjernsynsapparat. Abonnenten kan dermed ved avspilling f.eks. stoppe programmet, spole frem og tilbake m.v. Video on demand krever ny teknologi i forhold til eksisterende kabelnett, herunder bruk av digitale signaler, og at abonnentnettet er utformet som et stjernenett.
Kabelnett kan også benyttes til taletelefoni. Dette forutsetter toveis kapasitet i nettene. Videre kreves nytt utstyr både i hovedsentral og hos abonnentene. Slikt utstyr er imidlertid internasjonalt tilgjengelig allerede idag. Kabelnettet kan knyttes opp mot overordnet telenett, slik at det kan benyttes til telefonsamtaler også utenfor kabelnettet.
I tillegg til tradisjonell taletelefoni kan kabelnettet i slike tilfeller også knyttes til overføring av andre former for informasjon, herunder fra databaser m.v.
En ytterligere mulighet for kabeloperatører er eventuelt å leie ut nettkapasitet til andre f.eks. til overføring av data mellom ulike enheter knyttet til samme bedrift. Idag er dette ikke tillatt på bakgrunn av telemonopolet.
Dersom kabelnett blir oppgradert til formidling av toveis-tjenester, vil dette også åpne for en rekke andre typer tjenester. Dette vil f.eks. kunne omfatte bestilling av varer, banktjenester, bestilling av billetter, tilgang til biblioteker og andre informasjonsbaser. Abonnenten kan i et slikt tilfelle arbeide interaktivt mot databaser. På lengre sikt er det mulig at det vil bli vanlig med integrerte PC'er og fjernsynsapparater. Slike tjenester forutsetter mulighet for individuell tilgangskontroll, f.eks. dekoder, modem e.l. Slike tjenester må betales av den enkelte bruker. Kostnader til oppgradering av nettet for å formidle slike tjenester må i alminnelighet belastes de aktuelle brukere.
I hvilken utstrekning slike tjenester vil være aktuelle i norske kabelnett innen en 10-års periode vil som nevnt være avhengig av endringer i lovgivningen. Hvilke tjenester som vil være tilgjengelige, samt hvor raskt de eventuelt vil kunne være utbredt i Norge, vil dertil være avhengig av hurtigheten i produktutvikling og markedsføring internasjonalt. Det må forutsettes å ta tid før produktutvikling og masseproduksjon medfører at teknisk utstyr og tjenester kan tilbys innenfor en økonomisk ramme som gjør dette attraktivt. Hovedkonkurrenten for kabelnett på dette området vil eventuelt være tradisjonelle telenett. Utvalget vil imidlertid peke på at også andre eksisterende linjenett vil kunne benyttes til slike tjenester, f.eks. nett eiet av energiselskaper.
Teknisk sett kan man allerede idag drive kringkasting i kabelnett, i tillegg til passiv videresending av kringkasting. Som eksempler kan nevnes utsatt (forskutt) sending av kringkastingssendinger mottatt fra kringkastingsselskaper via satellitt, eller eventuelt på videobånd. Dette gir bl.a. muligheter til å foreta sendinger på kanaler som i deler av døgnet er forbeholdt videresending av kringkasting fra f.eks. lokal-TV. Videre kan enkelte kabeloperatører være interessert i å drive mer selvstendig kringkastingsvirksomhet. Rettslig sett er dette ikke tillatt idag.
For oversiktens skyld nevnes at det teknisk sett er mulig å legge inn lokal reklame i sendinger som mottas fra kringkastingsselskaper. Det finnes kringkastingsselskaper som allerede idag er villige til å tilby f.eks. at det lokalt blir lagt inn reklameinnslag et par minutter hver time. Dette åpner mulighet for fjernsynsreklame fra virksomheter som retter seg mot et lokalt marked. Det er ikke tillatt å sette inn reklame idag.
Nye tjenester representerer et inntektspotensiale for kabeloperatørene. Utvalget ser det som sannsynlig at det i løpet av få år vil bli adgang til å tilby en god del nye tjenester i kabelnett.
4.6 Konkurransesituasjonen for kabeloperatørene
Gjeldende særregler for videresending i kabelnett, herunder reglene om abonnentvalg, har bl.a. bakgrunn i at kabeloperatørene da kabelloven ble vedtatt, ble ansett å være i en tilnærmet monopolsituasjon, jfr. Ot.prp. nr. 53 s. 3. For vurderingen av det fremtidige lovverk er det derfor av betydning om kabeloperatører kan forventes fortsatt å operere i en tilnærmet monopolsituasjon. I forhold til alternative formidlingsmåter er det videre av betydning om regelverket for kabelnett eventuelt vil kunne medføre en uheldig konkurransevridning.
Kostnadene ved utbygging av kabelnett, og dermed størrelsen av tilknytningsavgiften som abonnenter blir avkrevet, medfører at det i begrenset utstrekning kan forventes å bli etablert konkurrerende kabelnett i samme geografiske område. Abonnenten vil trolig fortsatt i begrenset utstrekning kunne velge å skifte kabeloperatør. Situasjonen vil derimot kunne bli anderledes for en del større fellesabonnenter (borettslag m.v.) og abonnenter i enkelte tettbygde strøk. Dersom det åpnes for formidling også av andre tjenester enn videresending av kringkasting, vil dette imidlertid kunne påvirke etableringen av nye kabelnett.
Utvalget vil peke på muligheten for konkurranse fra små, abonnentdrevne nett. I mange tilfeller er abonnentnettene eiet av andre enn kabeloperatøren. En gruppe abonnenter vil dermed ha mulighet til å si opp sitt abonnement og selv forestå mottak og videresending av kringkastingsendinger. Dette skjer allerede i dag. Enklere og vesentlig rimeligere utstyr for mottak av satellittsendinger kan gi flere abonnenteide nett en slik mulighet.
Lovgivningen medfører dertil at kostnadene ved drift av slike små nett kan være lavere pr. enhet enn drift av profesjonelle kabelnett. Kringkastingsloven kap. 4 gjelder i dag ikke for kabelnett som er avgrenset til færre enn 25 bygninger og/eller 100 husstander. Reglene om formidlingsplikt, abonnentvalg, forbud mot videresending m.v. gjelder derfor ikke for slike nett. På bakgrunn av praksis vil videre nett som omfatter færre enn 25 husstander ikke være pliktig til å betale opphavsrettslig vederlag. Dette anses ikke som videresending til allmennheten. Dertil gjelder de tekniske forskrifter for kabelnett/fellesantenneanlegg bare nett som omfatter flere enn 4 frittstående bygninger eller flere enn 10 mottakerkoplinger.
Innen kabelbransjen er det gitt uttrykk for frykt for avskalling til små nett. Utvalget vil peke på at også muligheten for etablering av små nett gjennom nyopprettelse eller avskalling bør tas i betraktning ved utformingen av nye regler.
I prinsippet kan det tenkes konkurranse mellom flere kabeloperatører i samme nett. Utvalget antar imidlertid at flertallet av kabelnett er etablert av kabeloperatøren. Dette tilsier liten tilbøyelighet til å åpne for konkurranse m.h.t. videresending av kringkasting. Kapasiteten i nettene gjør dertil dette lite formålstjenlig med dagens teknikk. Dersom det åpnes for tilbud av andre typer tjenester i kabelnett, vil det derimot trolig i noen utstrekning kunne være flere som yter tjenester i samme nett. Dette påvirker imidlertid ikke de spørsmål som utvalget skal ta stilling til. Konklusjonen blir derfor at konkurranse mellom flere operatører i samme nett fremstår som lite sannsynlig i nær fremtid.
Direkte mottak av signaler fra satellitt via parabol er den formidlingsmåte av kringkastingssendinger som for tiden er klart i størst fremgang. Den enkelte husstand kan motta enkeltvise kringkastingssendinger eller pakker av kringkastingssendinger ved hjelp av parabolantenne (DTH, dvs. direct to home). Dette er en konsekvens av at styrken på signalene fra satellitter er blitt vesentlig økt og i stor utstrekning retningsstyrt de siste år. Mottak kan dermed skje ved hjelp av en liten parabolantenne. Slike antenner er idag relativt rimelige i innkjøp. En rekke kringkastingssendinger som videresendes via satellitt er kodet (kryptert). For å nyttiggjøre seg et større antall kringkastingssendinger vil det derfor normalt være nødvendig å ha dekoder.
Det er idag vanlig med motorstyrte parabolantenner. Dette innebærer at samme parabolantenne kan benyttes til mottak av signaler fra flere satellitter. Teknisk sett kan det idag mottas godt over 100 kringkastingssendinger via parabol i Norge.
Telenor-gruppen har ved kjøpet av Thor-satellitten og flyttingen av denne til en geostasjonær bane egnet til å dekke det nordiske markedet, oppnådd mulighet til å videresende en rekke kringkastingssendinger mot Norge. I samme satellittposisjon finnes også en annen satellitt, Intelsat 702. Kringkastingssendinger fra disse blir nå markedsført samlet. Telenor-gruppen har sammen med svenske og danske samarbeidspartnere etablert et felles nordisk selskap for innkjøp, salg og distribusjon av satellitt-TV i Norden, Nordic Satellite Distribution (NSD). Formålet er å etablere et satellittdistribuert programtilbud tilpasset nordisk smak og kultur. På grunnlag av signalene fra de to satellittene markedsføres en pakke med fjernsynssendinger som har betydelig likhet med tilbudet i kabelnett. Tilbudet markedsføres som Cable in the sky.
For å kunne se de kodede sendingene må abonnentene anskaffe et dekoderkort. Dette markedsføres under betegnelsen CTV-kortet (Card TV). I tillegg til norskspråklige sendinger tilbys også utenlandske fjernsynssendinger. Dette utgjør en såkalt grunnpakke med en månedlig abonnementspris som høsten 1994 ligger på kr. 69,-. I tillegg kommer etableringsgebyr og dekoderutgifter. Mot et tilleggsvederlag kan man dertil få filmkanalen FilmNet.
Utvalgets konklusjon er at bruk av parabolantenner representerer en konkurrent til kabelnett. Den som har betalt tilknytningsavgift til et kabelnett, vil likevel trolig i mange tilfeller være noe tilbakeholden med også å ta kostnadene ved kjøpe av parabolantenne. Et annet konkurransefortrinn for kabelnett er at abonnentene slipper selv å ha ansvar for drift og vedlikehold av det fysiske mottaket. Dersom det i fremtiden åpnes for nye tjenester i kabelnett, vil også dette være et fortrinn i forhold til passivt satellittmottak. Toveis kommunikasjon via satellitt forventes ikke å få noe omfang i den kommende tiårsperioden.
Mikrobølgespredning er så langt ikke etablert i Norge. Også mikrobølgespredning kan omfatte pakker av fjernsynssendinger. Systemet forutsetter fri sikt. Som følge av topografi samt kostnader til etablering av antenner m.v., forventer utvalget ikke at dette vil representere noen betydelig konkurransefaktor i forhold til kabelnett. I mikrobølgenett er det heller ikke pr. idag mulig med toveis kommunikasjon.
Jordbasert videresending i satellittskyggeområde er idag avgrenset til spesielle geografiske områder hvor man som følge av topografien ikke kan motta satellittsignaler direkte. På bakgrunn av det begrensede omfanget og kapasiteten ved slik videresending av kringkasting, forventes heller ikke dette å bli noen konkurrent til kabelnett i praksis.
På lengre sikt vil telenettet kunne tenkes å representere en konkurrent til kabelnett, da fjernsynssignaler også kan videresendes i telenettet. Utvalget viser til utbyggingen av ISDN-nett. Telenettet er etablert med sikte på toveis kommunikasjon. Nye tjenester som f.eks. video on demand kan derfor lett igangsettes i telenettet. Som følge av telemonopolet vil nye tjenester kunne bli etablert tidligere i telenettet enn i kabelnett. Dette vil eventuelt kunne påvirke konkurransesituasjonen i forhold til kabelnett når det gjelder slike nye tjenester, jfr. avsnitt 4.5 ovenfor.
Utvalgets hovedkonklusjon blir at lovgivningen ikke oppstiller monopol for kabelnett. Det må forventes etterhvert å bli en konkurransesituasjon som i større utstrekning vil påvirke kabeloperatørenes virksomhet. Utvalget vil særlig peke på risikoen for avskalling av abonnenteide nett samt konkurransen fra parabolmarkedet. Det vil imidlertid fortsatt være begrenset konkurranse med hensyn til likeartet tjeneste.
4.7 Situasjonen for abonnentene
Situasjonen for abonnentene vil være en refleks av de utviklingstendenser som utvalget har redegjort for foran. Oppsummeringsvis nevnes at fjernsynssendinger i større utstrekning enn idag forventes å bli lisensbelagt.
Økningen i antall fjernsynssendinger vil gjøre det vanskelig for den enkelte abonnent å orientere seg om aktuelle tilbud. Endringer i programflatene hos enkelte kringkastingsselskaper samt endringer i krav på vederlag vil dertil kunne gjøre det vanskeligere for abonnentene å ta stilling til hvilke fjernsynssendinger som abonnenten prioriterer å motta innenfor en aktuell prisramme. Av samme årsak vil det være nødvendig med hyppigere endringer i tilbudet av kringkastingssendinger i det enkelte nett. Oppgradering av nettet for å øke kapasiteten, må forventes å føre til økt krav på vederlag fra kabeloperatører. Det vil derfor være av betydning for den enkelte abonnent å avklare hvilke investeringer som kan gi rett til økt vederlag for kabeloperatøren. Utgangspunktet bør være at brukerne av nye tjenester skal betale for slike endringer i nettet.