7 Internasjonal og utenlandsk rett

7.1 Generelt

Utvalget har særlig arbeidet med spørsmål om avgjørelse av hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i det enkelte kabelnett, og regulering av avtaleforholdet mellom kabeloperatør og abonnent. Fremstillingen av utenlandsk rett vil derfor i første rekke omfatte eventuell slik lovgivning. Enkelte andre karakteristiske trekk vil likevel også bli trukket frem.

Ved gjennomgangen av utenlandsk rett har utvalget konstatert at det i de fleste land, som utvalget har hatt tilgang til materiale fra, i liten utstrekning er gitt regler angående disse spørsmål. Det er imidlertid i mange land gitt regler om formidlingsplikt for et fåtall kringkastingssendinger. Utvalget vil på denne bakgrunn bare gi en kort redegjørelse for lovgivningen i Danmark, Sverige og Finland. Avslutningsvis vil det også bli redegjort for utviklingen innenfor EØS-lovgivningen og annet internasjonalt regelverk.

7.2 Dansk rett

I Danmark kan kabelnett og andre fellesantenneanlegg bare være eid av kommunale myndigheter, telefonselskaper, en antenneforening eller annen sammenslutning av boligeiere, leietakere e.l., eller av eier av utleieboliger e.l. Boliglovgivningen inneholder bestemmelser som skal sikre at andel av utgifter til fellesantenneanlegg og programforsyning utenfra holdes adskilt fra husleien. Videre er det oppstilt plikt om senest fra 1. januar 1998 å sikre individuell valgmulighet m.h.t. hvilke lisensbelagte kringkastingssendinger den enkelte leietaker m.v. skal motta. Den enkelte husstand kan dermed begrense sine utgifter til mottak av kringkastingssendinger. Bakgrunnen for disse lovendringer er ønske om å redusere det offentliges utgifter til boligstøtte. Lovforslaget må antas å føre til en økt innføring av dekoderløsninger.

Etter lov om radio- og fjernsynsvirksomhet foreligger formidlingsplikt for fjernsynsprogrammene fra Danmarks Radio (DR) og TV 2, herunder regionale programmer samt DRs radioprogrammer P1, P2 og P3. Hvis kabelnettet har mer enn 8 fjernsynskanaler, skal det også være minst en lokal fjernsynssending, dersom dette finnes i området. Når kabelnettet er eid av abonnentene, kan de selv velge hvilke fjernsynssendinger de ønsker videresendt i tillegg til de formidlingspliktige. Ellers er det eier som formelt treffer avgjørelsen, og herunder inngår avtaler med kringkastingsselskapene. Det er likevel gitt en rekke regler for å sikre abonnentene innflytelse.

Når kabelnettet ikke eies av abonnentene selv, skal eieren inndra samtlige abonnenter i beslutninger om programvalg og endringer. Eier har bare plikt til å følge brukernes ønsker om eventuelle endringer i programsammensetningen en gang hvert annet år. Bestemmelsen sikrer eieren mot stadige endringskrav. Plikten til å følge brukernes ønsker er videre betinget av at brukerne dekker kostnadene ved slike endringer. Eier kan forlange at brukerne danner en forening, eventuelt at flere foreninger blant abonnentene blir sluttet sammen. Eier kan eventuelt henvende seg til abonnentene gjennom valgte organer i beboersammenslutninger.

Valg blant abonnentene skal i utgangspunktet skje ved avstemning, dersom abonnentene ikke er enige om hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i kabelnettet. I en veiledning om abonnentvalg er det gitt eksempler på valgregler som kan gi en viss mindretallsbeskyttelse, ved at abonnentene skal angi prioritetsrekkefølge eller eventuelt foreta poengfordeling. Formålet er at de kringkastingssendinger som abonnentene har sterkest ønske om å motta, får størst vekt ved stemmegivningen. Valgreglene kan dermed begrense risikoen for at et beskjedent flertall av abonnentene bestemmer hele sammensetningen av fjernsynssendinger i kabelnettet.

7.3 Svensk rett

Den svenske lovgivningen angående sending og videresending av kringkastingssendinger i kabelnett har vært gjenstand for endringer i de senere år. Bakgrunnen er bl.a. tilpasning til ytringsfrihetsgrunnloven av 1991. Formålet med ytringsfrihetsgrunnloven var bl.a. å gi den enkelte rett til å sende kringkastingssendinger i kabelnett til allmennheten, og å tilpasse lovgivningen for slike sendinger til de prinsipper som gjelder med hensyn til ytringsfrihet for trykt skrift. I den nye kabelloven av 1991 ble derfor tidligere krav om tillatelse for lokale sendinger i kabelnett opphevet.

I medhold av kabelloven, jfr. radioloven av 1966 foreligger formidlingsplikt m.h.t. Sveriges Radios sendinger og fjernsynssendinger fra TV4. I tillegg har den som eier eller disponerer over et kabelnett plikt til kostnadsfritt å stille til disposisjon en kanal for sendinger fra et lokalt kabelsendingsselskap. Formålet er å sikre lokale kabelsendinger som gir plass for ulike interesser og meningsretninger.

Forøvrig vil den som eier eller driver et kabelnett stå fritt m.h.t. å inngå avtaler om hvilke kringkastingssendinger som skal tilbys i nettet.

7.4 Finsk rett

Den finske loven om kabelsendinger av 1987 oppstiller formidlingsplikt for nasjonale og regionale allmennkringkastings-sendinger dvs. sendinger fra det nasjonale kringkastingsselskapet ILE samt det privateide foretaket Mainos-TV3. Kabeloperatøren må videre stille en kanal i nettet til disposisjon for lokale kabelsendinger. Slike kabelsendinger skal bl.a. bidra til å fremme nasjonal kultur og må oppfylle konsesjonsbestemte krav til finskspråklig innhold m.v.

Lovgivningen oppstiller ikke særregler m.h.t. avgjørelsen av hvilke kringkastingssendinger som forøvrig skal videresendes i kabelnett. I praksis innebærer dette at kabeloperatøren som utgangspunkt treffer avgjørelsen.

7.5 EØS-lovgivningen

EØS-regelverket skal bl.a. forhindre konkurransebegrensninger som påvirker handel over landegrensene. Regelverket har bl.a. til formål å hindre utilbørlig utnyttelse av markedsdominans og samarbeid som er til skade for andre foretak eller forbrukerne, jfr. EØS-avtalen art. 53 og 54. EØS-avtalen art. 59 presiserer at prinsippene også får anvendelse for offentlige foretak, og foretak som er gitt eksklusive rettigheter (monopolstilling) m.v. Bestemmelsen tilsvarer i store trekk art. 90 i EØF-traktaten.

EU-kommisjonen har i desember 1994 under henvisning til bl.a. art. 90 i EØF-traktaten fremlagt forslag til direktiv som skal begrense restriksjonene m.h.t. hvilke tjenester som kan formidles i kabelnett, dvs. i tillegg til videresending av kringkastingssendinger. Forslaget innebærer at f.eks. multimediatjenester, dataoverføring m.v. skal kunne tilbys i kabelnett. Etter forslaget vil slike tjenester ikke lenger kunne forbeholdes offentlige telenett etter 1. januar 1996. En eventuell gjennomføring av direktiv-forslaget i Norge vil påvirke rammebetingelsene for drift av kabelnett.

EØS-avtalen art. 36 nr. 1 oppstiller begrensninger m.h.t. restriksjoner i adgangen til å yte tjenester mellom landene innenfor EØS-området ( handelshindringer). Dette innebærer forbud mot regler som diskriminerer utenlandske tjenesteytere. Eventuelle særregler må ha til formål å fremme målsetting av allmenn interesse. Det må videre være forholdsmessighet mellom de hensyn som ligger til grunn for eventuell nasjonal særregulering, og de inngrep dette medfører i muligheten til tjenesteytelse over landegrensene. Videre setter prinsippene om ytringsfrihet grenser for lovgivningen. Forbudet mot handelshindringer tilsvarer i alt vesentlig art. 59 første ledd i EØF-traktaten. Lovgivning som f.eks. ensidig begrenser mulighetene for videresending av utenlandske kringkastingssendinger i norske kabelnett ville etter omstendighetene kunne være i strid med forbudet mot handelshindringer.

Hoveddelen i EØS-avtalen inneholder ingen særskilte regler om forbrukervern. EU har imidlertid gitt enkelt-direktiver for å styrke forbrukernes stilling. Det er foreslått at EØF-traktaten skal bli supplert med bestemmelse om forbrukerbeskyttelse, jfr St.prp. nr. 100 (1991-92) om samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen s. 284.

Rådsdirektiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler retter seg mot standardavtaler som f.eks. skaper et urimelig balanseforhold mellom partenes ytelser. Direktivet er implementert i norsk lovgivning ved lov om endring i avtaleloven av 6. januar 1995 nr. 1 som innbærer innføring av en ny § 37 i avtaleloven, jfr. Ot.prp. nr. 89 (1993-94). Bestemmelsen gir visse presiseringer av den alminnelige bestemmelse i avtalelovens § 36 om endring eller tilsidesettelse av urimelige avtalevilkår.

Norge er videre gjennom EØS-avtalen forpliktet til å overholde rådsdirektiv av 3. oktober 1989 om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene (direktiv 89/552/EØF). Direktivet tilsvarer på de fleste punkter Europaråds-konvensjonen av 5. mai 1989, jfr. avsnitt 7.6 nedenfor. Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på de enkelte bestemmelser i dette internasjonale regelverk. Innenfor rammen av de prinsipper som følger av EØS-lovgivningen, står Norge fortsatt fritt til å gi regler f.eks. om avgjørelse av hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i det enkelte kabelnett, og om avtaleforholdet mellom kabeloperatør og abonnent.

Utvalget er av den oppfatning at forslagene i utvalgets innstilling til endringer i kringkastingsloven og til nye forskrifter ikke er i strid med ovennevnte bestemmelser i EØS-lovgivningen. Utkastene til lov og forskrifter inneholder like regler for nasjonale og utenlandske tjenesteytere. De kan etter utvalgets oppfatning verken anses som konkurranseregulerende eller handelshindrende.

Eventuell ny lovgivning i tråd med utvalgets forslag må dessuten uansett tolkes i lys av EØS-avtalen, jfr. lov av 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) m.v. §§ 1 og 2. Når det gjelder mulig utvikling i EØS-retten angående nye tjenester i kabelnett, vises til avsnitt 4.5 ovenfor.

7.6 Annet internasjonalt regelverk

Norge har påtatt seg også andre folkerettslige forpliktelser som bl.a. kan ha betydning for utformingen av regelverket angående videresending av kringkasting i kabelnett. Ved tolkning av norsk lovgivning vil det videre som utgangspunkt bli lagt til grunn at bestemmelsene er i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser (presumsjonsprinsippet).

Av generelle forpliktelser vises for det første til Den Europeiske Menneskerettighets konvensjon artikkel 10 om ytringsfrihet og artikkel 14 om forbud mot diskriminering.

Norge har videre ratifisert Europarådets konvensjon av 5. mai 1989 om fjernsyn over landegrensene. Konvensjonen innebærer bl.a. en forpliktelse til ikke å hindre videresending av utenlandsk kringkasting når programtilbudet er i samsvar med konvensjonens bestemmelser. Konvensjonen inneholder bl.a. krav til innholdet i programkanaler med hensyn til forbud mot pornografiske og voldelig innslag, omfang av reklame m.v.