2 Hovedproblemstillinger. Sammendrag av utvalgets innstilling

2.1 Hovedproblemstillinger og prinsipielle synspunkter

Utvalget legger frem forslag til endringer i kringkastingsloven kap. 4 om videresending i kabelnett. Utvalget legger også frem forslag til forskrift om sammensetning av grunntilbud av kringkastingssendinger i kabelnett og om avtale mellom kabeloperatør og abonnent om videresending av kringkastingssendinger m.v. Forslagene er gjengitt bak i innstillingen ( kapittel 12).

Telelovgivningen fastsetter i dag at kabelnettene i alt vesentlig bare kan benyttes til videresending av kringkastingssendinger. Det er i dag uklart i hvilken utstrekning lovgivningen vil tillate at nye tjenester blir formidlet i kabelnett. Utvalget har derfor forholdt seg til gjeldende lovgivning ved utarbeidelsen av sine forslag.

Som følge av forventede endringer i rammelovgivning og markedet, foreslås at den rettslige regulering av abonnentenes stilling i første rekke skal skje i forskrifts form. Det blir da enklere senere å foreta nødvendige tilpasninger av regelverket.

Etter gjeldende lovgivning fastsetter abonnentene hvilke fjernsynssendinger som skal videresendes i kabelnett i tillegg til formidlingspliktige sendinger. Siden dette regelverket ble gitt i 1988 er imidlertid situasjonen for videresending i kabelnett blitt betydelig endret. Kapasiteten i kabelnettene er gjennomgående blitt større. På den annen side er det skjedd en betydelig økning i antall tilgjengelige fjernsynssendinger. Kringkastingsselskaper og rettighetshavere til fjernsynsprogrammene krever i større utstrekning vederlag for videresending i kabelnett. Kabeloperatørene møter i større grad konkurranse fra andre kabelnett og andre formidlingsmåter, særlig satellittformidling til parabolantenner. Hensynet til forbrukervern tilsier likevel at man fortsatt har regler for å styrke abonnentenes posisjon i forhold til kabeloperatøren.

Et samlet utvalg er av den oppfatning at det er ønskelig med individuelle valg av hvilke sendinger, og eventuelt andre tjenester som den enkelte abonnent skal motta. Et flertall - alle utenom Børmer og Hansen - mener at det av økonomiske årsaker ikke er grunnlag for å basere lovgivningen på individuelle valg i dag.

Utvalget har delt seg når det gjelder spørsmålet om hvordan forholdet mellom kabeloperatør og abonnent bør løses i lovgivningen. Et flertall - alle utenom Børmer og Hansen - foreslår at kabelnettene skal ha plikt til å videresende et grunntilbud av kringkastingssendinger. Grunntilbudet skal sendes åpent i nettet. I praksis innebærer dette at abonnentene ikke skal bli påført kostnader til dekoder- eller filterutstyr e.l. for å kunne motta grunntilbudet.

Innenfor flertallet foreslår alle - med unntak av Jahr Røine - at grunntilbudet skal fastsettes av kabeloperatøren. Kabeloperatøren skal legge betydelig vekt på utfallet av undersøkelse blant abonnentene, men i tillegg også legge vekt på at grunntilbudet samlet gir et variert programtilbud. Kabeloperatøren vil derfor ha plikt til i stor utstrekning å følge abonnentenes ønsker både når det gjelder kostnadsnivået for grunntilbudet, og hvilke fjernsynssendinger som skal inngå i grunntilbudet. Etter flertallets oppfatning innebærer forslaget i betydelig utstrekning en videreføring av gjeldende regler.

Et mindretall - Jahr Røine - foreslår at grunntilbudet skal settes sammen av et abonnentråd valgt blant abonnentene.

Flertallets forslag vil sikre abonnentene innflytelse, og at abonnentene kan motta et rimelig bredt tilbud av fjernsynssendinger uten å bli påført unødvendig store utgifter til tekniske løsninger. Det er i dag usikkert hvilke tekniske løsninger som på sikt vil være aktuelle for å sikre individuelle valg.

Flertallets forslag tar videre sikte på å unngå tilfeldige og utilsiktede utslag av valg blant abonnentene, og å gi mulighet til å ivareta eventuelle tungtveiende interesser hos et mindretall. På bakgrunn av det store antall fjernsynssendinger som i dag kan mottas i Norge, må resultatet av abonnentundersøkelser uansett tolkes. Flertallets forslag er utformet slik at det vil kunne gjelde for alle typer nett, uavhengig av tekniske løsninger m.v.

Flertallet foreslår videre minimumsvilkår for avtale mellom kabeloperatør og abonnent. Vilkårene skal ikke kunne fravikes til skade for abonnenten. Slikt forbrukervern anses nødvendig som følge av forskjellen i styrkeforhold mellom partene både hva angår økonomiske ressurser og kunnskaper om teknikk og markedsforhold. Reglene tar sikte på å sikre abonnentene en tilfredsstillende ytelse fra kabeloperatøren, og samtidig gi innsikt i grunnlaget for kravet på vederlag.

Flertallet - med unntak av Jahr Røine - foreslår at virkefeltet for kringkastingsloven kap. 4 skal utvides. Flertallet foreslår at kap. 4 skal omfatte alle kabelnett med mer enn 25 mottakertilknytninger. Formålet er å bedre forbrukervernet, sikre lik konkurranse for alle kommersielle nett, og hindre oppsplitting av nett med sikte på å unndra seg rammelovgivningen for videresending av kringkasting i kabelnett.

Utvalget foreslår at det alt vesentlige av regelverket eventuelt blir gitt i forskrifts form. Utvalget har i denne forbindelse bl.a. lagt vekt på mulig behov for senere endringer som følge av endringer i rammelovgivning, teknologi og markedsforhold, og at bestemmelsene dels gjelder detaljspørsmål.

Et annet mindretall - Børmer og Hansen - foreslår likeledes at kabeloperatøren skal fastsette programtilbudet, men slik at det skal tas hensyn til abonnentenes ønsker for det samlede tilbud av kringkastingssendinger i kabelnettet, også sendinger som eventuelt videresendes i kodet form.

Disse medlemmer fremmer et eget forslag til forskrift om videresending, der de legger vekt på at det i avtalemessig sammenheng bør skilles mellom vilkårene for å være tilknyttet et kabelnett, og vilkårene for å motta kringkastingssendinger fra kabelnettet. Forslaget innebærer at betalingsplikt for lisensbelagte sendinger må følge av spesifiserte avtaler som abonnentene har med kabeloperatørene. Børmers og Hansens forslag gir likevel mulighet for videresending av lisensbelagte sendinger i grunntilbudet, dersom systemer for tilgangskontroll ikke er etablert, og igjen under forutsetning av at betalingsplikten følger av abonnementsavtalene, som i disse tilfeller må spesifisere en øvre grense for omfanget av betalingsplikten.

Dette mindretalls forslag innebærer at betalingsplikt for kringkastingssendinger ikke vil bli pålagt abonnenter som ikke har noe ønske om å motta flere sendinger. Deres forslag vil fremme en utvikling der abonnentene kan velge individuelt hvilke lisensbelagte kringkastingssendinger de ønsker å motta.

Et flertall - alle utenom Jahr Røine - foreslår at det ikke foretas endringer m.h.t. forvaltningsansvaret nå. Mindretallet - Jahr Røine - foreslår derimot at det opprettes et nytt klageorgan uavhengig av Statens medieforvaltning.

2.2 Hovedpunktene i innstillingen

Utvalget angir i Kapittel 3 en del begreper som blir benyttet i innstillingen. Deretter gis en oversikt over en rekke faktiske forhold, herunder omfanget av kabelnett, oppbyggingen av og signalformidlingen i kabelnett, kabeloperatørenes virksomhet m.v.

I kapittel 3 blir det videre gitt en oversikt over kapasiteten i nettene, hvilke kringkastingssendinger som kan mottas, forholdet til kringkastingsselskap og opphavsmenn, forholdet til abonnentene og en oversikt over ulike formidlingsmåter for kringkastingssendinger.

I kapittel 4 peker utvalget på enkelte sannsynlige utviklingstendenser i de neste 5 - 10 år. Dette gjelder f.eks. kapasiteten i det enkelte kabelnett og mulighetene for individuelle valg for abonnenter tilknyttet kabelnett. Dette blir sett i forhold til hvor mange fjernsynssendinger som kan forventes å være tilgjengelige for videresending i kabelnett, og utviklingen med hensyn til plikt til å betale lisens for videresending. Etter utvalgets oppfatning er dette vesentlige momenter for vurderingen av hvilke regler som bør gis for avgjørelsen av hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i det enkelte kabelnett. Fremtidige regler må imidlertid også ses i forhold til konkurransesituasjonen for kabeloperatørene. Utvalget har derfor også sett på muligheten for å tilby andre tjenester i kabelnett enn videresending av fjernsynssending, samt konkurransesituasjon i forhold til alternative formidlingsmåter av kringkastingssendinger.

Gjeldende rett angående videresending av kringkasting i kabelnett er behandlet i kapittel 5. Utvalget gjennomgår deretter, i kapittel 6, enkelte eksempler på hvordan gjeldende regler om abonnentvalg er praktisert.

I kapittel 7 er det foretatt en kort gjennomgang av utenlandsk og internasjonal rett. Utvalget har i denne forbindelse i første rekke undersøkt om det finnes regler om avgjørelsen av hvilke fjernsynssendinger som skal videresendes i kabelnett. Med unntak av Danmark, er det i liten utstrekning funnet lignende ordninger.

I kapittel 8 foretar utvalget en gjennomgang av enkelte prinsipielle utgangspunkter. På denne bakgrunn vurderes ulike mulige modeller for avgjørelsen av hvilke fjernsynssendinger som skal videresendes i kabelnett. Flertallets forslag til avgjørelse av hvilke fjernsynssendinger som skal videresendes i det enkelte nett er behandlet i avsnitt 8.4

Et mindretall - Jahr Røine - mener at avgjørelsen skal treffes av et abonnentråd valgt av abonnentene. Forslaget fra dette mindretall inneholder ellers mange av de samme elementer som flertallets forslag. Dette mindretall mener videre at bestemmelsene ikke skal gjelde for nett eid av beboersammenslutninger m.v., jfr. avsnitt 8.5

Et annet mindretall - Børmer og Hansen - mener at lovgivningen skal skille mellom det tilbud av fjernsynssendinger som skal være tilgjengelig i nettet, og formidlingsvilkårene for hva den enkelte abonnent skal motta. Dette mindretall mener at abonnentene skal fastsette hva som generelt skal være tilgjengelig i kabelnettet. Derimot skal den enkelte abonnent selv kunne fastsette hvilke sendinger vedkommende skal motta, og dermed betale for, jfr. avsnitt 8.6

Utvalget redegjør i kapittel 9 for regler om avtaleforhold mellom kabeloperatør og abonnent. Et mindretall - Børmer og Hansen - slutter seg ikke til flertallets forslag.

I kapittel 10 er det redegjort for administrative og økonomiske konsekvenser av utvalgets forslag. Merknader til de enkelte paragrafer fremgår i kapittel 11. Avslutningsvis, i kapittel 12, er forslagene til endringer i kringkastingsloven samt forslag til nye forskrifter inntatt.