3 Generelt om videresending av kringkastingssendinger i kabelnett m.v.

3.1 Enkelte begreper

Kringkastingsvirksomhet, herunder videresending av kringkasting i kabelnett, har både i Norge og internasjonalt vært gjenstand for en rask utvikling i de senere år. Endringer i tilbud, formidlingsmåter og marked m.v. har ført til at nye begreper er vokst frem. Kabelutvalget vil i det følgende se på enkelte sentrale begreper, og hvordan disse vil bli benyttet i utvalgets innstilling.

Kringkastingsloven § 1-1 definerer kringkasting som utsending av tale, musikk, bilder o.l. med radiobølger eller over tråd, ment til å mottas direkte av allmennheten. Her vil uttrykket kringkastingssending bli brukt om den samlede programflate fra en som kringkaster. Et kringkastingsselskap kan ha flere kringkastingssendinger. Dette gjelder f.eks. Sveriges Radio, med dets kanal 1 og TV2.

Utvalget vil benytte uttrykket lisensbelagtesendinger om de kringkastingssendinger hvor kringkastingsselskapet og/eller andre rettighetshavere krever vederlag for videresendingen i kabelnett. Uttrykket er en kortform. Utvalget finner det ikke praktisk å benytte formuleringen lisensavgiftsbelagt sending. Krav om lisensavgift blir rettet mot kabeloperatøren. Kabeloperatøren vil imidlertid i praksis kreve lisensavgiften dekket inn gjennom sitt krav på vederlag fra de abonnenter som mottar vedkommende kringkastingssending. Lisens er et innarbeidet begrep m.h.t. samtykke fra rettighetshaver. Begrepet er derfor naturlig å benytte også hvor krav om vederlag blir stilt som vilkår for videresending i kabelnett.

Uttrykket kabelnett vil bli benyttet om et samlet fysisk anlegg for overføring av kringkastingssignaler bestående av antenne, hovedsentral og kabler knyttet til hovedsentralen.

Et kabelnett kan dermed bestå av flere grennett e.l. Dersom tilbudet av kringkastingssendinger i et grennett er supplert med signaler mottatt i egen antenne/hovedstasjon, vil grennettet i mange sammenhenger være å anse som et eget kabelnett. Mange grennett kan være eid av andre enn øvrige deler av kabelnettet. I en del tilfelle kan det være grunnlag for å skille mellom den del av nettet som kabeloperatøren eier eller disponerer (operatørnettet), og deler eid av abonnenten (abonnentnettet). Abonnentnett kan være omfattende, f.eks. dersom de er eid av borettslag eller annen beboersammenslutning.

Den formidling som skjer i kabelnett er i alt vesentlig videresending av kringkastingssendinger. Dertil kan kabeloperatøren bl.a. forestå sending av informasjon om tilbudet av kringkastingssendinger, vilkår for mottak m.v. Sendingen av informasjon starter i slike tilfeller i kabelnettet (originær utsendelse).

Begrepet kanal vil i innstillingen bli brukt om et frekvensområde i kabelnett avsatt til videresending av en kringkastingssending eller sending av informasjonskanal. Det samlede tilbud av kringkastingssendinger som blir videresendt åpent i kabelnettet, vil bli betegnet som grunnpakken eller grunntilbudet.

I kringkastingsloven kap. 4 er partene i forbindelse med videresending i kabelnett betegnet som henholdsvis abonnent og på den annen side kabeleier eller den som disponerer kabelnettet, jfr. kringkastingsloven § 4-6. Begrepet kabeleier refererer seg til eierforholdet til det fysiske kabelnett. I innstillingen vil begrepet kabeloperatør bli brukt om den som disponerer kabelnettet og har ansvaret for signalformidlingen, herunder videresendingen av kringkastingssendinger frem til abonnenten. Kabeloperatøren blir derved det sentrale begrep bl.a. når det gjelder plikter i forbindelse med avgjørelse av hva som skal videresendes i nettet.

Kabeloperatøren er ikke alltid eier av nettet. Kabeloperatøren har heller ikke nødvendigvis ansvaret for teknisk drift og vedlikehold av nettet. Utvalget vil peke på at høringsnotatet til ny telekommunikasjonslov synes å bygge på en noe annen bruk av begrepet operatør. I høringsnotatet er begrepsbruken knyttet til spørsmålet om konsesjonsplikt. På bakgrunn av at kabeloperatør er et innarbeidet begrep i bransjen, finner utvalget ikke grunn til å tilpasse språkbruken til definisjonene i høringsnotatet til lov om telekommunikasjon.

Uttrykket abonnent brukes om den som har inngått avtale om tilknytning til og mottak av kringkastingssendinger m.v. fra kabelnett. Abonnenten vil normalt være en husstand, institusjon, bedrift e.l. (enkeltabonnent). I mange tilfelle blir imidlertid avtalen inngått med en fellesabonnent, dvs. selskap eller sammenslutning som inngår avtale om mottak av kringkastingssendinger på vegne av en gruppe, f.eks. medlemmer i et borettslag. Det vil følgelig være flere mottakere (tilknytninger) når avtalen er inngått av en fellesabonnent.

3.2 Omfanget av kabelnett

Statens Teleforvaltning (STF) utarbeider årlig en rapport om kabelnett fordelt bl.a. etter hvilke nett som etter tidligere lovgivning var konsesjonspliktig eller meldepliktig til STF. Det er imidlertid vanskelig å få full oversikt over antall kabelnett i Norge, og hvor mange som er tilknyttet slike nett.

Iht. kabelnettrapporten 1993 fra STF var det pr. 30. juni 1993 500 kabelnett med en dekning hver på minst 25 bygninger og/eller 100 husstander. Samlet var det 587.938 husstander knyttet til disse kabelnett. Dertil var det registrert 600 nett med tilsammen 38.515 husstander som var meldepliktige etter de dagjeldende regler. Av i alt 1.983.057 husstander i Norge var følgelig samlet 626.453 husstander registrert tilknyttet kabelnett. (Kilde: Kabelnettrapporten 1993, Statens Teleforvaltning 1.12.93). Kabelnett-dekningen var dermed på 31,5%. En del nett er ikke registrert. Dette påvirker imidlertid neppe i særlig utstrekning totalbildet mht. dekningsgraden i Norge.

Størrelsen på de enkelte nett er svært forskjellig. Enkelte selskaper har dertil nett i flere kommuner. Et fåtall store selskaper dekker flertallet av husstander. De største selskapene var i 1993 TBK Kabel-TV AS med tilsammen ca. 153.000 tilknyttede husstander, Janco Kabel-TV AS med ca. 152.000 og Norkabel med ca. 130.000 tilknyttede husstander. I en mellomstørrelse var Bærum Kabel-TV (Bærum Energiverk) og BSS Finnvik Kabel-TV AS med henholdsvis ca. 30.000 og 25.000 tilknyttede husstander. Disse 5 største kabeloperatørene har følgelig tilsammen ca. 490.000 tilknyttede husstander. Dette utgjør ca. 80 % av samtlige husstander tilknyttet kabelnett.

Dernest finnes det et 30-talls nett med mellom 1.000 og 10.000 tilknyttede husstander og anslagsvis 180-200 anlegg med mellom 100 og 1.000 tilknyttede husstander. (Dekningsgraden og størrelsen av nett er beregnet på bakgrunn av summen av konsesjonerte og byggemeldte nett angitt i kabelnettrapporten, supplert med opplysninger innhentet fra Norwaco).

Utbygging av kabelnett har i første rekke funnet sted i byer og tettsteder. Kostnadene pr. abonnent har vært for høye til at det er blitt foretatt utbygging i spredt bebygde strøk. På denne bakgrunn er det relativt store forskjeller mht. dekningsgraden av kabelnett i ulike deler av landet. I henhold til kabelnettrapporten 1993 var dekningsgraden på Østlandet ca. 44 %, Sørlandet ca. 14 %, Vestlandet ca. 17 %, Trøndelag ca. 29 % og i Nord-Norge ca. 11 %. Eksempelvis var kabelnettdekningen i Finnmark på kun 4,8 %.

Som følge av den spredte bosetningen i Norge antar utvalget at utbyggingen av kabelnett for å dekke nye husstander vil flate ut, selv om ny teknologi kan redusere utbyggingskostnadene. Etter at tidligere regler om konsesjonsplikt ble opphevet, er det ikke lenger grunnlag for å oppstille plikt til å foreta ny utbygging. I kabelnettrapporten 1993 antar Statens Teleforvaltning at ytterligere 1,1 % av husstandene i Norge ville bli knyttet til kabelnett i 1994. Utbygningstakten er vesentlig raskere i enkelte andre land med tettere bosetning, og hvor utbyggingen av kabelnett tok til senere enn i Norge.

3.3 Skjematisk oversikt over oppbyggingen av kabelnett

Et kabelnettsystem er oppbygget av to hovedelementer, hovedstasjon og distribusjonsnett. I hovedstasjonen mottas fjernsyns- og radiosignalene ved hjelp av et antennesystem. Signalene kan komme fra ulike sendere, normalt bakkesendere eller satellitter. I hovedstasjonen blir signalene forsterket, frekvensomformet og regulert slik at de blir egnet for videresending i distribusjonsnettet. Formålet er bl.a. å sikre at den tekniske kvalitet på bildeformidlingen blir tilfredsstillende.

Sendinger f.eks. fra satellitter kan være kodet (kryptert). I mange tilfeller vil det da bli gjennomført dekoding i hovedstasjonen før videresending i kabelnettet. På tilsvarende måte kan det bli foretatt omforming av signaler til den standard (normalt PAL-standarden) som benyttes i nettet av hensyn til tilpasning til abonnentenes fjernsynsapparater.

Utformingen av distribusjonsnettet (selve kabelnettet) varierer etter størrelsen av det geografiske området nettet skal dekke. I det følgende gis en skjematisk oversikt over oppbyggingen av større distribusjonsnett. Større nett deles gjerne inn i 3 deler:

• Primærnettet (D1) som distribuerer signalene fra hovedstasjonen med god kvalitet over store avstander til lokale distribusjonsnett.

• Sekundærnettet (D2) som formidler signalene over mindre avstander ut i lokalområder f.eks. til en gruppe borettslag eller villaer.

• Abonnentnettet (D3) som distribuerer signalene fra sekundærnettet og til den enkelte abonnent.

I tillegg til ovennevnte finnes også såkalte D0-nett som kan binde sammen flere kabelnett, eller formidle signaler internt i hovedstasjonen, f.eks. fra en parabolantenne til forsterkerdelen i hovedstasjonen. Ved distribusjon i kabelnett blir fjernsynssignalene svekket. Distribusjonsnettene inneholder derfor med jevne mellomrom forsterkere. Mindre nett vil i prinsippet være bygget på tilsvarende måte, men slik at det ikke finnes overordnede distribusjonsnett som f.eks. primærnettet (D1).

Abonnenten kan være en enkelt husstand eller en sammenslutning av husstander, f.eks. en velforening, et borettslag e.l. Dersom abonnenten er en slik sammenslutning av husstander, vil det skje en videreformidling i internt nett hos abonnenten.

Abonnentnettene kan følgelig være eid av abonnentene selv, f.eks. et borettslag, eller av kabeldistributøren (kabelnett-selskapet). Særlig i abonnenteide nett vil formidlingskapasiteten kunne være lavere enn i øvrige deler av nettet.

Kabelnettene distribuerer signalene mellom nettets inngang (hovedstasjonen) og den enkelte abonnent. Grensen mellom kabeloperatørens nett og den del av nettet som abonnenten eier, kalles grensesnittet. Grensesnittet vil normalt være ved yttergrensen til abonnentens eiendom. I utgangspunktet er spørsmålet om kabelnettets utstrekning i forhold til abonnenten et avtalespørsmål, jfr. f.eks. forskriften om abonnementskontrakt fastsatt av Samferdselsdepartementet 22.1.88 pkt. 1.2, jfr. vedlegg 1.

(For nærmere opplysninger om oppbyggingen av kabelnett vises til tekniske forskrifter for kabelnett/fellesantenneanlegg fastsatt av Samferdselsdepartementet 25. juni 1984, og Lars Borchgrevink Grindahl: Abonnementskontrakter for kabelfjernsyn (Complex5/92) s. 35 flg).

3.4 Litt om signalformidlingen i kabelnett

Kabelnett er utformet for overføring av signaler. Signalene representerer informasjon (data). Teknisk sett kan kabelnett også benyttes til å distribuere andre typer informasjon enn fjernsynssignaler. Kabelnett kan også benyttes til to-veis distribusjon av signaler. Dette skjer i svært liten utstrekning i dag. Bakgrunnen er de strenge begrensninger som følger av telelovgivningen, jfr. nærmere avsnitt 5.2

Fjernsynssignaler er et eksempel på elektromagnetiske signaler som brer seg som bølger i det frie rom på ulike frekvenser (bølgelengder). Fjernsynssignalene kan med tilsvarende bølgebevegelser også distribueres gjennom kabler. Signaloverføring i kabler skjer normalt ved hjelp av elektromagnetiske bølger e.l. i metallkabler som f.eks. koaksialkabler. Alternativt kan signaloverføring skje ved lysstråler i fiberoptiske kabler.

Signaloverføringen i kabelnettene skjer i dag som nevnt normalt analogt, dvs. ved bølgebevegelser. Signaloverføring ved digitalteknikk forventes etterhvert å bli mer utbredt. Digitaloverføring innebærer signalformidling ved bruk av tallverdier, f.eks. binært system. Med digitalteknikk kan distribusjonskapasiteten mangedobles i forhold til nåværende analoge distribusjonsmåte. Bakgrunnen er bl.a. at digitalteknikk muliggjør billedkomprimering, dvs. at overflødige deler av informasjonsinnholdet i TV-bildet fjernes før distribusjon.

Økt kapasitet ved digitalformidling kan bedre mulighetene til distribusjon, f.eks. av høyoppløsnings-TV (HDTV, dvs. high definition TV), eller til å sende ut flere kringkastingssendinger ( kanaler/programmer) innenfor samme frekvensområde. Digitalisering forventes i første rekke å føre til økning i antall kringkastingssendinger som formidles. En kanal, dvs. et frekvensområde som i dag må settes av til videresending av en fjernsynssending, vil ved digitale sendinger kunne benyttes til videresending av 4-10 fjernsynssendinger, bl.a. avhengig av hvilke krav som stilles til billedkvaliteten. Nærmere opplysninger om betydningen av digitalteknikk fremgår bl.a. av den svenske offentlige utredning: Tekniskt utrymme før ytterligare TV-sendningar (SOU 1994:34).

Signaler fra hovedstasjonen kan være kodet (kryptert). Abonnenten må i slike tilfeller ha en dekoder for å kunne motta vedkommende kringkastingssending. Det finnes ulike krypteringsteknikker. Formålet med koding er normalt å muliggjøre formidling av tjenester på individuell basis. I første rekke benyttes koding for å sikre at lisensbelagte sendinger bare kan mottas av abonnenter som har betalt særskilt vederlag til kabeloperatøren. Kabeloperatøren kan styre dekoderen til den enkelte abonnent, slik at den ikke åpner for fjernsynssendinger som abonnenten ikke ønsker å betale for. Styringen skjer via et datasignal på kabelnettet. På denne måten kan kabeloperatøren også sørge for at en abonnent blir avskjermet mot sendinger som abonnenten ikke ønsker å motta. Koding er en kostnadseffektiv og teknisk sett enkel operasjon i forhold til bruk av filterteknikk.

Noen kabeloperatører gir abonnentene anledning til selv å sette sammen egne pakker av lisensbelagte sendinger, f.eks. 4 sendinger fritt innenfor et utvalg på 10. Flere kabelnett benytter i dag dekoder også i forbindelse med formidling av grunntilbudet. Dette muliggjør forskjellig grunntilbud i ulike deler av nettet, f.eks. dersom det er inngått kontrakter om ulikt innhold i grunntilbudet i forhold til enkelte grupper av abonnenter.

Eldre abonnentnett er i mange tilfeller bygget som serienett, og ikke i stjernestruktur (jfr. nedenfor). Bruk av dekoderteknikk i serienett gir likevel den enkelte abonnent mulighet for individuelt valg av fjernsynssendinger. Abonnentene kan dermed bli spart for utlegg til ombygging av nettene. Bruk av dekodersystemer medfører videre mulighet til å begrense tilgangen til nye fjernsynssendinger til abonnenter som f.eks. ønsker å delta ved oppgradering av kabelnettets kapasitet. Hvis en abonnent på et senere tidspunkt ønsker å ta del i oppgraderingen, kan han få tilgang til den økede kapasitet når oppgraderings-vederlaget er betalt.

Bruk av dekodere gir dertil kabeloperatøren en praktisk mulighet til å avsperre leveransen, f.eks. ved betalingsmislighold, midlertidig opphør av abonnement e.l. Alternativet ville vært å påføre abonnentene kostnader ved at en servicetekniker måtte sendes ut ved fra- og tilkobling. I flere nett vil det ikke være mulig å foreta utkobling av en enkelt abonnent ettersom dette forutsetter at abonnentene har dekoder.

Dekodere gir dessuten kabeloperatøren mulighet til å sikre at nødvendig vederlag i forhold til lisens fra kringkastingsselskap og andre opphavsrettigheter, avgift til det offentlige m.v. blir betalt.

Et flertall av medlemmene - alle unntatt Børmer og Hansen - vil imidlertid peke på at bruk av kodesystemer medfører behov for kostnadskrevende utstyr både i hovedsentral og hos de aktuelle abonnenter. En del av eksemplene ovenfor forutsetter full dekoderdekning i nettet. Flertallet av nett har i dag ikke innført kodesystemer. Selv om flertallet av abonnenter trolig er tilknyttet nett hvor det er innført kodeteknikk, er imidlertid dekoderdekningen i dag gjennomgående lav. Mindretallet - Børmer og Hansen - viser til sine merknader under pkt. 8.6 nedenfor.

Filtrering er i noen utstrekning et alternativ til koding for å begrense tilgangen til fjernsynssignaler. Ved filtrering distribueres signalene ukodet.

Et filter på abonnent-siden hindrer mottak av enkelte kringkastingssendinger. Filteret hindrer at signaler på enkelte frekvensområder (kanaler) blir mottatt i fjernsynsapparatet. Dersom frekvensområdet i kabelnettet for den uønskede kringkastingssending blir endret, må filtrene i tilknytning til den enkelte abonnent fjernes og eventuelt bli erstattet av nye. Filtrering kan dertil virke forstyrrende på kringkastingssendinger som formidles i tilgrensende frekvensområder (nabokanalen). Bruk av filter krever installasjon i tilknytning til den enkelte abonnent, og er kostnadskrevende og lite fleksibelt.

Nettstrukturen i abonnentnettene varierer. I dag bygges nettene i stjernestruktur. Dette innebærer at den enkelte husstand er koblet opp mot siste forsterker med en egen linje. Eldre abonnentnett er derimot bygget som serienett. Dette innebærer at flere abonnenter er knyttet til samme linje fra forsterkeren. Bakgrunnen for bruk av serienett var en forutsetning om at samtlige abonnenter skulle motta de samme programmer. Mange serienett er blitt oppgradert fra såkalt kanalteknikk med en kapasitet på maksimum 6 kanaler til moderne bredbåndsteknikk hvor kapasiteten ligger på minimum 24 kanaler. Ved slik oppgradering av forsterkerne i serienettene, har nettene også fått kapasitet til videresending av kodete sendinger som tillegg til eventuell ukodet grunnpakke.

For signaler som sendes ukodet må filtrering eventuelt skje i tilknytning til siste forsterker. Det vil ellers være umulig å kontrollere om filteret blir fjernet, eller eventuelt å foreta endringer mht. filtreringen uten å få tilgang til den enkelte abonnents hjem. I praksis vil dermed husstander knyttet til serienett vanskelig kunne oppnå individuelle valg gjennom filtrering.

3.5 Nærmere om distribusjonskapasiteten m.v.

Utbyggingen av kabelnett startet relativt tidlig i Norge. Allerede på 1960-tallet ble det i Østlandsområdet bygget ut fellesantenneanlegg. Formålet var å videresende fjernsynssendinger, i første rekke fra Sverige. De første kabelnettene hadde normalt kun kapasitet til å formidle 3 fjernsynssendinger (kanaler). Etterhvert var det vanlig å bygge anlegg med kapasitet til å videresende inntil 6 fjernsynssendinger.

Først i 1980 ble det gitt tekniske forskrifter som satte krav til kabelnettenes tekniske kvalitet. Gjeldende tekniske forskrifter for kabelnett/fellesantenneanlegg ble fastsatt av Samferdselsdepartementet 25. juni 1984 med hjemmel i telegrafl. § 1 og kringkastingsloven av 13. juni 1980 nr. 36 § 2. I henhold til forskriftene skal et kabelnett ha kapasitet til å videresende minimum 24 fjernsynssendinger. Det er i tillegg fastsatt en rekke andre krav til kabelnettenes fysiske standard.

Forskriftene gjelder for kabelnett som omfatter flere enn fire frittstående bygninger eller flere enn 10 mottakerkoplinger. Forskriftene retter seg mot kabelnett som etableres eller ombygges/utvides etter ikrafttredelsen, dvs. 1. august 1984. Det finnes av denne grunn fortsatt en rekke eldre, i første rekke mindre, anlegg med lavere kapasitet, jfr. nærmere kapittel 5.

Det store flertall av kabelnett har i dag en kapasitet på minimum 24 fjernsynssendinger (kanaler). Større nett har allerede med dagens teknikk ofte en kapasitet på 36 og helt opp til 69 fjernsynssendinger (kanaler), jfr. Kabelnettrapporten 1993 (rapport nr. 2). Dertil kommer normalt inntil 30 radioprogram. Økning av kapasiteten kan i enkelte tilfeller skje ved å sette inn nye forsterkere med større båndbredde (frekvensområde). I mange tilfelle må imidlertid også kablene skiftes ut. Eventuell overgang til digitale signaler vil som nevnt kunne gi mulighet for vesentlig større kapasitet.

Et praktisk problem er imidlertid at kapasiteten i abonnentnettene (D3-nettet) ofte er mindre enn i de overordnede nett. Dersom dette abonnentnettet er eid av abonnentene, og ikke kabelselskapet, vil tiltak fra kabelselskapets side ikke være tilstrekkelig til å bidra til økt kapasitet hos den enkelte abonnent.

En del husstander har fortsatt eldre fjernsynsapparater med begrenset kapasitet. Disse kan typisk bare motta ca. 10 kanaler, mens nyere fjernsynsapparater også tar inn kanaler som ligger høyere i frekvensbåndet (S-kanaler). En dekoder kan da benyttes som omformer slik at abonnenten likvel får tilgang til alle kanaler som benyttes i nettet.

For å øke kapasiteten i kabelnett tar mange kabeloperatører nå også i bruk enda høyere frekvenser ( hyperbåndet). Svært få fjernsynsapparater kan ta inn dette. Abonnentene vil derfor normalt være avhengig av dekoder for å kunne motta sendinger som blir sendt på disse frekvenser. Økning i antall fjernsynssendinger i kabelnett som allerede har et bredt tilbud, vil heretter i mange tilfelle skje ved bruk av hyperbåndet, fordi det ikke finnes ledig kapasitet på andre frekvenser.

Som følge av ovennevnte forhold på abonnentsiden vil mottakskapasiteten kunne være forskjellig også for abonnenter knyttet til samme kabelnett. Dette kan bl.a. vanskeliggjøre gjennomføring av valg av hvilke kringkastingssendinger som skal formidles i kabelnettet.

3.6 Kabelselskapenes virksomhet

Kabelselskapenes virksomhet er normalt i prinsippet todelt. Selskapet forestår for det første utbygging, vedlikehold og drift av distribusjonsnettet. Det primære i denne forbindelse er følgelig utbygging og teknisk drift av et distribusjonsnett. Kabelselskapene forestår for det annet også videresending av kringkasting i det samme nettverk (tjenesteformidling). I tillegg kan kabelselskapet også sende informasjon om kabelnettet m.v.

Kabelselskapets funksjon som ansvarlig for teknisk drift av kabelnettet har likhet med drift av f.eks. telenett. Forskjellen er imidlertid i første rekke at eier av telenett ikke har ansvaret for utformingen av den informasjon som formidles gjennom nettet. Det kan også trekkes en parallell med energiforsyning. Energiverkenes virksomhet er ofte også todelt, dels med ansvar for drift av elektrisitetsnettet, og dels som leverandør av elektrisk energi.

Kabelnett bygget i stjernestruktur er bedre forberedt for toveis kommunikasjon. De utgjør dermed en infrastruktur som kan benyttes til alle typer av kommunikasjon og overføring av informasjon. På 1980-tallet ble det vurdert å integrere kabelnett i det alminnelige telematikknettet. Det ble på denne bakgrunn vurdert å legge forholdene til rette for ansvars- og arbeidsdeling mellom Televerket og private kabelnett, jfr. NOU 1983: 32, Teleutvalgets utredning II - Telematikk, s. 18 flg. og s. 85 flg.

De tekniske forskrifter for kabelnett fra 1984 stilte bl.a. av denne grunn strenge krav til kabelnettenes tekniske standard. Dette gjaldt bl.a. utbygging i stjernestruktur, krav til båndteknikk m.v. Av telepolitiske grunner ble imidlertid den foreslåtte integrering ikke gjennomført. De tekniske krav til kabelnett for fjernsynssendinger er imidlertid opprettholdt.

Konsesjonsordningen for kabelnett for fjernsynssendinger som ble innført i 1984, bygget opprinnelig på en forutsetning om at hver enkelte kabeloperatør skulle ha enerett til videresending innen sitt konsesjonsområde. Dette utgangspunkt ble imidlertid forlatt. Det ble senere gitt uttrykk for ønske om konkurranse mellom ulike kabelnett innenfor samme geografiske område. Så langt er det imidlertid i begrenset utstrekning flere kabelnett i samme område. Konkurransen mellom kabelnett retter seg i første rekke mot fellesabonnenter over en viss størrelse. For enkeltabonnenter er det derimot normalt ikke mulig å velge mellom ulike kabeloperatører.

Det er i første rekke kabelselskapets virksomhet knyttet til informasjonsformidling som er av mediepolitisk interesse, og som vil bli gjenstand for nærmere vurderinger i det følgende. Utvalget benytter begrepet kabeloperatør om den som forestår videresending av kringkastingssendinger i kabelnett jfr. avsnitt 3.1.

Kabeloperatørene driver i prinsippet en passiv videresending av kringkastingssendinger - med unntak av en eventuell informasjonskanal angående kabelselskapets tilbud m.v. Kabeloperatøren har ikke redaktøransvar for innholdet i de kringkastingssendinger som videresendes. Det foreligger på dette punkt dermed likhet med teknisk distribusjon av f.eks. trykt skrift. Et kabelselskap vil dermed ikke kunne holdes erstatningsansvarlig for f.eks. ærekrenkelse i kringkastingssending videreformidlet av kabelselskapet, jfr. skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-6, 4. ledd.

Det finnes en del regler for videresending i kabelnett. Som eksempel nevnes at Statens medieforvaltning i medhold av kringkl. § 4-5 kan forby videresending av fjernsynskanaler som har gjort seg skyldig i lovovertredelser i sine sendinger f.eks. med hensyn til sending av reklame, programmer med pornografisk eller voldelig innhold m.v. På dette området er det følgelig særregler for kabelselskaper i forhold til andre virksomheter som driver distribusjon av informasjon.

Også på andre områder finnes regler om videresending av kringkasting i kabelnett. Det foreligger plikt til å videresende fjernsynssendingene fra NRK, TV 2 og lokalfjernsyn, jfr. kringkl. § 4-3. Kabeloperatørene skal avholde valg blant abonnentene for å fastsette hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i kabelnettet i tillegg til formidlingspliktige sendinger, jfr. kringkl. § 4-4. For nærmere detaljer angående dette vises til avsnitt 5.4 nedenfor.

Etter utvalgets oppfatning kan reglene i kringkastingsloven kap. 4 ha en konkurransevridende effekt i forhold til andre lignende formidlingsmåter.

Enkelte kringkastingssendinger videresendes i kodet (kryptert) form. Kabeloperatøren foretar da oftest kodingen. Normalt forestår kabelselskapet videre salg eller utleie av dekoder og oppkreving av vederlag i de tilfeller hvor abonnenten gjennom avtale er forpliktet til å betale særskilt vederlag for mottak av sendinger fra enkelte kringkastingsselskaper. Dette gjelder f.eks. sendinger fra såkalte filmkanaler, f.eks. FilmNet og TV 1000. Etter hvert har imidlertid en rekke fjernsynssendinger blitt lisensbelagt. I prinsippet kan det foretas direkte videresending av de kodete signaler som kabelselskapet mottar fra kringkastingsselskapet via satellitt - såkalte transparente sendinger. Dette forutsetter imidlertid at kabelnett og dekodere er innrettet for bruk av samme kodesystem som kringkastingsselskapet benytter.

Utbygging av kabelnett er relativt kostnadskrevende. Det kreves utstyr til mottak av kringkastingssendinger fra satellitter eller bakkestasjoner. Stasjonen må ha parabolantenne for hver satellitt det mottas signaler fra. Dertil kreves utstyr for dekoding av mottatte signaler i den utstrekning sendingene er kodet. Videre er det nødvendig med utstyr for å omforme signalene til de frekvenser som benyttes i kabelnettet, og videre eventuelt til koding (kryptering) av sendinger som ikke skal sendes åpent i nettet m.v. Selve distribusjonsnettet må omfatte primær- og sekundærnett med stor kapasitet, forsterkere m.v. Kabelnettet må videre føres frem til den enkelte abonnent.

Utbygningskostnadene har ført til at det i liten utstrekning er blitt ansett kommersielt mulig å utbygge konkurrerende kabelnett innenfor samme geografiske område. I enkelte tett befolkede byområder er det imidlertid i de siste årene bygget konkurrerende nett innenfor begrensede områder.

Endringer med hensyn til hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i et nett medfører enkelte investeringer til tilleggsutstyr i hovedstasjonen. Dette gjelder selv om samlet antall sendinger fortsatt ligger innenfor det antall kanaler som kabelnettet er dimensjonert for. Økning av kapasiteten kan medføre behov for nytt utstyr også i distribusjonsnettet. Dette kan gjelde såvel nye kabler som nye forsterkere.

Den som ønsker å være tilknyttet et kabelnett, må for det første normalt betale en tilknytningsavgift. Kostnadene ved utbygging av hovedstasjon og distribusjonsnett er normalt i all hovedsak blitt dekket gjennom innkrevning av tilknytningsavgift fra de enkelte abonnenter. Størrelsen av tilknytningsavgiften er bl.a. beregnet på grunnlag av forventet antall abonnenter. Tilknytningsavgiften er et engangsbeløp som skal utgjøre vederlag for fysisk tilknytning til nettet samt en andel av kostnadene til utbygging av nettet.

I tillegg må abonnenten betale en årlig abonnementsavgift. Abonnementsavgiften forutsettes å dekke kostnader til service og vedlikehold av selve nettet m.v. Dette er følgelig vederlag for kostnader knyttet til driften av distribusjonsnettet. Abonnementsavgiften er dertil begrunnet med kabeloperatørens kostnader i forbindelse med videresendingen av kringkastingssendinger i nettet, administrasjon av dette, herunder også fortjeneste, eventuelt lisensavgift til kringkastingsselskapet- /opphavsmenn, samt merverdiavgift og avgift til Statens teleforvaltning.

Størrelsen av abonnementsavgiften varierer betydelig mellom ulike kabelnett. Dette kan dels ha sammenheng med ulike driftsutgifter i forskjellige typer nett, dels at avgiften i mange nett inkluderer vederlag for en eller flere lisensbelagte sendinger. I følge kabelnettrapporten 1993 var abonnementsavgiften angitt å variere mellom kr. 85,- og ca. kr. 1.650,-.

Prispolitikken varierer mellom kabeloperatørene. Dersom flertallet av lisensbelagte sendinger sendes kodet, vil en del abonnenter abonnere på enkelte lisensbelagte fjernsynssendinger. Dette må normalt skje ved abonnement på tilleggspakker som omfatter flere lisensbelagte sendinger. Vederlaget for slikt tilleggsabonnement kommer som et supplement til den alminnelige abonnementsavgiften, jfr. nærmere avsnitt 3.7 nedenfor. Det vil da normalt også påløpe vederlag for leie av dekoder, eventuelt også kostnader til etablering av dekoderleie, eller depositum ved utlevering av dekoder m.v.

Et kabelselskap påtar seg dessuten i enkelte tilfelle ved særskilt avtale å forestå vedlikehold og teknisk drift av abonnenteide nett. Vedlikehold og drift kan alternativt være satt bort til utenforstående. Vederlag for slike tjenester kan da komme i tillegg til ovennevnte beløp.

En stor del av kabelnettene i Norge er eid av abonnentene. Brukereide kabelnett finnes i beboersammenslutninger som borettslag, sameier og velforeninger. Flere steder har slike små enheter slått seg sammen til større brukereide kabelnett. Det finnes både store og små brukereide kabelnett som har sin egen mottaksstasjon og forsyner eget nett med fjernsynssignaler. I praksis velger abonnentene sine representanter som tar stilling til tilbudet på kabelnettet og pris. Er ikke abonnentene fornøyd med tilbudet og prisen, kan spørsmålet tas opp på nytt i sammenslutningens organer.

Dersom beboersammenslutningen driver et eget kabelnett, kan det likevel være spørsmål om å inngå avtale om signalleveranse med ekstern kabeloperatør, f.eks. for å supplere det tilbud av kringkastingssendinger som beboersammenslutningen mottar via eget antenneanlegg.

For ordens skyld presiseres at svært mange kabeloperatører beregner ulikt vederlag avhengig av boform. Tilknytningsavgift og årlig abonnementsavgift vil kunne være lavere for husstander i rekkehus eller blokkleilighet. Ulike kabelnett gir følgelig forskjellige ytelser. Det er derfor vanskelig å foreta direkte prissammenligninger.

Den rettslige organisering av kabelselskapene varierer. Kommersielle nett er ofte organisert som aksjeselskap eller ansvarlig selskap. Det finnes videre borettslagseide nett og antennelag administrert av borettslag, velforeninger e.l. Slike nett er ofte organisert som andelslag. I tillegg er en del nett eid f.eks. av kommunen eller fylkeskommunen. Det finnes også eksempler på nett som er organisert som sameie.

3.7 Kringkastingssendinger som kan mottas i Norge

I løpet av få år har det internasjonalt skjedd en sterk økning i antall tilgjengelige kringkastingssendinger. Dette har bl.a. sammenheng med at mulighetene til, og kostnadene ved å formidle kringkastingsprogrammer - f.eks. via satellitt - er blitt vesentlig redusert. Som eksempel vises til satellittformidling sammenlignet med tidligere bruk av etersending fra bakkestasjoner.

I en rekke land er det videre gjennomført deregulering innenfor kringkastingssektoren.

Økningen i antallet kringkastingssendinger har også sammenheng med økt satsing innenfor ulike typer informasjons- og underholdningsindustri. En vesentlig årsaksfaktor er inntektspotensialet knyttet til reklamefinansiering av kringkastingssendinger. Dette har gitt seg utslag i at mediebedrifter som f.eks. tradisjonelt har drevet med avisutgivelse, også har satset på deltagelse i produksjon av kringkastingssendinger. Det har også vært en tendens til at større medievirksomheter har søkt å delta i de ulike ledd i forbindelse med produksjon og formidling av kringkastingsprogrammer. Kulturdepartementet har nedsatt et eget utvalg som ser på eierforhold og konsentrasjonsprosesser i media generelt. Det har dertil skjedd en liberalisering også i Norge av reglene om rett til å forestå kringkasting og videresending av kringkasting.

Utbyggingen av kabelnett i Norge startet på slutten av 1960-tallet. Utgangspunktet var den gang ønsket om videresending av svensk fjernsyn i Østlandsområdet, og dels også å bedre kvaliteten på mottak av sendinger fra NRK i enkelte distrikter. Kapasiteten i de tidligste anlegg var følgelig bygget med tanke på videresending av fjernsynssendinger fra NRK og Sveriges Radio.

Etter opphevelsen av kringkastingsmonopolet for NRK er det som kjent etablert flere kringkastingsselskaper i Norge. Flere virksomheter innenfor mediebransjen har kunngjort planer om å starte opp nye fjernsynssendinger rettet mot Norge i 1995. Dette gjelder bl.a. Schibstedt-gruppen og den svenske Kinnevik-gruppen. Tilbudet av fjernsynssendinger som kan mottas i Norge er imidlertid i første rekke preget av utenlandske sendinger, som ikke er primært rettet mot Norge. Pr. 1. september 1994 kunne i størrelsesorden 100-150 fjernsynssendinger teknisk sett mottas i Norge. 44 sendinger var opphavsrettslig klarert for videresending i norske kabelnett. I tillegg til allmennkringkastingssendinger fra flere land, er bildet etterhvert preget av mer spesialiserte kanaler. Som eksempler nevnes sports-, musikk- og filmkanaler.

Kabelnett videresender også radiosendinger på FM-båndet. Det videresendes inntil ca. 30 radiosendinger i slike nett. Disse vil som regel bestå av de 4 norske riksdekkende kanaler, NRK's utenlandsprogram samt enkelte nabolandskanaler, nærradiokanaler og satellittradioprogram beregnet på spesielle språkgrupper eller andre målgrupper. Videresending av radiosendinger krever svært liten kapasitet i kabelnettet sammenlignet med fjernsynssendinger.

Enkelte av de tilgjengelige kringkastingssendinger kan videresendes uten at kringkastingsselskapet i dag krever særskilt vederlag (lisensavgift) for videresendingen. Dette gjelder f.eks. sendingene fra TV Norge og TV 3, og franske TV 5.

Flertallet av de kringkastingssendinger som kan mottas i Norge er lisensbelagt. Dette innebærer at kringkastingsselskapet krever vederlag for retten til videresending i kabelnett. I den senere tid har det vist seg at et økende antall kringkastingsselskaper krever vederlag til dekning av kostnadene ved produksjon av fjernsynsprogrammer; herunder også kostnadene som følge av kringkastingsselskapenes plikt til å betale vederlag til opphavsmenn i medhold av opphavsrettslovgivning m.v. Også fjernsynssendingene fra Sveriges Radio er lisensbelagt ved videresending i norske kabelnett.

Prisen som abonnentene må betale for den enkelte lisensbelagte sending utgjør pr. i dag fra ca. kr. 1,- til ca. kr. 200,- pr. abonnent pr. måned. Hvilke kringkastingsselskaper som krever vederlag, samt størrelsen av vederlaget til de enkelte selskaper vil naturlig nok variere over tid.

Prisen for lisensbelagte sendinger innkreves dels som en del av den løpende abonnementsavgift som samtlige abonnenter betaler. Dette gjelder for kringkastingssendinger som samtlige abonnenter mottar, dvs. såkalt basis- eller grunnpakke e.l.

Dertil foretas særskilt innkreving av tilleggsvederlag fra abonnenter som har bestilt ytterligere lisensbelagte sendinger. Betaling av slikt tilleggsvederlag vil normalt være en betingelse for å aktivere dekoder e.l. I mange kabelnett kan den enkelte abonnent i dag ikke bestille tilleggskanaler enkeltvis. Kabeloperatørene markedsfører normalt ulike tilleggspakker som inneholder flere lisensbelagte sendinger som må bestilles samlet. I tillegg til kommersielle og administrative hensyn hos kabeloperatørene kan slik pakking av sendinger ha sammenheng med krav fra kringkastingsselskaper om å bli formidlet sammen med andre, antatt attraktive sendinger.

3.8 Forholdet til kringkastingsselskap og opphavsmenn m.v.

Videresending av kringkastingsprogram i kabelnett krever samtykke fra kringkastingsselskapet og fra rettighetshaverne til de kringkastede program. Kringkastingsselskapets rettigheter til signalet er hjemlet i åndsverkl. § 45a. De som har rettigheter til programmene er opphavsmenn (komponister m.v.), utøvende kunstnere (skuespillere m.v.) og fotografer. Deres rettigheter er hjemlet i henholdsvis åndsverkl. § 2 og § 42, og fotografil. § 8.

Klarering av rettighetene skjer i henhold til åndsverkloven og fotografiloven etter et avtalelisenssystem. Samtykke fra de medvirkende kan innhentes gjennom én felles organisasjon: Norwaco, jfr. åndsverkl. § 20a, § 42, 3. ledd og fotografil. § 8, 4. ledd. Dersom det ikke oppnås enighet om en avtale eller om vilkårene i denne, kan hver av partene bringe tvisten inn for en særskilt nemnd (Kabeltvistnemnda), som kan gi samtykke og fastsette de endelige vilkår. Reglene om dette er nærmere omtalt i NOU 1984:25 Nabolandsfjernsyn i kabel og Ot.prp. nr. 80 (1984-85) om endringer i kringkastingsloven, åndsverkloven og fotografiloven. Kravet om samtykke er knyttet til videresending til allmennheten, og gjelder både for kommersielle nett og privateide nett med mer enn 25 tilknytninger, jfr. Kabeltvistnemndas vedtak av 31. mars 1987 og etterfølgende voldgiftsdom av 10. april 1987 i sak mellom Norwaco og de svenske kringkastingsselskap på den ene side, og NBBL på den andre.

Avtaler som er inngått med Norwaco, eller samtykke fra Kabeltvistnemnda, har virkning for alle rettighetshavere, også de som ikke er medlem av organisasjonen. Også utenlandske rettighetshavere er omfattet. Samtykke kan på denne måte gis til videresending av både norske og utenlandske kringkastingssendinger.

Kringkastingsselskap som i utgangspunktet sikter mot en internasjonal distribusjon av sine program, inngår som regel på forhånd avtale med rettighetshaverne til programmene, som også omfatter et samtykke til videresending i kabelnett i mottakerlandene. I slike tilfelle kan samtykke til videresendingen innhentes fra kringkastingsselskapet, uten Norwacos mellomkomst.

Avtale om samtykke til videresending inneholder normalt også krav om vederlag til kringkastingsselskapet eller andre rettighetshavere. Kringkastingsselskaper stiller i en del tilfelle vilkår for samtykke til videresending i kabelnett. Kabeltvistnemnda har vist tilbakeholdenhet med å sette til side samtykkenektelse, med mindre denne fremstår som urimelig ut fra en helhetsvurdering.

Kabeltvistnemnda har i en avgjørelse av 15. juni 1994, i sak mellom Janco Kabel-TV AS, Tele-TV AS og Eurosport, ikke funnet grunn til å gripe inn i et tilfelle hvor kodet videresending i tilleggspakke ble nektet med den begrunnelse at seerdekningen dermed ble for lav.

I en del tilfelle setter kringkastingsselskaper som vilkår at sendingen eventuelt blir pakket sammen med andre fjernsynssendinger i en kodet tilleggspakke.

I henhold til kringkl. § 4-2, 2. ledd skal avtale som en kabeloperatør inngår om videresending av en kringkastingssending inneholde klausul om at norske kabelnett kan slutte seg til avtalen på like vilkår. Formålet har vært å hindre at en kabeloperatør eller en gruppe av operatører inngår avtale som utelukker andre fra å videresende vedkommende kringkastingssending, jfr. Ot. prp. nr. 53 s. 24. Bestemmelsen er i praksis ikke blitt fulgt etter sin ordlyd. Men realiteten; at alle kabelnett oppnår like vilkår hos rettighetshaverne, synes fulgt. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det kan stilles krav om en viss abonnentoppslutning. Den er heller ikke til hinder for avtale om rabattordninger o.l. knyttet til antall tilknytninger, og som derved ikke vil kunne oppnås av alle kabeloperatører.

3.9 Forholdet mellom kabeloperatør og abonnent

Innenfor rammen av ufravikelig lovgivning reguleres forholdet mellom kabeloperatør og abonnent av den avtalen partene har inngått. Frem til 1. januar 1988 var det kontraktsfrihet. I kontrakter inngått etter dette tidspunkt har det derimot ikke vært adgang til å fravike minimumsvilkår til skade for abonnenten. Disse minimumsvilkår er fastsatt i forskrift gitt av Samferdselsdepartementet 22. januar 1988 med hjemmel i telegrafl. § 1 og forskrift for etablering, utbygging og teknisk drift av kabelnett for formidling av kringkasting av 11. desember 1987, § 7 nr. 6. Forskriften er utformet som en abonnementskontrakt jfr. vedlegg 1.

Forskriften av 11. desember 1987 er senere opphevet. Mange abonnementsavtaler som gjelder idag er utformet i overensstemmelse med forskriften om abonnementskontrakt fra 1988. Det finnes imidlertid et større antall eldre avtaler. Innholdet i disse kan variere. I en rekke avtaler er det f.eks. angitt hvilke kringkastingssendinger som den enkelte abonnent har krav på å motta. Også på andre punkter kan eksisterende avtaler begrense mulighetene til tilpasning ved endringer i tilbudet av kringkastingssendinger, eller krav på lisensavgift fra kringkastingsselskaper m.v.

En betydelig andel av avtalene er med fellesabonnenter, dvs. beboersammenslutninger e.l. som omfatter flere husstander. Anslag som Norsk Kabel-TV Forbund har utarbeidet tilsier at ca. 45% av husstandene tilknyttet kabelnett har sitt avtaleforhold regulert gjennom fellesabonnentavtale. I noen tilfeller vil husstander med fellesabonnentavtale i tillegg kunne ha en separat avtale med kabeloperatøren om mottak av tilleggspakke.

Enkelte kabeloperatører vil ha abonnementsavtaler av ulikt innhold, f.eks. dels eldre kontrakter, og dels kontrakter inngått i overensstemmelse med forskriften av 1988. Dette vil i enkelte tilfeller kunne vanskeliggjøre ensartet praksis i forhold til alle abonnentene i nettet.

Nyere abonnementskontrakter regulerer for det første det vederlag kabeloperatøren har krav på. Dette omfatter for det første tilknytningsavgift, dvs. engangsbeløpet for tilknytningen til det kabelnett operatøren disponerer. I tillegg kommer den årlige abonnementsavgift som omfatter vederlag for signalleveranse og service/vedlikehold av operatørens del av nettet m.v.

Etter forskriften om abonnementskontrakt foreligger adgang til konsumprisregulering av det beløp som skal utgjøre vederlaget for signalleveranse og service/vedlikehold, dvs. den tekniske drift av nettet. Forskriften om abonnementskontrakt inneholder derimot ikke bestemmelser om regulering av vederlaget ved endring av tilbudet av kringkastingssendinger eller krav på lisens fra kringkastingsselskaper. Dersom den individuelle kontrakt ikke inneholder særskilt regulering av dette spørsmål, vil det eventuelt være spørsmål om kabeloperatøren må si opp kontrakten for å gjennomføre endringer av denne karakter. Forskriften om abonnementskontrakt inneholder imidlertid begrensninger i adgangen til å si opp som følge av ønske om prisforhøyelse.

Forskriften er dermed lite fleksibel i forhold til endringer i programtilbud som følge av abonnentvalg eller andre årsaker, eller som følge av endringer i krav på vederlag fra kringkastingsselskaper. I praksis synes imidlertid endring i vederlaget i slike tilfeller å ha blitt gjennomført gjennom samtykke fra abonnentene, eventuelt i medhold av særskilte avtalebestemmelser som fraviker forskriftene om abonnementskontrakt.

Forskriften inneholder videre angivelse av antall kanaler og hvilke fjernsynssendinger som videresendes på tidspunktet for kontraktsinngåelsen. Endringer med hensyn til kapasitet i nettet og m.h.t. tilbud av kringkastingssendinger må imidlertid kunne skje innenfor rammen av kontrakten. Kontrakten er bare forutsatt å være ufravikelig til beskyttelse av abonnenten. Kontrakten kan imidlertid etterhvert bli lite veiledende på disse punktene.

Forskriften regulerer videre bl.a. abonnentens ansvar for service og vedlikehold av eventuelt abonnenteid del av nettet. Forskriften inneholder dertil bestemmelser om bl.a. varighet, mislighold, rett for begge parter til å overdra sine rettigheter og plikter etter kontrakten m.v.

Etter utvalgets oppfatning er forskriften om abonnementskontrakt mer rigid enn ønskelig i dagens situasjon. Dette gjelder ikke minst i forhold til mulighetene til tilpasning til endringer i hvilke kringkastingssendinger som videresendes i nettet, spørsmål om oppgradering av nettet og krav på lisens for videresending av kringkastingssendinger.

På tross av forskriften om abonnementskontrakt mottar forbrukermyndighetene og Statens medieforvaltning en god del henvendelser fra abonnenter som er misfornøyd med endringer i hvilke kringkastingssendinger som videresendes i nettet samt økninger i vederlaget. I en del tilfeller har det fremkommet ønsker om individuell valgmulighet med hensyn til tjenestene i kabelnett. En del henvendelser gjelder misnøye med informasjon i forbindelse med abonnentvalg. Videre kommer henvendelser fra enkeltabonnenter som mener at de blir avkrevet vederlag for flere kringkastingssendinger enn de ønsker, og som er misfornøyd med at kabeloperatøren i denne forbindelse bare henviser til at endringen er resultat av abonnentvalg.

3.10 Ulike formidlingsmåter for kringkastingssendinger

3.10.1 Generelt

Markedet for formidling av kringkastingssendinger har sin bakgrunn i at signalet fra den opprinnelige (originære) utsending av kringkastingssendingene av tekniske årsaker kan være vanskelig å motta ved hjelp av tradisjonelle radio- eller fjernsynsantenner. Den som forestår formidlingen kan motta signalene f.eks. fra jordbundne etersendere (omformere/via radiolinje) eller fra satellitt, eventuelt via kabel/telenettet fra et felles antennemottak. Problemstillingen i det følgende er hvordan denne videresending kan skje til den enkelte husstand (abonnent).

3.10.2 Formidling via eter

Etersendinger har tradisjonelt skjedd fra jordbundne etersendere. I Norge har det vært opprettet et hovednett i regi av Televerket, nå Telenor AS.

Formidling til den enkelte husstand (abonnent) via eter kan imidlertid også skje via satellitt. Den enkelte husstand må da ha parabolantenne for å kunne ta inn signalene. Parabolmottak (DTH, dvs. direct to home) skjer ofte ved hjelp av motorstyrt antenne som kan rettes inn mot ulike satellitter etter ønske.

Satellittsendingene markedsføres dels som enkeltsendinger og dels som pakker av sendinger. Videresending av programpakker via satellitt blir dels markedsført som cable in the sky. Satellittformidling av programpakker har mange fellestrekk med tilbudet i kabelnett, jfr. nærmere avsnitt 4.6 nedenfor. Det er imidlertid et større antall kringkastingssendinger som kan mottas ved bruk av parabolantenner enn det som normalt kan videresendes i et kabelnett. Det store flertall av kringkastingssendinger som formidles via satellitt er vederlagspliktige sendinger.

En forskjell mellom mottak med parabol og via kabelnett er at paraboleieren selv har ansvar for teknisk drift og vedlikehold. Det er idag ca. 190.000 parabolantenner i Norge. Elektronikkforbundet forventer at det i 1995 vil bli omsatt ytterligere ca. 40.000 parabolantenner i Norge. Det skjer en betydelig raskere økning i antall husstander med parabolantenne, enn antall nye husstander som knyttes til kabelnett.

Etersendinger kan også skje i form av bakkesendte signaler via lokale, privateideomformeranlegg. Tillatelse til slike anlegg er gitt i enkelte områder med svake mottagningsforhold for f.eks. NRK og TV2.

I medhold av kringkastingsloven § 2-2 kan det i særlige tilfelle gis konsesjon til å opprette og drive omformeranlegg for videresending av fjernsynssendinger i satellittskyggeområder. Signaler fra satellitt blir da tatt ned via parabolantenne og videresendt fra en frekvensomformer. Konsesjon blir gitt til omformeranlegg som videresender fjernsynssendingene til et avgrenset geografisk område hvor satellittsendinger ikke kan mottas direkte som følge av høye fjell mot syd e.l.

Omformeranlegg i satellittskyggeområder blir benyttet til videresending av et fåtall kringkastingssendinger som dermed kan mottas av den enkelte husstand ved bruk av tradisjonelle TV-antenner. Slike omformeranlegg dekker dermed i noen utstrekning samme behov som mindre kabelnett med begrenset kapasitet. Konsesjon kan gis for opprettelse av omformeranlegg med en kapasitet på inntil 8 fjernsynssendinger, hvorav 4 kan være satellittsendte sendinger.

Videresending kan alternativt skje som mikrobølgespredning MMDS (dvs. micro wave multipoint distribution system). Signalformidlingen skjer også her som bakkesendte signaler fra en antenne. Videresendingen omfatter i slike tilfeller eventuelt en pakke bestående av flere fjernsynssendinger. Sendingene kan mottas ved hjelp av spesialkonstruerte antenner i den enkelte husstand. Systemet forutsetter fri sikt og relativt begrensede avstander. Mikrobølgespredning er idag aktuelt bl.a. i Irland og på Island. Det er ventet at mikrobølgespredning kan bli aktuelt også i Norge.

For oversiktens skyld nevnes at lokal-TV- konsesjonærer kan ha egne anlegg for etersending. Lokal-TV har rett til eventuelt å videresende lisensbelagte fjernsynssendinger (filmkanaler) i perioder av døgnet hvor de ikke sender egne programmer. Det er registrert at enkelte lokal-TV-konsesjonærer også videresender sendinger mottatt fra satellitt over egen sender, f.eks. TV Norge. Lovligheten av videresending av sendinger mottatt fra satellitt i slike anlegg for etersending er omtvistet.

3.10.3 Ulike former for kabelnett

Kabelnett innebærer videresending i tråd, istedenfor etersending. Små kabelnett blir ofte betegnet som SMATV-nett (satellite master antenna TV). Størrelsen av kabelnettene kan ha rettslig betydning i flere henseender, jfr. nærmere kapittel 5.

SMATV-anlegg med satellitt-MF-distribusjon er enkle å etablere og gir individuell valgfrihet. Slike nett representerer en konkurrent til tradisjonelle, profesjonelle kabelnett.

For oversiktens skyld nevnes at SMATV kan benyttes til videresending av satellittsignalene uten omforming. De bringes da i kryptert form frem til den enkelte abonnent, som eventuelt selv må ha dekrypterings- (dekodings-) utstyr. Dersom signalene går uforandret, dvs. uten at det finner sted koding, dekoding e.l. gjennom kabelnettet frem til abonnentene, kalles dette transparente sendinger.