1 Annen bruk av konkurranseevnebegrepet

I kapittel 2 er et lands konkurranseevne definert som landets evne til å sikre høyest mulig avlønning av innsatsfaktorene i samfunnet, gitt at man samtidig skal ha full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkonomien. Denne begrepsbruken svarer til det som i økende grad er blitt vanlig internasjonalt, og ligger blant annet til grunn i EU-kommisjonens hvitbok fra 1994 om Growth, competitiveness, employment og liknende dokumenter fra regjeringene i mange av OECD-landene. I rapporten World Competitiveness Report fra World Economic Forum fra mai i år, der det foretas en rangering av konkurranseevnen til 49 av høy- og mellominntektslandene, defineres et lands konkurranseevne på en måte som ligger svært nær definisjonen i kapittel 2:

«the ability of a country to achieve sustained high rates of growth in GDP per capita.»

I Norge har Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene lagt til grunn en definisjon av konkurranseevnen som langt på vei svarer til den definisjonen utvalget har valgt:

«Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.»

Konkurranseevnen avhenger her av evnen til samtidig å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien og full, og effektiv ressursutnyttelse. I tillegg inngår imidlertid en akseptabel inntektsfordeling i Beregningsutvalgets definisjon. Denne vektleggingen av inntektsfordelingen – og til dels også effektivitetsaspektet – kommer imidlertid i liten grad til uttrykk i den mer detaljerte omtalen av konkurranseevnen i Beregningsutvalgets rapport.

I norsk debatt har imidlertid betegnelsen konkurranseevne også blitt brukt i minst to andre betydninger: kostnadsmessig konkurranseevne og enkeltnæringers konkurranseevne.

Den kostnadsmessige konkurranseevnen står bl.a. sentralt i nasjonalbudsjettene, der konkurranseevnen defineres slik (Nasjonalbudsjettet 1996):

«Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til samtidig å opprettholde full sysselsetting og en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Mens en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid vil være viktig for å kunne delta i det internasjonale varebyttet, vil full sysselsetting være vesentlig for å kunne dra tilstrekkelig nytte av de fordelene som internasjonal handel åpner for. For å kunne oppnå en tilfredsstillende konkurranseevne må konkurranseutsatte næringer i tilstrekkelig grad være i stand til å konkurrere på eksportmarkedene og hjemmemarkedet med sine produkter.

(...) I de fleste bedriftene vil lønnskostnadene, både direkte og indirekte via leveranser fra andre sektorer, være den dominerende kostnadskomponenten. Et høyt lønnsnivå vil imidlertid ikke bety svak konkurranseevne ovenfor utlandet hvis det motsvares av tilsvarende høy produktivitet. En indikator for utviklingen i konkurranseevnen overfor utlandet er derfor forholdet mellom lønnskostnader pr. produsert enhet i norsk industri og i industrien hos våre handelspartnere omregnet til felles valuta, dvs. såkalte relative lønnskostnader pr. produsert enhet (RLPE)»

Et lands konkurranseevne uttrykker her evnen til å oppnå full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien samtidig. Konkurranseevnen er dermed et mål på økonomiens evne til å oppnå full ressursutnyttelse, noe som også ble trukket frem som en viktig forutsetning for en høy konkurranseevne i kapittel 2. Nasjonalbudsjettets konkurranseevnebegrep avviker imidlertid fra den definisjonen av konkurranseevnen som gruppen har lagt til grunn i kapittel 2, idet det ikke fanger opp det langsiktige målet om en høyest mulig avlønning av innsatsfaktorene. Denne avgrensningen av begrepet kan ha sammenheng med at konkurranseevnen i Nasjonalbudsjettet er knyttet opp mot den kort- og mellomlangsiktige stabiliseringspolitikken, mens forhold knyttet til den langsiktige veksttakten i økonomien drøftes som en del av nærings- og strukturpolitikken.

Nasjonalbudsjettets definisjon av konkurranseevne som evnen til å oppnå full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien reflekterer den potensielle konflikten mellom disse to sentrale målene for den økonomiske politikken. Høyere aktivitet og sysselsetting i økonomien som følge av innenlandske forhold vil føre til økt etterspørsel etter importerte varer og tjenester, samtidig som deler av konkurranseutsatt virksomhet vil kunne omstille seg mot skjermet produksjon. Isolert sett vil dermed høyere sysselsetting kunne bidra til en svekkelse av utenriksøkonomien. For å forene målsettingene om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien må kostnadsnivået være slik at landet oppnår tilstrekkelige markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene. Dette forutsetter et rimelig samsvar mellom kostnadsnivåene i hjemlandet og utlandet justert for produktivitetsforskjeller.

I prinsippet kan utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen beskrives ved en enkelt indikator, der en ser på forholdet mellom kostnadsnivået i nasjonal valuta, valutakursen og produktiviteten. De relative lønnskostnadene pr. produsert enhet i industrien er et forsøk på å lage en slik indikator. På grunn av store metode- og datamessige problemer knyttet til produktivitetsanslag kan en alternativt se på utviklingen i forholdet mellom valutakurs og lønnsnivå eller forholdet mellom valutakurs og BNP-deflator, den såkalte realvalutakursen.

Av definisjonen av den kostnadsmessige konkurranseevnen følger det at det ikke er noe mål å ha et så lavt forhold mellom lønnsnivå og produktivitet som mulig. For et gitt produktivitetsnivå ville det i så fall bety at lønnsnivået og prisene på andre innsatsfaktorer burde være så lave som mulig. Dette vil ikke være noe mål verken for samfunnet eller den enkelte.

Den kostnadsmessige konkurranseevnen for landet kan være tilstrekkelig selv om bedriftene i enkelte næringer opplever store lønnsomhets- og konkurranseproblemer. Slike omstillingsproblemer for enkeltbransjer må sees i sammenheng med at det er en rekke næringer der norske bedrifter aldri har vært – og trolig aldri vil bli – konkurransedyktige, og omstillingsproblemene må langt på vei sees som et nødvendig onde hvis vi skal utnytte fordelene ved internasjonal handel. Det behøver dermed ikke være noen sammenheng mellom konkurranseevnen for et land sett under ett og konkurranseevnen for enkeltnæringer, jf. nedenfor. En for sterk fokusering på å bevare eller bedre konkurranseevnen for enkeltnæringer vil kunne resultere i lavere omstillingsevne i økonomien, og dermed virke negativt på landets samlede kostnadsmessige konkurranseevne.

Fra et makrobalansesynspunkt er det som påpekt ovenfor viktig at kostnadsnivået ligger på riktig nivå hvis et land skal kunne oppnå både full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien. Det er imidlertid ikke gitt hvordan kostnadsnivået skal måles. Kostnadsnivået vil blant annet avhenge av lønnsnivå, eventuelle avgifter på bruken av innsatsfaktorer eller bedriften som sådan, samt prisene på importert vareinnsats og vareinnsats fra innenlandske kilder. Vareinnsatsen fra innenlandske kilder kan igjen deles i to; en del der prisene i hovedsak avhenger av de andre kostnadsfaktorene som er nevnt, og en del der prisene i større grad blir bestemt uavhengig av disse faktorene, som for eksempel elektrisitet, jordbruksvarer og offentlige gebyrer. Mens denne siste delen av vareinnsatsen kan sees som en primær kostnadskomponent på lik linje med lønn, avgifter og importert vareinnsats, kan den første komponenten sees som en form for indirekte bruk av disse primære innsatsfaktorene. Av dette følger at lønningene har større betydning for det nasjonale kostnadsnivået enn det en kan få inntrykk av ut fra den direkte lønnsandelen i den enkelte bedrift.

Om kostnadsnivået bør regnes inklusive kapitalkostnader er mer komplisert, og svaret vil avhenge av hvor mobil kapitalen er. Hvis den fysiske realkapitalen er fritt mobil over landegrensene, må realkapitalen selv på kort sikt oppnå samme avkastning som i utlandet for å hindre utflytting. I dette tilfellet kan det være riktig å beregne kostnadsnivået inklusive kapitalkostnader. For de fleste næringer vil mobiliteten av eksisterende realkapital være begrenset, og allerede etablert virksomhet vil normalt bli drevet videre, i hvert fall på kort sikt, selv om kapitalavkastningen er lavere enn i utlandet. Hvis mobiliteten til finanskapitalen er høy, jf. kapittel 3, vil en også i dette tilfellet få en nedbygging av realkapitalen på lang sikt hvis ikke avkastningen på realkapitalen er om lag som i utlandet. Høy mobilitet til finanskapitalen kan derfor tale for at en behandler kapitalkostnadene på lik linje med de andre kostnadskomponentene. En kan imidlertid også argumentere for at en kan utelate kapitalkostnadene i dette tilfellet, ut fra et resonnement om at hvis kapitalen skal ha samme avkastning som i utlandet, så vil det være nivået på de andre faktorprisene sammenliknet med utlandet som er av betydning.

Nasjonalbudsjettets definisjon av konkurranseevnen innebærer ikke at en til en hver tid må ha full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien for at konkurranseevnen skal være tilfredsstillende, selv om dette selvfølgelig vil være et mål for den økonomiske politikken. Poenget er derimot at det nominelle kostnadsnivået skal være slik at en ville hatt rimelig balanse i utenriksøkonomien hvis det hadde vært full sysselsetting. Med en streng tolkning av definisjonen vil dette innebære overskudd på driftsbalansen i perioder der sysselsettingen ligger lavere enn det som svarer til full sysselsetting, og balanse i utenriksøkonomien når en har full sysselsetting. Siden overskudd i utenriksøkonomien for ett land vil motsvares av underskudd for andre land, vil det være umulig å oppfylle dette for alle land samtidig. En tolkning av Nasjonalbudsjettets definisjon kan derfor være at driftsbalansen overfor utlandet skal være i rimelig balanse ved det gjennomsnittlige ledighetsnivået over konjunktursykelen. Hvis ledigheten avviker fra dette nivået, vil en måtte forsøke å anslå hvordan dette har påvirket driftsbalansen før en kan vurdere om konkurranseevnen er tilfredsstillende.

I tillegg til slike definisjonsmessige presiseringer kommer usikkerhet knyttet til hva som skal menes med full sysselsetting. I tradisjonelle analyser av den kostnadsmessige konkurranseevnen fremstår lønnsnivået langt på vei som en eksogen størrelse, som skal tilpasses slik at en når målene om balanse i utenriksøkonomien og et bestemt ledighetsnivå. Hvilket ledighetsnivå som er relevant sier imidlertid analysen lite om, og dette må bestemmes ut fra vurderinger av lønnsdannelsen og arbeidsmarkedets funksjonsmåte, jf. omtalen av strukturledighet i avsnitt 4.3 i Nasjonalbudsjettet 1996. Om det er grunnlag for en slik todeling av analysen vil avhenge av om den naturlige arbeidsledigheten blir bestemt uavhengig av lønnsnivået. Dette vil være tilfelle med en Phillips-kurve spesifikasjon av lønnsdannelsen. Med andre spesifikasjoner av lønnsdannelsen kan det imidlertid tenkes at det er flere – eller ingen – lønnsnivåer som gir balanse i utenriksøkonomien og full sysselsetting samtidig. Dette betyr ikke at de tradisjonelle vurderingene av den kostnadsmessige konkurranseevnen er uten verdi, men at vurderingene må suppleres med analyser av de strukturelle forholdene ved lønnsdannelsen og arbeidsmarkedet. I slike analyser kan en også få studert risikoen for at midlertidige ubalanser på kostnadssiden kan føre til varig utstøting av arbeidsledige (hysterese) eller avindustrialisering selv etter at kostnadsnivået er kommet tilbake til normalt nivå.

Måleproblemene knyttet til kriteriet om at utenriksøkonomien skal være i rimelig balanse kan tilsynelatende fortone seg mindre. Dette kan imidlertid endre seg hvis den kostnadsmessige konkurranseevnen defineres ut fra evnen til å oppnå full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien over tid, der petroleumsinntektene vil komplisere bildet for Norges del. Med store variasjoner i petroleumsinntektene vil det være naturlig å definere konkurranseevnen med utgangspunkt i hvor store inntekter en kan regne med fra petroleumsvirksomheten på lang sikt, snarere enn petroleumsinntektene og driftsbalansen i ett enkelt år. Vurderinger av den kostnadsmessige konkurranseevnen vil dermed måtte avhenge av anslag for de langsiktige petroleumsinntektene, med all den usikkerhet som knytter seg til denne størrelsen.

Hvis det hadde vært slik at virksomhet som var knyttet opp mot oljevirksomheten relativt lett kunne omstilles til annen konkurranseutsatt virksomhet med omtrent samme avlønningsevne, ville svingninger i statens og de norskeide oljeselskapenes kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten som følge av variasjoner i oljepris, investeringsnivå mv. isolert sett medført like store variasjoner i driftsbalansen overfor utlandet. Hvis kontantstrømmen for staten og norskeide oljeselskaper avviker vesentlig fra det en kan regne med på lang sikt, bør derfor vurderinger av den kostnadsmessige konkurranseevnen ta utgangspunkt i driftsbalansetall som er justert for dette.

Det langsiktige nivået på kontantstrømmen svarer begrepsmessig til det som betegnes som statens og de norskeide oljeselskapenes andel av permanentinntekten – eller grunnrenten - fra petroleumsformuen (inkl. verdien av eksisterende realkapital). Staten vil stå for størstedelen av dette, og en vil her kunne benytte de anslag for statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og statens permanentinntekt som Regjeringen presenterer i ulike sammenhenger basert på tekniske fremskrivinger av kontantstrømmen fra oljevirksomheten, jf. bl.a. Nasjonalbudsjettet 1996.

I tillegg til de to definisjonene ovenfor, der konkurranseevnen brukes om ulike sider ved ressursutnyttelsen i økonomien som helhet, brukes konkurranseevnebegrepet i forbindelse med situasjonen for enkeltnæringer. I St meld nr 28 (1995-96) Hvor fartøy flyte kan ... om de maritime næringene, heter det for eksempel:

«Regjeringen ønsker å bidra til at denne virksomheten fortsatt drives fra Norge på et konkurransedyktig grunnlag og derved bidrar til å videreutvikle og styrke sysselsetting og verdiskapning i alle de maritime næringer.

(...)

(...) For Norge som selv har et relativt lite hjemmemarked, er det særlig viktig at vi klarer å utvikle og holde på konkurransedyktige bedrifter som kan hevde seg på de nye markedene og vinne markedsandeler.»

Betegnelsen konkurransedyktig brukes i denne sammenhengen om en enkelt nærings evne til å opprettholde eller øke produksjonsomfang eller markedsandeler i konkurranse med utenlandske produsenter. Denne bruken av konkurranseevnebegrepet skiller seg sterkt fra begrepsbruken ovenfor. Mens skjerpet konkurranse fra utenlandske produsenter vil kunne være et alvorlig problem for de næringene som berøres, behøver ikke dette gjelde for økonomien sett under ett. Et eksempel er handelsliberaliseringen etter krigen, som bidro til en nedbygging av deler av de importkonkurrerende næringene, men ga desto større fordeler for eksportnæringene og landet som helhet, jf. omtalen i kapittel 4 av de økonomiske virkningene av internasjonal handel.

For økonomien som helhet vil skjerpet konkurranse for enkeltnæringer virke på omtrent samme måte som en produktivitetsøkning i utlandet, og ofte vil det nettopp være økt produktivitet i utlandet som er årsaken til den økte konkurransen. Som omtalt i kapittel 2, vil dette bare være en ulempe hvis det fører til en forverring av bytteforholdet overfor utlandet. Skjerpet konkurranse fra utlandet på områder der en er nettoimportør vil derfor normalt være en fordel, mens skjerpet konkurranse på eksportmarkedene normalt vil være en ulempe. Selv i de tilfellene der den økte konkurransen fra utlandet er en ulempe for økonomien, vil imidlertid landet normalt komme best ut på sikt hvis en aksepterer de endringene som er skjedd i bytteforholdet uten å gjennomføre støttetiltak for de næringene som er berørt.