3 Internasjonalisering av markeder

3.1 Innledning

Mye tyder på at man er inne i en periode hvor ulike markeder i økende grad internasjonaliseres. Internasjonal handel har de siste ti årene økt markert, både absolutt sett og i forhold til produksjon og forbruk. Veksten har vært enda mer markert i kapitalbevegelsene mellom land, og veksten har vært særlig sterk når det gjelder direkteinvesteringer på tvers av landegrensene. Det synes derimot ikke som om ulike lands arbeidsmarkeder er internasjonalisert i noen særlig grad.

Drivkreftene bak internasjonaliseringen er dels teknologiske og dels økonomisk-politiske. Rask teknologisk utvikling innen bl.a informasjonsteknologi og transport har bidratt til å redusere internasjonale transaksjonskostnader og til i økende grad å muliggjøre forretningsmessige operasjoner over landegrensene. Internasjonale avtaler om liberalisering av internasjonale kapitalbevegelser og investeringer samt omfattende skritt i retning av friere handel (EUs indre marked, EØS, NAFTA, WTO) bidrar i samme retning.

Det synes likevel langt igjen før en kan snakke om en integrert verdensøkonomi. Det meste av ressursinnsats og verdiskapning er knyttet til nasjonale eller lokale markeder. Rundt 60 pst. av all verdiskapning i OECD-landene omsettes i markeder eller via andre kanaler uten direkte internasjonal konkurranse 1 . Det gjelder nesten all offentlig tjenesteytelse, og det meste av privat tjenesteytelse. Av de resterende 40 pst. av verdiskapningen, som for en stor del er knyttet til industriproduksjon, er dessuten hoveddelen innenlandske leveranser.

Utviklingen de siste 10-15 årene i retning av et mer tjenestedominert samfunn kan således være en trend som reduserer den internasjonale andelen av økonomien. Mye tyder på at denne utviklingen vil fortsette. Enkelte tjenestemarkeder kan sies å være internasjonale og flere vil trolig bli det, men de virkelig store som helse- og omsorgsmarkedene (i den grad de kan kalles markeder) er i det vesentlige ikke det og vil heller neppe bli det.

I dette kapitlet gis en nærmere vurdering av i hvilken grad endringer i de siste 10 – 15 år har medført mer internasjonaliserte markeder. Som bakgrunn for å vurdere konsekvensene av internasjonaliseringen, fokuseres det på mobiliteten i de enkelte faktor- og vare- og tjenestemarkedene.

3.2 Arbeidsmarkedet

Arbeidskraft står for rundt 2/3 av de samlede innsatsfaktorkostnadene. Hvor internasjonalt mobil arbeidskraften er, er således viktig både for å kunne vurdere om det er en trend i retning av generell internasjonal markedsintegrasjon og for å kunne vurdere konsekvenser av eventuell forskjellig grad av internasjonalisering i ulike markeder.

Tall for folkebevegelser mellom land kan tyde på at det – i forhold til arbeidsmarkedets størrelse – er lite bevegelse av arbeidskraft over landegrensene. Selv om vi både historisk og i de siste 10-15 årene har sett relativt store migrasjonsbølger i flere land, har inn- og utvandringer bare bidratt til marginale endringer i landenes folketall. Den største migrasjonsbølgen verden har hatt i moderne tid, immigrasjonen til USA rundt århundreskiftet, innebar på det høyeste en årlig vekst i den amerikanske befolkningen på 1,2 pst. Sammenlignet med dette er internasjonale arbeidsvandringer i vår tid små. I 1994 motsvarte innvandringen til USA, som har hatt en ny immigrasjonsbølge de siste 10 – 20 årene, 0,5 pst. av befolkningen 2 .

Innvandring over tid har heller ikke medført vesentlige endringer i utlendingers andel av landenes befolkninger. I 1991 utgjorde utlendinger gjennomsnittlig bare 3 pst. av befolkningen i EU-landene. I Japan var tallet 1 pst. I USA var andelen utlendinger 7,9 pst. I Norge var det tilsvarende tallet 3,8 pst. i 1995. I vurderingen av slike tall må det imidlertid tas hensyn til at en del av innvandrerbefolkningen etter en tid blir statsborgere i mottakerlandet.

Tall for årlig utflytting fra de nordiske landene viser et lignende bilde. Tross et felles nordisk arbeidsmarked, utgjorde utvandringen fra henholdsvis Norge og Sverige i 1980-årene bare 0,19 og 0,1 pst. av landenes befolkning. For Danmark, som også har vært EU-medlem i perioden, var tallet 0,26 pst.

Det er trolig flere grunner til de små internasjonale arbeidsvandringene. Forskjeller mellom land når det gjelder språk, kultur, formell kompetanse og sosiale sikkerhetssystemer vanskeliggjør arbeidsvandringer. Familietilknytning og lokal tilhørighet virker i samme retning.

Internasjonale arbeidsvandringer begrenses også gjennom lov- og regelverk. I de fleste land må utenlandske arbeidssøkere oppfylle særskilte vilkår før det gis arbeidstillatelse 3 . Dette kan være krav om familietilknytning til landet, særskilte kvalifikasjoner e.l. I tillegg kommer eget regelverk og internasjonale konvensjoner for politiske flyktninger. Mange land har de siste årene strammet inn mulighetene for utlendinger til å få ordinær arbeidstillatelse, noe som bidrar til å redusere potensialet for eventuelle økte internasjonale arbeidsvandringer.

Den viktigste drivkraften for arbeidsvandringer er trolig forskjeller i lønn og jobbmuligheter mellom land. Fra land med godt utbygde støtteordninger ved arbeidsledighet skal det sannsynligvis relativt betydelige forskjeller til i lønn og jobbmuligheter før større arbeidsvandringer vil finne sted. Dette er i dag trolig ikke tilfelle for Vest-Europa.

Den internasjonale mobiliteten i arbeidsmarkedet kan imidlertid variere mellom ulike yrkesgrupper. Eksempelvis har arbeidsstedet for bygg- og anleggsarbeidere naturlig karakter av å være midlertidig. Dette har trolig medført lavere motforestillinger mot pendling og skifte av arbeidssted for denne arbeidsgruppen enn for arbeidsstyrken generelt. Hvorvidt dette også gjelder bevegelse på tvers av landegrensene er mer usikkert, men nordiske bygg- og anleggsarbeidere har tradisjon for å ta arbeid i naboland i perioder med lavkonjunktur i hjemlandet. Også nøkkelpersonell knyttet til multinasjonale selskaper kan tenkes å være mer internasjonal mobil enn arbeidstakere for øvrig. Slike selskaper har ofte interne arbeidsmarkeder som omfatter bedrifter i flere land.

Enkelte forhold kan tyde på at den internasjonale mobiliteten i arbeidsmarkedet kan øke noe i årene fremover. EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler som formelt sikrer fri bevegelse av arbeidskraft, er et slikt forhold. EØS-avtalen sikrer gjensidig godkjenning landene imellom av yrkesutdanning for yrker hvor det stilles særskilte krav om utdanning. Dette bidrar både til å redusere kostnadene knyttet til arbeidssøking i utlandet og kostnadene ved å ansette utlendinger.

I samme retning trekker at utvekslingsprogrammer o.l. for studenter bidrar til at høyere utdanningsinstitusjoner i samarbeidende land i større grad harmoniserer sine undervisningsopplegg. Det vil naturlig være arbeidskraft med relativt høy utdanning som berøres mest av dette. Den samlede effekten på arbeidsstyrken kan imidlertid øke fremover, ettersom andelen personer med høy utdanning er forventet å vokse.

Et annet forhold er at dersom økt internasjonalisering av vare- og kapitalmarkedene bidrar til sterkere geografisk spesialisering av næringsvirksomhet, kan dette også bidra til økt mobilitet av spesialisert arbeidskraft. Spesialisert arbeidskraft vil, i større grad enn folk med generell kompetanse, ha sine inntektsmuligheter knyttet til utviklingen i bestemte bransjer. Endret geografisk tyngdepunkt for en bransje vil være et sterkt insitament for spesialisert arbeidskraft til å flytte nær tyngdepunktet.

Mer effektiv og rimeligere transport kan også bidra til økt mobilitet. Når de totale reisekostnadene reduseres, vil pendling bli enklere og eventuelle flyttebeslutninger bli mindre ugjenkallelige.

Samlet sett vurderes likevel den internasjonale mobiliteten i arbeidsmarkedet som lav. For enkelte grupper er det imidlertid visse trekk som antyder en utvikling i retning av noe økt mobilitet.

3.3 Kapitalmarkedet

Kapital er generelt langt mer mobil enn arbeidskraft. Dereguleringer av valuta- og finansmarkedene, utviklingen av informasjonsteknologi og nye finansielle instrumenter har de siste 10- 20 årene muliggjort en stadig tettere integrasjon av de internasjonale kapitalmarkedene. Dette har bidratt til vesentlige reduksjoner i kostnadene knyttet til internasjonale kapitalbevegelser og således til økende internasjonal kapitalmobilitet.

Utviklingen er dessuten styrket av at institusjonelle investorer (pensjonsfond, aksjefond og forsikringsselskaper) har økt sin markedsandel i kapitalmarkedet. Stordriftsfordeler ved informasjonsinnhenting og risikostyring kan tilsi at det er enklere for slike profesjonelle investorer å investere i utlandet enn for små bedrifter og husholdninger 4 .

Utviklingen i internasjonale kapitalbevegelser gjenspeiler dette: Transaksjoner i ulike verdipapirinstrumenter på tvers av landegrenser har for de fleste land vist sterk vekst og indikerer økende integrasjon av ulike lands finansmarkeder. Verdien av slike transaksjoner har i de fleste industriland økt fra under 10 pst. av BNP i 1980 til mer enn 100 pst. i 1992. I samme retning peker at andelene gjeld til utlendinger har økt betydelig i en rekke land i denne perioden (Brunvatne og Vikøren (1996)).

Tall for Norge viser en lignende utvikling. I perioden 1987 til 1995 økte omsetningsverdien av porteføljeinvesteringer inn og ut av Norge med om lag 13,5 pst. 5 på årsbasis (faste priser), noe som er det dobbelte av eksportøkningen i perioden og seks ganger BNP-veksten. Som andel av BNP økte omsetningsverdien av porteføljeinvesteringene fra 28 pst. i 1987 til 61 pst. i 1995.

De siste års liberalisering av kapitalbevegelsene henger nært sammen med utviklingen i internasjonalt avtaleverk. Eksempelvis forplikter EØS-avtalen medlemslandene til å oppheve alle restriksjoner på kapitalbevegelser mellom avtalepartnerne. Fra tidligere finnes regelverket i OECD (de såkalte kapitalkodene) som forplikter medlemslandene til gradvis å avskaffe restriksjoner på kapitalbevegelser. Et hovedprinsipp for begge disse avtalene er at alle liberaliseringstiltak skal være ikke-diskriminerende og rette seg mot alle medlemsland.

Utenfor OECD-området har mange land fremdeles forskjellige former for restriksjoner på kapitalbevegelsene. Flere land er imidlertid i ferd med å liberalisere sine finansmarkeder. Slik sett kan det antas at kapitalstrømmene mellom land vil øke ytterligere i årene fremover etter hvert som nye markeder åpnes.

Det er likevel grunn til å stille spørsmål om hvor internasjonal mobil kapitalen faktisk er. Det synes f.eks. å være en klar sammenheng mellom et lands sparing og investering, jf. figur 3.1. Med perfekt internasjonal kapitalmobilitet er det mindre grunn til å anta at det vil være noen direkte sammenheng mellom et lands sparing og investering. Investeringer vil finansieres av den globale sparingen, mens de som sparer vil vurdere investeringsmuligheter globalt og ikke bare i sitt eget hjemland.

Kilde: Spare- og egenkapitalutvalget

Feldstein og Horioka (1980) viste i en studie av perioden 1960-74 at kapitalstrømmer mellom land betydde svært lite for den internasjonale fordelingen av investeringer: I et utvalg på 16 industrialiserte land ble mellom 85 pst. og 95 pst. av samlet sparing investert i hjemlandet. En studie av Tesar (1991) for perioden 1960-86 bekrefter langt på vei disse resultatene, og spesielt for de store industrilandene.

Den sterke empiriske samvariasjonen mellom sparing og realinvesteringer kan imidlertid være et resultat av at de to størrelsene er påvirket av de samme bakenforliggende forklaringsfaktorene, snarere enn at det er noen direkte årsak-virkning sammenheng mellom dem. Spare- og egenkapitalutvalget ( NOU 1995: 16) pekte på flere momenter som underbygger et slikt argument:

• For deler av økonomien kan det være mer dekkende å se sparingen som et ledd i gjennomføringen av bestemte investeringsplaner, enn å se de samme investeringene som et resultat av et gitt sparenivå. Blant annet kan en stor del av husholdningenes sparing knyttes til boliginvesteringene, og for offentlig forvaltning vil en målsetting om budsjettbalanse innebære omtrent samme spare- og investeringsnivå. Samvariasjonen mellom sparing og realinvesteringer kan på disse områdene sees som resultat av at en sparer for å kunne investere, snarere enn som en årsak-virkning sammenheng mellom de to størrelsene.

• Myndighetene kan i den økonomiske politikken legge vekt på å motvirke ubalanser i utenriksøkonomien, noe som vil bety små forskjeller mellom sparing og realinvesteringer for landet sett under ett. Den sterke samvariasjonen mellom de to størrelsene vil da være et resultat av den økonomiske politikken.

• Fra nyere makroøkonomisk teori vet en at veksttakten i økonomien kan påvirke spare- og investeringsratene i samme retning. Den høye spare- og investeringsraten i Japan på 1960- og 1970-tallet kan for eksempel sees som et resultat av en sterk vekstevne i japansk økonomi i perioden.

• Kapitaloppbyggingen i høyinntektslandene i OECD-området kan også være kommet så langt at en er kommet opp på en balansert vekstbane, kjennetegnet av jevn vekst i blant annet realkapitalen og nettofordringene overfor utlandet. Også i dette tilfellet vil en ha små over- eller underskudd i utenriksøkonomien, og dermed høy samvariasjon mellom sparing og realinvesteringer. For lavinntektsland vil situasjonen kunne være annerledes, og frem til gjeldskrisen i 1982 synes det også å ha vært mindre samvariasjon mellom spare- og realinvesteringsnivå for disse landene.

Alt i alt mente Spare- og egenkapitalutvalget at det var såvidt mange andre mulige forklaringsfaktorer bak samvariasjonen mellom spare- og investeringsnivået at en vanskelig kunne trekke klare konklusjoner om graden av kapitalmobilitet på dette grunnlaget alene.

Som et alternativ til tilnærmingen ovenfor, kan graden av kapitalmobilitet anslås ved å studere hvor sterkt kapitalbevegelsene reagerer på forskjeller i kapitalavkastningen mellom land, og ved å sammenligne kapitalavkastningen i ulike land. Også her er det imidlertid store metode- og datamessige problemer.

Som påpekt av Spare- og egenkapitalutvalget, er de fleste slike studier knyttet til kortsiktige kapitalplasseringer med lav risiko, og i hvilken grad slike plasseringer oppfyller det som har fått betegnelsen udekket renteparitet. Med udekket renteparitet menes at en bare vil ha forskjeller i kapitalavkastningen mellom land i den grad forskjellene motsvares av forventninger om endringer i valutakursene. Dersom forutsetningene for udekket renteparitet er oppfylt, vil et land bare kunne holde et lavere rentenivå enn omverdenen hvis det forventes en appresiering av valutaen. Siden en ikke uten videre kan observere valutakursforventningene, er undersøkelsene i praksis ofte basert på den faktiske utviklingen i valutakursene.

Holden og Vikøren (1994) har studert rente- og valutakursutviklingen i de nordiske landene i perioden 1979-92, og deres resultater synes å være representative for denne typen studier. På kort sikt avviker den faktiske rente- og valutakursutviklingen betydelig fra forutsetningene for udekket renteparitet. Hvor mye av dette som skyldes egentlige avvik fra udekket renteparitet og hvor mye som skyldes feilaktige valutakursforventninger, er det imidlertid ikke grunnlag for å si. Avvikene fra udekket renteparitet blir gjennomgående mindre hvis en ser på avkastningen over en lengre periode av å rullere kortsiktige plasseringer, dvs. at en ved forfall foretar en ny kortsiktig plassering av de frigjorte midlene.

Samlet synes det å være betydelig kapitalmobilitet for kortsiktige, risikofrie finansielle plasseringer. Følgelig skyldes de avkastningsforskjellene som kan observeres trolig for en stor del feilaktige forventninger om valutakursen, snarere enn lav kapitalmobilitet. Konsekvensen av dette vil være betydelig samvariasjon i renteutviklingen i ulike land, jf. diskusjonen i kapittel 4 om faktorprisutjevning 6 .

For langsiktige finansielle plasseringer og finansielle plasseringer med høyere risiko er den empiriske litteraturen mer begrenset. Spare- og egenkapitalutvalget viser til at det bør kunne forventes høy mobilitet også for langsiktige finansielle plasseringer. Det ble imidlertid samtidig påpekt at forhold som nasjonale preferanser ved plassering av risikokapital og mindre kunnskap om utenlandske enn innenlandske plasseringsalternativer, likevel kunne bidra til noe lavere internasjonal mobilitet for langsiktig risikokapital enn for kortsiktig.

Mobiliteten av realkapital vil normalt være mindre på kort sikt enn for finanskapital. Dette har sammenheng med at det vil være store kostnader knyttet til demontering og flytting av realkapitalen. Dette vil selvsagt gjelde bygnings- og anleggskapital, mens det for andre typer realkapital som transportmidler vil være vesentlig lavere kostnader knyttet til en eventuell fysisk flytting.

På lang sikt er det imidlertid mindre viktig om realkapitalen er mobil eller ikke, siden realkapital er finanskapital helt frem til den fysiske gjennomføringen av investeringsprosjektet. Selv næringer med helt immobil realkapital, vil derfor kunne oppnå en flytting av kapitalen mellom land over tid, ved å la være å erstatte den realkapitalen som slites ut og i stedet foreta nyinvesteringer på nytt sted.

3.4 Direkteinvesteringer og multinasjonale selskaper

I tillegg til økte internasjonale kapitalbevegelser vil vekst i utenlandske direkteinvesteringer 7 gi en indikasjon på i hvilken grad vi kan snakke om økt internasjonalisering av kapitalmarkedet. Det vil også være en indikasjon på om eierskapet i næringslivet internasjonaliseres.

I løpet av 1980-tallet har det vært en kraftig vekst i utenlandske direkteinvesteringer verden over. Fra 1980 til 1994 økte beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer på global basis nominelt med om lag 12 pst. årlig 8 , eller om lag tre ganger raskere enn veksten i eksporten av varer og tjenester og fire ganger raskere enn veksten i BNP. I årene 1986 til 1990 var økningen hele 28 pst. per år. Veksten avtok til om lag 6 pst. årlig i perioden 1991-1993. Dette var likevel om lag dobbelt så høyt som veksten i verdens eksport og i verdens BNP i perioden.

USA/Canada, Japan og EU er de sentrale regionene når det gjelder direkteinvesteringene. Dette triangelet står for det meste av såvel verdens utgående som inngående direkteinvesteringer, hovedtyngden av investeringsstrømmene går mellom disse landene. I 1994 stod disse landene for om lag 80 pst. av de totale utgående direkteinvesteringene verden over. 85 pst. kom fra industrilandene. Av de resterende 15 pst. kom 13,5 prosentpoeng fra asiatiske land utenom Japan, en økning fra gjennomsnittlig om lag 4 pst. i årene 1983-88. En rekke utviklingsland, inklusive OPEC-land, stod for de siste 1,5 prosentpoeng.

Vest-Europa sto for om lag 1/3 av de inngående investeringene i 1994. USA sto samme år for 22 pst. Dette er en endring i forhold til i begynnelsen av 1980-årene hvor USA mottok en større andel enn Europa. Asiatiske land utenfor Japan mottok 27 pst., noe som er mer enn dobbelt så høyt som i 1980-årene. Den økte andelen inngående investeringer i Asia gjenspeiler de siste års sterke økonomiske vekst i dette området.

Betydningen av utenlandske investeringer for nasjonale økonomier understrekes også av at andelen utenlandske direkteinvesteringer av verdens bruttoinvesteringer ble mer enn doblet mellom 1985 og 1993, henholdsvis fra 2 til vel 4 pst. Dette illustrerer også en økende tendens til eierskap på tvers av landegrensene.

Også norske utgående investeringer har de siste årene vokst raskt. Økningen i beholdningen av norske direkteinvesteringer i utlandet var i perioden 1988 til 1993 hele 25 pst. 9 (faste priser) eller om lag 4 ganger raskere enn veksten i eksporten og over 9 ganger raskere enn veksten i BNP.

Ved utgangen av 1993 var beholdningen av norsk direkte investert kapital i utlandet på 96 milliarder kroner, en økning på 14 milliarder kroner sett i forhold til året før, jf. figur 3.2. Over 60 pst. var skutt inn i form av aksjekapital i de utenlandske selskapene, mens den resterende del var andre former for egenkapital samt norske investorers langsiktige lånefordringer på de utenlandske selskapene.

Veksten i utenlandske direkteinvesteringer i Norge har vært lavere enn norske utgående investeringer og også lavere enn på verdensbasis. Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer i Norge økte nominelt med om lag 5,5 pst. årlig i perioden 1980 til 1994. I perioden 1988 til 1994 var den årlige veksten nominelt 12,5 pst. eller om lag 9 pst. i faste priser.

Utenlandske direkteinvesteringer i Norge utgjør en lavere andel av innenlandske bruttoinvesteringer i fast kapital enn i Vest-Europa for øvrig. I perioden 1986-1993 utgjorde utenlandske netto direkteinvesteringer i gjennomsnitt 3,5 pst. av innenlandske bruttoinvesteringer i fast kapital. Det tilsvarende tallet for Vest-Europa var 5,7 pst. For Sverige var tallet 6,1 pst.

Beholdningen av utenlandsk direkte investert kapital i Norge var på om lag 115 milliarder kroner ved utgangen av 1994, en økning på 12 milliarder kroner sett i forhold til året før, jf. figur 3.2.

Økningen fra 1989 til 1990 for norsk direkte investert kapital i utlandet må bl.a. sees i sammenheng med at en fra og med dette året inkluderer datterselskapet i tallgrunnlaget. Fra og med 1991 ble tilsvarende endring gjort for utenlandsk direkte investert kapital i Norge.

Kilde: Norges Bank

Økningen fra 1989 til 1990 for norsk direkte investert kapital i utlandet må bl.a. sees i sammenheng med at en fra og med dette året inkluderer datterselskaper i tallgrunnlaget. Fra og med 1991 ble tilsvarende endring gjort for utenlandsk direkte investert kapital i Norge.

Rundt 40 pst. av utenlandsk investert kapital i Norge var i petroleumsvirksomhet. EU-land (før utvidelsen med Sverige, Finland og Østerrike) sto i 1994 for om lag 35 pst., opp fra 22 pst. ved utgangen av 1990. EU-landenes andel har imidlertid variert noe fra år til år. USA var i 1994 største enkeltland med en andel på om lag 26 pst., fulgt av Sverige med en andel på om lag 14 pst. Utenlandske investorer utenfor Europa og USA sto for 14 pst. av utenlandsk direkte investert kapital i Norge, jf. tabell 3.1.

Noe over 50 pst. av norsk investert kapital i utlandet var ved utgangen av 1993 plassert i EU-land (før utvidelsen). Sverige og USA sto dette året som mottagere av henholdsvis 15 pst. og 14 pst. Beholdningen av norsk direkte investert kapital utenfor USA og Europa er dermed liten. Den geografiske fordelingen av de norske investeringene i utlandet har endret seg lite i de senere år til tross for den sterke økningen i de samlede investeringene, jf. tabell 3.1. 10

Norske industribedrifter sto for nær 60 pst. av all norsk kapital investert i utlandet. Selskap innen olje­utvinning og bergverksdrift sto for i underkant av 18 pst.

Det er betydelig symmetri i den geografiske fordelingen av henholdsvis norske utenlandsinvesteringer og opphavsland for utenlandske investeringer i Norge. En slik symmetri finner en derimot ikke for de næringsmessige sammensetningene. Mens de utenlandske selskapene i Norge er konsentrert til petroleumssektoren og servicenæringer, er de norske investeringene i utlandet for en stor del knyttet til industri, jf. tabell 3.2.

Norske bedrifters direkteinvesteringer har med­ført at produserende datterselskap i utlandet er blitt et nytt og markert trekk ved virksomheten til toneangivende foretak innen norsk industri- og oljevirksomhet. I tillegg til tall for norske direkteinvesteringer, kan utviklingen anskueliggjøres ved hjelp av sysselsettingsutviklingen i utenlandske datterselskap til norske konsern. Hammervoll og Heum (1993) viser f.eks. at sysselsettingen til de til en hver tid 30 største konsernene, har økt kraftig de senere år. Mens de 30 største hadde under 10 pst. av sin samlede sysselsetting i utlandet i konsernenheter utenfor Norge i 1978, hadde de 30 største nesten 40 pst. av sine ansatte utenlands i 1993. Hammervoll og Heum (1993) viser også at selv om de største konsernene i dag sysselsetter om lag halvannen gang flere enn på slutten av 1970-tallet, har deres sysselsetting i Norge holdt seg på omtrent samme nivå (vel 100 000).

Det foreligger bare i begrenset grad data over hva norskeide utenlandske konsernenheter faktisk produserer, omfang av virksomhetene og hvordan virksomhetene knytter an til konsernenheter i Norge. Mer regelmessige undersøkelser av den internasjonale virksomheten til norske foretak er ønskelig, og bør vurderes utredet nærmere.

Samtidig som den sterke økningen i globale utenlandske direkteinvesteringer indikerer økende internasjonalisering av kapitalmarkedet, kan denne typen internasjonale kapitalbevegelser også skyldes manglende mobilitet eller transaksjonskostnader i andre markeder, som innsatsvare-, ferdigvare- eller tjenestemarkedene. Mest typisk er dette for naturressurser som ikke er bevegelige over landegrensene i det hele tatt, jf. den høye andelen som petroleumssektoren utgjør av utenlandske direkteinvesteringer i Norge.

Utenlandske direkteinvesteringer var tidligere som regel motivert ut fra ønsket om utnyttelse av naturressurser. Generelt synes motiveringen nå trolig i større grad å være markedstilgang. Eksempelvis vil selskaper ofte foreta direkteinvesteringer på markeder hvor kostnadene ved eksport er høye (toll, tilpasning til lokale preferanser, tjenestemarkeder). Andre motiv kan være best mulig tilgang på kompetent arbeidskraft, underleverandører, kunder eller politisk goodwill. Videre har mange direkteinvesteringer karakter av strategiske oppkjøp, f.eks. for å fjerne en brysom konkurrent, for å få tilgang til ulike typer verdifull immateriell kapital som patenter, velkjente merker og bedriftsintern kunnskap, eller for å få utnyttet egen immateriell kapital. Norge er i så henseende et visst unntak, der utenlandske direkteinvesteringer i Norge fortsatt i stor grad retter seg mot utvinning av naturressurser.

Dunning (1977) har utviklet en omfattende teori for å forklare hvorfor enkelte selskaper investerer i flere land. Teorien forklarer ikke hvorfor utenlandske direkteinvesteringer øker, men stiller opp nødvendige faktorer for at utenlandske direkteinvesteringer skal kunne finne sted. Tre faktorer blir fremhevet som viktige (se også Hødnebø og Stokland (1994)):

i) Eierspesifikke fordeler, dvs. bedriftsspesifikke konkurransefordeler innen f.eks. varemerker, teknologi, ledelses- eller markedsføringskunnskap: Lokale selskap antas å ha fordeler sammenlignet med utenlandske når det gjelder tilgang til informasjon, arbeidskraft og offentlige støtteordninger. Eierspesifikke fordeler kan oppveie ulempen ved å være utenlandsk.

ii) Lokaliseringsfordeler: Selskapet vil kun investere i utlandet hvis vertslandet har relative fordeler i viktige innsatsfaktorer som arbeidskraft, råvarer, energi og teknologimiljø. Videre kan faktorer som markedsadgang (f.eks. at landet er medlem av EU) og investeringsinsentiver være avgjørende. Disse faktorene kan gjøre det billigere å produsere lokalt enn å eksportere til markedet.

iii) Internaliseringsfordeler: Selskapet må finne det mest lønnsomt å utnytte de ovennevnte bedriftsspesifikke egenskapene ved selv å investere i utlandet, fremfor å la andre produsere på lisens. F.eks. kan kostnadene ved enkelte transaksjoner være lavest om de organiseres internt i et foretak. Det kan også være at usikkerhet knyttet til ulik grad av informasjon ved forhandlinger reduseres ved organisering på tvers av landegrenser.

Redusert skattebelastning ved målrettet bruk av internprising, kan også være en internaliseringsfordel for multinasjonale selskaper. Markusen (1995) hevder imidlertid at ønsket om å unngå skatt ikke synes å være noe viktig motiv i forbindelse med investeringsbeslutninger.

3.5 Vare- og tjenestemarkedet

Etterkrigstidens liberalisering av vare- og tjenestemarkedene har bidratt til stadige reduksjoner i kostnadene knyttet til internasjonal handel og dermed økt mobilitet i vare- og tjenestemarkedene. De siste års utvikling har – i tillegg til nedbygging av handelshindre i regi av GATT/WTO – blitt stimulert av fremveksten av nye frihandelsområder og handelsliberaliseringen innen en rekke utviklingsland og tidligere statshandelsland. Utviklingen har også blitt stimulert av stadige effektiviseringer og kostnadsreduksjoner innen transport og informasjonsteknologi.

Liberaliseringen har ledet til jevn vekst i verdenshandelen, og de siste 25 årene har verdenshandelen økt mer enn dobbelt så raskt som BNP. Mellom 1980 til 1993 var den årlige volumøkningen i verdens vareeksport om lag 1,7 ganger høyere enn veksten i verdens BNP 11 . Tilsvarende tall gjelder for Norge. Flere utviklingsland har opplevd langt sterkere handelsvekst. Eksempelvis har Kinas eksport de siste 15 årene vokst fra et meget lavt nivå til å utgjøre om lag 25 pst. av landets BNP 12 .

Friere internasjonal handel har i seg selv bidratt til mer effektive vare- og tjenestemarkeder. I tillegg kan sterkere potensiell utenlandsk konkurranse bidra til at hjemmekonkurrerende produsenter blir mer effektive, jf. for øvrig kapittel 4.

På tross av sterk handelsvekst siden 1945, utgjorde verdens vareeksport frem til et stykke utpå 70-tallet likevel ikke en større andel av verdens BNP enn hva som var tilfelle før første verdenskrig. Verdenshandelen falt relativt kraftig i mellomkrigstiden som følge av en proteksjonistisk politikk i de fleste land. Det er derfor først de siste 20 årene en kan si at veksten i verdenshandelen indikerer et historisk nytt nivå av integrasjon i produktmarkedene.

Krugman (1995) peker på fire nye karakteristiske trekk ved internasjonal handel i etterkrigstiden som skiller verdenshandelen i dag fra tidligere tiders internasjonal handel. Dette er trekk som kan indikere økende grad av integrasjon i vare- og tjenestemarkedene.

• Sterk vekst i næringsintern handel. Dette har bl.a. sin årsak i stadig mer komplekse og differensierte produkter. Produksjon og produktutvikling består av en rekke ulike prosesser. Disse foregår ofte i ulike land, noe som bidrar til vekst i så vel internasjonal handel generelt som handel i halvfabrikata spesielt. Vekst i næringsintern handel var særlig karakteristisk for de første tre tiårene av etterkrigstiden.

• Oppdeling av verdikjeden. Det hevdes å være en tendens innen stadig flere næringer til at produksjonsprosesser som tidligere var samlet på samme sted, nå deles opp. Dette kan f.eks. skje ved økt bruk av underleverandører eller ved sterkere spesialisering innen forskjellige produksjonsenheter. Utviklingen innen informasjonsteknologi har medført at dette er langt enklere enn tidligere. Oppdeling av verdikjeden bidrar til økt vekst i internasjonal handel ved at en ferdigvare som er produsert i et land kan være satt sammen av komponenter fra mange land.

• Fremvekst av handelsøkonomier. Mulighetene for oppdeling av verdikjeden for stadig flere produkter, har resultert i særlig sterk spesialisering i enkelte mindre land som Singapore, Hong Kong, Malaysia, Belgia, Irland og Nederland. For disse landene utgjør eksporten over halvparten av BNP (Singapore og Hong Kong over 100 pst.).

• Sterk vekst i eksport fra lavinntektsland. En rekke nylig industrialiserte land har over flere år opplevd kraftig eksportvekst. Dette er resultat av at stadig nye forretningsområder åpnes for produsenter spesialisert innen masseproduksjon av arbeidsintensive varer (bl.a. montering av PC). Dette har i første rekke vært et karakteristisk trekk de siste 10 – 15 årene.

Selv om det kan registreres økende internasjonal integrasjon av produktmarkedene, er det likevel trolig bare for et fåtall råvaremarkeder en kan snakke om fullt internasjonaliserte markeder. På de fleste produktmarkeder eksisterer det ulike handelshindre. Foruten ulik grad av toll, kan dette være forskjellige tekniske standarder mellom land, tids- og transaksjonskostnader ved grenser, diskriminerende offentlige innkjøpsordninger og – ikke minst – begrenset internasjonal konkurranse for en del tjenestesektorer.

Selv innen EU, som sannsynligvis er den handelsblokk som har kommet lengst i å bygge ned handelshindre, er det trolig for tidlig å snakke om et enhetlig marked for varer og tjenester. Haaland (1995) viser f.eks. til studier som klart viser store ulikheter i priser for identiske produkter, noe som det neppe ville vært mulig å opprettholde i et fullt integrert marked.

Haaland (1995) nevner videre at for de fleste produsenter i EU, er markedet i eget land viktigere enn alle andre markeder til sammen, og hjemmeprodusenter har dominerende markedsandeler i de fleste markeder. I 1985 var i gjennomsnitt om lag 70 pst. av markedet for industrivarer dekket av hjemmeprodusenter i EU-landene, og andelene var enda høyere for tjenester.

EUs indre markedsprogram tar imidlertid sikte på å få opphevet alle handelsmessige hindre mellom medlemsland. Dette vil ta tid, men det er liten tvil om retningen på prosessen; gradvis bygges handelshindrene ned.

Samlet sett vurderes internasjonale handelsavtaler og arbeidet for å redusere tekniske handelshindre – i første rekke innen EØS-området – til å ha bidratt til økt mobilitet innen vare- og tjenestemarkedene de siste 10-15 årene.

3.6 Næringsmessige forskjeller i internasjonal mobilitet

Faktorsammensetning og markedsorientering varierer mellom næringer. Endringer i mobilitet i faktor- og i vare- og tjenestemarkedene gir derfor ulike utslag innenfor forskjellige næringer. Sterkere internasjonal markedsintegrasjon kan f.eks. bidra til at bedrifter blir mer mobile, og eventuelt lettere kan relokalisere sin virksomhet på tvers av landegrenser. For mange bedrifter vil imidlertid slik relokalisering være problematisk og lite aktuelt, jf. omtale innledningsvis. Drivkreftene for eventuell relokalisering kan imidlertid dels bli svakere ved internasjonal markedsintegrasjon, jf. kapittel 5.

Nedenfor kommenteres kort innen hvilke norske næringer en kan vente å finne mest potensielt internasjonalt mobile bedrifter eller virksomheter. Med internasjonal mobilitet menes her mulighet til å relokalisere virksomhet på tvers av landegrenser uavhengig av hvilket marked som skal betjenes. En virksomhets mobilitet vil derfor i første rekke avhenge av mobiliteten innen dens faktor- eller vare- og tjenestemarkeder. Det fokuseres ikke nedenfor på bedriftenes lokaliseringsvalg, men på om ulike generelle trekk ved de ulike næringene tilsier ulik grad av mobilitet.

Innen flere markeder kan det imidlertid observeres økt innslag av internasjonale konserner uten at dette nødvendigvis har sin årsak i flytting av virksomhet på tvers av landegrenser. Eksempelvis kan selskaper som McDonalds, Burger King o.l. sitt utleie av et forretningskonsept til norske næringsdrivende (franchise) sies å bidra til et mer internasjonalisert hurtigmatmarked i Norge. Tilsvarende fører norske dagligvarekjeders etablering av franchisenett i Sverige og andre land til internasjonalisering av dagligvaremarkedet i disse landene. Internasjonalisering i denne forstand faller utenfor omtalen nedenfor.

Omtalen er i første rekke ment som en illustrasjon av omfanget av mobile norske virksomheter. Innenfor de tidsrammer gruppen har hatt til rådighet, har det ikke vært mulig med særskilte studier av enkeltnæringer.

Store deler av tjenestemarkedene og flere varemarkeder er knyttet til stedbundne kunder eller ressurser. Innen slike markeder er det generelt lite meningsfullt å snakke om internasjonalt mobile virksomheter 13 . Dette vil typisk gjelde offentlig tjenesteproduksjon, hvor hovedformålet er å yte tjenester til landets befolkning, og ressursbaserte næringer som primærnæringene, olje- og gassutvinning, bergverksdrift og kraftforsyning. Totalt var om lag 36 pst. av samlet sysselsetting i 1995 i disse næringene. Andelen av verdiskapningen var om lag den samme, jf. tabell 3.3.

Også for en rekke private tjenesteytende næringer vil hovedformålet være å yte tjenester til lokale eller nasjonale kunder. Dette vil f.eks. trolig gjelde de fleste bedriftene innen bygg- og anleggssektoren, varehandel, hotell- og restaurantsektoren og privat tjenesteyting 14 . Eksportmulighetene for tjenester begrenses dessuten av at arbeidskraftens mobilitet er relativt lav 15 . Flere bedrifter innen hotell- og restaurantsektoren kan også sies å utnytte stedbundne ressurser i form av tjenesteyting i tilknytning til turisme og severdigheter av ulike slag. Totalt var om lag 30 pst. av samlet sysselsetting i 1995 i disse næringene. Andelen av næringsfordelt verdiskapning var samme år om lag 22 pst., jf. tabell 3.3.

Enkelte store bedrifter i bygg- og anleggssektoren har noe eksport (entreprenørselskaper), noe som bl.a. kan sees i sammenheng med at arbeidskraftmobilitet innen denne sektoren kan være høyere enn for gjennomsnittet, jf. avsnitt 3.2. Hovedmarkedet også for disse bedriftene er likevel hjemmemarkedet, og næringen vurderes generelt ikke som videre mobil.

Innen tjenestesektorene finansformidling, forretningsmessig tjenesteyting 16 og samferdsel er bildet trolig mer blandet. De fleste bedriftene er orientert mot hjemmemarkedet, men det finnes også eksempler på bedrifter med relativt betydelig eksport.

Innen finanssektoren har den teknologiske utviklingen økt både eksportmulighetene og kundenes tilgjengelighet til utenlandske finanstjenester, noe som bidrar til en utvikling i retning av potensielt mer mobile bedrifter. Skatteregler (spesielt for livsforsikring) og trolig nasjonale preferanser ved plassering av sparemidler gir imidlertid kundene insitamenter til å nytte norskbaserte tjenester. Dette virker i motsatt retning.

Den raske utviklingen innen informasjonsteknologi har også forenklet eksport og import av flere forretningsmessig tjenester. Dette gjelder bl.a. tjenester som arkitekthjelp, ingeniørrådgivning, programvareproduksjon og regnskapshjelp. Det er f.eks. relativt enkelt å overføre tegninger, regnskapsdata e.l. til de fleste steder på kloden. Videre kan det tenkes at mobiliteten innen grupper av høyt spesialisert arbeidskraft er større enn for annen arbeidskraft. Eksempelvis kan enkelte bedrifter innen shippingrelaterte tjenester vise til at hoveddelen av virksomheten skjer utenfor landet. Det er på denne bakgrunn trolig riktig å karakterisere enkelte spesialiserte norske tjenestenæringer som relativt internasjonalt mobile.

De fleste forretningsmessig tjenestebedrifter synes likevel å ha sin hovedvirksomhet knyttet til hjemmemarkedet. For mange av disse vil trolig tilgjengelighet for lokale kunder og kjennskap til lokale preferanser være viktige konkurransefortrinn. Det vil for de fleste neppe være aktuelt med annen lokalisering enn nær sine nasjonale kunder. Slik sett vil trolig hovedtyngden av bedriftene innen næringen være lite internasjonalt mobile.

Innen samferdselssektoren er det en rekke virksomheter som har som hovedformål å yte tjenester til lokale kunder og som således må vurderes som lite mobile. Dette gjelder f.eks. rutebil-, drosje- og jernbanetransport. Videre gjelder det postdistribusjonsvirksomhet. Totalt utgjør disse næringene om lag halvparten av samferdselssektoren.

På den annen side må trolig store deler av internasjonal lufttransport karakteriseres som potensielt internasjonalt mobil (i motsetning til det meste av innenlands lufttrafikk). Internasjonal lufttransport driver i utgangspunktet virksomhet i flere land og såvel kapitalutstyr som arbeidssted er naturlig svært mobilt. Internasjonale avtaler og nasjonale bestemmelser (herunder konsesjonsregler og regler for kabotasjevirksomhet) hindrer fri etablering av lufttransportvirksomhet. Dette gjelder også i en viss utstrekning innenfor EØS-området. Lufttransportvirksomheten vil imidlertid bli fullt liberalisert i EØS-området i løpet av 1997. Tilsvarende resonnement kan gjøres for store deler av landtransportvirksomheten. Også her begrenser regler for kabotasje virksomhet på tvers av landegrensene, men disse reglene vil trolig på lengre sikt liberaliseres i EØS-området.

Innenfor telesektoren har telefoni via fysiske linjer og strenge konsesjonsregler (nasjonale monopoler) hindret handel med teletjenester. Dette har de siste årene endret seg betydelig. Muligheter for satelittbasert telefoni og deregulering innen de fleste land har åpnet for nye muligheter for handel med teletjenester, noe som virker i retning av mer mobile virksomheter. Eksempelvis er det mulig for utenlandsbaserte selskaper å tilby norske kunder tjenester knyttet til utenlandssamtaler (automatisk reversering). Nasjonale monopoler på samtaletjenester vil trolig oppheves innenfor EØS-området innen 1998, noe som i så fall vil gi økte muligheter for slike tjenester. De fleste teleselskaper har likevel fremdeles det aller meste av sin virksomhet rettet mot hjemmemarkedet.

Det meste av sjøfarten – med unntak for fergedrift og innenlandske kystruter – kan klart karakteriseres som internasjonal mobil. Markedet er for det meste internasjonalt og så vel kapitalutstyr som arbeidssted er naturlig svært mobilt.

Varer er generelt mer bevegelige over lange avstander enn tjenester. Lite mobil arbeidskraft vil derfor i mindre grad begrense mobiliteten innen industri enn innen tjenesteyting. Vareproduksjon har vanligvis relativt mer kapital bundet i form av realkapital enn tjenesteyting, noe som virker i retning av lav mobilitet på kort sikt. Som nevnt i avsnitt 3.3, er det imidlertid gode grunner for at også realkapital er mobil på lengre sikt. På lang sikt vurderes derfor industriproduksjon som generelt mer mobil enn tjenesteyting.

Mobiliteten innen de ulike industrinæringene vil imidlertid variere, bl.a. med avhengighet av ressursgrunnlaget. Naturressursbaserte industrinæringer, som det meste av næringsmiddelindustrien og treforedlingsindustrien, er trolig så nært knyttet til videreforedling av norsk råstoff at det ikke er naturlig å karakterisere disse som videre mobile. Også for hjemmemarkedsorientert industri som forlag og avistrykkerier er trolig mobiliteten lav.

Ulike transportkostnader, ulik grad av integrasjon av varemarkedene, tilknytning til bestemte industrielle miljøer o.l. medfører trolig at mobiliteten innen øvrig industri varierer betydelig. Dersom utviklingen i retning av mer integrerte varemarkeder fortsetter, er det likevel grunn til å anta at de fleste industribedrifter på lang sikt vil være internasjonalt mobile.