Innledning

Næringsklynger oppstår på grunn av ekte eller pekuniære eksterne virkninger mellom bedrifter. Et eksempel på ekte eksterne virkninger er direkte kunnskapsoverføringer, slik man kan få om oppfinnelser i én bedrift kan kopieres av andre. Pekuniære eksterne virkninger er virkninger som går via markeder. Det kan skje via markedene for sluttprodukter (markedskoblinger fremover) eller via markedene for vareinnsats eller innsatsfaktorer (markedskoblinger bakover). Et eksempel på koblinger via markedene for sluttprodukter kan være at etablering av flere bedrifter fører til at forbrukerne i et område får større vareutvalg å velge i, at det fører til at flere forbrukere trekkes til området, og at eksisterende bedrifter derved får flere kjøpere og med det høyere lønnsomhet. Et eksempel på koblinger via markedene for innsatsvarer har vi om etablering av flere sluttprodusenter i et område der det er ufullkommen konkurranse mellom innsatsvareleverandørene fører til et større marked for innsatsvarer, med det til etablering av flere innsatsvarebedrifter, og som følge av det til økt konkurranse og lavere priser på innsatsvarer.

Formålet med dette vedlegget er å gi en eksakt, formell beskrivelse av en slik næringsklynge, og å drøfte noen av de implikasjonene eksistensen av slike klynger har for mulige likevekter i økonomien og for utformingen av økonomisk politikk. Klyngebeskrivelsen er gjort så enkel som mulig, bl.a. ved at det antas én bestemt form for klyngeskapende mekanisme, nemlig via markedene for innsatsvarer. Konklusjonene er imidlertid ikke avhengige av den spesielle spesifikasjonen som er valgt.

Fremstillingen nedenfor er teknisk, og det gjøres ikke noe forsøk på å gi fyldestgjørende tolkninger. Det er derfor viktig å se vedlegget som et supplement til den generelle diskusjonen av næringsklynger i rapportens kapitel 5.

Mulige likevekter

På grunn av klyngeeffektene vil faktoravlønningsevnen i bransje A være større jo større sektoren er. I bransje B er avlønningsevnen uavhengig av bransjens størrelse. Det betyr at flere likevekter er mulige.

Vi kan se de forskjellige mulighetene ved å se nærmere på hvordan likevektslønnen og kapitalavkastningen i de to bransjene varierer med fordelingen av investeringer mellom bransjene. Vi bruker (16) og (17) til å løse for K_B og L_B som funksjon av K_A og L_A :

Lønnen er lik verdien av arbeidskraftens grenseprodukt i bransje B, så

Fra (14) vet vi at sysselsettingen i bransje A er entydig bestemt av investeringene i bransjen, så (20) gir en én-til-én sammenheng mellom K_A og w. Sammenhengen vil være

hvor dL_A /dK_A er gitt fra (14). Men siden verdiskapningsfunksjonen i bransje B er homogen av grad 1, må Y_L være homogen av grad null, så

Løser vi for Y_LK og setter inn i (21), ser vi at

Siden Y_LL er negativ, sier (23) at økte investeringer i bransje A vil gi lavere likevektslønn hvis den marginale arbeidsintensitet i bransje A er lavere enn arbeidsintensiteten i bransje B, og høyere likevektslønn hvis bransje A på marginen er mer arbeidsintensiv enn bransje B.

La oss anta at klyngebransjen er mer kapitalintensiv enn resten av økonomien, slik at lønnsnivået blir lavere jo mer av kapitalen som blir investert i bransje A; og la oss med det som utgangspunkt se på hvordan kapitalavkastningen i de to bransjene vil variere med fordelingen av investeringer.

Siden lønningene synker om en større del av kapitalen blir investert i bransje A, vil lønnsomheten i begge bransjer stige med økt K_A . Effekten på lønnsomheten av lavere lønn vil imidlertid være sterkest for bransje B, siden den er mest arbeidsintensiv og med det har mer lønnsfølsom lønnsomhet.

For bransje B er effekten via lønn den eneste virkningen, siden konstant skalautbytte innebærer at omfanget av investeringer i bransjen i seg selv ikke påvirker avkastningen. Konkret blir sammenhengen mellom K_A og avkastningen i bransje B bare 2

For bransje A kommer derimot klyngevirkninger i tillegg til lønnsvirkningene. Økte investeringer gjør bransjen større, med det blir utvalget av innsatsvarer større og lønnsomheten høyere. Legg imidlertid merke til at den marginale klyngeeffekten avtar med bransjens størrelse: Fra (10) ser vi at virkningen av økte investeringer på prisindeksen for vareinnsats er

Etterhvert som K_A øker, blir den prosentvise effekt av en ytterligere investering på én krone stadig mindre, og med det blir også virkningen på lønnsomheten mindre.

Den konkrete sammenheng mellom investeringer og lønnsomhet i bransje A blir

Parentesen på høyresiden her er arbeidsintensiteten i bransje A med motsatt fortegn 3 Bruker vi det, og ligning (25), ser vi at

Andre ledd her vil dominere når bransje A er liten, mens første ledd blir relativt viktigere etterhvert som bransjen blir større.

Fra (24) og (27) kan vi se hva som skjer med relativ lønnsomhet i de to bransjene om en større del av kapitalen blir investert i bransje A:

Første ledd er negativt, annet ledd positivt. Er bransje A liten, vil det siste leddet dominere – da vil altså økte investeringer i bransje A gjøre bransjen mer lønnsom relativt til bransje B. Er A-bransjen stor, blir det andre leddet i (28) lite, slik at det første leddet dominerer. Da vil økte investeringer i A ha den nyklassiske virkningen at lønnsomheten i A synker relativt til B.

Figur 1, som er resultatet av numerisk simulering av modellen, illustrerer et typisk forløp. I simuleringen er det antatt at verdiskapningsfunksjonen for bransje B er av Cobb-Douglas typen, med en lønnsandel på 0.7. Når det gjelder parameterverdier forøvrig er σ=3, K=L=5, p_A =1, π_p =1, π_w =-0,4 og π_q =-0,25. Vi ser at ved svært lave investeringer i bransje A blir avkastningen lavere der enn i bransje B. Det samme er tilfellet om nesten all kapitalen blir investert i bransje A, mens for midlere fordelinger av kapitalen blir avkastningen høyere i A enn i B.

Dette betyr at vi får tre likevekter, markert i figuren. To av disse – null investeringer i bransje A og investeringer i A tilsvarende 86 pst. av samlet kapital – er stabile. Den tredje, midlere, likevekten er ustabil, i den forstand at investeringer litt utover dette nivå gjør det lønnsomt å investere mer i bransje A, mens investeringer litt under nivået gjør det lønnsomt å investere enda mindre i A.

Forløpet som er beskrevet i figur 1, med flere mulige likevekter, er typisk for modeller med klyngeeffekter. Det innebærer at en bransje må ha enn viss kritisk masse for å bli etablert. Om bransjen ikke eksisterer, vil det ikke være lønnsomt å investere litt i den; da får vi en stabil likevekt med alle ressurser i annen virksomhet. Først når det allerede er investert så mye at marginalavkastningen i klyngebransjen er høyere enn avkastningen i annen virksomhet, vil det være lønnsomt for enkeltaktører å investere mer.

Det kan være grunn til å merke seg at denne konklusjonen ikke er avhengig av forutsetningen om at klyngebransjen er mer kapitalintensiv enn annen virksomhet. Avkastningskurvene får et annet forløp hvis klyngebransjen er arbeidsintensiv, men det vil fortsatt være slik at klyngebransjen på marginen har høyest relativ lønnsomhet ved midlere investeringer i bransjen. Dermed vil problemstillingen med flere likevekter og kritisk masse være den samme. Tilfellet er illustrert i figur 2, som viser simulerte avkastningsforløp for tilfellet der bransje A er arbeidsintensiv. Her er parameterverdiene som før, bortsett fra at det nå er antatt at lønnsandelen i bransje B er 0.2, π_w =-0.5 og π_q =-,.6.

Nasjonalinntekt og avleiring av klyngeoverskudd

I tilfellet med flere likevekter er det ikke likegyldig for samfunnet hvilken likevekt som blir realisert. Generelt vil det være slik at samlet verdiskapning blir større i en likevekt med klyngeproduksjon enn i en likevekt der alle ressurser blir samlet i annen virksomhet. Det er tilfellet i begge simuleringsillustrasjonene ovenfor – i de to tilfellene er inntekten henholdsvis 18 pst. og 1,3 pst. høyere i likevektene med klynger enn uten.

Det er samtidig viktig å merke seg at merinntekten som klyngene skaper ikke tar form av renprofitt i klyngebransjen. Klyngemekanismene skaper eksterne skalafordeler; og fordi det er fri etablering både i oppstrøms- og nedstrømssektorene vil ikke gevinsten kunne avleires som overskudd i bedriftene. I stedet vil klyngeoverskuddet slå ut i høyere generell avlønning av innsatsfaktorer i økonomien.

I modellen ovenfor vil fordelingen av klyngeoverskuddet mellom arbeid og kapital avhenge av relativ faktorintensitet i de to bransjene. Hvis klyngebransjen er den mest kapitalintensive, vil den bidra til å presse ned lønningene, mens den generelle avkastning på kapital blir høyere enn den ellers ville ha vært. Da vil altså hele klyngeoverskuddet, og mer til, ta form av høyere avkastning på kapital (i begge bransjer). Er klyngebransjen relativt arbeidsintensiv, vil klyngen føre til at lønnsnivået blir høyere og kapitalavkastningen lavere – da vil altså (mer enn) hele klyngeoverskuddet avleires som lønnsinntekt.

Eksisterende klynger

La oss først se på politikk overfor en eksisterende klynge; altså optimal politikk når vi i utgangspunktet har en likevekt med K_A >0.

Fra generell teori om økonomisk politikk vet vi at den beste politikken er den som direkte treffer kilden til markedssvikt. I vårt tilfelle er kilden breddefordeler i tilbudet av innsatsvarer, som innebærer at markedsløsningen gir for lite utvalg av slike varer; altså for få oppstrømsbedrifter. Den korrekte politikken vil da være etableringsstøtte til oppstrømsbedrifter.

At det må være slik, kan vi se ved å skrive verdiskapningen i bransje A på endringsform. Vi vet at endring i verdiskapning må ha sitt opphav i endret bruk av innsatsfaktorer og innsatsvarer og være lik summen av verdien av innsatsfaktorenes grenseprodukter multiplisert med endringene i innsats. Siden verdien av grenseproduktene er lik faktorprisene, betyr det at

hvor Y_A betegner verdiskapningen i bransje A. I likevekt vil r_A og w være lik alternativverdien av kapital og arbeidskraft. Endringer i kapital- og arbeidsinnsats vil derfor i seg selv ikke gi en økning i verdiskapningen i bransje A som er større enn den nedgang man vil få i alternativ verdiskapning. Det har derfor ingen egenverdi å gjennomføre tiltak som fører til økte investeringer eller økt sysselsetting i klyngebransjen.

Det som derimot har en direkte verdi, er tiltak som fører til økt Z. Vi vet (fra ligningene (7) og (8)) at

så

og dermed blir

Verdien av en ekstra oppstrømsbedrift er altså (σ/(σ-1))w. Siden det er fri etablering er markedsverdien lik enhetskostnaden, som (siden hver bedrift bruker 1 enhet arbeidskraft) er w. Dermed undervurderer markedet verdien av en ekstra oppstrømsbedrift, og riktig politikk må være å rette det opp ved å gi etableringsstøtte. Størrelsen på støtten bør være forskjellen mellom den samfunnsøkonomiske og markedsmessige verdi av en ekstra bedrift, dvs.

Dersom det av en eller annen grunn ikke lar seg gjøre å rette opp markedssvikten ved tiltak rettet direkte mot kilden, kan man oppnå noe av det samme ved andre tiltak, f.eks. støtte til produksjon, sysselsetting eller investeringer i klyngebransjen. Det er imidlertid viktig å ha klart for seg at det i beste fall er nest-best tiltak, som bl.a. har som konsekvens uheldige vridninger i innsatsfaktorbruken. Det er i utgangspunktet ønskelig at klyngebransjen bruker mer innsatsvarer i forhold til kapital og arbeidskraft. Støtte til produksjon i bransjen er uheldig fordi det ikke oppmuntrer til slik substitusjon av innsatsvarer for innsatsfaktorer. Støtte til investeringer eller sysselsetting er dobbelt uheldig fordi det oppmuntrer til det motsatte.

Nye klynger

Det andre hovedproblemet som oppstår ved næringsklynger er etablering av kritisk masse. Det lar seg ikke løse bare ved etableringsstøtte i det omfang som er diskutert ovenfor. Grunnen er at hovedproblemet her ikke er markedssvikt som sådan, men geografisk fordeling. Det er nesten utenkelig at lønnsomme klynger ikke blir etablert et eller annet sted. Om de ikke fantes, ville prisene på klyngeproduktene bli så høye at det om ikke annet ble lønnsomt å etablere bedrifter enkeltvis – og når først noen var etablert, ville klyngemekanismene tre i kraft.

Spørmålet er derfor ikke om næringsklynger vil bli etablert, men hvor. Siden klyngene bidrar til økt samlet verdiskapning der de blir etablert, vil de områdene som får klynger, alt annet like få høyere inntekt enn de områdene som ikke får dem. Klarer man å skape kritisk masse, kan man derfor erobre inntekt som ellers ville ha tilfalt andre. Er det spørsmål om internasjonal lokalisering, kan det derfor være i et lands interesse å oppmuntre til etablering av næringsklynger, selv om lokalisering akkurat der ikke bidrar til økt samlet verdiskapning for verden som helhet. I så fall er det imidlertid ikke nok med tiltak som retter opp markedssvikten – det må mere til.

Det sprenger rammene for dette vedlegget å drøfte hva slags tiltak som er hensiktsmessige for å etablere kritisk masse i en ny klynge. Det generelle problemet er å kompensere for en koordineringssvikt: Siden enkeltbedrifter ikke foretar en samordnet etablering, må man gjennom økonomisk politikk gjøre det troverdig for enkeltbedriftene at man faktisk vil oppnå kritisk masse. Hva slags politikk som er egnet for å nå det målet, kan være svært situasjonsavhengig – det kan variere avhengig av hva kildene til klyngedannelser i de enkelte bransjer er, og det kan variere fra land til land avhengig av mer generelle økonomiske for-hold. Man får en illustrasjon på spennvidden i optimal politikk ved å merke seg at mange mener at proteksjonisme var nødvendig for å få etablert industrielle miljøer i Tyskland og USA mot slutten av forrige århundre, mens like mange (deriblant mange av de samme) mener at fri import og satsing på eksport har vært like nødvendige ingredienser for etablering av industrimiljøer i Korea og Taiwan de siste 20 årene.

Generelle kontra spesifikke tiltak

Spørsmålet om optimal klyngepolitikk er også knyttet til den mer generelle økonomisk-politiske avveining mellom generelle tiltak og målrettede enkeltinngrep. På den ene side er den ideelle politikk, som nevnt ovenfor, å bruke virkemidler som treffer problemene mest mulig direkte. Det tilsier målrettede enkelttiltak – som f.eks. etableringsstøtte dersom klynger har sitt opphav i breddefordeler. På den annen side krever slike tiltak informasjon som myndighetene normalt ikke har. Baserer man seg på slike tiltak, kan man derfor lett legge seg åpen for manipulasjon fra grupper som har bedre informasjon, og som samtidig har interesse av tiltakene.

Det finnes ingen fullgod løsning på dette dilemmaet. En god regel kan imidlertid være å velge virkemidler som er mest mulig informasjonsrobuste. I klyngesammenheng vil det si virkemidler som man vet virker positivt på næringsklynger uansett hva de konkrete klyngemekanismene er, og uansett i hvilke næringer klyngeeffektene er sterkest. De konkrete implikasjonene av det er nærmere drøftet i utredningens kapitel 5.