4 Konsekvenser av internasjonaliseringen for verdiskapningen

4.1 Innledning

Dette kapitlet drøfter mulige virkninger av internasjonaliseringen på verdiskapningen i Norge, med unntak av forhold vedrørende klyngedannelser og beskatning. De mekanismene som kan lede til fremvekst av næringsklynger og betydningen av økt internasjonalisering for disse er nærmere drøftet i kapittel 5. Skattemessige konsekvenser av internasjonaliseringen blir behandlet i kapittel 6.

For analytiske formål kan det være nærliggende å definere internasjonalisering som lavere transaksjonskostnader ved å flytte varer og tjenester eller innsatsfaktorer mellom land, og analysere virkningene av slike endringer under gitte forutsetninger om hva slags produksjonsteknologi og markedsatferd en har. Internasjonalisering kan imidlertid også bestå i at selve markedsatferden eller teknologien endrer seg.

I de ulike avsnittene i dette kapitlet har en forsøkt å analysere slike ulike sider ved internasjonalisering. I avsnitt 4.2 drøftes virkningene av at det blir lettere å flytte varer og tjenester mellom land. Først antas det at det er effektiv konkurranse mellom bedriftene, før en ser på hva internasjonaliseringen kan ha å si for bedriftenes strategiske atferd. I avsnitt 4.3 utvides så perspektivet til også å analysere virkninger av at innsatsfaktorer blir mer mobile mellom land. I avsnitt 4.4 oppheves forutsetningen om en gitt teknologi, og det sees på hvordan produktivitetsutviklingen kan tenkes å bli påvirket av effekter gjennom faktormarkedene, vare- og tjenestemarkedene, og kunnskapsmarkedene. Det diskuteres så hvordan produktivitetsutviklingen påvirker konkurranseevnen. Avsnitt 4.5 oppsummerer og trekker noen konklusjoner om hva internasjonaliseringen har å si for Norges konkurranseevne.

4.2 Produksjonssammensetning

4.2.1 Eksportkonkurrerende virksomhet

Ved friere internasjonal handel vil eksportsektoren lettere få tilgang til sine utenlandsmarkeder og stå overfor økte eksportmuligheter. Dette gjelder både markeder hvor eksportsektoren er representert fra før, samt nye markeder. Den lettere tilgangen til markedene trekker i retning av høyere produksjon og eksport. Imidlertid kan økt konkurranse på markedene trekke i motsatt retning. Denne konkurransen kan komme både fra land som er representert på markedene fra før og fra nye land. Totalt sett er det rimelig å regne med at effektene i retning av høyere eksport dominerer. I så fall etterspør eksportsektoren mer innsatsfaktorer og innsatsvarer. En del av denne økte etterspørselen vil rette seg mot markeder hvor innsatsfaktorene eller innsatsvarene har begrenset mobilitet. Arbeidskraft utgjør en betydelig andel av faktorinnsatsen, og som det er argumentert for tidligere, er det svært begrenset mobilitet i store deler av arbeidsmarkedet. Et annet eksempel er innsatsvarer levert fra skjermet sektor. Denne sektoren leverer en stor del av innsatsvarene og tjenestene som brukes i produksjonen i eksportsektoren. I markeder med begrenset mobilitet vil prisen i stor grad bli bestemt ved likhet mellom tilbud og etterspørsel internt i det norske markedet. Når eksportsektoren øker sin etterspørsel i slike markeder, vil de bidra til å presse prisene opp. Jo mer fleksible prisene er i markeder for immobile innsatsfaktorer, jo raskere vil eksportsektoren kunne tiltrekke seg mer innsatsfaktorer. Eksportsektoren får altså økt sin betalingsevne for faktorene på hjemmemarkedene når eksportsektoren får lettere tilgang til sine ferdigvaremarkeder.

4.2.2 Importkonkurrerende virksomhet

Ved økt internasjonalisering reduseres den konkurransefordelen importkonkurrerende virksomhet har ved å operere i et relativt skjermet marked. Dette trekker i retning av at produksjonen i sektoren går ned. Det er to hovedårsaker til dette. Den første har å gjøre med markedsadgangen for import fra utlandet. Utenlandsk eksportvirksomhet vil få lettet sin markedsadgang i Norge ved internasjonalisering, på tilsvarende måte som norsk eksportvirksomhet får lettet sin adgang til utenlandske markeder. Den økte konkurransen fra import gjør at norsk importkonkurrerende virksomhet får svekket sin markedsposisjon innenlands. Den andre hovedårsaken knytter seg til markedene for de innsatsfaktorer som ikke er perfekt mobile. Siden eksportsektoren bedrer sin betalingsevne for faktorene på disse markedene, og med det bidrar til å presse prisene opp, fører dette til at også importkonkurrerende virksomhet må betale mer for disse innsatsfaktorene. Produksjonen i importkonkurrerende virksomhet blir da mer kostnadskrevende. Etterspørsel fra importkonkurrerende virksomhet vil reduseres, og dette vil dempe realprisstigningen på innsatsfaktorer. Både effektene gjennom ferdigvaremarkedene og innsatsfaktormarkedene bidrar til redusert aktivitet i importkonkurrerende virksomhet.

Skiftet fra importkonkurrerende til eksportkonkurrerende virksomhet som beskrevet over gjør at både eksporten og importen øker, og internasjonalisering bidrar gjennom denne kanalen til økt internasjonal handel uavhengig av om denne måles med eksport, import, eller en kombinasjon av de to. I konkurranseutsatt virksomhet får en et skift i produksjon og ressursbruk fra importkonkurrerende til eksportkonkurrerende virksomhet. En konsekvens av internasjonalisering er derfor at sysselsettingen øker i eksportsektoren, mens den reduseres i importkonkurrerende virksomhet.

Det er viktig å merke seg at denne endringen i produksjonssammensetningen gir økt realinntekt. Grunnen til dette er at landene ikke lenger i samme grad trenger å produsere de samme varene som de konsumerer. Dette åpner for et skift i produksjonen i konkurranseutsatt sektor mot varer og tjenester hjemlandet relativt sett er mer effektive til å produsere enn utlandet. Det at eksportsektoren får styrket sin konkurransekraft på markedet for innsatsvarer i forhold til importkonkurrerende virksomhet, er nettopp en refleksjon av dette. Med økt internasjonalisering kaster ressursene mer av seg enn før i eksportsektoren, og denne sektoren kan derfor betale mer for faktorene enn tidligere. Jo friere og med mindre kostnader det internasjonale varebyttet kan gjøres, jo mer effektivt vil produksjon bli fordelt mellom land, og jo mer vil realinntekten øke.

4.2.3 Skjermet virksomhet

Internasjonaliseringen vil også ha effekt på sektorer som fortsatt vil være skjermet fra konkurranse fra utlandet. En skulle kanskje tro at internasjonalisering medfører at konkurranseutsatte sektorer får større mens skjermede sektorer får mindre økonomisk betydning. Realiteten kan imidlertid være den motsatte. Dette blir klart dersom en tar hensyn til at internasjonalisering gir økt realinntekt. Det er rimelig å regne med at en andel av den økte realinntekten vil bli brukt på varer og tjenester produsert i skjermet sektor. Dette vil isolert sett føre til at produksjonen i skjermet sektor øker. Det er grunn til å anta at den delen av en inntektsøkning som blir brukt til å etterspørre skjermede varer er høy, noe som trekker i retning av at denne effekten kan være betydelig. Dersom det er slik at produksjonen i skjermet sektor øker, må også sektoren bruke mer innsatsfaktorer. Av denne grunn er det naturlig å vente seg at internasjonalisering gjør at en større del av arbeidskraften er sysselsatt i skjermet sektor, og en mindre andel er sysselsatt i konkurranseutsatt sektor.

Argumentet om at mer av arbeidskraften vil brukes i skjermet sektor forsterkes dersom eksportsektoren er mindre arbeidsintensiv enn importkonkurrerende virksomhet. Da vil sysselsettingsnedgangen i importkonkurrerende sektor være større enn sysselsettingsøkningen i eksportkonkurrerende sektor. Mer arbeidskraftsressurser blir da frigjort til bruk i skjermet sektor. For Norges del er det grunn til å tro at eksportsektoren er mindre arbeidsintensiv enn importkonkurrerende virksomhet. Dette gjelder iallfall for tradisjonell norsk eksport, som er intensiv i bruk av naturressurser og kapital.

Selv om realinntektsøkningen isolert sett medfører at en større andel av sysselsettingen er i skjermet sektor, er det en viktig effekt som trekker i motsatt retning. Denne effekten har med endringer i relative priser å gjøre. Siden økt internasjonalisering medfører en mer effektiv fordeling av konkurranseutsatt produksjon mellom land, vil prisene på konkurranseutsatte varer synke relativt til prisene på skjermede varer. Konsumenter og bedrifter vil da substituere seg bort fra skjermede varer og over mot konkurranseutsatte varer. Vridningen i etterspørselen ved endrede relative priser trekker derfor i retning av at skjermet sektor får mindre betydning ved internasjonalisering. Det er imidlertid rimelig å anta at den positive inntektsvirkningen er sterkere enn den negative substitusjonsvirkningen.

Figur 4.1 viser hvor stor del av sysselsettingen og BNP skjermede sektorer står for i Fastlands-Norge. Det er en klar tendens til at både produksjon og sysselsetting i skjermede sektorer har fått økt betydning de siste 15 årene. Selv om hovedårsaken til dette nok er oljens økende betydning for norsk økonomi og generell økonomisk vekst, er det interessant å merke seg at i en periode med økende internasjonalisering er det skjermet sektor som har økt sin andel av sysselsetting og verdiskapning i Fastlands-Norge.

Andeler (Fastlands-Norge)

Kilde: Statistisk sentralbyrå

4.2.4 Endret produksjonssammensetning og landets konkurranseevne

Så langt har det vært sett på hvordan betalingsevnen til de enkelte sektorer påvirkes gjennom internasjonalisering. Enkelte sektorer styrker sin betalingsevne ved internasjonalisering, mens internasjonaliseringen for andre sektorer medfører svekket betalingsevne. Men hvordan vil dette stille seg for landet som helhet?

Med betalingsevnen for faktorene som konkurranseevnemål, vil vridningen i næringsstruktur medføre økt konkurranseevne. Produksjonen blir mer effektivt fordelt mellom land. Verden som helhet kommer da bedre ut fordi konsummulighetsområdet blir større. Speilbildet av dette er at realavkastningen til faktorene øker i alle land. Endringen i produksjonssammensetningen impliserer derfor at alle land får økt konkurranseevne. Konkurranseevnen bedres mer jo mer mobile faktorene er mellom næringene innenlands. Ved høy innenlands faktormobilitet vil landene bedre klare å utnytte det potensialet internasjonalisering gir. Dersom det er strukturelle hindringer og prisstivheter i innenlandske faktormarkeder, virker dette som en bremse for økt faktoravkastning ved internasjonalisering.

4.2.5 Internasjonalisering og bedrifters strategiske atferd

Internasjonalisering kan også ha effekter gjennom endringer i bedriftenes strategiske atferd i markedene. Når den naturlige eller kunstige beskyttelsen av innenlandske markeder reduseres, betyr det at innenlandske produsenters markedsmakt reduseres. Det blir da vanskeligere å drive med prisdiskriminering mellom ulike markeder. Dette vil generelt føre til at bedriftene selger en større andel av sin produksjon innenlands, og en mindre andel av sin produksjon utenlands. Bakgrunnen er følgende: Ved beskyttede innenlandske markeder må en vente at innenlandske produsenter har større markedsmakt i det nasjonale markedet enn i markeder i andre land. Dette kan utnyttes til å prisdiskriminere slik at prisen på varene innenlands blir satt høyere enn prisen på varene de selger utenlands. En mindre del av salget vil da gå til det nasjonale marked, og en større del til det internasjonale, enn det som ellers ville vært tilfelle. Siden internasjonalisering reduserer den markedsmakten nasjonale foretak har på hjemmemarkedet, blir det vanskeligere å prisdiskriminere mellom det nasjonale og det internasjonale marked. Følgelig vil internasjonalisering føre til at en større andel av produksjonen blir solgt innenlands, og en mindre andel blir solgt utenlands. Dette taler isolert sett for at internasjonalisering av vare- og tjenestemarkedene medfører mindre internasjonal handel.

Virkningen på totalt produsert kvantum ved sterkere konkurranse trekker i den motsatte retning. Ved økt konkurranse på alle markeder vil prisene falle, etterspørselen øke, og produksjonskvantum stige. Bedriftene vil selge mer i alle markeder enn før, noe som medfører økt internasjonal handel.

Med internasjonaliseringen reduseres altså muligheten for bedrifter etablert i Norge til å prisdiskriminere mellom innenlandske og utenlandske kunder, og at dette har motstridende virkninger på størrelsen på handelen over grensene. Dette impliserer imidlertid ikke at effekten på konkurranseevnen er usikker. Det at bedriftene utnytter markedsmakt på hjemmemarkedet fører til lavere total produksjon, og dermed mindre etterspørsel etter innsatsfaktorer. Mindre mulighet til prisdiskriminering vil derfor medføre økt faktoretterspørsel, og dermed økt realavkastning for faktorene.

4.3 Faktorprisutjevning

Varemarkedet har tradisjonelt vært det markedet som har vært preget av mest internasjonal handel. Internasjonaliseringen har imidlertid, som vist i kapittel 3, også tatt form av økt bevegelse av faktorer over landegrensene. Dette er en utvikling som ventelig vil fortsette i tiden fremover. Når en omtaler konsekvenser av internasjonalisering, er det viktig å skille mellom internasjonalisering av vare- og tjenestemarkeder og internasjonalisering av innsatsfaktorer som kapital og arbeidskraft. Her rendyrkes dette ved først å se på mobilitet i vare- og tjenestemarkedene i en situasjon hvor faktorene ikke er mobile, og deretter se på tilfellet hvor faktorene er mobile mens varer og tjenester ikke er det.

Anta at en har helt integrerte vare- og tjenestemarkeder hvor handel foregår uten transaksjonskostnader, og all kunnskap er allment tilgjengelig slik at alle har samme produktivitet. Da vil en, dersom en ikke får full spesialisering i hvert land, få såkalt faktorprisutjevning. Det vil si at f.eks. lønninger vil bli de samme i ulike land, selv om arbeidskraft ikke er mobil i det hele tatt. Handelen i varer og tjenester vil sørge for like priser på immobile faktorer. Det vil da ikke være noen grunn for faktorer å flytte mellom land. På denne måten erstatter mobilitet på vare- og tjenestemarkedene liten mobilitet av produksjonsfaktorene.

En konsekvens av internasjonalisering av vare- og tjenestemarkedene kan være en slik utjevning av faktorprisene mellom ulike land. Denne utjevningen skjer ved at hvert land skifter produksjon over til de varer som er mest intensive i bruken av den faktoren landet har relativt størst tilgang på i forhold til andre land. Ved internasjonalisering av vare- og tjenestemarkedene vil det at hvert land produserer mer av det de er relativt mest effektive til, trekke i retning av økt internasjonal handel.

Dersom internasjonaliseringen først og fremst skjer på markedene for produksjonsfaktorer som arbeidskraft og kapital, blir bildet litt annerledes. Ved internasjonalisering i disse markedene vil relativ tilgang på faktorer få mindre å si, fordi det er lettere å flytte faktorene mellom land. Nasjonale fortrinn i produksjon av varer som intensivt bruker den faktoren landet har rikelig av, blir derfor mindre. En av de viktigste motivene til handel mellom land får derfor redusert sin betydning ved økt faktormobilitet. Følgelig vil internasjonalisering av faktormarkedene trekke i retning av redusert internasjonal handel i varer og tjenester. Flytting av faktorer mellom land vil erstatte flytting av varer, og på denne måten bidra til faktorprisutjevning.

En ser at for omfanget av handel er det er vesentlige forskjeller i om internasjonaliseringen dreier seg om vare- og tjenestemarkedene, eller om det er faktormarkedene som blir internasjonalisert. For effekten av internasjonalisering på handelen vil det, som diskutert i Norman og Venables (1995), være nedgangen i transaksjonskostnader i vare- og tjenestemarkedene relativt til nedgangen i transaksjonskostnader i faktormarkedene som er av betydning. Men uansett vil både internasjonaliseringen på ferdigvaremarkeder og faktormarkeder bidra til faktorprisutjevning, selv om mekanismene dette skjer gjennom er forskjellige.

4.4 Produktivitet, konkurranseevne og internasjonalisering

Produktivitetsutviklingen er en av de viktigste faktorene som over tid bestemmer betalingsevnen for faktorene. Ovenfor er det vist at internasjonalisering kan gi et løft i denne i og med at en får en mer effektiv fordeling av produksjon mellom land. Både hvilke varer hvert land har fortrinn i å produsere, og hvor effektivt de enkelte land kan produsere de ulike varene, var imidlertid noe som ble tatt for naturgitt. Når det gjelder faktortilgang innad i hvert land er dette kanskje ikke helt urimelig. Men når det gjelder hvor effektivt de enkelte land kan produsere de enkelte goder, synes det å være lite realistisk å anta at kunnskap kostnadsfritt er allment tilgjengelig og at produktivitetsutviklingen over tid er upåvirket av internasjonaliseringen. Kunnskap er ikke noe som spres kostnadsfritt mellom land. Tvert om kan det være store kostnader ved å tilegne seg og å utnytte kunnskap. Disse kostnadene vil påvirkes ved internasjonalisering, og dette vil ha implikasjoner for hvordan produktiviteten utvikler seg. For virkningen av internasjonalisering på konkurranseevnen over tid, blir derfor et sentralt spørsmål hvordan internasjonaliseringen påvirker produktivitetsutviklingen.

4.4.1 Effekter gjennom faktormarkedene

Mer mobilitet mellom utdannelsessystemene i ulike land medfører økt kunnskapsutveksling. Økt mobilitet av arbeidskraft vil medføre det samme. Arbeidere som tilegner seg kunnskap vil ta denne med seg når de migrerer. Sammenligner en kunnskapsutviklingen i Norge med kunnskapsutviklingen til våre viktigste handelspartnere, vil internasjonaliseringen sannsynligvis ha størst virkning for kunnskapsutviklingen i Norge. Det er mindre språklige og andre barrierer for nordmenn å utdanne seg eller arbeide en tid USA eller større europeiske land, enn det er for folk fra disse landene å studere eller jobbe i Norge. Selv om de som reiser ut fra Norge også tar med seg kunnskap, vil den dominerende effekten for norsk næringsliv ventelig være lettere tilgang til kunnskap. Dette gjelder i alle fall for mobilitet mellom utdannelsessystemene, ettersom de fleste som drar fra Norge til utlandet for å studere, vender tilbake til det norske arbeidsmarkedet. Et unntak fra hovedregelen vil kanskje gjelde for næringer som Norge har naturlige kunnskapsmessige fortrinn i, f.eks. oljesektoren. Her kan det være innslag av høyt mobil arbeidskraft fra utlandet som tilegner seg spesialkunnskap ved å jobbe i Norge.

I tillegg til at et mer mobilt arbeidsmarked gir større kunnskapsutveksling, vil større internasjonalisering av kapitalmarkedene ha samme virkning. Med f.eks. økte direkteinvesteringer mellom land, vil kunnskap om teknologisk fremgang som skjer andre steder lettere kunne overføres fordi kunnskapen i stor grad følger kapitalen. Dette bidrar til økt kunnskap både i Norge og i utlandet.

4.4.2 Effekter gjennom vare- og tjenestemarkedene

Også ved økt handel med varer vil en få økt kunnskapsoverføring mellom land fordi kunnskapen er integrert i varene. Det er foretatt en rekke empiriske undersøkelser som ser på sammenhengen mellom åpenhet og produktivitetsutvikling. Selv om en del av undersøkelsene har metodologiske svakheter, synes studiene i hovedsak å bekrefte at økonomier som fører en politikk som stimulerer til frihandel har større produktivitetsvekst enn mer lukkede. Eksempler på slike studier er Fischer (1993) og Barro og Sala-i-Martin (1995).

Med økt internasjonalisering vil det gjennom vare- og tjenestemarkedene også være effekter som påvirker insentivene til å drive FoU og liknende aktiviteter. I disse markedene gjør internasjonalisering at hver produsent potensielt står overfor et større marked, noe som har motstridende virkninger for mengden ressurser avsatt til FoU. Et større marked gjør at den potensielle profitten ved innovasjoner øker. Dersom en får frem et nytt produkt eller en ny oppfinnelse tjener en mer på å kapre et stort marked enn et lite marked. Den økte profitten ved innovasjoner gir hver produsent større insentiver til å drive FoU.

I motsatt retning trekker at ved økende internasjonalisering blir det økt konkurranse i markedene. Selv om det potensielle markedet er større, gjør den økte konkurransen at profitten på hver enhet en selger går ned. Dette vil isolert sett svekke insentivene til å drive FoU.

Selv om det synes å være en omfattende empiri som bekrefter viktigheten av FoU for produktivitetsvekst i et enkelt land, er det vanskelig å finne empiriske resultater som ser på hva spredning av slik kunnskap mellom land gjennom varemarkedene har å si for produktivitetsutviklingen. Et unntak er Coe og Helpman (1995) som foretar en studie av dette for OECD-landene (og Israel). De finner at FoU i andre land har en sterk positiv virkning på produktivitetsutviklingen i hjemlandet. Denne effekten er sterkere jo mer åpen økonomien er, og det synes å være en generell tendens til at betydningen av FoU i andre land tiltar med økende internasjonalisering.

4.4.3 Effekter gjennom kunnskapsmarkedene

Mer internasjonaliserte kunnskapsmarkeder kan også påvirke FoU-aktiviteten og dens implikasjoner for produktivitetsutviklingen. Ved mer integrerte kunnskapsmarkeder vil en kunne unngå en del dobbeltarbeid fordi kunnskapsutvekslingen gjør nye oppfinnelser raskere kjent. I tillegg til at dette forhindrer dobbeltarbeid, kan det øke effektiviteten i FoU fordi nye innovasjoner ofte bygger på eksisterende kunnskap, som nå er lettere tilgjengelig.

Et grunnleggende problem i markeder for kunnskap er mangel på eiendomsrett. Jo bedre patentlovgivningen innad i hvert land og mellom land fungerer, jo lettere er det å knytte eiendomsrett til kunnskap. Men når det ikke er mulig med privat eiendomsrett til all kunnskap, vil den enkelte ha for lite insitament til å frembringe den. Denne markedssvikten blir større jo større markedet er. Internasjonalisering kan derfor gjøre at det blir større forskjell mellom den faktiske og den samfunnsøkonomisk optimale mengde ressurser som blir avsatt til å frembringe kunnskap.

4.4.4 Produksjonssammensetning og produktivitetsutvikling

Internasjonalisering vil også påvirke produktivitetsutviklingen gjennom endringer i produksjonssammensetningen. Dersom det er en fordel med et stort hjemmemarked for produksjon av kunnskapsintensive varer, vil økende internasjonalisering vri næringsstrukturen i retning av mer produksjon av slike varer i store land og mindre i små land. Dersom kunnskapsutviklingen skjer raskest ved å produsere kunnskapsintensive varer, kan små land få lavere produktivitetsvekst enn de ellers ville fått.

Det er ikke bare størrelsen på hjemmemarkedet som er bestemmende for om et land er relativt mer eller mindre effektivt til å produsere kunnskapsintensive varer i forhold til andre land. Hvordan faktorsammensetningen er har også stor betydning. Dersom et land har relativt rik tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft i forhold til andre land, vil den relative pris på høyt kvalifisert arbeidskraft i forhold til andre typer arbeidskraft være lavere i dette landet enn i andre land. Dette gjør at slike land har et fortrinn i produksjon av kunnskapsintensive varer. Med økende internasjonalisering på ferdigvaremarkedene vil dette fortrinnet komme mer til sin rett, i den forstand at en får skiftet produksjon over til mer kunnskapsintensive varer. Dette øker betalingsevnen for faktorene på kort sikt, fordi en får utnyttet sine komparative fortrinn. I tillegg kan betalingsevnen for faktorene øke ytterligere på lang sikt dersom kunnskapsintensive varer er varer med et høyt vekstpotensiale. I forhold til de fleste andre land i verden, har Norge relativt rik tilgang på utdannet arbeidskraft. På den annen side er ikke dette like klart om en sammenligner Norge med våre viktigste handelspartnere.

4.4.5 Produktivitetsutvikling i skjermede sektorer

Det meste av det gruppen har sagt så langt, har gått på produktivitetsutviklingen i konkurranseutsatte sektorer. I de sektorer som fortsatt er skjermet, vil imidlertid også produktivitetsutviklingen påvirkes ved internasjonalisering. Litt forenklet kan en si at en har mange av de samme effektene her som i konkurranseutsatt sektor, bortsett fra effektene som oppstår som følge av at noe kunnskapsgenererende virksomhet kan bli flyttet til utlandet. Mye taler for at produktivitetsutviklingen i skjermede sektorer vil gå raskere med internasjonalisering. Internasjonaliseringen i vare- og tjenstemarkedene vil gjøre at skjermet sektor kan ta i bruk innsatsvarer som er mer effektive enn om alle innsatsvarer skulle leveres av nasjonale produsenter. Et eksempel på dette kan være datautstyr. Videre vil den økte kunnskapsflommen også bidra til produktivitetsutvikling i skjermet sektor. Det synes å være vanskelig å finne effekter som skulle bidra til at skjermet sektor får dårligere produktivitetsutvikling med økende internasjonalisering enn den de ellers ville ha fått.

4.4.6 Hvordan påvirker produktivitetsutviklingen konkurranseevnen?

For å besvare dette må først tre viktige spørsmål besvares. Det første er om det generelt er bra for konkurranseevnen med mer FoU. Det andre er om en eventuell reduksjon i produktivitetsveksten som følge av internasjonalisering er det samme som dårligere konkurranseevne. Det tredje er om det er produktiviteten i sektorer som leverer varer og tjenester på det norske markedet, eller om det er produktivitetsutviklingen i sektorer som konkurrerer på utenlandske markeder, som har mest å si for konkurranseevnen.

Spørsmålet om det generelt er bra for konkurranseevnen med mer FoU er nært knyttet til et annet spørsmål, nemlig om en markedsøkonomi genererer for lite FoU. Dersom så er tilfelle, vil endringer som gir økt FoU medføre en bedre allokering av ressursene – noe som i neste omgang vil øke betalingsevnen for faktorene. Om internasjonalisering gir økt FoU, vil internasjonaliseringen da gjennom dette bidra til en bedre konkurranseevne.

Det er to hovedgrunner som trekker i retning av at en markedsøkonomi genererer for lite FoU. Den første grunnen er at etterspørselen etter kunnskap er for liten. De ferdigvaremarkedene hvor kunnskap utgjør en viktig innsatsfaktor er typisk preget av ufullkommen konkurranse. Dette gir et mindre tilbud av kunnskapsintensive varer enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt, siden bedrifter i markeder med ufullkommen konkurranse begrenser tilbudet for å presse prisen opp. Effekten av dette er mindre etterspørsel rettet mot sektorer som produserer FoU, og lavere priser på kunnskap eller innovasjoner. Dette gir mindre FoU enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Den andre grunnen til at en markedsøkonomi genererer for lite FoU, er nevnt ovenfor. Det er ikke mulig med eiendomsrett til alle nye innovasjoner eller ny kunnskap. Et eksempel på dette er at oppfinnerne av hjulet og forbrenningsmotoren ikke fikk kompensert for at deres oppfinnelser reduserte kostnadene ved å konstruere den første bilen. Med andre ord fører mangel på eiendomsrett til at de som foretar nye innovasjoner ikke får hele den samfunnsøkonomiske gevinsten av dette. Insentivene til FoU som genereres i en markedsøkonomi blir da for små.

Imidlertid er det en effekt som kan trekke i retning av at en markedsøkonomi genererer for mye FoU. Denne effekten kan enklest forstås dersom en ser på innovasjoner som er drastiske, dvs. at innovasjonen er en kvalitetsforbedring av et eksisterende produkt som gjør at det gamle produktet forsvinner fra markedet.

Siden innovatøren i dette tilfellet overtar hele markedet, overtar innovatøren også all profitten markedet genererer. Vedkommende som produserte den gamle varen mister da sin profitt. Den samfunnsøkonomiske gevinsten ved den nye innovasjonen er økningen i profitt og konsumentoverskudd, mens den privatøkonomiske gevinsten for innovatøren er hele profitten. Det at innovatøren ikke tar hensyn til det økte konsumentoverskuddet, trekker i retning av for lite FoU. Det at innovatøren ikke tar hensyn til at den tidligere produsenten mister sin profitt, trekker derimot i retning av for mye FoU. Dersom den siste effekten dominerer, er den privatøkonomiske gevinsten ved FoU større enn den samfunnsøkonomiske. En markedsøkonomi kan gi for sterke insentiver til FoU fordi deler av den privat­økonomiske gevinsten er ren business stealing. Dersom internasjonalisering da gir økt FoU, vil dette være en uheldig sideeffekt som gir en dårligere ressursallokering for verden samlet sett. Samtidig kan internasjonalisering øke insentivene til business stealing i hvert enkelt land, på grunn av effekten gjennom større marked diskutert over. Selv om business stealing kan være et argument for å øke støtten til FoU sett fra ett land sin side, kan verden som helhet komme dårligere ut med mer business stealing.

Svaret på spørsmålet om det alltid er bra for konkurranseevnen med mer FoU, kan derfor ikke besvares på et teoretisk grunnlag. På teoretisk grunnlag kan en heller ikke si om innsatsen til FoU i Norge øker eller minsker ved internasjonalisering.

Ser en på tall for utviklingen i utgifter til FoU tyder disse på en økende innsats på dette området over tid. Utgiftene til FoU i Norge har økt fra 1,5 pst. av BNP i 1983, til 2 pst. av BNP i 1991. 44 pst. av utgiftene til FoU var finansiert av næringslivet i 1983, mens det tilsvarende tallet var 43 pst. i 1991. Av disse tallene kan en naturligvis ikke slutte noe direkte om sammenhengen mellom internasjonalisering og mengden av FoU-aktivitet. Likefullt tyder dette på at internasjonalisering neppe har hatt en negativ innvirkning på FoU-aktiviteten i Norge.

Selv om det kan synes urealistisk, anta for argumentets skyld at internasjonalisering medfører redusert produktivitetsvekst. Er dette ensbetydende med dårligere konkurranseevne? På lang sikt vil lavere produktivitetsutvikling måtte gi seg utslag i redusert faktoravlønning, og dermed dårligere konkurranseevne. Men på kort sikt har en likevel virkningen at internasjonalisering gir en mer effektiv fordeling av produksjon mellom land, og derfor et skift oppover i realavkastningen på faktorene. Realavkastningen på faktorene kan altså øke på kort sikt selv om den reduseres på lang sikt. Det er uklart om dette samlet vil innebære en forbedring eller forverring av konkurranseevnen. Et rimelig kriterium for å avgjøre det, kan være om nåverdien av faktoravkastningen øker eller reduseres, noe som bl.a. vil avhenge av hvor høyt en verdsetter nåtiden i forhold til fremtiden. Dersom nåverdien av faktoravkastningen øker, er det rimelig å si at konkurranseevnen er bedret. En ser altså at selv om internasjonalisering skulle gi lavere produktivitetsvekst på lang sikt, trenger ikke dette være ensbetydende med dårligere konkurranseevne.

Det siste spørsmålet en trenger å besvare for å si noe om produktivitetsutviklingens innflytelse på konkurranseevnen ved internasjonalisering, er om det er produktiviteten i sektorer som leverer varer og tjenester på det norske markedet, eller om det er produktivitetsutviklingen i sektorer som konkurrerer på utenlandske markeder, som har mest å si for konkurranseevnen.

Intuitivt skulle en kanskje tro at svaret var enkelt. For konkurranseevnen er det produktivitetsutviklingen i sektorer som konkurrerer i utenlandske markeder som har størst betydning. Det er imidlertid det motsatte svaret som er det riktige.

Grunnen er ganske enkelt at det er landets samlede produktivitetsutvikling som har noe å si for konkurranseevnen. Norges samlede produktivitetsutvikling er et veiet snitt av produktivitetsutviklingen i de sektorer som leverer varer og tjenester på det norske markedet, og de som konkurrerer på utenlandske markeder. Norges totale eksport utgjorde om lag 38 pst. av BNP i 1995. Det er derfor produktivitetsutviklingen i de sektorer som leverer varer og tjenester på det norske markedet som har mest å si for Norges totale produktivitetsutvikling, og derfor for Norges konkurranseevne. En gitt økning i produktivitetsveksten vil øke betalingsevnen for faktorene mer om den kom i alle sektorer som leverer varer og tjenester på det norske markedet, enn om den kom i alle sektorer som leverer varer på utenlandske markeder.

4.5 Internasjonalisering og Norges konkurranseevne

Internasjonaliseringen har viktige implikasjoner for velferdsnivået i Norge. Økt konkurransegrad i norske markeder betyr at kjøpekraften av norsk faktorinntekt øker. Videre vil internasjonaliseringen påvirke produksjonssammensetningen i retning av i større grad å produsere varer hvor Norge har komparative fortrinn. Dette øker betalingsevnen for produksjonsfaktorene, og bidrar derfor til å øke faktorinntekten.

Internasjonalisering har også konsekvenser for den mer langsiktige produktivitetsutviklingen. Det er rimelig å regne med at internasjonaliseringen gir høyere produktivitetsvekst enn det en ellers ville fått. Empirien tyder på at friere internasjonal handel gir økt økonomisk vekst, og at jo åpnere økonomiene er, jo mer positive ringvirkninger fra FoU i andre land får en. Det er særlig grunn til å tro at store deler av virksomhetene som leverer varer og tjenester til hjemmemarkedet får en bedre produktivitetsutvikling ved økt internasjonalisering. Spesielt gjelder dette, som argumentert for ovenfor, skjermet sektor. Samtidig er det produktivitetsutviklingen i sektorer som leverer varer og tjenester til hjemmemarkedet, som er det viktigste for verdiskapningen i Norge.

Dersom internasjonaliseringen også fører til en generell bedring av produktiviteten i utlandet, er dette en fordel for Norge. Grunnen er at jo sterkere produktivitetsutviklingen i utlandet er, jo lavere blir prisen på våre importvarer i forhold til våre eksportvarer. Vi får med andre ord mer igjen i form av utenlandske varer for de varer vi eksporterer. Velferdseffekten av dette er sterkere jo mer handel vi i utgangspunktet har med utlandet, og kan derfor ventes å få økt betydning i en mer internasjonalisert verden.

Internasjonaliseringen vil etter dette ha en rimelig entydig positiv effekt på norsk verdiskapning. Et faremoment er imidlertid at internasjonaliseringen kan forsterke mekanismene som leder til økonomisk opphoping eller klynger. Gruppen diskuterer økonomisk klyngedannelse i kapittel 5.