4 Arbeidstakeres rettsstilling ved virksomhetens tap av kontrakt etter anbudskonkurranse

4.1 Innledning

I Konsernutvalgets mandat heter det blant annet at: Utvalget skal også vurdere arbeidstakernes rettigheter ved tap av kontrakt blant annet ved konsesjonstildelinger i transportsektoren. Med rettigheter forstår utvalget arbeidstakers stillingsvern og eventuelt fortrinnsrett.

Dette må ses i sammenheng med at det er en økende tendens til at virksomheter setter ut arbeid til andre virksomheter. Virksomhetene konsentrerer seg i større grad om sine kjerneoppgaver, mens støttefunksjoner settes ut til andre for blant annet å oppnå kostnadsreduksjoner. Om dette skjer ved bruk av anbud er for så vidt ikke avgjørende.

Anbud er navnet på hvordan et avtaleforhold kommer i stand. Det er et tilbud som fremsettes fra anbyder overfor aktuelle oppdragstakere/leverandører. Det karakteristiske for anbud er at både avtaleinngåelsen og selve tildelingen av kontrakten skjer ved en prosedyre i form av konkurranse (anbudskonkurranse). Det er vanlig å skille mellom åpen anbudskonkurranse, som er åpen for enhver, og begrenset anbudskonkurranse, som er åpen for inviterte deltakere. Anbud brukes ofte for såkalte entrepriseavtaler, som vanligvis brukes om det forhold at den ene part i et kontraktsforhold, entreprenøren, mot vederlag skal utføre et bestemt arbeid for en oppdragsgiver for eksempel byggherre.

Det skilles i det følgende mellom å bruke anbud som en plikt og der anbud brukes frivillig. For offentlig virksomhet er det på grunn av EØS-avtalen implementert EU-direktiver som gjelder kontrakter om kjøp, bygge- og anleggskontrakter og for forsyningssektorene som langt på vei pålegger det offentlige å bruke anbud. 1

For privat virksomhet som ikke omfattes av ovennevnte regler er det opp til oppdragsgiver om anbud skal brukes.

Den enkelte fylkeskommune har hjemmel i samferdselsloven til å bestemme om transportruter skal settes ut på anbud.

I det europeiske fellesskapet er anbudssystemet begrunnet i at næringslivet skal ha lik rett til å konkurrere om offentlige kontrakter i alle EØS-land. For øvrig er det ulike hensyn som kan begrunne bruk av anbud. Anbudssystemet har sin særlige funksjon der det er samfunnsmessige hensyn som taler for at det skjer en kontrollert utvelgelse av hvem som får et oppdrag. Formålet vil ellers være å velge ut den oppdragstaker eller leverandør som har de beste forutsetninger for å oppfylle kontrakten og som kan gjøre det på den billigste måten.

Oppsummert kan det sies at både kostnadshensyn, effektivitetshensyn og kvalitetshensyn er viktige som begrunnelse for å bruke denne metoden for å inngå kontrakter. For de virksomheter som lever av å konkurrere om anbudsavtaler, typisk entreprenørbedrifter og vareleverandører, vil disse hensynene for så vidt være viktige for hvordan virksomheten drives. For andre virksomheter som tradisjonelt ikke har konkurrert på denne måten, kan anbudssystemet bety at virksomheten må legge ned hele eller deler av sin aktivitet ved tap av en kontrakt.

Fra arbeidstakers synspunkt vil anbud kunne medføre økt usikkerhet både med hensyn til stillingsvernet og opparbeidede rettigheter når anbudsperioden går ut. Dette blant annet fordi anbudsperioden vil være tidsbegrenset og arbeidstakerne vil risikere å miste arbeidet ved anbudsperiodens utløp. Alternativt vil noen få tilbud om nyansettelse hos den nye oppdragstaker, men de vil som regel miste sine opparbeidete rettigheter/fordeler fra den forrige opdragstaker. Hvilke vilkår arbeidtaker får vil variere, og beror blant annet på hvilke tariffavtaler som gjelder.

4.1.1 Avgrensning

I det følgende behandles ikke de typetilfeller hvor myndighetene gir en tillatelse i form av konsesjon eller lignende til å drive en bestemt type virksomhet og hvor tillatelsen ikke er tidsbegrenset. For eksempel konsesjon til å drive oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (etter lov av 14. juni nr. 68 1985).

4.1.2 Noen typer tilfeller

Omfanget av kontrakter som inngås etter anbudskonkurranse varierer fra enkeltstående oppdrag av kort varighet til mer omfattende oppdrag av lengre varighet – for eksempel all rutetransport innenfor et bestemt område.

I det følgende behandles to hovedgrupper av tilfeller. Den første hovedgruppen er det typiske to-partsforhold, der virksomheten for første gang setter ut deler av sine faste aktiviteter til en oppdragstaker. Renholdet av virksomhetens lokaler er et eksempel.

Den andre hovedgruppen er de såkalte suksessiv-entrepriser eller tre-partsforhold, som gjelder oppdrag som tidligere er tildelt etter anbudskonkurranse og som etter kontraktperiodens utløp tildeles ny oppdragstaker. Arbeidstaker er her som et utgangspunkt tilknyttet den ene oppdragstaker som har arbeidsgiveransvaret. Slike suksessiv-entrepriser brukes for eksempel ved tildeling av kontrakter om utførelse av ulike støttefunksjoner i Nordsjøen.

4.2 Arbeidstakeres stillingsvern ved virksomhetens tap av kontrakt som følge av anbudskonkurranse – gjeldende rett

4.2.1 Innledning

De arbeidstakerne som har sitt ansettelsesforhold i den virksomheten som taper kontrakt etter anbudskonkurranse, vil som et utgangspunkt være beskyttet av arbeidsmiljølovens stillingsvernsregler. Også andre regler eller praksis kan ha betydning, for eksempel i offshorevirksomhet er det en innarbeidet praksis for at de arbeidstakere som tilhører det selskap som taper kontrakt etter anbudskonkurranse, i den grad det er mulig, blir tilbudt ansettelse i det selskap som vinner kontrakten. 2 Det er også eksempler på at anbyderen inntar i anbudsvilkårene arbeidsrettslige betingelser, for eksempel om fortrinnsrett og arbeidsvilkår. 3

4.2.2 Arbeidsmiljøloven § 60

Hvis en virksomhet taper en kontrakt, kan dette som et utgangspunkt gi saklig grunnlag for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven § 60. Oppsigelsen kan begrunnes med at tapet av kontrakten gjør at virksomheten ikke lenger har arbeid å tilby. Arbeidsgiveren vil før oppsigelse er aktuelt, ha en plikt til å forsøke å omplassere arbeidstakerne til annen passende stilling i virksomheten.

Hvis virksomheten velger å sette ut noe av dens ordinære drift på oppdrag og som følge av dette går til oppsigelse, vil ikke dette være saklig begrunnet med mindre dette er helt nødvendig av hensyn til virksomhetens fortsatte drift, jf. arbeidsmiljøloven § 60 nr. 2, annet ledd. Etter forarbeidene menes med virksomhetens ordinære drift det som er hovedmålet eller hovedproduksjonen i virksomheten. 4 Det vil si at ulike støttefunksjoner faller utenfor det som regnes som den ordinære drift. Hva som er hovedproduksjonen og støttefunksjoner må avgjøres konkret. Arbeidsmiljøloven § 60 nr. 2, annet ledd vil ha selvstendig betydning i den grad reglene i kapittel XII A ikke kommer til anvendelse. Grensene mellom bestemmelsene kan være noe uklare, men det er et for omfattende spørsmål å drøfte nærmere her.

4.3 Forholdet til arbeidsmiljøloven kapittel XII A 5

4.3.1 Innledning

Etter arbeidsmiljøloven § 73 A kommer kapittel XII A til anvendelse: ved overføring av virksomhet eller del av virksomhet til en annen innehaver som følge av overdragelse. Verken bestemmelsens ordlyd, forarbeider eller direktivteksten gir klare holdepunkter for om anbudssituasjoner omfattes av reglene. 6 EF-domstolen har ikke hatt til behandling spørsmål om direktivet får anvendelse i anbudssituasjoner. Det er kun i konkurssituasjoner at EF-domstolen har trukket en klar grense for direktivets anvendelse, jf. blant annet Abels-saken (sak 105/84). Hvorvidt kapittel XII A får anvendelse må derfor avgjøres etter de vilkår som er gitt i lovens § 73 A og som for øvrig følger av EF-domstolens praksis.

Først behandles spørsmålet om hvilke krav som må stilles til det aktuelle oppdraget for at dette skal omfattes av lovens virksomhetsbegrep, eller formulert annerledes hvilke krav som stilles til gjenstanden for overdragelse.

4.3.2 Ikke krav til kontrakt mellom den nye og gamle oppdragstaker

Det er klart at det ikke stilles noe krav om kontrakt mellom tidligere og ny oppdragstaker for at reglene i kapittel XII A skal få anvendelse. 7 EF-domstolen ser ikke på kontrakten som det avgjørende moment for om direktivet får anvendelse, og reglene kan derfor få anvendelse selv om overføringen skjer med annet grunnlag, for eksempel forvaltningsvedtak. EF-domstolen utfyller dette i sin praksis ved at det kontraktsrettslige element i et tre-parts forhold ikke må eksistere mellom alle tre parter, for eksempel mellom den nye og gamle leietaker, jf. Daddy Dance Hall dommen (sak 324/86) eller mellom den nye og gamle stiftelse, jf. Redmond Stichting dommen (sak 29/91).

I Daddy Dance Hall saken sier EF-domstolen at når leietaker som innehaver i direktivets forstand, mister denne status og en tredjemann erverver leiekontrakten gjennom avtale med eieren av restauranten, er det ikke noe i veien for at en slik disposisjon faller inn under direktivets regler. EF-domstolen sier videre at det i denne sammenheng ikke har noen betydning at transaksjonen skjer i to omganger, ved at virksomheten først tilbakeføres fra den opprinnelige leietaker til eieren, som deretter overfører virksomheten til en ny leietaker, dette under forutsetning av at virksomheten bevarer sin identitet. Domstolen legger for øvrig til grunn at identitetskravet er oppfylt fordi virksomheten fortsetter uten avbrytelse med de samme ansatte.

Redmond Stichting dommen er også det vesentlige element et tre-parts forhold, det vil si kommunen – Groningen (som bevilger støtte) og de to rusmiddelkollektiver Redmond og Sigma. Heller ikke i denne saken er det noe direkte kontraktsforhold mellom de to rusmiddelkollektiv. I tillegg ble noe aktiva overført, det vil si noen av arbeidstakerne, noe av klientellet og i tillegg noe løsøre. Det ble opprettet en arbeidsgruppe bestående av representanter fra hver av stiftelsene som tok seg av den praktiske gjennomføringen.

Men ingen av disse to dommene er helt rene i den forstand at det kun er selve tjenesten eller oppdraget som overføres.

I suksessiv-entrepriseforhold vil det alltid være et tre-parts forhold; representert ved oppdragsgiver, den virksomhet som nå har oppdraget og den nye oppdragstaker. Det kan på bakgrunn av disse to EF-dommene ikke utelukkes at reglene i kapittel XII A kan få anvendelse ved en suksessiv-entreprise. Hvilke krav som må stilles for at lovens vilkår skal være oppfylt må bero på en konkret vurdering av blant annet hvilken type virksomhet det er.

4.3.2.1 Gjenstanden for overføring

Det følger av EF-domstolens rettspraksis at den overførte virksomhet må være en selvstendig økonomisk enhet som må ha bevart sin identitet etter overføringen. Ved vurderingen av om dette kravet er innfridd, er det etter EF-domstolens praksis en rekke momenter som må vurderes (se kapittel 3.16.2 for nærmere om disse). Det er ingen av momentene som er utslagsgivende i den ene eller annen retning. Spørsmålet må vurderes konkret. I det følgende drøftes noen eksempler med sikte på å gi en oversikt.

I ISS-saken (sak c- 209/91) svarte EF-domstolen bekreftende på spørsmålet om direktivet fikk anvendelse hvor et selskap (Phillips) inngår avtale med et kantinedriftselskap (ISS) om å overta driften av selskapets kantine etter nærmere fastsatte vilkår. Det hadde ingen betydning at den overførte gjenstand kun var en støttefunksjon i form av driften av kantine, som utgjorde en servicefunksjon overfor de ansatte. Etter EF-domstolens oppfatning var det ingen tvil om at identiteten var i behold fordi driften skulle skje i de samme lokaler, med de samme ansatte og med det samme kundegrunnlag.

I praksis må det skje en avgrensning mot overføring av enkeltaktiva eller oppdrag som ikke kan ses som en overføring av en relativt selvstendig økonomisk enhet. Vi viser blant annet til Schmidt-dommen (sak 392/92). Schmidt-dommen stiller ikke store krav til hva virksomheten skal omfatte. Men det må skje en avgrensning blant annet mot arbeidsoppdrag av begrenset omfang og med kort tidsmessig varighet. Det vises her til EF-domstolens dom av 19. september 1995 som gjelder spørsmålet om direktivet kommer til anvendelse når en byggherre overfører fra en entreprenør til en annen en konkret og tidsmessig avgrenset arbeidsoppgave (sak C- 48/94 – Strø-Mølle saken). I innstillingen fra generaladvokaten (av 10. mai 1995) ble det lagt opp til at denne overføringen kunne omfattes av direktivet, men at det konkret må avgjøres av den nasjonale domstol. EF-domstolen kom til at direktivet ikke fikk anvendelse da den overførte enhet ikke kunne ses på som en overføring av en selvstendig økonomisk aktivitet. Som en del av begrunnelsen for dette sier EF-domstolen om sin egen praksis at denne forutsetter at overførselen vedrører en økonomisk enhed, der er organisert på en stabil måde, og hvis aktiviteten ikke er begrænset til utførselen af en nærmere bestemt entreprise (premiss 20). EF-domstolen sier videre at: Denne situation foreligger ikke, hvor en virksomhed overfører en af sine entrepriser til en anden virksomhed med henblikk på færdiggørelse. En sådan overførsel vil kun kunne være omfattet af direktivet, hvis der samtidig overføres en organiseret helhed af elementer, der gør det muligt på stabil måde at fortsætte den overdragende virksomheds aktiviteter eller nogle af disse.

I tillegg til selve entreprisen overtok den nye entreprenør også to lærlinger og materiale. Men dette hadde i følge EF-domstolen ingen betydning for om direktivet fikk anvendelse.

Det kan ikke sluttes av dommen at entrepriser ikke omfattes av kapittel XII A i arbeidsmiljøloven. Men mange entrepriser vil kunne falle utenfor på grunn av at det overførte objekt ikke gjelder en selvstendig og varig økonomisk virksomhet.

For de så kalte suksessiventrepriser blir spørsmålet om reglene kommer til anvendelse når en oppdragsgiver skifter ut sin oppdragstaker – for eksempel etter anbudsperiodens utløp. Dette må avgjøres etter de samme momenter som er angitt over. Også ved slike tre-parts forhold må det være krav om at det overførte objekt må gjelde en selvstendig og varig økonomisk virksomhet. Det karakteristiske ved en suksessiv-entreprise er nettopp at det som oftest vil gjelde en aktivitet som vil ha en varighet som innfrir de krav som følger av Strø-Mølle dommen.

EF-domstolens krav om at identiteten må være i behold vil kunne innebære at flere av suksessiv-entreprisene vil falle utenfor reglenes anvendelsesområde. 8

Erik Werlauff går i en artikkel i Ugeskrift for Retsvæsen (UfR 1995 s. 272 flg) langt i retning av å hevde at anbudssituasjoner, uavhengig av grunnlaget for dette, er omfattet av direktivet om overføring av virksomhet og de tilsvarende danske lovregler. Werlauff hevder at denne situasjon ikke vil endre seg med Kommisjonens endringsforslag.

Et eksempel på hvordan suksessiventrepriser blir vurdert i praksis er Stavanger byretts dom av 14. juli 1995 som gjelder tvist om arbeidsmiljølovens kapittel XII A kommer til anvendelse på to entreprisekontrakter i Nordsjøen. 9 Saksøkerne, arbeidstakerne, ble sagt opp fra to entreprenørbedrifter da kontraktene disse hadde med operatørselskapet om diverse vedlikeholdsarbeider utløp. Kontraktene gjaldt vedlikeholds- og modifikasjonsarbeider på de tre plattformene Statfjord A, B og C. Tjenestene kjøpes inn etter anbudskonkurranse og gjelder for kontrakter med varierende volum og innhold, men er begrenset for en periode på 3-5 år med opsjon på forlengelse. Den ene oppdragstaker hadde en hovedentreprisekontrakt for generelt vedlikehold som omfattet stillas, utvendig rengjøring av rør, sveis og rør/plate/elektro. Det var operatørselskapet som avgjorde hvilke arbeider som skulle utføres til enhver tid, og disse ble betalt for hver utført time. Ved invitasjon til å delta i ny anbudskonkurranse inngav ikke vedkommende entreprenørbedrift nytt anbud. Retten kom til at: den mengde arbeid som saksøkerne m.fl. utførte som ABB-ansatte på Statfjord, må vurderes som en enkelt funksjon eller aktivitet. Når arbeidsoppdraget blir overført til Aker som del av en ny kontrakt skjedde det derfor ikke en overdragelse av en økonomisk enhet som bevarte sin identitet (dommen s. 24). Retten la også vekt på at det ikke var overført noen arbeidstakere eller fysiske og immaterielle aktiva. Det ble også lagt vekt på at den nye oppdragstakers kontrakt hadde et annet innhold enn den tidligere oppdragstaker. Dommen avviser dessuten at det er en relevant overføring i kapittel XII As forstand når overføringen skjer etter bruk av anbud. Dommen er påanket.

I Stavanger byretts dom av 29. mai 1995 var det også oppe en lignende problemstilling. Denne tvisten gjelder også spørsmålet om skifte av kontraktspart etter anbudsprosedyre innebærer en overføring av virksomhet. Saksforholdet gjelder nærmere skifte av foretak som utfører forpleiningstjenester på oljeplattform. Operatørselskap som ikke selv ansetter personer for å ivareta disse funksjoner velger istedet å sette bort oppdraget til virksomheter som har spesialisert seg på dette. I den konkrete saken har arbeidstakeren fått tilbud om nytt arbeid hos den nye oppdragstaker, men da ut fra den forutsetning at dette ikke er en overføring av virksomhet i arbeidsmiljølovens kapittel XII As forstand. Arbeidstakeren får derfor ikke beholde de samme rettigheter som hos tidligere innehaver. Arbeidstakeren tapte i byretten. Byretten begrunnet sin avgjørelse blant annet med at kapittel XII A ikke får anvendelse fordi operatørselskapet setter ut kontrakten på anbud etter de offentlige anbudsdirektiv. Dommen er imidlertid påanket til Gulating lagmannsrett. Gulating lagmannsrett har i forbindelse med saksforberedelsen stilt følgende spørsmål til EFTA-domstolen:

1. Faller bortfall av en cateringkontrakt med et selskap og inngåelse av en ny cateringkontrakt med ett nytt selskap inn under rådsdirektiv 77/187 nr. 1, når det i kontrakten ikke er stilt vilkår om at utstyr og/eller ansatte skal følge med over?

2. Har det noen betydning for svaret på spørsmål 1 at det nye cateringselskap overtar ansatte og varelager?

3. Har det noen betydning for svaret på spørsmål 1. at kontrakten faller inn under rådsdirektiv 77/67, 80/767 og 88/295 om tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp?» 10

   EFTA-domstolen forventes å behandle foreleggelsesspørsmålene i løpet av våren 1996.

Dommene fra Stavanger byrett adskiller seg fra Strø-Mølle dommen ved at de omtvistede arbeidsforhold gjelder vedlikeholdsarbeid/servicefunksjoner av varig karakter. Slikt vedlikeholdsarbeid/servicefunksjoner er en nødvendig del av driften av plattformen og er arbeid som i utgangspunktet har en ubegrenset varighet. Disse eksempler viser at det er vanskelig å trekke klare grenser for når reglene kommer til anvendelse. 11

4.3.3 Forholdet mellom kapittel XII A og annet EØS-regelverk som påbyr bruk av anbud

Et av hovedelementene i gjennomføringen av det indre marked i EU er å åpne de offentlige innkjøpsmarkedene. Dette gjøres for å oppfylle traktatsbestemmelsene om likebehandling og fri flyt av tjenester. For å oppfylle disse prinsipper er det vedtatt særskilte innkjøpsdirektiver som også er en del av EØS-avtalen. 12 Etter disse regler skal større innkjøp settes ut på åpent anbud i EØS. Dette gjelder bare for innkjøp over visse terskelverdier. Det er blant annet gitt nærmere bestemmelser om hvilke kriterier en oppdragsgiver kan velge en oppdragstaker etter. Det er klart at reglene gjelder for all offentlig virksomhet, som for eksempel statsadministrasjonen, fylkeskommunene og kommunene. I tillegg vil som et utgangspunkt foretak som er underlagt offentlig kontroll, for eksempel i kraft av eierforhold, kapitalinteresser eller reglene for virksomheten være omfattet. Men mange av disse igjen vil falle utenfor ettersom de driver en industriell og forretningsmessig virksomhet. De som er i en monopolsituasjon vil likevel omfattes. I tillegg vil foretak som driver sin virksomhet etter spesiell tillatelse fra det offentlige, for eksempel i form av konsesjon, ha plikt til å sette oppdrag på anbud. Dette vil gjelde for eksempel operatørselskaper i Nordsjøen.

Direktivet som reglene i arbeidsmiljøloven kapittel XII A bygger på er også gitt blant annet av hensyn til konkurranseretten. Direktivet skal sikre at det enkelte land har et minimums beskyttelsesnivå av arbeidstakerne, og dette skal forhindre at land innenfor EØS-området får konkurransefordeler ved at arbeidstakerne ikke har rettigheter ved ulike former for innehaverskifter.

Dersom en forutsetter at reglene i kapittel XII A kommer til anvendelse kan det stilles spørsmål om reglene strider mot hverandre. I EØS-loven (lov av 27. november nr. 109 1992) er det i § 2 gitt en bestemmelse som gir EØS-implementerte regler forrang i tilfelle konflikt. I dette tilfelle vil imidlertid begge regelsett ha samme opprinnelse og løser derfor ikke spørsmålet.

Anbudssystemet forutsetter en relevant konkurransesituasjon, det vil si at en potensiell oppdragstaker skal kunne delta i anbudskonkurransen basert på mest mulig sikre opplysninger om kontraktsforholdet. Dersom en potensiell oppdragstaker risikerer å overta alle arbeidstakere hos nåværende kontraktsinnehaver, vil dette sett fra arbeidsgiversiden være en usikkerhetsfaktor som kan gjøre at konkurransemomentet forsvinner. Hvis alle arbeidstakere hos den tapende kontraktsinnehaver har rett til å bli overført til den nye innehaver av kontrakten kan det være uklart hvilke lønns- og arbeidsvilkår som i tilfelle må overtas. På den annen side så kan den enkelte potensielle oppdragstaker legge inn to bud, ett hvor ingen arbeidstakere overtas, og ett annet hvor en tar høyde for at arbeidsgiveransvaret overtas. Spørsmålet er ikke behandlet verken i EU eller i norsk rett. På den annen side vil ofte den nye oppdragstaker ha et arbeidskraftbehov og det vil derfor være en fordel å overta arbeidstakere som allerede er kjent med arbeidsoppgavene.

EF-domstolen har også i en rekke saker lagt til grunn at arbeidstakerne skal beskyttes ved overføring av virksomhet. Kommisjonen argumenterer i grunnlagsmateriale for direktivet at arbeidstakerne ikke skal bli skadelidende ved innføring av et felles marked. Når innføring av anbudsinstituttet skjer blant annet som følge av EØS-avtalen vil de samme vernehensyn være relevant å gjøre gjeldende.

4.4 Nordisk rett – reglene om overføring av virksomhet ved kontraktsskifte

4.4.1 Innledning

I det følgende gis det en kort oversikt over hvordan dansk og svensk rett har fortolket reglene om virksomhetsoverdragelse i kontraktsskiftesituasjoner. I Danmark er direktivet implementert i egen lov: Lov om lønmodtagers retsstilling (lov nr. 111 af 21. mars 1979 – trådte i kraft 1. april 1979). I Sverige har en også gjort tilpasninger, men reglene har bare vært i kraft siden 1. januar 1995.

4.4.2 Dansk rett

I dansk rett er det klart at virksomhetsbegrepet i Lov om lønmodtagers retsstilling skal tolkes vidt. Fra danske domstoler har EF-domstolen fått forelagt en rekke saker som har vært med på å utfylle tolkingen av direktivet, jf. blant annet ISS-saken. I dansk rett har det vært en diskusjon om såkalt entreprisearbeid omfattes av loven. Med entreprise menes i denne sammenheng den situasjon at arbeid som hittil har vært utført innen virksomheten skal utføres utenfor virksomheten. Spørsmålet har også etter dansk rett vært om det gjelder en overdragelse av arbeidsoppgaver eller selvstendig del av virksomhet. 13 Dansk rett følger her de retningslinjer som er trukket opp av EF-domstolen. Svenning Andersen antyder i sin bok, fra 1990, at også overføring av entreprisekontrakt vedrørende et konkret byggeprosjekt vil kunne omfattes, i motsetning til den siste dommen i Strø-Mølle saken (sak 48/94).

Fra dansk rettspraksis er Arbeidsrettens avgjørelse i Ri-Bus saken (dom av 28. juni 1994) av relevans. 14 Dommen fastslår at det innebærer en virksomhetsoverdragelse, når Ribe-Bus Amts Trafikselskab etter en avholdt licitation 15 inngikk kontrakt med virksomheten Ri-Bus om sistnevntes overtakelse av bybussdriften i Esbjerg. Denne kontrakten var hittil ivaretatt av Esbjerg kommune gjennom kontrakt med amtets trafikkselskap. I domspremissene blir dette begrunnet blant annet med:

«Ved afgørelsen af, om loven herefter finder anvendelse i det foreliggende tilfælde, lægger retten til grund, at driften af bybuskørslen i Esbjerg, der anden vognmandvirksomhed er en virksomhed, der har et klart defineret formål og forudsætter blant annet anskaffelse af fornødent materiale m.v. samt ansættelse af fornødent personale til betjening heraf og til administration, naturligt må betegnes som en virksomhed i virksomhedsoverdragelseslovens forstand, hvad enten driften forestås af en offentlig myndighed som en del af forvaltningen eller udføres af et personligt ejet firma, et aktieselskab eller en anden juridisk person. Da det er uden betydning for lovens anvendelse, om den overførsel af virksomheden, der – som tilfældet er her – har resulteret i et arbejdsgiverskifte, er baseret på en direkte kontraktsrelation mellom erhververen og den tidligere indehaver, da det afgørende er indholdet af den indgåede aftale herom og ikke den måde, hvorpå den er blevet til, her efter afholdt licitation, og da virksomheden – driften av bybuskørselen i Esbjerg – uanset det af Dansk Arbejdsgiverforening anførte vedrørende det ændrede rutenet, kundekrets m.v må anses for identisk med den hidtidige virksomhed, er der således sket en virksomhedsoverdragelse i lovens forstand med den følge, at Ri-Bus A/S er forpligtet til at efterleve den gældende overenskomst mellem Specialarbejderforbundet i Danmark og Kommunenes Landsforening».

Ri-Bus A/S ble dermed dømt til å etterleve gjeldende tariffavtale mellom SID og Kommunernes Landsforening. Werlauff refererer i sin artikkel også andre avgjørelser som støtter opp under Ri-Bus saken (jf. s. UfR 1995 s. 274).

4.4.3 Svensk rett

Sverige har som følge av direktivet om overføring av virksomhet gjort tilpasninger i sin Lag om anställningsskydd (LAS). 16 Implementeringen medførte relativt store endringer, blant annet går de svenske reglene lengere enn direktivet på noen punkter. Det har etter ikrafttredelsen kommet to dommer fra Arbetsdomstolen som har en viss interesse for dette temaet.

I Arbetsdomstolens dom nr. 163/95 i sak nr. A 68/95, A 69/95, A 121/95 og A 122/95 gjaldt et foretak A som drev busstrafikk med grunnlag i en entreprenøravtale. Foretaket mistet etter en periode entreprenøravtalen til foretakene B og C. Det ble tvist om overføringen av avtalen kunne anses som en overføring av virksomhet i relasjon til anställningsskyddslagen § 6b og EU-direktivet. Arbetsdomtolen fant at verken foretakene B eller C hadde overtatt arbeidskraft, administrasjon eller andre aktiva fra foretak A. På grunn av dette hadde ikke verksamheten bevart sin identitet ved entreprenørskiftet. Domstolen fant ikke at saken var av en slik karakter at man ville forelegge spørsmålet for EF-domstolen.

4.5 Arbeidsmiljølovens regler om fortrinnsrett

4.5.1 Innledning

Det følger av arbeidsmiljøloven § 67 at arbeidstaker som er sagt opp på grunn av arbeidsmangel har fortrinnsrett til ny tilsetting i samme virksomhet, med mindre det gjelder en stilling arbeidstakeren ikke er skikket for. Spørsmålet er hvilken rettighet arbeidstaker har til å være fortrinnsberettiget i den virksomhet som får et oppdrag for eksempel etter anbudskonkurranse. Fortrinnsretten forutsetter at reglene i kapittel XII A ikke kommer til anvendelse. Under dette kapittel behandler arbeidsmiljøloven fortrinnsrett, ikke den rettighet som kan følge av for eksempel avtale eller praksis. Det vises for øvrig til kapittel 3.9 hvor § 67 er behandlet nærmere ved fremstillingen av virksomhetsbegrepet.

4.5.2 Fortrinnsrett i samme virksomhet

Etter arbeidsmiljøloven § 67 er fortrinnsretten i behold i forhold til samme virksomhet. Som et utgangspunkt vil dette være i det foretak arbeidstaker har sitt tilsettingsforhold når oppsigelsen skjer. Dersom foretak A taper en kontrakt til foretak B, og som følge av dette må gå til oppsigelser etter arbeidsmiljøloven § 60, vil fortrinnsretten være i behold i forhold til foretak A. Så lenge kontraktsskiftet ikke anses som noen overføring av virksomhet vil det heller ikke kunne oppstilles en rett etter arbeidsmiljøloven § 67 i forhold til foretak B. Dersom arbeidsmiljøloven kapittel XII A kommer til anvendelse skal ikke arbeidstaker sies opp som følge av innehaverskiftet. Men en eventuell senere oppsigelse fra denne virksomhet gjør at § 67 kommer til anvendelse, men bare i forhold til foretak A.

4.6 Særlig om bruk av anbud i medhold av samferdsels­lovgivningen

4.6.1 Innledning

I samferdselssektoren er anbudssystemet blitt undergitt en særlig behandling av Øen-komiteen (se rapport om Nye tilskuddsformer i subsidiert transport av 27. januar 1988) og Transporteffektiviseringsutvalget (innstilling av 24. januar 1990). Samferdselsdepartementet satte ned en tverrdepartemental arbeidsgruppe som blant annet fikk i oppgave å utrede bruk av anbudsprinsippet ved tildeling av tilskudd for lokale bil- og båtruter, herunder riksveiferger. Bakgrunnen for oppnevningen var uttalelser fra Stortingets samferdselskomite. Gruppen tilrådde at konkurranseprinsippet skal gjelde, og at operatøren skal sikres enerett til trafikken for en fastsatt periode. Transporteffektiviseringsutvalget ble nedsatt for å utrede nærmere de tilrådinger Øen-komiteen kom fram til. Med dette grunnlag fremmet Samferdselsdepartementet forslag om endring av samferdselsloven om å tillate bruk av anbud i rutedriften avgrenset til persontransport i rute (jf. Ot.prp. nr. 64 (1989-90) og Innst.O. nr. 82 (1990-91). Med dette menes at det ble åpnet for konkurranse om å utføre aktuelle transportoppdrag i en nærmere fastsatt periode. Forslaget innebærer at transportselskap utenfor det enkelte fylke også kan delta i anbud på lik linje med selskap med forretningsadresse i det aktuelle fylket.

Det er flere fylker som vurderer å benytte seg av anbudsprinsippet, og i Oppland er anbudskonkurranse gjennomført for ruter i Lillehammer med et selskap fra annet fylke som ny operatør.

4.6.2 Forskrifter om anbud i lokal rutetransport – arbeidstaker­rettigheter

I forskrift gitt med hjemmel i samferdselsloven § 13 (forskrift av 11. mars Nr. 206 1994) er det gitt nærmere regler om bruk av anbud i lokal rutetranport. I forskriften § 5-3 heter det at:

«oppdragsgiver kan i anbudsinnbydelsen bestemme at operativt personell ansatt i selskapet som får innskrenket rutevirksomhet som følge av overgang til ny løyvehaver etter anbud, skal ha fortrinnsrett ved nyansettelser i det overtagende selskap dersom det overtagende selskap på overtagelsestidspunktet har behov for nyansettelser».

Dette innebærer at fylkeskommunen står fritt til å bestemme om en slik fortrinnsrett skal gjelde. Slik fotrinnsrett kommer i tillegg til den fortrinnsrett som gjelder etter arbeidsmiljøloven § 67. Men slik fortrinnsrett vil bare referere seg til på overtagelsestidspunktet, som tidsmessig er en svært begrenset periode. Det er ikke gitt nærmere forarbeider som kan klargjøre fortolkningen av bestemmelsen.

I forskriften § 5-4 er det fastsatt at den som deltar i anbudskonkurransen må forplikte seg til å følge lønns- og arbeidsvilkår for operativt personell som minst svarer til en av de landsomfattende tariffavtaler. Dette gjelder også eventuelle arbeidstakere ansatt av underleverandører.

4.7 Oppsummering

Det er ikke gitt generelle regler i arbeidsmiljølovgivningen som beskytter arbeidstakerne når foretaket taper kontrakt eller oppdrag. De alminnelige regler i arbeidsmiljøloven §§ 60, 67 og 73 A flg vil imidlertid komme til anvendelse men bare overfor det foretak som ikke har fått forlenget kontrakten eller oppdraget. Reglene i arbeidsmiljøloven §§ 60 og 67 vil derfor ikke ha stor praktisk betydning. Reglene i kapittel XII A gir arbeidstakerne en tilfredsstillende beskyttelse, men det må avgjøres konkret om de kommer til anvendelse.