Hva er redningstjeneste?

Redningstjenestens organisasjon og virkeområde er regulert i Organisasjonsplan for redningstjenesten, fastsatt ved kongelig resolusjon 4. juli 1980.

Den mest brukte definisjon av redningstjeneste er: den offentlige organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særlige tiltak.

Den norske redningstjenestens organisasjon

Etter organisasjonsplanen har Justisdepartementet ansvaret for den administrative samordningen av redningstjenesten. Hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler har ansvaret for den operative samordningen av redningstjenesten. Organisasjonsplanen er bygd på tre hovedprinsipper – samvirke, koordinering og integrering. Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper med egnede ressurser til redningsinnsats. Politiet er utpekt til å koordinere innsatsen i ulykkestilfeller. Tjenesten er integrert, dvs. at den omfatter alle typer redningsaksjoner ( sjø-, land- og flyredning).

Ledelsesapparat

Redningstjenesten har et to-trinns ledelsesapparat som består av to hovedredningssentraler (en for Sør-Norge med ansvar syd for den 65. breddegrad, og en for Nord-Norge) og 55 lokale redningssentraler (identiske med politidistriktene og sysselmannstillingen på Svalbard).

Ved større lufthavner og enkelte militære flystasjoner finnes 16 underordnede flyredningssentraler. Disse har ansvaret for å igangsette søk- og redningsaksjoner så snart et fly er meldt savnet, og lede aksjonen inntil ansvaret kan overtas av hovedredningssentralene eller den aktuelle lokale redningssentral.

Ressurser

Det står omfattende ressurser til rådighet for norsk redningstjeneste. Tilgjengelige ressurser deles normalt inn i tre hovedkategorier: offentlige ressurser, frivillige organisasjoner og private selskaper. Av de offentlige ressursene er redningshelikopterressursen blant de mest benyttede.

Behov for en norsk redningshelikoptertjeneste

Verdens første redningsaksjon med helikopter ble utført 23. april 1944 i Burma. Tre britiske soldater og en amerikansk flyger ble hentet med en Sikorsky YR-4 testmaskin langt inne på japansk okkupert område.

Den første opphenting fra sjøen med helikopter ble foretatt 29. november 1945 i Long Island Sound nordøst for New York, da et Sikorsky R-5 helikopter plukket opp to nødstedte med redningsheis i 60 knops vind.

Luftforsvaret anskaffet i 1953 6 Bell 47 helikoptre. De skulle primært dekke Luftforsvarets behov for redning av eget personell, men allerede fra starten av ble de benyttet til sivile ambulanseoppdrag.

Flere store ulykker viste at det eksisterte et behov for store, langtrekkende redningshelikoptre i Norge. Spesielt redningsaksjonen ved M/F Skageraks forlis i havområdet mellom Norge og Danmark i 1966, viste hvilket enestående effektivt hjelpemiddel store langtrekkende redningshelikoptre kunne være i sjøredningsaksjoner. På dette tidspunkt hadde Norge ingen etablert redningshelikoptertjeneste for sjøredning.

Justisdepartementet tok etter M/F Skageraks forlis opp spørsmålet om hvordan Norge kunne etablere en redningshelikoptertjeneste. Alternativene stod mellom utnyttelse av allerede eksisterende helikoptre eller anskaffelse av nye. Det ble i første omgang inngått en leiekontrakt med det private selskapet Helikopter Service A/S om at selskapets tre helikoptre skulle stå til begrenset disposisjon for den offentlige redningstjeneste med stasjon på Forus ved Stavanger (St. prp. nr. 34 1968-69).

Anskaffelse av redningshelikoptre

I St. prp. 1. tillegg nr. 1. (1969-70) ba Justisdepartementet om bestillingsfullmakt for kjøp av 3 helikoptre til bruk for sjøredningstjenesten. De tre redningshelikoptrene var ment som første del av en etappevis oppbygging av en landsdekkende norsk redningshelikoptertjeneste som totalt skulle bestå av 10 helikoptre.

Drift av redningshelikoptrene

Det ble vurdert tre ulike alternativer for hvordan driften av den landsdekkende redningshelikoptertjenesten kunne legges opp;

1. Helikopterredningstjenesten kunne ivaretas av et sivilt selskap, for statens regning.

2. Driften kunne legges til Luftforsvaret, med særskilte bevilgninger til formålet.

3. Helikopter Service A/S, som disponerte store helikoptre med redningsheis på Sola/Forus, kunne ivareta helikopterredningstjenesten på Sør- og Vestlandet, mens Luftforsvaret kunne ivareta tjenesten for resten av landet.

Vurdering av de tre ulike alternativene for drift førte til forslag om at Luftforsvaret skulle få oppgaven med drift av helikopterredningstjenesten i sin helhet. Det ble forutsatt gitt særlige bevilgninger til etablering og drift av tjenesten, herunder den nødvendige utvidelse av personellrammen.

Justisdepartementet kom etter hvert til den konklusjon at en lang etappevis utbygging av redningshelikoptertjenesten ikke var gunstig på grunn av de prismessige konsekvensene. Departementet ville isteden bygge ut tjenesten så snart det budsjettmessig lot seg gjøre.

Justisdepartementet ba derfor i St. prp. nr. 33, (1970-71) om at den gitte bestillingsfullmakt for 1970 for tre helikoptre ble utvidet til å omfatte 10 helikoptre til en samlet kjøpesum på inntil 120 millioner kroner. 10 helikoptre ble vurdert å være det minimum antall helikoptre man kunne klare seg med.

Luftforsvaret vurderte Westland Sea King og Sikorsky S-61A til å være de to best egnede helikoptertypene. Valget falt til slutt på Westland Sea King. 10 helikoptre ble bestilt for levering i 1973.

Den moderne norske redningstjeneste

Luftforsvaret gjenopprettet 330 skvadronen som hadde vært nedlagt noen år og organiserte beredskapsbasene og helikoptrene inn under denne skvadronen. 330 skvadronen fikk mottoet Trygg havet. I løpet av 1973 ble alle 10 helikoptrene levert. Dette medførte at Norge i 1973 hadde fire baser med Sea King redningshelikoptre (Sola, Ørland, Bodø og Banak). Videre skulle beredskapen i Oslofjorden dekkes av 720 skvadronen på Rygge flystasjon som opererte UH-1B helikoptre. UH-1B helikoptrene var mindre enmotors helikoptre utstyrt med heis.

Innkjøp av helikoptre til kystvakten

I 1980-81 ble det kjøpt inn Westland Lynx helikoptre til Kystvakten. Disse ble organisert i 337 skvadronen og stasjonert på Bardufoss flystasjon. Helikoptrene følger Kystvaktens Nordkappklasse fartøyer på tokt. Kystvakten har 3 fartøyer av Nordkappklassen, hvorav 2 i gjennomsnitt er ute på tokt samtidig. Begge har normalt Lynx helikopter ombord. Kystvaktens Lynx helikoptre er spesialbygget for operasjoner over sjø og er utstyrt med redningsheis.

Legebemanning på Sea King

Mengden av ambulanseoppdrag med Sea King økte raskt. I 1977 var man kommet opp i 242 ambulanseoppdrag pr år. I tillegg fikk man ofte ombord skadde personer på redningsoppdrag. Det meldte seg derfor etterhvert et behov for å ha med lege på oppdragene. Da den landsdekkende luftambulanseplanen ble innført 1. januar 1988 ble 330 skvadronen en del av denne. Det ble da et fylkeskommunalt ansvar å sørge for legebemanning på redningshelikoptrene på beredskap. Fra og med 1988 har det vært med lege på alle rednings- og ambulanseoppdrag med Sea King helikoptre.

Havari/beredskapsproblemer

I 1988 havarerte et Sea King redningshelikopter utenfor Bodø. Samme år havarerte et Sea King helikopter på Tyin. Dette helikopteret ble senere bygd opp igjen i England. Men havariene førte til at 330 skvadronen i en periode måtte operere med bare 8 helikoptre.

Det ble derfor leid inn et S-61 helikopter fra Helikopter Service A/S for å styrke beredskapen på Møre- og Trøndelagskysten. Leieforholdet startet 1. november 1988 og ble avsluttet 31. januar 1989. Et nytt leieforhold ble opprettet med A/S Mørefly. Et Super Puma helikopter ble leid inn og først stasjonert på Vigra utenfor Ålesund. I 1989 fikk 330 skvadronen på Ørland tilført helikopter nr. to, og behovet for å styrke beredskapen på Møre- og Trøndelagskysten falt bort.

Det innleide helikopteret ble flyttet til Torp for å styrke beredskapen i Oslofjorden. Leieforholdet varte fra 1. februar 1989 til 31. desember 1990. Fra 1. desember 1991 til 1. august 1992 ble det leid inn et redningshelikopter fra Helikopter Service A/S. Dette helikopteret ble stasjonert på Sola. Etter 1. august 1992 har sivile redningshelikopter ikke blitt innleid.

Utskifting av UH-1B helikoptrene med Bell 412SP

I perioden 1987-89 kjøpte Luftforsvaret inn 19 Bell 412SP til erstatning for sine UH-1B helikoptre. Disse ble fordelt til 720 skvadronen (Rygge) og 339 skvadronen. Opprinnelig var det ikke meningen at helikoptrene skulle ha redningsheis. Forsvaret gikk imot montering av heis, men etter påtrykk fra blant annet Justisdepartementet gikk Forsvaret med på å anskaffe og montere heis på helikoptrene.

Redningshelikopter på Svalbard

Forliset av fiskerfartøyet Njård ved Svalbard i 1992 forsterket behovet for en vurdering av praktiske løsninger for bedret redningsberedskap i området rundt Svalbard. Justisminister Grete Faremo uttalte i Stortinget under debatten om Svalbardbudsjettet for 1993 at det burde stasjoneres et helikopter med fullverdig redningskapasitet på Svalbard, og at det ville være sterkt ønskelig å finne fram til et helikopter som ved siden av redningsoppgavene også kunne benyttes til annen virksomhet på Svalbard. Stortinget vedtok i salderingen av statsbudsjettet for 1993 å styrke redningstjenesten på Svalbard med et bedre helikoptertilbud, og rammen for Svalbardbudsjettet ble øket med 15 millioner kroner. I 1993 ble leieavtalen mellom Sysselmannen på Svalbard og Helikopterservice A/S endret ved at ett av Sysselmannens to tjenestehelikoptre ble byttet ut med et fullverdig søk- og redningsutrustet Super Puma helikopter.

Modernisering av Sea King helikoptrene

Det ble i 1989 vedtatt å modernisere Sea King helikoptrene med blant annet ny radar og nytt navigasjons- og søkeutstyr. Det ble også bestemt å erstatte helikopteret som havarerte utenfor Bodø i 1988. Et erstatningshelikopter ble bestilt og levert i august 1992. Moderniseringen går i hovedsak ut på å skifte ut søke- og navigasjonsutstyret med moderne utstyr. Moderniseringsprogrammet er ennå ikke avsluttet. Etter moderniseringen vil helikoptrene være godt egnet for redningstjeneste de neste 8-10 år.

Helikopterberedskap på petroleumsinnretninger

Petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er regulert av Petroleumsloven av 22. mars 1985. Der står det bl.a. at rettighetshaver skal til enhver tid opprettholde effektiv beredskap med sikte på å møte ulykkes- og faresituasjoner som kan medføre tap av menneskeliv eller personskade, forurensning eller stor materiell skade. Ett av tiltakene operatørselskapene har iverksatt er helikopterberedskap på tre oljefelt (Ekofisk, Frigg og Statfjord).

Statens luftambulansetjeneste

1. januar 1988 ble det etablert en landsdekkende luftambulansetjeneste i Norge. Tjenesten består av 11 sivile ambulansehelikopterbaser ( Tromsø, Brønnøysund, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Stavanger, Arendal, Ål, Dombås og Lørenskog) og 330 skvadronens 4 baser. I tillegg kommer 6 baser med ambulansefly.

Antall rednings- og ambulanseoppdrag utført av 330 skvadronen

Siden gjenopprettelsen i 1973 og fram til 1. januar 1995 har 330 skvadronen utført totalt 13727 rednings- og ambulanseoppdrag fordelt på 4116 redningsoppdrag og 9611 ambulanseoppdrag. Antall redningsoppdrag har vært relativt stabilt de siste 15 år med ca. 210 oppdrag pr. år.

Antall ambulanseoppdrag var raskt økende fram til 1990. Etter 1990 har antallet stabilisert seg på ca. 700 ambulanseoppdrag pr. år.

330 skvadronen (Sola, Vigra, Ørland, Bodø og Banak)

330 skvadronen har totalt 12 Sea King redningshelikoptre fordelt på fire avdelinger og ett detasjement. Hver avdeling av 330 skvadronen (Banak, Bodø, Ørland og Sola) er oppsatt med to Sea King redningshelikoptre og fire besetninger. Enkelte avdelinger har til tider tre helikoptre. Skvadronens hovedsete er Bodø. Kravet til avdelingene er at de skal ha ett helikopter med besetning på beredskap til enhver tid.

330 skvadronens detasjement på Vigra er tildelt ett Sea King helikopter og én besetning.

Sysselmannens transporthelikopter nr. 1 (Svalbard/Longyearbyen)

I tillegg til den statlige redningshelikoptertjenesten på fastlandet har redningstjenesten på Svalbard siden 1993 vært vesentlig styrket etter at Sysselmannen på Svalbard skiftet ut ett av sine 212 transporthelikoptre med et søk- og redningsutrustet AS 332 L Super Puma helikopter.

Sysselmannen har siden tidlig på 1980-tallet leiet helikoptertjenester av en sivil operatør. Da redningstjenesten i 1992 ble besluttet styrket ble det ikke ansett hensiktsmessig å stasjonere ett av Forsvarets Sea King helikoptre på Svalbard.

Man valgte derfor å forsterke helikoptertjenesten for Sysselmannen, ved å leie inn et helikopter som ved siden av de ordinære oppgavene for Sysselmannens helikopter nr 1, også har kapasitet og utrustning for søk- og redningsoppdrag. I tillegg disponerer Sysselmannen etter avtalen et Bell 212 helikopter (helikopter nr 2), som kan utstyres med redningsheis.

Airlift A/S har siden 1. april 1996 hatt operatøransvaret for Sysselmannens helikoptertjeneste. Det er i denne forbindelse viktig å understreke at det er statlig myndighet, (enten Sysselmannen til transportformål, som lokal redningsentral eller i andre redningstilfelle Hovedredningssentralen Nord-Norge), og ikke den sivile operatøren, som avgjør hva helikoptrene skal disponeres til. Det er i denne forbindelse trukket opp ansvarslinjer mellom Hovedredningssentralen Nord-Norge og Sysselmannen forsåvidt gjelder disponeringen av helikopter nr. 1 til søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag. Søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag har første prioritet.

Helikopter nr. 1 står på en times beredskap, mens helikopter nr. 2 er på 12 timers beredskap, i nødstilfelle snarest. Når helikopter nr. 1 er på transportoppdrag for Sysselmannen, er dette i utgangspunktet bemannet med full besetning for redningsoppdrag for at beredskapskravet skal kunne overholdes. Unntaket er korte strekninger der helikopteret kan returnere til Longyearbyen og være operasjonsklart innen en time etter at varsel er gitt. Medisinsk personell (lege, sykepleier) fra Longyearbyen sykehus følger med helikoptrene ved behov, og det er etablert samarbeidsprosedyrer mellom sykehuset og operatøren for dette formål.

Helikopter nr. 1 er ikke dedikert til redningstjeneste i samme betydning som 330 skvadronens Sea King helikoptre fordi det også benyttes til transportoppdrag for Sysselmannen mens det er på redningsberedskap, i samsvar med de forutsetninger som lå til grunn for beslutningen i 1992 om styrking av tjenesten.

720 skvadronen (Rygge)

720 skvadronen på Rygge har totalt 6 Bell 412SP helikopter. Ett helikopter med besetning står på redningsberedskap på Rygge utenfor den normale arbeidstiden. I arbeidstiden forutsettes beredskapen ivaretatt av tilgjengelige Bell 412SP helikoptre i Østlandsområdet. Bell 412SP helikoptrene på beredskap har påmontert redningsheis, men er ikke fullverdige redningshelikoptre og lite egnet til sjøredningsoppdrag.

337 >skvadronen (Kystvakthelikoptre i norsk økonomisk sone)

337 skvadronen har totalt 6 Lynx helikopter. To helikopter er på tokt med Nordkapp-klassen kystvaktfartøy mesteparten av året. Helikoptrene er tilgjengelige for redningsoppdrag. På Bardufoss har 337 skvadronen ingen beredskap. Lynx helikoptrene er små, utstyrt med heis, men middels godt egnet til sjøredningsoppdrag.

Statens luftambulansetjeneste

Statens luftambulansetjeneste disponerer tilsammen 11 helikoptre på ambulanseberedskap i Norge. Dette er rene ambulansehelikoptre uten redningsheis.

Petroleumsindustrien

Phillips Petroleum Company Norway har (fra 1. januar 1997) to helikoptre av typen AS 365 N2 Dauphin stasjonert på Ekofisk. På Frigg har Elf Petroleum Norge stasjonert et helikopter av samme type. Elf har besluttet å fjerne redningsmannen på dette helikopteret, slik at det ikke lenger vil ha redningskapasitet for personell i sjø eller på skip. Statoil har et Bell 214ST helikopter stasjonert på Statfjord-feltet.

339 skvadronen ( Bardufoss )

339 skvadronen har totalt 12 Bell 412SP helikoptre. Et helikopter med besetning står på ambulanseberedskap på Bardufoss til enhver tid. Bell 412SP helikoptrene på beredskap har ikke påmontert redningsheis. De er ikke fullverdige redningshelikoptre og er lite egnet til sjøredningsoppdrag.

Direktoratet for Brann og Eksplosjonsvern

Direktoratet for Brann og Eksplosjonsvern leier i sommerhalvåret inn ett helikopter for å ha beredskap for slokking av skogbrann. Helikopteret er meget godt egnet til brannslukking og kan droppe 2700 liter vann pr. dropp. Helikopteret er ikke utstyrt for redningstjeneste. Helikopteret plasseres på Øst- eller Vestlandet avhengig av hvor faren for skogbrann vurderes størst.

Andre helikopter

Det finnes i tillegg mange helikoptre av ulike typer i Norge. Ingen av disse har utstyr for eller trening i å utføre redningsoppdrag, spesielt ikke over sjø.

330 skvadronen

I St. prp. nr. 33 (1970-71) ble det forutsatt at engangsutgiftene ved etablering av redningshelikoptrene fra og med 1972 skulle føres på Justisdepartementets budsjett, mens driftsutgiftene skulle bevilges over Forsvarsdepartementets budsjett, således at de i samsvar med opptrukne retningslinjer vil komme som tillegg til den ordinære ramme for forsvarsbudsjettet.

I 1989 ble det bestemt å kjøpe inn et helikopter til erstatning for det som havarerte utenfor Bodø og å modernisere Sea King helikoptrene. Kostnadene på ca. 225 millioner kroner ble dekket over forsvarsbudsjettet.

De 2 nye Sea King helikoptrene som ble bestilt for levering i 1996 er også finansiert over forsvarsbudsjettet. De årlige driftsutgiftene for 330-skvaronen er på ca. 170 millioner kroner og bevilges over forsvarsbudsjettet.

Legebemanning/ambulanseflyging med Sea King

Utgiftene til legebemanning på Sea King helikoptrene dekkes av Sosial- og helsedepartementet. Utgiftene beløp seg til ca. 7 millioner kroner for 1995. Årlig får Forsvaret refundert ca. 20-25 millioner kroner fra Rikstrygdeverket for ambulanseflyging med Sea King. For 1995 utgjorde refusjonen 21 millioner kroner.

Sysselmannen på Svalbard (Longyearbyen)

Kontrakten om levering av helikoptertjenester for Sysselmannen på Svalbard ble fornyet i 1996 etter en tilbudsrunde i henhold til Statens regelverk for offentlige anskaffelser (REFSA). Kostnadene for Sysselmannens helikoptertjeneste finansieres over Svalbardbudsjettet, som en del av Justisdepartementets budsjett (Polaravdelingen). Kostnaden i 1995 for Sysselmannens helikoptertjenester på Svalbard var på ca. 34 millioner kroner, fordelt med ca. 29 millioner kroner for stasjonering og ca. 5 millioner kroner for flyging. Helikopterservice A/S hadde kontrakten fram til 1. april 1996 da Airlift A/S overtok operatøransvaret.

720 skvadronen (Rygge)

720 skvadronens kostnader ved redningsberedskapen på Rygge bekostes av Forsvaret.

337 skvadronen (kystvakten)

337 skvadronen finansieres over Kystvaktens budsjett.

Statens luftambulanse

De 11 sivile helikopterbasene som inngår i den landsdekkende luftambulansetjenesten blir hvert femte år lagt ut på anbud og kostnadene dekkes over folketrygdens og Sosial- og helsedepartementets budsjett.

Andre

Kostnaden ved alle andre beredskapsordninger dekkes av oppdragsgiver. Benyttes helikoptre til redningsoppdrag får operatørselskapet dekket timepris for medgått flytid. Denne kostnaden bæres av hovedredningssentralene som en del av Justisdepartementets budsjett.

330 skvadronen (Sola, Vigra, Ørland, Bodø og Banak)

330 skvadronen er pålagt å ha ett Sea King redningshelikopter med besetning på én times beredskap på Sola, Ørland, Bodø og Banak til enhver tid (100%). 330 skvadronens detasjement på Vigra har krav om at det skal være ett helikopter på beredskap minimum 85% av tiden.

For å oppfylle beredskapskravene har forsvaret pålagt avdelingene på Sola, Ørland, Bodø og Banak å ha én besetning på hjemmevakt til enhver tid. I arbeidstiden fra 0730 – 1530 på hverdager er beredskapsbesetningen tilstede på basen, mens de resten av døgnet oppholder seg i hjemmet. Gjennomsnittlig faktisk reaksjonstid på de ulike basene varierer mellom 20 og 50 minutter. Kortest reaksjonstid har basen på Ørland, mens Sola har lengst reaksjonstid. Den lange reaksjonstiden på Sola skyldes primært besetningenes bosetning.

Den ene besetningen på Vigra bruker ca. 20 minutter på å komme ut til Vigra. Transporttiden gjør at reaksjonstiden blir på ca. 45 minutter fra utkalling til helikopteret er i lufta.

Sysselmannen på Svalbard (Longyearbyen)

I henhold til kontrakten med A/S Airlift har Sysselmannens helikopter nr. 1/Super Puma en beredskapstid på 1 time for 90% av tiden. Dersom Sysselmannens helikopter nr. 1/Super Puma ikke er operasjonsklart, settes Bell 212 på samme beredskap. Bell helikopteret har imidlertid begrenset redningskapasitet over sjø i forhold til helikopter nr.1/Super Puma.

720 skvadronen (Rygge)

720 skvadronen på Rygge har ett Bell-412SP helikopter med besetning. Helikoptret har én times beredskap utenom arbeidstid. Gjennomsnittlig faktisk reaksjonstid ligger mellom 30 og 50 minutter. Også her er reaksjonstiden avhengig av hvor besetningene bor.

337 skvadronen (Kystvakten)

337 skvadronen har beredskap til enhver tid når de er på kystvaktfartøyene. Det vil ta maksimalt 45 minutter før helikopteret er i lufta. Normalt vil reaksjonstiden være kortere.

339 skvadronen (Bardufoss)

339 skvadronen på Bardufoss har ett Bell-412SP helikopter med besetning på en times beredskap.

Petroleumsindustrien

Operatørselskapene har ett helikopter med besetning på 30 minutters beredskap på henholdsvis Ekofisk-, Frigg- og Statfjordfeltet. Antall utkallinger har vært så få at de ikke gir grunnlag for utregning av gjennomsnittlig reaksjonstid.

Oppdragstyper

Norske redningshelikoptre utfører årlig i gjennomsnitt ca. 280 søk- og redningsoppdrag (SAR- oppdrag) og ca. 700 ambulanseoppdrag. Oppdragene fordeler seg på følgende oppdragstyper:

Søk- og redningsoppdrag:

• Søk etter båter inkluderert assistanse ytet ved havari (ca. 60 pr. år)

• Søk etter redningsflåter/livbåter (ca. 10 pr. år)

• Søk etter mann overbord (ca. 35 pr. år)

• Søk etter personer på land (ca.120 pr. år)

• Søk etter fly (ca. 8 pr. år)

• Levering av lensepumper til båter som tar inn vann (ca. 6 pr. år)

• Søk etter aktiviserte nødpeilesendere (ca. 30 pr. år.)

• Assistanse ved ulykker til lands og over sjø

Ambulanseoppdrag:

• Ambulanseoppdrag fra båter (ca. 40 pr. år)

• Ambulanseoppdrag ved ulykker (ca. 100 pr år)

• Ordinære ambulanseoppdrag ved sykdom (ca. 600 pr. år)

I tillegg til til de listede oppdragstyper kommer endel oppdrag som ikke passer inn i noen kategori.

Tabellen viser gjennomsnittlig antall oppdrag pr. år utført med 330 skvadronens redningshelikoptre i perioden 1990-1994.

Tallene for ambulanse fra båt, ambulanse ved ulykker og ordinære ambulanseoppdrag viser antall pasienter tatt ombord og ikke antall oppdrag.

Søk- og redningsoppdrag

Antall søk- og redningsoppdrag utført med redningshelikopter har hatt en liten, men jevn økning siden 1973. I perioden 1973-1980 ble det årlig utført ca. 170 oppdrag. Dette har økt til ca. 280 oppdrag pr. år i perioden 1993-1995. Det skyldes at antall søk etter personer på land har økt kraftig. For alle andre oppdragstyper er antallet stabilt. Under forutseting av at utvalgets forslag under kapittel 6.10 om at ambulansetjeneste til sjøs allerede fra nå av bør defineres som redningstjeneste, vil antall søk – og redningsoppdrag øke noe.

Ambulanseoppdrag

Antall ambulanseoppdrag utført med redningshelikopter har hatt en kraftig økning siden 1973. Antallet har økt fra ca. 120 oppdrag i 1973 til ca. 720 oppdrag i 1994. Spesielt har antall oppdrag ved sykdom økt sterkt. Den statlige luftambulansetjenesten med helikopter har vært under oppbygging i Norge fram til 1994. Utvalget foreslår at ambulansetjeneste til sjøs allerede fra nå av bør defineres som redningstjeneste. Videre foreslås det at luftambulansebasene i Sør-Norge overtar en del av luftambulanseoppdragene fra redningshelikopterbasene på Ørland og Sola. Dette vil innebære at antall ambulanseoppdrag utført med redningshelikoptere vil bli redusert.