Justisdepartementets ansvar for redningshelikoptertjenesten

Dedikerte ressurser har redning som primæroppgave, og det er satt kvantitative og kvalitative krav til ressursene. Samvirkeprinsippet når det gjelder utgiftsfordeling kan ikke anvendes på de dedikerte ressursene. De dedikerte redningsressursene består i dag blant annet av hovedredningssentralene og 330 skvadronens redningshelikoptre.

Sysselmannens helikopter nr. 1 er i offentlige dokumenter hittil ikke utvetydig beskrevet som et dedikert redningshelikopter. Sysselmannen leier imidlertid inn dette helikopteret som alltid vil ivareta redningsoppdrag som primæroppgave, men som også nyttes til andre formål. I kontrakten med operatøren er det Sysselmannen, og ikke Justisdepartementet, som formelt har spesifisert kravene til helikoptret. Etter utvalgets flertalls oppfatning, alle unntatt medlem Olsen, bør Sysselmannens helikopter nr. 1 defineres som et dedikert redningshelikopter, se også kapittel 6.1 og 6.10.

Utvalget legger dette til grunn i den videre framstillingen.

Utvalget oppfatter det som Justisdepartementets ansvar å stille kvantitative og kvalitative redningsfaglige krav til dedikerte redningshelikoptrene, slik det ble gjort i St. prp. nr. 33 (1970-71). I praksis er dette fulgt opp ved at Justisdepartementet har inngått avtale med Forsvarsdepartementet vedrørende kravene til 330 skvadronen.

På Svalbard har Justisdepartementet ved Sysselmannen i ettertid inngått avtale med en sivil operatør.

Hovedredningssentralene har i tillegg en generell fullmakt til innleie av sivile redningshelikoptre, dersom det operativt anses nødvendig i konkrete redningsaksjoner. Utgiftene dekkes over Justisdepartementets budsjett .

Den operative kontrollen med redningshelikoptrene og det daglige tilsynet med at de redningsfaglige kravene etterleves, ivaretas på vegne av Justisdepartementet av hovedredningssentralene når det gjelder 330 skvadronen, og av Hovedredningssentralen Nord-Norge og Sysselmannen på Svalbard når det gjelder Sysselmannens helikopter nr. 1.

Justisdepartementet har både budsjett- og redningsfaglig ansvar for Sysselmannens helikopter nr. 1. Når det gjelder redningshelikoptrene organisert i 330 skvadronen, så har Justisdepartementet – etter utvalgets oppfatning – det redningsfaglige ansvaret, mens budsjettansvaret tilligger Forsvarsdepartementet. Denne delingen av ansvar og økonomisk styring, oppfattes som et problem av de berørte departementer, deres underliggende etater og brukere av rednings­helikopter­tjenesten.

Faglig styring av redningshelikoptertjenesten

Utvalget finner det lite formålstjenlig å gå i ytterligere detaljer om hva som i fortid ikke har fungert tilfredsstillende i forholdet mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet. Det er allikevel grunn til å peke på enkelte forhold som kan belyse dagens situasjon.

Både St.prp. nr. 33 (1970-71) og avtalen mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet, er etter utvalgets vurdering uklare med hensyn til innholdet av Justisdepartementets ansvar og forholdet til Forsvarsdepartementet, noe som gjenspeiles i praksis. Forsvarets egne behov for flyredningstjeneste er for eksempel ikke beskrevet i avtalen.

Samarbeidsavtalen er ikke fulgt opp når det gjelder økonomi, og er heller ikke blitt revidert.

Helt siden opprettelsen av 330 skvadronen har redningshelikoptrene vært benyttet til luftambulansetjeneste. Dette er ikke definert i samarbeidsavtalen mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet, og heller ikke uttrykkelig beskrevet i styringsdokumentene for 330 skvadronen (BFL 55-10).

Utvalget konstaterer også at Justisdepartementet ikke er direkte part i avtalen mellom Forsvarsdepartementets og Sosial- og helsedepartementet når det gjelder bruk av redningshelikoptrene til luftambulanse. Avtalen har etter det utvalget kjenner til i praksis medført en begrensning i muligheten for hovedredningssentralene til å planlegge og gjennomføre redningsøvelser. Bruk av Sea King redningshelikopter til ordinære transportoppdrag mellom sykehus har ytterligere begrenset de tunge redningshelikoptrenes mulighet til å delta i redningsøvelser og samtrening.

Utvalget er også orientert om den stadige diskusjonen om hvorvidt Sysselmannens helikopter nr. 1 er (a) et dedikert redningshelikopter underlagt Hovedredningssentralen Nord-Norges taktiske kommando, eller (b) Sysselmannens transporthelikopter med redning som tilleggsoppgave. Etter utvalgets oppfatning skyldes dette divergensen mellom den begrunnelse som forelå for anskaffelsen av et så tungt helikopter, og betegnelsen av helikopteret i de styrende dokumenter som ble utferdiget. Dette forhold bør imidlertid i dag gjennom utvalgets flertalls skisserte oppfatning være avklart dersom den følges.

Utvalget viser også til Innst. S. nr. 156 (1994-95) der forslagsstillerne i Dok nr. 8:36 stiller spørsmål om helikopterberedskapen i Oslofjorden/Skagerrak har vært preget av mangel på planlegging og styring. Utvalget vil i denne forbindelse også peke på at utplasseringen av et redningshelikopter på Vigra – etter utvalgets forståelse – ble drevet gjennom i Stortinget på lokalt initiativ og i strid med redningsfaglige råd og prioriteringer. Redningshelikoptertjenesten blir på denne måten preget av lokale initiativ, drevet fram gjennom Stortinget som enkeltsaker.

Det er utvalgets klare oppfatning at redningshelikopterberedskapen må være preget av helhetstenkning, langsiktighet og planmessig styring, forankret i overordnede prinsipper vedtatt av Stortinget.

I St. meld. nr. 86 (1960-61) Samordning av redningstjenesten, er det påpekt at; «Intet organ er pålagt noe alminnelig ansvar for å fremme de nødvendige administrative koordineringstiltak og fellessaker. Som følge av dette foregår det stort sett ingen planmessig tilpasning av lovgivningens forskjellige bestemmelser og de ulike redningsinstitusjoners funksjoner, retningslinjer og hjelpemidler.

Da redningstjenesten etter sitt formål, sin virksomhet og sine metoder kan og bør ses i sammenheng, fører dette til at mange viktige spørsmål får et unødig preg av tilfeldigheter. Dette gjelder både innen den enkelte grein av redningstjenesten og i relasjon til redningstjensten som helhet.»

Justisdepartementet har i dag det administrative samordningsansvaret for redningstjenesten, men utfordringene i sitatet fra St. meld. nr. 86 har etter utvalgets oppfatning fortsatt gyldighet. Samarbeidet mellom og innen berørte departementer når det gjelder redningshelikoptertjenesten synes for utvalget å ha et unødig preg av tilfeldigheter.

Økonomisk styring av redningshelikoptertjenesten

Budsjettforutsetningen er som nevnt i kapittel 7.4, ikke blitt fulgt. Istedet har det innarbeidet seg en praksis for at alle utgifter, både investering og drift, dekkes innenfor Forsvarsbudsjettets rammer, uten at Forsvarets ramme har blitt økt tilsvarende.

Gjennom denne praksis er redningshelikopter­tjenesten blitt en konkurrent til Forsvarets primærvirksomhet når det gjelder økonomiske midler.

Dette har medført at det ikke er gitt særlig prioritet til fornyelse av utstyr i redningshelikoptertjenesten. Utvalget har brakt på det rene at det først og fremst er oppdateringen og anskaffelse av nytt utstyr som har vært hovedproblemet.

Etter dagens ordning kan Justisdepartementet – som overordnet ansvarlig for den totale redningstjenesten – bygge ut redningshelikoptertjenesten med hensyn til kvantitet og kvalitet, uten å måtte foreta de økonomiske avveininger som ellers er naturlig ved en endring av virksomheten.

Dette er mulig fordi Forsvarsdepartementet er økonomisk ansvarlig for å følge opp budsjettsiden ved de tiltak Justisdepartementet beslutter å gjennomføre.

Ett eksempel er etablering av Sea King på Rygge hovedflystasjon.

Justisdepartementet omtalte plassering av et Sea King redningshelikopter på Rygge St.prp. nr. 1 (1995-96), uten at det ble avsatt midler til gjennomføringen. I Forsvarsdepartementets St. prp. nr. 1 ble tiltaket ikke nevnt, og følgelig heller ikke budsjettert for.

Utvalget anser det godtgjort at krav og pålegg fra Justisdepartementet – på Regjeringens vegne – er fremkommet først og fremst som en følge av uønskede hendelser (havarier) og ønsker fra diverse brukergrupper i form av henvendelser og politisk press.

Dette i kombinasjon med et delt ansvar, uklar styringsdialog og manglende aktiv styring, har medført en lite systematisk og planmessig styring av redningshelikoptertjenesten.

Utvalget har inntrykk av at Justisdepartementet har ivaretatt sitt ansvar for redningshelikoptertjenesten på samme måte som overfor ikke-dedikerte redningsressurser .

Luftambulansedelen av redningshelikoptrene

Utvalget konstaterer at det er redningshelikoptrene på Sola, Ørlandet, Bodø og Banak som inngår i den nasjonale luftambulanseplanen.

Utvalget er gjort kjent med at det i forbindelse med utplassering av et redningshelikopter på Vigra høsten 1995, lenge var usikkert om det skulle være medisinsk kompetanse ombord på dette helikoptret, og i tilfelle, hvilket departement som skulle dekke regningen (Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet eller Sosial- og helsedepartementet).

Sosial- og helsedepartementet dekker i dag denne utgiften over sitt budsjett.

Medisinsk/teknisk utstyr er installert i alle redningshelikoptrene etter Rikstrygdeverkets krav, og finansiert over Sosial- og helsedepartementets budsjett. Utvalget registrerer at Sosial- og helsedepartementet som kravstiller og bruker av luftambulansedelen, dekker investerings- og vedlikeholdsutgiftene for denne del av helikoptrenes utrustning. Sosial- og helsedepartementet refunderer i tillegg Forsvarsdepartementet for bruk av redningshelikoptrene til luftambulanse etter brukerbetalingsprinsippet.

Det benyttes forskjellige prinsipper når det gjelder utgiftsdekning mellom departementene. Prinsippet om brukerbetaling skulle tilsi at Justisdepartementet som kravstiller overfor Forsvarsdepartementet, også betalte det redningshelikoptertjenesten faktisk koster. Utvalget viser til St. meld. nr. 16 (1992-93) Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1994-98, kapittel 11.4.2 side 156 , der prinsippet er omtalt.

Utvalget er også gjort kjent med administrative problemer i forbindelse med hvem som skal betale bruk av redningshelikoptrene til luftambulanse til sjøs. Etter utvalgets oppfatning har dette sammenheng med at den mest brukte definisjonen av redningsbegrepet i enkelte tilfeller ikke dekker denne type oppdrag. Det er bare redningshelikoptrene som kan utføre oppdrag langt til sjøs. Utvalget mener at skillet mellom luftambulanse og redningstjeneste på denne måten blir teoretisk og kunstig (se også utvalgets forslag i kapittel 6.10.) Utvalget registrerer at den mest alminnelige definisjon av det norske redningsbegrepet ikke er autoritativt beskrevet i lov eller forskrift.

Etter utvalgets oppfatning påligger det etter dagens ordning Justisdepartementet å se til at operatørene (Luftforsvaret og A/S Air Lift) leverer redningshelikoptertjenester etter forutsetningene. Så lenge drifts- og operatøransvaret delvis er lagt til et annet departement, blir rutiner for kvalitetssikring av tjenesten spesielt viktig. Uklare oppfatninger av hvem som har ansvar for hva, har over tid utvilsomt vært uheldig for redningshelikoptertjenesten. I tillegg kommer usikkerhet rundt de økonomiske rammebetingelser.

Utvalget ser det slik at uklare ansvarforhold i redningshelikoptertjenesten har medført unødige forsinkelser og problemer med oppdatering, nyanskaffelser og drift. Det er imidlertid grunn til å understreke at tjenesten allikevel har vært utført på en profesjonell måte i alle år uten at disse administrative problemene direkte kan sies å ha satt menneskers liv eller helse i fare.

Kvalitetssikring av redningshelikoptertjenesten

Det bør ikke være noen form for uklarhet mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet når det gjelder ansvar og myndighet.

Utvalget legger til grunn at Justisdepartementet har det overordnede ansvaret for redningshelikopter­tjenesten. Dette innebærer at Justisministeren i dag har, og også i framtiden bør ha;

1. Det konstitusjonelle ansvaret for redningshelikoptertjenesten.

2. Det overordnede ansvaret for utforming og dimensjonering av redningshelikoptertjenesten.

3. Tilsyn med at redningshelikoptertjenesten fungerer etter forutsetningene.

For brukerinteressene – petroleums-, skipsfarts-, fiskerivirksomhet og fritidsutøvere – er det av stor betydning at de kan forholde seg til én ansvarlig statsråd.

Justisdepartementet bør sette klare kvantitative og kvalitative krav til redningshelikoptertjenesten slik utvalget foreslår i kapittel 6.

Kravene må være så konkrete at de kan brukes til å inngå avtaler med og reelt sammenligne redningshelikopteroperatører, sivile og/eller militære.

Konkurranse vil på denne måten sikre samfunnet en kvalitativt god redningshelikoptertjeneste til riktig pris. Utvalget forutsetter at alle utgifter og inntekter til annen bruk enn redningstjeneste (flerbruk) kan identifiseres slik at Regjeringen lettere kan sammenligne de reelle kostnadene ved bruk av eventuell sivil operatør.

Utvalget er likevel av den oppfatning at Forsvaret fortsatt bør være hovedoperatør av redningshelikoptertjenesten.

Hovedbegrunnelsen for dette er at redningstjenesten, inkludert redningshelikoptertjenesten, er et nasjonalt statlig ansvar. Luftforsvaret har over lang tid opparbeidet en kompetanse og know how, som bør ivaretas og utvikles videre. Dette må også sees i sammenheng med Forsvarets øvrige støtte til det sivile samfunn.

Utvalget foreslår en klarere beskrivelse av ansvar og myndighet for redningstjenesten, herunder redningshelikoptertjenesten, i et overordnet styringsdokument, om nødvendig i en egen redningstjenestelov.

Utvalget forutsetter at Justisdepartementet kvalitetssikrer redningstjenesten, herunder redningshelikoptertjenesten, og utøver et aktivt og utadrettet tilsyn.

Når Forsvarsdepartementet ved Luftforsvaret fortsatt skal være hovedoperatør av redningshelikoptertjenesten, må Forsvarsdepartementets ansvar og myndighet beskrives i et overordnet dokument, fortrinnsvis en avtale med Justisdepartementet på ministernivå.

Redningshelikoptervirksomheten må beskrives og legges til rette, slik at de to departementer og deres underliggende organer har klart definert ansvar og oppgaver.

Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet bør samarbeide nært om langtidsplaner, virksomhetsplaner og budsjett.

Disse prosessene må formaliseres og kvalitetssikres.

Utvalget viser blant annet til prinsippene i NOU 1989:5 En bedre organisert stat, det nye bevilgningsreglementet (se veiledning i statlig budsjettarbeid R-534 fra Finansdepartementet) og prinsippene i heftet Retningslinjer for styring og oppfølging av underliggende etater utgitt av Administrasjonsdepartementet i mai 1995.

Utvalget foreslår at det oppnevnes et felles rådgivningsorgan sammensatt av representanter fra Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando, forsvarskommandoene, Justisdepartementet, hovedredningsentralene, Sysselmannen på Svalbard og Sosial- og helsedepartementet.

Rådgivningsorganet bør vurdere alle sider ved redningshelikoptertjenesten og formulere forslag til løsninger. Rådet bør ledes av Justisdepartementet.

Rådgivningsorganets mandat bør blant annet være;

1. Vurdere dimensjoneringsgrunnlaget for redningshelikoptertjenesten

2. Fortløpende vurdere nåværende og framtidige kvalitetskrav til redningshelikoptertjenesten, herunder operasjonelle kriterier, dekningsområde, effektivitetskrav, rapporterings- og databehov, med videre

3. Bidra til å sikre effektivt samarbeide mellom aktuelle offentlige etater

4. Innhente informasjon fra andre kilder angående hendelser der redningshelikoptre er involvert

5. Vurdere periodiske rapporter fra sivile og/eller militære redningshelikopteroperatører

6. Foreslå løsninger for berørte departementer på forslag til forandringer i redningshelikopterberedskapen, inkludert økonomiske konsekvenser.

Utvalget tilrår at Justisdepartementet vurderer å oppnevne en referansegruppe med representanter fra brukerne av redningshelikoptertjenesten, der både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden bør være representert. Referansegruppen innkalles årlig til å møte representanter fra Justisdepartementet og det sittende rådgivningsorgan. Formålet bør være gjensidig informasjon og erfaringsutveksling.

Dette vil medvirke til at Justisdepartementet kan identifisere behov og dermed utvikle redningshelikoptertjenesten i tråd med samfunnets utvikling forøvrig.

Utvalget tilrår også at det arrangeres årlige møter mellom 330 skvadronen og de to hovedredningssentralene. De berørte departementer bør være representert i disse møtene ved behov.

Nærmere om Justisdepartementets ivaretagelse av ansvar for redningshelikoptertjenesten

Justisdepartementets oppfølgingsansvar foreslås ivaretatt og basert på internkontroll-prinsippet. Dette innebærer etter utvalgets oppfatning rent praktisk, at Justisdepartementet utøver sitt selvstendige tilsynsansvar overfor den offentlige redningstjenesten, herunder redningshelikoptertjenesten på en mer aktiv måte enn i dag. Tilsynet bør baseres på en modell tilsvarende den som benyttes av tilsynsmyndighetene i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, noe som også harmonerer med andre deler av utvalgets innstilling.

I praksis vil forslaget innebære at samtlige aktører som inngår i den offentlige redningshelikoptertjenesten, på en reviderbar måte må forholde seg til de kravene som Justisdepartementet fastsetter og til de øvrige rammevilkårene for tjenesten. Eksempelvis innebærer dette at en redningshelikopteroperatør må kunne dokumentere at vedkommende oppfyller effektivitetskravene ved trening, øvelser og aksjoner. Videre må helikopteroperatøren selv utføre og dokumentere egenkontroll av at kravene etterleves. Nødvendige tiltak må iverksettes dersom kravene ikke oppfylles.

Egenkontrollen bør også omfatte kontroll av øvrige tekniske, organisatoriske og operasjonelle krav til redningshelikoptertjenesten (se kapittel 1.5.8). Dette kan for eksempel være krav til egnethet og vedlikehold av teknisk utstyr, kompetansekrav til blant annet helikopterbesetning og vedlikeholdspersonell, overholdelse av reaksjonstid, egnethet av søksprosedyrer, egnethet og bruk av prosedyrer for evaluering av gjennomførte aksjoner, samt egnethet og bruk av prosedyrer for erfaringsoverføring, med videre.

Utvalget vil også peke på behovet for kontroll av redningshelikopteroperatørens innsamling av statistiske data i forbindelse med utfallet av søks- og redningsoppdrag, se kapittel 8. Slike data vil være viktige som grunnlag for framtidige endringer i rednings­helikopter­tjenesten.

Justisdepartementets rolle i dette kvalitetssystemet bør i hovedsak være å:

1. Sette rammer for redningshelikoptertjenesten gjennom å stille de nødvendige kravene til kvaliteten. Her er effektivitetskravene de sentrale, men også andre krav er aktuelle.

2. Utføre rutinemessige revisjoner og verifikasjoner av helikopteroperatørene og av hovedredningssentralene, som for eksempel ved å kontrollere at disse utfører egenkontroll på et tilstrekkelig detaljeringsnivå. Særlig viktig i denne sammenheng er å kontrollere at avviksbehandlingen fungerer tilfredsstillende.

Utvalget mener at en slik tilsynsordning vil legge til rette for en rasjonell kontroll med redningshelikoptertjenesten. Ordningen baserer seg på anerkjente kvalitetssikringsprinsipper, og vil være et viktig element i kvalitetssikringen av den totale redningshelikopter­tjenesten.

Den foreslåtte ordningen vil medføre visse økonomiske og administrative konsekvenser for Justisdepartementet. Justisdepartementet sentralt bør lede og delta i revisjoner og verifikasjoner overfor redningshelikopteroperatørene og hovedredningssentralene. På denne måten vil samtlige operative ledd i den offentlige redningshelikoptertjenesten bli underlagt en systematisk kontroll. Justisdepartementets kontroll med den daglige styringen og oppfølgingen av redningshelikoptertjenesten bør fortsatt delegeres til hovedredningssentralene.

Forslaget om ny tilsynsmetode medfører at Justisdepartementet må skaffe seg kompetanse innenfor kvalitetssikring generelt og kvalitetsrevisjoner spesielt.

Hvert år bør Justisdepartementet utarbeide og bekjentgjøre en årsmelding over redningstjenestens samlede innsats, hvor også redningshelikoptertjenesten inngår.

Økonomisk styring av redningshelikoptertjenesten

En rød tråd i utvalgets arbeid har vært ønsket om kvalitetssikring av den framtidige redningshelikoptertjenesten. Utvalget er opptatt av at Norge skal ha en funksjonelt god redningshelikoptertjeneste. Utvalgets medlemmer er enige om at dagens økonomistyring av redningshelikoptertjenesten må endres. Den framtidig organisering av økonomistyringen må kvalitetssikres ved klar beskrivelse av ansvar og prosedyrer.

Utvalget er imidlertid delt i synet på hvilke konsekvenser som bør trekkes av dette når det gjelder plasseringen av budsjettansvaret for redningshelikoptertjenesten.

Utvalget har i hovedsak vurdert tre alternativ til framtidig økonomisk styring av redningshelikopter­tjenesten, se forslagene i Figur 7. Organisasjonskart fag- og budsjettansvar for redningshelikoptertjenesten.

Alle alternativene inkluderer forslagene under overskriftene kvalitetssikring av redningshelikoptertjenesten og nærmere om Justisdepartementets ivaretagelse av ansvar for redningshelikoptertjenesten.

Alle alternativene innebærer at:

Justisdepartementet har det overordnede faglige ansvaret for redningshelikoptertjenesten på Regjeringens vegne. Basert på Justisdepartementets forslag vedtar Stortinget de overordnede oppgaver og krav til redninghelikoptertjenesten.

Justisdepartementet utarbeider nødvendige styringsdokumenter.

Justisdepartementet fører tilsyn med at redningstjenesten fungerer etter forutsetningene.

Forsvarsdepartementet ved Luftforsvaret er hovedoperatør av tjenesten på fastlandet. Justisdepartementet har totalansvar for redningshelikopteret på Svalbard.

Alternativ 1:

Redningshelikoptertjenesten budsjetteres over Justisdepartementets budsjett.

Alternativ 2:

Redningshelikoptertjenesten i Luftforsvaret budsjetteres over Forsvarsdepartementets budsjett. Behov ut over dette dekkes ved innleie over Justisdepartementets budsjett.

Det forutsettes at;

Redningshelikoptertjenesten utskilles som en egen og synbar del i Forsvarsdepartementets budsjettproposisjon (egen programpost for eksempel militært/sivilt samarbeid), og holdes adskilt fra den militære ramme (programområde 04).

Styringsstrukturen mellom departementene bør inntas i proposisjonen.

Ved større kvantitative eller kvalitative endringer av redningshelikoptertjenesten, skal Justisdepartementet i samarbeid med Forsvarsdepartementet utrede økonomiske konsekvenser før dette legges fram for Stortinget.

Kapitlet bør omfatte de totale og reelle kostnader ved drift av redningshelikoptrene, herunder driften av eventuelle dedikerte redningshelikoptre ved andre skvadroner.

Forsvarsdepartementet ved Luftforsvaret opererer det vesentligste av redningshelikoptertjenesten på fastlandet. Det kan bli nødvendig for Justisdepartementet å leie inn supplerende helikoptre over Justisdepartementets budsjett.

Alternativ 3:

Alle utgifter til redningshelikoptertjenesten på fastlandet budsjetteres over Forsvarsdepartementets budsjett.

Det forutsettes at;

Redningshelikoptertjenesten utskilles som en egen og synbar del i Forsvarsdepartementets budsjettproposisjon (egen programpost for eksempel militært/sivilt samarbeid), og holdes adskilt fra den militære ramme (programområde 04).

Styringsstrukturen mellom departementene bør inntas i proposisjonen.

Ved større kvantitative eller kvalitative endringer av redningshelikoptertjenesten, skal Justisdepartementet i samarbeid med Forsvarsdepartementet utrede økonomiske konsekvenser før dette legges fram for Stortinget.

Kapitlet bør omfatte de totale og reelle kostnader ved drift av redningshelikoptrene, herunder driften av eventuelle dedikerte redningshelikoptre ved andre skvadroner.

Forsvarsdepartementet er operatør for all redningshelikoptertjenesten på fastlandet. Luftforsvaret kan få behov for å leie inn sivile helikoptre for å tilfredstille de overordnede kvalitets- og kvantitetskrav.

Figur 7. Organisasjonskart fag- og budsjettansvar for redningshelikoptertjenesten

Drøftelse av flertallets og mindretallets forslag til økonomisk styring av redningshelikoptertjenesten

Utvalgets flertall bestående av medlemmene ­Bergflødt, Christophersen, Hafstad, Karlsen, Kiil, Sandberg, Saltrø, Tønnesen og Ulriksen ønsker ansvar og myndighet plassert i ett departement og anbefaler på dette grunnlag alternativ 1.

Flertallets forslag vil innebære at Justisdepartementet ivaretar et helhetlig overordnet redningsfaglig og budsjettmessig ansvar for redningshelikopter­tjenesten. Ansvar og myndighet plassert i ett departement er for flertallet et overordnet kvalitetssikringsprinsipp. Ansvarlig departement må etter flertallets oppfatning ha økonomisk mulighet til å påvirke resultatene (måloppnåelsen) på en kvalifisert måte.

Flertallets forslag innebærer at Justisdepartementet må tildeles tilstrekkelige midler til drift av redningshelikoptertjenesten. Budsjetteknisk må både Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet budsjettere med inntekts- og utgiftskapitler.

Sosial- og helsedepartementets utgifter til redningshelikoptertjenesten – medisinsk-/teknisk utstyr og bruk av redningshelikoptrene – må inntektsføres på Justisdepartementets budsjett etter brukerbetalingsprinsippet (ca. 25 millioner kroner idag). Tilsvarende må Forsvarsdepartementets egen bruk av redningshelikoptrene komme til fradrag i driftsutgiftene.

Flertallet foreslår også at andre statsetaters bruk av offentlige redningsressurser til andre typer oppdrag, for eksempel, spesialtransporter, miljøovervåkning, etc. betales etter brukerbetalingsprinsippet. Etter disse medlemmenes oppfatning kommer ikke samvirkeprinsippet, når det gjelder utgiftsdekning, til anvendes på primære redningsressurser som de dedikerte redningshelikoptrene.

Forlagene i alternativ 2 og 3 om tildeling av midler i egen ramme utenom Forsvarsdepartementets budsjett, ble etter flertallets oppfatning i prinsippet fore­slått og vedtatt i St. prp. nr. 33 (1970-71), men er siden forlatt.

Erfaringene tilsier en endring i den økonomiske styringen.

Flertallet har på denne bakgrunn ikke tiltro til at alternativ 2 og 3 vil bedre den økonomiske styringen av redningshelikoptrene.

Det er flertallets overbevisning at alternativ 1 vil ivareta brukerinteressene og norsk redningshelikoptertjeneste på best måte.

Flertallet anbefaler at Forsvarsdepartementet ved Luftforsvaret fortsatt skal være hovedoperatør av tjenesten.

Ett mindretall, medlemmene Fostervoll, Røgeberg og Skogstad går prinsipalt inn for alternativ 2, subsidiært alternativ 3.

Ett annet mindretall, medlemmene Olsen og Hareide går prinsipalt inn for alternativ 3, subsidiært alternativ 2. Utvalgsmedlem Olsen er enig i alternativ 3 bortsett fra at budsjettansvaret for Sysselmannens helikopter nr. 1 bør tilligge Polaravdelingen i Justisdepartementet.

Begge mindretalls forslag vil innebære at det fortsatt vil bli et delt redningsfaglig og budsjettmessig ansvar mellom Forsvarsdepartementet og Justis­departementet. Begge mindretallene er enige med flertallet i at erfaringene tilsier en endring av dagens rutiner. Det er derfor begge mindretalls uttrykkelige forutsetning for alternativ 2 og 3, at alle utgifter og inntekter til redningshelikoptertjenesten holdes adskilt fra den militære ramme. Hvis så ikke skjer frykter mindretallet at dagens uryddige og utilfredsstillende situasjon vil vedvare. Videre forutsetter begge mindretall at samarbeidet mellom departementene formaliseres. Det rådgivningsorgan og referansegruppen som utvalget har foreslått, vil etter begge mindretalls oppfatning bli av avgjørende betydning for å kvalitets­sikre redningshelikoptertjenesten.

Offentlige operatører som har ressurser bør også ha det budsjettmessige ansvaret for denne ressursen. Det er et samlet mindretallets oppfatning at alternativ 2 og 3 vil forbedre og muliggjøre en kvalitativ styring av redningshelikoptrene.

Forskjellen på alternativ 2 og 3 er at Forsvarsdepartementet i alternativ 3 vil få eneansvar for redningshelikopter-beredskapen med utgangspunkt i baser på fastlandet. I praksis vil alternativ 3 innebære at Forsvarsdepartementet også må foreta innleie av eventuelle sivile redningshelikoptre – på kort og lang sikt. På kort sikt kan dette bli aktuelt dersom dagens beredskapskrav ikke kan oppfylles (også inne i alternativ 2). I alternativ 3 foreslås det i tillegg at Forsvarsdepartementet får ansvaret for eventuell innleie av sivile redningshelikoptre på lang sikt, for eksempel dersom framtidige krav skulle tilsi en økning av antall baser utover dagens 5 baser (inkludert Vigra), og behov for innleie av sivilt materiell.