§ 1-1 Formål

Formålet med loven er å legge til rette for at grunn og naturgoder i Finnmark brukes og forvaltes til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv. Forvaltningen skal trygge økologisk bærekraftig bruk.

Merknader til § 1-1

Formålsparagrafen slår fast at lovens sentrale formål er å legge til rette for at grunn og naturgoder skal forvaltes til beste for innbyggerne i Finnmark, og slik at ressursene kan utgjøre et materielt grunnlag for samisk kultur. Samtidig skal forvaltningen innrettes med sikte på å fremme en økologisk bærekraftig utvikling.

Begrensningen til innbyggerne i fylket innebærer at det ikke er allmenhetens interesser i vid forstand eller generelle samfunnsinteresser som skal ivaretas særskilt etter formålsbestemmelsen, men det som anses ønskelig ut fra hensynet til fylkets innbyggere. Om f.eks. et kommersielt selskap eller staten har sterke interesser i å utnytte viktige naturgoder, vil dette hensyn måtte vike med mindre det også kan sies å ha stor betydning for innbyggerne i Finnmark, f.eks. i form av sysselsetning eller oppbygging av infrastruktur.

Formålsparagrafen slår også fast at grunn og naturgoder skal brukes og forvaltes « særlig som grunnlag for samisk kultur». Samisk kultur må i denne sammenhengen oppfattes i vid forstand, og det er derfor presisert at begrepet også omfatter næringer og samfunnsliv. Med næringer siktes det både til kulturspesifikke samiske næringer, slik som reindrift, og andre næringer som utøves av samer og som er knyttet til bruk av naturen eller dens fornybare ressurser, bl.a. jordbruk, jakt og fiske, duodji og utmarksnæringer. Næringer som ikke er knyttet til bruk av grunnen eller naturgodene omfattes derimot ikke av formålsparagrafen. Begrepet samfunnsliv har det samme innhold som i grunnloven § 110 a.

Samisk kultur har også et særskilt vern i grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urfolk og minoriteter, bl.a. artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk, jf. også grunnloven § 110 c. Dette vernet omfatter også den del av kulturen som er knyttet til bruken av grunn og naturgoder, det såkalte materielle grunnlaget for kulturen. De forpliktelser som til enhver tid kan utledes av grunnloven og folkeretten vil nødvendigvis stå sentralt også for den fremtidige forvaltning av grunn i Finnmark. Selv om formålsparagrafen ikke har noen konkret henvisning, må den således forstås slik at den fanger opp de grunnlovsregler og folkerettsregler som gir den norske stat forpliktelser overfor den samiske folkegruppe.

Hensynet til innbyggerne i fylket og grunnlaget for samisk kultur er likestilt. Det som er til beste for samisk kultur vil ofte også være til beste for fylkets øvrige innbyggere, slik at det ikke nødvendigvis vil være noen motsetning mellom samiske interesser og interessene til befolkningen ellers. I konkrete tilfeller vil det dessuten ikke alltid bare være én løsning som er til beste for innbyggerne i Finnmark eller for samisk kultur. Det vil både innenfor og på tvers av de ulike befolkningsgrupper kunne være motstridende interesser (f.eks. næringsinteresser). Formålsparagrafen innebærer at de organer som får myndighet etter loven, bør søke å løse konkrete saker på en måte som i minst mulig grad skaper konflikter innad i den samiske folkegruppe og mellom samer og den øvrige befolkningen i Finnmark.

Formålsparagrafen nevner særskilt at forvaltningen skal trygge økologisk bærekraftig bruk. Mer langsiktige natur- og miljøvernhensyn vil stå sentralt også for de organer som vil få myndighet til å forvalte grunn og naturgoder etter forslaget til lov om forvaltning av grunn i Finnmark. Utkastet til formålsparagraf kan dermed også sies å fange opp den del av grunnloven § 110 b som omhandler prinsippet om bærekraftig bruk av naturen og dens ressurser.

Det vises ellers til den allmenne drøftelsen av formålsparagraf for forvaltningen av grunn og naturgoder i Finnmark i utredningens punkt 4.3.5.2, jf. punkt 4.4.6.3.2. Se også redegjørelsen for utvalgets grunnsyn i kapittel 3 (særlig punkt 3.3.7).

§ 1-2 Virkeområde[alternativ 1]

Loven gjelder grunn og naturgoder i Finnmark og rettigheter over grunn og naturgoder som ikke er avhendet av staten eller Finnmark grunnforvaltning.

Loven gjelder også for grunn og naturgoder som er ervervet av Finnmark jordsalgskontor eller Statskog, og for grunn som blir ervervet av Finnmark grunnforvaltning.

Loven kan gjøres gjeldende for annen grunn i Finnmark med samtykke av eieren.

§ 1-2 Virkeområde [alternativ 2]

Loven gjelder grunn og naturgoder i Finnmark og rettigheter over grunn og naturgoder som ikke er avhendet av staten, Finnmark grunnforvaltning eller Samisk grunnforvaltning

Loven gjelder også for grunn og naturgoder som er ervervet av Finnmark jordsalgskontor eller Statskog, og for grunn som blir ervervet av Finnmark grunnforvaltning eller Samisk grunnforvaltning.

Loven kan gjøres gjeldende for annen grunn i Finnmark med samtykke av eieren.

Merknader til § 1-2

Paragrafen angir lovens geografiske og saklige virkeområde, og foreligger i to alternative utforminger. Alternativ 1 er foreslått av det flertall som ikke har villet supplere reglene om Finnmark grunnforvaltning med regler om adgang til å opprette Samisk grunnforvaltning (Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen, Sandvik og Varsi). Alternativ 2 er foreslått av det mindretall som går inn for at Samisk grunnforvaltning skal kunne opprettes ved siden av Finnmark grunnforvaltning (Falch, Jernsletten, Kåven, Nystø og Owe). I de sistnevnte medlemmers utkast er også Samisk grunnforvaltning nevnt i § 1-2 første og annet ledd som har regler om grunnforvaltningsorganenes avhending og erverv av grunn og rettigheter. Forskjellen har ellers ingen betydning.

Lovutkastets § 3-7 (§ 4-7 i mindretallets utkast) har en særregel for Sør-Varanger kommune, men ellers er dens virkeområde geografisk begrenset til Finnmark fylke og til eiendommer nevnt i første til tredje ledd. Det saklige virkeområdet er begrenset til grunn og naturgoder og rettigheter over grunn og naturgoder som ikke er avhendet. For en nærmere oversikt over de vurderinger som ligger bak den foreslåtte regel kan det vises til drøftelsen i utredningens punkt 4.1.3.

Første ledd bruker bl.a. uttrykket grunn og naturgoder. Dette omfatter grunneiendommer og naturressurser knyttet til grunnen (landarealer, innsjøer og vann, elver og bekker), det sjøareal som tilhører grunneieren og det rom i undergrunnen som omfattes av eiendomsretten. Således omfatter lovens saklige virkeområde blant annet skog, torv, mold, bær og andre planter, vilt, egg, dun, vannrettigheter på land (drikkevann og rett til produksjon av elektrisk kraft), mineralske forekomster (men ikke petroleumsforekomster i grunnen, jf. lov 4. mai 1973 nr. 21), bergarter, sand og grus og fiskeressurser (anadrome laksefisk, innlandsfisk, saltvannsfisk).

Loven gjelder grunn og naturgoder som ikke er avhendet av staten (Finnmark jordsalgskontor og Statskog), eller Finnmark grunnforvaltning og eventuelt Samisk grunnforvaltning. Uttrykket omfatter salg, bortfeste og andre disposisjoner som etter sitt innhold må likestilles med avhending, samt mer midlertidige bruks- eller leieavtaler som begrenser andres bruk av et område, bl.a. tillatelser til mineralvirksomhet og avtaler om bortforpaktning eller utvisning av utmarksgoder i et bestemt område.

Den grunn og de naturgoder det her er tale om er i dag regulert av lov 12. mars 1965 om statens grunn i Finnmark fylke (jordsalgsloven). Hjemmel som eier av dette eiendomskomplekset ble i 1993-94 overført fra staten ved Finnmark jordsalgskontor til Statskog SF, med unntak av ca. 900 festeeiendommer med eget bruksnummer der Finnmark jordsalgskontor fortsatt er oppført som hjemmelshaver i de lokale grunnbøker. Også disse eiendommer vil imidlertid være omfattet av den nye loven. Denne vil derimot ikke omfatte grunneiendommer og rettigheter som tidligere er avhendet til private eller det offentlige (fylke, kommuner mv.), og heller ikke grunn og rettigheter som avhendes i fremtiden.

I praksis vil heller ikke (hele) loven gjelde for arealer der allmennhetens bruk er sterkt begrenset, som områder med grustak ol. Her må det likevel gjøres den reservasjon at i den grad det fastsettes festeavgifter ol., jf. lovutkastets § 2-4 annet ledd, vil disse regler fortsatt komme til anvendelse for den bortfestede grunn. Også for det tilfelle at det foretas konkrete tildelinger av bestemte utmarksgoder i medhold av reglene i utkastets § 3-6, jf. § 4-4 nr. 2 (§ 4-6, jf. § 5-4 nr. 2 i mindretallets utkast), vil deler av loven komme til anvendelse. Ettersom lovutkastets § 2-5 legger opp til at alle vann- og strandrettigheter og de rettigheter en grunneier normalt har til kull, mineraler og bergarter (herunder sand og grus) til vanlig skal unntas ved avhending, vil loven også gjelde på avhendet grunn for de naturressurser og rettigheter som i medhold av denne bestemmelsen ikke blir avhendet.

Det følger av annet ledd at loven også skal gjelde for privat eller offentlig grunn som tidligere er ervervet av staten, og for slik grunn som erverves at de nye grunneierorganer etter at lovutkast er trådt i kraft. All grunn disse organer har grunnbokshjemmel til bør forvaltes etter samme regelverk og være undergitt de samme begrensninger mht. adgang til avhending av grunn og rettigheter. Dette vil gi ryddige eiendoms- og forvaltningsforhold i fylket. Dagens jordsalgslov gjelder ikke for grunn Finnmark jordsalgskontor (eller Statskog) har kjøpt fra private eller offentlige eiere, slik at det på dette punktet legges opp til en realitetsendring.

Tredje ledd slår fast at loven kan gjøres gjeldende for annen statseid grunn i fylket dersom eieren gir samtykke. Det siktes her til grunn som i dag eies av ulike statlige organer, men som forvaltes av Finnmark jordsalgskontor på vegne av vedkommende offentlige grunneier. I disse tilfellene opptrer kontoret som privat grunneier, uten å være underlagt reglene i jordsalgslovgivningen. Jordsalgskontoret har i stor grad fått overført grunnbokshjemmelen til denne type eiendommer, som dermed vil falle direkte inn under § 1-2 første eller annet ledd. Men det finnes fortsatt en del eiendommer i fylket som forvaltes av jordsalgskontoret uten at jordsalgsloven gjelder. Også på dette punktet legges det dermed opp til en viss endring av dagens rettsstilling.

§ 1-3 Forholdet til sameloven [alternativ 1]

Når det forberedes vedtak etter lovens kapittel 2 om tillatelse til eller iverksetting av naturinngrep i samiske bruksområder, eller om tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller andre naturgoder til formål som medfører slike inngrep, gjelder reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1 til 4-X.

§ 1-3 Forholdet til sameloven [alternativ 2]

Når det forberedes vedtak etter lovens kapittel 2 eller 3 om tillatelse til eller iverksetting av naturinngrep i samiske bruksområder, eller om tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller andre naturgoder til formål som medfører slike inngrep, gjelder reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1 til 4-X.

Merknader til § 1-3

Det foreligger to alternative utforminger av § 1-3 som henviser til de regler som ifølge forslaget i utredningens kapittel 8 om naturinngrep i samiske bruksområder, skal inntas i samelovens kapittel 4.

Det flertall (Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen, Sandvik og Varsi) som foreslår Finnmark grunnforvaltning som eneste grunnforvaltningsorgan, går inn for at samelovens kapittel 4 skal gjelde for Finnmark grunnforvaltnings vedtak om tillatelse til eller iverksetting av naturinngrep etter grunnforvaltningslovens kapittel 2. Samelovens regler skal også gjelde når Finnmark grunnforvaltning gir tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller andre naturgoder til formål som medfører slike inngrep. Mindretallet (Falch, Jernsletten, Kåven, Nystø og Owe) foreslår at grunnforvaltningsloven skal ha et eget kapittel 3 om Samisk grunnforvaltning. Disse medlemmer går inn for at reglene i samelovens kapittel 4 ikke bare skal gjelde når Finnmark grunnforvaltning forbereder vedtak etter lovens kapittel 2, men også når Samisk grunnforvaltning forbereder vedtak etter kapittel 3.

Samelovens regler om naturinngrep i samiske bruksområder skal ikke gjelde for vedtak som fattes som ledd i utmarksforvaltningen på kommunenivå i medhold av lovens kapittel 3 (kapittel 4 i mindretallets forslag) og heller ikke for vedtak som treffes av bygdebruksorganene i medhold av kapittel 4 ( kapittel 5). Dette fremgår uttrykkelig av § 1-3, jf. at denne bare foreslås å gjelde for vedtak etter lovens kapittel 2 (flertallets forslag), eller for vedtak etter lovens kapittel 2 eller 3 (mindretallets forslag).

§ 1-3 er utformet etter mønster av de to generelle henvisningsregler som er foreslått i utredningens punkt 8.7.1 for innarbeiding i ulike særlover som hjemler vedtak om naturinngrep. Den er likevel gitt en spesiell utforming idet formuleringen omfatter begge de alternative henvisningsregler (§ A og § B) som der er foreslått. Grunneierorganene i Finnmark vil selv kunne fatte vedtak om tillatelse til naturinngrep, f.eks. ved at det gis samtykke til mineralvirksomhet etter lovutkastets § 2-7, jf. henvisningsregelen i § A. Videre vil disse, f.eks. ved å avhende grunn i medhold av utkastets § 2-2 annet ledd, jf. § 2-3 og § 2-4, kunne tillate andre å erverve rettigheter som medfører inngrep i grunnen, jf. henvisningsregelen i § B.

Innholdet i den foreslåtte henvisningsregel er nærmere kommentert i punkt 10.7.2, men det kan likevel påpekes at det er delte meninger i utvalget når det gjelder spørsmålet om hvilke regler som skal inntas i samelovens kapittel 4. Denne uenigheten kommer også til uttrykk når det er spørsmål om hvilke regler § 1-3 i lov om forvaltning av grunn i Finnmark skal vise til.

Utvalgets flertall, bestående av Falch, Ballo, Berg, Jernsletten, Kåven, Nystø, Pedersen, Rørholt og Sandvik foreslår at samelovens kapittel 4 skal ha følgende regler:

• § 4-1 som definerer hva som menes med et inngrepsvedtak og angir virkeområdet for de fore­slåtte regler om vedtak om enkelttilfeller av naturinngrep i samiske bruksområder (§§ 4-2 til 4-6),

• § 4-2 som slår fast at det ved avgjørelsen av om et inngrepsvedtak bør treffes, skal legges vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv,

• § 4-3 som innebærer at det når det treffes et inngrepsvedtak som kan medføre betydelige inngrepskal Sametinget eller den tinget har gitt fullmakt (og eventuelt også vedkommende distriktsstyre, jf. forslag fra Berg, Jernsletten, Kåven, Owe og Rørholt) være høringsinstans,

• § 4-4 til 4-6 som gir nærmere regler om tidsavgrenset nekting for Sametinget i forhold til betydelige inngrep som vil skade naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv,

• § 4-7 som innebærer at det også når det gis forskrifter om bruk eller utnytting av eller om tiltak som medfører inngrep i grunn eller naturgoder i samiske bruksområder, skal legges vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur mv.

Rørholt har i tillegg foreslått en egen nektingsrett for Reindriftsstyret, jf. punkt 8.3.5.8 og den foreslåtte § 4-8, men det har i denne sammenhengen ikke interesse ettersom Rørholt ikke tar stilling til spørsmålene om forvaltning av grunn i Finnmark, og det følgelig ikke er aktuelt med en henvisning fra grunnforvaltningsloven til samelovens regler for hennes del.

Det her nevnte flertallet (med unntak av Rørholt) foreslår at henvisingen i § 1-3 i lov om forvaltning av grunn i Finnmark skal gjelde samelovens §§ 4-1 til 4-7. Av disse regler er det imidlertid i første rekke §§ 4-4 til 4-6 om tidsavgrenset nekting som vil ha selvstending betydning ved siden av reglene i grunnforvaltningsloven, idet disse åpner for at Sametinget kan nekte at et inngrep iverksettes, også om Finnmark grunnforvaltning eller Samisk grunnforvaltning har vedtatt å avstå grunn til inngrepet.

Derimot vil neppe reglene om vektlegging (§ 4-2 og § 4-7) eller høring (§ 4-3) ha stor selvstendig betydning, idet grunnforvaltningsloven selv har regler som sikrer vektlegging av hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur, jf. lovutkastets § 2-4, og høring av berørte interesser, jf. utkastets § 2-13 som gir forvaltningsloven anvendelse også for Finnmark grunnforvaltning. For Samisk grunnforvaltning vil dette følge av lovutkastets § 3-2 annet ledd og § 3-5. At det også henvises til vektleggings- og høringsreglene vil likevel supplere de regler som er foreslått i lovens kapittel 2 om Finnmark grunnforvaltning (og kapittel 3 om Samisk grunnforvaltning) og dermed ha en viss betydning, bl.a. ved at det sikres at Sametinget alltid må høres i saker som kan medføre betydelige naturinngrep.

Et mindretall bestående av Abelvik, Austenå, Husabø, Owe og Varsi er enige i at de ovenfor nevnte regler om virkeområde (§ 4-1), vektlegging av naturgrunnlaget for samisk kultur ved enkelttilfelle av naturinngrep (§ 4-2) og forskrifter (§ 4-7) som medfører inngrep i grunn eller naturgoder, og høring av Sametinget (eventuelt også distriktsstyret) ved vedtak som kan medføre betydelige inngrep (§ 4-3), skal inntas i samelovens kapittel 4. Disse har derimot gått mot regler om tidsavgrenset nekting (§§ 4-4 til 4-6) for Sametinget. Deres forslag til henvisningsregel i grunnforvaltningsloven § 1-3 omfatter dermed bare §§ 4-1 til 4-3 og § 4-7.

Et annet mindretall bestående av Johansen, Johnsen og Kristensen foreslår at samelovens kapittel 4 skal bestå av reglene om virkeområde (§ 4-1) og vektlegging av naturgrunnlaget for samisk kultur ved enkelttilfelle av naturinngrep (§ 4-2) og forskrifter (§ 4-7) som medfører inngrep i grunn eller naturgoder i samiske bruksområder. Forslaget fra disse tre til henvisningsregel i grunnforvaltningsloven § 1-3 omfatter dermed bare de nevnte bestemmelser, og ikke reglene om høring (§ 4-3) og tidsavgrenset nekting (§§ 4-4 til 4-6).

§ 1-4 Forholdet til reindriftsloven

De rettigheter utøvere av samisk reindrift har etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift, innskrenkes ikke av reglene i denne loven.

Merknader til § 1-4

Paragrafen slår fast at reindriftsutøvernes rettigheter etter reindriftsloven ikke svekkes av bestemmelsene i lov om forvaltning av grunn i Finnmark. En slik presisering er ansett nødvendig, da det ellers kunne være noe usikkert hvilken lov som skulle gis forrang ved motstrid. Ihvertfall vil ikke lex spesialisprinsippet gi noen klar løsning, da reindriftsloven er en særlov for en spesiell form for næringsutøvelse, og grunnforvaltningsloven en særlov som regulerer en avgrenset del av landet.

Bestemmelsen har relevans i forhold til lovutkastets kapitler om rett til og forvaltning av utmarksgoder i kommunene og om bygdebruksområder, bygdebruksrett og bygdebruksforvaltning. Den innebærer at reindriftsutøverens rettigheter etter reindriftsloven § 9, jf. §§ 10 til 14, ikke innskrenkes ved opprettelse av bygdebruksområder etter lov om forvaltning av grunn i Finnmark..

Regelen innebærer også at reindriftsutøverne, som i noen grad vil ha rett til utmarksgodene både med grunnlag i reindriftsloven og med grunnlag i grunnforvaltningsloven, ikke skal betale særskilte bruksavgifter for jakt, fangst og fiske i et bygdebruksområde når deres bruk har sitt grunnlag i reindriftsloven, jf. reindriftsloven § 14 siste ledd. Er grunnlaget for bruken deres stilling som bygdebruksberettigede, vil de derimot måtte betale bygdebruksavgifter på linje med andre bygdefolk.

Det vises ellers til drøftelsen i punkt 5.3.4.4, jf. punkt 5.2.4.5, der det også fremgår at lov om forvaltning av grunn i Finnmark vil gi reindriftsutøverne rettigheter ut over de rettigheter som følger av reindriftloven. Se merknadene til lovutkastets § 3-1 og § 4-2.

§ 1-5 Lån, pant, konkurs

Forvaltningsorganer etter denne loven kan ikke ta opp lån. For kommunene gjelder reglene om låneopptak i kommuneloven 28. august 1992 nr. 107.

Grunn og naturgoder som forvaltes etter denne loven, kan ikke stilles som sikkerhet for gjeld eller andre forpliktelser og kan ikke være gjenstand for utlegg.

Forvaltningsorganer etter denne loven kan ikke settes under konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven 8. juni 1984 nr. 58.

Merknader til § 1-5

Bestemmelsen har regler om lån, pant og konkurs i de organer som vil få myndighet etter lov om forvaltning av grunn i Finnmark. Uttrykket forvaltningsorganer dekker Finnmark grunnforvaltning, utmarksorganer på kommunenivå og bygdebruksorganer, samt Samisk grunnforvaltning. Det flertall som kun foreslår Finnmark grunnforvaltning og det mindretall som også foreslår Samisk grunnforvaltning, har samlet seg om en felles lovformulering, som dog har ulikt innhold for de to grupperinger. Bestemmelsen innebærer at ingen av de nevnte organer kan stille grunn eller naturgoder til sikkerhet for lån eller andre forpliktelser. Det kan ikke tas utlegg eller arrest i organenes eiendom og de kan heller ikke slås konkurs eller settes under gjeldsforhandling.

Første ledd slår fast at de nevnte organer ikke kan ta opp lån. For Finnmark grunnforvaltning og Samisk grunnforvaltning vil det ikke være aktuelt med låneopptak, verken for å finansiere den daglige virksomheten eller i forbindelse med investeringer, jf. utredningens punkt 4.3.3.2.4 der disse forhold er noe nærmere omtalt. Også i bygdebruksområdene vil virksomheten måtte finansieres ved det bygdebruksorganene kan få inn i form av bruksavgifter, jf. punkt 5.3.5.3.4, og ved tilskudd fra offentlige fond ol. Disse organer skal ikke kunne ta opp lån for å finansiere virksomheten. For kommunene vil derimot situasjonen være en annen, idet kommunelovens kapittel 9 åpner for at en kommune kan ta opp lån bl.a. til likviditetsformål (§ 50 nr. 2). Annen setning viser til disse reglene for å presisere at regelen i første setning ikke er ment å begrense kommunens adgang til låneopptak etter kommuneloven.

Annet ledd sier at grunn og naturgoder som forvaltes etter loven ikke kan pantsettes eller gjøres til gjenstand for utlegg. Regelen utfyller begrensningen i adgangen til låneopptak i første ledd. Foruten å presisere at grunn og naturgoder ikke kan stilles som sikkerhet for gjeld eller andre forpliktelser, innebærer den at forpliktelser organene pådrar seg på annet grunnlag enn lån, f.eks. ved at de pådrar seg erstatningsansvar, ikke kan gjøres til gjenstand for utlegg eller arrest. Hvis det skulle oppstå betalingsvansker vil det ikke kunne tas beslag i grunn eller rettigheter, f.eks. i fast eiendom eid av Finnmark grunnforvaltning eller den fiskerett som ligger til ei bygd, og realisere disse verdier ved tvangssalg.

I den grad Finnmark grunnforvaltning, eller eventuelt Samisk grunnforvaltning, måtte pådra seg forpliktelser av den nevnte art, som organet ikke selv greier å dekke, vil i praksis staten måtte bære kostnadene. Skulle ei bygd få betalingsvansker vil kreditorene måtte forholde seg til de bygdebruksberettigede som enkeltindivider og kreve at disse, eventuelt i fellesskap, dekker de aktuelle forpliktelser. For kommunene følger det av kommuneloven § 52 at det ikke kan tas utlegg og arrest i en kommunes eiendeler. Retten til utmarksgodene i en kommune tilhører dessuten ikke denne som juridisk person, men innbyggerne i kommunen. Denne retten vil følgelig uansett ikke kunne gjøres til gjenstand for utlegg eller arrest.

Tredje ledd slår fast at det ikke kan åpnes gjeldsforhandling eller konkurs i de organer som er regulert i loven. Regelen vil ikke ha noen selvstendig betydning for de kommunale utmarksorganene, da det følger av kommuneloven § 55 at en kommune ikke kan gjøres til gjenstand for gjeldsforhandling og konkurs. Den vil derimot ha betydning for Finnmark grunnforvaltning, Samisk grunnforvaltning og bygdebruksorganene, og er gitt for å sikre at grunn og naturgoder i fylket forstatt blir liggende til allmenn bruk.

Grunnen i Finnmark ble ved overskjøtingen til Statskog i 1993 verdsatt til kr. 4.298.000. Hvis det ikke gis en regel med det nevnte innhold, er det dermed ikke store forpliktelser som skal misligholdes før det ved gjeldsforhandling og konkurs i de organer som har myndighet etter loven, ville ha vært aktuelt å overføre grunn og utmarksgoder til eventuelle kreditorer.

Et forbud mot tvangsoverføring av grunn og rettigheter til private vil være i samsvar med lovens formålsparagraf og lovutkastets § 2-2 om at grunn og rettigheter som hovedregel skal ligge til felles bruk og tjene felles interesser. Selv om det her åpnes for at grunn og rettigheter kan avhendes, kommer frivillig avhending i en annen stilling enn tvangsmessig avståing av grunn og rettigheter som følge av gjeldsforhandling eller konkurs. I de førstnevnte tilfellene vil grunnforvaltningsorganet ha herredømme over situasjonen og kunne vurdere spørsmålet om avhending i forhold til lovutkastets avhendingsskranker. Ved tvangsmessig avståelse av grunn eller rettigheter er det derimot ikke gitt at organet har slik kontroll.

Kapittel 2 Finnmark grunnforvaltning

Kapitlet har i §§ 2-1 til 2-8 regler om Finnmark grunnforvaltnings rettslige rådighet (myndighet) over grunn og naturgoder mv. §§ 2-9 til 2-12 har regler om organene i Finnmark grunnforvaltning (forvaltningsstyre og tjenesteverk) og om disse organers oppgaver og vedtaksførhet. §§ 2-13 til 2-15 har regler om saksbehandling, klage og partsstilling. I §§ 2-16 til 2-20 er det gitt regler om organets årsmøte, og i § 2-21 og 2-22 om regnskap, revisjon og kontroll. Det er i utredningens kapittel 4.3 gjort rede for de vurderinger som ligger bak de foreslåtte bestemmelser.

Det er blant de medlemmer som går inn for hoved­alternativ 1, foreslått to alternative organisasjonsmodeller for Finnmark grunnforvaltning, jf. punkt 4.3.3. Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen og Varsi går inn for at Finnmark grunnforvaltning skal organiseres som et selvstendig rettssubjekt, med selvstendig partsstilling (§ 2-15 alternativ 1) og egne regler om årsmøte (§ 2-16 til 2-20) og regnskap, revisjon og kontroll (§§ 2-21 og 2-22). Sandvik foreslår at Finnmark grunnforvaltning skal organiseres som et frittstående offentlig forvaltningsorgan, og foreslår en regel om partsstilling (§ 2-15 alternativ 2), men ingen regler om årsmøte mv.

For fullstendighetens skyld må det også nevnes at av de fem medlemmer som foreslår at Samisk grunnforvaltning skal kunne opprettes ved siden av Finnmark grunnforvaltning, går tre (Jernsletten, Kåven og Nystø) inn for å organisere begge organer som selvstendige rettssubjekter. To medlemmer (Falch og Owe) går inn for å organisere Finnmark grunnforvaltning som et frittstående forvaltningsorgan og Samisk grunnforvaltning som et selvstendig rettssubjekt. Samlet går dermed 13 medlemmer (Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Jernsletten, Johansen, Johnsen, Kristensen, Kåven, Nystø, Pedersen og Varsi) inn for at Finnmark grunnforvaltning skal være et selvstendig rettssubjekt, mens tre medlemmer (Falch, Owe og Sandvik) foreslår at organet skal være et frittstående offentlig forvaltningsorgan.

§ 2-1 Rådighet

Finnmark grunnforvaltning råder over grunn og naturgoder innenfor de rammene som er satt i denne loven.

Merknader til § 2-1

Paragrafen slår fast at Finnmark grunnforvaltning råder over grunn og naturressurser innenfor de rammene som følger av lov om forvaltning av grunn i Finnmark. Selv om organet vil ha hjemmel som eier til de områder som er underlagt dets forvaltning, jf. utredningens punkt 4.2.2.3, har loven en rekke regler som begrenser dets myndighet i forhold til den rådighet en grunneier vanligvis vil ha.

Formålsbestemmelsen i § 1-1 gir de allmenne rammer for Finnmark grunnforvaltnings rådighetsutøvelse. Videre setter reglene i §§ 2-2 flg. en del mer konkrete begrensninger for rådighetsutøvelsen. Se § 2-2 første ledd om at grunn og naturgoder som hovedregel skal ligge til felles bruk og tjene felles interesser, § 2-3 som forbyr avhending av reindriftens flyttleier, § 2-4 som ellers begrenser adgangen til å avhende grunn og naturgoder, § 2-5 som innebærer at bl.a. vann- og strandrettigheter, samt rettigheter til bergarter mv. til vanlig skal unntas ved avhendelse og § 2-6 som har særlige begrensninger på adgangen til å feste bort hyttetomter mv. Finnmark grunnforvaltnings rådighet vil videre være begrenset av § 2-13 der det fremgår at forvaltningslovens saksbehandlingsregler skal gjelde for organets virksomhet etter grunnforvaltningsloven.

Også reglene i lovutkastets kapittel 3 og 4 om utmarksrettigheter og utmarksforvaltning i kommuner og bygder vil begrense Finnmark grunnforvaltnings rådighet. Adgangen til å disponere over de der nevnte fornybare utmarksgoder er lagt til andre, og grunnforvaltningsorganet vil ikke uten videre kunne benytte sin rådighet over grunn og ressurser på en måte som er i strid med befolkningens utmarksrettigheter etter § 3-1, § 3-2 og § 4-2.

Selv om Finnmark grunnforvaltnings rådighet over grunn og naturgoder i en del sammenhenger vil være begrenset, vil organets rådighet imidlertid også på visse punkter være videre enn den rådighet en grunneier vanligvis har. Dette gjelder særlig forhold til disponeringen av mutbare mineraler, jf. lovutkastets § 2-7, men også § 2-8 kan ses under en slik synsvinkel idet organet her fritas for en forpliktelse som grunneiere ellers normalt vil kunne pålegges.

§ 2-2 Felles bruk. Avhending til enebruk

Grunn og naturgoder skal som hovedregel ligge til felles bruk og tjene felles interesser.

Finnmark grunnforvaltning kan ved salg, feste, tillatelse, samtykke eller på annen måte avhende grunn og naturgoder til enebruk.

Merknader til § 2-2

Første ledd slår fast som lovens hovedregel at grunn og naturgoder i Finnmark skal ligge til felles bruk og tjene felles interesser. Dagens lovgivning har vært praktisert slik at grunn og rettigheter skal selges eller festes bort, med mindre noen av de lovfestede avhendingsbegrensninger i jordsalgsloven § 2 har vært til hinder for det. Den foreslåtte regel vil snu dette utgangspunktet, slik at det vil være avhending av grunn eller naturgoder som må begrunnes særskilt.

Annet ledd åpner likevel for at Finnmark grunnforvaltning ved salg, feste, tillatelse, samtykke eller på annet måte kan avstå grunn og naturgoder til enebruk. Foruten salg og bortfeste, er tillatelse og samtykke nevnt særskilt, for å fange opp den myndighet organet vil ha etter lovutkastets § 2-7 til å fatte ulike vedtak i forbindelse med fremtidig mineralvirksomhet i Finnmark. Det kan også på andre måter enn salg, feste, tillatelse eller samtykke, disponeres over grunnen slik at det skjer en mer eller mindre varig avhending av grunn og rettigheter til enebruk, f.eks. ved langvarig bortleie. Formuleringen på annen måte tar sikte på å fange opp alle avtaler om disponering av grunn og naturgoder, som må likestilles med salg eller bortfeste til enebruk.

Spørsmålet om å avhende grunn eller rettigheter til enebruk, må vurderes i forhold til avhendingsskrankene i lovutkastets § 2-3 og § 2-4. Selv om de der nevnte forhold ikke skulle tale konkret mot avhending, vil Finnmark grunnforvaltning likevel etter en totalvurdering måtte avgjøre om det foreligger tilstrekkelige grunner for avhending. I denne vurderingen vil også formålsbestemmelsen i § 1-1 og § 2-2 første ledd om at grunn og naturgoder som hovedregel skal ligge til felles bruk og tjene felles interesser måtte trekkes inn. Så lenge det ikke vil gjelde noen avhendingsplikt og det ikke er det forhold at grunnen beholdes usolgt, men det at den avhendes som må begrunnes særskilt, gir dette en åpning for å vurdere ønskeligheten av den omsøkte virksomhet eller bruk også på lengre sikt.

Uttrykket enebruk omfatter alle former for bruk som utelukker allmenheten i Finnmark fra å bruke land og vann uten særskilte hindringer. De fornybare utmarksgodene omfattes likevel ikke av Finnmark grunnforvaltnings myndighet, idet myndigheten til å disponere over disse i lovutkastets kapittel 3 og 4 foreslås lagt til organer på kommune- og bygdenivå. Disse organer vil ved utvisninger og bortforpaktninger ol. kunne tildele bestemte goder i bestemte områder til enkeltpersoner eller grupper, og dermed også disponere disse til enebruk, men bare for et relativt begrenset tidsrom, jf. lovutkastets § 3-6 og § 4-4 nr. 2.

Finnmark grunnforvaltning vil derimot kunne disponere over vann- og strandrettigheter og ikke-fornybare naturgoder som mineraler, sand og grus, jf. lovutkastets § 2-5 og § 2-7. Disse naturgoder vil kunne avhendes eller tillates brukt av private, men i den grad det er aktuelt å vurdere slik avhending, vil begrensningene i §§ 2-3 og 2-4, jf. § 1-1 og § 2-2 første ledd komme inn på vanlig måte.

Se ellers utredningens punkt 4.3.5.3.2 der det er redegjort for de vurderinger som har ledet til lovutkastets § 2-2.

§ 2-3 Forbud mot avhending

Grunn som nyttes eller antas å ville bli nyttet som flyttlei for rein, kan ikke avhendes.

Merknader til § 2-3

Bestemmelsen slår fast at områder som er eller kan være aktuelle å bruke som flyttlei for rein ikke kan avhendes. Uttrykket omfatter alle former for avhending som er nevnt i § 2-2. Mindre inngripende disposisjoner, f.eks. kortvarige tillatelser til en bestemt bruk av et område som ikke kan likestilles med avhending, vil derimot ikke være omfattet av forbudet. Forutsetningen for å gi slike tillatelser vil likevel være at den bruk det er tale om, ikke skaper vansker for reindriftens flyttinger.

Den foreslåtte regel viderefører jordsalgsloven § 2 annet ledd bokstav b) som gir et liknende avhendelsesforbud for områder som nyttes eller kan bli nyttet som veg under fjellsamenes flyttinger. Se også reindriftsloven § 10 nr. 4 annet ledd, der det heter at reindriftens flyttleier ikke kan stenges med mindre Kongen samtykker til omlegging. Vernet av flyttleiene vil bli synliggjort ved en særskilt bestemmelse i loven om forvaltning av grunn i Finnmark.

Hvorvidt et område faktisk nyttes som flyttlei, vil normalt kunne fastslås ved en konkret undersøkelse. Derimot kan det være noe mer usikkert om et område kan antas å ville bli nyttet til et slikt formål, men også dette vil ofte være lett konstaterbart. Hvis reindriftens uttalelser eller andre forhold innebærer at det er sannsynlighetsovervekt for at et område vil kunne bli brukt som flyttlei, vil det ikke kunne avhendes.

Uttrykket flyttlei vil erstatte veg under fjellsamenes flyttinger. Hensikten er å markere at flytting av rein ikke skjer etter en fastlagt veg, men etter en forholdsvis bred trasé som kan variere både i bredde og retning fra år til år, avhengig av bl.a. vær og føreforhold. Grunn som ligger nær opp til en eksisterende flyttlei vil derfor lett kunne antas å bli nyttet som flyttlei i fremtiden, og vil følgelig være omfattet av avhendingsforbudet. Videre kan økende bruk av områder i nærheten av en ordinær flyttlei tilsi at denne blir omlagt, slik at også nye områder blir nyttet som flyttlei. Lovens formulering vil dermed også gi et vern for områder som grenser til de til enhver tid eksisterende flytteier. Uttrykket flyttlei brukes for øvrig også i reindriftsloven § 10 nr. 4 annet ledd.

For en nærmere oversikt over de vurderinger som ligger bak bestemmelsen, vises det til utredningens punkt 4.3.5.3.3.

§ 2-4 Vilkår for avhending

Vedtak om avhending etter § 2-2, jf. § 2-7, skal treffes på grunnlag av en samlet vurdering av alle interessene i området. Det skal legges særlig vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv, herunder om grunnen må anses nødvendig som bruksområde for reindrift eller beiteområde for bufe. Det skal også vurderes om hensynet til natur og miljø, jakt, fiske og friluftsinteresser eller andre forhold tilsier at grunnen fortsatt bør ligge til felles bruk.

Det kan settes vilkår for avhending. Det kan også kreves avgift.

Merknader til § 2-4

Bestemmelsen stiller opp en del vilkår for når grunn og naturgoder (som ikke er omfattet av § 2-3) kan avhendes eller tillates brukt på annen måte. Den presiserer § 2-2 annet ledd og gjelder alle former for disponering av grunn og naturgoder.

Første ledd første setning slår fast at før det fattes vedtak om avhending etter § 2-2, jf. § 2-7, skal skje en skjønnsmessig helhetsvurdering av de arealbruksintereresser som gjør seg gjeldende i det aktuelle området. Bestemmelsen viderefører jordsalgsloven § 2 annet ledd bokstav a), som etter ordlyden kan gi inntrykk av å gi et mer absolutt avhendingsforbud, men som i samsvar med tidligere lovgivning har vært praktisert som en avveiningsregel. Uttrykket avhending dekker de i § 2-2 nevnte disposisjoner. Henvisningen til § 2-7 er dermed overflødig, men er gitt for å understreke at begrensningene i § 2-4 også gjelder når det skal vurderes om det skal gis tillatelser eller samtykke til ulike former for mineralvirksomhet.

Når det er aktuelt å avhende grunn og naturgoder vil Finnmark grunnforvaltning måtte veie de interesser som taler mot avhending opp mot de interesser som taler for. Organet vil ikke stå fritt i avveiningen, da det bl.a. skal legges særlig vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv, og herunder om det område det er aktuelt å disponere over må anses nødvendig som bruksområde for reindrift eller beiteområde for bufé, jf. første ledd annen setning. Så lenge de nevnte hensyn skal ha særlig vekt i avhendingsvurderingen, vil det måtte kreves kvalifisert interesseovervekt for å avhende grunn eller naturgoder til enebruk der hvor et eller flere av disse hensyn taler mot avhending.

Hva som vil være viktig for å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv, vil måtte avgjøres av Finnmark grunnforvaltning etter en nokså fri vurdering. Foruten hensynet til reindrift og jordbruk, som er særskilt nevnt i § 2-4, vil det måtte legges vekt på hensynet til andre samiske næringer, og hensynet til nærings- og husbehovsmessig bruk av de fornybare utmarksgodene, både mer allment og i de bygdebruksområder som eventuelt opprettes i medhold av lovutkastets kapittel 4. Det vil for øvrig ikke alltid være gitt at det er vedtak om ikke å avhende grunn og natugoder som vil være det beste med tanke på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur.

Uttrykket bruksområder for reindrift dekker områder som brukes til reindriftsformål og som ikke alt er omfattet av vernet for flyttleier i § 2-3, bl.a. beiteområder, paringsområder, kalvingsland og merke- og slakteområder. Det favner videre enn jordsalgslovens § 2 annet ledd bokstav a) som bare nevner beiteområder for reinsdyr. Selv om andre reindrifts­områder vil kunne omfattes av annet ledd bokstav c) om områder som av andre grunner ikke bør avhendes, ligger det i dette likevel en utvidelse av hvilke bruksområder for reindrift som er særskilt vernet mot avhending. Vernet er likevel begrenset til de nødvendige bruksområdene, jf. nedenfor.

Lovutkastets vern av beiteområder for bufé, er i likhet med bruksområdene for reindrift begrenset til nødvendige områder. Regelen er ny i forhold til jordsalgsloven, men gjeninnfører det vern viktige bufébeiteområder hadde etter tidligere jordsalgslovgivning.

I vurderingen av om et område kan anses som nødvendig som bruksområde for reindrift eller som beiteområde for bufé, vil det foruten de forhold som kan konstateres på mer objektivt grunnlag, måtte legges vekt på hvordan næringene selv vurderer områdets betydning. Finnmark grunnforvaltning vil imidlertid måtte foreta den skjønnsmessige vurderingen av spørsmålet om de aktuelle områder skal avhendes eller ikke. Er det tale om et område som er nødvendig for reindrift eller jordbruk vil de interesser som taler for avhending måtte ha kvalifisert overvekt, men det vil ikke gjelde noe absolutt forbud mot avhending dersom disse interesser er tilstrekkelig tungtveiende. Jo viktigere området er, jo sterkere vil likevel vernet være, idet kravene til interesseovervekt nødvendigvis vil måtte skjerpes tilsvarende.

Forut for vedtak om avhending skal det også vurderes om hensynet til natur og miljø, jakt, fiske og friluftsinteresser tilsier at grunnen fortsatt bør ligge til felles bruk, jf. første ledd tredje setning. Også disse hensyn vil begrense adgangen til å avhende grunn og naturgoder, om enn ikke like sterkt som de hensyn som er nevnt i annen setning, jf. at formuleringen legges særlig vekt på ikke er brukt her. De nevnte hensyn vil imidlertid ha forrang i forhold til de hensyn som ikke er nevnt i bestemmelsen. Det vil si at det må kreves interesseovervekt for avhending, også hvis hensynet til natur og miljø, eller jakt, fiske og friluftsliv tilsier at grunnen ikke avhendes. Disse hensyn vil dessuten ofte trekke i samme retning som hensynet til sikring av naturgrunnlaget for samisk kultur.

Med andre forhold som tilsier at grunnen ikke bør avhendes siktes det bl.a. til andre jordbrukshensyn enn utmarksbeite, sand og grusforekomster, kultur­minnevern eller at området ligger for nært opp til et forsvarsanlegg ol. Det kan for øvrig minnes om at Finnmark grunnforvaltning i alle tilfelle, også der ingen av de avhendingsbegrensninger som er nevnt i lovutkastets § 2-4 taler konkret mot avhending, vil stå fritt til å vurdere om grunn og naturgoder skal avhendes, jf. merknadene til § 2-2 annet ledd.

Det kan videre presiseres at når det er spørsmål om å avhende et grunnstykke, f.eks. til jordbruksformål, ikke er tillatt å legge vekt på vedkommende søkers etnisitet. Søknader om erverv av grunn vil måtte avgjøres med utgangspunkt i de avhendingsbegrensninger som er stilt opp i § 2-4, jf. det som er anført om dette i utredningens punkt 3.3.5 om likebehandling av alle som bor i samme område. Se også punkt 4.3.5.3.4 og 4.3.5.3.5 der det er gjort nærmere rede for de vurderinger som ligger bak den bestemmelse som er foreslått inntatt i § 2-4 første ledd.

Annet ledd gir Finmark grunnforvaltning myndighet til å sette vilkår for salg, feste, tillatelse, samtykke og annen disponering av grunn eller naturgoder. Så lenge vilkårene har saklig sammenheng med de tillatelser som gis, vil organet stå fritt til å avgjøre hvilke vilkår som skal settes. Vilkår vil enten kunne fastsettes allment, eller konkret i det enkelte tilfelle. Finnmark grunnforvaltning skal også kunne kreve avgift, f.eks. gebyr ved salg av tomter, festeavgifter eller avgifter i forbindelse med leting etter og utvinning av mineraler. Grunnforvaltningen vil for øvrig som hjemmelsinnehaver til grunnen i Finnmark også ha rett til den såkalte grunneieravgiften for mutbare mineraler, som årlig utgjør én promille av verdien av det gruveeieren bryter ut, jf. bergverksloven § 42 flg.

Se ellers utredningens punkt 4.3.5.3.6 der behovet for en regel med det innhold som er foreslått i § 2-4 annet ledd er drøftet.

§ 2-5 Unntak ved avhending

Ved avhending av grunn skal til vanlig følgende rettigheter unntas:

1. Vann- og strandrettigheter.

2. Rettigheter som en grunneier ellers har til kull, mineraler og bergarter, herunder sand- og grusforekomster.

Slike rettigheter kan særskilt leies bort eller tillates utnyttet etter reglene i § 2-4.

Merknader til § 2-5

Bestemmelsen viderefører regler som er gitt i jordsalgsforskriften 16. juli 1966 og fastslår at visse rettigheter som vanligvis tilligger grunneieren, normalt skal unntas ved avhending av grunn fra Finnmark grunnforvaltning. Det åpnes også for særskilt avhending av rettigheter som tidligere er unntatt. Utredningens punkt 4.3.5.3.7 gir en oversikt over de vurderinger som ligger bak bestemmelsen.

Det følger av første ledd at de rettigheter som er nevnt i nr. 1 og nr. 2 til vanlig skal unntas ved salg, feste eller annen grunnavståelse som må likestilles med avhending. Disse rettigheter skal som hovedregel unntas i skjøter og festekontrakter mv., men hvis sterke grunner taler for det, kan en eller flere av rettighetene følge med overføringen av grunnen. Forutsetningen er imidlertid at ingen av de begrensninger som er stilt opp i §§ 2-2 til 2-4, jf. § 1-1, er til hinder for at de aktuelle rettigheter overføres til enebruk sammen med den grunn de ligger til. § 2-5 første ledd tar sikte på å regulere de tilfeller hvor grunnen avhendes til et annet formål enn utnytting av de rettigheter som er nevnt i nr. 1 og nr. 2. Dersom grunnen avhendes med sikte på utnytting av disse rettigheter, og ingen av lovens avhendingsskranker er til hinder for det, vil også de aktuelle rettigheter måtte overføres til eier eller fester.

Første ledd nr. 1 omhandler vann- og strandrettigheter, og motsvarer jordsalgsforskriften § 3 bokstav a. Med vannrettigheter menes de rettigheter grunneieren har etter vassdragsloven 15. mars 1940 nr. 3 § 1. Strandrettigheter omfatter de rettigheter en grunneier har til uforstyrret å kunne nyte de fordeler som følger av at en eiendom ligger til sjøen, 1 bl.a. rett til fiske av laks med faststående redskap, rett til tang og tare og rett til å foreta utfyllinger og eventuelt bygge utover sjøgrunnen. I tillegg omfattes retten til å fiske i vassdrag som ligger på eller ved eiendommen. Når disse rettigheter beholdes hos Finnmark grunnforvaltning ved avhending av grunn som dekker vassdrag eller som ligger til sjøen, vil fiskeretten ikke bli overført til erverven av grunnen, men kunne utnyttes av folk i kommuner og bygder i medhold av reglene i lovutkastets kapittel 3 og 4.

Første ledd nr. 2 gjelder de rettigheter en grunneier har til kull, mineraler, bergarter og sand og grus, og viderefører § 3 bokstav b i jordsalgsforskriften. Retten til kull, sand og grus og ikke mutbare mineraler som tilligger overflateeieren, skal normalt ikke overføres når Finnmark grunnforvaltning avhender grunn. Dersom grunnen selges eller festes bort med sikte på utvinning av ikke mutbare mineraler eller sand og grus, vil imidlertid også retten til eventuelle forekomster måtte overføres til erverven av grunnen, jf. ovenfor. Unntaket omfatter ikke forekomster av f.eks. mold eller torv, som dermed vil følge med overdragelsen og kunne disponeres av grunneier på vanlig måte. Heller ikke rommet under overflaten vil være unntatt ved salg av grunneiendommer, og vil dermed kunne disponeres relativt fritt av grunneieren til f.eks. kjeller, lagerrom ol.

Annet ledd har sitt motstykke i jordsalgsforskriften § 3 annet ledd og gir Finnmark grunnforvaltning adgang til særskilt å leie bort eller tillate utnytting av de rettigheter som er unntatt fra overdragelse i medhold av første ledd. Avhendingsbegrensningene i §§ 2-2 til 2-4, jf. § 1-1 må imidlertid ikke være til hinder for slik disponering. Før særskilt utleie eller bruk tillates, må det derfor foretas en helhetsvurdering av alle aktuelle arealbruksinteresser i området. Det vil i denne vurderingen også måtte tas hensyn til den nye eieres (eller festers) interesse i å bruke den ervervede eiendom til sitt formål uten å bli forstyrret av annen bruk. Om det skal foretas særskilt utleie eller gis særskilte brukstillatelser, vil måtte avgjøres konkret.

Dersom det blir aktuelt å tillate andre enn grunneieren å utnytte de unntatte rettigheter særskilt, vil det ikke være aktuelt å gi erstatning for at selve rettigheten tillates utnyttet, da denne ikke vil tilligge eieren. Men den bruk som tillates kan ha ulike sidevirkninger som kan utløse erstatning, f.eks. ved at det i forbindelse med mineralutvinning bygges anlegg som er til ulempe for eieren.

§ 2-6 Hyttetomter

Tomter for hytter og gammer til fritidsformål skal samles i områder som er lagt til fritidsbebyggelse ved plan i medhold av plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77.

I bygdebruksområder ( kapittel 4) kan tomt for hytte og gamme ikke avhendes dersom bygdebruksstyret motsetter seg det.

Tomt til hytte, gamme og naust skal bare festes bort.

Merknader til § 2-6

§ 2-6 har særregler om Finnmark grunnforvaltnings adgang til å feste bort tomter til hytter og gammer. Utredningens punkt 4.3.5.4 redegjør for de overveielser som ligger bak den foreslåtte regel.

Første ledd innbærer at Finnmark grunnforvaltning ikke kan avhende tomter for hytter og gammer til fritidsformål utenfor områder som etter plan- og bygningsloven § 20-4 første ledd nr. 1, eller utfyllende bestemmelser til kommuneplanens arealdel gitt etter § 20-4 annet ledd bokstav c, jf. første ledd nr. 2, er lagt ut til fritidsbebyggelse. Hva som skal anses som fritidsformål må vurderes konkret, men begrepet vil langt på vei falle sammen med uttrykket fritidsbebyggelse i plan- og bygningsloven.

Hvis Finnmark grunnforvaltning kommer til at det er tale om tomt til hytte eller gamme for næringsformål, vil festesøknaden måtte vurderes i forhold til avhendingsbegrensningene i §§ 2-2 til 2-4, jf. § 1-1. Er det tale om tomt til fritidsformål stiller § 2-6 første ledd i tillegg opp et plankrav, som innebærer at fritidshytter bare kan oppføres i områder som etter kommunale planer er lagt ut for fritidsbebyggelse. Det gis dermed ytterligere en begrensning på adgangen til hyttebygging, som kommer i tillegg til de begrensninger som vil følge av plan- og bygningsloven og grunnforvaltningsloven §§ 2-2 til 2-4, jf. § 1-1.

Plankravet vil ha liten praktisk betydning i områder som er omfattet av kommunale arealplaner, da det her uansett vil være uaktuelt å erverve grunn eller rettigheter til bruk som er i strid med det arealbruksformål kommuneplanen omhandler. Det vil derimot kunne ha betydning i områder som ikke er omfattet av slike planer, og innebære at Finnmark grunnforvaltning ikke kan avhende tomter til fritidsformål før det er vedtatt en bindende kommunal plan som tillater slik bruk av grunnen. Kravet vil også være til hinder for at enkeltpersoner får tillatelse til spredt hyttebygging etter plan- og bygningsloven § 7. Riktignok vil kommunen kunne dispensere fra kommuneplanen, men Finnmark grunnforvaltning vil ikke ha adgang til å feste bort hyttetomt fordi tomta vil ligge i et område som iht. de kommunale arealplaner ikke er regulert for fritidsbebyggelse.

Regelen vil motvirke spredt hyttebygging i Finnmark, og sikre at fremtidig hyttebygging til fritidsformål i fylket skjer samlet og planmessig. Se ellers utredningens punkt 4.3.5.4.2.

Det kan videre understrekes at selv om en kommune har regulert et område til fritidsbebyggelse, vil Finnmark grunnforvaltning måtte vurdere en søknad om erverv av hyttetomt i dette området i forhold til avhendingsbegrensningene i grunnforvaltningsloven. Den som søker om feste av hyttetomt fra Finnmark grunnforvaltning, må dermed oppfylle to sett av regler. Tomta må ligge i et område som kommunen har regulert til hyttebygging, jf. § 2-6 første ledd og ingen av de hensyn som er beskyttet i grunnforvaltningsloven må være så sterke at de er til hinder for at det avhendes grunn til et slikt formål, jf. §§ 2-2 til 2-4 og § 1-1.

Utvalget har også lagt til grunn at plankravsregelen bør gjelde ved omdisponering av næringshytter til fritidsformål, herunder ved omdisponering av reindriftshytter, jf. punkt 4.3.5.4.2.

Annet ledd gir en særregel for oppføring av hytter og gammer i bygdebruksområder avgrenset i medhold av lovens kapittel 4. I slike områder vil Finnmark grunnforvaltning bare kunne avhende tomt til hytter og gammer hvis bygdebruksstyret samtykker.

Finnmark grunnforvaltning vil også i bygdebruksområdene forvalte grunnen og de ikke-fornybare naturgodene. Organet vil imidlertid ikke uten videre kunne disponere over grunn og naturgoder i strid med bygdebruksretten, jf. merknadene til § 2-1. Regelen i annet ledd kan på mange måter anses som et særskilt utslag av dette prinsippet, idet hytter og gammer i et bygdebruksområde kan gi andre et fast tilhold i området, og åpne for en bruk som er i strid med bygdefolks rettigheter. Den som ønsker bygging i et slikt område vil foruten å måtte passere de hindre som ligger i plankravsregelen i § 2-6 første ledd og avhendingsskrankene i §§ 2-2 til 2-4, jf. § 1-1, også få samtykke fra vedkommende bygdebruksstyre.

I motsetning til § 2-6 første ledd som er begrenset til hytter og gammer for fritidsformål, vil annet ledd også gjelde for hytter og gammer for næringsformål. Regelen vil videre både gjelde søknader om oppføring av hytter og gammer fra utenbygdsboende og fra bygdebruksberettigede. En konsekvens av samtykkeregelen vil ellers være at bygdebruksstyret i stedet for å nekte oppføring, vil kunne stille vilkår for å gi samtykke, f.eks. knyttet til hyttas størrelse, bruk i ulike deler av året og bruk av motorkjøretøy i forbindelse med adkomst.

Tredje ledd slår fast at tomt til hytte, gamme og naust skal festes bort. Det vil ikke være adgang for Finnmark grunnforvaltning til å selge tomter for de nevnte formål, da det er ansett uheldig at organet foretar varige avhendelser av grunn til de nevnte formål. Regelen viderefører det regelverk og den praksis som allerede gjelder. Se jordsalgsforskriften § 5 og kapittel IV i bestemmelser 3. oktober 1967 om salg og feste for Finnmark jordsalgskontor.

§ 2-7 Mineraler

Finnmark grunnforvaltning kan gi:

1. Tillatelse til leting etter og nærmere undersøkelser (prøvedrift mv.) og utnytting (drift) av ikke mutbare mineraler, herunder alluvialt gull.

2. Tillatelse til leting etter mutbare mineraler, og samtykke til at bergverksmyndigheten gir mutingsbrev og utmål etter lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk.

Merknader til § 2-7

Bestemmelsen må ses i sammenheng med avhendingsbegrensningene i §§ 2-2 til 2-4, jf. § 1-1. Finnmark grunnforvaltnings myndighet vedrørende de ikke mutbare mineraler vil langt på vei ha samme innhold som den myndighet grunneiere ellers har, men i forhold til de mutbare mineraler vil organet få klart større innflytelse enn en vanlig grunneier. Det er i utredningens punkt 4.3.5.5 redegjort for de vurderinger som ligger bak den foreslåtte paragraf.

§ 2-7 nr. 1 omhandler ikke mutbare mineraler, jf. bergverksloven 30. juni 1972 nr. 70 § 1, og gir Finnmark grunnforvaltning myndighet til å tillate leting etter og nærmere undersøkelser og utnytting av slike mineraler. Bestemmelsen viderefører dagens rettstilstand, idet leting etter ikke mutbare mineraler bare kan skje etter avtale med grunneier. Videre gir grunn­eier tillatelse til nærmere undersøkelser (prøvedrift) og utvinning eller drift. På den usolgte grunn i Finnmark utøver i dag Finnmark jordsalgskontor denne grunneierretten på vegne av Statskog SF som hjemmelshaver. 2

Hvis hjemmelen overføres til Finnmark grunnforvaltning vil denne delen av grunneierretten følge med overføringen. Den foreslåtte regel om ikke mutbare mineraler er derfor strengt tatt unødvendig. Regelen i § 2-7 nr. 2 for de mutbare mineraler vil imidlertid måtte lovfestes, og når det først må gis en regel om grunneierorganets myndighet i forhold til mineralvirksomheten, bør denne også omhandle mineraler som er omfattet av grunneierretten.

§ 2-7 nr. 1 har også en regel om at det må søkes Finnmark grunnforvaltning om letetillatelse for alluvialt gull (gull i løsmasser). Slikt gull er ikke mutbart, men det er Næringsdepartementet og Bergmesteren som gir tillatelse til leting på statsgrunn, jf. bergverksloven § 1 annet ledd og forskrift 18. august 1987 nr. 687. På dette punktet legges det dermed opp til en endring av gjeldende rett. Endringen har bl.a. sammenheng med ønsket om å bringe all mineralvirksomhet i fylket under lokal kontroll, jf. merknadene til § 2-7 nr. 2, og drøftelsen i utredningens punkt 4.3.5.5.5.

Det kan tilføyes at ordinær drift (utvinning) på forekomster av ikke mutbare mineraler forutsetter at de nødvendige tillatelser er gitt iht. de aktuelle regler i konsesjonslovgivningen. Selv om Finnmark grunnforvaltning gir tillatelse til drift etter å ha vurdert dette i forhold til avhendingsreglene i grunnforvaltningsloven, vil dette ikke ha direkte betydning for spørsmålet om konsesjon skal gis. Tillatelse fra Finnmark grunnforvaltning vil heller ikke erstatte behandling etter plan- og bygningsloven, eller behovet for samtykke fra andre myndigheter etter annet lovverk, f.eks. dispensasjon fra motorferdselloven 10. juni 1977 nr. 82 eller kulturminneloven 9. juni 1978 nr. 50. Regelen om Finnmark grunnforvaltnings myndighet vedrørende de ikke mutbare mineraler vil komme i tillegg til og ikke i stedet for de regler som ellers gjelder.

§ 2-7 nr. 2 gjelder de mutbare mineraler, jf. bergverksloven § 1. Bestemmelsen innebærer at ingen kan lete etter mineraler på grunn som forvaltes av Finnmark grunnforvaltning før organet har gitt tillatelse til leting, og videre at organet må gi samtykke til at de ordinære bergverksmyndigheter utsteder mutingsbrev og gir utmål etter bergverkslovens kapittel 3 og 4.

Dagens rettstilstand for de mutbare mineraler bygger på bergfrihetens prinsipp om at alle fritt kan lete (skjerpe) etter mutbare mineraler, jf. bergverksloven § 2 første ledd. Den foreslåtte regel vil oppheve dette prinsippet i Finnmark. Den er begrunnet ut fra et ønske om å la hensynet til sikring og utvikling av samisk kultur og næring veie tyngre enn industriell utnytting av disse naturgoder, og at mineralvirksomheten i fylket bør underlegges lokal kontroll, jf. ellers det som er anført i utredningens punkt 4.3.5.5.4.

At det skal gis letetillatelse vil i praksis medføre at den enkelte skjerper på forhånd må innhente skriftlig tillatelse fra Finnmark grunnforvaltning til å lete i et bestemt geografisk område. Det vil være et vilkår for å lete etter mutbare mineraler at det er gitt slik tillatelse fra grunneierorganet, jf. at det i dag gjelder en slik regel for leting etter ikke mutbare mineraler som diamanter ol. Regelen om letetillatelse for ikke mutbare og mutbare mineraler, vil imidlertid ikke være til hinder for at man under allminnelig ferdsel i utmark tar med seg stein ol. som ligger i overflaten.

Regelen om at Finnmark grunnforvaltning må samtykke til at bergverksmyndighetene gir mutingsbrev og utmål etter bergverksloven, innebærer at disse myndigheter ikke kan gjøre dette uten at det på forhånd foreligger skriftlig samtykke fra grunnforvaltningen. Dette er en klar endring av gjeldende rett og vil gi Finnmark grunnforvaltning sterk innflytelse på mineralvirksomheten i fylket. Virkningen av at slikt samtykke ikke er gitt, vil være at eventuelle mutingsbrev og utmål blir ugyldige.

Før Finnmark grunnforvaltning gir tillatelser eller samtykke etter § 2-7 skal berørte interesser høres, herunder Sametinget, fylkeskommunen, de berørte kommuner, reindriftsorganene, andre næringsinteresser og brukere av det aktuelle område. Dette vil følge av § 2-13 om at forvaltningsloven skal gjelde for Finnmark grunnforvaltnings virksomhet. Det er derfor ansett unødvendig å gi særskilte regler om høring og saksbehandling i § 2-7.

§ 2-8 Gjerdehold

Finnmark grunnforvaltning har ikke plikt til å hold gjerde mot tilstøtende grunn.

Merknader til § 2-8

Bestemmelsen viderefører jordsalgsloven § 3. Grannegjerdeloven 5. mai 1961 vil dermed ikke gjelde for grunn som forvaltes (og eies) av Finnmark grunnforvaltning. Organet vil ikke kunne pålegges å bekoste eller vedlikeholde gjerder mot naboeiendommer, verken i forhold til eiendommer som tidligere er fradelt eller i forhold til eiendommer som i fremtiden avhendes.

Oppsetting av gjerder vil etter dette være en sak mellom private og andre offentlige (statlige, kommunale og fylkeskommunale) eiere av grunn. Dette vil også gjelde for de tilfeller hvor et vedtak om f.eks. å avhende grunn til jordbruksformål i et reindriftsområde medfører slik skade eller ulempe for de berørte næringer at det isolert sett er nødvendig å oppføre gjerde. I disse tilfellene vil det imidlertid kunne søkes om tilskudd til gjerdehold, jf. Landbruksdepartementets forskrift 3. juli 1996 om tilskudd til konfliktforebyggende tiltak mellom reindrift og jordbruk.

Utredningens punkt 4.3.6 redegjør nærmere for de overveielser som ligger bak den foreslåtte regel.

§ 2-9 Forvaltningsstyre [alternativ 1]

Finnmark grunnforvaltning ledes av et styre på åtte medlemmer.

Sametinget og Finnmark fylkesting oppnevner hver fire styremedlemmer med varamedlemmer, alle bosatt i Finnmark. Tjenestetiden er fire år og svarer til valgperioden for oppnevningsorganene.

Styret sammensettes slik at ulike interesser er bredt representert. Sametinget og fylkestinget sørger for at interesserte organisasjoner og offentlige organer får anledning til å fremme forslag på medlemmer og varamedlemmer.

Oppnevningsorganene bestemmer hvem av de fire som skal virke som styreleder eller nestleder. Vervet som styreleder og nestleder skifter hvert annet år mellom de to som er utpekt til dette.

§ 2-9 Forvaltningsstyre [alternativ 2]

Finnmark grunnforvaltning ledes av et styre på åtte medlemmer.

Finnmark fylkesting oppnevner fem og Sametinget tre styremedlemmer med varamedlemmer, alle bosatt i Finnmark. Tjenestetiden er fire år og svarer til valgperioden for oppnevningsorganene.

Styret sammensettes slik at ulike interesser er bredt representert. Sametinget og fylkestinget sørger for at interesserte organisasjoner og offentlige organer får anledning til å fremme forslag på medlemmer og varamedlemmer.

Styreleder og nestleder velges av styret ved flertallsvalg.

Merknader til § 2-9

§ 2-9 har regler om antall medlemmer i styret for Finnmark grunnforvaltning, oppnevningsorganer, funksjonstid, sammensetning og oppnevning av styreleder og nestleder. På grunn av uenighet om fordelingen av oppnevningsmyndigheten og om valg av styreleder og nestleder, foreligger bestemmelsen i to alternative utforminger. Et flertall bestående av Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Kristensen, Pedersen, Sandvik og Varsi går inn for alternativ 1. Mindretallet bestående av Johansen og Johnsen støtter alternativ 2.

Husabø, Kristensen, Johansen, Johnsen og Varsi, har for det tilfelle at Samisk grunnforvaltning opprettes, fremmet et subsidiært forslag om styresammensetningen i Finnmark grunnforvaltning. jf. punkt 4.3.4.2.3 og 4.4.1. Disse foreslår at styrets flertall i så fall skal oppnevnes av Finnmark fylkesting i samme forhold som det samiske flertallet i styret for Samisk grunnforvaltning. Det vil si at antall styremedlemmer reduseres fra åtte til sju, og at fem oppnevnes av fylkestinget og to av fylkestinget. På grunn av forslagets subsidiære art er det ikke utarbeidet noe lovutkast som motsvarer det.

Alternativ 1 (flertallets forslag) sier i første ledd at styret skal ha åtte medlemmer, jf. utredningens punkt 4.3.4.1.

Annet ledd første setning slår fast at Sametinget og Finnmark fylkesting hver oppnevner fire styremedlemmer, og at hvert av oppnevningsorganene skal oppnevnte et ubestemt antall varamedlemmer. Av hensyn til vedkommende organs mulighet til å møte fulltallig bør det oppnevnes klart flere varamedlemmer enn ordinære styremedlemmer. Både styremedlemmer og varamedlemmer må være fast bosatt i Finnmark, dvs. innført i folkeregisteret som bosatt i fylket den dag de oppnevnes. Det vises ellers til vurderingene i punkt 4.3.4.2 (oppnevningsorganer og fordeling av oppnevningsmyndighet) 4.3.4.4 (varamedlemmer) og 4.3.4.5 (bosettingskrav).

Annet ledd annen setning sier at tjenestetiden for det enkelte styremedlem er fire år, knyttet til oppnevningsorganets valgperiode. Siden Sametinget og fylkestinget velges med to års mellomrom, vil (med unntak av det første styret) ikke hele styret bli valgt samtidig, jf. punkt 4.3.4.6. Det forutsettes at de nye medlemmene av Sametinget og fylkestinget velger styremedlemmer til styret for Finnmark grunnforvaltning på sitt konstituerende møte. Valgene skal skje i de respektive tings plenum. Om valg av leder og nestleder, vises det også til merknadene til fjerde ledd.

Tredje ledd slår fast at styret skal ha en bred sammensetning og at organisasjoner og offentlige organer skal gis anledning til å foreslå styrekandidater. Sametinget og fylkestinget vil ved oppnevningen ikke ha andre bindinger enn det som ligger i at styret skal være bredt sammensatt. De viktigste arealbruksinteressene i fylket – reindriften og jordbruket – vil måtte være representert. Videre vil ikke styret kunne ha en skjev sammensetning, hvor enkelte interesser får en (for) stor medlemsandel.

Organisasjoner omfatter bl.a. næringsorganisasjoner, jeger- og fiskerforeninger, miljøorganisasjoner, politiske partier og samiske organisasjoner. Offentlige organer kan bl.a. være kommuner og fylkesmannens miljøvernavdeling. I prinsippet vil imidlertid også andre kunne foreslå kandidater, og oppnevningsorganene vil ikke være forpliktet til å ta hensyn til de forslag som kommer inn. Disse vil stå fritt til å oppnevne de styremedlemmer og varamedlemmer de finner best skikket, enten det er fremmet forslag på dem eller ikke.

Regelenes viktigste funksjon vil være at det ikke kan oppnevnes styremedlemmer og varamedlemmer uten at andre har fått anledning til å fore­slå nye medlemmer. Det er ikke gitt regler om kunngjøring og frister, da det antas at oppnevningsorganene vil kunne organisere dette på en forsvarlig måte, f.eks. ved annonser i lokalpressen. Se for øvrig utredningens punkt 4.3.4.3.

Fjerde ledd sier at Sametinget og fylkestinget selv skal avgjøre hvem av deres fire oppnevnte representanter som skal være styreleder eller nestleder. Samme organ vil ikke samtidig kunne ha både leder og nestleder. Leder- og nestledervervet skal videre skifte mellom organene, jf. annen setning. Tjenestetiden for vervene er to år, og siden styremedlemmenes tjenestetid er fire år bør styreleder tiltre de siste to årene av sin tjenestetid, slik at det sikres at denne har en viss praksis fra virksomheten. Valget av leder og nestleder vil måtte skje samtidig med valget av styremedlemmene. Når de nyoppnevnte medlemmene fra f.eks. Sametinget tiltrer vil en av disse være nestleder, mens fylkestinget vil ha lederen. Etter to år, når den nye gruppen fra fylkestinget tiltrer, vil den av de sametingsoppnevnte styremedlemmer som er nestleder kunne overta som styreleder, mens en av de fire i fylkestingets nyoppnevnte gruppe blir ny nestleder.

Regelen løser ikke spørsmålet om hvilket av oppnevningsorganene som skal ha ledervervet i det første styret. Dette vil bero på i hvilket år styret oppnevnes. For å komme inn i det ordinære rulleringssystem, er det naturlig at det oppnevningsorgan som ville ha hatt ledervervet dersom styret alt hadde vært oppnevnt på det tidspunkt det oppnevnes første gang, får ledervervet frem til neste gang det oppnevnes en ny styregruppering. Se utredningens punkt 4.3.4.7, der dette siste forholdet er kommentert særskilt i punkt 4.3.4.7.2.

Alternativ 2 (mindretallets forslag) er delvis sammenfallende med alternativ 1, jf. første ledd, annet ledd annen setning og tredje ledd. Det er imidlertid foreslått en særregel om fordelingen av oppnevningsmyndigheten i annet ledd første setning, der det fremgår at fylkestinget oppnevner fem og Sametinget tre styremedlemmer. Videre følger det av forslaget til fjerde ledd at styret konstituerer seg selv, ved at både leder og nestleder velges av styret ved ordinært flertallsvalg.

§ 2-10 Vedtaksførhet og flertallskrav

Styret er vedtaksført nå det møter fem styremedlemmer eller varamedlemmer.

Ved stemmelikhet er møteleders stemme avgjørende.

Merknader til § 2-10

Bestemmelsen har regler om når styret er vedtaksført og om dobbeltstemme for møtelederen ved stemmelikhet.

Første ledd slår fast det må være fem styre- eller varamedlemmer tilstede for at det skal kunne fattes gyldige vedtak. Det flertall som foreslår at Sametinget og fylkestinget hver oppnevner fire styremedlemmer, vil bemerke at selv om denne regel ikke sikrer at organene vil ha like mange tilstedeværende representanter når styret skal fatte vedtak, bør hver gruppe selv ha ansvaret for å stille fulltallig. Når disse kan oppnevne et ubestemt antall varamedlemmer ved siden av styremedlemmene, er det også grunn til å tro at dette sjelden vil være noe problem. Skulle dette i konkrete tilfeller være umulig, bør det være mulig å komme frem til akseptable løsninger, f.eks. at viktige saker utsettes. Det vises ellers til drøftelsen i utredningens punkt 4.3.4.8.

Annet ledd regulerer situasjonen ved stemmelikhet. Styret vil i utgangspunktet fatte vedtak ved simpelt flertall, slik at det styreflertallet har stemt for vil være styrets vedtak. Skulle det bli stemmelikhet vil møteleders stemme være avgjørende. Møtene vil normalt bli ledet av styrelederen og hvis denne er fraværende av nestlederen. Er begge disse fraværende må møtet ledes av et medlem valgt på møtet. Det vil i en slik situasjon være nærliggende at møtelederen velges blant de som representerer det organ som ligger på det aktuelle tidspunkt har styrelederen. Det er imidlertid ikke foreslått noen lovregulering av dette, idet utvalget antar at styret vil finne frem til prosedyrer som respekterer fordelingen av verv mellom oppnevningsorganene.

§ 2-11 Forvaltningsstyrets oppgaver

Styret står med hjelp av tjenesteverket for forvaltning av grunn og naturgoder.

Styret organiserer tjenesteverket, fastlegger tjenesteverkets myndighet og påser at virksomheten drives i samsvar med formålet og fastsatte bestemmelser.

Styret skal:

1. Gi retningslinjer for tjenesteverkets virksomhet i den utstrekning det er nødvendig.

2. Behandle saker av prinsipiell art og av større økonomisk betydning.

3. Behandle årsmelding, regnskap og budsjett.

4. Behandle klager.

5. Behandle saker som ellers forelegges av forvaltningslederen, styremedlem eller departementet.

Dersom behovet for felles regler tilsier det, kan styret gi forskrift om kommunenes forvaltning av utmarksgoder etter reglene i § 3-3 til § 3-8, og om bygdebruksstyrenes forvaltning etter § 4-3 til § 4-5.

Abelvik og Austenå har tiltrådt den gjengitte bestemmelse, som er foreslått av Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Pedersen og Sandvik, men foreslår at siste ledd utformes slik:

Dersom behovet for felles regler tilsier det, kan styret gi forskrift om kommunenes forvaltning av utmarksgoder etter reglene i § 3-3 til § 3-8.

Johnsen, Kristensen og Varsi har ikke tiltrådt forslaget til siste ledd, men er enige i utformingen av første til tredje ledd.

Merknader til § 2-11

Bestemmelsen gir en oversikt over styrets myndighet og oppgaver. Det er bortsett fra uenigheten om innholdet av siste ledd jf. merknadene nedenfor, enighet om bestemmelsens innhold.

Første ledd innebærer at styret utøver den myndighet Finnmark grunnforvaltning er tillagt etter lovutkastets §§ 2-2 til 2-7. Tjenesteverket og forvaltningslederen er ikke tillagt myndighet ved lov, men vil kunne få delegert myndighet fra styret, jf. § 2-12.

Annet ledd har regler om styrets oppgaver overfor tjenesteverket (administrasjonen). At styret organiserer tjenesteverket innebærer bl.a. at det må sørge for at dette har et tilstrekkelig antall ansatte, bestemme hvilke kvalifikasjoner som kreves, opprette avdelingskontorer etc. Videre fastlegger styret tjenesteverkets myndighet, dvs. at det om ønskelig kan tillegge tjenesteverket myndighet i medhold av § 2-12 annet ledd, jf. § 2-11 tredje ledd nr. 1 og 2.

Styret skal også påse at tjenesteverket opptrer i samsvar med lovens og virksomhetens formål (§ 1-1), og innenfor de rammene for myndighetsutøvelsen i §§ 2-2 til 2-7. Kontrollen omfatter også tilsyn med om tjenesteverket etterlever eventuelle bestemmelser om tjenesteverkets virksomhet gitt av styret etter § 2-11 tredje ledd nr. 1, eller av årsmøtet etter § 2-18 nr. 5 (gjelder for Finnmark grunnforvaltning som selvstendig rettssubjekt). Kontrollfunksjonen kan f.eks. utøves ved rapporter i styremøter, ved behandling av klagesaker eller ved at styret ber om innsyn i spesielle saker.

Tredje ledd regner opp en del andre oppgaver som ligger til styret. Hvis behovet tilsier det, har styret etter nr. 1 adgang til å gi retningslinjer for tjenesteverkets myndighetsutøvelse og virksomhet. I dette ligger det at styret kan gi mer allmenne retningslinjer om tjenesteverkets skjønnsutøvelse i de saker det har overlatt til tjenesteverket, om saksbehandling og om lovtolking. Styret vil også kunne gi instrukser for hvordan tjenesteverket skal opptre i enkeltsaker. Det vil i praksis være tale om å gi retningslinjer for hvordan styret skal løse de oppgaver det pålegges i medhold av § 2-12 annet ledd, og eventuelt også om samarbeid med andre etater (f.eks. fylkesmannens miljøvernavdeling) og om fordelingen av oppgaver mellom eventuelle underavdelinger innen tjenesteverket ol.

Nr. 2 slår fast at det er styrets oppgave å behandle saker av prinsipiell art eller større økonomisk betydning. Regelen viderefører § 13 annet ledd i jordsalgsforskriften, men med den endring at det nå klart vil fremgå at kravene er alternative og ikke kumulative, jf. at ordet og i jordsalgsforskriften erstattes av eller.

Saker av prinsipiell art kan f.eks. være om det bør avhendes grunn til inngripende aktiviteter som kan gi forurensningsfare, eller annen skade på natur og miljø eller samiske brukerinteresser. Også søknader om leting, prøvedrift eller utvinning av mineraler og om kjøp eller feste av større arealer, vil være saker av prinsipiell art.

Disse og andre saker av prinsipiell art vil som regel også ha større økonomisk betydning. Videre kan de fleste saker som har større økonomisk betydning også hevdes å være prinsipielt viktige. Kravet om økonomisk betydning vil derfor ikke nødvendigvis ha så stor selvstendig betydning ved siden av kravet om at sakene må være av prinsipiell art. Så lenge det ikke bare siktes til aktuell økonomisk betydning, men også mulig fremtidig betydning, noe som bl.a. vil være aktuelt ved mineralleting, vil det ihvertfall være kravet om sakens prinsipielle art som er det viktigste. Dette kravet vil også kunne ha selvstendig betydning i den forstand at også en sak av liten økonomisk betydning kan være prinsipielt viktig.

Det vil i utgangspunktet være styret som må avgjøre om en sak er av prinsipiell art eller større økomisk betydning. I siste instans vil årsmøtet (hvis Finnmark grunnforvaltning organiseres som et selvstendig rettssubjekt) eller departementet (hvis grunnforvaltningen organiseres som et frittstående forvaltningsorgan) kunne gripe inn hvis styret har overtrådt sine delegasjonsfullmakter. Dersom tjenesteverket har fattet et vedtak som det ikke har hjemmel til å fatte, vil det dessuten foreligge en personell kompetansemangel, som kan innebære at vedtaket må tilsidesettes som ugyldig.

Nr. 3 innebærer at styret skal behandle, dvs. utarbeide og eventuelt vedta årsmelding, regnskap og budsjett for Finnmark grunnforvaltning. Hvis grunnforvaltningen organiseres som et selvstendig rettssubjekt med et årsmøte som øverste organ vil styret også få en del oppgaver i tilknytning til årsmøteforberedelsene, bl.a. utsending av møteinnkalling ol, jf. lovutkastets § 2-17.

Nr. 4 slår fast at styret for Finnmark grunnforvaltning skal behandle klager. Det vil behandle klager over vedtak fattet av tjenesteverket, jf. § 2-12 annet ledd, og videre vil det etter forvaltningsloven § 33 annet ledd kunne foreta en ny vurdering av og eventuelt omgjøre vedtak som det selv har fattet, eller oversende saken til det eksterne klageorganet, jf. merk­nadene til lovutkastets § 2-14. Styret vil videre være klageinstans i forbindelse med kommunenes utmarksforvaltning, jf. lovutkastets § 3-9. Det vil også være klageinstans for vedtak fattet av Tanaelvas fiskestyre og Neidenelvas fiskestyre, jf. § 3-12 annet ledd og § 6-10 annet ledd i utkastet til lov om fiske i Tana, Neiden og Alta. Dersom grunnforvaltningsstyret gis oppgave som klageorgan også etter annen lovgivning, omfattes også det av tredje ledd nr. 4.

Nr. 5 sier at styret skal behandle alle saker som forelegges av forvaltningsleder, styremedlem eller departementet. Med saker som forelegges av forvaltningslederen siktes det til saker som forvaltningslederen av eget tiltak ønsker at styret skal ta stilling til. Dette vil typisk være saker som er vanskelige eller saker som har prinsipielle overtoner, slik at det er tvilsomt om de er kan anses som delegert til tjenesteverket i medhold av tredje ledd nr. 2. Styremedlemmene må nødvendigvis kunne fremme saker for styret. Det vil dermed ikke være noen forutsetning for styrebehandling at saken er forberedt av tjenesteverket, men resultatet av behandlingen vil kunne bli at saker som er fremmet av styremedlemmer avvises eller oversendes til tjenesteverket for nærmere utredning. Departementet skal, enten Finnmark grunnforvaltning organiseres som et selvstendig rettssubjekt eller som et frittstående forvaltningsorgan, ikke delta i den daglige forvaltningen av grunn og naturgoder i Finnmark. Men det bør likevel kunne fremme saker for styret.

Fjerde ledd foreligger i to utforminger. Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Pedersen og Sandvik foreslår en hjemmel for forvaltningsstyret til å gi forskrifter både om kommunens utmarksforvaltning i medhold av lovutkastets kapittel 3 og om bygdebruksstyrenes forvaltning etter kapittel 4. Abelvik og Austenå foreslår en hjemmel begrenset til kommunens utmarksforvaltning. Johnsen, Kristensen og Varsi har gått helt mot at Finnmark grunnforvaltning skal ha slik myndighet. Se utredningens punkt 4.3.5.7 der det er redegjort for de vurderinger som ligger bak de ulike forslag.

Bruken av forskriftshjemmelen vil være betinget av at det er et behov for felles regler. I vurderingen av hva behovet tilsier, må det tas utgangspunkt i utmarksbrukernes behov. Hvis den kommunale utmarksforvaltningen er så ulik at det skaper problemer for brukerne, vil behovet for felles regler kunne tilsi at hjemmelen benyttes, f.eks. til å gi felles regler om jakt- og fisketider, utvisning og bortforpaktning av bestemte utmarksgoder og fastsettelse av kortpriser, jf. lovutkastets §§ 3-5 til 3-8. Det kan også være en mulighet for at det vil være behov for nærmere regler eller retningslinjer om hvordan kravet i § 3-4 annet ledd om en rimelig fordeling av utmarksgodene mellom innbyggerne i og utenfor kommunen skal praktiseres.

I uttrykket felles regler ligger det ikke noen forutsetning om at innholdet av vedtakene skal være mest mulig like. Når myndigheten legges til lokale organer, ligger det i sakens natur at det skal være et betydelig spillerom for lokalt skjønn i utmarksforvaltningen, særlig når det fattes vedtak om enkeltpersoners rettigheter eller plikter, f.eks. om tildeling av bestemte utmarksgoder. Derimot kan det være større behov for likeartet praksis når det er tale om vedtak som angår større grupper, f.eks. om kortpriser eller at det skal selges kort som gir adgang til bruk av visse utmarksgoder i flere kommuner eller i hele fylket. I stedet for å gi forskrifter om at det skal gjelde de samme priser i alle kommuner, vil det for øvrig også kunne fattes rammeforskrifter, f.eks. slik at de kommunale organer gis adgang til å fastsette prisene innenfor de ytre rammer.

Bygdebruksområdene har mer preg av rettighetsområder hvor de lokalt berettigede i utgangspunktet gis adgang til å disponere som de vil over de utmarksgoder de gis rettigheter til, og så lenge bygdefolket holder seg innenfor rammene i lovutkastets kapittel 4, jf. § 1-1, bør andre ikke kunne gripe inn i deres virksomhet. De medlemmer som foreslår at grunnforvaltningsstyret også skal kunne gi forskrifter om bygdebruksstyrets forvaltning, forutsetter at hjemmelen bare skal kunne benyttes i særlige tilfelle.

§ 2-12 Tjenesteverk

Den daglige virksomheten utføres av et tjenesteverk med en forvaltningsleder, som tilsettes av styret.

Tjenesteverket utøver den myndigheten som overlates av forvaltningsstyret.

Forvaltningslederen sørger for at forvaltningen drives i samsvar med lov og etter retningslinjer, instruks og pålegg fastsatt av styret.

Forvaltningslederen forbereder saker for forvaltningsstyret og deltar i styremøtene med tale- og forslagsrett.

Merknader til § 2-12

Paragrafen har regler om tjenesteverkets og forvaltningslederens oppgaver og myndighet.

Første ledd sier at Finnmark grunnforvaltning skal ha et tjenesteverk med en forvaltningsleder som ansettes av styret og forestår den daglige virksomheten. Styret avgjør også hvor mange ansatte og hvilke andre lederstillinger det skal være, jf. § 2-11 annet ledd.

Annet ledd slår fast at tjenesteverket (og forvaltningslederen) utleder sin myndighet fra og får sine oppgaver av styret, som har myndigheten og ansvaret for virksomheten til Finnmark grunnforvaltning.

Tredje ledd regulerer forvaltningslederens oppgaver og plikter. Han har plikt til å sørge for at virksomheten drives i samsvar med loven og retningslinjer gitt av styret.

Fjerde ledd sier at han har ansvaret for å forberede saker for styret, og plikt til å delta på styremøtene hvor han har tale- og forslagsrett.

§ 2-13 Saksbehandling

Forvaltningsloven 10. februar 1967 og offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 gjelder for Finnmark grunnforvaltning, med den endring for klage som er fastsatt i § 2-14.

Merknader til § 2-13

Det er uklart om Finnmark grunnforvaltnings virksomhet etter lov om forvaltning av grunn i Finnmark vil være et utslag av eierrådiget eller offentlig myndighetsutøvelse, jf. NOU 1993:34 s. 455-463, og dermed usikkert om forvaltningsloven vil gjelde fullt ut for virksomheten. Organets vedtak vil imidlertid normalt være av en slik art at de bør være omfattet av forvaltningslovens saksbehandlings- og klageregler, jf. punkt 4.3.7.3. Paragrafen slår derfor fast at forvaltningsloven (med et visst forbehold for klagereglene) og offentlighetsloven skal gjelde for Finnmark grunnforvaltnings virksomhet.

§ 2-14 Klage

Avgjørelser fattet av tjenesteverket eller styret som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte pesoner kan påklages til departementet.

Er vedtaket truffet av tjenesteverket, går klagen til styret som kan gjøre nytt vedtak etter full prøving av alle sider ved saken. Opprettholdes vedtaket, sendes saken til departementet. Departementet kan bare prøve lovgrunnlag, saksbehandling og myndighetsmisbruk. Departementet kan ikke behandle saker av eget tiltak.

Forvaltningslovens kapittel VI om klage og omgjøring gjelder for øvrig så langt det passer.

Merknader til § 2-14

Bestemmelsen regulerer adgangen til å påklage Finnmark grunnforvaltnings vedtak, hvilket organ som er klageorgan og hvilken myndighet organet har. Det er i utredningens punkt 4.3.7.4 redegjort for de overveielser som ligger bak den foreslåtte regel.

Første ledd slår fast at vedtak fattet av Finnmark grunnforvaltnings tjenesteverk som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte pesoner kan påklages. Uttrykket er identisk med definisjonen av et forvaltningsrettslig enkeltvedtak i forvaltningsloven § 2 bokstav b, og er brukt for å markere at klageretten vil gjelde enten det er tale om et vedtak som er fattet under utøvelse av offentlig myndighet, eller et vedtak som har sitt grunnlag i eierrådighet. Departementet, det vil i praksis si kommunal- og arbeidsdepartementet, skal være klageorgan, jf. utredningens punkt 4.3.2.2.

Annet ledd første setning innebærer at når et vedtak er truffet av tjenesteverket etter § 2-12 annet ledd, jf. § 2-11 tredje ledd nr. 2, skal klagen etter at tjenesteverket har vurdert saken iht. forvaltningsloven § 33 annet ledd, behandles av forvaltningsstyret. Dette kan prøve alle sider av saken, både saksbehandling, lovanvendelse og skjønn, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. For det tilfelle at styret opprettholder tjenesteverkets vedtak, slår annen setning fast at klagen skal oversendes til departementet som ekstern klageinstans, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd. For de tilfeller styret selv har truffet vedtaket som førsteinstans, vil klagen måtte sendes til styret, og hvis dette ikke omgjør vedtaket i medhold av § 33 annet ledd, oversendes saken til departementet.

Tredje ledd har regler om departementets myndighet som klageinstans, og begrenser i første setning dets myndighet til å prøve lovgrunnlag, saksbehandling og myndighetsmisbruk. I dette ligger at det skal føre lovlighetskontroll med vedtaket, og kontrollere om avgjørelsen er innholdsmessig lovlig (lovanvendelsen), om den er truffet av rett organ og om den er blitt til på lovlig måte (saksbehandlingen). Departementet kan derimot ikke prøve det skjønn som ligger bak styrets vedtak, med mindre styret har gått utenfor de rammer som læren om myndighetsmisbruk setter for et forvaltningsorgans skjønnsutøvelse. Det vises ellers til drøftelsen i punkt 4.3.7.4.2, samt de alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om hvilke forhold som kan gjøres til gjenstand for lovlighetskontroll.

Annen setning begrenser departementets myndighet ytterligere ved at det ikke kan ta opp saker av eget tiltak. Regelen er et unntak fra forvaltningsloven § 35 annet og tredje ledd som gir klageinstansen myndighet til av eget tiltak å omgjøre et vedtak fattet av førsteinstansen. Departementet vil ikke ha instruksjons- og omgjøringsmyndighet i forhold til Finnmark grunnforvaltning, og vil heller ikke kunne ta opp enk­eltsaker som ikke er påklaget.

Fjerde ledd sier at reglene i forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring for øvrig gjelder så langt de passer for adgangen til å påklage Finnmark grunnforvaltnings vedtak. Dette innebærer at reglene om hvem som har klagerett mv. (§ 28) klagefrist (§ 29), fremsettelse av klage (§ 30), oppreisning (§ 31), klagens innhold ( § 32), saksforberedelse i klagesaker (§ 33) og sakskostnader (§ 36) vil gjelde. Derimot er det i tredje ledd gjort visse unntak fra reglene om klageinstansens myndighet (§ 34 annet ledd) og dens adgangen til å omgjøre et vedtak av eget tiltak (§ 35 annet og tredje ledd), men de øvrige regler i § 34 og § 35 vil gjelde så langt de passer.

>§ 2-15 Partsstilling [alternativ 1]

Finnmark grunnforvaltning har rettigheter og plikter, er part i avtaler og har partsstilling overfor domstoler.

Søksmål mot eller fra Finnmark grunnforvaltning som knytter seg til grunn eller til naturgoder som ikke forvaltes av andre organer etter denne loven, reises i den rettskrets hvor grunnen eller naturgodene finnes som saken gjelder.

§ 2-15 Partsstilling [alternativ 2]

Søksmål om gyldigheten av avgjørelser truffet av Finnmark grunnforvaltning og om virkningen av slike avgjørelser rettes mot staten. Det samme gjelder andre søksmål som knytter seg til grunn eller til naturgoder som ikke forvaltes av andre organer etter denne loven.

Statens partsstilling utøves av Finnmark grunnforvaltning. Departementet kan gi instruks om utøvelsen av statens partsstilling allment eller i den enkelte saken.

Søksmål mot eller fra Finnmark grunnforvaltning om slike spørsmål reises i den rettskrets hvor grunnen eller naturgodene finnes som saken gjelder.

Merknader til § 2-15

Bestemmelsen regulerer Finnmark grunnforvaltnings partsstilling overfor domstoler og andre organer. Det foreligger to alternative utkast. Et flertall (Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen og Varsi) foreslår at Finnmark grunnforvaltning skal være et selvstendig rettssubjekt og har i samsvar med dette utformet en regel om organets partsstilling (alternativ 1). Et mindretall (Sandvik) går inn for at Finnmark grunnforvaltning skal være et frittstående offentlig forvaltningsorgan og har foreslått en egen regel om organets partsstilling (alternativ 2).

Alternativ 1 (flertallets forslag) første ledd er utformet etter mønster av lov om statsforetak 30. august 1991 nr. 71 § 3, men er enklere formulert. Regelen innebærer at Finnmark grunnforvaltning er et selvstendig rettssubjekt og ikke en del av staten som rettssubjekt. Organet vil ha selvstendige rettigheter og plikter, og vil selv kunne inngå avtaler med private rettssubjekter eller offentlige myndigheter. Det vil også ha selvstendig partsstilling overfor domstolene.

Ansvaret for virksomheten ligger hos styret og årsmøtet som øverste organ. Selv om staten ikke vil være forpliktet av Finnmark grunnforvaltnings avtaler, forutsettes det at staten sørger for å dekke eventuelle ekstraordinære utgifter i forbindelse med eventuelt erstatningsansvar ol. Dette er en naturlig følge av de begrensinger som i § 1-5 er foreslått for grunnforvaltningens adgang til låneopptak.

I de saker hvor departementet har ført lovlighetskontroll etter § 2-14, må imidlertid eventuelle søksmål om vedtakets lovlighet trolig rettes mot staten. Dette antas å følge av de allminnelige regler for søksmål angående vedtak som har vært gjenstand for klagebehandling og er ikke foreslått særskilt lovregulert. Se ellers lovutkastets § 3-10 om partsstillingen i forbindelse med vedtak truffet av kommunene eller Finnmark grunnforvaltning som klageorgan. Har grunnforvaltningen avgjort en sak etter klage, vil eventuelle søksmål måtte rettes mot dette organet, jf. § 3-10 første ledd siste setning. Tilsvarende vil gjelde for grunnforvaltningens klagevedtak etter utkastet til lov om fiske i Tana, Neiden og Alta § 3-12 og § 6-10.

Annet ledd har en regel om at søksmål som reises av eller rettes mot Finnmark grunnforvaltning, og som er knyttet til grunn eller naturgoder som er forvaltet av Finnmark grunnforvaltning, skal reises i den rettskrets hvor den omtvistede grunn eller naturgoder ligger. Dette vil i visse sammenhenger være et unntak fra de alminnelige regler om verneting i tvistemålsloven 13. august 1915 nr. 6 kapittel 2.I, men i noen grad sammenfallende med reglene om særlige verneting i lovens kapittel 2.II. Søksmål som rettes mot eller reises av Finnmark grunnforvaltning om andre rettsforhold enn de som har med bruk og forvaltning av grunn og naturgoder å gjøre, f.eks. tolkning av privatrettslige avtaler, vil derimot følge tvistemålsloven ordinære regler om verneting.

Alternativ 2 (mindretallets forslag) første ledd sier at søksmål om gyldigheten av avgjørelser truffet av Finnmark grunnforvaltning og om virkningen av slike avgjørelser skal rettes mot staten. Regelen er en følge av at mindretallets forslag forutsetter at Finnmark grunnforvaltning organiseres som et frittstående forvaltningsorgan. Organets partsrettigheter mv. vil dermed formelt sett tilligge staten, og det vil i siste instans være staten som er direkte ansvarlig for dets rettslige forpliktelser.

Annet ledd slår fast at statens partstilling utøves av Finnmark grunnforvaltning. Selv om staten formelt har partsrettighetene, vil grunnforvaltningsorganet i enkeltssaker opptre på statens vegne. Departementet vil imidlertid kunne gi både mer allmenne retningslinjer og konkrete instrukser i enkeltssaker om hvordan Finnmark grunnforvaltning skal utøve statens partsstilling, jf. annet ledd annen setning.

Tredje ledd har en regel om at søksmål som rettes mot eller reises av Finnmark grunnforvaltning om spørsmål som gjelder bruken eller forvaltningen av grunn eller naturgoder som forvaltes av organet, skal reises i den rettskrets hvor grunnen eller naturgodene ligger. Regelen er innholdsmessig sammenfallende med utkastet i alternativ 1 til § 2-15 annet ledd, og det vises derfor til merknadene ovenfor.

§ 2-16 Sammensetning

Årsmøtet består av vedkommende statsråd, en representant oppnevnt av Sametinget og en representant oppnevnt av Finnmark fylkesting.

Styrelederen, nestlederen, forvaltningslederen og revisoren skal være til stede på årsmøtet og har rett til å uttale seg. Ved forfall utpeker styret stedfortreder.

Andre styremedlemmer og en representant for Riksrevisjonen har rett til å være til stede og uttale seg på årsmøtet.

Merknader til § 2-16

§ 2-16 (og §§ 2-17 til 2-22) er betinget av at Finnmark grunnforvaltning blir et selvstendig rettssubjekt, og foreslås av Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen og Varsi. Utredningens punkt 4.3.3.2.4 redegjør nærmere for de vurderinger som ligger bak de nevnte regler. Sandvik går inn for at Finnmark grunnforvaltning skal være et frittstående forvaltningsorgan og har ikke foreslått å lovregulere disse forhold.

Første ledd angir hvem årsmøtet består av, det vil si hvem som har stemmerett på møtet: En representant for Sametinget, en for fylkestinget og statsråden i vedkommende departement. Sametingets og fylkestingets representanter kan iht. allminnelige organisasjonsprinsipper ikke sitte i forvaltningsstyret.

Annet ledd regner opp hvem som har plikt til å være til stede på årsmøtet: Leder og nestleder i forvaltningsstyret, forvaltningslederen og revisor. Disse har rett til å uttale seg på møtet, men ikke stemme- eller forslagsrett. Forvaltningsstyrets forslagsrett kommer til uttrykk ved forberedelse av og innsendelse av saker til årsmøtet, jf. utkastets § 2-17. Revisor antas bare å ha behov for å utarbeide forslag til revisjonsberetning, og har neppe behov for forslagsrett på årsmøtet. Det er dermed bare de tre stemmeberettigede representantene som kan fremme forslag til vedtak på selve møtet. Hvis noen av de som har plikt til å være til stede på årsmøtet har gyldig forfall skal styret utpeke andre, jf. annet ledd annen setning.

Tredje ledd har regler om at øvrige styremedlemmer (utenom leder og nestleder) og Riksrevisjonen har rett, men ikke plikt til å være til stede på årsmøtet. Disse vil ha uttalelsesrett, men ikke stemmerett.

§ 2-17 Tid og innkalling

Ordinært årsmøte holdes innen seks måneder etter utgangen av hvert år.

Ekstraordinært årsmøte holdes når statsråden, Sametinget, fylkestinget, forvaltningsstyret eller revisoren krever det.

Forvaltningsstyret innkaller skriftlig årsmøtedeltakerne og andre som har plikt og rett til å være til stede. Innkalling foretas senest fire uker før ordinært årsmøte og senest to uker før ekstraordinært årsmøte.

Innkallingen skal nevne de sakene som skal behandles. Sakspapirene skal følge med innkallingen.

Merknader til § 2-17

Første ledd slår fast at ordinært årsmøte skal være avholdt innen seks måneder etter utgangen av hvert år, dvs. før 1. juli. En slik frist vil sikre at regnskap, revisjon og beretninger mv. er utarbeidet og at årsmøterepresentantene får tilstrekkelig tid til forberedelser.

Annet ledd sier at ekstraordinært årsmøte kan kreves av statsråden, Sametinget, fylkestinget, forvaltningsstyret eller revisor. Med forvaltningsstyret menes styret som sådan, ikke de enkelte styremedlemmer. Sametingets og fylkestingets krav om ekstraordininært årsmøte må fremmes i plenum. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende årsmøterepresentant, Sametingsrådet eller fylkesutvalget fremmer kravet. Revisor kan alene kreve ekstraordinært årsmøte.

Tredje ledd slår fast at det er forvaltningsstyret som har ansvaret for innkalling til årsmøte, herunder også ekstraordinært årsmøte. Innkallingen skal være skriftlig og skal sendes til årsmøtedeltakerne og de som har rett og plikt til å være til stede på årsmøtet, jf. § 2-16. Innkalling skal skje senest fire uker før ordinært årsmøte og minst to uker før ekstraordinært årsmøte. Det vil være tilstrekkelig at innkalling er sendt innen disse frister.

Fjerde ledd sier at innkallingen skal nevne de saker som skal behandles på årsmøtet, dvs. alle saker som skal opp med styrets innstilling til vedtak. Dette må ses i sammenheng med forslagets § 2-19 annet ledd om at årsmøtet normalt ikke kan treffe vedtak i andre saker enn de som er nevnt i innkallingen. Saks­papirene skal følge med innkallingen, jf. annen setning, slik at årsmøtedeltakerne får tilstrekkelig tid til å forberede seg. I særlige tilfeller kan likevel enkelte saks­papirer ettersendes eller utdeles på årsmøtet. Dersom viktige sakspapirer ikke er mottatt i tilstrekkelig tid før møtet kan det tilsi at saken ikke bør behandles, men styret kan etter § 2-19 annet ledd vedta å likevel fremme saken.

§ 2-18 Årsmøtesaker

På ordinært årsmøte behandles:

1. Årsmelding fra styret.

2. Årsoppgjør og revisjonsberetning.

3. Fastsetting av resultatregnskap og balanse.

4. Godtgjøring til styremedlemmene.

5. Andre saker som legges frem av styret eller av noen årsmøtedeltaker.

Årsmøtet utpeker revisor eller revisjonsfirma.

Merknader til § 2-18

Første ledd nr. 1 til 4 angir en del typiske årsmøtesaker: Styrets årsmelding, årsoppgjør og revisjonsberetning, fastsetting av regnskap og balanse og godtgjøring til styret. Årsmøtet vil i utgangspunktet måtte fastsette en generell godtgjørelse, men siden styreleder og nestleder trolig få vil flere oppgaver enn de øvrige styremedlemmer kan det være aktuelt å gi disse høyere godtgjøring. Det samme gjelder andre styremedlemmer som gis spesielle oppgaver.

Første ledd nr. 5 gir hjemmel for styret og årsmøtedeltakerne til å fremme andre saker av betydning for Finnmark grunnforvaltnings virksomhet. Det kan f.eks. være tale om forslag til retningslinjer for forvaltningsstyrets virksomhet, eller om å endre retningslinjer som tidligere er gitt. Det vil også kunne foreslås at årsmøtet skal pålegge styret å fatte et bestemt vedtak i en sak som er under forberedelse. Selv om årsmøtet formelt sett vil være Finnmark grunnforvaltnings øverste organ, vil det imidlertid ikke stå over styret i saker som har med forvaltning av grunn og naturgoder å gjøre. Det vil således ikke kunne omgjøre tidligere styrevedtak om disse forhold. Dessuten vil årsmøtesak måtte fattes enstemmig, jf. § 2-19 første ledd. Dette begrenser årsmøtets adgang til å øve innflytelse på styrets virksomhet, idet bare et enstemmig årsmøte kan øve slik innflytelse. Oppnås ikke enstemmighet vil styret måtte fatte sine vedtak på fritt grunnlag, innenfor de rammer som er gitt i lov om forvaltning av grunn i Finnmark.

Annet ledd sier at årsmøtet skal utpeke revisor eller revisjonsfirma. Revisor skal alltid være statsatuorisert, jf. § 2-21 annet ledd.

§ 2-19 Vedtak

Avgjørelser på årsmøtet treffes ved enstemmighet.

Årsmøtet kan ikke treffe vedtak i andre saker enn de som er nevnt i innkallingen, med mindre årsmøtet, etter uttalelser fra dem som er til stede, enstemmig samtykker i det.

Merknader til § 2-19

Første ledd slår fast at årsmøtet kun kan fatte enstemmige vedtak. Kravet om enstemmighet vil bidra til å likestille årsmøtedeltakernes innflytelse, og til at partene søker å finne kompromisser. Det innebærer videre at alle årsmøtedeltagere, Sametinget, såvel som fylkestinget og departementet, kan hindre at det blir fattet vedtak som de ikke kan godta. Regelen vil dermed sikre mot kortsiktige endringer av grunnforvaltnings politikk. Se ellers begrunnelsen for den foreslåtte regel i utredningens punkt 4.3.3.2.4.

Annet ledd sier at årsmøtet normalt ikke kan treffe vedtak i andre saker enn de som er ført opp i innkallingen, jf. § 2-17. Hvis det er aktuelt å behandle andre saker, skal de som har rett til å være til til stede på årsmøtet uttale seg om spørsmålet før vedtak fattes. Foruten de tre årsmøtedeltakerne, gjelder det også leder og nestleder i styret, forvaltningsleder og revisor. For å føre slike saker opp på dagsordenen vil det gjelde et krav om enstemmighet, og også i disse tilfellene er det bare de tre årsmøtedeltagerne som har stemmerett.

§ 2-20 Møteledelse og møtebok

Årsmøtet ledes av styrelederen.

Det føres møtebok for årsmøtet, som underskrives av møtelederen og deltakerne. Utskrift av møteboka sendes de tilstedeværende, departementet, Sametinget, Finnmark fylkeskommune og Riksrevisjonen.

Merknader til § 2-20

Bestemmelsen gir regler om gjennomføringen av årsmøtet, og er delvis utformet etter mønster av § 42 i statsfortakloven.

Første ledd sier at forvaltningsstyrets leder skal være møteleder på årsmøtet. Siden det bare er tre stemmeberettigede møtedeltagere ville det være upraktisk om en av disse også skulle lede møtet.

Annet ledd slår fast at det skal føres møtebok (protokoll). Møteleder har ansvaret for dette og skal sammen med årsmøtedeltakerne underskrive protokollen. Utskrift av møteboka skal sendes til de som er tilstede på årsmøtet, jf. § 2-16, samt Sametinget, departementet, Finnmark fylkeskommune og Riksrevi­sjonen. Det anses unødvendig å lovfeste at den skal sendes Finnmark grunnforvaltning.

§ 2-21 Regnskap og revisjon

Regnskap skal føres i samsvar med lov og de regler om føringen som er gitt av styret.

Regnskapet skal revideres av statsautorisert revisor.

Merknader til § 2-21

Første ledd sier at regnskapet skal føres i samsvar med gjeldende lover og de regler som eventuelt er gitt av styret. Av lover siktes det til regnskapsloven 13.mai 1977 nr. 35. Det er imidlertid ansett unødvendig å gi en regel i denne lovs § 1 om at Finnmark grunnforvaltning er regnskapspliktig, når dette i alle fall vil følge av § 2-21.

Annet ledd slår fast at Finnmark grunnforvaltning skal ha statsautorisert revisor. Kravet er gitt for å oppfylle de krav som stilles for virksomheter av denne type.

§ 2-22 Riksrevisjonens kontroll

Riksrevisjonen har rett til å kreve de opplysningene den finner påkrevd for sin kontroll, fra Finnmark grunnforvaltning og fra revisoren. Riksrevisjonen kan selv foreta undersøkelser i Finnmark grunnforvaltning.

Stortinget kan fastsette nærmere regler om Riksrevisjonens kontroll.

Merknader til § 2-22

Første ledd gir Riksrevisjonen rett til å kreve alle opplysninger som er nødvendig for føre kontroll med Finnmark grunnforvaltning. Både styremedlemmer og ansatte, og den valgte revisor har plikt til å gi de opplysninger Riksrevisjonen ber om. Riksrevisjonen kan også selv foreta de undersøkelser som finnes påkrevd i virksomheten. Riksrevisjonens kontrolladgang er nødvendig for å gi Stortingets mulighet til å kontrollere bruken av bevilgningene til virksomheten.

Annet ledd sier at Stortinget kan gi nærmere regler om kontrollen. Regelen er neppe nødvendig da Stortinget etter grunnloven § 75 a kan gi de lover og regler som finnes påkrevd, men foreslås for å klarlegge dette, jf. at statsforetaksloven § 45 har en liknende regel.

Kapittel 3 Rett til og forvaltning av utmarksgoder i kommunene

Lovutkastets kapittel 3 har regler om rett til og forvaltning av fornybare utmarksgoder utenom de bygdebruksområdene som opprettes i medhold av kapittel 4. Det er gitt regler om utmarksrettigheter i § 3-1 og § 3-2. De lokale utmarksorganer og deres myndighet er regulert i §§ 3-3 til 3-8, herunder er det i § 3-7 gitt en særregel om østsamisk sjølaksefiske. § 3-9 har regler om saksbehandling og klage og § 3-10 om partsstilling. De drøftelser og vurderinger som ligger bak lovutkastets kapittel 3, er inntatt i utredningens kapittel 5.2.

Det mindretall som har foreslått at Samisk grunnforvaltning skal kunne opprettes ved siden av Finnmark grunnforvaltning, har i hovedsak foreslått de samme reglene for rett til og forvaltning av utmarksgoder i kommunene som de som bare foreslår Finnmark grunnforvaltning, jf. kapittel 4 i mindretallets lovutkast. Med et visst forbehold for § 3-1 og Ballos forslag til regler om utmarksorgan i § 3-3, er derfor de regler som kommenteres i det følgende i praksis foreslått av et enstemmig utvalg.

§ 3-1 Innbyggere i fylket og kommunen [alternativ 1]

Innbyggerne i Finnmark har, innenfor de begrensningene som følger av denne loven, i fylket rett til:

1. Innlandsfiske med stang og håndsnøre, utenom fiske etter laks.

2. Jakt og fangst av småvilt.

3. Multeplukking.

Innbyggerne kan i egen kommune gis fortrinn til de bruksmåter som er nevnt i første ledd.

Innbyggerne har, innenfor de begrensningene som følger av denne loven, i egen kommune rett til:

1. Fiske etter laks i sjøen med faststående redskap.

2. Fiske etter laks i elver og vassdrag. De særlige reglene for fisket i Tanaelva, Altaelva og Neiden­elva berøres ikke av denne bestemmelsen.

3. Innlandsfiske med garn.

4. Storviltjakt.

5. Sanking av egg og dun.

Reindriftsutøvere med sommerbolig i kommunen har samme rett som innbyggerne i kommunen i den tiden reindrift foregår der.

§ 3-1 Innbyggere i kommunen [alternativ 2]

Innbyggerne har, innenfor de begrensningene som følger av denne loven, i egen kommune rett til:

1. Lakse- og innlandsfiske i elver og vassdrag. De sær lige reglene for fiske i Tanaelva, Altaelva og Neidenelva berøres ikke av denne bestemmelsen.

2. Fiske etter laks i sjøen med faststående redskap.

3. Jakt og fangst av småvilt og storvilt.

4. Sanking av egg og dun.

5. Multeplukking.

Reindriftsutøvere med sommerbolig i kommunen har samme rett som innbyggerne i kommunen i den tiden reindrift foregår der.

Merknader til § 3-1

Bestemmelsen gir hovedregelen for hvem som skal ha rett til utmarksgodene, og om hvilke goder retten skal omfatte. Det foreligger to alternative forslag. Flertallet (Abelvik, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen og Sandvik) foreslår at noen bruksmåter skal ligge til alle finnmarkinger og noen til kommunens innbyggere (alternativ 1). Mindretallet (Austenå og Varsi) foreslår at alle regulerte utmarksgoder skal tilligge kommunens innbyggere (alternativ 2). Utredningens punkt 5.2.4 redegjør for de vurderinger som ligger bak de to forslag, se særlig punkt 5.2.4.3, 5.2.4.4.5, 5.2.4.4.6 og 5.2.4.4.8.

Alternativ 1 (flertallets forslag) gir alle som er bosatt i Finnmark lik rett i hele fylket til innlandsfiske med stang og håndsnøre, jakt og fangst av småvilt og multeplukking, jf. første ledd nr. 1 til 3. Folkeregisteret vil normalt avgjøre hvem som skal anses fast bosatt i fylket, men i tvilstilfeller må det foretas en helhetsvurdering, jf. det som er anført om disse forhold i punkt 5.2.4.2.

Rettighetene vil være underlagt de begrensninger som måtte følge av denne loven. Slike begrensninger kan bl.a. følge av at det etter lovutkastets kapittel 4 opprettes bygdebruksområder, eller av de vedtak som treffes som ledd i den kommunale utmarksforvaltningen, jf. §§ 3-3 flg. Selv om reservasjonen vil følge av lovens system og oppbygning, er den inntatt i loven for å klargjøre forholdet.

Annet ledd åpner for at de som er bosatt i en kommune iht. folkeregisteret eller etter en helhetsvurdering kan gis fortrinn til bruksmåtene nevnt i første ledd nr. 1 til 3. Kommunens utmarksstyre, jf. § 3-3, kan dermed gjøre unntak fra regelen om at alle finnmarkinger er likestilt, f.eks. ved at kommunens innbyggere får kjøpe billigere fiskekort, eller blir forbeholdt visse multemyrer. Dette kan likevel bare gjøres hvis det er reell grunn til å prioritere kommunens innbyggere i forhold til den resterende del av Finnmarks befolkning, jf. merknadene til lovutkastets § 3-4 annet ledd.

Tredje ledd nr. 1 til 5 slår fast at kommunens innbyggere har rett til laksefiske i sjøen med faststående redskap og i elver og vassdrag, med unntak av Tana-, Alta- og Neidenelva der det fortsatt vil gjelde egne regler. De vil videre ha rett til innlandsfiske med garn, storviljakt og sanking av egg og dun. Uttrykket har rett innebærer i motsetning til uttrykket fortrinn at kommunens utmarksgoder tilligger dens innbyggere. De skal dermed i utgangspunktet ha bedre tilgang til disse bruksmåter enn andre finnmarkinger, med mindre de kommunale organer skulle gjøre unntak fra dette, jf. §§ 3-4 flg. Utgangspunktet vil dermed være det motsatte av det som vil gjelde for de bruksmåter hvor kommunens innbyggere bare kan gis fortrinn. Men også denne retten vil være begrenset av regler i denne loven, bl.a. er det grunn til i samsvar med dagens praksis å undergi retten til laksefiske i sjøen en særskilt fordeling i medhold av lovutkastets § 3-6.

Fjerde ledd gir en særregel for reindriftsutøvere med sommerbolig utenfor den kommune hvor de er registert bosatt. Disse skal ha lik rett til utmarksgodene som kommunens innbyggere når de driver lovlig reindrift i kommunen. Dette samsvarer med prinsippet i reindriftsloven § 14 om at reindriftsutøverne har samme rett til jakt, fangst og fiske som de fastboende i den bygd, grend eller kommune hvor deres reindrift foregår, men innebærer en rettighetsutvidelse idet lovutkastets § 3-1 omfatter flere utmarksgoder enn hva reindriftsloven gir rettigheter til.

Regelen gjelder bare i den kommune reindriftssamene har sommerbolig, og omfatter ikke kommuner som disse under flytting eller annen reindrift skulle passere gjennom. I disse kommuner vil imidlertid reindriftsutøverne ha de rettigheter som følger av reindriftsloven §§ 10 til 14. I den kommune hvor utøverne er registrert bosatt, vil de være berettiget på samme grunnlag som den øvrige befolkning. Videre vil de som er bosatt i Finnmark på linje med andre finnmarkinger være berettiget til bruksmåtene nevnt i § 3-1 første ledd. Det antas unødvendig å presisere de her nevnte forhold uttrykkelig i lovutkastet. Se ellers utredningens punkt 5.2.4.5.

Alternativ 2 (mindretallets forslag) innebærer at alle regulerte utmarksgoder og bruksmåter skal tilligge kommunens innbyggere. Bestemmelsen er utformet noe enklere enn alternativ 1. Blant annet er det ansett unødvendig å sondre mellom innlandsfiske med stang og håndsnøre og med garn, og mellom jakt og fangst av småvilt og storviltjakt, idet disse bruksmåter uansett vil ligge til de som iht. folkeregisteret eller etter en helhetsvurdering må anses som bosatt i kommunen. Når det i første ledd nr. 1 snakkes om innlandsfiske i elver og vassdrag, omfatter dette både fiske med stang og håndsnøre og garn. Videre omfatter uttrykket jakt og fangst i nr. 3 både småvilt og storvilt, noe som også er uttrykkelig presisert.

Det er ellers liten forskjell mellom de to alternativer. Ettersom retten til utmarksgodene etter alternativ 2 vil ligge til kommunens innbyggere, innenfor de rammer som følger av denne loven, vil disse som hovedregel ha bedre tilgang til godene, men det kan gjøres unntak fra dette, jf. § 3-4 annet ledd og merk­nadene til § 3-1 (alternativ 1) tredje ledd. Bortsett fra den nyanseforskjell som vil følge av at det i alternativ 2 ikke opereres med en egen regel om finnmarkingers rettigheter, vil også det som ovenfor er sagt om reindriftsutøvernes rettigheter i kommunen gjelde tilsvarende, jf. at siste ledd i de to alternative utkastene har samme ordlyd.

§ 3-2 Bygdefolk og jordbrukere

Bygdefolk har, innenfor de begrensningene som følger av denne loven, i egen kommune rett til:

1. Hogst av lauvskog til brensel for husbehov

2. Stikking av torv til brensel og annet husbehov.

Til jordbrukseiendom ligger rett til beite med så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen. Det kan tillates beite med større buskap når det kan skje uten skade for andre brukere.

Merknader til § 3-2

Bestemmelsen har særregler om retten til lauvtrevirke, torv og utmarksbeite, og innebærer at en del av kommunens befolkning i tillegg til retten etter § 3-1, også vil ha rett til disse utmarksgodene. For en oversikt over de vurderinger som ligger bak bestemmelsen vises det til utredningens punkt 5.2.4.4.9, 5.2.4.4.11 og 5.2.4.4.12. Se også det som sies i merknadene til § 3-1 om betydningen av at rettighetene gjelder innenfor begrensningene i denne loven.

Første ledd nr. 1 viderefører jordsalgsloven § 4 som gir bygdefolket rett til å få utvist lauvskog til ved for husbehov. Det vil fortsatt vil være tale om en husbehovsrett til vedhogst i lauvskogen for kommunens bygdefolk. Det sies ikke uttrykkelig at retten skal være undergitt utvisning, men dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Se lovutkastets § 3-6 annet ledd nr. 7 der det er forslått en særskilt regel om utvisning av ved i lauvskogen.

Vurderingen av hva som i konkrete tilfeller skal til for å anse noen som bygdefolk, vil måtte foretas med grunnlag i det sted hvor vedkommende utvisningssøker bor. Selv om uttrykket er relativt vagt, bør de kommunale utmarksstyrer ha gode forutsetninger for å avgjøre om søkeren skal anses for å bo i ei bygd og dermed ha rett til ved, eller i et tettsted og dermed ikke ha denne retten. Uttrykket bygdefolk i § 3-2 har for øvrig et annet innhold enn i lovutkastets kapittel 4. Der brukes uttrykket som en betegnelse på den berettigede personkrets i et bygdebruksområde, mens det her siktes til alle som bor utenfor tettbygde strøk, uavhengig av om de er bygdebruksberettigede eller ikke. I praksis vil likevel regelen trolig ha størst aktualitet for bygdefolk utenfor bygdebruksområdene, idet bygdefolk som sogner til slike områder også vil ha rett til ved (og torv) i kraft av reglene om bygdebruksrett, jf. § 4-2 nr. 6 og 7.

Første ledd nr. 2 gir kommunens bygdefolk rett til stikking av torv til brensel og annet husbehov. Dette viderefører jordsalgsloven § 5 som gir innbyggere i en kommune rett til å stikke torv til husbehov etter utvisning. Det tas ikke sikte på noen endring av rettens innhold idet den også i dag er en husbehovsrett og også i fremtiden vil være undergitt utvisning, jf. lovutkastets § 3-6 annet ledd nr. 8. Avgrensningen til bygdefolk vil derimot begrense rettshaverkretsen, men dette antas å ha liten praktisk betydning ettersom det i dag ikke stikkes torv i Finnmark. Hvis dette igjen skulle bli aktuelt tilsier imidlertid det forhold at torvforekomstene er sent fornybare at retten avgrenses til bygdefolk, på samme måte som retten til ved.

Annet ledd har en regel om rett bufébeite i utmark. Dagens rettstilstand er uklar, jf. NOU 1993:34 s. 108 flg., men den foreslåtte regel slår uttrykkelig fast at at fylkets jordbrukere – i samsvar med gammel bruk og rettsoppfatning – har rett til utmarksbeite. Retten vil gjelde for alt bufé som kan vinterføs på vedkommende jordbrukseiendom. Retten vil ligge til bruket og ikke til jordbrukeren personlig, slik at det vil være uten betydning for rettens innhold om jordbrukeren eier bruket, sitter med festekontrakt eller leier det. Det vil heller ikke ha betydning når bruket er skilt ut fra staten. For øvrig er det ikke grunn til å operere med noen fast grense for når en eiendom skal anses som en jordbrukseiendom i lovens forstand, ettersom dette vil bero på en konkret vurdering, der den avgjørende begrensning i alle tilfelle vil være om det er mulig å vinterfø buskap på eiendommen.

Annen setning åpner likevel for at kommunens utmarksstyre kan tillate beite med større besetning enn den som kan vinterføs, så fremt dette ikke er til skade for andre brukere, dvs. øvrige beiteberettigede bønder og reindriftssamer. Regelen presiserer at de lokale organer skal ha samme myndighet som sør-norske beiteorganer, jf. fjelloven § 15 annet ledd og bygdeallmenningsloven § 6-1 annet ledd. Presiseringen er nødvendig fordi reglene om utmarksforvaltning i lovutkastets §§ 3-3 flg. ikke gir adgang til å tillate bruk av utmarksgodene som går ut over det som følger av regler gitt i eller i medhold av lov.

§ 3-3 Utmarksstyre [alternativ 1]

Kommunen forvalter alle fornybare utmarksgoder i sitt område i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel og forskrifter gitt av Finnmark grunnforvaltning etter § 2-11 fjerde ledd.

Kommunestyret kan overføre myndigheten etter dette kapittel til et utmarksstyre. Reglene i kommuneloven 25. september 1992 nr. 107 gjelder tilsvarende så langt de passer for utmarksstyret og dets virksomhet.

En representant for reindriftsutøverne i kommunen skal ha møte, tale- og forslagsrett på utmarksstyrets møter.

§ 3-3 Utmarksstyre [alternativ 2]

Hver kommune skal, med mindre det fattes vedtak som nevnt i siste ledd, ha et utmarksstyre. Utmarksstyret forvalter alle fornybare utmarksgoder i sitt område i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel og forskrifter gitt av Finnmark grunnforvaltning etter § 2-11 fjerde ledd.

Utmarksstyret oppnevnes av kommunestyret og skal ha minst fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Styrets funksjonstid er fire år og følger kommunevalgperioden.

Kommunestyret skal ved oppnevningen av utmarksstyret sørge for at det får minst en representant for reindriftsutøverne og en for jordbrukerne i kommunen, og ellers påse at det oppnås en rimelig fordeling av de lokale utmarksinteresser. For øvrig gjelder kommunelovens regler om valgbarhet til kommunale utvalg tilsvarende så langt de passer ved oppnevning av utmarksstyret.

Kommunestyret kan gi nærmere regler for utmarksstyrets sammensetning og arbeidsmåte.

Kommunestyrene i to eller flere kommuner kan bestemme at det i disse kommuner skal være et felles utmarksstyre.

Merknader til § 3-3

Bestemmelsen har regler om det utmarksorgan som skal besørge utmarksforvaltningen i kommunen og om sammensetningen av dette organet. Det foreligger to alternative forslag. Flertallet (Abelvik, Austenå, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen, Sandvik og Varsi) går inn for at myndigheten skal legges til kommunen og overlater spørsmålet om oppnevning og sammensetning av et utmarksstyre til kommunestyret (alternativ 1). Mindretallet (Ballo) foreslår at myndigheten legges til et oppnevnt utmarksstyre i hver kommune og foreslår en del nærmere regler, bl.a. om sammensetningen av styret (alternativ 2). Utredningens punkt 5.2.5.2 redegjør for de vurderinger som ligger bak forslagene.

Alternativ 1 (flertallets forslag) gir i første leddkommunen myndighet til å forvalte de fornybare utmarksgoder innenfor kommunegrensen. Forvaltningen skal være i samsvar med lovutkastets kapittel 3, se særlig §§ 3-4 til 3-8, og med eventuelle forskrifter om utmarksforvaltningen gitt av Finnmark grunnforvaltning i medhold av lovutkastets § 2-11 fjerde ledd. Johnsen, Kristensen og Varsi har imidlertid ikke foreslått noen slik forskriftshjemmel, og har dermed reservert seg mot siste del av første ledd annen setning.

For øvrig vil også andre regler sette visse skranker for kommunens utmarksmyndighet, herunder formålsparagrafen i lov om forvaltning av grunn i Finnmark (§ 1-1) og ulike allmenne lover og regler om tillatte utnyttelsestider, redskapsbruk ol. Dessuten vil det forhold at det opprettes og avgrenses bygdebruksområder i medhold av reglene i utkastets kapittel 4, innebære en geografisk begrensning av kommunens utmarksmyndighet.

Annet ledd åpner i første setning for at kommunens myndighet kan overføres til et utmarksstyre. Overføringen foretas av kommunestyret, som i samsvar med kommunelovens prinsipp om at en kommune kan organisere sin forvaltning ut fra lokale behov, vil stå fritt til å avgjøre om det skal opprettes et eget utmarksstyre, eller om et allerede eksisterende kommunalt organ skal fungere som kommunens utmarksstyre, jf. ordet kan. Dette siste kan bl.a. være aktuelt i kommuner med begrenset tilgang på utmarksgoder og hvor den lokale utmarksforvaltningen dermed ikke nødvendigvis vil få noe stort omfang.

Det følger av henvisningen i annet ledd annen setning at kommunens utmarksstyre vil være knyttet til det kommunale forvaltningssystem slik dette er regulert i kommuneloven, og sammensatt ut fra det politiske styrkeforholdet i kommunestyret. Det er ikke nødvendig med særregler om utmarksstyrets oppnevning, sammensetning, funksjonstid etc. idet kommunelovens regler vil komme til anvendelse.

Tredje ledd gir en representant for de lokale reindriftsutøvere rett til å delta på utmarksstyrets møter med tale- og forslagsrett. Det er nærliggende at det eller de reinbeitedistrikt(er) som har tilhold i kommunen (på sommer- eller vinterbeite) peker ut en representant. Bestemmelsen antas å dekkes reindriftsutøveres behov for tilstedeværelse i de tilfeller hvor det ikke utpekes utøvere til styret, men gir dem ikke noen selvstendig rett til slik representasjon. Den utgjør således intet unntak fra prinsippet om at kommunestyret sammensetter utmarksstyret etter kommunelovens regler for kommunale organer.

For det tilfelle at et annet kommunalt organ enn det utmarksstyre som er regulert i annet ledd, utøver kommunens myndighet etter loven, vil regelen i tredje ledd måtte gis tilsvarende anvendelse.

Alternativ 2 (mindretallets forslag) innebærer at kommunen som hovedregel skal ha et utmarksstyre for å utøve den myndighet som er regulert i lovutkastets § 3-4 til 3-8, jf. første ledd. Utmarksstyret vil ikke være et kommunalt organ, men et særskilt oppnevnt fagorgan med tilknytning til Finnmark grunnforvaltning. Dets myndighet vil være begrenset bl.a. av lovens formålsparagraf (§ 1-1), allmenne regler om brukstider og redskapsbruk, og opprettelsen av bygdebruksområder, jf. merknadene til første ledd i alternativ 1.

Annet ledd slår fast at utmarksstyret skal oppnevnes av kommunestyret og ha minst fem medlemmer som hver skal ha sitt personlige varamedlem. Det kan oppnevnes flere enn fem, f.eks. hvis dette synes påkrevd for å sikre de mest aktuelle utmarksinteresser styrerepresentasjon. Av annen setning følger det at styrets funksjonstid er fire år og sammenfallende med kommunevalgperioden.

Tredje ledd har regler om utmarksstyrets sammensetning. Minst ett av medlemmene skal oppnevnes av kommunestyret som representant for kommunens reindriftsutøvere, det vil si utøvere som i hele eller deler av året tilhører ett av kommunens reinbeitedistrikter (enten det er tale om vinterbeite eller sommerbeite). Videre skal kommunestyret oppnevne minst ett medlem blant kommunens jordbrukere, og påse at utmarksstyret ellers sammensettes slik at det oppnås en rimelig fordeling av de lokale utmarksinteresser. Kravet om rimelig fordeling vil kunne virke inn på antall styremedlemmer i kommuner hvor det gjør seg gjeldende et vidt spekter av interessegrupper. Det vil videre bidra til at også andre enn reindriftsutøvere og bønder blir representert, f.eks. utmarksnæringsutøvere, bygder og mer allmenne brukerinteresser.

Kommunelovens regler om valgbarhet mv. er i annen setning foreslått gitt tilsvarende anvendelse så langt den passer ved oppnevningen av utmarksstyret, jf. fjelloven § 3 sjette ledd siste setning som har en likelydende regel for fjellstyrene. Reservasjonen om at reglene bare gjelder så langt de passer har sammenheng med at også reindriftssamer med sommerbeite i kommunen skal kunne oppnevnes til styret. Disse vil imidlertid som regel ikke høre med blant de personer som på kommunevalgdagen står innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen, jf. kommuneloven § 14 bokstav a, og ville dermed falle utenfor dersom det ikke ble tatt et slikt forbehold.

Fjerde ledd gir kommunestyret adgang til å gi nærmere regler for utmarksstyrets sammensetning og arbeidsmåte. Det kan f.eks. være aktuelt med regler om at styret skal ha flere medlemmer enn fem, og at andre brukergrupper enn reindriftssamer og bønder, skal gis fast representasjon hvis de gjør seg sterkt gjeldende i kommunen. Det kan også gis regler om valg av leder og nestleder, møtehyppighet, vedtaksførhet, flertallskrav, møteledelse og protokollasjon etc.

Femte ledd åpner for at kommunestyrene i to eller flere kommuner kan bestemme at de skal ha et felles utmarksstyre, og med det legge opp til en mer regional utmarksforvaltning.

§ 3-4 Forvaltning og regulering

Kommunen kan regulere utøvelsen av rettighetene etter § 3-1 og § 3-2 og bruken av utmarksgodene i samsvar med reglene i dette kapittel.

Det skal på grunnlag av rettighetene etter § 3-1 gjennomføres en rimelig fordeling av utmarksgodene mellom innbyggerne i og utenfor kommunen.

Ballo foreslår at ordet «Utmarksstyret» erstatter «Kommunen» i § 3-4 første ledd første setning.

Merknader til § 3-4

Paragrafen gir kommunen (utmarksstyret) generell myndighet til å forvalte utmarksgodene og angir visse rammer for innholdet av de vedtak som kan treffes. Utredningens punkt 5.2.5.3, jf. 5.2.4.3, gir en oversikt over de vurderinger som ligger bak forslaget.

Første ledd slår fast at kommunen (utmarksstyret) kan treffe vedtak som regulerer utøvelsen av utmarksrettighetene og bruken av utmarksgodene. Myndigheten vil primært gjelde de goder som er regulert i § 3-1 og § 3-2, men vil også gi en viss adgang til å styre bruken av barskogen og andre utmarksgoder som ikke er regulert i disse bestemmelser. Det vil stort sett dreie seg om ulike former for rettighetsforvaltning, der vedtakene skal skje i samsvar med reglene i lovens §§ 3-5 til 3-8 der det er gitt mer konkrete regler om myndigheten til å foreta ulike reguleringer. Se også saksbehandlingsregelen i § 3-9, samt formålsbestemmelsen i § 1-1 som angir de ytre rammene for myndighetsutøvelsen etter lovutkastets kapittel 3.

Annet ledd gir visse skranker for myndighetsutøvelsen etter § 3-4 første ledd, jf. §§ 3-5 til 3-8. Det skal ut fra reglene om utmarksrettigheter i § 3-1 gjennomføres en rimelig fordeling av utmarksgodene mellom kommunens innbyggere og andre. Kravet vil ikke gjelde i forhold til lauvtrevirke, torv og beite som er regulert i § 3-2. De sistnevnte utmarksgoder er tillagt kommunens bygdefolk og jordbrukere, og bare hvis det ikke er til skade for disses bruk, vil kommunen kunne la bygdefolk og jordbrukere i andre kommuner, eller eventuelt andre innbyggere i kommunen utnytte disse goder.

Hvilken fordeling som kan anses rimelig vil variere, men en slik standard vil åpne for en fleksibiel forvaltning, der det kan tas hensyn til lokale behov og variasjoner. Det vil ikke kunne åpnes for allmen bruk i et slikt omfang at den adgang kommunens og eventuelt fylkets innbyggere har til å bruke utmarksgodene etter § 3-1 begrenses, men andre kan ikke stenges helt ute (med mindre knapphet tilsier at det bør vedtas særskilte fredninger). Innenfor disse ytterpunkter vil kommunen kunne avgjøre hva som i et konkret tilfelle er en rimelig fordeling. Tilgangen på utmarksgoder vil naturlig nok kunne ha stor betydning for hvilken fordeling mellom kommunens innbyggere og andre som må anses rimelig. Det samme vil bruksmåtenes art. Det vil f.eks. kunne være rimelig at andre finnmarkinger får drive småviltjakt og innlandsfiske på samme vilkår som kommunens innbyggere, mens det vil være mindre naturlig å gjøre dette gjeldende for laksefiske i sjøen eller storviltjakt.

Kravet om rimelig fordeling må også ses i lys av at det i § 3-1 er fremmet to alternative forslag med en ulik avgrensning av rettshaverkretsen alt etter hvilken bruksmåte de dreier seg om. Tolkningen av uttrykket vil dermed kunne variere etter hvilken utforming av § 3-1 henvisningen i annet ledd viser tilbake til.

Flertallet (Abelvik, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen og Sandvik) foreslår at en del bruksmåter skal ligge til fylkets innbyggere, men at kommunens innbyggere kan gis fortrinn til disse, jf. § 3-1 alternativ 1, første og annet ledd. Etter dette vil utgangspunktet for rimelighetsvurderingen være at alle i fylket er likestilt. Kommunens innbyggere kan i forhold til andre finnmarkinger bare gis et fortrinn i den grad dette er rimelig overfor de sistnevnte. Det vil også gjelde visse grenser for hvilke konkrete vedtak som kan treffes. Det vil ofte være rimelig at kommunens innbyggere betaler lavere bruksavgifter enn andre og at de tilgodeses gjennom individuelle tildelinger, mens det skal mer til for å godta at deler av kommunens areal forbeholdes for de som bor der.

For de bruksmåter som etter mindretallets (Austenå og Varsi) forslag til § 3-1 (alternativ 2), jf. tredje ledd i flertallets forslag, foreslås lagt til kommunens innbyggere vil utgangspunktet være at disse har rett til utmarksgodene. De vil dermed måtte ha en kvalitativt bedre adgang til disse goder enn andre, og det vil ikke kunne treffes vedtak som gjør deres rett innholdsløs eller sterkt begrenset. Det vil kunne åpnes for allmen bruk, men bare så langt ressurssituasjonen tilsier det og kommunens innbyggere har tilstrekkelig tilgang til godene.

Hvorvidt de vedtak som etter §§ 3-5 til 3-8 treffes som ledd i utmarkforvaltningen i kommunene er i samsvar med kravet om en rimelig fordeling av utmarksgodene, bør for øvrig kunne gjøres til gjenstand for domstolsprøving ved at det anlegges søksmål i medhold av § 3-10. De vedtak som angår enkeltindivideres rettigheter eller plikter (bl.a. vedtak etter § 3-6) vil dessuten kunne påklages til Finnmark grunnforvaltning iht. § 3-9. Hvis det er behov for det, vil grunnforvaltningen etter forslaget fra Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Pedersen og Sandvik også kunne gi regler om praktiseringen av rimelighetskravet, jf. § 2-11 fjerde ledd.

§ 3-5 Innskrenkning av adgangen til utmarksgodene

Kommunen kan innskrenke adgangen til å bruke utmarksgodene ut over det som ellers måtte følge av lov og forskrift, med virkning for alle eller visse grupper.

Kommunen kan også frede bestemte områder for bruk av et eller flere utmarksgoder.

Ballo foreslår at ordet Utmarkstyret erstatter «Kommunen» i § 3-5 første og annet ledd.

Merknader til § 3-5

Bestemmelsen gir kommunen adgang til å innskrenke bruken av utmarksgodene i forhold til de rammer som måtte være fastsatt ved offentlige reguleringer gitt i eller i medhold av lov. Paragrafen klargjør at slike vedtak kan treffes både overfor utenbygdsboende og kommunens innbyggere. Skrankene for myndighetsutøvelsen i § 3-4 annet ledd gjelder imidlertid også for vedtak etter § 3-5 og betyr at innbyggernes bruk ikke kan begrenses i større grad enn andres.

Første ledd hjemler at adgangen til å bruke utmarksgodene kan begrenes ut over allmenne reguleringer av brukstider og redskapsbruk mv., gitt av off­entlige organer på nasjonalt eller regionalt nivå, og som fortsatt vil gi de ytre rammer for bruken av fore­komstene. Myndigheten vil være allmenn, og dermed kunne iverksettes for et eller flere utmarksgoder i hele eller deler av kommunens bruksområde, og overfor innenbygdsboende såvel som utenbygdsboende. Konkret vil innskrenkingene f.eks. kunne bestå i vedtak om begrenset vedhogst, kortere fisketider, senere jaktstart, forbud mot garnfiske, jakt med hund eller multeplukking i deler av kommunen.

Annet ledd har en regel om at kommunen også kan frede bestemte områder for bruk av et eller flere utmarksgoder. Myndigheten antas å være omfattet av formuleringen i første ledd, slik at regelen primært må anses som en presisering av dette forhold.

Det kan tilføyes at vedtak om å begrense utmarksbruken ut over det som følger av offentlig fastsatte rammer, vil kunne fremtre som et forholdvis drastisk tiltak. Selv om det ikke uttrykkelig fremgår av § 3-5, bør således kommunene utvise varsomhet med å benytte hjemmelen og bare hvis det ut fra ressurssituasjonen er behov for det. Det vil være tale om en lokal forskrift, slik at reglene om høring mv. i forvaltningsloven § 37 flg. vil gjelde, jf. lovutkastets § 3-9. Se ellers utredningens punkt 5.2.5.4.1 der det er redegjort for de vurderinger som ligger bak den foreslåtte regel.

§ 3-6 Utvisning, bortforpaktning mv.

Kommunen kan tildele enkelte utmarksgoder på bestemte steder eller områder til enkeltpersoner eller grupper ved utvisning, bortforpaktning eller på andre måter, når det er hensiktsmessig for bruken av utmarksgodene.

Slik tildeling kan foretas årvis eller for inntil fem år om gangen og kan blant annet omfatte:

1. Plasser for fiske etter laks i sjøen med faststående redskap.

2. Områder for lakse- og innlandsfiske i elver og vann.

3. Jaktområder for storvilt.

4. Fangstområder.

5. Jaktområder for sanking av egg og dun.

6. Områder for multeplukking.

7. Hogstfelter for vedskog.

8. Torvmyr.

9. Beiteområder for bufé.

Innbyggere i kommunen som har en betydelig del av livsgrunnlaget fra utnytting av utmarksgoder, har fortrinn ved tildelinger som nevnt i annet ledd.

Jordbrukere og reindriftsutøvere kan gis adgang til å ta virke av lauv- og bartre til gjerdestolper og hesjestaur for husbehov.

Utøvere av samisk håndverk kan gis adgang til å ta duodjiemner.

Ballo foreslår at ordet Utmarkstyret erstatter «Kommunen» i § 3-6 første ledd første setning.

Merknader til § 3-6

Paragrafen regulerer kommunens (eller utmarksstyrets) myndighet til å foreta individuelle tildelinger av utmarksgodene. Vedtakene vil i første rekke kunne treffes til fordel for kommunens innbyggere, hvor primærnæringsutøvere vil stå i en viss særstilling, men det vil også kunne tildeles bestemte utmarksgoder til personer utenfor kommunen så sant dette ikke går ut over innbygernes bruk. Det er nærmere redegjort for bakgrunnen for forslaget i punkt 5.2.5.4.2.

Første ledd gir en allmen adgang til å tildele utmarksgoder til enkeltpersoner eller grupper. Det vil trolig være mest aktuelt å utvise eller bortforpakte bestemte områder eller goder. Disse vedtak er derfor særskilt nevnt, men det vil også kunne gjøres andre former for tildelinger. Tildelingene foretas når det er hensiktsmessig for bruken av forekomstene. Det vil si at det må være visse saklige grunner for å treffe slike vedtak, f.eks. hvis utnyttelsens art eller tilgangen på utmarksforekomster tilsier at det er nødvendig.

Annet ledd fastslår at tildelingene kan gis årvis, f.eks. for én fiske- eller jaktsesong, eller for inntil fem år om gangen. Men det er også åpnet for at tildelingene kan forlenges. Det følger av ordene blant annet at oversikten over fordelingstiltak i annet ledd nr. 1 til 9, som knytter an til de bruksmåter som er regulert i §§ 3-1 og 3-2, ikke er uttømmende. De tiltakene som er oppregnet er likevel ansett for å være de mest aktuelle.

Tredje ledd slår fast at innbyggere i kommunen som helt eller delvis lever av å bruke de lokale utmarksgoder, har fortrinn ved tildelinger etter annet ledd. Regelen antas å være mest aktuell i forhold til fiske, jakt og fangst og multeplukking (nr. 1 til 6), og kanskje særlig laksefiske i sjøen (nr. 1) Derimot vil den være lite aktuell i forhold til trevirke (nr. 7) idet primærnæringsutøvernes særbehov trolig vil dekkes av fjerde ledd, jf. § 3-2 nr. 1, og uaktuell i forhold til utmarksbeite (nr. 9) da denne retten etter sin art bare vil tilkomme jordbrukere. Så lenge det ikke stikkes torv i Finnmark vil regelen heller ikke ha aktualitet i forhold til dette utmarksgode (nr. 8).

Avgjørende for om en person omfattes av tredje ledd, vil være om vedkommendes utmarksbruk kan sies å være en betydelig del av livsgrunnlaget. Dette uttrykket åpner både for at de som har inntekter fra utmarka og de som får dekket sitt husbehov herfra, kan tilgodeses. Meningen er å fange opp personer med et særlig behov for bestemte utmarksgoder, slik at det skal en del til før regelen kommer til anvendelse, jf. ordet betydelig. Det prinsipp regelen bygger på vil imidlertid medføre at primærnæringsutøvere vil gå foran kommunens øvrige befolkning hvis det er søkt om flere utvisninger enn hva som står til dispisisjon, noe som ikke minst vil være aktuelt ved laksefiske i sjøen.

Fjerde og femte ledd åpner for ytterligere prioritering av lokale primærnæringsutøvere. Jordbrukere og reindriftsutøvere kan etter fjerde ledd gis adgang til å ta virke av lauv- og bartre til gjerdestolper og hesjestaur, mens personer som driver samisk håndverk etter femte ledd kan få adgang til å ta duodjiemner. I motsetning til det som etter § 3-2 foreslås for lauvtrevirke til brensel, er det ikke tale om noen rett, men om en adgang til å få utvist virke til de nevnte formål. Det skal imidlertid vanligvis ikke betales for utvist virke. De som ikke antas å ha tilstrekkelig behov for gratis utvisning, vil kunne kjøpe trevirke til de nevnte formål, eventuelt til selvkost. Dette siste er i samsvar med den praksis som i dag utøves mht. finnmarkingenes adgang til å kjøpe trevirke til andre formål enn de som er regulert i jordsalgsloven § 4.

§ 3-7 Østsamisk sjølaksefiske

I Sør-Varanger kommune skal et rimelig antall lakseplasser, helst i Neiden eller Kjøfjorden, tildeles i fellesskap de myndige østsamene som bor i Neiden, som fordeler lakseplassene seg imellom. De som har største delen av næringen i reindrift, jordbruk, fiske eller annen utnytting av utmarksgoder, har fortrinn ved fordelingen.

Med østsame menes person som oppfatter seg selv som østsame, og som er etterkommer av person som har hatt østsamisk som hjemmespråk.

Merknader til § 3-7

Bestemmelsen gir en særregel for østsamisk sjølaksefiske, og kan anses som en presisering av Sør-Varanger kommunes allmenne myndighet til å tildele lakseplasser på sjøgrunn i medhold av § 3-6 annet ledd nr. 1. Utredningens kapittel 7 gir en samlet fremstilling av utvalgets forslag om østsamene, se punkt 7.1 til 7.6 (bakgrunn), 7.7.1 (generell begrunnelse) og 7.7.4 (østsamisk sjølaksefiske). Johansen, Johnsen, Kristensen og Rørholt har ikke tiltrådt den foreslåtte bestemmelse, og har redegjort for sitt standpunkt i en særmerknad i utredningens punkt 7.7.1.

Første ledd angir bl.a. det geografiske virkeområdet for østsamenes rett til sjølaksefiske. Retten vil i praksis gjelde den del av sjøgrunnen som ligger innenfor Sør-Varanger kommunes grenser.

De plasser som tildeles østsamene, skal helst ligge i Neiden eller Kjøfjorden. Men er en del av plassene her opptatt av andre, slik at det ikke blir igjen et rimelig antall til østsamene, kan disse tildeles lakseplasser andre steder i kommunen. Hvilket antall som vil være rimelig, må avgjøres konkret, og bl.a. bero på hvilken interesse det er for østsamisk sjølaksefiske. Bruken av denne rettslige standarden har dels sammenheng med at antall plasser skal være rimelig i forhold til det antall østsamer som ønsker å drive sjølaksefiske, og dels med at de plasser som tildeles dem, skal ha en viss kvalitet og jevnt over ikke være dårligere enn gjennomsnittet av lakseplassene i kommunen.

Kommunen har tildelingsmyndigheten i samsvar med de regler som ellers vil gjelde for utmarksforvaltningen. Se lovutkastets § 3-6, der det av annet ledd følger at tildelingen av østsamiske sjølakseplasser, i likhet med andre former for tildelinger av bestemte utmarksgoder, vil kunne gis årvis eller for inntil fem år av gangen. § 3-7 åpner imidlertid ikke for individuelle tildelinger av lakseplasser, idet lakseplassene skal tildeles østsamene i fellesskap, og de skal selv fordele plassene seg imellom. I praksis vil kommunen måtte foreta en kollektiv tildeling av lakseplasser til en sammenslutning av østsamer i Neiden, som besørger den nærmere tildelingen av de plasser som er omfattet av den kollektive tildelingen etter § 3-7.

§ 3-7 åpner bare for kollektive tildelinger, og ikke for at kommunen kan tildele lakseplass direkte til den enkelte østsame fordi vedkommende er østsame. Riktignok vil også østsamer kunne nyte godt av kommunens allmenne adgang til å tildele lakseplasser til enkeltpersoner etter § 3-6 annet ledd nr. 1, men i disse tilfellene vil det ikke være vedkommendes bakgrunn som østsame som er grunnlaget for tildelingen, men f.eks. det forhold at vedkommende bor i kommunen og driver utmarksnæring, jf. § 3-6 tredje ledd.

For å være omfattet av den personkrets som skal tilgodeses med den kollektive tildelingen, må man være myndig, østsame og bo i Neiden. Hva det vil si å være østsame, er definert i annet ledd. Kravet om bosetning i Neiden innebærer at man etter folkeregisteret, eller ifølge en helhetsvurdering må anses å være bosatt i bygda.

Annen setning har en regel om at de østsamer som har hoveddelen av sin næring som utøvere av reindrift, jordbruk, fiske eller annen utmarksutnyttelse, skal ha fortrinn når østsamene foretar den interne fordelingen av de lakseplasser man på kollektivt grunnlag er tildelt. Bortsett fra denne regelen, som uttrykker det samme prinsipp som er foreslått lovfestet i utkastets § 3-6 tredje ledd, er det ikke gitt noen regler for hvordan den videre fordelingen av den kollektive tildelingen skal gjennomføres. Følgelig vil det være opp til de personer som omfattes av tildelingen selv å avgjøre dette, herunder om de skal organisere seg i et særskilt lag eller forening ol. Se det som er sagt om dette i punkt 7.7.4.2 og 7.7.4.3.

Annet ledd definerer hvem som er å anse som østsame. I likhet med kriteriene for å kreve seg innført i samemanntallet, opereres det med et subjektiv og et objektivt vilkår. Det subjektive vilkåret er at man selv må oppfatte seg som østsame og er i prinsippet sammenfallende med det som etter sameloven § 2-6 første ledd gir rett til å bli innført i samemanntallet. Det objektive kravet er at vedkommende kan dokumentere eller sannsynliggjøre at han eller hun er av østsamisk ætt. Også østsamer som er tilflyttet fra Finland eller Russland, og som nå bor i Neiden, vil dermed være omfattet av særregelen om østsamisk sjølaksefiske.

Definisjonen er sammenfallende med definisjon i den regel som er foreslått om østsamisk reindrift i reindriftsloven, jf. utkast til ny § 4 a annet ledd annen setning. Også i den foreslåtte lov om fisket i Tana, Neiden og Alta er det foreslått en regel som definerer østsame på denne måten, jf. lovutkastets § 5-2 annet ledd. Det vises derfor også til merknadene til disse bestemmelser.

§ 3-8 Avgifter og kortsalg

Kommunen kan vedta at bruken av en eller flere utmarksgoder skal skje mot avgift og kjøp av kort.

Avgifter og kortpriser for innbyggere i kommunen skal vanligvis være lavere enn for andre.

Ballo foreslår at ordet Utmarkstyret erstatter «Kommunen» i § 3-8 første ledd.

Merknader til § 3-8

Første ledd gir kommunen adgang til å vedta at bruken av et eller flere utmarksgoder skal skje mot betaling av avgift og eventuelt mot kjøp av kort. Dette antas å være et nødvendig verktøy for å fremme en ordnet bruk av flere av utmarksgodene i kommunen.

Kortsalg vil bl.a. være praktisk for lakse- og innlandsfiske i vassdrag og jakt- og fangst av småviltjakt. Derimot vil det f.eks. for laksefiske i sjøen og storviltjakt trolig være tilstrekkelig at det betales en avgift uten løsing av kort. Utmarksstyret vil ellers disponere relativt fritt over i hvilken grad det skal opereres med avgifter og kortsalg. Herunder vil det bl.a. kunne avgjøre om det skal skal selges kort, hvilke typer kort som skal selges (sesongkort, ukekort) og for hvilke ressurser kortene skal gjelde (fiskekort, jaktkort). Styret fastsetter også avgifter og kortpriser, og avgjør om det skal differensieres mellom prisene for ulike grupper, f.eks. slik at det gis en pris for innenbygdsboende, en for øvrige finnmarkinger og en for andre.

Annet ledd gir likevel den begrensning at kommunens innbyggere vanligvis skal betale lavere avgifter og kortpriser enn andre. Dette følger i og for seg allerede av at retten til utmarkgodene ligger til innbyggerne, jf. § 3-1, men det er likevel funnet grunn til å presisere dette uttrykkelig i loven. Behovet for å differensiere prisene vil imidlertid ikke være like stort for alle utmarksgoder og i forhold til alle grupper utenbygdsboende. For visse forekomster vil det kunne opereres med like priser for alle finnmarkinger, men det vil ikke kunne settes høyere pris for kommunens innbyggere enn for andre.

Bortsett fra dette vil den konkrete prisfastsettelsen være opp til det enkelte utmarksorgan. Ut fra de underliggende rettsforhold må likevel prisene for kommunes innbyggere settes lavt, og fortrinnsvis begrenses til å dekke kostnader i forbindelse med kortutstedelsen. Andre må derimot godta å betale mer. Det vises ellers til utredningens punkt 5.2.5.4.3.

§ 3-9 Saksbehandling og klage

Forvaltningsloven 10. februar 1967 og offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 gjelder for utmarksforvaltningen etter dette kapittel.

Finnmark grunnforvaltning er klageorgan for vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer.

Vedtak av livjelakstyret som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer kan påklages til Finnmark grunnforvaltning i samsvar med reglene om klage i forvaltningslovens kapittel VI. Finnmark grunnforvaltning kan ikke behandle saker av eget tiltak.

Merknader til § 3-9

Paragrafen gir forvaltningsloven og offentlighetsloven anvendelse for utmarksforvaltningen etter lovens kapittel 3. Henvisningen til offentlighetsloven er strengt tatt ikke nødvendig da denne gjelder ethvert organ for stat og kommune, jf. lovens § 1. Henvisningen til forvaltningsloven er derimot ansett nødvendig for å presisere at ikke bare lovens allmenne regler i kapittel II og III, men også reglene om enkeltvedtak i kapittel IV til VI, jf. § 41 og § 42, og kapittel VII om forskrifter skal gjelde for utmarksforvaltningen i Finnmark.

Det vil etter dette være adgang til å påklage de vedtak som må anses å gjelde rettigheter og plikter for en bestemt personkrets til Finnmark grunnforvaltning, jf. annet ledd. Dette vil bl.a. gjelde for allmenne tildelingsvedtak etter § 3-6 og Sør-Varanger kommunes vedtak om kollektiv tildeling av lakseplasser til østsamer etter § 3-7. Den personkrets det her opereres med er ikke strikt avgrenset, men tildelingen vil måtte skje til en sammenslutning av østsamer, som i forvaltningslovens forstand vil måtte anses som en juridisk person, jf. § 2 bokstav b. Østamenes videre fordeling av lakseplassene vil derimot ikke være gjenstand for klage, og heller ikke omfattet av de øvrige regler i forvaltningsloven eller offentlighetsloven. Dette kan ikke anses som utmarksforvaltning etter dette kapittel, men som en intern fordeling av rettigheter av privatrettslig art.

Vedtak om fredninger etter § 3-6 og avgifter og kortsalg etter § 3-8, vil vanligvis være av generell art og rettet mot en ubestemt personkrets, og vil dermed ikke kunne påklages, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav c og § 3 første ledd. Disse vedtak må imidlertid anses som lokale forskrifter, og vil følgelig være omfattet av forvaltninglovens kapittel VII som bl.a. har regler om utredningsplikt, forhåndsvarsling og høring av berørte interesser før vedtak treffes.

Det er i utredningens punkt 5.2.5.5 redegjort for de overveielser som har ledet frem til regelen i lovutkastets § 3-9.

§ 3-10 Partsstilling [alternativ 1]

Søksmål om gyldigheten av avgjørelser truffet av kommunen i medhold av dette kapittel og om virkningen av slike avgjørelser rettes mot kommunen. Det samme gjelder andre søksmål som knytter seg til utmarksgoder som kommunen forvalter etter dette kapittel. Er saken etter klage avgjort av Finnmark grunnforvaltning, rettes søksmålet mot dette organet i samsvar med § 2-15.

Søksmål mot eller fra kommunen eller Finnmark grunnforvaltning om slike spørsmål reises i den rettskrets hvor kommunen ligger.

3-10 Partsstilling [alternativ 2]

Søksmål om gyldigheten av avgjørelser truffet av utmarksstyret og om virkningen av slike avgjørelser rettes mot Finnmark grunnforvaltning. For øvrig gjelder § 2-15.

Merknader til § 3-10

Paragrafen regulerer parsstillingen for utmarksorganet i kommunen. Flertallet (Abelvik, Austenå, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen, Sandvik og Varsi) har uformet et forslag basert på kommunale utmarksorganer (alternativ 1) Mindretallet (Ballo) har utformet sitt forslag under forutsetning av at organene skal være tilknyttet Finnmark grunnforvaltning (alternativ 2). Utredningens punkt 5.2.5.6 redegjør for de vurderinger som ligger bak de to forslag.

Alternativ 1 har i første ledd en regel om at søks­mål mot kommunens utmarksstyre eller kommunen (hvis den ikke har etablert et slikt styre), om vedtak truffet etter §§ 3-5 til 3-8 og virkninger av slike vedtak, må reises mot kommunen. Hvis det omtvistede vedtak iht. § 3-9 er påklaget til og avgjort av Finnmark grunnforvaltning, vil søksmål måtte rettes mot dette organet, jf. henvisningen i annen setning til § 2-15.

Annet ledd slår fast at søksmål reist mot kommunen må reises i det domssokn denne ligger. Dette er en presisering av tvistemålsloven § 21, jf. § 17 om at kommuner skal saksøkes der de har sitt hjemting, dvs. i den rettskrets hvor styret har sitt sæte. Også søks­mål mot Finnmark grunnforvaltning skal reises der kommunen ligger. Dette vil kunne utgjøre et visst unntak fra §§ 21 og 17. Dersom kommunen eller Finnmark grunnforvaltning går til søksmål knyttet til bruken av utmarksgodene i kommunen, skal også dette reises i den rettskrets kommunen ligger. Dette vil kunne utgjøre et unntak fra tvistemålsloven § 18 om at enhver skal saksøkes der man har hjemting, dvs. i den rettskrets der vedkommendes bopel ligger.

Rekkevidden av annet ledd er begrenset til søksmål om slike spørsmål, dvs. de spørsmål som er regulert i § 3-10 første ledd. For søksmål som ikke har med kommunens utmarksforvaltning eller de utmarksgoder kommunen forvalter å gjøre, vil dermed reglene i tvistemålsloven komme til anvendelse på vanlig måte.

Alternativ 2 er en følge av Ballos utforming av lovutkastets § 3-3 om at hver kommune skal ha et utmarksstyre underlagt Finnmark grunnforvaltning. Dette organet utøver utmarksstyrets partsstilling iht. den regel som § 2-15 (alternativ 1) er foreslått for Finnmark grunnforvaltnings partsstilling som selvstendig rettssubjekt.

Kapittel 4 Bygdebruksområder, bygdebruksrett og bygdebruksforvaltning

Kapitlet har regler om bygdebruksområder, der bygdefolk gis særlige utmarksrettigheter og ansvar for forvaltningen av disse rettighetene. Fremgangsmåten for oppretting og avgrensing av områdene er regulert i § 4-1, og innholdet i bygdebruksretten i § 4-2. Reglene om bygdebruksforvaltningen er gitt i §§ 4-3 og 4-4. § 4-5 har en særregel om adgang til fortsatt kommunal forvaltning av bygdebruksområdene. § 4-6 gir regler om klage, § 4-7 om partsstilling og § 4-8 om oppløsning av bygdebruksområder. Det er redegjort for de vurderinger som har ledet frem til forslagene i lovutkastets kapittel 4 i utredningens kapittel 5.3.

Det mindretall som har gått inn for at Samisk grunnforvaltning skal kunne etableres ved siden av Finnmark grunnforvaltning, har i det vesentligste utformet sitt lovforslag om bygdebruksområder, bygdebruksrett og bygdebruksrett på samme måte som flertallet, jf. utkastet til kapittel 5 i mindretallets lovforslag. Med forbehold for § 4-1 og § 4-2, samt en mindre dissens til § 4-3, er det således også på dette punktet i betydelig grad et enstemming lovforslag som fremmes. Dette bildet forsterkes ytterligere av at det også i en del av de bestemmelser hvor det er utformet alternative utkast, er lagt opp til en rekke like eller likeartede regler i de ulike utkast.

§ 4-1 Bygdebruksområde. Avgrensning [alternativ 1]

Dersom et flertall av de myndige innbyggerne i ei bygd hvor det drives tradisjonell utmarksbruk, krever det, skal det avgrenses et felles bruksområde for bygda.

Ved avgrensningen av bruksområdet skal det tas utgangspunkt i regelmessig bruk fra bygdefolk i felles område i tidligere og senere tid. Bruksområdet skal fortrinnsvis være et sammenhengende område i nærhet av bygda, som så vidt mulig omfatter alle utmarksgoder som fremgår av § 4-2. Grensene skal mest mulig følge lett synlige punkter og linjer i landskapet.

Et område kan legges ut som fellesområde dersom folk fra flere bygder har brukt det.

Kommunen kan avgrense bygdebruksområdet. Bygdefolk og andre med rettslig interesse i avgrensningen kan senest tre måneder etter at avgrensningen er kunngjort, kreve grensegang i medhold av jordskifteloven 21. desember 1979 nr. 77 kapittel 11.

Kommunen kan i stedet for selv å avgrense bruksområdet kreve grensegang i medhold av jordskifteloven.

Finnmark grunnforvaltning kan gi forskrift om fremgangsmåten når krav om bygdebruksområde settes frem, og om saksbehandlingen ved kommunens avgrensning av området.

§ 4-1 Bygdebruksområde. Avgrensning [alternativ 2]

Dersom et flertall av de myndige innbyggerne i ei bygd krever det, kan kommunen opprette et bruksområde for bygda. Kommunens vedtak kan påklages til Finnmark grunnforvaltning av bygdefolk og andre med rettslig interesse i sakens utfall. Finnmark grunnforvaltning kan ikke behandle saker av eget tiltak. For øvrig gjelder reglene om klage i forvaltningslovens kapittel VI tilsvarende.

Alternativ 2 som er foreslått av Husabø, Johansen, Johnsen og Kristensen er ellers (annet til sjette ledd) identisk med alternativ 1 som er foreslått at Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi, likevel slik at Balloforeslår at ordet «utmarksstyret» erstatter «kommunen» i fjerde og femte ledd.

Merknader til § 4-1

Bestemmelsen har regler om at folket i ei bygd kan kreve å få avgrenset et bruksområde. Paragrafen stiller visse vilkår for dette, gir retningslinjer for avgrensningen, og har regler om hvem som skal besørge avgrensningen og om overprøving av avgrensningsvedtaket. Det er uenighet om det skal gjelde en ubetinget rett eller kun en adgang til å få opprettet bygdebruksområde hvis lovens vilkår er oppfylt, men ellers stort sett enighet om paragrafens innhold.

Flertallet (Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi) foreslår at det skal avgrenses et bruksområde for bygder som krever det og som fyller vilkårene i første ledd (alternativ 1). Mindretallet (Husabø, Johansen, Johnsen og Kristensen) foreslår at kommunen kan opprette et bruksområde for de bygder som fyller disse vilkår, og at kommunens vedtak skal kunne påklages til Finnmark grunnforvaltning. Utredningens punkt 5.3.3.1 (krav om opprettelse) og 5.3.3.2 (avgrensning) redegjør for de overveielser som ligger bak bestemmelsen, og de alternative utforminger av den.

Første ledd stiller i begge alternativer opp som et vilkår for at ei bygd skal kunne få avgrenset et bruksområde at et flertall av de innbyggere i bygda som har fylt 18 år den dag kravet fremsettes, stiller seg bak dette. Det er ikke foreslått regler om fremgangsmåten og formene for fremsettelsen av et slikt krav, men bygdefolket kan f.eks. fremlegge en liste med tilstrekkelig antall underskrifter. Skulle det vise seg å være behov for nærmere regler om disse forhold, er det gitt en forskriftshjemmel for Finnmark grunnforvaltning i paragrafens siste ledd.

Det fremgår ikke av første ledd hvilket organ kravet om opprettelse av bygdebruksområde skal fremsettes overfor. Det følger imidlertid av sammenhengen i paragrafen og underforstått av dennes fjerde og femte ledd at kravet må fremsettes overfor den kommune hvor bygda ligger, og etter Ballos forslag overfor utmarksstyret i denne kommunen, jf. nedenfor.

Alternativ 1 (flertallets forslag) slår fast at det skal avgrenses et bygdebruksområde for bygder der et flertall av innbyggerne krever det, forutsatt at det drives tradisjonell utmarksbruk i bygda. Regelen vil gi bygdas innbyggere en rett til å få opprettet bygdebruksområde hvis de underliggende vilkår er oppfylt. Kravet om tradisjonell utmarksbruk må tolkes i lys av at det er ansett særlig viktig å ivareta hensynet til bygder hvor det drives tradisjonell nærings- og husbehovsmessig bruk av utmarksgodene, og vil avgrense mot bygder hvor det i dag i liten grad foregår slik bruk.

Alternativ 2 (mindretallets forslag) innebærer at bygder der et flertall av bygdefolket krever det kan få avgrenset et bygdebruksområde. Det vil dermed være opp til kommunen om det skal avgrenses et slik område, og fordi dette vil begrense den rett som ligger til kommunens innbyggere bør vedtaket normalt treffes av kommunestyret. De bygdebruksområder som opprettes bør ligge til bygder der det drives tradisjonell nærings- eller husbehovsmessig bruk av utmarka, men så lenge kommunen avgjør om området skal opprettes, er dette forhold ikke presisert i mindretallets utkast.

Forslaget innebærer at det, før en eventuell avgrensning, må treffes et opprettelsesvedtak. Annen setning har en klageregel for disse vedtak. Enten det opprettes et bygdebruksområde eller ikke, skal vedtaket kunne påklages til Finnmark grunnforvaltning av bygdefolk og andre med rettslig interesse i saken. Uttrykket rettslig interesse har samme betydning som i tvistemålsloven § 54, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Finnmark grunnforvaltning skal ikke kunne ta opp saker av eget tiltak, jf. tredje setning. Bortsett fra dette unntak fra forvaltningsloven § 35 og det unntak fra § 28 som følger av klageregelen i annen setning, vil lovens kapittel VI om klage gjelde tilsvarende så langt det passer, jf. fjerde setning.

Annet ledd er felles i begge alternativer og gir retningslinjer for avgrensningen av bygdebruksområdet. Hvert område skal avgrenses etter en konkret vurdering, hvor regelmessig bruk fra bygdefolk i felles område i tidligere og senere tid skal stå sentralt, jf. første setning. Bygdefolk skal kunne gis bygdebruksrett der de tradisjonelt har brukt og fortsatt bruker utmarksgodene, men uten at det i rettslig forstand må påvises bruk i alders tid.

Bruksområdet skal ifølge annen setning fortrinnsvis være et sammenhengende område i nærhet av bygda. Det vil ofte være upraktisk ikke å operere med de samme grensene for alle utmarksgoder. Det kan imidlertid tenkes unntak, f.eks. der grensene for bygdebruksretten i sjøen ikke faller naturlig sammen med grensene på land, jf. ordet fortrinnsvis. Hvis forholdene på stedet tilsier det, bør området avgrenses slik at det gir tilgang på de utmarksgoder som er regulert i § 4-2. Spørsmålet om hvilke goder et område bør gi tilgang på, vil imidlertid også bero på bygdefolks bruk, jf. første setning. Det vil ikke være naturlig at området gir tilgang på utmarksgoder som bygdefolk tidligere ikke har brukt i særlig grad. Ifølge tredje setning skal grensene, mest mulig følge lett synlige punkter og linjer i landskapet, så som høydedrag, bekker ol.

Disse retningslinjer antas å medføre at bygdebruksområdet normalt vil omfatte utmarksarealer som i første rekke har vært brukt av bygdas innbyggere. Det kan imidlertid være grunn til å gå tilbake til bruksforholdene slik de var på 1960-tallet før utenbygdsboendes bruk fikk nevneverdig omgang. Men hvis f.eks. bestemte egg- og dunvær eller multemyrer i relativt lang tid har ligget til felles bruk for befolkningen i kommunen, vil det ikke være naturlig å legge disse til bygda. Se ellers utredningens punkt 5.3.3.2.1 som redegjør for de vurderinger som ligger bak forslaget til annet ledd.

Tredje ledd har i begge alternativer en særregel om at et område kan legges ut som fellesområde hvis folk fra to eller flere bygder har brukt det. Det vil dermed være opp til kommunen (eller iht. Ballos forslag utmarksstyret) om det skal opprettes et fellesområde. Forutsetningen er videre at bruken av området er slik at dette vil være en naturlig løsning ut fra de allmenne retningslinjer i annet ledd, og at avgjørelsen tas i samråd med de berørte bygder.

Fjerde ledd første setning legger avgrensningen av bygdebruksområdet til kommunen. Denne avgjør dermed hvilket kommunalt organ som skal besørge avgrensningen, f.eks. de kommunale planmyndigheter eller utmarksstyret i kommunen. Kommunen vil likevel ikke ha plikt til selv å besørge avgrensningen, jf. ordet kan. Den vil også kunne overlate oppgaven til jordskifteretten i medhold av femte ledd. Ballos forslag innebærer at avgrensningen ligger til utmarksstyret, jf. hans forslag til § 3-3, men også dette organ kan i stedet for selv å avgrense bygdebruksområdet overlate arbeidet til jordskifteretten.

For det tilfelle at et kommunalt organ (eller utmarksstyret) foretar avgrensningen, åpner annen setning for at bygdefolk og andre med rettslig interesse i avgrensningen senest tre måneder etter at avgrensningsvedtaket er offentliggjort, kan reise grensegangssak etter jordskifteloven 21. desember 1979 nr. 77 kapittel 11. Et saksanlegg fra bygdefolk i fellesskap må i praksis ha støtte av et flertall av bygdas innbyggere, men også mindre grupper av bygdefolk, eller endog enkeltpersoner vil etter omstendighetene kunne ha rettslig interesse. Hvem som vil ha slik interesse vil i det enkelte tilfelle måtte vurderes konkret og avgjøres med grunnlag i den praksis som ellers foreligger omkring tolkningen av dette uttrykket i tvistemålsloven § 54 og forvaltningsloven § 28 første ledd. Se ellers drøftelsen i utredningens punkt 5.3.3.2.2.

Femte ledd har en regel om at kommunen (utmarksstyret) i stedet for selv å avgrense bygdebruksområdet, kan reise grensegangssak. Adgangen kan benyttes hvis avgrensningen tegner til å bli vanskelig for kommunen. Det mindretall som i første ledd alternativ 2 foreslår at skal være opp til kommunen om bygdebruksområdet skal opprettes, vil videre peke på at for det tilfelle at kommunen først har avslått bygdefolkets krav og dette vedtaket senere er omgjort av Finnmark grunnforvaltning etter klage, kan det være særlig aktuelt å overlate det videre avgrensningsarbeid til jordskifteretten.

Sjette ledd åpner for at Finnmark grunnforvaltning kan gi forskrifter om fremgangsmåten ved fremsettelsen av krav om bygdebruksområder, f.eks. om at kravet må fremmes i bestemte former, og om arbeidsmåte og saksbehandling ved avgrensingen av områdene. Dette vil være regulert av forvaltningslovens saksbehandlingsregler, jf. lovutkastets § 3-9, men hvis det viser seg at det er behov for utfyllende saksbehandlingsregler, vil slike kunne gis av Finnmark grunnforvaltning i medhold av denne hjemmel.

§ 4-2 Bygdebruksrett [alternativ 1]

Innbyggerne i bygda har, innenfor de begrensningene som følger av denne loven, i bruksområdet rett til:

1. Lakse- og innlandsfiske i elver og vassdrag. De sær lige reglene for fiske i Alta-, Tana- og Neidenelva berøres ikke av denne bestemmelsen.

2. Fiske etter laks i sjøen med faststående redskap.

3. Jakt og fangst av storvilt og småvilt.

4. Sanking av egg og dun.

5. Multeplukking.

6. Hogst av lauvskog til brensel for husbehov.

7. Stikking av torv til brensel og annet husbehov.

Reindriftsutøvere med sommerbolig i bygda eller i bruksområdet har samme rett som bygdas innbyggere i den tiden reindrift foregår der.

§ 4-2 Bygdebruksrett [alternativ 2]

Kommunen avgjør hvilke av de følgende bruksmåtene innbyggerne i bygda helt eller delvis skal ha rett til i bygdebruksområdet:

1. Lakse- og innlandsfiske i elver og vassdrag. De særlige reglene for fiske i Alta-, Tana- og Neidenelva berøres ikke av denne bestemmelsen.

2. Fiske etter laks i sjøen med faststående redskap.

3. Jakt og fangst av storvilt og småvilt.

4. Sanking av egg og dun.

5. Multeplukking.

6. Hogst av lauvskog til brensel for husbehov.

7. Stikking av torv til brensel og annet husbehov.

Vedtak etter første ledd kan påklages til Finnmark grunnforvaltning i samsvar med reglene om klage i § 4-1 første ledd. Reindriftsutøvere med sommerbolig i bygda eller i bruksområdet har samme rett som bygdas innbyggere i den tiden reindrift foregår der.

Alternativ 1 er foreslått av Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi. Alternativ 2 foreslås av Husabø, Johansen, Johnsen og Kristensen, likevel slik at Johnsen foreslår at det i første ledd nr. 1 settes « Innlandsfiske i stedet for « Lakse- og innlandsfiske».

Merknader til § 4-2

Paragrafen angir bygdebruksrettens innhold, dvs. hvem som har rett til utmarksgodene i et bygdebruksområde og hvilke goder retten omfatter. Det er fore­slått to alternative utkast, men bortsett fra uenighet om hvorvidt bygdebruksretten uten videre skal omfatte alle bruksmåter som er regnet opp i første ledd, samt en mindre nyanse når det gjelder spørsmålet om hvilke bruksmåter som skal være med i oppregningen, er det enighet om utformingen.

Flertallet (Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi) foreslår at de bygdebruksberettigede skal ha rett til de i første ledd nr. 1 til nr. 7 nevnte bruksmåter (alternativ 1). Mindretallet (Husabø, Johansen, Johnsen og Kristensen) foreslår at kommunen i hvert enkelt tilfelle avgjør hvilke av de oppregnede bruksmåter de bygdebruksberettigede skal ha rett til (alternativ 2). Johnsen foreslår at kommunen ikke under noen omstendighet skal kunne tillegge bygdefolk retten til laksefiske i de små elvene. For en nærmere oversikt over de vurderinger som ligger bak den foreslåtte paragraf vises det til utredningens punkt 5.3.4, hvor det spørsmål det er uenighet om, er særskilt behandlet i punkt 5.3.4.3.1.

Første ledd første setning slår i begge alternativer fast at innbyggerne i den bygd som etter § 4-1 har fått avgrenset et bygdebruksområde er rettshavere i området. Med dette menes de som etter folkeregist­eret eller etter en helhetsvurdering må anses som bosatt i bygda, jf. utredningens punkt 5.3.4.1.

Alternativ 1 (flertallets forslag) innebærer at når bygdebruksområdet er avgrenset, skal bygdas innbyggere tillegges de bruksmåter som er nevnt i første ledd nr. 1 til nr. 7, jf. uttrykket har rett til. Det vil være tale om en rett for bygdefolk, som bortsett fra at den vil være underlagt ulike offentlig fastsatte begrensninger mht. brukstider og redskapsbruk ol., vil kunne disponeres nokså fritt innenfor de rammer loven ellers gir. I likhet med det som følger av § 3-1 vil rettighetene gjelde innenfor de begrensninger som følger av denne loven, og dermed kunne begrenses av de vedtak bygdefolket selv måtte treffe om bruken av bygdebruksområdet, jf. merknadene til § 4-3 første ledd og § 4-4.

Bygdebruksretten vil etter første ledd nr. 1 omfatte fiske av innlandsfisk og anadrome laksefisk i elver og vassdrag med unntak av Alta-, Tana- og Neidenelva. Selv om det avgrenses bygdebruksområder ved disse elvene, vil bygdefolk ikke få noen fiskerett ut over den rett de måtte ha i kraft av de særregler som ellers gjelder for fisket i disse elvene. Første ledd nr. 2 innebærer at bygdebruksområder som ligger ved eller nær sjøen også vil kunne omfatte en sone i sjøen hvor bygdefolk har rett til slikt fiske. Forutsetningen vil imidlertid være at det har vært drevet sjølaksefiske i bygda, jf. at bygdebruksområdet etter lovutkastets § 4-1 annet ledd skal avgrenses ut fra bygdefolks tradisjonelle og nåværende bruk.

Bygdebruksretten vil også omfatte jakt og fangst av småvilt og storvilt, sanking av egg og dun, multeplukking, hogst av lauvskog til brensel for husbehov og stikking av torv til husbehov, jf. første ledd nr. 3 til 7. De to sistnevnte bruksmåter er i dag undergitt utvisning, men det antas unødvendig å regulere dette særskilt i første ledd nr. 6 og 7, da lovutkastets § 4-4 nr. 2 i alle tilfelle vil åpne for slike ordninger hvis det er behov for det i bygdebruksområdet.

Alternativ 2 (mindretallets forslag) medfører at kommunen etter en konkret vurdering avgjør hvilke av de oppregnede bruksmåter bygdas innbyggere skal ha i bygdebruksområdet. Kommunen vil ikke bare bestemme om bygdebruksområdet skal opprettes, jf. deres forslag til § 4-1, men også bygdebruksrettens konkrete innhold ved at den kan unnta en eller flere av de oppregnede bruksmåter fra bygdebruksretten. For øvrig innebærer også mindretallets forslag at de rettigheter bygdefolk tillegges vil være begrenset av denne loven, og av allment fastsatte rammer for brukstider og redskapsbruk. Det er imidlertid ansett unødvendig å si dette i lovteksten.

Bortsett fra Johnsens reservasjon om at bygdebruksretten ikke skal kunne gjøres gjeldende for laksefisket i elver og vassdrag, jf. hennes utforming av første ledd nr. 1, innebærer mindretallets forslag at bygdebruksretten kan omfatte de samme bruksmåter som etter første ledd nr. 1 til 7 i flertallets forslag. I stedet for helt å unnta en bruksmåte, kan kommunen også unnta den delvis, f.eks. slik at bygdas innbyggere gis rett til innlandsfiske med garn, mens retten til innlandsfiske med stang og håndsnøre forblir hos alle finnmarkinger iht. lovutkastets § 3-1, jf. ordene helt eller delvis i første setning.

Alternativ 2 har et eget annet ledd der det legges opp til en klageadgang i forhold til kommunens vedtak om hvilke bruksmåter bygdebruksretten skal omfatte. Vedtakene kan påklages til Finnmark grunnforvaltning i samsvar med den regel de fire medlemmer som her utgjør mindretallet har foreslått for kommunens vedtak om hvorvidt bygdebruksområdet skal opprettes. Se lovutkastets § 4-1 (alternativ 2) første ledd annen til fjerde setning, og dennes henvisning til forvaltningsloven kapittel VI med visse reservasjoner.

Siste ledd gjelder reindriftssamenes stilling i bygdebruksområdene, og er felles i begge alternativer (annet ledd i alternativ 1 og tredje ledd i alternativ 2). Reindriftssamer er som regel registrert bosatt der han eller hun har vinterbosted, og hvis det her opprettes et bygdebruksområde vil han eller hun ha bygdebruksrett på linje med bygdas øvrige innbyggere. Dette trenger ikke presiseres i loven, men det er foreslått at reindriftsutøvere med sommerbolig i et bygdebruksområde eller ei bygd som er tillagt et slikt område, skal ha del i bygdebruksretten så lenge reindrift foregår der. Med sommerbolig menes hus, hytter ol. der familien holder til når reinflokken er på sommerbeite. Kravet om reindriftsutøvelse innebærer at regelen er basert på prinsippet i reindriftsloven § 14. Utøverne vil likevel ikke bare ha rett til den bruk som her er regulert, men full bygdebruksrett når de driver reindrift i et bygdebruksområde.

For øvrig vil reindriftsloven §§ 9 til 14 gjelde for reindriftssamer som under flytting eller annen reindrift passerer gjennom eller har opphold i et bygdebruksområde. Siden dette følger av reindriftsloven antas det unødvendig å presisere det i den foreslåtte lov. Se ellers drøftelsen i utredningens punkt 5.3.4.4.

§ 4-3 Allmøte og bygdebruksstyre [alternativ 1]

Innbyggerne i bygda forvalter selv bygdebruksretten og de utmarksgodene retten omfatter, i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel og forskrifter gitt av Finnmark grunnforvaltning etter § 2-11 fjerde ledd.

Med mindre annet er bestemt etter § 4-5, utøves bygdefolks myndighet etter dette kapittel ved flertallsvedtak på allmøte der alle myndige innbyggere i bygda kan møte og stemme.

Allmøtet velger et bygdebruksstyre som forestår den daglige forvaltningen av bygdebruksområdet, og kan gi vedtekter for styrets virksomhet. Styret treffer sine beslutninger ved flertallsvedtak og velges blant myndige innbyggere for inntil fire år. Minst ett av medlemmene skal være reindriftsutøver i reinbeitedistrikt i bruksområdet, dersom distriktsstyret krever det.

§ 4-3 Allmøte og bygdebruksstyre [alternativ 2]

Innbyggerne i bygda forvalter selv bygdebruksretten og de utmarksgodene retten omfatter, i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel.

...

Alternativ 2 som foreslås av Abelvik, Austenå, Johnsen, Kristensen og Varsi, er ellers (annet og tredje ledd) identisk med alternativ 1, som foreslås av Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Pedersen og Sandvik, likevel slik at Ballo foreslår at ordene « enstemmige vedtak» erstatter ordet « flertallsvedtak» i § 4-3 annet ledd og tredje ledd.

Merknader til § 4-3

Bestemmelsen har regler om i hvilke former bygdefolks myndighet skal utøves, og om valg og sammensetning av det styre som til daglig vil måtte utøve denne myndigheten. Bortsett fra en viss reservasjon mht. forskriftshjemmel og flertallskrav, jf. nedenfor, er det enighet om innholdet. Utredningens punkt 5.3.5.2 gir en oversikt over de vurderinger som ligger bak bestemmelsens utforming.

Første ledd slår fast at bygdebruksretten forvaltes av innbyggerne i den bygd som iht. § 4-1 har fått avgrenset et bygdebruksområde. Bygdefolk er brukt som en fellesbetegnelse på denne personkrets, som vil opptre bl.a. på allmøte og ved et bygdebruksstyre, jf. annet ledd. Det åpnes i § 4-5 for visse unntak, men det normale vil være at de bygder som ønsker å få avgrenset et bygdebruksområde, også må påta seg et ansvar for å styre bruken av området. Forvaltningen skal skje i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel. Myndigheten er begrenset til å forvalte rettighetene etter § 4-2, og vedtakene må være innenfor de rammer for myndighetsutøvelsen som er gitt i § 4-4. Bygdefolks myndighet vil dessuten, på samme måte som myndigheten til utmarksstyret i kommunen, også være begrenset av lovens formålsparagraf (§ 1-1), og av ulike lov- og forskriftsfestede rammer for bruken av utmarksgodene.

Videre foreslår Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Pedersen og Sandvik at også eventuelle forskrifter gitt av Finnmark grunnforvaltning om bygdebruksforvaltningen i medhold av § 2-11 fjerde ledd skal kunne begrense bygdefolks myndighet (alternativ 1). Bygdebruksordningen forutsetter imidlertid at bygdefolk gis betydelig frihet til selv å treffe de aktuelle vedtak. Det skal derfor mye til før hjemmelen kan brukes for å begrense bygdefolks myndighet ut over det som følger av lovens kapittel 4 og formålsparagrafen. Abelvik, Austenå, Johnsen, Kristensen og Varsi har ikke tiltrådt forslaget om at Finnmark grunnforvaltning skal kunne gi forskrifter om bygdebruksforvaltningen, og har følgelig foreslått en annen utforming av § 4-3 første ledd (se dennes alternativ 2).

Annet ledd sier at bygdefolks myndighet etter § 4-4 utøves ved flertallsvedtak på allmøte, med mindre bygdebruksstyret forvaltes av kommunen, jf. § 4-5. Alle bygdebruksberettigede over 18 år vil ha rett til å delta og stemme på allmøtet, som vil være bygdebruksområdets øverste organ. Det antas at bygdefolk ved interne vedtekter vil kunne gi nærmere regler om allmøtets virksomhet, f.eks. om møtehyppighet, innkalling og vedtaksførhet.

Tredje ledd har en regel om at allmøtet skal velge et styre, av og blant de berettigede bygdefolk. Styret vil stå for den daglige forvaltning av bygdebruksområdet. Allmøtet vil kunne gi vedtekter for hvordan styret skal utøve sin virksomhet, herunder om at visse vedtak må fattes med kvalifisert flertall og om styrets sammensetning. Hovedregelen vil likevel være at styret fatter sine beslutninger ved flertallsvedtak og dets funksjonstid vil være begrenset oppad til fire år, jf. annen setning. Allmøtet vil imidlertid kunne bestemme at styret skal ha en kortere funksjonstid. Fordi reindriften vil stå i en særstilling er det i tredje setning gitt en regel om at minst ett styremedlem skal være reindriftsutøver i reinbeitedistrikt i bruksområdet, hvis disse utøvere krever slik representasjon.

Ballo har i det vesentligste tiltrådt utformingen av § 4-3 annet og tredje ledd. Han foreslår imidlertid at vedtak som treffes på allmøtet eller i bygdebruksstyret som har sammenheng med bygdebruksforvaltningen, må fattes enstemmig. Han har derfor foreslått at ordene enstemmige vedtak erstatter ordet flertallsvedtak i § 4-3 annet ledd og tredje ledd annen setning. Se ellers utredningens punkt 5.3.5.2.2.

§ 4-4 Forvaltning og regulering

Bygdebruksstyret kan i bygdebruksområdet:

1. Innskrenke bruken av utmarksgodene ut over det som ellers følger av lov og forskrift, og frede bestemte områder for bruk av et eller flere utmarksgoder.

2. Tildele enkelte utmarksgoder på bestemte steder eller områder til enkeltpersoner eller grupper, når det er hensiktsmessig ut fra bruksmåten, rettshav­ernes behov, tilgangen på utmarksgoder eller ordnet bruk av området.

3. Tillate andre enn rettshaverne å utnytte utmarksgodene mot kjøp av kort eller ved leie, så langt det ikke går ut over bygdefolks bruk. Også bygdefolks bruk av bygdebruksområdet kan ordnes ved kortsalg, men prisene skal være lave.

Inntekter ved kortsalg og leie skal brukes til administrasjon og ressursfremmende tiltak i bygdebruksområdet.

Merknader til § 4-4

Paragrafen angir mer konkret hvilke vedtak som kan treffes som ledd i bygdebruksforvaltningen, og setter visse skranker for disponeringen av eventuelle inntekter. Dens innhold motsvarer langt på vei det kommunale utmarksstyrets myndighet i § 3-5, § 3-6 og § 3-8, men det er likevel ikke fullt sammenfall mellom de to regelsett.

Første leddnr. 1 fastslår at styret kan innskrenke bruken av utmarksgodene ut over det som følger av lov og forskrift, f.eks. i form av fiske- og jakttider, forbud mot redskapstyper mv. Det vil også kunne frede visse områder for bruk av et eller flere goder. Innholdet i myndigheten vil i prinsippet være den samme som den myndighet utmarksorganene i kommunene vil ha etter § 3-5. For nærmere kommentarer om innholdet av myndigheten vises det derfor til merknadene til denne bestemmelse. Se også punkt 5.3.5.3.1.

Første leddnr. 2 omhandler bygdebruksstyrets myndighet til å treffe vedtak om de berettigedes bruk av bygdebruksområdet. Regelen motsvarer delvis § 3-6 om kommunens tildelingsmyndighet, men er utformet enklere, og har også et noe annet innhold. Styret er gitt en allmen adgang til å tildele én eller eller flere av de utmarksgoder som er omfattet av bygdebruksretten til enkeltpersoner eller grupper i bygda. Tildelingene bør gis for en begrenset periode, men det er i motsetning til § 3-6 annet ledd ikke gitt noen begrensning for varigheten av slike vedtak. Videre er det ikke gitt noen regel tilsvarende § 3-6 tredje ledd om at primærnæringsutøvere skal ha fortrinn ved tildelingene. I bygdebruksområdene vil det trolig i praksis nettopp være slike utøvere som i særlig grad vil bli tilgodesett av at bygdebruksstyret bruker tildelingsmyndigheten, slik at det neppe er grunn til å gi en særregel om dette i loven.

Tildelingsmyndigheten vil også være begrenset av forutsetningen om at et vedtak må være begrunnet ut fra ett av de forhold som er nevnt i første ledd nr. 2. For utmarksgoder som lauvtrevirke kan utnyttelsens art tilsi at det inndeles i hugstområder. Videre kan det være grunn til å prioritere noen av de berettigede, f.eks. primærnæringsutøvere, fordi disse har et særlig behov. I år der tilgangen på utmarksforekomster er dårlig, kan det være grunn til bare å gi et begrenset antall brukstillatelser som bygdefolk kan konkurrere om på lik linje. Hensynet til en ordnet bruk kan tilsi at det innføres kortordninger. Disse begrensningene markerer at bygdefolk som hovedregel skal ha lik rett til bygdebruksområdet. For å unnta fra dette kreves en særskilt begrunnelse. Utredningens punkt 5.3.5.3.2 redegjør nærmere for innholdet i første ledd nr. 2.

Første ledd nr. 3 første setning omhandler bygdebruksstyrets adgang til å la andre bruke bygdebruksområdet. Utmarksgodene vil tilligge bygdefolk, slik at de kan unnlate å åpne bruksområdet for mer allmen bruk. Men retten vil gi dem adgang til dette, eksempelvis for å utnytte sin rett økonomisk ved salg av kort eller leie til utenbygdsboende. Styret vil disponere fritt over kortsalg og leie, og kunne avgjøre om og i hvilke former det skal selges kort eller foretas utleie, og hvilke priser som skal gjelde for ulike grupper av utenbygdsboende for ulike korttyper og leieformer. Det er likevel presisert at bygdebruksområdet ikke kan åpnes for allmen bruk i et omfang som medfører en reell begrensning av bygdefolks bruk, eller at andre får bruke området på bedre vilkår enn bygdefolk. Det dreier seg dermed om myndighet av samme art som den som er regulert i lovutkastets § 3-8, jf. merknadene til denne bestemmelse.

Annen setning presiserer at bygdebruksstyret også kan innføre kortordninger for de berettigede bygdefolk, f.eks. for å legge til rette for en ordnet bruk av området, jf. merknadene til første ledd nr. 2. Prisene for slike interne kort skal være lave, og vanligvis betydelig lavere enn hva utenbygdsboende vil måtte betale for de kort som eventuelt selges i medhold av nr. 3 første setning. Det vises ellers til utredningens punkt 5.3.5.3.3 der det fremgår hvilke overveielser som ligger bak den foreslåtte bestemmelse.

Annet ledd har en regel om bruken av de inntekter som måtte tilflyte bygdefolk ved kortsalg, utleie ol. Formålet med bygdebruksordningen er å ivareta bygdefolks bruk av de lokale utmarksgoder, og det foreslås derfor at midlene foruten å dekke administrasjonskostnader, skal øremerkes til ressursfremmende tiltak i bygdebruksområdet, så som kultiveringstiltak ol., jf. punkt 5.3.5.3.4.

§ 4-5 Kommunal forvaltning og fellesforvaltning

Kommunen kan etter ønske fra et flertall på allmøte overta forvaltningen av bygdebruksområdet. Forvaltningen skjer i samsvar med reglene i dette kapittel.

Dersom et område legges ut til felles bruk for flere bygder, forvaltes dette av bygdene i fellesskap og i samsvar med reglene i dette kapittel, med mindre området i samsvar med første ledd forvaltes av kommunen.

Ballo foreslår at ordet « Utmarksstyret» erstatter ordet « Kommunen» i § 4-5 første og annet ledd.

Merknader til § 4-5

Bestemmelsen åpner for at bygdefolk i et bygdebruksområde kan tillegges utmarksrettigheter som forvaltes av utmarksstyret i kommunen, og angir hvilke regler som da skal gjelde for forvaltningen. Paragrafen har også regler om forvaltningen av felles bygdebruksområder. For en nærmere redegjørelse for de vurderinger som ligger bak forslaget, vises det til punkt 5.3.5.4.

Første ledd åpner i første setning for at kommunen (utmarksstyret iht. Ballos forslag) kan gjøre unntak fra § 4-3 om at bygdefolk forvalter sine rettigheter i bygdebruksområdet, og overta forvaltningen av området. Uttrykket omfatter språklig sett bare det tilfelle at bygdefolk overfører forvaltningen av et opprettet bygdebruksområde til kommunen. Hensikten med § 4-5 er imidlertid å fange opp tilfeller der bygdefolk ikke har praktisk mulighet til å forvalte et bruksområde, men hvor gode grunner likevel taler for at de gis bygdebruksrett. Hvis det fremsettes et godt begrunnet krav fra folket i ei bygd om å få avgrenset et bygdebruksområde som skal forvaltes av kommunen, bør kravet kunne imøtekommes. Regelens formål tilsier dermed en utvidende tolkning av uttrykket overta, som både vil omfatte det tilfelle at kommunen overtar forvaltningen av et alt opprettet bygdebruksområder og at den oppretter et slikt område uten at bygdefolk gis noe forvaltningsansvar.

Kommunens adgang til å påta seg bygdebruksforvaltningen er betinget av at dette skjer etter ønske fra bygdefolk. Den vil ikke kunne gjøre dette av eget tiltak. Bygdefolks ønske må fremmes av et flertall på allmøte. Det vil være opp til kommunen å avgjøre om det skal imøtekommes, jf. ordet kan. Bygdebruksområder som ikke forvaltes av bygdefolk bør imidlertid bare opprettes hvis det er reelle grunner til at de ikke ønsker å påta seg forvaltningen, f.eks. fordi bygda er liten eller har få økonomiske ressurser. Behovet for særlige utmarksrettigheter i bygder hvor det er aktuelt å bruke § 4-5 vil trolig ofte også kunne ivaretas ved tildelinger etter § 3-6.

Annen setning slår fast at hvis kommunen påtar seg forvaltningen av et bygdebruksområde, skal reglene om bygdebruksforvaltning i lovutkastets kapittel 4, se særlig § 4-4, gjelde. Kommunen må i de tilfellene den overtar eller beholder forvaltningen av et slikt område anses å forvalte dette på bygdefolks vegne. Følgelig vil forvaltningen være underlagt de samme regler som ellers gjelder for bygdebruksforvaltningen.

Annet ledd har en særregel om forvaltningen av bygdebruksområder som er lagt ut til felles bruk for flere bygder. Slike områder skal som hovedregel forvaltes av de berørte bygder i fellesskap i samsvar med reglene i lovens kapittel 4. Slik fellesforvaltning kan imidlertid medføre visse problemer, bl.a. av praktisk og organisatorisk art. I så fall kan dette tilsi at forvaltningen av området bør ligge hos kommunens utmarksstyre, jf. presiseringen i annet ledd if.

§ 4-6 Klage

Vedtak på allmøte eller i bygdebruksstyre kan ikke påklages.

Merknader til § 4-6

Bestemmelsen slår fast at vedtak som treffes på allmøte eller i bygdebruksstyre etter § 4-4, jf. § 4-3, ikke kan påklages. Det ville uthule poenget med å overføre myndighet til disse organer om noen utenfor bygda skulle kunne overprøve deres vedtak. Dessuten er det tale om forvaltning av privatrettslige rettigheter av en art og på et nivå der det ikke synes naturlig å supplere adgangen til å reise sak for domstolene med en egen klageordning. Dette gjelder både for de tilfeller hvor bygdefolk selv forvalter bygdebruksområder, og for de unntakstilfeller hvor dette forvaltes av kommunen i medhold av lovutkastets § 4-5. Se ellers til utredningens punkt 5.3.5.5 der de overveielser som ligger bak bestemmelsen er noe nærmere omtalt.

§ 4-7 Partsstilling

Søksmål om lovligheten av avgjørelser truffet av allmøte eller bygdebruksstyre og om virkningen av slike avgjørelser rettes mot bygdebruksstyret. Det samme gjelder andre søksmål som knytter seg til utmarksgoder som forvaltes etter dette kapittel.

Søksmål mot eller fra bygdebruksstyret om slike spørsmål reises i den rettskrets hvor bygdebruksområdet ligger.

Merknader til § 4-7

Bestemmelsen har regler om bygdebruksstyrets partsstilling overfor domstolene, og er kort omtalt i utredningens punkt 5.3.5.6.

Første ledd innebærer at søksmål om vedtak truffet som ledd i bygdebruksforvaltningen, eller om virkningene av et slikt vedtak, må rettes mot bygdebruksstyret. Dette gjelder også vedtak som er truffet av allmøtet, som ikke er et rettssubjekt som kan saksøkes. Også andre søksmål som har tilknytning til utmarksgoder som er omfattet av lovutkastets kapittel 4 må rettes mot bygdebruksstyret.

Annet ledd slår fast at søksmål reist mot styret om de forhold som er omfattet av første ledd, skal reises i den rettskrets bygdebruksområdet ligger. Dette vil trolig følge av tvistemålsloven § 21, jf. § 17, men utvalget har likevel valgt å presisere det uttrykkelig. Også søksmål fra bygdebruksstyret, f.eks. om krenkelser av bygdebruksretten, vil måtte reises i den krets bygdebruksområdet ligger. Dette kan gi visse avvik fra tvistemålsloven § 18 om at privatpersoner og andre rettssubjekter normalt skal saksøkes der de har sitt hjemting.

I den grad bygdebruksstyret måtte opptre som rettssubjekt i saker uten direkte tilknytning til dets utmarksforvaltning eller de utmarksgoder som er underlagt deres forvaltning, vil derimot tvistemålslovens regler legges til grunn på vanlig måte, jf. det som er anført om det tilsvarende spørsmål i forhold til de kommunale utmarksorganenes partsstilling i merknadene til § 3-10.

Hvis bygdebruksområdet forvaltes av kommunen (eller utmarksstyret) etter § 4-5 vil eventuelle søksmål måtte rettes mot eller reises av kommunen (eventuelt Finnmark grunnforvaltning) i medhold av regelen om partsstilling i lovutkastets § 3-10. Det er neppe grunn til å presisere dette særskilt i § 4-7.

§ 4-8 Oppløsning

Dersom et flertall av de myndige innbyggerne i ei bygd som etter § 4-1 har fått avgrenset et bygdebruksområde, krever det, skal bygdebruksområdet oppløses og tilbakeføres til allmenn kommunal bruk og forvaltning i samsvar med kapittel 3 i denne loven.

Merknader til § 4-8

Bestemmelsen åpner for oppløsning av bygdebruksområder. Hvis et flertall av innbyggerne i bygda ikke ønsker å beholde bygdebruksretten, kan de kreve bygdebruksområdet oppløst. Kravet fremsettes overfor utmarksorganet i den kommune området ligger, som prøver om det er fremsatt av et flertall av den myndige befolkningen i bygda, jf. at det tilsvarende gjelder for krav om opprettelse av bygdebruksområder etter § 4-1 før­ste ledd. Er vilkåret oppfylt, oppløses bygdebruksområdet, med den virking at området igjen undelegges reglene om rett til og forvaltning av utmarksgoder i kommunene i lovutkastets kapittel 3, jf. § 4-8 if. Utredningens punkt 5.3.5.7 redegjør kort for de vurderinger som ligger bak den foreslåtte bestemmelse.

Kapittel 5 Ikrafttreden. Oppheving og endring i andre lover

Kapittel 5 har regler om ikraftreden og endring av andre lover. § 5-1 regulerer ikraftredelsen og nevner de lover og regler som må oppheves hvis forslaget til lov om forvaltning av grunn i Finnmark vedtas. § 5-2 gjengir de lovendringer som må gjøres som følge av et slikt vedtak. De medlemmer som foreslår at reglene om Finnmark grunnforvaltning skal supleres av regler om Samisk grunnforvaltning, har i kapittel 7 i sitt lovutkast foreslått endringsregler som stort er sammenfallende med de regler som kommenteres nedenfor.

Forholdet mellom de ulike reglene i det fremlagte lovutkast og annen lovgivning er i noen grad omtalt i de deler av utredningen hvor det har vært grunn til å komme inn på dette. Det er imidlertid ikke ansett nødvendig å gi en samlet fremstilling av disse forhold, da det antas at merknadene til § 5-2 vil gi tilstrekkelige opplysninger om hvilke vurderinger som er gjort på dette punktet. For øvrig tas det et visst forbehold om at utvalgets lovforslag muligens også kan medføre at det må gjøres endringer i andre lover og regler enn de som er regnet opp i § 5-2. Forut for en eventuell vedtakelse av dette lovforslag, bør det derfor foretas en grundigere gjennomgang av disse forhold enn hva utvalget har hatt tid og anledning til.

§ 5-1 Ikrafttreden

Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Fra samme tid oppheves lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke og forskrifter og bestemmelser gitt i medhold av denne og tidligere lovgivning om grunnen i Finnmark.

Merknader til § 5-1

Første ledd gir Kongen hjemmel til å bestemme når loven skal tre i kraft. Dette må gjøres etter at en rekke praktiske forhold er avklart, bl.a. må det gjennomføres valg til forvaltningsstyre og avklares om det er behov for nyansettelser ved tjenesteverket. Det må også gjøres forberedelser i forbindelse med den i punkt 4.3.2.2 foreslåtte overføring av grunnbokshjemmel fra Statskog SF til Finnmark grunnforvaltning, som er en forutsetning for lovforslaget.

Alle lovens kapitler vil i prinsippet tre i kraft samtidig. Det er imidlertid bare reglene i kapittel 2 om Finnmark grunnforvaltning og 3 om rett til og forvaltning av utmarksgoder i kommunene som vil tre i funksjon fra lovens ikrafttreden. Opprettelsen av bygdebruksområder etter kapittel 4 forutsetter en viss aktivitet fra bygdene etter dette tidspunkt, slik at de her regulerte ordninger nødvendigvis vil bli iverksatt noe senere.

Annet ledd sier at ved lovens ikrafttreden oppheves lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke (jordsalgsloven). Også forskrifter og bestemmelser gitt i medhold av denne oppheves fra dette tidspunkt, jf. forskrift 15. juli 1966 om salg og bortfeste av grunn og bestemmelser 3. oktober 1967 om salg og bortfeste av grunn og om utvisning av lauvskog til ved for husbehov. Også andre regler gitt i medhold av tidligere jordsalgslovgivning som ennå ikke er formelt opphevet og som dermed i prinsippet fortsatt gjelder, jf. jordsalgsloven § 6 siste ledd, vil bli opphevet ved den nye lovens ikrafttreden, jf. henvisningen til tidligere lovgivning. Dette vil bl.a. gjelde § 8 g om bortforpaktning av egg- og dunvær i reglement gitt i medhold av lov 22. mai 1902.

§ 5-2 Endringer

Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i:

1. Lov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven):

§ 400, annet ledd skal lyde:

Denne Bestemmelse finder ikke Andvendelse paa den, som plukker Multer paa Multebærland i Nordland og Troms fylker og på Multebærland i Finnmark fylke som ikke går inn under lov xx.xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark, enten mot Eierens udtrykkelige Forbud eller uden at fortære dem paa Stedet.

Merknader til § 5-2 nr. 1

Forslaget til lov om forvaltning av grunn i Finnmark vil medføre en viss endring av retten til multeplukking i fylket, jf. lovutkastets § 3-1 første ledd nr. 3 (alternativ 1) eller første ledd nr. 5 (alternativ 2), og § 4-2 første ledd nr. 5 (i begge alternative utforminger). Foruten den opphevelse av jordsalgsloven § 5 a om multeplukking som vil følge av § 5-1, nødvendiggjør dette en justering av regelen om multeplukking i de tre nordligste fylker i straffeloven § 400 annet ledd. Denne gjelder i dag den, som plukker Multer paa Multebærland i Tromsø Stift.

De foreslåtte regler innebærer at den del av grunnen i Finnmark som vil bli regulert av den nye loven, ikke lenger vil være omfattet av uttrykket Tromsø Stift. Det foreslås således at det ved en henvisning i straffeloven § 400 annet ledd til loven om Finnmark gjøres et uttrykkelig unntak for dette fylket.

2. Lov 29 juni 1951 nr. 19 om militære rekvisisjoner

Nytt § 1 annet ledd annen setning skal lyde:

Kongens myndighet etter første setning gjelder likevel ikke på grunn som er omfattet av lov xx.xx. 199x. nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark.

Merknader til § 5-2 nr. 2

§ 1 annet ledd første setning i lov om militære rekvisisjoner gir Kongen adgang til å bestemme at § 1 første ledd som når riket er i krig gir militære myndigheter adgang til å rekvirere alt som er nødvendig for krigsmakten, også skal gjelde helt eller delvis utenfor krigstid. Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi, har imidlertid (sammen med Falch, Jernsletten, Kåven, Nystø og Owe) i punkt 4.3.5.6.4 foreslått å oppheve adgangen til å ekspropriere fra Finnmark grunnforvaltning grunn og rettigheter til bl.a. øvings- og skytefelt for forsvaret, jf. deres forslag til nytt tredje ledd i oreigningsloven § 2, nedenfor i § 5-2 nr. 4. De fore­slår også å oppheve adgangen i rekvisisjonsloven § 1 annet ledd til å rekvirere alt krigsmakten trenger i fredstid, da en slik adgang ville åpne for omgåelser av den manglende ekspropriasjonshjemmel til slike formål.

Følgelig har de foreslått en tilføyelse til § 1 annet ledd (ny annen setning) om at Kongens myndighet etter første setning ikke gjelder på grunn som er omfattet av lov om forvaltning av grunn i Finnmark. Etter dette vil det ikke lenger i fredstid være adgang til å rekvirere grunn i Finnmark til militære formål, men adgangen til å foreta slike rekvisisjoner i krigstid etter lovens første ledd vil fortsatt gjelde.

Abelvik, Austenå, Husabø, Johansen, Johnsen og Kristensen har gått mot å oppheve adgangen til i Finnmark å ekspropriere grunn og naturgoder til skytefelt og øvingsområder for forsvaret, og har også gått mot den foreslåtte endring i lov om militære rekvisisjoner.

3. Lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn m.v. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster:

Ny § 1 første ledd første setning skal lyde:

Med unntak for grunn og forekomst som omfattes av lov xx.xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark, kan Kongen eller den han gir fullmakt gi tillatelse til mot erstatning å kreve avstått:

Merknader til § 5-2 nr. 3

§ 1 i lov om grunnavståelse mv. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster gir Kongen eller den han bemyndigher adgang til mot erstatning å kreve avstått fra grunneieren ikke mutbare mineralske forekomster, herunder diamanter og alluvialt gull. Paragrafen gir også hjemmel til bl.a. å kreve at grunneier avstår retten til å drive ut foorekomstene, og den grunn og de rettigheter som er nødvendig for å drive ut eller undersøke om det på eiendommen finnes slike forekomster, jf. første ledd nr. 1 til nr. 5.

De ikke mutbare mineralske forekomstene på den usolgte grunn i Finnmark, vil etter utvalgets forslag tilligge Finnmark grunnforvaltning. Et samlet utvalg har i lovutkastets § 2-7 nr. 1 foreslått at leting etter og drift av ikke mutbare mineraler bare skal kunne skje med tillatelse fra Finnmark grunnforvaltning.

Videre har Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi (sammen med Falch, Jernsletten, Kåven, Nystø og Owe) i punkt 4.3.5.6.3 foreslått å oppheve adgangen til å ekspropriere grunn og rettigheter fra Finnmark grunnforvaltning i forbindelse med fremtidig mineralvirksomhet i fylket. Se deres forslag til nytt tredje ledd i oreigningsloven § 2, nedenfor i § 5-2 nr. 4. Disse medlemmer foreslår også å unnta grunnen i Finnmark fra lov om avståing av grunn mv. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster. Følgelig har de utformet et tillegg til § 1 første ledd i denne loven som innebærer at den for fremtiden ikke skal gjelde for grunn som er omfattet av lov om forvaltning av grunn i Finnmark.

Loven vil fortsatt gjelde på privat og annen offentlig grunn i fylket. I utgangspunktet utgjør dette ca. 4 % av grunnen, men ihvertfall på grunn avhendet til private etter 1965 er de ikke mutbare mineraler unntatt fra grunneierretten, jf. merknadene ovenfor til lovutkastets § 2-5. Hvis den foreslåtte endring i 1952-loven vedtas, vil denne dermed ha liten praktisk betydning i fylket. Som hovedregel vil verken grunneier eller andre kunne utnytte ikke mutbare mineraler, uten at Finnmark grunnforvaltning i medhold av lovutkastets § 2-7, jf. avhendingsbegrensningene i §§ 2-2 til 2-4 og formålsparagrafen i § 1-1, avstår retten til fore­komstene og den grunn og de rettigheter som er nødvendige for å drive ut eller undersøke disse.

Husabø, Johansen, Johnsen og Kristensen har i punkt 4.3.5.6.3 gått mot at adgangen til å ekspropriere forekomster av ikke mutbare mineraler og grunn og rettigheter i forbindelse med drift og undersøking av slike forekomster skal oppheves i Finnmark. Disse har derfor gått mot den foreslåtte endring i 1952-loven om ekspropriasjon av ikke mutbare mineralske fore­komster mv.

Det kan ellers nevnes at 1952-loven i NOU 1996:11 er foreslått opphevet og erstattet av en ny minerallov som omfatter alle mineralske forekomster og som gir adgang til ekspropriasjon i forbindelse med drift og utvinning av de mineraler som etter dagens bergverkslovgivning betegnes som ikke mutbare. Forslaget om å unnta Finnmark fra 1952-loven er, i likhet med de endringer som i § 5-2 nr. 5 er foreslått i bergverksloven, basert på gjeldende rett på det tidspunkt samerettsutvalgets utredning fremlegges. Det er ikke vurdert hvordan utvalgets forslag skal innarbeides i en eventuell ny minerallov. Men det mest nærliggende er trolig at det gjøres en endring av regelen om det geografiske virkeområde i utkastet til ny minerallov § 1-3, og eventuelt også gis en særregel i utkastets kapittel 5 om ekspropriasjon. Se ellers utredningens punkt 4.3.5.5.3 der forholdet mellom utvalgets forslag og forslaget til ny minerallov er noe nærmere omtalt.

4. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom:

Nytt § 2 tredje ledd skal lyde:

Dersom Finnmark grunnforvaltning i medhold av lov xx.xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark ikkje går med på frivillig avhending av grunn eller rettigheter i samband med verksemd knytta til leiting, undersøking eller drift av mineraler og bergarter, kan det ikkje gjerast vedtak om eller gjevast samtykkje til oreigningsinngrep i grunn og rettigheter. Dette gjeld og dersom Finnmark grunnforvaltning ikkje avhender grunn eller rettigheter til kraftutbyggjing, større samferdselstiltak eller større forsvarsanlegg.

Merknader til § 5-2 nr. 4

Oreigningsloven § 2 angir en lang rekke formål som gir hjemmel for oreigning (ekspropriasjon) av grunn og rettigheter mot vederlag til den oreigningsinngrepet går ut over, forutsatt at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade, jf. første og annet ledd.

Et flertall bestående av Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi, foreslår (sammen med Falch, Jernsletten, Kåven, Nystø og Owe, jf. punkt 4.3.5.6.3) å oppheve denne hjemmelen for grunn forvaltet av Finnmark grunnforvaltning når det gjelder inngrep i forbindelse med fremtidig mineralvirksomhet i fylket. Med unntak av de to førstnevnte, foreslår disse medlemmer videre at hjemmelen oppheves for såkalte tunge inngrep i forbindelse med kraftutbygging, samferdselsanlegg og større militæranlegg mv., jf. punkt 4.3.5.6.4. Mindretallet bestående av Husabø, Johansen, Johnsen og Kristensen foreslår ingen endringer i oregningsloven.

Forslaget til tredje ledd første setning gjelder det tilfelle at Finnmark grunnforvaltning etter å ha vurdert avhendingsbegrensningene i grunnforvaltningsloven §§ 2-2 til 2-4, jf. § 1-1, vedtar ikke å avhende grunn og rettigheter til mineralvirksomhet. Det skal da ikke kunne eksproprieres grunn og rettigheter til slik virksomhet. Den foreslåtte regel vil også hindre at det kan kreves særskilt ekspropriasjon av de tillatelser og samtykker som er regulert i grunnforvaltningsloven § 2-7. Med uttrykket mineraler og bergarter siktes det både til mutbare og ikke mutbare mineraler, og også sand og grus.

Dagens ekspropriasjonslovgivning gir ikke hjemmel for å ekspropriere rett til å lete etter mineraler. Norsk bergverksrett er basert på bergfrihetens prinsipp slik at en slik hjemmel har vært unødvendig, men hvis lov om forvaltning av grunn i Finnmark blir vedtatt i den foreslåtte form, vil prinsippet bli opphevet i Finnmark. Hvis Finnmark grunnforvaltning i en konkret sak ikke gir letetillatelse, vil således ikke dagens lovgivning hjemle ekspropriasjon av leterett. Strengt tatt er det da unødvendig å nevne leiting i det foreslåtte tredje ledd i oreigningsloven § 2, men for å understreke at grunnforvaltningen er tiltenkt det avgjørende ord i forhold til alle sider av mineralvirksomheten i fylket, er dette likevel gjort.

Annen setning innebærer at heller ikke hvis Finnmark grunnforvaltning etter en vurdering av avhend­ingsreglene i grunnforvaltningsloven §§ 2-2 til 2-4, jf. § 1-1, har gått mot å avstå grunn eller rettigheter til kraftutbygging, samferdselstiltak eller større forsvarsanlegg, vil det være adgang til å ekspropriere grunn eller rettigheter for å gjennomføre tiltaket mot grunnforvaltningens vilje. I motsetning til det som gjelder for mineralvirksomhet, der det heller ikke vil være hjemmel for ekspropriasjon til tiltak som medfører små inngrep, siktes det i annen setning til de tunge inngrep, dvs. inngrep som medfører større inngrep i grunn eller naturgoder.

Kraftubygging vil som regel måtte anses som et tungt inngrep som det dermed ikke vil kunne eksproprieres grunn eller rettigheter til fordel for hvis Finnmark grunnforvaltning har gått mot avhending. Derimot vil ikke ethvert tiltak til samferdsel eller ethvert anlegg til forsvaret være et tungt inngrep. Større veianlegg eller flyplasser vil måtte anses som tunge inngrep. Det samme vil være tilfelle hvis det er snakk om å anlegge større og varige skyte- og øvingsfelter for forsvaret. Derimot vil ikke bygging av en mindre vei i forbindelse med boligbygging, eller en pistolbane eller lagerhall for forsvaret være noe tungt inngrep.

Likevel vil også i disse tilfellene Finnmark grunnforvaltning avgjøre om grunn og rettigheter skal avhendes. Det samme gjelder hvis det er spørsmål om avhending til tiltak som ikke er nevnt i tredje ledd annen setning, men som utgjør et omfattende inngrep pga. størrelsen på de arealer som båndlegges eller den fare tiltaket kan medføre. Det kan f.eks. være tale om bygging av en gassrørledning over Finnmarksvidda eller et lagringsanlegg for spesialavfall.

Hvis Finnmark grunnforvaltning i slike tilfeller går mot avhending bør det vises varsomhet med å benytte de ekspropriasjonshjemler som ikke blir be­rørt av det foreslåtte unntak i oreigningsloven § 2 tredje ledd. Hvis grunnforvaltningen går mot å avhende grunn og rettigheter bør dette ha betydelig vekt i avveiningen av tiltakets gagn og skade etter § 2 annet ledd. Det kan også bemerkes at hensynet bak lov om forvaltning av grunn i Finnmark tilsier at hvis det er aktuelt å ekspropriere grunn eller rettigheter fra Finnmark grunnforvaltning bør vedtaket treffes av Kongen, jf. § 2 første ledd, og ikke delegeres til andre i medhold av lovens § 5.

5. Lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk:

§ 1. Mutbare mineraler, annet ledd skal lyde:

Myr- og sjømalm og alluvialt gull er ikke mutbare. Departementet kan gi tillatelse til undersøkelse etter og til utvinning av alluvialt gull på statsgrunn utenom Finnmark samt fastsette de nærmere vilkår for slike tillatelser. For grunn som omfattes av lov xx. xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark, gis slik tillatelse av vedkommende forvaltningsstyre.

§ 2. Bergfrihetens prinsipp, første ledd skal lyde:

Enhver har rett til på de vilkår og med de begrensninger som fremgår av denne lov å søke etter (skjerpe), mute og få utmål på forekomster av mutbare mineraler på egen eller andres grunn. Dette gjelder likevel ikke på grunn som omfattes av lov xx. xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark.

Merknader til § 5-2 nr. 5

Utvalget har i lovutkastets § 2-7 foreslått en regel om mineralvirksomhet på den usolgte grunn i Finnmark, jf. utredningens punkt 4.3.5.5.4 og 4.3.5.5.5. Hvis forslaget blir vedtatt, vil det nødvendiggjøre endringer i bergverksloven § 1 og § 2.

Endringen i § 1 er en følge av at Finnmark grunnforvaltning etter grunnforvaltningsloven § 2-7 nr. 1 vil få myndighet til å gi lete-, undersøkelses- og utvinningstillatelser for alluvialt gull (gull i løsmasser) på grunn som organet forvalter. Slike tillatelser på statsgrunn gis i dag ikke av vedkommende grunneier­organ, men av departementet og bergmesteren, jf. bergverksloven § 1 annet ledd og forskrift 18. august 1987 nr. 687. Dette må endres hvis utvalgets forslag blir vedtatt, og det er følgelig foreslått en ny annen setning i bergverksloven § 1 annet ledd om at på den grunn som omfattes av lov om forvaltning av grunn i Finnmark, er det vedkommende forvaltningsstyre, dvs. styret for Finnmark grunnforvaltning, som gir slike tillatelser. Videre er det foreslått at ordene utenom Finnmark tilføyes i annet ledd første setning slik at det klargjøres at den foreslåtte endring bare vil ha virkning i Finnmark.

Endringen i § 2 er en følge av at grunnforvaltningsloven § 2-7 nr. 2 opphever bergfrihetens prinsipp i Finnmark. Mens enhver i dag, innenfor de rammer som følger av bergverksloven, har rett til å lete etter (skjerpe) og eventuelt få mutingsbrev og utmål på de forekomster man finner, vil det ingen i fremtiden ha rett til å lete etter mutbare mineraler i fylket uten å ha fått tillatelse fra Finnmark grunnforvaltning. Videre vil det ikke være mulig å få mutingsbrev eller utmål med mindre det herfra gis samtykke til dette. Det er som følge av dette foreslått en ny annen setning i bergverksloven § 2 første ledd som slår fast at de rettigheter som ellers i landet følger av bergfrihetens prinsipp slik dette er angitt i første ledd første setning ikke gjelder på den grunn som omfattes av lov om forvaltning av grunn i Finnmark, jf. lovutkastets § 1-2.

Om forholdet mellom de her kommenterte forslag til endringer i bergverksloven og utkastet til ny minerallov i NOU 1996:11, kan det bemerkes at utvalgets endringsforslag er basert på den lov som gjelder når utvalgets utredning fremlegges. Samerettsutvalget antar at de foreslåtte endringer av bergverksloven kan gjennomføres ved en tilføyelse til eller endring av regelen om det geografiske virkeområdet i utkastet til ny minerallov § 1-3 (annet ledd). Det vises etters det til det som er sagt om det tilsvarende forhold i merknadene til den foreslåtte endring av 1952-loven om adgang til ekspropriasjon i forbindelse med drift og utvinning av ikke mutbare mineraler.

6. Lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift:

§ 8 ny bokstav c skal lyde:

Fritatt for avgift er:

1. ...

2. ...

3. dokument som i samsvar med lov xx. xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark overfører hjemmel som eier av grunn til Finnmark grunnforvaltning.

Merknader til § 5-2 nr. 6

Utvalget foreslår i punkt 4.2.2.3 å overføre hjemmelen som eier av den usolgte grunn i Finnmark fra Statskog SF til Finnmark grunnforvaltning, og i punkt 4.2.2.4 at det ikke skal betales dokumentavgift til staten for tinglysingen av denne overføringen.

Dokumentavgiftsloven kommer bare til anvendelse hvis Stortinget ved det årlige vedtaket om avgifter til statskassen etter grunnloven § 75 bokstav a bestemmer at det skal svares dokumentavgift, jf. lovens § 1. Stortinget har imidlertid i alle år siden 1975-loven ble vedtatt, bestemt at det skal betales slik avgift ved tinglysning av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom (lovens kapittel II).

Utvalget anser det derfor mest hensiktsmessig at det gis en særskilt fritaksregel i loven, og foreslår at det tilføyes en ny bokstav c til lovens § 8 som ellers angir når tinglysning av dokumenter vedrørende rettigheter i fast eiendom er fritatt for slik avgift. Den foreslåtte tilføyelse innebærer at avgiftsfritaket bare gjelder for tinglysning av dokument som i samsvar med grunnforvaltningsloven overfører hjemmel som eier av grunn til Finnmark grunnforvaltning. Det er bare den hjemmelsoverføring fra Statskog til Finnmark grunnforvaltning som forutsettes å skje som følge av lovens ikrafttreden som er fritatt, og ikke dokument vedrørende grunn som senere erverves av dette organet. Fritaket vil heller ikke gjelde når Finnmark grunnforvaltning overfører hjemmel til andre.

7 Lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte;

§ 88 nytt annet ledd skal lyde:

Grensegang kan krevjast etter lov xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark § 4-1 fjerde og femte ledd.

Merknader til § 5-2 nr. 7

Utkastet til lov om forvaltning av grunn i Finnmark § 4-1 åpner i fjerde og femte ledd for at det i forbindelse med avgrensningen av et bygdebruksområde kan kreves grensegangssak etter jordskiftelovens kapittel 11. Forslaget til nytt annet ledd i jordskifteloven § 88 er fremmet for at den særlige adgangen til å kreve grensegangssak etter grunnforvaltningsloven også skal fremgå av jordskifteloven.

8. Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet:

§ 31 (retten til jakt og fangst på statens grunn) skal lyde:

På statsgrunn som ikke reguleres av lov 6 juni 1975 (fjelloven) eller lov xx.xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark, er småviltjakt og fangst tillatt mot løsning av jaktkort og betaling av vederlag for alle norske statsborgere og for alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Reindriftssamenes jakt og fangst reguleres av reindriftsloven § 14.

Departementet kan gi nærmere regler om all jakt og fangst på statens grunn som ikke forvaltes etter lovene nevnt i første ledd, herunder om lavere pris og fortrinnsrett til jakt og fangst for fast bosatte i kommunen og om utlendingers jaktadgang.

§ 44 (retten til egg og dun) annet ledd oppheves.

Merknader til § 5-2 nr. 8

Forslaget til lov om forvaltning av grunn i Finnmark vil medføre at retten til småviltjakt og fangst i fylket ikke lenger vil tilligge alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge, men innbyggerne i fylket (§ 3-1 alternativ 1), kommunen (§ 3-2 alternativ 2) eller bygda (§ 4-2). Dette nødvendiggjør en endring av regelen om retten til småviltjakt og fangst på statens grunn i viltloven § 31. De nevnte regler vil også medføre en viss endring av viltloven § 44 om retten til å sanke egg og dun i fylket.

§ 31 som i dag regulerer retten til småviltjakt og fangst bl.a. på den usolgte grunn i Finnmark, har i første ledd et unntak for statsgrunn som reguleres av fjelloven. Utvalget antar at dette bør suppleres med en henvisning til grunn som reguleres av lov om forvaltning av grunn i Finnmark. Også unntaket i departementets adgang i annet ledd til å gi regler om jakt og fangst på statsgrunn må utvides til å gjelde grunnen i Finnmark. Dette foreslås gjennomført ved at det sies at departementets adgang til å gi slike regler, gjelder på grunn som ikke forvaltes etter lovene nevnt i første ledd. For øvrig vil utvalgets forslag hvis det vedtas, trolig også nødvendiggjøre en viss endring av gjeldende forskrifter om jakt og fangst på statsgrunn gitt i medhold av § 31 annet ledd (21. april 1983 nr. 1011 om utleie av elgjakt på statens grunn og 19. april 1988 nr. 336 om viltforvaltning på statsgrunn). Utvalget har imidlertid ikke selv hatt anledning til å foreta noen nærmere vurdering av dette.

Overskriften til § 31 vil etter en eventuell tilføyelse av de foreslåtte formuleringer, muligens vil være noe misvisende. Hvis Finnmark grunnforvaltning organiseres som et forvaltningsorgan, jf. punkt 4.3.3 vil det være dekning for å si at det område som grunnforvaltningen skal ha hjemmel som eier til, er statsgrunn. Derimot vil dette ikke uten videre være riktig hvis organet blir et selvstendig rettssubjekt, idet hjemmelshaveren til grunnen i Finnmark da vil opptre som et selvstendig rettssubjekt nokså uavhengig av staten. For ikke å måtte utforme for mange alternative endringsforslag er imidlertid de foreslåtte endringer tatt inn i § 31, men et mulig alternativ kan være å gi en ny § 31 a om retten til småviltjakt og fangst på grunn som omfattes av lov om forvaltning av grunn i Finnmark.

§ 44 har i annet ledd en særregel for sanking av egg og dun i Finnmark som gir de som er fast bosatt i en kommune samme rett til å sanke egg og dun på den usolgte grunn i fylket som den rett grunneier eller bruker har etter første ledd. Retten til sanking av egg og dun i Finnmark vil imidlertid i fremtiden ikke være regulert i viltloven, men i grunnforvaltningsloven. Det er neppe nødvendig å klargjøre dette gjennom en henvisningsregel i viltloven, og det foreslås derfor at § 44 annet ledd oppheves.

9 Lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr

§ 22 nytt annet ledd skal lyde:

Gebyr betales heller ikke for

1. tinglysninger, registreringer og anmerkninger i medhold av lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner,

2. tinglysning av dokument som i samsvar med lov xx. xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark overfører hjemmel som eier av grunn til Finnmark grunnforvaltning, og av nødvendig målebrev i den sammenheng.

Merknader til § 5-2 nr. 9

Utvalget foreslår at hjemmelen som eier av den usolgte grunn i Finnmark skal overføres fra Statskog til Finnmark grunnforvaltning, og at det ikke skal betales gebyr til staten for tinglysningen av denne overføringen, eller for tinglysning av de målebrev som eventuelt må utarbeides i den forbindelse, jf. punkt 4.2.2.3 og 4.2.2.4.

Ettersom betaling av slik avgift er påbudt med mindre annet er bestemt, jf. rettsgebyrloven § 1 første ledd, må et slikt unntak lovfestes særskilt. Det foreslås følgelig et tillegg til rettsgebyrloven § 22 annet ledd, slik at denne regel også gir et unntak for tinglysning av dokument som i samsvar med grunnforvaltningsloven overfører hjemmel som eier av grunn til Finnmark grunnforvaltning, og for tinglysning av eventuelle målebrev. Den foreslåtte formulering er i praksis sammenfallende med forslaget til ny bokstav c i dokumentavgiftsloven § 8, og innebærer at det bare er den hjemmelsoverføring fra Statskog til Finnmark grunnforvaltning som forutsettes å skje ved grunnforvaltningslovens ikrafttreden som er fritatt. Se ellers merknadene ovenfor til § 5-2 nr. 6.

Den foreslåtte tilføyelse til § 22 annet har medført en viss redaksjonell endring i bestemmelsen ved at det innføres en nummerert oppregning av de lover det her gjøres unntak fra.

10. Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk

§ 22 Fiske på statsgrunn skal lyde:

På statsgrunn som ikke reguleres av lov 6. juni 1975 nr. 31 (fjelloven) eller lov xx.xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark, er fiske med stang og håndsnøre tillatt mot løsing av fiskekort for alle som siste året har vært og fortsatt er fast bosatt i Norge. Fiske med faststående (bundne) redskaper i sjøen kan bare foregå etter utvisning.

Reindriftssamenes fiske reguleres av reindriftsloven 9. juni 1978 nr. 49 § 14.

Departementet kan fastsette nærmere regler om fiske på statens grunn som ikke reguleres av lovene nevnt i første ledd, herunder om lavere pris og fortrinnsrett til fiske for fast bosatte i kommunen og om utlendingers fiske.

Første ledd gjelder ikke for fiske i den lakseførende del av Altaelva, Tanaelva og Neiden, samt i vassdrag hvor fiske med stang og håndsnøre er bortforpaktet.

Merknader til § 5-2 nr. 10

Den fremtidige fiskeretten i Finnmark vil, i likhet med det som foreslås for jakt og fangst, ligge til innbyggene i fylket (§ 3-1 alternativ 1), kommunen (§ 3-1 alternativ 2) eller bygda (§ 4-2). Dette tilsier at lakse- og innlandsfiskloven § 22 om retten til fiske på statsgrunn må endres hvis grunnforvaltningsloven blir vedtatt.

Første ledd om at fiske med stang og håndsnøre på statsgrunn er tillatt for alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge bortsett fra i statsallmenninger, må gis et tillegg der det fremgår at heller ikke på statsgrunn som reguleres av lov om forvaltning av grunn i Finnmark er fisket fritt for alle. Videre må begresningen i departementets adgang i tredje ledd til å gi regler for fisket på statsgrunn utvides til å gjelde den nevnte grunn i Finnmark i tillegg til statsallmenningene. Hvis utvalgets forslag vedtas vil det trolig også måtte gjøres visse endringer av forskrift 18. desember 1992 om fiskeforvaltning på statsgrunn og forskrift gitt 10. mars 1993 av Fylkesmannen i Finnmark. Utvalget har imidlertid ikke hatt anledning til å foreta noen nærmere vurdering av dette.

Det foreslås også å oppheve fjerde ledd om at fisket i vassdrag på statens grunn i Finnmark er fritt for alle som er fast bosatt i fylket. Denne bestemmelsen, som også åpner for at departementet kan gi egne regler for fisket på statsgrunn i Finnmark, anses overflødig siden fisket i fylket etter utvalgets forslag vil være fullt ut regulert av den nye loven om forvaltning av grunn i Finnmark. Dette siste vil fremgå uttrykkelig av at første ledd suppleres med en henvisning til denne loven. En ytterligere presisering av hvilke regler som gjelder i Finnmark er derfor unødvendig.

§ 22 siste ledd (dagens femte ledd) om at Første og fjerde ledd ikke gjelder for den lakseførende del av Alta-, Tana- og Neidenelva og vassdrag der fisket med stang og håndsnøre er bortforpaktet, foreslås derimot beholdt. Men siden dagens fjerde ledd fore­slås opphevet, vil henvisningen til denne bestemmelsen utgå.

For øvrig kan overskriften til § 22, i likhet med det som gjelder for overskriften til viltloven § 31, bli noe misvisende etter en tilføyelse av de foreslåtte formuleringer, jf. det som er sagt om dette i merknadene til § 5-2 nr. 8.

11. Lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn

§ 2 Oppsynets oppgaver skal lyde:

Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av:

• lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,

• lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern,

• lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag,

• lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,

• lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet,

• lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv., og

• lov av xx. xx. xxxx nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark, blir overholdt.

Det samme gjelder lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, så langt departementet bestemmer.

Oppsynet skal drive veiledning og informasjon, samtidig som det kan drive skjøtsel, registrering og dokumentasjon.

Departementet kan pålegge oppsynet andre oppgaver.

Merknader til § 5-2 nr. 11

Utkastet til lov om forvaltning av grunn i Finnmark har i kapittel 3 og 4 en rekke bestemmelser som vil gi befolkningen i fylkets kommuner og bygder sterkere rett til de lokale utmarksgoder enn i dag. Videre vil de berettigede få betydelig innflytelse på utmarksforvaltningen. For å sikre at rettshaverne også i praksis får nyte godt av de rettigheter og den forvaltningsmyndighet de tillegges, er det viktig at det føres oppsyn og kontroll med at de regler som gir dem slike rettigheter og slik myndighet blir overholdt.

Loven om statlig naturoppsyn innebærer at Kongen for å ivareta nasjonale miljøverdier og forbygge miljøkriminalitet kan ... opprette et naturoppsyn, jf. lovens § 1. Dette oppsynet skal føre kontroll med at reglene bl.a. i friluftsloven, motorferdselloven, viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven blir etterlevd. Disse lover har regler som enten omhandler retten til og forvaltningen av ulike fornybare utmarksgoder, eller som regulerer ulike former for aktivitet (bl.a. ferdsel) som kan ha betydningen for bruken av disse goder. Ettersom også de nevnte kapitler i lov om Finnmark grunnforvaltning har regler av denne art, og det må føres kontroll med at disse regler etterleves, bør også denne kontrollen tillegges det statlige naturoppsynet, jf. den foreslåtte tilføyelse til lovens § 2.

Kapittel 2 Finnmark grunnforvaltning

Av de som har gått inn for hovedalternativ 2, foreslår Jernsletten, Kåven og Nystø at Finnmark grunnforvaltning skal organiseres som et selvstendig rettssubjekt, jf. forslaget fra Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Pedersen og Varsi under hovedalternativ 1. Falch og Owe mener at Finnmark grunnforvaltning bør organiseres som et frittstående forvaltningsorgan, jf. Sandviks forslag under hovedalternativ 1. Det er i utredningens kapittel 4.3 redegjort for de vurderinger som ligger bak de regler som foreslås inntatt i mindretallets utkast til lovens kapittel 2.

§§ 2-1 til 2-8 omhandler Finnmark grunnforvaltnings rådighet over grunn mv. og er innholdsmessig identiske med de tilsvarende regler i hovedalternativ 1. For nærmere kommentarer til disse regler vises det derfor til det som er sagt i punkt 10.2.3. Det nevnes likevel at det i § 2-6 om hyttetomter er en forskjell i annet ledd, der det er gitt en regel om at Finnmark grunnforvaltning i bygdebruksområder ikke kan avhende tomt for hytte og gamme hvis bygdebruksstyret motsetter seg dette. På grunn av ulike kapittelinndeling i de to hovedalternativer, viser § 2-6 annet ledd i hovedalternativ 2 til reglene i lovens kapittel 5, mens den tilsvarende regel i hovedalternativ 1 viser til kapittel 4.

Også §§ 2-9 til 2-12 om organer og oppgaver er identiske i de to hovedalternativer, dog med det forbehold at de medlemmer som står bak forslaget om Samisk grunnforvaltning foreslår at Sametinget og Finnmark fylkesting hver oppnevner fire medlemmer til styret for Finnmark grunnforvaltning. Disse foreslår videre at leder- og nestlederverv rullerer mellom de to oppnevningsorganene med to års mellomrom, jf. § 2-9 alternativ 1 ovenfor.

Det er også blant disse medlemmer uenighet om rekkevidden av den hjemmel som er gitt i § 2-11 fjerde ledd for styret i Finnmark grunnforvaltning til å gi forskrifter om utmarksforvaltningen i fylket. Falch, Kåven og Nystø foreslår at hjemmelen skal gjelde både overfor kommuner og bygdebruksstyrer, mens Jernsletten og Owe foreslår at hjemmelen kun skal gjelde overfor kommunene. Det vises ellers til merknadene til de tilsvarende alternative utforminger av § 2-11 i hovedalternativ 1. Som følge av ulik kapittelnummering viser for øvrig § 2-11 fjerde ledd i hovedalternativ 2 til §§ 4-3 til 4-8 (kommunene) og eventuelt til §§ 5-3 til 5-5 (bygdebruksstyret), mens hovedalternativ 1 viser til §§ 3-3 til 3-8 og §§ 4-3 til § 4-5.

§§ 2-13 til 2-15 om saksbehandling, klage og partsstilling er like i de to hovedalternativer, men det er også i hovedalternativ 2 fremmet to forslag til § 2-15 om Finnmark grunnforvaltnings partsstilling. Jernsletten, Kåven og Nystø er enige med flertallet under hovedalternativ 1 i at organet bør bli et selvstendig rettssubjekt. Deres utforming av regelen om dets partsstilling er derfor identisk med dette flertallets forslag til § 2-15 (alternativ 1). Falch og Owe foreslår at Finnmark grunnforvaltning skal være et frittstående forvaltningsorgan og har utformet sitt forslag til § 2-15 i samsvar med dette, jf. mindretallets forslag foran (§ 2-15 alternativ 2). For mer utførlige kommentarer, vises det til merknadene til de to alternative utforminger av § 2-15.

§§ 2-16 til 2-20 om årsmøte mv. og § 2-21og§ 2-22 om regnskap revisjon og kontroll, er foreslått av Jernsletten, Kåven og Nystø og betinget av at organet blir et selvstendig rettssubjekt. Innholdsmessig er de foreslåtte regler helt sammenfallende med de tilsvarende regler i hovedalternativ 1, og det vises derfor til de merknader som foran er gitt til disse regler. Falch og Owe har ikke foreslått slike regler, ettersom de går inn for at Finnmark grunnforvaltning skal være et forvaltningsorgan.

Kapittel 3 Samisk grunnforvaltning

§ 3-1 har regler om virkeområdet for Samisk grunnforvaltning. Organets rådighet over grunn og naturgoder er regulert i § 3-2. § 3-3 og § 3-4 har regler om styre og tjenesteverk. Saksbehandling, klage og partsstilling er regulert i § 3-5 og § 3-6. De nevnte bestemmelser er foreslått av alle medlemmer som støtter hovedalternativ 2.

Jernsletten, Kåven og Nystø foreslår i § 3-7 regler om årsmøte og i § 3-8 om regnskap, revisjon og kontroll. Som følge av at de foreslår at både Finnmark grunnforvaltning og Samisk grunnforvaltning skal organiseres som selvstendige rettssubjekter, består bestemmelsene, i likhet med §§ 3-2 til 3-6 i stor grad av henvisninger til de bestemmelser som regulerer de tilsvarende forhold i lovutkastets kapittel 2. Falch og Owe foreslår å organisere Finnmark grunnforvaltning som et forvaltningsorgan og Samisk grunnforvaltning som et selvstendig rettssubjekt, og foreslår egne regler om årsmøte mv. i §§ 3-7 til 3-11 og regnskap, revisjon og kontroll i § 3-12 og § 3-13. Deres utforming av §§ 3-7 til 3-13 er sammenfallende med Jernslettens, Nystøs og Kåvens utforming av §§ 2-16 til 2-22.

De vurderinger som ligger bak de regler som er foreslått i mindretallets utkast til kapittel 3 i lov om forvaltning av grunn i Finnmark er beskrevet i utredningens kapittel 4.4.

§ 3-1 Området for Samisk grunnforvaltning

Kommuner i Finnmark kan vedta at grunn og naturgoder i kommunen skal forvaltes av Samisk grunnforvaltning i samsvar med reglene i dette kapittel.

Dersom en eller flere kommuner har sluttet seg til Samisk grunnforvaltning, kan et flertall av de myndige innbyggerne i ei bygd utenfor disse kommunene kreve at det opprettes et bruksområde for bygda i samsvar med reglene i § 6-2. Grunnen i slike områder forvaltes etter reglene i dette kapittel. Bygder utenfor Samisk grunnforvaltning som har fått tillagt bruksområde etter § 5-1, kan vedta at grunnen i området skal forvaltes etter reglene dette kapittel.

Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende ved uttreden av Samisk grunnforvaltning.

Kommunens eller bygdas vedtak om å tre inn i eller ut av Samisk grunnforvaltning berører ikke bygdefolks rett i bygdebruksområder opprettet i medhold av § 5-1 eller § 6-2.

Kongen eller den han gir fullmakt kan gi nærmere regler om fremgangsmåten ved vedtak etter første, annet og tredje ledd.

Merknader til § 3-1

Paragrafen har regler om at kommuner og bygder i Finnmark kan slutte seg til og tre ut av Samisk grunnforvaltning når de ønsker det. Det samiske grunnforvaltningsområdet vil dermed kunne variere etter hvilke kommuner og bygder som er tilsluttet, og Samisk grunnforvaltning vil i motsetning til Finnmark grunnforvaltning, ikke bli etablert ved lovens ikrafttreden, men først når minst én kommune har tiltrådt ordningen. Utredningens punkt 4.4.3, jf. 5.4.3.2, redegjør for de vurderinger som ligger bak den foreslåtte regel.

Første ledd regulerer kommunenes adgang til å slutte seg til Samisk grunnforvaltning. Kommuner i Finnmark kan vedta at grunn og naturgoder i kommunen skal forvaltes av Samisk grunnforvaltning etter reglene i kapittel 3. Beslutningen fattes ved flertalls­vedtak i kommunestyret i samsvar med kommunelovens regler, eventuelt etter at det er avholdt rådgivende folkeavstemning, jf. punkt 4.4.3.2. Den umiddelbare virkningen av at kommunen vedtar slik inntreden vil være at hjemmel som eier av den grunn i kommunen som i dag ligger til Statskog og som eventuelt vil bli overført til Finnmark grunnforvaltning, må overføres videre til Samisk grunnforvaltning. Se ellers punkt 4.4.4, samt punkt 4.2.2.3 og 4.2.2.4.

Annet ledd regulerer bygdenes adgang til på selvstendig grunnlag å slutte seg til Samisk grunnforvaltning. Adgangen er begrenset til bygder utenfor de kommuner er tilsluttet Samisk grunnforvaltning, jf. første setning, samt utredningens punkt 4.4.3.3. Bygder i disse kommuner vil ikke ha behov for en særskilt tilslutningsadgang, da disse alt vil være med i ordningen, men også slike bygder kan få opprettet bygdebruksområde, jf. § 6-2.

Det er et vilkår for tilslutning at minst én kommune har sluttet seg til Samisk grunnforvaltning slik at ordningens styringsorganer er i funksjon. Videre må tilslutningen ha støtte fra et flertall av bygdas myndige innbyggere, f.eks. ved at det legges frem en liste med tilstrekkelig mange underskrifter. Henvisningen til § 6-2 innebærer at det må drives tradisjonell utmarksbruk i bygda. Dette gjelder også for å få opprettet bygdebruksområde etter § 5-1 og § 4-1 (alternativ 1) i hovedalternativ 1. For en redegjørelse av hva som ligger i kravet, vises det til merknadene til den sistnevnte regel.

Hvis de ovennevnte vilkår er oppfylt, kan bygdefolk kreve at det opprettes et bruksområde for bygda. Kravet fremmes overfor Samisk grunnforvaltning og avgrensningen av område skje etter reglene i § 6-2. Bygder utenfor de tilsluttede kommuner som oppfyller vilkårene for å bli tillagt bygdebruksområde vil også kunne kreve å få avgrenset et slikt område etter § 5-1, og vil dermed kunne velge om de vil være knyttet til Samisk grunnforvaltning eller til det kommunale systemet med Finnmark grunnforvaltning som overbygning. Bygder i tilsluttede kommuner vil ikke ha dette valget.

Annen setning innebærer at hvis ei utenforliggende bygd trer inn i Samisk grunnforvaltning og får opprettet et bruksområde, skal forvaltningen av grunnen i området skje etter lovens kapittel 3. Det vil si at forvaltningen av grunn (herunder hjemmelen som grunneier) og ikke fornybare naturgoder overføres fra Finnmark grunnforvaltning til Samisk grunnforvaltning, jf. punkt 4.4.4.2.2. Utmarksforvaltningen vil derimot her som i andre bygdebruksområder som hovedregel ligge til bygdefolk selv, jf. § 6-3.

Tredje setning åpner for at utenforliggende bygder som har fått avgrenset bygdebruksområde av kommunen etter § 5-1, kan vedta at grunn og ikke-fornybare utmarksgoder i området skal forvaltes av Samisk grunnforvaltning. Et slikt vedtak vil ikke påvirke bruksområdets utstrekning eller innholdet av bygdefolks rettigheter og myndighet, men bygdene vil få den samme adgang som bygder som tidligere ikke er blitt tillagt et bygdebruksområde til å tre inn i Samisk grunnforvaltning om de ønsker det. Også dette valget er forbeholdt bygder utenfor kommunene i Samisk grunnforvaltning.

Tredje ledd gir første og annet ledd tilsvarende anvendelse ved uttreden av Samisk grunnforvaltning. Hvis det i en kommune oppnås flertall for utmelding i kommunestyret eller ved folkeavstemming, vil den tre ut. Det samme vil gjelde for samiske bygder utenfor de tilsluttede kommuner som ved flertallsvedtak går inn for uttreden. Den umiddelbare virkningen av at en kommune trer ut av Samisk grunnforvaltning vil være at grunnen i kommunen igjen vil bli forvaltet av Finnmark grunnforvaltning i samsvar med lovens kapittel 2, mens utmarksforvaltningen fortsatt vil tilligge kommunen. Selv om kommunen vedtar å tre ut, vil imidlertid samiske bygder kunne fortsette i Samisk grunnforvaltning hvis et flertall i bygda ønsker det, jf. § 3-1 annet ledd.

Fjerde ledd innebærer at innholdet i og omfanget av den bygdebruksrett som måtte være etablert på det tidspunkt en kommune eller ei bygd vedtar å tre inn i eller ut av området for Samisk grunnforvaltning, ikke vil bli berørt av et slikt vedtak. Bygdefolk vil ha sine rettigheter i bygdebruksområdet i behold enten kommunen eller bygda er tilsluttet Samisk grunnforvaltning eller ikke. Dette følger indirekte av de øvrige regler i § 3-1, men det er likevel funnet grunn til å presisere dette særskilt.

Femte ledd gir Kongen eller den han gir fullmakt hjemmel til å gi regler om fremgangsmåten ved vedtak etter § 3-1. Verken første, annet eller tredje ledd, der de vedtak som kan treffes i medhold av paragrafen er regulert, har nærmere regler om i hvilke former de ulike vedtakene skal treffes, eller om overfor hvilke organer eller etater de krav som ligger i vedtakene skal fremsettes. Det kan imidlertid vise seg å være behov for slike regler, f.eks. om hvilken prosedyre som skal følges for en kommunes eller ei bygds tilslutning til eller uttreden av Samisk grunnforvaltning.

§ 3-2 Rådighet over grunn mv.

Samisk grunnforvaltning råder over grunn og naturgoder i det området som til enhver tid er omfattet av reglene i dette kapittel, innenfor de rammene som er satt i denne loven.

Reglene i § 2-2 til § 2-8 gjelder tilsvarende for Samisk grunnforvaltnings rådighet over grunn og naturgoder.

Merknader til § 3-2

Bestemmelsen har regler om Samisk grunnforvaltnings rådighet over grunn og naturgoder. Reglene er i praksis sammenfallende med de regler som er gitt for Finnmark grunnforvaltnings rådighet. Første ledd motsvarer § 2-1 og annet ledd viser til §§ 2-2 til 2-8. Se også utredningens punkt 4.4.6 og 4.4.7 der det er redegjort for de overveielser som ligger bak de foreslåtte regler.

Første ledd slår fast at Samisk grunnforvaltning rådighet gjelder i det virkeområde for reglene i lovens kapittel 3 som til enhver tid vil fremtre ut fra de vedtak kommuner og bygder i Finnmark måtte treffe etter § 3-1. Rådigheten er begrenset til grunn og naturgoder, og av rammene ... i denne loven. Organets rådighet er med dette undergitt de samme begrensninger som Finnmark grunnforvaltnings rådighet etter lovutkastets § 2-1.

Foruten de rammer for rådighetsutøvelsen som følger av formålsbestemmelsen i § 1-1 og § 3-2 annet ledd, jf. §§ 2-2 til 2-6, vil det også for Samisk grunnforvaltning ligge en viss begrensning i § 3-5 om saksbehandling og klage. Også reglene i lovutkastets kapittel 4 og 5 vil begrense organets rådighet i forhold til den rådighet en grunneier vanligvis vil ha. Andre organer vil være tillagt disponeringen av de fleste fornybare utmarksgoder og Samisk grunnforvaltning vil måtte respektere de utmarksrettigheter folk i kommuner og bygder vil ha. Ved at § 3-2 annet ledd også viser til § 2-7 og § 2-8, vil imidlertid organets rådighet også i visse sammenhenger være videre enn en ordinær grunneiers. Se ellers det som er anført om dette i merknadene til § 2-1 i hovedalternativ 1.

Annet ledd angir konkret hvilke regler som skal gjelde for Samisk grunnforvaltnings rådighet over grunn og naturgoder, ved en henvisning til at reglene i lovutkastets §§ 2-2 til 2-8 gjelder tilsvarende. Reglene om felles bruk og avhending til enebruk (§ 2-2), avhendingsforbud (§ 2-3), avhendingsvilkår (§ 2-4), unntak ved avhending (§ 2-5), hyttetomter (§ 2-6), mineraler (§ 2-7) og gjerdeplikt (§ 2-8) skal dermed også gjelde i virkeområdet for Samisk grunnforvaltning. For en nærmere redegjørelse for hva som ligge i dette vises det til merknadene til disse regler ovenfor. Se også utredningens punkt 4.4.6.3.3 til 4.4.6.3.9 og 4.4.7 der det er redegjort for de vurderinger som ligger bak forslaget til § 3-2 annet ledd.

§ 3-3 Forvaltningsstyre

Samisk grunnforvaltning ledes av et styre på sju medlemmer.

Sametinget oppnevner fem og Finnmark fylkesting to styremedlemmer med varamedlemmer, alle bosatt i Finnmark. Tre av de styremedlemmer Sametinget oppnevner, skal oppnevnes etter forslag fra de kommuner som er tilsluttet Samisk grunnforvaltning. Tjenestetiden er fire år og svarer til valgperioden for oppnevningsorganene.

§ 2-9 tredje ledd om sammensetning av styret mv. gjelder tilsvarende for Samisk grunnforvaltnings ­styre.

Styret velger leder og nestleder.

Styret er vedtaksført når det møter minst fire medlemmer eller varamedlemmer. § 2-10 annet ledd om stemmelikhet og § 2-11 om forvaltningsstyrets oppgaver gjelder tilsvarende for styret i Samisk grunnforvaltning.

Merknader til § 3-3

Betemmelsen har regler om oppnevning og sammensetning av styret for Samisk grunnforvaltning, og vedtaksførhet og styrets oppgaver. Med unntak av reglene om oppnevning av styremedlemmer og varamedlemmer, og valg av styreleder og nestleder, er det stort sett sammenfall mellom reglene i § 3-3 og de tilsvarende regler om Finnmark grunnforvaltning i §§ 2-9 til 2-11. Utredningens punkt 4.4.5.2 redegjør for de overveielser som ligger bak bestemmelsen.

Første ledd slår fast at styret leder virksomheten ved Samisk grunnforvaltning, jf. § 2-9 første ledd der det samme sies om Finnmark grunnforvaltnings styre, og at styret skal ha sju medlemmer.

Annet ledd har regler om oppnevning av styremedlemmer og varamedlemmer, bosetningskrav og valgperiode. Av de sju styremedlemmene oppnevner Sametinget fem og fylkestinget to styremedlemmer med et ubestemt antall varamedlemmer, jf. første setning. For en redegjørelse for de overveielser som ligger bak denne fordelingen vises det til utredningens punkt 4.4.2 og 4.4.5.2.1.

Bortsett fra et krav om at de som oppnevnes som styremedlemmer og varamedlemmer må være registert bosatt i fylket den dag den oppnevnes, jf. at § 2-9 annet ledd har en tilsvarende regel for medlemmer og varamedlemmer i styret for Finnmark grunnforvaltning, legges det ikke opp til noen binding av hvem fylkestinget kan oppnevne som styremedlemmer og varamedlemmer.

For Sametinget er det imidlertid i tillegg til bosettingskravet gitt en regel i annen setning om at av de fem styremedlemmer dette oppnevner, skal tre fore­slås etter forslag fra de kommuner som er tilsluttet Samisk grunnforvaltning. Det vil også måtte oppnevne varamedlemmer fra disse kommuner, men dette er det funnet unødvendig å lovfeste uttrykkelig da det uansett vil følge av sammenhengen i bestemmelsen. Det er heller ikke gitt regler om hvordan forslagsordningen skal gjennomføres, da det antas at Sametinget i samråd med de kommuner som tiltrer Samisk grunnforvaltning selv vil komme frem til en naturlig måte å regulere dette på. Se ellers det som er anført om disse forhold i utredningens punkt 4.4.5.2.2.

Tredje setning er likelydende med det som i § 2-9 annet ledd er forslått om tjenestetiden til medlemmer og varamedlemmer i Finnmark grunnforvaltnings styre. Tjenestetiden er fire år og knyttet til oppnevningsorganenes valgperiode. Første gangs styreoppnevning vil skje samtidig, men senere vil styremedlemmene måtte velges på de to tings konstituerende møte. Se ellers merknadene til § 2-9 annet ledd.

Tredje ledd har en regel om at § 2-9 tredje ledd gjelder tilsvarende for Samisk grunnforvaltnings styre. Det vil si at styret skal sammensettes bredt slik at ulike arealbruksinteresser, så som reindrift og jordbruk gis representasjon. Sametinget og fylkestinget skal videre sørge for at de som ønsker det kan foreslå kandidater til styret, f.eks. ved å kunngjøre en frist for å fremsette forslag til nye styrekandidater. Se ellers merknadene foran til § 2-9 tredje ledd.

Fjerde ledd slår fast at styret for Samisk grunnforvaltning selv velger leder og nestleder, etter at det er oppnevnt. Det antas unødvendig å operere med en særskilt funksjonstid for disse vervene, som dermed i likhet med det som ifølge annet ledd tredje setning skal gjelde for de øvrige styremedlemmene, vil være fire år og svare til vedkommende oppnevningsorgans valgperiode. Spørmålet om når valg av ny styreleder og/eller nestleder skal avholdes, overlates til forvaltningsstyret uten noen nærmere lovregulering.

Femte ledd har bl.a. regler om vedtaksførhet og flertallskrav. Det følger av første setning at styret er vedtaksført når det møter minst fire medlemmer eller varamedlemmer. I annen setning vises det til at § 2-10 annet ledd om stemmelikhet gjelder tilsvarende ved stemmelikhet i Samisk grunnforvaltnings styre. Ved likt stemmetall vil møteleders stemme være avgjørende. Styremøtene forutsettes å bli ledet av styrelederen, eller hvis han eller hun er fraværende av nestlederen. Er ingen av disse til stede, vil det måtte velges en møteleder, jf. det som er sagt om dette i merknadene til § 2-10.

Også § 2-11 om styrets oppgaver og dets forhold til tjenesteverket skal gjelde tilsvarende for Samisk grunnforvaltnings styre. Dette dermed ansvaret for tjenesteverket og kan i nødvendig grad gi retningslinjer for dets virksomhet. Styret skal videre selv behandle prinsipielt eller økonomisk viktige saker, mens mindre viktige saker kan overlates til tjenesteverket. Andre oppgaver som vil ligge til Samisk grunnforvaltnings styre, er behandling av årsmelding og budsjett, klagesaker og saker som ellers forelegges av forvaltningslederen eller styremedlem. For en nærmere utdyping av hva som ligger i de her oppregnede oppgaver, vises det til merknadene til § 2-11 første til tredje ledd i hovedalternativ 1.

Styret vil også kunne gi forskrift om utmarksforvaltningen i de tilsluttede kommunene hvis det er behov for nærmere regler om dette, jf. § 2-11 fjerde ledd. Videre foreslår Falch, Kåven og Nystø at denne forskriftshjemmelen også skal gjelde for bygdebruksstyrenes utmarksforvaltning. Jernsletten og Owe har derimot ikke villet gi hjemmelen en slik rekkevidde, jf. merknadene til § 2-11 fjerde ledd ovenfor.

§ 3-4 Tjenesteverk

Den daglige virksomheten utføres av et tjenesteverk med en forvaltningsleder, som tilsettes av styret.

§ 2-12 om Finnmark grunnforvaltnings tjenesteverk gjelder tilsvarende.

Merknader til § 3-4

Første ledd legger Samisk grunnforvaltnings daglige virksomhet til et tjenesteverk med en forvaltningsleder, og er likelydende med § 2-12 første ledd om Finnmark grunnforvaltnings tjenesteverk.

Annet ledd viser til at § 2-12 annet til fjerde ledd, om tjenesteverkets myndighet og forvaltningslederens ansvar og oppgaver gjelder tilsvarende. Tjenesteverket vil følgelig utøve den myndighet som overlates fra styret. Lederen er ansvarlig for tjenesteverkets virksomhet og forbereder de saker styret skal behandle og deltar i styrets møter. Han eller hun vil også representere Samisk grunnforvaltning utad i saker som faller innenfor tildelegert myndighet. Se for øvrig merknadene til § 2-12, samt utredningens punkt 4.4.5.2.4.

§ 3-5 Saksbehandling og klage

Forvaltningsloven 10. februar 1967 og offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 gjelder for Samisk grunnforvaltning, med den endring for klage som er fastsatt i annet ledd.

Klage over vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, avgjøres av Sametinget eller den det gir fullmakt. Sametinget kan ikke behandle saker av eget tiltak.

Merknader til § 3-5

Første ledd sier at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for Samisk grunnforvaltning. Henvisningen har sin bakgrunn i at organet som selvstendig rettssubjekt ikke kan anses som et organ for stat eller kommune, og trolig heller ikke som et privat rettssubjekt som på vegne av disse treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift jf. forvaltningsloven § 1 og offentlighetsloven § 1. Henvisningen innebærer at lov­ene fullt ut skal gjelde for Samisk grunnforvaltnings vedtak i forbindelse med avhending av grunn og naturgoder. Se for øvrig til det som er anført om dette spørsmål i merknadene til lovutkastets § 2-13, og drøftelsen i punkt 4.4.8.1.

Annet ledd slår fast at Sametinget eller den det gir fullmakt er klageorgan for vedtak i saker som gjelder enkeltpersoners rettigheter eller plikter, jf. definisjonen av enkeltvedtak i forvaltningsloven § 2 bokstav b. Sametinget vil stå fritt til å velge om det selv vil ta klagesakene eller delegere dem til andre, men om myndigheten først delegeres synes det nærliggende å overlate sakene til Sametingsrådet eller en av underkomiteene i sametingssystemet. Det er ikke gjort noen begrensning i Sametinget myndighet som klageorgan, og det vil dermed kunne prøve alle sider av saken, jf. utredningens punkt 4.4.8.2. Derimot skal heller ikke Sametinget kunne ta opp saker av eget tiltak. Foruten det unntak fra forvaltningsloven § 28 som følger av at Sametinget er klageorgan, legges det dermed også opp til et visst unntak fra § 35.

§ 3-6 Partsstilling

Samisk grunnforvaltning har rettigheter og plikter, er part i avtaler og har partsstilling overfor domstoler.

Søksmål mot eller fra Samisk grunnforvaltning som knytter seg til grunn eller til naturgoder som ikke forvaltes av andre organer etter denne loven, reises i den rettskrets hvor grunnen eller naturgodene finnes som saken gjelder.

Merknader til § 3-6

Første ledd er i noen grad utformet etter mønster av § 3 i lov om statsforetak 30. august 1991 nr. 71, jf. den tilsvarende regel i lovutkastets § 2-15 (alternativ 1) for Finnmark grunnforvaltning som selvstendig rettssubjekt. Bestemmelsen innebærer at organet skal være et selvstendig rettssubjekt med selvstendige rettigheter og plikter, som kan inngå avtaler med private og offentlige rettssubjekter og har partsstilling overfor domstoler og andre organer.

Annet ledd slår fast at søksmål mot eller fra Samisk grunnforvaltning vedrørende grunn eller naturgoder som forvaltes av organet skal reises i den rettskrets grunnen eller naturgodet ligger. Dette gjelder enten det er tale om vedtak organet har fattet som førsteinstans etter § 3-2 annet ledd, eller som klageorgan i forhold til den kommunale utmarksforvaltningen, jf. § 4-9 og § 6-1. Se ellers merknadene til § 2-15 om Finnmark grunnforvaltnings parststilling (selvstendig rettssubjekt alternativet).

§ 3-7 Årsmøte

Årsmøtet består av vedkommende statsråd, to representanter oppnevnt av Sametinget og én representant oppnevnt av Finnmark fylkeskommune.

§ 2-16 annet og tredje ledd til § 2-20 gjelder tilsvarende for årsmøte i Samisk grunnforvaltning.

Merknader til § 3-7

Bestemmelsen er foreslått av Jernsletten, Kåven og Nystø og gir regler for sammensetningen av Samisk grunnforvaltnings årsmøte og om tid og innkalling, årsmøtesaker, vedtak og møteledelse mv.

Første ledd har regler om hvem årsmøtet består av, dvs. om hvem som har stemmerett på årsmøtet. Regelen er utformet over samme lest som den tilsvarende regel om Finnmark grunnforvaltning, jf. § 2-16 første ledd, men med den forskjell at årsmøtet skal ha to representanter fra Sametinget og ikke én. For øvrig vil møtet bestå av én representant fra Finnmark fylkeskommune og statsråden i vedkommende departement, jf. utredningens punkt 4.4.4.3.

Annet ledd gir reglene om Finnmark grunnforvaltnings årsmøte i § 16 annet og tredje ledd om hvem som ellers har plikt og rett til å være til stede på årsmøtet uten at de har stemmerett, § 2-17 om tid og innkalling, § 2-18 om årsmøtesaker, § 2-19 om vedtak og § 2-20 om møteledelse og møtebok tilsvarende anvendelse for Samisk grunnforvaltnings årsmøte. For nærmere kommentarer vises det derfor til de fore­gående merknader til de nevnte bestemmelser, men det kan likevel også her presiseres at årsmøtet ikke vil være overordnet styret i saker som har med forvaltningen av grunn og naturgoder, jf. det som er sagt om dette i merknadene til § 2-18. Se også utredningens punkt 4.4.4.3 og 4.4.5.1.

§ 3-8 Regnskap, revisjon og kontroll

§ 2-21 og 2-22 om regnskap, revisjon og kontroll gjelder tilsvarende for Samisk grunnforvaltning.

Merknader til § 3-8

Bestemmelsen er foreslått av Jernsletten, Kåven og Nystø og gir reglene for Finnmark grunnforvaltning om regnskap, revisjon og kontroll i §§ 2-21 og 2-22 tilsvarende anvendelse for Samisk grunnforvaltning. Det stilles krav om regnskapsføring og statsautorisert revisor, og åpnes for kontroll fra riksrevisjonen. Se for øvrig merknadene til §§ 2-21 og 2-22 og utredningens punkt 4.4.4.3.

Forslag fra Falch og Owe til regler om årsmøte og regnskap, revisjon og kontroll mv. (erstatter § 3-7 og § 3-8)

Falch og Owe går inn for at Finnmark grunnforvaltning organiseres som et frittstående forvaltningsorgan, og har følgelig ikke foreslått regler om årsmøte, regnskap, revisjon og kontroll i lovens kapittel 2. De går imidlertid inn for at Samisk grunnforvaltning skal være et selvstendig rettssubjekt og har derfor foreslått regler om disse forhold i § § 3-7 til 3-11 (årsmøte mv.) og § 3-12 og § 3-13 (regnskap, revisjon og kontroll). Disse regler er innholdsmessig sammenfallende med forslaget fra Jernsletten, Kåven og Nystø til § 3-7 og § 3-8. De tilsvarer videre, med et visst unntak for regelen om årsmøtets sammensetning, §§ 2-16 til 2-22 om Finnmark grunnforvaltning som selvstendig rettssubjekt. Merknadene vil derfor være begrenset til en henvisning til de tilsvarende regler foran.

§ 3-7 Sammensetning

Årsmøtet består av vedkommende statsråd, to representanter oppnevnt av Sametinget og en representant oppnevnt av Finnmark fylkesting.

Styrelederen, nestlederen, forvaltningslederen og revisoren skal være til stede på årsmøtet og har rett til å uttale seg. Ved forfall utpeker styret stedfortreder.

Andre styremedlemmer og en representant for Riksrevisjonen har rett til å være til stede og uttale seg på årsmøtet.

Merknader til § 3-7

Første ledd om hvem årsmøtet består av svarer til den regel Jernsletten, Kåven og Nystø har foreslått i § 3-7 første ledd.

Annet ledd om hvem som ellers har plikt eller rett til å være til stede på årsmøtet svarer til § 2-16 annet og tredje ledd i lovutkastets kapittel 2, jf. § 3-7 annet ledd i forslaget fra Jernsletten, Kåven og Nystø.

§ 3-8 Tid og innkalling

Ordinært årsmøte holdes innen seks måneder etter utgangen av hvert år.

Ekstraordinært årsmøte holdes når statsråden, Sametinget, fylkestinget, forvaltningsstyret eller revisoren krever det.

Forvaltningsstyret innkaller skriftlig årsmøtedeltakerne og andre som har plikt og rett til å være til stede. Innkalling foretas senest fire uker før ordinært årsmøte og senest to uker før ekstraordinært årsmøte.

Innkallingen skal nevne de sakene som skal behandles. Sakspapirene skal følge med innkallingen.

Merknader til § 3-8

Bestemmelsen tilsvarer regelen om tid for og innkalling av Finnmark grunnforvaltnings årsmøte i § 2-17.

§ 3-9 Årsmøtesaker

På ordinært årsmøte behandles:

1. Årsmelding fra styret.

2. Årsoppgjør og revisjonsberetning.

3. Fastsetting av resultatregnskap og balanse.

4. Godtgjøring til styremedlemmene.

5. Andre saker som legges frem av styret eller av noen årsmøtedeltaker.

Årsmøtet utpeker revisor eller revisjonsfirma.

Merknader til § 3-9

Bestemmelsen har samme innhold som regelen om årsmøtesaker på Finnmark grunnforvaltnings årsmøte i § 2-18.

§ 3-10 Vedtak

Avgjørelser på årsmøtet treffes ved enstemmighet.

Årsmøtet kan ikke treffe vedtak i andre saker enn de som er nevnt i innkallingen, med mindre årsmøtet, etter uttalelser fra dem som er til stede, enstemmig samtykker i det.

Merknader til § 3-10

Paragrafens regler om årsmøtevedtak er sammenfallende med § 2-19 om vedtak på Finnmark grunnforvaltnings årsmøte.

§ 3-11 Møteledelse og møtebok

Årsmøtet ledes av styrelederen.

Det føres møtebok for årsmøtet, som underskrives av møtelederen og deltakerne. Utskrift av møteboka sendes de tilstedeværende, departementet, Sametinget, Finnmark fylkeskommune og Riksrevisjonen.

Merknader til § 3-11

Reglene om møteledelse og føring av møtebok for Samisk grunnforvaltnings årsmøte, er identiske med de tilsvarende regler i § 2-20.

§ 3-12 Regnskap og revisjon

Regnskap skal føres i samsvar med lov og de regler om føringen som er gitt av styret.

Regnskapet skal revideres av statsautorisert revisor.

Merknader til § 3-12

Den tilsvarende regel om regnskap og revisjon for Finnmark grunnforvaltning er gitt i § 2-21.

§ 3-13 Riksrevisjonens kontroll

Riksrevisjonen har rett til å kreve de opplysningene den finner påkrevd for sin kontroll, fra Finnmark grunnforvaltning og fra revisoren. Riksrevisjonen kan selv foreta undersøkelser i Finnmark grunnforvaltning.

Stortinget kan fastsette nærmere regler om Riksrevisjonens kontroll.

Merknader til § 3-13

Se merknadene til § 2-22 om riksrevisjonens kontroll av Finnmark grunnforvaltning.

Kapittel 4 Rett til og forvaltning av utmarksgoder i kommunene

Reglene i kapittel 4 (§§ 4-1 til 4-10) er stort sett identiske med §§ 3-1 til 3-10 i hovedalternativ 1. De følgende merknader er derfor begrenset til en henvisning til kommentarene til de tilsvarende regler foran, men der det foran foreligger to alternative forslag, er det påpekt hvilket forslag Falch, Jernsletten, Kåven, Nystø og Owe har tiltrådt. Videre vil det der det i de to hovedalternativer er en viss innholdsmessig forskjell mellom reglene bli gjort rede for dette. Utredningens kapittel 5.2 redegjør for de vurderinger som ligger bak reglene som er foreslått i lovutkastets kapittel 4.

§ 4-1 om rett til utmarksgoder for kommunens innbyggere regner i første ledd opp de bruksmåter som tilkommer disse og har i annet ledd en særregel for reindriftssamer med sommerbolig i kommunen. Den er sammenfallende med den regel som i hovedalternativ 1 er tatt inn som § 3-1 alternativ 2 og foreslått av Austenå og Varsi. For nærmere kommentarer til innholdet i § 4-1 vises det derfor til merknadene til § 3-1 alternativ 2.

§ 4-2 om særskilte rettigheter for bygdefolk og jordbrukere i en kommune samsvarer med § 3-2 i hovedalternativ 1. For utdypende kommentarer vises det til merknadene til denne bestemmelse.

§ 4-3 slår fast at kommunen forvalter de fornybare utmarksgodene i sitt område, og kan overføre sin myndighet til et utmarksstyre som oppnevnes og fungerer etter kommunelovens regler, men hvor de lokale reindriftsutøvere vil ha møte-, tale- og forslagsrett. Paragrafen er sammenfallende med § 3-3 alternativ 1 i hovedalternativ 1. For nærmere kommentarer vises det det til merknadene foran. Det nevnes likevel at kommunens myndighet vil gjelde i den del av kommunen som ikke underlegges reglene om bygdebruksområder i lovutkastets kapittel 5. Forvaltningen skal skje i samsvar med reglene i kapittel 4 og eventuelle forskrifter om utmarksforvaltningen «gitt av Finnmark grunnforvaltning»

Så lenge grunnen i kommunen forvaltes av Finnmark grunnforvaltning etter lovutkastets kapittel 2 vil det være dette organet som kan gi forskrifter om utmarksforvaltningen i kommunen, jf. § 2-11 fjerde ledd. Dersom kommunen i medhold av § 3-1 første ledd vedtar at grunn og naturgoder i stedet skal forvaltes av Samisk grunnforvaltning, vil både myndigheten til å forvalte grunn og ikke fornybare naturgoder, og myndigheten til å gi forskrifter om utmarksforvaltningen i kommunen bli overført til dette organet. Dette følger av at § 3-3 femte ledd gir § 2-11 fjerde ledd om forskriftshjemmel for grunnforvaltningsstyret tilsvarende anvendelse for Samisk grunnforvaltnings styre, jf. lovutkastets § 6-1 annet ledd.

§ 4-4 har en allmenn regel om kommunens adgang til forvaltning og regulering av utøvelsen av de rettigheter som er regulert i § 4-1 og § 4-2 og om bruken av utmarksgodene i kommunen. Det skal ut fra de underliggende rettsforhold skje en rimelig fordeling av de utmarksgoder som er regulert i § 4-1 mellom kommunens innbyggere og andre. Bestemmelsen har samme innhold som § 3-4 i hovedalternativ 1, jf. merknadene til denne bestemmelse.

§ 4-5 har regler om at kommunen kan innskrenke bruken av de lokale utmarksgoder ut over det som følger av allment fastsatte regler gitt i lov eller forskrift, og herunder frede visse områder. For nærmere merknader til regelens innhold, vises det til merknadene til den tilsvarende regel i hovedalternativ 1 (§ 3-5).

§ 4-6 gir kommunen myndighet til ved utvisning, bortforpaktning eller på liknende måte å tildele bestemte utmarksgoder eller områder til enkeltpersoner eller grupper for inntil fem år. Personer i kommunen som har en betydelig del av livsgrunnlaget fra utmarkshøsting har et fortrinn ved slike tildelinger. Det er også gitt visse særregler om uttak av trevirke. Se ellers merknadene til den tilsvarende bestemmelse i § 3-6 i hovedalternativ 1.

§ 4-7 har en særregel om østsamisk sjølaksefiske. Ved utvisning av sjølakseplasser i Sør-Varanger kommune skal et rimelig antall lakseplasser i fellesskap tilldels østsamer i Neiden, som selv besørger den videre fordeling av plassene. Det vises ellers til merknadene til den tilsvarende bestemmelse i hovedalternativ 1 (§ 3-7).

§ 4-8 slår fast at kommunen kan vedta at bruken av de lokale utmarksgoder skal skje mot betaling av avgift eller kjøp av kort. Avgifter og kortpriser skal være lavere for kommunens innbyggere enn for andre, men det gjelder ellers ingen direkte skranker for kommunens vedtak, jf merknadene til § 3-8 i hovedalternativ 1.

§ 4-9 har regler om saksbehandling og klage og slår fast at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for kommunens utmarksforvaltning. Så lenge grunnen i kommunen forvaltes av Finnmark grunnforvaltning i samsvar med lovutkastets kapittel 2, er Finnmark grunnforvaltning klageorgan, jf. § 3-9 i hovedalternativ 1. Hvis kommunen etter § 3-1 i hovedalternativ 2 vedtar at grunn og ikke-fornybare naturgoder skal forvaltes etter i kapittel 3, er det i annet ledd annen setning gitt en særregel om at Samisk grunnforvaltning er klageorgan for kommunens utmarksforvaltning. Dette kan utledes av at § 3-3 femte ledd gir § 2-11 tredje ledd nr. 4 om at en av forvaltningsstyrets oppgaver er å behandle klager, tilsvarende anvendelse for Samisk grunnforvaltnings styre, men dette forhold er likevel presisert uttrykkelig i § 4-9 annet ledd. Se også § 6-1 annet ledd.

§ 4-10 har regler om partsstilling og slår i første ledd fast at søksmål som har sammenheng med forvaltningen eller bruken av de utmarksgoder kommunen vil få forvaltningsansvaret for, skal reises mot kommunen enten denne er knyttet til Finnmark grunnforvaltning eller Samisk grunnforvaltning. Forvaltes grunnen i kommunen etter lovutkastets kapittel 2 og det er tale om en klagesak avgjort av Finnmark grunnforvaltning, rettes søksmålet mot dette organet, jf. lovutkastets § 2-15. Forvaltes grunnen etter reglene i kapittel 3 og klagesaken er avgjort av Samisk grunnforvaltning, rettes søksmålet dit, jf. lovutkastets § 3-6.

Annet ledd slår fast at søksmål reist av eller mot kommunen eller vedkommende grunnforvaltningsorgan om de forhold som er omtalt i første ledd kommer opp i den rettskrets kommunen ligger.

Med unntak av regelen om søksmål mot eller fra Samisk grunnforvaltning hvis dette organet har avgjort en klagesak, er bestemmelsen sammenfallende med den som under hovedalternativ 1 er foreslått som § 3-10 alternativ 1. For nærmere kommentarer vises det til merknadene til denne bestemmelse.

Kapittel 5 Bygdebruksområder, bygdebruksrett og bygdebruksforvaltning

Reglene i kapittel 5 (§§ 5-1 til 5-8) er sammenfallende med de regler som i hovedalternativ 1 er foreslått som §§ 4-1 til 4-8. De følgende merknader er derfor begrenset til en henvisning til merknadene til disse paragrafer, men der det foran foreligger to alternative forslag, er det fremholdt hvilket alternativ de foreslåtte regler i kapittel 5 motsvarer. De vurderinger som ligger bak reglene i lovutkastets kapittel 5, er beskrevet i utredningens kapittel 5.3.

Virkeområdet for reglene vil være begrenset til kommuner som ikke har tiltrådt Samisk grunnforvaltning, hvor grunn og ikke fornybare utmarksgoder forvaltes av Finnmark grunnforvaltning. Reglene om bygdebruksområder, bygdebruksrett og bygdebruksforvaltning i det samiske grunnforvaltningsområdet er gitt i lovutkastets kapittel 6, og er stort sett sammenfallende med reglene i kapittel 5.

§ 5-1 regulerer avgrensningen av bygdebruksområdet. Første ledd gir folket i ei bygd hvor det drives tradisjonell utmarksbruk rett til å få opprettet bygdebruksområde. Annet og tredje ledd gir retningslinjer for avgrensningen. Fjerde og femte ledd har regler om avgrensningsorgan og overprøving av avgrensningsvedtaket. Sjette ledd gir Finnmark grunnforvaltning myndighet til å gi forskrifter i forbindelse med krav om og avgrensning av bygdebruksområder. Paragrafen er identisk med den som i hovedalternativ 1 er foreslått som § 4-1 av Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi (alternativ 1). For en redegjørelse for hva som ligger i bestemmelsen kan det derfor vises til merknadene til § 4-1.

§ 5-2 har regler om bygdebruksrettens innhold. Første ledd angir hvem som er rettshavere og hvilke bruksmåter bygdebruksretten gjelder. Annet ledd har en regel for reindriftssamer med sommerbolig i bygda eller dennes bruksområde. Bestemmelsen er identisk med den som i hovedalternativ 1 er foreslått av Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi og inntatt i § 4-2 (alternativ 1). For nærmere kommentarer vises det til merknadene til denne bestemmelse, som innebærer at hvis det er avgrenset et bygdebruksområde skal bygdefolk innenfor lovens rammer ha rett til de utmarksgoder som er omfattet av oppregningen i første ledd nr. 1 til nr. 7, så sant området har tilgang på disse goder.

§ 5-3 har regler om allmøte og bygdebruksstyre og gir i første ledd en allmen ramme for disse organers forvaltning, det det bl.a. fremgår at myndigheten skal utøves innenfor de rammer som følger av reglene i lovens kapittel 5 (særlig § 5-4). Falch, Kåven og Nystø har dessuten i lovutkastets § 2-11 fjerde ledd foreslått en hjemmel for Finnmark grunnforvaltning til bl.a. å gi forskrifter om bygdebruksstyrenes utmarksforvaltning. Følgelig har disse i § 5-3 første ledd foreslått inntatt en presisering om at bygdebruksstyrenes utmarksforvaltning også må være i samsvar med forskrifter gitt av Finnmark grunnforvaltning. Jernsletten og Owe har ikke foreslått at forskriftshjemmelen i § 2-11 fjerde ledd skal omfatte bygdebruksstyrenes forvaltning, og har ikke tiltrådt den nevnte presisering.

De alternative utforminger av § 5-3 tilsvarer på dette punktet de to alternative utforminger av § 4-3 i hovedalternativ 1 (der Ballo, Berg, Husabø, Johansen, Pedersen og Sandvik foreslår en tilsvarende regel som Falch, Kåven og Nystø, mens Abelvik, Austenå, Johnsen, Kristensen og Varsi foreslår samme regel som Jernsletten og Owe).

Annet ledd sier at bygdefolks myndighet utøves ved flertallsvedtak på allmøte. Tredje ledd har regler om valg og sammensetning av bygdebrukstyret som også utøver sin myndighet ved flertallsvedtak. Allmøtet kan gi vedtekter om styrets virksomhet. § 5-3 er innholds­messig sammenfallende med den bestemmelse i hovedalternativ 1 som av alle utenom Ballo er foreslått i § 4-3. For nærmere kommentarer vises det derfor til merknadene foran.

§ 5-4 regulerer bygdebruksstyrets adgang til forvaltning og regulering av de utmarksgoder som er omfattet av bygdebruksretten. Første ledd nr. 1 til nr. 3 har regler om bygdebruksstyrets myndighet når det gjelder bruksbegrensninger og fredninger, tildelinger av bestemte utmarksgoder og kortsalg, og har i annet ledd en regel om inntektsdisponering. Disse regler er innholdsmessig sammenfallende med de som er gitt i § 4-4 i hovedalternativ 1, og er følgelig nærmere kommentert i merknadene til denne bestemmelse.

§ 5-5 har særregler om kommunal forvaltning og fellesforvaltning av bygdebruksområder. Første ledd åpner for at kommunen etter ønske fra et flertall på allmøte i bygda, kan overta forvaltningen av bygdebruksområdet, og i så fall forvalte området på vegne av bygdefolk i medhold av reglene i lovens kapittel 5. Annet ledd har en regel om forvaltningen av bygdebruksområder som legges ut for felles bruk for folk fra flere bygder. Det vises ellers til merknadene til den tilsvarende bestemmelse i hovedalternativ 1 (§ 4-5).

§ 5-6 slår fast at det ikke er adgang til å klage på vedtak truffet på allmøte eller i bygdebruksstyre. For det tilfelle at kommunen forvalter bygdebruksområdet på vegne av bygdefolk i medhold av § 5-5, kan heller ikke de vedtak denne treffer påklages. Det vises ellers til merknadene til § 4-6 i hovedalternativ 1.

§ 5-7 har regler om bygdebruksstyrets partsstilling, og er en følge av at dette vil opptre som et selvstendig rettssubjekt når det forvalter bygdebruksretten. Søksmål som gjelder vedtak truffet som ledd i bygdebruksforvaltningen eller noen av de utmarksgoder som omfattes av bygdebruksretten, rettes mot eller reises av bygdebruksstyret, og kommer opp i den rettskrets hvor området, og dermed også det aktuelle utmarksgode ligger. Se ellers merknadene til § 4-7 under hovedalternativ 1 hvor det er gitt en likelydende regel.

§ 5-8 har regler om fremgangsmåten for oppløsning av bygdebruksområdet og virkningen av dette. For nærmere kommentarer vises det til merknadene til § 4-8 i hovedalternativ 1.

Kapittel 6 Rett til og forvaltning av utmarksgoder i virkeområdet for Samisk grunnforvaltning

Kapittel 6 har regler om rett til og forvaltning av utmarksgoder i kommuner og utenforliggende bygder som etter lovutkastets § 3-1 første og annet ledd har vedtatt å tiltre denne forvaltningsordningen. Skulle disse vedta å tre ut av ordningen, jf. § 3-1 tredje ledd, reduseres reglenes virkeområde tilsvarende, og utmarksrettigheter og utmarksforvaltning i disse kommuner og bygder vil igjen være regulert av lovens kapittel 4 (kommunene) og kapittel 5 (bygdene).

§ 6-1 har regler om utmarksrettigheter og utmarksforvaltning i kommuner som tiltrer Samisk grunnforvaltning. § 6-2 regulerer fremsettelse av krav om og avgrensningen av bygdebruksområder med tilknytning til denne grunnforvaltningsordningen. § 6-3 har regler om bygdebruksrett og bygdebruksforvaltning. Det vil gjelde visse særregler bl.a. om i hvilket område utmarksrettighetene gjelder, jf. § 6-1 første ledd, og om avgrensningen av bygdebruksområder, jf. § 6-2 annet og femte ledd, men ellers er det stort sammenfall mellom reglene om utmarksrettigheter og utmarksforvaltning i og utenfor det samiske grunnforvaltningsområdet. Også de følgende merknader vil derfor i stor grad bestå av henvisninger til merknadene til de tilsvarende regler i det foregående.

De vurderinger og drøftelser som ligger bak bestemmelsene i kapittel 6, er beskrevet nærmere i utredningens kapittel 5.4.

§ 6-1 Utmarksrett og utmarksforvaltning

Innbyggere i Samisk grunnforvaltnings virkeområde (§ 3-1) har lik rett til utmarksgoder i alle kommuner tilsluttet Samisk grunnforvaltning. For øvrig gjelder § 4-1 og § 4-2 om rett til utmarksgoder tilsvarende.

Utmarksgodene forvaltes av kommunen i medhold av § 4-3 til § 4-10, likevel slik at Samisk grunnforvaltning kommer i stedet for Finnmark grunnforvaltning etter § 4-3 (forskriftshjemmel), § 4-9 (klageorgan) og § 4-10 (partsstilling).

Reglene i første og annet ledd gjelder ikke i bygdebruksområder opprettet i medhold av denne loven.

Merknader til § 6-1

Bestemmelsen har regler om hvem som har rett til utmarksgodene i de kommuner som er tilsluttet Finnmark grunnforvaltning, om hvor retten gjelder, om hvilke goder og bruksmåter retten omfatter og om forvaltningen av disse utmarksgoder.

Første ledd angir i første setning hvem som er berettiget og i hvilket område retten gjelder. Alle innbyggere i Samisk grunnforvaltnings virkeområde, dvs. de som etter folkeregisteret eller en helhetsvurdering kan anses som bosatt i en av de kommuner eller utenforliggende bygder som er tilsluttet ordningen, jf. § 3-1 første og annet ledd, har den samme rett til utmarksgodene i alle kommuner som er tilsluttet Samisk grunnforvaltning. Annen setning viser til §§ 4-1 og 4-2 og regulerer dermed innholdet av utmarksrettighetene i disse kommuner. Sammenholdt med første setning innebærer dette at kommunene i Samisk grunnforvaltning vil utgjøre et felles rettighetsområde for de bruksmåter som er oppregnet i disse bestemmelser. Rettighetsområdet vil variere med hvilke kommuner som er tilsluttet ordningen, og dessuten være innsnevret av de bygdebruksområder som ligger i disse kommuner, jf. tredje ledd.

Rettshaverne vil som følge av henvisningen til § 4-1, ha rett til lakse- og innlandsfiske i elver og vassdrag (med unntak av de store elvene), laksefiske i sjøen (forutsatt at minst en kommune tilsluttet samisk grunnforvaltning har et sjøområde), jakt og fangst av småvilt og storvilt, sanking av egg og dun, og multeplukking. Dette gjelder også de reindriftssamer som må anses som fast bosatt i en av de kommuner eller bygder som er tilsluttet Samisk grunnforvaltning. Reindriftssamer med sommerbolig i ordningens virkeområde vil ha rett på linje med områdets innbyggere når de driver reindrift der. Se ellers merknadene til § 4-1, jf. § 3-1 alternativ 2 i hovedalternativ 1, samt utredningens punkt 5.4.2.2.

Henvisningen til § 4-2 innebærer at bygdefolk vil ha rett til lauvskog til ved for husbehov, og torv for brensel og annet husbehov. Videre vil det til jordbrukseiendom ligge rett til bufébeite i utmarka med den besetning som kan vinterføs på eiendommen. Se ellers merknadene til § 4-2, jf. § 3-2 i hovedalternativ 1, der det er nærmere redegjort for bestemmelsens innhold.

Annet ledd har regler om utmarksforvaltningen og gir reglene om kommunal utmarksforvaltning i §§ 4-3 til 4-10 tilsvarende anvendelse, men med den presisering at Samisk grunnforvaltning i en del sammenhenger vil tre inn i Finnmark grunnforvaltnings sted. For nærmere kommentarer om hva henvisningsregelen vil medføre, kan det vises til merknadene til §§ 4-3 til 4-10, jf. §§ 3-3 til 3-10 i hovedalternativ 1, men det gis likevel gis en kort oversikt over dette.

Som følge av henvisningen til § 4-3 vil kommunen fortsatt ha ansvaret for å forvalte de fornybare utmarksgodene i sitt område (utenom eventuelle bygdebruksområder). Den kan opprette et utmarksstyre som sammensettes etter kommunelovens regler, men i tillegg skal de lokale reindriftsutøvere ha møte-, tale- og forslagsrett. Etter at kommunen har tiltrådt Samisk grunnforvaltning, vil det være dette organet og ikke Finnmark grunnforvaltning som kan gi forskrifter om utmarksforvaltningen i kommunen, jf. annet ledd if.

Kommunen vil ha allmenn myndighet til å regulere utøvelsen av de rettigheter som ligger til kommunens innbyggere og må på grunnlag av de underliggende rettsforhold sørge for en rimelig fordeling av utmarksgodene mellom innbyggerne i og utenfor det samiske grunnforvaltningsområdet, jf. § 4-4. For nærmere kommentarer til hva som ligger i denne rimelighetsstandarden, vises det til merknadene til § 4-4, jf. § 3-4 i hovedalternativ 1. Det forhold at det der er tale om fordeling mellom innbyggere i og utenfor kommunen, og etter § 6-1 annet ledd (jf. § 4-4) om hva som er rimelig mellom innbyggerne i og utenfor Samisk grunnforvaltnings virkeområde, vil neppe ha særlig innvirkning på rimelighetsvurderingen.

Mer konkret vil kommunen kunne vedta bruksbegrensninger og fredninger som går ut over de rammer som følger av generelle regler fastsatt i lov eller forskrift, jf. § 4-5. Den vil videre kunne tildele bestemte goder eller bestemte områder til enkeltpersoner eller grupper, jf. § 4-6, samt § 4-7 som imidlertid bare vil ha betydning i Samisk grunnforvaltnings virkeområde hvis Sør-Varanger kommune tiltrer ordningen. Kommunene i Samisk grunnforvaltning vil også kunne gi regler om kortsalg og avgift, med den begrensning at kortpriser og avgifter vanligvis være lavere for innbyggerne i de tilsluyttede kommuner enn for andre, jf. § 4-8.

Kommunens vedtak vil være underlagt forvaltningsloven. Herunder vil det være adgang til å påklage vedtak om utvisninger, bortforpaktninger og andre tildelingsvedtak til Samisk grunnforvaltning, jf. § 4-9. Vedtak om fredninger og kortpriser ol. må normalt anses som forskrifter og følge reglene i lovens kapittel VII.

Kommunen vil ha partsrettigheter overfor domstoler og andre, men er en klagesak avgjort av Samisk grunnforvaltning må eventuelle søksmål rettes dit. Søksmål reist av eller mot kommunen eller klageorganet om kommunens utmarksforvaltning eller de utmarksgoder som tilligger innbyggerne i det samiske grunnforvaltningsområdet må reises i rettskrets kommunen ligger, jf. § 4-10.

Tredje ledd slår fast at § 6-1 første og annet ledd ikke gjelder i bygdebruksområder opprettet etter § 5-1 eller § 6-2. I slike områder vil utmarksrettigheter og utmarksforvaltning tilligge bygdefolk, og ikke innbyggerne i kommunene i det samiske grunnforvaltningsområdet og de kommunale utmarksorganer. Dette følger også av § 6-3. Presiseringen i tredje ledd er derfor strengt tatt unødvendig, men likevel inntatt for uttrykkelig å klargjøre dette forhold.

§ 6-2 Bygdebruksområder. Avgrensning

Dersom et flertall av de myndige innbyggerne i ei bygd i eller utenfor kommuner tilsluttet Samisk grunnforvaltning der det drives tradisjonell utmarksbruk krever det, skal det avgrenses et felles bruksområde for bygda.

Til å avgrense hvert enkelt bygdebruksområde oppnevner Samisk grunnforvaltning ei nemnd. Nemnda skal ha representanter for bygdefolket, reindriften og kommunen, og en uhildet leder. Ved avgrensning av bygdebruksområder utenfor kommuner tilsluttet Samisk grunnforvaltning skal Finnmark grunnforvaltning være representert i nemnda.

Avgrensningen skjer i samsvar med retningslinjene i § 5-1 annet ledd. § 5-1 tredje ledd om fellesområder gjelder tilsvarende.

Bygdefolk og andre med rettslig interesse i avgrensningen kan senest tre måneder etter at avgrensningen er kunngjort, kreve grensegangssak i medhold av jordskifteloven 21. desember 1979 nr. 77 kapittel 11.

Samisk grunnforvaltning kan gi forskrift om fremgangsmåten når krav om bygdebruksområde settes frem, og om saksbehandlingen ved avgrensningen av områdene.

Merknader til § 6-2

Bestemmelsen har regler om vilkårene for å få avgrenset bygdebruksområde i tilknytning til Samisk grunnforvaltning og om oppnevning og sammensetning av de organer som skal avgrense slike områder. Den gir videre retningslinjer for avgrensningen og åpner for at avgrensningsvedtaket kan prøves av jordskifteretten og for at Samisk grunnforvaltning kan gi nærmere regler om hvordan krav om bygdebruksområde settes frem og om hvordan avgrensningen skal gjennomføres. Utredningens punkt 5.4.3.2 redegjør for de vurderinger som ligger bak bestemmelsen.

Første ledd angir vilkårene for å få avgrenset et bygdebruksområde etter reglene om Samisk grunnforvaltning. Både for bygder i de tilsluttede kommuner og for bygder utenfor disse kommuner som etter § 3-1 annet ledd ønsker å tre inn i ordningen, må kravet være fremsatt av et flertall i ei bygd hvor det drives tradisjonell utmarksbruk. Disse vilkår vil også gjelde for å få avgrenset et kommunalt bygdebruksområde etter § 5-1, jf. § 4-1 (alternativ 1) i hovedalternativ 1. Det vises derfor til merk­nadene til de nevnte bestemmelser, men nevnes at hvis vilkårene er oppfylt, har bygda rett til å få opprettet bygdebruksområde, jf. ordet skal. Kravet om opprettelse forutsettes fremsatt overfor styret for Samisk grunnforvaltning.

Annet ledd bestemmer at avgrensningen av bygdebruksområdene skal besørges av ei særskilt nemnd, og har regler om oppnevningen og sammensetningen av denne nemnda. Ifølge første setning skal Samisk grunnforvaltning oppnevne ei egen nemnd for å avgrense bruksområdet for hver bygd som oppfyller vilkårene i første ledd. Det er ikke gitt regler om hvordan medlemmene av avgrensningsnemndene skal utpekes, men siste ledd har en regel som åpner for at Samisk grunnforvaltning kan gi nærmere forskrifter bl.a. om disse forhold.

Hver nemnd vil være spesielt oppnevnt og sammensatt for den enkelte grensestrekning og skal ifølge annen setning sammensettes av representanter for innbyggerne i den bygd som har krevd å få avgrenset bygdebruksområde, lokale reindriftsutøvere og allmenne utmarksinteresser i kommunen, og være ledet av en uhildet person. I tillegg til være upartisk bør lederen også ha god kjennskap til lokale forhold og kunnskaper om grensedragning. Hvis behovet for en bred sammensetning av de aktuelle interesser tilsier det, kan også andre enn de som er nevnt i annen setning oppnevnes. Hvorvidt det vil være et slikt behov vil imidlertid variere fra område til område og er neppe egnet for generell regulering.

Tredje setning har en særregel for avgrensningen av bygdebruksområder utenfor kommunene i Samisk grunnforvaltning. I slike tilfeller skal også Finnmark grunnforvaltning være representert i avgrensningsnemnda. Det er i disse tilfeller tale om å overføre grunn fra dette organet til Samisk grunnforvaltning, og selv om Finnmark grunnforvaltning uansett ville kunne vært gitt slik representasjon, jf. ovenfor, er det ansett mest hensiktsmessig å gjøre dette til en obligatorisk ordning. Derimot er det ikke foreslått noen tilsvarende regel for utmarksstyret i den kommune hvor den utenforliggende bygda ligger, men dette vil hvis behovet tilsier det likevel kunne gis slik representasjon i konkrete tilfeller.

Tredje ledd angir retningslinjene for avgrensningen av bygdebruksområdene, og gir § 5-1 annet og tredje ledd tilsvarende anvendelse. Det vises derfor til merknadene til disse regler, der det bl.a. fremgår at det viktigste avgrensningskriteriet er bygdefolks bruk i felles område i tidligere og senere tid, og at området helst skal være et sammenhengende område som hvis mulig gir tilgang på de utmarksgoder bygdebruksretten omfatter. Om mulig skal grensene følge synlige linjer i landskapet (bekker, høydedrag ol.).

Dersom folk fra flere bygder ut fra retningslinjene for avgrensingen kan gjøre krav på området, kan dette legges ut som fellesområde. For det tilfelle at disse bygder har fremmet separate krav, forutsettes det at avgjørelsen av om det skal opprettes et fellesområde tas av Samisk grunnforvaltning i samråd med de lokale avgrensningsnemnder. Har flere bygder har gått sammen om å fremsette krav om bygdebruksområde, vil det være naturlig å oppnevnes ei felles avgrensningsnemnd for å avgrense området.

Fjerde ledd gir folket i den bygd som har krevd avgrenset et bruksområde og andre med rettslig interesse i avgrensningen adgang til å reise grensegangssak iht. jordskifteloven §§ 88 og 89. Se ellers merknadene til § 5-1 fjerde ledd, jf. § 4-1 fjerde ledd i hovedalternativ 1. For øvrig bemerkes at mens femte ledd i § 5-1 og § 4-1 (hovedalternativ 1) legger opp til at vedkommende avgrensningsorgan (kommunen) kan velge om det selv vil foreta avgrensningen eller overlate spørsmålet til jordskifteretten, er det i § 6-2 ikke lagt opp til et tilsvarende valg. Her vil dermed avgrensningen ligge til den enkelte avgrensningsnemnd, men i de tilfeller grensegangssak reises innen tre måneder etter at vedtaket er offentliggjort f.eks. i en lokalavis, vil jordskifteretten besørge den endelige fastleggingen av bygdebruksområdets utstrekning.

Femte ledd gir Samisk grunnforvaltning hjemmel til å gi forskrifter om fremgangsmåten for fremsettelsen av krav om bygdebruksområder og utfyllende saksbehandlingsregler for avgrensningen av områdene, og herunder også om sammensetningen av de lokale avgrensningsnemnder, jf. ovenfor. Myndigheten motsvarer ellers langt på vei den myndighet Finnmark grunnforvaltning er gitt i § 5-1 siste ledd, jf. § 4-1 siste ledd i hovedalternativ 1, mht. avgrensningen av de kommunale bygdebruksbruksområdene.

§ 6-3 Bygdebruksrett og bygdebruksforvaltning

For bygdebruksområder opprettet i medhold av dette kapittel gjelder § 5-2 til § 5-8 om bygdebruksrett og bygdebruksforvaltning tilsvarende, likevel slik at Samisk grunnforvaltning kommer i stedet for Finnmark grunnforvaltning.

Merknader til § 6-3

Bestemmelsen har regler om bygdebruksrett og bygdebruksforvaltning i bygdebruksområder opprettet etter § 6-2, jf. § 3-1 annet ledd. Det vises til at § 5-2 til § 5-8 gjelder tilsvarende, men med det forbehold at Samisk grunnforvaltning på visse punkter vil tre i stedet for Finnmark grunnforvaltning. Slik reglene i §§ 5-2 til 5-8 er utformet vil imidlertid dette bare ha den betydning at det vil være Samisk grunnforvaltning og ikke Finnmark grunnforvaltning som kan gi forskrifter om bygdebruksforvaltningen, jf. merknadene til § 3-3 femte ledd der Falch, Kåven og Nystø foreslår at § 2-11 fjerde ledd som etter deres forslag gir Finnmark grunnforvaltning slik myndighet, skal gjelde tilsvarende for Samisk grunnforvaltning. Jernsletten og Owe har gått mot at det skal kunne gis nærmere forskrifter om bygdebruksforvaltningen. For disse har dermed forbeholdet ingen praktisk betydning, men de har likevel ikke utformet noen alternativ lovregel på dette punkt.

Henvisningen til § 5-2 om bygdebruksrett innebærer at de som ifølge folkeregisteret eller på annet grunnlag kan anses for å være bosatt i bygder som tillegges et bygdebruksområde etter lovens kapittel 6, skal ha de utmarksrettigheter som er regnet opp i § 5-2 første ledd nr. 1 til 7. Dette vil også gjelde reindriftssamer bosatt i bygda. Reindriftssamer med sommerbolig der, vil ha samme rett som bygdefolk når de driver reindrift der, jf. § 5-2 annet ledd. Det vises ellers til merknadene til § 5-2, jf. § 4-2 (alternativ 1) i hovedalternativ 1.

Det følger av henvisningen til § 5-3 at bygdefolk som hovedregel selv skal forvalte bygdebruksretten på allmøtet og i bygdebruksstyret. Dette styret kan bl.a. vedta å begrense bruken ut over det som følger av allment fastsatte rammer. Videre kan det tildele bestemte utmarksgoder eller områder til enkeltpersoner eller grupper. Styret kan tillate andre enn bygdefolk å utnytte utmarksgodene i bygdebruksområdet mot leie eller kjøp av kort, men ikke i et slikt omfang at bygdefolks bruk rammes. Det kan også bestemmes at de sistnevntes bruk skal ordnes ved kortsalg, mens inntekter skal brukes til administrasjon og ressursfremmende tiltak i bygdebruksområdet. Se ellers merknadene til § 5-4 og § 4-4 i hovedalternativ 1.

Også § 5-5 om at bygdebruksforvaltningen i unntakstilfelle kan besørges av kommunens utmarksstyre, og om felles forvaltning av felles bygdebruksområder mv., vil gjelde tilsvarende for bygdebruksområder tilsluttet Samisk grunnforvaltning. Det samme gjelder § 5-6 om at vedtak fattet som ledd i bygdebruksforvaltningen styret ikke kan påklages, § 5-7 om bygdebruksstyrets partsstilling og § 5-8 om oppløsning av bygdebruksområder. For nærmere merknader om innholdet av disse bestemmelser, vises det til merknadene foran til § § 5-5 til 5-8, jf. §§ 4-5 til 4-8 i hovedalternativ 1.

Det nevnes likevel at virkningen av at et bygdebruksområde tilknyttet Samisk grunnforvaltning oppløses vil variere med om området ligger i eller utenfor de kommuner som er tilsluttet denne ordningen. Hvis bygdebruksområdet ligger i én av disse kommuner vil utmarksrettighetene tilfalle innbyggerne i de kommuner som er tilsluttet ordningen og utmarksforvaltningen bli tilbakeført til kommunen, jf. § 6-1 første og annet ledd. Grunnen og de ikke-fornybare ressursene vil fortsatt være forvaltet av Samisk grunnforvaltning i medhold av lovens kapittel 3, som også vil ha hjemmel som grunneier. Ligger området utenfor de tilsluttede kommuner, vil forvaltningen grunnen og de ikke fornybare ressursene samt hjemmelen som grunneier måtte tilbakeføres til Finnmark grunnforvaltning. Utmarksrettighetene vil tilfalle kommunens innbyggere og utmarksforvaltningen vil bli tilbake­ført til kommunens utmarksstyre.

Kapittel 7 Ikrafttreden. Oppheving og endring i andre lover

§ 7-1 har regler om ikrafttreden og oppheving av andre lover, og er likelydende med den regel som under hovedalternativ 1 er gitt som § 5-1. For nærmere merknader vises det derfor til kommentarene til denne bestemmelse, men det nevnes likevel særskilt at det heller ikke for det lovutkast som også har særskilte regler om Samisk grunnforvaltning er antatt å være behov for å gi en hjemmel for delt ikrafttreden av lovens ulike kapitler. Foruten de allmenne reglene i kapittel 1, vil likevel bare reglene i kapittel 2 om Finnmark grunnforvaltning og 4 om rett til og forvaltning av utmarksgoder i kommunene få virkning fra lovens ikrafttreden. Etableringen av Samisk grunnforvaltning og avgrensningen av bygdebruksområder forutsetter en viss aktivitet fra de berørte kommuner og bygder, og selv om kapittel 3, 5 og 6 formelt sett vil tre i kraft samtidig som lovens øvrige regler, vil de her regulerte ordninger først kunne tre i funksjon en tid etter lovens ikrafttreden.

Det kan ellers bemerkes at hjemmelen som eier av grunnen i Finnmark ved lovens ikrafttreden vil måtte overføres fra Statskog SF til Finnmark grunnforvaltning. Dersom en kommune eller ei utenforliggende bygd i medhold av § 3-1 første eller annet ledd vedtar å tiltre Samisk grunnforvaltning, vil hjemmel som eier av grunnen i kommunen eller bygdebruksområdet måtte overføres videre til dette organet. Dersom kommuner eller bygder senere vedtar å tre ut av denne ordningen i medhold av § 3-1 tredje ledd, vil hjemmelen måtte tilbakeføres til Finnmark grunnforvaltning.

§ 7-2 har regler om endringer av andre lover. Innholdet i paragrafen er stort sett det samme i hovedalternativ 2 som i hovedalternativ 1. Der det er innholdsmessige forskjeller mellom de to hovedalternativer skyldes dette at det i hovedalternativ 1 bare opereres med ett grunnforvaltningsorgan mens det i hovedalternativ 2 opereres med to. Kommentarene til § 7-2 vil derfor stort sett bestå av henvisninger til endringsparagrafen i hovedalternativ 1 (§ 5-2).

Det er i § 7-2 nr. 1 foreslått en endring i straffeloven § 400 annet ledd om multeplukking. Denne er likelydende med den endring som er foreslått i hoved­alternativ 1, jf. merknadene til § 5-2 nr. 1

§ 7-2 nr. 2 foreslår et nytt § 1 annet ledd i lov 29. juni 1951 nr. 19 om militære rekvisisjoner. Endringen er sammenfallende med den som i hovedalternativ 1 er foreslått av Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi, jf. deres merknader til § 5-2 nr. 2.

Det foreslås i § 7-3 nr. 3 et nytt § 1 første ledd første setning i lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn m.v. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster. Forslaget er likelydende med den endring som i hovedalternativ 1 er foreslått av Austenå, Abelvik, Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi. For utdypende kommentarer vises det til deres merknader til § 5-2 nr. 3.

§ 7-2 nr. 4 har et forslag om nytt § 2 tredje ledd i lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom. Bortsett fra at Samisk grunnforvaltning nevnes ved siden av Finnmark grunnforvaltning i regelens første og annen setning, er regelen identisk med den endring som under hovedalternativ 1 er foreslått av Ballo, Berg, Pedersen, Sandvik og Varsi. At også Samisk grunnforvaltning nevnes er en følge av at dette organet i sitt virkeområde, jf. lovutkastets § 3-1, vil tre inn på Finnmark grunnforvaltnings plass. Se ellers merknadene foran til forslaget fra Ballo m.fl. (§ 5-2 nr. 4).

I § 7-2 nr. 5 foreslås endringer av § 1 annet ledd og § 2 første ledd i lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk. Forslaget er sammenfallende med de endringer som i hovedalternativ 1 er foreslått i § 5-2 nr. 5, jf. merknadene foran.

§ 7-2 nr. 6 innholder forslag til ny § 8 bokstav c) i lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift. Bortsett fra at Samisk grunnforvaltning nevnes sammen med Finnmark grunnforvaltning, er den forslåtte endring identisk med den som er foreslått i § 5-2 nr. 6 i hovedalternativ 1. Mens overføringen av grunnbokshjemmelen til den usolgte grunn i Finnmark fra Statskog SF til Finnmark grunnforvaltning vil være en engangsforeteelse, åpner reglene om Samisk grunnforvaltning for en rekke gradvise hjemmelsoverføringer fra Finnmark grunnforvaltning til Samisk grunnforvaltning og eventuelt tilbake igjen, jf. lovutkastets § 3-1 første til tredje ledd. Unntaket fra dokumentavgift ved disse overføringene vil dermed kunne ha stor praktisk betydning for begge grunneier­organer. Det vises ellers til merknadene til § 5-2 nr. 6 i hovedalternativ 1.

Den endring som i § 7-2 nr. 7 foreslås i form av et nytt § 88 annet ledd i lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte tilsvarer den som er foreslått i § 5-2 nr. 7 hovedalternativ 1. Men fordi det i hovedalternativ 2 er gitt to separate hjemler for å reise grensegangssak, § 5-1 (ved avgrensningen av kommunale bygdebruksområder) og § 6-2 (ved avgrensning av bygdebruksområder i tilknytning til Samisk grunnforvaltning) må dette fremgå av loven. Se ellers merknadene til den tilsvarende bestemmelse i hovedalternativ 1.

§ 7-2 nr. 8 foreslår visse endringer i § 31 i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet. Videre foreslås det at § 44 annet ledd i samme lov oppheves. Forslaget er likelydende med de endringer som i hovedalternativ 1 er inntatt som § 5-2 nr. 8. For nærmere merknader vises det derfor til kommentarene til denne bestemmelsen. Det nevnes likevel at hvis Finnmark grunnforvaltning organiseres som et selvstendig rettssubjekt, vil overskriften i § 31 (retten til jakt og fangst på statens grunn) være noe misvisende hvis det her inntas en henvisning som omfatter grunn dette organet har grunnbokshjemmel til. Det samme vil være tilfelle hvis henvisningen omfatter grunn som Samisk grunnforvaltning har hjemmel til. Et alternativ kan derfor være at det i stedet inntas en henvisning til grunn som omfattes av lov om forvaltning av grunn i Finnmark i en ny § 31 a.

§ 7-2 nr. 9 foreslår en endring av § 22 annet ledd i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr, der det bl.a. fremgår at rettsgebyr ikke skal betales for tinglysning av dokument som i samsvar med lov om forvaltning av grunn i Finnmark overfører grunnboks­hjemmel til Finnmark grunnforvaltning eller Samisk grunnforvaltning. Bortsett fra at begge grunneierorganer nevnes, er tilføyelsen sammenfallende med den som i hovedalternativ 1 er foreslått i § 5-2 nr. 9. Det vises derfor til merk­nadene til denne bestemmelse, men nevnes at endringen i rettsgebyrloven i likhet med den foreslåtte endring av dokumentavgiftsloven, vil få størst praktisk betydning hvis Samisk grunnforvaltning etableres, jf. merknadene til § 7-2 nr. 6.

I § 7-2 nr. 10 foreslås en endring av § 22 i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk. Endringen er likelydende med den som i hovedalternativ 1 er inntatt som § 5-2 nr. 10. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelse, men kan også her påpekes at overskriften i paragrafen kan bli noe misvisende, særlig hvis Samisk grunnforvaltning etableres, jf. merknadene ovenfor til endringene i viltloven (§ 7-2 nr. 8). Det kan derfor være aktuelt i stedet å innta henvisningen til grunnforvaltningsloven i en ny § 22 a.

Det foreslås i § 7-2 nr. 11 en tilføyelse til § 2 i lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn som er sammenfallende med den som i hovedalternativ 1 fremgår av § 5-2 nr. 11.

Kapittel 1 Allmenne regler

§ 1-1 Stedlig virkeområde

Denne delen av loven gjelder elva Deatnu/Tana med sidevassdrag (Tanavassdraget) så langt laks går.

Merknader til § 1-1

Bestemmelsen slår fast at lovens første del gjelder for Tana med sidevassdrag. Dette omfatter blant annet grensestrekningen mot Finland. Loven vil gjelde bare på norsk side av riksgrensen, som på en lang strekning følger elva. Loven gjelder de lakseførende deler av vassdraget. Dette omfatter også gyteplasser og oppvekstområder for småsmolt. Øvrige deler av vassdraget vil være omfattet av lov om forvaltning av grunn i Finnmark.

Betegnelsen på området for tidligere og någjeldende fiskeregler for Tana har vært skiftende – Tanavasdraget, Tanavassdragets fiskeområde, Tanaelven, Tanaelvens vassdrag, Tanaelvas fiskeområde og Tanavassdragets nedbørsfelt.

Elva er i lovforslaget kalt Deatnu på samisk, Tana på norsk, ikke Tanaelva. Den norske formen Tana tilsvarer det opprinnelige samiske navnet på elva, og er dernest også blitt navnet på en del av området langs elva og på en av kommunene ved elva. Utvalget har funnet det riktig å bevare Tana som navn på elva. I denne utredningen er likevel hele den lakseførende delen av vassdraget til dels kalt Tana av praktiske grunner.

Særreglene i lovens første del gjelder ikke bare Tana, men også de tallrike sideelvene, som for en stor del fører både laks og annen fisk. Det er først og fremst i elvene det foregår fiske. Men loven må også gjelde bekker og vann (innsjøer), og for å unngå uklarhet foreslås at loven gjelder også sidevassdrag. Det vil si at loven gjelder for hele vassdraget, så langt laks går.

Lovens første del får således samme stedlige virkeområde som den någjeldende loven fra 1888 om fiske i Tanavassdraget.

§ 1-2 Formål

Formålet med denne delen av loven er å sikre

1. Tana som fremtidig lakseelv og som naturgrunnlag for bosetting og for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv,

2. fiskeretten i Tana og

3. fiske for allmennheten.

Merknader til § 1-2

Bestemmelsen slår fast at lovens første del om fiske i Tana har flere formål. For det første skal den sikre Tanavassdraget som fremtidig lakseelv. Dette betyr at utnyttingen og forvaltningen av elva må skje på en måte som er tjenlig også på lang sikt. Hensynet til at også kommende generasjoner skal ha nytte og glede av elva må tillegges avgjørende betydning, f.eks. hvis det dukker opp nye utnyttings- eller fortjenestemuligheter som over tid kan true fiskebestanden eller elvas omgivelser.

Hvis det oppstår fare for laksesykdommer og skadelige parasitter i Tana, f.eks. Gyrodactylus salaris, vil lovens formål tale for at det iverksettes tiltak etter loven her, og eventuelt etter oppdrettsloven, som hindrer smittespredning. Målet om å bevare elva for fremtiden må tillegges avgjørende vekt når smittefare kan konstateres, om nødvendig på bekostning av oppdrettsinteresser. Med tanke på Tanas særlige verdi som naturområde og som grunnlag for samisk og norsk kultur, bør tiltak kunne innføres også når smittefaren fremstår som forholdsvis liten.

Videre skal lovens del om Tana sikre at vassdraget fortsatt kan tjene som naturgrunnlag for bosettingen langs elva og for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv. Tana har til all tid vært av stor betydning som grunnlag for den samiske kulturen i elvedalen, og loven skal sikre at den vil være det også i fremtiden. Samisk kultur i denne sammenheng omfatter mer enn næringer, således levemåte, adferdsmønster og omgangsformer. Med samiske næringer i Tanadalen tenkes særlig på jordbruk, men også andre tradisjonelle næringer som bidrar til opprettholdelse og utvikling av samisk kultur. Lokale reindriftsutøvere vil f.eks ha stangfiskerett på linje med den øvrige lokalbefolkning, mens reindriftsutøvere utenfra vil ha rett til stangfiske når de driver reindrift i elvedistriktet, jf. § 2-2 i lovutkastet. Ved at loven i stor grad er ment å ivareta interessene til lokalbefolkningen, som har et betydelig samisk innslag, vil den også bidra til å sikre samisk kultur og samfunnsliv i området.

Loven skal videre sikre fiskeretten i Tanaelva. Dette gjelder både aktive jordbrukeres garnfiskerett og hele elvedalbefolkningens stangfiskerett. Stangfiskeretten har som det går frem foran vært omtvistet, men foreslås nå lovfestet, jf. § 2-2 i lovforslaget.

I tillegg skal loven sikre allmennhetens fiske. Forvaltningen av fisket skal skje på en måte som ivaretar hensynet til dem som ikke har fiskerett i elva. Hensynet til allmennheten taler bl.a. mot at fiskestyret slipper til noen få, eksklusive turister på bekostning av et større antall finnmarkinger eller andre tilreisende fiskere.

Kapittel 2 Fiskerett

§ 2-1 Garnfiske

Rett til garnfiske har personer som avler minst 2.000 kg. høy i året eller en tilsvarende mengde grovfor av annet slag på grunn som vedkommende eier eller leier på åremål, når grunnen ligger mindre enn to kilometer fra lakseførende del av Tana eller sideelvene og vedkommende bor på eller nær grunnen.

Dersom flere personer driver fiskeberettiget jordbruk i fellesskap, har bare én av dem rett til garnfiske. Når særlige grunner foreligger, kan Tanaelvas fiskestyre samtykke i at retten for en begrenset tid utøves av en annen enn husstandsmedlem.

Bortleie av garnfiskerett er ikke tillatt.

Garnfiskeretten omfatter fiske etter laks og sjøaure med alle tillatte garnredskaper i Tana og sideelvene, innenfor de begrensningene som følger av kapittel 3.

Merknader til § 2-1

Første ledd fastsetter hvilke vilkår som må være oppfylt for at en person skal ha rett til å drive garnfiske. Innholdet i bestemmelsen er med få unntak det samme som i §§ 2 til 4 i 1911-resolusjonen, selv om oppbyggingen er noe endret.

Kravet om bosetting må fortsatt forstås som et krav om at man står registrert i folkeregisteret som bosatt i dette området og at man faktisk bor der størstedelen av året. Pendling pga. arbeid eller utdanning må likevel godtas. Dette er samme vilkår som for stangfiskerett.

Det slås fast at det er et vilkår for garnfiskerett at grunnen ligger mindre enn to kilometer fra lakseførende del av vassdraget. Slik har også 1911-resolusjonen § 2 vært forstått og praktisert, selv om bestemmelsen ikke uttrykkelig krever at man bor nær lakseførende strekning. En forskjell fra tidligere er at norsk statsborgerskap ikke lenger er noe vilkår for å få fiskerett, noe som er et resultat av tilpasningen til EØS.

Uttrykket leier på åremål er en videreføring av gjeldende regelverk og praksis. Uttrykket angir imidlertid ikke for hvor mange år grunnen må leies. Utvalget har ikke funnet grunn til å fastsette en nedre grense. Det antas i stedet at fiskestyret bør avgjøre hvilken praksis som skal føres.

Et par justeringer er gjort for å få bestemmelsen i samsvar med dagens praksis. Kravet om at det oppdyrkete høyet skal brukes som kufor er sløyfet, og videre sies det nå at en tilsvarende mengde grovfor av annet slag godtas som alternativ til høy, se også punkt 5.5.2.2.3 foran.

Uttrykket år om andet er strøket, slik at det nå fremgår at høyet eller silomassen må produseres hvert år. Slik har bestemmelsen vært forstått også tidligere, men uttrykket år om andet ble brukt for å understreke at f.eks. et dårlig vekstår ikke skulle føre til tap av garnfiskeretten. Selv om en slik begrensning nå ikke følger av ordlyden, må Tanaelvas fiskestyre kunne legge vekt på slike særlige forhold når en garnfisker ikke har oppfylt produksjonsvilkåret.

Det er ikke lenger formulert som et absolutt vilkår for garnfiskerett at man bor på jordbrukseiendommen, slik det er i 1911-resolusjonen § 2. Det er tilstrekkelig at man bor på eller nær jordbrukseiendommen. Hensynene bak og begrunnelsen for endringen er nærmere drøftet foran i punkt 5.5.2.2.3. Bakgrunnen for forslaget skal likevel kort kommenteres.

Etter dagens praksis tillates at boligeiendommen har felles grense med jordbrukseiendommen. To slike formelle grunnenheter med samme eier som grenser mot hverandre, kan naturlig sees som én grunneiendom. Denne praksisen er godt begrunnet og bør fortsette. Det kan imidlertid også tenkes at boligeiendommen av praktiske grunner ligger et stykke unna jordbrukseiendommen. Gjennom de senere års praksis har slike tilfelle visstnok ført til at enkelte personer har mistet garnfiskeretten. Utvalget mener at det ikke bør være et ufravikelig vilkår for garnfiskerett at boligeiendommen grenser til jordbrukseiendommen. Det avgjørende bør være om drift, tomtegrunn, adkomst til offentlig vei eller andre praktiske forhold på stedet gir rimelig grunn til at boligeiendommen ligger et stykke unna jordbrukseiendommen, og at boligen ligger så nær jordbrukseiendommen som slike forhold gjør naturlig. Dette må vurderes konkret av fiskestyret i det enkelte tilfelle. Dette fremgår også av lovutkastets § 3-3, der det heter at fiskestyret avgjør om vilkårene for fiskerett foreligger.

Utvalget vil understreke at lovendringen ikke skal gjøre det enklere enn tidligere å erverve garnfiskerett. Meningen er ikke å åpne for at nye grupper, f.eks. innflyttere, lettere skal få rett til å fiske med garn. Hensikten er blant annet å ivareta hensynet til personer som har hatt garnfiskerett, men som har mistet eller står i fare for å miste denne som følge av en innskjerpet praktisering av vilkåret om beboelse på jordbrukseiendommen. Folk som foretrekker å bo på tettstedet, men likevel beholder jordbrukseiendommen, kan ikke regnes for å bo nær grunnen. Endringen innebærer at fiskestyret vil få en større mulighet til å finne fleksible og rimelige løsninger i vanskelige tvilstilfelle, enn det ville hatt etter dagens regler.

I annet ledd første setning sies at dersom flere personer i fellesskap driver fiskeberettiget jordbruk, har bare én av dem fiskerett. Samme regel fulgte tidligere av 1911-resolusjonen § 3 første ledd. Bestemmelsen må forstås slik at det fortsatt er bare ett husstandsmedlem pr. jordbrukseiendom som har garnfiskerett. Dette utelukker også at en jordbruker som tilhører en annen jordbrukers husstand, kan fiske med garn, en regel som tidligere fulgte uttrykkelig av 1911-resolusjonen § 3 annet ledd. Tidligere lå retten til husbonden eller den, til hvem han begjærer retten overdraget, jf. § 3 annet ledd i resolusjonen fra 1911. Etter lovutkastet ligger retten til de som avler høy eller lignende. Det vil være opp til husstanden å avgjøre hvem av dem som skal utøve fiskeretten.

I annen setning åpnes det for at man kan la en stedfortreder utøve garnfiskeretten. Fiskestyret er gitt myndighet til å samtykke at annen enn husstandsmedlem får utøve retten for en begrenset tid. Husstandsmedlemmer kan utøve fisket i stedet for rettshaveren uten tillatelse fra fiskestyret. Men annen enn husstandsmedlem skal bare kunne drive fisket dersom fiskestyret finner at det er særlige grunner for det. Særlig grunn kan være at rettshaveren (og andre husstandsmedlemmer) på grunn av alder eller helse er forhindret fra å fiske. Hvilken praksis som ellers skal føres, vil fiskestyret fastlegge. Spørsmålet er nærmere drøftet i punkt 5.5.2.2.3.

Tredje ledd fastslår at retten til garnfiske ikke kan leies ut. Dette innebærer en endring av gjeldende rett, der bortleie kan skje med samtykke fra politimesteren og samtlige garnfiskere i den aktuelle sonen, se punkt 5.5.2.4.6.

Fjerde ledd sier hva retten til garnfiske gir adgang til. Bestemmelsen avløser 1911-resolusjonen § 1 og har i hovedsak samme innhold som denne. Det sies imidlertid at garnfiskeretten omfatter fiske etter laks og sjøaure med alle tillatte garnredskaper, mens det tidligere het alle tillatte redskaper. Dette innebærer likevel ingen reell endring, fordi retten i praksis anses som en rett til å fiske med garnredskaper, dvs. stengsel, settegarn, drivgarn eller kastenot, se forskriftene om hoved- og sidevassdrag av 1989 og 1990 §§ 11, jf. § § 3. Ved å ta inn uttrykket garn- får man klarere frem at garnfiskeretten i seg selv ikke omfatter rett til fiske med stang og håndsnøre. Jordbrukere i Tanadalen vil likevel ha rett til slikt fiske, men dette kommer til uttrykk i bestemmelsen om stangfiske i § 2-2.

Uttrykket alle tillatte sikter til at det er Kongen som fastsetter hvilke redskapstyper som er tillatt, jf. laksefiskeloven § 33. Kongen kan derfor både utvide og innskrenke tillatte fiskeredskapstyper. Dette må i tilfelle skje i samsvar med formålet i laksefiskeloven, som dels er å sikre og utvikle fiskebestanden og dels å sikre fiskemuligheter for rettshavere og fritidsfiskere. Utvalget forutsetter at også hensynet til å bevare tradisjonelle samiske fiskemåter og samisk kultur ivaretas.

Bestemmelsen slår videre fast at fiskeretten gjelder innenfor de begrensninger som følger av kapittel 3. Dette er gjort for å understreke at fiskerettens innhold avhenger av de vedtak som treffes av forvaltningsorganene for Tanavassdraget om bl.a. inndeling av elva i soner (§ 3-3 første ledd) og om eventuelle begrensninger i fiskeadgangen utover det som følger av offentligrettslige regler (§ 3-7). I tillegg vil fiskerettens innhold selvsagt påvirkes av offentligrettslige reguleringer i medhold av laksefiskeloven.

§ 2-2 Stangfiske

Rett til stangfiske har personer som bor i Tana eller Karasjok kommuner. Samme rett har personer som bor langs sideelvene til Tana i Kautokeino kommune. Reindriftsutøvere som ikke bor i disse områdene har stangfiskerett når de driver reindrift i elvedistriktet.

Stangfiskeretten omfatter fiske etter laks og annen fisk med stang og håndsnøre i Tana og sideelvene, mot løsning av fiskekort og innenfor de begrensningene som følger av kapittel 3.

Personer som ikke har stangfiskerett, har adgang til stangfiske mot løsning av fiskekort og innenfor de begrensningene som følger av kapittel 3.

Merknader til § 2-2

Bestemmelsen innebærer at lokalbefolkningen nå får en klar lovhjemmel for sitt stangfiske, noe den ikke har hatt tidligere. Begrunnelsen for og virkningen av en slik lovfesting er drøftet nærmere i punkt 5.5.2.3.

Første ledd sier hva som er vilkåret for stangfiskerett i vassdraget. Etter første og annen setning er vilkåret at man bor i Tana eller Karasjok kommune, eller langs sideelvene til Tana i Kautokeino kommune. Dette omfatter samme personkrets som etter dagens praksis har adgang til billig stangfiske. Det følger av dette vilkåret at blant andre alle garnfiskerettshavere vil ha rett til stangfiske.

Stangfiskerett tilkommer imidlertid personer bosatt i et videre område enn det som gjelder for garnfiskerett. Garnfiskeretten er begrenset til personer som bor mindre enn to kilometer fra lakseførende del av elva, mens stangfiskeretten omfatter alle som bor i Tana og Karasjok kommuner og langs sideelvene i Kautokeino kommune.

I første ledd tredje setning er reindriftsutøvere særskilt omtalt. Reindriftsutøvere som ikke bor (ikke har vinterbosted) i det nevnte området, vil ha samme rett som lokalbefolkningen når de driver reindrift i elvedistriktet. Dette er samme prinsipp som i reindriftsloven § 14. Siden denne bestemmelsen antas ikke å gjelde for Tana, har utvalget funnet det ønskelig og nødvendig å ta inn en tilsvarende regel i tanaloven. Kravet om at reindriften må være lovlig, jf. reindriftsloven § 14, har man ansett overflødig å lovfeste.

Annet ledd er en kort angivelse av hva slags fiske retten gir adgang til. Det fremgår at stangfiskeretten omfatter både fiske med stang og fiske med håndsnøre, fra strand og fra båt, noe som er i samsvar med dagens praksis i vassdraget. I motsetning til garnfiskeretten, som bare gjelder laks og sjøaure, omfatter stangfiskeretten all slags fisk. Men stangfiskeretten gjelder – som loven i det hele, jf. § 1-1 – bare den delen av vassdraget hvor laks går. Også i denne bestemmelsen gis det uttrykk for at det nærmere omfang av retten vil avhenge av forvaltningens vedtak etter kapittel 3, på samme måte som garnfiskeretten.

Det sies også at løsning av fiskekort er et vilkår for å få adgang til stangfiske. Dermed understrekes forskjellen fra garnfiskeretten, der man ikke har noe slikt krav. Som nevnt i punkt 5.5.2.3, skal lokalbefolkningen kun betale en lav pris for fiskekort. Dette sies uttrykkelig i § 3-6, der de nærmere spørsmål om fiskekortpriser er regulert. Man har ikke funnet grunn til å si det samme også i § 2-2.

Tredje ledd gjelder adgangen til stangfiske for andre enn fiskerettshaverne. Utgangspunktet er at disse skal få fiske med stang mot løsning av fiskekort, se drøftelsen i punkt 5.5.2.3.6.

Bestemmelsen om allmennhetens adgang til stangfiske må sees i sammenheng med fiskestyrets forvaltningsmyndighet etter lovutkastets kapittel 3, bl.a. myndigheten til å fastsette fiskekortpris ( § 3-6) og til å innføre begrensninger i fisket av hensyn til fiskebestanden eller utøvelsen av fisket (§ 3-7). Dersom fiskebestanden eller utøvelsen av fisket tilsier at det innføres begrensninger, vil dette i første omgang bety innskrenkninger for allmennheten, det vil i praksis si tilreisende fiskere. Slike bestemmelser vil være forskrift i forvaltningslovens forstand, noe som bl.a. betyr at berørte interessegrupper skal få uttale seg før forskriften blir utferdiget, jf. forvaltningsloven § 37.

Utvalget har vurdert om allmennhetens adgang til stangfiske systematisk ville passe bedre i lovutkastets § 3-6 om forvaltning av stangfiske enn i lovutkastets kapittel 2, som gjelder fiskerett. Bestemmelsen er likevel plassert i § 2-2, fordi dette antas å gi bedre oversikt over de forskjellige gruppenes rettsstilling. Falch mener bestemmelsen bør plasseres i § 3-6 som annet ledd.

Kapittel 3 Forvaltning

§ 3-1 Tanaelvas fiskestyre/Deanu guolástanstivra

Tanaelvas fiskestyre har tolv medlemmer. Seks av dem skal ha garnfiskerett og seks stangfiskerett (uten garnfiskerett). Kommunestyret i Tana oppnevner fire og kommunestyret i Karasjok to medlemmer med garnfiskerett blant personer foreslått av garnfiskerettshaverne. To medlemmer oppnevnes fra nedre del av vassdraget (munningen – Grensenesset), to medlemmer fra midtre del (Grensenesset – kommunegrensen) og to medlemmer fra øvre del (Karasjok kommune).

Kommunestyrene i Tana og Karasjok oppnevner i tillegg tre medlemmer hver med stangfiskerett.

Funksjonstida er fire år og følger kommunevalgperioden. Leder og nestleder velges av fiskestyret for to år. Vervene skifter hvert annet år mellom garnfiskerettshavere og stangfiskerettshavere. Når lederen velges fra den ene gruppen, velges nestlederen fra den andre.

Merknader til § 3-1

Første ledd fastslår at organet skal ha tolv medlemmer. Av disse skal en halvpart ha garnfiskerett og den andre halvparten stangfiskerett (og ikke samtidig garnfiskerett). Med lik representasjon for de to gruppene vil man minske sannsynligheten for at en gruppe blir favorisert gjennom organets virksomhet.

Annet ledd gir regler om oppnevningen av de garnfiskeberettigete medlemmene. Fire medlemmer skal oppnevnes av Tana kommunestyre, og to av Karasjok kommunestyre. Grunnen til at det fra Tana skal oppnevnes dobbelt så mange garnfiskere som fra Karasjok, er bl.a at antallet laksebreveiere i Tana er langt større enn i Karasjok (omlag 300 i Tana mot omlag 120 i Karasjok). De garnfiskeberettigete medlemmene skal velges blant personer foreslått av garnfiskerettshaverne selv. Loven sier ikke hvordan forslagsretten skal utøves. Dette spørsmålet er nærmere drøftet foran, se punkt 5.5.2.4.4. Annen setning bestemmer at de garnfiskeberettigete medlemmene skal oppnevnes etter et bestemt mønster. Dette skal sikre en best mulig geografisk fordeling av representantene, bl.a. av hensyn til de ulike bruksmønstre i elva. Dette er også drøftet nærmere foran i punkt 5.5.2.4.4.

I tredje ledd bestemmes det at kommunestyrene i Tana og Karasjok skal oppnevne tre medlemmer hver med stangfiskerett.

Fjerde ledd bestemmer at medlemmene velges for fire år, og at funksjonstida følger kommunevalgperioden.

I femte ledd bestemmes at fiskestyret selv velger leder og nestleder for to år om gangen. Når lederen er stangfisker, skal nestlederen være garnfisker, og omvendt. Vervene går på omgang mellom de to gruppene annenhvert år. Siden lederens dobbeltstemme vil bli utslagsgivende ved stemmelikhet, har man funnet det naturlig med en slik regel. Regelen vil gi god balanse mellom gruppene, og må antas å legge til rette for en rettferdig og harmonisk forvaltning. Første gang leder skal velges, må det avgjøres ved loddtrekning hvilken av gruppene som skal ha lederen, med mindre man blir enige om noe annet.

§ 3-2 Hovedregel

Fisket i Tanavassdraget forvaltes av fiskestyret, når annet ikke følger av regler i denne loven.

Merknader til § 3-2

Bestemmelsen slår fast at det er Tanaelvas fiskestyre som i utgangspunktet skal forvalte fisket i vassdraget. Forvaltningsmyndigheten knytter seg til alt fiske i Tana, enten det drives av garnfiskerettshavere, stangfiskerettshavere eller utenbygdsboende.

Når myndigheten er lagt til fiskestyret og ikke til for eksempel laksetingene, som etter § 3-4 bare kan uttale seg, skyldes det først og fremst at laksetingene omfatter bare garnfiskerettshavere, ikke stangfiskerettshavere – som utgjør flere tusen. Utvalget har funnet det ønskelig å legge avgjørelsesmyndigheten til et organ med balansert sammensetning av representanter for grupper etter ulike rettigheter og bosted, jf. § 3-1.

Andre organer har forvaltningsmyndighet vedrørende fiske i Tana bare i den utstrekning det følger av andre bestemmelser i loven. Slike bestemmelser finnes for sonemøter i § 3-5 første ledd og for Kongen i § 3-10 siste setning. Forvaltningsspørsmål som ikke faller inn under den særlige myndighet andre er tillagt i loven, skal avgjøres av fiskestyret.

Fiskestyrets myndighet er regulert og begrenset i § 3-3 til 3-11. Loven må også leses med den begrensning som følger av laksefiskeloven, nemlig at sentrale fiskemyndigheter har hånd om den offentligrettslige siden av forvaltningen. Det betyr at forvaltningen må skje i samsvar med regler gitt i eller i medhold av laksefiskeloven, med mindre fiskestyret vedtar innskrenkninger i henhold til utkastets § 3-7.

§ 3-3 Forvaltning av garnfiske

Fiskestyret kan dele elva inn i soner der bestemte rettshavere kan utvises fiske. Soneinndelingen og utvisningene skal gjennomgås hvert fjerde år, etter at garnfiskerettshaverne har fått uttale seg på lakseting.

Spørsmål om vilkårene for fiskerett foreligger, avgjøres av fiskestyret. Det samme gjelder tvister mellom fiskerettshaverne om utøvelsen av fisket, med mindre saken avgjøres på sonemøte etter § 3-5.

Som bevis for fiskeretten skriver fiskestyret ut et laksebrev til hver garnfiskerettshaver, hvor vilkårene for retten og utøvelsen tas inn.

Når særlige grunner foreligger, kan fiskestyret etter søknad tillate andre enn fiskerettshaverne å drive garnfiske i Tana, dersom tradisjonell næringskombinasjon i elvedistriktet danner inntektsgrunnlaget for søkeren og vedkommende bor mindre enn to kilometer fra elva.

Merknader til § 3-3

Etter første ledd første setning kan Tanaelvas fiskestyre dele elva inn i soner for grupper av rettshavere. Dette er myndighet som tidligere lå til politimesteren etter 1911-resolusjonen § 5. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig, forutsettes det at rettshaverne må fiske i en sone som ligger nær eiendommen, slik det også er etter dagens praksis.

Annen setning sier at soneinndelingen og utvisningene skal gjennomgås (og eventuelt revideres) hvert fjerde år, etter at de fiskeberettigete har fått uttale seg. Dette har hittil skjedd på et møte med alle garnfiskeberettigete i kommunen, såkalt lakseting, en ordning som etter utvalgets mening bør fortsette, jf. punkt 5.5.2.4.3.1 og lovutkastets § 3-4. Reglene om revisjon av soneinndeling har tidligere fremgått av 1911-resolusjonen § 7, som imidlertid er noe mer detaljert. Det har ikke vært tilsiktet noen endring av praksis mht. soneinndelingen, men de nærmere bestemmelser om dette overlates til Tanaelvas fiskestyre.

Etter annet ledd gis fiskestyret myndighet til å avgjøre spørsmål om vilkårene for garnfiskerett etter § 2-1 foreligger. Tidligere var det politimesteren, etter uttalelse fra lensmannen, som avgjorde slike spørsmål, med fylkesmannen som klageinstans, jf. 1911-resolusjonen § 12 første ledd. Tanaelvas fiskestyre gis videre myndighet til å avgjøre tvister mellom fiskerettshaverne om utøvelsen av fisket, med mindre saken avgjøres på sonemøte etter § 3-5. Denne myndigheten lå før til lensmannen som lakseoppsyn etter § 12 annet ledd i 1911-resolusjonen, og med politimesteren som klageinstans. Det antas at den nye regelen vil gi en mer oversiktlig rettsstilling ved at begge typer spørsmål nå blir avgjort av samme organ og med samme klageorgan (Finnmark grunnforvaltning, jf. § 3-8).

I 1911-resolusjonen § 12 het det også at myndigheten til å avgjøre tvister mellom de fiskeberettigete kun var aktuell for saker som ikke egner sig for indbringelse for retten. En tilsvarende formulering er ikke inntatt i § 3-3, men bestemmelsen må leses med samme begrensning. Enkelte saker vil etter sin art passe for domstolsbehandling, f.eks. erstatningskrav fra en garnfisker mot en annen, og fiskestyret må da kunne henvise partene til retten.

Tredje ledd legger myndigheten til å utstede laksebrev til Tanaelvas fiskestyre, en myndighet som politimesteren har hatt tidligere, jf. 1911-resolusjonen § 11. Det forutsettes også at det nye organet fører oversikt over elvas ulike soner og fiskerettshaverne innenfor hver sone, en oppgave som § 11 før påla politimesteren.

Fjerde ledd er en dispensasjonshjemmel for Tanaelvas fiskestyre, se drøftelsen i punkt 5.5.2.4.5. Bestemmelsen gir fiskestyret myndighet til å tillate personer å drive garnfiske, selv om vedkommende ikke oppfyller de vanlige vilkårene for dette etter § 2-1.

Et vilkår for slik tillatelse er at søkeren driver tradisjonell næringskombinasjon i elvedistriktet. Det betyr at søkeren må drive laksefiske kombinert med en eller flere tradisjonelle utmarksnæringer. Av aktuelle næringer kan nevnes skogbruk, duodji, jakt, bærplukking og ferskvannsfiske. Det er også et vilkår at næringskombinasjonen må danne inntektsgrunnlaget for søkeren. Dette må bety at vedkommende må ha i hvert fall størstedelen av sin inntekt fra slik næringskombinasjon.

Det kreves at søkeren bor mindre enn to kilometer fra elva. Dette er et vilkår for jordbrukernes garnfiskerett, og det synes rimelig å kreve samme geografiske nærhet til elva fra dem som eventuelt skal gis dispensasjon til garnfiske.

Det må i tillegg foreligge særlige grunner. Her understrekes at tillatelse skal være et godt begrunnet unntak fra hovedregelen om at bare aktive jordbrukere kan fiske med garn. Dispensasjonsregelen retter seg mot tilfelle der det synes særlig rimelig og rettferdig at en person får adgang til garnfiske. Tillatelse bør bare være aktuelt for den som har relativt lav inntekt. Utvalget vil ikke antyde noen beløpsgrense, men overlater dette til fiskestyret.

At fiskestyret « kan...tillate», betyr at organet ikke har en plikt til å dispensere, selv om grunnvilkårene for dispensasjon er oppfylt. Den endelige avgjørelsen er med andre ord overlatt til organets frie skjønn. Vedtaket kan imidlertid påklages til Finnmark grunnforvaltning, se utkastets § 3-12.

Når en person først har fått tillatelse, bør han i utgangspunktet stå i samme stilling som øvrige garnfiskere. Han bør f.eks. kunne møte og uttale seg på lakseting og sonemøte. Prinsipielt vil det likevel være en forskjell på de som har fiskerett med hjemmel i utkastets § 2-1 og de som har fått tillatelse etter § 3-3 fjerde ledd. Mens de førstnevnte har et rettskrav på å få drive garnfiske hvis de oppfyller vilkårene i § 2-2, kan de sistnevntes adgang til å fiske med garn trekkes tilbake hvis fiskestyret ikke lenger finner at det foreligger særlige grunner for en slik adgang.

§ 3-4 Lakseting

Lakseting for garnfiskerettshaverne holdes særskilt for Tana kommune og Karasjok kommune minst hvert fjerde år etter innkalling av fiskestyret.

Laksetinget kan uttale seg om alle spørsmål av betydning for fisket.

Merknader til § 3-4

Første ledd bestemmer at ordningen med lakseting skal fortsette. Mens det tidligere var politimesteren som innkalte til lakseting, skal denne oppgaven heretter ligge til fiskestyret. At lakseting skal holdes minst hvert fjerde år åpner for at fiskestyret kan innkalle til ekstraordinære lakseting etter behov. For øvrig foreslås ingen endringer av dagens praksis mht. laksetingene.

Annet ledd innebærer at laksetingene fortsatt skal være rådgivende organ, og det fastslås at tingene kan uttale seg om alle spørsmål av betydning for fisket i Tanavassdraget. Uttalelser fra laksetingene vil således kunne være retningsgivende for arbeidet i fiskestyret.

Fiskestyret vil kunne legge frem saker og spørsmål for laksetingene. Blant annet kan det være naturlig at regnskap og revisjonsberetning blir lagt frem til orientering og mulige merknader, selv om det ikke foreslås noe krav om at regnskapet skal godkjennes av andre enn fiskestyret.

§ 3-5 Sonemøte

I hver sone ordner garnfiskerettshaverne selv sitt fiske. Fiskestyret påser at det i hver sone blir holdt møte senest to måneder før fisketida tar til, og kan gi vedtekt for møtene. Ved stemmelikhet på sonemøte avgjøres spørsmålet av fiskestyret.

Merknader til § 3-5

I første ledd opprettholdes et viktig prinsipp: Innenfor hver sone har fiskerettshaverne rett og plikt til selv å organisere sitt fiske. Tidligere har samme regel fulgt av § 8 i 1911-resolusjonen. § 8 sa også at fisket i sonen skulle drives for felles regning hvis ikke noe annet enstemmig ble bestemt, at utgifter og inntekter skulle deles likt og at fiskeberettiget som ikke deltar, skulle ha en fjerdedel av full mannpart. Det er ikke lenger vanlig at fisket drives for felles regning. Utvalget har derfor ikke gjentatt disse formuleringene. Det følger i stedet av første ledd at sonemøtene selv avgjør hvordan fisket skal utøves.

Etter annet ledd har fiskestyret plikt til å sørge for at det i hver sone blir avholdt møte senest to måneder før fiskesesongen starter. Dette innebærer at fiskestyret må innkalle til årsmøte for den enkelte sone, dersom de garnfiskeberettigete i sonen ikke selv har gjort dette i tide. Hensikten med en slik regel er at man skal få tilstrekkelig tid til å løse eventuelle tvister eller uklarheter før fisket tar til. En regel som tilsvarer dette har man tidligere hatt i 1911-resolusjonen § 10, men da slik at en eller flere fiskeberettigete kunne kreve at lensmannen innkalte til årsmøte, hvis dette ikke var gjort innen utgangen av mars.

Tanaelvas fiskestyre kan gi nærmere bestemmelser for møter i sonen. Slike regler har hittil fulgt av 1911-resolusjonen § 10, bl.a. om at det skal velges formann og nestformann, at formannen ved stemmelikhet har dobbeltstemme og at fiskeberettigete kan møte ved fullmektig.

Annet ledd annen setning innebærer imidlertid at formannen i sonen ikke lenger får dobbeltstemme ved stemmelikhet. Det sies her at ved stemmelikhet om et spørsmål på årsmøtet eller annet møte i sonen skal spørsmålet avgjøres av Tanaelvas fiskestyre. Hensynet bak regelen er at det antakelig vil skape mindre konflikt innad i sonen hvis et tvilsomt spørsmål avgjøres av fiskestyret, enn ved bruk av formannens dobbeltstemme.

§ 3-6 Forvaltning av stangfiske

Fiskestyret forestår salg av fiskekort og fastsetter kortpriser. Prisen på fiskekort til fiskerettshavere skal være lav.

Merknader til § 3-6

Første setning bestemmer at Tanaelvas fiskestyre skal administrere salget av fiskekort. I tillegg til at organet skal foreta selve utstedelsen, får det myndighet til å fastsette prisen på fiskekort. Selv om det ikke sies uttrykkelig, må fiskestyret selvsagt også kunne endre kortprisene. Prisene på fiskekort har hittil vært fastsatt ved forskrift (kgl. res.). Fylkesmannen har hatt myndighet til å endre fiskekortprisene i takt med den generelle prisutvikling og ikke oftere enn annethvert år, jf. forskriftene fra 1989 og 1990 § 2. § 3-6 setter ingen slik grense for det nye organets myndighet.

Fastsettelse av fiskekortpris må anses som en forskrift, noe som innebærer at forvaltningslovens regler om forskrifter kommer til anvendelse, jf. lovutkastets § 3-12. Dermed har berørte fiskeinteresser krav på forhåndsvarsel om endringen og rett til å få uttale seg om saken, noe som gir dem en viss mulighet til å påvirke det endelige vedtaket.

I annen setning sies det uttrykkelig at rettshavere skal betale en lav pris for fiskekort. Sammenholdt med § 2-2 innebærer bestemmelsen at bygdefolk har en lovbeskyttet rett til billig stangfiske. Hvor lav fiskekortprisen skal være, overlates til fiskestyret å bestemme. Et utgangspunkt kan være at prisen ikke vesentlig skal overstige det som er nødvendig for å dekke administrasjonsutgifter ol.

Bestemmelsen legger opp til at det fortsatt skal være forskjell mellom bygdefolks og andres fiskekortpris. Tidligere var det fylkesmannen som hadde kompetanse til å differensiere fiskekortpriser, jf. 1989- og 1990-forskriftene § 23, mens det nå foreslås at fiskestyret får denne myndigheten. Avgiften må som hittil kunne settes forskjellig for fiske fra land og båt. Det må også kunne innføres nye former for prisforskjeller hvis fiskestyret finner det hensiktsmessig, f.eks. mellom slukfiske og fluefiske. Fiskestyret må også kunne sette en lavere pris for allmennheten i Finnmark enn for folk bosatt utenfor fylket, som nevnt foran i punkt 5.5.2.4.5.

Utvalget vil fastslå i loven at allmennheten uten stangfiskerett har adgang til stangfiske i Tana etter nærmere bestemmelser fra fiskestyret, se punkt 5.5.2.3.6. Utvalgets flertall har plassert bestemmelsen om dette i § 2-2, som ellers omhandler rett til stangfiske. Falch, mener bestemmelsen bør plasseres som annet ledd i § 3-6, som omhandler forvaltningsmyndighet vedrørende stangfiske.

§ 3-7 Innskrenkning av fiske

Dersom hensynet til fiskebestanden eller utøvelsen av fisket tilsier det, kan fiskestyret innskrenke adgangen til fiske ut over det som følger av regler gitt i eller i medhold av lakseloven, med virkning for alle eller for visse grupper.

Fiskestyret kan på samme vilkår begrense salget av fiskekort. Slike begrensninger skal først innføres for personer uten stangfiskerett.

Merknader til § 3-7

Bestemmelsens første ledd gir Tanaelvas fiskestyre myndighet til å begrense omfanget av fisket i elva i forhold til det som ville følge av allmenne regler. Vilkåret er at hensynet til fiskebestanden eller utøvelsen av fisket tilsier det. § 3-7 hjemler innføring av strengere regler om f.eks. fisketider, fiskemåter og redskapsbruk enn det som følger av regler gitt i eller i medhold av laksefiskeloven. Sammenholdt med annet ledd, der fiskestyret gis myndighet til å begrense selve salget av fiskekort, vil bestemmelsen gi det nye organet forholdsvis god kontroll med ressursutnyttelsen i vassdraget.

Vilkåret hensynet til fiskebestanden må forstås slik at fiskestyret har en relativt vid skjønnsmessig adgang til å vurdere om fiskebestanden er utsatt eller truet, og vedta nødvendige innskrenkninger i fisket.

Fiskestyret kan også innskrenke fiskeadgangen hvis hensynet til utøvelsen av fisket tilsier det. Dette fanger opp tilfelle hvor fiskebestanden ikke er truet, men hvor det av andre grunner er nødvendig å begrense fisket. Det kan f.eks. tenkes at det på særlige populære fiskeplasser blir for mange stangfiskere, slik at verken rettshavere eller turister får utøvd sitt fiske på en rimelig måte.

Det kan innføres begrensninger overfor alle som fisker i Tana, også garn- og stangfiskeberettigete. Begrensninger kan imidlertid også gjelde bare for visse grupper. Det forutsettes at nødvendige begrensninger først bør gjøres gjeldende for utenbygdsboende, det vil si personer som ikke har stangfiskerett etter § 2-2 første ledd. Fiskestyret kan f.eks. begrense fisketiden for stang og håndsnøre, antall stenger pr. døgn, områder for fluefiske og/eller slukfiske fra land eller båt og antall båter pr. døgn som brukes i fisket. Slike begrensninger er det hittil fylkesmannen som har kunnet sette, i medhold av §§ 23 i forskriftene fra 1989 og 1990.

Fiskestyret må imidlertid kunne innføre begrensninger på flere gruppers fiske samtidig. Siden turistenes fiske gir de største inntektene, kan det være behov for å tillate et visst turistfiske, samtidig som man innfører tidsbegrensninger på rettshavernes fiske.

Et særskilt spørsmål er om fiskestyret skal kunne innskrenke fiskeadgangen også i forhold til forskrifter som bygger direkte på avtale med finske myndigheter. Ordlyden i § 3-7 utelukker ikke dette, dersom slike forskrifter har hjemmel i laksefiskeloven. Utvalget mener imidlertid at fiskestyret ikke bør ha adgang til dette, med mindre det skulle følge av avtalen. Dette fremgår av lovutkastet § 3-10 om avtale med Finland, som innebærer at fiskestyret vil ha bundet seg til den fiskeadgangen som følger av avtale. Det ville være uheldig om fiskestyret kunne fravike innholdet i en folkerettslig bindende avtale. Dersom et spørsmål bare er nevnt i avtalen, men overlatt til organer i de respektive land å regulere nærmere, bør derimot fiskestyret kunne fravike den norske forskriftens innhold i innskrenkende retning.

Bestemmelsen gir ikke adgang til å fravike allmenne regler i utvidende retning. Det har ikke vært ansett nødvendig eller ønskelig at Tanaelvas fiskestyre skal kunne gi mer lempelige bestemmelser om fisketider, redskapsbruk mv. enn de allmenne reglene gjør.

Annet ledd gir fiskestyret myndighet til å begrense salget av fiskekort. Både rettshavernes og andres adgang til å kjøpe fiskekort kan begrenses. Det følger imidlertid av annen setning at salgsbegrensninger først skal innføres overfor utenbygdsboende. Disse har etter lovforslaget ingen rett til å drive stangfiske, og eventuelle innskrenkninger i fiskeadgangen må derfor først gjøres gjeldende mot denne gruppen. Fiskestyret kan med andre ord ikke la være å selge sesongkort til stangfiskerettshaverne før turistfisket er helt stengt. Derimot kan det, etter første ledd, settes ulike begrensninger på omfanget av rettshavernes fiske, selv om turister tillates å fiske i elva, se nedenfor. Hvis innskrenkninger overfor stangfiskerettshaverne blir nødvendig, bør det normalt skje ved innføring av strengere regler om fisketider, redskapsbruk mv. etter § 3-7, og ikke ved at noen nektes å kjøpe sesongkort og dermed utelukkes helt fra fisket.

Vilkåret for å begrense fiskeadgangen er de samme som etter første ledd, dvs. at hensynet til fiskebestanden eller utøvelsen av fisket tilsier det. Utenbygdsboende skal derfor tillates å fiske hvis det kan skje uten at det truer fiskebestanden eller utøvelsen av fisket i Tana. I motsatt fall kan Tanaelvas fiskestyre begrense salget av fiskekort til utenforstående, og eventuelt også til rettshavere. Det kan f.eks. tenkes at turistfisket får et så stort omfang at det går ut over lokalfolks muligheter til å fiske, bl.a. ved at det blir lang ventetid på de beste strykene. I slike tilfelle må fiskestyret kunne begrense fiskekortsalget til tilreisende fiskere, for å sikre at rettshaverne får drive fiske på en rimelig måte.

Bestemmelsen åpner for at også lokalfolks adgang til å kjøpe fiskekort kan begrenses, hvis det er nødvendig for å sikre jordbrukernes garnfiskerett, jf. første ledd. Siden bygdefolk vil ha en lovfestet rett til stangfiske, må denne muligheten benyttes med varsomhet. Det klare utgangspunktet er at begge grupper rettshavere skal få fiske i Tana. Bestemmelsen er tenkt som en sikkerhetsventil i tilfelle der garnfisket, som følge av særlig lav fiskebestand og/eller kraftig økning av lokalfolks stangfiske, er i ferd med å miste sin betydning for jordbruksbefolkningen. I slike unntakstilfelle innebærer bestemmelsen en prioritering av det tradisjonelle garnfisket på bekostning av lokalfolks mer moderne stangfiske. Dette er i samsvar med høyesterettsdommen fra 1994 om laksebreveiernes og statens adgang til salg av fiskekort i Tanavassdraget (Rt. 1994 s. 158), der det slås fast at det finnes en grense for hvor mye stangfiske som kan tillates før laksebreveiernes rett er gått for nær, se punkt 5.5.2.3.4.

Hvor store inngrep garnfiskerne må tåle før det kan innføres begrensninger på salget av fiskekort til lokalfolk, er det vanskelig å si noe om. Dette er noe Tanaelvas fiskestyre må avgjøre i det enkelte tilfelle. Fiskestyret kan imidlertid begrense begge gruppers utøvelse av fiske, f.eks. gjennom strengere regler for fisketider og redskapsbruk, i medhold av første ledd.

Vedtak etter § 3-7 er forskrift i forvaltningslovens forstand. Dette betyr bl.a. at berørte interesser skal få uttale seg før forskriften utferdiges, se punkt 5.5.2.4.7 foran.

§ 3-8 Inntekter av kortsalg

Inntekter ved salg av fiskekort brukes av fiskestyret til oppsyn og fiskefremmende tiltak, herunder administrasjon, tilrettelegging og forskning.

Fiskestyret sørger for regnskap og revisjon.

Merknader til § 3-8

Første ledd sier at Tanaelvas fiskestyre har kompetanse til å disponere de inntekter som salget av fiskekort gir. Denne kompetansen lå tidligere hos fylkesmannen. Organet må bruke inntektene til oppsyn og fiskefremmende tiltak. Som eksempler på fiskefremmende tiltak er særskilt nevnt administrasjon, tilrettelegging og forskning. Uttrykket vil også omfatte f.eks. fiskeribiologiske tiltak.

Annet ledd bestemmer at fiskestyret skal sørge for regnskap og revisjon.

§ 3-9 Oppsyn

Fiskestyret organiserer oppsyn med fisket i Tana.

Merknader til § 3-9

Bestemmelsen legger ansvaret for å organisere fiskeoppsyn til Tanaelvas fiskestyre. Dette ansvaret har tidligere ligget til fylkesmannen, jf. artikkel 4 i 1989-avtalen med Finland, mens selve oppsynet har vært utført av lensmannskontorene i Tana og Karasjok. Utgiftene til oppsynet skal dekkes med penger fra fiskekortsalget, jf. § 3-8, og om nødvendig med statstilskudd. Det siste er rimelig på bakgrunn av at fiskestyret vil ha oppsyn med at et stort antall offentligrettslige regler blir overholdt, se punkt 5.5.2.4.9.

§ 3-10 Avtale med Finland

Ved forhandlinger mellom den norske og den finske stat om avtale om fiske i Tanavassdraget har Sametinget rett til å peke ut en deltaker og fiskestyret rett til å peke ut to deltakere i forhandlingsutvalget.

I den utstrekning slik avtale omfatter forhold som fiskestyret har myndighet over etter denne loven, skal denne delen av avtalen være godkjent av fiskestyret på forhånd. Kongen kan fastsette forskrift om disse forhold i samsvar med avtalen.

Merknader til § 3-10

De særlige spørsmål som oppstår som følge av at Tana danner riksgrense mot Finland og begrunnelsen for bestemmelsen, er drøftet foran i punkt 5.5.2.4.10.

Første ledd gir regler om rett til representasjon for fiskestyret og Sametinget i det særskilte utvalget som skal forhandle med finske myndigheter om felles fiskeregler. Fiskestyret kan stille med to, og Sametinget én, representant i forhandlingsutvalget. Av fiskestyrets representanter skal én ha garnfiskerett og én stangfiskerett (og ikke samtidig garnfiskerett).

Annet ledd første setning krever at forhandlingsutvalget, før avtale med finske myndigheter inngås, får godkjennelse fra fiskestyret for eventuelle deler av avtalen som etter tanaloven ligger under fiskestyrets myndighetsområde. Dette vil gi fiskestyret avgjørende innflytelse på fiskereglene også i riksgrenseområdet. Samtidig vil det fortsatt være Kongen som formelt forhandler og inngår avtalen med finske myndigheter.

I annen setning gis Kongen hjemmel til å gi forskrifter i samsvar med avtalen. Dette utelukker ikke at fiskestyret også kan gi forskriftene (i medhold av § 3-6 og § 3-7). Dette er et praktisk spørsmål som må avklares mellom fiskestyret og departementet. I begge tilfelle må avtalen legges til grunn for forskriftene.

§ 3-11 Utestenging fra fiske

Ved brudd på bestemmelse gitt i eller i medhold av denne delen av loven kan fiskestyret vedta at fiskerettshaver eller annen fisker skal utestenges fra fiske i Tana for inntil to år.

Ved gjentatt eller særlig grov overtredelse kan vedkommende utestenges for inntil fem år.

Merknader til § 3-11

Bestemmelsen gir fiskestyret hjemmel til å utestenge personer fra fiske dersom de fisker i strid med regler gitt i eller i medhold av første del av lov om fiske i Tana, Neiden og Alta. Dette er en sanksjonsregel, som må ses i sammenheng med den allmenne straffebestemmelsen i laksefiskeloven (§ 49). Overtredelse av laksefiskelovens regler kan straffes etter § 49, mens overtredelse av den nye lovens regler om Tana kan medføre utestenging etter § 3-11. Dersom en person fisker i strid med både laksefiskeloven og den nye lovens regler om Tana, kan han altså risikere utestenging i tillegg til fengsel eller bot.

Utestenging kan ramme både rettshavere og tilreisende fiskere. Utestengingen kan gjelde for inntil to år, men inntil fem år hvis overtredelsen er særlig grov eller vedkommende tidligere har vært utestengt etter § 3-11. Et vedtak fra fiskestyret om utestenging må regnes som enkeltvedtak og kan derfor påklages til Finnmark grunnforvaltning etter § 3-12.

§ 3-12 Saksbehandling og klage

Forvaltningsloven 10. februar 1967 og offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 gjelder for virksomheten til Tanaelvas fiskestyre.

Klage over vedtak av fiskestyret som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, avgjøres av Finnmark grunnforvaltning. Finnmark grunnforvaltning kan ikke behandle saker av eget tiltak.

Merknader til § 3-12

Første ledd slår fast at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten til Tanaelvas fiskestyre. Dette foreslås sagt uttrykkelig i loven, siden det kanskje kunne være tvil om fiskestyrets vedtak treffes under utøving av offentlig myndighet, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a). De særlige spørsmål dette reiser, er drøftet foran i punkt 5.5.2.4.3. Forvaltningsloven (og offentlighetsloven) gjelder bare for fiskestyrets saksbehandling, og ikke for sonemøtenes virksomhet.

Annet ledd første setning slår fast at vedtak av fiskestyret som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, kan påklages. Det siktes her til de avgjørelser som etter forvaltningsloven § 2 anses som enkeltvedtak, med unntak av vilkåret om at avgjørelsen må være truffet under utøving av offentlig myndighet. Klageorgan er Finnmark grunnforvaltning. Hvilke av fiskestyrets vedtak som kan påklages, er drøftet i punkt 5.5.2.4.8.

Klagebehandlingen vil skje etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Dette innebærer bl.a. at Finnmark grunnforvaltning kan prøve alle sider av saken, jf. § 34. Organet kan dermed overprøve fiskestyrets saksbehandling, lovanvendelse og skjønn (rimeligheten av vedtaket). Klagefristen vil være tre uker fra underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part, se fvl. § 29.

Annen setning gjør et unntak fra de vanlige klagereglene. Finnmark grunnforvaltning kan ikke omgjøre fiskestyrets vedtak av eget tiltak, slik et klageorgan normalt kan etter fvl. § 35 annet og tredje ledd.

Kapittel 4. Allmenne regler

§ 4-l Virkeområde

Denne delen av loven gjelder Neidenelva med sidevassdrag fra fjorden til riksgrensen mot Finland så langt laks går.

Merknader til § 4-1

Bestemmelsen angir lovens geografiske virkeområde. Loven gjelder i Neidenelvas hovedløp fra Munkefjorden hvor laksen går inn i Finland, og i sidevassdragene så langt laksen går. Lovens virkeområde er ment å omfatte det samme område som er angitt i fiskeregler for Neidenelvens fiskeområde, fastsatt ved kgl. res. 4. november 1977 med senere endringer. Virkeområdet angir på denne måten også utstrekningen av den myndighet og de oppgaver som er lagt til Neidenelvas fiskestyre. I den delen av vassdraget hvor det ikke går laks, vil lakseloven og forskrifter gitt i medhold av denne gjelde.

§ 4-2 Formål

Formålet med denne delen av loven er å sikre

1. Neidenelva som fremtidig lakseelv og som naturgrunnlag for den østsamiske kulturen og for bosettingen for øvrig i Neiden og

2. fiskerett i Neidenelva.

Merknader til § 4-2

Bestemmelsen angir et tosidig formål med de regler som er foreslått for Neidenelva.

Utgangspunktet etter nr. 1) er at sikring av Neidenelva som lakseførende elv i fremtiden vil være helt avgjørende for bevaring og utvikling av den østsamiske kulturen. All forvaltning må ha som mål å legge forholdene til rette for en langsiktig forvaltning av ressursene i elva. Dette innebærer at det ikke må foretas inngrep som kan svekke eller ødelegge mulighetene for laksens liv i elva. Hensynet til at kommende generasjoner skal ha nytte og glede av elva må tillegges avgjørende betydning, f.eks. hvis det oppstår nye utnyttings- eller fortjenestemuligheter som over tid kan true fiskebestanden eller elvas omgivelser. Skulle det oppstå fare for laksesykdommer og skadelige parasitter, f.eks. Gyrodactylus salaris, vil lovens formål tale for at det iverksettes tiltak etter loven her, og eventuelt etter oppdrettsloven, som hindrer smittespredning. Målet om å bevare elva for fremtiden må tillegges avgjørende vekt når smittefare kan konstateres, om nødvendig på bekostning av oppdrettsinteresser. Med tanke på elvas særlige verdi som naturområde og som grunnlag for østsamisk kultur bør tiltak kunne innføres også når smittefaren fremstår som forholdsvis liten.

Historisk har den østsamiske bosettinga i Skoltebyen vært knyttet til det rike laksefisket i elva. Loven legger opp til at den østsamiske kulturen i fremtiden i stor grad skal knyttes til laksefisket i elva, særlig gjelder dette bestemmelsene om livjelakfisket i Skoltefossen. Fisket i elva skal imidlertid ikke bare være et materielt grunnlag for den østsamiske kulturen, men også være en av bærebjelkene i opprettholdelse av bosettinga ellers i Neiden.

Nr. 2) angir at det er et mål å sikre fiskerett i Neidenelva. I dette ligger at formålet er å sikre rettshavernes interesser – rettigheter - knyttet til utnyttelse av fiskeressursene i elva. Østsamenes særlige rett til livjelakfisket og den øvrige bygdebefolknings rett til fiske for øvrig er etter loven likestilte rettigheter.

Det er ikke angitt som noe formål med lovforslaget om Neiden at det skal sikre fiske for allmenheten, i motsetning til det som er foreslått for Tana (§ 1-2). Dette skyldes at det ikke later til å være behov for en slik regel i Neiden, der fiske for allmenheten er omfattende og ikke synes å ha vært omstridt. Det er ikke meningen med dette å legge noen begrensning på fiske for allmenheten i Neiden.

Kapittel 5. Fiskerett

§ 5-1 Stangfiske

Rett til stangfiske har personer som bor i Neiden.

Stangfiskeretten omfatter fiske etter laks og annen fisk med stang og håndsnøre innenfor de begrensningene som følger av § 5-2 og kapittel 6.

Fiskeretten omfatter også fiske med andre lovlige redskaper utenom Neidenelva (hovedløpet).

Merknader til § 5-1

Første ledd angir hvem som har rett til stangfiske i Neidenelva, dvs. rettshaverkretsen. Det eneste vilkåret som oppstilles, er et bostedskrav. Vedkommende må være bosatt i Neiden. Med bosatt menes fast bosatt, dvs. at en i folkeregisteret er registrert som bosatt i Neiden, slik Neiden er avgrenset i valgmanntallet i kommunen.

Annet ledd angir hva fiskeretten omfatter. Først og fremst kan det fiskes etter laks, men også annen fisk omfattes. Med stangfiske menes også fiske med håndsnøre, selv om det ikke er særlig praktisk. Rettshaverne har i utgangspunktet ikke rett til å fiske med andre redskaper enn stang og håndsnøre, f.eks. garn. Unntak gjelder likevel etter siste ledd. Henvisningen til § 5-2 innebærer at stangfiskerettshaverne ikke kan fiske med stang eller håndsnøre i Skoltefossen når livjelakfisket foregår. Henvisningen til kapittel 6 innebærer at rettshaverne må respektere de regler som gis av fiskestyret eller livjelakstyret for så vidt gjelder livjelakfisket i Skoltefossen.

Tredje ledd åpner for at det utenom Neidenelvas hovedløp kan fiskes med andre redskaper enn stang og håndsnøre. Utgangspunktet etter fiskeregler for Neidenelvens fiskeområde, fastsatt ved kgl. res. 4 november 1977, er at fiskerettshaverne også har kunnet fiske med garn og andre redskaper i Neidenelva. Neidenelvens Fiskefellesskap har imidlertid – av hensyn til fisket i elva – nedlagt forbud mot bruk av garn i hovedløpet. Lovforslaget viderefører dette forbudet og innebære at det er forbudt å fiske med garn i Neidenelvas hovedløp (unntatt livjelakfisket i Skoltefossen), jf. § 6-7 første ledd, mens det – i den grad det er tillatt etter de offentligrettslige regler gitt i medhold av lakseloven – kan fiskes med andre redskaper, typisk garn i elvas sidevassdrag så langt laks går her.

§ 5-2 Livjelakfiske i Skoltefossen

Rett til livjelakfiske (käpäläfiske, kastenotfiske) i Skoltefossen har østsamer som er bosatt i Neiden (livjelakrettshaver).

Med østsame menes i denne loven person som oppfatter seg selv som østsame, og som er etterkommer av person som har hatt østsamisk som hjemmespråk.

I den tiden av året livjelakfisket foregår, er annet fiske ikke tillatt i Skoltefossen.

Merknader til § 5-2

Første ledd sier hvem som har rett til å delta i livjelakfisket i Skoltefossen. På samme måte som i reindriftsloven § 4 a, er det to vilkår knyttet til etnisitet og bosted som begge må være oppfylt. Det er bare østsamer bosatt i Neiden som har rett til å delta i fisket. Bostedskravet og avgrensninga av bygda Neiden tilsvarer § 5-1.

Annet ledd definerer hvem som er østsame. Lovens definisjon tar utgangspunkt i samelovens definisjon av hvem som er berettiget til å stå i samemanntallet, men går lenger. Loven angir ett subjektivt og ett objektivt vilkår. Det subjektive vilkår er at vedkommende oppfatter seg selv som østsame. I dette ligger et krav om at vedkommende selv må føle seg som del av den østsamiske folkegruppe. Det antas at dette vilkår ikke vil skape vansker i denne sammenheng. Det subjektive vilkår er imidlertid ikke tilstrekkelig, det stilles også krav om at vedkommende faktisk er etterkommer av person som hatt østsamisk som hjemmespråk. I praksis innebærer dette et krav om at en kan dokumentere eller sannsynliggjøre at en eller flere av vedkommendes forfedre var av østsamisk ætt. I motsetning til sameloven er det ikke noen avgrensning i forhold til hvor langt tilbake en må gå for å slå fast sin østsamiske ætt.

Bestemmelsen avgrenser ikke mot østsamer som er etterkommere etter østsamer fra andre siidaer, f.eks. fra Pasviksiidaen. Dette er gjort for å gi åpning for at etterkommere etter østsamer fra f.eks. den tidligere Pasviksiidaen skal få samme rettigheter som de som er etterkommere etter østsamer i Neiden. Historisk var det vanlig at østsamene giftet seg med personer fra andre siidaer. Hvor de østsamiske forfedrene har vært bosatt, bør derfor ikke være avgjørende når en i dag forsøker å revitalisere den østsamiske kulturen i Neidenområdet. Rettighetene som gis ved denne lovbestemmelsen, er ikke arverettslig, men kulturelt begrunnet.

Tredje ledd slår fast at det i Skoltefossen er forbud mot annet fiske enn livjelakfiske i den tiden av året dette foregår.

§ 5-3 Parthavere

Partrett har personer som bor i neidendalføret og eier eller leier på åremål eiendom der på minst 5 dekar og avler på eiendommen minst 2500 kg høy i året eller annet av tilsvarende verdi (parthavere).

Dersom flere personer driver slikt jordbruk i fellesskap, har bare en av dem partrett.

Partretten omfatter del av utbytte av inntekter fra salg av fiskekort i elva etter vedtak av Neidenelvas fiskestyre.

Merknader til § 5-3

Første ledd angir hvem som er parthaver, dvs. hvem som i tillegg til fiskerett også har rett til økonomisk utbytte av inntektene fra salg av fiskekort i elva. Vilkårene for parthaverrett tar sikte på å videreføre de regler som følger av vedtektene til Neidenelvens fiskefellesskap.

Etter bestemmelsen må parthavere bo i neidendalføret. Bostedskravet er ikke det samme som i §§ 5-1 og 5-2. Bygda Neiden omfatter flere personer enn de som bor i neidendalføret. Bestemmelsen tar sikte på å videreføre retten til økonomisk utbytte for de som oppfyller vilkårene til medlemskap i Neidenelvens fiskefellesskap. Etter paragraf 1-1 i vedtektene for fiskefellesskapet ligger retten til eiere og brukere av eiendommer som ligger i Neidendalføret. Videre stilles det krav om å eie eller leie eiendom på minst 5 dekar i neidendalføret. Til slutt stilles krav om å dyrke eller avle minst 2500 kg høy hvert år, eller avle annet som har en tilsvarende verdi. Hovedpoenget er ikke at en skal dyrke høy, men at jorda skal holdes i hevd ved bruk og produksjon av ulike vekster. Det vil ikke være tilstrekkelig å f.eks. drive utleie av jorda til campingturister el. Det skal dyrkes eller avles på eiendommen.

Annet ledd avgrenser kretsen av parthavere til en for hver eiendom. Sameie mellom flere gir ikke alle samme rett til part. Likeledes kan ikke en person få flere parter ved å eie flere eiendommer. Det vil være opp til dem som driver jorden i felleskap, å avgjøre hvem av dem som skal ha partrett eller å dele det utbyttet som faller på parten.

Tredje ledd sier hva partretten omfatter. Partrett gir rett til økonomisk utbytte av de inntekter (overskuddet) som fremkommer ved salg av fiskekort. Retten er ikke ubetinget og forutsetter at fiskestyret fatter vedtak om utdeling. Fiskestyret har plikt til å bruke inntektene til forvaltning av fiskeressursene i elva og sikre elva som fremtidig lakseelv, jf. lovens § 4-2. I den grad det er forsvarlig, kan fiskestyret fatte vedtak om utdeling av utbytte til parthaverne. Når slikt vedtak er fattet, skal hver parthaver ha like stor andel.

Kapittel 6. Forvaltningsorganer og oppgaver

§ 6-l Neidenelvas fiskestyre

Neidenelvas fiskestyre har fem medlemmer. Tre medlemmer med varamedlemmer velges på møte av parthaverne, ett medlem med varamedlem velges på møte av livjelakrettshaverne og ett medlem med varamedlem velges på møte av stangfiskerettshaverne som ikke har partrett. Bare personer over l8 år kan delta i valgene. Valgperioden er to år.

Leder og nestleder velges av fiskestyret hvert år. Vervene skifter hvert år mellom parthaverne, livjelakrettshaverne og stangfiskerettshaverne, og lederen og nestlederen velges fra hver sin gruppe.

Møtebok føres fra styremøtene.

Merknader til § 6-1

Bestemmelsen har regler om Neidenelvas fiskestyre som foreslås som det fremtidige forvaltningsorgan for fisket i elva. Utredningens punkt 7.7.3.7 redegjør nærmere for de vurderinger som ligger bak den foreslåtte regel.

Første ledd regulerer sammensetningen av styret. Fiskestyret skal ha fem medlemmer med varamedlemmer. Tre av styremedlemmene med varamedlemmer skal velges av og blant parthaverne. Ett medlem med varamedlem skal velges av og blant livjelakrettshaverne (østsamene bosatt i Neiden), mens ett av styremedlemmene med varamedlem velges av og blant de stangfiskerettshavere som ikke har partrett.

Tredelingen av styrerepresentantene innebærer at parthaverne – som tidligere var medlemmer av Neidenelvens Fiskefellesskap – er i flertall. Derved sikres at deres rett til økonomisk utbytte blir reell. Østsamene kan i prinsippet også være parthaver dersom de oppfyller vilkårene etter § 5-3 og kan således delta ved valg både blant parthaverne og livjelakrettshaverne. Østsamer som ikke har parthaverrett, kan også delta ved valg av styremedlem for de som kun har rett til stangfiske. På denne måten vil østsamene – til tross for at de bare har ett styremedlem, i prinsippet kunne få innflytelse ved de øvrige valgene. Motsatt kan en også si at parthaver eller stangfiskerettshaver som også er østsame, vil kunne delta i valg av styrerepresentant for livjelakrettshaverne. Aldersgrensen for å delta i valgene – og bli valgt – er den vanlige myndighetsalderen, og valgperioden er foreslått til to år.

Annet ledd gir regler for valg av leder og nestleder. Bestemmelsen legger opp til en rullering av leder- og nestledervervene blant de tre grupper av fiskerettshavere. Har parthaverne leder, skal østsamene eller de stangfiskerettshaverne ha nestledervervet. Hvordan rulleringen skal skje konkret, vil være opp til styret å bestemme. I praksis vil disse valgene ikke bli personvalg, men valg av representanter for ulike rettshavere. For parthaverne vil det likevel kunne skje et personvalg, idet de har tre kandidater å velge blant. Valgperioden for leder og nestleder er ett år.

Tredje ledd sier at styret skal føre møtebok (protokoll) fra styremøtene. I møteboka må bl.a. oppgis møtetidspunkt, hvem som er til stede, hva som er behandlet, hvilke forslag som er satt frem til avstemning og hvilke vedtak som er fattet.

§ 6-2 Forvaltning

Fisket i Neidenvassdraget – med unntak av livjelakfisket – forvaltes av Neidenelvas fiskestyre.

Spørsmål om vilkårene for stangfiskerett og partrett foreligger, avgjøres av fiskestyret.

Fiskestyret forestår salg av fiskekort og fastsetter kortpriser og fiskeområder. Prisen på fiskekort til personer som bor i neidendalføret, skal være lav.

Merknader til § 6-2

Bestemmelsen gir nærmere regler for fiskestyrets myndighet og oppgaver, jf. utredningens punkt 7.7.3.7.

Første ledd slår fast det er Neidenelvas fiskestyre som forvalter fisket i hele neidenvassdraget. Unntatt fra fiskestyrets myndighet er livjelakfisket i Skoltefossen, som forvaltes av livjelakstyret. Blant en del av grunneierne ovenfor Skoltefossen har det eksistert oppfatninger om at det foreligger privat fiskerett knyttet til den enkelte eiendom. Lovforslaget forutsetter at slike rettigheter ikke finnes. Myndigheten til å forvalte stangfisket er derfor lagt til Neidenelvas fiskestyre i hele det geografiske virkeområdet for denne delen av loven unntatt Skoltefossen.

Annet ledd sier at det er fiskestyret som avgjør om personer oppfyller vilkårene for å være stangfiskeberettiget og inneha parthaverett. Vilkåret for stangfiskerett inneholder lite skjønn. Her er det kun tale om å fastslå faktum, dvs. om vedkommende er fast bosatt i Neiden valgdistrikt. Dette kan lett kontrolleres mot folkeregisteret og valgmanntallet. Vilkårene for parthaverrett kan imidlertid være noe mer skjønnsmessig, særlig i forhold til kravet om å avle annet som har samme økonomiske verdi som 2500 kg høy. Hva som er verdien av 2500 kg høy, kan også være noe uklart. Loven legger ikke opp til endring av tidligere rettstilstand. Det vil derfor være grunn til å legge vekt på tidligere praksis utviklet i Neidenelvens fiskefellesskap. Fiskestyrets vedtak kan påklages, se lovens saksbehandlings- og klageregler (§ 6-10).

Tredje ledd fastsetter i første setning at det er fiskestyret som har ansvaret for salg av fiskekort. Hvordan salget skal foregå i praksis, er opp til fiskestyret å avgjøre. Videre skal fiskestyret fastsette prisene på fiskekort. Det ligger ingen begrensninger i dette. Fiskestyret kan bestemme at prisene skal variere og være forskjellig i ulike deler av elva eller på ulike tidspunkt. Usaklig forskjellsbehandling mellom personer er derimot ikke tillatt. Det antas at fiskestyret kan bestemme at innbyggere i f.eks. Sør-Varanger kommune – eller eventuelt Finnmark fylke – skal kunne kjøpe billigere kort enn andre (sesongkort ol.).

Fiskestyret skal også ha myndighet til å fastsette ulike fiskeområder i elva. Med dette menes ulike former for regulering av fisket, f.eks. at det i visse områder er forbudt å fiske, eller at fisket er innskrenket til visse tider på døgnet. Begrensning i antall stenger som fisker, kan også falle inn under bestemmelsen. Avgjørende vil være hensynet til laksebestanden og hva som tjener lovens formål.

I annen setning er det foreslått lovfestet at prisen på fiskekort til personer som bor i neidendalføret, skal være lav. Dette er en bestemmelse som tilgodeser rettshaverne selv og som sikrer at de faktisk kan utøve fiske i elva. Fiskestyret står ikke helt fritt til å fastsette disse kortprisene. Hensynet til rettshaverne selv skal veie tungt. Et hovedformål med loven er å sikre bygdefolks rettigheter til fiske. Fiskestyret kan ikke uthule retten ved å sette kortprisen så høyt at rettshaverne i praksis ikke kan utøve sin fiskerett.

Bestemmelsen må også forstås slik at kortprisen for bygdefolk skal være lavere enn for andre. Lik pris for alle vil ikke være i samsvar med bestemmelsen, selv om en kan hevde at prisen er lav. Nivået på kortprisene er ikke nærmere regulert. Det vil være opp til fiskestyret å utøve et rimelig skjønn ved fastsettelsen av prisene.

§ 6-3 Lakseting

Lakseting for fiskeretts- og parthavere over 18 år holdes hvert år etter innkalling av fiskestyret. Det er ikke adgang til å møte ved fullmektig. Møtebok føres fra laksetingene.

Laksetinget foretar ved behov utfyllingsvalg til Neidenelvas fiskestyre blant de rettshaverne som ikke selv har gjennomført valg. Laksetinget kan fastsette godtgjøring til medlemmene av fiskestyret.

Laksetinget kan uttale seg om alle spørsmål av betydning for fisket.

Merknader til § 6-3

Bestemmelsen har regler om lakseting. Dette er nærmere drøftet i utredningens punkt 7.7.3.7.

Første ledd pålegger fiskestyret å innkalle og avholde årlige lakseting for parthavere og stangfiskerettshavere. Bare myndige rettshavere kan delta på tinget og velges som tillitsvalgte. For å sikre deltakelse og egenaktivitet, er det nedlagt forbud mot å møte ved fullmektig. Stemmerett kan dermed ikke delegeres til andre. Avgjørelser skal fattes av de som møter, og alle skal ha en stemme hver. Styret har ansvar for at det føres møtebok fra laksetinget. I møteboken må det bl.a. opplyses om tid og sted for møtet, antall tilstedeværende, hvilke saker som er til behandling, hvilke forslag som er satt frem til avstemming og hvilke vedtak som er fattet.

Annet ledd bestemmer at laksetinget kan foreta utfyllingsvalg til fiskestyret i de tilfeller hvor en eller flere av rettshavergruppene ikke har foretatt valg av styremedlemmer eller varamedlemmer. Bestemmelsen er gitt for å sikre at fiskestyret blir sammensatt slik som forutsatt i § 6-1. Dersom f.eks. stangfiskerettshaverne ikke har valgt styremedlem, vil det være laksetingets oppgave å foreta suppleringsvalg. Valgbare vil bare være personer som tilhører den rettshaverkrets som ikke har foretatt valg. Har f.eks. parthaverne ikke holdt valg, kan laksetinget bare velge parthavere som styremedlemmer. Alle har imidertid forslags- og stemmerett ved valgene.

Laksetinget kan fastsette godtgjøring til medlemmene av fiskestyret. Godtgjøring til andre enn styremedlemmer fastsettes av fiskestyret selv. Det er kun godtgjøring for oppgaver knyttet til styrets arbeide som fastsettes av laksetinget, typisk til leder, sekretær eller regnskapsansvarlig. Dersom et styremedlem har hatt andre oppgaver, f.eks. til oppsyn, fastsettes slik godtgjøring av fiskestyret selv. Det vil være opp til laksetinget om styregodtgjøring bør gis.

Tredje ledd slår fast at laksetinget har uttalerett om alle spørsmål som angår fisket i Neidenelva. Her ligger ingen begrensninger. Tinget kan gi uttalelser knyttet til fiskekortpriser, fiskeområder, styrets arbeide, oppsyn mv. Laksetinget har bare uttalerett, og kan således ikke treffe vedtak som er bindende for fiskestyret. Fiskestyret bestemmer selv om det skal ta hensyn til de synspunkter som fremkommer på laksetinget. Laksetinget vil også kunne uttale seg om livjelakfisket, selv om myndigheten over dette fisket ligger hos livjelaktinget og livjelaktstyret, jf. §§ 6-4 til 6-6.

§ 6-4 Livjelakstyret

Livjelakstyret består av leder, nestleder og ett styremedlem med varamedlemmer, som velges av livjelakrettshaverne på livjelaktinget. Valgperioden er to år.

Møtebok føres fra styremøtene.

Merknader til § 6-4

Første ledd gir regler for sammensetningen av livjelakstyret. Livjelakstyret skal ha tre medlemmer: leder, nestleder og ett styremedlem, samt tre varamedlemmer. Livjelakstyret velges av livjelakrettshaverne på livjelaktinget, se § 6-6. Tinget er i praksis øverste myndighet og velger leder og nestleder. Det er ikke adgang for styret til å konstituere seg selv. Valgperioden for styret er to år. Se ellers drøftelsen i utredningens punkt 7.7.3.6.

Annet ledd pålegger styret å føre møtebok. Her skal bl.a. oppgis møtetidspunkt, hvem som er til stede, hva som er behandlet, hvilke forslag som det er stemt over og hvilke vedtak som er fattet.

§ 6-5 Forvaltning av livjelakfiske

Livjelakfisket forvaltes av livjelakstyret i samsvar med vedtak på livjelaktinget.

Spørsmål om vilkårene for rett til livjelakfiske foreligger, avgjøres av livjelakstyret.

Styret organiserer livjelakfisket, deler rettshaverne i kastelag, fører oppsyn med at fiskereglene overholdes og utfører andre nødvendige oppgaver, eventuelt fordeler fangsten blant livjelakfiskerettshaverne.

Styret kan om nødvendig kreve avgift av livjelakrettshaverne til dekning av forvaltningskostnadene.

Merknader til § 6-5

Første ledd innebærer at livjelaktinget er det øverste organ for det østsamiske kastenotfisket i Skoltefossen. Livjelakstyret skal forvalte dette fisket etter de bestemmelser og vedtak som er fattet på tinget. Livjelakstyrets myndighet er derfor mer begrenset enn myndigheten til Neidenelvens fiskestyre, som i lov er tillagt myndigheten til å forvalte fisket i den øvrige delen av elva. Bestemmelsen har en demokratisk begrunnelse. På livjelaktinget vil alle rettshavere over 18 år har rett til å møte, fremme forslag, avgi stemme og stille til valg som tillitsvalgt. Livjelakfisket er ikke delt mellom ulike grupper som har ulike rettigheter knyttet til fisket, slik som for den øvrige delen av elva, hvor parthaverne – i motsetning til de stangfiskeberettigede – har rett til økonomisk utbytte. For det østsamiske kastenotfisket vil det derfor ikke være nødvendig å ha et partsammensatt styre til å forvalte fisket. Etter vanlige demokratiske regler vil det derfor være naturlig å la tinget ha den formelle myndigheten til å velge hvem som skal forvalte og fastsette hvordan forvaltningen av fisket skal foregå.

Annet ledd gir et unntak fra utgangspunktet om at livjelakstyret skal forvalte fisket i tråd med vedtak fattet av tinget. Det fremstår som lite naturlig at en så stor forsamlig som livjelaktinget skal avgjøre om enkeltpersoner oppfyller vilkårene for rett til å delta i livjelakfisket. Vilkårene er lovbestemt. Det er lite rom for skjønn, og i den grad skjønn skal utøves, er styret best egnet til å gjøre det. Flertallsvedtak på tinget passer ikke i denne sammenheng. Dersom noen er uenig i livjelakstyrets vedtak, kan det påklages til Finnmark grunnforvaltning etter reglene i forvaltningsloven. jf. § 6-10.

Tredje ledd angir hvilke oppgaver styret skal ha. Det er styrets oppgave å organisere livjelakfisket. Med dette menes at det er styrets oppgave å sørge for at kastenotfisket faktisk blir gjennomført etter de regler som gjelder for dette fisket. Dette innebærer blant annet at styret skal dele rettshaverne inn i kastelag og føre oppsyn med fisket – det vil f.eks. si at styret skal sørge for at fisket foregår til de tider som er fastsatt. Dersom livjelaktinget gir regler for fordeling av fangsten blant deltakerne eller de berettigede, skal styret sørge for at fordelingen skjer etter disse retningslinjer. Det er ellers ingen begrensninger i hvilke oppgaver styret har i denne forbindelse.

Fjerde ledd gir styret hjemmel for innkreving av avgift av livjelakrettshaverne til dekning av de kostnader som oppstår ved forvaltningen av kastenotfisket. Dette er en hjemmel som er lagt direkte til livjelakstyret. Livjelaktinget kan derfor ikke overprøve styrets beslutning, f.eks. ved å vedta at det ikke skal ilegges avgift eller at den skal være mindre enn det styret har bestemt. Livjelaktinget kan selvsagt uttale seg om saken, men kan ikke fatte bindende vedtak. Tinget kan imidlertid redusere styrets oppgaver, eller bestemme at forvaltningen skal gjøres på en annen – og rimeligere – måte og dermed indirekte redusere behovet for avgift. Livjelaktingets eneste direkte sanksjonsmulighet er å velge andre personer på neste ting.

§ 6-6 Livjelakting

Livjelakting for livjelakrettshavere over 18 år holdes hvert år etter innkalling av livjelakstyret. Det er ikke adgang til å møte ved fullmektig. Møtebok føres fra livjelaktingene.

Livjelaktinget velger medlemmer og varamedlemmer til livjelakstyret og treffer vedtak om valg av medlem og varamedlem til Neidenelvas fiskestyre.

Livjelaktinget er høyeste organ for livjelakrettshaverne i spørsmål som gjelder livjelakfisket. Tinget kan ellers uttale seg om alle spørsmål av betydning for fisket i Neidenelva.

Merknader til § 6-6

Første ledd første setning bestemmer at det skal holdes livjelakting en gang i året. Livjelakstyret har ansvaret for innkalling og avvikling av tinget, og alle myndigerettshavere har rett til å møte på tinget, med tale-, forslags- og stemmerett. Annen setning slår fast at det ikke er adgang til å møte ved fullmektig, jf. merknadene til den tilsvarende bestemmelse for laksetinget i § 6-3. I tredje setning sies det at det skal føres møtebok.

Annet ledd gir for det første livjelaktinget myndiget til å velge de som skal være styremedlemmer i og varamedlemmer til livjelakstyret. Dernest er det tinget som treffer vedtak om valg av medlem og varamedlem til Neidenelvas fiskestyre. Med dette menes at det er opp til tinget å avgjøre om valget foregår direkte på tinget, eller om valget skal delegeres til livjelakstyret. Tinget kan f.eks. også bestemme at leder eller nestleder i livjelakstyret skal være fast styremedlem i Neidenelvas fiskestyre.

Tredje ledd slår i første setning fast at livjelaktinget er høyeste organ for livjelakrettshaverne. I dette ligger at det er tinget – i formelt møte – som gir de endelige bestemmelser om hvordan det østsamiske kastenotfisket skal gjennomføres. Unntatt fra tingets myndighet er de avgjørelser som loven har lagt direkte til livjelakstyret, se § 6-5 og merknaden til bestemmelsen. Livjelaktingets avgjørelsesmyndiget er begrenset til spørsmål som angår livjelakfisket. Annen setning gir imidlertid tinget adgang til å uttale seg om alle andre spørsmål som gjelder det øvrige fiske i Neidenelva, f.eks. fiskekortpriser, fisketider og redskapsbruk. Selv om tinget ikke har formell myndighet, vil det kunne påvirke Neidenelvas fiskestyre eller binde livelakrettshavernes representant i fiskestyret i ulike spørsmål.

§ 6-7 Innskrenkning av fiske

Andre redskaper enn stang og håndsnøre kan ikke brukes i Neidenelvas hovedløp, bortsett fra kastenot etter reglene i § 5-2.

Dersom hensynet til fiskebestanden eller utøvelsen av fisket tilsier det, kan Neidenelvas fiske­styre og livjelakstyret hver i sitt område innskrenke adgangen til fiske ut over det som følger av regler gitt i eller i medhold av lakseloven, med virkning for alle eller for visse grupper.

På samme vilkår kan salget av fiskekort begrenses. Slike begrensninger skal først innføres for personer uten noen fiskerett.

Merknader til § 6-7

Første ledd fastsetter at det ikke kan benyttes andre redskaper enn stang og håndsnøre i Neidenelvas hovedløp. Dette er en videreføring av tidligere vedtak i Neidenelvens fiskefellesskap. Unntatt er bruk av kastenot under utøvelsen av livjelakfisket. Utenom Neidenelvas hovedløp kan det brukes andre redskaper, slik som f.eks. garn, dersom det er tillatt etter de ordinære offentligrettslige regler. Se merknaden ovenfor til § 5-1 Stangfiske.

Annet ledd gir fiskestyret og livjelakstyret myndighet til å begrense omfanget av fisket i elva ut over det som følger av allmenne regler. Vilkåret er at hensynet til fiskebestanden eller utøvelsen av fisket tilsier det. Bestemmelsen hjemler innføring av strengere regler om f.eks. fisketider, fiskemåter og redskapsbruk enn det som følger av regler gitt i eller i medhold av laksefiskeloven. Sammenholdt med tredje ledd, der det gis myndighet til å begrense selve salget av fiskekort, vil bestemmelsen gi forvaltningsorganene forholdsvis god kontroll med ressursutnyttelsen i vassdraget.

Vilkåret hensynet til fiskebestanden må forstås slik at styrene har en skjønnsmessig adgang til å vurdere om fiskebestanden er utsatt eller truet, og vedta nødvendige innskrenkninger i fisket.

Styrene kan også innskrenke fiskeadgangen hvis hensynet til utøvelsen av fisket tilsier det. Dette fanger opp tilfelle hvor fiskebestanden ikke er truet, men hvor det av andre grunner er nødvendig å begrense fisket. Det kan f.eks. tenkes at det på særlige populære fiskeplasser blir for mange stangfiskere, slik at verken rettshavere eller turister får utøvd sitt fiske på en rimelig måte.

Det kan innføres begrensninger overfor alle som fisker i elva, både livjelakfisket og stangfisket. Begrensninger kan imidlertid også gjelde bare for bruk av kastenot. Dersom det innføres begrensninger for stangfiske, forutsettes at nødvendige begrensninger først gjøres gjeldene for utenbygdsboende, det vil si personer som ikke har stangfiskerett. Fiskestyret kan f.eks. begrense fisketiden for stang og håndsnøre, begrense antall stenger pr. døgn, avgrense områder for fluefiske eller slukfiske fra land eller båt, og sette et øvre tak på hvor mange båter som kan brukes i fisket pr. døgn.

Fiskestyret må kunne innføre begrensninger på flere gruppers fiske samtidig. Siden turistenes fiske gir de største inntektene, kan det være behov for å tillate et visst turistfiske, samtidig som det innføres tidsbegrensninger på rettshavernes fiske. Derimot vil det ikke være adgang til å innføre begrensninger på rettshavernes fiske, mens det ikke innføres noen begrensninger på andres fiske i elva.

Et særskilt spørsmål er om styrene skal kunne innskrenke fiskeadgangen også i forhold til forskrifter som bygger direkte på avtale med finske myndigheter. Ordlyden i § 6-7 utelukker ikke dette, men fiskestyret bør ikke ha slik adgang, med mindre det skulle følge av avtalen. Dette fremgår av lovutkastet § 6-12 om avtale med Finland, som innebærer at styrene vil være bundet til den fiskeadgangen som følger av avtalen med Finland. Det ville være uheldig om styrene kunne fravike innholdet i en folkerettslig bindende avtale. Dersom avtalen overlater til organer i de respektive land å regulere visse forhold nærmere, bør derimot styrene kunne fravike den norske forskriftens innhold i innskrenkende retning.

Bestemmelsen gir ikke adgang til å fravike allmenne regler i utvidende retning. Det anses ikke ønskelig at Neidenelvas fiskestyre eller livjelakstyret skal kunne gi mer lempelige bestemmelser om fisketider, redskapsbruk mv. enn de allmenne reglene gjør.

Tredje ledd gir fiskestyret myndighet til å begrense salget av fiskekort. Både rettshavernes og andres adgang til å kjøpe fiskekort kan begrenses. Det følger imidlertid av annen setning at salgsbegrensninger først skal innføres overfor utenbygdsboende. Utenbygdsboende har etter loven ingen rett til å drive stangfiske, og eventuelle innskrenkninger i fiskeadgangen må derfor først gjøres gjeldende mot disse. Fiskestyret kan med andre ord ikke la være å selge sesongkort til stangfiskerettshaverne før turistfisket er helt stengt. Derimot kan det, etter første ledd, settes ulike begrensninger på omfanget av rettshavernes fiske, selv om turister tillates å fiske i elva, se nedenfor. Hvis innskrenkninger overfor rettshaverne blir nødvendig, bør det normalt skje ved innføring av strengere regler om fisketider, redskapsbruk mv. og ikke ved at rettshaverne nektes å kjøpe sesongkort og dermed utelukkes helt fra fisket.

Vilkåret for å begrense fiskeadgangen er de samme som etter annet ledd, dvs. at hensynet til fiskebestanden eller utøvelsen av fisket tilsier det. Utenbygdsboende bør derfor tillates å fiske hvis det kan skje uten at det truer fiskebestanden eller utøvelsen av fisket i Neiden. I motsatt fall kan fiskestyret begrense salget av fiskekort til utenforstående, og eventuelt også til rettshavere. Det kan f.eks. tenkes at turistfisket får et så stort omfang at det går ut over lokalfolks muligheter til å fiske, bl.a. ved at det blir lang ventetid ved de beste fiskeplassene. I slike tilfelle bør fiskestyret begrense fiskekortsalget til tilreisende fiskere, for å sikre at rettshaverne får drive fiske på en rimelig måte.

§ 6-8 Inntekter av kortsalg ol.

Inntekter ved salg av fiskekort og liknende brukes av henholdsvis Neidenelvas fiskestyre og livjelakstyret til oppsyn, administrasjon og fiskefremmende tiltak, herunder kultivering, forskning og tilrettelegging for fiske.

Inntektene kan også nyttes til fremme av østsamisk kultur og andre fellestiltak i Neiden og til utdeling med likt beløp til hver av parthaverne etter § 5-3.

Neidenelvas fiskestyre og livjelakstyret sørger for regnskap og revisjon.

Merknader til § 6-8

Første ledd sier at Neidenelvas fiskestyre og livjelakstyret har kompetanse til å disponere de inntekter som salg av f.eks. fiskekort gir. Organene må bruke pengene til oppsyn, administrasjon og fiskefremmende tiltak. Som eksempler på fiskefremmende tiltak er særskilt nevnt forskning og tilrettelegging. Uttrykket vil også omfatte f.eks. fiskeribiologiske tiltak.

Annet ledd gir hjemmel for å nytte inntekter til fremme av østsamisk kultur og andre fellestiltak i Neiden. Den østsamiske kulturen er særskilt nevnt, idet loven særlig tar sikte på å legge til rette for revitalisering av den østsamiske kulturen i Neiden. Men lovforslaget åpner for økonomisk støtte også til andre fellestiltak i bygda. Som eksempel kan nevnes tiltak for den kvenske kulturen. Det settes ingen begrensning mht. hvilke kulturtilak som kan gis støtte. Men støtten må gjelde fellestiltak, dvs. ikke til støtte for enkeltpersoner eller grupper i bygda. Det følger av ordlyden at det ikke kan gis økonomisk støtte til tiltak utenfor Neiden.

Bestemmelsen gir også fiskestyret hjemmel til å utdele utbytte til parthaverne. Dersom fiskestyret finner at det er økonomisk grunnlag for det, skal det gis et likt beløp til hver av parthaverne. Lovens utgangspunkt er at den tidligere rettstilstand ikke skal endres i større grad enn nødvendig. Derfor er parthaverne gitt flertallsposisjon i Neidenelvens fiskestyre. I dette ligger en klar føring om at styret bør prioritere utdeling av utbytte til parthaverne, uten at det vil være i strid med loven dersom det i enkelte år prioriteres å gi støtte til ulike felles- eller kulturtiltak i bygda. Loven forutsetter at parthavernes flertallsposisjon sikrer at parthavernes interesser i denne forbindelse blir tilstrekkelig ivaretatt.

Tredje ledd pålegger fiskestyret og livjelakstyret å sørge for regnskap og revisjon. Regnskapet kan føres av styrene selv. Revisjon må utføres av eksterne revisorer.

§ 6-9 Utestenging fra fiske

Ved brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven kan Neidenelvas fiskestyre vedta at fiskerettshaver eller annen fisker utestenges fra fiske i Neidenvassdraget for inntil to år.

På samme måte kan livjelakstyret utestenge person fra deltaking i livjelakfisket.

Merknader til § 6-9

Første ledd gir fiskestyret hjemmel til å utestenge personer fra fiske dersom de fisker i strid med regler gitt i eller i medhold av loven. Dette er en sanksjonsregel som må ses i sammenheng med straffebestemmelsen i laksefiskeloven § 49. Overtredelse av de offentligrettslige regler i laksefiskeloven kan straffes etter lovens § 49, mens overtredelse av bestemmelser i denne delen av loven kan medføre utestenging etter § 6-9. Hvis en person fisker i strid med både laksefiskeloven og bestemmelsene som gjelder for Neiden, kan vedkommende risikere utestenging i tillegg til fengsel eller bot. Utestenging kan ramme både rettshavere og tilreisende fiskere. Utestengingen kan gjelde for inntil to år. Et vedtak fra fiskestyret om utestenging kan påklages til Finnmark grunnforvaltning etter § 6-10 annet ledd.

Annet ledd gir livjelakstyret den tilsvarende myndighet for så vidt gjelder livjelakfisket i Skoltefossen. Livjelakstyrets vedtak om utestegning kan på samme måte påklages til Finnmark grunnforvaltning etter § 6-10 annet ledd.

§ 6-10 Saksbehandling og klage

Forvaltningsloven 10. februar 1967 og offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 gjelder for Neidenelvas fiskestyre.

Klage over vedtak av fiskestyret som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, avgjøres av Finnmark grunnforvaltning. Finnmark grunnforvaltning kan ikke behandle saker av eget tiltak.

Vedtak av livjelakstyret som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer kan påklages til Finnmark grunnforvaltning i samsvar med reglene om klage i forvaltningslovens kapittel VI. Finnmark grunnforvaltning kan ikke behandle saker av eget tiltak.

Merknader til § 6-10

Bestemmelsen svarer til lovutkastets § 3-12 som har regler om saksbehandling og klage for Tanaelvas fiskestyre.

Etter første ledd skal forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten til Neidenelvas fiskestyre. Dette foreslås sagt uttrykkelig i loven, siden om fiskestyrets vedtak neppe vil treffes under utøving av offentlig myndighet, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. Forvaltningsloven (og offentlighetsloven) gjelder bare for fiskestyrets saksbehandling og ikke for vedtak fattet på laksetinget. Lovene foreslås med unntak av forvaltningslovens klageregler, jf. tredje ledd, ikke gjort gjeldende for livjelaksstyret, idet dette organets virksomhet stort sett vil bestå av intern rettighetsfordeling blant et fåtall rettshavere, og ha et privatrettslig grunnlag.

I følge annet ledd første setning kan vedtak som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, påklages. Det siktes her til de avgjørelser som etter forvaltningsloven § 2 anses som enkeltvedtak, med unntak av vilkåret om at avgjørelsen må være truffet under utøving av offentlig myndighet. Klageorgan er Finnmark grunnforvaltning.

Klagebehandlingen vil skje etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Dette innebærer bl.a. at Finnmark grunnforvaltning kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34. Annen setning gjør imidlertid et unntak fra de vanlige klagereglene. Finnmark grunnforvaltning kan ikke omgjøre fiskestyrets vedtak av eget tiltak, slik et klageorgan normalt kan etter forvaltningsloven § 35 annet og tredje ledd.

Tredje ledd slår fast at i den grad livjelakstyret fatter vedtak som er bestemmende for enkeltpersoners rettigheter eller plikter, kan disse vedtak påklages til Finnmark grunnforvaltning i samsvar med reglene i forvaltningslovens kapittel VI. Vedtak som det i denne forbindelse kan være aktuelt å påklage, er bl.a. styrets vedtak etter§ 6-5 annet ledd om hvorvidt en person skal ha rett til å delta i livjelakfisket, og vedtak etter § 6-9 annet ledd om utestenging fra fisket.

§ 6-11 Erstatning

Tap som følger av overføring av fiskerett ved denne del av loven, erstattes av staten etter lov 6. april l984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom.

Merknader til § 6-11

Bestemmelsen slår fast at de som lider økonomisk tap som følge av de endringer som følger av bestemmelsene i denne del av loven, skal ha erstatning etter bestemmelsene i lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom. Det er staten og ikke de nye rettshaverne som etter lovforslaget skal yte slik erstatning. De som kan påføres økonomisk tap, er de av dagens parthavere i Neidenelvens Fiskefellesskap, som utelukkes fra livjelakfiset i Skoltefossen. En rekke parthavere deltar ikke i dette fisket og vil således neppe lide noe økonomisk tap og i så fall ikke ha krav på erstatning. Ellers kan det ikke sees at noen av dagens rettshavere påføres økonomisk tap som følge av lovendringen. Parthaverne vil fortsatt ha rett til utbytte i den grad det finnes grunnlag for utdeling av slikt utbytte.

Se for øvrig utredningens punkt 7.7.3.8 der det er redegjort nærmere for de vurderinger som ligger bak bestemmelsen.

§ 6-12 Avtale med Finland

Ved forhandlinger mellom den norske og den finske stat om avtale om fiske i Neidenvassdraget har Sametinget, Neidenelvas fiskestyre og livjelakstyret rett til å peke ut en deltaker hver i forhandlingsutvalget.

I den utstrekning slik avtale omfatter forhold som Neidenelvas fiskestyre eller livjelakstyret har myndighet over etter denne loven, skal denne delen av avtalen være godkjent av styret på forhånd. Kongen kan fastsette forskrift om disse forhold i samsvar med avtalen.

Merknader til § 6-12

Bestemmelsens første ledd gir regler om rett til representasjon for fiskestyret, livjelakstyret og Sametinget i det særskilte utvalget som skal forhandle med finske myndigheter om felles fiskeregler.

Annet ledd krever at forhandlingsutvalget, før avtale med finske myndigheter inngås, får godkjennelse fra fiskestyret for eventuelle deler av avtalen som etter loven ligger under fiskestyrets eller livjelakstyrets myndighetsområde. Dette vil gi rettshaverne avgjørende innflytelse på de felles norsk-finske reglene. Samtidig vil det fortsatt være Kongen som formelt forhandler og inngår avtalen med finske myndigheter. Regelen tilsvarer § 3-10 om avtale med Finland om fiske i Tanavassdraget. Annen setning gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter i samsvar med avtalen.

Kapittel 7. Fiske i Alta

§ 7-1 Fisket før St.Hans

Innbyggere i Alta eller Kautokeino kommuner har rett til å fiske laks i Altaelva frem til St. Hans.

Alta kommune kan gi nærmere regler om utøvelsen av dette fisket.

Merknad til § 7-1

Retten til fiske før St.Hans har vært ansett som en allemannsrett for innbyggerne i Alta kommune. Første ledd slår fast at innbyggerne i Kautokeino kommune likestilles med innbyggerne i Alta kommune med hensyn til fiskerett før St.Hans. En nærmere drøftelse og begrunnelse for forslaget er gitt i punkt 5.5.3.3.1.

Fiskeretten i Alta før St.Hans er en rett til fritt fiske, dvs. gratisfiske. Dette er ikke sagt uttrykkelig i første ledd, men det har vært meningen at dette skal gjelde også etter utvidelsen av rettshaverkretsen. Dersom det skal innføres avgift for fisket, må det være en lav sum som går tilbake til rettshaverne selv i form av fiskefremmende tiltak eller oppsyn.

Annet ledd gjelder forvaltningen av gratisfisket. Det kan bli aktuelt med enkelte mindre tiltak, f.eks. fiskeoppsyn. Det vil dessuten ha en viss egenverdi å få avklart hvem som har forvaltningsmyndigheten før St.Hans, siden dette har vært usikkert. Utvalget foreslår at Alta kommune gis myndighet til å gi nærmere regler om fisket. Det vises ellers til drøftelsen i punkt 5.5.3.3.3 foran.

§ 7-2 Fisket etter St.Hans

Denne loven gjør ingen endringer i de særlige regler om fisket etter St. Hans.

Merknad til § 7-2

Bestemmelsen slår fast at det ikke er ment å gjøre endringer i de særlige reglene som gjelder for fisket etter St.Hans. Dette fisket er nærmere omtalt i punkt 5.5.3.2.

Kapittel 8 Ikrafttreden og overgangsregler

§ 8-1 Ikrafttreden

Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Deler av loven kan settes i kraft til ulike tider.

Merknad til § 8-1

Annen setning slår fast at de forskjellige delene av loven kan settes i kraft til ulike tider. Dette kan være praktisk siden lovens tre første deler knytter seg til tre forskjellige vassdrag.

§ 8-2 Oppheving

Ved ikrafttreden av denne loven oppheves:

1. Lov 23. juni 1888 om Retten til Fiskeri i Tanavassdraget i Finmarkens Amt.

2. Kongelig Resolusjon 1. april 1911 angående måten og betingelsene for fiskerettens utøvelse i Tanavassdraget.

Merknad til § 8-2

Lovens første del om fiske i Tana inneholder regler som skal erstatte tanaloven 23. juni 1888 og den kongelige resolusjonen 1. april 1911. Ved lovens ikrafttreden oppheves derfor de eldre reglene.

§ 8-3 Endring

Ved ikrafttreden av denne loven gjøres følgende endring i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.:

§ 24 Særlige rettigheter i Finnmark skal lyde:

Denne lov medfører ingen endringer i de særlige regler som gjelder for den lokale befolknings rett til fiske i Finnmark etter kgl. res. av 27. mai 1775 angående Jorddelingen i Finmarken samt Bopladses Udvisning og Skyldlægning sammesteds, og lov ... om fiske i Tana, Neiden og Alta.

Merknader til § 8-3

Ikrafttredelsen av den nye loven og opphevingen av tanaloven nødvendiggjør en endring i laksefiskeloven § 24. Denne går ut på at henvisningen til 1888-loven erstattes med en henvisning til lov om fiske i Tana, Neiden og Alta. Det må her nevnes at den nye loven omfatter flere forhold enn den gamle loven, blant annet regler om stangfiskerett og forvaltningsrett i Tana. Den nye loven gir med andre ord flere særlige regler .... for den lokale befolknings rett til fiske i Finnmark enn 1888-loven gjør. Det bør fremgå av laksefiskeloven at disse særreglene går foran de mer allmenne reglene om fiske som gis i laksefiskeloven.

§ 8-4 Overgang

Følgende bestemmelser gjelder inntil de blir avløst av ny forskrift i medhold av denne loven:

1. Forskrift 24. februar 1989 nr. 122 om fisket i Tanaelvas fiskeområde § 2 og § 23.

2. Forskrift 6. april 1990 nr. 291 om fisket i de norske sidevassdragene til Tanavassdraget og om fiskekortpriser i den del av Tanaelva som ikke danner riksgrense § 2 og § 23.

3. Forskrift 2. april 1992 nr. 254 om sportsfiske for tilreisende fiskere i Tanaelvas fiskeområde.

Merknader til § 8-4

Forskriftene fra 1989 og 1990 gjelder dels slike forhold som etter lovforslaget her ligger innenfor myndighetsområdet for Tanaelvas fiskestyre, se punkt 5.5.2.4.11. Forskriftene er visstnok gitt med hjemmel i både den tidligere lakseloven (1964) § 2 og tanaloven fra 1888. Oppheving av tanaloven fra 1888 bør ikke føre til at forskriftene om fiskekort, priser mv. som vil komme under fiskestyrets myndighetsområde etter den nye loven, faller bort før fiskestyret måtte fastsette nye regler. Det er derfor sagt uttrykkelig at § 2 og § 23 i forskriftene fra 1989 og 1990 skal gjelde inntil de blir avløst av ny forskrift etter denne loven, dvs. av Tanaelvas fiskestyre. Det samme gjelder for 1992-forskriften om sportsfiske, som er gitt med hjemmel i § 23 i forskriftene fra 1989 og 1990.

De øvrige paragrafene i forskriftene fra 1989 og 1990 vil ikke bli påvirket av den nye loven. Dette er bestemmelser som offentlige fiskemyndigheter har hatt og fortsatt vil ha hjemmel til å gi etter laksefiskeloven og som ikke berøres av at 1888-loven oppheves. Det vil derfor være opp til offentlige fiskemyndigheter om og i tilfelle når disse bestemmelsene skal avløses av nye.

Merknader til § 4 b

Bestemmelsen er foreslått av et samlet utvalg, med unntak av Owe, og innfører en særordning med rett til fritt fiske for finnmarksfiskere som bruker båter under sju meter. Bakgrunnen for forslaget er drøftet i punkt 5.6.5.2.

Første ledd fastsetter vilkårene for å kunne fiske fritt. For det første kreves at man er bosatt i Finnmark. Videre må man bruke fartøy med under sju meters lengde. Ordningen gjelder bare fiske med stang- og håndsnøre, juksamaskin, garn og line.

Fiskere som oppfyller disse vilkårene har rett til å drive ervervsmessig fiske etter alle arter. Særretten er ikke begrenset til heltidsfiskere (blad B i fiskermanntallet), men gjelder også deltidsfiskere som står registrert på blad A i fiskermanntallet.

Fisket kan drives uten hinder av reguleringer etter denne loven. Det betyr at det ikke skal innføres kvoteordninger eller andre begrensninger for dette fisket, med mindre det er nødvendig av hensyn til fiskebestanden, se annet ledd.

Annet ledd første setning bestemmer at departementet kan gi forskrift om den nærmere gjennomføring av dette fisket. Det kan for eksempel være behov for kontroll med at fiskerne oppfyller vilkårene for å ha rett til å fiske fritt.

I annen setning er det foreslått en hjemmel for departementet til å gjøre innskrenkninger i det frie fisket, hvis hensynet til fiskebestanden tilsier det. Selv om utgangspunktet er at fisket etter første ledd ikke skal begrenses, kan det i særlige tilfelle være behov for innskrenkninger i fiskeretten, for eksempel hvis en stedbunden torskestamme er truet. Men den særlige torskeavhengigheten i Finnmark tilsier at i hvert fall reguleringer av torskefisket bare gjøres i helt spesielle tilfelle.

Merknader til § 5

§ 5 åpner for at det kan gjøres generelle unntak fra det alminnelige ferdselsforbudet i lovens § 3. Tredje ledd gir en særregel for Finnmark (og Nord-Troms) som åpner for at fylkesmannen, etter forslag fra vedkommende kommune, kan gi forskrift om adgang til snøscooterkjøring i særskilte løyper i utmark og på islagte vassdrag mv. Forslaget om å endre bestemmelsen har tilslutning fra et flertall på ni medlemmer (Berg, Jernsletten, Johansen, Johnsen, Kristensen, Kåven, Pedersen, Sandvik og Varsi. De øvrige åtte (Falch, Abelvik, Austenå, Ballo, Husabø, Nystø, Owe og Rørholt) går mot forslaget.

Det foreslås at myndigheten til å gi slike dispensasjoner i Finnmark overføres fra fylkesmannen til kommunen, jf. første setning. Forslaget er begrenset til dette fylket, slik at for kommunene i Nord-Troms vil ordningen være den samme som i dag. Dette fremgår av den nye annen setning i tredje ledd. Dagens annen setning om at kommunen merker og informerer om løypene foreslås flyttet til tredje setning, og suppleres av ordene i begge tilfelle for å presisere at dette gjelder både i Finnmark der kommunene selv vil legge ut løypene, og i Nord-Troms der fylkesmannen vil legge ut løypene etter forslag fra kommunen.

Den form for ferdselsregulering som det her er tale om, må anses som forskrifter i forvaltningslovens forstand. Kommunens vedtak etter tredje ledd vil følgelig, i likhet med det som i dag gjelder for fylkesmannens vedtak, måtte forberedes og treffes i samsvar med forvaltningslovens regler om forskrifter.

§ 6 (tillatelser etter søknad) nytt tredje og fjerde ledd:

Kommuner i Finnmark kan gi innebygdsboende et fortrinn til tillatelser som nevnt i første ledd.

I bygdebruksområder opprettet i medhold av lov xx. xx 199x nr. xx om forvaltning av grunn i Finnmark, kan kommunen bare gi dispensasjon i forbindelse med bygdefolks tradisjonelle ressursbruk i bygdebruksområdet. For reindriftutøveres motorferdsel i bygdebruksområdet gjelder § 4 c, jf. lov om reindrift § 10 første ledd nr. 3.

Merknader til § 6, nytt tredje og fjerde ledd

§ 6 åpner for at kommunen etter søknad kan gi individuelle tillatelser til motorferdsel i utmark som ellers ikke er tillatt etter loven, dersom søkeren kan påberope seg særlige grunner. Endringsforslaget er fremmet av Falch, Austenå, Berg, Jernsletten, Johansen, Johnsen, Kristensen, Nystø, Pedersen, Owe, Rørholt, Sandvik og Varsi. Kåven har tiltrådt forslaget til nytt tredje ledd, men gått mot forslaget til nytt fjerde ledd. Abelvik, Ballo og Husabø foreslår ingen endringer i § 6.

Tredje ledd om at kommuner i Finnmark kan gi personer bosatt i kommunen fortrinn ved slike dispensasjoner, gir kommunene en lovhjemlet adgang til å tilgodese sine egne innbyggere når søknader etter første ledd skal avgjøres. At søkeren er bosatt i kommunen vil imidlertid ikke i seg selv gi ham noen rett til dispensasjon, da det også i slike tilfeller vil være opp til kommunen om søknaden skal innvilges, jf. ordet kan i første ledd. Kommunen vil også kunne avgjøre om den vil benytte adgangen til å gi innenbygdsboende et fortrinn, jf. at ordet kan også brukes i tredje ledd.

Det vil dermed være opp til kommunens skjønn om adgangen skal benyttes noe som kan være aktuelt, bl.a. hvis det anses nødvendig for å trygge de bruksrettigheter kommunens innbyggere eventuelt gis som følge av i utkastet til lov om forvaltning av grunn i Finnmark. Se ellers drøftelsen i punkt 5.7.3.4.

Fjerde ledd begrenser kommunens dispensasjonsadgang i bygdebruksområder opprettet i medhold av lov om forvaltning av grunn i Finnmark. I slike områder vil kommunen bare kunne gi dispensasjon når det er tale om bygdefolks tradisjonelle ressursbruk i bygdebruksområdet. Den ubegrensede personkrets det etter første ledd kan dispenseres til fordel for hvis særlige grunner foreligger, innsnevres dermed i bygdebruksområdet til kun å omfatte bygdas innbyggere. Tilføyelsen av fjerde ledd innebærer en presisering av uttrykket særlige grunner i første ledd. Den eneste særlige grunn som vil være relevant i et bygdebruksområde er at det er tale om bygdefolk som søker om dispensasjon for å kjøre i forbindelse med utmarksbruk som er omfattet av bygdebruksretten.

Forslaget innebærer ikke noe unntak fra motorferdselloven § 4 bokstav c, om at jakt, fangst, fiske og bærsanking ikke omfattes av lovens næringsbegrep, men at slik virksomhet i et bygdebruksområde må anses som en særlig grunn som kan gi grunnlag for dispensasjon i enkelttilfeller. Selv om det foreligger slike grunner, vil det imidlertid være opp til kommunen om slik dispensasjon skal gis. Dersom søkeren har et rimelig begrunnet behov, bør det imidlertid ikke legges opp til en for streng praksis på dette punkt. Henvisningen i fjerde ledd annen setning til § 4 bokstav c og reindriftsloven § 10 første ledd nr. 3 er strengt tatt unødvendig, men er foreslått for å klargjøre at reindriftsutøveres adgang til motorferdsel eter de nevnte regler også vil gjelde i bygdebruksområdene.

Det vises ellers til drøftelsen i utredningens punkt 5.7.4.3 som har ledet frem til forslaget om nytt fjerde ledd, men nevnes at de foreslåtte tilføyelser til § 6 ikke endre kommunens adgang etter annet ledd til å sette vilkår i forbindelse med de dispensasjoner som gis, eller begrense tillatelsene til bestemte tilfeller eller bestemte tidsrom. Særlig ved søknader etter fjerde ledd bør imidlertid praksis tilpasses, slik at bygdefolk med behov for motorferdsel i forbindelse med nærings- eller husbehovsmessig utmarksbruk ikke trenger søke dispensasjon hver gang slik ferdsel er aktuelt.

De foreslåtte tilføyelser vil for øvrig medføre at dagens tredje ledd må flyttes til et nytt femte ledd. Den regel som der er gitt om begrunnelsesplikt og klageadgang, vil også gjelde for kommunens vedtak etter eventuelle nye regler i § 6 tredje og fjerde ledd.

Forskrift 28. juli 1989 nr. 749, § 1:

I Finnmark kan fylkesmannen etter forslag fra kommunen gi adgang til bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger som kan karakteriseres som tradisjonelle ferdselsårer. Kjøring kan bare tillates på slike ferdselsårer der motorferdsel tidligere har vært tillatt, og bare for transport til hytter og i forbindelse med jakt, fangst, fiske og bærsanking.

Dersom hensynet til en økologisk forsvarlig bruk av utmark og utmarksgoder tilsier at motorferdselen i kommunen bør begrenses, kan kommunen gi regler om begrensninger av ferdselen på ferdselsårer som nevnt i første ledd. Slike begrensninger kan gis virkning for alle eller visse grupper.

Merknader til forskrift 28. juli 1989 nr. 749, ny § 1

Forslaget om å endre § 1 i forskrift 28. juli 1989 nr. 789 er fremmet av 14 medlemmer (Falch, Austenå, Berg, Jernsletten, Johansen, Johnsen, Kristensen, Kåven, Nystø, Pedersen, Owe, Rørholt, Sandvik og Varsi). De øvrige tre medlemmer (Abelvik, Ballo og Husabø) har gått mot forslaget.

Det foreslås et nytt annet ledd i § 1, som gir kommunen adgang til å begrense ferdselen i de løyper som er opprettet på barmark langs tradisjonelle ferdselårer i medhold av første ledd. Slik første ledd lyder i dag er det kommunestyret som fremmer forslag overfor fylkesmannen, men iht. kommunelovens intensjoner bør dette ordet erstattes av kommunen.

Adgangen til å gjøre slike generelle ferdselsbegrensninger er betinget av at hensynet til en økologisk forsvarlig bruk av utmark og utmarksgoder tilsier at motorferdselen i kommunen bør begrenses. Det vil si at begrensningene ikke kan innføres uten videre, men bare når ferdselen i løypene har et så vidt stort omfang at dette f.eks. begrenser de muligheter kommunens innbyggere har til å utnytte de utmarksrettigheter de vil være tillagt iht. lov om forvaltning av grunn i Finnmark, eller på mer generelt grunnlag synes å være i strid med prinsippet om bærekraftig bruk av naturgodene.

Begrensningene kan gjøres for alle eller visse grupper. Det samme uttrykket er brukt i lov om forvaltning av grunn i Finnmark § 3-5 (§ 4-5) som gir kommunen adgang til å begrense bruken av de lokale utmarksgoder ut over det som ellers måtte følge av lov og forskrift. Den foreslåtte tilføyelse til 1989-forskriften er en regel av samme art, og innebærer at kommunen enten kan vedta at løypene skal stenges helt, eller bare for visse grupper, f.eks. alle som er bosatt utenfor kommunen. Det vil også kunne gjøres begrensninger i forhold til kommunens innbyggere, f.eks. slik at bare nærings- eller husbehovsmessig bruk av utmarksgodene gir adgang til kjøring i løypene. Så lenge vilkåret om at eventuelle begrensninger må ha sammenheng med hensynet til økologisk forsvarlig bruk av utmark og utmarksgoder er oppfylt, vil det være opp til kommunen i det konkrete tilfelle å avgjøre begrensningenes form og innhold.

Kommunens vedtak i medhold av den foreslåtte bestemmelse vil måtte gis som en lokal forskrift, jf. ordet regler. Som følge av dette vil forvaltningslovens regler om forskrifter gjelde. For øvrig er de vurderinger som ligger bak den foreslåtte endring omtalt i utredningens punkt 5.7.3.3.

Merknader til § 1 a

Bestemmelsen foreslår en lovfesting av at reindriftsretten har et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av reindriftsloven. Den foreligger i tre alternative utforminger. Alternativ 1 er foreslått av Falch, Abelvik, Austenå, Berg, Jernsletten, Kåven, Nystø, Owe, Pedersen og Sandvik. Alternativ 2 er foreslått av Ballo og Husabø. Alternativ 3 er foreslått av Rørholt. De øvrige fire medlemmer (Johansen, Johnsen, Kristensen og Varsi) har gått mot en lovregel om reindriftens rettslige grunnlag.

Alternativ 1første ledd er likelydende med forslaget til alternativ 2 og første ledd i alternativ 3 og har støtte av til sammen 13 medlemmer. Det slås fast at det rettslige grunnlaget for reindriftsretten er den historiske bruken av reindriftsområdene fra gammel tid. Det betyr at det var etablert en alminnelig reindriftsrett før Lappekodisillen i 1751 ga de første skriftlige rettsreglene om reindrift. Bestemmelsen gir uttrykk for at reindriftslovgivningen ikke konstituerer de sentrale reindriftsrettighetene, men at den regulerer dem på samme måte som andre lover regulerer andre rettigheter av opprinnelig karakter, f.eks. eiendomsretten eller allmenningsrettighetene. Forslaget er ikke tenkt å innebære noen rettsendring i forhold til i dag, men er ment som en stadfestelse av den rettstilstand som allerede gjelder. Forslaget om å lovfeste grunnlaget for reindriftsretten er behandlet foran i punkt 6.2.

Bestemmelsen innebærer en offentlig anerkjennelse av at reindriftens historiske bruk av områder har gitt grunnlag for rettigheter uavhengig av reindriftslovgivningen. Det vil si at rett til reindrift kan være ervervet på et slikt grunnlag både før og etter 1751. Det innebærer en stadfestelse av at i de områdene det kan godtgjøres slik rettsskapende bruk, er det denne bruken som er grunnlaget for reindriftsrettighetene.

Det gis ikke noe svar på i hvilke områder det er etablert en rett til reindrift uavhengig av reindriftslovgivningen eller hva retten nærmere bestemt går ut på. Dette må avgjøres av domstolene etter en konkret bevisvurdering i hver enkelt sak. Bestemmelsen vil således ikke ha selvstendig betydning i for eksempel tvister mellom reindriftsutøvere og grunneiere om det foreligger rett til reindrift. Bestemmelsen åpner heller ikke for individuell forskjellsbehandling på etnisk grunnlag i konkrete saker.

Annet ledd er sammenfallende med tredje ledd i alternativ 3 og er tiltrådt av 11 medlemmer. Bestemmelsen slår uttrykkelig fast at reindriftsretten er erstatningsrettslig vernet. Dette følger av gjeldende rett og innebærer derfor ingen reell rettsendring. En redegjørelse for hensynene bak lovfestingen er gitt i utredningens punkt 6.4.3. Regelen sier ikke noe om det nærmere innholdet av erstatningsvernet, utover at erstatningsspørsmålet ved inngrep i reindriftens rettigheter vil avgjøres etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger. Det vil si at de vanlige reglene om erstatning for inngrep vil gjelde.

Alternativ 2 er sammenfallende med alternativ 1 første ledd, og trenger dermed ikke kommenteres nærmere.

Alternativ 3 første og tredje ledd er på sin side sammenfallende med alternativ 1 første og annet ledd. Hva særskilt angår alternativ 3 annet ledd kan bemerkes at denne bestemmelsen slår fast at reindriftsretten skal kunne brukes og utøves på en måte som til enhver tid er rimelig og fornuftig. Det betyr at reindriftsutøverne ikke er bundet til å utøve reindriften på en måte som var vanlig tidligere, men at driften kan legges om i takt med hva utviklingen tilsier. Samme prinsipp er lovfestet for bønders bruk av utmark, jf. punkt 6.2 foran der dette spørsmålet er nærmere omtalt.

§ 4 a Østsamisk reindrift

Kongen avgrenser et reinbeitedistrikt ved Neiden i Sør-Varanger kommune for østsamisk reindrift.

Bare østsamer som er bosatt i Neiden, har rett til å utøve reindrift i reinbeitedistriktet. § 3 andre og tredje ledd gjelder tilsvarende. Med østsame menes i denne loven person som oppfatter seg selv som østsame, og som er etterkommer av person som har hatt østsamisk som hjemmespråk.

Østsamisk reindrift utøves av flere personer i fellesskap som en felles driftsenhet og med ett felles reinmerke. Deltakerne har hver like stor del i eie og drift og står solidarisk ansvarlig for driften av hele reinflokken.

For overgang av del av driftsenhet gjelder reglene i § 4 første ledd om overgang av hel driftsenhet tilsvarende.

Tap i reindriftsnæring som følger av det østsamiske reinbeitedistriktet, erstattes av staten etter lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag for oreigning av fast eiendom

Merknader til § 4 a

Bestemmelsen gir en særregel om østsamisk reindrift. Den er foreslått av 12 medlemmer (Falch, Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Jernsletten, Kåven, Nystø, Pedersen, Sandvik og Varsi). Fem medlemmer (Johansen, Johnsen, Kristensen, Owe og Rørholt) går mot forslaget. For en nærmere redegjørelse for de overveielser som ligger bak bestemmelsen vises det til utredningens punkt 7.7.2.1 til 7.7.2.7.

Første ledd slår fast at Kongen (regjeringen) skal avgrense et reinbeitedistrikt i Neidenområdet for den østsamiske reindriften. Utgangspunktet vil være at beitedistriktet må legges i tilknytning til østsamenes historiske område ved Neiden i Sør-Varanger kommune, se NOU 1994: 21 s. 320 hvor den gamle Neidensiidaen er inntegnet. Området må bl.a. avgrenses i forhold til beitegrunnlaget i området, reinflokkens størrelse og behov, samt under hensyntagen til øvrige reindriftsutøvere i området. Se ellers punkt 7.7.2.2.

Annet ledd angir kretsen av berettigede reindriftsutøvere. Kravene knyttes til etnisitet og bosted. Det oppstilles to vilkår som begge må være oppfylt: vedkommende må være østsame og bosatt i Neiden. Hvem som i denne forbindelse kan anses som østsame, er definert i siste setning. Lovens definisjon tar utgangspunkt i samelovens definisjon av hvem som er berettiget til å stå i samemanntallet, men går lenger. Loven angir ett subjektivt og ett objektivt vilkår. Det subjektive vilkår er at vedkommende oppfatter seg selv som østsame. I dette ligger et krav om at vedkommende selv må føle seg som del av den østsamiske folkegruppe. Det antas at dette vilkår ikke vil skape vansker i denne sammenheng. Se ellers omtalen i merknadene til § 5-2 annet ledd i utkastet til lov om fiske i Tana, Neiden og Alta og 3 3-7 i lov om forvaltning av gruven i Finnmark, der samme definisjon av østsame er brukt.

Hvilke østsamer som vil få adgang til å utøve reindrift vil måtte avgjøres etter reindriftslovens øvrige regler, jf. utredningens punkt 7.7.2.4 og 7.7.2.5.

Annen setning gir et unntak fra kravet om etnisitet ved at det henvises til reindriftsloven § 3 andre og tredje ledd. Paragraf 3 annet ledd likestiller adoptivbarn med egne barn, mens tredje ledd sier at person som er gift med reindriftsutøver, har rett til å drive reindrift i fellesskap med ektefellen.

Tredje ledd slår i første setning fast at den østsamiske reindriften skal drives av flere personer i fellesskap. I dette ligger et unntak fra det som ellers følger av reindriftsloven om at reindrift drives av en selvstendig næringsdrivende i en driftsenhet, se lovens § 4, samt utredningens punkt 7.7.2.3. Den østsamiske reindriften skal drives som et fellesskap, med bare ett reinmerke. Loven angir ikke hvilken selskapsform som skal anvendes. Her står utøverne fritt til å velge den form de finner mest hensiktsmessig.

Etter annen setning skal de enkelte reindriftsutøverne ha like stor del i eie og drift av reinflokken og være solidarisk ansvarlige for driften av hele flokken, jf. punkt 7.7.2.6. Dette innebærer at flere personer eier reinflokken i fellesskap i et slags sameie. Konsekvensen av dette er at det ikke er individuell eiendomsrett til de enkelte dyrene i flokken – alle eier en like stor del av hvert dyr. Hver enkelt deltaker har etter forslaget også like stort ansvar for driften, dvs. til å delta ved gjeting, samling, skilling, slakting og andre administrative oppgaver. I praksis vil det måtte foretas en arbeidsdeling mellom deltakerne. Hvordan dette skal foregå, avgjør deltakerne selv. Like stor del innebærer også at utbyttet av driften skal deles likt mellom deltakerne. Solidarisk ansvar for driften innebærer at alle deltakerne i fellesskap er erstatningsansvarlig for de skader som driften eventuelt kan påføre andre.

Fjerde ledd angir reglene for overgang av den enkelte deltakers andel i den østsamiske reinflokken. Den enkeltes eierandel kan ikke overføres til flere personer – eierandelen skal eventuelt overføres udelt. Dette følger av tredje ledd som sier at alle eier like stor del av flokken. Ved overføring av eierandel utenom nærmeste familie kreves samtykke fra områdestyret. Det vises til reindriftsloven § 4 første ledd. Se også utredningens punkt 7.7.2.6.

Femte ledd angir erstatningsreglene som kommer til anvendelse for det tilfelle at andre som i dag driver reindrift, påføres tap som følge av etableringen eller driften av den østsamiske reindriften. Det er staten – og ikke de østsamiske reindriftsutøverne – som etter lovforslaget skal erstatte eventuelle tap som andre reindriftsutøvere måtte bli påført. For øvrig skal en følge de lovregler og den praksis som er utviklet i forbindelse med oreigning av fast eiendom. Se ellers utredningens punkt 7.7.2.7.

§ 8 a Distriktsplan, nytt første ledd nr. 6:

Som ledd i kontrollen med etablering, drift, og reintall skal distriktsstyret utarbeide en distriktsplan. Planen skal inneholde:

1. opplysning om vektstruktur...

...

6. avgrensning av voktesoner, jf. § 20 annet ledd.

Arealdisponeringene skal kartfestes.

Merknader til § 8 a, nytt første ledd nr. 6:

Reindriftsloven § 8 a kom inn i loven i 1996 og har regler om at hvert enkelt distriktsstyre skal utarbeide en særskilt distriksplan og angir i første ledd nr. 1 til 5 mer konkret hva planen skal inneholde. Fire medlemmer (Husabø, Johnsen, Kristensen og Varsi) foreslås at det tas inn et nytt nr. 6 i første ledd. De øvrige 13 medlemmer (Falch, Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Jernsletten, Johansen, Kåven, Nystø, Owe, Pedersen, Rørholt og Sandvik) går mot forslaget.

Forslaget om nytt første ledd nr. 6 slår fast at distriktsplanen skal inneholde avgrensning av såkalte voktesoner. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget fra det samme mindretallet om å innføre en skjerpet kontroll over reinen nær jordbruksområder, se utredningens punkt 6.3.1, samt merknaden til nytt annet ledd i § 20.

Distriktsplanen synes å være det mest naturlige stedet å avgrense voktesonene. Det forutsettes ikke noen avmerking i marken.

§ 20 Reineiers driveplikt, nytt annet ledd:

Når rein oppholder seg i nærheten av jordbruksområder og andre områder som er utsatt for ulovlig reinbeite, skal reineieren sørge for at det er voktere til stede som følger reinen og som kan hindre at den tar seg inn på ulovlig område. Denne plikten inntrer når reinen tar seg inn i områder som er avgrenset som voktesoner i distriktsplanen, jf. § 8 a.

Merknader til § 20, nytt annet ledd:

Reindriftslovens § 20 har bestemmelser om at hver enkelt reineier har en særskilt driveplikt, og trekker opp de nærmere rammer for denne plikten. Husabø, Johnsen, Kristensen og Varsi foreslår et nytt annet ledd i bestemmelsen, mens de øvrige 13 medlemmer ikke har tiltrådt forslaget.

Forslaget til nytt annet ledd innebærer at det som et tillegg til driveplikten etter første ledd, innføres en plikt for reineierne til å følge reinen i særskilt avgrensete voktesoner. Voktesonene vil ligge inntil jordbruksområder og andre områder som er utsatt for ulovlig reinbeite. Sonene skal avgrenses i distriktsplanen, se utkast til endring i reindriftsloven § 8 a ovenfor.

I voktesonene vil det ikke være beiteforbud, men når reinen kommer inn i sonene, utløses en skjerpet oppfølgingsplikt for reineierne. Det vil være påkrevd å ha voktere til stede som følger reinen og som kan være tilgjengelige for varsling, slik at reinen kan fjernes fra de ulovlige områdene så snart som mulig. Dette vil bedre reineiernes mulighet til å hindre at reinen kommer inn på jordbruksområdene, og til å foreta umiddelbar utdriving hvis det likevel skulle skje. Bestemmelsen tar sikte på å gi et styrket vern av jordbruksområder og andre utsatte områder. Utenfor voktesonene vil det ikke gjelde noen særskilt vokteplikt. Der vil reindriften måtte utøves etter de allmenne reglene om driveplikt i § 20 første ledd.

Se ellers utredningens punkt 6.3.1 der det er redegjort for de overveielser som ligger bak den foreslåtte bestemmelse, samt flertallets begrunnelse for hvorfor forslaget ikke er tiltådt.

§ 20 b Vakt- og varslingsordning

For å hindre overtredelser av driveplikten etter § 20 og legge til rette for fjerning etter § 24, skal distriktsstyret sørge for at det til enhver tid er tilgjengelig i distriktet minst en navngitt person som kan varsles dersom rein kommer inn på eller nærmer seg ulovlig område.

Departementet kan gi nærmere forskrift om vakt- og varslingsordningen.

Merknader til § 20 b

Bestemmelsen innholder et forslag til lovregulering av en særskilt vakt- og varslingsordning for reindriften. Den er foreslått av et flertall på 11 medlemmer (Falch, Abelvik, Austenå, Ballo, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Owe, Sandvik og Varsi), mens de øvrige seks (Berg, Jernsletten, Kåven, Nystø, Pedersen og Rørholt) har gått mot forslaget.

Første ledd etablerer en formalisert vakt- og varslingsordning. Den går ut på at distriktsstyret pålegges å sørge for at minst én navngitt person til enhver tid er tilgjengelig i distriktet og kan varsles om at rein nærmer seg ulovlig område eller kommer inn i eventuelle voktesoner eller på ulovlig område, jf. utkastet til § 20 nytt annet ledd. Spørsmålet er drøftet i punkt 6.3.2.

Bestemmelsen sier ikke noe om hva reineierne skal gjøre når varsel blir gitt. Det følger av § 20 og § 24.

Med ulovlig område menes områder der det ikke er beiterett, jf. § 11, således blant annet dyrket mark. Bestemmelsen vil trolig kunne redusere antall skader som følge av at rein tar seg inn på dyrket mark. Kanskje vil den også føre til nærmere samarbeid og bedre kommunikasjon mellom reindrift og jordbruk.

Annet ledd gis departementet myndighet til å gi nærmere forskrift om vakt- og varslingsordningen. Det kan være behov for nærmere regler om hvordan varslingsordningen praktisk skal gjennomføres, bl.a. hvordan det skal kunngjøres hvem som er varslingsperson og hvordan varslingen kan skje.

Kapittel 4. Naturinngrep i samiske bruksområder

Merknader til kapitteloverskriften

Kapitlet har dels regler om behandlingen av vedtak om bestemte inngrep i grunn og andre naturgoder, og dels om behandlingen av vedtak av allmenne regler om bruk og utnytting av naturgoder og om inngrep i naturgoder. I kapitteloverskriften er dette samlet under uttrykket naturinngrep. Det går videre frem av overskriften at reglene i kapitlet er begrenset til samiske bruksområder.

§ 4-1 Inngrepsvedtak

Med inngrepsvedtak menes:

1. Enkeltvedtak om tillatelse (konsesjon, dispensasjon, samtykke, godkjenning, adgang) til tiltak som med fører inngrep i grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder.

2. Enkeltvedtak om tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller andre naturgoder, når formålet med ervervet er å iverksette tiltak som medfører inngrep i grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder.

3. Vedtak av offentlig myndighet om iverksetting av tiltak som medfører inngrep i grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder, når tiltaket ikke trenger særskilt tillatelse.

Merknader til § 4-1

Paragrafen angir hvilke vedtak saksbehandlingsreglene i §§ 4-2 flg. omfatter. Kriteriene for at saksbehandlingsreglene som er rettet mot vedtak om enkelttilfelle av naturinngrep kommer til anvendelse, er at det dreier seg om et inngrepsvedtak, og at inngreps­vedtaket er lokalisert til samiske bruksområder. Begrunnelsen for at utvalget har valgt dette saksfeltet for forslagene er gitt i punkt 8.3.2.

Disse kriteriene er felles for alle forslagene som er rettet mot vedtak om enkelttilfelle av naturinngrep, med unntak av den foreslåtte § 4-8 om reindriftens nektingsrett, som ett medlem står bak, jf. nedenfor. Ved høringsregelen (§ 4-3), og nektingsregelen (§ 4-4), er det et tilleggsvilkår at inngrepet er betydelig, jf. punkt 8.3.4.2 og kommentarene til dette kravet i merk­nadene til § 4-3.

Etter nr. 1> skal enkeltvedtak som gir tillatelse (konsesjon, dispensasjon, samtykke, godkjenning, adgang) til å iverksette bestemte tiltak, regnes som inngrepsvedtak. Regelen vil fange opp de tilfeller der det trengs særskilt tillatelse fra offentlig myndighet for å iverksette en bestemt type bruk eller utnytting av grunn eller andre naturgoder. Med enkeltvedtak menes enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967, dvs. et vedtak som treffes under utøving av offentlig myndighet og som angår rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, se forvaltningsloven § 2 bokstav a) og b).

Punkt 8.3.1.2 gir en oversikt over en del enkeltvedtak om naturinngrep som treffes av ulike vedtaks­myndigheter. Fylkeskommuner og kommuner kan etter en del lover treffe vedtak om naturinngrep, og slike vedtak vil være omfattet i den grad det dreier seg om enkeltvedtak. Vedtak av allmenningsstyrene i stats- og bygdeallmenninger truffet i medhold av lov om bygdeallmenninger 19. juni 1992 nr. 59 og lov om skogsdrift m.v. i statsallmenningene 19. juni 1992 nr. 60, er ikke regnet som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand og vil falle utenfor disse reglene. Vedtak i statsallmenninger som treffes av fjellstyrene med hjemmel i fjelloven 6. juni 1975 nr. 31 vil derimot være dekket av reglene (jf. fjellovens § 10).

Det er enkeltvedtak som gir tillatelse til bestemte tiltak, som er av interesse i denne sammenhengen. Slike tillatelser gir utbyggeren adgang til å utnytte grunnen eller den aktuelle naturressursen på en nærmere angitt måte, som kan sies å medføre inngrep i grunnen eller naturressursen. Andre betegnelser på vedtak med samme innhold er, som nevnt i bestemmelsen, blant annet konsesjon, dispensasjon, samtykke, godkjenning eller adgang.

Hvilke tiltak som krever særskilt tillatelse fra det offentlige, går frem av særlovgivningen på det enkelte saksfeltet. En oversikt over hjemler for inngrepsvedtak er gitt i punkt 8.3.1.1, jf. punkt 8.7.2 der det vises til lover som hjemler inngrepsvedtak. Videre er det i kapittel 8.9 gitt en skjematisk oversikt over inngrepslovgivningen. Hovedregelen må sies å være at de fleste former for tiltak som innebærer utnytting av fast eiendom eller tilhørende naturressurser av noe omfang, forutsetter særskilt tillatelse fra det offentlige i en eller annen form. Tillatelse kreves både ved igangsetting og forlengelse av naturutnytting og ved omdisponering og endring av utnyttingsmåten.

Nr. 2 slår fast at vedtak om tillatelse til erverv av rettigheter som gir grunnlag for naturinngrep, regnes som inngrepsvedtak. Også her siktes det til enkeltvedtak fra offentlige myndigheter, jf. ovenfor. Bestemmelsen fanger opp tilfeller der overdragelse av eie- eller bruksretter til grunn eller andre naturgoder krever offentlig tillatelse. Blant annet vil søknader om konsesjon til erverv av fast eiendom etter ervervskonsesjonsloven fra 1974 dekkes av regelen. Det samme gjelder erverv av kvarts- eller kalksteinsforekomster, se lover fra henholdsvis 1949 og 1914.

Vedtak om ekspropriasjon (oreigning) er en særskilt form for erverv som også vil omfattes av bestemmelsen. Et ekspropriasjonsvedtak er et offentlig samtykke til tvangsoverføring av eie- eller bruksrett til grunn eller andre naturgoder til nærmere bestemte formål, som den nye rettshaveren deretter oftest vil kunne iverksette. Et ekspropriasjonsvedtak kan anses som en offentlig tillatelse til en nærmere bestemt utnytting av grunnen eller ulike ressurser.

I en rekke ekspropriasjonssaker trekkes domstolene inn i forbindelse med erstatningsutmålingen, jf. skjønnsprosessloven kapittel 2, men selve ekspropriasjonsvedtaket treffes av et forvaltningsorgan. I en del saker skal imidlertid domstolene avgjøre om ekspropriasjon kan og skal skje, jf. skjønnsprosessloven § 46 annet ledd. Dermed oppstår spørsmålet om de foreslåtte saksbehandlingsreglene skal gjelde også i slike saker. Utvalgets syn er at vedtak av domstolene bør holdes utenfor saksfeltet for reglene. I de sakene der spørsmålet er aktuelt, virker det dessuten lite naturlig å legge hensynet til virkningen på naturgrunnlaget for samisk kultur inn i vurderingen.

Et ekspropriasjonsvedtak kan treffes enten som del av en tillatelse til et bestemt inngrep, for eksempel en vannkraftutbygging, se vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 1, eller uavhengig av en annen tillatelse. Der ekspropriasjonsvedtaket er en del av eller en følge av en annen tillatelse, vil søknad om denne tillatelsen dekkes av § 4-1 nr. 1, og det blir ikke nødvendig å vurdere vedtaket særskilt i forhold til nr. 2, jf. det som sies i punkt 8.3.2.2 om samordning av saksbehandlingen i slike tilfeller. § 4-1 nr. 2 vil imidlertid ha selvstendig betydning i de tilfeller der et ekspropriasjonsvedtak treffes uavhengig av en annen tillatelse. Oreigningsloven § 2 nevner i nr. 1 til 49 en rekke ekspropriasjonsformål av denne typen.

Begrunnelsen for at erverv av eie- eller bruksrettigheter bør omfattes av reglene, er at eier- eller brukerposisjon er tilstrekkelig for å iverksette visse tiltak. Det er blant annet tilfelle for utnytting av visse ikke mutbare mineralske forekomster, som sand og grus. Heller ikke slike naturgoder kan utnyttes fritt, og blant annet vil forurensingsloven og plan- og bygningsloven komme inn. Poenget er imidlertid at slike tiltak ikke krever særskilt tillatelse fra det offentlige og vil av den grunn falle utenfor § 4-1 nr. 1. Dermed blir det viktig å sikre at hensynet til samiske interesser kommer inn når en søknad om rettighetsoverdragelse behandles.

Det er imidlertid bare erverv som har som formål å iverksette naturinngrep, som omfattes av regelen. Vernereglene kommer således bare inn der ervervet kan lede til et naturinngrep. Ut fra formålet med de foreslåtte reglene i sameloven har eie- eller bruksrettigheter til en eiendom eller et naturgode i seg selv ingen interesse. Det er først når eier- eller brukerposisjonen nyttes til å foreta naturinngrep, at behovet for vernereglene oppstår.

Ved ekspropriasjon vil formålet med ervervet alltid være klarlagt på ervervstidspunktet. Ved andre (frivillige) erverv vil ikke det alltid være tilfelle. Det kan for eksempel omsettes en fast eiendom med et utnyttbart naturgode, for eksempel en kvartsfore­komst, uten at det foreligger planer om uttak. Vilkårene etter nr. 2 vil dermed i utgangspunktet ikke være oppfylt. På dette punktet kan imidlertid ikke fremlagte planer alene være avgjørende. Det må kunne foretas en skjønnsmessig vurdering av sannsynligheten for at et fremtidig inngrep er formålet med ervervet. Der det dreier seg om kjente forekomster av en viss størrelse, vil det nok ha formodningen for seg at forekomsten vil bli utnyttet, og det må kunne legges til grunn når reglene skal anvendes.

Private grunneiere og rettshavere vil på sitt område kunne iverksette en del tiltak som medfører naturinngrep, uten at det kreves offentlig tillatelse som dekkes av § 4-1 nr. 1 eller 2. En del av disse tiltakene vil det neppe være mulig å fange opp uten ny og omfattende lovgivning, og det er vel heller tvilsomt om det er behov for at de dekkes av forslagene som fremmes i kapittel 8. De aller fleste tiltak som iverksettes på egen grunn – i alle fall de som er av noen størrelse – fanges imidlertid opp av plan- og bygningslovens regler, og med de endringer som er foreslått i kapittel 8.5, antar utvalget at samiske interesser er ivaretatt også ved denne typen tiltak. Usolgt grunn i Finnmark står i en særstilling, og inngrep i den er drøftet i kapittel 4. jf. punkt 8.3.2.3.

Nr. 3 innebærer at også andre vedtak av offentlige myndigheter om iverksetting av tiltak som medfører naturinngrep, men som ikke trenger særskilt tillatelse, skal regnes som inngrepsvedtak i denne lovens forstand. Inn under denne bestemmelsen faller vedtak av Stortinget om å iverksette tiltak på vegne av staten ( det offentlige), i motsetning til tillatelser til private tiltakshavere, som vil dekkes av § 4-1 nr. 1 og 2. Dette kan være vedtak om bygging av offentlig eide bygg og anlegg (kulturbygg, sykehus, idrettsanlegg osv.), samferdselsutbygginger og etablering av faste anlegg, blant annet skyte- og øvingsfelt, for forsvaret.

Slike vedtak om det offentliges egen virksomhet regnes ikke som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og vil derfor ikke gå inn under § 4-1 nr. 1 eller 2. Også slike offentlige tiltak vil – på samme måte som lignende tiltak iverksatt av private – kunne medføre naturinngrep i samiske bruksområder, og deres betydning for naturgrunnlaget for samisk kultur bør vurderes etter de samme hensyn og regler som tiltak iverksatt av andre. Det kan nevnes at en rekke slike offentlige utbygginger iverksettes gjennom planer i henhold til plan- og bygningsloven, se blant annet kapittel VII Reguleringsplan, § 28-2 Bebyggelsesplan og kapittel VII-a Konsekvensutredninger.

En del lover gir staten, i noen tilfeller kommuner og fylkeskommuner, konsesjonsfritak, se bl.a. industrikonsesjonsloven 14. desember 1917 nr. 16 § 1, vassdragsreguleringsloven 14. desember 1917 nr. 17 § 2, jf. § 15 og lov om erverv av næringsvirksomhet 23. desember 1994 nr. 79 § 7 d og e. Som følge av den foreslåtte § 4-1 nr. 3 vil ikke reglene om konsesjonsfritak unnta tiltakene fra behandling etter de skjerpede saksbehandlingsreglene. Selv om tiltakene ikke er underlagt den offentlige kontrollen som ligger i kravet om offentlig tillatelse, vil de ha like store konsekvenser for naturen i området som tilsvarende tiltak iverksatt av andre. Det er derfor ikke grunn til å unnta dem fra forslagene som fremmes i kapittel 8. Bestemmelser i særlover om konsesjonsfritak fritar heller ikke fra offentlig styring etter annen lovgivning, blant annet forurensingsloven, kulturminneloven og plan- og bygningsloven.

Hvis staten skal iverksette tiltaket gjennom et statsforetak, f.eks. Statnett, Statkraft eller Statskog – behandles søknad om inngrepstillatelse etter de samme regler som gjelder for enhvert annet selskap. Følgelig blir nr. 1 og 2 aktuelle i slike saker.

§ 4-1 nr. 3 vil også fange opp de tillatelser til naturinngrep til private som ikke gis i form av særskilt tillatelse. En god del større tiltak, 3 som private nærings- og forretningsbygg, avfallsplasser og sports- og idrettsanlegg, blir planlagt og gjennomført etter reglene i plan- og bygningsloven, se særlig kapittel VII Reguleringsplan, § 28-2 Bebyggelsesplan og kapittel VII-a Konsekvensutredninger. Ofte krever slike tiltak tillatelse etter blant annet forurensingsloven, men det trengs ikke særskilt offentlig tillatelse etter særlovene (inngrepslovene). Også tiltak som tillates iverksatt gjennom slike planvedtak, bør imidlertid omfattes av saksfeltet for de skjerpede saksbehandlingsreglene, forutsatt at det dreier seg om vedtak om tillatelse til inngrep i grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder. For øvrig vises det til det som er sagt om dette i punkt 8.7.2.

Både nr. 1, 2 og 3 i § 4-1 viser til tiltak som medfører inngrep i grunn eller andre naturgoder. Naturinngrep brukes i overskriften og dekker det samme innholdet. Selv om det hadde vært fordeler forbundet med å bruke det kortere og enklere uttrykket naturinngrep i lovteksten, har man blitt stående ved å bruke inngrep i grunn eller andre naturgoder, fordi det gir klarere anvisning på hvilke tiltak det siktes til.

Tiltak som medfører inngrep, vil i første rekke være tiltak som gjør direkte inngrep i eller fysisk endrer grunnen eller naturressursene. Typiske eksempler er bruk av grunnen ved bygging av ulike anlegg, for eksempel en veg eller et ilandføringsanlegg for olje eller gass, eller uttak av naturressurser ved kraftproduksjon eller mineralutvinning.

Med grunn menes grunnstykker eller landarealer (jordoverflaten), herunder vannsamlinger som finnes på grunnstykket. Også tilgrensende fjord- og sjøområder dekkes. Det vil naturlig gå en ytre grense for reglenes virkeområde i sjøen (havet), fordi det er begrenset hvilke tiltak som kan iverksettes langt fra land og fordi de tiltak som kan tenkes, i mindre grad vil berøre naturgrunnlaget for samisk kultur. Tiltak som direkte berører landområder eller naturressurser på land eller i kystnære sjøområder, bør imidlertid dekkes av reglene. Fiskeoppdrett og petroleumsvirksomhet er tiltak som iverksettes i sjøen og som kan ha merkbare konsekvenser, både for fiskeressursene i havet – som samene har lange tradisjoner for å nyttiggjøre seg – og for grunn- og ressursbruken i tilgrensende landområder. Forvaltningen av fiskeressursene dekkes av forskriftsregelen i § 4-7, jf. utredningens kapittel 8.4, samt kapittel 5.6 Kyst- og fjordfiske.

Med andre naturgoder menes det for det første naturressurser som regnes som en del av grunnen. Dette gjelder ulike mineraler, medregnet olje og gass, og vannsamlinger på grunnen, blant annet elver og fossefall.

For det andre omfatter betegnelsen fornybare ressurser, som skog og trevirke, bær, torv osv. Det samme gjelder løsere tilknyttede fornybare naturressurser, som vilt og fisk.

Bruk og utnytting av de fornybare ressursene reguleres som oftest gjennom forskrifter, og den foreslåtte § 4-7, jf. kapittel 8.4, vil dermed komme inn. Dessuten vil inngrep i slike naturgoder vanligvis følge av inngrep i grunnen, og det vil dermed ikke være behov for et eget vern for de tilliggende naturressursene.

Likevel kan det tenkes at et inngrep utelukkende vil berøre de fornybare ressursene i et område. Det vil for eksempel være tilfelle hvis det søkes om konsesjon til lakseoppdrett i et fjordområde, som vil kunne ha virkninger for de faste lakseplassene og for fjordfisket i området, eller det treffes vedtak om omdisponering av skog med hjemmel i skogbruksloven § 50. I slike tilfeller kan vernereglene ha en funksjon. Selv om slike situasjoner neppe vil oppstå ofte, ønsker utvalget å holde muligheten åpen for at det faktisk kan skje. Grunntanken er at utnyttingen av de fornybare naturgodene har vært og er en viktig bestanddel i samekulturen, og reglene som skal bidra til et styrket vern bør derfor så langt som mulig fange opp den naturbruken som faktisk forekommer. Det skal imidlertid mye til før et inngrep i de fornybare ressursene alene kan anses som betydelig, som er vilkåret for at hørings- og nektingsreglene kommer inn.

« Samiske bruksområder» er, i motsetning til inngrepvedtak, ikke definert i loven. Begrepet er ment å dekke de områder av landet der bruk av naturen og naturgodene danner grunnlag for samisk bosetting, næringsdrift, samfunnsliv og kulturutøvelse for øvrig. I deler av landet, særlig i Nord-Norge, er samene og den samiske kulturen tydelig representert. Finnmark skiller seg ut som det fylket hvor det samiske er mest fremtredende, selv om innslaget ikke er like sterkt over hele fylket. Troms og Nordland har en betydelig samisk befolkning. Men også i andre deler av landet er det samisk bosetting og næringsutøving i et omfang som gjør at områdene må betegnes som samiske bruksområder.

To gjeldende regelverk som angår samisk kultur og næring kan nevnes som retningsgivende for hva som kan regnes som samiske bruksområder. Disse kan nevnes først. Grensene for reinbeiteområdene er fastsatt i henhold til reindriftsloven § 2 første ledd. Grunnen i fylkene fra og med Nord-Trøndelag og nordover er i all hovedsak reinbeiteområder. De unntak som finnes, er stort sett på kysten. Sør-Trøndelag og Hedmark reinbeitedistrikter dekker størstedelen av Fosenhalvøya og store områder mot svenskegrensa. Utenom disse reinbeiteområdene drives samisk reindrift i Trollheimen i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal. Også disse driftsområdene vil naturlig måtte anses som samiske bruksområder.

Virkeområdet for reglene om samisk kulturminnevern kan også nevnes. Det samiske kulturminnevernet gjelder i alle reindriftsområdene, men er noe videre definert ved at virkeområdet – i motsetning til reindriftsområdene – følger kommunegrensene. Virkefeltet for samisk kulturminnevern er i dag alle kommuner i fylkene fra og med Nord-Trøndelag og nordover. I Sør-Trøndelag omfattes Ørland, Rissa, Bjugn, Åfjord, Roan, Osen, Oppdal, Rennebu, Meldal, Røros, Holtålen, Midtre Gauldal, Selbu og Tydal. I Hedmark dekkes kommunene Rendalen, Engerdal, Tolga, Tynset og Os.

Disse forvaltningsområdene nevnes som rettesnor for når det er nærliggende å vurdere om et område må karakteriseres som samisk bruksområde. Innenfor de her nevnte grensene kan det imidlertid være områder der samiske interesser ikke gjør seg gjeldende i så stor grad at benevnelsen samiske bruksområder passer. På den annen side kan det ikke utelukkes at samiske interesser gjør seg gjeldende også utenfor disse områdene. Spørsmålet må avgjøres ut fra forholdene i den enkelte sak. I den forbindelse er det naturlig at Sametinget gis stor innflytelse, som det organ som har best kjennskap til samiske kultur- og næringsinteresser over hele landet.

§ 4-2 Sikring av naturgrunnlaget

Når det skal avgjøres om inngrepsvedtak bør treffes, skal det legges vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv. Det skal blant annet tas hensyn til tidligere inngrep i området.

Merknader til § 4-2

Første setning inneholder forslag om en vektleggingsregel ved inngrepsvedtak, jf. § 4-1 og omtalen av dette begrepet i merknadene til § 4-1. Uttrykket sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv er omtalt i punkt 3.3.4 Sikre naturgrunnlaget for samisk kultur. Forslaget er drøftet i punkt 8.3.3 Vektlegging. Vektleggingsregler med tilsvarende innhold er gitt for forskrifter, se omtalen av § 4-7 nedenfor, og for visse vedtak etter plan- og bygningsloven, se punkt 10.8.

Vektleggingsregelen gjelder – i motsetning til forslagene om høringsregel og tidsavgrenset nekting – ved alle inngrepsvedtak i samiske bruksområder. I utgangspunktet vil dermed plikten til å ta hensyn til naturgrunnlaget for samisk kultur, i vid forstand, inntre uavhengig av tiltakets størrelse. I praksis vil det likevel kunne oppstå spørsmål om en nedre størrelsesmessig grense, og denne kan trekkes med utgangspunkt i de samme kriterier som det er vist til i forbindelse med tolkningen av uttrykket betydelig inngrep, jf. punkt 8.2.4.2 og merknadene til § 4-3.

Etter lovteksten skal hensynet til å sikre naturgrunnlaget for samiske interesser tillegges vekt når det avgjøres om inngrepsvedtak bør treffes. I det ligger det at hensynet til å sikre naturgrunnlaget for samekulturen skal være et sentralt avveiningstema, både når det avgjøres om tillatelse til inngrep skal gis, og – der søknaden innvilges – når betingelsene for tillatelsen fastlegges. Ordbruken viser at hensynet til samiske interesser i gitte tilfeller kan tilsi at tillatelse til inngrepet ikke blir gitt.

Det skal legges vekt på hensynet til samiske interesser når vedtaket treffes. Hvor stor vekt det skal legges på samiske hensyn, er en skjønnsmessig avgjør­else som må foretas ut fra forholdene i den enkelte saken, men regelen vil innebære en forpliktelse for vedtaksorganet til å trekkke inn dette hensynet i denne typen saker.

Etter annen setning skal det som en del av vektleggingen blant annet tas hensyn til tidligere inngrep i området. Med det har en ønsket å lovfeste et prinsipp om at et inngrep skal ses i sammenheng med andre inngrep i området. Det må tas hensyn både til tiltak som allerede er gjennomført, og tiltak som er klarert for iverksetting. Vurderingstemaet blir om den totale belastningen av det omsøkte og andre gjennomførte og planlagte tiltak i et område er i samsvar med hensynet til å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv. Regelen er nærmere omtalt i punkt 8.3.3.1.

At det fra før er foretatt naturinngrep i et område, kan for øvrig også ha betydning for vurderingen av om det foreliggende tiltaket må regnes som betydelig, jf. punkt 8.3.4.2 og merknadene til § 4-3.

§ 4-3 Uttalelse fra Sametinget [alternativ 1]

Når inngrepsvedtak kan medføre betydelige inngrep, skal Sametinget eller den tinget har gitt fullmakt, gis anledning til å uttale seg under forberedelsen av saken.

§ 4-3 Uttalelse fra Sametinget og distriktsstyret [alternativ 2]

Når inngrepsvedtak kan medføre betydelige inngrep, skal Sametinget eller den tinget har gitt fullmakt og distriktsstyret i reinbeitedistriktet, gis anledning til å uttale seg under forberedelsen av saken.

Merknader til § 4-3

Bestemmelsen har regler om høring av samiske organer ved betydelige inngrep. Det foreligger to alternative forslag. Ni medlemmer (Falch, Abelvik, Austenå, Ballo, Husabø, Nystø, Pedersen, Sandvik og Varsi) går inn for alternativ 1 som innebærer at Sametinget skal høres i slike saker. Fem medlemmer (Berg, Jernsletten, Kåven, Owe og Rørholt) foreslår alternativ 2, som innebærer at både Sametinget og reindriftens distriktstyre skal høres. Tre medlemmer (Johansen, Johnsen og Kristensen) går mot forslaget til ny § 4-3. Utredningens punkt 8.3.4 Høring, redegjør nærmere for de overveielser som ligger bak de ulike forslag.

Høringsregelen vil tidsmessig komme til anvend­else under saksforberedelsene og vil saklig sett innebære en utvidet saksgang ved denne typen vedtak i samiske bruksområder.

Regelen gjelder ved de « betydelige» inngrepene. Betydelighetsvurderingen må gjøres i hver enkelt sak, ut fra det enkelte tiltakes art, omfang, lokalisering og forventede konsekvenser for samisk kultur. Som et utgangspunkt for vurderingen må det kunne sies at tiltak som forutsetter direkte inngrep i grunn eller andre naturgoder, i mange tilfeller vil ha sider som kan tilsi at de betegnes som betydelige. Der det dreier seg om bruk av grunnoverflaten, uten direkte å gjøre inngrep i eller på andre måter endre den, bør det antagelig kreves mer for å regne et tiltak som betydelig. Dette kan illustreres ved den opplagte forskjellen i konsekvenser det er mellom utmål av et utmarksområde til bufebeite, og bruk av det samme området til bergverk- eller annen industrivirksomhet.

Men som ellers vil den konkrete avgjørelsen bero på flere forhold ved tiltaket. Ett moment er hva slags type tiltak det er tale om. Noen typer tiltak av en slik art at de ofte medfører en rekke ulike konsekvenser for omgivelsene, og slike tiltak vil lettere kunne anses som betydelige. Særlig gjelder det tiltak som utelukker annen bruk av området. Et eksempel er militære øvings- og skytefelt. De legger ofte beslag på større områder, i tillegg til at de fører med seg støy og trafikk, med påfølgende skader på naturen. Bergverksdrift er et annet eksempel. Driftsområdene er ofte til hinder for annen bruk av områdene, de gir skjemmende sår i naturen og fører med seg ferdsel, støv og annen forurensing.

Et betydelig inngrep vil nok også normalt være av et visst omfang, og arealkrevende tiltak vil naturlig nok lettere fremstå som betydelige. En skal imidlertid være oppmerksom på at skadelige følger av et tiltak ikke alltid står i samsvar med størrelsen på tiltaket. Dette ser en f.eks. ved særlig forurensende tiltak, som deponier for spesialavfall. Dessuten kan flere mindre tiltak i samme område til sammen ha de samme virkninger som et stort enkeltinngrep. Typisk her er såkalte bit for bit-inngrep, hvor flere mindre tiltak gjennomføres over tid og samlet sett fremstår som et omfattende tiltak.

I andre tilfeller vil ikke typen tiltak eller omfanget av det være hovedproblemet, men de virkninger tiltaket har. Fører tiltaket til mye støy, økt ferdsel eller forurensing, kan det tilsi at tiltak som i utgangspunktet ikke synes betydelig, likevel må sies å ha omfattende skadevirkninger. Slike sider ved et tiltak må særlig kunne tillegges vekt der virkningene gir seg store utslag, enten på grunn av virkningenes art eller fordi det er tale om et spesielt sårbart område.

Også det forhold at det allerede er gjennomført tiltak i området, må kunne trekkes inn i denne vurderingen. Det er ingen tvil om at flere mindre tiltak som iverksettes over tid, kan ha like store skadelige følger som ett større tiltak. Det vil være tiltakets skadevirkning på det som gjenstår som naturgrunnlaget for samekulturen i området, etter at andre tiltak er gjennomført, som betydelighetsvurderingen må baseres på. Denne skadevirkningen vil være relativt større med enn uten tidligere tiltak. Utvalget har gjennom den foreslåtte § 4-2 annen setning ønsket å understreke at andre tiltak i et område er et viktig moment når det skal avgjøres om et naturinngrep bør tillates i området. Dette prinsippet kan også tillegges betydning når det vurderes om et tiltak skal regnes som betydelig, sett fra en samisk synsvinkel.

Forslaget om en høringsregel er tosidig, og gir på den ene siden en uttale rett for Sametinget (eventuelt også distriktsstyret) og på den andre siden en hørings plikt for det aktuelle vedtaksorganet. Det sentrale ved bestemmelsen er at Sametinget (eventuelt også distriktsstyret) skal gis anledning til å uttale seg. Vedtaks­:organets plikt til å sørge for at saken forelegges til uttalelse, er begrunnet i ønsket om å få effektive rutiner og klare forpliktelser, slik at det kan forventes at det blir innhentet uttalelser fra samisk hold. En rett for Sametinget (eventuelt også distriktsstyret), uten en motsvarende plikt for vedtaksorganet, hadde gitt et mindre betryggende system.

For Sametingets er det foreslått en delegasjonsadgang, slik at andre kan avgi uttalelsen på vegne av Sametinget. Det forutsettes at en eventuell fullmakt gis til grupper eller instanser som er en del av sametingssystemet. Delegasjonsadgangen er begrunnet i praktiske hensyn, først og fremst arbeidsmengden og saksbehandlingstiden.

Det alternative forslaget om at det også skal innhentes uttalelse fra reindriften, representert ved vedkommende distriktsstyre, skal sikre at reindriftens egne organer kommer til orde i saker som berører reindriftens bruksområder. Hvilket distriktsstyre som skal høres vil bero på hvor inngrepet skal iverksettes, og hvis et tiltak vil berøre beiteområdene for to eller flere distriktsstyrer, skal alle disse gis anledning til å uttale seg.

§ 4-4 Tidsavgrenset nekting

Når inngrepsvedtak kan medføre betydelig inngrep, skal forslag til inngrepsvedtak med grunngiving legges frem for Sametinget.

Når inngrep vil medføre skadelig virkning på naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv, kan Sametinget med to tredels flertall treffe vedtak om nekting. Nekting medfører at det ikke kan treffes inngrepsvedtak i samsvar med forslaget. Virkningene av nekting er avgrenset til seks år etter reglene i § 4-6.

Vedtak om nekting kan settes til side av Stortinget.

I tilfelle en søknad skal behandles i Stortinget før inngrepsvedtak kan treffes, skal forslag til inngrepsvedtak med grunngiving behandles i Sametinget før saken legges frem for Stortinget.

Merknader til § 4-4

Forslaget om en tidsavgrenset nektingsrett for Sametinget er drøftet i punkt 8.3.5 Tidsavgrenset nekting. Det er fremmet av Falch, Ballo, Berg, Jernsletten, Kåven, Nystø, Pedersen, Rørholt og Sandvik som i tillegg til § 4-4 også foreslår §§ 4-5 og 4-6 som har nærmere regler om nektingsretten. Abelvik, Austenå, Husabø, Johansen, Johnsen, Kristensen, Owe og Varsi går mot disse bestemmelsene.

Det saklige virkeområdet for § 4-4 (og §§ 4-5 og 4-6) er i likhet med høringsregelen de betydelige inngrepene, jf. kommentarene til dette uttrykket i merk­nadene til § 4-3.

Første ledd pålegger vedtaksorganet å utarbeide forslag til vedtak, som sammen med grunngivingen skal sendes Sametinget. Disse sidene ved forslaget er omtalt i punktene 8.3.5.2 og 8.3.5.3. Oversendelsesplikten gir uttrykk for et ønske om å sikre betryggende rutiner, slik at man kan regne med at denne typen saker faktisk blir forelagt Sametinget. Ved at også grunngiv­ingen skal oversendes, vil Sametinget også få innsyn i begrunnelsen for vedtaksorganets standpunkt og i de forhold som særlig er vektlagt. Blant annet vil det være av betydning å få kjennskap til i hvilken grad Sametingets uttalelse om tiltaket, jf. § 4-3, har blitt tillagt vekt ved utformingen av forslaget til vedtak.

Annet ledd første setning åpner for at Sametinget, på bakgrunn av forslaget til vedtak og grunngivingen for dette, kan gå imot at inngrepstillatelse gis. Nektingsvedtak skal være betinget av at to tredeler (minst 26 av 39) av tingets delegater støtter vedtaket. Vilkår for, innholdet i og virkningene av nektingsvedtak er behandlet i punkt 8.3.5.4. For at nektingsretten kan brukes, kreves det at inngrepet vil medføre skadelig virkning på naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv. Bruken av verbet vil peker mot at det med stor sikkerhet må kunne konstateres at tiltaket vil få slike følger for naturgrunnlaget for samekulturen. Det kreves mer enn en antagelse av eller en mulighet for slike konsekvenser.

Det er bare tiltak som vil ha skadelig virkning på naturgrunnlaget for samisk kultur, som skal kunne møtes med et nektingsvedtak. Formuleringen gir uttrykk for at det bare er ved tiltak som har betydelige og klare negative virkninger at nektingsadgangen skal kunne benyttes. Etter forslaget vil det være opp til Sametinget å vurdere om disse vilkårene er oppfylt. Ut fra ordlyden vil adgangen være forbeholdt de tiltakene som har klare negative konsekvenser for samekulturen, i vid forstand, i et område.

Hva som ligger i uttrykket samisk kultur, med næringer og samfunnsliv, er omtalt bl.a. i utredningens punkt 3.3.4 og i merknadene til § 1-1 i lov om forvaltning av grunn i Finnmark. Se også utredningens punkt 4.3.5.2, samt grunnloven § 110 a.

Er disse vilkårene oppfylt, kan Sametinget treffe et nektingsvedtak. Sametinget verken skal eller må gå mot alle tiltak som oppfyller de angitte kravene. Det må i hver sak vurderes om det er ønskelig og nødvendig å benytte nektingsadgangen.

Etter annen setning er følgen av et nektingsvedtak at vedtaksorganet ikke vil ha myndighet til å treffe avgjørelse i saken. Regelen er med andre ord en kompetansebegrensende regel.

Tredje setning fastsetter at et nektingsvedtak har tidsavgrenset virkning. Etter en viss tid, foreslått til 6 år, vil ikke nektingsvedtaket lenger være til hinder for at det på nytt fremlegges forslag til vedtak om samme tiltak, jf. § 4-6. Tiden regnes fra den dag forslag til vedtak første gang kom til Sametinget.

Tredje ledd omhandler Stortingets tilsidesettingsadgang, jf. drøftingen i punkt 8.3.5.6. Regelen vil bety at et nektingsvedtak kan forelegges for Stortinget av Kongen (regjeringen) med forslag om tilsidesetting. Det er ikke satt vilkår for Stortingets myndighet til å sette et nektingsvedtak til side. Dersom saken behandles i Stortinget, er det sakens politiske og samfunns­messige sider som vil være avgjørende, på grunnlag av blant annet statens grunnlovsmessige og folkerettslige forpliktelser. Settes nektingsvedtaket til side av Stortinget, vil det miste sin virkning, og stillingen blir som om nektingsvedtak ikke var truffet.

Fjerde ledd retter seg mot de tilfeller der stortingsbehandling inngår i vedtaksprosessen på det aktuelle saksfeltet, enten fordi Stortinget skal treffe prinsippvedtak om et tiltak før det behandles etter særlovgivningen, eller fordi Stortinget etter lov skal trekkes inn i vedtaksprosessen, slik tilfellet er blant annet i store eller konfliktfylte vassdragsutbygginger. Regelen vil føre til at Sametinget skal forelegges saken, før den fremmes for Stortinget. I praksis kan det gjøres ved at Regjeringens utkast til stortingsproposisjon fore­legges Sametinget, før saken – på vanlig måte – bringes inn for Stortinget. Spørsmålet er behandlet nærmere i punkt 8.3.5.5.

§ 4-5 Frister

Dersom Sametinget vil overveie nekting, må melding om dette gis av Sametinget eller den tinget har gitt fullmakt, senest en måned etter at forslag til inngreps­vedtak med grunngiving er kommet til Sametingets kontor.

Vedtak om nekting må treffes senest seks måneder etter at forslag til vedtak med grunngiving er kommet til Sametingets kontor. Når et inngrep avhenger av flere enn ett inngrepsvedtak, regnes fristen fra det siste forslaget til inngrepsvedtak med grunngiving er kommet til Sametingets kontor.

Merknader til § 4-5

Paragrafen inneholder et sett med frister som skal gjelde under behandlingen av en nektingssak i Sametinget. Spørsmålet er behandlet i punkt 8.3.5.5 Saksbehandlingen i nektingssaker.

Første ledd setter en frist på én måned til å avklare om nektingsretten skal vurderes brukt, og om det i så fall er behov for utvidet saksbehandlingstid. Utvidet saksbehandlingstid forutsetter uttrykkelig melding om det til vedtaksorganet. Meldingen kan gis av Sametinget eller den instansen under Sametinget som har fått fullmakt til å håndtere denne typen saker, jf. også tilsvarende delegasjonshjemmel i § 4-3. Fristen regnes fra den dag både vedtaksforslag og grunn­giving har kommet inn til Sametingets kontor.

Dersom det innen fristen ikke har kommet særskilt melding fra Sametinget, bortfaller Sametingets adgang til å treffe nektingsvedtak. Forutsetningen er at forslaget til vedtak og grunngivingen faktisk har kommet inn til Sametinget, jf. § 4-4 første ledd.

Annet ledd første setning angir at dersom det fore­ligger særskilt melding, jf. første ledd, utvides fristen for å treffe nektingsvedtak til seks måneder. En forlenget saksbehandlingstid er begrunnet ut fra hensynet til saksforberedelse og arbeidsmåten i Sametinget. Et nektingsvedtak må treffes innen seksmånedersfristen. Også til denne fristen er det knyttet passivitetsvirkninger, jf. det som sies over om enmånedersfristen. Oversittes fristen, vil Sametinget miste retten til å treffe nektingsvedtak. Også denne fristen regnes fra den dag forslag til vedtak med grunngiving kom til Sametingets kontor.

Annen setning retter seg mot de saker som krever flere inngrepstillatelser, som alle dekkes av nektingsregelen, jf. omtalen av slike saker i punkt 8.2.2.2. I slike tilfelle regnes fristen fra siste vedtaksforslag med grunngiving er kommet inn til Sametingets kontor.

§ 4-6 Ny behandling

Nytt forslag til inngrepsvedtak om samme tiltak kan legges frem for Sametinget etter § 4-4 første ledd tidligst seks år etter at forslaget til inngrepsvedtak med grunngiving kom første gang til Sametingets kontor.

Vedtak om nekting kan treffes bare en gang ved samme tiltak.

Merknader til § 4-6

Bestemmelsen angir regler for de tilfeller der det, etter nektingstidens utløp, fremmes ny søknad om det samme inngrepsvedtaket. Det henvises til drøftingen i punkt 8.3.5.7 Ny behandling. At det er adgang til å søke om inngrepstillatelse på nytt når den tidsmessige hindringen er forbi, er en følge av at nektingsvedtak etter forslaget skal ha tidsavgrenset varighet.

Etter første ledd skal også den nye søknaden fore­legges Sametinget etter reglene i § 4-4 første ledd. Nektingstiden, som er 6 år, jf. § 4-4 annet ledd, vil være avgjørende for når søknaden tidligst kan fremmes for Sametinget. Fristen regnes fra den dagen forslaget til vedtak, som i sin tid førte til et nektingsvedtak, med grunngiving, kom inn til Sametinget.

Etter annet ledd kan nektingsretten brukes bare én gang ved samme tiltak. Regelen skyldes det grunnleggende utgangspunktet om at nektingsretten skal være tidsavgrenset. En adgang til gjentatte nektinger i samme sak kunne i realiteten gitt en tidsuavgrenset nektingsrett. Men det er bare nektingsregelen som ikke vil gjelde ved en eventuell ny søknad om samme tiltak. De øvrige saksbehandlingsreglene i sameloven, det vil si vektleggingsregelen og høringsregelen, skal gjelde på vanlig måte, det samme gjelder selvsagt saksbehandlingsreglene i særlov og i forvaltningsloven.

Avgjørende for om det dreier seg om samme tiltak, må være i hvor stor grad tiltaket er endret fra forrige søknadsomgang. Mindre forandringer bør ikke gi grunnlag for å karakterisere det som et annet tiltak. For at det kan betraktes som et annet tiltak, bør det kreves at tiltaket er endret på viktige punkter i forhold til forrige søknad. Tiltaket i seg selv, virkningene av det og forholdene i området må kunne trekkes inn i den vurderingen. Det kan i den forbindelse ikke ha betydning om det er den samme eller en annen utbygger som står bak søknaden, det er forhold knyttet til selve tiltaket som må være avgjørende. Dersom søk­naden må sies å gjelde et annet og nytt tiltak, vil nektingsregelen komme inn på vanlig måte i den nye søknadsrunden.

§ 4-7 Forskrifter

Når det gis forskrifter om bruk eller utnytting av eller om tiltak som medfører inngrep i grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder, skal det legges vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv.

Merknader til § 4-7

I motsetning til de øvrige reglene i kapittel 4, retter denne bestemmelsen seg mot forskrifter. Den vil komme inn når innholdet i en forskrift fastsettes. Når det treffes enkeltvedtak med hjemmel i forskrift, vil §§ 4-1 flg. gjelde. Forskriftsregelen er foreslått av et samlet utvalg og nærmere behandlet i kapittel 8.4 Forskrifter.

Innholdsmessig sett er dette en vektleggingsregel, sammenlign forslag til § 4-2 i sameloven, som vil gjelde for inngrepsvedtak, og § 2 fjerde ledd og § 33-1 annet ledd i plan- og bygningsloven, som vil gjelde vedtak om planer og om konsekvensutredninger. Regelen vil rette seg mot vedkommende forskriftsmyndighet, med en påpeking av at hensynet til samiske interesser skal tas i betraktning når innholdet i forskriften utformes. Hva det ligger i uttrykket legge vekt på å sikre naturgrunnlaget for samekulturen, er omtalt nærmere i punkt 8.4.4. Begrepet sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv, er omtalt i punkt 3.3.4.

Forskrifter om bruk eller utnytting av eller om tiltak som medfører inngrep i grunn eller andre naturgoder dekkes av bestemmelsen. Dette er en vid angivelse av saksfeltet, for om mulig å fange opp flest mulige typer naturbruk og bestemmelser om naturbruk som reguleres gjennom forskrifter.

Etter forslaget kreves det at forskriftene er om bruk eller utnytting av naturen. Også her er angivelse vid, og det er tilsiktet. Hensikten er å fange opp de forskrifter som på ulike måter styrer naturbruken og ressursutnyttingen i samiske bruksområder, enten det er ved krav om betingelser for tilgang på ressursen eller direkte om utnyttingen av den.

Begrepet bruk vil dekke de mange bruksformål som kan tenkes for grunnen. Forskrifter om bruk av grunnen vil for eksempel være aktuelt der offentlige myndigheter (staten) har eiendomsrett eller en annen form for forvaltningsansvar for grunnen og grunnutnyttingen styres gjennom forskrifter. Forvaltningen av den usolgte grunnen i Finnmark er et nærliggende eksempel her. I forhold til de fornybare ressursene (utmarksgodene), vil bruk vise til den jevnlige høst­ingen av vilt, fisk, bær og trevirke osv.

Begrepet utnytting peker mot ressursuttak som i større grad har preg av forbruk av naturressursene. Det er i denne sammenhengen nærliggende å trekke frem uttak av ikke-fornybare ressurser, som mineraler, inkludert olje og gass.

Det kan ved forskrifter også treffes allmenne regler om tiltak som medfører inngrep i grunn eller andre naturgoder, og det er derfor nevnt uttrykkelig i lovteksten.

I mange tilfeller kan det være tvilsomt om den aktuelle naturbruken skal betegnes som bruk eller utnytting av eller inngrep i naturen, og begrepene vil kunne overlappe hverandre. Skillet vil i praksis ha mindre interesse, ettersom det ikke vil ha betydning for om regelen kommer inn. Det sentrale er at forskrifter som innebærer en regulering av naturbruken og ressursutnyttingen i samiske bruksområder, er dekket av regelens virkeområde.

§ 4-8 Nektingsrett for Reindriftsstyret

Tiltak som kan føre til vesentlige skader eller ulemper for en normal reindriftsutøvelse i reinbeitedistriktene, må ikke iverksettes.

Reindriftsstyret avgjør om et tiltak kan være til vesentlig skade eller ulempe, og kan i særlige tilfelle gi dispensasjon dersom det etter en samlet vurdering av forholdene finner at reindriftsinteressene bør vike. Reindriftsstyret kan fastsette vilkår for gjennomføring av tiltaket, herunder endringer av dets omfang, og kan kreve å få seg forelagt alternative løsninger.

Merknader til § 4-8

Forslaget om en særskilt nektingsrett for reindriften er fremmet av Rørholt. De øvrige 16 medlemmer går mot forslaget, som er nærmere omtalt i utredningens punkt 8.3.5.8.

Bestemmelsen gir en nektingsrett for reindriftsstyret som skal gjelde ved siden av Sametingets tidsavgrensede nektingsrett.

Første ledd setter et forbud mot å iverksette tiltak innenfor reindriftens bruksområder som kan føre til vesentlige skader eller ulemper for normal reindriftsutøvelse. Vesentlighetskravet medfører at det aktuelle tiltaket må ha klart negative konsekvenser for reindriften. Med normal reindriftsutøvelse menes det reindrift slik den til enhver tid utøves med grunnlag i reindriftsloven og eventuelt andre rettsgrunnlag.

Etter annet ledd første setning er det Reindriftsstyret som avgjør om et tiltak er så omfattende og inngripende for reindriften at det ikke kan iverksettes ut fra bestemmelsens første setning. Styret kan i særlige tilfelle dispensere fra forbudet, slik at tiltaket kan iverksettes, på tross av de virkningene det må forventes å få for reindriften i området. Regelen er således en tillatelsesordning, som innfører krav om tillatelse fra et reindriftsorgan når et tiltak vil gjøre betydelige inngrep i reindriftsutøvelsen. Jordbruket har i dag gjennom jordloven og ervervskonsesjonsloven et lignende vern.

Vilkåret for å gi dispensasjon er at Reindriftsstyret etter en samlet vurdering av de motstående interessene finner at reindriftsinteressene bør vike. Dispensasjon skal bare kunne gis i unntakstilfeller, jf. formuleringen i særlige tilfeller.

Manglende tillatelse fra Reindriftsstyret vil bety at tiltaket ikke kan iverksettes. Denne nektingsretten vil, i motsetning til den som er foreslått for Sametinget i §§ 4-4 til 4-6, ikke være tidsavgrenset. Det er heller ikke foreslått regler om overprøving av Reindriftsstyrets vedtak.

Etter annen setning kan Reindriftsstyret i stedet for å nekte dispensasjon, gi tillatelse til å gjennomføre tiltaket, men på andre vilkår enn de som er fastsatt av vedkommende inngrepsmyndighet. Med en slik myndighet kan Reindriftsstyret gå inn i de foreliggende inngrepssakene og avpasse de vilkårene som er satt, slik at de dekker reindriftens behov. På den måten kan styret unngå å avslå dispensasjonssøknaden i de tilfeller der skadevirkningene for reindriften i tilfredsstillende grad kan dempes eller bøtes på gjennom vilkår.

I samme setning heter det at Reindriftsstyret kan kreve å få seg forelagt alternative søknader. Tanken er at styret kan be om å få seg forelagt flere mulige løsninger, og at det da skal kunne gis tillatelse til det alternativet som er minst i strid med reindriftens interesser.

1. Forslag til tillegg i inngrepslover:

§ A Naturinngrep i samiske bruksområder

Reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1 til 4-7 gjelder når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven om bruk eller utnytting av grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder eller vedtak om tillatelse til tiltak som medfører inngrep i slike naturgoder.

2. Forslag til tillegg i ervervslover:

§ B Naturinngrep i samiske bruksområder

Reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1 til 4-7 gjelder når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven om tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder til bruk eller utnytting av naturgodene eller til formål som medfører inngrep i slike naturgoder.

Fem medlemmer (Abelvik, Austenå, Husabø, Owe og Varsi) foreslår følgende henvisningsregler:

1. Forslag til tillegg i inngrepslover:

§ A Naturinngrep i samiske bruksområder

Reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1 til 4-3 og 4-7 gjelder når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven om bruk eller utnytting av grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder eller vedtak om tillatelse til tiltak som medfører inngrep i slike naturgoder.

2. Forslag til tillegg i ervervslover:

§ B Naturinngrep i samiske bruksområder

Reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1 til 4-3 og 4-7 gjelder når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven om tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder til bruk eller utnytting av naturgodene eller til formål som medfører inngrep i slike naturgoder.

Tre medlemmer (Johansen, Johnsen og Kristensen) foreslår følgende henvisningsregler:

1. Forslag til tillegg i inngrepslover:

§ A Naturinngrep i samiske bruksområder

Reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1, 4-2 og 4-7 gjelder når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven om bruk eller utnytting av grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder eller vedtak om tillatelse til tiltak som medfører inngrep i slike naturgoder.

2. Forslag til tillegg i ervervslover:

§ B Naturinngrep i samiske bruksområder

Reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1, 4-2 og 4-7 gjelder når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven om tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder til bruk eller utnytting av naturgodene eller til formål som medfører inngrep i slike naturgoder.

Ett medlem (Rørholt) foreslår følgende henvisningsregler:

1. Forslag til tillegg i inngrepslover:

§ A Naturinngrep i samiske bruksområder

Reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1 til 4-8 gjelder når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven om bruk eller utnytting av grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder eller vedtak om tillatelse til tiltak som medfører inngrep i slike naturgoder.

2. Forslag til tillegg i ervervslover:

§ B Naturinngrep i samiske bruksområder

Reglene i sameloven 12. juni 1987 nr. 56 §§ 4-1 til 4-8 gjelder når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven om tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller andre naturgoder i samiske bruksområder til bruk eller utnytting av naturgodene eller til formål som medfører inngrep i slike naturgoder.

Merknader til § A og § B i særlovene

Spørsmålet om hvordan utvalgets forslag skal komme til uttrykk i lovverket, er drøftet i kapittel 8.7 Innarbeiding i lovverket.

For å innarbeide i lovverket de forslagene som retter seg mot vedtak om enkelttilfelle av naturinngrep og forskrifter, det vil si §§ 4-1 til 4-7, går utvalget inn for at det gis likelydende henvisningsregler i særlovene, og at henvisningsreglene viser til sameloven, der de i kapittel 8 foreslåtte reglene finnes. Dette spørsmålet er behandlet i punkt 8.7.1.

Utvalget har kommet til at det bør utformes to ulike henvisningsregler for å fange opp både vedtak som direkte gir tillatelse til naturinngrep, se § A, og vedtak som gir tillatelse til erverv av rettigheter, som igjen gir tillatelse til inngrep, se § B. Grovt sett vil den foreslåtte § A være aktuell i de lover som hjemler inngrepsvedtak som faller inn under § 4-1 nr. 1, mens § B tas inn i de lover som hjemler vedtak som dekkes av ordlyden i § 4-1 nr. 2. Hvilken henvisningsregel som passer i den enkelte særloven, må avgjøres ut fra en vurdering av hva slags inngrepsvedtak loven hjemler.

Bortsett fra den grunnleggende forskjellen med hensyn til hvilke lover reglene er ment tatt inn i, så har § A og § i stor grad samme innhold. Begge henvisningsreglene viser til vedtak om bruk eller utnytt­ing av grunn eller andre naturgoder. Hva som ligger uttrykkene bruk og utnytting, er omtalt i merk­nadene til § 4-7 om forskrifter. Begrepene grunn og andre naturgoder er kommentert i merknadene til § 4-1. Videre er det i begge reglene vist til vedtak om tillatelse til tiltak, eller erverv av rettigheter som gir rett til tiltak, som medfører inngrep i grunn eller andre naturgoder. Formuleringen skal fange opp de tilfeller der det gis konkrete tillatelser til enkelttilfelle av naturinngrep. Slike inngrepsvedtak er definert i § 4-1, og uttrykket inngrep i er kommentert i merknadene til § 4-1. Henvisningsreglene er således gitt en vid utforming, og hensikten er å dekke alle vedtak om bruk eller utnytting av naturgodene, enten det skjer i form av enkelttillatelser, jf. § 4-1 nr. 1 til 3, eller forskrifter, jf. § 4-7.

Ordlyden i henvisningsreglene er at reglene skal gjelde når det forberedes og treffes vedtak etter denne loven. Meningen er å gjøre det klart at henvisningen gjelder både forslagene i kapittel 8 om saksforberedelsen (§ 4-3 om høring, indirekte også vektlegg­ingsreglene i § 4-2 og § 4-7), og forslagene som retter seg mot vedtaksfasen (vektleggingsreglene i § 4-2 og 4-7 og nektingsregelen i §§ 4-4 til 4-6).

Begge henvisningsreglene avgrenser til vedtak i samiske bruksområder. Hva som skal regnes som samiske bruksområder, er omtalt i merknadene til § 4-1 Inngrepsvedtak.

Det har vært vurdert om henvisningsreglene bør avspeile om den aktuelle loven hjemler enkeltvedtak, forskrifter eller begge deler, men det er ikke ansett nødvendig. Det avgjørende blir om det er tale om vedtak om bruk eller utnytting av eller på annen måte inngrep i naturen i samiske bruksområder. Er det tilfelle, skal vedtaksorganet, uansett type vedtak, følge de foreslåtte saksbehandlingsreglene i sameloven kapittel 4. Det må da avklares i det enkelte tilfelle hvilke regler som er aktuelle. Ved ikke å gå i detalj på dette punktet, unngår man også å komplisere regelutform­ingen.

Som det går frem av lovforslagene, har utvalget valgt å utforme forskjellige henvisningsregler for å få frem hvilke forslag de enkelte medlemmene har gitt sin tilslutning. Det har således blitt fire sett med forslag. Ved en eventuell lovfesting vil det selvsagt være tilstrekkelig at det gis én henvisningsregel beregnet på inngrepslovene (her kalt § A) og én henvisningsregel beregnet på ervervslovene (her kalt § B), som begge viser til de reglene som måtte bli foreslått tatt inn i samelovens kapittel 4.

Hvilke særlover slike henvisningsregler etter utvalgets mening bør tas inn i, er tatt opp i utredningens punkt 8.7.2. Dette er:

1. Lov om erverv av kalkstensforekomster 3. juli 1914 nr. 5:

   § B foreslås tatt inn som ny § 1 a.

2. Lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. 14. desember 1917 nr. 16:

   § A foreslås tatt inn som ny § 1 a.

3. Lov om vassdragsreguleringer 14. desember 1917 nr. 17:

   § A foreslås tatt inn som ny § 1 a.

4. Lov om vassdragene 15. mars 1940 nr. 3:

   § A foreslås tatt inn som ny § 105 a.

5. Lov om erverv av kvartsforekomster 17. juni 1949 nr. 3:

   § B foreslås tatt inn som ny § 1 a.

6. Lov om avståing av grunn m.v. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster 21. mars 1952 nr. 1:

   § B foreslås tatt inn som ny § 1 a.

7. Lov om rett for den norske stat til å foreta ekspropriasjon for gjennomføring av overenskomst av 18. desember 1957 mellom Norge og Sovjet-Samveldet om utnytting av vannkraften i Pasvikelven 27. juni 1958 nr. 1:

   § B foreslås tatt inn som ny § 2 a.

8. Lov om oreigning av fast eigedom 23. oktober 1959 nr. 3:

   § B foreslås tatt inn som ny § 1 a.

9. Lov om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster 21. juni 1963 nr. 12:

   § A foreslås tatt inn som ny § 2 a.

10. Lov om veger 21. juni 1963 nr. 23:

    § A foreslås tatt inn i ny § 12 a.

11. Lov om forvaltning av grunn i Finnmark (skal etter forslaget i utredningens kapittel 4 erstatte lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke 12. mars 1965):

    Se forslag til § 1-3 i grunnforvaltningsloven.

12. Lov om skogbruk og skogvern 21. mai 1965:

    § A foreslås tatt inn som ny § 17 c.

13. Lov om atomenergivirksomhet 12. mai 1972 nr. 28:

    § A foreslås tatt inn som ny § 4 a.

14. Lov om regulering av deltagelsen i fisket 16. juni 1972 nr. 57:

    § A foreslås tatt inn som ny § 8 første ledd, tredje setning.

15. Lov om bergverk 30. juni 1972 nr. 70:

    § A foreslås tatt inn som ny § 2 a.

16. Lov om undersøkelser etter og utvinning av petroleum i grunnen under norsk landområde 4. mai 1973 nr. 21:

    § A foreslås tatt inn som ny § 2 a.

17. Lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom 31. mai 1974 nr. 19:

    § B foreslås tatt inn som ny § 2 a.

18. Lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova) 6. juni 1975 nr. 31:

    § A foreslås tatt inn som ny § 1 a.

19. Lov om viltet 29. mai 1981 nr. 38:

    § A foreslås tatt inn som ny § 3 a.

20. Lov om rettledningstjenesten i fiskerinæringen 11. juni 1982 nr. 42:

    § A foreslås tatt inn som et tillegg til § 8 første ledd.

21. Lov om saltvannsfiske m.v. 3. juni 1983 nr. 40:

    § A foreslås tatt inn som ny § 4 a.

22. Lov om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) 22. mars 1985 nr. 11:

    § A foreslås tatt inn som ny § 3 a.

23. Lov om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. 14. juni 1985 nr. 68:

    § A foreslås tatt inn som ny § 3 a.

24. Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. 29. juni 1990 nr. 50:

    § A foreslås tatt inn som ny § 1-5.

25. Lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. 15. mai 1992 nr. 47:

    § A foreslås tatt inn som ny § 5 a.

26. Lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. 11. juni 1993 nr. 100:

    § A foreslås tatt inn som ny § 4 a.

27. Lov om luftfart 11. juni 1993 nr. 101:

    § A foreslås tatt inn som ny § 2-3 a.

28. Lov om erverv av næringsvirksomhet 23. desember 1994 nr. 79:

    § B foreslås tatt inn som ny § 3 a.

29. Lov om jord 12. mai 1995 nr. 23.

    § A foreslås tatt inn som ny § 1 a.

Dette er lover som alle hjemler enten enkeltvedtak eller forskrifter (eller begge deler), som vil innebære bruk, utnytting eller andre inngrep i naturen. Hvilke naturinngrep den enkelte loven hjemler, går frem av både oversikten i punkt 8.3.1.2 og den skjematiske oversikten i kapittel 8.9.

Det er foreslått hvor i de enkelte lovene henvisningsregelen bør tas inn. I mange av lovene har man sett det som en fordel at henvisningsregelen kommer tidlig i loven, mens man i andre lover har tatt den inn i den delen av loven som omhandler naturinngrep. I flere lover kan det imidlertid være tvil om hvor det vil passe best å plassere en henvisningsregel.

Merknader til § 33-1 nytt annet ledd

Regelen er foreslått av et samlet utvalg, og vil gjelde der det skal treffes vedtak etter reglene om konsekvensutredninger, jf. plan- og bygningsloven kapittel VII-a. Forslaget er behandlet i kapittel 8.5 Vedtak om plan og om konsekvensutredning.

Hensikten med regelen er å supplere de hensyn som går frem av gjeldende § 33-1 med hensynet til naturgrunnlaget for samiske interesser. Regelen vil dekke alle vedtak som treffes i tilknytning til reglene om konsekvensutredninger, enten det er snakk om utforming av forskrift om konsekvensutredning, jf. § 33-2 annet ledd eller det gjelder vedtak etter reglene om konsekvensutredninger i enkeltsaker. Regelen er, i likhet med sameloven § 4-2 og § 4-8 og plan- og bygningsloven § 2 fjerde ledd, en vektleggingsregel. Det vises derfor til omtalen av de nevnte forslagene i punkt 8.3.3, 8.4.4 og 8.5.4.