10 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utredningens forslag er begrunnet i ønsket om å få en mer effektiv utnyttelse av de ressurser samfunnet bruker på legemiddelområdet. For å oppnå dette er det viktig å rydde opp i uklare ansvarsforhold og å gjennomføre tiltak som kan bedre forskrivningen hos den enkelte lege. Det er også lagt vekt på at alle legemiddelbrukere, så langt mulig, likestilles økonomisk. Utvalget har skissert 14 hovedanbefalinger. Det har ikke vært mulig å foreta detaljerte analyser av de administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene. Utvalget vil imidlertid trekke frem følgende momenter.

10.1 ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Utvalget har vurdert to alternativer for hvilken statlig instans som skal være ansvarlig for å motta og vurdere søknader fra legemiddelprodusenter om opptak av nye legemidler i blåreseptordningen, eventuelt vurdere forespørsler om endringer av dagens blåreseptforskrift.

Modell 1 forutsetter at Rikstrygdeverket har et eksklusivt helhetsansvar for forvaltningen av folketrygdens refusjonsordning for legemidler. Modell 2 er basert på at Statens legemiddelkontroll mottar søknader fra legemiddelindustrien om opptak av nye legemidler på blå resept, og at hele ansvaret for saksforberedelsen overfor Sosial- og helsedepartementet ligger hos Statens legemiddelkontroll. Utvalget anser begge modeller som praktiserbare. En viktig oppgave for den statlige instansen blir å foreta prisvurderinger og gjennomføre prisforhandlinger med legemiddelprodusentene for de legemidler som foreslås oppført i blåreseptordningen. Vurderingen av søknadene skal innebære en utredning av medisinske og helseøkonomiske spørsmål. Den utredende instans må være ansvarlig for å utarbeide et bakgrunnsmateriale som legges frem for en rådgivende blåreseptnemnd, og ha ansvaret for fremdriften i nemndas arbeid. Blåreseptnemnda må bl.a. ha medisinsk og økonomisk kompetanse, og representasjon fra de statlige aktører på legemiddelområdet. Uansett valg av modell vil det være Rikstrygdeverket som har ansvar for iverksetting av vedtaket, og at det gjøres kjent overfor leger, apotek og trygdekontor.

Den ansvarlige administrative instans skal opprette faggrupper på viktige terapiområder som skal oversette de generelle prioriteringsprinsippene som utvalget har foreslått til den kliniske hverdag. Gruppene skal representere brukerne og ha 8-10 medlemmer bl.a. fra spesialisthelsetjenesten, primærhelsetjenesten, farmasi og økonomi. Gruppene skal etableres trinnvis. I første omgang må det etableres en gruppe på hjerte-karområdet.

10.2 ØKONOMISKE KONSEKVENSER

Utvalget har ikke hatt tilstrekkelig informasjon til å lage presise anslag for de økonomiske konsekvenser for bl.a. folketrygdens legemiddelutgifter som følge av de forslag som legges frem. Det forutsettes at kostnader til eventuelle utvidelser av refusjonsordningen til også å gjelde behandling av alvorlige kortvarige lidelser, utredes i forbindelse med de enkelte vedtak om refusjon. Utvalget har for øvrig en oppfatning av i hvilken retning de enkelte forslagene vil påvirke offentlige utgifter:

• Forslaget om styrking av den sentrale forvaltningen på legemiddelfeltet innebærer bl.a. at det skal settes ned arbeidgrupper innenfor de terapiområder som står for den mest betydelige delen av blåreseptforskrivningen med mandat til å klarlegge hva en skal legge i begrepene alvorlighet, effekt, kostnadseffektivitet og behandlingsintensjon på de ulike medisinske felt, samt hvordan dette skal dokumenteres i behandlingen for den enkelte pasient. Det innebærer også at kompetansen på områder som prisforhandling og legemiddeløkonomi skal styrkes, og at tilsynet med legemiddelforskrivningen må trappes opp. Forslaget vil isolert sett bety økte utgifter. Spesielt vil det på kort sikt være behov for økte ressurser til å opprette faggrupper. Under forutsetning av at faggruppene får 8-12 medlemmer, og at leder av gruppen blir kompensert for 2/5 årsverk, og de øvrige medlemmer for 1/5 årsverk, vil innsatsen for 5 faggrupper svare til 12 årsverk. Dette betyr utgifter på mellom 3 og 4 millioner kroner. Kostnaden må ses i sammenheng med at blåreseptordningen totalt koster nærmere 4 milliarder kroner, dvs. under 0,1 pst av de totale utgifter. Kostnadene må også ses i forhold til et innsparingspotensiale ved at vi får en mer kostnadseffektiv forskrivning. Hvor stort er et slikt innsparingspotensiale? Dersom 10 pst av forskrivningen av legemidler på blå resept kan flyttes over på hvit resept, vil det offentlige spare minst 400 millioner kroner. Utvalget tror dette er fullt mulig ved de tiltak som er skissert. For å finansiere terapigruppene er det også mulig å innføre avgifter på legemiddelindustriens omsetning av legemidler på blå resept.

• Forslaget om at det må utvikles edb-baserte sykdomshåndteringsmoduler basert på produsentuavhengig informasjon og etablering av en reseptbasert legemiddelstatistikk, vil medføre kostnader knyttet til utvikling og implementering. Dette er varige tiltak hvor myndighetene ønsker å påvirke legenes forskrivning med sikte på å oppnå en mest mulig rasjonell legemiddelbruk. Forslaget om legemiddelstatistikk innebærer bl.a. at legene skal kunne foreta selvevaluering av egen forskrivning og stimulere til kollegabasert læring gjennom sammenholdelse med kollegers forskrivning. Endringer av praksis kan derfor medføre både økte og reduserte utgifter for trygden. Mest sannsynlig vil effekten som bidrar til reduserte utgifter være den mest gjeldende.

• Forslaget om at myndighetene i sterkere grad skal ta i bruk metoder for å dokumentere gevinster og kostnader ved bruken av ulike typer legemidler ( legemiddeløkonomiske evalueringer), vil medføre kostnader knyttet til utvikling og implementering av retningslinjer.

• Forslaget om at blåreseptordningen også bør omfatte kostbare legemidler til bruk mot behandling av alvorlige lidelser, der det er behov for kortvarig behandling, og der medikamentell behandling er det beste medisinske alternativ, vil føre til en begrenset økning av folketrygdens utgifter til legemidler. Det er lite sannsynlig at en slik adgang vil føre til overforbruk. Forslaget om at pasienter med sjeldne diagnoser må kunne få dekket sine utgifter også til rimelige legemidler vil føre til en begrenset økning i folketrygdens utgifter.

• Forslaget om innføring av generisk substitusjon ved ekspedering av resepter i Norge, samt at legene aktivt må reservere seg dersom det ikke skal tillates generisk substitusjon eller parallellimporterte legemidler, vil på sikt kunne bidra til økt konkurranse på generikamarkedet og økt bruk av parallellimport, som igjen vil kunne bidra til noe reduserte utgifter for folketrygden.

• Forslaget om at Rikstrygdeverket må utvikle bruker- og forskriverrettet informasjon om hvilke rettigheter og begrensninger som ligger i blåreseptordningen og bidragsordningen, og hvilke prosedyrer som gjelder for søknader etter unntaksbestemmelsene, vil medføre kostnader knyttet til utvikling og implementering.

• Forslaget om at det innføres krav om forskrivning av startpakninger ved oppstart av langvarig behandling, vil bidra til mindre kassasjon og innsparinger for folketrygden.

• Utvalgets forslag om at sykehusavdeling hvor pasienten er innlagt kan bruke av pasientens blåreseptinnkjøpte legemidler de første dagene dersom avdelingen ikke har det aktuelle legemidlet for hånden, antas ikke å gi ekstra kostnader for trygden.

• Utvalgets forslag om å utrede mulighetene for å innføre et terapeutisk referanseprissystem for ulike legemidler, vil kunne medføre kostnader i forbindelse med innhenting av medisinsk-faglige uttalelser.

• Innføring av lik egenandel for alle, uavhengig av alder, vil gi om lag samme provenyeffekt som dagens egenandeler.

• Forslaget om dosedispensering vil på kort sikt kreve utgifter for å få pakket dosene manuelt eller maskinelt. På lengre sikt kan det bli besparelser på grunn av redusert svinn og forbedret administrering av legemidlene til pasientene.