6 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land.

Tabell 6.1 viser lønnskostnader per time for industriarbeidere i forhold til tilsvarende arbeidstakere for konkurrentlandene, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevektene som er brukt for øvrig i kapittel 5.

Lønnskostnadene består av lønn per faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f eks lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnskostnadstallene er i hovedsak sammenstilt av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA, men 1998-tall er også bygd på anslag fra OECD og enkeltland. Innholdet i lønnsbegrepene kan være ulikt mellom land og man må være oppmerksom på usikkerheten for enkeltland. Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønnskostnadstallene grovt sett vil gi relevante indikasjoner på lønnsforskjellene landene imellom.

Lønnsbegrepene som brukes av BLS i sammenligningen, faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader. Basis for beregningene er arbeidet tid, i dette tilfelle arbeidet time i ulike land. Lønn for ikke-arbeidet tid (feriepenger, sykefravær betalt av bedriften etc.) vil komme som påslag i forhold til arbeidet tid. Av andre indirekte lønnskostnader vil bedriftens pensjonskostnader, enten gjennom arbeidsgiveravgifter og/eller egne spesielle ordninger utgjøre en vesentlig kostnad. En rekke andre ordninger knyttet til arbeidsgivers bruk av arbeidskraft vil også inngå. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f eks kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenligningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenligning mellom landene å ikke ta disse med for noen av landene. I noen land, særlig i Norden, er noen av disse kostnader påbudt ved lov eller avtale (f eks bedrifts- helsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse, mens slike kostnader for andre land er frivillig og driftskostnad, ikke knyttet til lønn.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er en del av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt, men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Et annet viktig element er bonusutbetalinger. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenligningen mellom land.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er nokså løst anslått. Statistikken må derfor ikke ses på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. F eks kan lønnsforskjellene mellom bransjer i f eks Japan og USA være svært store, mens f eks Tyskland og de nordiske landene har langt mindre forskjeller mellom bransjegrupper.

I tabell 6.1 er Tyskland fortsatt bare representert med tidligere Tyskland-vest. Dette skyldes pålitelighet og sammenlignbarhet med tidligere tall for bare Tyskland-vest. Innenfor industrien var lønn per time i Tyskland-øst omlag 64 prosent av nivået i Tyskland-vest i 1997. Det er store strukturelle endringer i arbeidskraften mellom øst og vest. Tyskland-øst utgjør imidlertid en svært liten del av industrien, slik at Tyskland totalt sett ville kommet svakt lavere enn tallene i tabell 6.1, dersom Tyskland-øst var inkludert i tallene.

Utviklingstallene for enkeltland i forhold til Norge viser størst fluktasjoner for Japan, hvor de relative lønnskostnader i norske kroner har gått betydelig ned og motsatt for Storbritannia, hvor lønnsnivået fra å ligge på omlag 56-57 prosent av det norske nivået, nå er kommet opp i 70 i 1998.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader.

Det er fortsatt bare for arbeidere i industri, at det kan foretas internasjonale sammenligninger av totale lønnskostnader per time av tilstrekkelig kvalitet, basert på harmonisert statistikk mellom landene.

Funksjonærene (i hovedsak månedslønte), slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Omlag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres funksjonærer (i hovedsak månedslønte).

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærere og arbeidere være svært forskjellig. Tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området peker fortsatt i retning av at lønnskostnadene i Norge ligger langt nærmere våre handelspartnere for 1997, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningene for industrien.

I Norge arbeides det med et opplegg for statistikk i privat sektor, som i særlig grad skal ta hensyn til de nasjonale behov som kan komme til nytte ved tarifforhandlingene, samtidig som man må kunne tilpasse det innsamlede materialet slik at man kan sammenligne hovedgrupper internasjonalt.