5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Etter en nokså sammenhengende styrking i perioden 1988 til 1994 ble den kostnadsmessige konkurranseevnen svekket i 1995, 1996 og 1997. I 1998 ble lønnsveksten i norsk industri klart høyere enn hos våre handelspartnere, men dette ble mer enn motvirket av en betydelig svekkelse av kronekursen.

• Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt lavere enn for handelspartnerne. Når en samtidig tar hensyn til at kronekursen svekket seg, gikk relative lønnskostnader i felles valuta ned med knapt 13 prosent fra 1988 til 1994. Fra 1994 til 1997 økte de relative timelønnskostnadene i felles valuta med om lag 61/2 prosent, hvorav om lag halvparten av økningen har sammenheng med at kronekursen styrket seg i 1995. Foreløpige tall indikerer at timelønnskostnadene i norsk industri økte med knapt 6 prosent i 1998, som er klart høyere enn tilsvarende anslag for handelspartnerne. Med en kraftig svekkelse av kronekursen fra 1997 til 1998 tyder de foreløpige tallene likevel på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri regnet i felles valuta har gått noe ned fra 1997 til 1998.

• Sammenliknbare tall som foreligger for timelønte i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 1998 lå vel 12 prosent over gjennomsnittsnivået for handelspartnerne målt i felles valuta. Dette er lavere enn i 1997, noe som må ses i sammenheng med svekkelsen av kronekursen. Om en ser på de samlede lønnskostnadene for alle grupper, var forskjellen i forhold til handelspartnerne vesentlig mindre.

• I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-97 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med om lag 81/2 prosent. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer gikk ned med om lag 31/2 prosent i gjennomsnitt fra 1997 til 1998. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har fortsatt å falle, bl.a. som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer som kan belyse utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 går vi nærmere inn på tall for utviklingen i produktivitet og lønnskostnader per produsert enhet. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.3. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved bl.a. å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute, jf. omtale i avsnitt 5.4.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understrekes at de angitte tallseriene ikke er ment å gi noe fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men er ment å antyde noe om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Tabell 5.2 viser øverst utviklingen siden 1980 i lønnskostnader per time i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke prisstigningen, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten. 2

I årene 1989-1994 økte timelønnskostnadene i norsk industri i gjennomsnitt mindre enn hos handelspartnerne, mens økningen var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1994 gikk relative timelønnskostnader i felles valuta ned med knapt 13 prosent. Ifølge reviderte tall økte de relative timelønnskostnadene i felles valuta med om lag 6½ prosent fra 1994 til 1997, hvorav om lag halvparten kan tilskrives en styrket kronekurs.

Foreløpige nasjonalregnskapstall indikerer at timelønnskostnadene i norsk industri økte med knapt 6 prosent fra 1997 til 1998. Timelønnskostnadene hos gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere er i samme periode anslått å ha økt med vel 3 prosent. I anslaget for handelspartnerne har en forutsatt at de indirekte lønnskostnadene (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter) øker prosentvis like mye som de direkte lønnskostnadene 3 . Kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs, jf. vedlegg 8, svekket seg med 4,5 prosent fra 1997 til 1998. Regnet i felles valuta kan dermed de relative timelønnskostnadene i 1998 ha gått noe ned fra året før.

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor. Tabell 9.5 i vedlegg 9 viser utviklingen i timelønnskostnader i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktig for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.3 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

I teorien er det den såkalte brukerprisen på kapital som gjenspeiler kapitalkostnadene. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter og pris på nytt kapitalutstyr. Det er i prinsippet også mulig å beregne virkninger av skattereglene på brukerprisen.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er tatt bort, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

Som det framgår av tabell 5.3, har det for kortsiktige pengemarkedsrenter vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen korrigert for valutakursendringer. På grunn av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992, var forskjellen særlig stor i Norges disfavør i 1992. Hittil på 1990-tallet har det i de fleste årene vært billigere, eller like billig, å låne i norske kroner som i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. I 1998 var det nominelle rentenivået i gjennomsnitt 1½ prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. Svekkelsen av kronekursen bidro imidlertid til at lånekostnaden i Norge var klart lavere enn hos handelspartnerne når en regner i felles valuta.

Et problem med rentetallene som her er brukt, er at det er usikkert hvor relevante kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid enn dette. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer må tas under usikkerhet om framtidige endringer i valutakurs og renter. Kostnadene ved å låne i norske kroner eller i handelspartnernes valuta kan oppfattes ulikt når lånet tas opp og i ettertid.

Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. For å få med dette momentet, har tabell 5.3 også en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, viser den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. De norske lønnskostnadene utgjør, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon påvirkes i tillegg til lønnsnivå og kapitalkostnader av prisen på andre innsatsfaktorer. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.4 ser vi at elektrisitetskostnadene i Norge er vesentlig lavere enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble klart redusert i perioden 1980-1989, mens den økte fram til 1993. Fra 1993 til 1996 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien sier indirekte også noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv. For å utfylle dette bildet har tabell 5.5 også en framstil

ling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne, i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.

5.1.4 Stabile rammebetingelser

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan bidra til å styrke industriens konkurranseposisjon. Lav og stabil konsumprisvekst samt stabilitet i valutakursutviklingen kan være viktig i denne sammenheng. I tillegg til at konsumprisveksten har vært relativt lav viser tabell 5.5 at Norge gjennom flere år også har hatt en meget stabil konsumprisvekst. De siste tre årene har imidlertid prisveksten hos handelspartnerne falt og blitt klart lavere enn i Norge.

Tallene i tabell 5.5 er basert på de nasjonale konsumprisindeksene i de enkelte land. Disse indeksene er ofte mindre egnet når en skal sammenlikne prisutviklingen i ulike land, bl.a fordi ulike komponenter av prisindeksen beregnes og vektlegges forskjellig. Ved å harmonisere det metodiske opplegget produseres det nå harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, Island og Norge, som er bedre egnet til internasjonale sammenlikninger. Sammenlikninger av den harmoniserte konsumprisveksten i Norge og i EU-landene viser at Norge de siste årene har hatt relativt stabil og lav konsumprisstigning sammenliknet med EU-landene. En nærmere omtale av den harmoniserte konsumprisindeksen er gitt i vedlegg 7.

Betydningen av å gi næringslivet stabile rammebetingelser har vært en viktig grunn til at Norge gjennom mange år har hatt et valutakursmål for pengepolitikken. Utviklingen i den nominelle effektive valutakursen for utvalgte land viser at Norge, i likhet med Danmark og til en viss grad Sverige, har hatt en meget stabil valutakurs de siste 40 årene sammenliknet med bl.a. Storbritannia, Tyskland og USA, jf. figur 5.1. Dette reflekterer bl.a. at betydningen av å redusere usikkerheten omkring valutakursutviklingen er større i små og åpne økonomier enn i store økonomier med en relativt sett mindre konkurranseutsatt sektor. En nærmere omtale av utviklingen i den norske valutakursen er gitt i vedlegg 8.

Kilde: Norges Bank

5.2 Produktivitetsutviklingen

Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten kan motvirke en bestemt utvikling i timelønnskostna dene. Det er imidlertid stor usikkerhet både i de norske og de utenlandske produktivitetstallene.

Arbeidskraftsproduktiviteten måles ofte som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk. Tall for produktiviteten som er beregnet med utgangspunkt i bruttoproduktet viser en systematisk svakere produktivitetsvekst i norsk industri enn hos handelspartnerne. Fra 1980 til 1995 var svekkelsen av relativ produktivitet vel 18 prosent. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport: NOU 1996:4.

Usikkerheten i produktivitetstallene beregnet på denne måten er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering ser ut til å variere mellom ulike lands nasjonalregnskapsstatistikker, slik at det er vanskelig å finne gode sammenliknbare tall. Tilgjengelige tall viser bl.a. at siden 1970 har bruttoproduktet i norsk industri målt i løpende priser i felles valuta, i grove trekk utviklet seg parallelt med bruttoproduktet i industrien hos våre handelspartnere. Målt i faste priser har imidlertid bruttoproduktet i norsk industri utviklet seg betydelig svakere enn i industrien hos våre handelspartnere. Den systematiske ulike utviklingen i bruttoproduktet målt i faste og løpende priser kan tyde på at deflateringsmetoden i de norske tallene er forskjellig fra metoden som er benyttet i tallene for handelspartnerne. Ulike deflateringsmetoder slår dermed direkte ut i ulik produktivitetsutvikling. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen, og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen før senere regnskap foreligger.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen mellom land som har store forskjeller i industristruktur. Det synes imidlertid ikke som om dette er noen sentral faktor bak den svake norske produktivitetsutviklingen.

Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svingninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.

Når en måler produktiviteten som produksjonen delt på antall utførte timeverk, viser tallene en langt sterkere produktivitetsutvikling enn om man måler produktiviteten med utgangspunkt i bruttoproduktet. Figur 5.2 gir en indikasjon på hvor stor betydning måleproblemene har for produktivitetstallene. Målt på denne alternative måten var produktivitetsveksten i norsk industri 3,4 prosent i gjennomsnitt per år i perioden fra 1980 til 1988, mot en vekst på 3,1 prosent årlig hos handelspartnerne i denne perioden. Fra slutten av 1980-tallet til litt inn på 1990-tallet hadde norsk industri en klart høyere produktivitetsvekst enn handelspartnerne. Fra 1988 til 1992 økte produktiviteten i norsk industri årlig med 4,1 prosent i gjennomsnitt, som er om lag 1 prosentpoeng høyere vekst enn hos handelspartnerne i denne perioden. Begge produktivitetsbegrepene tyder på at norsk industri hadde en klart svakere produktivitetsvekst enn handelspartnerne etter 1993, jf. figur 5.2.

Selv om produktivitetsbegrepet basert på produksjonen trolig er bedre egnet til internasjonale sammenlikninger enn et begrep basert på bruttoproduktet, vil det siste produktivitetsmålet være vesentlig mindre sensitivt både overfor hvor mye realkapital som brukes i produksjonen og eventuelle endringer i andelen som produktinnsatsen utgjør av produksjonen. Produktivitetstall basert på bruttoproduktet vil derfor i større grad enn produktivitetstall basert på produksjon kunne ivareta langsiktige endringer i måten produksjonen er organisert på.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå

5.3 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land

Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. En del industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. Den faste lønnen er omregnet til timefortjeneste og tatt med, gjennom at bedriften har rapportert antall utførte timeverk i løpet av kvartalet, uansett avlønningsform.

Lønnskostnadene består av lønn per faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f eks lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft. Beregningsutvalget vil imidlertid understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.

Anslått lønnskostnadsnivå for industriarbeidere i felles valuta i Norge lå vel 12 prosent høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere for året 1998. Valutaendringene i forhold til norske kroner i siste halvdelen av 1998 bidro med mer enn nedgangen fra 114 i 1997 til 112 i 1998. Nivået i 1998 er noe høyere enn i 1993-96, men klart lavere enn på slutten av 1980-årene. For funksjonærene er avstanden mindre. Forskjellen mellom det samlede lønnskostnadsnivået per timeverk i norsk industri i forhold til handelspartnerne er derfor mindre. Både som følge av ulik lønnsvekst og endrede valutakurser har det relative nivået variert over tid. For utviklingen de senere år vises det til vedlegg 6.

Det er store lønnsforskjeller mellom land, men etter 1988 er disse forskjellene blitt mindre. Bare Tyskland-vest og Sveits har høyere gjennomsnittskostnader enn Norge i 1997, men avstanden til Norge er blitt mindre, spesielt etter 1997. Spesielt på grunn av valutakursene har de fleste land som ligger på et lavere lønnskostnadsnivå enn Norge (unntatt Japan og Canada) kommet nærmere Norge i 1998. Størst tilnærming har det vært for Storbritannia, hvor lønnskostnadene i 1998 ligger på 70 prosent av nivået for norske industriarbeidere.

Yenkursen og svakt fallende lønninger i Japan har motsatt ført til at lønnsnivå for japanske industriarbeidere i forhold til norske industriarbeidere ligger lavere enn i midten av 90-årene.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader.

Mens bare Danmark hadde høyere lønn per arbeidet time enn Norge i 1998, hadde 10 land høyere indirekte personalkostnader per arbeidet time målt i norske kroner.

Utvalget viser til vedlegg 6 for nærmere drøfting av lønnskostnadene med tabeller.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

5.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.3. Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene falle trendmessig i alle land. Norske hjemme

markedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne, jf. figur 5.4, som viser at vi over tid har hatt et noe mindre fall i hjemmemarkedsandelene enn handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå, og Finansdepartementet

1. Utenom skip og plattformer.

2. Tekstil- og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre verkstedprodukter.

3. Treforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, metaller, bergverksprodukter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt hjemmemarkedsandelene for samtlige industrivarer fra 1997 til 1998. De siste ti årene er det i første rekke produsenter av metaller, kjemiske og mineralske produkter og treforedlingsprodukter som har hatt de største tapene av markedsandeler, jf. figur 5.5 og tabell 10.4 i vedlegg 10.

I tillegg til en trendmessig nedgang som følge av økende grad av internasjonal arbeidsdeling, vil utviklingen i hjemmemarkedsandelene også kunne avhenge av utviklingen i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser. Det er vanskelig å tallfeste hvor mye av nedgangen i hjemmemarkedsandelene de siste årene som kan tilskrives de ulike forklaringsfaktorene. En analyse 4 av de viktigste industrivarene kan imidlertid tyde på at vel halvparten av nedgangen i hjemmemarkedsandelene fra 1968 til 1994 skyldes økt internasjonal spesialisering. I tillegg har prisene på hjemmemarkedet økt klart kraftigere enn importprisene i denne perioden, noe som også har bidratt til tapet av hjemmemarkedsandeler. Utviklingen i dette prisforholdet kan imidlertid være påvirket av de samme bakenforliggende faktorer som tendensen til økende internasjonal arbeidsdeling. Spesielt kan lavere transportkostnader, bl.a. som følge av utviklingen innenfor informasjonsteknologi, ha bidratt til nedgang i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser i alle land over tid. Betydningen av internasjonal arbeidsdeling samlet sett for nedgangen i hjemmemarkedsandelene er derfor trolig enda større enn antydet over.

Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, tilsier økt internasjonal handel ingen tilsvarende trend i markedsandelene for eksport 5 . Utviklingen i eksportmarkedsandelene bør imidlertid tolkes med stor varsomhet. Endringene i eksportmarkedsandelene blir målt ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i den samlede vareimporten hos våre handelspartnere. Forskyvninger i sammensetningen av norsk industris eksport i forhold til handelspartnernes vareimport vil kunne gi endringer i den samlede eksportmarkedsandelen uten at det behøver å være endringer i markedsandelene for undergrupper av industrivarer. Tolkningsproblemet forsterkes når en måler utviklingen i markedsandeler for undergrupper av industrivarer med endringen i den samlede vareimporten hos handelspartnerne som indikator for markedsvekst.

Eksportmarkedsandelen for norsk industri i alt var relativt stabil i perioden fra 1986 til 1992, etter en klar nedgang i første halvdel av 1980-årene, jf. figur 5.6. I 1993 og 1994 økte imidlertid markedsandelen betydelig, mens den falt noe igjen fra 1994 til 1995. Den målte økningen i 1993 og trolig dels 1994 må ses i sammenheng med omlegging av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre markedet, og kan være misvisende, se rapport 1995:2. Hovedforklaringen på økningen antas likevel å være den internasjonale konjunkturoppgangen, der norske markedsandeler gjerne øker i en tidlig fase. Også reduksjon i enkelte viktige eksportmarkedspriser i forhold til konkurrerende produkter gjennom flere år har trolig bidratt. Nedgangen i markedsandelen i 1995 må ses i sammenheng med avmatningen av aktivitetsveksten hos våre viktigste handelspartnere og med at norske eksportrettede industrinæringer produserer varer som typisk blir etterspurt tidlig i en konjunkturfase.

Fra 1995 til 1997 økte eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer igjen. Først og fremst var det markedsandelen for verkstedprodukter som økte, noe som må ses i sammenheng med at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke tilhører kjernen av Norges tradisjonelt viktigste handelspartnere.

Foreløpige tall for 1998 indikerer en nedgang i eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer i alt på om lag 3½ prosent, mens markedsandelen for verkstedprodukter økte med ½ prosent i samme periode.

Kilde: Statistisk sentralbyrå