7 Nærmere om den harmoniserte konsumprisindeksen

Innenfor EØS-området har det gjennom flere år pågått et samarbeid om å utvikle en ny konsumprisindeks. Formålet har vært å utvikle et eget mål for konsumprisutvikling ved sammenlikninger mellom land, gjennom å harmonisere det metodiske opplegget for beregning av konsumprisindekser. Harmoniserte konsumprisindekser blir nå laget i alle EU-land, Island og Norge. Den harmoniserte konsumprisindeksen (HKPI) vil for de fleste landene eksistere parallelt med den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI).

I 1991 ble Maastricht-traktaten vedtatt. Traktaten inneholder konvergenskriterier som må oppfylles før endelig etablering av den Økonomiske og Monetære Union. Et av kriteriene er knyttet til nivået på inflasjonen og at den målbare størrelsen skal være sammenlignbare mellom land. Dette er noe av grunnen til etableringen av en harmonisert konsumprisindeksen (HKPI).

I Norge dekker den harmoniserte konsumprisindeksen i underkant av 90 prosent av forbruksutgiftene som inngår i den tradisjonelle konsumprisindeksen.

Områder som foreløpig er utelatt fra den harmoniserte indeksen (HKPI), men som derimot er dekket i den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI), er helse og utdanningstilbud berørt av offentlige overføringer og enkelte forsikringstjenester. Det gjenstår også for landene å bli enige om hvordan selveiernes bokostnader skal innarbeides i HKPI. Vektgrunnlaget i HKPI og KPI er heller ikke identisk, fordi basisåret er forskjellig. Ifølge EØS-bestemmelser skal alle land som lager harmoniserte konsumprisindekser operere med vektbasis i samme år, som er fastsatt til å være året før. I Norge bygger vektene i både KPI og HKPI på et gjennomsnitt av resultater fra Forbruksundersøkelsen siste tre år. I HKPI er imidlertid forbruksutgiftene prisjustert, mens en tar utgangspunkt i de nominelle forbruksutgiftene i KPI.

I tillegg til betalte husleier omfatter husholdningenes boutgifter renteutgifter på boliglån, forsikringer knyttet til bolig samt kommunale avgifter/gebyrer for tekniske tjenester. Alle disse utgiftene inngår i vektgrunnlaget til den tradisjonelle konsumprisindeksen i Norge. Konsumgruppene renter av lån til boligformål, forsikring av boliger, vannavgift og andre avgifter (vann, renovasjon, feiing og avløp) har imidlertid ingen egne representantvarer, men forutsettes å stige i takt med husleiene. Utviklingen i husleiene måles gjennom en kvartalsvis husleieundersøkelse som dekker både borettslagsboliger og leieboliger. Husleieutviklingen brukes også som en indikator på utviklingen i selveiernes bokostnader. I HKPI er husholdningenes renteutgifter på boliglån utelatt. Derimot inngår husleiene for andelseiere og leietakere. Dette innebærer totalt sett at husholdningenes gjennomsnittlige boutgifter blir mindre vektlagt i HKPI enn i KPI, og tilsvarende får utviklingen mindre innvirkning.

I tabell 7.1 gis en oversikt over hvilke tjenester som er utelatt fra HKPI, og vektandelen disse har i KPI. Tabellen viser at selveieres bokostnader er den enkeltkomponenten med størst vekt som er utelatt fra HKPI.

Figur 7.1 viser utviklingen i HKPI, KPI og husleieindeksen i Norge for perioden 1996-1998. Figuren viser at HKPI har vært lavere enn KPI i perioden 1996-1998, bortsett fra i første halvår 1997. I siste halvår i fjor var KPI høyere enn HKPI selv om veksten i husleieindeksen var lavere enn veksten i totalindeksen. Dette skyldes i hovedsak at barnehagetakster, skolegang og enkelte helsetjenester, som er utelatt fra HKPI men inngår i KPI, hadde en vesentlig høyere 12-månedersvekst enn KPI totalt i perioden, jf. figur 7.2.

Tilsvarende er det variasjoner mellom KPI og HKPI i andre land. Eksempelvis var veksten i den nasjonale konsumprisindeksen i Sverige –0,1 prosent i 1998, mens årsveksten i den harmoniserte indeksen var 1,0 prosent. I Tyskland var KPI-veksten i 1998 0,9 prosent, mens veksten i HKPI var 0,7 prosent.

Figur 7.3 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i den harmoniserte konsumprisindeksen i Norge, EU-landene og euro-området i perioden fra 1996 til 1998. I 1996 var prisstigningen i Norge lavere enn prisstigningen i EU-landene og euro-området. Fra og med 1997 har prisstigningen i Norge vært høyere enn prisstigningen i EU og euro-området. Gjennomsnittlig årlig konsumprisvekst i Norge, målt ved HKPI, var 2,0 prosent i 1998. Tilsvarende var prisstigningen i EU-landene 1,3 prosent og euro-området 1,1 prosent i 1998, jf. tabell 7.2.

De nasjonale konsumprisindeksene utarbeides ut fra et nasjonalt formål og egner seg i mange tilfeller dårlig til sammenligninger av ulike lands prisutvikling. Blant annet er det forskjeller i hvordan de ulike landene behandler bokostnader. HKPI blir en sentral styringsvariabel for Den europeiske sentralbanken. Når en skal sammenligne utviklingen i det nominelle forløpet i Norge med det nominelle forløpet i EU-landene er det dermed mest nærliggende å benytte HKPI.

På den annen side er også enkelte andre områder som vil være naturlig å ha med, foreløpig utelatt fra HKPI. Helse og utdanningstilbud berørt av offentlige overføringer og de fleste forsikringstjenestene vil imidlertid bli tatt inn i HKPI fra januar 2000.