Oppgjørene i privat sektor

LO/NHO-området

Oppgjøret ble gjennomført ved sentrale forhandlinger mellom LO og NHO.

Representantskapet i LO behandlet 11. februar 1997 kravene foran oppgjørene. Hovedpunktene i vedtaket var:

• videreføre kjøpekraften og en forbedring for lavere lønte og andre prioriterte grupper.

• avklare omfang og finansiering av avtalefestet tidligpensjon for 63-åringer fra 1. oktober 1997 og for 62-åringer fra 1. mars 1998.

• videre utjevning av lønnsnivå mellom kvinner og menn

Sekretariatet i LO fikk fullmakt til å utforme de endelige kravene ved oppgjøret.

Hovedstyret i NHO la bl.a følgende prinsipper til grunn for lønnsoppgjøret:

• Dersom kronekursen i 1997 skulle bli liggende høyere enn i 1996, må lønnsveksten i Norge være lavere enn i våre konkurrentland dersom konkurranseevnen skal opprettholdes. Lønnsveksten må tilpasses utviklingen av den enkelte bedrifts økonomi, produktivitet, konkurranseevne og fremtidsutsikter. Reelle lokale forhandlinger skal gjennomføres etter overenskomstenes regler. Lønnsutviklingen til ledere, visse grupper faglærte, høyere funksjonærer og andre grupper med sterk markedsmakt må tilpasses de øvrige grupper arbeidstakere i bedriften.

• En tidligpensjonsordning må målrettes mot arbeidstakere som har en lengre yrkeskarriere og som har behov for en verdig avslutning av denne. Bedriftene må betale en vesentlig høyere egenandel enn for AFP.

Forhandlingene mellom Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon startet 10. mars. Den 20. mars ble det brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 7. april la riksmeklingsmannen fram et meklingsforslag som ble anbefalt av partene. Forslaget innebar:

• et generelt tillegg på 0,80 kroner per time til alle.

• arbeidstakere i områder som i gjennomsnitt tjener mer enn 185 000 kroner på årsbasis og ikke har rett til lokale forhandlinger, fikk et tillegg på 1,20 kroner per time inklusive det generelle tillegget.

• arbeidstakere i områder som i gjennomsnitt tjener mindre enn 185 000 kroner på årsbasis, fikk 1,50 eller 1,80 kroner per time i tillegg (inkl. det generelle tillegget) avhengig av om det er rett til lokale forhandlinger eller ikke.

I hotell- og restaurantvirksomhet ble dessuten minstelønnssatsene økt med kr 0,50 per time.

Partene var også enige om at de lokale tillegg skal gis på grunnlag av den økonomiske situasjonen i den enkelte bedriften, nærmere spesifisert til bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.

De sentrale tilleggene slo gjennomsnittlig ut med vel kr 1,- per time for hele LO/NHO- området eller 0,8 prosent som bidrag til årslønnsveksten i 1997. For timelønte i industrien bidrar de sentrale tilleggene med anslagsvis 0,6 prosentpoeng til årslønnsveksten i 1997.

På vanlig måte ble det gitt garantitillegg fra 1. oktober 1997.

Et sentralt spørsmål i forhandlingene var utformingen av en tidligpensjonsordning for 62- og 63-åringene som ble avtalt i 1997. Et hovedspørsmål under forhandlingene og meklingen var fastsettelse av inngangsvilkårene i tidligpensjonsordningen. Partene var imidlertid enige om at tidligpensjonsordningen skulle organiseres mest mulig likt ordningen med avtalefestet pensjon (AFP). I den ordningen som det ble enighet om i fjor vår, ble det en begrensning av ytelsene i ordningen slik at ingen skal motta en AFP-pensjon som overstiger 70 prosent av løpende lønnsinntekter. Denne justeringen skal bare gjelde for personer som pensjoneres etter 1. oktober 1997. Det er usikkert hvordan bedriftenes kostnader og bruken av ordningen vil utvikle seg. Partene er enige om å evaluere ordningen etter to år.

Partene ble også enige om et opplegg for delpensjon innenfor AFP. Etter dette kan bedrifter med arbeidstakere i full stilling inngå skriftlig avtale om delpensjon slik at arbeidstakeren kan trappe ned sin yrkesaktivitet med én eller to hele arbeidsdager, dvs. 20 prosent eller 40 prosent reduksjon i forhold til full stilling. I denne sammenheng vil partene sette ned en arbeidsgruppe som bl.a. skal se nærmere på aktuelle virkemidler som kan bidra til at eldre arbeidstakere beholder fotfestet i arbeidsmarkedet og gis mer reell valgfrihet mht. pensjoneringstidspunktet.

I forbindelse med utformingen av en tidligpensjonsordning hadde Regjeringen tidligere varslet at det ikke ville bli gitt statstilskudd utover AFP-ordningen fra 64 år og oppover. Partene var således innforstått med at de direkte pensjonsutgiftene ved en ytterligere nedgang i pensjonsalderen skulle bæres av arbeidslivet selv. Partene ba i brev av 17. mars til statsministeren om å få avklart om ordningen for 62- og 63-åringene kunne baseres på det samme regelverket som dagens AFP-ordning. I statsministerens svar i brev av 5. april til partene heter det:

«Jeg viser til brev fra Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon av 17. mars d.å. om lønnsoppgjøret og tidligpensjonsordningen.

Regjeringen er innstilt på å bidra til en tidligpensjonsordning for arbeidstakere som nå har hatt en lengre yrkeskarriere og som har behov for en verdig avslutning av denne.

Eldre arbeidstakere er en sammensatt gruppe, og mange av dagens eldre har startet tidlig i arbeidslivet. I denne sammenheng er de ulike ordningene for førtidspensjonering viktige elementer innenfor en samlet pensjonspolitikk.

For Regjeringen er også ønsket om å få flere eldre til å fortsette lenger i arbeidet et sentralt utgangspunkt for pensjonspolitikken, og det er et mål å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen, slik vi har uttrykt det i Langtidsprogrammet.

Når regelverket for nye pensjonsordninger skal utformes, er det viktig også å legge vekt på langsiktige hensyn, og at yrkeskarrierer endrer seg. Utbygging av skole og videreutdanning gjør at norske arbeidstakere nå gjennomgående starter sin yrkesaktivitet seinere enn det som var vanlig for den eldre delen av dagens arbeidsstyrke. Som illustrasjon var andelen av alle 18-åringer under utdanning i 1962 på 34 pst., mens den i 1992 var på 82 pst.

De som i de seinere år har gått inn i yrkeslivet står overfor et mindre fysisk krevende arbeid og et bedre arbeidsmiljø. Videre øker den gjennomsnittlige levealderen, og de eldre vil etter hvert ha bedre helse enn tilsvarende aldersgrupper i dag. I begynnelsen av det neste århundre vil veksten i arbeidsstyrken stanse. Samtidig blir det et økende behov for offentlig innsats knyttet til omsorg, helse og utdannelse. Dette behovet er allerede stort. Det blir derfor særlig viktig å legge til rette for en høy og langvarig yrkesdeltakelse.

Regjeringen ser det derfor som viktig at reglene av pensjonsopptjenings- og skattemessig art blir utformet slik at de ikke blir varige i en situasjon der yrkesmønsteret endrer seg.

Regjeringen vil derfor gå inn for at:

1. Rikstrygdeverket og trygdekontorene skal medvirke ved beregning og utbetaling av tidligpensjon.

2. Tidligpensjonister ved fylte 64 år kan gå over på AFP-ordningen.

3. Personer som tar ut tidligpensjon skal få poengår i folketrygden som tidligpensjonist.

4. Skattebegrensingsregelen skal også omfatte tidligpensjonister mellom 62 og 64 år.

5. Det månedlige sluttvederlaget i tidligpensjonsordningen, begrenset oppad til det månedlige sluttvederlaget i AFP, skal være skattefritt for 62- og 63-åringer.

6. Lovbestemmelsene nevnt i pkt 4 og 5 over vil bli utformet slik at de for nye pensjonstilfeller fases ut med virkning fra 1. januar 2007. Bestemmelsen nevnt i pkt 3 vil bli vurdert utfaset fra samme tidspunkt.

Regjeringen vil dessuten nedsette et offentlig utvalg for å vurdere ulike former for fleksibel førtidspensjonering med sikte på å få til en høyere pensjoneringsalder. For å oppnå dette skal utvalget bl.a vurdere spørsmål knyttet til pensjonsnivået i tidligpensjonsordninger og forholdet til folketrygdens regelverk. LO og NHO vil bli invitert til å være med i et slikt utvalg.»

Oppgjørene i privat sektor utenom LO/NHO-området

Parallelt med LO forhandlet NHO også med Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). Det ble også brudd i disse forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 7. april ble det oppnådd enighet om en avtale som ga de samme sentrale lønnstilleggene som i LO/NHO-oppgjøret.

I varehandelen ble Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon den 11. april enige om et generelt tillegg på 1,20 kroner per time. I tillegg ble det foretatt justeringer av minstelønnssatser. Gjennomsnittlig utslag av de samlede tillegg er anslått til kr 1,50 per time. Utover dette ble det gitt et garantitillegg fra 1. februar i år. Med et gjennomsnittlig lønnsnivå under 185 000 kroner innebar den nye tariffavtalen at de sentrale tilleggene var på linje med oppgjøret i LO/NHO-området. Avtalen omfattet direkte om lag 11 000 medlemmer i HK, men blir retningsgivende for langt flere ansatte i varehandelen.

I forsikringsvirksomhet ble partene enige om et generelt tillegg fra 1. mai på 2,0 prosent.

I forretnings- og sparebanker ble det enighet om et generelt tillegg på alle lønnstrinn på 1,9 prosent fra 1. mai. Videre ble det gitt et ekstra tillegg på 0,2 prosent fra 1. mai på en del lavere lønnstrinn, fra ca kr 156 00 per år til ca kr 227 000 per år. Gjennomsnittlig betyr oppgjøret et tillegg på 2,0 prosent fra 1. mai.

Oppgjørene i offentlig sektor

Den 11. april startet forhandlingene i både det kommunale og det statlige tariffområdet. Den 30. april ble det brudd i forhandlingene og oppgjørene gikk til mekling.

Den 26. mai la Riksmeklingsmannen fram et forslag til løsning som ble anbefalt av partene.

I staten ble hovedtrekkene i den nye tariffavtalen:

• fra 1. mai gis det et generelt tillegg på kr 2500 per år på alle lønnstrinn på hovedlønnstabellen. Ansatte med årslønn fra kr 147 200 (lønnstrinn 7) til kr 199 900 (lønnstrinn 24) fikk et ekstra lønnstillegg som varierte fra kr 100 til kr 900.

• det føres sentrale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 1,2 prosent per 1. august 1997. Hensynet til virksomhetens rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer, skal ivaretas i disse forhandlingene. Kvinner skal ha en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsier.

• det føres lokale forhandlinger innenfor en ramme på 0,55 per 1. august. Herav utgjør lønnsmidler som blir ledige ved skifte av arbeidstakere 0,1 prosent. De sentrale avtaleparter tilrår at partene lokalt gjennomgår lønnsrelasjonene for å rette opp kjønnsbetingede lønnsforskjeller på alle nivå. Kvinner bør få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier.

• det gjennomføres en avtalefestet pensjonsordning (AFP) med rett til å fratre med pensjon ved fylte 63 år fra 1.10.97 og ved fylte 62 år fra 1.03.98, etter de regler som er avtalt for AFP mellom LO og NHO.

I kommuneoppgjøret innebar oppgjøret:

• fra 1. juni gis det et generelt tillegg på kr 2500 per år på alle lønnstrinn på hovedlønnstabellen. Som ansatte i staten fikk også ansatte i kommunene med årslønn fra kr 147 200 (lønnstrinn 7) til kr 199 900 (lønnstrinn 24) et ekstra lønnstillegg som varierte fra kr 100 til kr 900.

• til lokale forhandlinger avsettes det en lokal pott som utgjør 0,12 prosent på årsbasis eller 0,72 prosent per 1.11.97. Lavlønn, likelønn og oppfølging av nytt stillingsregulativ samt lønnsmessige skjevheter skal vektlegges ved de lokale forhandlingene.

• også i kommunene gjennomføres det en avtalefestet pensjonsordning (AFP) med rett til å fratre med pensjon ved fylte 63 år fra 1.10.97 og ved fylte 62 år fra 1.03.98, etter de regler som er avtalt for AFP mellom LO og NHO.

Oppgjørene i privat sektor

LO/NHO-oppgjøret

Representantskapet i LO behandlet kravene foran lønnsoppgjøret 10. februar. Sentrale punkter i vedtaket var:

• bedring i kjøpekraften for alle grupper, mest for de med årslønn opptil kr 250 000 bl a gjennom særlige tillegg for å heve lavlønte og fremme likelønn.

• en utredning mellom partene om ulike fleksible arbeidstidsordninger innen 1.4.1999.

Videre heter det i vedtaket at i forkant av de forbundsvise forhandlingene gjennomfører LO forhandlinger med NHO om:

• rett til utdanningspermisjon og prinsippene for finansieringen av etter- og videreutdanningsreformen framover, herunder en felles dialog med sikte på å avklare partenes og myndighetenes rolle og ansvar.

• justering av prinsippene for lærlingelønn

I NHOs hovedstyremøte 11. februar ble følgende hovedretningslinjer for årets lønnsoppgjør vedtatt:

• det skal være lønnsutviklingen i konkurranseeksponerte bedrifter som skal angi rammen. For at ikke konkurranseevnen skal forverres ytterligere, med de negative konsekvenser dette vil ha for sysselsetting og lønnsomhet, må lønnsveksten i Norge i kommende år ikke være høyere enn hos våre konkurrenter.

• ledere, høyere funksjonærer og grupper med sterk markedsposisjon må avpasse sin lønnsutvikling til bedriftens øvrige ansatte.

I forkant av de forbundsvise oppgjørene forhandlet LO og NHO om etter- og videreutdanning, lærlingordningen og avtalefestet pensjon (AFP). Partene tok sikte på å komme fram til en handlingsplan for kompetanse som grunnlag for partenes arbeid med en etter- og videreutdanningsreform. I den forbindelse forutsatte partene at Regjeringen tok stilling til enkelte elementer i en slik reform før de forbundsvise forhandlingene ble avsluttet. Dette ble tatt opp i brev fra LO og NHO til Statsministeren 13 mars.

I Statsministerens svarbrev av 26. mars til partene heter det:

«Jeg viser til brev av 13. mars 1998 fra Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon.

Regjeringen arbeider nå med en stortingsmelding om etter- og videreutdanning, med sikte på at denne skal fremmes for Stortinget før sommeren. Arbeidet med meldingen tar utgangspunkt i NOU 1997:25 Ny kompetanse og høringsuttalelsene til denne. I stortingsmeldingen vil det bli lagt opp til at myndighetene skal bidra til økt satsing på etter- og videreutdanning gjennom ulike tiltak. Ved å gi den enkelte mulighet til kompetanseutvikling vil Regjeringen bidra til en livslang læring, som er en forutsetning for økt verdiskapning og høy sysselsetting i årene framover. Regjeringen vil samtidig understreke at en etter- og videreutdanningsreform ikke bør få karakter av en reform som iverksettes fra et gitt tidspunkt, men bør ta form av en prosess som bidrar til at yrkesbefolkningen får økt kompetanse. Denne prosessen bør baseres på et nært samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet, slik at myndighetenes tiltak og tiltak som avtales mellom partene i arbeidslivet samlet gir et best mulig resultat for samfunnet og for den enkelte. Det er også et viktig mål for Regjeringen at grupper utenfor arbeidsmarkedet får ta del i kompetanseutviklingen.

Det inntektspolitiske samarbeidet basert på Sysselsettingskommisjonens innstilling har bidratt vesentlig til den gunstige økonomiske utviklingen i Norge i de senere år. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Den gunstige pris- og kostnadsutviklingen vi har hatt i de senere årene bør videreføres. Dette vil være en viktig forutsetning for en fortsatt balansert utvikling i norsk økonomi, med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

Etter flere år med sterk vekst i produksjon og sysselsetting ser vi tegn til økende pressproblemer og flaskehalser i norsk økonomi. Det er nå svært viktig å unngå at den høye kapasitetsutnyttelsen slår ut i tiltakende pris- og kostnadsvekst. Dette stiller store krav til gjennomføringen av inntektsoppgjørene. Regjeringen ser arbeidet med etter- og videreutdanningsspørsmål som et ledd i det inntektspolitiske samarbeidet.

Myndighetenes bidrag til å finansiere økt innsats for etter- og videreutdanning vil være konsentrert om tilrettelegging av utdanningstilbudet og utdanningsfinansiering gjennom Statens lånekasse for utdanning. Dette vil kunne medføre betydelige statlige merutgifter i årene framover. Disse utgiftene må tilpasses den økonomiske situasjonen, hvor en moderat pris- og lønnsutvikling fortsatt vil være et viktig element og påvirke myndighetenes mulighet til å bidra til en etter- og videreutdanningsreform.

En kompetansereform bør i utgangspunktet bygge på arbeidslivet som læringsarena. Økt omfang av etter- og videreutdanning vil imidlertid også innebære at folk midlertidig tas ut av arbeidsstyrken og at behovet for arbeidskraft i kompetansegivende undervisning kan øke. Regjeringen legger derfor vekt på at det tas hensyn til situasjonen i arbeidsmarkedet når reformen skal fases inn.

LO og NHO presenterer en del elementer i en etter- og videreutdanningsreform som partene ber Regjeringen ta stilling til. Nedenfor gjennomgås en del elementer som Regjeringen vil legge til grunn i det videre arbeidet med stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning, og som berører de punktene som er lagt fram av LO og NHO.

Permisjonsrett

Regjeringen er innstilt på å legge opp til lovgivning som gir rett til permisjon til etter- og videreutdanning hvor målsettingen med reguleringen må være å få til en god balanse mellom arbeidstakers behov for permisjon og de ulempene slike permisjoner kan skape for arbeidsgiver. Regjeringen er derfor innstilt på, sammen med representanter for organisasjonene i arbeidslivet og juridisk ekspertise, å utarbeide forslag til lovbestemmelser. Det bør utarbeides ulike permisjonsmodeller, og på dette grunnlag foreslås lovbestemmelser om alminnelige permisjonsbestemmelser til etter- og videreutdanning og kriterier for utløsning av permisjon. Kriteriene må blant annet omfatte bestemmelser som tar hensyn til bedriftenes behov for kompetanseutvikling, stabil arbeidskraft og hensiktsmessig planlegging av produksjon og ressursdisponering. Dette er særlig viktig for små og mellomstore virksomheter. Det skal også utredes hvordan uenighet om permisjon skal løses.

Styrket yrkesorientert etter- og videreutdanning

Regjeringen legger vekt på at det offentlige utdanningssystemet skal ha en sentral rolle i å tilby undervisning som imøtekommer kompetansebehovene i arbeidslivet. Videre legges det vekt på et konstruktivt samspill mellom det offentlige utdanningssystemet og andre tilbydere av utdanning. Regelverket for institusjoner innenfor høyere utdanning bør mykes opp, slik at de bedre kan tilby utdanning rettet inn mot behovene i arbeidsmarkedet. Organisasjonene i arbeidslivet vil være naturlige kontakter i dette arbeidet.

Arbeidsmarkedsetaten spiller en viktig rolle som forvalter av virkemidler i arbeidsmarkedspolitikken og kunnskap om kompetansebehov i arbeidsmarkedet. De midler arbeidsmarkedsetaten rår over er primært innrettet mot å bidra til at ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere kommer i arbeid. I tillegg har etaten viktige oppgaver i å bistå arbeidsgivere med å skaffe til veie arbeidskraft. Regjeringen er imidlertid positiv til å utrede nærmere hvordan arbeidsmarkedsetatens kunnskaper om arbeidsmarkedet kan brukes i en økt satsing på etter- og videreutdanning.

Grunnskole og videregående opplæring for voksne

Regjeringen vil legge til rette for at voksne som i dag ikke har fullført grunnskole eller videregående utdanning, skal kunne få tilbud om dette. Slike tilbud bør ta utgangspunkt i den enkeltes realkompetanse, og opplæringstilbudene må legges til rette både metodisk og organisatorisk slik at de møter voksnes særlige behov. Det er viktig at det utvikles tilbud som gjør det mulig å gjennomføre opplæringen som bygger på veksling mellom arbeid og skolegang/studier. Regjeringen går inn for at § 20 i Lov om fagopplæring skal videreføres etter dagens ordning.

For den videre kompetanseutviklingen er det viktig å få etablert et system for dokumentasjon og anerkjennelse av voksnes realkompetanse. Etableringen av et slikt system bør skje i samarbeid mellom organisasjonene i arbeidslivet og utdanningssystemet.

Finansiering av livsopphold

Regjeringen legger vekt på at offentlig utdanningsfinansiering baseres på en likebehandling av ulike grupper. Offentlig finansiering av livsopphold ved etter- og videreutdanning og ved fullføring av grunnskole og videregående utdanning for voksne bør derfor baseres på etablerte finansieringsordninger i Statens lånekasse for utdanning. Lånekassens ordninger gir i dag støtte til de aller fleste utdanningsformål. De generelle reglene i studiefinansieringsordningen bør imidlertid gjennomgås, med sikte på å tilpasse disse bedre til etter- og videreutdanningsstudenter. Regjeringen er derfor innstilt på et utredningsarbeid om finansieringen av etter- og videreutdanning, der det offentliges bidrag til finansiering av livsopphold er basert på den alminnelige studiefinansieringsordningen i Statens lånekasse. Regjeringen legger til grunn at dersom partene ønsker å etablere særskilte ordninger for finansiering av livsopphold ved etter- og videreutdanning, utover offentlig studiefinansiering, er dette et ansvar for partene.»

Den 26 mars avsluttet LO og NHO de sentrale forhandlingene. Partene hadde da kommet fram til enighet om en felles handlingsplan for kompetanse. I protokoll av 26 mars heter det bl a:

• «Forutsetningen for vedtakelse av LO og NHOs handlingsplan for etter- og videreutdanning er at myndighetene medvirker og at lønns- og prisutviklingen for 1998 som helhet bidrar til å sikre sysselsetting og konkurranseevne.

• Ved mellomoppgjøret i 1999 vil LO og NHO vurdere den videre utvikling av etter- og videreutdanningsreformen på bakgrunn av utredninger som skal gjøres og hvordan forutsetningene i solidaritetsalternativet er fulgt opp.

• Handlingsplanen vil i årene fremover kreve økonomisk innsats fra alle involverte parter. LO og NHO er derfor innforstått med at gjennomføringen av planen vil være avhengig av en videreføring av solidaritetsalternativet som sikrer næringslivets konkurranseevne og den fremtidige sysselsetting.»

Videre ble partene også enige om visse justeringer av AFP-ordningen.

De forbundsvise oppgjørene i LO/NHO-området ble innledet 19. mars mellom Fellesforbundet og Teknologibedriftenes Landsforening (TBL) om verkstedsoverenskomsten. På en del andre områder ble det også startet forhandlinger etter at forhandlingene om verkstedsoverenskomsten var i gang, bl a. mellom Fellesforbundet og Byggenæringens Landsforening om fellesoverenskomsten for byggfag og mellom Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Reiselivsbedriftenes Landsforening om overenskomsten for hotellfag. Den 31. mars ble det brudd i forhandlingene i verkstedindustrien og oppgjøret gikk til mekling. Senere ble det også brudd i forhandlingen for byggfagene og for hotellene.

Den 20. april satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til løsning mellom Fellesforbundet og TBL om verkstedoverenskomsten som partene anbefalte.

Forslaget innebar et generelt tillegg 1 april på kr 3 per time.Videre ble skifttillegg økt og beregningsmåten for offshoretillegget ble endret.

Det anbefalte meklingsforslaget ble sendt til uravstemming med svarfrist 15. mai. Forslaget ble godkjent ved uravstemmingen.

Den 22 april la Riksmeklingsmannen fra en skisse til løsning for byggfagene som partene anbefalte. Også her ble det enighet om et generelt tillegg 1. april på kr 3 per time samt økte minstelønninger.

Den 24 april la Riksmeklingsmannen også fram en skisse til løsning for hotellene som partene anbefalte.

Forslag innebar:

• et generelt tillegg 1. april på kr 3 per time

• et lavlønnstillegg 1. april på 2 per time for de fleste

• minstelønnssatsene ble hevet med kr 1 per time for de fleste og med kr 3 for kokker.

Videre ble partene enighet om at det dannes en pott til bruk for likestillingstillegg i den enkelte bedrift. Denne potten dannes av kr 1 per time for alle timelønte ganger gj.sn timetall for en måned basert på de siste 12 måneder. Likestillingstilleggene utbetales med virkning fra 1. april. Det er en forutsetning for å ta ut denne potten at det dannes likestillingsavtaler på den enkelte bedrift.

Av andre oppgjør kan nevnes at for rutebil- og langtransportsjåfører kom partene etter streik og ny mekling fram til et anbefalt forslag. For rutebiloverenskomsten innebar forslaget følgende:

• et generelle tillegget til alle på kr 9,- per time.

• godssjåførene i nærtransport fikk i tillegg kr. 1,50 per time, slik at det generelle lønnstillegget for denne gruppa ble på til sammen kr. 10,50 per time.

• fagarbeidertillegget ble økt med kr 1,- per time.

Privat sektor utenom LO/NHO

I varehandelen ble Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon etter forhandlinger enige om et generelt tillegg fra 1. april på kr 5 per time. I tillegg ble satsene for ulempetillegg økt. I forbrukersamvirke ble det enighet om en liknende avtale.

I oppgjøret for forretnings- og sparebanker kom partene fram til en avtale som ga et generelt tillegg på 4,1 prosent eller minst kr 10 000 per år fra 1. mai. Samlet utgjør oppgjøret 4,5 prosent per 1. mai.

I oppgjøret for forsikringsvirksomhet ble partene enige om et generelt tillegg på 4,1 prosent eller minst kr 10 000 per år fra 1. juli.

Oppgjørene i offentlig sektor

Den 31. mars startet forhandlingene i både det kommunale og det statlige tariffområdet. Den 30. april ble det brudd i forhandlingene og oppgjørene gikk til mekling.

Den 28. mai la Riksmeklingsmannen fram et forslag til løsning som ble anbefalt av partene med unntak av Akademikernes Fellesorganisasjon som tok ut grupper i streik både i stat og kommune. I kommunene ble forslaget til avtale også forkastet av Norsk Helse- og Sosialforbund (YS) og Maskinistforbundet (YS). Begge organisasjonene tok medlemmer ut i streik.

I staten ble hovedtrekkene i den nye hovedtariffavtalen:

• et generelt tillegg fra 1. mai 1998 på kr 10 000 per år på alle trinn på hovedlønnstabellen. I tillegg er det gjennomført enkelte tekniske harmoniseringer av lønnstabellen mellom ltr 2-13 og ltr 26-35 fra samme dato. Det er lagt til fire nye lønnstrinn på tabellen slik at topplønnen er økt fra kr 462 500 til kr 514 000. Samlet utgjør lønnsendringene 4,25 prosent per 1. mai 1998.

• endringer av begynnerlønningene på lønnsrammene med virkning fra 1. august 1998, tilsvarende 0,17 prosent av lønnsmassen.

• en avsetning på 2,0 prosent per dato til sentrale justeringsforhandlinger med virkning fra 1. august 1998. Hensynet til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer, skal ivaretas i disse forhandlingene. Kvinner og skoleverket skal ha en større andel av lønnsmidlene enn en prorata fordeling tilsier.

• med virkning fra 1. september 1998 skal det føres lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,55 prosent av lønnsmassen. Av dette utgjør 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige pga lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale partene tilrår at partene lokalt gjennomgår lønnsrelasjonene og lønnsutviklingen for å rette opp kjønnsbetingede lønnsforskjeller på alle nivå. Kvinner bør få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier.

• med virkning fra 1. mai 1998 er det gjort endringer i Hovedtariffavtalens forhandlingsbestemmelser/fellesbestemmelser, herunder en økning i enkelte ulempetillegg.

I kommunene ble hovedtrekkene i den nye hovedtariffavtalen:

• fra 1. mai gis det et generelt tillegg på kr 10 000 per år. I tillegg ble det også i kommuneoppgjøret gjennomført enkelte tekniske harmoniseringer av lønnstabellen mellom ltr 2-13 og ltr 26-35 fra samme dato. Samlet tilsvarte dette 4,85 prosent per 1.mai.

• det er foretatt sentrale justeringer av lønnsrammer og lønnsstruktur som utgjør 2,7 prosent med virkning fra 1. september.

• en pott til lokale forhandlinger per 1. november på 0,78 prosent.

Konflikter i 1998-oppgjøret

Meklingen for rutebil- og langtransportsjåfører førte ikke fram og det ble streik fra 14. mai. I begynnelsen av juni ble meklingen gjenopptatt og den 10. juni kom partene fram til et anbefalt forslag. Streiken ble gradvis opptrappet og på slutten var mer enn 10 000 sjåfører i streik.

Følgende oppgjør ble avgjort ved tvungen lønnsnemnd:

• Norsk Helse- og Sosialforbund og Kommunenes Sentralforbund

• Norsk Sykepleierforbund, Norsk Radiografforbund og Norsk Ingeniørorganisasjon NITO på den ene side og Kommunenes Sentralforbund på den andre

• Akademikernes Fellesorganisasjon og staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• LO-Stat/Tele- og dataforbundet og NAVO/ Telenor

Rikslønnsnemndas kjennelse i tvistene mellom Norsk Sykepleierforbund, Norsk Radiografforbund og Norges Ingeniørorganisasjon og Kommunenes Sentralforbund økte den sentrale potten per 1. september med 0,12 prosentpoeng.

For andre grupper som var i konflikt i 1998-oppgjøret, kom partene fram til løsninger etter nye forhandlinger.