4 Prisutvikling og konsumprisindeksen

• Veksten i konsumprisindeksen var på 2,3 prosent i 1998, mot 2,6 prosent året før. Gjennom året varierte prisstigningstakten mellom 2,0 og 2,5 prosent. I januar 1999 var stigningstakten på 2,3 prosent. Prisstigningstakten i EU-landene og hos gjennomsnittet av våre handelspartnere falt gjennom 1998, slik at prisstigningstakten i disse landene ved utgangen av 1998 lå på et lavere nivå enn i Norge.

4.1 Konsumprisindeksen

fra samme måned året før.

1. EU-15, sammenveid med kjøpekraftsparitet-justerte andeler av privat konsum som vekter. Frem til og med 1994 viser grafen prisutviklingen for EU-12.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 4.1 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen i Norge, for gjennomsnittet av våre handelspartnere og i EU-landene i perioden fra 1986 til 1998. I perioden fra 1989 til 1997 lå prisstigningstakten i Norge under eller på linje med stigningstakten hos våre handelspartnere og i EU-landene. Etter den kraftige økningen i den norske tolvmånedersveksten ved årsskiftet 1996/97, har den norske prisstigningstakten ligget over nivået i EU-landene og gjennomsnittet for våre handelspartnere. I 1997 skjedde det en tilnærming i prisstigningstakten gjennom året, mens det motsatte skjedde i 1998. Gjennom 1998 har prisstigningstakten falt hos våre handelspartnere og i EU-landene, mens den norske stigningstakten har vært stabil gjennom året. Utviklingen i konsumprisindeksen for en del OECD-land fremgår av tabell 4.1.

Tabell 4.2 viser prisstigningstakten beregnet i forhold til samme måned året før. I 1998 varierte prisstigningstakten mellom 2,0 og 2,5 prosent. Det uvanlig store prisnedslaget på klær i tilknytning til vintersalget kombinert med lavere avgiftsøkning på bensin enn året før var hovedårsakene til fallet i tolvmånedersveksten ved inngangen til 1998. I mars og april tok imidlertid prisstigningen seg noe opp som følge av at reduksjonen i elektrisitetsprisene var mindre enn i tilsvarende periode året før, samt variasjoner i sesongmønsteret for klesprisene. I mai falt imidlertid prisstigningstakten igjen, bl.a. på grunn av kraftig fall i elektrisitetsprisene. Økte matvarepriser samt en mindre reduksjon i elektrisitetsprisen enn året før, bidro til økt

prisstigningstakt i juli. I månedene juli til desember økte variasjonene i prisstigningstakten (i intervallet 2,1 til 2,5 prosent), hovedsakelig grunnet uvanlig store prisvariasjoner på matvarer, klær og skotøy, elektrisitet og bensin. Det største prisnedslaget på klær på 1990-tallet i tilknytning til januarsalget kombinert med lavere avgiftsøkninger i år enn i fjor, bidro til å redusere stigningstakten fra 2,4 prosent i desember 1998 til 2,3 prosent i januar 1999. Dette på tross av at elektrisitets- og bensinprisene steg kraftigere fra desember 1998 til januar 1999 enn tilsvarende periode året før.

I tabell 4.3 er konsumprisindeksen inndelt etter konsumgrupper. Tabellen gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra 1996 til 1997 og fra 1997 til 1998, samt bidragene til den samlede prisveksten fra de ulike konsumgruppene. Konsumgruppene matvarer og reiser og transport bidro sterkest til veksten i konsumprisindeksen fra 1997 til 1998, mens gruppen klær og skotøy bidro minst. Innenfor gruppen matvarer var det jevnt over prisoppgang på de fleste vareslag. Det største bidraget kom fra varegruppen frukt og grønnsaker (0,15 prosentpoeng). Den kraftige prisveksten for drikkevarer og tobakk skyldes i hovedsak avgiftsøkninger ved årsskiftet 1997/98. Innenfor konsumgruppen reiser og transport var det særlig kategorien drift og vedlikehold av transportmidler som bidro til prisveksten, på tross av marginal nedgang i bensinprisene. Kraftige prisøkninger på vedlikehold og forsikring forklarer denne utviklingen. Veksten for gruppen andre varer og tjenester skyldes i hovedsak prisøkninger på hoteller, restauranter, selskapsreiser mv. Konsumgruppen bolig, lys og brensel bidro kun i beskjeden grad til prisveksten i perioden, men det var store variasjoner for de enkelte komponentene. Økningen i husleier bidro med 0,30 prosentpoeng til den samlede prisveksten i fjor, mens kraftig prisnedgang på elektrisitet trakk i motsatt retning.

I tabell 4.4 er konsumprisindeksen inndelt etter leveringssektorer. Tabellen gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra 1996 til 1997 og fra 1997 til 1998, samt bidragene til den samlede prisveksten fra de ulike leveringssektorene. Andre tjenester, jordbruksvarer og husleie bidro sterkest til prisveksten fra 1997 til 1998, mens fiskevarer og importerte konsumvarer bidro minst. Innenfor kategorien andre tjenester var prisveksten sterkest på tjenester med arbeidskraft som dominerende prisfaktor, med en økning på vel 7 prosent i 1998. Prisøkninger på hoteller, restauranter, selskapsreiser mv. samt offentlige transportmidler forklarer veksten på tjenester også med andre viktige priskomponenter.

4.2 Offentlige tjenester

Den offentlige sektor og det offentlige tjenestetilbudet blir finansiert på ulike måter, bl.a. gjennom direkte skatter, avgifter og brukerbetaling. Noen offentlige tjenester tilbys gratis, andre tilbys med en viss egenandel eller til selvkost. I konsumprisindeksen inngår offentlige tjenester bare i den grad det er satt en pris på tjenestene. Noen tjenester leveres eksklusivt av det offentlige til vedtatte priser, mens andre tjenester leveres enten i samarbeid eller i konkurranse med private aktører. Det kan således være problematisk å skille ut og kategorisere tjenester som fullt ut offentlige, og av samme grunn kan det være vanskelig å få en samlet oversikt over prisutviklingen på offentlige tjenester.

Kommunale tjenester utgjør en viktig del av det offentlige tjenestetilbudet. Prisene på kommunale tjenester har økt betydelig i de siste årene. Dette har bl.a. sammenheng med at kommunene har økt selvfinansieringsgraden. Kommunene har altså redusert omfanget av subsidier, slik at prisene på kommunale tjenester i større grad enn tidligere reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene. Kommunale tjenester har i større grad blitt brukerfinansiert, og for kommunale tjenester som vann, avløp, renovasjon, feiing, barnehagetjenes

ter og hjemmehjelp, er brukerbetaling vanlig. I den kommunale helse- og tannhelsepleien er det i mindre grad egenbetaling. For kommunale tjenester skal ikke kommunene beregne seg høyere priser enn det som reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene (inkludert kostnader som følger av ulike offentlige krav og reguleringer). 4.2.1 Kommunale avgifter/gebyrer

Det kan være av interesse å se nærmere på i hvilken grad endringer i prisene på de kommunale tjenestene fanges opp av konsumprisindeksen. Endringer i kommunale gebyrer for vann, renovasjon, avløp og feiing inngår på en indirekte måte i konsumprisindeksen. Konsumgruppe 311-314 består av renter av lån til boligformål, forsikring av boliger, vannavgift og andre avgifter (renovasjon, feiing, avløp og feste). Disse gruppene har en vektandel i konsumprisindeksen på om lag 7,5 prosent. Disse gruppene har imidlertid ingen egne representantvarer, men forutsettes å stige i takt med husleier (315). Innenfor konsumgruppen husleier er husleier i borettslag den dominerende komponenten. For andelshavere i borettslag betales kommunale gebyrer gjennom husleien. Kommunale gebyrer påvirker dermed konsumprisindeksen på to måter. For det første gjennom den innvirkning som de har på husleiene i borettslag mv., og for det andre gjennom endringer i budsjett-/vektandelen. Siden konsumprisindeksen ikke gir direkte informasjon om utviklingen i de kommunale gebyrene knyttet til egen bolig, kan det være av interesse å se nærmere på disse, jf. tabell 4.5.

Det fremgår av tabell 4.5 at de kommunale gebyrene for renovasjon, feiing, vann og avløp siden 1995 har hatt en langt kraftigere vekst enn konsumprisindeksen. Årsakene til denne utviklingen er flere, bl.a. er det grunn til å tro at selvfinansieringsgraden har økt og at subsidiene har blitt tilsvarende redusert. Høyere gebyrer for kommunale tjenester knyttet til egen bolig følger også som et resultat av økte kostnader i tilknytning til nye statlige krav og reguleringer. I løpet av det siste året hadde årsavgiften for renovasjon den sterkeste veksten med knapt 9 prosent. Denne prisøkningen har blant annet sammenheng med at enkelte kommuner må utbedre gamle søppelfyllinger grunnet miljøhensyn.

Når det gjelder utviklingen i kommunale gebyrer er det også betydelige geografiske forskjeller, jfr. tabell 4.6.

Generelt kan man si at bakgrunnen for de geografiske forskjellene i veksten i kommunale gebyrer både er å finne i ulike kostnadsforhold, men også i ulike strategier for prissetting av slike tjenester. I perioden fra 1990 til 1998 hadde Nord-Norge i gjennomsnitt den sterkeste veksten i de kommunale gebyrene. 4.2.2 Andre kommunale og offentlige tjenester

Konsumgruppen leid hjelp til hjemmet inkluderer også kommunale tjenester. I denne konsumgruppen, som har en vekt på om lag 1,8 prosent, inngår blant annet representantvarene lønn til husmorvikar, egenbetaling hjemmehjelp og barnehagesatser. I representantvaren barnehagesatser inngår både kommunale og private barnehager. Tabell 4.7 viser utviklingen i barnehagesatser i perioden 1993 til 1998.

Tabell 4.7 viser at barnehagesatsene i de fem siste årene har hatt en sterkere vekst enn konsumprisindeksen. I perioden fra august 1997 til august 1998 økte satsene mest i private barnehager. Dette innebærer et brudd med tendensen gjennom 1990-tallet til kraftigere økning i kommunale enn i private barnehagesatser.

Kommunale transporttjenester er med i konsumprisindeksen under konsumgruppe 632 sporvei og forstadsbaner og konsumgruppe 635 buss. Til sammen har disse en vekt på knapt 1 prosent.

Under konsumgruppen helsepleie finner vi bl.a. tannlegehjelp og legehjelp (til sammen en vektandel på omlag 1,3 prosent). Dette er i hovedsak private tjenester, men har i større eller mindre grad tilskudd fra det offentlige. Dessuten drives det i noen grad lege- og tannlegetjeneste på kommunal basis. Når det gjelder den kommunale tannhelsetjenesten er denne i stor grad rettet mot spesielle grupper (bl.a. skolebarn) og egenandeler er lite utbredt. I den grad kommunale innsparinger skjer gjennom reduksjon av tilbudet, påvirkes ikke prisnivået. For legetjenester, ved f. eks. kommunale legesentre eller poliklinikker på sykehus, følges avtalte satser. Kommunene yter ellers driftstilskudd til private leger etter bestemte regler og etter avtale med den enkelte lege. I konsumprisindeksen registreres bare de fastsatte egenandelssatsene. Betaling for opphold på kommunale sykehjem mv. kommer ikke med i konsumprisindeksen.

Kinodrift inngår også i det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg til de kommunale tjenestene inngår noen tjenester i konsumprisindeksen som blir levert av offentlig eide selskaper. Dette gjelder blant annet portotakstene, fjernsynslisensen og NSBs takster. Tabell 4.8 viser prisutviklingen for utvalgte konsumgrupper og representantvarer som inngår i konsumprisindeksen.

Prisene på de fleste utvalgte offentlige tjenestene i tabell 4.8 steg i perioden 1995 til 1998 sterkere enn konsumprisindeksen (dog med visse unntak for skinnegående transportmidler samt buss og porto i 1998). Sammenholdt med prisutviklingen på kommunale tjenester i tilknytning til egen bolig og utviklingen i de kommunale barnehagesatsene, er det grunnlag for å si at prisene på offentlige tjenester som direkte og indirekte inngår i konsumprisindeksen, i de siste årene har steget kraftigere enn konsumprisindeksen.