6 Sammenligning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og i andre land

Tabell 6.1 viser lønnskostnader per time for industriarbeidere i forhold til tilsvarende arbeidstakere for konkurrentlandene, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevektene som er brukt i kapittel 5.

Lønnskostnadene består av lønn per faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f. eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnskostnadstallene er i hovedsak sammenstilt av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA, men 1999-tall er også bygd på anslag fra OECD og enkeltland. Innholdet i lønnsbegrepene kan være ulikt mellom land og man må være oppmerksom på usikkerheten for enkeltland.

Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønnskostnadstallene «grovt sett» vil gi relevante indikasjoner på lønnsforskjellene landene imellom.

Lønnsbegrepene som brukes av BLS i sammenligningen, faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader. Basis for beregningene er arbeidet tid, i dette tilfelle arbeidet time i ulike land. Lønn for ikke-arbeidet tid (feriepenger, sykefravær betalt av bedriften etc.) vil komme som påslag i forhold til arbeidet tid. Av andre indirekte lønnskostnader vil bedriftens pensjonskostnader, enten gjennom arbeidsgiveravgifter og/eller egne spesielle ordninger utgjøre en vesentlig kostnad. En rekke andre ordninger knyttet til arbeidsgivers bruk av arbeidskraft vil også inngå. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f. eks. kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenligningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenligning mellom landene å ikke ta disse med for noen av landene. Ikke i noe land hvor slike kostnader er tilgjengelig utgjør de kostnadene som er utelatt mer enn 4 prosent av de totale kostnadene. I noen land, særlig i Norden, er noen av de utelatte kostnadene påbudt ved lov eller avtale (f. eks. bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse, mens slike kostnader for andre land er frivillig og driftskostnad, ikke knyttet til lønn.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er en del av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt, men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Et annet viktig element er bonusutbetalinger. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenligningen mellom land.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er nokså løst anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. F. eks. kan lønnsforskjellene mellom bransjer i f. eks. Japan og USA være svært store, mens f. eks. Tyskland og de nordiske landene har langt mindre forskjeller mellom bransjegrupper.

I tabell 6.1 er Tyskland nå representert med gjennomsnittstall for både tidligere Vest og Øst-Tyskland fra 1994. Ettersom en stor andel av industrisysselsettingen i et samlet Tyskland er lokalisert i tidligere Vest-Tyskland betyr ikke dette skiftet mer enn omlag 3 prosent lavere lønnsnivå for Tyskland ved overgangen fra 1993 til 1994 og fremover. I forhold til de totale relative kostnadene for norske industriarbeidere betyr denne endringen bare omlag 0,5 prosentpoeng.

Utviklingstallene for enkeltland i forhold til Norge viser størst fluktuasjoner overfor Japan, hvor de relative lønnskostnader i norske kroner var på 60 prosent i 1990, for å stige til 102 i 1994, ned igjen til 76 i 1998 og anslaget for 1999 er opp til 88 prosent. Overfor Storbritannia, som frem til 1996 lå på 56 prosent av det norske nivået har tilnærmingen ført til at lønnsnivået både i 1998 og 1999 ligger på 69 prosent for industriarbeidere.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 6.2 viser hvordan forholdet mellom direkte lønn per arbeidet time og indirekte personalskostnader var i 1997, målt i norske kroner.

Sammenligningene i tabell 6.1 og 6.2 gjelder bare arbeidere i industrien Det er først og fremst for denne gruppen at internasjonale sammenligninger av totale lønnskostnader per time har vært harmonisert.

Funksjonærene slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Omlag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres funksjonærer. Basert på samme opplegg som foran foreligger det nå indekser for utvikling også for arbeidere og funksjonærer.

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere være svært forskjellig. Tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området peker fortsatt i retning av at lønnskostnadene i Norge ligger langt nærmere våre handelspartnere, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningene for industrien.

Utvalget vil i neste rapport forsøke å komme med noen sammenligninger mellom land for arbeidere og funksjonærer samlet.