2 Lønnsoppgjørene i 1999

På de fleste tariffområder ble det i 1998 inngått toårige avtaler med bestemmelser som ga adgang til forhandlinger om eventuelle lønnsreguleringer ved vanlig revisjonstidspunkt i 1999.

2.1 Forberedelse av inntektsoppgjøret 1999

På møtet i Kontaktutvalget 17. august 1998 ble det fra Statsministeren foreslått å holde en inntektspolitisk konferanse hvor medlemmene av Kontaktutvalget kunne drøfte spørsmål knyttet til inntektsoppgjøret 1999. Konferansen ble holdt 16. og 17. desember 1998.

På konferansen ble det blant annet enighet om å nedsette et hurtigarbeidende utvalg som skulle forberede tariffoppgjørene i 1999.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet oppnevnte den 4. januar 1999 et utvalg (Arntsen-utvalget) med følgende mandat:

«Utvalget skal på bakgrunn av inntektsoppgjøret i 1998 gi et grunnlag for tariffoppgjøret 1999. Siktemålet med gjennomføringen av tariffoppgjøret i 1999 er å bidra til full sysselsetting og en kostnadsutvikling på linje med andre land slik solidaritetsalternativet la til grunn.»

Utvalgets oppdrag var to-sidig:

• Sammen med arbeidet i Det tekniske beregningsutvalget og annen tilgjengelig informasjon belyse utviklingen i pris-, lønns- og kostnadsutviklingen og sysselsettingssituasjonen

• Vurdere innpassing av etter- og videreutdanning i forbindelse med tariffoppgjøret 1999.

Utvalget fikk en utenforstående leder og hadde for øvrig representasjon fra Landsorganisasjonen i Norge, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Akademikerne, Næringslivets Hovedorganisasjon, Kommunenes Sentralforbund, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Finansdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

I utvalgets rapport, som ble avgitt 1. mars 1999, heter det:

«Ambisjonsnivået må være at en i løpet av de nærmeste to årene bringer lønnsveksten i Norge ned på samme veksttakt som hos våre handelspartnere. For å klare dette mener utvalget at lønnsveksten fra 1998 til 1999 ikke bør bli høyere enn om lag 4½ pst. for derigjennom å komme ned på nivå med våre handelspartnere året etter. Deretter bør lønnsveksten ligge på linje med våre handelspartnere.

En slik utvikling innebærer at det for store grupper ikke er rom for generelle sentrale tillegg ved årets lønnsoppgjør, og at tilleggene som gis ved lokale forhandlinger på den enkelte bedrift må holdes innenfor svært stramme rammer. Dette representerer en særlig utfordring for de gruppene som i de seneste årene har hatt den sterkeste lønnsveksten. For de sektorene som ikke er utsatt for internasjonal konkurranse, er det avgjørende at de holder seg innenfor de samlede rammene som den konkurranseutsatte sektoren legger.»

AF sluttet seg til det ovenstående, men mente av prinsipielle grunner at de konkrete rammer skulle avtales mellom partene under tariffoppgjørene.

Kompetansereformen

I årets inntektsoppgjør var kompetansereformen et sentralt forhandlingstema. I Arntsen-utvalget var det bred enighet om hovedtrekkene i en kompetansereform. Under et møte hos statsministeren 25. mars 1999 overleverte LO og NHO et notat med en rekke ønsker om statlige bidrag til en kompetansereform. Den 9. april møtte Statsministeren arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene som er medlemmer i Regjeringens kontaktutvalg for å motta synspunkter og å informere om Regjeringens arbeid med innfasingen av kompetansereformen.

Statsministeren svarte 10. april på henvendelsen fra partene i lønnsoppgjøret 1999 om kompetansereformen. Svaret ble gitt i to brev som ble overlevert til partene med kopi til riksmeglingsmannen; ett brev til LO og NHO – med kopi til AF, Akademikerne, HSH og KS, og ett brev til YS. I protokollene fra Riksmeklingsmannen vises det til brevene fra Statsministeren. I Statsministerens svarbrev av 10. april til LO og NHO heter det:

«Det vises til notatet om tariffoppgjøret 1999 og kompetansereformen fra LO og NHO som ble overlevert under møtet hos meg 25. mars 1999.

Partene i arbeidslivet har lagt stor vekt på tiltak for å styrke kompetanse i arbeidslivet. Regjeringen er positiv til dette og vil aktivt bidra til økt satsing på etter- og videreutdanning gjennom ulike tiltak. Dette er viktig for å utvikle norsk arbeids- og samfunnsliv i årene fremover. En slik kompetansereform må ta form av en prosess basert på et nært samarbeid mellom myndigheter og partene i arbeidslivet. Regjeringen ser for seg en gradvis innfasing og utvikling av reformen.

Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en viktig forutsetning for den gode økonomiske utviklingen i Norge gjennom store deler av 1990-tallet. Et styrket inntektspolitisk samarbeid er nødvendig dersom vi igjen skal få moderat pris- og kostnadsvekst og unngå ytterligere tap av konkurranseevne. Regjeringen legger derfor stor vekt på å videreføre dette samarbeidet, herunder samarbeid om en kompetansereform, som ledd i den økonomiske politikken.

En moderat pris- og kostnadsvekst er nødvendig for å holde høy sysselsetting og lav arbeidsledighet i årene framover. Dette er i sin tur nødvendig for å opprettholde og videreutvikle våre velferdsordninger.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har anslått den gjennomsnittlige årslønnsveksten i 1998 til om lag 6¼ prosent. Dette er om lag dobbelt så høyt som hos våre handelspartnere. De høye lønnstilleggene i fjor bidro videre til et gjennomsnittlig lønnsoverheng inn i 1999 på 3¼ prosent. Overhenget alene tilsvarer om lag den forventede årslønnsveksten hos våre handelspartnere i 1999.

I Utvalget for forberedelse av inntektsoppgjøret 1999 (Arntsen-utvalget), som la fram sin rapport 1. mars i år, var det bred enighet om nødvendigheten av en moderat pris- og kostnadsvekst. Utvalget mente at ambisjonsnivået må være at lønnsveksten i Norge i 1999 begrenses til om lag 4,5 % og bringes ned på samme veksttakt som hos våre handelspartnere i løpet av to år. Videre var det enighet om hovedtrekkene i en kompetansereform. Regjeringens videre arbeid med tiltak for styrket kompetanse vil ta utgangspunkt i analysene og tilrådingene fra dette utvalget.

Hvis vi ikke får pris- og kostnadsveksten raskt ned til internasjonalt nivå, vil resultatet lett bli en særnorsk høy rente over lang tid, som sammen med svekket konkurranseevne vil kunne føre til en betydelig og langvarig økning i arbeidsledigheten. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale erfaringer viser dette.

Siktemålet for en kompetansereform må være å gi den enkelte mulighet til kompetanseutvikling og livslang læring. Tiltakene må i størst mulig grad tilpasses arbeidslivets behov, slik at de bidrar til økt verdiskaping i årene framover. Økt omfang av etter- og videreutdanning vil imidlertid også innebære at folk midlertidig tas ut av arbeidsstyrken og at behovet for arbeidskraft i undervisningstilbud kan øke. Det må derfor legges stor vekt på situasjonen i arbeidsmarkedet når reformen skal fases inn. En kompetansereform bør videre i stor utstrekning bygge på arbeidslivet som læringsarena. Tilrettelegging av fleksible arbeidsformer, herunder økt bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), vil kunne motvirke pressproblemer i arbeidsmarkedet.

Myndighetenes bidrag til å finansiere økt innsats for etter- og videreutdanning vil være konsentrert om tilrettelegging av utdanningstilbud, og om utdanningsfinansiering gjennom de etablerte ordningene i Statens lånekasse for utdanning. Dette vil medføre betydelige merutgifter i årene framover. De økte bevilgningene må innpasses i en helhetlig budsjettpolitikk, hvor den statsfinansielle handlefriheten opprettholdes. Hvis ikke, svekkes myndighetenes mulighet til å bruke budsjettpolitikken aktivt for å stabilisere den økonomiske utviklingen. Dermed svekkes også grunnlaget for det inntektspolitiske samarbeidet. Dersom Arntsen-utvalgets intensjon om kostnadsutviklingen i årene framover ikke nås, undergraves grunnlaget for myndighetenes mulighet til å bidra til utviklingen av kompetansereformen.

Nedenfor gjennomgås nærmere Regjeringens planer for myndighetenes bidrag til økt satsing på etter- og videreutdanning:

Permisjonsrett

Regjeringen vil fremme en odelstingsproposisjon med forslag om individuell rett til utdanningspermisjon i vårsesjonen 1999.

Anerkjennelse og dokumentasjon av realkompetanse

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å etablere et system for anerkjennelse og dokumentasjon av realkompetanse.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil samarbeide nært med partene i arbeidslivet om dokumentasjonsordninger innenfor videregående opplæring, og med sikte på at dokumentasjonsordninger i arbeidslivet utvikles slik at realkompetanse kan godskrives i utdanningssystemet.

Utvalget som utreder høyere utdanning etter år 2000 (Mjøs-utvalget), der både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er representert, skal om kort tid avgi en delutredning om dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse innenfor høyere utdanning.

Forholdene burde derfor ligge til rette for å få utviklet et system for dokumentasjon og verdsetting av voksnes realkompetanse som har legitimitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet.

Prosjektet for dokumentasjon av realkompetanse vil bli satt i gang umiddelbart, og Regjeringen tar sikte på en videreføring og videreutvikling fra neste år.

Tilbud om grunn- og videregående opplæring til voksne

Det er et offentlig ansvar å gi et tilbud om grunn- og videregående opplæring til voksne («Ny sjanse»). I dag er ikke tilbudene i videregående opplæring godt nok tilrettelagt for denne gruppen. Det er særlig viktig å utvikle mer fleksible utdanningstilbud tilpasset voksne. Et godt system for fastsettelse av realkompetanse, muligheten for komprimerte utdanningsløp og ordningen under § 20 i Lov om fagopplæring i arbeidslivet, vil sammen med økt bruk av IKT bidra til at videregående opplæring blir mindre kostnadskrevende enn opplæring for unge. Fordelingen av kostnadene ved tiltak for bedre utdanningstilbud mellom staten og fylkeskommunene må innpasses i de årlige budsjettbehandlingene.

På tilbydersiden ønsker Regjeringen en aktiv bruk av bl. a .studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner, private tilbydere og ressurssentrene ved de videregående skolene som finnes i alle fylker.

Arbeidsmarkedsetaten vil i samarbeid med organisasjonene i arbeidslivet utarbeide felles informasjon om den bistand etaten kan yte overfor arbeidsgivere, arbeidstakere og arbeidssøkere for å realisere kompetansereformen.

Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om rett for voksne til grunnskoleopplæring. Videre vil Regjeringen fremme forslag som sikrer tilbud om videregående opplæring for voksne født før 1978.

Regjeringen vil foreslå tiltak som sikrer at tilbud om videregående opplæring for voksne innføres fra skoleåret 2000-2001, dvs. fra august 2000.

Kompetanseutviklingsprogram

Regjeringen er innstilt på å foreslå bevilgninger til delfinansiering av et kompetanseutviklingsprogram (utviklingskontrakter og utvikling av nye opplæringstilbud) for utvikling av markedet for etter- og videreutdanning, på til sammen om lag 400 mill. kroner over en 2-3 års periode. Den første bevilgningen vil bli fremmet i budsjettet for 2000. Deretter tar Regjeringen sikte på en gradvis opptrapping av innsatsen. Opptrappingen og videreføringen vil være avhengig av målsettingen mht. pris- og kostnadsveksten framover som partene kom fram til i Arntsen-utvalget.

Planleggingen av en slik ordning vil starte opp allerede høsten 1999, og det forutsettes at partene i arbeidslivet er med i styringen og planleggingen av ordningen. Den konkrete styringsmodellen vil således bli drøftet med organisasjonene på forhånd. En mulig modell er at organisasjonene er representert i ett eller flere programstyrer som avgjør fordelingen av midler til ulike prosjekter og tiltak. Programmene må utformes fleksibelt.

Det legges vekt på en økt integrering av IKT og bruk av multimedia for å bidra til en kostnadseffektiv kompetanseutvikling, og på at kompetanseutvikling for arbeidslivet også i framtiden i stor grad må skje på arbeidsplassen. Prosjekter vil kunne initieres av enkeltvirksomheter, kommuner, nettverk av virksomheter, bransjeorganisasjoner, tariffparter mv. Det legges vekt på at prosjekter som gir tilbud om grunn- og videregående opplæring («Ny sjanse»), kan gjennomføres på denne måten. Utviklingsprosjektene forutsetter en betydelig egenandel fra søkerne.

Ordningen bør evalueres løpende, og erfaringene som høstes vil danne grunnlag for videre utvikling av etter- og videreutdanningstilbud. Det er viktig at ordningene utformes på en slik måte at den ikke fortrenger den omfattende etter- og videreutdanningen som allerede eksisterer.

Finansiering av livsopphold

Regjeringen legger vekt på at offentlig utdanningsfinansiering i størst mulig grad baseres på en likebehandling av ulike grupper. Det legges derfor til grunn at statlig finansiering av livsopphold ved etter- og videreutdanning og ved fullføring av grunn- og videregående opplæring for voksne baseres på de etablerte finansieringsordningene i Statens lånekasse for utdanning. Regjeringen vil i forbindelse med statsbudsjettet for neste år foreslå endringer i Lånekassens regler som gjør at ordningene tilpasses bedre voksnes behov. Regelendringene bør gjøres gjeldende for alle grupper, slik at reglene ikke bidrar til å utsette ordinær utdanning. Særlig med tanke på «Ny sjanse»-gruppen, er det mest aktuelt å endre grensen for avkorting mot egen inntekt og behovsprøvingen av forsørgertillegget. Regjeringen er innstilt på å foreslå en vesentlig økning av avkortingsgrensen. Dette vil bidra til å legge forholdene til rette for å kombinere støtte fra lånekassen og bidrag fra arbeidsgiver til livsopphold under etter- og videreutdanning.

Regjeringen vil i kontakt med organisasjonene, arbeide videre med spørsmålet om særlige regler i en overgangsfase, for arbeidstakere født før 1978 («Ny sjanse»-gruppen). Det er ønskelig at slike regler kan stimulere til opplæring organisert slik det er vist til under avsnittet «kompetanseutviklingsprogram».

Forskriftene for tildeling av lån og stipend i lånekassen følger skoleåret. De aktuelle endringene vil kunne skje fra skoleåret 2000-2001.»

Tilsvarende brev ble også sendt YS som svar på organisasjonens henvendelse til Statsministeren av 7. april.

2.2 Oppgjørene i privat sektor

LO/NHO-oppgjøret

Oppgjøret ble gjennomført ved sentrale forhandlinger mellom LO og NHO.

Representantskapet i LO vedtok 2. mars 1999 følgende hovedlinjer for mellomoppgjøret i 1999:

«I mellomoppgjøret for 1999 forhandler LO på basis av reguleringsbestemmelsene for 2. avtaleår. For LO/NHO-området lyder den:

Før utløpet av 1. avtaleår skal det opptas forhandlinger mellom NHO og LO, eller det organ LO bemyndiger, om eventuelle lønnsreguleringer for 2. avtaleår, og om etter- og videreutdanningsreformen. Partene er enige om at forhandlingene skal føres på grunnlag av den økonomiske situasjonen på forhandlingstidspunktet og utsiktene for 2. avtaleår, samt pris- og lønnsutviklingen i 1. avtaleår.»

Videre heter det at likelønn og lavlønn prioriteres.

Sekretariatet i LO fikk fullmakt til å utforme de endelige kravene ved oppgjøret.

Hovedstyret i NHO la følgende til grunn for de lokale og sentrale lønnsoppgjør i 1999:

1. Den lokale og sentrale lønnspolitikken skal føres i samsvar med de forutsetninger som er nedfelt i «Arntsen-utvalgets» innstilling.

2. De lokale forhandlinger skal gjennomføres etter NHOs tariffpolitiske mål og overenskomstenes bestemmelser .

3. Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter har i de senere år vært for stor. Blant annet skyldes dette en mangel på kvalifisert arbeidskraft. Den endrede markedssituasjon må derfor medføre sterke begrensninger i deres eventuelle lønnsreguleringer.

4. De sentrale forhandlingene mellom NHO og arbeidstakerorganisasjonene om etter- og videreutdanning føres på grunnlag av ovennevnte punkt 2.

Årets inntektsoppgjør startet 22. mars med forhandlinger mellom LO og NHO. Den 25. mars ble det brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 12. april satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til løsning som partene anbefalte. LOs representantskap vedtok meklingsforslaget 17. april.

Oppgjøret innebar blant annet at det ble gitt et tillegg på 1,20 kroner per time fra 1. april for alle arbeidere i avtaleområder med lønnsnivå som er 95 prosent eller lavere enn gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 1998, dvs. med et lønnsnivå lavere enn 218 300 kroner.

Partene ble også enige om at de lokale forhandlingene skulle føres på basis av de enkelte overenskomstene og slik at tillegg skulle gis på grunnlag av den økonomiske situasjonen i den enkelte bedriften, nærmere spesifisert til bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.

Videre ble det enighet om et 10-punkts program for å styrke arbeidet med likestilling i bedriftene.

De sentrale tilleggene og lønnsoverhenget bidro til sammen til en årslønnsvekst fra 1998 til 1999 på om lag 3¼ prosent for arbeidere i alt i LO/NHO-området. I tillegg kommer bidraget fra lønnsglidningen.

Oppgjørene i privat sektor utenom LO/NHO-området

YS‘ hovedstyremøte vedtok den 10. mars 1999 følgende retningslinjer for mellomoppgjøret 1999:

«YS‘ krav og anbefalinger ved mellomoppgjøret 1999.

YS legger til grunn at medlemmene ved tariffrevisjonene i 1999 får en rettmessig andel av verdiskapningen i samfunnet, når en ser på utviklingen for 1998 og 1999 samlet.

YS legger til grunn at medlemmenes reallønnsvekst kan sikres både ved generelle tillegg eller ved andre lønnspolitiske tiltak.

Det er viktig å fokusere både på likelønnsspørsmål og på spørsmål knyttet til avlønningen av lavt-lønnede yrkesgrupper, og avlønningen mellom ulike yrkesgrupper.

Lønnsstatistikken viser at kvinnedominerte grupper innenfor enkelte overenskomstområder har hatt en svakere lønnsutvikling enn for menn. Dette er i strid med de lønnspoltiske prinsipper YS har lagt til grunn ved tidligere lønnsoppgjør.

I praksis skjer dette ofte ved at det i etterkant av de sentrale forhandlinger, ved personlige tillegg/lokale forhandlinger, blir gitt tillegg som på en uheldig måte motvirker de sentrale føringer i favør av kvinnedominerte grupper.

YS krever således at kvinnedominerte yrkers status både lønnsmessig og på andre måter skal høynes i hovedtariffperioden og i årene fremover.

For YS er det et absolutt krav at mellomoppgjøret 1999 og statens bidrag til kompetansereformen blir sett i sammenheng. Spørsmålet om en trepartsfinansiering av etter-og videreutdanningsreformen er et viktig prinsipp som må være på plass.»

Parallelt med LO forhandlet NHO også med Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). Det ble også brudd i disse forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 12. april satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til avtale som partene anbefalte. Avtalen ga de samme sentrale lønnstilleggene og enighet ellers som i LO/NHO-oppgjøret.

I varehandelen ble det brudd i forhandlingene mellom LO Service og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) om en ny tariffavtale. Dermed gikk oppgjøret til mekling. Den 7. mai ble partene enige om et anbefalt meklingsresultat, som blant annet innebar at det ble gitt et generelt tillegg på kr. 1,20 per time, samt enkelte justeringer av minstelønnssatsene. Minstelønnssatsene med unntak av trinn 6 i Landsoverenskomsten mellom HSH og Handel og Kontor, ble økt med ytterligere kr. 1,40 per time, mens minstelønnssatsene i Grossistoverenskomsten mellom HSH og Norsk Transportarbeiderforbund ble økt med ytterligere kr.1,30 per time. I følge garantibestemmelser i Renholdsoverenskomsten mellom HSH og Norsk Arbeidsmandsforbund ble lønnssatsene økt med ytterligere kr. 1,67 per time fra 1. mai 1999.

Utover dette er det gitt et garantitillegg fra 1. februar i år. De sentrale tilleggene, garantitillegget og lønnsoverhenget inn i 1999 bidrar til sammen til en årslønnsvekst fra 1998 til 1999 på om lag 3 prosent. I tillegg kommer bidrag fra lønnsglidning.

HSH og YS ble 22. april enige om en avtale med et tillegg på kr. 1,20 per time. Partene var enige om at det skal opptas nye forhandlinger dersom andre grupper på tilsvarende områder gjennom forhandling eller mekling, oppnådde et høyere tillegg. Slike tilpasninger ble gjennomført, bl.a. ble minstelønnssatsene justert i tråd med overenskomstene nevnt over for å hindre konkurransevridning.

I forsikringsvirksomhet ble partene enige om et generelt tillegg fra 1. mai på 1,0 prosent.

I forretnings- og sparebanker ble det brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 4. juni satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til avtale som partene anbefalte. Det ble gitt et generelt tillegg på alle lønnstrinn på kr 3 725 eller 1,4 prosent fra 1. mai. Det sentrale tillegget og overhenget til 1999 bidrar til årslønnsveksten fra 1998 til 1999 med om lag 3 ¼ prosent. I tillegg kommer bidrag fra lønnsglidning.

2.3 Oppgjørene i offentlig sektor

Fra statens side ble følgende lagt til grunn for mellomoppgjøret i 1999:

«Det vises til rapporten fra Utvalget for forberedelse av inntektsoppgjøret 1999, statsministerens brev av 10. april d.å. til partene, samt til rapporten fra statistikkutvalget for 1999 i det statlige tariffområdet.

På bakgrunn av ovennevnte og reguleringsbestemmelsen for 2. avtaleår, vil staten legge følgende til grunn for årets tariffoppgjør:

1. Disponible midler avsettes til «potter» for sentrale justeringselementer og lokale forhandlinger. «Pottenes» størrelse og virkningstidspunkt fastsettes under forhandlinger

2. Meklingsresultatet av EVU-reformen i NHO-området innpasses i det statlige tariffområdet».

Den 30. april ble partene enige om en avtale i det statlige tariffområdet. Avtalen innebar:

• det avsettes en pott til sentrale justeringsforhandlinger på 1 prosent med virkning fra 1. august

• det avsettes en pott til lokale forhandlinger på 0,5 prosent med virkning fra 1. september. Herav utgjør lønnsmidler som blir ledige ved skifte av arbeidstakere 0,1 prosent. I tillegg endres begynnerlønningene fra 1. august, tilsvarende i underkant av 0,1 prosent av lønnsmassen.

Lønnsendringene i 1999 og overhenget til 1999 bidrar med knapt 4¼ prosentpoeng til årslønnsveksten for det statlige tariffområdet. I tillegg kommer bidrag fra lønnsglidning.

Landsstyret i KS vedtok bl.a. følgende hovedprinsipper for tariffrevisjonen per 1. mai 1999:

1. «For arbeidstakere i kommunesektoren innebærer lønnsveksten fra 1998 til 1999 en betydelig reallønnsvekst selv uten lønnsregulering ved tariffrevisjonen i 1999. Tariffrevisjonen i kommunesektoren må sikre kommunesektorens bidrag til full sysselsetting og en samlet kostnadsutvikling i Norge på linje med andre land, jf. Arntsen-utvalgets innstilling. Dette innebærer at revisjonen må gjennomføres slik at lønnsveksten fra 1998 til 1999 ikke bør bli høyere enn om lag 4 ½ % for derigjennom å komme ned på nivå med våre handelspartnere året etter.

2. Ramma for hovedtariffoppgjøret i 1998 ble vesentlig høyere enn forutsatt, og oppgjøret fikk dramatiske konsekvenser for kommuneøkonomien. Lønnsoverhenget fra 1998 til 1999 er anslått til 4 ½ % og lønnsglidningen til om lag 1/3 % i 1999. Sett i sammenheng med Arntsen-utvalgets innstilling, tilsier dette en gjennomføring av årets tariffrevisjon i kommunesektoren uten sentral, generell lønnsregulering. Dersom revisjonen i andre tariffområder medfører et resultat som gir rom for lønnsmessige tiltak i kommunesektoren, skal lokale forhandlinger uten føringer prioriteres.

3. Etter- og videreutdanningsreformen må innføres gradvis og både organisering og finansiering må avklares nærmere. Reformen må gjelde alle arbeidsgivere og arbeidstakere, slik at en legger grunnlaget for en senere allmenngjøring/lovfesting av ordningen. Eventuelle forhandlinger om dette skal koordineres med de andre tariffområdene, jamfør Arntsen-utvalgets innstilling. Dersom innføring av en etter- og videreutdanningsreform krever innbetaling i 1999 fra KS' medlemmer, må dette anses som et kostnadselement i tilknytning til årets revisjon på linje med pensjonskostnader».

I det kommunale tariffområdet brøt LO, YS og AF forhandlingene med KS og oppgjørene gikk til mekling. Den 20 . mai satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til avtale som partene anbefalte. Avtalen innebar:

• avsetning til lokale forhandlinger 1.12.99 tilsvarende 0,05 prosent som bidrag til årslønnsveksten eller 0,6 prosent per dato.

• endring av lønnsrammer m.m. fra 1.8.99 tilsvarende 0,09 prosent som bidrag til årslønnsveksten eller om lag 0,2 prosent per dato.

Lønnsendringene i 1999 og overhenget til 1999 bidrar med om lag 4 ½ prosent til årslønnsveksten for det kommunale tariffområdet. I tillegg kommer bidrag fra lønnsglidning.

Akademikerne og KS ble enige om en avtale natt til 1. mai. Avtalen innebar at det gjennomføres lokale forhandlinger innenfor en ramme på 0,6 prosent med virkning fra 1. desember.