1 Den samlede inntektsutviklingen

• Økt oljepris bidro i 1999 til at disponibel realinntekt for Norge økte med anslagsvis 4,3 prosent fra 1998 til 1999. Redusert oljepris og nedgang i petroleumsproduksjonen var de viktigste faktorene bak et markert fall i 1998, etter klar og til dels meget sterk vekst tidligere på 1990-tallet. Mens produksjonsutviklingen bidro markert til veksten i disponible realinntekt for Norge i alle årene i perioden 1990-98, ser det ikke ut til at den har gjort det i fjor. I markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har lønnskostnadene som andel av faktorinntekt økt gjennom de seks siste årene. Ifølge Beregningsutvalgets anslag økte andelen med 1,7 prosentpoeng fra 1998 til 1999, og var da oppe i 72,6 prosent, som er den klart høyeste lønnskostnadsandelen på 1990-tallet.

1.1 Disponibel inntekt for Norge

Etter flere år med sterk vekst i disponibel inntekt for Norge var utviklingen meget svak fra 1997 til 1998. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var økningen bare 6 milliarder kroner. Kraftig økning i oljeprisen bidro til en markert økning i 1999. Beregningsutvalget anslår økningen til vel 60 milliarder kroner som er på linje med gjennomsnittet for årene 1994 til 1997.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Etter at disponibel realinntekt for Norge for første gang på 1990-tallet falt fra 1997 til 1998, var det i 1999 igjen markert vekst. Beregningsutvalget anslår økningen i fjor til 4,3 prosent, mens nedgangen i 1998 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var 2,7 prosent. Veksten i 1999 ser ut til å ha vært om lag 1 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for de foregående 10 årene.

Veksten i disponibel realinntekt kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet («terms of trade»). Vekstbidragene er vist i tabell 1.2, der bidraget fra produksjonsvekst er oppdelt i petroleumsvirksomhet og øvrige næringer.

I årene 1990-97 har bidragene fra produksjonsveksten i petroleumsvirksomhetentil veksten i disponibel realinntekt for Norge vært store, om lag 1/3-del av det samlede bidraget fra produksjonsveksten i hele økonomien. I 1998 var det for første gang på 1990-tallet nedgang i petroleumsproduksjonen og bidraget kom ned i -0,9 prosentpoeng. I 1999 ser nedgangen i petroleumsproduksjonen til å gi et vekstbidrag på -0,3 prosentpoeng.

I 1999 ser produksjonsveksten i øvrige næringer til å ha gitt et ubetydelig bidrag til veksten i disponibel realinntekt for Norge, etter å ha gitt markerte vekstbidrag i de foregående seks årene. Beregningsutvalget har anslått bidraget i 1999 til 0,3 prosentpoeng som er det klart laveste på 1990-tallet. Høyeste bidrag fra produksjonsveksten i disse næringen på 1990-tallet finner en i 1994 med et vekstbidrag på 4,5 prosent.

Oljeprisutviklingen har vært helt dominerende for utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet i de siste to årene. I fjor førte økte oljepriser til at utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet bidro markert til veksten i disponibel realinntekt for Norge. Beregningsutvalget anslår vekstbidraget til 4,9 prosentpoeng, som innebærer en reversering av det negative bidraget reduserte oljepriser sørget for året før.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Overskudd i Norges driftsbalanse overfor utlandet gjennom hele 1990-tallet har medført en stadig reduksjon i Norges nettogjeld, og Norge kom i 1996 over i en netto fordringsposisjon. I tråd med denne utviklingen har vekstbidragene fra endringene i rente- og stønadsbalansen i de senere årene gjennomgående vært positive. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var bidraget i 1998 på 0,3 prosentpoeng. For i fjor anslår Beregningsutvalget imidlertid at bidraget fra endringene i rente- og stønadsbalansen var -0,6 prosentpoeng. Forverringen henger blant annet sammen med at utlendingers investeringer i Norge vært konsentrert om rentebærende objekter, mens norske plasseringer i utlandet i større grad er preget av aksjekjøp. Dermed vris Norges nettoavkastning fra renter og over til utbytte og kursgevinster. Denne effekten forsterkes av den økte rentedifferansen mellom Norge og utlandet som oppsto i 1998. Løpende rentebetalinger registreres i likhet med utbytte som en del av rente- og stønadsbalansen, mens kursgevinster skal inngå i posten omvurderinger i kapitalregnskapet.

1.2 Faktorinntekt, lønn og driftsresultat

Lønnsoppgjør og annen lønnsdannelse dreier seg om å fordele verdiene som arbeidskraften og kapitalen sammen frembringer. Faktorinntekten gir uttrykk for den inntekten som tilfaller produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. Faktorinntekt beregnes som nettonasjonalprodukt (eller nettoproduktet for en næring) fratrukket netto produksjonsskatter, eller som summen av lønnskostnader og driftsresultat. Beregningsutvalget anslår at faktorinntekten for økonomien som helhet økte med 7,2 prosent etter om lag 0-vekst året før. Forløpet domineres av utviklingen i petroleumssektoren: Faktorinntekten for økonomien eksklusive petroleumsvirksomheten, økte i 1998 med 7,6 prosent, mens Beregningsutvalget anslår veksten i 1999 til 2,4 prosent.

Etter at veksten i de samlede lønnskostnadene i Norge har økt fem år på rad, anslår Beregningsutvalget at veksten gikk ned fra 9,5 prosent i 1998 til 5,5 prosent i 1999. Dette var en følge av at både lønns- og sysselsettingsveksten ble redusert. Etter at driftsresultatet for økonomien som helhet falt kraftig i 1998, var det i fjor en markert økning. Driftsresultatet i petroleumsutvinning og rørtransport ble nær halvert fra 1997 til 1998, men dette ser ut til nesten å ha blitt reversert i fjor. Ifølge Beregningsutvalgets anslag falt driftsresultatet for de øvrige sektorene med 7,7 prosent i fjor, etter en økning på 2,0 prosent året før.

1.3 Endringer i funksjonell inntektsfordeling

I tabell 1.5 og 1.6 og figur 1.3-1.4 vises tall for lønnskostnader og driftsresultat for hovedgrupper av sektorer for å belyse hovedtrekk ved utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen.

Tabell 1.5 viser at mens de samlede lønnskostnadene i 1999 er anslått til 588 milliarder kroner, ser lønnskostnadene innenfor markedsrettet produksjon (eksklusive slik produksjon i kommunene) ut til å ha vært om lag 402 milliarder kroner. Forskjellen utgjøres av lønnskostnadene i offentlig forvaltning, i ideelle organisasjoner og i produksjonen av boligtjenester.

I 1993 utgjorde lønnskostnadene i offentlig forvaltning 29,8 prosent av de totale lønnskostnadene. Gjennom de fem påfølgende årene har lønnskostnadene i offentlig forvaltning utgjort en stadig mindre del av de totale lønnskostnadene, noe som i første rekke reflekterer at sysselsettingen i markedsrettet virksomhet har tatt seg opp. I 1998 var andelen 28,6 prosent, men ser ut til å ha økt svakt i fjor.

Industriens lønnskostnader som andel av de totale lønnskostnadene holdt seg i fra 1990 til 1997 stabilt rundt 17 prosent. I de to siste årene har denne andelen gått ned med om lag 0,5 prosentpoeng per år.

Driftsresultat(jf. tabell 1.6) påvirkes sterkt av den generelle konjunktursituasjonen i norsk og internasjonal økonomi, og viser derfor betydelig svingninger fra år til år. Prisene på en del norske eksportprodukter er spesielt konjunkturfølsomme, noe som fører til sterke fluktuasjoner i driftsresultatet i en del næringsgrupper. Bevegelsene i oljeprisen er av særlig betydning ettersom overskuddene i oljevirksomheten i perioder har utgjort en betydelig andel av samlet driftsresultat i Norge.

I årene 1990 til 1995 stod driftsresultatet i petroleumssektoren for en forholdsvis stabil andel av næringenes samlete driftsresultatet på rundt 24 prosent. En markert vekst i pris og volum bidro til å øke denne andelen til 35,5 prosent i 1996 og 37,2 prosent i 1997. Fall i både pris og volum bidro til at petroleumssektorens andel av samlet driftsresultat falt til 23,3 prosent i 1998. Prisvekst bidro i fjor til at andelen økte klart.

Driftsresultatet i markedsrettet virksomhet på fastlandet økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 3,6 prosent i 1998 mot 2,2 prosent året før. Beregningsutvalget anslår at driftsresultatet i denne delen av økonomien falt med 3,9 prosent i fjor.

I 1998 økte driftsresultatet i industrien med 18,8 prosent, og kom opp i 24,2 milliarder kroner, eller vel 1 milliard lavere enn toppnivået i 1995. Etter at industriens andel av det samlete driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var oppe i 18,0 prosent i 1995, har andelen gjennomgående blitt redusert. Ifølge Beregningsutvalgets anslag var andelen knappe 13 prosent i 1999. Utviklingen i driftsresultatet i industrien er i stor grad dominert av svingningene i de råvarebaserte sektorene.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

I figurene 1.3 til 1.5 vises hvordan lønnskostnadene som andel av faktorinntekten har utviklet seg over tid for en del grupper. I markedsrettet virksomhet lå lønnskostnadsandelen i første halvdel av 1990-tallet forholdsvis stabilt på rundt 60 prosent (jf. figur 1.3). Etter at andelen i 1996 ble redusert til 57 prosent, har den økt. Ifølge foreløpige nasjonalregnskaptall var lønnskostnadsandelen 65,3 prosent i 1998. Det kan se ut som om andelen gikk ned med om lag 2 prosentpoeng i fjor. Utviklingen i lønnsomheten i petroleumsvirksomheten har i stor grad påvirket denne utviklingen.

I markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har det vært en jevnt synkende tendens i lønnskostnadsandelen fra slutten av 1980-tallet og til og med 1993, hvor den var nede i 66,3 prosent. Lønnsandelen har deretter vist en stigende tendens var i 1998 kommet opp i 70,9 prosent. For 1999 er Beregningsutvalgets anslag på 72,6 prosent, som er den høyeste andelen på 1990-tallet.

Figur 1.4 viser utviklingen i lønnskostnadsandelen i industrien og i den øvrige markedsrettete virksomheten i Fastlands-Norge. I industrien nådde lønnskostnadsandelen en topp i 1991 med 82,5 prosent. I løpet av de fire påfølgende årene ble andelen redusert og kom ned i knappe 75 prosent i 1995, men har deretter gjennomgående økt. For 1999 er lønnsandelen anslått til 83,9 prosent. Utviklingen i øvrig markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har fulgt et litt annet forløp. Fra et betydelig lavere nivå falt andelen inntil 1993, hvor den var knappe 63 prosent. Deretter har lønnsandelen gradvis økt. Ifølge Beregningutvalgets anslag kom lønnsandelen i 1999 opp i 69,5 prosent, den klart høyeste lønnskostnadsandelen på 1990-tallet.

Figur 1.5 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av faktorinntekten for ulike deler av industrien. Gjennom perioden fra 1990 til 1998 har det vært en forholdsvis jevn nedadgående tendens i lønnskostnadsandelen i verkstedindustrien. I den råvarebaserte industrien er det store fluktuasjoner i lønnskostnadsandelen. Dette reflekterer konjunkturfølsomheten i denne virksomheten, med store prisendringer som gir seg utslag i kraftige svingninger i faktorinntekt og driftsresultat. Fra et toppnivå i 1992 på 95 prosent, bidro høy prisvekst i 1994 og 1995 til at lønnsandelen ble kraftig redusert, og var i 1995 nede i 61,4 prosent. I de neste to årene økte lønnsandelen og den var i 1997 oppe i 73,2 prosent før den i 1998 gikk ned til 68,5 prosent. Lønnskostnadsandelen i den øvrige industrien har nærmest fulgt et motsatt forløp, om enn med klart mindre utslag. Et bunnpunkt ble nådd i 1992 med en andel på 71 prosent, deretter steg den og var i 1998 oppe i 87,3 prosent.

1.4 Den institusjonelle inntektsfordelingen

I dette avsnittet presenteres hovedtrekk i inntektsutviklingen i Norge etter institusjonell sektorinndeling. Det vises kun tall for total disponibel inntekt for de ulike gruppene av inntektsmottakere. I neste kapittel gis imidlertid en nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren.

Disponibel inntekt i offentlig forvaltning var ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall 303,4 milliarder kroner i 1998. Dette er i prinsippet beløpet som i 1998 var disponibelt for offentlig konsum og til sparing, enten i form av netto realinvesteringer eller ved at det offentlige øker sine fordringer på andre grupper (netto finansinvestering).

I de første årene på 90-tallet vokste disponibel inntekt for offentlig forvaltning mindre enn inntektene for landet som helhet. Økte stønadsutbetalinger til husholdninger og en generelt sett svak utvikling i aktivitetsnivået som bremset skatteinngangen - bidrar til å forklare utviklingen. Svekkelsen av statens budsjettbalanse i disse årene førte også til en reduksjon i offentlig forvaltnings netto renteinntekter. Denne utviklingen snudde imidlertid i 1994 og i 1997 var offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge økt med i overkant av 8 prosentpoeng. Dette hadde blant annet sammenheng med det generelle konjunkturoppsvinget samt økte inntekter fra petroleumsvirksomheten. Reduserte oljepriser bidro til at offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge ble redusert med 3 prosentpoeng fra 1997 til 1998.

Finansinstitusjonenes andel av disponibel inntekt for Norge har med unntak for noen år vært forholdsvis stabil i de 10 siste årene. I 1995 falt andelen imidlertid klart, noe som kan føres tilbake til store overføringer fra Norges Bank til statsforvaltningen.

Ikke-finansielle foretak økte gjennomgående sine inntekter noe sterkere enn totalen gjennom første halvdel av 1990-tallet. I årene 1994 til 1996 lå andelen forholdsvis stabilt på knappe 3 prosent, før den gikk ned i 1997 og 1998 hvor den sågar var svakt negativ. Redusert oljepris var en viktig faktor bak den markerte nedgangen i 1998.

Husholdningssektoren(inklusive ideelle organisasjoner) er den klart største av de institusjonelle sektorene målt ved disponibel inntekt. I de siste 10 årene har husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge svingt rundt 64 prosent. Sett i forhold til disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har husholdningenes disponible inntekt utgjort rundt 70 prosent i de siste 10 årene.