2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge Beregningsutvalgets anslag opp med 2,6 prosent fra 1998 til 1999. Dette er om lag 2 prosent lavere enn veksten i 1998, og den laveste veksten i disponibel realinntekt siden 1994. Lønnsinntektene og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 1,8 prosent i 1999.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1). Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge totalt, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. Som det framgår av figuren, gikk husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge totalt opp med i underkant av 4 prosentpoeng fra 1997 til 1998. Denne utviklingen hadde i stor grad sammenheng med de lave oljeinntektene i 1998. I 1999 steg oljeinntektene kraftig, noe som bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1998. For 1999 anslår Beregningsutvalget at denne andelen har steget noe.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har på 1990-tallet vært høy vekst i disponibel realinntekt for husholdningene. Spesielt høy var veksten i årene 1991-1993 og 1996-1998. I følge Beregningsutvalgets anslag, økte husholdningenes disponible realinntekter med 2,6 prosent i 1999. Dette er om lag 2 prosentpoeng lavere enn veksten i 1998.

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1990-1999 1. Bidraget fra lønnsinntektene var små og til dels negative i perioden 1990-1993. I perioden 1994-1998 steg bidraget fra lønnsinntektene markert. Til tross for dette, har kjøpekraftsutviklingen for husholdningene vært jevn. Med unntak for 1996, var bidragene fra offentlige stønader forholdsvis lave i perioden 1993-1997, og de negative bidragene fra skatter økte til og med 1998. Denne utviklingen har i stor grad sammenheng med de automatiske stabilisatorene i økonomien.

Vekstbidraget fra lønnsinntektene er for 1999 anslått til rundt 14 milliarder 1999-kroner som tilsvarer 2,3 prosentpoeng. Dette er 2,8 prosentpoeng lavere enn lønnsbidraget i 1998.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1990-1999 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden 1990 til 1995 var det gjennomgående en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. Nasjonalregnskapstall viser imidlertid at bidraget fra offentlige stønader tok seg markant opp i 1996, og var da nesten på høyde med bidragene i begynnelsen på 1990-tallet. For 1997 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at vekstbidraget fra offentlige stønader var på rundt ett halvt prosentpoeng. I 1998 økte dette bidraget igjen til i overkant av 1 prosentpoeng, som må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen. Beregningsutvalget anslår at offentlige stønader bidro med i underkant av 2 prosentpoeng til økningen i husholdningenes disponible realinntekt i 1999.

Bidraget fra skatt av inntekt og formue vil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med skattelettelsen ved innføringen av det nye skattesystemet i 1992 bidro denne utgiftsposten med om lag 1 prosentpoeng til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekter fra 1991 til 1992. De negative vekstbidragene for årene 1993-1999 har sammenheng med realinntektsveksten som har funnet sted i denne perioden. For 1999 anslår Beregningsutvalget at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekter med 4,1 milliarder 1999-kroner, tilsvarende 0,7 prosentpoeng.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Posten netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1990-1997. Denne utviklingen henger blant annet sammen med den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene, med betydelig gjeldsnedbetaling eller økning av fordringer. Vekstbidraget fra husholdningenes netto formuesinntekter var på 1 prosentpoeng i 1997. I 1998 endret dette bildet seg. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til at denne posten ga et negativt bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekter på i overkant av 0,5 prosentpoeng. Selv om verdien av husholdningenes bruttofordringer er betydelig større enn verdien av bruttogjelden, er det en større andel av gjelden enn av fordringene som følger utviklingen i pengemarkedsrentene. Dette bidro til at husholdningenes renteutgifter steg mer enn deres renteinntekter i 1998. Beregningsutvalget antar at denne utviklingen har fortsatt i 1999, slik at netto formuesinntekter ga et negativt bidrag til husholdningenes disponible realinntekt på rundt 4 milliarder kroner, noe som tilsvarer 0,7 prosentpoeng.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 1999 anslås til i overkant av 136 000 1999-kroner. Med omtrent 2,2 personer per husholdning (jfr. Inntekts- og formuesundersøkelsen 1997) blir gjennomsnittlig disponibel realinntekt per husholdning rundt 300 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1991-1999. Det ser ut til at veksten i 1999 har vært 1,8 prosent.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• For et gjennomsnitt av lønnstakere økte reallønn etter skatt med om lag 2 ¾ prosent fra 1998 til 1999.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.1. I dette avsnittet studeres inntektsutviklingen for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, som har lønn som hovedinntektskilde. Den totale lønnsveksten, avhenger bl.a. av den tariffmessige lønnsøkningen det forhandles om under lønnsoppgjøret og av virkningen av lønnsglidningen. I tillegg vil skatter og økning i priser bidra til at realverdien av den totale lønnsøkningen blir mindre enn økningen i det nominelle lønnstillegget. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

Utgangspunktet for beregningene i dette avsnittet er gjennomsnittlig årslønn for lønnstakere som har utført et fullt normalårsverk uten overtid. Økningen i gjennomsnittlig reallønn etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 2 ¾ prosent fra 1998 til 1999. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var om lag 3 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet per person var om lag 1,8 prosent fra 1998 til 1999. Negative vekstbidrag fra netto formuesinntekter og blandet inntekt for husholdningene som gruppe og ulik vekst i antall årsverk og antall personer var viktige kilder til den ulike inntektsveksten for de to inntektsbegrepene. 2

Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1997 til 1999 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av inntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2000. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998 og 49,3 prosent i 1999. I 2000 utgjør maksimal marginalskatt på lønn 55,3 prosent som følge av en økning i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1996 til 2000 fremgår i vedlegg 9, tabell 9.1.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 1997 til 1999. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i datamaterialet for årslønnsveksten som gjengis i tabell 3.1 og 3.2. Dette innebærer at tallene for perioden fra 1998 til 1999 kun er endelige for ansatte innen bankvirksomhet.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt på om lag 2 ¾ prosent fra 1998 til 1999. Det er sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt. Når en forutsetter at netto fradragene vokser i takt med lønnen, vil størrelsen på fradragene i liten grad påvirke veksten i reallønn etter skatt i denne perioden, jf. boks 2.2.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med om lag 2 ¼ prosent fra 1998 til 1999, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var om lag 3 prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med mellom 2 ½ prosent og 2 ¾ prosent fra 1998 til 1999, mens veksten for statsansatte var om lag 2 ½ prosent i denne perioden.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 2 ¼ prosent fra 1998 til 1999. I samme periode hadde ansatte innen bankvirksomhet en tilsvarende kjøpekraftsutvikling på om lag 3,6 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva familietyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 1998 på henholdsvis 250 000 kroner og 450 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn. Det er beregningsmessig forutsatt at barna er mellom 3 og 12 år.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 6,2 prosent fra 1997 til 1998 og 4 ¾ prosent fra 1998 til 1999.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for de valgte husholdningstypene påvirkes av skatteendringene fra 1998 til 1999. Med de forutsetningene som er valgt, økte reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene med mellom 1 ¾ prosent og 2 ¾ prosent i denne perioden. At barnetrygden ble redusert fra 1998 til 1999 for barn mellom 3 og 16 år var en viktig kilde til lavere reallønnsvekst etter skatt for lønnstakere med barn enn for lønnstakere uten barn. Reduksjonen av toppskatten bidro videre til størst vekst i reallønn etter skatt for lønnstakere med de høyeste inntektene.

Nærmere om virkningen av renteendringer for utvalgte lønnstakerhusholdninger fra 1997 til 1999

Det er sett bort fra endringer i skattemessige fradrag i tabell 2.5 og 2.6. Økningen i rentenivået fra 1997 til 1998 og fra 1998 til 1999 har isolert sett redusert veksten i husholdningenes disponible realinntekter de siste to årene, jf. avsnitt 2.1. Virkningene av renteøkningen avhenger imidlertid av den enkelte husholdnings gjelds- og fordringsposisjon og rentebetingelser. Vedleggstabell 9.3 viser bl.a. at om lag en femtedel av lønnstakerne hadde høyere renteinntekter enn renteutgifter i 1997. Disse tjente dermed på renteoppgangen i 1998 og 1999. Rundt 50 prosent av alle personer med en lønnsinntekt mellom 200 000 og 250 000 kroner i 1997 hadde under 20 000 kroner i netto renteutgifter. Disse tapte i gjennomsnitt om lag 2 700 kroner før skatt i 1998 og om lag 2 900 kroner før skatt i 1999 som følge av renteoppgangen disse årene. 3 Den knappe tredelen som hadde større renteutgifter enn 20 000 kroner i 1997 har imidlertid tapt betydelig mer.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1997 til 1999

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 ½ for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir endret 1. mai hvert år gjennom en økning av grunnbeløpet i folketrygden, ev. også i kombinasjon med en oppjustering av særtilleggssatsene. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2000 fremgår av vedlegg 9, tabell 9.2. Det vises for øvrig til tabell 3.1 og 3.2 som bl.a. beskriver det gjennomsnittlige årslønnsnivået for noen hovedgrupper av lønnstakere.

Tabell 2.8 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue fra 1997 til 1999. Veksten i utbetalt minstepensjon på vel 7,5 prosent fra 1998 til 1999 må ses i sammenheng med overhenget til 1999 som følge av at minstepensjonen ble økt med 1 000 kroner per måned fra 1. mai 1998 for enslige pensjonister og med om lag 940 kroner per måned for gifte pensjonister og visse grupper samboende pensjonister.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom pensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis ved økende inntekt.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i grunnbeløpet var 5,75 prosent fra 1997 til 1998 og om lag 4,5 prosent fra 1998 til 1999. Dette bidro isolert sett til at realinntekten før skatt steg med om lag 3,4 prosent fra 1997 til 1998 og om lag 2,2 prosent fra 1998 til 1999.

Den gjennomsnittlige pensjonsinntekten for pensjonister som gruppe har reelt sett økt betydelig de siste årene og har trolig vært vel på høyde med inntektsutviklingen for flere grupper yrkesaktive. Foruten økninger i grunnbeløpet skyldes denne inntektsveksten at en stadig større del av de nye pensjonistene har tilleggspensjon. Gjennomsnittlig tilleggspensjon øker dermed etter hvert som nye pensjonistkull kommer til, selv om ikke pensjonen for den enkelte pensjonist øker. For pensjonister med minstepensjon har også endringer i særtillegget påvirket utviklingen.

Kommentarene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse. Økningen i rentenivået i 1998 og 1999 har isolert sett gitt et positivt vekstbidrag i disponibel realinntekt for pensjonister med netto renteinntekter.

For utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist kan resultatet variere noe, avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

Kort om endringene i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 1999 til 2000

Grensene for skattefri nettoinntekt for pensjonister er oppjustert med om lag 3 prosent til 73 800 kroner for enslige pensjonister og 120 600 kroner for pensjonistektepar fra 1999 til 2000. Særfradraget for alder og uførhet mv. er holdt nominelt uendret på 17 640 kroner i 2000. Satsen i formuestillegget i skattereduksjonsregelen er redusert fra 3 prosent til 2 prosent i 2000.