4 Prisutvikling og konsumprisindeksen

• Veksten i konsumprisindeksen var på 2,3 prosent i 1999, dvs den samme veksten som i 1998. Prisøkninger på matvarer, alkoholdrikker og tobakk, drift og vedlikehold av transportmidler samt økte husleier, har trukket prisnivået oppover sammenliknet med 1998. På den annen side har prisnedgang på klær, skotøy og elektrisitet, nye biler og teletjenester bidratt til å redusere prisveksten i 1999. På 12-måneders basis kom veksten i konsumprisindeksen i august ned i 1,9 prosent, men økte deretter og var i november og desember oppe i 2,8 prosent. Veksten i konsumprisindeksen fra januar-november 1998 til januar- november 1999 var 2,3 prosent. Til sammenlikning var veksten i denne perioden i EU-landene og hos gjennomsnittet av våre handelspartnere hhv 1,2 prosent og 1,1 prosent. I gjennomsnitt har prisstigningstakten i Norge de 11 første månedene i 1999 ligget klart over nivået for disse landene. Mot slutten av 1999 har det vært en tendens til økt forskjell i prisstigningstakt mellom Norge, EU-landene og gjennomsnittet av våre handelspartnere1. For Norges del kan økningen i prisstigningstakten gjennom annet halvår i stor grad føres tilbake til økte energipriser.

4.1 Konsumprisindeksen 2

Figur 4.1 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen i Norge, for gjennomsnittet av våre handelspartnere og i EU-landene i perioden fra 1986 til 1999. I perioden fra 1989 til 1997 lå prisstigningstakten i Norge under eller på linje med stigningstakten hos våre handelspartnere og i EU-landene. Etter den kraftige økningen i den norske tolvmånedersveksten ved årsskiftet 1996/97, har den norske prisstigningstakten ligget over nivået i EU-landene og gjennomsnittet for våre handelspartnere. I 1997 skjedde det en tilnærming i prisstigningstakten gjennom året, mens det motsatte skjedde i 1998. Gjennom 1998 falt prisstigningstakten hos våre handelspartnere og i EU-landene, mens den norske stigningstakten var stabil gjennom året.

Den samme utviklingen har i stor grad gjort seg gjeldende i 1999: Tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen var 2,3 prosent i januar 1999. Gjennom året varierte tolvmånedersveksten mellom 1,9 prosent (august) og 2,8 prosent (november og desember). Veksten i konsumprisindeksen fra januar- november 1998 til januar-oktober 1999 var 2,3 prosent. Til sammenlikning var veksten i denne perioden i EU-landene og hos gjennomsnittet av våre handelspartnere hhv 1,2 prosent og 1,1 prosent. I gjennomsnitt har prisstigningstakten i Norge de 11 første månedene i 1999 ligget klart over nivået for disse landene. Mot slutten av 1999 har det vært en tendens til økt forskjell i prisstigningstakt mellom Norge, EU-landene og gjennomsnittet av våre handelspartnere.

Kilde: Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Utviklingen i konsumprisindeksen for en del OECD-land fremgår av tabell 4.1.

Tabell 4.2 viser prisstigningstakten beregnet i forhold til samme måned året før. I 1999 varierte prisstigningstakten mellom 1,9 og 2,8 prosent. Det største prisnedslaget på klær på 1990-tallet i tilknytning til januarsalget kombinert med lavere avgiftsøkninger i 1999 enn i 1998, bidro til å redusere tolvmånedersveksten fra 2,4 prosent i desember 1998 til 2,3 prosent i januar 1999. Dette på tross av at elektrisitets- og bensinprisene steg kraftigere fra desember 1998 til januar 1999 enn tilsvarende periode året før.

Prisstigningstakten over 12 måneder ble ytterligere redusert med 0,1 prosentpoeng fra 2,3 prosent i januar 1999 til 2,2 prosent i februar 1999. Høyere priser på en del tjenester, samt prisoppgang på klær og møbler etter januarsalget, bidro mest til prisveksten fra januar til februar. I motsatt retning trakk lavere priser på bensin, elektrisitet og sko. I mars og april tok imidlertid prisstigningen seg opp som følge av høyere husleier, økte priser på bensin, matvarer, klær og sko, mens reduserte priser på elektrisitet og teletakster trakk i motsatt retning. I juni falt imidlertid prisstigningstakten over 12 måneder igjen på med 0,1 prosentpoeng sammenliknet med mai 1999, hovedsakelig som en følge av prisnedgang på elektrisitet og nye biler. Økte husleier samt økte priser på mat, restauranter, hoteller og selskapsreiser trakk i motsatt retning. Veksten over 12 måneder i juli falt med 0,4 prosent-poeng i forhold til juni. Reduserte priser på klær, elektrisitet, hotellopphold samt reduserte teletakster bidro mest til nedgangen, mens høyere bensinpriser trakk i motsatt retning.

Tolvmånedersveksten i august var på 1,9 prosent, dvs 0,1 prosentpoeng lavere enn i juli. Nedgangen i veksten fra juli til august skyldtes i hovedsak reduserte priser på klær og matvarer. Prisoppgang på bensin, helsetjenester samt høyere egenbetaling i barnehager trakk i motsatt retning.

I november og desember var tolvmånedersveksten 2,8 prosent, dvs. en stigning på 0,9 prosentpoeng fra august samme år, i hovedsak som følge av prisøkning på klær og sko, bensin og elektrisitet samt økte husleier.. «Elektrisitet» bidro alene med 0,71 prosentpoeng til prisveksten de fire siste månedene av 1999 3.

I tabell 4.3 er konsumprisindeksen inndelt etter konsumgrupper. Tabellen gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra 1997 til 1998 og fra 1998 til 1999, samt bidragene til den samlede prisveksten fra de ulike konsumgruppene. Konsumgruppene «matvarer og alkoholfrie drikkevarer», «transport» og «bolig, lys og brensel» bidro sterkest til veksten i konsumprisindeksen fra 1998 til 1999, mens gruppen «klær og skotøy» og «post og teletjenester» bidro negativt.

Innenfor gruppen «matvarer» har det jevnt over vært prisoppgang på de fleste vareslag. Det største bidraget kom fra varegruppen «kjøtt» (ca 0,1 prosentpoeng). Varegruppen «kaffe, te og kakao» var den eneste gruppen med prisnedgang fra 1998 til 1999. Nedgangen var på 7,2 prosent, og bidro marginalt til nedgang i indeksen.

Konsumgruppen «bolig, lys og brensel» bidro med ca 0,6 prosentpoeng til prisveksten i perioden. Innenfor denne gruppen bidro «beregnet husleie» mest til veksten med ca 0,3 prosentpoeng, mens prisnedgangen på «elektrisitet og brensel» bidro marginalt til nedgang i indeksen. Innenfor konsumgruppen «transport» var det særlig kategorien «drift og vedlikehold av transportmidler» som bidro til prisveksten (ca 0,4 prosentpoeng) bl.a. som en følge av økte vedlikeholds- og drivstoffpriser. Prisnedgangen på nye biler bidro marginalt til reduksjon i indeksen.

I tabell 4.4 er konsumprisindeksen inndelt etter leveringssektorer. Tabellen gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra 1997 til 1998 og fra 1998 til 1999, samt bidragene til den samlede prisveksten fra de ulike leveringssektorene. «Andre tjenester», «andre norskproduserte konsumvarer» og «husleie» bidro sterkest til prisveksten fra 1998 til 1999, mens importerte «konsumvarer» og «fiskevarer» bidro minst. Innenfor kategorien «andre tjenester» bidro «også med andre viktige priskomponenter» sterkest til prisveksten med ca 0,5 prosentpoeng. Prisveksten innenfor denne kategorien var imidlertid høyest for «med arbeidslønn som dominerende faktor» som hadde en vekst fra 1998 til 1999 på 6,5 prosent, noe som bidro med ca 0,4 prosentpoeng til veksten i konsumprisindeksen.

4.2 Offentlige tjenester

Den offentlige sektor og det offentlige tjenestetilbudet blir finansiert på ulike måter, bl.a. gjennom direkte skatter, avgifter og brukerbetaling. Noen offentlige tjenester tilbys gratis, andre tilbys med en viss egenandel eller til selvkost. I konsumprisindeksen inngår offentlige tjenester bare i den grad det er satt en pris på tjenestene. Noen tjenester leveres eksklusivt av det offentlige til vedtatte priser, mens andre tjenester leveres enten i samarbeid eller i konkurranse med private aktører. Det kan således være problematisk å skille ut og kategorisere tjenester som fullt ut offentlige, og av samme grunn kan det være vanskelig å få en samlet oversikt over prisutviklingen på offentlige tjenester.

Kommunale tjenester utgjør en viktig del av det offentlige tjenestetilbudet. Prisene på kommunale tjenester har økt betydelig i de siste årene. Dette har bl.a. sammenheng med at kommunene har økt selvfinansieringsgraden. Kommunene har altså redusert omfanget av subsidier, slik at prisene på kommunale tjenester i større grad enn tidligere reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene. Kommunale tjenester har i større grad blitt brukerfinansiert, og for kommunale tjenester som vann, avløp, renovasjon, feiing, barnehagetjenester og hjemmehjelp, er brukerbetaling vanlig. I den kommunale helse- og tannhelsepleien er det i mindre grad egenbetaling. For kommunale tjenester skal ikke kommunene beregne seg høyere priser enn det som reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene (inkludert kostnader som følger av ulike offentlige krav og reguleringer).

4.2.1 Kommunale avgifter/gebyrer

Fra og med august 1999 ble ny konsumklassifisering (COICOP) innført i konsumprisindeksen (KPI). Den nye klassifiseringen innebærer at husleiekomponenten splittes i betalt og beregnet husleie. Betalt husleie bygger på husleier for ulike typer eierformer hvor andelsboliger og rene leieboliger har størst andel. Beregnet husleie måler selveiernes bokostnader og baseres på observerte husleier for tilsvarende boliger i leiemarkedet. 45

Det vil være en viss usikkerhet i hvilken grad endringer i prisene på de kommunale tjenestene fanges opp av konsumprisindeksen. Frem til august 1999 var ikke kommunale gebyr knyttet til bolig representert med egne representantvarer i konsumprisindeksen. Endring i gebyrene var derfor representert ved endring i betalt husleie, inkludert fritidsbolig. Fra august 1999 er kommunale gebyr skilt ut med egne representantvarer i konsumgruppe 044 «Andre tjenester knyttet til bolig». 6 Denne gruppen har en vektandel i konsumprisindeksen på om lag 1,26 prosent. For andelshavere i borettslag betales kommunale gebyrer gjennom husleien. Kommunale gebyrer påvirker dermed konsumprisindeksen på to måter. For det første gjennom den innvirkning som de har på husleiene i borettslag mv. og gjennom bokostandene for selveiere, og for det andre gjennom endringer i budsjett-/vektandelen. Utviklingen i kommunale gebyrer for vann, renovasjon, avløp og feiing, dekkes av en årlig undersøkelse, se tabell 4.5.

De kommunale gebyrene for renovasjon, feiing, vann og avløp har siden 1995 hatt en langt kraftigere vekst enn konsumprisindeksen. Årsakene til denne utviklingen er flere, bl.a. er det grunn til å tro at selvfinansieringsgraden har økt og at subsidiene har blitt tilsvarende redusert. Høyere gebyrer for kommunale tjenester knyttet til egen bolig følger også som et resultat av økte kostnader i tilknytning til nye statlige krav og reguleringer. I løpet av det siste året har samtlige gebyrer for ovennevnte tjenester økt. Årsavgiften for renovasjon, som for øvrig skjer til selvkost, har hatt den sterkeste veksten med 16,7 prosent. Denne prisøkningen har blant annet sammenheng med at enkelte kommuner må utbedre gamle søppelfyllinger grunnet miljøhensyn. Når det gjelder utviklingen i kommunale gebyrer er det også betydelige geografiske forskjeller, jfr. tabell 4.6.

Generelt kan man si at bakgrunnen for de geografiske forskjellene i veksten i kommunale gebyrer både er å finne i ulike kostnadsforhold, men også i ulike strategier for prissetting av slike tjenester. Prisforskjeller kan også forklares i kvalitetsforskjeller på tjenestene. Gebyrene har hatt en klart sterkere stigning enn KPI i 1999. Som nevnt vil kommunale gebyrer fra 2000 inngå i KPI med egne representantvarer.

4.2.2 Andre kommunale og offentlige tjenester

Konsumgruppen «Sosiale omsorgstjenester» omfatter representantvarene «skolefritidsordningen», «barnehagetakster», «lønn til husmorvikar» og «lønn til hjemmehjelp». Samlet hadde «Sosiale omsorgstjenester» i 1999 en vekt på omlag 1,4 prosent i konsumprisindeksen.

I representantvaren «barnehagesatser» inngår både kommunale og private barnehager. Tabell 4.7 viser utviklingen i barnehagesatser i perioden 1995 til 1999.

Tabell 4.7 viser at barnehagesatsene i de fem siste årene har hatt en sterkere vekst enn konsumprisindeksen. I perioden fra august 1997 til august 1999 økte satsene mest i private barnehager. Dette innebærer et brudd med tendensen gjennom 1990-tallet til kraftigere økning i kommunale enn i private barnehagesatser.

Under konsumgruppen «helsepleie» finner vi bl.a. tannlegehjelp og legehjelp utenom institusjon. Dette er i hovedsak private tjenester, men har i større eller mindre grad tilskudd fra det offentlige. Dessuten drives det i noen grad lege- og tannlegetjeneste på kommunal basis. Når det gjelder den kommunale tannhelsetjenesten er denne i stor grad rettet mot spesielle grupper (bl.a. skolebarn) og egenandeler er lite utbredt. I den grad kommunale innsparinger skjer gjennom reduksjon av tilbudet, påvirkes ikke prisnivået. For legetjenester, ved f. eks. kommunale legesentre eller poliklinikker på sykehus, følges avtalte satser. Kommunene yter ellers driftstilskudd til private leger etter bestemte regler og etter avtale med den enkelte lege. I konsumprisindeksen registreres bare de fastsatte egenandelssatsene. Betaling for opphold på kommunale sykehjem mv. kommer ikke med i konsumprisindeksen.

Kinodrift inngår også i det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg til de kommunale tjenestene inngår noen tjenester i konsumprisindeksen som blir levert av offentlig eide selskaper. Dette gjelder blant annet portotakstene, TV-lisensen og NSBs takster. Tabell 4.8 viser prisutviklingen for utvalgte konsumgrupper og representantvarer som inngår i konsumprisindeksen.

Prisene på de fleste utvalgte offentlige tjenestene i tabell 4.8, med unntak av »kinobesøk», steg i perioden 1998 til 1999 sterkere enn konsumprisindeksen. Sammenholdt med prisutviklingen på kommunale tjenester i tilknytning til egen bolig og utviklingen i de kommunale barnehagesatsene, er det grunnlag for å si at prisene på offentlige tjenester som direkte og indirekte inngår i konsumprisindeksen, i de siste årene har steget kraftigere enn konsumprisindeksen.