1 Oversikt og sammendrag
Utvalget for tarifforhandlingssystemet gir i kapittel 2 en oversikt over arbeidet med innstillingen og bakgrunnen for den. Utvalget har anvendt en arbeidsform i tråd med utvalgets mandat. Gjennom bredt anlagte diskusjoner har det etter hvert i utvalgets arbeid avtegnet seg enkelte felter som utvalget har gått nøye inn på. Det følgende er sammendrag av de enkelte kapitler i utvalgets innstilling.
I kapittel 3 gis en oversikt over utviklingstrekk og utfordringer fremover. Det gis en beskrivelse av den inntektspolitiske situasjonen, med særlig redegjørelse for innstillingen fra Utvalget for sysselsetting og verdiskaping (Holden-utvalget). Utvalget for tarifforhandlingssystemet støtter samlet hovedpunktene i innstillingen fra dette utvalget, og utvalget har samlet seg om en videreutvikling av formene for inntektspolitisk samarbeid. Det legges likevel frem en del særmerknader på dette punkt. Det gis videre en oversikt over internasjonale konvensjoner og forpliktelser når det gjelder likelønn mellom kvinner og menn, herunder en oversikt over den norske likestillingsloven og de forslag som er lagt frem til endring av den. Utvalget viser til at likelønn inngår som en forpliktelse for partene i arbeidslivet, men viser til at nærmere lovtiltak nå ventes fremlagt av Barne- og familiedepartementet. Utvalget understreker det samme som Utvalget for sysselsetting og verdiskaping, nemlig at frontfagsmodellen bare angir rammen for oppgjørene. Hvert enkelt tariffområde forutsettes deretter å forhandle fritt om profilen for disponering av rammen. Såvel likelønnshensyn som andre hensyn må iakttas her. Utvalget gir også en oversikt over de ulike menneskerettskonvensjoner som berører forhold som hører inn under mandatet, og over de ulike konvensjonenes status i forhold til norsk rett. Det gjøres særlig rede for konsekvensene av den nye menneskerettsloven.
Kapittel 4 gir en oversikt over gjeldende rett på området. Det gjøres rede for begrepene organisasjonsfrihet og forhandlingsrett, og gis en oversikt over arbeidslivets organisasjoner i Norge. Arbeidslivets kampmidler beskrives, og det gjøres rede for arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. Tvungen lønnsnemnd beskrives og det gis en oversikt over Rikslønnsnemndas behandling av tvistene. Det gis en omfattende redegjørelse for de folkerettslige rammene for lovgivningen på den kollektive arbeidsrettens område, spesielt i forhold til organisasjonsfriheten, retten til kollektive forhandlinger og retten til streik. Begrepet tariffavtaler og tariffavtalesystemet i Norge gjennomgås.
Kapittel 5 gir en oversikt over tidligere forslag på området, særlig Arbeidsrettsrådets innstilling i NOU 1996:14 Prinsipper for ny arbeidstvistlov. Det redegjøres for høringsuttalelsene til innstillingen og til den debatten som oppsto, spesielt knyttet til forslagenes forhold til organisasjonsfriheten og våre internasjonale forpliktelser. Det gjøres videre rede for diskusjonen etter lønnsoppgjøret i 1998, spesielt de forhold som dannet bakgrunnen for oppnevningen av Utvalget for tarifforhandlingssystemet.
Kapittel 6 redegjør for forhandlingssystemet i de andre nordiske land. Spesielt gjennomgås det svenske arbeidskampsystemet, som i konstruksjon er mer fleksibelt enn det norske, blant annet ved at det ikke kreves plassoppsigelse. Dette muliggjør partiell arbeidskamp, som også har vært omdiskutert i Sverige.
I kapittel 7 tar utvalget opp spørsmålet om tariffavtalers ufravikelighet. Det gjøres rede for prinsippets status i gjeldende rett, og avgrenses mot de mer uformelle bindinger som følger av partenes enighet om en økonomisk ramme for lønnsoppgjøret som ledd i det inntektspolitiske samarbeidet. Utvalget gir uttrykk for at prinsippets omfang når det gjelder forholdet mellom tariffavtaler er uklart og omtvistet i juridisk teori. Det kan videre være vanskelig å anvende ufravikelighetsnormene på akkurat dette punkt fordi det i praksis kan være vanskelig å sammenlikne avtalenes vilkår. Utvalget går ikke inn for å lovfeste en ugyldighetsregel i tilknytning til ufravikelighetsnormene, slik som foreslått av Arbeidsrettsrådet.
Kapittel 8 gir en oversikt over meglingsordningen. Utvalget gir uttrykk for at det alt i alt er tilfreds med meglingsordningen, herunder med Riksmeglingsmannens funksjon. Utvalget drøfter om adgangen til å nedlegge forbud mot arbeidskamp bør endres, men konkluderer med at dagens lov bør beholdes. Utvalget vurderer nøye om det bør innføres adgang til arbeidskamp før megling. Utvalget støtter intensjonene bak forslaget, men anbefaler ikke at det blir gjennomført ved lov. Utvalget foreslår heller ikke endringer i varselreglene knyttet til megling. Utvalget foretar videre en drøfting av kriteriene for å pålegge midlertidig forbud mot arbeidskamp og iverksette tvungen megling etter lovens § 29 og § 31. Selv om utvalget mener at megling er blitt en for integrert del av norske tariffoppgjør, konkluderer utvalget med at det ikke vil være hensiktsmessig å gjøre vesentlige endringer i lovens bestemmelser på dette punkt. Utvalget har videre drøftet fristreglene for midlertidig forbud mot arbeidskamp, og om fristene i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven bør harmoniseres. Utvalget er kommet til at en slik harmonisering er spesielt aktuell i offentlig sektor, og foreslår en bestemmelse som gir Riksmeglingsmannen adgang til å beslutte at tjenestetvistlovens fristregler skal gjelde for megling i kommunal sektor. Utvalget foreslår også en klargjøring av de generelle bestemmelsene om gjenopptakelse av megling i arbeidstvistloven § 38.
Utvalget foreslår ikke endringer i eller regulering av adgangen til uravstemning. Et mindretall i utvalget gir imidlertid uttrykk for et prinsipielt negativt syn på at partene benytter uravstemning som ledd i behandling av forhandlings- og meglingsforslag. Utvalget har en bred drøftelse av spørsmålet om å innføre en rett i arbeidstvistloven for meglingsmannen til å påby avstemning over meglingsforslag. Utvalgets flertall har kommet til at en slik adgang bør innføres generelt, mens et mindretall bare ønsker å innføre dette for kommunal sektor. Når det gjelder koblingsregelen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7, ønsker et flertall å opprettholde bestemmelsen, mens et mindretall foreslår å endre den slik at en tariffpart kan motsette seg kobling. Utvalget foreslår en avklaring av meglingsreglenes forhold til forvaltningsloven.
Kapittel 9 tar opp arbeidskamp som virkemiddel i arbeidskonflikter. Det gis en oversikt over begrepet og beskrivelse av omfang, mål og konsekvenser. Selv om norsk arbeidsliv ikke fremstår som spesielt fredelig i forhold til mange andre europeiske land, er utvalget av den oppfatning at organisasjonene i all hovedsak forsøker å både planlegge og gjennomføre arbeidskamp på en betryggende og balansert måte. Det er derfor ikke grunnlag for noen påstand om at retten til arbeidskamp i vesentlig grad misbrukes i Norge, et slikt syn har heller ikke støtte i befolkningen. Utvalget har ingen forslag til endring av gjeldende rett på området.
Kapittel 10 om voldgift drøfter dagens praksis med tvungen lønnsnemnd, og utvalget vurderer ulike tiltak som kan bringe Norge i pakt med våre internasjonale forpliktelser på området. Utvalget ønsker ikke å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag om styrking av hovedorganisasjonenes formelle posisjon i tariffavtalesystemet. Utvalget peker på at hovedorganisasjonene allerede i dag har en sterk posisjon, og at dette kan bli styrket ved et mer forpliktende inntektspolitisk samarbeid som nevnt i kapittel 3.1. Utvalget har også vurdert en lovfesting av de kriteriene for tvungen lønnsnemnd som er akseptert etter ILOs praksis, men konkluderer med at også dette vil kunne være uheldig. Utvalget peker på at en ordning med en partssammensatt nemnd til å vurdere en konflikts mulige samfunnsskadelige virkninger eventuelt kan utredes nærmere. Et flertall i utvalget ønsker ikke å åpne for andre typer arbeidskamp enn full arbeidsnedleggelse, mens et mindretall mener partiell arbeidskamp kan være et virkemiddel som bør utredes nærmere. Utvalget foreslår ellers å utvide antallet medlemmer i Rikslønnsnemnda til ni, slik at partene i den aktuelle konflikt utpeker et medlem med rådgivende status. Utvalget ønsker ikke å foreslå ytterligere begrensninger i Rikslønnsnemndas kompetanse enn dem som følger av gjeldende lovverk og praksis. Utvalget foretar en grundig utredning av spørsmålet om pendelvoldgift, og oppfordrer partene til å vurdere virkemiddelet nærmere, men utvalget mener at det i dag ikke er grunnlag for å etablere noe offentlig tilbud om pendelvoldgift.
I kapittel 11 gjennomgår utvalget statlig sektor med utgangspunkt i tjenestetvistloven. Utvalget peker på at tjenestetvistloven i det vesentlige har stått uendret siden den kom i 1958, og at det kan være nødvendig med en revisjon. Intensjonen om at hovedsammenslutningene skal ha en sentral plass bør opprettholdes slik at det stilles krav til forhandlingsrett tilpasset den utviklingen som har skjedd. Utvalget foreslår blant annet at tjenestetvistloven § 3 første og annet ledd endres slik at det settes to alternative vilkår for å få forhandlingsrett som hovedsammenslutning:
20 000 medlemmer og 5 etater (virksomheter) eller
40 000 medlemmer og 3 etater (virksomheter).
Det foreslås at hovedsammenslutninger som allerede er etablert, fortsatt bare skal tilfredstille lovens någjeldende krav.
Kapittel 12 omhandler kommunal sektor. Utvalget anbefaler at forhandlingsordningen i kommunesektoren bør reguleres på en fastere måte enn hva som hittil har vært tilfelle. Utvalget påpeker her behovet for et mer ordnet og strukturert forhandlingssystem med forhandlingssammenslutninger og en enhetlig arbeidsgiveropptreden.
Utvalget har vurdert om den nødvendige samordning krever egen permanent lov om forhandlingsordningen i den kommunale sektor, og er kommet til at dette bør unngås til fordel for de reguleringer partene selv kan foreta ved avtale. Utvalget peker på flere problemer knyttet til en særskilt rettslig regulering av forholdene i kommunesektoren. Utvalget er dessuten kjent med at man innenfor KS-området står foran revisjon av Hovedavtalen og Rammeavtalen om forhandlingsordningen. En revisjon av avtalene bør ta sikte på at forhandlinger, megling og avtaleslutning mellom partene blir samordnet på en hensiktsmessig måte. Utvalget forutsetter at man for Oslo kommune foretar en tilsvarende samordning. Utvalget anbefaler at forhandlingssammenslutningenes rolle formaliseres gjennom tariffavtalebestemmelser, og at det formelle grunnlaget for sammenslutningene dermed opprettholdes gjennom hele avtaleperioden. Dette innebærer at sammenslutningen får partsforhold og må derfor ha en enhetlig og samordnet opptreden så vel i forhandlinger, i megling som i konflikt. Ett utvalgsmedlem har særmerknad til utvalgets vurderinger og anbefalinger.
I kapittel 13 er utvalget enig om at det er behov for en teknisk og språklig gjennomgang av arbeidstvistloven, der man også vurderer om bestemmelsene i loven kan gjøres kjønnsnøytrale. Dette bør også vurderes i forhold til tjenestetvistloven og lønnsnemndloven. Utvalget slutter seg til et forslag fra Arbeidsrettens formann om at det bør nedsettes et eget utvalg for revisjonsarbeidet, der Arbeidsretten og hovedorganisasjonene gis en sentral plass. Utvalget er kjent med at Arbeids- og administrasjonsdepartementet har varslet et revisjonsarbeid i forhold til tjenestetvistloven, og finner det naturlig at tilsvarende modernisering blir vurdert der.
De endringer utvalget ellers har foreslått i sin innstilling, anbefales gjennomført uavhengig av disse revisjonsarbeidene, og slik at de nødvendige lovendringer kan være i kraft til tariffoppgjøret 2002.