5 Tidligere forslag

5.1 Arbeidsrettsrådets innstilling

5.1.1 Innledning

Arbeidsrettsrådet ble opprettet i 1960, og var et permanent rådgivende organ i arbeidsrettslige spørsmål for Kommunal- og regionaldepartementet innenfor arbeidstvistlovens område. Rådet besto av representanter fra LO og NHO, Kommunal- og regionaldepartementet og meglingsinstitusjonen, samt en nøytral leder. Rådet hadde arbeidet en stund med en teknisk revisjon av arbeidstvistloven, da det i 1993 av kommunal- og arbeidsministeren ble bedt om å også vurdere behovet for materielle endringer og herunder se på de grunnleggende prinsipper i arbeidstvistlovgivningen. Departementet anså at det var nødvendig, i lys av den samfunnsmessige utvikling, med en mer grunnleggende gjennomgang av lovgivningen. Arbeidsrettsrådet ble bedt om å særlig vurdere forholdene der det er flere konkurrerende fagforeninger innenfor det samme tariffområdet. På denne bakgrunn la Arbeidsrettsrådet i 1996 frem en delinnstilling som tok for seg de grunnleggende prinsipper for en ny arbeidstvistlov, NOU 1996:14 Prinsipper for ny arbeidstvistlov.

Nedenfor følger en kortfattet presentasjon av hvilke svakheter ved organisasjons- og tariffavtalesystemet som Arbeidsrettsrådet særlig pekte på, hvilke hovedsynspunkter rådet tok utgangspunkt i og hvilke forslag til endringer som ble fremlagt. Til sist gjøres rede for hvordan forslagene ble mottatt og hvordan saken er blitt håndtert etter at innstillingen var på høring.

5.1.2 Svakheter ved organisasjons- og tariffavtalesystemet

Arbeidsrettsrådet fremholdt at tariffavtalesystemet på flere punkter var hensiktsmessig og at mange av de grunnleggende prinsipper som systemet bygger på burde videreføres. Rådet trakk likevel frem enkelte grunnleggende svakheter ved gjeldende ordning:

• Norge har fra 1950-tallet og frem til i dag grepet inn i arbeidskonflikter med tvungen lønnsnemnd nesten 100 ganger. For det første har Norge gjentatte ganger blitt kritisert av ILO for brudd på prinsippene for organisasjonsfriheten når det er blitt grepet inn med tvungen lønnsnemnd. Lønnsnemndbruken har også andre betenkelige sider. Den kan blant annet svekke det alvoret som bruk av arbeidskamp innebærer for partene, og det kan også stilles spørsmål ved om kampretten er reell. Arbeidsrettsrådet mente derfor at det var nødvendig med en sterk begrensning av lønnsnemndbruken.

• Mange av konfliktene i norsk arbeidsliv har hatt sin bakgrunn i konkurranse mellom forskjellige organisasjoner som har medlemmer innenfor de samme arbeidstakergruppene. Etter Arbeidsrettsrådets mening var det et problem at arbeidskamp brukes for å oppnå tariffavtaler med bedre vilkår enn det en hovedorganisasjon har forhandlet seg frem til innenfor det samme tariffområdet.

• I kommunal sektor pekte Arbeidsrettsrådet på det problematiske ved at den avtalte forhandlingsordning ikke sikrer samordnet opptreden gjennom hele forhandlings- og meglingsfasen, men at enkeltforbund kan forkaste meglingsforslag og gå ut i konflikt, selv om forhandlingssammenslutningen har anbefalt det samme meglingsforslaget.

5.1.3 Rådets hovedsynspunkter

Arbeidsrettsrådet understreket at mange av de grunnleggende prinsipper som arbeidstvistloven bygger på må ligge fast, enten man ser systemet fra arbeidslivets parters synsvinkel eller ut i fra et allment samfunnsmessig ståsted. Følgende prinsipper så Arbeidsrettsrådet som viktige å holde fast ved:

• Retten til å bruke arbeidsrettslige kampmidler bør ikke undergis generelle begrensninger. Det bør heller ikke gjøres begrensninger for spesielle grupper av arbeidstakere eller arbeidsgivere.

• Hovedorganisasjonene i arbeidslivet bør fortsatt ha ansvaret for lønnsdannelsen.

• Lønns- og arbeidsvilkår bør fortsatt fastlegges i tariffavtaler, bygget på den frie organisasjonsrett og den kollektive forhandlingsrett.

5.1.4 Rådets forslag

De endringer rådet foreslo, bygget alle på den hovedtanke at arbeidslivets hovedorganisasjoner burde gis sterkere og mer avgjørende formelle posisjoner i tariffavtalesystemet, fordi disse organisasjonene ved sin størrelse og representativitet bidrar til at det ved lønnsoppgjørene tas helhetlige og brede samfunnsmessige hensyn. Rådet la til grunn at hovedorganisasjonene i praksis spiller en sentral og dominerende rolle i tariffavtalesammenheng med virkning også for enkeltstående organisasjoner og arbeidsgivere. På denne bakgrunn fremmet Arbeidsrettsrådet følgende forslag:

Styrking av hovedorganisasjonene

• Som følge av at visse organisasjoner på arbeidstakersiden i egenskap av å være hovedorganisasjoner skal ha spesielle posisjoner i tariffavtalesystemet, ble begrepet hovedorganisasjon foreslått definert i arbeidstvistloven med følgende elementer:

  1. Organisasjonen må være en sammenslutning av flere forbund eller foreninger på lavere nivå.

  2. Organisasjonen skal være åpen for medlemmer, være landsomfattende og omfatte flere bransjer.

  3. Organisasjonen må gjennom sine medlemsorganisasjoner ha minst 100 000 yrkesaktive medlemmer.

  4. Organisasjonen må ha kompetanse til å representere sine medlemsforbund og medlemsforeninger og deres medlemmer i tariffavtalesammenheng, herunder binde dem og slutte tariffavtaler på deres vegne. Organisasjonen må også ha det avgjørende ord hvis medlemsforbund eller medlemsforeninger vil bruke arbeidskamp.

• Det ble foreslått å innføre formell forhandlingsrett for hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden og en tilsvarende forhandlingsplikt for arbeidsgiversiden.

• Retten til å innstille medlemmer til Arbeidsretten på arbeidstakersiden skulle forbeholdes hovedorganisasjoner.

Ufravikelighet

• Tariffavtaler inngått av hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden skulle være ufravikelige for motparten på arbeidsgiversiden og for enkeltstående organisasjoner uten formell forhandlingsrett på arbeidstakersiden som inngår tariffavtaler med samme arbeidsgiverpart på det samme området. Brudd på ufravikelighetsnormen skulle medføre ugyldighet. Det ble skissemessig antydet følgende lovtekst:

«En tariffavtale for en arbeidstakerorganisasjon som ikke er hovedorganisasjon må ikke avvike fra en tariffavtale for det samme virkeområde mellom den samme arbeidsgiverorganisasjon eller arbeidsgiver og en hovedorganisasjon på arbeidstakersiden. Ved avvik gjelder bestemmelsen i hovedorganisasjonens tariffavtale.»

Det ble ikke foreslått noen ufravikelighetsregel mellom tariffavtaler inngått av konkurrerende hovedorganisasjoner.

Sympatiaksjoner

• Det ble foreslått at adgangen til å iverksette sympatiaksjoner skulle reguleres. Arbeidsrettsrådet viste til at de daværende hovedorganisasjoner hadde avtalebestemmelser som regulerte sympatiaksjoner, se for eksempel Hovedavtalen LO/NHO § 3-6. Krav mht. hva hovedkonflikten gjelder, organisasjonstilslutning, forholdsmessighet og prosedyreregler burde vurderes.

Riksmeglingsmannen

• Det ble foreslått at riksmeglingsmannen overfor enkeltstående organisasjoner uten formell forhandlingsrett skulle gis kompetanse til å gi pålegg om å stemme over forslag til tariffavtale. Etter at slikt pålegg var gitt og frem til avstemningsresultatet foreligger, skulle det være fredsplikt. Den foreslåtte kompetansen skulle ikke gjelde overfor hovedorganisasjoner, slik disse ble foreslått definert.

Kommunal sektor

• Spesielt for kommunesektoren ble det foreslått at det innen den enkelte hovedsammenslutning skulle være samlet avstemning over forslag til tariffavtale.

5.1.5 Reaksjoner på forslagene

Arbeidsrettsrådets innstilling ble sendt på høring, og det var lagt opp til at rådet i en senere innstilling skulle legge frem forslag til en revidert arbeidstvistlov. Nedenfor følger en oversikt over sentrale høringsinstansers syn på analysen og forslagene i innstillingen.

Arbeidstakerorganisasjoner

LO støttet forslagene. YS ga en betinget og foreløpig tilslutning til forslagene, mens AF gikk imot. Arbeidstakerorganisasjoner som ikke sto tilsluttet en hovedorganisasjon gikk alle imot forslagene.

LO var sterkt opptatt av at man skal ha en arbeidstvistlovgivning som gir et godt verktøy for løsning av alle typer arbeidstvister. Arbeidstvistloven slik den lyder i dag favoriserer i praksis organisasjoner med snevre laugsinteresser. LO støttet forslagene om at hovedorganisasjonene bør gis en fremtredende posisjon i forhold til arbeidstvistloven. Det ble imidlertid understreket at flere av temaene i innstillingen ville kreve ytterligere utredning. Særlig gjaldt dette spørsmålene om forholdet til internasjonale forpliktelser. LO pekte spesielt på at Norge har blitt kritisert av ILO for bruken av tvungen lønnsnemnd og at rådets forslag i seg selv ikke ville være til hinder for fortsatt bruk av tvungen lønnsnemnd. Det var derfor etter LOs mening et aktuelt spørsmål om ILOs bestemmelser på dette felt burde inkorporeres i norsk rett gjennom formell lov. Det måtte også utredes hvorvidt rådets øvrige forslag var i overensstemmelse med ILO-retten.

LO mente også at gode grunner talte for at man innførte tilsvarende ufravikelighetsregler mellom hovedorganisasjonenes tariffavtaler, som de regler rådet foreslo skulle gjelde for hovedorganisasjoners tariffavtaler i forhold til tariffavtaler som organisasjoner utenfor hovedorganisasjoner inngikk med samme arbeidsgiver.

YS savnet forpliktende tilsagn fra myndighetenes side om reell likebehandling av hovedorganisasjonene. De mente at Arbeidsrettsrådets sammensetning måtte endres slik at rådet bedre kunne reflektere de organisasjonsvalg dagens arbeidstakere har foretatt. Videre var YS sin støtte til forslagene betinget av at det ikke ville bli noen lovmessig begrensning i hovedorganisasjonenes adgang til å delegere myndighet, og at det ikke ble fremsatt forslag om ufravikelighet også mellom hovedorganisasjonene. YS forutsatte at eventuelle forslag til lovendringer måtte klareres med ILO. Videre krevde YS at Arbeidsrettsrådet, som et ledd i et forslag til en helhetlig lovrevisjon, også skulle fremlegge forslag til reell innstramming av myndighetenes lovlige adgang til bruk av tvungen lønnsnemnd.

AF reagerte på de premisser som lå til grunn for Arbeidsrettsrådets forslag. Rådets fremstilling av den faktiske situasjonen i privat og kommunal sektor for AFs vedkommende var etter deres mening direkte gal. Organisasjonene stilte seg også tvilende til rådets beskrivelse av hvilke ufravikelighetsprinsipper som kunne sies å være gjeldende rett. Etter AFs vurdering var rådets beskrivelse snarere et uttrykk for rettspolitiske ønsker, enn prinsipper som kunne forsvares juridisk. Når det gjaldt de konkrete forslagene om ufravikelighet, mente AF at dette i realiteten innebar at streikeretten ble illusorisk. AF oppfattet forslagene som uakseptable innskrenkninger av grunnleggende demokratiske rettigheter som organisasjonsfrihet, streikerett og avtalefrihet. For øvrig gikk AF imot at det skulle stilles krav til hvordan en hovedorganisasjon skulle være organisert og at hovedorganisasjonen skulle kunne binde sine medlemsorganisasjoner i tariffavtalespørsmål. Innen kommunal sektor mente AF at det var unødvendig å gripe inn i forholdet mellom partene ved lovgivning, ettersom området allerede ble forvaltet såvidt bra av partene selv. Også AF poengterte viktigheten av at arbeidstvistlovgivningen og Norges praksis i forbindelse med konflikter i arbeidslivet er i tråd med våre internasjonale forpliktelser.

Arbeidsgiver- og bransjeorganisasjoner

NHO, Arbeidsgiveravdelingen i Planleggings- og samordningsdepartementet (nå AAD), Kommunenes Sentralforbund, Bankenes Arbeidsgiverforening, Arbeidsgiverforeningen Apo, Norges Taxiforbund og Oslo kommune støttet hovedsakelig rådets forslag. De øvrige arbeidsgiverorganisasjonene var skeptiske til forslagene, men var stort sett enige i at det var et behov for endring av arbeidstvistloven.

NHO fant det vanskelig presist å se hvilke konsekvenser forslagene ville innebære før en innstilling med konkret lovtekst forelå. På ett punkt fant de forslagene lite tilfredsstillende, nemlig i forhold til at forslagene åpnet for bruk av kampmidler fra en arbeidstakerorganisasjon der en hovedorganisasjon allerede har sluttet avtale med arbeidsgivermotparten. NHO mente at arbeidskamp bare skal kunne benyttes for å oppnå tilsvarende avtale som den som allerede var inngått med den aktuelle hovedorganisasjonen. Når det gjaldt forslaget om tariffavtalers ufravikelighet, ba NHO om at det ble vurdert å innføre regler om representativitet også i den enkelte bedrift. NHO ville se det som klart uheldig dersom en lokal særavtale inngått av en frittstående arbeidstakerorganisasjon skulle bli satt til side fordi arbeidsgiveren inngår overenskomst med en hovedorganisasjon som organiserer én arbeidstaker innenfor området til den lokale avtalen.

Handels- og Sevicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) savnet en grundig drøfting av hvordan man kan legge til rette for en utvikling der det samfunnsmessige ansvar ivaretas i lønnsoppgjørene, samtidig som de grunnleggende demokratiske prinsipper knyttet til organisasjonsfriheten ivaretas. Innstillingen slik den forelå ville kunne medføre en meget sterk konsentrasjon av makt rundt få aktører. Dette anså HSH for prinsipielt uheldig. HSH foreslo derfor at innstillingen skulle sendes tilbake til Arbeidsrettsrådet for en grundigere gjennomgang, men at Arbeidsrettsrådet denne gang skulle gis bredere representativitet.

NAVO kunne ikke anbefale de løsningsteknikker Arbeidsrettsrådet foreslo for å nå målet om å styrke hovedorganisasjonenes formelle stilling. Forslagene bygget etter NAVOs mening i stor utstrekning på gjeldende forhandlingspraksis mellom LO og NHO, og på dagens struktur i disse organisasjonene. Et regelverk basert på dette grunnlag kan bidra til å sementere og allmenngjøre denne praksis og struktur, og gjøre det vanskelig å utvikle nye hensiktsmessige løsninger for partene.

Kommunenes Sentralforbund (KS) mente at det ut fra samfunnets interesser er svært viktig å styrke hovedorganisasjonens posisjon, og at adgangen til arbeidskamp bør kanaliseres mest mulig til hovedorganisasjonene. KS støttet derfor forslaget om en ordning med samlet avstemning innenfor hver enkelt hovedsammenslutning i kommunal sektor. KS mente videre at de samme hensyn til helhetstenkning som lå til grunn da man vedtok tjenestetvistloven også gjør seg gjeldende i kommunal sektor. KS mente at dette kan ivaretas ved en deling av arbeidstvistloven. KS anbefalte en arbeidstvistlov for privat sektor og en for kommunal sektor, hvor den siste har krav til samlet avstemning tilsvarende tjenestetvistloven.

Statlige etater

Planleggings- og samordningsdepartementet (nå AAD) støttet forslagene. Sosial- og helsedepartementet var derimot skeptisk. Utenriksdepartementet anbefalte at det ble foretatt en grundigere vurdering av forholdet til Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Likestillingsombudet gikk imot Arbeidsrettsrådets forslag. De øvrige statlige etater hadde ingen merknader til innstillingen.

PSD (AAD) så, i egenskap av arbeidsgiver i staten, Arbeidsrettsrådets forslag som et godt grunnlag for å styrke og videreutvikle den inntektspolitikken som har vært ført i de senere år. I Langtidsprogrammet 1998-2001 heter det at Solidaritetsalternativet skal videreutvikles som en helhetlig strategi for å øke verdiskapningen og sysselsettingen. I et slikt perspektiv synes det viktig å skape en mer omfattende institusjonell ramme for det inntektspolitiske samarbeidet. PSD mente Arbeidsrettsrådets forslag om at hovedorganisasjonene i arbeidslivet bør gis sterkere og mer avgjørende formelle posisjoner i tariffavtalesystemet, var et godt innspill i denne sammenheng.

Oppsummering

Høringsinstansene som gikk imot forslagene reagerte hovedsakelig på følgende:

• Mange mente at forslagene innebar alvorlige inngrep i organisasjons- og forhandlingsfriheten. Det ble hevdet at uavhengige organisasjoner, på bakgrunn av den særstilling hovedorganisasjonene var tiltenkt, i stor utstrekning ville miste sin berettigelse. Det var særlig Arbeidsrettsrådets forslag til ufravikelighetsbestemmelse det ble reagert på. Forslaget ble oppfattet som et forsøk på å komme uavhengige fagforeninger til livs. Uavhengige organisasjoner ville måtte tilslutte seg en hovedorganisasjon for å kunne fremme interessene til sine medlemmer. Den reelle forhandlings- og streikeretten ville blitt illusorisk, ettersom man ikke hadde kunnet inngå tariffavtaler som avvek fra en hovedorganisasjons tariffavtale med arbeidsgivermotparten. I forbindelse med ufravikelighetsprinsippet tok enkelte også avstand fra den beskrivelse av gjeldende rett som rådet la til grunn for sitt forslag.

• Mange var også av den oppfatning at forslagene var udemokratiske. Det var bare LO som tilfredsstilte vilkårene for å anses som hovedorganisasjon. YS og AF ville måtte endre sine interne vedtekter for å tilfredsstille kravene. På den måten innebar forslagene også inngrep i organisasjons- og forhandlings strukturen i Norge. De fleste reagerte også på Arbeidsrettsrådets sammensetning, ettersom det bare var LO som representerte arbeidstakersiden og NHO som representerte arbeidsgiversiden.

• Flere av høringsinstansene pekte på at organisasjons- og forhandlingsfriheten er menneskerettigheter, og at forslagene var i strid med folkeretten. (Det vises til ILO-konvensjonene nr. 87 og 98, Den europeiske menneskerettskonvensjon og Europarådets sosialpakt.) Enkelte mente at forslagene til Arbeidsrettsrådet i beste fall lå på grensen til konvensjonsbrudd, og antagelig også gikk over grensen. Andre var av den oppfatning at man i hvert fall ikke kunne gå videre med forslagene før forholdet til folkeretten var grundigere utredet.

• I forhold til kommunal sektor ble det reagert på at man ønsket inngrep i en ordning som partene selv hadde avtalt seg frem til. Forslaget ville svekke den enkelte medlemsorganisasjons innflytelse på egen tariffavtale. Det ville bli forhandlingssammenslutningen som skulle avgjøre om et resultat skulle godtas eller forkastes, ikke den enkelte organisasjon. Det ble stilt spørsmål ved om de ulike organisasjonene innenfor kommunal sektor burde påtvinges en slik løsning av lovgiver.

Dessuten ble det påpekt at Arbeidsrettsrådet ikke ga noen god begrunnelse verken for forslaget om å lovfeste forhandlingsretten for hovedorganisasjoner, forslaget om å gi riksmeglingsmannen kompetanse til å pålegge avstemming over meglingsforslag overfor frittstående organisasjoner eller forslaget om hvem som skal ha innstillingsrett til Arbeidsretten. Forslagene ville ytterligere markere skillet mellom hovedorganisasjoner og andre organisasjoner. På den måten representerte også disse forslagene et angrep på organisasjonsfriheten. Når det gjaldt forslaget om lovregulering av sympatiaksjoner, ble det påpekt at det må være opp til partene selv å forhandle om grunnlag for og prosedyrer i forbindelse med sympatiaksjoner.

På grunn av de sterke reaksjonene som Arbeidsrettsrådets innstilling ble møtt med fra svært mange av partene i arbeidslivet, vurderte både regjeringen som fikk overlevert innstillingen og senere regjeringer det som lite aktuelt å gå videre med forslagene. Det ville uansett være lite hensiktsmessig å gjennomføre endringer på dette området uten bred støtte fra partene.

I «Voksenåsen-erklæringen» fremholdt Bondevik-regjeringen at de «vil sikre reell organisasjonsfrihet og er kritisk til Arbeidsrettsrådets forslag om å innskrenke uavhengige fagforeningers forhandlings- og streikerett.» Etter at regjeringen Bondevik tiltrådte avholdt kommunal- og regionalministeren møter med flere av de største arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og med Arbeidsrettsrådet, slik at statsråden skulle kunne danne seg et bilde av partenes holdning til rådets forslag. Organisasjonene fastholdt sin motstand mot forslagene og også sin kritikk av Arbeidsrettsrådets sammensetning.

5.2 Diskusjonene etter lønnsoppgjøret i 1998

Lønnsoppgjøret i 1998 medførte høyere lønnstillegg, flere arbeidskonflikter og mer diskusjon om tariffoppgjørene i Norge enn på lenge. De fleste grupper fikk en årslønnsvekst på rundt 6 prosent, mot 3-4 prosent foregående år. Flere arbeidskonflikter i både privat og offentlig sektor preget april, mai og juni måned, og mange grupper hadde synspunkter både på motparten, konfliktløsningen og myndighetenes bruk av tvungen lønnsnemnd.

Den mest grunnleggende kritikken mot 1998-oppgjøret ble fremført av AF. AF hevdet for det første at arbeidsgiverne utviste forhandlingsvegring, slik at lønnsoppgjørene med nødvendighet måtte gå til megling. Videre ble selve meglingen kritisert, blant annet fordi det ble lagt frem meglingsforslag på et svært sent tidspunkt og uten at AF følte de hadde fått delta i noen reell megling. Det ble også rettet kritikk mot reforhandlingsklausuler som ble inngått i offentlig sektor, og som ble ansett å vanskeliggjøre løsninger under konflikt (se også Høgsnes 1999:189). AF var i streik i både statlig og kommunal sektor. I begge sektorer ble det grepet inn med tvungen lønnsnemnd, men inngrepet i kommunal sektor omfattet kun noen forbund og splittet dermed AFs kommunestreik. Begge inngrepene illustrerte etter AFs mening at alternativer til streik bør vurderes, i tillegg oppfattet ikke AF Rikslønnsnemnda som tilstrekkelig selvstendig.

Fra andre kom det synspunkter dels på AFs gjennomføring av streikene (som uttaket av flygeledere i statlig sektor), på ordningen med at arbeidsgiver i offentlig sektor fortsetter å betale ut lønn under konflikt og på at AF representerte et problem i forhold til de aktører som forsøker å legge helhetsbetraktninger til grunn for lønnsoppgjørene.

Flere mente at bruken av streik både i offentlig og privat sektor illustrerte et behov for å tenke nytt. Streik er etter manges syn et foreldet kampmiddel, og det burde være mulig å løse motsetningene under lønnsoppgjørene på mer fredelig vis. Lengre tariffavtaleperioder, avskaffelse av uravstemning og ulike voldgiftsordninger (hvorav blant annet pendelvoldgift) ble i den sammenhengen foreslått.

Ulike reformforslag spesielt myntet på offentlig sektor ble også trukket frem. Samordning av arbeidsgiverinteressene og mer markedsbasert lønnsdannelse ble nevnt, samtidig som det ble rettet kritikk mot at frontfagene hadde innflytelse både på rammens størrelse og selve fordelingsprofilen i andre tariffområder. Svakheter ved frontfagenes evne til å sette troverdige rammer for andre tariffområder ble også nevnt, både i relasjon til at frontfagene er minstelønnsområder og at de ikke inkluderer funksjonærgruppene i de aktuelle bedriftene.

1998-oppgjøret illustrerte for mange at arbeidsgiversiden i privat sektor var mindre koordinert enn tidligere. Selve frontfagsmodellen ble utsatt for prøvelser og kritikk, og løsningen av en transportstreik som rammet flere arbeidsgiverorganisasjoner illustrerte også at det var behov for styrket koordinering ikke bare på arbeidstakersiden, men også på arbeidsgiversiden.

Noen trakk frem Arbeidsrettsrådets forslag til ny arbeidstvistlov (NOU 1996:14) som en fornuftig løsning på mange av de problemene som kjennetegnet 1998-oppgjøret. Andre argumenterte for at både dette forslaget og andre aspekter av lønnsoppgjørene og tariffavtalesystemet illustrerte at LOs og NHOs dominans i lønnsforhandlingene var for sterk i forhold til hvordan arbeids- og næringslivet har utviklet seg.

Høsten 1998 lanserte LOs leder et forslag om å tillate at brudd i forhandlinger ender direkte i konflikt, og at megling først blir aktuelt etter at konflikten har vart en stund. Forslaget var motivert blant annet ut fra å få større grad av realisme inn i forhandlingene.

På en inntektspolitisk konferanse i desember 1998 tok daværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad opp problemene i lønnsoppgjøret i forhold til Arbeidsrettsrådets forslag. Hennes konklusjon var at forslagene ikke ville hatt vesentlig betydning for de konfliktene som oppsto det året, blant annet fordi ingen av streikene hadde sin årsak i strid mellom konkurrerende fagforeninger innenfor samme tariffområde.

Hun pekte videre på at de ulike partene har høyst ulikt syn på hva som er galt med dagens system for tarifforhandlinger og konfliktløsning, og at det er et stort behov for å øke kunnskapen på dette området. På denne bakgrunn nedsatte Bondevik-regjeringen Utvalget for tarifforhandlingssystemet, som fikk i mandat å skaffe til veie den nødvendige kunnskap om hvordan tarifforhandlingssystemet og regelverket på området fungerer, og deretter vurdere eventuelle endringsforslag. Arbeidsrettsrådet ble ikke gjenoppnevnt etter at rådets funksjonstid utløp 31. mars 1999.

5.3 Utvalgets møte med organisasjoner som ikke er representert i utvalget

Utvalget for tarifforhandlingssystemet er sammensatt blant annet av representanter for de største organisasjonene i norsk arbeidsliv. For å innhente synspunkter og forslag også fra andre organisasjoner i arbeidslivet, inviterte utvalget ca. 40 arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner til et møte 28. januar 2000. 30 organisasjoner med til sammen ca. 55 personer takket ja til å delta.

Det ble understreket i utvalgslederens innledning på møtet at Utvalget for tarifforhandlingssystemet er «partenes utvalg». Den første delen av mandatet, at utvalget skal komme frem til en felles oppfatning av positive og negative sider ved vårt forhandlingssystem, er kanskje utvalgets viktigste oppgave. Det ble videre understreket at utvalget forholder seg helt fritt til forslagene fra Arbeidsrettsrådets innstilling og at utvalget er godt kjent med synspunktene på innstillingen som kom frem i høringsrunden.

Det ble deretter åpnet for innlegg fra de inviterte organisasjonene. Følgende organisasjoner tok ordet: Uavhengige Fagforeningers Forum (UFF), Finansnæringens Arbeidsgiverforening, Norsk Lærerlag, NITO, Norsk Journalistlag, Norges Rederiforbund, Landbrukets Arbeidsgiverforening, Lederne, Norges Farmaceutiske Forening, Norsk Ballettforbund og Politiets Fellesforbund. Det kom i ettertid utdypende skriftlige innspill fra følgende organisasjoner: UFF, Norsk Ballettforbund, Norsk Lærerlag, Fiskebåtredernes Forbund, Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon (Samfo) og Landbrukets Arbeidsgiverforening.

I invitasjonen til møtet var det trukket frem enkelte eksempler på tema som utvalget ønsket synspunkter på. Dette var forhandlingsordningen, meglingsordningen, ufravikelighetsnormene, hensiktsmessigheten av en samordning mellom tjenestetvistloven og arbeidstvistloven, bruk av tvungen lønnsnemnd (herunder Rikslønnsnemndas funksjon) og samfunnets holdning til streik som virkemiddel i arbeidskonflikter. De fleste som tok ordet forholdt seg til disse temaene, men også andre problemstillinger ble berørt.

Hovedinntrykket etter alle innleggene og de senere skriftlige innspillene er at organisasjonene i hovedtrekk er fornøyd med dagens forhandlingsordning og i liten grad ønsker at det skal gjøres gjennomgripende endringer. Det ble fra noen advart mot å gjøre lovinngrep på et område som i hovedsak er partenes ansvar. På noen punkter kom det likevel frem kritikk og forslag til endringer.

Flere av arbeidsgiverorganisasjonene ønsket en lovfestet forhandlingsrett med korresponderende forhandlingsplikt. Forhandlingsretten bør gjelde for organisasjoner over en viss størrelse (10 000 medlemmer) og med en bestemt representativitet i den enkelte virksomhet (50%). Enkelte av arbeidstakerorganisasjonene mente på sin side at kravene som stilles i tjenestetvistloven for å få forhandlingsrett er udemokratiske og bør oppheves.

I hovedsak var de fleste fornøyd med dagens meglingsordning. Flere mente imidlertid at meglingen er blitt en for integrert del av forhandlingene og at det dermed ikke blir ført reelle forhandlinger. Av denne grunn bør meglingsordningen utredes for å kunne vurdere om noe kan gjøres for å endre på dette. De fleste av arbeidsgiverorganisasjonene var positive til å gi riksmeglingsmannen kompetanse til å pålegge avstemning, mens arbeidstakerorganisasjonene verken ønsket påleggskompetanse eller kobling av avstemninger. Mange var positive til tanken om streik før megling og mente at dette kunne bidra til å ansvarliggjøre partene. Det kom også opp forslag om å lovfeste representativitetsregler for avstemning over meglingsforslag.

Alle arbeidstakerorganisasjonene som uttalte seg om spørsmålet gikk klart i mot å lovfeste strengere ufravikelighetsnormer. Etter deres syn vil dette være grunnleggende udemokratisk. Det ble pekt på at faglige kollektive rettigheter heller bør styrkes enn svekkes. En arbeidsgiverorganisasjon ønsket regler om ufravikelighet for tariffavtaler der en arbeidstakerorganisasjon med mer enn 10 000 medlemmer er part.

Det var ikke mange som hadde synspunkter på hensiktsmessigheten av en samordning mellom tjenestetvistloven og arbeidstvistloven, men enkelte pekte på at fristene i forbindelse med megling og arbeidskamp bør samordnes i de to lovene. Generelt mente mange at det er et klart behov for en revisjon av arbeidstvistloven, særlig med tanke på å gjøre den mer tilgjengelig og bedre i samsvar med praksis.

Det var generell enighet om at bruken av tvungen lønnsnemnd bør begrenses og bare bør brukes ved konflikter som setter liv og helse eller store samfunnsinteresser i fare, dvs. innenfor kriteriene som er trukket opp i ILOs praksis. Enkelte mente at dette burde lovfestes. En av arbeidsgiverorganisasjonene mente at ved å lovfeste avtaleperioden til tre år, uten konfliktrett i mellomoppgjørene, ville bruken av tvungen lønnsnemnd bli sterkt redusert. UFF var av den oppfatning at bruken av tvungen lønnsnemnd er den viktigste hindringen for en utvikling mot likelønn, ved at særlig kvinnedominerte grupper stadig blir møtt med trusselen om tvungen lønnsnemnd.

De fleste mente at streik har aksept i samfunnet dersom streiken er lovlig og ansvarlig, og kravene fra arbeidstakerne oppfattes som rimelige. Fra enkelte arbeidsgiverorganisasjoner ble det hevdet at man burde forsøke å finne andre «våpen» enn streik som virkemiddel i arbeidskonflikter, for eksempel kunne voldgift vært benyttet i større grad. Noen pekte blant annet på at streik har svært ulike konsekvenser i privat og offentlig sektor. Flere av arbeidstakerorganisasjonene advarte mot å begrense streikeretten, både fordi denne er nødvendig for å kunne føre reelle forhandlinger og fordi begrensninger kan føre til flere ulovlige streiker.

I tillegg til organisasjonens synspunkter og forslag på de problemstillingene som ble presentert i invitasjonen, kom det enkelte andre forslag til endringer: UFF mente at det burde lovfestes forbud mot organisasjonsklausuler både i tjenestetvistloven og arbeidstvistloven. De mente også at kravene i arbeidstvistloven for å bli en organisasjon med innstillingsrett burde oppheves. Man burde gå tilbake til den gamle ordningen med å annonsere oppnevning av dommere til Arbeidsretten i dagspressen, slik at alle organisasjoner kunne komme med forslag.

Flere organisasjoner, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden mente at Arbeidsrettens sammensetning bør endres. Domstolen bør enten være en ren fagdomstol, dvs. med bare juridiske dommere, eller settes sammen på samme måte som Rikslønnsnemnda, dvs. at partene i den enkelte sak får oppnevne sine representanter i tillegg til de juridiske dommerne og dommere fra de største organisasjonene.

5.4 Utvalgets behandling av de ulike forslagene

I henhold til mandatet har Utvalget for tarifforhandlingssystemet vurdert forslagene fra Arbeidsrettsrådet der det er funnet hensiktsmessig. Utfallet av disse vurderingene fremgår av de etterfølgende kapitler. Spørsmålet om tariffavtalers ufravikelighet er tatt opp i kapittel 7, forslagene i tilknytning til riksmeglingsmannens kompetanse drøftes i kapittel 8, regulering av arbeidskonflikter drøftes i kapittel 9 og problemstillingene rundt styrkede formelle posisjoner for hovedorganisasjonene samt tvungen lønnsnemnd tas opp i kapittel 10. Det foretas en bredere drøfting av forhandlingsordningen i kommunal sektor i kapittel 12.

De viktigste aktørene i diskusjonene etter lønnsoppgjøret i 1998 har vært representert i utvalget, og har dermed kunnet bidra til utvalgets arbeid. I etterkant av den inntektspolitiske konferansen i desember 1998 har mange inntektspolitiske fora og utvalg fått bredere representasjon. Videre fikk Utvalget for tarifforhandlingssystemet i mandat å behandle Arbeidsrettsrådets forslag fra 1996. Disse endringene har vært medvirkende til at den delen av tidligere diskusjoner som har kritisert den manglende inklusiviteten i norsk inntektspolitikk, er blitt vesentlig dempet. Utvalget er også kjent med at partene i offentlig sektor har opprettet partssammensatte utvalg, og diskusjonen om fremtidig tariffavtalestruktur og former for lønnsdannelse vil foregå i disse utvalgene. Ellers har både møtet med de organisasjonene som ikke er representert i utvalget, diskusjonene under og i etterkant av lønnsoppgjøret i 2000 samt innstillingen fra Utvalget for sysselsetting og verdiskaping (NOU 2000:21) bidratt til diskusjoner i utvalget. I sum mener derfor utvalget at det har hatt et godt grunnlag for sitt arbeid, og har kunnet gjennomføre grundige drøftinger av alle viktige sider ved tariffrevisjonene.