3 Forsikringer – ulike premier for kvinner og menn
Brev av 17. november 2000 fra Likestillingsombudet til Landsorganisasjonen i Norge
Likestillingsombudet viser til tidligere korrespondanse i saken.
Ombudet skal ta stilling til om forsikringsselskaper som beregner ulike premier for kvinner og menn innenfor samme forsikringsprodukt handler i strid med likestillingsloven. Grunnlaget for min behandling av saken er lovens § 3 som fastslår at forskjellsbehandling av kvinner og menn er forbudt. Jeg har nå funnet saken tilstrekkelig opplyst til å konkludere.
3.1 Sakens bakgrunn
Landsorganisasjonen i Norge (LO) henvendte seg til Likestillingsombudet ved brev datert 18. juni 1999. LO ønsket at Ombudet skulle vurdere de tradisjonelle systemer for premieberegning innenfor pensjonsordninger i forhold til likestillingslovens bestemmelser. Bakgrunnen for spørsmålet var at flere kommuner hadde sagt opp sine avtaler med Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Disse kommunene er bundet av Hovedtariffavtalen (HTA) hvor det fremgår at tjenestepensjonsordningen skal være «basert på et finansieringssystem som er kjønnsnøytralt og som ikke virker utstøtende på eldre arbeidstakere». Kommunene som har tegnet pensjonsforsikring i andre selskaper har ikke tilsvarende likestillingsbestemmelser i de nye avtalene. LO har i denne forbindelse reist sak for Arbeidsretten. Ombudet vil derfor ikke ta stilling til den konkrete tvisten.
På bakgrunn av henvendelsen fra LO besluttet Ombudet å foreta en generell vurdering av forsikringsselskapenes system for premieberegning. For enkelte forsikringsprodukter beregner selskapene ulike premier for kvinner og menn. Kvinner må for eksempel betale høyere premier for pensjonsforsikring enn menn, forutsatt at de starter innbetaling i samme alder. Eventuelt må man betale lik premie, men få ulik månedlig utbetaling (innskuddspensjon). Bakgrunnen for ulikhetene er at kvinner statistisk sett lever lengre enn menn, noe selskapene tar hensyn til ved premieberegningen.
Ombudet har innhentet opplysninger fra både Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og LO. Kredittilsynet har også kommet med innspill i saken.
3.2 Partenes påstander og hovedargumenter
FNH hevder at det ikke er forskjellsbehandling i lovens forstand når selskapene beregner ulik premie for kvinner og menn, for eksempel ved pensjonsforsikring. Forsikringsselskapene beregner premier ut fra anslått risiko for at forsikringstilfellet inntreffer. Ved beregningen legger man til grunn enkelte statistiske kjennetegn på gruppenivå. Kundene må oppgi visse risikorelevante opplysninger og vurderes deretter med hensyn til hvilken risikogruppe de naturlig tilhører. Innenfor livsforsikringer er dødelighet en sentral variabel. Livsforsikring er knyttet til forsikringstakeren som sådan, for eksempel utbetaling ved død, alderdom eller uførhet. I denne forbindelse regnes kjønn og alder som sikre kriterier for beregning av risiko. Kvinner og menn har statistisk sett ulik levealder og risiko for uførhet m.v. De kan derved ikke sies å motta den samme ytelse, for eksempel ved pensjonsforsikring.
Subsidiært hevder FNH at det er saklige grunner for å benytte kjønnsdifferensierte premier. Uansett forutsetter lov om forsikringsvirksomhet § 7–6 at selskapene differensierer på kjønn, jf. uttalelse fra Kredittilsynet. Ved eventuell lovstrid må forsikringsvirksomhetsloven som er av nyere dato gå foran likestillingsloven.
LO hevder at ulike premier for kvinner og menn innebærer en forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Likestillingsloven gir det enkelte individ et krav på å bli behandlet uavhengig av generelle opplysninger om egenskaper knyttet til kjønn. Etter LOs oppfatning burde forsikringsbransjen legge til grunn gjennomsnittlig levealder for hele befolkningen ved premieberegningen. Dette vil være i samsvar med likestillingslovens formål om å fremme likestilling mellom kjønnene. Det bestrides for øvrig at forsikringsvirksomhetsloven setter skranker for å benytte kjønnsnøytrale premier.
3.3 Likestillingsloven
Likestillingsloven gjelder i utgangspunktet på alle samfunnsområder. Lovens § 3 fastslår at forskjellsbehandling av kvinner og menn ikke er tillatt. Med forskjellsbehandling menes handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn. I følge forarbeidene, Ot.prp. nr. 33 (1974–1975), er loven ment å omfatte de forhold eller handlinger som har en «nokså konkret og direkte betydning for personer», med andre ord en persons rettsstilling i vid forstand. Beregning av forsikringspremier må klart falle innenfor dette.
Etter fast praksis og i samsvar med lovens forarbeider anses imidlertid ikke enhver forskjellsbehandling for å være lovstridig. Dersom forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet, vil den normalt også være tillatt. Med saklig grunn menes at grunnen må være både sann og relevant i sin sammenheng. Unntaket tolkes strengt og det skal særskilte grunner til før forskjellsbehandling aksepteres.
3.4 Ombudets vurdering
Spørsmålet er om et forsikringsselskap handler i strid med likestillingsloven § 3 når selskapet på grunnlag av statistiske opplysninger om kjønnene beregner ulike premier for kvinner og menn.
Forskjellsbehandling på grunn av kjønn?
Det første spørsmålet Ombudet må ta stilling til er om bruken av kjønn som kriterium ved premieberegning innebærer en forskjellsbehandling i lovens forstand, jf. § 3 annet ledd.
FNH hevder at kjønnsdifferensiert premieberegning ikke er forskjellsbehandling i lovens forstand. Ombudet må ikke bare se på prisen, men også den tjeneste som leveres. I forsikringsvirksomhet er tjenesten en gitt økonomisk trygghet for en bestemt risiko. Er tjenesten ulik for kjønnene, kan selskapene heller ikke sies å forskjellsbehandle kvinner og menn ved å beregne ulik premie. For eksempel vil en kvinne som tegner pensjonsforsikring statistisk sett leve i flere år enn en mann og derved få utbetalt mer i pensjon, med andre ord innebærer hun en høyere risiko for flere års utbetaling. I følge FNH vil kvinnen derved få en annen og mer verdifull tjeneste enn mannen.
Likestillingsombudet er ikke enig i denne betraktningsmåten. Etter min oppfatning ser FNH problemstillingen hovedsakelig fra et gruppeperspektiv. Likestillingsloven verner individet mot å bli behandlet ut fra statistiske opplysninger om egenskaper knyttet til kjønn. Sett fra individets ståsted vil en kvinne og en mann som tegner forsikring ha samme motiver og like liten kjennskap til hvor lenge de vil leve osv. Dersom de faktisk lever like lenge, vil de også ha betalt ulik premie for den samme forsikringsytelsen, for eksempel alderspensjon eller engangsutbetaling ved død. Etter min oppfatning må dette klart kunne betegnes som forskjellsbehandling i lovens forstand.
Min konklusjon er at kjønnsdifferensiert premieberegning innenfor samme forsikringsprodukt innebærer en forskjellsbehandling på grunn av kjønn, jf. likestillingsloven § 3.
Saklig grunn?
Det avgjørende spørsmålet blir etter dette om forsikringsselskapene har saklige og akseptable grunner for å forskjellsbehandle kvinner og menn.
FNH og Kredittilsynet fremhever at risikodifferensering er det bærende prinsipp i all forsikringsvirksomhet. Kjønnsdifferensiert premieberegning må anses for å være saklig og akseptabelt forutsatt at det er statistisk grunnlag for differensieringen. Differensiering med hensyn til kjønn følger dessuten av langvarig praksis. Lovgiver ser også ut til å ha akseptert dette ved blant annet vedtakelsen av lov om foretakspensjon. Spørsmålet er heller ikke berørt i likestillingslovens forarbeider, noe som ville vært naturlig dersom man ønsket å endre praksis. I følge FNH tilsier dette at ulike premier for kvinner og menn ikke innebærer en ulovlig forskjellsbehanlding.
Det er på det rene at kvinner og menn statistisk sett har ulik risiko for uførhet og tidlig død. Det er således ingen tvil om opplysningenes verifiserbarhet. Spørsmålet for Ombudet blir derfor om kjønnsdifferensiert premieberegning skal aksepteres som relevant i sin sammenheng.
Likestillingsombudet har tidligere akseptert at det er saklig å beregne ulike premier for kvinner og menn innen samme forsikringsprodukt. Avgjørelsene ligger imidlertid noe tilbake i tid og er svakt begrunnet. Lovens dynamiske karakter tilsier også at tidligere praksis ikke har så stor vekt når spørsmålet nå skal vurderes på nytt. Forarbeidene uttaler seg heller ikke om problemstillingen. Når det gjelder EØS-retten, regulerer den ikke direkte det spørsmål denne saken omhandler, og jeg har ikke funnet grunnlag for å si at EØS-retten forbyr kjønnsdifferensierte premier i sin alminnelighet. På den annen side er det heller ikke noe i veien for at likestillingsloven er strengere enn forpliktelsene etter EØS-avtalen. I EU har diskusjonen for øvrig stort sett omhandlet arbeidsgivers forpliktelser etter likelønnsbestemmelsene.
Utgangspunktet for den videre drøftelse blir etter dette en konkret vurdering av de ulike hensyn, herunder særtrekk ved forsikringsmarkedet, bruken av kriterier, konsekvenser og hensynet til likestilling mellom kjønnene.
Det fremheves i forarbeidene at dersom en arbeidsoperasjon krever en viss fysisk styrke, er det ikke tillatt å legge vekt på at kvinner statistisk sett er fysisk svakere enn menn. Loven krever at det foretas en individuell prøving av styrken til søkerne, jf. Ot.prp. nr. 33 (1974–1975) side 31. Dette innebærer at statistiske kjennetegn ved kjønnene (som en gruppe) normalt ikke kan legitimere ulik behandling av kvinner og menn. Hensyn til likestilling mellom kvinner og menn taler også mot at den enkelte skal behandles ut fra statistiske opplysninger om egenskaper knyttet til kjønn.
I saklighetsvurderingen må ulempene ved dagens ordning veies opp mot ulempene ved å innføre en kjønnsnøytral tariff. I dagens system vil en kvinne og en mann som begge har tegnet pensjonsforsikring, og som faktisk lever like lenge, betale ulik premie for samme ytelse. Sett fra individets ståsted vil imidlertid begge ha like liten kjennskap til hvor lenge de vil leve når de tegner forsikring. Ulike premier kan derfor fremstå som urimelig for den enkelte. Kjønnsdifferensierte premier kan også være uheldig i et større perspektiv. Når det gjelder pensjonsforsikring må kvinner som kjent betale høyere premier enn menn, er dette uheldig. Disse forholdene taler mot at man skal akseptere ulike forsikringspremier for kvinner og menn. Når jeg likevel har kommet til at selskapenes praksis når det gjelder beregning av premier må aksepteres som saklig, har jeg lagt vekt på følgende:
Forsikring er i sin natur et kollektivt tilbud. Man må ha flere forsikringstakere for å kunne gi et tilbud, og premien til den enkelte må stå i forhold til den tjeneste som leveres. Å beregne risikoen for at forsikringstilfellet inntreffer er derfor sentralt i all forsikringsvirksomhet. Det er imidlertid ikke praktisk mulig å beregne risikoen for den enkelte person. Kunden ville i et slikt tilfelle bli selvassurandør. Videre er risikoen for den enkelte av ukjent størrelse. Man må derfor ta hensyn til visse statistiske kjennetegn. På bakgrunn vil forarbeidenes forutsetning om individuell prøving av den enkelte person vanskelig kunne gjennomføres innenfor forsikring. Dette taler for at det er saklig å legge vekt på statistiske kjennetegn ved kjønnene ved premieberegningen.
FNH har videre vist til at det kan oppstå en rekke problemer ved innføring av kjønnsnøytralt beregningssystem. I dag brukes vanligvis gjennomsnittlig levealder blant de forsikrede kvinner og menn i Norge for beregning av risiko. Det er imidlertid også økende bruk av erfaringstariffering, dvs. gjennomsnittet for mindre grupper, for eksempel de ansatte i en bedrift. FNH fremhever at en tariff som ikke skiller på kjønn, på en eller annen måte likevel vil reflektere et gjennomsnitt av egenskapene knyttet til de aktuelle populasjon, jf. notat datert 2. mai 2000. Det vil kunne oppstå problemer med en gang et forsikringsselskap får en sammensetning i sitt kollektiv som er annerledes enn det gjennomsnittet tariffen bygger på. Resultatet kan for eksempel bli underskudd som følge av at de forsikrede lever lenger enn hva som fremgår av tariffen. For å unngå de negative konsekvensene kan man eventuelt opprette en pool-ordning. Dette vil imidlertid kreve betydelig administrasjon og offentlig støtte, jf. Innst. O. nr. 2 (2000–2001) side 31.
De fleste forsikringsordninger er i dag frivillige. En forsikringstaker kan velge om han eller hun vil forsikre seg og i tilfelle i hvilket forsikringsselskap. Denne frivilligheten innebærer at man kan risikere en seleksjon fra kundens side dersom selskapene benytter en kjønnsnøytral tariff. Når det for eksempel gjelder alderspensjon, vil selskapene søke å tiltrekke seg mannlige forsikringstakere og gjøre hva de kan for å holde kvinnene unna. Bakgrunnen for dette er at menn har gjennomsnittlig lavere levealder enn kvinner og dermed innebærer mindre risiko for utbetaling over flere år. Menn vil også kunne tenkes å søke seg bort fra selskap hvor det er mange kvinner for å unngå å betale en for høy pris i forhold til risiko. Konsekvensene av en slik seleksjon kan bli et kjønnsdelt marked, noe som heller ikke er ønskelig i et likestillingsperspektiv.
Likestillingsombudet er enig i at dagens rammebetingelser i forsikringsmarkedet vanskeliggjør en eventuell innføring av kjønnsnøytrale tariffer eller systemer. Umiddelbart er det heller ikke lett å se en enkel løsning på problemet. Dette taler for at det er saklige grunner for å legge vekt på kjønn ved premieberegning. I Danmark er det som kjent vedtatt at kjønnsnøytrale premier skal gjennomføres i tjenestepensjonsordninger, men man har heller ikke der funnet en enkel løsning per i dag. Det faktum at lovgiver, blant annet ved vedtakelsen av lov om innskuddspensjon, ser ut til å ha akseptert forsikringsselskapenes praksis med hensyn til kjønnsdifferensiert premieberegning, er også et tungtveiende argument.
I vurderingen vil også forsikringsbransjens utvalg og bruk av kriterier ha betydning. Dersom det er trekk ved disse som fremstår som tilfeldige/eller urimelige, taler dette for at det ikke foreligger saklige grunner for å legge vekt på kjønn ved beregning av premie.
Kjønn og alder er som nevnt sentrale variabler ved livsforsikring, mens kriterier som bosted, yrke og etnisk opprinnelse normalt ikke vektlegges. Forskning viser derimot at bosted og yrke har stor betydning for leveralderen.
FNH har i sitt brev datert 13. desember 1999 fremhevet at risikodifferansene man benytter må være mulig å kartlegge og kvantifisere i rimelig grad. Differensieringen må videre være praktisk gjennomførbar og risikoforskjellene må ikke være for midlertidige eller labile. Noe annet vil vanskeliggjøre risikoberegningen og kan gi tilfeldige og urimelige utslag for den enkelte. Kjønn og alder regnes som sikre statistiske kjennetegn. Bosted og yrke regnes derimot som mer foranderlige kjennetegn som er vanskeligere å benytte for forsikringer som løper over mange år, typisk livs- og pensjonsforsikring.
Hvilke risikofaktorer som er relevante og hvilken vekt og betydning disse har, vil også variere med hvilket forsikringsprodukt og hvilken risikodekning det er snakk om. Innenfor skadeforsikring benyttes kjønn som kriterium kun i svært begrenset grad. Man mener at kjønn representerer ingen eller marginale risikodifferanser, med unntak av for eksempel privatbilforsikring og forsikring mot kritisk sykdom. Innenfor livsforsikring er kjønn en viktigere faktor fordi risikoen som forsikringsproduktene avdekker er forskjellige for kvinner og menn. Forskjellene går imidlertid i begge retninger, med andre ord benyttes kriteriet kjønn konsekvent. For eksempel beregnes det høyere premie for menn enn kvinner når det gjelder forsikring som gir engangsutbetaling ved død. Dette fordi menn statistisk sett dør tidligere enn kvinner. FNHs redegjørelse gir etter Ombudets oppfatning en akseptabel forklaring på utvalget og bruken av kriterier ved beregning av premie.
Oppsummering
Likestillingsombudet er i utgangspunktet svært skeptisk til forskjellsbehandling av enkeltpersoner ut fra generelle opplysninger om egenskaper knyttet til kjønn. Per i dag kan jeg imidlertid ikke se at det foreligger noe gjennomførbart alternativ til dagens praksis. Jeg har derfor kommet til at det foreligger saklige grunner for å legge vekt på kjønn ved beregning av forsikringspremie.
3.5 Konklusjon
Etter Ombudets oppfatning vil det ikke være i strid med likestillingsloven § 3 å ta hensyn til påviselige forskjeller mellom kjønnene ved beregning av forsikringspremie. Dette innebærer at forsikringsselskapene kan operere med ulike premier for kvinner og menn innenfor det samme forsikringsprodukt. Forutsetningen er at det er statistisk grunnlag for differensieringen og at det tas hensyn til kjønnsforskjeller konsekvent, slik at ulikheter ved for eksempel levealder og invaliditet gir seg utslag både når det er ulempe og når det er til gunst for vedkommende kjønn.
På denne bakgrunn er det ikke nødvendig for Ombudet å ta stilling til spørsmålet om eventuell lovstrid mellom likestillingsloven og lov om forsikringsvirksomhet av 10. juni 1988 nr. 39.
Jeg er likevel kritisk til forsikringsbransjens praksis, særlig når det gjelder kollektive pensjoner i arbeidsforhold. En ting er hva forsikringsselskapene tar hensyn til ved premieberegningen, noe annet er hva som presenteres for arbeidsgiver. Hvis man presenteres for ulike premier, kan dette lettere gi arbeidsgiver et økonomisk motiv for å ansette menn fremfor kvinner. Dette gjelder særlig dersom valget står mellom en eldre kvinne og en yngre mann. I tillegg kan ulikheter i premie eller utbetaling bidra til å forsterke strukturelle økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn. I et slikt perspektiv kan kollektive pensjonsordninger også lettere komme i strid med likestillingsloven §§ 3 og 5. For å fremme likestilling mellom kjønnene er det derfor ønskelig at arbeidsgiver får et tilbud som fremstår kjønnsnøytralt, selv om det i de underliggende beregningene er tatt hensyn til kjønn. Dette vil være et mer solidarisk system hvor ulikhetene mellom kvinner og menn blir mindre synlige. Jeg vil ta opp disse problemstillingene med Finansdepartementet i forbindelse med utredning om kjønnsnøytrale forsikringspremier, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999–2000) om innskuddspensjon.
Ombudet gjør for øvrig oppmerksom på at jeg i denne avgjørelsen ikke har tatt stilling til arbeidsgivers plikter etter prinsippet om lik lønn for arbeid av lik verdi, jf. likestillingsloven § 5.
Ombudets avgjørelse kan påklages til Klagenemnda for likestilling, se vedlagte orientering.
Likelydende brev er sendt FNH.
Med vennlig hilsen
Kristin Mile
likestillingsombud
Vedlegg:
Orientering av klageadgangen
Kopi av mitt brev av i dag til FNH
Kopi av brev fra FNH datert 14. september 2000
Kopi av brev fra FNH datert 4. oktober 2000
Kopi: FNH, Finansdepartementet, Kredittilsynet