4 Om forhold i andre land

4.1 Innledning

Vedlegget består av to hoveddeler. I den første delen, punkt 2, gis det en oversikt over pensjonsordninger i Danmark. Først blir det gitt en oversikt over grunn- og tilleggspensjonssystemet, og deretter følger en oversikt over tjenestepensjonssystemet.

I den andre delen, punkt 3, gjøres det nærmere rede for lovgivning og andre forhold av betydning for bruken av kjønnsnøytrale tariffer i beregningsgrunnlaget i Danmark. Bakgrunnen for å her konsentrere seg om Danmark skyldes at landet, som det eneste utvalget kjenner til, har vedtatt en egen lov knyttet til kjønnsnøytralitet i premieberegningen som gjelder de «ikke-lovbestemte erhvervstilknyttede sikringsordninger». Det vil her også redegjøres kort for noen forhold knyttet til kjønnsnøytrale premier i enkelte andre land.

Som det vil fremgå nedenfor, er det klare forskjeller i hvordan pensjonssystemet er utformet i Norge og Danmark. For eksempel har det offentlige pensjonssystemet i Norge i sterkere grad enn i Danmark til hensikt å erstatte bortfall av arbeidsinntekt. I Danmark er dette i større grad overlatt til pensjonsordningene knyttet til arbeidsforhold og individuell pensjonssparing

Videre tar pensjonsordningene i arbeidsforhold i Danmark utgangspunkt i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Pensjonsplanene er dermed der i større grad løftet ut av det enkelte foretak, sammenlignet med i Norge, hvor det er lagt stor vekt på muligheter til å tilpasse ordningene til behovene i det enkelte foretak.

4.2 Danmark

4.2.1 En oversikt over pensjonssystemet

Det danske pensjonssystemet kan deles inn i to hoveddeler: Det sosiale pensjonssystemet og arbeidsmarkedspensjonssystemet.

Det sosiale pensjonssystemet svarer til grunnpensjonssystemet i den norske folketrygden. Ytelsene er basert på personens botid i Danmark.

Arbeidsmarkedspensjonssystemet tilsvarer det norske tilleggspensjonssystemet og tjenestepensjonssystemet. Parallellen til tilleggpensjonene i den norske folketrygden finnes i arbeidsmarkedets tilleggspensjon (ATP). En viktig forskjell er imidlertid at ATP-pensjonen er uavhengige av lønnsnivå som yrkesaktiv. Det som tilnærmelsesvis kan sies å svare til det norske tjenestepensjonssystemet, er den lovfestede tjenestemannspensjonsordningen og de avtalebaserte arbeidsmarkedspensjonsordningene. Disse ytelsene er basert på den inntekten vedkommende har hatt som yrkesaktiv.

Dersom en person ønsker seg en pensjonsdekning utover det vedkommende har gjennom det sosiale pensjonssystemet og arbeidsmarkedspensjonssystemet, kan dette gjøres ved å knytte seg til en ordning med individuell pensjonssparing. Disse tilbys som i Norge innenfor skatteloven. Slik pensjonsoppsparingen kan enten foregå direkte, eller via arbeidsgiver, til institusjonen som forvalter ordningen.

4.2.2 Det sosiale pensjonssystemet

Det sosiale pensjonssystemet er lovregulert, og gir to typer ytelser: Alderspensjon og uførepensjon. Fulle ytelser gis etter 40 års botid i Danmark, og skal ved kortere tid utgjøre så mange 40-deler av full pensjon som vedkommende har boår i Danmark.

Systemet er ikke basert på forutgående fondsoppbygning, men finansieres løpende via skattene (dvs. et pay as you go-system). Ytelsene er i utgangspunktet like for alle, og de utgjør et grunnleggende sikkerhetsnett.

Alderspensjonen gis fra fylte 67 år til personer som er født før 1. juli 1939. For personer som er født etter 30. juni 1939, gis pensjonen fra fylte 65 år. Pensjonen gir livsvarige ytelser, og blir inntektsprøvd mot personens arbeidsinntekter.

Uførepensjonen gis til dem som har tapt hele eller deler av sin inntektsevne. Pensjonen ytes sjablonmessig etter uføregrad. Den blir inntektsprøvd mot vedkommendes inntekter (arbeidsinntekt og andre pensjonsytelser). Den sosiale pensjon inneholder også former for etterlattepensjon.

4.2.3 Arbeidsmarkedspensjoner

Arbeidsmarkedspensjonsordningene er i det vesentligste oppbygd som kollektive forsikringsordninger for å sikre medlemmene en passende sosial trygghet ved alderdom, invaliditet og død.

Arbeidsmarkedspensjonsordningene er kjennetegnet ved at det obligatoriske medlemskapet for den enkelte oppstår som følge av et ansettelsesforhold. Det kan skilles mellom de lovbestemte arbeidsmarkedspensjonsordningene, dvs. ATP (som i en viss grad tilsvarer tilleggspensjonsordningen i Norge) og tjenestemannspensjonsordningen, og de avtalebaserte arbeidsmarkedspensjonsordningene. Ordningene utenom ATP omtales nedenfor som tjenestepensjonsordninger.

Arbeidsmarkedets tilleggspensjon (ATP) ble innført ved lov i 1964. Systemet omfatter alle arbeidstakere på mellom 16 og 66 år med en ukentlig arbeidstid på mer enn 9 timer. De siste årene har imidlertid også arbeidsledige og pensjonister kunnet betale inn til systemet, dersom de er yngre enn 67 år. ATP-ordningen er i hovedsak innskuddsbasert.

ATP gir en livsvarig alderspensjon fra fylte 67 år (65 år for medlemmer født etter 30. juni 1939). I tillegg får gjenlevende ektefeller og barn etter et avdødt ATP-medlem et engangsbeløp. Det er ingen uførepensjon i ordningen.

ATP-bidraget fastsettes av styret og representantskapet i ATP. Bidraget er uavhengig av lønnen, men er i stedet avhengig av antallet arbeidstimer (og er dermed likt for alle heltidsansatte). Pensjonsytelsene beregnes på grunnlag av innbetalingene, og pensjonsrettighetene er basert på forutgående oppsparing. Bidraget betales 2/3 av arbeidsgiver og 1/3 av medlemmet selv.

Fra 1999 har alle yrkesaktive i Danmark betalt én prosent av bruttolønnen til en lovregulert ordning som kalles «Særlig Pensionsopsparing». I denne pensjonsordningen bestemmes pensjonsytelsene ved alderspensjonering av ATP-bidragets størrelse, og ikke av de innbetalingene som er gjort, men det er samlet sett overensstemmelse mellom inn- og utbetalinger. Effekten av omfordelingen er i realiteten fra høytlønte (heltidsansatte) til lavlønte (deltidsansatte). Ordningen er en individuell kontoordningen, som administreres i sammenheng med ATP-ordningen. Oppsparingen utbetales over 10 år fra 67 år. Dør vedkommende tidligere, går oppsparingen til de etterlatte og ikke til forsikringskollektivet. Det er således ikke dødelighetsarv i ordningen med «Særlig Pensjonsoppsparing».

I Danmark trådte den første pensjonskasseloven i kraft i 1935. Ifølge denne skulle alle tjenestepensjonsordningen e – bortsett fra statlige og kommunale tjenestemannspensjoner – avdekkes i egne pensjonskasser eller forsikringsselskaper. Loven tillot dermed ikke at det ble gitt tilsagn til pensjon over den løpende driften. Da loven hadde trådt i kraft forekom det allerede firmapensjonskasseordninger, som inntil da hadde fungert uten lovmessig regulering

Firmapensjonskassene var i hovedsak ytelsesbaserte. De hadde en tradisjonell ytelsessammensetning med ektefellepensjon lik 60 pst. av alderspensjonen, og uførepensjon lik alderspensjonen. De fleste av de om lag 60 eksisterende firmapensjonskassene er nå lukket for nye medlemmer. Disse utgjør for tiden om lag 2 pst. av tjenestepensjonsordningenes samlede forvaltningskapital.

De tverrgående pensjonskassene oppsto på 1950-tallet for Akademikerne, og ble på 1990-tallet også etablert for LO-medlemmene. De valgte i stor grad å beholde bindingene mellom ytelsene slik disse var utformet i firmapensjonskassene. Nærsagt alle tjenestepensjonsordninger i Danmark inneholder derfor en kombinasjon av alders-, uføre- og etterlattepensjon, til tross for at en slik ytelsessammensetning ikke er lovpålagt. På bakgrunn av bl.a. den økte kvinneandelen på arbeidsmarkedet har det de siste årene blitt mer vanlig med en etterlattedekning på 40 pst. av alderspensjonen.

De tverrgående pensjonskassene dekker bl.a. ulike sektorer eller yrkesgrupper. Enkelte faggrupper har opprettet profesjonsvise kollektive ordninger, og flere større virksomheter har pensjonsordninger for flere større eller mindre grupper av sine ansatte. Ordningene er innskuddsbaserte.

Som et alternativ til tverrgående pensjonskasser ble det i Danmark av pensjonsavtalepartene i arbeidslivet også opprettet egne livsforsikringsselskap. Det er for tiden om lag 80 til 90 tverrgående pensjonskasser og livselskaper i Danmark. Alle livsselskaper og tverrgående pensjonskasser er underlagt samme regelverk. Dette avviker heller ikke nevneverdig fra regelverket som firmapensjonskassene er underlagt.

Det betales inn samlet premie/innskudd fra bedriften (vanligvis med et bidrag fra arbeidstaker) til alders-, uføre- og etterlattepensjon, og det fordeles på de ulike komponentene av selskapet eller pensjonskassen. I de innskuddsbaserte ordningene kan til en viss grad også etterlatte- og uførepensjonen sies å være innskuddsbasert. Dersom et uføretilfelle for eksempel inntreffer, beregnes imidlertid pensjonen som om innbetalingene skulle ha foregått helt til pensjonsalder. Selskapet eller pensjonskassen trekker ved beregningen av uføreytelsen fra den delen av innskuddet som skulle ha gått til alders- og etterlattepensjon. I noen ordninger er det avtalt å ta hensyn til estimert lønnsutvikling i slike beregninger. Etterlattepensjonen gjelder for øvrig også for registrerte partnere, og etter avtale også for samboere.

Tjenestepensjonsordningene i Danmark kan deles i to grupper. Den ene gruppen er tjenestemannspensjonsordningene som er opprettet for tjenestemannsansatte i stat og kommune. For de statsansatte tjenestemennene er ordningene regulert av lov, mens ordningen for de kommuneansatte er regulert i vedtekter fastsatt av den enkelte kommune. Den andre gruppen omfatter de avtalebaserte tjenestepensjonsordningene som er etablert på grunnlag av avtaler mellom arbeidsmarkedets parter. De offentlig ansatte som er overenskomstansatte, og dermed ikke omfattet av en lovfestet avtale, er i dag omfattet av avtalebaserte ordninger. Det kan skilles mellom de avtalefestede ordningene som er inngått mellom arbeidsgiverforeninger og fagforbund og ordninger med avtaler som er inngått på den enkelte virksomhet. Begge typer ordninger administreres av et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse.

Om lag 80 pst. av lønnsmottakerne i Danmark har en arbeidsmarkedspensjonsordning. Den lovfestede tjenestemannspensjonsordningen utgjør om lag 10 pst. av disse ordningene. Personer som faller utenfor er bl.a. selvstendig næringsdrivende og personer med løs tilknytning til arbeidslivet.

Tjenestemannspensjonsordningen omfatter visse grupper offentlig ansatte (stort sett ledere o.l). Ordningen er ytelsesbasert og gir alders-, uføre- og etterlattepensjon fastsatt ved lov, jf. «lovbekendtgjørelse nr. 724 af 9. september 1993».

Pensjonsalderen er 67 år (65 år for medlemmer født etter 30. juni 1939), og er dermed tilsvarende som for ATP. Alderspensjonen kan imidlertid betales ut fra det tidspunkt tjenestemannen fyller 60 år, men gis da som en redusert ytelse.

Pensjonen finansieres av stat, fylke eller kommune ut fra løpende skatteinntekter. Tjenestemannspensjonen er den eneste av arbeidsmarkedspensjonsordningene som ikke er basert på forutgående oppsparing (fondsbasert). De fleste kommuner og enkelte fylker har imidlertid forsikret sine forpliktelser i Kommunenes Pensjonsforsikring (KP) gjennom forsikringsavtaler. De betaler en løpende premie til KP som dekker selskapets utbetalinger.

For hvert opptjeningsår tjenestemannen har, tjener personen opp en viss prosent av lønnen sin i pensjon. Den prosentvise opptjeningen skjer etter et degressivt (fallende) system med hensyn til antallet opptjeningsår. Full pensjon er tjent opp etter 37 års opptjeningstid, og utgjør 57 prosent av vedkommendes lønn. Pensjonen blir beregnet ut fra den pensjonsgivende lønnen tjenestemannen har ved pensjonering. Deretter blir den årlige pensjonsutbetalingen regulert i samsvar med den generelle reguleringen av tjenestemannslønningene.

Om lag 95 pst. av de avtalebaserte tjenestepensjonsordningene er utformet som innskuddsbaserte ordninger, og de skiller seg slik sett fra de lovfestede tjenestemannspensjonene som er ytelsesbaserte. I de avtalebaserte tjenestepensjonsordningene yter forsikringsselskapet eller pensjonskassen en garantert avkastning (og dermed en ytelsesgaranti), men utover dette avhenger alderspensjonens størrelse av bl.a. hvordan ordningen forvaltes. Tjenestepensjonsordningene inneholder tilnærmelsesvis alltid risikodekning knyttet til uføre- og etterlattepensjoner, men i motsetning til i den lovfestede tjenestemannspensjonsordningen er dette ikke fastsatt i lov.

Tjenestepensjonsdekningen i de avtalebaserte ordningene varierer etter sektor og stillingsgruppe. De innskuddsbaserte ordningene sikter seg vanligvis inn mot at samlet pensjon skal utgjøre 60 til 70 pst. av sluttlønn. Det er ingen bestemte innskuddsgrenser i Danmark. Dette avtales særskilt i de enkelte ordningene. Et vanlig nivå på innskuddene til alders-, etterlatte- og uføreytelser er 15 pst. av lønn – hvor arbeidsgiver og arbeidstaker betaler henholdsvis 10 og 5 pst. For forsikringer med engangsytelser er innskuddsgrensen om lag 35 000 kroner per år. Det er for øvrig i forbindelse med de innskuddsbaserte ordningene lite rom for egne valg for det enkelte medlem eller foretak, ettersom alle beslutninger bl.a. tas i forhandlinger og av pensjonsordningens styre.

For de avtalebaserte tjenestepensjonsordningene gjelder i utgangspunktet de samme reglene knyttet til pensjonsalder som for den lovfestede tjenestemannspensjonsordningen, med mindre annet er avtalt.

Ordningene kan deles inn i pensjonsordninger med løpende ytelser, rateforsikringer i pensjonsøyemed, kapitalforsikringer i pensjonsøyemed, rateoppsparing i pensjonsøyemed og oppsparing i pensjonsøyemed. 1 Rateoppsparing og oppsparing i pensjonsøyemed er rene spareordninger uten forsikringselement, og må plasseres på egen konto i bank, mens de andre må opprettes i forsikringsselskaper eller pensjonskasser. Flertallet av tjenestepensjonsordningene er forsikringsmessige pensjonsordninger med løpende og livsvarige ytelser. I disse ordningene kreves det at utbetalingene må skje i løpet av en periode på minst 10 år.

Ved den skattemessige behandlingen av tjenestepensjonsordningene skilles det ikke mellom innskuddsbaserte og ytelsesbaserte ordninger. Arbeidsgiver har rett til inntektsfradrag for innbetalinger til pensjonsordningene. Utformingen av fradragsretten varierer med type ordning (om det er løpende utbetalinger, rateforsikringer i pensjonsøyemed, kapitalforsikringer i pensjonsøyemed etc.).

Utbetalinger fra pensjonsordninger med løpende pensjoner, rateoppsparing og rateforsikring regnes som skattepliktig inntekt. Dette gjelder ikke utbetalinger fra kapitalpensjoner og oppsparing i pensjonsøyemed, hvor det skal svares en avgift på 40 pst. av utbetalingene, uavhengig av om disse foreligger i terminer eller som engangsytelser.

I Danmark formuebeskattes ikke kapitalen i pensjonsordningen. Derimot blir deler av den løpende avkastningen på enkelte investeringsobjekter beskattet med en særskilt pensjonsavkastningsbeskatning. Formålet med avgiften var å begrense pensjonenes reelle avkastning, og forhindre at de framtidige pensjonene ble for høye ut fra samfunnsøkonomiske og fordelingspolitiske målsettinger. Forut for innføringen av pensjonsavkastningsbeskatning var det eksempler på innskuddsbaserte ordninger i Danmark som ga kompensasjonsnivå på over 100 pst. Det er selskapene som forvalter pensjonsordningene som er skattesubjekt for avgiften. Den løpende aksje- og obligasjonsavkastningen beskattes med 15 pst.

Pensjonsinntekt beskattes som annen inntekt i Danmark. Pensjonister har ikke de samme skattefordeler som i Norge.

De individuelle private pensjonsordninger foretas på privatpersoners eget initiativ og er uavhengige av et ansettelsesforhold.

Tilsynsregler og de skattemessige vilkår er de samme for individuelle ordninger som for tjenestepensjonsordninger, bortsett fra på området hvor loven om «ligebehandling av mænd og kvinder inden for de erhvervstilknyttede sikringsordninger» gjelder. Tilsvarende som for tjenestepensjoner kan individuelle pensjonsordninger i hovedtrekk deles inn i ordninger med løpende ytelser til de pensjonsberettigede, rateordninger og kapitalpensjoner. De individuelle ordningene kan etableres med dekning av invaliditet- og dødsfall risiko.

For de individuelle ordninger treffes valget av pensjonsordning, leverandør, premiestørrelse og ytelsessammensetning av den enkelte. Det gir stor frihetsgrad til å velge pensjonsordning og investeringsstrategi etter individuelle preferanser.

En del lønnsmottakere har en individuell pensjonsordning hvor innbetalingene administreres av arbeidsgiveren. Pensjonsordningen betraktes imidlertid som individuell dersom etableringen og innbetalingsvalget foretas av arbeidstakeren. Slike arbeidsgiveradministrerte ordninger kan være et individuelt supplement til de egentlige tjenestepensjonene.

4.3 Nærmere om forhold knyttet til kjønnsnøytrale tariffer i andre land

4.3.1 Innledning

Etter EØS-avtalen artikkel 69, som svarer til EF-traktaten artikkel 119, skal avtalepartene gjennomføre prinsippet om lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstakere og sørge for at dette prinsippet opprettholdes. Lønn er i samme artikkel definert som den alminnelige grunnlønn eller minstelønn, og all annen godtgjøring som arbeidsgiveren på grunn av arbeidsforholdet direkte eller indirekte betaler arbeidstakeren i penger eller naturalia, jf. kapittel 7.

I rådsdirektiv 86/378/EØF (endret ved rådsdirektiv 96/97/EF) går det frem at det er mulig å legge til grunn aktuarmessige faktorer som er forskjellige for menn og kvinner i forbindelse med beregningen av pensjonsbidrag og ytelser. Aktuariske beregninger slår i innskuddsbaserte ordninger (under forutsetning av like årlige premier for kvinner og menn) ut i ulike pensjonsytelser for de to kjønn. Anvendes tilsvarende beregningsmetode for de ytelsesbaserte metodene (under forutsetning av like årlige ytelser for kvinner og menn), vil pensjonsbidraget bli forskjellig for de to kjønn.

Spørsmål og diskusjon omkring felles kjønnsgrunnlag o.l. tilknyttet bl.a. kollektive tjenestepensjonsordninger, har etter det utvalget kjenner til bl.a. vært drøftet i enkelte europeiske land som Danmark, Sverige og Tyskland, og i USA.

Tyskland har i tilknytning til den 115. forsikringskonferanse for nasjonale tilsynsmyndigheter i EU, 18.–20. oktober 2000 i Stockholm, tatt initiativet til innsamling av informasjon om utbredelsen av kjønnsnøytrale tariffer innen private tjenestepensjoner i andre EØS-stater. Offisielle resultater fra Tysklands undersøkelse vil trolig foreligge i tilknytning til forsikringskonferansen i London høsten 2001.

I USA er lovgivningen når det gjelder pensjon slik at det i utgangspunktet ikke er tillatt å diskriminere mellom kjønn. Samlet forventet utbetaling skal stå i forhold til kapitalen som har blitt skutt inn. Det er imidlertid i de fleste stater tillatt for forsikringsselskapene å skille mellom hvor mye kvinner og menn vil få i årlige utbetalinger, selv om deres innskudd er like store samlet sett. Den statlige lovgivningen åpner slik sett for å ta hensyn til ulik forventet levealder. Enkelte stater, som for eksempel California og Minnesota, har kommet til at denne typen behandling strider mot regler i konstitusjonen (både den statlige og føderale) som har klausuler om «equal protection» av kvinner og menn.

I Sverige er det også åpnet for bruk av kjønnsnøytrale premier innen livsforsikring, men slike premier er ikke lovpålagt selskapene å benytte. I et notat av 2. november 1994 uttaler Finansinspektionen i Sverige følgende:

«Finansinspektionen kommer fortsättningsvis inte at upprätthålla kravet på att livsförsäkringsbolagen skall ha könsberoende premier för livförsäkring [när differentierade premier inte krävs för andra riskindelningar]. Det får istället ankomma på bolagen att själva utarbeta metoder för sine dödlighetsantaganden. Inspektionen får sedan i efterhand ta ställning til om dessa metoder är godtagbara eller ej.»

Utvalget er også kjent med at Sveriges Försäkringsförbunds styre 12. desember 2000 vedtok å sette ned en arbeidsgruppe til å foreta en sammenfatning av hvilke forsikringer som påvirkes av den forsikredes kjønn. Dette fulgte en debatt i Sverige som pågikk senhøsten år 2000 om forskjeller i kvinners og menns forsikringspremier og ytelser. Arbeidsgruppen har bestått av representanter fra bl.a. forbrukermyndighetene, forsikringsforbundet og fagbevegelsen.

Det ser ut til at kjønnsnøytrale premier tilbys i flere kollektive ordninger i Sverige, men det kan virke som om de forsikringstekniske løsningene varierer mellom tilbyderne som følge av at det ikke er en lov som stadfester ensartet praksis. Utvalget har derfor funnet det mindre hensiktsmessig og gå dypere inn i forholdene i Sverige.

Av de fire ovennevnte landene (Danmark, Sverige, Tyskland og USA) er det kun Danmark som gjennom lovgivning har innført krav om felles kjønnsgrunnlag i beregningen av kollektive tjenestepensjoner. Nedenfor, i punktet 3.2 gis det derfor en nærmere redegjørelse om forhold omkring de kjønnsnøytrale premiene i Danmark.

4.3.2 Nærmere om forholdene i Danmark

4.3.2.1 Om lov om likebehandling av kvinner og menn innenfor kollektive tjenestepensjonsordninger i Danmark

I lov nr. 134 av 25. februar 1998 om «ligebehandling av mænd og kvinder inden for de erhvervstilknyttede sikringsordninger», er det innført en plikt for foretak i Danmark til å etterspørre kollektive tjenestepensjonsprodukter som tilfredsstiller det lovmessige kravet om likebehandling av menn og kvinner. Loven gjelder for alle avtalebaserte tjenestepensjonsordninger på det offentlige og private arbeidsmarkedet. 2 Den lovfestede tjenestemannspensjonsordningen i offentlig sektor er for øvrig den eneste av arbeidsmarkedspensjonsordningene som finansieres løpende via skattene. 3 På bakgrunn av at det ikke er behov for en finansieringsmekansime (en særskilt utjevningsmekanisme) i denne ordningen er det færre problemer knyttet til like­behandling mellom kjønnene.

Loven anvendes på tjenestepensjonsordninger som vedrører yrkesulykker og yrkessykdommer, sykdom, invaliditet, arbeidsløshet eller alder. Kjønnsnøytralitet gjelder derfor for alle ytelsene enkeltvis i den tradisjonelle ytelsessammensetningen med alders-, uføre- og etterlattepensjon. Det er for øvrig i Danmark særlover som omhandler arbeidsskadeforsikring og arbeidsløshetsforsikring. Disse særlovene omfattes ikke av lov nr. 134 av 25. februar 1998, da de faller utenfor de ikke-lovbestemte erhvervstilknyttede sikringsordninger som loven omhandler. Lov nr. 134 av 25. februar 1998 omfatter videre tjenestepensjonsordninger som har andre natural- eller kontantytelser, herunder ytelser til etterlatte og familieytelser.

Formålet med loven er at det i ordningene som omfattes ikke må gjøres forskjell på kvinner og menn vedrørende betingelser for adgang, rettigheter og plikter i ordningene og ordningenes anvendelsesområde. Dette vil i henhold til kommentarene til lovforslag nr. L 54 om forslag til «Lov om ligebehandling af mænd og kvinder inden for de erhvervstilknyttede sikringsordninger og om ændring af lov om ligestilling mellem mænd og kvinder», fremme likestilling mellom kvinner og menn.

Etter loven skal ordningene som omfattes, for fremtidige medlemmer legge til grunn like pensjonsbidrag og pensjonsytelser for kvinner og menn. Dette innebærer at det er krav om at årlige innbetalinger og årlige ytelser skal være like for de to kjønn. For en alderspensjon isolert vil dette bety at kvinner gjennomsnittlig vil få høyere samlet pensjon sammenlignet med menn.

Ved beregning av bidrag og ytelser skal det således anvendes et felles grunnlag. Dette tilsier at det etter lovens ikrafttredelse ikke lenger skal være mulig å anvende menns og kvinners forskjellige gjennomsnittlige levealder og uførehyppighet som begrunnelse for ulike pensjonsbidrag og ytelser.

I kommentarene til lovforslag nr. L 54 heter det bl.a.:

«Kvinder lever i gennomsnitt længere end mænd, hvorfor alderspension for kvinder er dyrere, mens ægtefellepension er dyrere for mænd end kvinder. Anvendelse af et fælles-kønnsgrundlag kan medføre en vis omfordeling av midler fra det ene køn til det andet, afhengig af den enkelte ordnings andel af mænd og kvinder samt af ytelsessammensætning, dvs. størrelsen af alders-, invalide-, ægtefelle- og børnepension.

Mange av de ældre ordninger har dog en ydelsessammensætning, hvor det stort set er ligegyldigt, om der anvendes felleskønsgrundlag elle kønsopdelt grundlag.»

Kravet om felles kjønnsgrunnlag skulle i utgangspunktet gjelde for medlemmer tatt opp i pensjonsordningene etter 1. juli 1999. Anvendelsen av et felles kjønnsgrunnlag ble ikke gjort gjeldende for eksisterende medlemmer, da disse ble ansett å ha inngått pensjonsavtaler i sine respektive ordninger som var utformet juridisk bindende av en slik art at de ikke kunne endres i denne sammenheng.

Det ble ved lovens ikrafttredelse, som følge av folketingsbehandlingen, innført en dispensasjonsadgang inntil 1. januar 2002 tilknyttet tidspunktet for anvendelse av felles kjønnsgrunnlag, jf. § 20 i lov nr. 134 av 25. februar 1998. I et brev av 16. februar 1999 fra Finanstilsynet til Forsikring & Pension drøftes dispensasjonsadgangen i nærmere:

«Pensionsaftaler og -overenskomster skal for at være i overensstemmesle med nævnte lov være, så alle, der optages den 1. juli 1999 eller senere, indgår på fælleskønsgrundlag.

Ved dispensasjon efter § 20, stk. 3, kan medlemmerne dog optages på kønsopdelt grundlag indtil en fastsat dispensationsdato, der senest kan være den 1. januar 2002. Herefter indgår bidrag på fælleskønsgrundlag, jf. dog § 5, stk. 2.»

Det er for øvrig i lovforslaget ikke tatt stilling til hvordan eventuelle finansieringsproblemer skal løses, dersom en ordning erklæres ugyldig og skal bringes i overensstemmelse med lovens krav om likebehandling. Dette spørsmålet er foreløpig ikke avklart nærmere. Videre kan en person som omfattes av loven, som mener at likebehandling etter loven ikke blir overholdt, søke dette fastslått av domstolene.

Når det gjelder de mulige seleksjonsproblemene knyttet til kjønnsnøytrale premier i Danmark, vises det til at de avtalebaserte pensjonsordningene blir inngått mellom arbeidsgiverforeninger og fagforbund, eller avtalt mellom arbeidslivets parter i den enkelte virksomhet. Dette antas å redusere incentivene til spekulasjon mot ordningene. Dersom de kjønnsnøytrale tariffene likevel skulle bidra til seleksjon, i den retning at det oppstår motstridende interesser mellom kjønnene ved valg av ytelsesperiode, har myndighetene uttalt at det vil måtte gjøres noe med saken. I kommentarene til lovforslag nr. L 54 heter det om dette:

«Et fælleskønsgrundlag kan give anledning til spekulation i ordningerne, f.eks. ved i pensionsaftalerne at indføre sumydelser i stedet for løbende ytelser. En sådan udvikling i retning av sumydelser i stedet for løbende ytelser er set i utlandet.

Aftalefriheden på arbeidsmarkedet – også med hensyn til arbeidsmarkedspensionerne – kan sikre, at en sådan udvikling ikke sker. Økonomiministeren vil gøre arbeidsmarkedets parter opmærksomme på problemstillingen, og i øvrigt følge udviklingen på området.

Direktivet og lovforslaget indeholder endvidere krav om, at de øvrige rettigheter og pligter – ud over spørgsmål vedrørende bidrag og ydelser – i pensionsordningerne skal være ens for mænd og kvinder.»

Lov nr. 134 av 25. februar 1998 omfatter ikke valgfrie muligheter tilknyttet tjenestepensjonsordningene som medlemmene tilbys individuelt, for eksempel mulighet for å velge mellom forskjellige ytelser for de avtalte innbetalinger eller å kjøpe supplerende dekning utover den obligatoriske dekningen. Det kan for eksempel være en tverrgående pensjonskasse som tilbyr medlemmene en engangsytelse i forbindelse med pensjonering, utover den obligatoriske alderspensjonen. Det er imidlertid ikke noe forbud mot å anvende kjønnsnøytrale premier i slike kontrakter, men som følge av at det anvendte beregningsgrunnlag etter den danske forsikringsvirksomhetsloven skal være betryggende, antas det at premien blir høyere for menn ved et kjønnsnøytralt grunnlag enn ved et kjønnsoppdelt. Dette vil gjøre det vanskelig å omsette slike kontrakter i det frie markedet.

4.3.2.2 Om andre forhold av betydning for bruken av kjønnsnøytrale tariffer i Danmark

Det er flere likhetstrekk mellom den norske og danske forsikringsvirksomhetsloven, jf. lov om forsikringsvirksomhed og lovbekendtgøresle nr. 93 af 8. februar 2001. Det skyldes til en viss grad at lovgivningen på en del områder tar utgangspunkt i de samme EU-direktiver, men også at forsikringsvirksomhet i seg selv ikke er så forskjellig i de to land. I den danske forsikringsvirksomhetsloven § 30 går det bl.a. frem at det tekniske beregningsgrunnlag m.v. for livsforsikring skal meldes til Finanstilsynet senest samtidig med at grunnlaget tas i bruk. I § 31 heter det bl.a. at:

«De anmeldte forhold skal være betryggende og rimelige over for den enkelte forsikringstager og andre berettigede efter forsikringsaftalerne».

I § 31, stk. 5 heter det videre at «de statistiske beregningselementer samt omkostningselementerne skal vælges med forsigtighed».

Videre skal forsikringsfondet (livsforsikringshensettelsene etter dansk lovgivning) føres opp i årsbalansen. Fondet skal minst utgjøre forskjellen mellom nåverdien av selskapets fremtidige forpliktelser og nåverdien av fremtidige nettopremier. Etter dansk lovgivning utgjør livsforsikringshensettelsene og bonusutjevningshensettelsene de forsikringsmessige hensettelsene. I Danmark gjøres for øvrig avsetningene kjønnsnøytralt.

Det er vesentlige forskjeller i hvordan pensjonssystemet og lovgivningen er utformet i Danmark og Norge, og som bidrar til at forsikringsmarkedet og aktørenes tilpasninger er forskjellige i de to land. Tjenestepensjonsordningene i Danmark (med unntak av den lovfestede ordningen som utgjør om lag 10 pst. av de samlede tjenestepensjonsordningene) er underlagt forhandlinger mellom partene i arbeidslivet (lokalt og sentralt). Ved å regulere avtalene som utformes i foretakene og mellom arbeidslivets parter, kunne Danmark oppnå bruk av kjønnsnøytrale tariffer i medhold av lov om likebehandling av kvinner og menn. Dansk lovgivning pålegger således foretakene å etterspørre produkter basert på kjønnsnøytral tarrifering, men ikke at selskapene eller pensjonskassene skal tilby slike produkter.

Loven åpner derfor for at etterspørselen etter slike pensjonsprodukter kan rettes mot utenlandske filialer og selskaper som driver grensekryssende virksomhet. Dette gjøres imidlertid i liten grad. Det skyldes i hovedsak at utenlandske selskaper etter gjeldende regler også er pålagt å betale den løpende pensjonsavkastingsbeskatningen på 15 pst., og som medfører at forvaltningen av de danske kundenes midler i et slikt selskap i praksis vil måtte skilles ut i en egen portefølje. Den lave etterspørselen rettet mot utenlandske selskaper følger også av at det i en del pensjonsordninger er lagt bindinger eller føringer på hvor ordningene skal etableres. Det følger av at partene i arbeidslivet har sittet sentralt i opprettelsen av flere av forsikringsselskapene og pensjonskassene i Danmark.

Forholdet mellom partene i arbeidslivet og forsikringsselskapene og pensjonskassene i Danmark, har også betydning for flyttingen av ordninger, og har nok isolert sett bidratt til å redusere konkurransen på det kollektive tjenestepensjonsmarkedet. I Danmark er det ved jobbskifte eller virksomhetsoverdragelse rett til å få overført avsetningene (premiereserven) til den nye pensjonsordningen. Avsetningene gjøres kjønnsnøytralt, og premiereserven anvendes som innskudd i den nye ordningen på dennes beregningsgrunnlag. De opptjente pensjonsrettighetene er imidlertid ikke sikret ved eventuell overgang til den nye ordningen, og disse kan for eksempel bli mindre dersom den nye ordningen har et dyrere beregningsgrunnlag. Til gjengjeld er det ikke plikt til å flytte de hittil oppsparte rettighetene i slike situasjoner, så disse kan forbli i den gamle ordningen. Systemet med store pensjonsordninger som dekker et helt avtaleområde reduserer også antallet overføringer. Flytting av ordninger er derfor lite utbredt i Danmark.

Med hensyn til kollektiv flytting av pensjonsordninger kan avtalepartene alene bestemme om fremtidige pensjonsinnbetalinger skal skje til et nytt pensjonsinstitutt (livselskap eller pensjonskasse). De hittil oppsparte pensjonsrettighetene kan ikke flyttes ved kollektive avtaler, men bare med det enkelte medlems aktive aksept.

Loven om likebehandling av menn og kvinner retter seg mot de enkelte pensjonsordninger. De fleste større pensjonsordninger er i overensstemmelse med pensjonsavtalene opprettet i egne livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser, og disse har således et felles kjønnsgrunnlag knyttet til deres ordning. Idet loven er rettet mot foretakene, er det ikke et krav om at disse livsforsikringsselskapene anvender samme kjønnsgrunnlag til alle ordningene. Det kan derfor eventuelt anvendes forskjellige kjønnsgrunnlag avhengig av de ulike ordningenes kjønnssammensetning. Dette kan skje såvel på ordningenes tariffgrunnlag som på ordningenes «bonusgrunnlag», idet mange pensjonsordninger inngår i selskapene som selvstendige bonusgrupper («overskuddsgrupper»).

I Danmark er det kjønnsnøytralitet innenfor hver enkelt avtalefestet tjenestepensjonsordning. Den kjønnsnøytrale tariffen kan derfor avvike mellom de forskjellige ordningene. Beregningsgrunnlaget endres ikke løpende ved mindre endringer i kjønnssamensetningen. Det har i Danmark flere ganger i løpet av 1990-tallet vært diskutert muligheten for å etablere et kjønnsnøytralt tarifferingssystem som omfatter alle ordningene, slik at tariffen bli lik for alle ordningene. Slike forslag har blitt forkastet, ut fra at de har blitt vurdert å være for kompliserte. I Betænkning nr. 1228 fra Industriministeriet oktober 1991 «om pensjonsmæssig ligebehandling av mænd og kvinner», er dette spørsmålet også kort drøftet. Der heter det bl.a.:

«Risikoudligning krever endvidere, at der er tale om obligatoriske ordninger, og at alle ordninger tvinges med, da risikoudligningen ellers kun vil få deltagelse af dem, der forventer å være nettomodtagere og ikke-ydere af bidrag. Riskoudligning vil således ikke kunne fungere, hvis den ikke er obligatorisk.»

Spørsmålet ble også tatt opp i Folketinget i beslutningsforlag nr. B 93 den 10. februar 2000, av Sosialistisk Folkeparti (SF). I sitt svar peker økonomiminister Marianne Jelved bl.a. på følgende:

«En risikoudligning som den, SF foreslår, har inholdsmæssigt samme inhold som de forslag, der er blevet fremsat i Folketinget flere gange gennom de sidste 10 år. Men forslaget vil kræve et meget omfattende offentlig administrativt system. Det villle være nødvendigt med en central styring og indblanding for at sikre, at måden, hvorpå risikovurderingerne af de forskjellige ordningene sker, bliver helt identiske. Ellers ville de enkelte ordninger kunne påvirke udligningen til egne fordel.

[…]

Forslaget indebærer i realiteten, at grunndlaget for arbeidsmarkedspensionerne ændres. Arbejdsmarkedspensionerne bygger på, at den enkelte pensionstager får en pension, der er afhængig af pensionstagerens bidrag.

Ved større udligning bevæger arbejdsmarkedspensionerne sig i retning af, at pensionstageren får et tilsagn om en pension, som ikke er defineret ud fra bidragene fra den enkelte. Dermed ville arbejdsmarkedspensionerne jo nærme sig folkepensionens opbygning, og det betyder, at arbejdsmarkedspensionsbidragene får karakter af at være en skat, hvorefter der vil ske en central omfordeling.»

Innskuddsordningene er for øvrig i Danmark hovedsakelig forsikringsprodukter. Det finnes imidlertid også spareordninger (dvs. ordninger uten dødelighetsarv), men disse er lite utbredt. Det skyldes bl.a. skattemessige forhold, og at partene i arbeidslivet har lagt vekt på den sosiale forsikringsprofilen produkter med dødelighetsarv innebærer.