5 Premieberegning, avsetninger og risiko m.m. i livsforsikring

5.1 Innledning

Livsforsikring omfatter produkter med ren risikodekning, ren sparing, eller en kombinasjon av disse. Med risikodekning menes her dekninger som medfører utbetaling ved død eller opplevelse og uførhet. De rene spareproduktene innenfor kollektiv livsforsikring er avgrenset til kapitaliseringsprodukter innen pensjon, jf. Ot.prp. nr. 42 (2000–2001) Om lov om endring i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og i lov om foretakspensjon. Eneste forsikringselement for disse produktene er den garanterte renten. I de fleste produkter livsforsikringsselskapene tilbyr er sparing kombinert med forskjellige risikoelementer. I boks 5.1 gis det en grov skisse over produkter innen livsforsikring.

Hovedinntektskildene til et livsforsikringsselskap er premier selskapet mottar fra forsikringstakerne og den avkastningen selskapet har på midlene fram til en eventuell utbetaling foretas til forsikringskundene. Det er m.a.o. inntektsstrømmen i form av de premier som betales og den avkastning selskapet har ved å forvalte disse betalte premier som, etter fradrag for kostnader til ansatte mv., gir grunnlag for forsikringsutbetalinger til kundene og avkastning til selskapets eiere. Forsikringsselskapenes virksomhet er regulert i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet, og etter § 7–5 i loven skal et forsikringsselskap fordele sine kostnader, tap, inntekter samt alle fond mv. på en rimelig måte mellom forsikringsbransjer, forsikringskontrakter og forsikrede. Tilsvarende gjelder i forholdet mellom selskaper i samme konsern. For å skille mellom ulike deler av livsforsikringsselskapenes virksomhet deles gjerne regnskapsresultat inn i tre komponenter; rente-, risiko- og omkostningsresultatet (administrasjonsresultatet).

Pensjonskasser er i det alt vesentligste underlagt tilsvarende regler som livselskapene med hensyn til deres virksomhet, jf. forsikringsvirksomhetsloven del 3 og forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond.

Nedenfor følger i punkt 5.2 en generell gjennomgang av premieberegning, avsetninger og risiko m.m. med utgangspunkt i sentrale bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven, med tilhørende forskrifter. I punkt 5.3 følger så en omtale av premieberegning, avsetninger og risiko m.m. i livsforsikring hvor størrelsen på ytelsene garanteres av forsikringsselskapet. I punkt 5.4 følger en omtale av ovennevnte forhold i livsforsikring med investeringsvalg.

5.2 Generelt om premieberegning, avsetninger og risiko m.m.

5.2.1 Nærmere om premieberegning og risiko

Et kundeforhold i et forsikringsselskap starter ved at forsikringstaker og selskap inngår en forsikringsavtale. Av avtalen framgår blant annet hvilken premie som skal betales, hvem som er forsikringstaker, hvem som er forsikret og vilkårene for utbetaling (altså hva som anses som forsikringstilfelle).

Den premien som forsikringstaker betaler kan skilles i tre ulike deler, jf. forskrift 21. november 1989 nr. 1169 om skille mellom spare-, risiko- og omkostningsdelen av premien. Omkostninger etter beregningsgrunnlaget er de kostnader selskapet beregningsmessig vil ha for å forvalte avtalen i forsikringsperioden. Selskapet kan ha overskudd eller underskudd på omkostningsdelen av premien, avhengig av om de reelle kostnadene blir større eller mindre enn anslått i beregningsgrunnlaget. Etter at beregnede kostnader er skilt ut fra premien, gjenstår det å skille mellom premiens spare- og risikodel.

Det selskapet «tar av» kapitalen i et år, som godtgjøring for at den forsikrede har forsikringsdekning dette året, kalles den naturlige årlige risikopremien. Denne er fastsatt slik at den beregningsmessig minst dekker de avsetninger selskapet må gjøre for de forsikringstilfeller som kan oppstå etter avtalen hvert år. Naturlig årlig risikopremie utgjør på årlig basis en beregnet overføring fra de som ikke opplever forsikringstilfellet til de som opplever forsikringstilfellet.

Risikodelen av premien kan fastsettes etter en vurdering av hvilken risiko en gruppe av forsikringstakere med samme anslåtte risiko representerer. Utgjør summen av risikopremiene i selskapet et lavere beløp enn selskapet må utbetale og sette av for å dekke framtidige utbetalinger til de forsikringstilfellene som oppstår, vil selskapet dette året få et underskudd på risikodelen av virksomheten (risikoresultatet). For selskapene er det derfor viktig at premien ikke beregnes etter en lavere risiko enn avtalene faktisk utgjør.

At premien for en forsikring kan være ulik for kvinner og menn gjenspeiler ulik risiko, og dertil hørende ulik naturlig årlig risikopremie. Dette reflekterer at selskapene i premietariffen anslår sannsynligheten for at et forsikringstilfelle skal oppstå ulikt for kvinner og menn. Den naturlige årlige risikopremie etter beregningsgrunnlaget, målt mot de reelle erfaringene, er nødvendig for å beregne selskapets årlige risikoresultat.

Sparedelen av premien er den del som ikke medgår til dekning av risiko og omkostninger etter premietariffens forutsetninger. Sparedelen av premien er således et restledd som fremkommer etter at de forsikringstekniske beregningene knyttet til risiko- og omkostningsdelen er beregnet. Fordi sparedelen av premien beregnes som en residual, vil imidlertid også sparedelen reflektere de eventuelle vurderingsforskjeller selskapet gjør om risiko på bakgrunn av den forsikredes kjønn.

For å illustrere hvilken funksjon sparedelen av premien har, kan en for eksempel ta utgangspunkt i en forsikringsavtale som gir rett til uførepensjon dersom den forsikrede blir ufør i løpet av en tiårsperiode. Premien for en slik dekning kan avtales å bli betalt på ulike måter. For denne illustrasjonens del ser en bort fra kostnader. En måte å beregne den på er at premien hvert år settes lik den årlige naturlige risikopremien. Dette vil innebære at det i premien ikke er beregnet en sparedel, og at premien vil variere fra år til år avhengig av den forsikredes alder.

Alternativt kan det avtales at premien skal være lik i alle de ti årene forsikringen gjelder. Premien vil da bli beregnet ut fra de naturlige årlige risikopremiene for hele perioden, samt en diskonteringsrente, som er lik grunnlagsrenten i avtalen. Sparedelen av premien vil dermed tilsvare differansen mellom den premie som faktisk ble betalt og den premie selskapet trenger til uføredekningen det enkelte år. Grunnleggende sett representerer sparedelen av premien derfor en forhåndsbetalt premie, som selskapet forvalter inntil også disse midlene i framtiden benyttes som risikopremie.

Sparedelen av premien kan derfor i enkelte henseender sammenlignes med finansiell sparing som for eksempel bankinnskudd eller sparing i verdipapirfond.

Som nevnt ovenfor er sparedelen av premien beregningsteknisk en rest som framkommer etter at risiko- og omkostningsdelen av premien er beregnet. I ytelsesbaserte pensjonsordninger hvor årlig pensjon skal være like stor for kvinner og menn, er det imidlertid avgjørende at dette restleddet tilpasses slik at oppspart kapital er tilstrekkelig til å møte framtidige omkostninger og framtidige årlige risikopremier for opptjent pensjon. I alderspensjonsordninger beregnes spareelementet av premien utfra hva medlemmet har opptjent av alderspensjon i løpet av året, slik at oppspart kapital blir tilstrekkelig stor til at den med tillegg av rente og dødelighetsarv skal dekke senere utbetalinger. Premiereserven kan derfor ikke være like stor for et kvinnelig og mannlig medlem som har tjent opp samme alderspensjon. Tilsvarende beregnes premien for ytelsesbasert etterlattepensjon slik at spareelementet til et gitt beregningsgrunnlag dekker opptjent pensjon. Uføre- og etterlatteytelser kan alternativt finansieres gjennom naturlig årlig risikopremie, hvor det ikke beregnes et spareelement, jf. brev 19. april 2001 fra Finansdepartementet til Kredittilsynet. Dette vil i så fall innebære at ytelser kun kan komme til utbetaling hvis forsikringstilfellet skjer mens vedkommende er medlem i pensjonsordningen.

Etter gjeldende regler bærer selskapet en finansiell risiko knyttet til å forvalte kundens midler. Ved fastsetting av premien kan forsikringsselskapet garantere en avkastning på kapitalen på forhånd. Premien på nye livsforsikringskontrakter kan etter forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring ikke beregnes på grunnlag av en avkastning av forvaltet kapital (grunnlagsrente) som er høyere enn 3 pst. p.a. Faller selskapets faktiske avkastning under det nivået selskapet har garantert, oppstår et renteunderskudd på forsikringen. Dette vil likevel være uten betydning for forsikringstakers rettigheter etter forsikringsavtalen.

Selskapets grunnlagsrente har for øvrig flere virkninger også for forsikringstaker. Høy grunnlagsrente medfører for eksempel at garanterte ytelser til en gitt premie blir større enn ved en lavere grunnlagsrente. Høyere grunnlagsrente vil også påvirke selskapets evne til å oppnå overskudd i framtiden, fordi en større andel av selskapets framtidige inntekter båndlegges til å dekke selskapets renteforpliktelser etter avtalen.

I kontoprodukter blir garantert avkastning tilført hvert år, tilsvarende en bankkonto. Ytelsene øker med tilført garantert avkastning. I tradisjonelle livsforsikringsprodukter vil garantert og ugarantert avkastning ha ulik innvirkning på garanterte ytelser. I tradisjonelle forsikringsprodukter er den garanterte avkastningen hensyntatt i «forkant» ved neddiskontering, for å beregne en årlig premie for en gitt ytelse. Ytelsene endres da ikke med tilført garantert avkastning hvert år.

Ovenfor var skillet mellom premienes spare- og risikodel illustrert i et eksempel, hvor sparedelen av premien framkom etter at en trakk fra årets risikopremie. Denne framgangsmåten har imidlertid ikke samme klare relevans for alle typer av forsikringer. Ved såkalte kapitaliseringsprodukter beregnes det ikke noen risikopremie i tradisjonell forstand, og som knytter seg til sannsynligheten for at den forsikrede skal gjøre et krav gjeldende på forsikringsselskapet. Det foretas i slike forsikringer ingen overføring av midler mellom forsikringstakere i kollektivet på grunn av risiko for død eller uførhet. Sparedelen av premien utgjør med andre ord hele premien, etter fradrag for kostnader. Som nevnt ovenfor er det imidlertid kun for risikodelen av premien at forsikringstakers kjønn kan ha relevans. Kapitaliseringsprodukter er dermed kjønnsnøytrale.

Ved alderspensjonsforsikringer betaler forsikringstaker ikke for risiko på vanlig måte. De som lever blir, i tillegg til grunnlagsrenten på oppspart kapital, hvert år tilført midler i form av såkalt dødelighetsarv. Risikodelen av premien har i denne sammenheng derfor motsatt fortegn av hva det har ved for eksempel en uførepensjon, i den forstand at det er den forsikrede og ikke forsikringsselskapet som her har rett på en risikopremie. Den forsikredes risikopremie kan i dette tilfellet ses på som en kompensasjon for at opparbeidet kapital tilfaller forsikringsselskapet dersom vedkommende dør. Dødelighetsarven tilsvarer den sannsynlighet det er etter beregningsgrunnlaget for at vedkommendes kapital tilfaller forsikringskollektivet i løpet av året. Den økonomiske risiko selskapet løper i denne sammenheng er derfor knyttet til at det kan dø færre i løpet av året enn det selskapet har lagt til grunn i premietariffen, slik at selskapet «arver» mindre enn det plikter å tilføre.

Et annet forhold det kan være grunn til å nevne er at ulike typer av forsikringer ofte selges fra samme forsikringsselskap som en slags produktkombinasjon. Selges for eksempel alderspensjon og etterlattepensjon sammen, kan dette ha vesentlig betydning for den risiko selskapet har og som knytter seg til personens videre liv, fordi ytelsene til en viss grad utelukker hverandre.

5.2.2 Nærmere om avsetninger og risiko

Forsikringsselskapet garanterer for oppfyllelsen av forsikringsavtalen. Dette innebærer at selskapet garanterer for de forutsetninger som er lagt til grunn i forsikringens beregningsgrunnlag, i den forstand at det er selskapet som i siste hånd må ta de tap som eventuelt oppstår dersom rett til utbetaling etter avtalen inntreffer oftere enn selskapet har lagt til grunn, eller dersom avkastningen blir lavere enn lagt til grunn. På avtaletidspunktet vet en ikke hvilken avkastning forsikringsselskapet vil ha på innbetalte midler, eller hvor ofte forsikringstilfellene vil inntreffe. For forsikringsselskapet er det derfor viktig å bedømme sannsynligheten for utbetaling riktig, og forvalte midlene betryggende og best mulig med hensyn til avkastning og finansiell risiko. Kundens sikkerhet for at forsikringsselskapet skal oppfylle sine forpliktelser etter forsikringsavtalen ligger i at selskapet har de nødvendige midler dersom forsikringskravet gjøres gjeldende. For den enkelte kunde vil selskapets eventuelle undervurdering av risikoen resultere i «lav» premie på forsikringen. På sikt vil imidlertid «lave» premier innebære at det kan oppstå ubalanse mellom selskapets inntekter og avtalefestede forpliktelser, noe som kan redusere selskapets evne til å innfri forsikringsforpliktelsene.

Det forhold at det er en betryggende sammenheng mellom premieberegning, avsetninger og risiko og at allmennheten har en slik tiltro, har derfor fundamental betydning, ikke bare for det enkelte selskap, men også for at forsikringsmarkedet generelt skal fungere. Dette reflekteres også i det lov- og forskriftsverk forsikringsselskapene må forholde seg til. I forsikringsvirksomhetsloven § 7–3 er det for eksempel tatt inn to egenkapitalkrav (kapitaldekningskrav og solvensmarginkrav) for forsikringsselskaper. Etter lovbestemmelsen skal et forsikringsselskap ha en kapitaldekning som til enhver tid utgjør minst 8 pst. av selskapets aktiva og selskapets forpliktelser utenfor balansen, beregnet etter prinsipper for risikoveiing. Selskapets samlede egenkapital må imidlertid også tilfredsstille reglene om solvensmarginkapital. Solvensmarginkapitalen beregnes i hovedsak ut fra passivasiden i balansen.

Videre er det i forsikringsvirksomhetsloven § 8–4 inntatt krav om at et livsforsikringsselskap i sin årsbalanse skal føre opp et sikkerhetsfond for å møte upåregnelige tap. De upåregnelige tap er knyttet til tap på forsikringsmessig risiko (død/uførhet).

Krav om at selskapet skal ha generell bufferkapital er i stor grad knyttet til at selskapet skal ha finansiell styrke til å motstå mer tilfeldige svingninger i økonomien, for eksempel svingninger i avkastningen pga. konjunkturelle forhold. Dette har imidlertid liten relevans for spørsmålet om kjønnsnøytrale premier for de enkelte forsikringskontrakter. Fokuset i omtalen nedenfor vil derfor være avsetninger og risiko med nærmere tilknytning til premieberegningen for den enkelte forsikringskontrakt.

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7–6 skal et forsikringsselskap benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas, og i forhold til selskapets økonomi. Premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av inngåtte forsikringsavtaler, og Kredittilsynet skal føre kontroll for å påse at de premier som benyttes er i samsvar med bestemmelsen. 1

At premiene på betalingstidspunktet står i et rimelig forhold til den risiko som er overtatt, er i seg selv ikke nok til å sikre at selskapet har de midler som er nødvendige i forhold til de forsikringstilfeller som oppstår når utbetaling skal foretas. Det kan gå flere tiår mellom tidspunktet for premieinnbetalingen og det tidspunkt hvor forsikringstilfellet inntreffer. Strømmen av premieinntekter må derfor i første omgang gjøres om til en beholdning av midler i selskapet. For å sikre selskapets oppbygging av reserver for å møte forsikringsforpliktelsene, er det derfor i forsikringsvirksomhetsloven § 8–2 inntatt en bestemmelse om at selskapet i sin årsbalanse skal gjøre avsetninger til et forsikringsfond. Fondet består av flere avsetningskomponenter og utgjør sammen med sikkerhetsfondet de forsikringsmessige avsetningene, jf. forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper.

Det kan oppstå forhold etter at premien er betalt, og som for eksempel avslører at risikoene tidligere er anslått feil. Det er i denne sammenhengen viktig å merke seg at forsikringsfondet er en del av årsbalansen. Det følger bl.a. av dette at den informasjonen som er relevant og tilgjengelig på årsoppgjørstidspunktet skal tas i betraktning ved beregningen av fondets minsteverdi. Kravet om oppbygging av et forsikringsfond er således ikke bare et krav om konservering av mottatte premier, og videre oppdatering av dette på bakgrunn av det en har lagt til grunn i beregningsgrunnlaget for premien. Forsikringsfondet sikrer også at selskapet oppdaterer avsetningene i forhold til «ny viten». I enkelte tilfeller kan forskjellen mellom «ny» og «gammel» viten gi betydelige forskjeller ved beregning av fondets minstestørrelse. Ett eksempel på dette kan være at selskapet bringer i erfaring at forsikringstilfellene opptrer oftere enn lagt til grunn ved premieberegningen. I et slikt tilfelle vil selskapet måtte ta denne nye informasjonen i betraktning ved beregningen av forsikringsfondets minsteverdi. I praksis er det imidlertid ikke ofte at det foretas store endringer på bakgrunn av ny informasjon på denne måte. Siden slik ny informasjon likevel kan ha betydelig innvirkning på fondets minsteverdi, er det i forsikringsvirksomhetsloven § 8–3 inntatt en bestemmelse om at et selskap som endrer grunnlaget for kapitalverdiens beregning, slik at selskapet må foreta forhøyede avsetninger for tidligere overtatte forsikringer, kan få en frist til å oppfylle et nytt reservekrav. Det vises i denne sammenheng bl.a. til brev av 23. februar 2001 fra Kredittilsynet til alle livsforsikringsselskapene om endrede premietariffer og avsetninger for uførepensjon i kollektiv rente- og pensjonsforsikring. For nærmere omtale av brevets innhold se kapittel 6.

Forsikringsvirksomhetsloven § 7–6 sikrer i utgangspunktet et livsforsikringsselskap et rimelig inntektsgrunnlag i forhold til de forpliktelser selskapet påtar seg overfor kundene. I enkelte årsoppgjør kan det likevel være nødvendig for selskapet å «ta av» egenkapitalen for å foreta nødvendige avsetninger til kundene, men det forekommer svært skjelden. Det vanlige er at selskapet har midler «til overs» etter at selskapet har ført opp et forsikringsfond som er tilstrekkelig til å dekke forpliktelsene etter forsikringsavtalene. Dette skyldes at beregningsgrunnlaget normalt bygger på relativt forsiktige anslag om finansiell avkastning på forvaltede midler eller sannsynlighet for at forsikringstilfellene skal oppstå. Grunntanken bak forsikringsvirksomhetsloven er imidlertid at også midler som samles opp i form av overskudd skal komme forsikringstakerne til gode. Dette kommer bl.a. til uttrykk i forsikringsvirksomhetsloven § 8–1, hvor det heter at de midler som samles opp i et livsforsikringsselskap skal tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene etter forsikringskontraktene, med mindre annet er bestemt i vedtektene. Dette skjer gjennom overskuddsdeling. 2 Det vises for øvrig til NOU 2001: 24 Ny forsikringslovgivning (Utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen), der dette hovedprinsipp er foreslått endret for enkelte kontraktstyper.

Hovedtrekkene i forsikringslovgivningen fastslår altså at hvert selskap skal ta premier som er rimelige i forhold til de forpliktelser selskapet påtar seg etter forsikringsavtalene. Selskapet skal selv bedømme risikoen ved avtalene, men Kredittilsynet kan og skal gripe inn overfor risikovurderinger som ikke virker rimelige og betryggende. Selskapet er pålagt å gjøre avsetninger i forhold til forpliktelsene. Dersom selskapet samler opp mer kapital enn nødvendig i henhold til inngåtte forsikringsforpliktelser, skal i hovedsak også disse midlene tilbakeføres til forsikringstakerne eller de forsikrede.

I henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 7–8 kan for øvrig en livsforsikringskontrakt, ved melding til selskapet, sies opp for overføring av midlene knyttet til forsikringen til annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Når kontrakten er opphørt kan de av selskapets midler som er knyttet til forsikringen kreves overført til annet selskap eller, for kollektiv pensjonsforsikring, til pensjonskasse som står under tilsyn av Kredittilsynet. Arbeidstaker som er medlem av kollektiv pensjonsforsikring har ved opphør av tjenesteforholdet rett til å få overført en andel av de midler som er knyttet til forsikringen til bruk og sikring av tilsvarende pensjonsrettigheter knyttet til nytt tjenesteforhold. I henhold til § 3–12 i forskrift 27. november 1991 nr. 757 om overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring, kreves sikring av premiereserve og opptjente ytelser. Kravet gjelder for hver enkelt ytelse for seg. Av forskriftens § 3–8 går det fram at oppsigelses- og oppgjørsfrister ved overføring av midler varierer fra 2 til 8 måneder, avhengig av størrelsen på forsikringskontrakten. Fristforlengelse kan imidlertid avtales særskilt.

Sammenhengen mellom premieberegning, avsetninger og risiko m.m. for den enkelte kontrakt vil bli gått gjennom i noe større bredde nedenfor i punkt 5.3 og 5.4. Det skilles da henholdsvis mellom avtaler hvor selskapet garanterer størrelsen på en ytelse (livsforsikring med fellesforvaltning av midlene) og avtaler om investeringsvalg.

5.3 Premieberegning, avsetninger og risiko m.m. i livsforsikring hvor størrelsen på ytelsene garanteres av forsikringsselskapet

Etter norsk forsikringslovgivning kan et forsikringsselskap enten ha fellesforvaltning av oppsamlede midler, eller tilby livsforsikring med investeringsvalg, også kalt unit link eller fondsforsikring. Et kjennetegn ved livsforsikring med fellesforvaltning er at forsikringsytelsene etter forsikringsavtalen er spesifisert uavhengig av den avkastning selskapet måtte ha på midlene. I livsforsikring med investeringsvalg vil ytelsene avhenge av avkastningen på den porteføljen hvor midlene er plassert.

Fordi forsikringsytelsene etter forsikringsavtalen i utgangspunktet er spesifisert, kan en ut fra disse beløpene – og ved bruk av beregningsgrunnlaget – avlede hvilket beløp selskapet må sette av for å dekke forpliktelsene. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 8–2 skal da også forsikringsfondet for slike forsikringsforpliktelser minst utgjøre differansen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser og kapitalverdien av de fremtidige nettopremier. Denne metoden for å beregne avsetningene på kalles ofte den prospektive metode. Med nettopremie menes premien etter fradrag for omkostninger på forsikringskontrakten. Nærmere regler om forsikringsfondets minsteverdi er gitt i forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring.

Etter forskriften skal det ved beregning av forsikringsfondets minsteverdi for de enkelte forsikringskontrakter benyttes samme beregningsgrunnlag som ved beregning av premien, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7–6. For engangsbetalte forsikringer, som er forsikringer hvor det etter avtalen ikke skal betales premie mer enn én gang, og andre forsikringer hvor beregning på bruttobasis gir større avsetning enn beregning på nettobasis, skal beregningen foretas på bruttobasis, det vil si at hele premien, inklusive omkostningsdelen av premien settes av i forsikringsfondet.

At pensjonsytelsene er garantert i forsikringsavtalen innebærer at selskapet, på bakgrunn av et beregningsgrunnlag utarbeidet med utgangspunkt i historiske data, utferdiger garantier med virkning flere tiår fram i tid. Potensielt medfører dette en betydelig risiko for selskapet, blant annet fordi demografiske forhold kan endre seg vesentlig over en slik tidshorisont. Selv om premien i utgangspunktet beregningsmessig er fastsatt slik at inntekter og utgifter over tid balanserer, er dette likevel en balanse på en knivsegg. Uten en dynamikk i forsikringsforholdet er det derfor sannsynlig at selskapet over tid enten samler opp betydelige midler som de forsikrede eller forsikringstakerne ikke har krav på, eller opparbeider betydelig underdekning i forhold til inngåtte kontrakter.

For å hindre at selskapet over tid opparbeider betydelig underdekning i forsikringsfondet i forhold til inngåtte kontrakter, er det vanlig praksis at det legges inn ikke ubetydelige sikkerhetsmarginer ved fastsetting av premietariffen, jf. også forsikringsvirksomhetsloven § 7–6. Kredittilsynet skal vurdere om slike marginer er tilstrekkelige eller urimelige. Sikkerhetsmarginene knyttes til to ulike forhold. For det første legges det ofte inn en sikkerhetsmargin i forhold til sannsynligheten for at forsikringstilfellet oppstår. Er det lagt inn en slik sikkerhetsmargin vil dette medføre at selskapet i lengden typisk vil ha et positivt «risikoresultat». Det andre forholdet er knyttet til den avkastning selskapet beregner seg å oppnå på forvaltet kapital. Dette medfører at selskapet i lengden typisk vil ha et positivt «renteresultat» («spareresultat»). På bakgrunn av de forpliktelser selskapene har påtatt seg etter forsikringsavtalene, innebærer imidlertid slike marginer at selskapet over tid, med rimelig stor grad av sannsynlighet, vil samle opp betydelige midler utover det som er nødvendig i forhold til forpliktelsene etter forsikringsavtalene.

Det følger av forsikringsvirksomhetsloven at de midler som samles opp i et livsforsikringsselskap skal tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene etter forsikringskontraktene, med mindre annet er bestemt i vedtektene. Bestemmelsen om tilbakeføring av oppsamlede midler har i lovens § 8–1 fått overskriften «overskudd i livsforsikring». Det kan imidlertid være verdt å merke seg at dette ikke er overskudd i tradisjonell forstand, fordi midlene ikke uten videre kan tillegges egenkapitalen i selskapet og disponeres av selskapets eiere. Adgangen til å bestemme i vedtektene at midlene ikke skal tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene etter forsikringskontraktene, er nemlig begrenset til 35 pst. av overskuddet. At minst 65 pst. av overskuddet skal tilbakeføres forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene, er av vesentlig betydning for forsikringsavtaler som løper over noe tid. Det vises for øvrig til NOU 2001: 24 Ny forsikringslovgivning (Utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen), der dette hovedprinsipp er foreslått endret for enkelte kontraktstyper.

De nærmere bestemmelsene om den enkelte forsikringskontrakts rett til andel av overskuddet er fastsatt i forskrift 1. juni 1990 nr. 430 om overskudd i livsforsikring. Etter forskriften skal overskuddet fordeles mellom kontraktene etter den enkelte kontrakts bidrag til dannelsen av overskuddet og på grunnlag av premietariffen for den enkelte kontrakt. Ved fordelingen skal man ta hensyn til avviket mellom det konstaterte og det beregnede resultat for det enkelte element innen hver gruppe i beregningsgrunnlaget (avkastningselementer, risikoelementer og administrasjonselementer). Bestemmelsen innebærer således at overskuddet fordeles etter en separat vurdering av selskapets rente-, risiko- og omkostningsresultatet, og på bakgrunn av den enkelte kontrakts bidrag til disse resultatene. Blant annet skilles det mellom kontrakter med ulike grunnlagsrenter, fordi de med lavere grunnlagsrente har bidratt mer til overskuddet enn de med høyere grunnlagsrente («bidragsprinsippet»).

I Kredittilsynets rundskriv nr. 32/94 er det gitt retningslinjer for tilbakeføring av overskuddsmidler i livsforsikring. En vanlig måte å foreta dette på for individuelle forsikringer, er å benytte midlene til å øke det beløpet som kommer til utbetaling etter forsikringsavtalen dersom forsikringstilfellet inntreffer, som tilleggsytelser ut over kontraktsforpliktelsene. Dette systemet reflekteres også i forsikringsvirksomhetsloven § 8–2, hvor det fremgår at selskapet i årsbalansen plikter å gjøre avsetninger i forsikringsfondet for slike tilleggsytelser utover kontraktsforpliktelsene. Ved tildeling av midler på denne måten vil forsikringsfondet tilknyttet forsikringen vokse mer enn nødvendig ut fra opprinnelig avtalte ytelser, og det overskytende beløpet benyttes som premie for tilleggsytelser ut over kontraktsforpliktelsene. Det har i denne sammenheng ingen selvstendig betydning om overskuddet har sin opprinnelse i spare-, risiko-, eller omkostningsdelen av premien. I kollektive pensjonsforsikringer overføres overskuddet til ordningens premiefond (eller innskuddsfond etter innskuddspensjonsloven).

Selskapet garanterer for de tilleggsytelser ut over kontraktsforpliktelsene som de forsikrede har fått opparbeidet, på lik linje med opprinnelig avtalte ytelser. Premiereserven for tilleggsytelsene tilhører således selskapets forsikringsfond. At selskapet tildeler kundene overskudd på avtalene bidrar således over tid til økte kundefordringer og økte forpliktelser for selskapet.

Når det gjelder overskudd (underskudd) direkte knyttet til produkter uten rett til overskudd, tilfaller (belastes) dette i sin helhet egenkapitalen, jf. rundskriv nr. 71/90 fra Kredittilsynet. Produktene omfatter både rene risikoforsikringer så vel som mer sparebetonte forsikringer. Produkter uten rett til overskudd, må oppfylle visse forutsetninger for at produktene skal være i overensstemmelse med forsikringsvirksomhetsloven §§ 7–5 og 7–7, jf. Ot.prp. nr. 42 (1986–87) Om lov om forsikringsvirksomhet. En forutsetning er bl.a. at spesielt risikoen for tap er reell, m.a.o. at risikoen er jevnt fordelt mellom selskap og forsikringstakere. Premietarifferingen skal likevel utformes slik at produktet med overveiende sannsynlighet bidrar til dannelse av rettmessig andel av selskapets overskudd.

Et livsforsikringsselskap kan ved utgangen av det enkelte år foreta tilleggsavsetninger i forsikringsfondet utover forsikringsfondets minsteverdi. De nærmere bestemmelsene om dette er gitt i forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring og i forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikringsselskaper. Tilleggsavsetningene fordeles mellom de enkelte forsikringskontrakter, men den forsikrede eller forsikringstaker har bare en betinget rett til midlene. Dersom selskapet ikke oppnår en avkastning på sine eiendeler som svarer til grunnlagsrenten i beregningsgrunnlaget, foretas en overføring fra kontraktens tilleggsavsetninger for å dekke manglende avkastning. Adgangen til å foreta tilleggsavsetninger bidrar således til å redusere foretakets risiko knyttet til den garanterte grunnlagsrente. Denne adgangen ble innført i 1993 for å bedre selskapenes evne til å motstå tap som følge av verdiendringer på eiendelssiden. Det er da tilleggsavsetningene, og ikke egenkapitalen, som i første omgang bærer den finansielle risikoen i selskapene.

Kredittilsynet skal se til at livsforsikringsselskapene benytter premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi, samt føre kontroll for å påse at de forsikringsvilkår som benyttes er betryggende og rimelige, jf. forsikringsvirksomhetsloven §§ 7–6 og 7–7. Rundskriv nr. 52/93 fra Kredittilsynet omhandler livselskapenes adgang til å endre premier og forsikringsvilkår i forsikringstiden. Når det gjelder premieforhøyelser knyttet til risiko- og kostnadselementer (dvs. andre beregningselementer enn grunnlagsrenten) er retningslinjene noe forskjellige for individuelle og kollektive forsikringer. For individuelle forsikringer og fripoliser utgått fra kollektive pensjonsforsikringer er det generelt ikke adgang for selskapene til å endre premier og forsikringsvilkår i forsikringstiden for løpende kontrakter. Unntatt er forbehold om endring av premier og forsikringsvilkår for invaliditetsforsikring ved tilpasning til folketrygden, og endring av stykkpregede omkostningstillegg i forhold til en på forhånd fastsatt indeks, for eksempel grunnbeløpet i folketrygden eller konsumprisindeksen.

I tilfellet med kollektiv rente- og pensjonsforsikringer er det generelt adgang for selskapene til å endre premier i forsikringstiden for løpende kontrakter ved vesentlige avvik i kostnads- eller risikoelementene. Det er bl.a. adgang til å ta forbehold om endring av premier og forsikringsvilkår for invaliditetsforsikring ved tilpasning til folketrygden. Det forutsettes at endringene ikke fører til at opparbeidede pensjonsrettigheter reduseres.

5.4 Premieberegning, avsetninger og risiko m.m. i livsforsikring med investeringsvalg

Livsforsikring med investeringsvalg kjennetegnes ved at det til den enkelte forsikringskontrakt knyttes en spesifisert investeringsportefølje, som forsikringstaker eller den forsikrede har adgang til å endre. Ved livsforsikring med investeringsvalg gjelder i hovedsak de samme bestemmelser som ved livsforsikring for øvrig, jf. ovenfor. Det er imidlertid verdt å merke seg enkelte særtrekk.

For forsikringer med investeringsvalg uten avkastningsgaranti, der beregninger etter en prospektiv metode ikke kan benyttes, skal avsetningene utgjøre verdien av den investeringsporteføljen som forsikringen er tilordnet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8–2. Er det knyttet en avkastningsgaranti til avtalen, skal selskapet ta seg betalt for denne ved en særskilt premie (og benytte prospektiv metode for denne delen).

Forskrift 1. juni 1990 nr. 430 om overskudd i livsforsikring kommer ikke til anvendelse for livsforsikring med investeringsvalg. Selskapet har i utgangspunktet verken over- eller underskudd ved forvaltningen av kapitalen for kontrakter med investeringsvalg. Verdiutviklingen på de spesifiserte eiendelene i kontrakten reflekteres fortløpende i kontoverdien. Overskuddsdeling i kapitalforvaltningen har derfor i praksis lite for seg for slike forsikringer.

Vedtektene for unit link-selskapene bestemmer at det for kostnader og risiko ikke praktiseres noen overskuddsdeling. Selskapet sitter da igjen med eventuelt overskudd på disse komponentene, og bærer tilsvarende risikoen for tap.