7 Om pensjonsmessig likebehandling av kvinner og menn

7.1 Innledning

I kapittel 7 gjøres det rede for lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene. Punkt 7.2 tar for seg sentrale bestemmelser i loven, og det vises i enkelte sammenhenger også til ulike forarbeider til loven. Deretter følger punkt 7.3 med drøftelser av begrepet pensjonsmessig likebehandling. Herunder gjengis også Likestillingsombudets konklusjon med hensyn til om kjønnsdifferensierte premier i pensjonsforsikringer innebærer forskjellsbehandling på grunn av kjønn. I punkt 7.4 følger utvalgets vurdering.

7.2 Gjeldende rett etter likestillingsloven

Lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) har som formål å fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Formålsbestemmelsen (§ 1) er viktig når det gjelder forståelsen av lovens øvrige bestemmelser.

Loven gjelder i utgangspunktet alle samfunnsområder, med unntak av det som hører til indre forhold i trossamfunn (§ 2). Lovens § 3 (generalklausulen) fastslår at forskjellsbehandling av kvinner og menn ikke er tillatt. Av Ot.prp. nr. 33 (1974–75) Lov om likestilling mellom kjønnene går det fram at en slik hovedbestemmelse (generalklausul) er påkrevd fordi en vanskelig kan utforme spesialbestemmelser som fanger opp diskriminering på alle områder hvor en kan tenke seg forskjellsbehandling mellom kjønnene.

I Ot.prp. nr. 33 (1974–75) framgår det videre at «visse tilfeller hvor kvinner og menn behandles ulikt likevel ikke skal ses som kjønnsdiskriminering og dermed rammes av loven». Av proposisjonen går det fram at det i utgangspunktet er tillatt med forskjellsbehandling når begrunnelsen er saklig, dvs. at den både er sann og relevant (eller akseptabel) i sin sammenheng. Nærmere avgrensninger må i henhold til proposisjonen trekkes i praksis. I proposisjonen blir det imidlertid trukket fram at dersom en skulle godta at arbeidsgiveren kunne ansette personer ut fra statistisk påviselige forskjeller, ville det være urimelig å trekke inn statistikk som bare rammer kvinner. Lignende forhold må da i henhold til forarbeidene også trekkes inn ved vurderingen av menn i ansettelsessaker. I praksis har statistiske forskjeller mellom kjønnene ikke vært en akseptabel grunn til forskjellsbehandling. Det kreves etter fast praksis en individuell vurdering i det enkelte tilfelle, uavhengig av kjønn.

Lovens § 3 tredje ledd fastslår at ulik behandling likevel er tillatt dersom forskjellsbehandlingen har til hensikt å fremme likestilling. I praksis kan dette unntaket i loven bare benyttes til fordel for kvinner. Forskjellsbehandling til fordel for menn har ikke blitt ansett som likestillingsfremmende. I 1995 ble imidlertid likestillingsloven gitt en tilføyelse ved § 3 fjerde ledd som åpner for at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om forskjellsbehandling til fordel for menn. Samtidig ble det gitt en forskrift om positiv særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn.

Lovens § 4 presiserer forbudet mot forskjellsbehandling ved ansettelser, forfremmelser, oppsigelser eller permittering. Loven har i § 5 bestemmelser om lik lønn for arbeid av lik verdi. Med lik lønn menes at lønnen fastsettes på samme måte for kvinner og menn uten hensyn til kjønn. Pensjonsytelser omfattes av lovens lønnsbegrep, jf. Ot.prp. nr. 1 (1977–78) Lov om likestilling mellom kjønnene.

Lovens § 5 fjerde ledd inneholder en regel om såkalt omvendt bevisbyrde. Der fastslås det at dersom det kan påvises lønnsmessig ulik behandling av kvinner og menn som utfører arbeid av lik verdi i samme virksomhet, må arbeidsgiveren sannsynliggjøre at dette ikke skyldes arbeidstakerens kjønn. I Ot.prp. nr. 29 (1994–95) Om lov om endringar i lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene sies det følgende om dette:

«I praksis innebér dette at arbeidsgjevaren må føre prov for at normene for lønsfastsetjinga er dei same for menn og kvinner. Dersom handhevingsorganet kjem til at ein står andsynes eit tilfelle der menn og kvinner med likt arbeid får ulik løn, og arbeidsgjevaren ikkje kan gjera mest truleg nokon saklege grunnar for dette, skal ein gå ut frå at grunnen til den ulike behandlinga er kjønn.»

7.3 Pensjonsmessig likebehandling

Et grunnleggende spørsmål for Likestillingsombudet har vært om kjønnsdifferensierte premier innebærer forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Konklusjonen har måttet baseres på en vurdering av om to personer, én kvinne og én mann, som samtidig tegner lik forsikring med lik premie og forsikringen kommer til utbetaling på samme tidspunkt, forskjellsbehandles dersom forsikringsytelsene er ulike. Et forhold som i den forbindelse måtte vurderes var om disse to personene nødvendigvis har kjøpt samme forsikringstjeneste, ettersom tjenesten etter sitt innhold og egenart er forskjellig for kvinner og menn med hensyn til den risikoen som karakteriserer dem.

Det har vært hevdet at begrepet pensjonsmessig likebehandling av kvinner og menn ikke er entydig definert. Innenfor kollektiv pensjon har det vært hevdet at likebehandling kan være ensbetydende med at årlige pensjonsutbetalinger er de samme for kvinner som for menn. Det har også vært hevdet at likebehandling kan bety at de årlige innbetalingene til pensjonsordningen for en arbeidstaker skal være like for kvinner og menn, men at årlig utbetaling kan variere mellom kjønnene. Vurderingen av likebehandling kan også ses i lys av om premieinnbetalingene først og fremst er å anse som en del av vedkommendes lønn, eller om innbetalingene hovedsakelig ses på som bidrag til det sosiale fellesgodet som pensjon er for medlemmene i ordningen, etablert av foretaket. De kollektive tjenestepensjonsordningene er en del av de samlede lønns- og arbeidsvilkår.

I tilfellet med like store årlige utbetalinger for begge kjønn, vil kvinnene i gjennomsnitt oppnå en høyere samlet alderspensjon enn menn. Dette skyldes at kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn. I tilfellet med like innbetalinger til pensjonsordningen, vil årlig alderspensjon være forskjellig, mens gjennomsnittlig samlet pensjon over hele pensjonsperioden vil være lik.

Siden kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn, er ren alderspensjon dyrere for kvinner enn for menn, og etterlattepensjon dyrere for menn enn for kvinner når ytelsene settes likt. Det kan derfor finnes ytelsessammensetninger hvor ytelsenes forskjellige pris for kvinner og menn til sammen vil balansere, slik at den samlede pakke av ytelser kan oppnås for samme samlede bidrag for kvinner og menn. Dette går bl.a. fram av beregningene i tabell 6.1. En slik kombinasjon av alders-, uføre- og etterlattedekninger er den vanligste i ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger med gunstig skattemessig behandling, jf. punkt 6.4. Ved andre ytelsessammensetninger enn disse, kan like ytelser oppnås gjennom at det innbetales forskjellige bidrag for menn og kvinner, eller ved at man i ordningen, etter at bidragene er innbetalt, reelt foretar en omfordeling av de innbetalte midlene mellom kjønnene.

Likestillingsombudet behandlet problemstillingen om kjønnsdifferensierte premier innebærer forskjellsbehandling på grunn av kjønn høsten 2000, på bakgrunn av en henvendelse fra Landsorganisasjonen i Norge, jf. vedlegg 3 med kopi av brev fra Likestillingsombudet til Landsorganisasjonen i Norge av 17. november 2000. Finansnæringens Hovedorganisasjon representerte den andre parten i saken, jf. bl.a. vedlegg 2 med notat av 2. mai fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) til Likestillingsombudet. Notatet fulgte som vedlegg til brev av 5. mai 2000 fra FNH til Likestillingsombudet.

Likestillingsombudet konkluderte i brevet av 17. november 2000 med at kjønnsdifferensiert premieberegning ved pensjonsforsikring innebærer en forskjellsbehandling av kvinner og menn. Ombudet konkluderte videre med at forskjellsbehandlingen må anses som saklig og at den dermed ikke er i strid med likestillingsloven.

I saklighetsvurderingen la Likestillingsombudet særlig vekt på at det ikke er praktisk mulig å beregne risiko for den enkelte person. Kunden ville i så fall bli selvassurandør. I beregning av sannsynligheten for bl.a. dødsfall er man avhengig av å ta hensyn til visse statistiske kjennetegn. Statistikk viser klart at kvinner lever lenger enn menn. I tillegg la ombudet vekt på at statistisk beregnet levealder benyttes konsekvent og dermed også medfører at enkelte forsikringsdekninger har lavere premie for kvinner. Likestillingsombudet viste også til at ulik premieberegning for kvinner og menn har vært akseptert gjennom alle årene etter at likestillingsloven ble vedtatt, at lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet også legger opp til differensiert premieberegning samt at det er vanskelig å finne alternative måter å beregne premie på.

Ombudet uttalte seg likevel kritisk til forsikringsbransjens praksis. I brevet heter det bl.a.:

«Jeg er likevel kritisk til forsikringsbransjens praksis, særlig når det gjelder kollektive pensjoner i arbeidsforhold. En ting er hva forsikringsselskapene tar hensyn til ved premieberegningen, noe annet er hva som presenteres for arbeidsgiver. Hvis man presenteres for ulike premier, kan dette lettere gi arbeidsgiver et økonomisk motiv for å ansette menn fremfor kvinner. Dette gjelder særlig hvis valget står mellom en eldre kvinne og en yngre mann. I tillegg kan ulikheter i premie eller utbetaling bidra til å forsterke strukturelle økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn. I et slikt perspektiv kan kollektive pensjonsordninger også lettere komme i strid med likestillingsloven §§ 3 og 5.»

For å fremme likestilling mellom kjønnene er det derfor etter Likestillingsombudets oppfatning ønskelig at arbeidsgiver får et tilbud som fremstår kjønnsnøytralt, selv om det i de underliggende beregningene er tatt hensyn til kjønn.

7.4 Utvalgets vurdering

Kollektive pensjonsordninger i arbeidsforhold hvor årlig innbetaling er lik for de to kjønn, og dette leder til like årlige ytelser, er de eneste ordninger som faller inn under hva som kan forstås som pensjonsmessig likebehandling.

I den grad det ikke er mulig eller ønskelig å lage løsninger som tilfredsstiller dette, må alternativer vurderes. Likestillingsombudet har akseptert forskjellsbehandling som følge av ulik dødsrisiko, dvs. ulik forventet levealder mellom kvinner og menn, som saklig og dermed lovlig. Et sentralt spørsmål for utvalget er derfor om ordninger som gir kvinner og menn like årlige ytelser som følge av ulike innbetalinger, innebærer en mer akseptabel forskjellsbehandling av kjønn enn de ordningene hvor like innbetalinger gir ulike ytelser for de to kjønn.

Utvalget finner i denne sammenheng grunn til å vise til at flere faktorer enn kjønn, som for eksempel alder og lønn, er av betydning for foretakenes pensjonskostnader. At dødelighets- og uføreintensiteter også påvirker premien i livsforsikring har trolig vært «allment kjent» i lang tid, gjennom bl.a. de ytelsesbaserte pensjonsordningene. I disse ordningene vil det være ulik premiebelastning for en kvinne og en mann for samme årlige ytelser. Dekningssammensetningen vil imidlertid kunne være avgjørende for om det vil være forskjell i premien for kvinner og for menn.

På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at ulik premietariff for de to kjønn, hvor dette gir like årlige ytelser, slik tilfellet er i dagens ytelsesbaserte ordninger, er en mer akseptabel forskjellsbehandling av kjønn enn tilfellet vil kunne være i de innskuddsbaserte ordningene. Utvalget mener videre at hvis det ev. må velges om det skal betales forskjellig premie for samme årlige pensjon, eller lik premie som gir forskjellig pensjon, så vil alternativet med samme årlige pensjon være mest tilfredsstillende ut fra likestillingshensyn.

På bakgrunn av det ovennevnte legger utvalget til grunn for det følgende at a) pensjonsmessig likebehandling innebærer ordninger hvor årlige innbetalinger og årlige utbetalinger er like for de to kjønn, og b) ordninger hvor ulike årlige innbetalinger gir like årlige utbetalinger er mer akseptabelt ut fra likestillingshensyn enn c) like årlige innbetalinger og ulike årlige utbetalinger for de to kjønn.