6 Om statistiske forskjeller mellom kvinner og menn som påvirker premieberegningen

6.1 Innledning

Som det fremgår av kapittel 5 kan premietariffen, eller premieberegningsgrunnlaget, ved premie- og avsetningsberegninger deles opp i tre deler: en sparedel, en risikodel og en omkostningsdel.

Det er en grunnleggende forutsetning i forsikring at premien står i forhold til den risikoen den forsikrede representerer for selskapet ut fra statistiske kjennetegn. Det at premien for en forsikring kan være ulik for menn og kvinner, gjenspeiler nettopp ulik risiko.

Utvalget har i sitt arbeid fokusert på risikodelen av tariffen, ettersom det er her hvor de ulike statistiske egenskaper knyttet til kjønn benyttes. De andre faktorene som inngår i tariffen (sparing og omkostninger) skiller ikke mellom kjønn, men som beskrevet i kapittel 5 vil også sparedelen reflektere ev. vurderingsforskjeller selskapene måtte gjøre vedrørende risiko på bakgrunn av den forsikredes kjønn.

Risikodekning er forsikringsdekning som medfører utbetaling når forsikringstilfellet inntreffer ved død eller opplevelse eller ervervsmessig uførhet. For å fastsette risikodelen av premietariffene i livsforsikring, benyttes derfor statistiske og forsikringstekniske metoder som tar utgangspunkt i sannsynligheten for død eller uførhet i forskjellige aldre. Slike sannsynlighetsberegninger kan ikke gjøres med særlig sikkerhet for den enkelte person, men for en større befolkningsgruppe kan man med relativ stor presisjon foreta slike beregninger. Risikoen må da vurderes ut fra visse gruppebetraktninger, og ikke slik at hver enkelt får en helt konkret risiko knyttet til sitt liv. I boks 6.1 beskrives premietarifferingen nærmere, og det gis også en forklaring på hva som menes med forsikringsteknisk rettferdig premie.

Boks 6.2 Om tariffering av livsforsikringspremier og forsikringsteknisk riktig premie

Følgende type formel kan benyttes i tarifferingen av en forsikringspremie til alderspensjon, hvor det beregnes en engangspremie for en årlig alderspensjon fra 67 år og livsvarig for en person i alder x:

hvor v^t er en diskonteringsfaktor som baserer seg på den forsikringstekniske renten som etter gjeldende regelverk er 3 pst. for nye kontrakter. _t p_x er sannsynligheten for at en x-åring overlever til vedkommende blir x + t år. En tar dermed hensyn til dødelighetsarven.

De forsikringstekniske avsetningene er bygget opp av samme type beregninger.

Dersom et forsikringsselskap endrer tariffering skal dette meldes til Kredittilsynet. For pensjonskasser kreves forhåndsgodkjente tariffer.

Livsforsikringsselskapene tar i mot premier mot samtidig å påta seg en forpliktelse til å utbetale midler til de personer i forsikringskollek­tivet som i forsikringsperioden opplever for­sikringstilfellet. Livsforsikringsselskapenes virk­somhet innebærer derfor i utstrakt grad inntektsoverføring.

Ved en nærmere vurdering av forsikringsmarkedet er det behov for å skille mellom realiserte og forventede inntektsoverføringer. Den realiserte inntektsoverføringen kan bare måles etter at forsikringsperioden er utløpt, og alle utbetalinger er foretatt. Det er imidlertid ikke meningsfylt å snakke om et forsikringsmarked dersom en på forhånd vet hvilke personer som vil oppleve forsikringstilfellet. En analyse av forsikrings­marked tar derfor ofte utgangspunkt i det en vet når forsikringskontrakten inngås. Et begrep som ofte brukes i denne sammenhengen er «forsikringsteknisk riktig» eller «forsik­ringsteknisk rettferdig» (actuarial fair) premie. En forsikringsteknisk riktig premie er kjennetegnet ved at den forventede utbetalingen til den forsikrede er fastsatt i forhold til premien på forsikringen.

I et marked basert på forsikringsteknisk riktige forsikringspremier er den forventede nettokostnaden ved å forsikre seg for det enkelte individ lik null, og forsikringsmarkedet vil være uten forutsigbare (forventede) omfordelingsvirkninger mellom bestemte forsikringstakere eller grupper av forsikringstakere. Dette forutsetter at forsikringspremiene baseres på reell risiko, uavhengig av om denne risikoen kjennetegnes ved alder, kjønn e.l. Avhenger reell risiko av ett eller flere kjennetegn som ikke hensyntas ved premiefastsettingen, vil forsikringsmarkedet kunne innebære en forutsigbar omfordeling mellom forsikringstakere med og uten dette kjennetegnet.

For å få et inntrykk av den ulike risiko de to kjønn representerer er det i punkt 6.2 sett nærmere på forskjeller mellom de to kjønn i forventet levealder og sannsynligheten for ervervsmessig uførhet. Punkt 6.3 ser nærmere på premietarifferingen. I 6.4 ser en så nærmere på faktiske forskjeller i premie for kvinner og menn, og om variasjoner i avkastningen har betydning for premieforskjellene.

6.2 Om statistiske forskjeller i forventet levealder og uførhet mellom kvinner og menn

Det har over tid vist seg at dødeligheten i befolkningen er forskjellig med hensyn til kjønn. Dødelighet er i livsforsikring av særlig betydning for risiko­delen i tariffen som benyttes i premiebereg­ningen av alders- og etterlattepensjoner til livs­ledsager og barn. Figur 6.1 viser dødeligheten i befolkningen per 1000 innbygger fordelt på de to kjønn. Som det går fram av figuren øker forskjellen i dødelighet mellom kvinner og menn med alderen.

Kilde: Finansnæringens Hovedorganisasjon

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 6.2 viser forventet levealder for nyfødte kvinner og menn. Av figuren går det fram at differansen i forventet levealder mellom de to kjønn for nyfødte, har økt fra tre år rett etter 2. verdenskrig, og til en topp på 6,8 år på midten av 1980-tallet. Ut fra dødelighetsforholdene i 1999 kan en nyfødt jente forvente å bli 81,1 år, og en nyfødt gutt 75,6 år, dvs. en forskjell i forventet levealder på 5,5 år. Nyfødte gutters forventede levealder har fra midten av 1980-tallet økt mer enn tilsvarende tall for nyfødte jenter. Siden 1995 har nyfødte gutters forventede levealder økt med 0,8 år. Dette er 0,5 år mer enn for jenter.

Figur 6.2 viser at differansen i forventet levealder for nyfødte gutter og jenter har vært relativt stabil fra 1970 og utover. Denne differansen var i perioden 1966 til 1970 5,7 år, det vil si 0,2 år mer enn tilsvarende forskjell i 1999.

Forventet levealder øker med personens alder. Mens en nyfødt gutt ut i fra dødelighetsforholdene i 1999 kunne forvente å bli 75,6 år, kan en mann som nettopp er fylt 67 år forvente å bli 81,3 år. For kvinner er tilsvarende tall for nyfødte 81,1 år, og forventet levealder for en 67-åring er 84,9 år. Differansen i forventet levealder avtar således med alderen. Mens differansen i forventet levealder for nyfødte ut i fra dødelighetsforholdene i 1999 er 5,5 år, er forskjellen i forventet gjenstående levetid for 67-åringer 3,6 år og for 80-åringer 2,1 år. Forventet gjenstående levetid for en 80 år gammel mann har økt med 0,16 år fra 1995 til 1999, mens den for kvinner i samme periode har økt med 0,09 år.

Reduksjonen av forskjellene i forventet levealder for kvinner og menn, slik det er observert i Norge siden midten av 1980-tallet, forventes av Statistisk sentralbyrå (SSB) å fortsette. Utviklingen går imidlertid langsomt, og det er høyst usikkert om de statistiske forskjellene noen gang vil utviskes. Prognoser fra SSB viser at differansen i forventet levealder for nyfødte i 2050 vil være på 4,5 år. Tallene er imidlertid beheftet med stor usikkerhet. Den forventede utviklingen skyldes flere forhold. Den viktigste faktoren er etter SSB oppfatning trolig endringene i folks røykevaner. I 1973 røykte over halvparten av den mannlige voksne befolkning. Tall fra SSB viser at i 2000 var denne andelen om lag 31 pst. Dette forholdet trekker isolert sett i retning av bedre helse for menn. Blant kvinner har andelen dagligrøykere ligget konstant i overkant av 30 pst. siden 1973.

Nordmenn kan for øvrig forvente å leve noe kortere enn svensker, men lenger enn dansker og finner. Mens nyfødte norske jenter og gutter forventningsvis lever til de er henholdsvis 81,1 og 75,6 år, lever nyfødte svensker, dansker og finner til de henholdsvis er 81,9 og 77,1, 78,4 og 73,3, 81,0 og 73,7 år. Tallene er fra 1999, med unntak av de danske som er fra 1997. Også i de andre nordiske landene er det en utvikling i retning av reduserte forskjeller i forventet levealder mellom kvinner og menn.

I tilknytning til risikodelen i tariffen som benyttes i premieberegningen av etterlattepensjoner til livsledsager og barn, er det også av betydning at kvinner i gjennomsnitt gifter seg med menn som er eldre enn dem. I perioden 1961 til 1965 var gjennomsnittsalderen ved giftermål for alle gifte menn i henhold til SSB 27,8 år, mens den for kvinner var 24,5 år. Tilsvarende tall for perioden 1991 til 1995 var 32,1 og 29,0 år, og for 1999 34,8 og 31,6 år. Tallene viser at gjennomsnittsalderen ved giftermål har økt fra 1960-tallet og frem til 1999. Differansen i giftemålsalderen mellom de to kjønnene har imidlertid over perioden vært tilnærmet stabil på om lag 3 år.

Sammenfatningsvis kan vi si at en nyfødt jente ut i fra dødelighetsforholdene i 1999 kan forvente å bli 5,5 år eldre enn en nyfødt gutt, og at kvinner i gjennomsnitt gifter seg med menn som er 3 år eldre.

Det har vist seg at uførefrekvensen er ulik for kvinner og menn. Dette har særlig betydning for risikodelen i tariffen for uførepensjonsforsikringer.

Figur 6.3 viser at andelen uførepensjonister i folketrygden i prosent av befolkningen under folketrygdens pensjonsalder, var vel 3 prosentpoeng høyere for kvinner enn for menn ved utgangen av 1999. Videre går det fram av figuren at veksten i antallet uførepensjonister, særlig i siste del av 1990-tallet, har vært sterkere for kvinner enn for menn. Andelen uførepensjonerte menn økte fra 1995 til 1999 med 0,9 prosentpoeng, mens andelen uførepensjonerte kvinner i samme periode økte med 1,8 prosentpoeng.

Kilde: Trygdestatistisk årbok 1990 og 2000, Rikstrygdeverket

Observasjoner av uføreutviklingen på 1990-tallet viser at det har vært store endringer i tallet på nye uførepensjonister i folketrygden gjennom dette tiåret. Observasjonene har, selv om de gjelder folketrygden, relevans også for livselskapenes bestander i kollektiv pensjonsforsikring. Tilgangen gikk ned noe de første årene, men har så økt fra om lag 20 000 per år til om lag 30 000 i 2000. Økningen er størst i aldersgruppen 25–34 år. Reaktiveringen har stort sett vært minkende, slik at det totale tallet på uførepensjonister har økt enda mer enn det tilgangstallene tilsier. Ved utgangen av 2000 var det om lag 280 000 uførepensjonister i Norge, noe som representerer en økning på ca. 14 pst. fra 1994. Dersom denne trenden fortsetter, vil det være over 340 000 uførepensjonister i 2005. Av dagens uførepensjonister er 57 pst. kvinner, og andelen har økt de senere årene.

Siden kvinner og menn i stor utstrekning arbeider i ulike yrker og sektorer, er menn og kvinner omgitt av og utsatt for ulike belastninger og jobbkrav i arbeidsmiljøet. I NOU 2000: 27 Sykefravær og uførepensjonering er disse forholdene drøftet nærmere. I utredningen heter det bl.a. at:

«Det norske arbeidsmarkedet er sterkt kjønnssegregert. Kvinner og menn befinner seg i stor utstrekning i forskjellige yrker og på forskjellige arbeidsplasser. Kvinner er for eksempel i klart flertall i omsorgsyrkene i offentlig sektor. Yrkesgruppen pleiearbeid omfatter 40 prosent av de sysselsatte kvinnene, og innen pleiearbeid utgjør kvinnene i dag 93 prosent av de sysselsatte. Innen jern og metallvarearbeid utgjør de 3 prosent. I tillegg til vertikal segregering, er det norske arbeidsmarkedet også horisontalt segregert. Det vil si at kvinner og menn er ulikt fordelt i stillingshierarkiet. Andelen kvinner med lederstilling var i 1995 på 11 prosent, tilsvarende andel blant menn var på 28 prosent. I lavtlønnsyrker og deltidsjobber er det en overvekt av kvinner. Den horisontale segregeringen gir seg blant annet utslag i at forskjellen i folketrygdens utbetaling av sykepenger mellom kvinner og menn er langt mindre enn forskjellen i fraværsdager.»

Det er for øvrig også kjent at det eksisterer til dels store forskjeller i trygdeforbruk mellom ulike geografiske områder her i landet.

De statistiske forskjellene i dødelighet og uførhet blant de forsikrede avviker noe fra tilsvarende statistikk i befolkningen. Kollektiv tjenestepensjonsforsikring i forsikringsselskaper og pensjonskasser er knyttet opp mot et eksisterende eller tidligere arbeidsforhold. Kollektiv pensjon omfatter dermed et utvalg av personer fra en større populasjon. Erfaringer over tid har for eksempel vist at forventet levealder er høyere for de som er (eller var) innenfor arbeidsmarkedet, og som har kollektiv tjenestepensjonsordning, enn de som har blitt stående utenfor. Personer innenfor arbeidsmarkedet lever således erfaringsmessig i gjennomsnitt noe lenger enn befolkningen generelt. Tilsvarende er den relative andelen uføre større for befolkningen som helhet, enn for dem som er innenfor arbeidsmarkedet. Dette skyldes bl.a. at det er høy grad av sammenheng mellom det å være eller bli ufør og det å komme inn i eller forbli innenfor arbeidsmarkedet. Å være yrkesaktiv er en forutsetning for at en person kan omfattes av en kollektiv tjenestepensjonsordning.

For å kunne fastsette så «rettferdige» («riktige») premier som mulig, jf. boks 6.1, må livsforsikringsselskapene foreta en vurdering av hvordan dødeligheten vil være i fremtiden. Som nevnt over viser det seg at livsforsikringsselskapenes dødelighetserfaringer avviker en del fra dødeligheten i hele befolkningen. Personer som skal tegne kapitalforsikring må gi en erklæring om sin helse. For kollektiv pensjonsforsikring er det som regel tilstrekkelig med en arbeidsdyktighetserklæring fra arbeidsgiver. På den måten får forsikringsselskapene et utvalg av personer med relativt bedre helse enn befolkningen sett under ett. Dette viser seg særlig i forbindelse med livrenter og pensjoner. Forsikringsbransjen foretar derfor spesielle undersøkelser av dødeligheten blant de forsikrede. Selskapenes dødelighetserfaringer viser stort sett den samme utviklingstendens som befolkningsdødeligheten. Figur 6.4 viser forskjellen i en forsikringsbestands dødelighet og befolkningsdødeligheten for kvinner.

Kilde: Finansnæringens Hovedorganisasjon

På bakgrunn av at forventet levealder og uførefrekvensen har over tid blant de forsikrede (og at konkurransen i forsikrings- og finansmarkedet for øvrig har vært tiltagende over tid), har sikkerhetsmarginene i premieberegningen kommet under press hva angår uførhet og forventet levealder. Det har derfor vært en sentral problemstilling for forsikringsselskapene og tilsynsmyndighetene å ta stilling til hvem som skal betale hvis eventuelle avsetninger for inngåtte kontrakter er for lave. I kollektiv tjenestepensjonsforsikring kan dette gjøres enten ved å øke premien for framtidige innbetalinger fra de aktuelle kontrakter, eller ved å tilføre avsetningene midler fra overskuddet tilhørende de aktuelle kontrakter (for å unngå kryssubsidiering), jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8–3, eller en kombinasjon av disse. Også egenkapitalen i pensjonsinnretningen (livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen) kan belastes, men dette gjøres i praksis ikke.

6.3 Om premietariffering

Risikodelen av premien kan fastsettes etter en spesifikk individuell vurdering av hvilken risiko den enkelte forsikrede representerer, eller premien kan være felles for en gruppe av forsikringstakere med samme anslåtte risiko. I henhold til utvalgets mandat, og utvalgets forståelse av mandatet, er det i fremstillingen lagt vekt på forhold knyttet til kollektiv premietariffering.

Oppgavene til forsikringsselskapene når det gjelder premietariffering er å finne en administrativt praktikabel og saklig objektiv metode for å dele inn forsikringsbestandene i egnede risikogrupper, plassere forsikringstakerne i rett gruppe, kontrollere i hvor stor grad forsikringstakerne bytter risikogruppe og bedømme om forsikringstakerens opplysninger er korrekte.

Den grunnleggende forsikringstanken er å spre risiko, ikke å eliminere den. Premien må derfor stå i forhold til den risikoen selskapene påtar seg. Dette innebærer at selskapene må ha informasjon om risiko for å kunne tilpasse premienivået til fremtidige krav om utbetalinger etter forsikringsavtalene.

Sett fra et forsikringsmessig ståsted er det knyttet en objektiv dødssannsynlighet til risikofaktorene alder og kjønn. Det er viktig å skille slike faktorer fra risikoer som den enkelte har større kontroll over, men som statistisk sett også kan ha sammenheng med dødeligheten, som f.eks. kosthold, utdanning, bosted og yrke. Slike differensieringsparametere kan være midlertidige og problematiske å innhente opplysninger om. De kan i stor grad være påvirket av den enkeltes atferd, og således i mindre grad egnet som kriterier for fastsetting av innbetalinger til og utbetalinger fra en forsikring som løper over mange år. 1

I kollektive pensjonsforsikringer er hovedregelen at alle som er arbeidsdyktige ved opptak i pensjonsordningen med i forsikringen, uten noen ytterligere helsevurdering. Dette er rimelig ut fra at den enkelte ansatte ikke selv velger å være medlem eller ikke, siden medlemskap er obligatorisk på den enkelte arbeidsplass. Sannsynligheten for skjevseleksjon er dermed langt mindre enn for individuelle forsikringer.

Kjønn og alder er to karakteristika som det er enkelt å konstatere, og som over tid har vist en god evne til å forklare den risiko selskapet påtar seg ved livsforsikring. Særlig innen individuell kapitalforsikring legges det også vekt på helseopplysninger i tillegg til kjønn og alder, ved premiefastsettelsen.

Innen gruppelivsforsikring benyttes også andre risikokriterier. Kriteriene kan være basert på såkalt erfaringstariffering, hvor en ser på den historiske risikostatistikken til en gruppe eller bedrift. Kriteriene kan også gå på en inndeling i risikoklasser for gruppen eller bedriften.

På bakgrunn av den betydelige økningen i uføreutbetalinger som har funnet sted i de senere år, og det forhold at uførehyppigheten er svært ulik i forskjellige deler av næringslivet, jf. punkt 6.2, vurderer flere selskaper differensierte uføretariffer også innen kollektiv pensjon. Et selskap har allerede iverksatt slik tariff, men kun for ettårige risikodekninger. Ved denne type tariffering vil foretakene kunne bli priset på til dels svært forskjellige nivåer. Det vil typisk kunne bli høyere uførepremie i et rengjøringsforetak enn i et foretak med bare kontorarbeidende.

I utgangspunktet vil en nøytral vurdering av risiko, risikoklasser eller bedrifter, som ikke har til hensikt å skille på kjønn, sannsynligvis ikke klassifiseres som et brudd på likestillingsloven.

Identifikasjon og premieberegning på bakgrunn av risikoer knyttet til de enkelte forsikringstakerne, gjennom for eksempel at det kreves helseopplysninger fra alle medlemmer av kollektive pensjonsordninger, vil kunne være kostnadskrevende for forsikringsselskapene. Videre vil identifikasjon og bruk av underliggende risikofaktorer kunne medføre at selskaper har større mulighet til å plukke ut de ordningene med best karakteristika, ved å tilby disse lavere premier eller spesielle produkter.

Gruppelivsforsikring ble lansert i Norge i 1956. Lenge var alle kontrakter basert på gjennomsnittspremie, dvs. total premie for foretakets ansatte (eller foreningens medlemmer) dividert på antall forsikrede. I foreningsordninger, hvor medlemmene selv betalte premien, innebar konseptet med gjennomsnittspremie at yngre medlemmer subsidierte eldre. Det var likevel slik at oppslutningen var stor den gang foreningene tegnet gruppelivsordninger.

Livsforsikringsselskapene begynte på slutten av 1980-tallet å utvikle et individuelt produkt med såkalt «naturlig» risikopremie. Dette innebærer at den forsikrede hvert år betaler den premien som er relatert til vedkommendes kjønn og alder. Naturlig risikopremie knyttet til død er stigende med alder. For unge mennesker ble det nye produktet svært attraktivt i forhold til en tradisjonell gruppelivsordning. Utover 1980- og 1990-tallet forsvant derfor flere unge fra foreningsgruppelivsordningen da disse hadde rimeligere alternativer. For de som ble igjen ble gjennomsnittspremien høyere og høyere, ettersom de unge forsvant. Dette har medført at foreningsgruppeliv i sin opprinnelige form, med felles premie for alle som er med i kollektivet, nå nærmest har opphørt å eksistere.

Et annet eksempel på at kundene kan spekulere i at et selskap har for liten kunnskap om kundenes risiko kan også hentes fra 1980-tallet, da det ble lansert en gjeldsgruppelivsforsikring uten helsebedømmelse. Det ble antatt at tilslutningen skulle bli så stor at bestanden ville tilsvare et gjennomsnitt av de med gjeld. Det viste seg imidlertid at det ble en stor overvekt av forsikringskunder med svak helse i bestanden (sett fra forsikringsselskapenes ståsted), siden det ikke var noen helsebedømmelse. Disse kunne nemlig oppnå billigere forsikring gjennom denne gruppelivsordningen ved en individuell forsikring. Selskaper som tilbød ordningen gikk på store tap og måtte igjen innføre helsebedømmelse i gruppelivsforsikringen.

Foretak i Norge står fritt med hensyn til om det vil opprette en kollektiv tjenstepensjonsforsikring og om en ordning skal etableres i forsikringsselskap eller i egen pensjonskasse. Gjennom den lovfestede flytteretten kan foretaket flytte ordningen, og dermed endre forvalter av ordningen. For forsikringsselskapene medfører flytteretten at selskapene har en mulighet til å påvirke sin portefølje av kollektive tjenestepensjonsordninger, ved at selskapet selv bestemmer om de vil gi et foretak tilbud eller ikke.

Forsikringsselskapene er ikke pliktige til å ta imot ordninger som et foretak ønsker overført. Selskapet kan imidlertid ikke plukke ut individer fra enkeltordninger ettersom arbeidstakere ikke kan velge om de selv vil være medlem eller ikke i en kollektiv tjenestepensjonsordning foretaket har opprettet. Alle arbeidstakere må være dekket for at ordningen skal gis gunstig skattemessig behandling.

I Statens Pensjonskasse var det ved utgangen av 1999 noen flere kvinner enn menn ansatt i stilling med rett til medlemskap, henholdsvis 50,6 og 49,4 pst. Ved utgangen av 1995 var denne kjønnsfordelingen henholdsvis 49,6 og 50,4 pst. I Felles kommunal pensjonsordning i KLP er andelen kvinner og menn ved utgangen av 2000, henholdsvis 76 og 24 pst. Fordelingen har vært rimelig stabil de seneste årene.

Når det gjelder kjønnssammensetningen i medlemsmassen i de private kollektive tjenestepensjonsordningene foreligger det tall i rapporten «The coverage with occupational pensions in Norway», utarbeidet av Fafo. Disse viser at for et utvalg av ansatte i privat sektor under 59 år for 1998, har henholdsvis 59 pst. av mennene og 47 pst. av kvinnene medlemskap i en kollektiv tjenestepensjon. 2 Rapporten viser imidlertid ikke kjønnsfordelingen slik som for offentlig sektor i foregående avsnitt.

6.4 Om forskjeller i premie mellom kvinner og menn og betydningen for premien av variasjoner i avkastningen

I gjeldende beregningsgrunnlag for kollektive pensjonsforsikringer er det lagt inn ulike forutsetninger for kvinner og menn på flere områder, slik som dødelighet, uførhet, sannsynlighet for å være gift, aldersdifferanse mellom ektefeller, sannsynligheten for å ha barn, samt barnas alder.

På bakgrunn av de statistiske egenskapene som kan knyttes til de to kjønn vil en alderspensjon for kvinner være dyrere å finansiere enn samme årlige pensjonsytelse for menn. Kvinner har som vist i figur 6.3 også større statistisk sannsynlighet for å bli arbeidsuføre enn menn. En uførepensjonsforsikring for kvinner er derfor også tilsvarende dyrere for kvinner enn for menn. Etterlattepensjon etter menn er imidlertid dyrere enn etterlattepensjon etter kvinner, fordi kvinner statistisk har lavere dødelighet enn menn. Premien for etterlattepensjon bidrar til å motvirke premieeffekten fra alders- og uførepensjon i ordninger som har alle de tre elementer. Generelt vil dekningssammensetningen av forsikringen bestemme om kvinner eller menn betaler høyest premie. 3

Tabell 6.1, som viser forsikringstekniske premier etter alder og kjønn, ser nærmere på betydningen av dekningssammensetningen for premier innen livsforsikring. Tabellen viser at premiene for alderspensjon for kvinner er gjennomgående høyere enn premiene for menn. Forskjellene varierer imidlertid med alder, og har for de aldersgrupper som er omfattet av tabellen, et synkende forløp fra 32 prosent høyere premie ved alder 20 år til 11 prosent ved alder 65 år. Av tabellen følger det også at de forsikringstekniske beregninger gir større utslag på alder enn på kjønn. Differansen i engangspremie for alderspensjon for en 30 og 50-åring er for menn og kvinner henholdsvis 282,3 og 335,3 kroner. Forskjellen mellom kjønnene i økt premie som følge av økt alder er dermed 53 kroner. Denne økningen utgjør 15,8 pst. av premiedifferansen i alderspensjon mellom enn 30 og 50-årig kvinne.

En mann vil for samme innbetaling få høyere årlig alderspensjon enn en jevnaldrende kvinne. Det medfører at det for samme pensjonsbeløp vil måtte betales høyere premie for en kvinne enn for en jevnaldrende mann. Dette skyldes at menn har høyere dødelighet enn kvinner i alle aldre. Dette medfører igjen at effekten av den såkalte dødelighetsarven er større for menn, jf. boks 6.2. For engangsbetalt alderspensjon er denne virkningen anskueliggjort i tabell 6.1.

Som det også følger av tabell 6.1 blir det imidlertid praktisk talt ingen forskjell mellom kjønnene når det både er alders-, uføre- og etterlattepensjoner i pensjonsplanen. Dette skyldes at premien for etterlatteytelser er langt høyere for menn enn for kvinner. Forskjellene i premien for de tre pensjonsytelsene dermed er slik at kjønnsforskjellene utjevnes i totalpremien.

Med bakgrunn i den observerte utviklingen av antallet uførepensjonister, bl.a. i løpet av 1990-tallet slik som beskrevet i punkt 6.2, sendte Kredittilsynet 23. februar 2001 et brev til livselskapene hvor tilsynet gjorde kjent at man forutsatte at selskapene endret sine uføretariffer senest fra 1. juni 2001. Avsetningene måtte også forsterkes i samsvar med ny premietariff. I brevet forutsetter tilsynet at fulle avsetninger etter det nye grunnlaget er gjort senest ved utgangen av regnskapsåret 2001. Økte uførepremier i forhold til beregningsgrunnlaget som er lagt til grunn i tabell 6.1, vil imidlertid ikke endre hovedkonklusjonen om at premiene for kvinner og menn fortsatt vil være tilnærmelsesvis like for det tilfellet hvor alle ytelser inngår i pensjonsplanen. Høyere uførepremier medfører et om lag like stort parallelt premienivåskift for de to kjønn.

Mindre enn 10 pst. av dagens pensjonsordninger med gunstig skattemessig behandling har kun alderspensjon. Situasjonen fremover er imidlertid påvirket av flere forhold. Blant annet vil andelen gifte/samboere kunne være av betydning for tegningen av etterlattepensjoner fremover. Videre vil kanskje muligheten til å opprette innskuddsbaserte alderspensjonsordninger med gunstig skattemessig behandling bidra til at andelen ordninger med kun alderspensjon vil øke.

Forholdet mellom premiereserve til sikring av alderspensjon og premiereserve til sikring av uføre- og etterlattedekninger vil variere med alder og dessuten være forskjellig for menn og kvinner. I NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning (Utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen) går det frem at forholdet for en mann på 30 år vil være henholdsvis 51 og 49 pst., mens det for en mann på 67 år vil være endret til 83 og 17 pst. For en kvinne på henholdsvis 30 og 67 år vil tilsvarende tall være henholdsvis 66 og 34 pst. og 93 og 7 pst. Alderspensjonens andel av samlet avsetning for den enkelte arbeidstaker vil således øke vesentlig med alderen. Grovt sett kan en si at i en pensjonsordning med normal fordeling på kjønn og alder, vil noe over 70 pst. av premiereserven være knyttet til alderspensjonsytelsen.

Ut over de rent forsikringsmessige omfordelinger, fra de som dør underveis til de som lever lenger (dødelighetsarven), har man i de kollektive tjenestepensjonsordningene på et solidarisk grunnlag foretatt en omfordeling fra enkelte medlemmer til andre. Omfordelingene kan gjennom uføre- og etterlattepensjonen skje fra personer med god helse til personer med svakere helse, fra ugifte til gifte og fra barnløse til folk med barn. Det at alle som er medlemmer av en tjenestepensjonsordning hvor etterlattepensjon inngår, faktisk betaler en etterlattepensjonspremie enten vedkommende er gift eller ugift (med eller uten samboer), har barn eller ikke, medfører også at dersom et medlem gifter seg (får samboer) eller får barn tett opp til pensjonsalder, vil denne personens etterlatte ha krav på uavkortede ytelser dersom forsikringstilfellet inntreffer.

Som det går fram av tabell 6.1 over er en alderspensjon for kvinner dyrere å finansiere enn alderspensjon for menn med samme årlige pensjonsytelse. Denne forskjellen vil imidlertid variere med avkastningen (renten) på pensjonsordningens midler, jf. tabell 6.2. Avkastningen tilsvarer den grunnlagsrenten som forsikringsselskapene kan legge til grunn i beregningen av premien på livsforsikringskontrakter, maksimalt 3 pst. p.a. etter forskrift 15. september 1997 nr. 1005, samt avkastningen på forvaltet kapital gjennom det som tilfaller pensjonsordningen gjennom overskuddsdelingen i forsikringsselskapene.

Tabell 6.2 viser at differansen mellom de to kjønn i engangpremie (innskuddspremie) for en 40-åring er på 27,5 kroner, eller 25 pst. høyere for en kvinne enn en mann, i tilfellet med 7 pst. avkastning. Tilsvarende vil den være 118,4 kroner, eller 28,4 pst., ved 3 pst. avkastning.

Tilsvarende som i ytelsesbaserte ordninger, vil en alderspensjon for kvinner også være dyrere å finansiere enn for menn i en innskuddsbasert ordning, dersom det velges forsikringskontrakt i hele perioden eller i utbetalingsperioden. Forskjellene vil også variere med avkastningen på pensjonsordningens midler, som vist for ytelsesbaserte ordninger i tabell 6.2. Selv om avkastningen ikke betyr mye relativt sett mellom de to kjønn illustreres i tabell 6.3 forskjeller i innbetalingsprosenten som følge av ulik avkastning. Tabellen viser at forskjellen i innskuddsprosent målt i prosentpoeng avtar med økt avkastning på midlene, og at differansen mellom kvinner og menn avtar med alderen.

De maksimale innskuddsgrensene er fastsatt i medhold av innskuddspensjonsloven i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413, jf. kapittel 3. Av forskriften går det bl.a. frem at et innskudd for et medlem et enkelt år ikke skal overstige fem pst. av den delen av medlemmets lønn som ligger mellom to og seks ganger folketrygdens grunnbeløp, og åtte pst. av den delen av medlemmets lønn som ligger mellom seks og tolv ganger folketrygdens grunnbeløp. Det kan ikke betales innskudd for lønn under to eller over tolv ganger folketrygdens grunnbeløp.

Ved anvendelse av reglene for fastsettelse av innskuddenes størrelse, kan det i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, innenfor forskriftens maksimalgrenser, fastsettes høyere beløp eller prosentsats for kvinner enn for menn ut fra det forhold at kvinner har lengre forventet levealder enn menn.