3 Pensjonsordninger i Norge

3.1 Innledning

Pensjons- og trygdeordningene i Norge kan deles i tre hovedgrupper: Folketrygden, supplerende tjenestepensjonsordninger og individuelle pensjonsordninger.

Folketrygden er den grunnleggende pensjonsordningen, og omfatter alle som bor i Norge og norske statsborgere i utlandet etter nærmere definerte regler, jf. lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd. På bakgrunn av at alle i utgangspunktet har rett til en uavkortet ytelse fra den, danner folketrygden fundamentet i det norske pensjons- og trygdesystemet.

I tillegg til et minste pensjonsnivå, yter folketrygden pensjon basert på tidligere inntekt. Alderspensjonen i folketrygden ytes fra fylte 67 år, og er livsvarig. Kompensasjonsgraden er imidlertid fallende, slik at det prosentvise inntektsbortfallet i forhold til tidligere inntekt blir større jo større den pensjonsgivende inntekten var for medlemmet. I folketrygdens ytelsesbaserte pensjonssystem er det full formell likhet mellom kvinner og menn når det gjelder opptjening, tildeling og utmåling av pensjonsytelser. Lik opptjening gir samme årlige pensjonsbeløp. En oversikt over folketrygden og dens viktigste ytelser finnes bl.a. i NOU 1998: 10 om fondering av folketrygden.

Tjenestepensjonsordningene (pensjonsordninger i arbeidsforhold)er ordninger som gir ytelser som kommer i tillegg til ytelsene fra folketrygden. Et karakteristisk trekk ved disse ordningene er at retten til medlemskap er knyttet til et arbeidsforhold. I andre land kan medlemskap også være knyttet til yrkesgrupper eller fagorganisasjoner.

Ved framstillingen av de forskjellige tjenestepensjonsordningene kan det være hensiktsmessig å skille mellom ordninger som er opprettet for arbeidstakere i henholdsvis offentlig og privat sektor. Det skyldes at tjenestepensjonsordningene i de to sektorene er bygd opp gjennom to ulike systemer. Begge pensjonsordningene regnes imidlertid som en del av den enkelte virksomhets lønns- og arbeidsvilkår. Det har medført at alle arbeidstakere i virksomheter som har slike ordninger, i utgangspunktet skal være medlemmer i ordningen. Et likhetstrekk mellom disse ordningene er at de ofte omtales som kollektive tjenestepensjonsordninger, og en nærmere omtale av systemene i offentlig og privat sektor følger i henholdsvis 3.2 og 3.3.

Det kan i privat sektor skilles mellom to hovedtyper av tjenestepensjonsordninger, henholdsvis ytelsesbaserte og innskuddsbaserte. Forskjellen mellom dem redegjøres det nærmere for under omtalen av kollektive tjenestepensjonsordninger i privat sektor.

Ytelsesbaserte pensjonsordninger kan både være nettoordninger (differanseordninger) ved at de utformes som et tillegg til folketrygden, eller de kan være bruttoordninger. I nettoordninger vil endringer i folketrygden normalt også få virkninger for det totale pensjonsnivået for de personer som er omfattet av tjenestepensjonsordningen, med mindre det er bestemmelser i ordningen som fastsetter at denne skal motvirke effekter av eventuelle endringer i folketrygden. Bruttoordninger derimot, garanterer i dag en pensjon samordnet med folketrygdens ytelser slik at endringer i folketrygden ikke vil påvirke den totale pensjon som utbetales, bare fordelingen mellom de ulike ordningene. 1 I Norge er tjenestepensjonene i offentlig sektor bruttoordninger, mens tjenestepensjonene i privat sektor er i hovedsak nettoordninger.

Hovedregelen er at retten til alderspensjon fra en tjenestepensjonsordning inntreffer ved 67 år. Unntak gjelder for yrker med særaldersgrenser. Slike særaldersgrenser omfatter yrker som særlig krever fysisk arbeid, eller yrker hvor tjenesten stiller krav til egenskaper som normalt svekkes med alderen.

Det finnes imidlertid ordninger som gir pensjon fra en tidligere alder. Slike ordninger omtales vanligvis som førtids- eller tidligpensjonsordninger. Det er en rekke ulikheter mellom de forskjellige ordningene, men det finnes også enkelte fellestrekk. Et viktig fellestrekk er at ytelsene fra ordningene opphører når retten til pensjon fra folketrygden og/eller tjenestepensjonsordningene inntrer. Enkelte førtids- og tidligpensjonsordninger er regulert dels i lov og dels i avtale. For en kort redegjørelse om disse ordningene vises det til NOU 2000: 28 om tjenestepensjon etter skifte av arbeidsgiver og strukturendringer i offentlig sektor (Overføringsavtaleutvalget) og NOU 1994: 2 Fra arbeid til pensjon.

Ikke alle arbeidstakere i Norge er medlem i en kollektiv tjenestepensjonsordning. I 1998 var det om lag 2,1 millioner lønnstakere i Norge, og av disse var om lag 53 pst. medlemmer av en tjenestepensjonsordning i offentlig eller privat sektor, jf. NOU 1999: 32 om utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold.

Dersom en person som ikke har opptjente rettigheter i en kollektiv tjenestepensjonsordning, ønsker et tillegg til den pensjonen som vedkommende får fra folketrygden, kan personen enten tegne individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA), individuell livrente eller spare på annen måte. Det vises i denne sammenheng til NOU 1999: 32 Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold.

3.2 Kollektive ordninger for arbeidstakere i offentlig sektor

3.2.1 En oversikt

I punktene 3.2.2 og 3.2.3 gis det en oversikt over hovedtrekkene i de tjenestepensjonsordningene som er opprettet for arbeidstakere i henholdsvis statlig og kommunal/fylkeskommunal sektor.

Pensjonsordningene som omtales i de to punktene kan betegnes som «normalordningene» i de to sektorene. Det fins imidlertid også en rekke «spesialordninger», særlig knyttet til enkelte yrkesgrupper, i disse sektorene. En nærmere oversikt over disse ordningene og særreglene er gitt i NOU 1995: 29 om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

Med bakgrunn i overføringsavtalen av 1972, fungerer de offentlige tjenestepensjonsordningene som én ordning når det gjelder opptjening av rettigheter. Avtalen innebærer at den samlede pensjonen som vedkommende har tjent opp i to eller flere ordninger, utbetales fra den siste ordningen som arbeidstakeren var medlem av – basert på sluttlønn og som om all tid var opptjent i denne ordningen. Ved overgang til stilling i privat sektor vil personen få en såkalt oppsatt pensjonsrett, og får fremtidig pensjon i den offentlige ordningen beregnet på en annen måte enn dersom vedkommende var ansatt i medlemsberettiget stilling i det offentlige på pensjoneringstidspunktet.

I Norge er tjenestepensjonen i kommunal sektor fondsbasert, mens tjenestepensjonen i staten dekkes ved løpende utbetaling over statsbudsjettet. I det etterfølgende oppsummeres noen trekk ved de offentlige ordningene i Norge.

3.2.2 Ordninger for arbeidstakere i statlig sektor

Tjenestepensjonssystemet til arbeidstakere i staten er regulert i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Loven omfatter også lærere i grunn- og videregående skole, selv om disse er ansatt i kommuner, fylkeskommuner eller humanitære organisasjoner. Det at pensjonsordningen er lovfestet innebærer bl.a. at spørsmål og krav vedrørende tjenestepensjonen i utgangspunktet ikke er gjenstand for forhandling under tarifforhandlingene. Loven inneholder imidlertid bestemmelser om at forhold knyttet hvilken inntekt som er pensjonsgivende, rettigheter under permisjon og avtalefestet pensjon (AFP), reguleres i tariffavtale.

Lov om Statens Pensjonskasse åpner for at arbeidstakere tilknyttet såkalte fristilte virksomheter kan være medlemmer i Statens Pensjonskasse (SPK). Det var frem til 2001 Stortinget som bestemte om disse virksomhetene har en tilknytning til staten av en slik art at deres ansatte skal få være medlemmer av Pensjonskassen eller ikke. Myndigheten ligger nå i Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Pensjonsytelsene som Statens Pensjonskasse gir er alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon (enke-, enkemanns- og barnepensjon). Disse pensjonene er ytelsesbaserte, det vil si at de er definert som en viss prosent av arbeidstakerens pensjonsgrunnlag. Samboere har ikke rett til etterlattepensjon i SPK.

Pensjonsgrunnlaget fastsettes normalt ut fra arbeidstakerens sluttlønn, og det er som hovedregel bare den faste arbeidsinntekten som teller med. Ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget, for personer som er fratrådt etter 1. mai 2000, teller all inntekt opp til tolv ganger grunnbeløpet i folketrygden fullt ut. Inntekt utover dette faller utenfor pensjonsgrunnlaget.

For personer som fratrådte før 1. mai 2000, ble pensjonsgrunnlaget beregnet slik at all inntekt opp til åtte ganger grunnbeløpet i folketrygden telte fullt ut, mens inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet telte med en tredel. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet var heller ikke for disse pensjonsgivende.

Arbeidstakere som står i stilling fram til pensjonsalder gis full ytelse når opptjeningstiden til vedkommende i ordningen er 30 år. Dersom opptjeningstiden er kortere, skal pensjonen utgjøre så mange 30-deler av full pensjon som arbeidstakeren har opptjeningsår. Pensjonen reguleres i takt med folketrygdens grunnbeløp.

Full alderspensjon utgjør 66 pst. av pensjonsgrunnlaget. Dersom alderspensjonisten forsørger barn under 18 år, får vedkommende et barnetillegg som utgjør 10 pst. av alderspensjonen for hvert barn, begrenset til 90 pst. av samlet pensjonsdekning. Retten til alderspensjon inntrer i utgangspunktet fra aldersgrensen for utbetaling av alderspensjon (dvs. da personen må fratre stillingen). For om lag 70 pst. av arbeidstakerne i statlig sektor er denne grensen 70 år. Den resterende delen av arbeidstakerne har lavere aldersgrenser, som er fastsatt etter særlover. Siden 1. juli 1997 har det vært etablert en ordning med avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor. Se Overføringsavtaleutvalgets utredning, NOU 2000: 28, for en nærmere redegjørelse.

Uavhengig av aldersgrense kan alle arbeidstakere ta ut alderspensjon fra det tidspunktet retten til slik pensjon fra folketrygden inntrer, det vil si fra fylte 67 år. Dette er den vanligste pensjonsalderen i praksis. Arbeidstakere kan for øvrig ta ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen, dersom summen av vedkommendes alder og opptjeningstid i Statens Pensjonskasse er 85 år eller mer. Denne regelen har kun praktisk betydning for de som har en aldersgrense på 65 år eller lavere.

Dersom arbeidstakeren slutter i stilling som gir rett til medlemskap i Statens Pensjonskasse før vedkommende har rett til en straks begynnende alderspensjon fra Pensjonskassen, får personen rett til en oppsatt alderspensjon, dvs. en fremtidig alderspensjon bestemt ut fra tiden vedkommende var i arbeid i offentlig sektor. Forutsetningen er at vedkommende har vært medlem av Pensjonskassen i tre år eller mer. Beregningsmetoden for den oppsatte pensjonen avhenger av om vedkommende ble medlem av ordningen før eller etter folketrygdens ikrafttredelse 1. januar 1967. Den oppsatte pensjonen kommer i utgangspunktet til utbetaling fra stillingens aldersgrense, men likevel ikke før arbeidstakeren fyller 65 år. Den oppsatte pensjonsretten reguleres i takt med grunnbeløpet i folketrygden både før og etter pensjonsalder.

Etter lov om Statens Pensjonskasse skal alderspensjonen avkortes krone for krone dersom det ved siden av pensjonen kommer arbeidsinntekt fra en stilling som gir rett til medlemskap i en pensjonsordning for ansatte i offentlig sektor. Hvis arbeidsinntekten kommer fra privat sektor, dvs. stilling uten rett til medlemskap i offentlig tjenestepensjonsordning, skjer det ingen avkorting av pensjonen. Det samme gjelder i de tilfellene arbeidstakeren arbeider i staten på pensjonistavlønning. I enkelte tilfeller vil folketrygdytelsene være så store at arbeidstakeren ikke får utbetalt noe fra tjenestepensjonsordningen.

Full uførepensjon utgjør på samme måte som for alderspensjon 66 pst. av pensjonsgrunnlaget. Det er gitt regler om medregning av framtidig opptjeningstid fra det tidspunkt uførheten oppstod, og om avkorting i forhold til arbeidstakerens tap av inntektsevne.

Full enke- og enkemannspensjon utgjør etter 1. januar 2001 9 prosent av det avdøde medlemmets pensjonsgrunnlag. Full barnepensjon utgjør 15 pst. av samme grunnlag. Barnepensjonen løper frem til fylte 20 år. Disse ytelsene er nå nettoytelser, dvs. at de ikke blir samordnet med folketrygden. Det er lange overgangsordninger for tidligere medlemmer.

Ytelsene fra Statens Pensjonskasse skattlegges som annen pensjon, dvs. i hovedsak som ordinær lønnsinntekt. For en nærmere redegjørelse vises det til Overføringsavtaleutvalgets utredning, jf. NOU 2000: 28.

Statens pensjonskasse er en ordinært finansiert statsinstitusjon (forvaltningsbedrift) med garanterte ytelser. Medlemmene i Pensjonskassen trekkes 2 pst. av den pensjonsgivende inntekten i pensjonsinnskudd, og arbeidsgiveren i virksomheter som er pålagt det, dvs. at alle arbeidsgiverne som ikke er stat (herunder lærere i grunn- og videregående skoler, tidligere statlige virksomheter etc.) betaler en arbeidsgiverandel. For statsforvaltningen finansieres pensjonene over statsbudsjettet når de forfaller til utbetaling.

Fra 1995 ble det innført et «forsikringsteknisk system» for den delen av medlemsvirksomhetene (om lag halvparten ifølge NOU 1998: 10 om fondering av folketrygden) som har forsikringsteknisk beregnet premie og skal betale arbeidsgiverandel. Arbeidsgiverandelen gjenspeiler da faktorer som lønnsnivå, alderssammensetningen i arbeidsstokken, uførefrekvenser, dødelighet, særaldersgrenser mv., jf. St.meld. nr. 33 (1993–94) Om medlemskap i Statens Pensjonskasse.

Statens Pensjonskasse beregner foretaksvis premie på «fristilte» virksomheter, og utligner en premie over «like» forsikringsgrupper (for eksempel lærere). Statens Pensjonskasse kan dermed sies å ha en kjønnsnøytral premiesats, men underlaget for å bestemme premiesatsen påvirkes bl.a. av kjønns- og alderssammensetningen til gruppen man regner på. Statens Pensjonskasse bruker ellers tilsvarende prinsipper i premieberegningen som KLP, jf. omtale i punkt 3.2.3.

Det er redegjort nærmere for avkastningsmodellen i Statens Pensjonskasse i NOU 1998: 10, hvor det bl.a. heter:

«Statens Pensjonskasses avkastning i det forsikringstekniske systemet beregnes som om innbetalingene ble plassert i et såkalt «fiktivt fond» bestående av langsiktige statsobligasjoner. Ved oppstart for en av Pensjonskassens medlemsvirksomheter ble det fastsatt et startfond som ble gitt verdien av de opptjente pensjonsrettigheter for dem som var i stilling på oppstarttidspunktet. Det ble så simulert et kjøp av langsiktige statsobligasjoner, ved at avkastningen i fondet ble satt lik den effektive rente på det statspapiret som hadde lengst gjenstående løpetid. Beløpene knyttes til denne rentesatsen i hele obligasjonens levetid.

Hvert år blir deretter det «fiktive» fondets netto posteringer beregnet (utgående saldo/pensjonsinnbetalinger fratrukket inngående saldo/premiebetalinger, eller ved netto økning eller reduksjon i antall ansatte), og differansen blir gjort opp. Dersom differansen utgjør en nettoøkning, blir denne knyttet som et fiktivt kjøp til det statspapiret som 1. juli hvert år har lengst gjenstående løpetid. Ved en netto reduksjon blir fondet bygget ned med et tilsvarende beløp ved at Pensjonskassen gjør et fiktivt salg av de eldste statspapirene i porteføljen. Det blir også gjort et fiktivt kjøp av statspapirer som tilsvarer fondets årlige avkastning ved årets slutt. Ved utløpstidspunktet for en statsobligasjon kjøpes også på tilsvarende måte nye obligasjoner.

Dersom avkastningsmodellen endres, f.eks. utformes med grunnlag i en aksjeportefølje, vil arbeidsgiverandelen av premien bli lavere. Siden dette ikke påvirker pensjonskostnadene, vil det bare innebære et større nettobidrag fra statsbudsjettet til de berørte virksomhetene.»

Verdien av opptjente rettigheter er i henhold til SPK om lag 170 milliarder kroner.

3.2.3 Ordninger for arbeidstakere i kommunal og fylkeskommunal sektor

Tjenestepensjonsordningene for arbeidstakerne i kommunal og fylkeskommunal sektor er dels tarif-festet og dels lovfestet, jf. forskrift 22. april 1997 nr. 374 om pensjonsordninger for kommunalt eller fylkeskommunalt ansatte, med hjemmel i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner § 43 annet ledd.

Siden 1988 har Kommunenes Sentralforbund (KS) kunnet binde sine medlemmer i forhold til inngåtte tariffavtaler, forutsatt at et nærmere vedtektsfestet flertall av de angitte stemmene ved uravstemning har godkjent avtalen. Fra KS ble etablert som forhandlingsorganisasjon i samsvar med arbeidstvistlovens bestemmelser, har de sentrale tarifforhandlingene blitt gjennomført av de tre hovedsammenslutningene; LO-K, YS-K og AF-K fram til 1. januar 1999, og siden også av Akademikerne. Oslo kommune står som eneste kommune i landet utenfor Hovedtariffavtalen i KS. Det er imidlertid opprettet et arbeidsgiverutvalg med medlemmer fra KS og Oslo kommune. For øvrig blir lønns- og arbeidsvilkår for lærere i grunn- og videregående skole fremforhandlet mellom staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet og lærerorganisasjonene. Lærerne er medlemmer av SPK.

Hovedinnholdet i forskriften om de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene, er at ytelsene fra disse ordningene ikke skal være høyere enn tilsvarende pensjoner i Statens Pensjonskasse. Innenfor de rammene som Sosial- og helsedepartementets forskrift setter, er det opp til kommunen, fylkeskommunen og organisasjonene å avtale de nærmere vilkårene. Også de kommunalt og fylkeskommunalt ansatte trekkes 2 pst. av lønn til pensjonsordningen.

Kommunen eller fylkeskommunen kan organisere sin pensjonsordning på tre måter. De kan slutte seg til Kommunal Landspensjonskasse (KLP) som hovedsakelig retter seg mot offentlig sektor, opprette en egen pensjonskasse, eller tegne en kollektiv pensjonsforsikring i et annet livsforsikringsselskap.

Det er i dag i hovedsak bare de største kommunene og enkelte av fylkeskommunene som har egne pensjonskasser, mens hovedtyngden (om lag 90 pst.) av kommunene og fylkeskommunene i Norge har tegnet sin pensjonsforsikring i KLP. Det vises for øvrig også til at Landsorganisasjonen i Norge (LO)/Norsk Kommuneforbund 22. mars 1999 stevnet 11 kommuner og Kommunenes Sentralforbund (KS) inn for Arbeidsretten med påstand om tariffbrudd, fordi kommunene har flyttet tjenestepensjonsordningene sine fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP) til andre forsikringsselskaper. Saken er ikke avklart. Den største pensjonsordningen i KLP er Felles kommunal pensjonsordning. Ordningen ble etablert i 1974. Vedtektene er senere endret en rekke ganger. De foreløpig siste vedtektene er fra desember 2000.

Aldersgrensene for utbetaling av alderspensjon til de kommunale og fylkeskommunale arbeidstakerne følger aldersgrensene for arbeidstakerne i staten. Det vil si at den alminnelige aldersgrensen er 70 år, og at visse yrkesgrupper har lavere aldersgrense. På samme måte som i staten kan man også fratre med alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen, såfremt summen av opptjeningstiden i ordningen og alder er minst 85 år, eller vedkommende er fylt 67 år. Regelverket for øvrig i de kommunale og fylkeskommunale tjenestepensjonsordningene, er i all hovedsak også likt regelverket i lov om Statens Pensjonskasse. De ansatte i Oslo kommune har imidlertid en pensjonsdekning på 70 pst. gjennom et unntak fra forskriften.

Reglene for uføre- og etterlattepensjon er tilsvarende i KLP som i SPK.

Finansieringen av de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene er i motsetning til Statens Pensjonskasse basert på system med forhåndsinnbetaling av premie. Den skal sikre at de opptjente pensjonsrettighetene til enhver tid er sikret i fond. Samlede avsetninger skjer i forhold til lineært opptjente rettigheter.

I Felles kommunal pensjonsordning i KLP, opprettet i 1974, gjelder et premiesystem hvor en forsikringsteknisk gjennomsnittspremie som prosent av lønn er utliknet på alle kommuneansatte i medlemskommuner og fylkeskommuner, med sikte på at den samlede premien til ordningen skal gi en fondsøkning som svarer til en lineær opptjening av rettighetene i ordningen, dvs. at pensjonsrettighetene skal opptjenes forholdsmessig etter tjenestetid ut fra den til enhver tid gjeldende pensjonsgivende lønn.

KLPs beregningsgrunnlag er basert på ordinære tarifferingskriterier, bl.a. alder, kjønn og pensjonsalder/aldersgrense. For KLPs fellesordning blir beregningsgrunnlaget anvendt på totalbestanden av forsikrede. Den samlede premie som derved fremkommer, fordeles på kundene med samme prosent av pensjonsgrunnlaget (gjennomsnittspremien) for alle kunder. Det kan således sies at KLPs premie fordeles på kundene etter en kjønns- og aldersnøytral fordelingsnøkkel, altså uavhengig av alders- og kjønnssammensetningen til enhver tid hos den enkelte kommune isolert, men den samlede premie for hele bestanden er på samme måte som i andre selskaper avhengig av bl.a. kjønn og alder.

KLP har dispensasjon fra forsikringsvirksomhetsloven § 7–6, og har på det grunnlaget kunnet opprettholde gjennomsnittspremiesystemet i Felles kommunal pensjonsordning, Pensjonsordningen for sykehusleger, Pensjonsordningen for sykepleiere og Pensjonsordningen for folkevalgte. Dispensasjonen ble gitt for at KLP skulle ha muligheter til å videreføre sitt forsikringsprodukt fra før lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet trådte i kraft.

I Felles kommunal pensjonsordning ble det etablert full fondsdekning i 1983, jf. NOU 1998: 10 om fondering av folketrygden. Førtidspensjon etter AFP-reglene er likevel ikke fondert, og kan etter Kredittilsynets oppfatning ikke forsikres i et livselskap.

De øvrige forsikringsselskapene, utenom KLP, har for øvrig en etterreguleringsadgang i forhold til lønnsregulering og endringer i folketrygdens grunnbeløp. Når det gjelder KLP gjør selskapet årlige pliktige avsetninger som inkluderer avsetningen for lønnsregulering og grunnbeløpsregulering, slik at selskapet får et mindre årlig overskudd enn de øvrige selskaper. Selskapet har i sine vedtekter en rett til etterligningsadgang, som spesielt er aktuelt i år med særlig høy lønnsvekst. Denne adgangen ble for første gang brukt i 1996, og har senere også blitt brukt i 1998.

3.3 Kollektive ordninger for arbeidstakere i privat sektor

3.3.1 En oversikt

Mange foretak i privat sektor har opprettet pensjonsordninger for sine arbeidstakere. Dette har foretaket gjort ved at det enten har tegnet kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap, opprettet en egen pensjonskasse, eller utbetaler pensjoner over driften. Ytelser som er sikret gjennom livselskap eller egen pensjonskasse sies å være forhåndsfinansiert eller fondsbasert gjennom en pensjonskapital som tilsvarer forpliktelsene.

Det skilles i utgangspunktet mellom to hovedtyper av tjenestepensjonsordninger, ettersom henholdsvis ytelsene eller innskuddene er definerte. I de ytelsesbaserte ordningene, jf. lov 24. mars 2000 nr. 81 om foretakspensjon, tar arbeidsgiver sikte på å gi pensjonsytelser for de enkelte medlemmene av ordningen, basert på lønn og/eller en funksjon av folketrygdens ytelser. Innskuddsbaserte pensjonsavtaler, jf. lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold, kjennetegnes ved at arbeidsgiver betaler et pensjonsinnskudd for de enkelte medlemmene av ordningen som andel av lønn eller som et fast beløp. Både lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon, som begge trådte i kraft 1. januar 2001, er gunstig skattemessig behandlet. Foretakene står relativt fritt i utforming av kollektive tjenestepensjonsordninger som ikke er utformet i medhold av disse lovene.

Ved utformingen av lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, og ved utformingen av overgangsregler for bestemmelser som gjaldt før 1. januar 2001, er det lagt til grunn at ordningene skal fungere som et tillegg til folketrygden, i tråd med retningslinjer som ble gitt ved Stortingets behandling av Velferdsmeldingen, jf. St.meld. nr. 35 (1994–95). Arbeidet har medført en betydelig endring og modernisering av regelverket for pensjonsordningene i privat sektor. En nærmere redegjørelse for disse to tjenestepensjonslovene er gitt i henholdsvis 3.3.2 og 3.3.3.

Det har fra ulikt hold vært påpekt at mange foretak opplever kostnadssiden ved ytelsesbasert tjenestepensjon som uklar, og det blir ofte vist til at de årlige premiene kan bli svært store de siste år før pensjonsalderen. I dag er dette i en viss forstand løst gjennom krav til regnskapsføringen av pensjonsforpliktelser, fordi pensjonsforpliktelser etter regnskapsloven i større grad enn årlige premier utjevner foretakets framtidige forpliktelser. De store økningene i premien like før pensjonsalder vil videre til en viss grad motvirkes ved regler om lineær opptjening av pensjon, slik reglene er i lov om foretakspensjon. Likevel vil lønnstillegg kort tid før pensjonsalder også i framtiden kunne innebære tildels store premieøkninger. Innskuddsbaserte pensjonsordninger, på den andre siden, vil knytte pensjonskostnaden tettere til lønnsnivå, og redusere betydningen av lønnsendringer.

Ønsket om ordninger som kan gi foretakene bedre oversikt, større forutsigbarhet og mindre risiko for uforutsigbare endringer i framtidige utgifter til pensjonsordningene, ble anført som viktige argumenter for innføring av innskuddsbaserte pensjonsordninger. En effekt av innskuddsbaserte pensjonsordninger er imidlertid at arbeidstakeren får større usikkerhet knyttet til endelig pensjon.

Lov om foretakspensjon er basert på forslaget i Ot.prp. nr. 47 (1998–1999). Loven ble fra 21. desember 2000 utvidet til også å omfatte såkalt engangsbetalt foretakspensjon. Dette er en innskuddsbasert pensjonsordning som er fullt ut forsikringsbasert, jf. Ot.prp. nr. 20 (2000–2001). Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er basert på forslag i Ot.prp. nr. 71 (1999–2000). En nærmere redegjørelse for disse to tjenestepensjonslovene er gitt i henholdsvis 3.3.2 og 3.3.3.

Det er i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven gitt regler om bl.a. investeringsvalg og parallelle ordninger. Det følger bl.a. av stortingsbehandlingen av lov om innskuddspensjon. I innstillingen gikk flertallet i finanskomiteen inn for at Regjeringen skulle komme nærmere tilbake til spørsmålet om investeringsvalg i ytelsesbasert foretakspensjon, jf. Innst. O. nr. 2 (2000–2001). I behandlingen av Ot.prp. nr. 20 (2000–2001), hvor Regjeringen foreslo regler om investeringsvalg i ytelsesbasert foretakspensjon, ba Stortinget Regjeringen fremme forslag som også åpner for kollektivt investeringsvalg for innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon, jf. Innst. O. nr. 39 (2000–2001). Det vises i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 42 (2000–2001) og Innst. O. nr. 85 (2000–2001). For en nærmere redegjørelse om investeringsvalg i private tjenestepensjoner se punkt 3.3.4.

I Innst. O. nr. 2 (2000–2001) går flertallet i finanskomiteen i tillegg bl.a. inn for at det åpnes for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme foretak, samt at departementet skal komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert pensjon (en såkalt kombinert ordning). Komiteen hadde i innstillingen også merknader knyttet til mulighetene for å variere innskuddene årlig ut fra foretakets økonomi og lukking av ordninger overfor nye medlemmer. Foreløpige regler om parallelle ordninger og lukking ble fastsatt i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 og forskrift 22. desember 2000 nr. 1414, med hjemmel i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Det vises her til Ot.prp. nr. 78 (2000–2001) og Innst. O. nr. 110 (2000–2001), og nærmere omtale i punkt 3.3.5.

Ifølge NOU 1999: 32 om utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, ble det anslått at om lag 34 pst. av de sysselsatte i privat sektor var medlem av en tjenestepensjonsordning i 1998, jf. også kapittel 6 punkt 6.3. Denne andelen gir imidlertid ikke et helt dekkende bilde på omfanget av framtidige pensjonister fra privat sektor som vil ha supplerende pensjon til folketrygden ved pensjonsalder. Dette skyldes særlig at en del av de som ikke er medlemmer på et gitt tidspunkt har opptjent rettigheter i et tidligere arbeidsforhold (fripolise), mens andre kan tjene opp slike rettigheter i framtiden. Ifølge NOU 1999: 32 hadde medlemmene av Norges Forsikringsforbund (nå Finansnæringens Hovedorganisasjon) utstedt om lag 750 000 fripoliser ved utgangen av 1998. I tillegg kommer det at enkelte i privat sektor er tilknyttet ulike former for pensjonsordninger som ikke er skattemessig gunstig behandlet, selv om det er grunn til å anta at slike ordninger har relativt begrenset utbredelse.

Dersom en arbeidsgiver ønsker å sikre sine ansatte pensjonsytelser utover det som er tillatt for en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning, kan dette gjøres ved at arbeidsgiver gir pensjon over driften eller kjøper en kollektiv livrente i et livsforsikringsselskap. Den siste løsningen er normalt den sikreste for arbeidstakerne, og i punkt 3.3.6 skal vi gi en kort omtale av slike livrenter.

I det følgende oppsummeres noen trekk ved de private tjenestepensjonsordningene i Norge.

3.3.2 Ytelsesbaserte pensjonsordninger

Lov om foretakspensjon er en rammelov som regulerer ytelsesbaserte kollektive pensjonsordninger med gunstig skattemessig behandling. Loven avløste fra 1. januar 2001 regler om private tjenestepensjoner (TPES regelverket), jf. forskrift 28. juni 1968 nr. 3 og forskrift 27. oktober 1969 nr. 9451. Disse er begge gitt med hjemmel i skatteloven av 1911 § 44. Loven ble fra 21. desember 2000 utvidet til også å omfatte engangsbetalt foretakspensjon, som er nærmere omtalt under punkt 3.3.3 om innskuddsbaserte ordninger. Nedenfor gis det en omtale av de viktigste rammene som loven stiller opp for ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger. Det er for øvrig fastsatt en rekke overgangsregler til lov om foretakspensjon.

En ytelsesbasert foretakspensjonsordning kan organiseres på to måter, enten som pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap eller som pensjonsordning i en pensjonskasse.

Loven inneholder et minstekrav til antall medlemmer for at det skal kunne opprettes en ytelsesbasert foretakspensjonsordning. Dette minstekravet er utformet i to alternativer. Det første alternativet stiller krav om at ordningen må omfatte minst to personer, med en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 pst. av en full stilling. I det andre alternativet vil det være tilstrekkelig med én ansatt, forutsatt at vedkommende oppfyller kravene til lønn og arbeidstid i det første alternativet, og i tillegg ikke har eierinteresser i foretaket.

Regelverket skal blant annet inneholde en pensjonsplan. I denne planen skal det framgå hvilke ytelser ordningen gir, omfanget av og vilkårene for dem. Pensjonsplanen skal som hovedregel gjelde for alle som omfattes av ordningen.

Et vilkår for rett til medlemskap i en ytelsesbasert foretakspensjonsordning er at de ansatte er pliktige medlemmer av folketrygden, med opptjening av alderspensjon etter lov om folketrygd. Foretakspensjonsloven slår videre fast at alle arbeidstakere i virksomheten som har fylt 20 år, er pliktige medlemmer i ordningen. Alle som ansettes i foretaket og som oppfyller opptaksvilkårene, skal være medlemmer fra første dag.

Arbeidstakere med mindre enn 20 pst. av full stilling kan etter loven holdes utenfor pensjonsordningen. Pensjon til deltidsansatte skal utgjøre en forholdsmessig del av pensjonen vedkommende ville fått i en full stilling. Loven bestemmer videre at arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalder som hovedregel skal være medlemmer i pensjonsordningen. Loven åpner likevel for fleksibilitet ved at det kan fastsettes særskilte regler for eldre nyansatte arbeidstakere, både når det gjelder ytelsesnivå og medlemskap. I praksis har om lag 3/4 deler av ordningene bestemmelser om at eldre arbeidstakere ikke blir tatt opp som medlemmer i pensjonsordningen. Videre kan en arbeidstaker som har permisjon for et fastsatt tidsrom, og som forutsettes å komme tilbake til arbeidet, som hovedregel beholde medlemskapet i pensjonsordningen den tiden vedkommende har permisjon.

Opptjening av pensjon i ytelsesbasert foretakspensjonsordning forutsetter i utgangspunktet fortsatt yrkesaktivitet. Førtidspensjonerte arbeidstakere skal derfor ikke være medlemmer i ordningen. Det er gjort unntak for personer som mottar Avtalefestet Pensjon (AFP), som kan fortsette opptjeningen fram til fylte 67 år, hvis dette er fastsatt i ordningens regelverk. Pensjonsalderen i AFP-ordningen er 62 år etter 1. mars 1998.

Alderspensjon er den eneste obligatoriske ytelsen i en ytelsesbasert foretakspensjonsordning. Hovedregelen er at det skal siktes mot å gi arbeidstakerne bestemte årlige pensjonsytelser. Pensjonsytelsen kan beregnes på ulike måter, hvor det vanlige er at ytelsen fastlegges ut fra tjenestetid, lønn og beregnet folketrygd. Pensjonen kan komme til utbetaling så lenge pensjonisten lever, eller den kan opphøre etter minimum ti år.

Kravet til medlemstid i en ytelsesbasert foretakspensjonsordning for rett til full pensjonsytelse kan ikke settes lavere enn 30 år og ikke høyere enn 40 år. Dersom opptjeningstiden er kortere enn den tiden som er fastsatt for rett til fulle ytelser, skal en arbeidstaker som fratrer ved pensjonsalder få en pensjon som utgjør så stor andel av full pensjon som medlemstiden utgjør av den tiden som kreves for rett til full ytelse. Opptjeningstiden er tiden fra arbeidstakeren blir medlem og fram til fylte 67 år hvis den er lenger enn kravet til medlemstid. En tyveåring som blir medlem vil for eksempel tjene opp 1/47 del per år.

Lov om foretakspensjon krever at ytelsen etter pensjonsplanen utformes slik at de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelse fra pensjonsordningen og en standardberegnet folketrygd, skal være rimelig ut fra lønn og opptjeningstid i ordningen. Videre skal pensjonsytelsene – sammen med beregnet folketrygdpensjon – ikke utgjøre en større prosentdel av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lav lønn (forholdsmessighetsprinsippet).

Innenfor disse rammene kan alderspensjonen fastsettes på følgende tre måter:

• et bestemt beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd

• en bestemt del av medlemmets lønn, beregnet etter regler angitt i regelverket

• et bestemt beløp per medlem, fastsatt i forhold til, og ikke høyere enn grunnbeløpet i folketrygden.

Ved fastsettelse av pensjonsytelsene (pensjongrunnlaget) skal som et medlems lønn regnes den skattepliktige lønnsinntekt som medlemmet mottar fra foretaket i et år. Loven åpner imidlertid for at regelverket kan fastsette visse unntak når det gjelder beregninger av lønn og pensjonsytelser.

Lov om foretakspensjon har ut over dette bestemmelser som setter tak for hvor mye summen av arbeidstakerens ytelser fra foretakspensjon og beregnet folketrygdpensjon kan utgjøre av tidligere inntekt. Denne begrensningsregelen gjelder uavhengig av om det blir tatt hensyn til arbeidstakerens beregnede folketrygdpensjon ved fastsettelsen av vedkommendes pensjon fra foretakspensjonsordningen, eller ikke.

De begrensningene som gjelder er:

• 100 pst. av medlemmets lønn inntil seks ganger grunnbeløpet i folketrygden,

• 70 pst. av den delen av medlemmets lønn som er mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet,

• 0 pst. av den delen av medlemmets lønn som overstiger tolv ganger grunnbeløpet.

Også innenfor private ytelsesbaserte pensjonsordninger kan de ansatte måtte yte tilskudd, etter nærmere angitte regler. Pensjonen fra ordningen vil imidlertid ikke kunne avkortes mot den folketrygden som blir utbetalt, slik den kan det i offentlige ordninger. I en privat ordning vil de ansatte derfor ikke risikere ikke å kunne få noe utbetalt fra en ordning de har ytt tilskudd til.

De ansattes tilskudd er normalt fastsatt slik at de står i forhold til lønn, og ikke til premien for vedkommende, med unntak for høyeste maksimale tilskudd. I den grad det er forskjellige premier for kvinner og menn vil dette altså kunne slå ut i grensen for hvor mye tilskudd den enkelte kan yte. Tilsvarende forskjeller vil imidlertid også gjelde for personer med forskjellig alder og for personer med ulike lønnsøkninger.

Uførepensjon er ikke en pliktig ytelse etter lov av foretakspensjon. Loven har imidlertid regler om uførepensjon, men lar det være opp til det enkelte foretak om uførepensjon skal inkluderes i pensjonsordningen.

Uførepensjonen skal ytes i forhold til uføregraden, og kan ytes ved minst 20 pst. ervervsuførhet. Ved minst 50 pst. uførhet skal uførepensjonen som hovedregel ytes etter samme uføregrad som i folketrygden.

Ved utmåling av uførepensjonen skal man legge til grunn opptjeningstiden i ordningen fra medlemmet ble tatt opp, og fram til det tidspunktet vedkommende tidligst kunne gå av med alderspensjon. Uførepensjonen skal i størrelse svare til den alderspensjon vedkommende ville hatt rett til ut fra lønnen på tidspunktet for uførheten. Loven fastsetter at det i regelverket skal fastsettes premiefritak for medlemmer som blir uføre, i samsvar med uføregraden, når pensjonsordningen omfatter uførepensjon. I regelverket kan det fastsettes et barnetillegg for barn som medlemmet forsørger eller plikter å forsørge, og som ikke er fylt 21 år.

Lov om foretakspensjon inneholder videre bestemmelser om ytelser til etterlatte etter medlemmer i en foretakspensjonsordning. Det er heller ikke obligatorisk med slike ytelser i ordningen. I tillegg til pensjon til barn som medlemmet ved sin død forsørget eller pliktet å forsørge, kan pensjonsplanen også omfatte ytelser til ektefelle og registrert partner, samt samboer.

Barnepensjonen fastsettes som en andel av medlemmets alderspensjon eller pensjonsgivende lønn ved medlemmets død. Ved utmålingen skal den opptjeningstiden som den avdøde hadde i ordningen, tillagt tiden fram til det tidspunktet vedkommende skulle hatt alderspensjon, legges til grunn. Barnepensjonen faller bort senest når barnet fyller 21 år. Ektefellepensjon fastsettes også som en del av medlemmets alderspensjon eller av lønn ved medlemmets død. Den kan også gjøres tidsbegrenset.

I tilknytning til forsikringsforholdet etter at pensjonsinnretningen har utsendt en fripolise, legger forsikringsavtaleloven til grunn at det kan tegnes en fortsettelsesforsikring på samme vilkår som fripolisen, jf. lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler. Det kan likevel avtales at forsikringen kan utvides til å omfatte uføre- og etterlattepensjon.Fripolisene reguleres ut fra oppnådd avkastning/overskudd både før og etter pensjonsalder, i motsetning til de offentlige oppsatte rettigheter, som reguleres i takt med grunnbeløpet i folketrygden.

Pensjonene fra en ytelsesbasert foretakspensjonsordning skattlegges på samme måte som ytelsene fra de offentlige tjenestepensjonsordningene.

En foretakspensjonsordning er som de kommunale tjenestepensjonsordningene en fondsbasert ordning. Det betyr at det skal avsettes tilstrekkelige midler til å dekke pensjonsforpliktelsene medlemmene har opptjent (premiereserven). Lov om foretakspensjon har derfor regler om at pensjonsordningen årlig skal tilføres en premie som etter det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget for ordningen er tilstrekkelig til å sikre medlemmene den rett til pensjon som er opptjent i løpet av året. Det innebærer at foretaket hvert år skal betale en premie slik at forsikringsselskapet eller pensjonskassen garanterer for den pensjon som er opptjent for medlemmene. Opptjent pensjon er således sikret i en pensjonsinnretning, og eventuell avkastning ut over det som følger av beregningsgrunnlaget tilfaller premiefondet. Slik avkastning (tildelt overskudd) reduserer foretakets framtidige kostnader ved å ha pensjonsordning.

Den årlige premien omfatter også eventuelle premier for uførepensjon og pensjon til etterlatte. Fordi pensjonsrettighetene skal opptjenes etter et lineært prinsipp, som også er tilfellet i Felles kommunal pensjonsordning, må det ved lønnsregulering innbetales tilstrekkelig premie til å dekke de forhøyde pensjonsforpliktelsene også for tidligere opptjeningstid i ordningen. Dette betyr at det hvert år avsettes til premiereserven et beløp som dekker den pensjonsmessige merforpliktelsen som oppstod det året. Premienivået vil årlig variere etter lønnsutviklingen.

3.3.3 Innskuddsbaserte ordninger

Inntil lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold trådte i kraft 1. januar 2001, og samtidig med at lov om foretakspensjon 21. desember 2000 ble utvidet til å omfatte innskuddsbasert alderspensjon (engangsbetalt alders- eller foretakspensjon), har reglene for kollektive pensjonsordninger i arbeidsforhold med gunstig skattemessig behandling kun åpnet for ytelsesbaserte ordninger. Lovene inneholder hvilke krav til medlemskap, innskudd, kapitalforvaltning med videre som får anvendelse i en innskuddsbasert pensjonsordning som skal ha skattemessig gunstig behandling på linje med ytelsesbaserte ordninger opprettet etter lov om foretakspensjon.

Innskuddsbasert pensjon skiller seg fra ytelsesbasert pensjon først og fremst ved at den bygger på et annet opplegg for opptjening av alderspensjon. Det bærende prinsippet er at foretaket gjennom de innskudd som betales, beregnet ut fra regler fastsatt i en innskuddsplan for pensjonsordningen, skal bygge opp en pensjonskapital for arbeidstakerne. I en innskuddsbasert ordning vil den pensjonen som medlemmet får, være et produkt av den kapitalen som er spart opp, den avkastningen som er oppnådd på midlene og lengden på den tiden pensjonen blir utbetalt over. Medlemmenes pensjon i ordningen avhenger slik sett av innskuddene (innskuddspremien i engangsbetalt foretakspensjon) og av den avkastning som tilføres pensjonskapitalen. Dette står til en viss grad i motsetning til de ytelsesbaserte pensjonsordningene, hvor selve pensjonsytelsen er definert. Dette innebærer at risikoen for pensjonenes størrelse er overført fra arbeidsgiver til arbeidstaker.

Etter innskuddspensjonsloven legges det opp til at oppsparingen av kapitalen skal skje i sparekontrakter. Det innebærer at kapitalen ved død før pensjonsalder ikke tilfaller et forsikringskollektiv. Ved nådd pensjonsalder kan medlemmet avgjøre om pensjonskapitalbeviset skal forbli en spareavtale eller konverteres til en pensjonsforsikring med dødelighetsarv. Konverteringen skal i tilfelle foretas til et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse. Det følger imidlertid av loven at det gjennom avtale mellom foretak og institusjon, kan fastsettes at alderspensjonskapitalen benyttes som engangspremie for en pensjonsforsikring. Innskuddsbasert pensjon etter lov om foretakspensjon skiller seg fra innskuddspensjon etter innskuddspensjonsloven ved at det er knyttet dødelighetsarv til alderspensjonen, også i oppsparingsperioden.

Innskuddsbaserte pensjonsordninger etter lov om innskuddspensjon kan opprettes i forsikringsselskaper, pensjonskasser, banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

De innskuddsbaserte pensjonsordningene har et tilsvarende minstekrav som de ytelsesbaserte ordningene, når det gjelder antall medlemmer for å opprette en pensjonsordning. Videre bygger reglene om medlemskap i stor grad på de tilsvarende reglene for ytelsesbaserte pensjonsordninger.

Som i ytelsesbaserte ordninger, er alderspensjonen det eneste obligatoriske elementet i en innskuddsbasert pensjonsordning, men foretakene kan opprette ordninger som også har tilknyttet uføre- og etterlattepensjoner. Slike ytelser må tegnes i henhold til bestemmelser i lov om foretakspensjon.

Alderspensjon i innskuddsbaserte pensjonsordninger skal utbetales i minst ti år og kan være livsvarige. Videre gjelder også et forholdsmessighetsprinsipp, tilsvarende som for ytelsesbaserte pensjonsordninger. Det innebærer at innskuddsplanen skal fastsettes slik at pensjonsinnskuddene ikke utgjør en større del av lønnen for høytlønte enn for lavlønte. Likevel er det slik at innskuddene som andel av lønn, for lønn ut over seks ganger grunnbeløpet i folketrygden, kan være inntil to ganger innskuddet for lønn opp til seks ganger grunnbeløpet.

Innskuddene/innskuddspremiene kan fastsettes på ulike måter. De kan fastsettes som:

• et bestemt beløp per medlem uavhengig av lønn

• en bestemt prosent av medlemmets lønn

• en bestemt prosent av et pensjonsgrunnlag beregnet etter fastsatte regler

• et beløp for hvert medlem beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for medlemmets lønnsgrunnlag for henholdsvis lønn inntil seks ganger grunnbeløpet i folketrygden, og de deler som ligger mellom seks og tolv ganger dette grunnbeløpet.

Det kan ikke betales innskudd for lønn over tolv ganger grunnbeløpet.

De maksimale innskuddsgrensene er fastsatt i medhold av innskuddspensjonsloven i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413. Av forskriften går det bl.a. frem at et innskudd for et medlem et enkelt år ikke skal overstige 5 pst. av den delen av medlemmets lønn som ligger mellom to og seks ganger folketrygdens grunnbeløp, og 8 pst. av den delen av medlemmets lønn som ligger mellom seks og tolv ganger folketrygdens grunnbeløp. Det kan ikke betales innskudd/innskuddspremie for lønn under to eller over tolv ganger folketrygdens grunnbeløp.

En pensjonsordning kan for øvrig ha bestemmelser om at innskuddene i et enkelt år skal kunne være inntil 25 pst. høyere eller lavere enn det som er fastsatt i innskuddsplanen, jf. § 5–1 i innskuddspensjonsloven og Ot.prp. nr. 78 (2000–2001) og Innst. O. nr. 110 (2000–2001). Dette gir større muligheter til å tilpasse innskuddene, for eksempel til økonomien i foretaket det enkelte år. Innskuddsgrensene ligger imidlertid fast. I innskuddsbaserte pensjonsordninger er det ikke lagt opp til at arbeidstakerne skal kunne betale en del av innskuddet (innskuddspremien).

Ved anvendelse av reglene for fastsettelse av innskuddenes størrelse, kan det i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsettes høyere beløp eller prosentsats for kvinner enn for menn ut fra det hensyn at kvinner har høyere forventet levealder enn menn, jf. innskuddspensjonsloven §§ 5–3 og 5–2.

Reglene for fastsettelse av pensjonsgrunnlag i innskuddspensjonsloven tilsvarer i hovedsak reglene i lov om foretakspensjon. Videre settes det i innskuddspensjonsloven begrensninger for maksimal årlig ytelse som kan utbetales fra pensjonskapitalen, beregnet med utgangspunkt i høyest mulig samlet pensjonsytelse etter lov om foretakspensjon. Innskuddspensjonsloven gir for øvrig grunnlag for den samme skattemessige behandlingen som for lov om foretakspensjon.

I en innskuddsbasert pensjonsordning opparbeider medlemmet rett til en pensjonskapital, som er bundet fram til pensjonsalderen. For å sikre denne pensjonskapitalen gjelder bl.a. følgende kriterier:

• pensjonskapitalen skal holdes adskilt fra foretakets midler

• i tilfeller med investeringsvalg foreligger det et krav om en viss diversifisering av investeringene, bl.a. for å forhindre at pensjonskapitalen blir for ensidig avhengig av utviklingen hos en enkelt utsteder

• Kredittilsynet fører tilsyn med pensjonsordningene.

I tillegg til ovennevnte virkemidler kan både medlemmet selv og foretaket redusere usikkerheten bl.a. ved å:

• diversifisere porteføljen mer enn det som kreves etter loven

• i større grad basere porteføljen på «sikre» eiendeler, f.eks. bankinnskudd eller statspapirer

• kjøpe en avkastningsgaranti.

En arbeidstaker som etter at medlemskapet er opphørt ikke er medlem av en annen innskudds- eller foretakspensjonsordning, har rett til å fortsette å betale årlige innskudd til en alderspensjonskonto opprettet i henhold til regelverket for opptjent pensjonskapital (pensjonskapitalbevis), eller fortsettelsesforsikring. Uansett blir kapitalen oppregulert (evt. nedregulert) avhengig av avkastning/overskudd.

Utbetalt alderspensjon skattlegges som for ytelsesbaserte ordninger.

3.3.4 Investeringsvalg i private tjenestepensjonsordninger

Etter lov om foretakspensjon omfatter pensjonsordningens midler premiereserve til sikring av opptjent pensjon til enhver tid, premiefond og pensjonistenes overskuddsfond. I tillegg inngår også tilleggsavsetning og kursreserve knyttet til pensjonsordningen i pensjonsordningens midler. Tilleggsavsetningene er således både en del av pensjonsordningens midler og forsikringsfondet.

Lov om foretakspensjon sier at premiereserven for en pensjonsordning til enhver tid skal være så stor at den etter beregningsgrunnlaget for ordningen er tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene har opptjent, herunder rett til uførepensjon og etterlattepensjon.

Loven sier videre at foretaket skal ha et premie-fond for pensjonsordningen. I premiefondet er midlene avgrenset i anvendelsesområde, slik at fondet skal brukes til å sikre pensjonsytelser for medlemmene, og ikke for andre. Premiefondsordningen gir foretaket anledning til i gode tider å avsette midler i premiefondet som i dårlige tider bl.a. kan nyttes til premiebetaling. Foretakets andel av forsikringsselskapets overskudd tilfaller også premiefondet (dvs. andelen som ikke tilfaller pensjonistenes overskuddsfond eller selskapets eiere). Maksimal størrelse på premiefondet er seks ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene for de to foregående årene for den eller de pensjonsordninger foretaket har.

Etter lov om foretakspensjon kan premiereserven forvaltes i samsvar med de regler som til enhver tid gjelder for kapitalforvaltning i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, og der institusjonen har forvalteransvaret (alminnelig forvaltning). I ytelsesbasert foretakspensjon bærer selskapet (eller pensjonskassen) risikoen for at avkastning tilsvarende grunnlagsrenten oppnås, og eventuell meravkastning tilfaller selskapet i sin helhet (sett bort i fra overskuddsdelingen). 2 Risikoen for tap for et tradisjonelt livselskap blir noe dempet hvis tilleggsavsetninger og kursreserver er tilstede. Tilsvarende gjelder for engangsbetalt foretakspensjon i tilfellet med alminnelig forvaltning, og de to foretakspensjonsformene når ordningene forvaltes i et fondsforsikringsselskap (unit-link) med en tilknyttet avkastningsgaranti.

I ytelsesbasert foretakspensjon kan foretaket i samsvar med bestemmelser i regelverket avtale at pensjonsordningens premiereserve for alderspensjon, eller for ytelser til uføre- eller etterlattepensjon, skal forvaltes som en (kollektiv) investeringsportefølje tilordnet pensjonsordningen (investeringsvalg). Denne investeringporteføljen er nærmere definert i loven. Før foretaket endrer sammensetningen av investeringsporteføljen, skal ordningens styringsgruppe gis anledning til å uttale seg.

Er avkastningen større enn det som er lagt til grunn i ordningens beregningsgrunnlag, skal dette overføres foretakets premiefond. Er avkastningen på den del av investeringsporteføljen som motsvarer premiereserve knyttet til pensjoner under utbetaling høyere enn lagt til grunn i ordningens beregningsgrunnlag, tilføres overskytende avkastning pensjonistenes overskuddsfond. For arbeidstakere er ytelsene definerte, slik at avkastningsrisikoen (og evt. meravkastning) for premiereserven i forhold til ordningens beregningsgrunnlag ligger i foretaket. Investeringsvalget gir arbeidsgiver mer fleksibilitet i kapitalforvaltningen, mens arbeidstaker ikke berøres.

I engangsbetalt foretakspensjon kan det fastsettes i regelverket at midler tilsvarende pensjonsordningenes premiereserve for alderspensjon skal forvaltes med kollektivt investeringsvalg. I dette tilfellet skal foretaket inngå avtale med institusjonen om hvordan investeringsporteføljen skal sammensettes og hvilken adgang foretaket skal ha til å endre sammensetningen. Investeringporteføljen er nærmere definert i loven. Før foretaket gjør dette skal styringsgruppen gis anledning til å uttale seg. Avkastningen og tap ved forvaltningen av investeringsporteføljen skal årlig tilordnes porteføljen og fordeles mellom medlemmene etter opptjent premiereserve. Ved kollektivt investeringsvalg står foretaket for forvaltningen, mens medlemmene bærer risikoen.

I tilfellet med engangsbetalt foretakspensjon kan foretaket i avtale at det skal opprettes egen pensjonskonto for hvert medlem og at hver pensjonskonto skal tilordnes en investeringsportefølje (individuell investeringsportefølje), tilsvarende premiereserven for den alderspensjon medlemmet har opptjent. Kontohaveren skal etter loven ha adgang til å endre investeringsporteføljen. Kostnadene ved endring belastes pensjonskontoen eller dekkes av kontohaveren. Avkastningen på investeringsporteføljen skal hvert år tilføres pensjonskontoen. Kontohaveren (individet) bærer risikoen for at verdien av investeringsporteføljen blir redusert, men har også rettmessig krav på all avkastning, når annet ikke er fastsatt i regelverket eller ved avtale med institusjonen.

Etter lov om foretakspensjon er det i tilknytning til forvaltningen av premiefondet både mulighet for alminnelig forvaltning og forvaltning som en investeringsportefølje med investeringsvalg. Avkastningen på investeringsporteføljen skal hvert år tilføres premiefondet. Foretaket bærer risikoen for at verdien av investeringsporteføljen blir redusert, når annet ikke er avtalt med institusjonen.

Etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold omfatter pensjonsordningens midler pensjonskapitalen til enhver tid (med unntak av pensjonskapital under utbetaling) og innskuddsfondet (som svarer til premiefondet etter lov om foretakspensjon). 3 Er pensjonsordningen opprettet i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, inngår også tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond tilordnet pensjonsordningen.

Pensjonskapitalen er definert som innskudd foretatt i samsvar med innskuddsplanen med tillegg av tilført avkastning (og er i motsetning til premiereserven etter lov om foretakspensjon ikke forsikringsteknisk beregnet). Pensjonskapital i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse omfatter i tilfelle også andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. Maksimal størrelse på innskuddsfondet er tilsvarende som for premiefondet.

Pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen kan forvaltes som en kollektiv ordning der institusjonen har forvalteransvaret (alminnelig forvaltning), som en ordning med kollektivt investeringsvalg for foretaket, eller som en ordning med egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker med eget investeringsvalg.

Er det avtalt at pensjonsordningen opprettes som en ordning der institusjonen har forvalteransvaret, skal pensjonskapitalen i sin helhet forvaltes i samsvar med de regler for kapitalforvaltning som gjelder for den institusjonen der ordningen er opprettet. Minst 50 prosent av årets avkastning slik den er definert i forskrift av 22. desember 2000 nr. 1413, dvs. bl.a. etter at institusjonens administrasjonskostnader knyttet til kapitalen er dekket, skal tillegges pensjonskapitalen. Avkastning som ikke tillegges pensjonskapitalen, skal tilføres innskuddsfondet. Dersom det er knyttet avkastningsgaranti til ordningen løper selskapet risikoen for at den garanterte avkastningen nås, og eventuell meravkastning tilfaller selskapet.

Er det fastsatt i regelverket at pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen skal forvaltes som kollektiv investeringsportefølje, skal foretaket inngå avtale med institusjonen om hvordan porteføljen skal sammensettes og hvilken adgang foretaket skal ha til å endre sammensetning. Før foretaket gjør dette, skal styringsgruppen gis anledning til å uttale seg.

Avkastning og tap ved forvaltningen av investeringsporteføljen skal årlig tilordnes pensjonskapitalen og fordeles mellom medlemmene etter opptjent pensjonskapital. Ved kollektivt investeringsvalg står foretaket for forvaltningen, mens medlemmene bærer risikoen.

Er det opprettet egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker i pensjonsordningen, kan det i samsvar med bestemmelse i regelverket også avtales at hver pensjonskonto skal tilordnes en egen investeringsportefølje, nærmere definert i loven. Kontohaveren skal ha adgang til å endre investeringsporteføljen (investeringsvalg). Avkastningen av investeringsporteføljen skal i dette tilfellet hvert år tilføres pensjonskontoen. Kontohaveren bærer risikoen for at verdien av investeringsporteføljen blir redusert, men har også rettmessig krav på all avkastning, når annet ikke er fastsatt i regelverket eller ved avtale med institusjonen.

Etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er det i tilknytning til forvaltningen av innskuddsfondet både mulighet for alminnelig forvaltning og forvaltning som en investeringsportefølje med investeringsvalg. Avkastningen på investeringsporteføljen skal hvert år tilføres innkuddsfondet. Foretaket bærer risikoen for at verdien av investeringsporteføljen blir redusert, når annet ikke er avtalt med institusjonen.

3.3.5 Parallelle og kombinerte ordninger

Parallelle ordninger dekker det tilfellet der et foretak ønsker å ha to ulike ordninger for alderspensjon for sine ansatte. Av innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon følger det at et foretak enten kan ha:

• en innskuddsordning og en ytelsesbasert foretakspensjonsordning, eller

• en innskuddsordning og en engangsbetalt ordning, eller

• en engangsbetalt ordning og en ytelsesbasert foretakspensjonsordning.

For et foretak som har parallelle ordninger gjelder det bl.a. at ingen arbeidstakere kan være medlem av begge på samme tid, aldersgrensen skal være lik i begge ordninger, og at rett til ytelser ved uførhet og til etterlatte skal være utformet på samme måte i de to ordningene. Regelverket i de to ordningene skal videre utformes slik at alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold til hverandre, og slik at urimelig forskjellsbehandling av grupper av arbeidstakere unngås.

Når et foretak oppretter parallelle ordninger, skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer. Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstakere som ikke foretar noe valg skal være medlem av. Tilsvarende regler gjelder for arbeidstakere som senere blir ansatt i foretaket.

Overgang til annen pensjonsordning fra eksisterende ytelsesbaserte foretakspensjonsordning dekkes også av reglene om omdanning og lukking. Av reglene går det fram at ved opprettelse av en ordning med engangsbetalt alderspensjon eller innskuddspensjon etter innskuddspensjonsloven, kan foretaket velge å videreføre den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen for arbeidstakere som er medlem av denne ordningen på tidspunktet for opprettelsen av den «nye» ordningen. Arbeidstakerne skal da kunne velge om de ønsker å gå over til «ny» ordning. Foretaket kan imidlertid velge kun å videreføre den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen for arbeidstakere som var medlemmer av ordningen for tidspunktet for opprettelsen av «ny» ordning, og som da hadde 15 år eller mindre igjen til oppnådd pensjonsalder. I dette tilfellet gjelder ikke arbeidstakernes valgfrihet knyttet til å gå over til «ny ordning».

I lys av det brede spekteret av valgmuligheter der adgangen til å ha parallelle ordninger bidrar til økt kompleksitet, gir Finansdepartementet etter en samlet vurdering i Ot.prp. nr. 78 (2000–2001) uttrykk for at det neppe er tilrådelig å innføre kombinerte ordninger nå. Først på et senere tidspunkt når en har fått mer erfaring med de nye pensjonsordningene, bør en slik mulighet etter departementets oppfatning vurderes. I Stortingets behandling av proposisjonen, jf. Innst. O. nr. 110 (2000–2001) uttaler imidlertid flertallet i finanskomiteen følgende:

«Flertallet registrerer at departementet mener at kombinerte ordninger bør utredes på et senere tidspunkt. Flertallet mener derimot at det bør åpnes for kombinerte ordninger og ber departementet komme tilbake med forslag om dette i forbindelse med den varslede Kredittmeldingen i høst.»

Et utkast til lovbestemmelser om kombinerte pensjonsordninger var på høring da denne utredningen ble ferdigstilt.

3.3.6 Kollektive livrenteforsikringer

Dersom et foretak tegner en kollektiv pensjonsforsikring hvor pensjonsordningen ligger innenfor rammene av lov om foretakspensjon, har foretaket etter skatteloven rett til inntektsfradrag for premie og tilskudd til ordningen innenfor de rammer som følger av skatteloven. Er dette ikke tilfelle, kalles forsikringen for en kollektiv livrente i arbeidsforhold.

Retten til medlemskap i forsikringen er basert på objektive vilkår, som for alle kollektive pensjonsordninger. Dette innebærer at forsikringsavtalen må inneholde klart definerte objektive vilkår for rett til medlemskap. Forsikringen må være generell, og omfatte alle som oppfyller vilkårene. For kollektive livrenter er det imidlertid ikke nødvendig at forsikringen omfatter alle arbeidstakerne i virksomheten.

Kollektiv livrenteforsikring skiller seg bl.a. fra ordninger i henhold til lov om foretakspensjon ved at en slik forsikring ikke er bundet av særlige regler om aldersgrenser og ytelsesnivå. Dette medfører at det kan opprettes kollektive livrenteforsikringer i forbindelse med førtidspensjoner og ytelser for inntekt utover tolv ganger grunnbeløpet i folketrygden. Også innskuddsbaserte ordninger og kollektive pensjonsordninger med investeringsvalg har vært opprettet som kollektive livrenter før de nye pensjonslovene kom på plass.

Skatteloven gir ikke hjemmel for inntektsfradrag for premie til kollektiv livrente som ikke fyller vilkårene i lov om foretakspensjon. Det følger likevel av fast og langvarig ligningspraksis at foretaket kan innrømmes fradrag for innbetaling til en kollektiv ordning som lønnskostnader dersom de ansatte samtidig skattlegges for premieinnbetalingene som lønn. Det er arbeidsgivers valg (eventuelt etter avtale med arbeidstakeren) om man ønsker å behandle premiene som lønn for arbeidstakeren, med tilsvarende fradragsrett på arbeidsgivers hånd. Det antas imidlertid å være mest utbredt at innbetalingene fra arbeidsgiver ikke anses som skattepliktig lønn for arbeidstakeren.

Utbetalingene fra kollektive livrenter i arbeidsforhold er skattepliktig som alminnelig inntekt og personinntekt med lav trygdesats (pensjonsinntekt), tilsvarende ytelser fra en foretakspensjonsordning.