10 EØS-tilpasning/harmonisering av norske konkurranseregler med EØS-avtalens konkurranseregler

10.1 Presisering av problemstillingen

Utvalget er bedt om å vurdere om og eventuelt i hvilken utstrekning en ny norsk konkurranselov bør utformes etter mønster av EØS-avtalens konkurranseregler eller en annen lovmodell og gi en tilråding om dette.

EØS-avtalens konkurranseregler omfatter både bestemmelser som direkte retter seg mot foretak (EØS-avtalen artikkel 53, 54 og 57 med tilhørende gjennomføringsregler) og bestemmelser der medlemsstatene er pliktsubjekter (EØS-avtalen artikkel 59 nr. 1, statsstøttereglene og reglene om offentlig innkjøp). Utvalget forstår mandatet slik at det kun skal vurdere hvorvidt en ny konkurranselov eventuelt bør harmoniseres med EØS-avtalens konkurranseregler rettet mot foretak.

Konkurranselovgivningen består av ulike typer regler:

• Materielle regler: herunder atferdsreguleringsbestemmelser, jfr. konkurranseloven §§ 3-1 til 3-10 og EØS-avtalen artikkel 53 og 54; og strukturkontrollbestemmelser, jfr. konkurranseloven § 3-11 og EØS-avtalen artikkel 57.

• Saksbehandlingsregler/prosessuelle regler, herunder regler om informasjonsinnhenting og kontradiksjon/partsinnsyn.

• Sanksjonsregler, herunder regler om sanksjonstyper, sanksjonssubjekter og regler for utmåling.

• Regler for organisering av myndigheten, herunder regler om overprøving av deres avgjørelser.

Alle disse reglene kan i prinsippet være gjenstand for harmonisering. En nasjonal konkurranselov kan følgelig tilpasses EØS-avtalens konkurranseregler for foretak i ulik utstrekning.

Spørsmålet om harmonisering har tradisjonelt vært et spørsmål om harmonisering av de materielle reglene og da primært atferdsreguleringen, det vil si EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Dette er naturlig ettersom det er betydelig grad av overlapp mellom virkeområdet til bestemmelsene om atferdsregulering i henholdsvis konkurranseloven og EØS-avtalen. Dette betyr at begge regelsettene i mange tilfeller kommer til anvendelse på samme forhold. Samtidig setter EØS-avtalen skranker for anvendelsen av nasjonal konkurranselovgivning når begge regelsettene kommer til anvendelse. De nasjonale regler kan som følge av EØS-reglenes forrang, ikke anvendes på en måte som er i strid med EØS-reglene. EØS-avtalens betydning for anvendelse og utforming av norsk konkurranselovgivning vil bli nærmere omtalt i kapittel 10.2.

Dette er annerledes når det gjelder strukturkontrollbestemmelsene. Her er systemet slik at hvis det er tale om en foretakssammenslutning med fellesskaps- eller EFTA-dimensjon, hvilket beror på om visse omsetningsterskler er overskredet, kommer ikke konkurranseloven § 3-11 til anvendelse. For disse bestemmelsene er det følgelig ikke tale om parallell anvendelse.

Når det gjelder reglene for håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54, er disse foreslått endret. Det er redegjort for dette i kapittel 7.5. Før en vet hvordan de nye prosessuelle regelene blir, er det lite hensiktsmessig å foreta en nærmere vurdering av en eventuell EØS-tilpasning av det prosessuelle regelverket.

Av ovennevnte grunner har utvalget valgt å konsentrere seg om hvorvidt konkurranselovens bestemmelser om atferdsregulering, jfr. konkurranseloven §§ 3-1 til 3-10 bør erstattes med bestemmelser tilsvarende EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Dette innebærer at spørsmålet om eventuell harmonisering av bestemmelser om strukturkontroll, prosessuelle bestemmelser og sanksjonsbestemmelser ikke vil bli drøftet. I hovedinnstillingen vil det imidlertid være naturlig å vurdere hvorvidt konkurranselovgivningens øvrige bestemmelser i større grad bør harmoniseres med EØS-avtalens konkurranseregler. Herunder må det vurderes hvorvidt valg og utforming av de materielle atferdsreguleringsbestemmelsene vil få konsekvenser for utformingen av lovens øvrige bestemmelser.

EF- og EØS-avtalens konkurranseregler for foretak skal ikke bare ivareta hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet og virksom konkurranse, men også bidra til realiseringen av det indre marked (integrasjonsmålsettingen). Dette har virket inn på tolkingen av blant annet samhandelskriteriet og konkurransebegrensningsvilkåret. Siden formålet med EØS-reglene dels er et annet enn formålet til konkurranseloven, kan det stilles spørsmål om en EØS-harmonisering vil gjøre det vanskeligere å realisere konkurranselovens formål om en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Etter utvalget oppfatning er det vanskelig å gi noe absolutt svar på dette spørsmålet uten grundigere studier. Utvalget vil likevel fremheve at utviklingen i EU og EØS, med større vektlegging av hensynet til effektiv ressursbruk, gjør at forskjellene mellom de to regelsett på dette punkt synes mindre i dag enn for bare få år siden. I tillegg kan nevnes at Danmark har foretatt en EU-harmonisering, samtidig som den danske konkurranseloven har en formålsbestemmelse som er identisk med konkurranselovens. Dette synes ikke å ha reist spesielle problemer. Uansett mener utvalget at utforming av nåværende lovs formålsparagraf ikke bør være noe avgjørende argument mot en harmonisert lov dersom dette ellers synes formålstjenlig. Dersom utvalget blir bedt om å utarbeide en harmonisert lov, kan utvalget i hovedutredningen ta stilling til om det bør få konsekvenser for utformingen av en eventuell formålsbestemmelse.

10.2 EØS-avtalens betydning for utforming og anvendelse av nasjonale bestemmelser om atferdsregulering

Som redegjort for i kapittel 4 eksisterer det i dag to generelle konkurranseregelverk i Norge som begge retter seg mot de ervervsdrivende: EØS-avtalens konkurranseregler for foretak og konkurranseloven. 1 EØS-avtalen innebærer ingen plikt til å harmonisere nasjonal konkurranselovgivning med EØS-reglene. Konkurranseretten atskiller seg således fra en rekke andre rettsområder som reguleres av EØS-avtalen.

EØS-avtalens regler om konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt og den norske konkurranseloven kan i utgangspunktet anvendes parallelt når begge regelsett kommer til anvendelse. Som redegjort for i kapittel 3 skal det relativt lite til før samhandelen mellom EØS-stater anses påvirket, slik at EØS-avtalen artikkel 53 og 54 er anvendelige. Både EØS-reglene og den norske konkurranseloven vil derfor kunne anvendes på samme saksforhold i mange saker. Mange ervervsdrivende, ikke bare de største, må følgelig forholde seg til begge regelsett når de opptrer på det norske markedet.

EØS-avtalen setter imidlertid skranker for utformingen og anvendelsen av nasjonal konkurranselovgivning der begge regelsett kommer til anvendelse.

Det følger av EF-domstolens praksis at eventuelle konflikter mellom EF-retten og nasjonal lovgivning må løses på grunnlag av EF-rettens generelle forrangsprinsipp. Domstolen har uttalt at samtidig anvendelse av nasjonal konkurranselovgivning bare er tillatt der den ikke skader en ensartet anvendelse og den fulle virkning av EF-reglene.

Rettstilstanden må antas å være den samme under EØS-avtalen. At EØS-avtalen setter skranker for parallell anvendelse av nasjonale regler og EØS-avtalens konkurranseregler er kommet til uttrykk i konkurranseloven § 1-7. Det følger av § 1-7 at ”Forbudene i §§ 3-1 til 3-4 omfatter ikke avtaler mellom foretak, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak eller samordnet opptreden som er innvilget individuelt unntak etter EØS-avtalen artikkel 53 nr 3, eller som omfattes av regelverk om unntak for grupper av avtaler etter EØS-avtalen artikkel 53 nr 3”. Begrunnelsen for bestemmelsen er forrangsprinsippet, som kommet til uttrykk i EØS-loven § 2 og EØS-avtalen protokoll 35, samt lojalitetsplikten som nedfelt i EØS-avtalen artikkel 3. 2

Der EØS-reglene ikke kommer til anvendelse, står lovgiver i utgangspunktet helt fritt. Slik samhandelskriteriet er tolket, vil imidlertid EØS-avtalen artikkel 53 og 54 komme til anvendelse på en rekke saker med virkning på det norske territorium. Følgelig er de tilfeller der lovgiver vil stå helt fritt relativt begrenset. Selv om EØS-reglene ikke er ideelt utformet, finner utvalget de ovennevnte hensyn så tungtveiende i seg selv at man vil anbefale at de nasjonale bestemmelser om atferdsreguleringer harmoniseres med EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Utvalget anbefaler således at en ny norsk konkurranselov baseres på forbudsprinsippet, der konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt er forbudt.

Forslaget til ny forordning for gjennomføring av EF-traktaten artikkel 81 og 82 regulerer som nevnt i kapittel 7.5 forholdet mellom EF-traktatens konkurranseregler og nasjonal konkurranselovgivning. Dersom samhandelen er påvirket og EF-reglene kommer til anvendelse, skal kun disse anvendes, jfr. artikkel 3 i forslaget. Kommisjonen foreslår følgelig å gå vekk fra dagens system med parallell anvendelse av EF-reglene og nasjonale konkurranseregler. Forslaget er begrunnet i ønsket om å sikre at alle foretak i fellesskapet er underlagt de samme konkurranseregler. Forslaget er kontroversielt, og det er usikkert om det vil bli vedtatt. Dersom det blir vedtatt, vil det innskrenke virkeområdet for en nasjonal konkurranselov betraktelig, ettersom det skal relativt lite til før samhandelen anses påvirket. Etter utvalgets oppfatning vil forslaget, dersom det blir vedtatt i foreliggende form, forsterke behovet for en nasjonal harmonisering som beskrevet ovenfor.

10.3 Konsekvenser av at norske myndigheter får kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54

Som redegjort for i kapittel 7, anbefaler utvalget at norske konkurransemyndigheter bør få kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Etter utvalgets oppfatning er også dette et forhold som i seg selv taler for en harmonisert lovgivning. Det synes lite hensiktsmessig at Konkurransetilsynet skal håndheve to parallelle, men forskjellig utformede, regelsett. Etter utvalgets oppfatning vil det gi en mer oversiktlig rettssituasjon og større forutberegnelighet for aktørene dersom de to regelsettene harmoniseres.

10.4 Andre hensyn

10.4.1 Likeartede rammebetingelser for næringslivet – internasjonal harmonisering

Som redegjort for i kapittel 3, er EØS-området vårt største eksport/importmarked. Våre viktigste handelspartnere er de nordiske landene, Storbritannia og Tyskland. Som følge av strukturen i norsk næringsliv, vil mange norske foretak operere både på det norske markedet og i EØS-markedet for øvrig. Som redegjort for i kapittel 3 vil dessuten EØS-avtalen artikkel 53 og 54 få anvendelse på en rekke konkurransebegrensende aktiviteter iverksatt i Norge. Svært mange norske foretak må på denne bakgrunn forholde seg både til den norske konkurranseloven, EØS-avtalens konkurranseregler og nasjonal konkurranselovgivning i våre naboland.

Utvalget vil i den forbindelse peke på at det de siste ti årene har skjedd en utstrakt harmonisering av nasjonal konkurranselovgivning i de europeiske stater til EF-/EØS-reglene. Konkurranselovgivningen i de aller fleste statene innenfor EU/EØS-området er nå i hovedsak utformet etter mønster av EF-traktaten artikkel 81 og 82/EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Som redegjort for i kapittel 6 synes kun Tyskland, Østerrike og Luxemburg å representere unntak fra dette i EU. Også Island har vedtatt konkurranselovgivning der de materielle bestemmelsene er utformet etter mønster av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. 3 Dette innebærer at langt de fleste av våre viktigste handelspartnere har en ensartet konkurranselovgivning som er utformet etter mønster av EØS-reglene, og forskjellig fra den norske.

For norsk næringsliv vil det være en klar fordel om rammebetingelsene, herunder konkurranselovgivningen, er mest mulig likeartet på det norske marked og vårt viktigste eksportmarked. Etter utvalgets oppfatning vil det derfor være en fordel for de næringsdrivende om norsk konkurranselovgivning ikke har forskjellig preg fra konkurranselovgivningen i EU/EØS-området for øvrig. Dette gjelder i første rekke med hensyn til hvilken atferd lovgivningen anser som konkurranseskadelig og som ikke aksepteres (atferdsregulering). I dagens globaliserte økonomi, med stadige konsentrasjonstendenser, vil imidlertid dette hensynet også gjelde andre deler av regelverket, for eksempel bestemmelser om strukturkontroll. Utvalget vil som nevnt komme nærmere tilbake til spørsmålet om harmonisering av andre deler av konkurranseregelverket i hovedutredningen.

Utvalget har merket seg at også det forrige konkurranselovutvalget fremhevet at mest mulig likeartede rammebetingelser på det norske marked og vårt viktigste eksportmarked var et gode i seg selv.

Utvalget vil presisere at en EØS-harmonisert lov ikke er til hinder for særbestemmelser og tilpasninger i en norsk konkurranselov, for eksempel i form av særlige unntaksbestemmelser.

I tillegg til at ensartede regler vil kunne være en fordel for markedsaktørene, antar utvalget at mer ensartede regelverk vil kunne bidra til en bedre oversikt blant lovverkets adressater. Dette kan igjen bedre forståelsen for reglene og dermed gi bedre etterlevelse av regelverket.

10.4.2 Inngreps- eller forbudsprinsipp

Den norske konkurranseloven bygger på en kombinasjon av forbudsbestemmelser, som retter seg mot konkrete handlinger, og en generell hjemmel til å gripe inn mot konkurransebegrensende atferd. Konkurranseloven avviker følgelig fra EØS-avtalens konkurranseregler og konkurranselovgivningen i langt de fleste EØS-stater, som bygger på en forbudslovgivning.

Utvalget antar at foretakene under en forbudslovgivning i større grad vil søke å unngå å ta i bruk konkurransebegrensende metoder, enn under et inngrepsregime. Det skyldes at under en forbudslovgivning risikerer foretakene bøter for hele den perioden foretaket har utøvd den konkurranseskadelige atferden. Det er grunn til å anta at foretakene da vil være mer bevisst med hensyn til sin markedsmessige opptreden, enn om atferden er tiltatt inntil myndigheten eventuelt griper inn og forbyr denne, og da kun med virkning for fremtiden. Etter utvalgets oppfatning vil et forbudsprinsipp derfor i større grad kunne disiplinere de næringsdrivende til å avstå fra konkurranseskadelige handlinger, hvilket igjen vil kunne komme forbrukerne til gode gjennom lavere priser eller på annen måte. Etter utvalgets oppfatning er det således grunn til å anta at en forbudslovgivning, slik som EØS-avtalens konkurranseregler, har større preventive virkninger enn en lovgivning basert på inngrepsprinsippet eller en kombinasjon av inngreps- og forbudsprinsipp.

I landgjennomgangen av Danmark i 1993 pekte OECD på at en innstramning av konkurranselovgivningen var nødvendig. Selv om den danske loven, i motsetning til den norske, i all hovedsak var basert på inngrepsprinsippet, mener utvalget at kritikken mot den danske loven delvis lar seg overføre til den norske loven.

Forbudsbestemmelser kan håndheves alternativt gjennom privat søksmål ved domstolene. Inngrepsprinsippet som nedfelt i konkurranseloven § 3-10, er til hinder for privat håndheving før Konkurransetilsynet eventuelt har fattet et vedtak om inngrep som ikke etterleves. Hvorvidt det skal gripes inn etter konkurranseloven § 3-10 er en avgjørelse som eksklusivt hører inn under konkurransemyndigheten. Dersom Konkurransetilsynet ikke finner grunn til å bruke sin kompetanse til å gripe inn i en sak, er dette en avgjørelse som ikke er å anse som et enkeltvedtak og kan derfor ikke påklages. 4 Med unntak av de mest skadelige former for konkurransebegrensende samarbeid, vil eneste mulighet for en som føler seg skadelidende som følge av en konkurranseskadelig atferd være å be Konkurransetilsynet om å gripe inn overfor forholdet og håpe på at tilsynet vil benytte sin kompetanse.

Større mulighet for privat håndheving vil kunne frigjøre ressurser for myndigheten slik at den bedre kan konsentrere seg om de mest samfunnsskadelige konkurransebegrensningene.

10.4.3 Erfaringer med praktisering av konkurranseloven

Norske konkurransemyndigheter har i en viss utstrekning gjort bruk av EØS-retten som tolkningsfaktor ved tolkningen av konkurranseloven. Bruken av EØS-rett som tolkningsfaktor skyldes at det finnes begrenset med retts- og forvaltningspraksis under den særnorske konkurranseloven samt et ønske om rettslikhet. Det forhold at konkurransemyndighetene, og da særlig Konkurransetilsynet, gjennom sin praksis har hentet atskillig inspirasjon i hvordan tilsvarende tolkningsspørsmål har vært løst under EØS-avtalen, illustrerer hvordan norsk rett generelt, og konkurranseretten spesielt, påvirkes av EØS-retten og gjenspeiler behovet for større grad av konsekvens og rettsenhet mellom de to regelsettene.

10.4.4 EØS-reglenes utforming

Ved utarbeidelse av gjeldende konkurranselov ble det som et argument mot harmonisering påpekt av det forrige konkurranselovutvalget at EF-reglene var vide og til dels uskarpe og ga begrenset veiledning for næringslivet. Videre var utvalget negativ til EF-reglenes system med forhåndskontroll. Utvalget er enig i vesentlige deler av denne kritikken. Flere utviklingstrekk har imidlertid modifisert kritikken som har blitt fremsatt mot EF-reglenes utformingen i betydelig grad. Det gjelder i første rekke Kommisjonens arbeid med å reformere og modernisere EUs konkurranseregelverk, både de materielle og de prosessuelle reglene.

Vide og uskarpe forbud med begrenset veiledning for næringslivet

På EØS-nivå har det funnet sted en betydelig produksjon av nyere og enklere materielle regler. Det er også etablert mekanismer med sikte på å gjøre det enklere for nasjonale myndigheter og nasjonale domstoler å få avklart gjeldende praksis i overvåkningsorganene.

Utvalget mener det må kunne legges til grunn at EØS-avtalens konkurranseregler for foretak har blitt bedre kjent i Norge siden EØS-avtalens og konkurranselovens ikrafttredelse. Utvalget mener dessuten uansett at det bør tillegges betydelig vekt at det foreligger et omfattende rettskildemateriale knyttet til forståelsen av forbudene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

Utvalget vil videre peke på at også forbudene under konkurranseloven har reist atskillige tolkningsspørsmål. Særlig gjelder dette forbudet mot markedsdeling i lovens § 3-3.

Konkrete forbud må kombineres med en generell inngrepshjemmel tilsvarende konkurranseloven § 3-10. Etter utvalgets oppfatning gir forbudene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54, hvor det foreligger en omfattende praksis, minst like god veiledning for foretakene som konkurranseloven § 3-10. Usikkerhet rundt forståelsen av en inngrepshjemmel må også tillegges vekt, selv om det er mindre alvorlig at det kan være vanskelig å forutberegne sin rettstilling i forhold til en inngrepshjemmel enn i forhold til en forbudsbestemmelse, ettersom et inngrep kun får virkninger for fremtiden.

Etter utvalgets oppfatning kan det dessuten stilles spørsmål ved om ikke EØS-avtalens konkurransebegrensningsregler er mer egnet til å fange opp de forhold som bør reguleres av en konkurranselovgivning. 5 Erfaring fra norsk praksis har vist at spesifikke forbud, som de vi finner i den norske konkurranseloven, lett kan føre til at det fokuseres på ord og begreper i stedet for på markedsvirkningene som er det sentrale for en effektiv konkurransepolitikk. Utvalget viser i den forbindelse til den praksis som utviklet seg rundt forståelsen av forbudet mot avtaler om markedsdeling i konkurranseloven § 3-3.

Forhåndskontroll og notifikasjonsplikt

EØS-reglenes system med forhåndskontroll og notifikasjonsplikt har vært gjenstand for omfattende kritikk.

Utvalget vil presisere at denne kritikken retter seg mot det prosessuelle regelverket og ikke de materielle reglene. Kritikken bør derfor ikke være til hinder for å utarbeide materielle bestemmelser i en ny lov etter mønster av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

Kommisjonens moderniseringsreform tar dessuten sikte på å revidere denne delen av regelverket. Et første skritt ble tatt i tilknytning til omleggingen av regelverket for vertikale restriksjoner. I forhold til vertikale reguleringer kan overvåkningsorganene etter de nye reglene nå gi dispensasjon med virkning fra avtaletidspunktet. 6 Denne endringen forventes å medføre færre notifikasjoner. Som det fremgår av kapittel 7.5, har Kommisjonen dessuten foreslått å oppheve dagens system med notifikasjon og forhåndskontroll for å gå over til et system med lovbasert unntak og etterskuddsvis kontroll. Forslaget om å oppheve systemet med notifikasjon og forhåndsgodkjenning har møtt en del motstand i næringslivet, som hevder at deres forutberegnelighet blir dårligere. Dersom forslaget blir vedtatt, vil dette gjøre administrasjonen av systemet lettere, og dermed redusere den kritikk som er fremsatt mot reglene på dette punkt.

10.5 Utvalgets anbefalinger

Utvalget har i det foranstående redegjort for de argumenter som taler for og imot at norsk konkurranselovgivning harmoniseres med EØS-avtalens konkurranseregler. De aller fleste argumenter taler for harmonisering. Utvalget har ikke funnet noen tungtveiende argumenter som taler mot. Som det fremgår av drøftelsen mener utvalget at de argumentene som ble fremhevet mot harmonisering ved vedtakelsen av gjeldende konkurranselov er betydelig svekket som følge av utviklingen. Tilsvarende har utviklingen forsterket argumentene for harmonisering.

Når utvalget har kommet til en klar anbefaling om at norsk konkurranselovgivning bør harmoniseres med EØS-avtalens konkurranseregler, skyldes ikke det at utvalget mener at EØS-avtalens konkurranseregler isolert sett er den ideelle modell for en nasjonal konkurranselovgivning. Utvalget er klar over at EØS-avtalens konkurranseregler har både materielle og prosessuelle svakheter. Som utvalget har redegjort for ovenfor, setter imidlertid EØS-avtalen skranker for hvordan en nasjonal konkurranselov kan utformes og praktiseres. Som følge av internasjonaliseringen i næringslivet og utviklingen mot en EU-/EØS-harmonisert konkurranselovgivningen hos nesten alle våre viktigste handelspartnere, er det etter utvalget oppfatning lite hensiktsmessig å utarbeide en særnorsk konkurranselov.

Utvalgets anbefaling bygger på følgende forhold:

EØS-avtalen artikkel 53 og 54 og den særnorske konkurranseloven har i stor grad overlappende virkeområde. Videre setter forrangsprinsippet skranker for anvendelsen av den norske konkurranseloven. I praksis innebærer dette større skranker og føringer for hvordan en særnorsk konkurranselov kan utformes og praktiseres enn det lovgiver syntes å være klar over i 1993 da den nåværende norske konkurranseloven ble vedtatt. Det har som nevnt ført til at en gjennom tolkninger av loven og gjennom endringer i konkurranseloven av 5. mai 2000 nr 35, har tilpasset konkurranseloven til EØS-avtalen i forhold til utgangspunktet da loven ble vedtatt.

Utviklingen i EU/EØS går som redegjort for i kapittel 7 i retning av økt desentralisert håndheving av EF-traktaten artikkel 81 og 82/EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Utvalget anbefaler som nevnt i kapittel 7.6 at Konkurransetilsynet gis hjemmel til å håndheve EØS-avtalens konkurranseregler. Norske konkurransemyndigheter vil da få kompetanse til å håndheve to sett konkurranseregler som per i dag er svært ulikt utformet. Etter utvalgets oppfatning vil det gi en mer oversiktlig rettssituasjon og større forutberegnelighet for aktørene dersom disse regelsettene i større grad harmoniseres.

En stor andel av norsk eksport eller import skjer med øvrige EØS-stater og omfattes av de overnasjonale konkurransereglene i EØS-avtalen. Som redegjort for i kapittel 6 har de fleste EØS-stater nå harmonisert sitt regelverk til EF-traktaten/EØS-avtalens konkurranseregler. Den eksport- eller importrettede del av næringslivet vil oppleve en regelforenkling dersom norsk konkurranselov er harmonisert både med det overnasjonale regelverk og med regelverket i de stater en importerer fra eller eksporterer til. Tilsvarende gjelder for bedrifter i andre EØS-stater som opererer på eller i tilknytning til det norske marked. Utvalget antar dessuten at et harmonisert regelverk vil øke næringslivets kunnskap om konkurransereglene. Samlet sett vil dette også kunne bidra til å fremme handelen innenfor EØS-området.

Flere av høringsinstansene som avga uttalelse i forbindelse med Konkurransetilsynets høring av Kommisjonens hvitbok av 28. april 1999 om modernisering av saksbehandlingsreglene for håndheving av EF artikkel 81 og 82, tok til orde for EØS-harmonisering av konkurranseloven.

Ved en harmonisert lov vil dessuten både myndigheter og lovens adressater kunne nytte den etter hvert omfattende rettspraksis og forvaltningspraksis etter EF- og EØS-retten direkte når norsk konkurranselov skal forstås og anvendes. Det vil redusere antall uavklarte tilfeller og styrke rettssikkerheten gjennom økt forutberegnelighet.

I dag må konkurransemyndighetene bygge opp en kompetanse både etter norsk konkurranselov og EØS-avtalens konkurranseregler. Fordi tolkning og praksis etter EØS-reglene også kan få betydning i ”rene” norske saker, er det ikke tilstrekkelig at myndigheten bygger opp en spesialkompetanse hos enkelte personer. Kompetansen må være til stede i hele organisasjonen. Det er knyttet kostnader til å bygge opp og vedlikeholde slik dobbelt kompetanse innen konkurransemyndighetene.

Utvalget presiserer at selv om norske konkurranseregler harmoniseres med EØS-avtalens konkurranseregler, vil det likevel være mulig å foreta nasjonale tilpasninger, for eksempel i form av særlige unntaksbestemmelser begrunnet i nasjonale behov, karakteristika eller tradisjoner, innenfor de rammer EØS-avtalen setter. Flere stater i EØS-området som har harmonisert sine nasjonale konkurranseregler til EF-traktatens konkurranseregler, har foretatt slike nasjonale tilpasninger. Utvalget har ikke sett behov for å vurdere eventuelle slike særnorske tilpasninger i denne delinnstillingen. Det er etter utvalgets oppfatning mer hensiktsmessig å vurdere eventuelle særregler og tilpasninger i hovedutredningen når det er avklart om en ny lov skal utformes etter mønster av EØS-avtalens konkurranseregler eller en annen lovmodell.