6 Rettstilstanden i utvalgte andre land

6.1 De nordiske stater

6.1.1 Danmark

Den danske konkurranseloven trådte i kraft 1. januar 1998 og innebar et systemskifte fra et inngrepsprinsipp til et forbudsprinsipp basert på EF-traktatens konkurranseregler. Etter lovendringer i 2000, innførte man blant annet bestemmelser om fusjonskontroll og hjemmel for håndheving av forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av dominerende stilling i EF-traktaten artikkel 81 og 82 (desentralisert håndheving). Den danske konkurranseloven er i dag i all hovedsak harmonisert med EF-traktatens konkurranseregler, både når det gjelder de materielle og prosessuelle reglene.

Den danske Konkurranseloven administreres av Konkurrencerådet. Rådet treffer avgjørelser i alle saker av prinsipiell karakter og i saker hvor det skal rettes henvendelse til offentlige myndigheter. Andre saker avgjøres av Konkurrencestyrelsen på bakgrunn av Konkurrencerådets praksis. Klager over avgjørelser kan bringes inn for Konkurrenceankenævnet. Ankenemndens avgjørelse kan bringes inn for domstolene senest åtte uker etter at avgjørelsen er meddelt partene.

Når det gjelder de prosessuelle reglene, bestemmer §§ 6 og 11 at det kan utstedes påbud om å bringe til opphør overtredelse av forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt. Konkurrencerådet kan etter § 17 kreve alle opplysninger som er nødvendig for dets virksomhet eller til avgjørelse av om et forhold er omfattet av lovens bestemmelser. Dersom opplysninger ikke gis, kan det ilegges tvangsmulkt etter § 22. Konkurrencestyrelsen kan etter § 18 på stedet gjøre seg kjent med og ta kopi av enhver opplysning. Videre kan Konkurrencestyrelse kreve muntlige forklaringer samt få adgang til et foretaks eller sammenslutnings lokaler og transportmidler.

Etter § 23 kan det ved overtredelse av lovens bestemmelser gis bøtestraff. Den danske konkurranseloven har strafferettslige og ikke administrative sanksjoner.

De danske konkurransemyndighetene har i lovens § 23 a stk 1 kompetanse til å håndheve EF-traktaten artikkel 81 nr. 1 og 82. Det fremgår her at: ”Konkurrencerådet påser overholdelsen af bestemmelserne i EF-traktatens artikel 81 og artikel 82 som national kompetent myndighed i henhold til forordninger og direktiver udstedt i medfør af traktatens artikel 83 og i henhold til traktatens artikel 84. Ved udøvelse af denne kompetence som national kompetent konkurrencemyndighed anvendes EF-traktatens artikel 81, stk 1 og artikel 82 direkte på aftaler m.v., henholdsvis misbrug af dominerende stilling, som påvirker samhandelen mellem medlemsstaterne.”

Ved håndheving av EF-traktaten artikkel 81 og 82 gjelder samme saksbehandlingsregler som ved håndheving av de nasjonale konkurransereglene med ett unntak. Når det gjelder overtredelse av den nasjonale bestemmelsen om misbruk av dominerende stilling, kan overtredelse bare straffes dersom det innenfor de siste fem årene er gitt påbud for tilsvarende misbruk av dominerende stilling. Denne regelen gjelder i en overgangsperiode frem til 30. juni 2002. Ved første gangs overtredelse av EF-traktaten artikkel 82 kan det derimot ilegges straff med en gang.

6.1.2 Sverige

Den svenske konkurranseloven av 1993 er harmonisert med EUs konkurranseregler.

Loven inneholdet et forbud mot konkurransebegrensende samarbeid i § 6 og et forbud mot misbruk av markedsmakt i § 19. Konkurrensverket kan blant annet innvilge dispensasjon fra forbudet i § 6, jfr. § 8, treffe vedtak om ikke-inngrep fra begge forbudene, jfr. § 20 og pålegge et foretak å opphøre med overtredelse av forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt, jfr. § 23.

Stockholms Tingsrätt kan, etter anmodning fra Konkurrensverket, beslutte at et foretak skal betale en konkurranseskadeavgift (”bot”) ved overtredelse av forbudene i §§ 6 eller 19, jfr. § 26. Dette er en ren administrativ sanksjon. I tillegg kan Konkurrensverket kombinere et påbud om opphør av en overtredelse med en såkalt ”vite” (tvangsmulkt) etter § 57.

Foretak har plikt til å gi Konkurrensverket opplysninger som er nødvendig for at verket skal kunne utføre sine oppgaver. Etter beslutning fra domstolen kan Konkurrensverket få tilgang til foretakets ”lokaler, markområden, transportmedel och andra utrymmen”, granske deres bokføring og andre forretningshandlinger samt begjære muntlige forklaringer direkte på stedet.

Konkurrensverkets beslutninger vedrørende dispensasjon og ikke-inngrep samt pålegg om opphør av en overtredelse kan påklages til Marknadsdomstolen. Spørsmål om konkurranseskadeavgift avgjøres av to domstolsinstanser; Stockholms Tingsrätt (etter anmodning fra Konkurrensverket) i første instans og Marknadsdomstolen som siste instans.

Etter en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2001 har Konkurrensverket kompetanse til å anvende EF-traktaten artikkel 81 og 82. Dette er gjort ved at det er tilført en ny § 2 i ”Lag (1994:1845) om tillämpning av Europeiska gemenskaparnas konkurrens- og statsstödsregler”. Paragraf 2 første ledd i denne loven lyder: ”Konkurrensverket får tillämpe artiklarna 81 og 82 i Föredraget om upprättande av Europeiska gemenskapen (EG-fördraget) i enlighet med artiklarna 84 og 85 i EG-fördraget, liksom i enlighet med rättsakter antagna med stöd av EG-fordraget.” Når artikkel 81 og 82 anvendes, skal dette skje etter nærmere oppregnede saksbehandlingsregler i konkurranseloven, jfr. § 2 annet ledd i lag (1994:1845) om tillämpning av Europeiska gemenskaparnas konkurrens- og statsstödsregler. I all hovedsak gjøres de prosessuelle regler og det sanksjonssystemet som får anvendelse ved håndheving av de svenske forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt anvendelige ved håndheving av EF-traktaten artikkel 81 og 82.

Også Marknadsdomstolen og Stockholms Tingsrätt er i samme bestemmelse gitt kompetanse til å anvende EF-traktaten artikkel 81 og 82.

6.2 Andre EU-stater

De fleste EU-stater har i dag kompetanse til å håndheve forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt i EF-traktatens artikkel 81 nr. 1 og 82. Dette gjelder, foruten Sverige og Danmark, Belgia, Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Portugal, Spania og Tyskland.

Disse landene, med unntak av Tyskland, har også en nasjonal konkurranselov der de materielle bestemmelsene i stor grad er harmonisert med konkurransereglene i EU.

Østerrike, Finland, Irland, Luxemburg og Storbritannia har i dag ikke kompetanse til å anvende forbudene i EF-traktaten artikkel 81 og 82.

Hva gjelder Finland, Irland og Storbritannia, så har disse landene med noen unntak harmonisert sine materielle konkurranseregler med forbudene i EF-traktaten artikkel 81 og 82. Konkurranselovgivningen i Luxemburg og Østerrike er ikke harmonisert, og begge statenes konkurranselovgivning bygger langt på vei på inngrepsprinsippet.