3 Internasjonaliseringen av norsk næringsliv og EØS-avtalens anvendelsesområde

Internasjonalisering av norsk næringsliv

Norge har en liten, åpen økonomi med en relativt ensidig næringsstruktur. Vi har derfor en høy andel eksport og import sammenliknet med mange andre land. I 1999 ble 39 prosent av produksjonen eksportert og 25 prosent av samlet bruk av varer og tjenester ble importert. Petroleum utgjorde 35 prosent av eksporten. Norge har de siste 30 årene hatt en relativt stabil eksport og import målt som andel av BNP når en ser bort fra perioder med svært høye eller lave oljepriser.

En dominerende del av norsk eksport og import skjer til og fra våre nærområder. Mellom 70 og 80 prosent av Norges eksport går til stater i EU, og om lag 70 prosent av importen kommer derfra. De nordiske landene, Storbritannia og Tyskland utgjør våre viktigste handelspartnere. Sverige er det enkeltlandet vi importerer mest fra.

Vi er inne i en tid preget av raske endringer i internasjonal økonomi og næringsstruktur. Økende konkurranse og krav til effektivitet fører til at fremstilling av produkter i økende grad skjer gjennom integrerte verdikjeder hvor ulike ledd er plassert i ulike land. Dette øker den gjensidige avhengigheten landene i mellom. Dereguleringer og økende integrering av markeder i Europa og andre regioner vil trolig medføre sterkere geografisk konsentrasjon av næringsvirksomhet (næringsklynger). Hvor bedriftene etablerer og utvikler seg, vil i økende grad være avhengig av transportkostnader, tilgang på kompetent arbeidskraft og stabilitet i de økonomiske rammebetingelser. For Norge gir dette spesielt store utfordringer fordi vi er plassert i utkanten av de store markedene.

Også i Norge ser vi en generell tendens til at små bedrifter går inn i større kjeder. Tjenesteytende sektor var tidligere dominert av små og mellomstore bedrifter. Nå går utviklingen i retning av flere store, landsdekkende kjeder. Varehandelen, for eksempel, som har vært en utpreget småbedriftsnæring, utvikler seg i dag mot stordrift i alle ledd av distribusjonskjeden, noe som gir detaljistleddet større makt på bekostning av produsent- og grossistleddet. Dette er særlig tydelig i dagligvarebransjen hvor fire store grupper har en markedsandel på over 80 prosent. 1 Det har i de senere år funnet sted en strukturendring i varehandelsnæringen med dagligvarebransjen som pådriver. Et sentralt utviklingstrekk ved næringsstrukturen er fusjoner eller nært samarbeid mellom to eller flere bedrifter. Utviklingen mot stordrift i alle ledd er også en del av varehandelsnæringens forberedelser til økt internasjonal konkurranse. De siste årene har det vært flere utenlandske etableringer i Norge, særlig innen tekstil- og bekledningsbransjen.

Anvendelsesområdet for EØS-avtalen artikkel 53 og 54

For at forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt i EØS-avtalen artikkel 53 og 54 skal komme til anvendelse må samhandelen mellom to eller flere EØS-stater kunne påvirkes.

I henhold til EF-domstolens praksis skal det lite til før samhandelen anses påvirket. Det er tilstrekkelig at den konkurransebegrensende atferd direkte eller indirekte, faktisk eller potensielt, er egnet til å påvirke handelsstrømmene mellom medlemsstatene. Det kreves følgelig ikke at det faktisk kan konstateres en samhandelspåvirkning. Det er tilstrekkelig at avtalen kan påvirke samhandelen. Også tiltak som påvirker samhandelen indirekte omfattes. For eksempel tiltak som begrenser etableringsmulighetene i et land og derigjennom eksport- eller importmulighetene til dette landet.

Samhandelspåvirkning foreligger i alle tilfeller hvor konkurransebegrensningen direkte angår import eller eksport. Den typiske situasjonen er avtaler eller opptreden som strekker seg over flere staters territorier. Ifølge praksis vil også konkurransebegrensende tiltak som omfatter hele territoriet til én medlemsstat normalt anses å berøre samhandelen, selv om tiltaket ikke direkte berører import og/eller eksport fordi en oppdeling i nasjonale markeder i seg selv motvirker målet om et felles indre marked. Også tiltak som berører deler av én stats territorium vil kunne anses omfattet hvis tiltaket påvirker importmuligheter eller nyetablering i den angjeldende stat.

Det følger videre av praksis at den aktuelle konkurransebegrensningen og samhandelspåvirkningen må være merkbar for at forholdet skal omfattes av forbudet. Dette innebærer at avtaler hvor virkningen på samhandelen anses ubetydelig ikke omfattes av forbudet i EØS-avtalen artikkel 53. Disse avtalene er derfor gyldige og lovlige i forhold til EØS-avtalen. Spørsmålet om samhandelspåvirkningen er merkbar, beror på en helhetsvurdering.

Overvåkingsorganene har utstedt en kunngjøring, den såkalte bagatellkunngjøringen, som gir veiledning for når en avtale må anses å påvirke konkurransen/samhandelen i merkbar grad etter nærmere kvantitative kriterier. 2 Denne presiserer at mindre skadelige konkurransebegrensende avtaler ikke er omfattet av forbudet i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1 der markedsandelene til de involverte foretak er små.

Sammenfatning

Norge har en liten, åpen økonomi der hovedtyngden av både eksport og import retter seg mot stater i EU, og en struktur som i stadig større grad går mot stordrift. Samtidig skal det lite til før samhandelen mellom EØS-stater anses påvirket slik at forbudene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54 får anvendelse. Slik samhandelskriteriet er tolket, vil EØS-avtalen artikkel 53 og 54 komme til anvendelse på en rekke konkurransebegrensende aktiviteter iverksatt i Norge. På denne bakgrunn kan man generelt anta at vesentlige deler av norsk næringsliv må forholde seg til både konkurransereglene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54 og den norske konkurranseloven.